Hei og velkommen til helsetipspodden. Mitt navn er Nette Løno og jeg driver i nervusklinikken i Stavanger og har jobbet som nevorefleksolog i 17 år. Jeg deler forsknings- og erfaringsbasert kunnskap på min Instagram-konto, holder foredrag om vagus, stress og bærekraftig helse, og er nå veldig glad for at jeg skal få skrive en bok om vagus med frisk forlag.
Jeg er opptatt av helhetlig helse, hva som skaper helseplager, og hva vi selv kan gjøre for å leve et friskere liv med mer livsklede. Denne episoden skal handle blant annet om sansemotoristrening, som skal styrke samspillet mellom sensene i hjernen og kroppen. Dagens gjest er Christian Fagerland. Han er mikrobiolog og kiropraktor med spesialisering innen funksjonell neurologi. Christian har syv års erfaring med behandling av mennesker i alle aldre.
Han er opptatt av mennesker, holistisk helse, selvutvikling og hvordan omgivelsene våre påvirker helse og velvære. Han jobber på kraftklinikken i Stavanger og synes det er veldig gøy å finne roten til ubalanser, og når vi finner årsakene er det lettere å skape langvarige og bærekraftige endringer. Han er også forfatter av boken «Oppdag en ny verden».
Boka belyser hvorfor sensomotorisk trening absolutt bør være en del av din hverdag. I boka skriver Christian om hvorfor forandring stort sett ryder og gir deg et funksjonelt innsyn i hjernens utviklingsprosess. Velkommen Christian! Tusen takk!
Tusen takk for det, Anette. Veldig hyggelig å være her. Så kjekt at du ville komme på kontoret her på Ista Vanger. For de fleste episoder spilles jo inn med gjester fra andre steder i landet. Så det er godt å ha gode fagfolk i egen by også. Det er det.
Takk for at du er her. Nå har vi jo kjent hverandre i 15 år. Ja, jeg tror nesten det må være 15 år. Så det har vært veldig spennende å følge deg og veldig kjekt med denne podcasten. Så gratulerer med det. Tusen takk. Og første gang jeg traff deg så hjalp du meg med et overtrokk i en ankel. Og så har jeg nå vært innom kontoret et flere ganger etter det.
Sansemotorisk trening, da tenker jeg kanskje at noen vil være litt sånn undrende på hva mener du med det? Så sansemotorisk trening kan jo være så mye. Det meste vi opplever i livet er jo en form for sansinntrykk. Og så skal du jo gjerne respondere til det du ser eller opplever og lager en motorisk eller en hormonel respons til det.
Sansemotorisk trening er litt mer spesifikt, der vi først kartlegger hjernen og nervesystemets funksjonalitet, og ser at ting fungerer sånn som det skal, at du har like reflekser på begge sider av kroppen,
Lige holdning på begge sider av kroppen, at du har like styrke og sånne ting. Vi gjør en evaluering av det funksjonelle nervesystemet, og så kartlegger vi om det er noen svagheter.
Og da bruker vi forskjellige tester for å se på dette her, både før og etter vi gir denne intervensjonen eller en behandling. Og så ser vi avhengig av hva områder som er svage, hva type sansemotorik vi ønsker å bruke. Så hvis for eksempel en person har doktorene,
dårlig motorikk for eksempel, så vil vi gjerne sende terapi eller lage terapi som går på det området hjernen som styrer den motorikken. Og selvfølgelig de muskler som er involvert,
Og så ser vi om vi klarer å lage en endring i for eksempel reflekser eller muskelstyrke eller i holdning. Så sansomotorisk stimuli er jo et stort spektrum. Det kan være at noen trenger for eksempel lydterapi, mens andre trenger gjerne lukt. Noen trenger bevegelse, noen trenger vibrasjon. Det er litt forskjellig hva vi finner med disse forskjellige menneskene som vi tester.
Så jeg kan jo ta en liten runde med hvordan jeg jobber. Ja, veldig gjerne. Sånn at det viktigste for meg, uansett hva terapiform vi bruker, er jo gjerne å skape trygghet.
og skaper rom slik at pasientene våre kan få lov til å være seg selv og vise den ekte seg. Og hvis de skal være ekte, så er det jo viktig at vi som behandlere er ekte. Så jeg bruker veldig mye tid på å etablere trygghet først. Og når det rommet er skapt, så gjør vi en funksjonell analyse av de utfordringene.
