Hei og velkommen til helsetipspodden. Mitt navn er Nette Løno og jeg driver i nervusklinikken i Stavanger og har jobbet som nevorefleksolog i 17 år. Jeg deler forsknings- og erfaringsbasert kunnskap på min Instagram-konto, holder foredrag om vagus, stress og bærekraftig helse, og er nå veldig glad for at jeg skal få skrive en bok om vagus med frisk forlag.
Jeg er opptatt av helhetlig helse, hva som skaper helseplager, og hva vi selv kan gjøre for å leve et friskere liv med mer livsklede. Denne episoden skal handle blant annet om sansemotoristrening, som skal styrke samspillet mellom sensene i hjernen og kroppen. Dagens gjest er Christian Fagerland. Han er mikrobiolog og kiropraktor med spesialisering innen funksjonell neurologi. Christian har syv års erfaring med behandling av mennesker i alle aldre.
Han er opptatt av mennesker, holistisk helse, selvutvikling og hvordan omgivelsene våre påvirker helse og velvære. Han jobber på kraftklinikken i Stavanger og synes det er veldig gøy å finne roten til ubalanser, og når vi finner årsakene er det lettere å skape langvarige og bærekraftige endringer. Han er også forfatter av boken «Oppdag en ny verden».
Boka belyser hvorfor sensomotorisk trening absolutt bør være en del av din hverdag. I boka skriver Christian om hvorfor forandring stort sett ryder og gir deg et funksjonelt innsyn i hjernens utviklingsprosess. Velkommen Christian! Tusen takk!
Tusen takk for det, Anette. Veldig hyggelig å være her. Så kjekt at du ville komme på kontoret her på Ista Vanger. For de fleste episoder spilles jo inn med gjester fra andre steder i landet. Så det er godt å ha gode fagfolk i egen by også. Det er det.
Takk for at du er her. Nå har vi jo kjent hverandre i 15 år. Ja, jeg tror nesten det må være 15 år. Så det har vært veldig spennende å følge deg og veldig kjekt med denne podcasten. Så gratulerer med det. Tusen takk. Og første gang jeg traff deg så hjalp du meg med et overtrokk i en ankel. Og så har jeg nå vært innom kontoret et flere ganger etter det.
Sansemotorisk trening, da tenker jeg kanskje at noen vil være litt sånn undrende på hva mener du med det? Så sansemotorisk trening kan jo være så mye. Det meste vi opplever i livet er jo en form for sansinntrykk. Og så skal du jo gjerne respondere til det du ser eller opplever og lager en motorisk eller en hormonel respons til det.
Sansemotorisk trening er litt mer spesifikt, der vi først kartlegger hjernen og nervesystemets funksjonalitet, og ser at ting fungerer sånn som det skal, at du har like reflekser på begge sider av kroppen,
Lige holdning på begge sider av kroppen, at du har like styrke og sånne ting. Vi gjør en evaluering av det funksjonelle nervesystemet, og så kartlegger vi om det er noen svagheter.
Og da bruker vi forskjellige tester for å se på dette her, både før og etter vi gir denne intervensjonen eller en behandling. Og så ser vi avhengig av hva områder som er svage, hva type sansemotorik vi ønsker å bruke. Så hvis for eksempel en person har doktorene,
dårlig motorikk for eksempel, så vil vi gjerne sende terapi eller lage terapi som går på det området hjernen som styrer den motorikken. Og selvfølgelig de muskler som er involvert,
Og så ser vi om vi klarer å lage en endring i for eksempel reflekser eller muskelstyrke eller i holdning. Så sansomotorisk stimuli er jo et stort spektrum. Det kan være at noen trenger for eksempel lydterapi, mens andre trenger gjerne lukt. Noen trenger bevegelse, noen trenger vibrasjon. Det er litt forskjellig hva vi finner med disse forskjellige menneskene som vi tester.
Så jeg kan jo ta en liten runde med hvordan jeg jobber. Ja, veldig gjerne. Sånn at det viktigste for meg, uansett hva terapiform vi bruker, er jo gjerne å skape trygghet.
og skaper rom slik at pasientene våre kan få lov til å være seg selv og vise den ekte seg. Og hvis de skal være ekte, så er det jo viktig at vi som behandlere er ekte. Så jeg bruker veldig mye tid på å etablere trygghet først. Og når det rommet er skapt, så gjør vi en funksjonell analyse av de utfordringene.
Og så synes jeg det er veldig viktig, som du sa innledningsvis, å finne gjennom årsagen til roten og til de symptomer. Og det er jo veldig sammensatt.
