‹ Tilbake til podkaster ‹ Wolfgang Wee Uncut
1/22/2024
Lars Dehli | Posttraumatisk Stresslidelse | Traumebehandling, Angstlidelser, Skam | Psykologi S01E03

Denne episoden av Wolfgang Wee Uncut utforsker temaet posttraumatisk stresslidelse (PTSD) med Lars Dehli, en klinisk psykolog som spesialiserer seg på kognitiv terapi. De drøfter definisjonen av PTSD, ulike typer traumer, og de effektive behandlingsmetodene som eksponeringsterapi og metakognitiv terapi. De diskuterer også det ofte oversettede fenomenet posttraumatisk vekst, som refererer til positive endringer som kan oppstå etter vanskelige opplevelser. De berører også relaterte temaer som skam, skyldfølelse, og hvordan man håndterer grubling.
Transkript

- Det er jo en jævlig bra start på episoden. Du har ikke prøvd kokain da. - Har du begynt nå? - Ja, det er mitt. - Jeg betekker nærliggende for en mann i din alder som har jobbet i det feltet du har gjort i så mange år. Så jeg tror snittet er veldig høyt. - Det tror jeg også. Men jeg som aldri har prøvd det, ser ikke helt hvem som er på cola. Jeg ser bare masse kulturfolk som er litt giret.

Ja, har det vært veldig intens den festen? Hva tenker du det? Nei, jeg tenker det gir mening at mennesker jeg har møtt går på cola når de reflekterer over det. Kaptalen og møtene og bare sånn helvetsenergi og alt mulig sånt. Men jeg underrømmer ikke nedturen etterpå. Eller normaliseringen etterpå.

Nei, jeg kjenner en fyr som dyrker nedturen også da. Selvfølgelig hjemme og ha angst og sånn. Så aksepterte han det, omfavnet det, så husker jeg. Blant annet da han var på fest, og så snakket han meg en dag etter. Hva gjør jeg nå? Nå er jeg på kino alene og ser Lilja Forever. Husker du en film min? Om trafficking og sånn. For han bare embracer nedturen også, og dyrker den. I stedet for å kjempe mot det.

Jeg vet ikke, det er to veldig forskjellige verdener. Jeg liker ikke, det minner meg litt om hausmiljøet da jeg var i begynnelsen av 20-årene. Jeg likte ikke miljøet, jeg likte ikke klubbeverdenen, men jeg likte veldig godt musikken og kulturen. Men jeg likte ikke, alle var på ekstasi og stirret oppsperret øynene og snakket språk som jeg på en måte ikke var sånn.

interessert i, men likte festen og dansingen av damene og sånt og drikkinga. Det er litt sånn med kultur også, det er litt kjedelig med A4-liv ut på Fornbø her hvor man snakker om eiendomspriser og A4-liv. Det er veldig spennende samtaler, men den andre enden der med kokainkjøret, kultursektoren og folk som ikke får til noe, det er vel så fucka.

Jeg vet ikke om jeg skal out i å inkriminalisere meg selv på lufta, det er kanskje litt dumt. Men jeg tenker som psykolog, det er bra å ha kjennskap til ting. På mange felt. For eksempel andre ting. For 10-15 år siden så kom veldig mange folk til meg, og så sier de

jeg driver med The Secret nå i livet. Så jeg bare sier, hva er det for noe? Nei, du tenker på ting, positive ting som skal skje og sånn. Så leste jeg den boka. Jeg hadde aldri giddet å lese den boka. Men når så mange pasienter kommer, så må jeg sette meg inn i det. Og fem år etterpå så var det The Game, Neil Strauss. Så leste jeg den. Og så leser jeg også, når folk har lest Tenk fort og langsomt,

Akane mann, det er vel ingen som har lest ferdig den boka, det er vel ingen som har lest, har du lest denne boka? Det er et veldig godt poeng, for det er litt sånn som en tv-serie som heter Water Rats på TV 2, så jeg tror jeg aldri har møtt noen som har sett en hel episode med Water Rats, men de gikk på tv sånn i ti år. Det har gått mulig med Danne Akane mann også, jeg tror faktisk ikke jeg har lest de siste 50-100 sidene selv. Det er jo litt ironisk at han...

underordere system 1. For folk orker ikke ha på system 2 i 567 sider. Og det er så lang, ja. Ja, det er kjempelang. Det er litt sånn boksykdom at det må være litt sånn kjukkelse på den for at den skal være bra. Ja, men fantastisk. Jeg tror det går opp bortimot 10 ikkepoeng av å lese den boka.

- 10 IQ-poenget? Ja, hvis man tror på IQ. - Og du tror ikke på det? - Jeg vet ikke, det er sånn at når Asim Taleb sier at IQ bare er bullshit, så er det sånn utrolig kontrært, og han gjør det med matematikk og står så jævlig hardt på det, så tenker jeg sånn, alle som snakker om IQ har sannsynligvis ikke satt seg inn i IQ på samme måte, i nærheten av samme måte som han. IQ bruker vi for en sånn

Ja, apropos kanemann, som en heuristikk, som en veldig enkel måte på å plassere kognitive emner med tall. Jo, men spørsmålet om det har validitet, dette er ikke sånn politisk korrekt å si, men hvis du tester seksåringer på IQ-test ...

Så predikerer det veldig hva slags, det har jeg gjort i USA da, hva slags college du kommer inn på når du er 18 år. Og hva slags college du kommer inn på når du er 18 år, hvis du kommer inn på Ivy League College, så har det veldig mye å si for hvordan det går med deg i livet. Hvis du tar veldig høy utdannelse, så har det veldig mye å si da. Så ved å bare teste folk som seksåringer, så kan det egentlig foretse ganske stor grad hvordan det kommer til å gå med livet deres da, ved å ta en ikke-test. Så noe mening har det, men han er et...

Nå sier Niklas, tar det litt ting for tøff, så er det ikke det? Er du litt opptatt av å være tøff? På Twitter gjør han det, men i bøkene sine synes jeg han ikke i nærheten er på det barnslig kontroversielle, provocerende nivået. Det er ikke det som det er, men vi hyller den skolesmartnessen versus bedre ord, street smartness, eller

intelligens i forhold til andre mennesker, samfunnet, hvordan orientere seg rundt med å komme seg fram i livet. Det er et godt eksempel på det her. Jeg har slått mynt og kron 99 ganger, og nå har jeg hamnet på mynt hver eneste gang. Hva er sjansen for at det blir mynt neste gang? Hva sier du da? Det er gamblers feilelse at man tror man skal rette opp i en tidligere etapp og sånn. Ja.

- Men du sier 50/50. Mens den ganske street-smarte personen vil si, du har jo vært på akademikersida, men street-smarte vil jo si mynten er rigget.

- Ja, men alle er seg selv nærmest. Du er self-made entreprenør, brutt ut av NRK og laget for deg selv. Jeg har seks års universitetsutdannelse. Jeg fronter det akademiske. Du er pro street-smartmann, Dennis. Jeg er for leseren. - Jeg vet ikke, altså det er ...

Det undrer meg om de menneskene jeg vet som har ganske høy, som jeg kjenner, ikke så veldig mange, men som har en IQ over 140 kanskje, er jo ikke sånne som greier å kobbe, altså som har veldig praktiske evner eller god til å ta vare på seg selv, eller som må forstå

hva andre mennesker vil ha, og hvordan det fungerer. Man kan se på et mattestykke og regne veldig fort der, eller kan catche figurer, retninger, fart og den type ting, og kanskje løsninger. Det er ikke alltid sånne brain teasere er så egentlige for de som er gode på ...

Spørs hva som er deres virke, om det er match eller ikke. Sånn som Elon Musk har 155 IQ. Hvis du jobber som barneskolelærer eller noe sånt nå, så vil det nesten virke mot sin hensikt. Mens hvis du er CEO og entreprenør og sånn, så vil det være å være et mann på rett plass da.

- Følger du med på poker, eller? - Jeg spilte veldig mye poker på 2000-tallet. - Husker du Daniel Negreanu? - Ja, ja, ja. - Han har 180 IQ. - 180? Er det sant? - Jeg har tatt IQ-test, han har jo aldri så klart ut på Twitter da. - Helvete, er det høyt? - Hvis du skal sitte og regne, regne, regne, bare stekke inn enorme mengder informasjon, film Helmut, hva pleier han å gjøre hvis han er ST, så er det et ekstremt fortid da.

Hvis du har en litt mer vanlig jobb av 180 IQ, så vil det nesten virke mot sin hensikt. Du er et dårlig match med vilkårene. Det er fordi det opplever seg ekstremt høy IQ. Du er også veldig vanskelig for å snakke med andre mennesker, for det ofte kan legge seg på et nivå som ingen forstår. Det er de beste formidlerne som er smarte, men som greier å formidle både til de smarteste og

folk flest da. Det er en egenskap som kanskje de aller smarteste ikke har, som ikke gjør at de fort kjeder seg. Er det ikke noen sånn seng også at de aller smarteste menneskene, de mest geniale menneskene oppi historien, det er de mest tristeste skjebne, de deprimerte, de har angst. Det er så mye kjipe personlig historie rundt det med å være smart. Det er det, men en annen på 180 er Benjamin Netanyahu. Mhm.

Han bruker det jo til sin fordel. Så han sitter jo ikke og forvitter alene. Det hadde vært deilig med en statsminister med 180 IQ. Har vi hatt det i Norge? I Norge? Det er 0,001 prosent som har det. Har vi hatt det i Norge? Nei, det har vi ikke. Jeg tror kanskje den optimale IQen er sånn som Joe Rogan. Han har 127. Du er litt smartere enn de fleste folk. Ja.

men ikke så fremmedgjørende smart at folk ikke skjønner hva du prater om. Men du kommer på med vinklinger og spørsmål som er sånn, det var et bra spørsmål, det hadde ikke jeg helt kommet opp med selv, men det synes jeg var interessant. - Det er en sånn selverkjennelse at hvis jeg hadde vært smartere, så hadde ikke denne eksisteren. Det er jo sannsynligvis ... - Nei, men du hadde nok gått ganske bra på IQ-testen. - Jeg tror jeg landet på etter 130 et eller annet sted. - Skal jeg ta med VICE neste gang? Skal vi teste det?

- Den som har sett testen? - Jeg blir så stresset. For prestasjonsangst, det. - Du må slå litt, du får det da. - Får man gjøre det flere ganger i en testrunde? - I en testrunde. Ellers lærer det deg spørsmål og sånt. - Ja, sånn ja. Er det på norsk? - Ja. - Jeg har tatt det på engelsk, da begynte jeg på 130 og så kom jeg, jeg tror jeg peaket opp i 140 noen ganger, og jeg hadde litt flaks med spørsmål. Da ble jeg jo smartere for hver test da. Skjønte jo...

- Mye av de Sudoku-greiene er det IQ-testen vanligvis at du må plassere så fin mønsterne hver neste tall i rekken. De ser du enten med en gang, og hvis du ikke finner dem med en gang veldig tidlig, så kan det plutselig gå inn i en håpløshetsloop at det bare sånn: "Faen!" - "Åja, jeg bruker ganske lang tid på de, ja. Jeg må koble inn system 2 også. Oi, her, hva er det den rundningen går rundt med den firkanten går andre veien."

- Hva er det til? Mens en person som er vant til å gjøre det, vel nok gjør det veldig kjapt da, sånn som Magnus Carlsen ser på et sjakebrett. Ja, det var partiet mellom Kramnik og Kasparov 1989, så begynner han med en gang da. Så hvis du trener mye på det, så blir du det veldig god på da.

- IQ-test, men hva skal vi begynne med? Hvilken episode skal vi snakke om nå? - Vi kan ta hva du vil. Jeg tenkte kanskje posttraumatisk stresslidelse, PTSD. - PTSD. - Kjenner vi noe til det? Eller alle kjenner vel litt til det? - Ja, jeg er litt sånn som for flest tror jeg kjenner litt til det, men jeg har også hengt meg opp i et begrep som jeg synes er kanskje enda mer interessant, det er posttraumatisk vekst. - Ja, det kan vi snakke om.

Vi kan ta lidelsen først. Jeg tror innen psykologi så er det ganske mange, for meg når jeg snakker med folk, ting som folk kjenner til. For eksempel de fleste nå, synner til Daniel Kahneman. Ja, ganske mange. Eller, jeg har vært psykolog i 17 år, så jeg merker at det har blitt den populariseringen av psykologien

blant folk flest, at når jeg begynte så visste jeg ikke at folk var kognitiv dissonans. Hva for noe? Nå er det ganske vanlig at folk vet det da. Pasienter kommer og så sier de, og da fikk jeg skikkelig kognitiv dissonans, ikke sant? Men bruker folk begrepet riktig? Ja, veldig ofte. Har du hatt det i det siste tiden? Ja, nå sitter jeg jo bare og sysler litt med sånn, ja hva faen var kognitiv dissonans igjen da? Og så er det...

to kolliderende tanker. - Det tåler å bli veldig dårlig. Det blir dissonans, det blir spenning, negativ spenning, kognitiv tankeprosess, negativ spenning mellom to konkurrerende tanker. - Som så å dra på fylla for eksempel. Det er jo litt kognitivt, du gleder deg til å ha det litt gøy, men du vet at det er ikke så smart for hjernen din. Både du kan finne på å gjøre mye dumme ting, og det blir dårlig i morgen.

