‹ Tilbake til podkaster ‹ Snakk med Silje

9/13/2024

SmS#27 Kenneth Slaatten om død, sorg, selvmord, pandemi og overdødelighet

Kenneth Slaatten er gravferdskonsulent i Fonus, en jobb han elsker og som han har vært interessert i siden han var barn. Han snakker om sorgen og døden, og hvordan han hjelper familier som har mistet noen de er glad i. Slaatten beskriver sin jobb, hvordan han møter familier, planlegger begravelser og sørger for at de får en verdig avskjed. Han diskuterer også sin egen tro på døden og hva som skjer etterpå, og han deler sin mening om selvmord og overdødlighet. Slaatten er en medfølende og forståelsesfull person som hjelper familier gjennom en vanskelig tid.

00:00

Kenneth Slotten deler sin unike reise i begravelsesbransjen og hvordan døden kan skape sterkere familiebånd.

04:49

Taleren beskriver hvordan de støtter familier i sorg med verdige begravelser og feiring av livets avslutning.

09:10

Talen omhandler sorgprosessen ved mistenkelige dødsfall, og hvordan støtte og samtale er viktig for pårørende.

13:50

Talen utforsker tanker om død, sorg og viktigheten av å ta farvel med de avdøde.

25:02

Musikk kan hjelpe oss å forstå sorg og tap, men minner og følelser varierer sterkt fra person til person.

Transkript

Nemnt i episoden

Fonus

Fonus er et begravelsesbyrå hvor Kenneth Slaatten jobber som gravferdskonsulent.

Kenneth Slaatten

Kenneth Slaatten er gravferdskonsulent i Fonus og er hovedpersonen i podcasten.

Gravferdskonsulent

Kenneth Slaatten er gravferdskonsulent og hjelper familier med å planlegge begravelser og avskjeder.

Sørlandet

Kenneth Slaatten vokste opp på Sørlandet og snakker om sin oppvekst i bibelbeltet.

Bibelbeltet

Kenneth Slaatten vokste opp på Sørlandet, som er kjent som bibelbeltet, og snakker om kristen tro og menigheter.

Selvmord

Kenneth Slaatten snakker om selvmord og hvordan det påvirker familier og pårørende.

Overdødlighet

Kenneth Slaatten snakker om overdødlighet og hvordan det påvirker begravelsesbyrået.

Pandemien

Kenneth Slaatten snakker om hvordan pandemien påvirket begravelser og restriksjonene som ble innført.

Haslum Krematorium

Kenneth Slaatten nevner Haslum Krematorium som et sted for oppbevaring av de døde.

Norsk gravferdslov

Kenneth Slaatten nevner norsk gravferdslov og reglene som gjelder for begravelser.

Rikshospitalet

Kenneth Slaatten nevner Rikshospitalet som et sted for rettslig obduksjon.

Rastsykisk helsehjelp

Kenneth Slaatten nevner Rastsykisk helsehjelp som en tjeneste i Bærum som tilbyr psykisk helsehjelp.

VIPS

VIPS er en app for å støtte podcasten Snakk med Silje.

Snakk med Silje

Snakk med Silje er tittelen på podcasten Kenneth Slaatten er gjest i.

Kalveia

Kenneth Slaatten nevner en ute-seremoni på Kalveia i Bærum som en av de fineste begravelsene han har hatt.

Anatomisk

Kenneth Slaatten nevner anatomisk institutt som et sted for forskning på døde kropper.

Mitt farvel

Mitt farvel er en tjeneste der man kan planlegge sin egen begravelse og prosess.

Organdonasjon

Kenneth Slaatten snakker om organdonasjon og hvor viktig det er at det er et personlig valg.

Livssynsåpen seremoni

Kenneth Slaatten snakker om livssynsåpne seremonier som ikke involverer en prest.

Kremasjon

Kenneth Slaatten snakker om kremasjon som et alternativ til kistebegravelse.

Askespredning

Kenneth Slaatten nevner askespredning som et alternativ til begravelse.

Psykologistudiet

Kenneth Slaatten nevner psykologistudiet og erfaringen med å dissekere hjerner på døde personer.

Netflix

Kenneth Slaatten nevner Netflix som en måte å slappe av etter en arbeidsdag.

Facebook

Kenneth Slaatten nevner Facebook som en kanal for å følge podcasten.

Instagram

Kenneth Slaatten nevner Instagram som en kanal for å følge podcasten.

Twitter

Kenneth Slaatten nevner Twitter som en kanal for å følge podcasten.

Deltakarar

Host

Silje

Guest

Kenneth Slaatten

Sponsorar

VIPS

Lignende

Lastar

Man følte seg veldig slem for at vi var nødt til å følge disse restriksjonene med antall blant annet. Så vi hadde en periode der det bare kunne være 15 stykk i et sermonirom. Og oftest er jo familien nærmeste familie mer enn 15, så de måtte da dra hjem og ta et valg hvem kan få bli med på dette.

Det er ikke noe hyggelig å være den personen som skal gi alt, men som å sende ut en melding om at "Beklage, dere får bare med dere 15 stk." Du lytter til Snakk med Silje. Velkommen Kenneth Slotten. Tusen takk. Du har jo mye erfaring med døden, egentlig.

Det var derfor jeg tenkte at det hadde vært spennende å snakke litt med deg. Ja, så hyggelig. Du har jobbet innen begravelsesbyråbransjen og sånn. Jeg har jobbet i åtte år som gravferdskonsulent. De siste årene har jeg også tatt kurs for å kunne være sermonileder i livssynsåpne sermonier.

Men jeg har jo hatt interessen for dette feltet i mange, mange år. Jeg er vel en av de få som skulka skolen for å gå i begravelse på bygda der jeg kom fra på Sørlandet og lagde notater og

Ja, jeg forsker på død og begravelse for å vite hva dette var og hva det innebar. Jeg har hele tiden på en måte ønsket at det skal være noe man kan snakke om for å prøve å ufarliggjøre døden litt. Det er jo veldig mange som legger lokk på det, for det er bare vondt og vanskelig og grusomt, og det er stor sorg for mange. Men døden kan jo være fint også.

Det er blant annet et stort samhold i familiene for noen som har mistet noen de er glad i, så får man tettere bånd enn vanlig, kanskje.

Så mitt liv og min hobby er egentlig død. Så du har bare engasjert deg og hatt interesse av det siden du var liten gutt? Ja, men jeg har jo jobbet med andre ting innimellom. Jeg har tatt utdannelse som kokk. Jeg jobbet noen år som kokk først. Og så har jeg vært butikksjef i Coop.

Men etter en del år så begynte jeg å bli lei av kampanjer og salg og brød og kjøtt på tilbud. Og tenkte at nå har jeg muligheten til å gjøre noe helt annet. Og da vil jeg jobbe med det som jeg brenner for og har lyst til. Så da søkte jeg på i Grafassbransjen og fikk jobb. Og føler at jeg er på rett sted og rett plass i livet.

Ja, for du sa noe om det med sorg. Det er jo kanskje noe av sorgens funksjon, da, at man knytter tettere bånd til de som er igjen, når et bånd på en måte blir litt, kanskje ikke brutt. For det kommer litt an på hva man tenker om døden, da, hva som skjer når man dør og sånne ting. Og folk har jo veldig forskjellige syn og tro når det kommer til

Jeg tror det er det som ofte gjør det skummelt for folk, fordi man ikke vet hva som kommer etterpå. Noen tenker at det er helt svart og alt er ferdig, mens andre tenker at man skal til et fint sted.

Noen har anstrengt forhold til døden, og for andre blir det mer inkludering og mer prat. Men det er forskjellig for alle. Uansett hvem man snakker med, så har man forskjellige oppfatninger og forskjellige tanker om det. Hvordan er det for deg å møte noen som nettopp har mistet noen?

