Hei og velkommen til helsetipskoden. Mitt navn er Anette Løno, og takk for at du lytter. Dette skal være podcasten for deg som ønsker bedre helse hele livet. Det er jo så mange gode helsetips overalt, men hvorfor kan det være så vanskelig å gjøre endringer og ta bedre valg? Etter 16 år som nevorefleksolog og med flere tusen behandlinger har jeg erfart at det er helt klart enklere for de fleste å ta bedre valg dersom man har god kunnskap på hvorfor.
Det er derfor med denne podcasten jeg ønsker å dele forsknings- og erfaringsbasert kunnskap som kan bidra til at du tar noen bedre helsevalg for deg hver eneste dag. Jeg inviterer gjester som kan mye om helse, og får de til å dele av sin kunnskap og beste helsetips med deg. Episodens tema er balanse, overskudd og tilstedeværelse. Og ja takk til alle tre!
Så hvordan skal vi klare å få det til da? Jo, det skal jeg snakke med Tonje Årt om, også kjent som samtalelegen. Hun er lege i spesialisering i psykiatri med erfaring fra DPS og angstavdeling på modumbad. I tillegg er hun sertifisert instruktør i noe som heter Self Care Intelligence. Tonje er grunner av Samtalelegen, som er en samtalepraksis med fokus på å forebygge og behandle stress gjennom å ivareta og styrke din mentale helse.
Med kognitive verktøy og mentale teknikker bidrar hun til at du kan stresse mindre og leve mer. Dette er musikk i mine øyne, og jeg gleder meg til å få kunnskap om verktøy som gjør at det kan bli litt enklere å få til nettopp dette. Velkommen, Tonje! Tusen takk! Takk for en fin introduksjon! Ja, det er en glede å ha deg som gjest, og jeg må jo si det at
Det leger som startet opp og er grunndere av egen bedrift for å nå ut og hjelpe mer, det ble jeg veldig imponert over. Så hva gjorde at du har endt opp med dette da? Ja, det er jo et veldig godt spørsmål. Det var jo absolutt ikke sånn jeg hadde sett for meg at legekarrieren min skulle se ut for noen år siden. Men det startet vel i...
2017, 18, nei, 2018-19, hvor jeg, 2019 er riktig året å si at da på en måte begynte den tanken å spire, fordi da hadde jeg vært hjemme to og et halvt år med to små barn, og vært mamma fulltid og trivdes veldig godt med det. Og så skulle jeg ut i arbeidsliv igjen, da som en del av spesialiseringen min, og da var det på angstavdelingen på Modumbad,
noe jeg så veldig frem til. Det var en veldig fin arbeidsplass og en veldig fin måte å jobbe med pasienter på, for der legges de inn i 9-10-11-12 uker, og det blir mer intensivt behandlingsopphold. Men det var også krevende på mange måter med traumaterapi, når man selv også var fersk innenfor det gamet og hadde små barn.
Og så er jo legehverdagen hektisk. I tillegg til at jeg pendler to timer hver dag, så kjente jeg et halvt år inni dette at nå var jeg mamma 100% en periode. Og så følte jeg at jeg ble redusert til å være mamma 20%. Og da kjente jeg at verdiene mine har endret seg litt etter at jeg ble mamma.
Selv om angstavdelingen var en veldig fin arbeidsplass, så kjente jeg at nå måtte jeg ta noen grep. Jeg følte etter hvert at jeg gikk litt på kompromiss med egne verdier. Det kjente jeg på mange måter. Jeg følte at kroppen sa ifra, hjertet sa ifra, hodet sa også litt ifra.
Så da, etter å ha fullført den delen og det året der, så var jeg sånn «Ok, skal jeg fortsette på veien videre i spesialisering?» Jeg hadde tenkt at «Ja, selvfølgelig skal jeg det». Og som alle andre gjør, så bare kjente jeg at «Nei, Tonje, vet du hva? Livet er nå, livet er kort».
Hvis du skal leve etter verdiene dine, og det som er viktig for meg akkurat nå, så må jeg gjøre en kursendring. Og det på en måte ble bakgrunnen for samtalelegen, for jeg vet jo at jeg elsker å snakke med folk, og at det synes jeg er spennende. Men så var det noe med de rammene som spesialiseringen krever, som jeg ikke fant helt forenlig med det familielivet jeg ønsker å ha.
Og derfor tok jeg et skritt til syden rett og slett. Så pauserte denne spesialiseringen og startet samtalelegen. Så fint. Og hvordan jobber du i dag da? Nå har jeg hovedsakelig en-til-en-samtaler. Har hatt det i fire år. Jeg holder også foredrag i bedrifter. Og den siste tiden, eller nå jobber jeg med en medlemsportal-
Så det er på en måte de tre benene som samtalelegen står på foreløpig. Jeg har erfart det at samtaler er jo veldig gøy, men jeg kjenner også for egen del at jeg trenger å bryte uka litt mer opp, så da er denne medlemsportalen veldig fin, og det å kunne ha litt foredrag innimellom også veldig gøy.