- Men du kan gå og se Lilja Forever dagen etter og omfavne fellesskriks. Det er dissonansreduksjon da. - Dissonansreduksjon, ja. - Dissonansreduksjon skjer alltid etter et valg. Hvis jeg skal, la oss si jeg burde kjøpe meg en bil, så lager jeg meg mange grunner til å kjøpe bil. Ja, det er digg. Jeg kan kjøre med barn, jeg kan stikke opp i Trygvan på ettermiddagen, ta 20 minutter, selv om jeg trenger å ta bane.

Jeg lager meg mange grunner for å kjøpe bil, og så lager jeg meg grunner mot å kjøpe bil. Det er kjempedyrt, en kompis av meg sa du kan bruke 70 000 på tax per år, det er det samme som utgiftene ved å ha en bil. Og så er det jo bomsaksjoner overalt, og så er det miljø, og så lager jeg meg mange grunner mot å kjøpe bil. Etter jeg har tatt valget, jeg kjøpte bil, så vil jeg drive med dissonansreduksjon, jeg vil

setter litt forstørrelseglasset på de grunnene til å kjøpe bil, ja det var kjempedigg, nå dro jeg på tur med barna, og så skal jeg ut og klatre i Drammensfjorden, ja det hadde jeg ikke vel gjort, hvis jeg hadde kalt det bilfreedom!

Og så vil jeg gjøre mindre årsakene til at jeg ikke skal kjøpe bil. Hvis jeg hadde tatt det motsatte valget, som folk gjør da, jeg kjenner folk som ikke har bil. Jeg er så lurt til å ikke ha bil, jeg bare blir stille på navobil. Så forstørrer man det. For man orker ikke å ha de tankene at de er like store og de vil konkurrere hele tiden. Det er slitsomt da. Det er veldig sånn mannegreie det der med å kalkulere, tenke logikk. Er det ikke det? Det er jo det. Det er jo for de damer har de lavere... Det er et litt livsfarlig tema da.

- Nei, men jeg tenker vi har jo en mye mer... - Damer har ikke lavare i gutten, ikke sant? - Nei, men det er jo den klassiske skillnaden der mann er veldig logisk løsningsorientert, mens kvinner er mye mer emosjonelt orientert. Og det er bare til det bilkjøpet jeg tenkte da. Jeg tror de aller fleste menn tenker økonomien, tidsbruk, fall i verdi og så videre, men det er sånn...

Alle de faktorene der er egentlig ikke sånn ... Jeg mener, det bilkjøpet er veldig mye interessant på et plan du ikke kan regne ut. Og der misser veldig mange menn ut, fordi det er den der kjørgleden, er en ting. Jeg husker første gang jeg tok lappen, og kjørte alene for første gang. Det er en følelse du ikke kan kalkulere, regne ut, eller verdisette på noe som helst måte. Men jeg kjente jeg var stolt over meg selv, og jeg kjørte alene med en frihetsfølelse.

Og det er også det når du kjøper din første bil en gang, kontra det å bare ha et leieforhold eller kjøre med offentlig transport, så er det unektelig, tror jeg, hos de fleste menn, at det dukker opp en verdighetsfølelse på, sånn, fy faen, jeg har jobbet, jeg har tjent penger, jeg har kjøpt meg en bil, dette her, du føler deg litt mer verdig enn når du løper, sånn som jeg, dette er veldig personlig for meg, jeg husker ikke sånn, jeg har jobbet litt for lenge i NRK,

Og så løper jeg etter bussen en morgen, som kjørte fra meg. Akkurat sånn at du kan ta på bussen, så kjører han fra meg, så tenker jeg sånn, fy til helvete, var du 30 et eller annet år? Løp etter bussen, og bussen kjørte fra deg. Dette her er ikke spesielt verdig. Du kunne sitte i din egen fete bil og høre på din egen musikk. Det er synd det ikke var en drøm, så jeg var litt åpen for tolkning. Men første gang du kjører bil, er vel så miste jomfridommen. Du får ikke satt noen pris på det.

Du har ikke sett det i en Excel-ark da? Jeg synes det er mye bedre den første kjøreturen enn det første ligget. Det er jo ikke sammenlignet ditt så der. Du gleder deg mer til det ene enn det andre, tror jeg. Det første ligget er jo at de fleste unge bare får det gjort. Kommer over og kneker, og kunne fortelle venner at de har gjort det. Vi snakket litt om sex og seksualundervisning forrige gang. Ja.

Det husker du jeg fortalte om før? Hvem som hadde seksualinnvisning på skolen min? - Nei! - Ok. Det var i 8. klasse. I... Hva het det i timen? Ofag eller noe sånt. Og så kommer skolelegen, og alle er sånn: "På fredag er det seksualinnvisning, fredag er det seksualinnvisning." Det var før internett og all tilgang til hva man finner ut i dag.

Skolelegen drar opp en dildo og viser hvordan man skal sette på kondom og sånn. Alle clincher da. Så alle synes det var ganske pinlig og litt spennende og litt forskjellig. Men for meg, for det var moderen som hadde en... Hun var skolelegen. Det var ganske dritt for meg i åttende klasse å sitte der. Og hun bare, nei, da lar det gå fint liksom.

- Åh, og det merker jeg fortsatt, apropos PTSD. - Ja, er det et lite traum eller? - Er det et lite traum eller? For jeg husker det jo, 30-40 år etterpå, Kristel Allkvart, at hun står der med den kofferten sin og drar opp på ulike ting og bare "Lasje, mamma..."

Hva er trauma egentlig? Er det noe som, kan man si nesten alle ting som har hatt en veldig følelsesmessig effekt, og det er gjerne de følelsesmessige effektene og de sterkere følelsene i barneårene eller ungdomsårene, det er de tingene du husker veldig, veldig godt. For eksempel å bli ydmyk av skolegården husker jeg veldig godt. Å bli banket opp. Å slåsskampe, de får jo være med og sånt. Det er sånne ting som ikke, det er sånn at

- Traume er jo et negativt ladet ord, men er traumebegrepet egentlig nøytralt? Det kan både være positive og negative traumer? - Det er negativt. Men man husker adrenalinfylte opplevelser bedre. Når man spruter i masse adrenalin i systemet, så øker det konsolideringen av minner. Det man kaller sånn flash bulb memories, det er enten positive eller negative. 22. juli, hvor du var når du fikk vite om nyheten, hvor var det 11. september, det husker man.

De fleste dager husker man jo ikke. Så det er enten det er positive eller negative minner. Og så viser det seg, PTSD, det jeg skulle si som jeg glemte å si, folk kjenner jo litt til mange ting i psykologi, de har hørt om ting, hypnose har jeg hørt litt om, men jeg vet ikke fullt ut hva det er.

Og så er det noen ting som psykologi, dysmorfofobi, hebefren, skistofreni og sånt som jeg driver med, som jeg har aldri hørt om. Så det er nok litt sånn at folk vet halvveis hva det er. Men minner som er assosiert med veldig mye adrenalin i kroppen, husker man bedre, enten det er positivt eller negativt. Og så viser det seg at folk husker faktisk flere positive minner i livet enn negative. For eksempel fødselen av et barn, eller som du sier, første gang man kjørte bil, eller

Man har faktisk flere sånne sterke positive minner. Problemet blir når det er negative, og man ikke får prosessert de minnene. De blir ikke lagret. Det ble vel først systematisert. PTSD, sier man på norsk, men det er fordi dette er posttraumatic stress disorder på engelsk. Det heter jo posttraumatisk stresslidelse på norsk. Så burde det hette PTSL, men det gjør det ikke. Jeg tror mange tenker at det er posttraumatisk syndrom, men det er mye feil.

Nei, stress disorder. Akkurat som generalisert angstlidelse, hva sier du? Nei, generalisert angstlidelse? Alle angstersmor, det er en lidelse der folk

Det er ikke sånn at det er fobi, at du er redd for høyde eller sosial fobi. Generalisert angstlidelse er det alltid noen bekymringer, men de fluktuerer. Bekymret for helsa, har jeg kreft, hvordan går det med barna? Altid bekymret for noe. Generalisert angstlidelse. Som er sunn, eller? Nei. Det er veldig plaksomt. Jeg tenker sånn der bekymring, for man kan gå litt i binærfellet der. En bekymring kan jo være sånn, rekker jeg butikken? Er det mye kø i dag?

Når lenge siden vi har spist fisk. Er det bekymringer? Er ikke det bare tenkninger? Kanskje, men et eller annet sted. Jeg tror ikke en tanke er bekymring. Det er ikke null eller en. Jeg tror det er et spektrum av en kjempebekymring. Som at du er redd for å dø hvis du reiser til det landet der. Det er en stor bekymring. Mens det å...

skal møte en ekstskjærsten eller ha et alvorlig samtale med arbeidsgiveren, det er kanskje litt lavere enn det der, men ganske stressende eller bekymrende også er det krangla med en venn, det er litt lavere på skalaen igjen. Ifølge metakognitiv terapi så er det ikke sånn.

At det er to forskjellige ting, men at folk kanskje ikke har noe helt klargjort perspektiv på det. Bekymring er en ting. Det man vel tenker på, jeg skal til Thailand, da må jeg ta vaksine. Det vet jeg, det er problemløsning. Jeg bekymrer meg ikke for det. Jeg bare vet det. Jeg skal på butikken, jeg kan dra på butikken rett etter at vi er ferdig i dag.

Ikke noen kø. Eller jeg kan sikre en til barna på skolen, og så dra på litt teknikk på. Da er det kjempe mye kø, vanskelig å finne parkering. Det er ikke bekymring. Det er bare, jeg vet det. Det er tenkning da. Bekymring er sånn trusselmonitorering. Jeg skal holde en presentasjon på skolen for de andre studentene, og

og tenker om jeg rydder meg, tenker om det går galt, tenker om jeg begynner å skjære døp på hendene, tenker om de syns at jeg er dum. Trusselmonitorering. Det er to forskjellige ting. Det å vite at jeg skal ha et seminar på skolen på fredag, ja da må jeg ha forberedt meg, det er lurt å prate med noen, kanskje jeg skal spørre om jeg kan holde det

prestasjonen for noen venner for å trene meg litt. Det er lurt, det er problemløsning. Så det er ikke en grønnsålgang, det er to forskjellige prosesser. Men det må også stå langt ifra nervositet, ikke sant? For det er jo sånn idrettsnervositet, scenenervositet, det er jo ikke en bekymring nødvendigvis. Nei, det kan være ofte med idrettsutøver og sånt, det er mer snakk om litt høy aktivering, fysiologisk. Står det opp at det er olje, greier ikke å spise, er liksom...

uten at man bekymrer seg for jeg tenker meg å bli nummer 47 og jeg har trent i så mange år. Det kan være ulike prosesser. Generalisert angstlidse, da har folk som regel alltid en av bekymringene de driver med. Det er veldig plaga de som har det. Men vi kaller det GAD på fagspråket. GAD, ja. GAD. G-A-D. Generalisert Generalized Anxiety Disorder. Så hvis du ikke har noe av det, så er det ekvivalenten av å våkne opp og bare sånn

Se på sola stå opp og ta seg en kopp kaffe. At du nyter, det er ingen bekymring som melder sin ankomst i det du står i, for eksempel. Det er noen som har det sånn. Men når man bekymrer seg, vet du hvor mye man bekymrer seg i snitt? Ja, med det vi snakker om nå. Nei, men hva som helst. I snitt? Hvor faen forsker man om noe med tall på det der? Forsker man om noe? Litt under en time.

- Akkumulert, ja. Vi har mer på Instagram enn vi bekymrer oss. - Og så er det forskjell på fylke. Jeg bruker ikke fylkesgrensene før, men jeg leser inn i skjøp. Hvilke fylker tror du bekymrer seg mest? - Jeg vil gjette meg til Nord-Norge da. - Det er ganske høyt. - Mørketiden. - Fynmark er ganske høyt, men det er ikke på topp. White to the country.

- Ja, men jeg vil kanskje gjette storeby, enten storebyliv, travelkall storeby, eller et sted hvor det er hardt å leve. - Storeby er nummer én på personlighetsforstyrrelser, Oslo og bipladeregelser. - Ok. - Nei, for det er Østfold. - Ja, det er Østfold det. - Det bekymrer seg mest. - Hæ? Det virker så lunge til deg. - Ille bra. - Ja.

- Det er på toppen av nav og trygg... Det er på toppen av litt dumme statistikkeregler. Sånne furer bekymrer seg minst. - Ja, for de har det så vakkert. - De har det vakkert, også er det religiøse. Det er veldig bra medisin mot de fleste psykiske plager. Nei, nei, Inshallah, Inshallah, alt. Selvfølgelig ikke det de sier, men det er gudsje lov. Da er det ikke noe vits for meg at dere bekymrer meg.

Men god, generalized anxiety disorder, god sier vi på norsk, men det er jo egentlig ikke god. Hvem er det som ikke liker folk fra Sogne og Fjordane? Herregud, det er så mye fine folk der, jeg elsker alle dialektene der, alle bilder, alle steder. Sågne og Fjordane er det beste, beste regionen i hele Norge. Og det sier jeg som en rogalending og hårdalending.