Man lærer seg etter hvert noen teknikker som gjør at jeg ikke tar jobben med meg hjemme. Og så kommer det selvfølgelig an på situasjonen. Hvis det er en gammel mann eller dame som har fått lov å leve et langt godt liv, så er det litt annerledes enn å møte en mor og far som har mistet barnet sitt, selvfølgelig.

Men jeg prøver alltid å være til stede i rommet og være der for den familien jeg møter. Det er dems sorg uansett hvem de har mistet. Så min jobb er å legge det til rette på best mulig måte for å få en så god og verdig avslutning på et levd liv. Enten det er barn, ungdom eller voksne. Men jeg...

Jeg prøver ofte å legge opp til at man kan feire et levd liv, at man kan ha flott musikk og gode ord, og det trenger ikke å være nødvendigvis bunnløs sorg bestandig, men man kan gjøre det beste av alle situasjoner.

Men hvis du skal beskrive litt jobben din, hva består den i praktisk, slik at vi kan få et litt innblikk i hvordan det er å være nær på jobb? Det første som skjer er at vi får en telefon enten fra politi eller fra ambulanse eller pårørende at man skal gjøre en henting.

Stort sett er det et sykehjem, et omsorgssenter eller kanskje man døde hjemme. Da tar vi opplysninger om den døde for å få lagt så mye som mulig inn i en base. Og så avtaler vi henting.

Om det er ute eller inne eller hvor det er, så henter vi stort sett på båret. Altså vi henter av det og tar med inn på det nærmeste kjølerommet. Og det neste er at familien kommer til oss på kontoret, eller at vi drar til dem en dag eller to etterpå.

Da planlegger vi alt fra A til Å som handler om begravelse, gravstein, minnesamverd, arv og skifte, annons i avis, musikk osv. De skal også velge en kiste. Når vi er sammen med dem får de muligheten til å se innom brosjyrer for å ta et valg når det gjelder kiste.

Så det er gjerne et par timer som møter der vi snakker med familien og legger alt til rette på dems premisser slik som de vil ha det. Vi har jo mye tips og mange forslag å komme med, men til syvende og sist er det de som bestemmer.

Og så drar de, og da drar vi en ut på henting. Henter avdøde på et kjølerom for å stelle og legge i kiste. Og så kjører vi til nærmeste kjølerom, som ofte er her i Bærum, så er det jo Haslum Krematorium for eksempel som har oppbevaring av de døde. Og så ligger man der i påventa av en begravelse eller seremoni,

Som ofte er en liten uke etterpå. Norsk gravferdslov er jo sånn at man må ha gjennomført en seremoni innen ti virkedager. Så man har jo relativt god tid hvis man kommer i gang hos oss ganske raskt etter dødsfallet.

Hva hvis man ikke klarer det for de ti dagene da? Stort sett så legges det til rette for at alle blir klare, men det finnes jo også en mulighet til at man kan kremere avdøde i forkant. Og så har jo familien veldig mye bedre tid, for da kan vi heller planlegge for en urnebegravelse. Det gjøres jo på akkurat samme måte, det er bare det at man da har urne i sermonirommet i stedet for kiste. Ja.

Da har man en god tid, innenfor seks måneder. Men hva skjer da hvis for eksempel det er mistanke om noe kriminellt, eller hvis det er noe som etterforskes? Da kan det jo ta tid hvis det er noe obduksjon eller noe sånt. Hva skjer da? Da faller man utenfor den ti-dagars-regelen. Da gjelder ikke det lenger. Og da er jo settingen litt annerledes. Hvis vi har vært hjemme og hentet en

som har dødd alene, eller at det er et mistenkelig dødsfall, så kjører vi inn til Rikshospitalet, der det da blir foretatt en rettslig obduksjon. Så planleggingen og gjennomføringen blir på akkurat samme måte. Det er bare det at det ofte tar lengre tid for det, at det er ofte tragiske omstendigheter som gjør at familien også er i en enda dypere sorg for det

Det er et bråttødsfall. Det kan være at personen har tatt sitt eget liv. Det kan ha vært ulykke. Det kan være mange tragiske utfall som gjør at vi må bruke mer tid. Men det kommer veldig an på. Alle familier og alle mennesker er forskjellige.

Ja, det kan jeg skrive under på, for jeg har jo fulgt opp en del som har mistet noe nære til selvmord, og det er jo kanskje en ofte litt mer sånn komplisert sorg. Det trenger ikke være det, men en del ganger så er det så mange følelser og

Ting som spiller inn da. Og de pårørende vet jo, aner jo ikke at hvis jeg bruker en sønn som et eksempel da, så de vet jo kanskje ingenting om at han har hatt det vondt over lang tid. Og tar man livet sitt så har man jo ofte hvertfall bestemt seg for at dette skal man gjøre. Ja.

Da blir det mye diskusjoner hos de pårørende, der de tenker, kunne man gjort? Hvorfor gjorde jeg ikke det? Hvorfor var jeg ikke mer til stede? Da blir man på en måte også en psykolog i de konsulentsamtalene som vi har, for det må bli mer lyttende. Vi prøver å stille så lite spørsmål som mulig, men ofte spør de oss. Hvilke spørsmål er det du gjerne får da?

Nei, det er jo ofte at de kan sitte hos meg og si at hva kunne jeg gjort annerledes? Dette føles som om det er min feil. Hvorfor har jeg ikke sett dette? Det er jo mange spørsmål som jeg ikke har mulighet til å svare på, for det man vet jo ikke. Men da er det veldig fint.

og vite at jeg kan være der for dem når de trenger meg. Uansett så kan de ringe meg på kvelden, på natta eller når de vil, om de har spørsmål. Så jeg prøver å gi dem den tryggheten de trenger akkurat der og da. Og så er vi jo ferdig. Etter en 14-dagers periode så har jeg på en måte følt dem på en reise. Med kanskje at vi har hatt en syning, altså at de har sett avdøde,

Vi har hatt samtaler, vi har hatt begravelse, de har vært innom og de har sett på gravstein. Så da blir det plutselig en sånn tomhet da. For min del også. For min jobb innebærer jo at jeg får veldig sjeldent spørsmål av mine venner eller min familie. Hva driver du med egentlig? Eller hvordan er din jobb? For det er veldig lite prat om død.

Så mange ganger er det fint å prate med kollegaer, gå en tur eller bare tømme hjernen litt. Ja, for det må jo være veldig krevende for deg å stå i alle disse samtalene dag ut og dag inn, og være så nært på noen som er i så dyp sorg. Hvordan takler du det? Hva gjør du for å tåle å stå i alt det?

Nei, det blir jo litt som det jeg sa, at jeg må trene litt, eller jeg må gå litt tur, sykle kanskje, eller bare ta med ungene en tur på mekken, eller gjøre noe helt annet. For man blir jo litt spist opp, egentlig. Man bruker veldig mye av tiden på omsorg og verdighet til alle andre. Og noen ganger er det fint å

Å bare være Kenneth. Ja, bare få litt pause fra det og koble det helt ut. Og være med de du er glad i. Kanskje du også får litt åndsøg fra de rundt deg. Det er veldig fint å få det en gang iblant. Men også er det jo veldig...

Det er veldig fint for meg også når man kommer på den andre siden av begravelsen og ser at det her har jeg fått til på en veldig god måte. At de pårørende er takknemlige og fornøyde. At de ser oss og ser meg for den jobben jeg gjorde. Det kan man ikke be om i den situasjonen som de er i. Så jeg synes det er veldig...

Veldig fint å kunne være der for alle mennesker, uansett behov. Det må jo være givende å kunne være den personen som hjelper andre hele tiden. Jeg synes det er på rett plass. Jeg synes det er veldig fint. Men hva tenker du om døden da, sånn personlig? Har du noen betraktninger rundt død som ...