Og så synes jeg det er veldig viktig, som du sa innledningsvis, å finne gjennom årsagen til roten og til de symptomer. Og det er jo veldig sammensatt.
Så en person kan jo for eksempel ha et dårlig kosthold som gjør at kroppen får en dårligere funksjon. Andre kan ha stress på jobb eller hjemme eller andre settinger i livet der det er stress som påvirker. Det kan noen ganger være gamle ting.
De har gjerne en vond opplevelse eller et trømme som har vært så sterkt eller så repetitivt at det har laget en langvarig endring i deres system. Det er ikke alltid de er klare til det som er utfordringen. La oss si at en person ble mobba, som dessverre mange har blitt.
så kan det ha gitt dem et inntrykk av at de ikke er gode nok, eller at de ikke duger, eller at de har gjort noe galt. Og hvis den personen blir overtalt og tror at den har gjort noe galt med meg,
så begynner du gjerne å stille andre krav til deg selv. Kanskje du ikke stiller opp for deg selv, eller kanskje du ikke setter gode grenser for deg selv, forventer mer av deg selv. Klassiske eksempel er jo de som synes det er helt ok at kollegaen er sykemeldt, for eksempel, men de selv vil ikke være sykemeldt, for det at de er strengere med seg selv. Så er jo da, hvis du gjør dette her over tid, og
og ikke er snille med deg selv, ikke er god med deg selv, så vil jo kroppen etter hvert begynne å gi beskjed.
Dette med stress er jo vanskelig, for jo mer vi stresser, jo mindre kjenner vi ikke det, og jo gjerne dårligere selvinsikt for meg. Så de som stresser mye, de er ikke alltid like gode på å kjenne ikke. De er gjerne vant på å brette opp armene og stå på, for det er det de har gjort hele livet. Og så plutselig begynner kroppen å gi beskjed. Og hvis du ikke fanger opp de signalene der,
Så pusher du gjerne for langt, og så møter du stupe og dette med, og da er det langt opp igjen. Så jeg bruker mye tid på å bli kjent med pasientene, finne ut hvem de er, hva er det som bidrar til disse symptomer. Hvis det var for eksempel et fall på isen, så er det jo veldig enkelt. Da var det jo det som var årsaken til gjerne skadene deres. Men hvis de ikke vet hvorfor de fikk vondt,
så blir det jo litt mer interessant om man legger litt detektiv og finner ut. Så jeg bruker mye tid på sykehistorie,
Vi snakker masse om hvem de er og hva de har vært med på, og hva slags stress de har vært i. Og så gjør vi en funksjonell analyse der vi ser mye på reflekser, vi ser på holdning, vi ser på pupillresponser, vi ser på blodtrykk.
teste vitale ting, se om det er noe som ikke stemmer i store bilde.
Og så lager vi en slags program på det, der vi tilrettelegger spesifikt å sanse motorisk trening som en del av behandlingen, jeg gjør det også andre ting. Og så evaluerer vi hele veien underveis. Så hvis for eksempel du har dårligere reflekser på en side av kroppen,
så vil det være et mål for meg. Så da gir jeg meg gjerne en terapi og så retester jeg meg unikkelbart. Og neste gang jeg kommer inn får jeg se når det er langvarige endringer. Så jeg liker å måle det. I USA der jeg studerte så sier de «If you can't measure it, you can't manage it».
Så det er noe med å ha et slags objektivt mål på det du ønsker å sette rengang i. At det ikke bare blir sunnsing.
Jeg opplever at smerte for eksempel er jo veldig individuelt og det er også litt avhengig av hva dagsform du er i. Så hvis jeg har vunnet en million kroner i lotto så er jeg gjerne så kjenner jeg gjerne mindre smerte enn hvis jeg har kranglet med samboer samme dag. Så jeg liker å finne litt mer objektive knagger da som jeg kan teste. Og jeg er så glad for at du er så nøye
Det er jo i det detektivarbeidet kan finne frem til årsagene for så å kunne gjøre noe med det. Og det å måle. For en ting er vår egen opplevelse, og den er jo selvfølgelig viktig. Men at det finnes konkrete tester for å sjekke at «OK, her er vi på vei mot noe, eller kanskje det er noe annet som er bedre for deg?»