- Er det det? - Ja, Vestlendingen. - Er det det? - Det er litt biased, men Sognefjorda, nei det er... Det har mye fint å si om Nord-Norge, spesielt Lofoten, Norland, Troms. Det har ikke vært noe lenger i Nord enn det, men utrolig flott her oppå. Og jeg elsker... Nordlendingen er ikke så veldig ulike Vestlendingen når det kommer til jargon, humor og energi, men Sognefjorda, nei assa.

Det er et lite paradisversjon av hårdarene. - Av verden? - Av verden, altså på alle måter. Jeg skal flytte et eller annet sted og bare bli introvert og skrive bestsellere, og ikke trenger en kone eller en dame til å glede meg i livet. Ellers som jeg er død, så skal jeg jomme meg til sånne fungerer. - Var det ikke Wittgenstein, Jola? Var det ikke det han hadde skrivet du?

Det er godt mulig. Men de har lite gadd i sånne fjorene. Men det heter jo gadd, vi sier det på terminologien, men generalisert angstlidelse, det blir egentlig gald.

Gal, ja. Det er lett å huske. Jeg var jo psykologen, jeg fikk noen diagnose. Jeg er gal. For det er ganske vanlig diagnose. Det er veldig underdiagnostisert. God. Hvor kommer du til sykelig perspektiv? Hvor mye bekymringer skal man ha før at det ikke er bra for deg? Det må gå ut over både subjektiv velvære og kanskje funksjonsnivå. Så hadde en pasient nå, han møter på jobben, han jobber i en vanlig institusjon.

Han forbereder seg fem timer innan han skal ha møte, innlegg. Så det går både utover subjektiv velvære, sånn at han går av bekymring og har det kjipt inni seg selv. Men de fem timene kunne han brukt på noe annet, eller barn eller noe annet. Det går også utover funksjonsnivået hans. Så spør jeg han, hvor mye tror du de kollegaene dine forbereder seg til de møtene? Kanskje en halvtime.

"Ok, jeg blir med på å gjøre det til neste møte, så ser jeg hvordan det går, så forklarer jeg hvordan det funker da. Eksponeringsterapi liksom." Han ble ikke med på en halvtime, han ble med på en time da. Men så tenker jeg, fra fem timer til én er jo ganske bra da. Det er alltid litt forhandling da. Og så gjorde han det, og så gikk det så klart veldig bra. Oi, da begynner jeg med det. Så han var plaget både funksjonelt og subjektivt da. De som har PTSD er ofte veldig plaget på begge skalaene da. Du så jo det

Særlig ble det systematisert etter Vietnamkrigen. Unge voksne menn kom tilbake, og så greide de ikke å tilpasse seg samfunnet. For de var jo fortsatt litt i Vietnam, mange av dem. De hadde PTSD, så der hadde det egentlig blitt satt inn i system. Men for at du skal få diagnosen, så er det noen kriterier som må være oppfylt. Og de fleste som opplever et traum eller er i krig, får ikke den diagnosen.

Så det er tydelig at mennesket egentlig skal adaptivt tilpasse seg ganske vanskelige ting. Men ganske mange får det. Men det må være en hendelse som er så skummel at du tror at du skal dø, eller er i fare for å dø. Ok, det er definisjonen. Det er jo veldig få situasjoner i livet

Og det er jo gjerne kanskje upersonlig opplevelse hvor du holder på å krasje eller noe sånt, men de fleste sånn traumer er jo ofte folk har fra barndommen og kanskje fra familielivet. Det sosiale må jo være veldig dominerende, tenker jeg. Sosiale? Ja, familieliv og sosiale. Traumer som kommer av at andre mennesker har gjort noe mot deg. Men da skal jeg litt med til for at du tror du skal dø da. Ja.

- Dette undrer meg litt over definisjonen, at mye av det som vi snakker om, barndomstraumer, ikke sant? - Ja, riktig. - Som blitt slått av faren din, for eksempel. Du har ikke holdt på å dø, men du har ikke fryktet på dem. Det er som om du var jævnlig avstraffet. - Det er nok litt i grenseoppgang med hvor alvorlige traumene er. Så hvis det hadde vært i krig, så kan det være at det var

tenkte du kunne kjøre på en bilbombe når som helst, noen venner av deg ble kjørt i tengsel foran deg, du så at de brant til døde, det kan være veldig tydelig, det var det traumen liksom. Andre ganger da, folk kaller det litt mer kompleks PTSD, jeg opplevde å bli banket opp veldig mye i barndommen, det var ikke en hendelse, det var ikke en voldtekt, jeg ble overfallsvoldtatt, hvis folk, jeg har pasienter som det har skjedd med det da, gått på gata, livet var helt fint, blitt overfallsvoldtekt,

etter det, gjennomplever flashbacks, ikke at det er noen av de mest plagsomme, gjennomplever minnet hele tiden, går rundt og redd, tør ikke å være alene, får søvnpillomer. Før det var livet helt fint, etter det så har du fått veldig mye ettervirkninger, helt tydelig hva som har skjedd da, PTSD. Men ofte kan det få folk å ha kompleks PTSD, det har ikke blitt voldtatt en gang, de har opplevd gjennomgripende incest hele barndommen, så det er ikke en hendelse. Så det kan ofte være et

tilfelle også. Men er det å dele opp i personlige og upersonlige traumer? For det er to nesten forskjellige kategorier. Det trenger ikke psykologisk sett å være noe forskjell. Hvis du blir voldtatt på fest av noen du kjenner, så kan du få like mye PTSD av det som å bli overfallsvoldtatt på gata av noen du ikke kjenner. Men det er noen kriterier jeg har skrevet ned da.

Hvis jeg skal stille diagnosen, så har folk invaderende tanker om det som skjedde. De greier ikke å legge det bak seg. Folk kommer hjem fra Vietnam. Folk har vært på utdøya. Tankene dukker opp når de sitter i møte på skolen. Invaderende tanker. Tankene er ikke ordentlig bearbeidet. Ofte gjentakende drømmer, Marit om hendelsen. Flashbacks, som er at du havner tilbake i hendelsen, som om det var en film som plutselig spiller seg ut i hodet ditt.

Du er på butikken, og så blir det bare vuff! Er du tilbake i traume? I Afghanistan eller på utøya. Og så reagerer kroppen som om det var det. Veldig fysiologisk aktivert. Det er en gjenopplevning av traume da. Det blir reaktivert da. Trigger er jo et ord mange bruker nå. Det er ofte mye snakk om trigging. Jeg hadde en pasient, hun nesten dødde i en bil, lykke. Livet hennes var veldig fint før det.

Studert, la oss si, advokat. Og så etter det, hvis hun går på gata, en bil smeller en døra, eller en bil tuter eller noe, skletter noe voldsomt, blir trigget. Se på TV der en bil som krasjer, blir veldig trigget. Så hun kan veldig ofte bli trigget. Og så i tillegg så gjenopplever hun ofte det som skjedde, at hun er tilbake, hun sitter i bilen, bilen sklir over i feil sted,

felt, det er det eksempelgrat, på vei hjem fra hytta, krasjer med en trailer. Så er hun tilbake i minnet, selv om det er mange år siden. Han er det Gabor Mathe, er han etter? Utrolig mange som snakker, for han har vært i alle de store podcastene. Ja, Gabor Mathe, kjenner du han? Veldig, han har veldig mye barndomstraumer, og det virker som det er en ny stor greie nå, er det å finne

at folk føler at det er noe som ikke stemmer i liven deres, at det er noe som ikke henger på greip, at de gjør ting og reagerer på ting og triggerer på ting som de ikke forstår hvorfor de gjør, at hans teorier på det er at veldig mye av det vi, for eksempel raseriutbrudd, alt det som er utenfor vår kontrolløyne, hvor vi mister litt, at det kan være små triggerer, så faller det tilbake på noe som har påførtes et traum i barndommen, i ungdomstiden, som vi ikke husker.

men som ligger med oss latent på en eller annen måte, og kommer da fram i hverdagslivet på de minste tingene, som man må bore seg tilbake, hva kan det være? Ting helt ned fra spebarnsalder, nullår, ettår, toår. Jeg må sjekke ut, hva heter han? Gabor? Mattea.

For eksempel bruker han et eksempel på at ... Han er psykiater? Lege, tror jeg. Og forfatter og veldig populære publik figur nå. Det er en rake motsetning til Jordan Peters når det kommer til tankeideologi. Det er tankesett. Men han har et eksempel som jeg kom tilfelligvis over på her om dagen. Da hadde han hatt bursdag, og så ville ikke sønnen hans ...

6-7 år, eller 5-6 år, ville ikke nekte å være med å synge bursdagssangen, så da lapset han bare rett over kjeften. Og det er jo da, og det har han gått litt med seg selv, hvorfor gjorde han disse tingene her, hva fikk han til å slå ungen sånn bare av det, og da var det

Han gikk såpass langt ned med at det handlet om at han hadde en mangel på at han følte seg ikke sett og respektert av omgivelsen generelt, og så skulle det være en liten trigger til at sønnen din har ikke lyst til å hylle deg, eller sønnen din har ikke lyst til å anerkjenne ditt øyeblikk at du feirer bursdag. Da tok han 30 år med

med skjult smerte og bare fikk det ut på søndag i stedet. Så han har ikke fungerende prefrontalkorteks da? Dette henger sammen med veldig mange andre ting. Vi har jo alle venner som eksploderer på fylla, som er helt funksjonible, fine folk som dritter seg fullt av, som bare går fullstendig amok på fylla. Voldelige eller frekke. Jeg kan bli ganske frekke, og jeg blir aldri kjip, men jeg kan bli ganske sånn...

kvarulant og litt småfrekk på fylla for å ha det gøy, men noen ganger går Amok fysisk. Det finnes kvinner som blir helt rabiate, gale, sinte, frustrerte, paranoide, alle disse tingene her som man ikke bor med på. Der mener han at alt stammer fra et sted i vårt tidligere liv, som det ligger noe som vi ikke har prosessert, har gått gjennom, og som vi må bearbeide for å få ordentlig på.

- Det er kanskje det mest opphetet debatten i psykologien, er dette med fortrengte minner. - Yes. - Som er en freudiansk modell. - Hva vil jeg si? - Du har opplevd traumer i barndommen, også var det så overveldende og traumatiserende at du orker ikke ta det inn, det påfører så mye psykisk smerte, derfor fortrenges det til det ubevisste, så det er ikke borte.

Men det er på et nivå der det ikke kan nå det. Men likevel ligger du under, bobler opp og påvirker livet ditt. Freudiansk modell. Og den har vært populær helt siden

- Jeg kan si at det har vært litt skille på psykologer og psykiater der. Det var litt det første spørsmålet om psykiater. At psykiater tror mer på det. Så det har vært litt skille der. Blant annet Bessel van der Kolk, Drew Weston, ganske prominent psykologiprofessor som har varianter av den teorien. Og så er det et annet felt som heter disosiasjon, kjenner du det? Pierre Jania sånn.

Som jeg tenker er kanskje en bedre forklaring til modellen, at man spalter vekk ting. Så dere har alltid tilgang på alle minner, men de kan være der likevel. Så det er egentlig ikke fortrengt. Det er egentlig en mer naturlig mekanisme. For eksempel, hvor var jeg 22. juli? Jeg må sette meg ned, som jeg tenker. Så hvis jeg tenker etter, så kommer jeg tilbake akkurat hvor jeg var og hva som skjedde, og jeg kan rekonstruere den dagen. Hvis du spør meg hvem jeg gikk i klassen i når jeg gikk i første klasse på barneskole på Harstad,

Jeg husker kanskje et par, hvis jeg setter meg tilbake og gjør en visualiseringsøvelse, eventuelt at jeg reiser til skolen min og setter meg på den pulten jeg satt på, så vil jeg sannsynligvis få tilgang til mange flere av de minnene. Så grunnen til at det er der, det er disossiert, det er ikke tilgjengelig av en naturlig årsak, så det har ikke noe med fortrengning å gjøre, som jeg tror er sant.

Jeg har gått gjennom veldig mye av den forskningen og også drevet litt hukommelsesstudier. Det største problemet når folk har opplevd traumer er at de husker det for godt. Det er problemet. Jeg har hatt mange pasienter som har utsatt for incest og traumer og voldtekter og trafikk og liknende sånn. Problemet er ikke at de ikke husker det. Problemet er at de husker alt for godt. Jeg skulle ønske at jeg ikke husker det. Det er god å tenke på det hver dag. Det er ti år siden.

Så vanligvis når man opplever noe veldig kjipt, så er det ikke problemet at det er for trengt at man ikke husker det, men det er kvite du kan ikke at man husker det alt for godt. Noen ganger så vet man ikke at traume er et traume når man opplever det. For eksempel er det ganske vanlig med barn som opplever incest, med ungpernskinn og nå skal du få noe godteri og så er du 4-5 år. Du skjønner ikke at det er galt, så blir ikke traumatisert der og da. Og så blir du voksen og utvikler din egen seksualitet, så skjønner du.