Ja, det har jeg tenkt mye på. Jeg er jo vokst opp på Sørlandet, Bibelbeltet. Da var det jo mye ungdomsmøter, altså man hørte jo til en kristen menighet. Og vokste vel opp med at vi hadde en Gud som sa at det finnes en mening med alt.

Men etter hvert som jeg ble eldre og voksen og begynte å jobbe i denne jobben, så har jeg jo sett at det finnes jo ingen mening med at noen skal ta sitt eget liv. Eller det finnes ingen mening med at noen skal miste et barn. Og det har jo gjort til at jeg på en måte har tvilt litt selv. Og tenker at hva finnes eller hva skjer egentlig etter døden?

Og jeg håper jo at det er noe fint der da. Når vi har forhåpentligvis levd et langt liv, så har jo i hvert fall jeg lyst til å komme til et bra sted, at det ikke skal være helt slutt. Men det kan vi jo ikke vite. Og jeg er skikkelig usikker, men jeg håper at det finnes et eller annet at noen tar vare på oss.

Ja, det håper jeg også. For det er litt det, du kommer jo veldig nært inn på døden når du følger opp etterlattet også, og det er jo fint å tenke at ja, men de har det i hvert fall ikke vondt nå. Og det tenker jeg jo uansett at jeg ikke tror at noen har etter man er død, men

Men så er det jo noen som tror på et helvete også, og det håper jeg ikke at det eksisterer. For det høres jo helt grusomt ut. Ja, noen sier at det er jo et helvete på jord, så det kan jo ikke bli verre enn det her. Nei. Men det, ja, alle tenker forskjellig om dette. Men...

Da får vi i hvert fall leve det livet vi har her på best mulig måte. Gjøre det beste av hver eneste dag. Så er det jo fint å tro at man skal til et bra sted. Ja, og at man kanskje skal møtes igjen. Det er jo mange som har litt trøst i det også. Og som også kanskje synes det er fint å tenke at nå følger den personen litt med på en måte på hvordan det går med meg nå. At man

nesten har noen samtaler med dem, selv om de ikke er her mer. Fordi uansett så lever man jo videre i minnet til de som er igjen. Man kan jo ofte prøve å se for seg, hvis han eller hun var her nå, hva ville han eller hun sagt? I ulike sammenhenger. Ofte så vet man det, så man kjenner noen veldig, veldig godt. Og det kommer flere inn på kontorene hos oss som sier at

Jeg har fått et tegn fra pappa, så jeg tror ikke han er så langt unna. Så jeg tror at det finnes mer enn vi vet og tror. Ja, jeg håper det. For jeg har også hørt flere si det. Ja, men...

Jeg vet at vedkommende er det, og er helt sikre på det. Jeg vet at han følger med, og det er fint. Det er det som er det aller viktigste. Jeg har jo ingen tydelig svar på... Jeg kan jo ikke si om det er sant eller ikke. Jeg håper jo at det er sant, på en måte. Fordi det er godt for vedkommende som opplever å ha de nær fortsatt. Men du som...

Hva slags råd er det du pleier å gi til folk som er i sorg? Og hva slags type spørsmål er det du kan få fra andre som har opplevd å miste noen de er glad i? Nei, oftest er det jo dette med, når vi har en samtale, så anbefaler jeg alltid at man skal få lov å komme og ta avskjed med den de har mistet, i form av en syning, at man ser den døde personen.

Det kan ofte være godt for folk, for det siste de husker er jo ofte at den som skulle dø av hatt det vondt, eller at man kjempet da, spesielt ved sykdom. Så tenker jeg at folk fortjener å se at den som er død, eller den de var glad i, har fått det godt. Og det er jo også en del av det som er vondt,

Det er jo en veldig fredfullt og verdig når man er ferdigstilt og ligger i en kiste. Så jeg ønsker i hvert fall for min del at de pårørende møter at man skal møtes en halvtime, time på et kapell for å få den alenetiden nærmeste familie. Ja.

Så det er i hvert fall et råd som jeg gir alle, som jeg alltid snakker om. Har du ønske, har du behov om å se mamma eller pappa, eller hvem de har...

mistet. Og der kommer veldig mange tilbake ettertid og takk for at du tok meg med på det, eller takk for at du anbefalte det, for det hadde jeg faktisk ikke tenkt at vi skulle gjøre. Mange tror at man er så forandret da, når man er død. Men vi har jo gode produkter med kremer og sminker og se igjen et bilde av hvem den avdøde var i forkant for å få det så

realistisk og fint som mulig. Ja. Så det er i hvert fall et tips jeg gir på veien. Og så sier jeg alltid når folk går fra oss, fra kontorene, at ta vare på deg selv, eller gå en tur, ta deg et glass vin. Det er i hvert fall viktig at man ikke setter seg ned i en stol og blir sittende der. Jeg tror at man må komme seg videre raskt.

Og alle kommer seg videre på et eller annet vis. Jeg har møtt mange ettertid som man ser at du har det jo faktisk ganske fint nå. Jeg har jo bare møtt dem i den 14-dagersperioden når de ofte har vært i dyp sorg. Og så kan jeg jo lure på hvordan det går med den familien og hvordan det går med de. Men så møter jeg de kanskje hvis de er ute og går tur eller på butikken og ser man at de faktisk har fått et smil tilbake.

Så det er en spennende reise og en fin jobb som jeg håper jeg kan jobbe med resten av livet. Det du sier om syning der også, det er jo også min erfaring at jeg aldri har opplevd at noen har angret på å ha gjort det.

Og de sier jo ofte det at vedkommende så så fredfull ut. Og noen ganger så har de jo sett de som du sier, ikke så fredfull. Spesielt hvis noen har funnet vedkommende død da. I ulike litt sånn

noen ganger makabre måter. Og da er det jo fint å ikke ha det som det siste bildet. Men noen ganger ser man jo kanskje kroppen ganske ødelagt. Det kommer an på dødsfallet da.

Men det er jo likevel mulig å vise en hånd, eller vise litt av håret, en arm. Altså, vi kan gjøre det på best mulig måte, uansett. Eller at de kommer opp i kapelle der, og at vi har lukket histet, men spiller litt musikk, og bare at de får den her tiden alene. Det tror jeg er viktig som en del av sorgprosessen, i hvert fall for mange. Ja.

Det tror jeg også at det er noe med å ha en verdig avsked, og at man kan få den litt sånn personlig og alene, og ikke bare i en... Selve begravelsen kan jo for noen nesten være litt sånn traumatisk, at man nesten ikke...

at man nesten ikke husker det i etterkant, fordi det ble så mye, det ble så mange inntrykk, det ble så voldsomt. Det er veldig intenst på veldig få dager. Kanskje i en begravelse er det ofte 100-150 mennesker. Alt handler om den døde. Det er musikk, det er blomster, det er lys. Mange som er der for familien.

Og derfor så tar vi mye bilder i en begravelse som familien kan få, for de husker jo stort sett veldig... De husker ikke mye. Den nærmeste familien...

ikke aner hvem som var i begravelsen, for det er man i et type vakuum. Det er jo et veldig faglig begrep, men disosiasjon på en måte, at man nesten kobler seg litt fra for å overleve gjennom den dagen, fordi det er så krevende at man

For noen kan jo nesten virke uberørt i begravelsen, fordi man kanskje kobler seg litt fra følelsene sine eller seg selv for å bare komme seg gjennom dagen. Absolutt. Det er jo også helt vanlig, men noen kan jo bli flau etterkant, fordi man har kanskje fått kommentarer på at ja, men

Det virket jo som det gikk så fint med deg på en måte, og så har de kanskje ikke den opplevelsen selv i det hele tatt. Men det kommer selvfølgelig an på situasjonen. Hvem det er som er død, altså det er veldig forskjellig. Alle begravelser er forskjellige, og for oss er alle ceremonier en eksamen. Det finnes ingen rom for feil.