Så en person kan jo for eksempel ha et dårlig kosthold som gjør at kroppen får en dårligere funksjon. Andre kan ha stress på jobb eller hjemme eller andre settinger i livet der det er stress som påvirker. Det kan noen ganger være gamle ting.
De har gjerne en vond opplevelse eller et trømme som har vært så sterkt eller så repetitivt at det har laget en langvarig endring i deres system. Det er ikke alltid de er klare til det som er utfordringen. La oss si at en person ble mobba, som dessverre mange har blitt.
så kan det ha gitt dem et inntrykk av at de ikke er gode nok, eller at de ikke duger, eller at de har gjort noe galt. Og hvis den personen blir overtalt og tror at den har gjort noe galt med meg,
så begynner du gjerne å stille andre krav til deg selv. Kanskje du ikke stiller opp for deg selv, eller kanskje du ikke setter gode grenser for deg selv, forventer mer av deg selv. Klassiske eksempel er jo de som synes det er helt ok at kollegaen er sykemeldt, for eksempel, men de selv vil ikke være sykemeldt, for det at de er strengere med seg selv. Så er jo da, hvis du gjør dette her over tid, og
og ikke er snille med deg selv, ikke er god med deg selv, så vil jo kroppen etter hvert begynne å gi beskjed.
Dette med stress er jo vanskelig, for jo mer vi stresser, jo mindre kjenner vi ikke det, og jo gjerne dårligere selvinsikt for meg. Så de som stresser mye, de er ikke alltid like gode på å kjenne ikke. De er gjerne vant på å brette opp armene og stå på, for det er det de har gjort hele livet. Og så plutselig begynner kroppen å gi beskjed. Og hvis du ikke fanger opp de signalene der,
Så pusher du gjerne for langt, og så møter du stupe og dette med, og da er det langt opp igjen. Så jeg bruker mye tid på å bli kjent med pasientene, finne ut hvem de er, hva er det som bidrar til disse symptomer. Hvis det var for eksempel et fall på isen, så er det jo veldig enkelt. Da var det jo det som var årsaken til gjerne skadene deres. Men hvis de ikke vet hvorfor de fikk vondt,
så blir det jo litt mer interessant om man legger litt detektiv og finner ut. Så jeg bruker mye tid på sykehistorie,
Vi snakker masse om hvem de er og hva de har vært med på, og hva slags stress de har vært i. Og så gjør vi en funksjonell analyse der vi ser mye på reflekser, vi ser på holdning, vi ser på pupillresponser, vi ser på blodtrykk.
teste vitale ting, se om det er noe som ikke stemmer i store bilde.
Og så lager vi en slags program på det, der vi tilrettelegger spesifikt å sanse motorisk trening som en del av behandlingen, jeg gjør det også andre ting. Og så evaluerer vi hele veien underveis. Så hvis for eksempel du har dårligere reflekser på en side av kroppen,
så vil det være et mål for meg. Så da gir jeg meg gjerne en terapi og så retester jeg meg unikkelbart. Og neste gang jeg kommer inn får jeg se når det er langvarige endringer. Så jeg liker å måle det. I USA der jeg studerte så sier de «If you can't measure it, you can't manage it».
Så det er noe med å ha et slags objektivt mål på det du ønsker å sette rengang i. At det ikke bare blir sunnsing.
Jeg opplever at smerte for eksempel er jo veldig individuelt og det er også litt avhengig av hva dagsform du er i. Så hvis jeg har vunnet en million kroner i lotto så er jeg gjerne så kjenner jeg gjerne mindre smerte enn hvis jeg har kranglet med samboer samme dag. Så jeg liker å finne litt mer objektive knagger da som jeg kan teste. Og jeg er så glad for at du er så nøye
Det er jo i det detektivarbeidet kan finne frem til årsagene for så å kunne gjøre noe med det. Og det å måle. For en ting er vår egen opplevelse, og den er jo selvfølgelig viktig. Men at det finnes konkrete tester for å sjekke at «OK, her er vi på vei mot noe, eller kanskje det er noe annet som er bedre for deg?»
Og litt så du sier at du vil bli kjent med pasientene, men du lar deg jo også få bli kjent med seg selv når du spør gode spørsmål. Jeg tenker et av de viktigste spørsmålene jeg kan stille meg selv i livet er jo nemlig hvem er jeg? Hvem er jeg? Hva har jeg vært med på? Hva har jeg opplevd?
