‹ Tilbake til podkaster ‹ Wolfgang Wee Uncut

9/26/2024

Einar Øverenget | Filosofi S3E06 | EKSISTENSIALISME | Angst v Frykt, Finne Mening, Søren Kierkegaard

Wolfgang Wee Uncut-podcasten tar for seg eksistensialisme med filosof Einar Øverenget. Eksistensialisme ser på angst som frigjøring, ikke sykdom. De viktigste tenkerne er Søren Kirkegård, Jean-Paul Sartre og Martin Heidegger. Kirkegård mente at eksistensen kommer før essensen, og at vi er fri til å velge vår egen mening i en meningsløs verden. Han skiller mellom frykt og angst, hvor angst er en truende følelse mot eksistensen selv. Øverenget mener at eksistensialisme kan føre til en feiring av det sterke individet, men den kan også misbrukes politisk. Øverenget tror at eksistensialisme og stoicisme har overlappende synspunkter, og at en blanding av de to kan være nyttig.

00:00

Episoden utforsker eksistensialisme og betydningen av angst, frihet og valg i menneskelig erfaring.

23:46

Podcasten utforsker valg, eksistensialisme og meningen med livet gjennom anekdoter om individuelle dilemmaer og estetisk livsstil.

31:10

Livet handler om å finne glede i repetisjon og meningsfulle handlinger, ikke bare om å oppnå mål.

36:54

Foredraget utforsker jakten på mål, men advarer mot et meningsløst, instrumentelt liv uten verdi i øyeblikket.

39:57

Å finn glede i trening og hverdagen er avgjørende for å oppnå langsiktig tilfredshet og mening i livet.

Transkript

Nevnt i episoden

Søren Kirkegård

Dansk filosof, viktig for eksistensialismen, nevnt ofte av Jordan Peterson

Jordan Peterson

Psykolog og forfatter som snakker om Kirkegård

Martin Heidegger

Tysk filosof, inspirert av Kirkegård, nazist

Jean-Paul Sartre

Fransk filosof, eksistensialist, stalinist

Albert Camus

Fransk filosof og forfatter, kjent for Sisyphos-myten

Sisyphos

Gresk mytefigur som ble dømt til evig å rulle en stein opp en bakke

Zeus

Gresk gud, Sisyphos kranglet med han

Erling Kagge

Forfatter og eventyrer, nevnt for å finne glede i hverdagen

Øystein Grenheim

Forfatter og journalist, nevnt for å finne glede i hverdagen

UFC-fighter

Kampsportutøver, intervjuet i episode 21 av podcasten

Jakk Hermansson

Verdenskjent UFC-fighter, intervjuet i episode 21 av podcasten

Hanna Arendt

Tysk-amerikansk filosof, nevnt for sitt syn på individualitet

Stoicisme

Filosofisk skole, nevnt for å ha overlappende synspunkter med eksistensialisme

Wood-Gerlin-filmen

Film om Ingmar Bergman, som handler om angst og eksistensialisme

Hamna og hennes søstre

Bergman-film nevnt i sammenheng med angst

Harald Stangele

Person som hadde hjerteinfarkt og lærte noe av det

Platonismen

Filosofisk skole, nevnt i forbindelse med skjønnhet

LinkedIn

Sosialt nettverk for yrkesaktive, nevnt i forbindelse med milepeler

Nansenparken

Park i Oslo, nevnt i forbindelse med å gå en tur

Mallorca

Øy i Spania, nevnt i forbindelse med å jogge

Skaugemosen

Sted, nevnt i forbindelse med å trene

Joel

Person som intervjuet en 5-milsvinner

Ekstrop

Pub hvor Øverenget møtte kona si

Aristoteles

Gresk filosof, nevnt i forbindelse med autonomi

Augustin

Kirkefader, nevnt i forbindelse med begynnelsen

Marcus Aurelius

Romersk keiser og filosof, nevnt i forbindelse med begynnelsen

Solon

Gresk lovgiver og poet, nevnt i forbindelse med lykke

Ibsen

Norsk forfatter, påvirket av Kirkegård

Hamsun

Norsk forfatter, påvirket av Kirkegård

Munch

Norsk maler, påvirket av Kirkegård

Pascal

Fransk filosof og matematiker, nevnt i forbindelse med eksistensialisme

Deltakere

Guest

Einar Øverenget

Host

Wolfgang Wee

Lignende

Laster

Det er jo et tema som har kommet opp mange ganger i podden tidligere. Det blir jo stort sett, det er vel mest det psykologi øyer med, men når vi skal inn på eksistensialisme nå, så er det jo dette...

igjen da vi skal begynne episoden med et sånt folkelig begrep som er kanskje den er ikke så veldig koblet til filosofi eller tro, men de fleste har et forhold til eksistensiell angst. Ja, og angst er viktig. Angst er viktig, det skal vi komme inn på nå med eksistensialismen. Hvorfor er angst viktig? Det er viktig å bare vite om det, eller? Ja, den er uhyre viktig for eksistensialismen, men jeg har lyst til å la den henge litt, for det går inn i et slags argument

Men det er en sterk ... I dag betrakter vi angst selvfølgelig som sykdom, men eksistensialismen ser på angst som frigjøring. Men det kan være ubehagelig på alle mulige måter, men det er en bestemt type erfaring av det å eksistere, og kanskje grunne erfaringen faktisk.

Så det som er grunnerfaringen ved at det eksisterer, er noe vi medisinerer folk for i dag. Det er sprøtt da. Og det er litt interessant. Men jeg tror de fleste vil si at eksistensialisme, tenk på en tenker, tror du de fleste greier finner tenkeren? Jeg vet jo litt hvem du skal frem til her. Kirkegård er jo...

Kirkegård er ofte, men jeg tror ganske mange har et slags begrep om, ok, kirkegård. Jeg tror den er såpass kjent utenfor filosofien faktisk, at de fleste har fått med seg et eller annet enn om kirkegård. Skal jeg faktisk gjette meg til at mange unge ser og lytter deg, har kanskje hørt om han via Jordan Peterson. Han snakker mye om kirkegård. Han snakker mye om kirkegård, ja. Og kirkegård er viktig for,

Han ble ikke så gammel, levde på 1800-tallet. Danskene har jo greid å produsere en vaskeekte filosof, altså som går inn i filosofihistorien, inn i kongerekka. Ja.