Går det et eller annet feil der, så blir det jo ofte det som folk husker. Men jeg tenker ofte at å gjøre det til en konsertopplevelse med god musikk og fine ord, det er viktig. Man husker ingenting av hverken blomster eller kiste, men

musikken som gjenspeiler den avdøde, det er kjempefint. Det bruker jeg mye tid på i samtale å finne ut av hvem personen var. Mystikalsk. Ja, og det er

Det er jo noe som man husker på en litt annen måte. Man husker det kanskje mer i følelsene sine også, at det er noe som treffer en annen nerve enn det kognitive, eller det vi har oppi hodet. Absolutt. Når jeg jobber med dette, så kjenner jeg selvfølgelig på frykten over å miste noen av mine aller nærmeste, fordi jeg ser hvor vondt folk har det.

Så jeg har vel kanskje blitt mer engstelig for det. At det skal skje noe med mine barn, eller min kone, eller foreldre. Altså hvem som helst. Jeg har ikke lyst til å ha den sorgen selv, men jeg har lyst til å være der for de som trenger meg i en prosess. Men jeg vet jo at det kommer.

Ja, og se hvor skjørt livet kan være også. Det er jo ikke rart at du kan da kjenne på at det er litt sånn skremmende at man blir engstelig for å miste de man selv er glad i. Men har du noen gang mistet noen? Jeg har mistet folk, eller mine besteforeldre, av naturlige årsaker da, fordi de var syke eller var eldre. Men det var før jeg begynte i denne bransjen.

Men jeg vet veldig godt hvordan det føles å kjenne på sorg, da, over å ha mistet noen mann som har betytt så mye i livet. Alle, som sagt, alle reagerer forskjellig. Noen har jo ikke hatt kontakt, kanskje, med mor eller far på mange, mange år, og det betyr ingenting for dem. Mens for andre så er det stor sorg og

å miste mamma på 96. Så vi må, mange ganger så er det vanskelig hvis jeg har en familie som har mistet et barn, så er jo de i bunnløs sorg, men så må jeg nullstille meg, for det neste familiet kommer kanskje fire timer etterpå og har mistet en gammel mor på 96 som har like mye sorg over å ha mistet en de elsket.

Så jeg må være selvfølgelig reus og omsorgsfull uansett situasjon. Hvordan klarer du å omstille deg da, da?

Nei, det er jo noen ganger at jeg tenker inni meg liksom, hallo, du har vært så heldig. Du har hatt mor i 96 år. Dette er ingenting å grine for. Men man sier jo ikke det. Og jeg lar de få lov å vise følelser. Det kan være kjærlighet, det kan være sinne, det kan være mange, mange følelser på det kontoret hos oss i løpet av kort tid. Men

Men det viktigste er at hver enkelt person skal bli sett, uansett situasjon. Men i mellom sånne samtaler, hvordan klarer du å liksom, har du tid i mellom hver samtale, så du klarer å roe ned, altså ikke roe ned, men omstille nervisystemet ditt? Jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare det. Ja, men vi har jo en del kollegaer å spille på, sånn at...

Blir man veldig utmattet etter første samtale, så har man jo mulighet til å spørre en kollega. Kan du være så snill og hjelpe disse? Men så er det litt godt å komme videre. Jeg kan ikke låse meg i den situasjonen som jeg var i, i første samtale. Så noen ganger er det som en terapi da. Å kunne planlegge neste begravelse med en ny familie som kanskje...

er tilfreds og fornøyd med det livet vedkommende levde. Og da kan vi kjøre på litt mer med en feiring av livet, som jeg sa i sted, med en god konsert og en fin stund. Ja, for jeg merker jo det selv, at det kan jo være litt slitsomt å ha veldig mange samtaler på en dag med folk som er i dypsorg og krise, noen også, at det er mye.

følelser og mye hva skal jeg si mye som skal rommes av den personens reaksjoner da, på et vis jeg kan ofte føle på at jeg bruker veldig mye energi gjennom en arbeidsdag og når jeg kommer hjem så har jeg jo folk der som vil ha litt mer av en mann og en pappa

Men jeg har jo mest lyst til å ligge og se på Netflix, eller ligge på sofaen og slappe av. Ikke noen masse rundt meg. Men det er jo sånn det er. Jeg har valgt yrke her, og så er det min jobb å finne en måte å få det til å fungere på.

Men hvordan har det vært nå? Nå er det jo en liten stund siden, så nå har du kanskje glemt det litt, men under pandemien så ble jo ting veldig annerledes. Det var veldig mange restriksjoner man måtte følge og begrepe

begravelser, det var jo ikke sånn at alle fikk lov til å møte, for vi fikk jo ikke lov til å møte så mange av gangen. Hvordan løste dere det, og hvordan ble det for dere som ble nødt til å omstille dere litt? Det var jo vanskelig i perioder, for man følte seg jo veldig slemme for det at vi var nødt til å følge disse restriksjonene med antall blant annet. Så vi hadde en periode der det bare kunne være 15 stykk i et sermonirom.

Og oftest er jo familien, nærmeste familie, mer enn 15, så de måtte da dra hjem og ta et valg, hvem kan få bli med på dette. Det er ikke noe hyggelig å være den personen som skal gi alt, men som må sende ut en melding om at «Beklage, altså, men dere får bare med dere 15 stykker».

Men vi ble jo gode på det med å finne løsninger etter hvert, med at vi kunne være i to forskjellige lokaler for eksempel, og så kunne man strime til det ene lokalet. Eller så skjedde det også at vi hadde to seremonier, der vi hadde en med kiste, og så hadde vi en ny seremoni noen uker etterpå med urne. Så vi prøvde å tilrettelegge det og gjøre det på best mulig måte for alle. Men det var en håpløs periode med...

Munnbind og disse dressene som vi måtte kle på oss for å innhente avdøde i en bolig for eksempel. Vi så ut som sånne månemenn, så det ble jo mye mer dramatisk. Men det var jo likt for alle.

Og så kan man jo håpe at vi aldri kommer dit igjen. Men en eller annen form for pandemi får vi jo helt sikkert. Men vi ble gode på dette hvert, for det var jo en lang periode. Ja.

Så det ble jo kanskje bedre for å få med digitale ting da. Det ble jo kanskje alle. Ja, og det er jo ikke alltid like lett å gi den omsorgen digitalt som man kan gjøre med et fysisk møte. Men det var jo det folk foretrakk på den verste tiden. Så satt folk, samlet fire-fem stykker hjemme i en stue og så satt jeg på kontoret og snakket med dem digitalt. Og det

vi fikk det jo til. Det ble bare ikke det personlige møtet som vi liker å ha. Men det har jo også ført til at det har blitt en del digitale samtaler etterpå. For det folk ser at, ja, men

Det her funker jo helt fint. Og mye av det vi skal gå igjennom, det er jo ting som de kan bestemme seg for via nettsidene. Både blomster, kister, musikk og sånne forslag ligger jo ute på begravelsesbyråenes nettsider. Men jeg ønsker likevel å invitere inn så mange som mulig. Det er mye man får...

Ofte en historie av hvem den døde var, og man blir kjent med familien på en annen måte. Og det er også det samme for, jeg er sermonileder i livssynsåpende ceremonier, altså de som ikke vil ha prest, eller de som kanskje vil ha seremonien hjemme, så er det mulig. Ja.

Og da blir man jo enda mer kjent med den dødesliv, for da skal jeg jo lage en minnetale. Så dette er jo en reise. Alt jeg gjør, så blir man kjent med utrolig mye mennesker.

Hvordan er det for deg da? Da må du jo ha sett mye forskjellig, da kan de bestemme alt selv? Ja, til en viss grad. Det må jo ofte være et sted som er egnet for å ha en kiste, for en kiste skal bæres ut av et sted ofte.