Å fy faen, jeg har jo blitt utsatt for overgrep. Det er jo en fellemeteorin at man ser veldig på traumer som noe akutt hendelsesorientert, mens mange omtaler traumer som har veldig lange kroniske løp, som for eksempel over flere år og blir for eksempel

manipulert eller nedbrutt eller verbalt liksom trøkket ned av foreldrene sine at liksom hele tiden kanskje være fryst ut av den egen familie eller altså masse sånne ting som gjør at som kanskje bygger seg opp

og dette her også med daddy issues det har jeg snakket med veldig mange damer om ikke spørre hvorfor men det synes jeg er super interessant ok, jeg skal ikke spørre hvorfor det er en god festsamtale hver gang det er en veldig gøy festsamtale eller gøy og gøy damer som har daddy issues

Det er veldig, i hvert fall de jeg har pratet med, som har det. Jeg har aldri vært sammen med noen damer som har hatt daddy issues. Men det virker som at der er en gjennomgående mangel av en farsfigur, som gjør at du også søker en slags mentor, en farsfigur i voksen alder, kan være tiltrukket. Og det er veldig mye som går igjen. De som både har sett på internett og sånt, at det er veldig mange som har major daddy issues. Og de har ofte gjennomgang som sier,

søker kanskje litt eldre partnere, og de søker kanskje litt mer voldelig sex, men aggressiv sex, blir veldig dominert, og veldig mye mer åpen for smekking, lugging, og har et annet mye mer råskap, og mye mer sult rundt den sexbiten, at det er et eller annet sånn

som jeg bare syntes var veldig gjennomgående interessant, mens de som ikke er "ladicious" har et annet forhold til sex igjen som jeg opplever som ikke er så aggressivt og voldelig. - Du ser det også hos jenter som ikke har en far til sted i livet, at de ikke har sin biologiske far, at det er en stefar. De debuterer jo ganske mye tidligere seksuelt. - Nettopp. - Og større sjanse for å bli ufrivillig gravide og få kjønnssykdommer og sånn. Så det er helt klare studier på det.

Når det gjelder menn, så er det jo ganske gjennomgående at disse skoleskyterne, terrorister, Breivik og sånn, også der de skyts, enten at de ikke har noen farsfigur, som Breivik for eksempel, eller, og veldig mange skoleskytere, hvis vi går innom der. 9 av 10 som folk som sitter inne, for eksempel. Ja, så...

så det er ganske gjennomgående. Ja, veldig. Altså på kriminalitet og sånt også, hvem ikke menn er som havner i, som blir liksom den prosent som er mest ekstreme, søkevold og spenning og kriminalitet, det er ofte sånn vanlige farsfigurer. Men det vil nok ikke kalle PTSD. Nei, det

- Det virker jeg heller. Sånn daddy issues er ikke nødvendigvis pettested, det var bare et eksempel på noe som kronisk kan sette i et oppførselsmønster, adferdsmønster i voksen alder som gjør at når du møter noe som trigger den der daddy issueen, så kommer alle disse tingene her igjen, du er veldig tilbøyelig for.

for å være med disse mennene og unnedane deg og så videre. Det er dessverre ganske klare funn på at jenter som har vanskelig å stå opp for seg selv og har dårlig selvfølelse og sånn. Grensesetting. Grensesetting. De finner seg ofte

menn som er kjipe, som er manipulative, og vil ha en dame som underordner seg, kanskje ikke står, og er abusive da. Så det er veldig dum dynamikk der. De damene som absolutt trenger å finne seg menn som er gode og snille og trygge og sånt, for de trenger det veldig, de finner seg quite out of country, menn som er manipulative, kjipe, og de mennene virker som har litt sånn radar-

"Jeg er på fest, eller jeg har utlønnet." "Å ja, hun der er et bra bytte for meg." Jeg tenker på det så bevisst. - Men de får jo den responsen de vil ha, for de merker jo at den damen er interessert. Jeg lurer på om det er grunnen til det, er at, la oss si hvis det er barndom eller ungdomstraume,

at det du forbinder med din egen selvfølelse og selvverdi er at, ok, jeg har ikke noen farsfigur, jeg har ikke fortjent å ha en farsfigur, og det som er den lykken jeg har i livet, er å ha et problematisk, jeg må finne noen som fyller i dette, og så ser de den. Hvis du har en ordentlig, normal farsfigur, god varmt,

gode familier er ganske like dårlige familier er ganske forskjellige det er vel Anna-Karine Tolstoy som sier det gode familier er ganske like det er liksom støtt du får plass, du får kjærlighet, du får trygghet veldig sånn basic da dårlige familier kan være veldig forskjellige det kan være negligerende, du blir ikke følt opp du blir vannskjøt av eller overinvolvering, det kan være incest det kan være veldig forskjellig da

Mens jeg vokste opp med gode og trygge kår, og så møter jeg en kjip fyr. Og så er det 90 år, og så er det en jente. Og så slår han til deg. Og så sier du, fy faen, er det helt gæren? Nå har det sluttet, jeg ringer politiet, pluss jeg ringer faren min og brødrene mine. Nå har du gjort det liksom. Vil hun kanskje gjøre det da? Det her går ikke, og venninne sier, nei, det er gæren. Men en jente som kanskje har vant

til å bli dårlig behandlet, bli slått en gang i kjæresten. Det er det de anser som. Pinne seg i det. Og så skjer det en gang til, og så skjer det en gang til, og når det skjer 27. gangen, så er det ikke sånn at man da gjør det slutt. For det er deres bilde av kjærlighet, at kjærlighet fra mor og far er kanskje den volden, eller fra en tidligere partner. Fordi det er jo ikke bare vold heller, det kan jo også være mye kjærlighet og kos, men det kommer den volden inn der som en slags...

terror innimellom det gode, at det blir svaret på at det er det som er tiltrekket. - Det er det jeg lurer på med noe som heter skjematerapi, som er mer sånn dyptgående skjemaer, hva slags livsmønster man navigerer utifra. Det kan være helt ulike ting, det kan være flinkhet, jeg må få prestisje utenifra, kan være et skjema. Men også når unødvendighet og finneser blir dårlig behandlet,

kan være veldig dypliggende, og så ser jeg kanskje litt usynlig for personen det gjelder, men på andre rundt blir det liksom, han har vært sammen med noen abusive, hva sier man på norska? - Misshandlende. - Misshandlende, han har vært sammen med noen misshandlende fyr, endelig kommet seg ut av det, vært på krisehjem og så videre, alle venninnene har trott til for å komme seg ut av det forholdet, fått kanskje hemmelige adresser, det er ganske mange som har det i Norge, på grunn av hele døve menn, ikke sant?

Og så går det opp en mann som sier: "Nå har jeg funnet meg en ny fyr." "Åja, hvem er det?" "Det er Ronny Jonny." Ikke til forklaringssymbolet. - Hvis du kan ta en sånn... Du kan gå rett til Østfold-fella, nå tar du Ronny Jonny. - Han er biker og... Herregud, har du funnet deg en ny sånn fyr?

Ikke til forklaringssyn for bikeplay, men det finnes en ny fyr, og så er han så forelsket. For alle utenfor er det bare, det her er jo prototypen på at de mennene blir sammen. Det er bare en ny variant av det. Hallo? Mønster. Ja, det er der, jeg hørte om en kompis som var sammen med en dame som...

Det kan godt være at det er definitive øyeblikk som har skapt traumer i det barna, og jeg aner veldig lite om det. De har fortalt om noe som plagget henne veldig i voksen alder, var jo at det der å bli neglisjert, at du ikke eksisterer,

neglisjert av foreldrene dine, som kanskje behandler de andre barna bedre, at du må greie deg selv, det er veldig betydningsløst, de gir deg ingen støtte, de hogger ned på deg hele tiden. Og det drøye Stefan Gåse, det var snakk om det, det var sånn, dama her, hun hadde aldri fått ha en barnebursdag hele livet sitt. Og det satte jo dype spor på hennes tanker om reproduksjon og alt det sånt. Hun tenkte bare sånn det der ...

Bare for oss som har hatt en bra OK, eller middels barndom, som i hvert fall har hatt barnburs, og har mye sånne mileper, som man husker og bilder og sånt, det er jo ikke et definitivt akutt hendelsestraume, men noe som spinner seg over kronologisk veldig lang tid, som også i åpenbart måtte være traume i voksen alder, tenker jeg. I dagligtallen vil man nok omtale det som traume. Diagnostisk sett vil det nok ikke være det. Det vil ikke.

- Hva vil du kalle det da? - I daglig talen vil jeg kalle det et traume, kanskje med pasienten i timen, men det vil kanskje omtales som et traume. Akkurat i diagnosemannalen så har hun kanskje ikke flashbacks, og hun har ikke søvnproblemer, og hun har kanskje ikke de symptomene som hører til PTSD. Men vil kanskje behandles som et traume, bearbeide det. - Hvordan var du godt inn i det? Fått ut å snakke ut

lufte alt, altså bare fra kronologisk rekkefølge til videre at vi må gjøre noe. Det viktigste er å endre en ting av det som har skjedd med å gjøre endringer her og nå. Husker du å prate med deg med fjelltopper? Ja, gjorde du ikke det? Jo, være på egen fjelltopp. Hva var det vi hadde om det? Jeg husker ikke. Hvis man er på egen fjelltopp,

Jeg kan være på egen feltopp nå for eksempel. Jeg er i meg selv, jeg vet hva jeg liker og ikke liker, hva jeg står for, hva jeg har opplevd og drømmer om. Og så kan man gå opp andres feltopper. Jeg har en kompis, han har kjærlighetssorg. Jeg kan midlertidig gå opp på hans feltopp, sette meg i hans situasjon. Det er bra. Det er mentalisering. Noen folk, som en pasient som jeg hadde i går faktisk, han er på andres feltopper hele tiden.

Fordi han har aldri blitt sett i familien sin, så nå har han forklaret forresturen sin. Jeg vet ikke om det var at han fikk på det barnemorsomt, men neglisjering da. Alle barn har et felles behov, det er oppmerksomhet fra foreldre. Hvis de ikke får det, så er det skadelig.

Så han er ikke vant til å være på sin egen feltopp og bli sett optimalt sett. Så hvis du er barn og du er sint eller trist eller noe sånn, så kommer følgende og setter deg på fanget. Ja, nå er du trist på grunn av det og det. Du får det forklart, og så går det over, og så lærer det deg. Han har aldri opplevd det. Også når han forklarer i dag, han er jo liksom i førtøyene. Han går bare på andres feltopper hele tiden. Han kjenner jo ikke til hva som er hjemme hos seg selv i det hele tatt da.

Veldig lite som jeg går og er på jobben og andre folk tenker. Så det har jo hatt veldig senvirkning. Så da øver vi på, er du noe på egen feltopp liksom? Nei, jeg vet ikke altså. Og så sier jeg, men når du ringte meg og ville ha time, så må du ha tenkt, da må du ha vært på egen feltopp. Dette vil jeg gjøre med. Ja, faen, da er du på egen feltopp, ja. Så sier jeg til neste timer, legg merke til når du er på egen feltopp og når du er på andre feltopper. Ok, fint.

Kommer tilbake. Jeg kjølte bilen til jobben og spiller musikk og synger høyt. Da er pengene fylt opp.

Og noen ganger når jeg jogger ute i skogen, men også noen ganger når jeg jogger i skogen, så blir jeg gjemsøkt til andres feltopper. Ok, så begynner jeg å få litt sånn bilder, litt sånn verktøy på det da. Å sette verktøy på terapien, dyrke mer og mer å være på egen feltopp, si fra til kjæresten sin, jeg har ikke lyst til å dra samme sted som vi drar, jeg kan ikke si hvor det er nå, men øve på å sette grenser overfor folk da, for han er ikke vant til det nå. Han har en motsatt oppveksten av det Tolstoy sa da.

- Når man er på andre sine fjelltopper, er det veldig at man er veldig opptatt av hva andre mener og syns om ting og tang og en selv? - Ofte kan det være at man går på jobben og så bare er på andres fjelltopper fordi man vil prøve å tenke hva andre folk tenker for å oppføre seg ut fra det for å bli likt.

- Eller mest for å ikke bli mistelikt da. - Jeg kan kjenne meg til en av de, for å innynde meg litt i miljøet og sånt. - Alle gjør det litt til viss grad. - Jeg var jo en skikkelig stygg annonge i narkosystemet, så jeg innyndet, jeg prøvde å spille meg litt annerledes, litt bedre inn hos NRK-folkene, som den bæringskuttene var, for å kanskje ikke bli, kanskje man må bli bedre likt, men også fungere bedre i systemet da.

snakke stammespråket litt bedre og glir litt mer inn i rekkene. Så kunne jeg finne på hvordan skal jeg nesten sånn mekveliansk. Har du lest Edvard Louis eller?

Nei, vi har snakket mye om Asle Tøye. Han har jo oppsøkt det stedet han kom fra i Frankrike. Gjorde han det? I et av kapittlene sine, jeg tror det var Jernbure, så dro han litt rundt i Frankrike. Så det var jo de hjembyene, alle hjembyene hater jo han fyren. Og han hater jo hjembyen sin, så det er veldig innsidig.