Spennende og utfordrende, men også veldig givende. Og så har jeg denne Instagram-kontoen som også er en del av samtalelegen. Der var det jeg fant deg, og det er veldig kjekt å følge deg på Instagram for du deler kloke ord. Takk. Og da lurer jeg litt på, har du funnet den balansen nå som du ønsker? Vet du hva? Den jobber jeg med hele tiden. Ja. Ja.
Så den er ikke noe som jeg har funnet og kan hvile i, og det er jo det jeg synes er litt interessant og spennende. Tidligvis også krevende, at hvorfor kunne det ikke bare vært sånn at nå har jeg lært det, men det er jo sånn livet er, og at livet skjer. Så vi blir stadig trukket litt ut av balanse.
Og det er greit, men det handler om at vi på en måte trenger verktøy for å finne den balansen igjen, at vi ikke havner i for stor grad i ubalanse. Så det vil jeg si er ferskvaret, på samme måte som at du kan trene styrke og bli veldig sterk,
en periode, eller trene kondis og løpe intervaller og få veldig god kondis, men hvis du ikke fortsetter med å gjøre det, så vil jo ikke kondisjonen opprettholdes, eller styrken opprettholdes, så det er også ferskvare. På samme måte er det med mental helse, eller det å ta vare på denne balansen, eller å finne den, det er ferskvare, så det er noe jeg personlig jobber med hele tiden. Jeg også. Ikke sant? Det er rett og slett sånn det er.
Hva erfarer du er typiske ting som kan få oss ut av balanse? Jeg tenker at det kan både være indre faktorer og ytre faktorer. Hvis man starter med ytre, så er de veldig synlige. Det kan være sykdom som oppstår, eller en pandemi, eller at man mister noen man er glad i, eller at man mister jobben, eller at man sliter med økonomien, eller får helseplager,
-eller har et dårlig arbeidsmiljø. Det er typiske ytrefaktorer som kan dra oss ut av balansen.
Også indre faktorer som kan sørge for ubalanse, det er jo på en måte det å ha en veldig sterk indre kritiker, det å tvile på seg selv, eller bedrager syndromet som det heter. For da blir man hele tiden så oppsatt av hva andre måtte mene og tenke, at man liksom ikke klarer å ivareta seg selv på best mulig måte. Men også det med...
tankeskjør tankespinneri på en måte det gjør også at det er lett å miste fokus på hva som er riktig og viktig for meg
Så det er liksom sånne indre faktorer. Så jeg tenker det er både begge deler som kan være med å bidra til ubalanse, men også sånne ting som for lite søvn, sånne basale behov som vi har for lite søvn, eller fraværet gode relasjoner i livet, for lite tid til seg selv, og
Lite bevegelse eller for dårlig kosthold. Så det er mange ting. Og det er jo det som gjør at livet tydeligvis kan være krevende. Absolutt. Og hva type symptomer er det vanlig at folk kjenner på når de ikke har helt god balanse? Det er jo litt forskjellig fra person til person, men jeg tenker at
Hva er det som skjer når vi ikke har balanse? Da tenker jeg at vi kan se på det sånn at stressresponset vårt er aktivert.
Og det skal bare sies at stressresponset vårt trenger vi og ønsker vi, for det har en viktig hensikt, både hvis det er snakk om livstruende situasjoner, eller i en sånn situasjon som dette, hvor jeg kjenner at hjertet mitt banker litt hardere nå, fordi nå skal jeg levere og prestere, og har lyst til å gjøre det på en god måte, så nå kjenner jeg at jeg er litt...
nervøs og stresset men det tenker jeg er også positivt for det gjør at jeg er koblet på her og nå i denne samtalen og liksom ikke tenker på hva vi skal spise til middag eller hvordan barna har det på skolen så det gjør jo også at jeg er konsentrert og kan levere så jeg øver meg på at det jeg kjenner på nå
Det er positivt, så det handler om at jeg gjør noe som er viktig for meg.
Men så er det jo dette, når man kommer i ubalanse over for lang tid, eller vi kan jo også kalle det, når det er negativ stress over tid, så er det jo det at ressursene våre forbrukes for stressresponset vårt. Det handler jo om å mobilisere krefter og ressurser, slik at vi kan komme tilbake i det som på legespråket kalles så fint,
Ja, nå står det helt stille. Men likevekt eller balanse på litt mer... Homostase. Homostase, takk. Og det handler jo om denne balansen, at der er det på en måte hvile, ro, trygghet. Men stressresponsen, når det aktiveres, så blir det en sånn at ressurser forbrukes. Og det er ikke farlig så lenge vi sørger for å få ressursene inn igjen. Nei.
Men når vi da over tid forbruker ressurser uten at det fylles opp, så er det jo mange som kan oppleve det fysisk på kroppen, at det blir mer slitende, mer utmatta, betennelsestilstander kan oppstå, man kan kjenne det emosjonelt, at man kanskje har mindre interesse for ting, eller ikke orker å bry seg så mye om ting som man kanskje gjorde før, eller trekker seg mer unna, og så kan det også være mentale plager at
Man opplever redusert konsentrasjon, oppmerksomhet, hukommelse. Vanskelig med denne tilstedeværelsen, lettere å havne på innsiden av eget hod og så videre. Så man blir på en måte mindre motstandsdyktig når stresset vedvarer over tid eller ubalansen. Ja, og jeg blir fortere irritert og frustrert. Definitivt, ja. Det er det.