Men det hender at vi kombinerer en begravelse med en minnestund for eksempel, slik at man kan gjøre alt i et selskapslokale. Og så har man sermonidelen først, og så trekker vi oss tilbake, og så er familien igjen og har en minnestund. Det kan være ute, jeg har hatt utesermonier ved sjøen med levende musikk og blomster.

Det er jo magisk da. Det er noe alle husker. Så man blir jo dreven etter hvert med hva som funker og hva man kanskje kan gi råd om at du kanskje tenker en gang til på dette. Og så har det jo skjedd at det er mye konflikter i familien og da kan det skje at vi må ha to begravelser. Det skjer jo også at vi...

At vi møter begge familiene med hvert sitt behov, og da passer det helt fint å ha en livssynsåpen særum.

Det blir mer og mer av de, ja, med friheten til å velge sermoniform da. Men det kommer an på litt hvor man er i landet. Hjemme på Sørlandet der jeg kommer fra, for eksempel, så er det jo kistebegravelse i kirke med prest og salmer. Men jeg synes det er fint at man kan åpne for at det finnes flere muligheter. Men hvordan er det for deg å jobbe

Nå i begravelsesbransjen, når det er en overdødlighet, det er jo en del flere som dør nå, opplever dere at det blir mer press på tjenestene? Har dere måttet utvide noe, eller klarer dere å ivareta alle sånn dere ønsker? Vi er mange, vi har mange forskjellige kontorer, det er mange byråd, det er mange valg man kan gjøre.

Så stort sett så går det bra, men det kan hende at ikke alle kan komme inn. Altså når folk ringer til oss, så er det jo noen som gjerne vil inn samme dag, men da er det ofte boket opp med samtaler. Men da kan jo vi tilby at vi kan komme hjem til dere i ettermiddag, eller kan dere komme i morgen. Så vi prøver å finne en god løsning for alle.

Men det er jo ikke noe tvil om at det er mer dødelighet, og også dette med den selvmordsstatistikken, den går jo dessverre ikke ned. Det er jo fortsatt et sted mellom 600 og 800 dødsfall i året som er selvmord. Det er ganske ekstremt. Ja, og det...

Ja, og det er jo litt sånn vanskelig å se på trender for fra år til år, så kan det jo variere litt. Men vi blir jo ikke færre mennesker i dette landet, sånn at det er jo naturlig at også tallene går opp i tråd med befolkningsveksten. Ja, det har sikkert, det har jo for mange blitt mer krevende verden da, med renter og kostnader og

Alt man skal prestere via reklame, sosiale medier. Livet har blitt vanskeligere for mange. Ensomhet, spesielt etter pandemien, så virker det som om det har blitt vanskeligere.

komme seg ut igjen av å være sosial? Ja, jeg tror vi har fått større avstand til hverandre, både fysisk og emosjonelt, egentlig. Det er noe som gnager i mange. Og gutter og menn spesielt, de snakker jo ikke mye. Ofte er det veldig lite åpenhet om

om det psykiske da og hva man egentlig sliter med økonomiske problemer og sånn det pakker man jo ofte inn ja, og så har man disse manglende strategier for å håndtere ting når ting blir vanskelig også for man bruker kanskje ikke de rundt seg på den måten

man hadde gått av for å finne løsninger på ting. Og da er det synd at det er så mange som ser på selvmord som en løsning på alle problemene sine. Jeg har møtt mange foreldre, hvis jeg tar det som et eksempel, som kommer inn til oss og

Ikke aner hvordan sønnen hadde det så vondt. Han hadde alt. Han hadde bil, hus, jobb og familie. Alt lå til rette for at han skulle ha et godt liv. Men så er det et eller annet som har plagget det. Som gjør at ikke man ser noe annet utvei.

Ja, de har gjort mye, de har gjort en del forskning på sånn, det høres jo litt ut som en sånn lynfraklar himmelselvmord. Og de har faktisk kommet frem til likheter i alle disse lynfraklar selvmord som de studerte da de gikk gjennom det. Og da intervjuet de veldig mange i familien og som var nær den som tok livet sitt for å finne ut av

om de fant noen fellestrekk. Og det de fant var jo en del ting. Noe av det de fant var at alle de studerte, selvfølgelig nå skal ikke jeg generalisere alt her, men i de tilfellene som de studerte, så fant de at det som var felles var jo ofte at det var en veldig vellykket mann. Det var en som fikk til ting, og som til synlatene hadde alt på stell.

Og i de dypte intervjuene så kom det også frem at de var ganske sånn perfekte, kanskje litt perspeksjonistiske. Og

Det de også så var at mest sannsynlig så hadde ikke denne personen grunnmuren helt i orden. Altså selvfølelsen i bånd. Det var bygget litt som et kort hus. Selvfølelsen var bygget på prestasjoner. Et kort var...

Flink pappa, bra sønn, fikk til jobben, hadde fint hus, hadde fint bil. Så det som skjedde var at for andre så kunne det kanskje settes som en bagatell. At det var en liten ting som skjedde. At man mistet jobben, eller ekteskap gikk i oppløsning. Og det som da...

de kom frem til at trodde det var det som skjedde, var jo at da raste jo hele korthuset hvis et kort falt ut da

Fordi da raser jo verden til den personen sammen. Mens for alle andre så er det litt sånn, ja, men et ekteskapsbrudd, det kommer man seg over, eller man finner seg en ny jobb, ikke sant? Mens nei, for disse personene så var det jo ikke bare bare, ikke sant? Og ingen andre kan jo da vite det, for den personen skulle jo være perfekt. Så man viser jo ikke da

sine innerste, dypeste sår og forteller om det, for det er jo flaut, ikke sant? Det er jo skammen på en måte som gjør at man nesten ikke kan leve med seg selv lenger fordi man ikke er den personen man ønsker å fremstå som. Så det er jo ikke rart at familien sitter igjen som det største spørsmålstegnet, ikke sant?

En sånn sak hadde jeg nå for ikke så veldig mange uker siden. Jeg hjalp familien for to år siden, fordi ektefellen døde. Hun hadde hatt kreft i mange år. Og så nå, for noen uker siden, så kom barna inn på kontoret, og de har mistet pappa, som har tatt sitt eget liv. Disse barna er i 20-årene og trenger pappaen sin. Han hadde

Hus, bil og jobb, drev sitt eget firma, alt var på stell. Han hadde alle muligheter til å lykkes å komme seg igjen etter tapet over kona si. Ingen skjønte noen ting. Og det er litt det du akkurat sa nå, at det var et stort spørsmålstegn på det kontoret.

Selv om det etter hvert kom frem at han har pakket inn sin psykiske sykdom i lang tid for det at han har hatt alt fokus på å være der for kona si som var syk. Så han ville ikke fortelle noe om sine egne problemer. Men det kom jo da frem i form av at han valgte å ta sitt eget liv. Så...

Det er jo tragisk, for hvis han da hadde fått hjelp for sine problemer, kunne han jo også vært der for barna sine da. For da er det jo mye, altså, ja. Men det kommer jo også frem at han hadde jo virkelig prøvd å komme til en psykolog og fått tatt samtale, men

Det er lange ventetider. Jeg vet at det har kommet folk som står i ventekø, og det er 6-8 måneders ventetid enkelt til stede for å komme inn for å få en samtale med sånn som deg. Jeg tenker at hvis det kunne vært lagt opp litt annerledes, så kunne man kanskje spart noen liv da. Absolutt.

Og så er det jo det at når man først kommer etter, så skal det jo være en god kjemi der. Man skal føle seg sett og møtt og hørt og forstått, og nok til at man skal kunne klare å fortelle hvordan ting egentlig er på innsiden. Og det er jo heller ikke bare bare, i hvert fall hvis det ikke er noe du er vant til å gjøre. Så det er jo klart at det er vanskelig å oppsøke hjelp i dagens samfunn.