Ja, for han tillegger seg liksom, det er en klassereise da. Skal vi si en homofil forfatter, tenker. Fransk. Fransk skriver veldig bra, apropos det vi snakket om før i episoden om filmene, så han skriver visuelt, jeg liker så godt bøker, det er bare bro, det lander seg bilder i hjernen når du leser det da. Skriver dritig noe. Men han er fra arbeiderklassen, så han tillegger seg litt sånn,

Middelklasse, språk, hvordan man fører seg. Skal det si god helg eller skal det si god helg? Nei, det kan ikke si god helg, jeg må skifte litt, ikke sant? For å innlyse seg og passe inn. For det er mye sånn klassemarkører. Jeg husker det er NRK. Jeg husker jeg tok veldig mye A-endinger etter jeg begynte i NRK. Her ute i Bærum og på Vestkatten er det mye mer EN.

Men jeg kunne gå mer over på A-er. Jeg var svensken som kom til Norge og bare gjorde om på dialekten fullstendig. Det er litt turn-off. Jeg dro hjem til Vestfjellene på Halland. De bor langt oppe på Halland. Da prater jeg ganske bredt. Du snakker ganske pen. Jeg sier god helg. Det er litt sånn fra rockemiljøet. Det er litt sånn der...

Det er middelklasseressurssterke barn som vil ned på arbeideklassenivå og leke seg. Og at jeg er det? Nei, jeg var spørre. Jeg er litt fra begge deler. Men hvor var vi? Nå faller vi litt ut av sporet her. Jo, at jeg var traumatisert av morleminn som hadde seksualundervisning i 8. klasse. Det var for så omtrent 40 minutter siden.

Jeg tenkte jeg kanskje kunne ta en ganske typisk pasient med posttraumatisk stresslidelse, med et enkelt traume. Jeg har jo andre pasienter som har opplevd kompleks PTSD, det er mye mer langvarig terapi da. Hun hadde det fint, skulle kjøre hjem fra hytta, og så sklir bilen over i motsatt felt, kommer en tverle mot henne, krasjer, dør nesten.

kommer i terapi, og så hun kan ikke kjøre bil, hun kan ikke sitte på i bil, hun går ut på gata, en billør smelter, hun blir trigget, er tilbake i det. Blir veldig aktivert. Søvnproblemer, de vanligste symptomene, er veldig på vakt. Og så sier jeg til henne i timen, kan du fortelle meg den dagen du står opp, forteller hele dagen fra trafikkelykken. Nå må jeg analysere hvor hun var, men det var typisk, du kan tenke deg Gjeile og Nordfjell, Hemsavle, et eller annet sted. Ja.

Så sier hun, ja jeg satte meg på kaffe og så rydda jeg inn i bilen, hun bruker fortidsform da, så satte jeg meg i bilen og så lukka jeg skiboksen, og så kjørte jeg den og så hørte jeg på radio, fortsatt fortid, og så kom jeg på 18 eller hva da for noe,

Jeg er veldig glad, så tenker jeg det går bra, bra vinterleik. Plutselig så sklir bilen over, og så er jeg over i det andre feltet, og så ser jeg traileren komme rett mot meg, så begynner hun å fortelle i heron presens, som er ganske vanlig. Hun er tilbake liksom, hun sitter på kontoret mitt. Og så gir jeg henne oppgave 0-100, sjekk hvor engstelig hun blir mens hun forteller det. Jeg tror hun sa 90 eller 95 da.

Jeg har sagt på forhånd, du kommer kanskje, og så forteller hun det, så sa jeg, du merket at du fortalte i nåtid. Når taumet kom, resten av dagen, fortalte vi i fortid. Hæ, nei, gjorde jeg det? Jo. Så sier jeg, vi må prøve å bearbeide minnet, vi må si til ukommelsen, dette er et minne, det er ikke noe som er her og nå, det er ikke noe aktuelt, vi må bearbeide det. Fortell en gang til, og så prøver jeg å huske på det, og fortelle i fortid. Ok, ok, ok. Og så følger jeg 0-100 hvor ubagret er det.

Og regnslig blir det. Ok, hun forteller igjen. Jeg var på hytta, satte på kaffe, rydda ut av hytta, kommer ned, og så kjører bilen ut, og så sklir bilen over i motsatt felt, og så kommer, og så sier jeg, app, app, app, husker du det? Åja, ja, gjorde det igjen. Veldig typisk da. Jeg har prøvd å fortelle en gang til, men jeg får ikke tid. Ok, da må hun ta litt sats da. Jeg sklir over i andre feltet,

Jeg sklei over andre feltet, og så så jeg traileren komme mot. Og så er det kjempebra, kjempebra. Så forteller jeg hunden i fortid, og så sier jeg, hvor ubehagelig var det nå? 90 kanskje, eller 85. Og så gjør hun det flere ganger i løpet av timen, og så går ubehaget typisk ned. 85, og så er det på 70 kanskje. Så vi får bearbeidere med in vitro eksponeringsterapi. Vi

oppsøke bilkjøringen, så at vi bare gjør det på kontoret. Så sier jeg, hjemmelegges neste gang, fortell det her mest mulig til folk. Så følger meg på hvor ubehagelig det er. Så kan du gjerne skrive det eller lage en sang om det, eller uttrykke det, og så følger meg på 0-100 hvor mye angst du får. Så husk å fortelle i fortiden. Ok, kommer den tilbake, da har det gått veldig bra. Den første timen så orker jeg nesten ikke å gå inn i det. Jeg vet ikke om jeg orker å gå inn i det. Så vi får ikke bearbeide det. Så da har vi fått bearbeidet det.

Traumeminne, egentlig. Men hun kjører fortsatt ikke bil. Hun kan ikke sitte på med folk med bil. Hun hadde heller ikke bil. Så sier jeg neste time, hva tenker du om at jeg tar med bilen min? Å, shit, shit, shit. Hvor ubehagelig tror du det kommer til å bli av? 100.000.

- Så vet jeg, både fra forskning og praksis, at folk overestimerer hvor ille ting kommer til å bli. Hvis folk sier 100, så blir det ofte 85. Hvis folk sier 85, så blir det ofte 70. Det vet jeg. Hvor ille blir det å ta på den ledekoppen? Fy faen, det kommer jeg aldri til å gjøre. Folk overestimerer det. Jeg skal holde en tale i et brilleruppe, jeg grunner meg hele tiden. Hvordan gikk det? Det gikk ganske bra. Og så tar jeg med bilen, og så sier jeg: Vil du kjøre? Nei, du må kjøre først.

Og så tror jeg den timen så kjørte ikke hun. Hun bare satt på meg. Og så sitter jeg, når vi sitter under bilen, hvor engstelig er du nå? Kanskje 85. Så kjører vi, så prater vi litt. Hvordan går det på studiene? Kommer tilbake til studiene. Og så går hun en stund, hvor engstelig er du nå? Kanskje 60. Jeg glemte litt, nå har du forlatt om... Kravmaga. Bare driver på å babble mellom sesjonene.

Og så gikk det bra, så sa jeg: "Er det noen som kan sitte på meg?" "Ja, nei, jeg burde holde et time." "Ok, så gjør hun dette neste gang." Så vi har kommet i gang. Kommer neste time, har jeg med bilen, da kjører hun. Så spør jeg på forhånd: "Hvor engstelig tror du det kommer til å bli da?" "Kanskje 95 eller noe." Så var vi på 65, kjører rundt 45 minutter. Bare på krysset der. Og så der, klart å kjøre bil igjen.

Men uten behandling så er det vanskelig for henne å få bukt med dette. Fordi hun holder det veldig i sjakk, hun orker ikke å snakke om dette med å gå inn i det. Samtidig så plager det henne veldig. Veldig mye flashbacks, veldig mye trigget, veldig mye mareritt og sånn.

Men med eksponeringsterapi så har vi faktisk veldig bra terapi for PTC. Også kommer det veldig mye med VR, virtual reality. Hvis folk kommer og har vært i Afghanistan, så kan ikke vi dra tilbake til Afghanistan for å drive eksponeringsterapi. Jeg kan ikke leie en tank og stikke ned dit. Flere psykologer som driver med VR. Med at du er i en krigszone eller noe som er traume, gjør det om igjen og om igjen og om igjen. La kroppen bearbeide det.

minnet blir prosessert, og så kjenner jeg at angsten går nede for verden. Så behandlingen er bra. Det er mye som handler om å distansere seg fra tankene. Jeg prøver å forklare hva jeg tenkte på her. Det er noen som har sagt det, jeg er klokere enn meg også, men

Hvis vi går med dette traume og tenker på, hvis det er veldig bevisst en hendelse, at noen som ligger og kverner i hodet vårt, og når vi da gjenforteller en historie, så er vi egentlig subjekter, vi er protokanister, altså vi er veldig inne i historien og gjenopplever det på en veldig intens måte, så må vi skulle stå inne i det. Mens magien av å oppsøke hjelp, eller snakke med en venn, eller en deg, er annerledes, fordi med en gang du legger, forteller om det, så er det som at man tar, i stedet for å gjenoppleve det gjennom

dine egne øyne, så er det akkurat som man stiller seg på sidelinjen, som en slags på en tribune, eller på et sånt filmset, og så ser man objektivt hva er det som spiller seg ut av. Jo, nå står jeg der til høyre, og så står den personen til venstre, og så skjer dette, og da distanserer man seg veldig fra det som har skjedd, og greier å se det utenifra, mens man har det inne i hodet sitt, så vil man se det gjennom øynene. Så du gjør sånne teknikker, for eksempel fikk jeg en av oss snakke om den traume, det med billyken, og

Når hun har gjort det flere ganger, så kan hun flere baklengs. Er ikke det polititriks også? De bruker det. Når jeg våkner opp i ambulansen, da forteller du den veien. Da får vi bearbeidet på en annen måte. Et annet triks er å se for deg alt i svart-hvit. Spill av hele filmen, så ser du for deg svart-hvit. Så det er bra å snakke om det, men ikke for tidlig. Jeg husker jeg satt og så på 22. juli på kvelden,

Og så kommer det ungdom som er svømt over fra utøya, og så blir det intervjuet på TV2 og sånn. Og da tenkte jeg bare, nei, nei, nei. Men da vet du kanskje ikke TV2 hvor ille det er. Nei, de vet jo ikke det. Ingen vet det, alle er jo i sjokk. Så... Hvis du gjennhenter noe for fort, så er sjansen for å få PTSD større. Så det man bør gjøre er, noen har opplevd noe traumatisk, ikke snakk om det. Mm.

Det trodde man jo før at det var lurt. Det er ikke lurt. Og så ikke sov. Hvis du sover, når vi sover, så konsolideres, lagres minnene til å bli overført fra korttidssykommelsen til kortleks til langtidssykommelsen. Så hvis du opplever noe traumatisk, sånn som du gjorde før, at da må du ta noen soveminner til å legge deg og sove, så lagres de minnene veldig effektivt. Så må du holde folk våkne, og så gjøre noe annet, og så gi de beta-blokkere.

Hvis du får beta-blokkere, det hemmer adrenalinproduksjonen. Hvis du har lavere adrenalin i kroppen, så lageres minnet ikke så sterkt heller. Så det er det mye kunnskap om i dag. Så det gjør det for eksempel på traumotakket på legevaktene i Oslo.

holder folk våkne, gir de propranolol og beta-blokkere, får ned adrenalinnivå, så vet man da er sjansen for at de utvikler PTSD lavere. - Akkurat. Så man prøver å døve det hele litt på sett og vis også da? - Ja, du vet hva som funker og ikke funker, og så legger du opp behandlingen etter det. - Det er mange som kanskje mener, som kanskje står på noen måte å si det der, at man bare skuffer alt under teppet. At man utsetter å regne med at det blir bedre

Det å ta medisiner, legemidler i forbindelse med sånne ting, enn å la kroppen gjøre den naturlige renselsprosessen selv. - Er det galt? Veldig mange gjør det. Særlig menn. Jeg snakket om en episode med unge menn med usynlig depresjon for eksempel. Mange av de har sikkert opplevd omsorgs- traumer i barna, men oppsøker ikke hjelp. Feirer ned teppet, drikker i stedet, holder hodet opptatt med gaming, gambling, hva sånt. Når det egentlig finnes god hjelp.

Det er litt trist, akkurat som med trafikkulikken, det finnes veldig bra hjelp. - Det vi ikke har snakket om er jo dette skam-aspektet ved veldig mye av traumer, spesielt ved voldtekter og sånt, som gjør at folk vegrer seg å gå inn i det på nytt sikkert, og veldig mye skyldfølelse. Kunne jeg gjort noe annerledes?

Og så videre. Det er vel også en veldig stor ting av PST-en, er det ikke det? Veldig ofte. Selv når det virker helt åpenbart, du har bare blitt overfalt av en person og voldtatt, så klart har du ikke noe skyld. Så begynner folk å tenke, jeg skulle jo ta taxi hjem. Hun venninne min dro hjem i timen, jeg skulle gått sammen med henne. Jeg skulle gjort sånn, jeg skulle gjort sånn. Så du påtar deg skyld.

for det som har skjedd da. Så det er ofte en stor del av greia da. Samme, folk også kanskje hvis noen du kjenner liksom går bort til selvmord eller noe så bare sånn, hva kunne jeg gjort annerledes? Hvis jeg bare hadde ringt den personen i går så faen. Så har han ikke noe til meg, synes ikke jeg tolket det liksom, hva kunne jeg gjort? Så det er ofte en stor del av greia, sånn grubbling i ettertid.