Det har ikke vi. Hva er det nærmeste vi kommer til? Arlenes, så kanskje han havner i Kongereka til slutt. Sapfe er en stor filosof, men han er ikke i Kongereka. Arlenes er det heller ikke. Jeg tror ikke han kommer der til. Nei. Så danskene, kirkegård, er noe grunnleggende, originalt og sentralt og viktig. Han...

Han hadde en sitat som sa «gift deg, og du vil angre på det. Gift deg ikke, og du vil angre på det også». Litt sånn grunnsituasjon vi er i. Du må ta valg, men disse valgene har konsekvenser. Vi er i motsetningen til materialisme nå. Grunntanken i eksistensialismen er at eksistensen er forut essensen.

Vi snakket om Aristoteles, at mennesket hadde en egen art, om sjelslæren, og hadde en iboende essens. Det er noe særeget eller menneskelig. Så ville eksistensialismen si at det er å eksistere. Eksistens er forut for essensen. Den er fri, fullstendig fri, og den er grunnleggende tilfeldig. Så vi er kastet ut i en verden hvor vi må...

hele tiden sette i gang nye begynnelser. Og du finner noen sånne eksistensielle tenker jeg tilbake til. Augustin tror jeg en gang sa at for at det skal finnes, eller var det Marcus Aurelius, kanskje Augustin, som sa at for at det skal finnes en begynnelse så blir mennesket skapt. Vi er i stand til å sette i gang nye begynnelser, enn å si og gjøre bestemte ting. Mens så på å si trærne og gress og blomstene er seg selv nok på en måte, så er vi aldri det. Vi er aldri...

Jeg håper å si det var antikkefilosofen Solon som en gang sa at ikke et menneske må erklæres for lykkelig før etter sin død. Vi vet ikke hva som kommer til å skje. Vi vet ikke riktig enda. Vi er...

På vei da. Er du i livet, så er du på vei. Du er uavklart. Du er ikke en gang for alle. I motsettelse til et bord. Dette bordet her er et bord en gang for alle. Vi er i tilblivelse kontinuerlig. Og vi står i et forhold til oss selv. Vi er i et sånt selvforhold. Så kirkegård sier at det å være en person er egentlig å være en relasjon. Du driver forholdet til deg selv. Men han uttaler riktig satre.

Sartre. Han har også et par interessante... Han har også da, jeg skal si at ord eksistensialist, det er ikke så mange av de som, kirker bruker ikke det ordet eksistensialist, det er vår beskrivelse av det.

og sånn som han jeg skrev med doktoren Martin Heidegger er mer sånn eksistensfilosof påviket av kirkehånd men vi kan bruke det ordet seiterbrukte faktisk eksistensfilosof i mye mye mye så fant jeg at hans spørsmål var hva om vi blir født uten et konkret mål så det er med andre ord opp til oss selv å finne vår egen essens i livet ja

Og det er et sånt eksistensialistisk posjon, og denne slo ut selvfølgelig veldig an hos forfattere, kunstnere, ikke sant? I Norge så er det jo både Ibsen og Munch, nei, både Ibsen og Hamsun, vil også tilviske at Munch, tror jeg, var påvirket av kirkegården. Og

Og du er over i noe ganske nytt. Som sagt, du finner ansatser hos Augustin, hos Pascal og tilhørtenkere på ekstensialisme, men det er noe

Men det er noe særegent at vi står etter selvforholdet. Vi må hele tiden ta valg på et sviktende grunnlag, fordi vi vet ikke hva som kommer til å skje. Men for det å ikke velge er også et valg. Vi er alltid i det der selvforholdet vårt. Det tar aldri slutt. Men vi greier heller ikke å programmere omgivelsen vår, men vi må likevel...

Og hver gang vi gjør noe, så er det noe annet vi ikke gjør. Ja.

Det er kanskje fort gjort å glemme hvor veldig radikal denne ideen her var da den ble lansert. Fordi i tusen år har vi sluppet å finne vår vei, vårt formål, enten om det er lokalt eller med en gud. Og mange vil jo si at den står i et forhold til verdensutvikling. For nå har vi på 1800-tallet, nå har vi hatt de politiske frigjøringsbevegelsene og revolusjonene, vi har sett gryne demokratier,

vektlegging av menneskets autonomi, fremvekst av vitenskapen som setter seg til beherskeomgivelser, utvikling av industri som virkelig setter seg til å legge jorden under oss. Du har hatt alle disse utviklingen her, hvor mennesket har kommet mye sterkere. Altså, middelaldermennesket, det var jo et...

var redd, ikke sant? Middelalderen gikk jo alene i skogen. Middelalderen så ikke alene i sengen sin, ikke fordi de skal ha sex med noen, men middelalderen var redd for å være alene. Individet søkte sammen, fordi det var mye farer. Men når du har fått det mer moderne, det var på 1800-tallet, det mennesket der som nå mer og mer møter seg selv. Det er en typisk, det er en viss artig utvikling i arkitekturen, som du kan se på at utviklingen i arkitekturen er at flere

Opp igjennom historien så blir det flere og flere rom som er for en person. Opprinnelig så fanns det ikke rom for en person.

Nå er det den utviklingen. Alle hus i dag, hvis du har tre barn, så har du et soveromvær. Mor og far har kanskje til og med et. Snart har du et hus her. Så vi blir mer og mer alene i forhold til oss selv. Det som er interessant, akkurat i den tiden her, så dukker de psykiske problemene opp også, i stedet for de som skal løse disse problemene.

Freud, ikke sant? Altså du er i samme tidsperioden. Det er noe som skjer der, hvor du står overfor din egen nakne eksistens, og det er liksom der du er. Mens denne innvendiggjøringen av personen, at jeg er inni meg på en måte, det er jo ikke en tankemal til det. Altså middelalde mennesker var jo ikke der. Hvis du satt og leste for deg selv, alene i middelen, så leste du fortsatt høyt. Mm.

Det ble ikke innatt. Innvendige mennesker. Så det er jo en utvikling. Og du søkte jo sammen, så vi dras fra hverandre, blir vi stående mer og mer i forhold til oss selv. Og eksistensialisme er et uttrykk for det.