Hvilke erfaringer har jeg? Hvor kommer jeg fra? Hva er slekta mi? Hvem er de? Og hvordan har det påvirket meg? Både med arv og miljø. Og selvfølgelig også hvem er jeg i dag? Hvor går grensene mine? Hva har jeg lyst å være med på? Hva har jeg ikke lyst å være med på? Hva tåler jeg? Hva liker jeg? Hva er godt for meg? Og hva er sunt for meg?
Og når vi vet mer hvem vi er, så er det også lettere å gjennomstage den vei vi kommer til. Ja, det har jeg jo sett her på kontoret også, når jeg spør mange, hva er godt for deg? Så vet jeg ikke hva de skal svare en gang, for jeg har aldri tenkt over det eller registrert det. Og så er jeg litt sånn, ok, men du trenger ikke nødvendigvis å svare nå, men gå hjem og tenk litt på det. Og i en stressfull hverdag, så har de liksom musta grep på...
og faktisk kjenner etter at nå har jeg det godt, nå føler jeg meg trygg, nå er jeg rolig. Jeg tror at stress er noe som påvirker oss alltid ganske heftig til tider, iallfall når det er mye av det. Vi skal jo ha litt stress, så stress i seg selv er jo ikke noe farlig. Hver gang vi trener for eksempel, så stresser vi jo kroppen, og det er jo bra for oss.
Så det er positiv stress og negativ stress. Definisjonen på stress er en overbelastning som overgår på levnen vår. Så en gang stresset blir for høyt eller for langvarig, det er da det begynner å bli nedbrydende og et problem.
Sånn at litt stress kan vi ha, men vi er nødt til å ha hvile, balanse mellom stress og hvile for å bygge opp igjen. Og det er jo der du ... Det kan vi ikke bare ... Det er jo det med vagus stimulering og vagus terapi. Det er jo absolutt en måte å balansere stress på. Men det vi ser, er at når mennesker stresser, så mister de veldig lett selvinsikt.
Og vi skal vel helst ikke ta viktige avgjørelser i stressende situasjoner. Jeg var så kanskje kallet uheldig å miste min farfor noen år siden. Og når vi da var på sykehuset og han hadde gått bort, så fikk jeg et hefte til pårørende.
Og der stod det på første linje at du skal ikke ta viktige avgjørelser når du har mistet noen. Og så fint at det stod tydelig. Vi har forsket mye på hva som stresser oss mennesker mest. Og det som stresser oss mest er faktisk det emisjonelle. Så av forskningen der så sier de at det å miste for eksempel en du er veldig glad i,
Det verste er jo absolutt å miste et barn, men det å miste noen er nummer én av det som stresser oss.
Er du i en sorgprosess, så hjelper det gjerne å reise til Gran Camaria. Uansett hvor du er, så vil du jo være i en sorg. Du kan liksom ikke flykte fra det emisjonelle. Er det fysisk stress, så kan du velge å være der og gjøre det. Men er det emisjonellt stress, så følger det jo også. Sånn at det emisjonelle er på topp. Nummer to, ikke å miste noen, bare skilsmisse. Ja. Faktisk.
Sånn at det også mister du jo noen. Så mange tenker at det verste stresset er noe av det fysiske, men det er faktisk mer det emisjonelle, for det er vanskeligere å gi slem på. Så fint at du nevner. Jeg har...
Selv med så mye fokus jeg har på stress, har jeg ikke tenkt så nøye gjennom på nettopp hva type stress som er det verste. Og det er jo akkurat det du sier at det fysiske stresset kan vi veldig lett få gjort noe med. Men følelsene og emosjonen er jo med oss.
Vi var inne på dette med gjerne barndomstraumer, hvordan det også stresser oss. Noen ganger kan det stresse oss så mye at vi velger å fornekte det eller å negligere det. Det kan være en viktig overlevelsestrategi når trauma oppstod.
Men etter hvert er det viktig å deale med det, vil jeg si. Sånn at mye av det vi fokuserer på på jobb er å prøve å finne det stresset og synliggjøre det. Og når vi ser det, så kan vi også være empatiske med det. Og to over tenke som om jeg beder ned. Så når vi to og begge ser på dette her med hjernet og dette...
objektivt syn, og ikke stå midt i det, så er det lettere å bli bevisst på det og lage strategier for å bli sterkere. Ja, og så er det jo ofte at når man har gått igjennom vanskelige ting, så tenker ofte folk at det er ferdig med, det er så lenge siden. Men så...
Bidrar det til en innprogrammering i et handlingsmønster potensielt som vi kanskje kan ha med oss videre i livet uten at vi er bevisste på det? Absolutt.