Så for eksempel med hunden med trafikkelykken, så er behandlingen, så har den tre hovedkomponenter. Det første er eksponeringsterapi på kontoret for traume. Gjør det om en, om en, om en. Får en tilvendingseffekt, angsten går ned. Og så er det eksponeringsterapi i praksis, vi kjører bil. Og så er det komponent nummer tre,

Redusere grubling. Jeg skulle jo ikke kjørt der, jeg skulle jo vente, det var jo så glatt på, jeg skulle jo ditt, jeg skulle jo datt. Da bruker jeg litt sånn metakognitiv teknikker som har vært litt innom tidligere, hvordan la grubling dykke opp, lære seg noen effektive teknikker, for det hvis folk er interessert i det, så er det en

episode om det på den psykologipodkasten Synapsen, som jeg driver på Høyskolen Kristianom med noen andre. Lære seg effektive teknikker, der grubling kan dykke opp. Noen øvelser er, det ser ut til at det er blader som renner forbi på en elv, og så putter du tankene på bladene og så lar det forsvinne. Det øver opp i sånne metakognitive teknikker, så når grublingen dykker opp, så kan du liksom velge det bort. Ha et avklart forhold til det. Så det er den tredje komponenten da. Faen, hva var det jeg skulle si nå?

Jo, dette her med den skamme biten, at det kan være mye familierelatert også, at hvis det skal ta på trevene som har skjedd innen familien også, vil rive opp en del ting som kan skamlegge flere enn deg selv også. Men eller om det her med vold eller voldtekt, så er det sånn,

at man pakker det gjerne bort, eller legger lokk på det, og det gjør stort sett at du lager en trykk-koker-effekt av det, sånn at det blir egentlig bare verre og verre jo lengre tid det kanskje går, til du igjen trigger seg at du får utløp for noe annet. Så det er en skambite. Som en bilulykke er det lettere å åpne opp og si hva som skjedde, enn at ...

du mener å huske disse tingene skjedde for 20 år siden med faren din eller tidligere partneren din, så er det en jævlig mye vanskelig dør å åpne enn noe litt mer upersonlig, kanskje? Jeg synes det kan være vanskelig. For eksempel hadde jeg en pasient, jeg må anonymisere litt, men det er dessverre ikke en helt uvanlig historie, som har opplevd incest et familie mellom over flere år. Aldri blitt tydelig at mor og faren visste det,

Veldig velstående familie, sikkert veldig mye fasade dukkemakter. Aldri blitt snakket om, aldri blitt gjort noe med. Litt familie, alt bare skyves under kreppet. Så lenge det bare er folk utad som tror at vi har det bra, så er det ikke så viktig om vi har det bra. Og så kommer hun til meg i begynnelsen av 20-årene. Var veldig, veldig deprimert og spisfulgte, selvskading også.

Forteller hun det her, og så tenker jeg: "Jeg har veldig mye skam med den familien som gjør at dette er bare sjøvd under depp." Skal jeg prøve å hjelpe henne med kognitiv terapi og vært mot depresjon og sånn, og så prøve å gjøre det beste ut av det? Eller skal vi gå inn i dette? Det kommer til å bli veldig skist som politianmelder, han fyren går. Men på sikt vil nok det være bra for henne. At det blir opplest vedtatt i familien hva som har skjedd. Hun får litt oppreisning.

Så vi gjorde det. Det ble en veldig stor sak. Men på sikt var det nok veldig bra for henne at hun anerkjente hva som hadde skjedd og fikk oppreisning og at han ble straffet. Her er det tilbake til han Gabor Motena. Det er mye av det her som han tror fokuserer og som veldig mange andre som ser på traumer og at

En ting er terapi og behandle dette her, og at man skal takle det bedre i hverdagen. For eksempel hørte jeg en i en podcast her om dagen som ganske kjent, var Peter Etia tror jeg det faktisk var, som mange der ute vet hvem er. Han hadde et sånt anger-

Management issue, så han ble så utrolig sint, forbanna, kunne dårlig taper eller miste besinnelsen veldig fort. Og da hver gang han for å håndtere det, så er det jo sånn, da ringte han terapeuten sin, og så fortalte han i stedet for å fortelle, hva skal jeg si da, han så for seg at den feilen eller den situasjonen som gjorde han så sint, han så for seg kompisen sin,

gjøre det, det er jo samme feil og da var det sånn at han ville snakke til kompisen på en helt annen måte enn han ville snakke til seg selv faen du er en taper, faen så ræva du er helvete, sånn jævlig forbannet dritopplegg det her var du sitter og blir hisset opp, du blir så sint på egne vegne da, han ville aldri sagt sånn hvis en kompis hadde feilet på nøyaktig samme måte, så hadde han jo brukt det mye mer sånn, du det her går bra det går over, det var jo ikke din feil sånn skjer i livet, og da leste han inn

Da ringte han terapeuten og låt det som var kompisen og fortalte det som hadde skjedd, og det var sånn, det var litt terapeutisk for han da. - Jeg bruker den teknikken på meg selv også, ja. Og til pasienter, det har jeg lært bort hundrevis, jeg synes det er usynlig for folk. Råd til en venn, hva vil jeg gi i samme situasjon? Den forelesningen gikk kanskje ikke helt superbra, men det var en forelesning i lang rekke. Du gir jo mye bedre og vennskapelig råd til en venn enn deg selv. For da blir det ofte sånn, nei faen, da må jeg bli stert da.

- Poenget med denne, var jo at så mange andre som... - Du er på system 2 når du gir råd til en, og så er du ofte på system 1 når du gir råd til deg selv vet du. - Yes, nettopp. Men det jeg tror mange vil ha det til, som er en liten ny bølge med traumaterapi, opplever jeg, er at

i stedet for å behandle at man skal greie å komme seg rundt i hverdagen og håndtere det, så bør man gå helt tilbake til de bakomliggende årsakene. Hvorfor blir han så sint? Hvorfor helvete eksploderer han sånn? Og der ligger det mye sånn at man må dra opp hele dritten med rota, man må gå helt tilbake igjen, enn å bare håndtere sinnet, på en måte, i presens. Så der virker det som det er en...

Kanskje ditt felt ligger mye mer på terapi-siden, mens de nye bølgene av traumaterapi virker at de er mye mer årsaksfinner hele det her

bakoverliggende traume som går til barndom og ungdomstid virker det som. - Selv om jeg også jobber mye her og nå, for jeg tenker det er viktig hvordan man lever livet sitt her nå, og man kan lære seg effektive verktøy for å ha det bedre, sånn som hun som har opplevd insesten ved trafikkluniken, vi går veldig inn i det som har skjedd. Men jeg driver ikke så mye detektivarbeid som jeg tenker kan være litt farlig at noen

kanskje mer psykodynamisk orientert terapeutisk, men litt sånn suggestibel, nesten hypnotisk approach, eller kan det være noe i barndommen, kan det være noe her, og så vet man jo, hukommelsen er veldig susceptible, veldig tilbøyelig til falske minner, man vet jo det, og du kan få folk til å innbilde seg nesten hva som helst, at det har skjedd. Ja, vet.

- Det var ikke en stor familiefeil med Vigdis hjort og søsteren, husker jeg. - Jo, jo, jo. - Virkelighetslitteraturen. - Ja, ja, ja. - For da var det som søsteren, husker jeg det riktig, at søsteren hadde vært i noen hypnose eller noe for behandling, og fant at faren hadde gjort noe med henne og de da de var små, mens søsteren var blå. Det stemmer ikke. - Nei, så vidt... - Var det riktig? - Hvis folk er interessert i det, så er det en bok som heter "Remembering trauma" av Richard McNally.

- Jo, det var riktig det med de Hjort-søstrene. Hun skrev også en egen bok om søsteren. - Ja, ikke sant? - Men all forskning jeg har lest tyder på at det ikke er tilfelle. Hvis folk har opplevd traumer eller noe. Problemet er at de husker det for godt.

Og så vet man samtidig, for eksempel er det en studie der man fikk med familien til å lure barn. Husker du den sommerferien når vi var der og der og der? Så det bilder det sånn at du fikk satt på fang til å snurre spredt og sånn. Så laget de falske bilder sånn, og så spør de barna etter et år. Ja, hva husker du fra den tur til Disneyland? Jo, det var kjempebra. Jeg var der og satt på fang til å snurre spredt og sånn. Og så husker de det sånn da.

For det er veldig vanskelig å skille mellom hva som er falske minner, hva man har innbyttet seg, hva noen har fortalt deg, hva man har opplevd. Snurresprett er ikke risende. Det har ikke skjedd. Det kan ikke ha skjedd. Og jeg husker det. Som jeg vet, hukommelsen er veldig sårbar. Du så jo det. Jeg leste gjennom alle dommeravhørene. Det er ikke dommeravhørene, men politiavhørene, han fetteren i Birgitte Tengstas saken. Ja.

Så da på det tidspunktet var ikke han 17 år, sårbar ung sjel, han nekter jo alt, han har ikke gjort det, så sier han at det er mulig at du har fortrengt deg først og stertest. Som jeg tror, hvis folk har dript noen, du husker det, det er en av de dagene du husker best i livet ditt, hvis du har dript noen.

Nei, før en dagbok, der du visualiserer og bare ser for deg hva som hadde skjedd hvis du hadde gjort det. Nei, men jeg har ikke gjort det. Jo, det er veldig overvisende voksne politimenn, man er vant til å høre på hva voksne sier, vant til å solgjøre på politiet. Se for deg at du kunne gjort det, hva hadde du gjort da? Ok, og så sitter han der inne på cella, er isolert, så begynner han å skrive, og så finner de ut. Nei, det her stemte ikke helt med de funnene som de har gjort da. For hun var slått hjelmens stein, liksom.

Ja, men du kunne sett for deg et sånt og sånt. Så gjør han det, og så etterhvert så sier han at han begynner å tro på det. Han har jo gått inn om det så sinnssykt mange ganger da. Og så kom jo han heldigvis, han Gisle Gudjonsson, den beste forensiksykologen i verden inn, og så på de politiamerene og bare sa, det eneste dere har gjort, dette her er bare tull. Dere har bare blitt implantet et fallsk minne hos en ung gutt liksom. Så ble jo hele dommen på grunn av avgjørelse til han da, hva hun vet om hukommelseforskning og sånn,

skrinlagt da. Så om jeg hadde vært for 30 år siden, det tror jeg har skjedd ganske mye med sånne avhørsteknikker, at det er implantert falske tilsvarser. Ja, det er helt klart, det er bare en av dine egne minner hvordan det fungerer, og hvor mye vi husker egentlig, og selektive kommelser og sånt også er jo... Det er interessant at det er

Tror du på noen av de som sier at det ikke nødvendigvis er at et minne eller trauma lever i hjernen, men at det kan leve i kroppen? Til en viss grad oppleves det i hvert fall sånn, at folk, for eksempel er det en psykiater, Klapperede, han hadde et pasient som hadde skade i hippocampus, han lagret ikke nye minner.

så møtte han hver dag, og så måtte han hilse på ham hver dag. Selv om han hadde hatt den pasienten mange år. Hvis du skader hypo ved kampen, så overføres ikke minnene fra dagen før til langtidsutkomelsen. Du lager ikke nye minner. Du husker at det er bord her, en bord her, en flaske her, en flaske og sånn, men du lager ikke episodiske minner. Så han må komme hver dag, klappe reddet. Og så tar han en tegnestift i hånda en dag, og så hilser man. Og bare au! Da var senten...

Og så, ja, sorry, sorry, så vet jeg, han kommer til å glemme meg. Og så kommer han dagen etter, ja, hei, og så tar han passeten. Han husker ikke hva som har skjedd, men han sier, jeg har sluttet å hilse på folk, jeg. Så han husker ikke hva som har skjedd, men han vil ikke hilse på han. Så kroppen hans husker han da. Men til en viss grad er det ikke kroppen, det er til litt lagring i minnet, bare i reptilhjernen. Så skiller kroppen og sjelen sånn at det blir litt...

Litt falsk da. En annen pasient, det er en kjent neurolog, Antonio Damasio, som har skrevet veldig mye interessante bøker. Her er han en annen pasient som har samme skade, og så gjør han litt samme variant av forsøket. Han er på institusjon, Boswell heter han pasienten. Og så har han tre pleiere. De jobber åtte typer skift.

med han. Han bor på institusjon, så får han litt å oppføre seg. En pleier skal være veldig, veldig snill mot han. "Ja, jeg lager kakao, det er så greit, jeg blir krem til deg i kveld." "Jeg skal få en veldig god pute til deg." Og så stryker han på kinnene, veldig snill mot han. En annen pleier skal bare være helt nøytral, vanlig. Og en skal være kjip. "Du får ikke noe pute i dag, for jeg har ikke kakao." Men han husker ingenting. Fra dag til dag. Ingenting.

Så gjør han det her i to uker, han Damacio, instruerer de sykepleierne, og så tar han de tre sykepleierne, ligner opp de tre, og så sier han til pasienten: "Hvilke av de her liker du best?" "Jeg har aldri møtt noen av de." Det har vært flere annonser for mange år da. "Jeg kan ikke si det, jeg har aldri møtt noen av de." "Ok, det er greit, men hvis jeg bare ber deg for the case of argument, kan du rangere hvem du liker best?"