Det er jo interessant, dette er jo snakk om noen få hundre år hvor vi gjør dette versus alle disse hundre tusenvis av år vi har levd, altså eksistert. Ja, altså vi vet jo, Fylde og Finn stopper vel ved istiden for å si det sånn, da vi gjør det ikke så veldig mye før det, men de får jo disse første elvisivilisasjonene når det blir oksyverd og sånt, så begynner jo samfunnet å landes og så videre, men de er jo, de lever jo tett på hverandre da,

Det er ikke sånn du ser for deg som noen menneskegrupperinger 10 eller 50 000 år før Kristus, men som kjenner på ensomhet. Vi har lite å gå på, empirisk, lite å gå på. Men jeg er litt der som sitter og tenker, hvorfor er jeg? Men på et eller annet tidspunkt, selvbevissthetsbiten da, at jeg er jeg, at jeg er ikke noen andre, og de er ikke meg, men jeg er jeg. Ja.

Vi tenker at det er en ganske naturlig tanke for oss å tenke når du kan opp. Det er jo en ekstremt skremmende tanke det at vi blir født inn i en verden med eksistensialisme, hvor våre handlinger ikke har stor viktighet. Du kan si det sånn at det er jo, eksistensialisme er jo ikke nihilisme, så de mener at det finnes mening og verdier, men det finnes ikke i universet. Det er noe vi

Vi skaper. Så det finnes faktisk på en måte. Så der har du en slags idealisme, at det er noe vi... Du må finne selv. Ja, det er noe du etablerer gjennom handlinger, og du gir mening til og så videre. Men det er en ganske frigjørende posisjon. Så du kan jo si at den autonomien som vi egentlig kan plassere allerede tilbake til Aristoteles, at det er en side ved oss at vi har en rasjonell skjeld,

den ligger jo i eksensualismen også, ikke sant? Det er en menneskelig situasjon at vi hele tiden, ikke bare kan vi ta valg, men vi må ta valg, og vi må kontinuerlig velge. Og vi må velge vår vei. Og

tilværelsen er meningsløs men på den veien så kan vi skape mening altså, ikke sant? og det er, men vi har ikke noe forutbestemt essens, altså ikke sant? at sånn er det å være menneske, eller sånn skal det være å være deg på en måte, det er det ikke men så kan vi da leve på en måte hvor vi tenker at det er det vi gir rett for total konformitet det er en sånn typisk måte, ikke sant? at du skal på en måte velge din vei og ikke gjøre som alle andre, ikke sant? altså du skal liksom finne din greie

Og det gjør vi jo. Vi lever jo som om det finnes en forutsbestemthet, ikke sant? Altså, konformiteten rundt oss er sterk. Vi er, som sagt, ikke bare rasjonelle dyr, dette var fantistisk i sist måte, vi er også sosiale dyr, og vi kan kalle det sosialdyr, så ligger en sosial determinering der, som eksistensialismen protesterer mot, den sosiale determineringen. Ja.

Er det et sånt for alle som er inne i eksistensialismen at dette begrepet er det absurde? Er det noe som er iboende? Ja, da er du mer på sånt som Camus og noen sånt nå, men det er jo på mange måter noe. Det er jo noen absurde sider ved livet. Vi bruker veldig mye på å bygge opp ting. Jeg tenker mer og mer på den type setningen «Det er ikke lommer i likskjorta».

Vi bruker veldig mye tid på å bygge opp ting som vi skal gi fra oss. Veldig, veldig mye tid på å akkumulere ting vi ikke får med oss. Som 50 år siden noen andre bor i ditt hus. Ja, og så videre, og så er vi veldig sterkt knyttet til det at alle disse tingene rundt oss vi tenker er så viktige, hvor vi bor. Det er forferdelig viktig. Huset, glad i det, alt sånt nå. Men du skal ikke ha det med deg.

Og det er litt tilbake til stoicismen, det blir der det. Noen av de gamle vikingkongene fikk med seg båten og litt sånt i grava, men de får ikke med huset ut. Så det betyr at det kan ikke være så viktig. Og det har jeg begynt å tenke mer og mer på. Hva får jeg med meg? Da ble jeg litt greker. Jo, jeg tror det er gode handlinger og gode ord. De blir med på en måte. Ja.

Ikke sant? Så der var det å leve et, det var en kristen filosof en gang som sa at han var ikke redd for å dø, han var redd for å leve og ikke leve godt nok. Ikke sant? For det får du med deg. Så for meg så begynner det å bli den siden ved det, og for å få satt ting på plass da, jeg er veldig glad i hus og biler og sånt, så jeg er ikke noe antimaterialist i det hele tatt, men hvor skal du legge inn kreftene altså? Ja.

Vi legger sinnssykt mye krefter inn på å være som andre, å gjøre som andre gjør, og prøve å bevege oss oppover på den sosiale rangorden, og ha det riktig, og så videre, så videre, så videre. Og der er det kanskje mange finner svaret, vi tror de finner svaret i den søken der. De finner svar i den søken der, og jeg tror mange finner svar i den søken der, men Kirkegaard vil si at fortvilelsen står og lurer rett rundt hjørnet. Fordi

Det er en opplevelse vi har, og da kommer vi til angsten. Angstopplevelsen er en opplevelse som utfordrer, den river litt type gulvet vekk under beina dine. Kirkegaard skriver en bok om angst, og den er forbløffende egentlig, for den er fra 1840-tallet, det kunne vært veldig moderne. Men han skiller mellom frykt og angst.

Frykt, det er når det er et objekt som truer din eksistens. Altså det kommer en sint hund og glefser mot deg, eller en trailer som plutselig mot deg, eller et huliosonlag, eller Gud vet hva. Det er noe der ute som truer meg. Og da har du en fysisk reaksjon. Ja.

Men noen ganger kan du ha nesten samme fysisk reaksjon uten at det er noe som truer i den eksistensen. Det er ikke noe truende der ute. Det er altså ingenting som truer i den eksistensen. Det er eksistensen som er truende. Opplevelsen av at det er ikke noe,

av mening, annet enn det jeg skaper selv, når det går opp for folk. Det er ikke noe gulv i det, ikke sant? Annet enn det du skaper selv. Og det er det eneste som finnes. Det finnes altså ingen... Nå har kirka en kristentenker for all del. Gud har en sentral rolle og sånt, men han var jo forferdelig kritisk samtidig. Kirke som han nevnte bare var en sånn konforme...

maktkonstellasjon virket vel ifredvar. Altså en hegemon nesten, ikke sant? Og når du innser det, den angstopplevelsen der, så er den på en måte individualiserende. Du blir klar over din eksistens, at det er det du driver med. Den frigjør deg fra alt det du tror er forferdelig viktig da.