Og det ser man jo når det er gode mennesker, og da er det dårlige mennesker. Så en viktig del av sykehistorien hos oss går ut på hva tid fikk du vondt i ryggen? Jeg er jo kiropraktor, så det kommer mye rygg inn til meg. Men jeg er opptatt av at det er første gang du har vondt i ryggen.
Hvis de sier at det begynte i forrige uke, og jeg ramlet på isen, så er det jo enkelt. Men hvis de sier at de har hatt vondt i ryggen hele livet, hvilken tid var første gang du hadde vondt i ryggen?
Nei, da var jeg 14. Da er spørsmålet om det er normalt for en 14-åring å ha vondt i ryggen. Det kan jo være at de har hatt noe skade, og det kan absolutt ha vært noe sosialt stress eller emisjonell stress som satte i gang, som de ikke har gjerne sett på.
Så det er spennende. Det er, og det er spennende. Og så skulle jeg bare ønske at vi hadde lært mer om dette her fra vi var yngre av. Med å vite at en vond rygg kan også komme på grunn av noe som har vært vanskelig psykisk eller emosjonelt.
Da var vi gjerne ikke mottakelige for å høre det. Neida. Men voksne også. Det ser jeg ofte hvis det setter seg noe i brystet. Jeg har problemer med å puste. Har det skjedd noe som har tatt litt pusten fra deg det siste? Ja, jeg muster jobben. Ja, ok. Men der er det en trigger for det. Så setter seg fysisk. For det der å tenke at fysiske plager kun er fysisk.
Vi må videre fra det. Absolutt. Og så er det noe med å se på stressresponsen. Noen tåler mye stress, men det er jo forskjellige. Noen har stor toleranse, men skal ha mye til. Mens andre er gjerne mer sårbare.
Så vi har disse to delene av nervesystemet. Du har parasympatikus, som er ro og hvile. På engelsk sier de rest and digest. Og så har du motpolen, som er stressaksen, som er fight or flight.
Stressresponsen i seg selv er en god ting. Den er lagd slik at vi skal overleve. Hvis det går over veien når det kommer en bil imot oss,- -så er det viktig at vi ser bilen og klarer å mobilisere. Vi velger forhåpentligvis en flykt, ikke en eit,- -sånn at vi kommer oss vekk fra bilen og overlever. Stressresponsen er en fantastisk bra ting vi har.
Det er veldig mange som har dårlige assosiasjoner med ordet stress. Jeg husker jeg fikk en pasient en gang for lenge siden som hadde fire unger, og hun jobbet, sto på og hadde en viktig jobb. Hun hadde tidsklemmer, hadde mye ansvar. Jeg tror hun hadde alene ansvar for ungene. Og hun hadde selvfølgelig mye smerter. Og så sier jeg til henne,
Etter vi snakket med henne og evaluerte litt, så sa hun: "Jeg tror nok at noe av problemstillingen din skyldes stress." Og da ble jeg ildret i ansiktet og reiste seg opp. Og så skrek hun til meg: "Jeg er ikke stresset!" Så jeg sa: "Ok, greit. Men du har jo mye vondt, sa jeg. Du har jo smerter." "Ja, jeg har mye smerter." "Ja, er ikke det stress å ha smerter da?"
Jo, det var jo en del som var gjerne litt stresset. Ja, og så tenker jeg at den der middelbare responsen, at du blir så sinnet av at du kommer med det som et forslag, er allerede et veldig tydelig tegn på at du er for stresset. Ja, jeg hadde hatt litt for mye av det. Men man skal ha litt stress.
Så du har parasympatikus som bygger opp, det er jo når kroppen har gått, når du sover, og har en fordøy mat, og bygger immunforsvar, og styrker kroppen. Så den står for vekst og reparasjon. Så det er viktig for oss mennesker å ha
der vi klarer å slappe av og innta og bearbeide det vi har opplevd og vokse på det. Slår det over i stressresponsen så ser vi jo at adrenalin går opp,
kortisol går opp vi ser at det blodet som normalt sett ligger i sentrale strukturer hvor vi kan tenke og fordøye det blir nå skjøntet ut til de store musklerne for en feit og fleit respons. For en fysisk respons egentlig? Ja, så beinnelig så var jo den responsen for å øve det var visst
-løven kommer for å ta deg. Da trenger du blod i de store musklene,- -og du trenger hormoner som gjør deg alert og at du følger med. Men det er ikke like viktig å gjennomfordøre maden- -eller å tenke så mye når løven kommer i rommet. Når løven kommer inn, handler det om å angripe eller flykte. Da skal jeg helst ikke stå og tenke på-
hva jeg spiste til middag eller hva jeg skal ha til middag i kveld. Når jeg begynner å tenke for mye, så blir jeg jo spist opp. Ja, så det er et system som går...