Det er det veldig mange som kan kjenne seg. Jeg kan mer bli sånn at jeg gråser fortere. Jeg blir mer gråsla bil, at hårene presser på på en måte, og sånn ting. Og så kan man se at det også kan påvirke handlingene våre. Sånn som jeg nevnte litt, at man kan trekke seg tilbake, man kan drikke mer alkohol, spise mer eller spise mindre. Noen trenger tabletter,
tabletter for å enten sove eller roe seg ned og så videre, så det er og det å være klar over sånn som du sier at du kjenner at ja, du blir mer irritabel, det tenker jeg er sånn en rød flagg som det er viktig å være oppmerksom på for jeg opplever at veldig mange har en tendens til å ignorere disse
verselampene eller ikke kjenne at jeg har ikke overskudd til å bry meg om det nå eller nei, jeg må prioritere det en annen gang men det er jo ønsket mitt at skal vi forebygge mer så må vi jo kjenne når vi blir slitne eller når vi er i ubalanse og ta det på alvor og da er det liksom hva kan man gjøre jeg har jo sånne fem pilarer som jeg er veldig opptatt av som er
på en måte yttre faktorer som man kan gjøre noe med, men så er det jo også
Dette med mental helse, ok, men hvordan kan jeg forholde meg til dette på en mer hensiktsmessig måte? Nå ble jeg gavn og kjærlig på hva er de fem til årene? Jo, hva er det? Jo, jeg har så vidt vært inne på det, eller jeg har vært inne på fraværet av det. Men kort oppsummert så handler det om nok søvn, næringsrik mat, regelmessig bevegelse, gode relasjoner, og det jeg kaller positiv egentid.
Tid hvor du ikke skal ha noen ansvar, noen roller, hvor du kan ha lave skuldre, være her og nå i øyeblikket alene. Og gjøre et eller annet som er lystbetont og fint. Så det er sånne fem grunnelementer som jeg jobber mye med tidligere.
De jeg har samtaler med, som jeg tenker er veldig viktige. For hva er det disse gjør? Jo, de styrker stressmotstanden vår. Vi blir mer robuste. Vi tåler mer. Fraværet søvn er jo helt forferdelig innimellom. Man føler man kan bli litt hudløs og alt. Ingenting preller av, men man kan ta alt.
Det er en grunn for at det ble brukt som et totumidl. Ja, ikke sant? Det er jo helt forferdelig. Og med det vil jeg også si at vi tåler mindre søvn i perioder. For det er perioder i livet hvor vi ikke får det. Men på en måte over tid, så tenker jeg at det er viktig å ta det på alvor. Ja, og det...
Tenk med det som er med balanse, som du sier at det er individuelt. Hvordan skal en jobbe med det for å få tak på det? En start er en bevisstgjøring. Hvor er jeg i livet mitt nå? Og
Hvordan har jeg det egentlig? Stille seg selv spørsmålene. Hvor er jeg på vei? Beveger jeg meg i en bærekraftig retning? Har jeg en bærekraftig livsstil på en måte at jeg er i balanse? Eller det andre, lever jeg i tråd med verdiene mine? Fordi mange som ikke gjør det opplever jo fort at livet kan bli et jag og et mas og
Kanskje ikke helt sånn som man ønsker. En sånn bevisstgjøring er jo starten. Han som grunnlaget moderbad, han sa det, han er psykiater, Gordon Jonsson, han sa det, det du er bevisst kan du gjøre noe med, det du ikke er bevisst kan gjøre noe med deg. Det synes jeg er så fint med en sånn bevisstgjøring. Så jeg tenker det er første skritt, det er jo å ta en sånn status, et ærlig blikk på seg selv. Hvordan har jeg det egentlig?
Og så er jo spørsmålet, ok, er det noen helt sånn åpklart eller åpenbare behov? Altså nei, jeg
Legge meg alt for sent, det vet jeg, men den egen tid på kvelden er så viktig. Sånn kan jo mange småbarnsforeldre kjenne på. Hva trenger du kanskje enda mer akkurat nå? Da er det jo gjerne det med søvn. Og så er det noen som strever med å sove, som har mye stress og tankekjør. Og så er det jo dette med å øve seg på
Å forholde seg til både indre stressfaktorer eller ytre stressfaktorer på en mer hensiktsmessig måte. Fordi noen kan jo bli kvitt, for eksempel. «Åja, men jeg har alt for mye frivillig engasjement i idrettslaget, eller sitter så med FAU i klassen på tredje året på rad», på en måte. Det er litt sånne åpenbare ting man kan fjerne, og så vil man redusere stress til en viss grad. Ja.