Men det er klart at det er en veldig ubehagelig situasjon å være i, og så finnes det en pervertering av angsten. Angsten for det onde, det er at du er så redd for noe galt skal skje, at du forsøker å kontrollere mer enn du kan kontrollere. Da bryter du historiske bud. For eksempel hvis det er foreldre til tenåringer, du skal jo bli det snart,

så må man på en måte, hvor mye greier du å kontrollere? Det er så mye gæren som kan skje i hodet, ikke sant? Så hvor mye kan du kontrollere? Jo, da kan du låse tenåringen inne da. Aldri slippe den ut. Det er en mulighet. Men det er ikke så bra, for tenåringen skal jo frigjøre seg. Så der er det sjansen for at det skjer ting, ikke sant? Det er veldig skremende, og du må greie å stå litt i det. Men så har du det som heter, og det blir jo lederen, ikke sant? Lederen på jobben som er så redd for at medarbeideren skal gjøre noe galt, så han gjør alt selv. Ja.

Så angsten får du henne, ikke sant? Da blir det ikke galt, for jeg gjør alt, og får hjerteinfarkt, 55 år gammel og dør. Men så har vi en annen angst, som man kaller demonisk angst, da har vi kanskje en sykelig angst, som kalles angsten for det gode. Jeg er så redd for å gjøre noe galt, at jeg velger å gjøre ingenting. Ja.

for du har i hvert fall ikke gjort noe galt og det er den lammende angsten da sitter du alene i rommet ditt da forlater du ikke huset den er helt lammende så angst er frigjørende men den kan også komme til en punkt hvor den ikke er til å leve med og vonde å leve med men den frigjør deg og besyder deg for deg selv at verden din ikke har noe annet fundament enn de valgene og det du gjør

Det er jo skremmende at det er ikke noen annen stabilitet der. Det virker som om flere ting som er veldig skremmende med hele eksistensialismen er jo det der, i den lille researchen jeg gjorde, at vi er skapninger som søker meninger, det har vi snakket om i andre episoder også, men vi er da forlatt, vi har droppet ned i et univers fullt av meningsløshet, og at vi søker etter svar i en verden som ikke har noe svar,

Men han der i Sartre, han fokuserte mye mer på en sånn over... For liksom, i en verden full av meningsløshet, så er det samtidig også bare en overflod av frihet. Ja, det er det som er det. Og tilfeldigheter. Hva faen gjør vi med dette her? Ja, og tilfeldigheter følger friheten, ikke sant? Du kan si, hvis du går tilbake til gresk antikken, så var det i utgangspunktet gudene som var med å skape kosmos ut av kaos. Det var gudenes oppgave.

i greskantikken. Og så kommer vi til den kristne guden, selvfølgelig. Enda større grad har jo skapt kosmos. Så har vi skapt kosmos ut av kaos. Kommer du til senmiddelalderen, 12-13-14-tallet, hvor det er en utvikling i kristendommen, hvor Gud, det kalles for voluntarismen, altså Gud blir så

For å egentlig gi kredit til å feire Guds allmakt, så gjør det han så sterk at vi mister kontakt med han. Han blir en distansert skikkelse som er så mektig at vi ikke engang lenger kan stole på han. Så da kan vi ikke bruke han så godt til å skape ...

Kosmos i kaos. Men i det taket som oppstår, der vokser naturvitenskapen frem. Og da tenker vi kanskje vi kan gjøre det selv. Naturvitenskapen, ikke sant? Så når folk sekulariserer, når folk slutter å tro på Gud og sånt, så er det ikke sånn at de slutter å tro på frelse og evig liv.

Nei, nei. Men de skal frelse seg selv og de skal evig leve på jord. Det er de som lar seg fryse ned etter at de dør. Jeg tenker at det er sikkert en god idé. Og hvis vi pusher etter i det ytterste, så står det liksom eksistensialismen hvor mennesket, det er du alene som skal skape kosmos ut av dette kaoset her. Ja.

Og vanligvis så gjør vi det med å gjøre det alle andre gjør. Det er litt enkelt. Vi følger gruppen og alt sånt. Så vi tenker ikke en eneste selvstendig tanke. Vi bare er med på å kjøre. Men plutselig kan du ha noen erfaringer hvor du sier at, oi,

at dette går opp for deg, og det er angstopplevelsen. Og da ser du, og da opphører litt verden rundt deg, men folk som har hatt ganske sterk angst, også sier at den gjør det. Det du hadde ment var et stor mening, tenk at du er sånn hypermaterialist i en mer som folkebedring, du har samlet opp ekstremt mye material, så går det opp for at jeg skal dave, og det her får jeg ikke med meg. Og det er dette jeg har brukt livet mitt på. This is it. Se så mange bilder jeg har. Ja.

Og får ikke plass i grava. Og der skal jeg seg noe annet, og huset min skal bebo seg noe annet, og det er absolutt ingenting. Og så går det opp for deg at, hva har jeg drevet med? Og dette poenget han plukker opp den viske av da. Men det er jo en viske av en litt romantisk feiring av det

den enslige individet som står med sin veldsmertsverdens smerte. Det er litt som feiring av det, og en sterk appell til kunstnere også, tror jeg. Men det er jo en av få filosofier som da i veldig stor grad ansvarliggjør individet. Veldig, veldig sterk grad ansvarliggjør individet.

samtidig som den er ikke så lett å koble en etikk direkte opp til den, men det blir en slags kantiansk, altså det grunnprinsippet i kantisk etikk, en av de grunnleggene er at du skal

Du skal aldri bruke et annet menneske som et reddmiddel, men anerkjenne et annet menneske som et modestensialisme, respektere individenes egenverdi, og den ligger jo ganske nedfelt i eksistensialismen. Men det er ikke så vanskelig å oversette eksistensialismen dessverre til ganske utritær politikk, og det er en problemstilling. For du får den feiringen av, til viske feiringen av det sterke individet som tar sine valg. Saitre var jo stalinist-

Ute på 50-tallet. Martin Heidegger var nazist. Så det ligger en fare og lurer rent politisk i den tenkningen der, men jeg tror ikke

Det er en fristelse, men det er ikke det som er inneholdt i tenkningen. Men da sier Kirkepettel en punkt, så sier du at du må rett og slett velge ditt liv. Og han sier noe som blir alltid misforstått, at subjektiviteten er sannheten. Men det mener jeg ikke, at det ikke finnes sannhet, at alt er subjektivt. Men han mener at hvis noe skal ha betydning for deg, skal være sant for deg, så må det ha en subjektiv betydning for deg. Og det er nettopp det han mener. Men så er det noe han er veldig berømt for når han snakker om dette, og

Vi må forholde oss til oss selv, vi må finne ut hvem vi er, og da har han noe som kalles stadilæren, altså på forskjellige stadier vi velger på når vi gjør dette, når vi velger oss selv og blir oss selv. Det første han kaller seg det estetiske stadiet hvor de fleste lever, det er at vi er sansevesener, så vi lever og forsøker å tilfredsstille våre sanser og våre behov mest mulig. Og det er...