Vi lar oss fungere raskt, tenke raskt, respondere raskt, mens parasympatisk nervesystem gir tilgang til at ting går mer rolig, god refleksjon og gode avgjørelser. Så fight or flight-respons skal være kortvarig og presis, mens rest and digest-respons skal være langvarig og trenger ikke alltid være like precise. Også er det disse hormonene, hvis jeg har stresset for lenge,
så lager jeg jo kortisol. Kortisol er jo et hormon som har veldig lang halveringstid. Så kroppen bruker lang tid på å kvitte seg med kortisol.
Så har jeg hatt stress over lang tid, så er det ikke bare bryter, det er ikke bare å skru av og nå slapper jeg av. Hormonerne går i blodet, det er ikke sånn som nervesystemet med elektriske impulser som er raske å skru over på. Sånn at du trenger gjerne lange kvile og hvis du har pushet for hardt.
Så vi møter jo i klinikken mange mennesker som er utbrent, ikke sant? De har store forventninger som er av og til vanskelig å leve opp til, eller de har alt for mange baller i luften, og de har for lite tid til å strekke til, og kanskje de ikke føler at de gjør en god nok jobb selv, og så er de ekstra harde med seg selv, og over tid også kan selvfølgelig den strekken ryke, og da er det langt opp
Så mange opplever gjerne at man står og ser ned stuber og sier: "Shit, jeg er stresset nå, og hvis jeg fortsetter så detter jeg ned." Og så er det jo de som detter ned, og de bruker av og til åravis på å komme seg tilbake igjen. Og noen kommer seg jo ikke tilbake igjen heller.
Og mange er jo da, når de da har drott ut fra stupet, så du sier, så skal de være flinke med å komme seg rest opp igjen også. Og det du sier, det der med, bare det med den halveringstiden på kortisol, jeg går jo på, jeg lå fem minutter, men jeg følte meg galt rolig. Så det sa han, nei, du må nødt til å ta hvile mye lenger. Og når han har tøyet det over mange år, så er det å være god med seg selv og
Tilate seg å bruke eller øve på å bruke tid på å resultere igjen er så viktig. Det er kjempeviktig. Men det er også veldig vanskelig for mange. Men jeg selv har også inkludert det av og til.
Så av og til må vi brette opp armene og stå på. Det er jo en styrke å kunne gi gass, ikke sant? Og det er ikke alltid man har tid til å kjenne alt det. Men faren er jo da at du kan gå ut for stupet.
Så jeg synes det er veldig fint å ha disse testene som mål. For eksempel blodtrykk eller puls kan være en fin mål på stress. Så hvis jeg våkner hver morgen og har en hvilepuls på 50, og så plutselig våkner jeg en morgen med hvilepuls på 60, så kan det være en indikasjon på at nå har jeg gjort for mye i et eller annet år. Og spesielt hvis det blir en langvarig hvilepuls på 60 da.
Så jeg liker å bruke objektive mål både på meg selv, men også på pasientene mine. Og det er jo der sansemåttet ikke er veldig fint. For det er konkrete områder, for eksempel om nervesystemet, som er involvert i forskjellige ting. Og hvis jeg da ser at en person har en veldig stor pupill på en sida, og gjerne har litt høyere blodtrykk på den sida,
Nå tenker jeg ikke på hjertets anatomiske forskjell, men at det går over det. Du har en økning i blodtrykk, du har en stor pupil, du har svetting på den siden, når de lufter armene, så er det større svetteringer på den siden. Da får jeg en indikasjon på at det sympatiske nervesystemet er veldig aktivert på den siden. Det styrer blant annet pupilstørrelse.
Så pupilen er jo en muskel, og hvis løven går inn i rommet, så har vi jo lyst til å se den løven. Du vil jo ha med deg absolutt alle informasjonen der, for nå handler det jo plutselig om å overleve. Så når det er far på ferde eller smerte i kroppen, så vil pupilen også bli større. Så du vil se en stor pupil som gjerne ikke responderer til lys på samme måte som på andre sider, og at du sammenligner alltid begge sider.
Og så setter du de samme andre ting, for eksempel blodtrykk eller svetting på den siden, kanskje det er holdningsendringer på den siden, kanskje det er mer refleksjon i en type fight-or-flight-holdning på den siden.
Og så kan jeg gjerne tenke at her har jeg lyst til å gi noen øvelser. Og så monitorerer jeg disse funnene mine hele veien. Blir det endringer i pupillen der over tid? Blir det endringer i blodtrykket? Er det endringer i holdning og muskelstyrke på den siden, refleksene på den siden? Og da får jeg litt mer objektive mål, ikke bare...