Men så er det de tingene som vi ikke kan få gjort noe med. Og da tenker jeg at de jeg har samtaler med handler jo om å forholde seg til de tingene på en mer hensiktsmessig måte. Hvordan bruker jeg tiden min? Hvordan bruker jeg kreftene mine? Hvordan bruker jeg fokuset mitt på en bedre måte? Så det er jo her samtalen kommer inn i bildet. Og så tror jeg de fleste vil kanskje kunne gjenkjenne det med at
Det kan skje akkurat samme hendelse, mens noen får masse energi av det, mens andre blir helt utslitt av det. Så det er jo hvordan vi møter situasjonen også. Et så veldig enkelt eksempel er for eksempel hvis man kjører bil, da noen er i kjempehøyt stress hele bilturen, mens noen er i full lading og slapper av og
Har en egen tid i det. Ja, rett og slett. Og det der med å gjøre justeringer, litt som du sier, det der å gjenkjenne hva det er som gjør at jeg blir stresset, hva som får meg ut av balanse. Kan jeg møte det på en annen måte? Absolutt. Har du noen triks der? Ja, jeg har jo det heldigvis. Og så vil jeg bare si at det er jo det som er så fint med samtale, fordi da kan man få både verktøy, men også litt sånn...
noen å spare med et rom for å si ting høyt og noen som kan si jeg hører jo selv når jeg sier det høyt at det er ikke det beste for meg eller det får meg ikke dit jeg vil men jeg tenker sånn
Som du sier så fint selv, hva som stresser oss og hva som får oss ut av balansen, det er veldig forskjellig. Men heldigvis er det veldig mange ting som gjør at vi kan på en måte, så er det fellesfaktorer som gjør at vi kan styrke stressmotstanden, men også dette med hvordan vi skal forholde oss til ting som stresser. Jeg har tre ord som jeg bruker veldig mye. Nummer en er å registrere.
La oss fortsette med dette eksempelet i bilen. Registrer at nå er jeg urolig, stresset, skuldrene høye. Dette synes jeg er ubehagelig. Nå handler det bare om å komme seg fortest mulig fra A til B. For dette er ubehagelig. Det er jo en stressende situasjon. Det er en utrygg situasjon. Kroppen vår er jo skapt for å søke trygghet. For det handler om overlevelse. Så det er ikke noe unormalt heller. Men så er det det at...
Hvis man kjører mye, så er det ikke så hensiktsmessig at det skal bli en hvilelse eller noe som er veldig ubehagelig, for det tærer jo på. Men første ordet er å registrere, og andre ordet er å akseptere.
Og det kan på en måte i forskjellige tilfeller være litt provoserende for noen å høre, kanskje at «jeg skal akseptere denne situasjonen», eller «det som har skjedd meg», eller sånn som det er akkurat nå.
Det forstår jeg, men det å akseptere handler ikke om at vi synes det er greit eller at dette var noe vi ønsket. Ved en aksept kan vi fokusere energien vår, tiden vår og fokuset vårt over på noe annet.
Og på en måte, igjen tilbake til denne bilturen, ok, akseptere at jeg synes det er ubehagelig å kjøre bil, men så, det siste ordet, refokusere. Det hjelper ikke meg å fokusere på hvor skummelt det er. For eksempel folk med en panikkvidelse, de er jo nærmest mest opptatt av frykten for angsten, som gjør at de hele tiden er på vakt for å ikke få angst, som gjør at de er enda mer...
sårbare for å bli utrygg eller komme ut av balanse. Så det å refokusere, registre at jeg har høye skuldre, akseptere det. Ja, kanskje har du hatt en biltur som er ubehagelig, altså har du vært i et biluheld, så er det klart at det er ubehagelig å kjøre bil, eller du har hørt om bilulykker og så videre, men så er det noe med at «ok, men nå må jeg refokusere».
Ja, og hvordan kan man refokusere? Jo, der har vi jo fem sanser for eksempel, som er veldig fine. Det sansene våre på en måte nærmest tvinger oss ut i den yttre verdenen.
For det er jo sånn at når vi er veldig stresset, så blir vi veldig inne i vår egen boble, og tankene kan fly, og det er lett å havne i en sånn tankespinn. Men det er ikke alltid det er det beste stedet å være, eller ofte så er det ikke det beste stedet å være, men det å øve på, ok, men hvor skal jeg ha fokus nå? Nå skal jeg vende fokus utover. Nå skal jeg se på trafikken, veien, været, og så videre. Så på en måte...
Da får kroppen en annen input som kan være med på å dempe stressnivået. For eksempel på angstavdelingen med angstpasienter handler det mye om at de registrerte høy angst. Det er forferdelig, for de er livredde. Frykten er en enormt overveldende følelse.
Men da hadde de også sykepleiere som var med seg ute på tur og kunne hjelpe dem. Hva ser du rundt deg nå? Klarer du å legge merke til trærne? Hører du fuglene? Kjenner du den friske høstlufta? Da blir det en refokusering. Man kobler seg på den ytre verdenen.
Vi mennesker lever i en indre verden med tankene våre, følelsene våre, verdiene våre, minnene våre, drømmene våre. Så lever vi i denne yttre verden. Nå har vi en samtale, jeg ser deg, jeg hører deg, og få med meg det som skjer rundt meg.
Vi trenger en god balanse mellom indre og ytre verden, men vi ser jo at mange som lever med mye stress eller mentale plager, de har en tendens til å være for mye på innsiden av eget hodet. Da er det så fint å kunne øve på å refokusere, koble seg på ytre verden. Så har vi pusten vår også. Vi har de fem sansene våre, smak, syn, hørsel, lukt og berøring, og så har vi pusten vår som et fantastisk verktøy
-som kan få oss over i det parasympatiske moduset.