Og det er en ever pågående ting, blir jo aldri ferdig med det, og mer og mer og mer og mer, ikke sant? Og mer og mer ting, mer og mer tilfredsstillelse, mer og mer og mer og mer, ikke sant? Men det prosjektet ender i fortvilelse, sier Kirkegaard. Fordi du tøfter livet ditt på noe som er endelig, noe som alle tingene du har med deg betyr, de kommer til å gå i oppløsning, du går i oppløsning, huset ditt blir eisa av noen andre, og så videre og videre.

Det tror jeg var shopen av, som ikke var eksensialist, men samme periodesats. Liv er et svingdør mellom fortvils og kjedsomhet. Enten har vi ikke fått tilfredstilt behovene våre, da fortviler vi, eller så får vi tilfredstilt behovene, da kjeder vi oss. Og så går det og fortsetter det. Og vi har fanget det hjulet der, og det er liksom det

estetiske, og det er sånn at du forsøker å være så spesiell som mulig for eksempel, så mange ting som mulig, altså du forsøker å utheve deg gjennom det å leve i differansen til kirkegården, at du er annerledes på en eller annen måte, og der er vi jo midt i scenesettelsen i sosiale medier, ikke sant? Ja, veldig. Altså, og den er fullstendig på det estetiske nivået, et eller annet som vi driver med. Der har du influenserne. Ja.

Jeg hadde gått en artig anekdote her, som kanskje kan eksemplifisere eksistensialismen. Det var mange spennende ord. Eksemplifisere eksistensialismen. Når du får barnet ditt til å uttale de to ordene sammen, da har vi nådd et nivå. Da kan vi eksemplifisere eksistensialismen, uten å snøvle. Denne synes jeg var ganske fin. Ja.

Det er en unge mann som har to valg foran seg. Det ene er å verve seg inn i militæret og gå i krig for en sak han tror på og vil kjempe for mot en krig som pågår. Og det vil han. Han mener det er det rette. Men alternativet

er å bli hos sin syke, ensomme mor. Om han drar i krig og forlater henne, så føles det litt feil. Men han kan også bli igjen med henne og la andre slåss for den rettferdigheten. Ellers kan han gå i krig og forlate moren til seg selv og aldri se henne igjen. Han følte en plikt for begge valgene, men han kunne bare velge en av disse to. Krig

En krig ville han være en veldig liten del av, men han må være med i en veldig stor sak. Altså hans bidrag vil være veldig lite, men det vil påvirke millioner av mennesker i sitt liv da. Ja.

Versus moren, som da ville skapt en enorm forskjell i en persons liv. Så det er en stor impact for en person, liten impact for en veldig stor case. Da var han særlig trist, hele poenget med mannens beslutning var at ingen kunne gi han et eneste svar. Det var ingen svar her, han måtte bare velge en av disse to tingene. Nettopp.

Og der er vi, og Sautra har ikke enda stadielæren til kirkegård, men egentlig er vi på det neste stadiet til kirkegård. Han sier det estetiske prosjektet vårt, det ender opp i fortvilelse, fordi vi er kjedsomhet, ikke sant? Det er grenser for mange biler, til slutt så blir Lamborghini kjedelig også, ikke sant? Altså, du må, altså, ikke sant? Du må, jeg har ikke møstløst etter problemet med å selge seg helt ned igjen og bo i en brakke, liksom. Altså, ikke sant? Altså...

Det er det som er problemet med folkematerialisme, det er grense for hvor morsomt det er å øtsle på seg selv. Du går lei. Og hvis det er den eneste kilden du har til mening, så blir det meningsløst til slutt. Og det er problemet. Hvis jeg er til kilder til mening,

Og for de som bare kan belønne seg litt luksus innemellom, så er det kjempedeilig. Hvis det er trøffler til russisk kaviar fire ganger om dagen, så blir det litt sånn ...

Det er problemet med den posisjonen, at du ender opp, du finner ikke noen mening der. Nestnivåen er det etiske nivå. Nå er vi ved din anekdote. Fordi da forsøker du ikke bare leve et sanslig, vilt playboy-liv. Det er det estetiske, ikke sant? Da sier du at jeg skal handle gjennom til noen gode prinsipper. Problemet er at du greier ikke å lande der skikkelig. Fordi hvis du gjør det ene,

Fordi du hamner i det vi kaller dilemmaer. Og det er du må velge mellom det som er. Du greier ikke å velge det rette, for du må stadig velge mellom det som er rett og det som er rett. Så du ender alltid opp med å velge bort det rette. I en sånn stil. Du forsøker å gjøre det riktige, men hvis det er det eneste stedet du henter mening, jeg skal gjøre det rette, så greier du ikke. For vi mennesker må ta valg, og det ligger nedfelt...

Martin Heidegger snakket om at han sekulariserte synsbyrøpen. Når du velger noe, så velger du bort veldig mye annet. Hvert eneste valg handler om å legge en hel haug med mulige måter å leve på dødt. Det er livet. Jeg har en sånn historie i mitt liv, det har jeg fortalt meg nå jeg møtte min kone. Jeg husker akkurat første gang jeg møtte henne, 27. november 1997 på en pub som heter Ekstrop.

Og grunnen til at jeg var der var at jeg ble invitert av min eksambor på et glass vin, men hun kom ikke selv. Typisk. Og så sto jeg der, og så... Så jeg husker første gangen jeg kastet et blikk på min kone. Jeg husker akkurat det første sekundet jeg så på henne. Jeg stod og rørte og sunnet rundt, og så så jeg henne og tenkte, wow. Eh...