Hvordan føler du deg i dag? 1-10? Ikke sånn som kan være gjennomslaget. Ja, så det er et øyeblikksbilde. For jeg har ofte brukt et sånt mål på 1-10. Og så er det jo sin stemning nesten den kommer inn i, eller det stressen kommer fra, som påvirker det.
Eller mange vil prøve å være flinke der også, så de gir gjerne et mer optimistisk svar, for de ønsker å gjøre terapeuten fornøyd. Men det er ikke nettopp å holde smerter, ikke sant? Så denne VAS-scoren er jo mer objektiv enn
Det går bra. Og det er fint å bruke, for over tid får du et tale på det. Men jeg liker også å se det sammen med andre neurologiske tester.
Og så kan du jo da gi for eksempel sensomotorisk øvelse. Og mange, mange, mange av de etter eksempel kan jo være en pustøvelse. For å aktivere noen av parasympatikus. Har du en konkret pustøvelse som du kunne anbefalt? For det vet jeg ikke hvordan alle vil ha. Hvordan skal jeg puste? Det er mange skoler og mange modeller for å si det sånn.
Jeg vet at Navy Seals, det militære i USA, har utviklet en pustøvelse som går på vitenskap i forhold til de parametrene de ser på. Men det er jo denne her der du puster inn i fire sekunder, og så skal du holde deg i syv, og så skal du puste deg ut i åtte. Ja.
Og så fortsetter du sånn. Det viser at det roer deg ned, du får en lærere puls og blir mer fokusert. Fokus er viktig hvis du skal i krig for eksempel. Det de snakker om som roer deg ned, er når du får disse lange utpuster. Så utpuster skal være lengre enn innpuste.
Så i neurologien bruker vi gjerne ikke 4-7-8, men jeg bruker gjerne 4-8 for eksempel. Tester de gjerne og ser hvor er normal pust for deg. Så hvis det er en person som puster inn i tre sekunder,
Og det er normalt for den personen så vil jeg gjerne at de skal øve på å puste ut i 6. Men hvis neste person kommer inn og det er normalt for han eller henne å puste inn i 6 sekunder, så er det inn 6 og ut 12. Så jeg prøver å finne det som passer dem. Og så gjør jeg det gjerne i leksa på det, at de skal gjøre pustøvelser gjerne morgen, middag og kveld. Og så tar vi jo da og monitorerer det hele medveis og ser om det er
Har det noe effekt? Blir de bedre, så har de jo lyst til å gjøre noe annet. Blir de bedre, så har de jo gjerne lyst til å fortsette i den karta. Det er jo også sånn at ingen av oss er like. Så dette med forskning er kjempeviktig, og jeg synes det er kjempebra å være opptatt av det som er dokumentert. Men det er også viktig å forstå at vi er individer, og vi er også forskjellige.
Og hvem er du? Det vet vi jo gjerne ikke før vi har forsket på deg. Så den tilnærmingen vi bruker er jo at vi forsker på dem, vi gjør disse testene, da blir de kandidaten, CASUS-kandidaten. Og så ser vi om forskjellige inputter, øvelser og behandling har en personlig effekt på deg.
Så det synes jeg er spennende. Et annet eksempel på sansemotorisk trening er å gi de koordinerte motoriske bevegelsene
gjerne for å stimulere de motoriske delene av nervesystemet, men også gjerne de sensoriske, for det er en ting som veldig mange ikke klarer ved det. Vi ser på musklerne som en motor, men musklerne inneholder også masse reseptorer, blant annet spolereseptorer, leddereseptorer, som informerer deg om hva stilling og posisjon du er i.
Og hvis hjernen ikke mottar disse tilbakemeldingene om hva som skjer i kroppen og hvordan bevegelsen min var, så blir det veldig vanskelig for oss å holde balanse og holde en god motorikk. Så i all bevegelse er det også masse sensoriske tilbakemeldinger.
Den største inputten hjernen vår har, det er fra muskelsystemet. Det går på stilling og posisjon, så ulike stillinger gir ulike tilbakemeldinger.
Så når man våkner av malingen for eksempel, så vet du hvor kroppen din er. Det er ingen som har åpen avtrykk på å se på beina dine. Ja, jeg har jo småbarnstilværelsen, så vet du ikke om jeg alltid får i kontakt med den en gang.