Jeg vil forklare at parasympatisk modus er. Det har blitt snakket om i nesten hver eneste episode. Men jeg vet at det er vanskelig å forstå hva det er for noe. Jeg pleier å forklare det som at en del av kroppen vår kan vi styre selv. Jeg kan styre hvilke håndbevegelser og hvor blikket mitt går. Og hvor jeg vil at beina skal ta meg. Men så er det også en del av nervesystemet vårt som vi ikke har kontroll over.
Og der har vi på en måte to moduler. En modul for å hvile, restitusjon, påfylle av ressurser. Og så har vi en modul for å
bruke disse ressursene når vi opplever utfordringer og farer. Men så trenger vi en god balanse mellom disse to. Der har vi modul 1, det er det parasympatiske nervesystemet, rest and digest, som det heter på engelsk. Men det handler jo om at
Muskulatur skal få hvile, mentalt skal man få hvile, fordøyelsen skal få være i fokus, hvor næringsstoffer blir tatt opp slik at lagrene fyller seg opp. Så har vi igjen nummer to, stressresponset vårt. Det er på en måte hele tiden et samspill mellom disse to, men blir det for mye stressrespons, det sympatiske nervesystemet, så blir det en ubalanse.
Og der er det jo også viktig vi snakker om det med balanse. De aller fleste av oss trenger bedre balanse i nervesystemet for at vi skal ha det bra. For det fysisk, psykisk og mentalt. Definitivt. Og så snakket du om det med pust. Og det er så fint at vi kan bruke bevisst pust for å kunne faktisk skifte mellom disse to tilstandene.
Vi kan også puste overflatisk og raskt, så kan vi raskt komme over i sympatisk tilstand når vi trenger det, men så kan vi senke pusterutmøn, og så kan vi få aktivert parp og sympatisk tilstand. Ja, og jeg tenker jo at de jeg snakker med, de trenger jo mest av det siste, fordi det er så mye i livet som
gir oss høye skuldre og overfladingspust. Så det er jo kjempeviktig. Og det er jo på en måte veldig fint, synes jeg, at noen ganger kan det være frustrerende at man føler at kroppen på en måte spiller ikke på lag. Men så er det også så nydelig at verktøyene ligger også i kroppen vår. Det synes jeg er så fint. Så pusten og sansene våre er sånne fine verktøy på å refokusere og koble seg på den ytre verdenen, som kan gjøre at vi ror oss ned.
Tenk så fantastisk at vi har en funksjon der hvis tankene må løpe litt løpsk, og vi føler vi mister litt kontrollen på dem, at vi har evne med å fokusere på sansene våre, så roer det seg ned. Ja, det er nettopp det. Og så er det jo sånn at mange har en sånn ...
med tankene våre. At jeg er tankene mine, eller jeg er følelsene mine. Men da jobber jeg mye med det som kalles defusjon.
At du ikke er tankene dine, du er en person som har tanker. Eller nei, du er ikke følelsene dine, du er en person som har følelser. Og med det så skaper man en gang en avstand, og da blir også tankene litt enklere å forholde seg til. Og følelsene også. For igjen, angst og panikk og frykt er jo sterke følelser. Men hvis man på en måte tenker at nå kjenner jeg det i kroppen, og det er ubehagelig.
Men jeg vet også at det ikke er farlig, og jeg kjenner det, ja, kanskje akkurat spesielt i brystregionen, hjertet hamrer, i stedet for at man liksom føler, åja, denne følelsen, den er så overveldende, og den gjennomsyrer hele meg, og
Da er det veldig lett å bli handlingslamma, eller at frykten øker ytterligere. Så det å øve på å registrere at jeg er en person som har en tanke, jeg er en person som har andre tanker, flere tanker, jeg er en person som har en følelse, eller flere følelser, og så kan man flytte oppmerksomheten litt. En fleksibel oppmerksomhet er på en måte litt det man søker oppmerksomheten.
og det er det jeg jobber mot både i eget liv men også i de jeg har samtaler med ja, og at det er mulig å endre de da hvis vi har følelser og tenker som
ikke til nytte oss i situasjonen for en ting er jo som du sier hvis vi er i reell frykt så må vi på en måte ha det skal fungere dette systemet men det der også ok, er jeg i fare nå? nei, jeg er trygg, jeg er til stede her og nå og den følelsen som kommer nå
at vi kan endre dem. Og det er det som også er litt spennende, fordi igjen, det handler jo ikke om at man skal unngå å tenke eller unngå følelser, for det blir mot sin hensikt, for da er det som om kroppen
tolker at dette er farlig, dette må jeg holde meg unna. Men igjen, da kommer disse tre ordene inn igjen. Registrere, nå har jeg en tanke, eller nå har jeg denne følelsen. Akseptere den. Ikke motarbeide den, eller unngå den. Men ok, så er det sånn akkurat nå.
Noen ganger er det en følelse av tristhet eller sorg, som det også er viktig å gi rom. Ikke unngå ditt. Følelse trenger å bli anerkjent og akseptert. Men så tenker jeg også at etter en ubestemt tid, det kommer veldig an på situasjonen, så trenger man også en refokusering og koble seg på igjen.