Og det er jo veldig viktig. Jeg har vært til psykolog selv, jeg har pratet om mine ting i livet, men jeg opplevde det som at jeg fikk liksom 40 minutter disposisjon for å prate, og så er man ferdig. For min del så gir det meg ingenting. Da er det mye bedre å gå en tur og høre på en podcast og slappe av på den måten. Men

Men dette er veldig forskjellig. Det handler om kjemi. Og det krever at man kan møte en person som har tid til å lytte, tid til å

møte oss for den vi er. Jeg har aldri samtaler på kortere enn 60 minutter. Eller jeg tilbyr ikke det, men selvfølgelig hvis det er forsikringskunder og de har fått 45 minutter, så anbefaler jeg at vi heller bruker 60 minutter og at man trekker en time ekstra innom

at det blir færre timer, men at hver time blir litt lengre, i stedet for de 45 minutterne. For det er et kvarter for lite, i hvert fall. Det er forskjellig fra hvem man møter og hvor man er, men uansett er ventelisten alt for lang. Ja, og det er noe med det der. Her i Bærum har vi noe som heter Rastsykisk helsehjelp, hvor

Ventelistene er ikke så lange, men i perioder må man ha inntakstoff, for det er alt for stor etterspørsel. Så man har ikke kunnet møte det behovet. Så går man mer og mer vekk fra samtaler, og skal ha mer og mer kurs. Hvis du sitter der og bare har den verste smerten inni deg, så er det kanskje ikke et kurs du trenger.

For noen er det jo fint, et mestringskurs i hvordan mestre stress, hvordan mestre depresjon, hvordan mestre angst. Det er jo kjempebra at man har det, men det er jo synd hvis det er det eneste man kan få da, når man strever. Men for oss er det jo i den jobben vi har, så er det jo ofte medisin å snakke med en kollega om. Å dele erfaringer med folk som har opplevd og gjort det samme som jeg har. Ikke sant?

Ja, man skal ikke undervurdere den sosiale støtten fra de rundt seg. Og har man den, så er jo det gull verdt. Absolutt.

Tusen takk til alle dere som har støttet podcasten min. Det setter jeg veldig pris på, for jeg synes dette er skikkelig gøy å drive med. Og jeg skulle ønske jeg kunne gjøre det enda mer, og kunne legge ut episoder enda oftere. Kanskje før eller siden kan jeg gjøre dette på heltid. Men da trenger jeg litt støtte fra dere for å kunne ha tid og mulighet til å jobbe mer med den.

Hvis du setter pris på podcasten min, så kan du donere penger via VIPS på 80 65 13. Og du kan følge alle kanalene mine. Du finner linket til dem i beskrivelsen. Tusen takk. Men har dere... For det har jo også vært en økning i overdoser. Har dere lagt merke til det? Ja, men det er jo ofte sånn at den type dødsfall er jo...

De som vi kjører inn til en rettslig obduksjon, for hvis ikke man helt vet årsaken der og da, så blir man obdusert uansett. Men vi vet jo ikke nødvendigvis alltid årsaken før pårørende kommer til oss og forteller om at vi tror at han har tatt en overdose.

Men de kan jo ikke vite før det foreligger en obduksjonsrapport. For oss så behandles jo alle likt. Enten man er død på et sykehjem eller man har tatt en overdose, så det er ikke alltid at man kommer helt i dybden på hva det er, for det er ikke alle pårørende som ønsker heller å snakke om det. Og det er jo ikke vår jobb å hente inn den type informasjon, i hvert fall hvis det

Det blir litt annerledes hvis de skal ha en livssynsåpen ceremoni, for da går jeg jo mye mer i dybden, for det er blant annet skal lage minnetale.

Men akkurat hva folk flest, eller hva de dør av de som tar sitt eget liv, det er jo ofte litt lenger ute i prosessen at man får vite det. Men det er alt for mye overdoser. For det er flere yngre som dør nå? Det er veldig mye flere yngre, ja.

Folk som tester ut nye, skumle ting som får fatale konsekvenser. Ja, det er tragisk at det har blitt sånn. Og det er jo gjenspeilet kanskje nå i samfunnet, men også kanskje tilgjengeligheten av en del skadelige ting da. Ja.

Så det gjør jo din hverdag litt krevende også, ekstra krevende kanskje, for det blir jo annerledes, som du sier, å møte foreldre til barn og ungdom. Ja, og jeg vet jo aldri, når jeg går av tog om morgenen, så vet jeg jo aldri hva jeg kommer til på jobb, hva som har skjedd. Vi har jo en vaktordning hos oss, men hvis jeg har hatt fri på kveld og natt, så vet jeg jo ikke hva som venter meg når jeg kommer på jobb. Så

Jeg forbereder meg ofte med det at jeg går til tog om morgenen for eksempel. Da får jeg med en halvtimestur. Jeg kan trene etter jobb. Så får jeg på en måte tømt ut det som har vært gjennom dagen.

Men alle dager er forskjellige. Ja, det er jo på godt og vondt da, fordi det er jo litt spennende at det er forskjellig også, at du må være tilpassningsviktig, at det skjer litt ulike ting, og at du er nødt til å bare tilpasse det som kommer. Og finalen er jo når vi er ute og har disse begravelsene, når vi kan pynte sermonirommet blomster og lys, og lage et oppsett som man tenker at gjenspeiler den avdøde.

Jeg kunne ikke hatt denne jobben hvis jeg bare skulle sitte inne på kontoret og møte folk i bunnløs sorg hver eneste dag. Og når man kommer frem til begravelsesdagen, så har det tross alt gått såpass mange dager at det aller største sjokket har ofte gitt seg. Og man møter familien da på en annen måte enn sånn som de var på kontoret. Men jeg synes det er veldig godt å ha den opplevelsen

variasjonen. Jeg har jo også vaktordning der jeg er ute og henter på kveld og natt, og det er også en veldig krevende jobb. Så vi trenger å være litt sånn alt mulig menn. Ja, men det er jo fint at man får litt sånn variasjon og gjør litt ulike ting og møter de egentlig i alle fasene. Så du får vært med på reisen fra

den første bunnløse sorgen og kanskje man er i litt krise og trenger hjelp til å rommes og få sorterte ting og få litt ting på plass og så får du også da vært med på å sett den fine seremonien som kommer i andre enden da og ser liksom blir godt kjent med familien da og da er det jo om å gjøre å

gjøre en så god jobb at de husker meg for den jeg var. Om de skulle trenge en gravferdskonsulent på et senere tidspunkt, så er det jo fint da å kunne få lov å hjelpe dem igjen. Det har skjedd flere ganger, og det er jo en ære å få lov til det. Ja, og jeg har jo fått inntrykk av at dere gjør en viktig jobb, og jeg har jo alle de som kommer til meg

Jeg er jo i kontakt med et begravelsesbyrå, og har jo da alltid hatt gode erfaringer med begravelsesbyrå, som vi har jobbet igjennom egentlig. Veldig vanskelige ting, da. Det er mye som skal på plass. Det er mange ting som skal i orden når noen dør, da. Ikke bare alt i forbindelse med begravelse, men økonomiske ting, hus som skal selges, eller...

andre ting som må ryddes oppi da. Og da er det jo så bra at det er et begravelsesbyrå som hjelper dem veldig mye og legger til rette og er en god veileder i den prosessen når det er så mange valg man også er nødt til å ta da. Og så prøver vi å få frem at det er liksom

Vi gjør dette i forhold til lomboka til de pårørende, for det er jo et ekstra stressmoment for mange at det koster å dø. Dessverre er det alt for dypt. Jeg skulle ønske når man hadde levd et liv at man kunne fått en gratis begravelse.