- Ja, det er en helt idiotisk oppgave synes han da. Han har ikke møtt de damene før. Og så sier han: "Ja, skal se." Og så ser han på de: "Deg liker jeg... ok." "Deg liker jeg veldig godt faktisk. Det er litt rart. Nå føler jeg... Unnskyld, men nei, hun liker jeg... Jeg vet ikke hvorfor jeg... Hun liker jeg ikke." Hvis du må behandle den typen.

Så noe type lagring er det da. Ja, blir folk kvitt dette her, altså PTSD? Er det veldig gode tall på at folk blir helt ferdige med det, eller er det bare sånn at man kommer ned på et nivå hvor det går noe å leve normalt, at det alltid kommer til å være der? Helt kvitt er vanskelig. Noen type angstplager og sånt kan man jo bli helt kvitt, men hun vil nok kanskje...

kunne kjøre bil hun har snakket om, ikke være redd for det, komme seg rundt. Kanskje innimellom blir hun trigget av det å være en front for front trafikkulykke på Dagsfrihjen, som er veldig lik hennes. Da ble hun litt aktuert. Men all in all er det kanskje nede på et par prosent i livet hennes. Så det er vanskelig å utradere det helt. Så du gir deg som en evig mare, på en sett og vis, nesten? Ja, men det kan være at jeg spiller helt på Gatellmesteriet.

del av liv til folk da. Så behandlingen er veldig god. Men er det posttraumatisk vekst? Det får vi ikke snakke om. Hva sier du? Posttraumatisk vekst? Jeg spør deg. Er ikke det litt sånn psykolog å stille spørsmål tilbake? Jeg kaster den tilbake til deg. Du har vel hørt begrepet? Absolutt.

Det er litt omdiskutert tema, om det er tilfelle eller ikke, men det er ikke sånn super mye forskning på det, men det er i alle fall veldig mye anekdotisk data. At folk som har opplevd noe veldig vanskelig, vært nær døden, og så får de ikke PTSD og de blir plaket etterpå, snarere tvertimot så setter de mer pris på livet. Kanskje typisk at folk har overlevd kreft, vet jeg, i mange tilfeller.

Og så finner folk ut, jeg vil ha en annen liv, man lever bare en gang, jeg omdirigerer verdiene mine i livet. Veldig typisk, jeg vil være mer sammen med familie og venner, jeg skal jobbe mindre. Jeg vil være mer i naturen. Folk får liksom alignet verdiene sine. Det blir mer tydelig, det er den tynne

som egentlig er mellom liv og død, blir veldig tydelig for deg da. Så du får et bedre liv, posttraumatisk vekst da, i ettertid da.

- Koppesmat fikk slag i lillejern, tror jeg det var. Og så kunne det gått virkelig ille da, og så bare... Bysengen er sikkert resten av lammematen, men tilbake sterkere noen ganger da. Sånn visse konsekvenser, altså man må leve med at alkohol er ikke inne i bildet lenger, musikk og mye sånn tredimensional lydorientering er vanskelig, men fysisk sett og livskvalitet,

virker på en måte at det er et godt eksempel på posttraumatisk vekst der. Også har jeg lest spesielt barn og unge som har vokst opp i krig, jeg tror vi snakket eller leste folk fra krigen i Jugoslavia som også har vokst, og også intellektuelle fra Libanon som også har vokst opp i en krigssituasjon uten kanskje å ha sett de aller aller verste tingene, men levde i et liv hvor ting er sparsomt, hvor det står mye på spill, og det er mye

Mye frykt og mye terror hele tiden, men som man på kanskje et eller annet vis senere i livet kan bruke til noe positivt. At man setter pris på den trygghet man har, tilgang på mat, muligheter, sikkerhetsnett, at man glemmer ikke hvor vanskelig livet kan være oppe i et litt sånt ensidig A4-hverdagsliv hvor man klager på litt småting. Kanskje posttraumatisk vekst kan være med å

og gi et større bilde av livet at jeg har sett de mørkeste tingene, og jeg setter derfor veldig pris på disse tingene. - Det er nok bra å ha litt kontrastveske på det, minne seg litt på kjipe ting i livet, for å sette pris på det som er bra. Jeg var foreløst i fengsel i Indonesia, det var ikke noe bra sted å være. - Oi, shit. - Jeg husker alltid da jeg dro derfra, så jeg bare, "Å herregud, jeg setter så pris på at jeg kan gå fritt rundt i verden, jeg kan lage min egen mat." For det var så tydelig for meg.

så blir påvendt sånne ting innimellom, er det bra? Ja, det er jo det mentalt motsatte da. Altså en stresslidelse, altså du har en kronisk stress over noe som har skjedd, versus det at du faktisk kan nyttegjøre av det du har opplevd. Det er veldig interessant, og hvis man kan etterstribbe det på noen måter, så ville det jo vært veldig, veldig gunstig å faktisk snu noe negativt til noe positivt da.

Hun, nå må jeg anonymisere litt, så jeg kan ikke helt si hva hun driver med i dag, men hun som var i den trafikkulykken, hun begynte med noe helt annet. La oss si at hun skulle være on track til å bli advokat da. Hun driver med noe helt annet i dag og er veldig happy.

- Det er jo posttraumatisk vekst. - Posttraumatisk vekst er positive endringer som strekker seg utover effektiv mestring og tilfører noe nytt som personen ikke var i besittelse av før den traumatiske hendelsen. - Ja, nettopp. - Det er også posttraumatisk vekst, kan man si for eksempel at en skikkelig dårlig periode i et samliv for eksempel, som er et kjipt trevmøte, så plutselig bare kommer du ut på den andre siden bare mye sterkere.

- Mange parforhold blir sterkere hvis man har gått fra hverandre og så etterpå reparert det. Så blir parforholdet faktisk sterkere. Samme med terapeutisk avanse, forhold mellom psykolog og pasient. Hvis man har hatt en konflikt eller en uoverensstemmelse, og så fått reparert det, så viser det seg at forholdet, den terapeutiske avansen, er sterkere enn om man ikke har hatt den konflikten og fått reparert det. Det er det samme med parforhold. Akkurat som en brydd, brekk i beinet,

stedet der bruddet var, blir sterkere enn det var før. - Overkopangst. - Det er en type posttraumatisk vekst innenfor det feltet. - Det er vanskelig å se for seg sånne ting når du kommer til litt alvorlige ting som død, voldtekt, disse tingene er vanskelig å vokse på. - Ofte er det bare traumatiserende. Er du utsatt for noe med massiv overgrep eller

Eller fått halve familien dø i Scandinavian Star. Litt vanskelig. Nå skal jeg prøve å begynne å meditere, eller begynne med yoga. Det blir bare helt... Det er jo en helt utrolig... Det er helt vanskelig å si det. Jeg tenker hvis du mister et søsken, så er det sånn også om det er mulig å faktisk sette mer pris på livet etterpå. Enda mer for at man skjønner hva man er tildelt, og hva søskene går glipp av, at man...

vil berike livet sitt enda mer, fordi man vet at livet kan være kort, gitt at søsken har gått bort tidlig. - Kan det være at begge deler det? At de har fortsatt mistet søsken, det er fortsatt dramatiserende, men kanskje alltid er det.

- Et sår, et arr. Men samtidig kan det kanskje også gi litt vekst, så man verdsetter livet mer enn man ellers ville gjort. Begge deler kan det sikkert være sant også. - Ja. - Ok, men har vi vært gjennom de meste punktene på lista din nå? - Hva er vi på tida nå? - Ja, vi har en fin tid her.

Det er en fin rundetid der. Jeg har ikke peilinger. Jeg ser ikke klokka der. Når jeg spiller en podcast, har jeg noen klokker hvis jeg ser på den? Nei, det trenger du ikke. Du kan få vite etterpå. Hvordan legger vi den på lista? Posttraumatisk stresslidelse er... De fleste får det faktisk ikke når de opplever traume. At de ikke får den. Men ganske mange får det. Og så finnes det...

Veldig bra behandling for det. Og så implementerer man det akutt, som jeg sa på legevakta. Holder folk våkne, gir de beta-blokker og sånn. Det er det man også hjelper. Og så er det det omdiskuterte tema. Det kommer sikkert til å være mange ti år til innen psykologien. Om fortrengte minner. Er det noe som ligger under? Du husker det ikke. Det er nede i noe grumsete underbevissthet. Men det ligger og plager deg og popper opp innimellom. Av alt jeg har lest av studier og sånn, så

Strider det veldig med hva man vet. Som blir veldig strid til sånn anekdotisk bevis da. Psykoanalytikere som sier, ja, men jeg har hatt hundrevis av pasienter der det gjennom terapien har kommet frem at jeg har vært utsatt for overgrep og sånn. Ja, men det er ikke forskning som bekker at det her er noe mekanisme.

Snarere får jeg litt hansj på at du har ødelagt en familie bare ved å implantere falske minner hos en pasient, som kanskje var en veldig sårbar person. Så det er farlig. Så skal man tro på seg selv også når man for eksempel under hypnose eller en eller annen slags type øvelse så bare sånn, oi, da fikk jeg en fornemmelse av at dette skjedde.

og jeg var kanskje 6 år gammel. Der var det noe. Hva var det? Det er sannelig ikke godt å vite

skal man stole også på sin egen hals og siden? Jo, det kan man vite egentlig. Jeg har en episode om det på podcasten på Synapsen, Hypnose. Der kan folk finne ut hvor hypnotiserbare det er. Jeg hypnotiserer programlederen live. Har du gjort det? Ja, det har spilt inn. Så hvis folk hører på den, så kan de sjekke hvor hypnotiserbare det er. Jeg tror det er episode 2 eller noe på Synapsen. Skal vi prøve å hypnotisere meg da? Skal vi gjøre noe? Det tar litt tid da.

- Ja, men vi kan jo prøve. Dette går jo ikke live, så hvis det virkelig blir som at jeg tar fullstendig av her, så kan jeg evaluere det etterkant. Men vi kan lage en egen episode på det. At vi først snakker om det, og så gjør vi det. - Det kan være. Jeg har veldig mye å si om hypnose. De feltene der hypnose funker bra, for eksempel smertelindring, funker bra.

show-hypnose funker bra, sånn som Torgrim holdt det med, hypnotisere folk til å tro at det er Elvis, og så gjøre koko-ting og sånn. En ting man har funnet med som ikke funker bra, er såkalt age regression-hypnose, aldersregressjon, går tilbake til tidligere stadier. Det trodde man før,

basert på Freud og Breuer og sånn, at man kunne hypnotisere folk tilbake til at de var seks år, og så få mer tilgang til ukommelsen da, så viste jeg at det er tullball. Det ble også brukt mye under avhørsteknikke på 50-60-tallet og sånn. Da trodde man på det, så har det jo vært forskning på det, så viste jeg at man får ikke noe mer tilgang på ukommelsen,

Man blir veldig sårbar for å fantasere på ting, og så rote sammen om det er riktig minne eller ikke. Så det er ikke en god metode. Men det er en ting jeg alltid har lurt på om hypnose. Er det mulig ... Å hypnotisere damer til å ... Helt riktig.

Fyll inn X, Y, Z. Ja, selvfølgelig. Det har vi alle tenkt på. Men mer dette her med... Det ble veldig flott sted, men jeg har et spørsmål. Det er litt sånn Freud. Da kan folk projisere inn hva de selv... Kan man hypnotisere en dame til å ligge med deg? Jeg tenkte med en lagmat, eller...

Det er jo på en måte den sterkeste drivkraften, og det er jo sånn at ingen psykologer er skydd fra fristelser i tjenesten. Kan man hypnotisere en kvinne for å kunne ha sex med deg, og så glemmer de det etterpå? Jeg har laget en egen episode om det,

Det kan vi komme tilbake til. Det er et annet spørsmål som vi kan ta i episode. Svaret er ja. Men hva var det du skulle si? Det er sykt. Kan man påføre noen permanente endringer? Som om du hypnotiserer meg sånn at du aldri skal stemme på parti i Høyre igjen. Vil det kunne sette seg permanent i meg for alltid med mindre du gjør et eller annet for å reversere det?

Nei, for det holder en god stund hypnose. Sår når han og Erik Follestad ble hypnotisert på sportsklubben? Ja, jeg tror jeg så det var ganske morsomt. Ja, det stemmer det. Og så vekker han fra transen og sier

og så er det over. Vanligvis, hvis han ikke hadde vekt deg fra transen, så hadde han bare gått hjem, sovet, og så hadde hypnosen vært over. Men for noen få folk som er ekstremt hypnotiserbare, så varer det, det var en test, Martin Orn, som er en av pionerene i psykologi, skal sjekke hvor lenge det kunne vare, så har han hypnotiseret en fyr, og så sier han, hver gang jeg sier ordet selv, selv på amerikansk, så skal du klø deg bak høyre øre.