Og litt så du sier at du vil bli kjent med pasientene, men du lar deg jo også få bli kjent med seg selv når du spør gode spørsmål. Jeg tenker et av de viktigste spørsmålene jeg kan stille meg selv i livet er jo nemlig hvem er jeg? Hvem er jeg? Hva har jeg vært med på? Hva har jeg opplevd?
Hvilke erfaringer har jeg? Hvor kommer jeg fra? Hva er slekta mi? Hvem er de? Og hvordan har det påvirket meg? Både med arv og miljø. Og selvfølgelig også hvem er jeg i dag? Hvor går grensene mine? Hva har jeg lyst å være med på? Hva har jeg ikke lyst å være med på? Hva tåler jeg? Hva liker jeg? Hva er godt for meg? Og hva er sunt for meg?
Og når vi vet mer hvem vi er, så er det også lettere å gjennomstage den vei vi kommer til. Ja, det har jeg jo sett her på kontoret også, når jeg spør mange, hva er godt for deg? Så vet jeg ikke hva de skal svare en gang, for jeg har aldri tenkt over det eller registrert det. Og så er jeg litt sånn, ok, men du trenger ikke nødvendigvis å svare nå, men gå hjem og tenk litt på det. Og i en stressfull hverdag, så har de liksom musta grep på...
og faktisk kjenner etter at nå har jeg det godt, nå føler jeg meg trygg, nå er jeg rolig. Jeg tror at stress er noe som påvirker oss alltid ganske heftig til tider, iallfall når det er mye av det. Vi skal jo ha litt stress, så stress i seg selv er jo ikke noe farlig. Hver gang vi trener for eksempel, så stresser vi jo kroppen, og det er jo bra for oss.
Så det er positiv stress og negativ stress. Definisjonen på stress er en overbelastning som overgår på levnen vår. Så en gang stresset blir for høyt eller for langvarig, det er da det begynner å bli nedbrydende og et problem.
Sånn at litt stress kan vi ha, men vi er nødt til å ha hvile, balanse mellom stress og hvile for å bygge opp igjen. Og det er jo der du ... Det kan vi ikke bare ... Det er jo det med vagus stimulering og vagus terapi. Det er jo absolutt en måte å balansere stress på. Men det vi ser, er at når mennesker stresser, så mister de veldig lett selvinsikt.
Og vi skal vel helst ikke ta viktige avgjørelser i stressende situasjoner. Jeg var så kanskje kallet uheldig å miste min farfor noen år siden. Og når vi da var på sykehuset og han hadde gått bort, så fikk jeg et hefte til pårørende.
Og der stod det på første linje at du skal ikke ta viktige avgjørelser når du har mistet noen. Og så fint at det stod tydelig. Vi har forsket mye på hva som stresser oss mennesker mest. Og det som stresser oss mest er faktisk det emisjonelle. Så av forskningen der så sier de at det å miste for eksempel en du er veldig glad i,
Det verste er jo absolutt å miste et barn, men det å miste noen er nummer én av det som stresser oss.
Er du i en sorgprosess, så hjelper det gjerne å reise til Gran Camaria. Uansett hvor du er, så vil du jo være i en sorg. Du kan liksom ikke flykte fra det emisjonelle. Er det fysisk stress, så kan du velge å være der og gjøre det. Men er det emisjonellt stress, så følger det jo også. Sånn at det emisjonelle er på topp. Nummer to, ikke å miste noen, bare skilsmisse. Ja. Faktisk.
Sånn at det også mister du jo noen. Så mange tenker at det verste stresset er noe av det fysiske, men det er faktisk mer det emisjonelle, for det er vanskeligere å gi slem på. Så fint at du nevner. Jeg har...
Selv med så mye fokus jeg har på stress, har jeg ikke tenkt så nøye gjennom på nettopp hva type stress som er det verste. Og det er jo akkurat det du sier at det fysiske stresset kan vi veldig lett få gjort noe med. Men følelsene og emosjonen er jo med oss.
Vi var inne på dette med gjerne barndomstraumer, hvordan det også stresser oss. Noen ganger kan det stresse oss så mye at vi velger å fornekte det eller å negligere det. Det kan være en viktig overlevelsestrategi når trauma oppstod.
Men etter hvert er d