Men det er ikke sånn. Men det er heller ikke sånn at vi gjør alt for å tjene mest mulig. Vi spør hva de ønsker, hva de kan tenke seg, og

Ofte så har de et budsjett å forholde seg til, og vi finner noe fint innenfor de rammene der. Men så finnes det støtteordninger, og poenget er jo bare å få vite hva de egentlig ønsker. Men for deg som har jobbet med dette i mange år og møtt veldig mange familier, hva er det som har berørt deg mest personlig? Det ...

Det er jo for min del å møte eller hjelpe familier som har mistet barn, der jeg har barn på samme alder. Det blir en ekstra klem hjemme før ungene skal legge seg om kvelden. Og jeg svelger en del kameler under de samtalene. Det er ganske...

Da sitter klumpen i halsen og gråter meg lett for deg. Jeg synes det er vanskelig, og så synes jeg ofte at det å møte enkemenn som har vært sammen med kona si i 50-60 år, som mister sin livsstore kjærlighet, som aldri har kokt en potet, så blir de veldig hjelpesløse. Ja.

Jeg tenker mye på de. Hvordan går det egentlig med Nils eller Arne etter han mister kona si? Så det er sånne ting som damene har lett for å komme seg raskere tilbake til livet, fordi de ofte har et mer sosialt nettverk i form av sy-møter eller forskjellige klubber.

Men menn har en tendens til å sette seg hjemme i godstolen og bli sittende der. Så det er sånne ting som gjør inntrykk. Men barn er selvsagt det som er det tøffeste. Det skjønner jeg godt. Men det kommer an på hvilke situasjoner eller hva som gjorde at man døde. Det er litt annerledes.

Hvis man dør i mors liv, for da har man jo ofte ikke blitt kjent med barnet sitt, så det er en annen type sorg enn hvis vedkommende har fått lov å leve et liv og har begynt å vokse. Så er det mye vanskeligere for en konsulent å sitte på den andre siden av bordet og skal prøve å

å være der for familie som er i bunnløs sorg. Ja, det er klart. Og da er det ikke bare å dra hjem og sette på TV og glemme. Man tar jo det med seg. Det er lenge. Vi er jo bare mennesker. Så vi blir jo berørt. Men hva er det fineste du har vært med på da? Er det en begravelse du husker spesielt godt? Eller som...

Ja, men jeg synes jo absolutt at de fineste begravelsene er der vi har live musikk, altså at man har musikere som er til stede i rommet og ikke bare har musikk over anlegg. Det kan være fint det også.

Men den fineste seremonien, jeg har hatt nok en ute-seremoni på Kalveia, her i Bærum. Med sol og varme, og et band som kom og spilte, og folk kom med sjampanjeglassene og sommerkjoler, altså...

Det var en eldre kar som hadde fått lov å leve et langt liv, så det var ingen stor sorg over dette. Men noe så fint å kunne ha en friluftssermoni, det er i hvert fall sånne ting som man har lyst til å gjøre mer av. Men musikalske sermonier og gode minnetaler, det er jo...

Det er veldig fint. Og så har jeg vært med på å ha dobbelt-sermoni, der kanskje et ekte par døde med få dagers mellomrom.

Det er jo veldig mye kjærlighet da, å ha to kister ved siden av hverandre med et hjerte imellom. De døde, hadde levd sammen i 60 år og døde omtrent sammen. Det er sånne ting som setter spor. Ja, og det gir jo på en måte litt mening også at man dør litt sånn samtidig. Fordi når man dør av alderdom på en måte, så er det litt sånn,

Mer naturlig og riktig. Ja, og så er det litt sånn at du på en måte, på et eller annet nivå, så virker det da som om du bestemmer det litt selv, for det er din tur da. At man rett og slett bare kan, ja nå døde hun, og da er det på tide at jeg også går på en eller annen måte. Det tror jeg nesten man kan bestemme seg for hvis man er gammel og syk da, og ikke vil ha mat og ikke vil ha drikke, og nok er nok, så...

tenker jeg at det er riktig og fint. Men døden, det er jo vanskelig for mange. Men nå har jeg i hvert fall fortalt litt om at det er absolutt mulig å gjøre det til noe vakkert og fint også. Ja. Men hva er det du har lært om døden da, i løpet av disse årene? Er det noe som har endret seg i ditt syn på døden, etter hvert som du har vært så tett inn på det?

Jeg har i hvert fall lært meg til at den ikke er så skummel som når jeg var barn. Og så har jeg lært meg til at det blir mye kjærlighet og samhold. Altså det blir tettere bånd da, når noen mister noen. Så det har jeg i hvert fall lært mye av, at man kan...

Og har det vært konflikter i en familie, så kan man faktisk bli venner igjen i en sånn prosess for det man møtes, og man har fellessorg over at man har mistet noen. Så jeg har lært meg til å bli kjent med mennesker på en helt annen måte i denne jobben.

Og så har jeg vel lært meg til å bli enda mer tålmodig. For det må man være veldig tålmodig og la folk få lov å prate.

Ja, man får jo høre mye, og det er mange, noen er sinne, og noen skal fortelle kjærlighetshistorier, og noen sier at man ikke brydde seg om sin far, så vi får jo, vi får høre mye. Men det er jo så viktig da, at dere er der og kan bare lytte, fordi det er jo en del av prosessen det også, altså man trenger kanskje bare få ting litt ut, og

For det er jo litt sånn, det er jo ofte at jeg møter folk som både er veldig sinte, fordi noen har tatt livet sitt, men også er veldig lei seg og savner alt det som var fint. Mhm.

Og det kan man føle på begge dele, og det er helt greit. Men for å gi plass til det ene, så må man kanskje også gi plass til det andre. Fordi hvis man skruer av begge dele, så kommer man jo ikke inn i en viktig prosess. Sånn at hvis man bare kutter av og ikke anerkjenner alle følelsene sine, og

Møter noen som deg som kan anerkjenne dem og bare være der. Sånn føler du det. Det er helt greit. Ingen følelser er feil. Alle har sin prosess. Sånn er det for deg. Det er kjempeviktig.

Man kan jo være flau over å ha den ene eller andre følelsen også. Nei, men den følelsen burde jeg ikke ha. Det er jo helt greit. Det er mange som gjør det når de kommer ned på kontoret og skal planlegge en begravelse. Noen sitter og ler, andre sitter og gråter, noen skal ut og ha seg en røyk, noen vil ut og ta seg en hamburger, og så kommer de inn igjen. Alle har forskjellige behov.

Og da er det jo vår jobb å på en måte respektere alle for den de er. Ja, fordi det er jo også sånn at man kanskje har ikke helt er seg selv heller, fordi man er i krise da. Og

At man da har liksom rauset med at folk har ulike prosesser og folk reagerer forskjellig. Og de i familien må jo da bli klare over at det gjelder jo også hverandre i familien da. At man liksom har litt sånn

tålmodighet med hverandre i det. Det er jo sikkert ikke bare bare. For det kan jo skape litt konflikter. Kanskje ikke hvis det er veldig avklarte dødsfall, men i hvert fall hvis det er mye spørsmål rundt dødsfallet. Det er jo ofte et stort problem. Annonser i aviser med hvem som skal stå hvor, og det som kommer etter begravelsen som handler om penger som skal deles. Det er jo ofte

rota til veldig mye vanskelig. Og det er trist da. Det er trist, men vi har gode samarbeidsavtaler eller partnere som kan hjelpe folk videre på veien akkurat med den delen.

Så vi prøver å bruke minst mulig tid akkurat på den økonomiske delen som handler om arv i den første samtalen hos oss. Så vi tar hele den andre prosessen først i forbindelse med henting, stelling, begravelse, og så kommer arv og skift i neste runde. Ja.