Men du kommer ikke til å huske at jeg har sagt det her. Posthypnotisk amnesi. Du får en styrkosjon, og så får du beskjed om at du ikke kommer til å huske det. Og så vet han, og så sitter han i timen, og så sier han, ja, jeg var på Monterey Akvarium, så det er en veldig fin sel. Og han funker. Så det vet man at det funker. Og så skal han sjekke, funker det dagen etter? Så vi setter opp en ny timetall,

Og så kan han kalle meg en gang etter, snakke om steder, sjekke opp en crush her. Og så går han på setene ut og sier at han må sette på en ny time med sekretær min. Skjedde noe mix-up. Sekretær min var sykemeldt. Var en vikar. Missforståelse. Han fikk time to uker etterpå. Og så kommer han tilbake. Og da er han litt sånn bald spot, står det i artiklen. Han har litt sånn mistet, og er veldig rød og irritert over høyre øre. Nei.

Og da sa han, det er ikke så ofte folk gjør det, men at de gjennomskur hva som har skjedd, men da sa han, det er et veldig rart spørsmål, men jeg må bare spørre deg, når jeg var her forrige gang skjedde noe, det er så rart, jeg har blitt så interessert i seler. Så jeg var ikke på akvarium, jeg dro på bibliotek og leser om seler. Og det hadde han gjort i to uker. Fantastisk. Og hver gang han leste sel, eller så noe, eller hørte seg selv si det, så klodde han seg bak øynene.

Så det kan, men at du ikke skal stemme høyere, ja, jeg kjenner jo en psykiater, han garanterer jo at folk slutter å røyke med hypnose resten av livet. Money back, guaranteed. Så at jeg skal hypnosisert at du ikke stemmer høyere resten av livet,

- Det spørs hvor hypnotiserbar du er. 10% av befolkningen er veldig, veldig hypnotiserbare. 10% er ikke noe hypnotiserbare, de fleste er midt i mellom, så det spørs hvor du er på skalaen. - Handler det kun om velvillighet, at man ønsker det selv, eller er det andre ting? - Du må jo bli med på det. Hvis folk sitter sånn, jeg hører hva du sier, men jeg gidder ikke å bli med. Du må let yourself go litt. - Ja, leve seg inn i det. - Du må leve deg litt inn.

- Ja, det kan vi teste. - Spennende. Ok, men da slukker vi PTSD da. - Ja, PTSD er et veldig spennende tema. - Kan man ikke bare bruke hypnose på PTSD da? - Nei. Det funker bra på smerte, røykeskytt, faktisk vorter.

brukes mye i sportspsykologi, hypnose det kan vi snakke om senere da Customato for eksempel han trener til Floyd Patterson brukte veldig mye hypnose på bokstavlesiden han hadde en hypnotisør som kom og hypnotiserte Mark Tyson hver eneste dag du ser jo det i de kampene hans det er frykteløst liksom du ser det i kampene hans han er bare et helt annet sted han er i trance i de kampene hvis du vet det og ser det på han

- Tyson var jo hypnose, Michael Jordan hadde egen hypnotisør, Kobe Bryant hadde. Veldig mange som brukte å hive i sportsykkelig. - Interessant. Det må vi gjøre en større på. Du er i avbrøtet, kan ikke du rappe opp dette kapittlet nå?

Det er et litt sånn kjernesykologi. Noe har skjedd tidligere, det har store ringvirkninger på livet ditt. Det går utover hvordan du har det, emosjonelt. At du har angst, at du unngår ting i livet som du ellers ville gjort.

Og så finnes det god terapi for det. Litt sammenfallende terapi som jeg bruker fra litt ulike grener. Ren eksponeringsterapi. Kjøre bil og sånn. Helt straight eksponeringsterapi.

mer narrativ eksponeringsterapi, om pasienten sitter på kontoret mitt, forteller om historien med trafikkelykken, om en og om en, mer sånn, jeg vet fra hukommelseforskning og sånn da, vi må få bearbeidet det i minnet. Og så bruker jeg til sist teknikker fra metakognitivterapi, der jeg lærer opp henne i teknikker, sånn at hun ikke går og grubler så mye på det som har skjedd heller. Så alt i alt finnes det veldig god hjelp da. Ok. Da skal vi...

Posttraumatisering i episoden her, og så kommer vi videre. Posttraumatisk vekst får vi i denne episoden her nå, gjør vi ikke det? Vi får det! Vi får det, ikke sant? Ja, vi håper, så du som har hørt på, vokser i denne episoden her. Hva ble tida i? Ja, vil du gjette da? Halvannen time. Ja, i en time og 40 minutter. Hvis ikke jeg har luket ut noen farlige segmenter fra praten her, så ligger vi rundt der.

Det er bra. Da finner vi sånn lengte. Da hopper vi videre i psykologiens verden. Ja. Skal vi se hva som er neste? Oi, faen. Det finner vi ut av.
Nevnt i episoden

Lars Dehli
En klinisk psykolog som spesialiserer seg på kognitiv terapi, og gjest på podkasten
Posttraumatisk Stresslidelse
En psykisk lidelse som kan oppstå etter en traumatisk opplevelse og kan gi en rekke symptomer
Posttraumatisk vekst
Positive endringer som kan skje etter en traumatisk opplevelse, som for eksempel å sette mer pris på livet eller å finne nye mål
Kognitiv terapi
En type terapi som fokuserer på å endre tankemønstre og atferd
Eksponeringsterapi
En type terapi der man gradvis blir eksponert for det man er redd for
Metakognitiv terapi
En type terapi som fokuserer på å endre tankemønstre og å bli mer bevisst på hvordan man tenker
Vietnamkrigen
En krig som fant sted fra 1954 til 1975, som var en viktig faktor i forståelsen av PTSD
Traume
En traumatisk opplevelse som kan føre til PTSD
Generalisert angstlidelse
En angstlidelse som er preget av konstant bekymring og angst
Skjematerapi
En type terapi som fokuserer på å endre negative tankemønstre og atferd
Daddy issues
En betegnelse på mønstre i atferd og relasjoner som kan stamme fra en vanskelig relasjon med en farfigur
Anna-Karine Tolstoj
En russisk forfatter som skrev romanen Anna Karenina
Breivik
En norsk terrorist som utførte terrorangrepene 22. juli 2011
Gabor Maté
En lege, forfatter og foredragsholder som har skrevet mye om traumer
Jordan Peterson
En kanadisk psykolog og forfatter som har skrevet mye om psykologi og filosofi
Freud
En østerriksk psykolog som grunnla psykoanalysen
Bessel van der Kolk
En amerikansk psykiater som har skrevet mye om traumer
Drew Westen
En amerikansk psykolog som har skrevet mye om psykologi og politikk
Pierre Janet
En fransk lege og psykolog som var en pioner innenfor studiet av disosiasjon
Disosiasjon
En psykologisk mekanisme der man skiller seg fra en traumatisk opplevelse
Richard McNally
En amerikansk psykolog som har skrevet mye om hukommelse og traumer
Vigdis Hjorth
En norsk forfatter som har skrevet mye om familie og traumer
Gisle Gudjonsson
En islandsk forensiksykolog som har skrevet mye om hukommelse og falske minner
Birgitte Tengstas saken
En norsk drapssak som har vært gjenstand for mye debatt og interesse
Antonio Damasio
En amerikansk nevrolog som har skrevet mye om emosjoner og hjernen
Hippocampus
En del av hjernen som er viktig for hukommelse
Reptilhjernen
En del av hjernen som er ansvarlig for grunnleggende funksjoner som overlevelse
Synapsen
En psykologipodcast som drives av Lars Dehli
Torgrim
En norsk komiker og hypnotisør
Floyd Patterson
En amerikansk bokser
Mike Tyson
En amerikansk bokser
Michael Jordan
En amerikansk basketballspiller
Kobe Bryant
En amerikansk basketballspiller
Martin Orne
En amerikansk psykolog som har skrevet mye om hypnose
Erik Follestad
En norsk komiker og hypnotisør
Høyre
Et norsk politisk parti
Monterey Akvarium
Et akvarium i California
Edvard Louis
En fransk forfatter som har skrevet mye om klasse og seksualitet
Asle Toje
En norsk forfatter som har skrevet mye om samfunnsforhold
Jernbure
En roman av Asle Toje
NRK
Den norske rikskringkasting
Deltakere

Host
Wolfgang Wee
Guest
Lars Dehli
Lignende

9/23/2024
Wolfgang Wee Uncut
Lars Dehli S02E11 | Sosial Fobi | Symptomer, Angst, Øyekontakt, Introvert, Eksponeringsterapi

Wolfgang Wee Uncut presenterer Psykologi med Lars Dehli - Sesong 2 | Lars Dehli er klinisk psykolog og spesialist i kognitiv terapi. ► STØTT WOLFGANG WEE UNCUT! Nå som jeg satser for fullt...
Se mer
1/30/2024
Leger om livet
#137. Traumer, stressresponser, fysiske avtrykk og førstehjelp for nervesystemet. Med psykologspesialist Barbro Andersen.

Takk til ukens sponsor Svanemerket. For mer sjekk ut svanemerket.no for mer informasjon og for å finne produkter. Registrerer deg på svanemerket.no/handlenett, så får du et svanemerket handlenett.Kroppen vår, hormonene våre, immunforsvaret og nervesystemet vårt påvirkes av både gode og vonde livserfaringer. Og det kommer stadig nye studier som utvider kunnskapen vår om disse sammenhengene.I dag tar jeg en god prat med psykologspesialist Barbro Andersen. Barbro er leder for Somatic Experiencing Instituttet i Norge og har jobbet i over 30 år som psykolog både i privatpraksis, psykisk helsevern, Statens Senter for Epilepsi og smerteklinikk på Drammen sykehus. Barbro startet opp sammen med kollegaer Somatic Experiencing utdannelsen i Norge og innførte SE-utdannelsen i Norge i 2009. Introkurset er godkjent hos blant annet psykologer, psykiatere, jordmorforbundet og allmennleger. Utdannelsen og metoden får stadig mer oppmerksomhet her til lands og internasjonalt.I dagens episode snakker vi om blant annet:TraumerOverveldelse av nervesystemetLangvarige stressresponserSomatic experienceDe ulike stressresponseneToleransevinduFysiske avtrykk som setter seg i kroppen vårBottom up forståelse og metodeFørstehjelp for nervesystemet Hvordan vi kan prosessere hendelser på en god måteMer fra Barbro Andersen:www.barbroandersen.nowww.se-instituttet.comØnsker deg en nydelig uke!AnnetteFor mer fra meg:InstagramFacebookDisclaimer: Innholdet i podcasten og på denne nettsiden er ikke ment å utgjøre eller være en erstatning for profesjonell medisinsk rådgivning, diagnose eller behandling. Søk alltid råd fra legen din eller annet kvalifisert helsepersonell hvis du har spørsmål angående en medisinsk tilstand. Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.
Se mer
2/17/2024
Wolfgang Wee Uncut
Lars Dehli | Psykologi S01E06 | Hypnose | Smerterskel, Smertelindring, Psykedelika, Traumer, LSD

Wolfgang Wee Uncut presenter Psykologi med Lars Dehli. Lars Dehli er klinisk psykolog, og er spesialist i kognitiv terapi. I denne serien tar vi for oss en rekke både aktuelle og tidløse...
Se mer
2/5/2024
Wolfgang Wee Uncut
Lars Dehli | Psykologi S01E05 | Gråsoner i Psykologien | Manipulasjon, Selvhjelp, Sosial Angst

Wolfgang Wee Uncut presenter Psykologi med Lars Dehli. Lars Dehli er klinisk psykolog, og er spesialist i kognitiv terapi. I denne serien tar vi for oss en rekke både aktuelle og tidløse...
Se mer
6/23/2024
Wolfgang Wee Uncut
Lars Dehli S02E02 | Bedragersyndromet (Imposter Syndrome), Årsaker, Mestring, Selvfølelse

Wolfgang Wee Uncut presenterer Psykologi med Lars Dehli - Sesong 2 | Lars Dehli er klinisk psykolog og spesialist i kognitiv terapi. 0:00 Bedragersyndrom 2:40 Posisjonering 11:50 Sosiologer...
Se mer
1/29/2023
Wolfgang Wee Uncut
Lars Dehli | Selvmord (Teoriene, Smitteeffekter, Risikofaktorer, Terapi, Behandling, Kjønn)

Wolfgang Wee Uncut #341: Lars Dehli er klinisk psykolog, og er spesialist i kognitiv terapi. LES DETTE FØR DU SER EPISODEN: Denne episoden handler om selvmord. Dersom du er plaget med...
Se mer
8/7/2024
Wolfgang Wee Uncut
Lars Dehli S02E08 | Psykopaten | Hvem Er De, Samvittighetsløs, Personlighet, Følelser, Psykopattest

Wolfgang Wee Uncut presenterer Psykologi med Lars Dehli - Sesong 2 | Lars Dehli er klinisk psykolog og spesialist i kognitiv terapi. 0:00 Ny vits 2:00 Lese mennesker 3:58 Psykolog på fritiden...
Se mer
9/8/2024
Wolfgang Wee Uncut
Lars Dehli S02E10 | Tvangstanker (OCD) | Typiske Tilfeller, Behandling, TEF, TAF, TOF

Wolfgang Wee Uncut presenterer Psykologi med Lars Dehli - Sesong 2 | Lars Dehli er klinisk psykolog og spesialist i kognitiv terapi. 0:00 Dehlis roman 0:44 Alfabetmetoden 2:50 Verdens beste...
Se mer
Laster