Men det var helt tilfellig at jeg var der, fordi min eks-samboer som inviterte meg, jeg kunne være sånn 45-50, altså helt 49-51. Jeg hadde mest lyst til å være hjemme hans i dag, så ville han slappe av. Jeg visste det er ikke sikkert hun kommer allikevel, jeg vet ikke om jeg gidder å gå ut i kveld. Og da har du sånn, tenk om jeg ikke hadde gjort det. Hva da? Og hvor mange sånne har du gjennom livet? Ja, tenkte jeg. Hvor mange sånne ting har man hoppet bok over? Tenk hvor mange av forskjellige typer barn du kunne hatt. Ja.

det er litt sånn besnærlige tanker så du er stadig vekk i sånne situasjoner hvor du tar valgssituasjoner hvor du må for å gjøre det rett så må du velge bort noe som er rett og du greier ikke uti fordi vi legger ting døde hver gang vi tar valg og det er så vi lager en lysning i skogen rundt oss og det er en liten sti som vi har gått der det er livet ditt det er veldig mange sånne stier som har gått i helt andre retninger

Det vil ha vært livet etter også. Og sånn er det, det er liksom en menneskelig situasjon. Så du ender opp, hvis du sier at det er den måten jeg skal mene på, alltid gjøre det rette, så ender det opp i fortvilelse, kirkegård, fordi vi får ikke til det. Vi greier det ikke. For du må hele tiden velge bort ting som er rette.

Albert Camus. Camus. Camus. Som i konjakken. Albert Camus, fransk filosof og forfatter. Meningen med livet er at det du driver med er noe som forhindrer at du tar livet ditt. Han tok utgangspunkt i en bestemt type opplevelse som heter Sisyphos-opplevelsen. Kjenner du anekdoten på sisyphos? Det er et gresk mytologi. Sisyphos hadde lagt seg ut med Zeus. Det gjorde man jo ikke. Ustraffet, så han ble dømt til å tilbringe evigheten.

og det er som kjent for oss i så lenge, i en grotte. Der skal han gjøre en bestemt ting, var å rulle en stein opp en skråning eller en bakketopp. Og hver gang han var nesten på toppen, så rullet steinen ned igjen. Hver eneste gang. Og Camus sier at dette her, den opplevelsen der, altså sysefottmyten her, den viser at

Vi har sett ett spørsmål som er viktig for menneskene, og det er hvorfor gidder vi? Er det ikke sånn livet er? Hver gang du har vasket bilen, hva er det som skjer med den bilen når du har vasket den? Altså øyeblikkelig på vei ut av vaskehallen, så blir den skitten igjen. Ikke sant? Jeg husker moren til en venninne av meg på ungdomsskolen sa at jeg er så lei av å kjøpe mat og pålegge og dra det inn i huset. Ungene bare spiser opp. Og som jeg gjør, den blir ikke ferdig med dette her. Så du må gjøre ting igjen og igjen. Så hvorfor gidder vi? Mm.

For du blir ikke ferdig med det. Og det var poenget, det er det interessante spørsmålet, hvorfor går det ikke bare å skyte oss? Det er ikke noe mening. Du gjør det igjen og igjen og igjen. Rydding, bilvasking, hvor mye av tilværelsen går med til alle disse tingene her. Og poenget er at du når aldri målet, fordi det du når målet, så har du bare begynt på nytt igjen. Og det bunner jo litt ned i det der, jeg liker å tenke på alt.

i livet som evighetsspill versus disse målbaserte spill at man helt enkelt skal nå målene sine og det blir ikke jeg innsatt på, det er et evighetsbasert spill at du må ikke være et endepunkt på alle prosjektene dine eller livet ditt at du må finne

ting du kan gjøre om igjen og om igjen som gir mening og som gir glede og som på en måte er veldig lysbetont. Når du finner ting du faktisk kan, som Erling Kagge sa, finne glede i den. Nei, Øystein Grenheim var det å finne glede i hverdagen. Smøre brødstiftet og få disse tingene på. Når du finner glede i repetisjonen, det er da du treffer litt bullseye. Da har du identifisert en handling hvor målet for handlingen er inneholdt i handlingen.

Og det er det som er meningsfullt. Da er handlingen meningsfull i seg selv. Mens instrumentelle handlinger, så er handlingen kun verdt i målet som nås. Når det er målet, så er det... Jeg husker jeg tok min doktorgrad, og det drev jeg med en del år, bodde i Boston, USA, og kvelden jeg disputerte, da tenkte jeg,

Dispenseringen var ferdig da til nå i noen mål, og kom med å være helt tom. Hva nå? Dette har jeg levd for. Jeg har innrettet livet mitt etter dette her i fire år. Og da var det ekstremt meningsfullt. I det jeg disputerte var det ikke meningsfullt lenger. Hva gjør jeg nå? Og nå har jeg kommet frem til at grunnen til at jeg skriver bøker er at jeg liker skriveprosessen. Ja, det er nettopp det. Det er det som er grunnen til at jeg skriver bøker. Ikke fordi jeg tenker at...

skal få en bestseller, eller at, altså ikke sant, men det er fordi jeg rett og slett liker den, og jeg elsker jo, jeg er en sånn person som elsker å komme tilbake til, altså min kone har en problemstilling, hun liker å reise til nye steder, og jeg er ikke så glad i å dra til steder jeg ikke har vært før, og det begrenser jo reisingen, for jeg elsker å komme tilbake til, så vi har et sted hvor jeg har fergert på Mallorca siden 1998 da, og der har jeg en egen joggerunde, ja,

Så når jeg kommer tilbake og ser så er det som oi Ikke sant? Det er en stor glede for meg å jogge den samme runden igjen da Ja, ja, ja Åh, det var de luktene liksom og sånt Men det er interessant også å greie oss og identifisere og det tror jeg er løsningen Men livet er jo ikke derfor livet er jo ikke evig Mm

Så det er jo den der, og det er kirkegård, som kirkegård sier, på det øverste, også etikken kommer ikke i mål. Så det er det religiøse stadiet på en måte, hvor kirkegårdet sier at du må, du greier ikke å ta ansvar for hele livet ditt selv, faktisk, sier han da. Du må legge noe over til Gud. Men disse milepelene, det er der vi er litt sånn litt hjernevasket, fordi vi elsker jo idrett, og vi elsker...

Momentum, avklaringer, seire, en taper og en vinner, et punktum som da underholder oss på en sett og vis. Vi bringer disse milepelene videre på å se hvordan næringslivet vår er skrudd opp på det verste stedet på jord, som heter LinkedIn.

Hvor ting bare blir hyllet av hvis du oppnår en ny milepel. Ingen som hyller bare, fy faen, nå har jeg jobbet tre år i denne jobben, og jeg elsker hver eneste dag. Skal du gratulere noen for det, Lise? Gratulerer med en ny stilling, at du har 100 000 følgere, eller at du har fått en million i inntekt. Du hyller milepelen din, og chaser noe nytt etterpå. Det er jo aldri en slags hyllest av at du bare faktisk går på jobben hver eneste dag, eller gjør noe som bare...