Så det var det stresset gjør. Stresset gjør jo noe med opplevelsene våre da vi bruker den informasjonen. Men det vi ser da er at disse muskelspolene, spesielt i nakken inneholder veldig mye av disse her. De informerer oss om hvor vi er i rommet. Og når jeg vet hvor jeg er, så er det lettere for meg å respondere for eksempel på fare, men også ulike hinder i hverdagen. Så jeg er nødt for å vite at
Hvor er disse hindrene? Hvor er hålet i bakken? Hvor er jeg i forhold til det hålet? Hva er posisjonen og hva fart er kroppen min i? Slik at jeg kan unngå det hindret der. Og de tilbakemeldingene muskelsystemet gir, det er en viktig innput som jeg kan bruke terapeutisk. Så det de har gjort, de har gjort forskning på friske legestudenter, der de tar og gipser en frisk arm.
Og så tar de NR-bilder av hjernen når de ser på hjernens funksjonalitet. Og så ser de at når det har gått med armen i gips i en ganske kort periode, så begynner hjernen å visne og begynne å minske i anatomisk størrelse i den delen som representerer armen vår. Og når de da tar av gipsen vi har seks uker etterpå, og begynner å bruke armen igjen, så vokser hjernen tilbake igjen.
Så hjernen blir på en måte en dynamisk bilde av miljøet vårt og hvordan vi bruker kroppen. Veldig spennende. Så den er ikke fastlåst. Det er selvfølgelig arv i det. Arv og miljø er jo viktig begge to. Men miljø er jo det som er med å forme dette videre. Og det er plastisk, det vil si at det er formbart.
Pugger du gang i tabellen, så ler du an. Og det er jo fordi at hjernen lager strukturelle og funksjonelle endringer. Øver du på å sykle eller kjøre bil, så ser du lignende tilsvare til.
Så det er det use it or lose it-prinsippet. Det er et godt eksempel for det at før, for de som er yngre enn oss, vi har sikkert aldri sett dette en gang, men før var det telefoner der man måtte rulle tallene rundt for å slå et nummer, eller trykke på knapper. Og hvor mange som husker gamle hus telefonnummerer som
som enda sitter, men vi vet gjerne nesten ikke vårt eget telefonnummer i dag, fordi vi har trent oss på det, både med bevegelse, og med bevegelse over tid med en handling, og da sitter det spøkkelse. Det har blitt innlært, så etter hvert blir det jo bare til en spinal refleks, der vi faktisk ikke trenger å tenke engang. Så hjernen er jo veldig aktiv når vi gjør nye ting,
Og det er jo noe jeg skriver en del om i boken, et av hovedtemaene, at gjør du det du alltid har gjort, så får du selvfølgelig det du alltid har fått. Men gjør du noe nytt, så får du noe nytt.
Så når hjernen opplever noe nytt, så lager den dopamin, dette lykkestoffet som gjør oss glad og gjør at vi kan være målbevisst. Og det setter i gang med neurologisk aktivitet og vekst.
Så stimulerer du nervecellene, så ser vi faktisk at den begynner å lage mer proteiner, mer byggesteng. Han lager mer mitokondria, det er disse her powerhouser i cellene som lager energi, lager ATP, som ser økning i ATP. Og så ser vi faktisk en reduksjon i melkesyre og frie radikaler, bare av å bruke det.
Så det «juiced» og «lucid»-prinsippet står veldig høyt i samt-symmetronisk trening. Også er det viktig å forstå at det «pushes» systemet for hardt. Nå går jeg over i stressaksen. Nå blir jo belastningen større enn tålenevnen min.
Nå ser jeg jo ikke lenger plutselig protein og mindre avfall. Nå ser jeg jo faktisk det motsatte. Så den balansen er veldig viktig. Det er det jeg gjerne mener når jeg sier at vi skal måle utfallet av det vi gjør, av den terapien vi gjør. Se om det er et objektivt mål på det som vi kan monitorere for å finetune systemet til vår yte.
optimalt. Ja, for vi vil jo yte optimalt, vi vil være gode, vi vil prestere
men vi må ikke overfrustere nei, det var disse flinke guttene ja, ja og da er vi jo plutselig tilbake i oppvekst og hvordan vi har blitt oppdratt og kan vi være noen på å forme til å bli, ikke sant så det er jo spennende ting å være klar over at vi ikke pusher for hardt ikke sant og derfor er det så viktig å bli kjent med de vi skal hjelpe og
Og ikke minst bli kjent med oss selv. For når du kjenner deg selv, så kan du også relatere gjerne til de utfordringene pasientene våre har. Men det er enormt viktig å skape det rommet for trygghet. Kunne være selv, snakke om det meste. Og selvfølgelig ha tøvsetsplikt, det er en viktig del av det.