«Hva trenger jeg nå? Trenger jeg kanskje å snakke med noen? Eller trenger jeg å gå med en tur? Eller trenger jeg å spise? Eller trenger jeg å legge meg tidlig?» Så på en måte at man kan regulere seg selv også, og det er jo også det stressmestring og selvledelse, og det å ha balanse eller finne balansen i en handler om da. Den evnen til å se hva det er jeg trenger nå. Ja.
og så gi seg selv det i den grad man har mulighet til det. Ja, da kommer vi litt over til det som var neste år, så stod vi for det at hvis vi får det litt bedre til, så tenker jeg at da gjør det kanskje rom for å få litt overskudd. Ja, for det er liksom det jeg tenker at det er balansen vi jobber med, og er vi i god balanse, så vil vi ha et visst overskudd, og da er det også lettere med denne tilstedeværelsen. Ja.
denne tilstedeværelsen, det er jo på en måte, ja, et overskudd vet vi jo aldri hva er, og det er noe som føles godt, man liksom
Har ryggen rak og klar til å møte dagen, og kjenner at her har jeg litt å gi, og kjenner at det er hverdagens endringer eller vendinger. Ok, men dette går bra. Fravære og overskudd vet jo alle hvordan det er også, for inni mellom er vi jo der. Ja.
Og det er jo litt så du ser med det med overskudd også, for å få litt det, så trenger vi jo det påfyllet. Så vi kan ikke bare være i en tilstand eller gjøre de tingene som konstant tapper oss da. Det er akkurat det, og der er det en psykolog som sa så fint at Norges viktigste ressurs, det er ikke fisk og olje, det er mentalkapital. Ja.
Han heter Arne Holte. Det synes jeg er et godt begrep på dette med både helhetlig helse, men kanskje enda mer mental helse. Da må vi se på vår mentale helse som en bankkonto. Vi har mange mentale utgiftsposter i løpet av en dag. Det er litt disse stressfaktorene jeg snakker om, både indre og yttre foreldrer. Det kan jo virkelig være en sånn mental utgiftspost.
Eller det å ønske seg barn, men ikke få det. Det er også en sånn belastende ting i hverdagen. Det å ønske seg noe man ikke har, og jobbe hardt for det. Så du stilte spørsmålet i stedet for hva man skal gjøre. Jeg tenker det å se på hvilke mentale utgiftsposter jeg har i hverdagen min.
Og se på hvordan det er med inntektene. For det er jo akkurat som vi jobber og trenger månedlige regelmessige inntekter for å betale våre faste utgifter. Og sånn er det med vår mentale helse også, at vi trenger regelmessige inntekter som kan betale alle de mentale utgiftsposten vi har i løpet av en dag, en uke, en måned, et år. Og fyrt bildet på det. Ja.
og det tror jeg mange kjenner seg igjen på det der at den gir og gir og gir og gir og så går jeg minus hver eneste dag, uke, år
så kommer vi jo ut, ja, da er det ikke noe bra balanse. Nei, da er det ubalanse, og det tærer på kropp og sinn, og det øker jo risiko for plager og for sykdommer. Absolutt. Så det med å prøve å skape en balanse der, og da er jo de fem grunnleggende elementene, de tenker jeg er veldig fine mentale inntektskilder.
Og så er det det å prøve ting man ikke får fjernet eller gjort noe med, hvordan kan jeg forholde meg til dette på en mer hensiktsmessig måte. Så det er både praktiske ting, men også disse mentale verktøyene som blir viktig.
Hvis det skjer noe i livet som en ikke kan rå over, som er veldig vanskelig. Ta et eksempel at han har en syk forelder. Har du noe konkret der til hvordan han kan forholde seg til det? For dette er jo en situasjon han må være i, og det føles han involvert. Hvor skal han ta vare på seg selv? Ja, for det sa du jo egentlig i nøkkelordet. Det å være pårørende er jo en enormt mental...
Så den selgevaretakelsen i en sånn prosess blir jo ekstra viktig. Og det er jo litt sånn... Jeg synes det er så fint det eksempelet med en sånn oljelampe, hvor du kan se for deg at en oljelampe har jo en veke som går ned i olje, og så brenner den jo i den øverste enden, og så er det olje nederst. Og på en måte...
Har man sykdom i familien, så må man jo ivareta de, gi de omsorg varme, kanskje må man løse mye praktisk og så videre. Men du må værne om oljen din, for hvis ikke slukker flammen, så har man ingenting å gi. Så det å værne om ressursene sine blir viktig, og samme med flyet også, blir det viktig.
trykksal i kabinen, så blir vi instruert til å ta på egen maske først, før de er rundt oss. Det er et viktig poeng, også i hverdagen. Jeg vet at det er mange som strever med det, å prioritere seg selv og ivareta seg selv. Det kan være at enten fra oppveksten av, at det har vært belastninger der, som har gjort at man hele tiden må...
ivareta alle rundt seg, eller føler at man må ivareta alle rundt seg for å bli sett, anerkjent, hørt og så videre. Der er det ikke rom for å bare være meg. Her må jeg alltid ha en rolle, eller sørge for at jeg leverer og presterer. Eller for eksempel det å bli manna på en måte, så må man jo også legge
dine behov veldig til sy i den perioden og da er det jo også mange som synes etter hvert at også da trenger man også egentiden men den er naturlig nok mindre, og det tenker jeg også er litt sånn det er, men det etter hvert bare sånn som i går eller for to dager siden så har jeg en seksåring som så at jeg tok på meg treningstøy og så sa åh, kan jeg være med i skogen? og egentlig så er jo det veldig koselig
Og kvalitetstid i skogen med barna, det er jo nydelig, men jeg kjente det nærmest også.