Og de tingene som er meningsskylde er ofte lite dramatiske. En av disse tingene, som har gitt deg grad av mening, en av de tingene for meg da, det er å stå på morgenen, og så særlig nå da når jeg kan sitte ute, og så sette på kaffen, kaffetrakteren, og så jeg vet akkurat hva som skal skje da, så skal jeg bli ferdig, og så skal jeg sette meg ut og drikke kaffen. Mhm.

Og det er ikke en målrettet handling, for det skal ikke føre til noe annet enn at jeg er nødt til å gjøre det, for det er det å sitte der som jeg liker. Og det er disse type tingene som jeg er veldig glad i å gå på ski, gjerne hver dag. Og jeg vet at det er god trening, men det er ikke derfor jeg gjør det. Jeg liker å gjøre det. Og jeg tror jeg greier å identifisere noe du liker å gjøre. Men det er vanligvis lite dramatiske ting. Ja da. Ja da.

og det er og da får det en verdi for deg, ikke sant og det er jo etter nok litt sånn at greier forholdsvis er viktig

vel så blir du liksom chasing, altså alt mulig, løpe etter alt mulig, nå mål, nå mål, nå mål, og hva er det som er, og dette er jo interessant, det mest fantastiske er sånn intervju av femmilsvinneren til Joel, ikke sant, det er en fyr som kommer i mål mer død enn levende, så hvis jeg kommer seg på to, så får jeg mikrofonen opp i hodet og sier, hvordan føles det, og så sier, nei nå må vi se frem vårt neste renn. Ja. Ja.

Du er halvdød nå liksom. Ja, nei. Det er neste renne nå. Vi kan ikke hvile i dette her. Og det er også den der metaforen at vi kan alltid bli bedre. Nei, vi kan ikke det. Vi kan alltid bli fortere. Nei, på et eller annet tidspunkt går det ikke å løpe 100 meter fortere enn det du gjør nå. Den metaforen er ikke så god. For det må ta tid. Ja, ja, ja. Det er nettopp det aspektet der. Og det er det totalt instrumentelle livet da. Vi lever i en veldig instrumentell verden. Det er totalt meningsløst. Mm.

Alt er middel til å gjøre noe annet. Jeg føler vi blir lurt litt. Vi snakket om skjønnhet i en av episodene her. Var det i... Jeg tror det var rundt Platon. Platonismen, at skjønnhet, at det er noe som beriker livet. Jeg tror, snakk for meg en gang, jeg tror også det her gjelder veldig mange, at titalsystemet har en skjønnhet i hele tall. Ja.

100.000, 10.000, 100.000. Og det er det som også lager en grovbund, at når du kommer på disse milepenene i titalsystemet,

Så er det sånn for min egen del, bare for å ta podcast-reisen veldig kjapt, så er det sånn, 10 000 følgere på Instagram, eller 10 000 følgere på YouTube, eller første millionen jeg tjente, eller første gang... Men husker du din første podcast? Første minutt av din første podcast? Det er ikke heller ikke den første, fordi det er jeg tror episode 21, hvor jeg intervjuer en verdenskjent UFC-fighter, som heter...

og Jakk Hermansson. Og den liksom forberedte meg og tenkte så faen, nå er det liksom ordentlig gjest jeg må levere. Og nå har jeg liksom levert det på den episoden der, og det gikk veldig bra. Og svevde da liksom gjennom Nansenparken hjem til leiligheten min. Og tenkte så fy faen, den gleden. Og der merkte jeg at gleden av å

løse den oppgaven, og at jeg skal videre til neste. Altså, episodegleden av å ha løst en god episode, var enormt mye mer tilfredsstillende enn å komme på milepølen på den første millionen. Så det som du ofte tenker, det er veldig mye, og det er mye den grunne virksomheten, du skal liksom hylle dine egne prestasjoner og milepøler, men for meg ble prosessen, det ble jo det man skulle hylle. Men grunner er litt interessant, for grunner, det handler om å være ekstremt kortsiktig når du grunner.

Det er ikke bare sånn at i morgen, eller i løpet av dagen, at du skal få til noe. Det er grunner til verden, ikke sant? Det blir flinkt å være ekstremt kortsiktig. Det som jeg har med meg hele tiden, det er kanskje fordi jeg drømmer mye om idrett som tenåring, og

Så jeg trente mye, så jeg lærte meg veldig tidlig at alt handler om å legge stein på stein. Litt hver dag. Så jeg har den i meg, og det er ganske nyttig. Men da glir du fort inn at du må faktisk like det. Du må ikke trene fordi du må trene for å bli fri, du må trene fordi du liker å trene det. Du blir ikke god i idrett hvis du ikke liker å trene. Det er det som er greia, ikke sant? Og liker å øve. Og da må du finne mening i det.

Og det er nettopp det. Men på et eller annet punkt så vil Kirke Rosje at du greier ikke, du greier ikke å holde deg selv helt og likevel. Du må likevel innse, og derfor er hun kristentenker, at noe av dette her, og du greier på en måte ikke å tilgi deg selv til slutt. Du vil, fordi du fortsatt er tøftet på noe

Jeg holder på å si endelig og foranderlig, så det er Gud da for han til slutt som er den du må legge. Men det er jo ikke den institusjonaliserte guden, så det kan nok minne mer om nesten noen gnostiske greier. Men i alle fall som det målet hvor du kommer til deg fra, en relik. Kristen tenker, men i sterk opposisjon selvfølgelig. Fordi du greier ikke å bli din egen Gud til slutt. Du får det ikke til. Du er menneske. Du er endelig. Så du må ha noen som faktisk

og det er jo ingen det er vanskelig å tilgi enn seg selv. Det er veldig, veldig vanskelig. Så det elementet, det er der han havner i det prosjektet på en måte da, med eksistensialismen. Mens mye av det er jo glidd inn i, altså, Wood-Gerlin-filmen er en sånn eksess i eksistensialisme, ikke sant? Det er en fantastisk scene fra Hamna og hennes søstre hvor

Han kommer til legen, og så har han greie på at legen kommer ut til meg nå og sier at jeg har kreft. Så han ser for seg hvordan legen kommer. Han sitter på entverden og ser. Det ser vi i filmen at legen kommer ut og sier at du har kreftskole. Så går han inn til legen. Vi har sett det filmet, og så kommer legen inn og sier at du er helt frisk. Han blir superglad, ikke sant? Vi ser det som filmet på lang avstand. Han løper nedover gaten, så plutselig bråstopper han. Men jeg skal jo dø.