Men det er ofte betent før de får begynt. I hvert fall hvis det er snakk om et bord med veldig mye penger. Ja, så da er det jo ikke bare kjærlighet. Da er det ikke lenger bare kjærlighet, nei. Det er trist, men sånn er det dessverre. Ja, men...

Er det noe mer vi kanskje burde snakke om? Det er helt sikkert noe man kan snakke om. Ja, det er mange ting man kan snakke om. Jeg vet liksom ikke om jeg kommer på så mange flere spørsmål å stille. Jeg synes jo døden i seg selv bare er et kjempespennende tema og konsept.

Vi har jo i hvert fall for vår del nå så har vi begynt med noe som kalles for mitt farvel. Det betyr at man har mulighet til å planlegge sin egen begravelse og sin egen prosess. Ja. Det synes vi er veldig fint. Man kan logge seg inn med bank i det via nettet. Og så kan man sette ned sine siste ønsker for den dagen når den dagen kommer. Ja.

Og det er jo sånn at da er jo de pårørende, de slipper jo å bekymre seg over alle valgene de skal ta, for det er mor eller far kanskje allerede har bestemt seg for hvordan det skal være. Kanskje at han vil ha en seremoni, en begravelse i stillhet med nærmeste familie. Kanskje han vil ha askespredning.

Kanskje han vil ha en kremasjon og ikke en begravelse. Så det prøver vi å snakke om når vi møter folk ute og forteller om hva vi jobber med. Så er det et av samtaleevnene som vi nå snakker mer om, at snakk om døden og tenk igjennom hva du vil, selv om man håper selvfølgelig at man skal leve i mange, mange år. Men det er veldig bra å kunne få ta del i dette selv. Ja.

Sånn at man kan bare logge seg inn og få all informasjon sånn at de etterlatte får lov til å følge dine ønsker. For jeg har liksom tenkt på det. Du har jo sånn typ organdonasjon og sånne ting. Men jeg har tenkt på

Fordi da jeg gikk på psykologistudiet, så var vi jo med og fikk dissekert hjerne og sånn. Da var det jo en død person som vi skar i. Så jeg tenkte på det at det kunne vært fint å donere bort kroppen sin til forskning eller undervisning.

etter man er død, er det noe man kan skrive inn der? Eller må man kontakte? Vet du noe om det? Ja, jeg vet i hvert fall at hvis man vil bli sendt til forskning, så må man ha valgt det selv. Det er ingen pårørende eller ingen utenifra som kan komme i ettertid og si at vi vil at mamma skal forskes på. Det må være skrivet ned i forkant.

Og så henter vi den døde kroppen uansett hvor det er, og kjører inn til anatomisk som driver med forskning. Og så må de velge om dette er en kropp som de vil ha. Og hvis ikke, så drar vi tilbake og henter. Men det er i hvert fall en ting som er veldig fint, for det handler jo om utvikling og det som kommer senere.

Men den avdøde må på et eller annet tidspunkt selv, som sagt, ha fortalt at det er det han eller hun vil. Ja, for det blir jo annerledes med organdonasjon, for det er vel egentlig litt sånn, det gjør det jo lettere for de etterlatt å bestemme seg for om kroppen skal doneres, brukes i organdonasjon. Men

Men om man på forhånd har gitt tydelig beskjed til sine etterlatte om det. Men det er vel til syvende og sist de som bestemmer det, ikke sant? Ja, akkurat organdonasjon, det handler jo om mens personen fremdeles lever, men at det ikke finnes noe håp, og at det er tidsspørsmål før man kobler fra maskiner. Det er jo ved det punktet

nærmeste familie må bestemme seg for om at her kan dere ta det som brukes kan men det er jo en del som har bestemt seg for det også på forhånd å ha sånne grønne donasjonskort som man forteller om til familien sin at skulle det skje noe med meg så bruk det som brukes kan ja

Og det er jo fint å få lov å leve videre i et annet menneske. Ja, det er jo noe sånn fint med det også. Det er jo alt for fint. Ja, det er liksom det. Så skjønner jeg også at mange synes det høres litt fælt ut og ikke ønsker det. Og det kommer jo litt an på hva slags type livssyn man har og hva som skjer når man dør og sånne ting. Men ja, det er jo noe fint i det å kunne bidra til at de andre kan leve videre.

Absolutt. Og ha det bra med andres organer. Ja, nei, men... Vi har fått prate mye død, vi. Ja, vi har jo litt det, da. Det er jo tema som, som du sier, kan være litt sånn skummelt for mange å snakke om. Og så er det jo sorg, er jo nært knyttet opp mot død, og det har vi jo begge, liksom...

kjent, erfart andres sorg ganske nært da å hjelpe andre i den prosessen det er som er helt forskjellig for alle og ingen slipper unna, uansett nei, men det er liksom prisen man betaler for kjærlighet for det er litt sånn

Den sorgen viser jo egentlig bare hvor mye kjærlighet du hadde til den personen. Og jo mer kjærlighet, jo større blir det. Men samtidig er det jo litt sånn at noen kan jo nesten få litt sånn

skyldfølelse for at man nesten sørger for lite i gåsøynet. For det er jo ikke sånn, det er jo ikke nødvendigvis sånn at jo sterkere kjærligheten er, jo mer grusom skal du ha det. Det er nesten at man blir redd for at man ikke har det vondt nok, og at det betyr at man ikke elsket den som man mistet. Det er jo mange sånne interessante betraktninger noen gjør da.

Men alle reagerer forskjellig. Ja, det er nettopp det, og det trenger ikke å bety at du ikke elsker personen, det er at du faktisk det går bra med deg, ikke sant? Og den personen som er død ønsker jo ikke at alle etterlatte skal sitte igjen i en bunnløs sorg og ha det helt grusomt resten av livet. Man ønsker jo ikke det for de som

er igjen, så det tror jeg er viktig at folk minner seg selv på seg at ja, men hva hadde han eller hun ønsket for deg og livet ditt og hvordan du skal ha det videre liksom og det hender jo at de har sagt hvis de har fått tid til å forberede seg på døden så sier de jo gjerne til en kjæreste eller en ektefella at du må

Du må leve livet videre. Finn deg en kjæreste, og dra ut og reise. Nytt livet. Og det er jo fint hvis man kommer til det punktet at man klarer å si det. Ja, for det er jo viktig det. Og hvis det er veldig mye som er komplisert og vanskelig som har skjedd i denne relasjonen før vedkommende dør, så er det jo

også vanskeligere å bruke den personen som en ressurs videre. Og kun liksom, ja, liksom på...

snakke litt med den personen selv om han ikke er det lenger, fordi du vet hva den personen ville sagt. Da får du brukt ressursene til den personen selv om den personen ikke er her med deg. Og det synes jeg er veldig fint, at man kan prate litt med de... En sparringspartner? Ja, på en måte. Det synes jeg er veldig fint, da. Med etterlattet som klarer å ha en relasjon til den personen selv om hun ikke er her med deg. Uavhengig av om

Om den personen faktisk kan høre, eller om det er i din fantasi at den personen kan høre deg, så er det jo likevel sånn at du vet jo ofte hva den personen ville sagt. Ja, og det kan jo hende han eller hun er til stede, det vet vi jo heller ikke. Nei, man vet jo ikke det, ikke sant? Det er det som er spennende, men mystisk. Mystisk, ja. Mystifistisk, ja.

Nei, men ja, hvis det ikke er noe mer vi burde snakke om nå, så kanskje vi bare skal rinne av den praten her, og så får du ha masse lykke til videre i din jobb, som er veldig, veldig viktig, og tenker at du betyr jo helt sikkert masse for de som er i dypsorg og krise, og møter noen som

Som kan være deg på den måten du er. Det får vi håpe. Men takk for at jeg fikk komme. Kjekt å ha deg.