Nå trenger jeg egen tid. Eller om jeg hadde en avsak med å vinne. Det er jo akkurat det. Så jeg tenker at vi må ivareta oss selv også for at vi skal ivareta de rundt oss. Hvorfor er det så vanskelig da? Det tror jeg er noe av det vanskeligste for meg. Da prioriterer jeg det for jeg får så dårlig samvittighet. Da tenker jeg, nå er jeg varm ungen. Ja, og det er jo den dårlige samvittigheten. For den er jo veldig ubehagelig. Og så kan man føle at, oi, nå er jeg ikke god nok som mamma.
og nå svikter jeg, eller nå avviser jeg barna mine, og det kjenner jeg jo ofte på selv også, men så er det så fint som på en måte, ok, men hva slags mor ønsker jeg egentlig å være? Ønsker jeg å være en mor som på en måte bare sier ja, fordi det er hyggelig, eller ønsker jeg å være en mor som også kan være til stede? Men det betyr også at jeg trenger å ta vare på meg selv for å være til stede, og da tenker jeg at ja, men da blir den
Turen i skogen alene eller med en venninne. Og det avslaget til datteren min. Det blir en verdistyrt handling. For jeg vet at jeg trenger denne lufteturen nå for å være en bedre mamma for henne. Og da er vi inne på dette med verdistyrte handlinger som jeg tenker også er et veldig viktig...
fokus å ha med i hverdagen sin for jeg opplever at veldig mange og meg selv inkludert spesielt når jeg på en måte før jeg besluttet å på en måte ta et skritt til siden fra spesialiseringen at
Mange kanskje ikke er så klare over hva verdiene sine er, eller vi tror at det er samfunnets verdier, og så ser vi på naboene, ja, men de mestrer jo alt og leverer, og så ser vi på sosiale medier, ja, men alle andre får det jo til. Men det å på en måte kjenne etter hva som er riktig og viktig for meg, og da ikke for alle andre, men for meg, det er jo et sånt viktig spørsmål å stille seg selv.
Ja, og det er litt vanskelig å få tak i hvis det er for mye støy, både innvendig og utvendig. Så det der da å skape rom til ro vil gjøre at vi kanskje også får tak i det. Det tenker jeg, absolutt. Det er jo en sånn bevisstgjøring her også, og det er jo det som jeg synes er så fint med denne Instagram-kontoen, å kunne liksom
være en sånn vennlig stemme i det, trenger du å stoppe litt opp, eller kan det være fint å fokusere på dette, eller at hjelpe til med en sånn bevisstgjøring da, for det er ikke så lett å være så bevisst og til stede hele tiden i en hverdag men så er det så fint, også synes jeg at ja, men
Tilstedeværelse er litt sånn som mindfulness. Mindfulness på norsk heter jo oppmerksomt nærvær. Det handler om å være tilstede i dette øyeblikket, her og nå.
Det er så fint at det kan vi øve oss på å være uten at vi må sitte i en formell mindfulness-posisjon. At jeg må sitte på en stol eller på et gulv med bena i kryss og ha en mindfulness-session. For det er så fint med den tilstedeværelsen, at den kan vi øve oss på.
Å ha i alle de tingene vi gjør i løpet av dagen. Og det er jo det som er så fint, at da trekker det oss til her og nå. For som jeg sa i sted, at veldig mye mentale plager handler jo om enten...
tankespinn og tankeskjørt over det som har vært, eller grubling som vi kaller det hvorfor sa jeg det, eller hvorfor gjorde han sånn eller hva betydde egentlig det, eller kunne jeg ikke gjort det annerledes så går kverna eller bekymring for fremtiden åh, hva hvis dette skjedde om jeg husker på dette, ikke sant og det trekker oss bort fra nå eller nu og det er her denne mindfulnessen er så fin
Men da er det jo også det å tenke på at om jeg kan være til stede, eller mindful living som noen kaller det, eller modern mindfulness, at jeg kan være til stede i tannpusten, eller når jeg dusjer, fordi i dusjen så er det jo sånn, ok, man har litt egen tid, men det er veldig fort at, åja, hva skal jeg gjøre i dag, og så må jeg huske dette, så liksom, i stedet for å bare være til stede, kjenne dråpene som treffer kroppen, kjenne på såpa som lukter godt, legge merke til dampen på en måte, altså,
Når du puster tennene, eller når du spiser mat, øve deg på å bruke sansene i å være til stede, koble på den ytre verden, for da oppnår vi også ro. Da senker skuldrene litt.