Og så måle og se hvor er denne personen stresset, og hvor er det romforbedring. Noen ganger er det ikke romforbedring, noen ganger er det jobber de er nødt for, får penger de er nødt for, og står på, ikke sant? Så da må vi gjerne se, ok, jeg kan ikke ta vekk stresset til denne personen nødvendigvis akkurat nå, men hva kan jeg gjøre for å utvide toleransevinduet?
Kan jeg gi noen pustøvelser? Kan jeg gi avspenningsøvelser? Kan jeg gjøre meditasjon? Hvor i nervesystemet er det svagheterne synlige? Og hva kan vi gjøre for å aktivere det systemet der, ljuset og luset, uten å rive av strekken eller falle ut fra stupen? Ja, og det tror jeg mange vil kjenne seg igjen i nettopp det som du sier med at
Men jeg kan jo ikke jobbe mindre. Ungene skal ha mat, jeg må ha inntekt. Hva kan jeg gjøre for å kunne leve det livet jeg lever? Og da også få lagt til noe som er med og gir tilgang til mer reparasjon og regenerasjon og gjennomføre viktige systemer etter en høy stressbelastning, så vil en kanskje kunne klare å tåle det stresset som en
er nødvendig å være i fordi at det også blir lagt inn restitusjon og det er jo pust helt fantastisk at
vi har noe som vi alle har uansett alder, det er helt gratis det er lite energikrevende vi har det alltid tilgjengelig også at vi har skapt sånn at det kan ha så god effekt, det synes jeg er helt fantastisk det er jeg helt enig i også tenker jeg at måten jeg og deg jobber på er jo holistiske begge to det vil si at vi tenker helhetlig selv om det er så mange ting i det her du kan se på kosthold
Det er jo forskjellige typer mat som stresser oss. Noen har allergier, mens andre spiser for mye sukker, eller kanskje de spiser på uregelmessig, i forhold til det som er viktig for den personen. Det kan være for mye lettvinte løsninger. Det er jo denne tidsklemmeren vi står i, så blir det mye fjolland og mye peppes, eller ikke peppes, men litt grandiose.
som ikke gjerne er like bedre kraftig til de lange med løp også skal du ha den nytelsen i det, det er viktig for helsen sånn at alt ekstremt blir gjerne farlig jeg liker heller å ha en balanse, vi skal kunne nyte av livet litt også, det er viktig for helsen men hvis jeg bare nyter, så blir det også feil, ikke sant?
Sånn at det å ha et helhetlig perspektiv, se på søvn, se på mat, se på bevegelse, se på det sosiale, og selvfølgelig bevegelser og enkelte terapiformer inne i det her også. Men å ha et sånn stort syn på det, det tror jeg er veldig viktigt.
Jeg liker iallfall med mine kunder og pasienter å begynne i det store. Vi begynner i det store bildet, og så kan vi tidsnakt zoome inn med mikroskop inn i albunnen din eller kneten din eller migrainen din eller hvordan du eventuelt måtte være. Men la oss begynne i det store bildet. Hvem er du? Og hva stresser deg? Og hva stresser deg ikke? Og sånne ting.
Så der synes jeg både meg og deg har en veldig fin tilnærming som gir oss mange verktøy. Det er mange måter å hjelpe en person på. Og hvis det er stress som de er låst, de ikke kommer seg ut av, så går det gjerne an å ventilere. Det er jo av og til et fint greie. Da får man trykke.
eller se gjerne på Shake it or lose it! Ja, og du kan gjøre shaking-terapi, ikke sant?
Det er trauma release exercises. Det er mange ting du kan gjøre. Shake'er er det også. Og se på hva man kan gjøre for å hjelpe denne personen. Og siden vi er så forskjellige, så gjør man
Din tilnærming er gjerne helt annerledes enn min, når vi skal i form av terapi. Sånn at det er vanskelig å forske på det og gavet til. Sånn at noen ligger i kjøttkager og noen ligger i fiskekager, og sånn er det bare. Og da prøver vi å rettelegge de øvelsene og den sansen vi går og skal trene til den personen vi skal utvikle.
Og mange synes jo ofte at det er så overveldende for det er så mange gode råd. For når man skal se på forskning, så er det generelt så det der å
grave litt inn hos den enkelte og det jeg pleier ofte å gi som tips er jo start med det som er enklest for deg først så hvis det er vanskelig å få komme i gang med trening ikke bunn der da finn noe annet som man kan kjenne godt for en liker man bedre å gå tur jeg kommer heller å prioritere å gå litt mer tur da