Hva er det å være glad for? Så greier jeg ikke å finne noe mer glede da. Jeg hadde ikke kreft til hjelp, så jeg skal dø likevel. Så det er kjørt. Og det er nettopp den der, hvordan er det mulig da å liksom finne noe glede i noe som helst. For den delen av oss, den håndterer vi ikke.

Det er mange som får sikkert en veldig boost av den der overleve kreften, overleve ulykken, operasjonen, livskristen. Men ja, det hjelper jo sikkert til et visst punkt. Jeg tror Harald Stangele sa, jeg tror han hadde hatt hjerteinfarkt og sånt, det er ikke å anbefale, men når du først har det, så ender du opp med å lære noe av det også. Ja. Ikke sant? Ja.

Men det kan jo lede til, den umiddelbare lykkerusen av å ha overlevd, kan jo også lede deg til at du faktisk setter pris på prosess og hverdag en milepeiler. For jeg husker når jeg var ganske ung, så husker jeg jeg lagde en regel for meg selv om hva slags liv jeg skulle ha. Det var jeg tenårene. Men jeg lagde en regel. Det er at jeg skal ikke leve et liv som er på sånn måte at jeg gruer meg til uken og gleder meg til helgen.

Fordi det er flere ukedager enn helgedager Så jeg skal leve et liv hvor jeg Gleder meg til mandagen

Men du skal glede deg til både uka og helgen? Helgen er jo glede. Grunnen til helgen. Da er du voksen. Da er du barn da. Da er man glad i seg til ferien er over, og da blir mandag. Men de lagde en regel for meg selv, for jeg ville like det jeg drev med. Og det var viktig. Derfor skal man velge med hjertet, tror jeg.

Ja, det man skal drive med. Jeg synes det er veldig deilig i mitt lille privilegierte liv at jeg har veldig lite kontroll på ukedagene. Og når jeg ikke har barna, så er det sånn da, for meg er den uka jeg ikke har barna, lørdag og søndag er veldig lik tirsdag og onsdag. Ja. Faktisk. Jeg er sånn ekstremt vanedyr. Jeg kunne ha gjort det samme hver eneste dag. Mhm.

Liker kvinner da? Liker kvinner at vi gjør, altså vi er skrudd sammen at vi liker disse tingene, en repetisjon. Ja, vi skal bygge litt til det og sånt, men vi har en liten greie på gående der at jeg er ekstremt sånn at jeg fortsetter bare å mønstre seg, så hvis jeg ikke hadde hatt min kjære og de ungene rundt meg og sånt, så hadde det bare gått sånn. Da hadde jeg gjort en tre-fire ting.

Men det har jo vært gjort en undersøkelse via smarttelefonen hvor mange steder et menneske er hvert år. Og det er ikke så veldig mange. Vi tror det er mange, men det er ikke det. Og da mener vi... Altså hvis du ser i løpet av en uke eller i løpet av et halvår, hvor mange steder er du? Sånn gjentagende. Du er vel her en del? Ja.

Det blir jo litt her da Og så er du hjemme Og så ser du du trener Skaugemosen i dag Ja, jo, ja Det er ikke så veldig mange Trener hjemme utenfor

Det er jo helt ekstremt når du bor på et sted hvor du har alt innenfor en liten region. Det er nok riktig uansett om du egentlig bor bygget eller bygget, så er det nok på de samme stedene. Man gjentar og gjentar og gjentar. Så det er jo gjentagelsen vi driver med. Og jeg liker den. Jeg blir sliten av alt annet. Men selv om jeg

Og hvis den først har vært på et nytt sted, så har jeg ikke lyst til å dra tilbake dit. Jeg liker den følelsen. Skal vi prøve å oppsummere episoden? Vi setter litt på eksistensialismen, som er den rake motsetningen til materialismen, og de forholder seg ikke til spørsmålet engang, men det ligger jo i sakens natur at det er definitivt noe ved mennesket som ikke kan beskrives ved hjelp av fysikk, for det er den råe absolutt.

absolute frihet kanskje de drar det for langt til og med men det er den absolute frihet det er altså ingen determinerthet i det helt tatt frihet og av frihet følger tilfeldighet og det er ingen kausalitet i menneskelivet og det er ingen determinerthet eller noe sånt nå som andre ord om det er fysisk det er jo noe fysisk ikke men det kan per def ikke være noe fysisk det må være noe annet ja

Da er vi i moderne tenkning, altså. Fra Kierkegaard, Martin Heidegger til en viss grad, Mølle Ponty, Camus, Sartre, de franske filosofene, og så videre. Liker du posisjonen? Delvis. Jeg har tatt med doktoren inn fra eksistensfilosofi, som er Martin Heidegger, og fenologi, så jeg er litt mer glad i fenologien. Jeg tror kanskje, når det kommer til Sartre og sånt, at det drar den ... Det er fine analyser av Sartre. Det er det. Spennende analyser. Det drar det litt sånn ...

Kanskje drar det for langt på en måte. Så jeg, dette enslige individet, jeg tror nok individet i, jeg er glad i Hanna Arendt som sier at det er ikke vi å fjerne oss fra andre at vi blir individualiserte, men det er sammen med andre at vi blir individer. For da kan vi både være helt like, for vi er mennesker med alle andre, men et forskjellig menneske, så jeg blir oppmerksom på meg selv som individuell først sammen med andre mennesker. Det er noen posisjoner jeg liker veldig godt.

Jeg tror ikke det er laget en liten blendermiks av ekstensialisme og stoicism, jeg tror det er litt. Det er ikke så hakkende gærent det. Nei, du liker det? Ja, men de snakker det også. Fordi det er jo nettopp det ekstensialisme sier. Stoicismen mener at det kan finne et skjebne, og det mener at det er noe determinert der ute, så det er visse ting du bare må forholde deg til og greie å håndtere. Men det ligger jo i ekstensialismen det, at du skal gjøre det.

Men sastorisismen mener at det er kanskje noen meningsgreier rundt at du må rett og slett forholde deg til. Men det er en spennende miks. Ja, vi får ta samme utfordringer vi skal gjennom. Nå skal vi se på noen forskjellige... Litt samle opposisjoner, så nå begynner vi å bli godt trent i å se posisjoner og se problemet, det vi driver med i filosofien. Ja, ok. Så da runder vi av... Der. ...eksistensialisme, så skal vi over på en multisme-episode. Multisme-episode.