Så tenker jeg at det også, i hvert fall erfarer jeg det egentlig, at det er jo også med på å gi meg
livskvalitet i hverdagen disse gode stundene det er jo ikke på mobilen jeg får de beste opplevelsene i løpet av en dag og jeg sier ikke at vi skal bli helt mobilfrie men innimellom, kanskje definitivt den trengs å reguleres ja, virkelig for den er jo også noe som stjeler fokus og oppmerksomhet og tar oss bort fra tilstedeværelse en av de plassene er klare det bedre det å være i naturen
Og spesielt litt sånn i ulent terreng, for da må jeg være oppmerksom på hvor jeg trør henne, og hvor jeg skal gå henne. Og hvis jeg kobler på med, er det noen lyder her? Hva er det for en lukt? Å, det var et ekko. Og så kan jeg jo ikke helst gå med mobilen opp i ansiktet, for jeg må se hvor jeg går henne. Så
Så noen ganger også å søke de tingene der vi får det lettere tilgjengelig også.
For jeg øver mye på å være til stede her og nå, for eksempel hvis jeg er med ungen og leker. Men noen ganger vanskeligere. Da krever det mer ressurser av meg for å få det til. Så tenker jeg at jeg skal bytte bleie, og jeg skal ha til middag, og så videre. Men noen ganger søker de tingene vi bare vet lettere for oss til å være helt til stede.
og ofte gjerner i det
der er den glemme tid og sted litt å komme inn i den der flytsolen og det er jo den beste følelsen synes jeg ja, jeg er helt enig og naturen er jo fantastisk på den måten hva var det mamma sa en gang? og det som er så fint med naturen er at den klarer seg selv her må jeg ikke luke eller stelle eller vanne den bare lever sitt eget liv og så er den så vakker som du sier så skrur den på sansene våre automatisk nesten ja
Men så skal det også sies at det er mange som strever med så mye tankekjør at de på en måte likevel ikke oppnår den natureffekten, på en måte som man kan kalle det. Og da handler det jo om å i en virkelig basic øve. Ok, nå skal jeg øve meg på å høre hvilke lyder jeg har, eller nå skal jeg ha fokus utover. Og det med fokus og flyt er jo veldig interessant, for jeg kjenner jo også selv at ...
For eksempel en tur i skogen. Hvis jeg hører på noe, på en podcast, eller musikk, eller lydboks, så
er konsentrasjonen min og oppmerksomheten mot den, og da får jeg mindre med meg av det rundt meg. Så jeg trenger ofte å ikke høre på noen ting, i hvert fall for å oppnå den natureffekten, fordi da får jeg en ordentlig mental pause, fordi da er fokuset mitt koblet på her og nå. Eller hvis jeg er for mye i eget tankekjør, da er det også vanskelig å registrere ting,
det er rundt meg det jeg ofte opplever da er at kanskje i starten av turen så er det veldig mye tankekjør og så må jeg liksom bare gå en stund og så begynner det å roe seg og så kan det være helt ro og noen ganger også hvis jeg får gått lenge nok og da er helt alene så plutselig begynner jeg å få tilgang på tanker
som er mer til nytte for meg for eksempel sånn ble denne podcasten oppfunnet i hodet mitt
Men jeg måtte få vekk alt. Utre støye, og så få tilgang på å roe ned det indre støyet. Og så litt få tak på hva mine verdier tilbake til det. Det er jo akkurat det. Ja, og det kjenner jeg på. Jeg blir så kreativ og ser muligheter og ser løsninger. Både drømmer og mål. Når den kreativiteten kommer. Så det tenker jeg var så viktig. Vi må gi oss selv litt sånn...
pause fra all stimuli for å kunne finne den roen men så er det så mange som synes at det er så ubehagelig så jeg trenger avledning og da er det jo noe med å jobbe med hvordan kan jeg forholde meg mer hensiktsmessig til egne tanker eller egne følelser og så videre men naturen er jo fantastisk ingen tvil om det det er også min go-to i hverdagen
Ja, og så en annen ting også, det der med hva likene gjør. Noen kobler totalt ut med å strikke. Noen vil gå og spenne en ball i en vegg. Det der å få tag på hva som er nyttig og hva som er godt for en selv. Absolutt.
noen liker å bake jeg blir frustrert av baking så jeg holder meg under det for det har skapt meg stort sett og noen ganger må han men det har skapt mer stress hos meg fordi at jeg ikke er så interessert og det gir meg ikke så mye
Nei, og da er det så fint å ha den kjærlige blikket på seg selv. Hva er det jeg liker? Hva er det som er meningsfullt for meg? Hva er det som gjør hverdagen min litt rikere? Ikke tenke liksom, åja, men hun og han gjør sånn, ja, men da burde jeg kanskje høre det. Så det er kjempeviktig når du sier det her.
Ja, og så er det litt sånn, hva er det som får oss ut av tilstedeværelsen? Da nevnte du jo mobilen. Og hjernen er jo litt sånn konstruert og vil søke informasjon kontinuerlig for å vurdere om vi er trygge i situasjonen her og nå. Så der er jo litt sånn, legg vekk mobilen, ikke la den ligge synsrekkelig den gangen. Absolutt, og det er på en måte...
En del av hjernen vår som man kan se på, som du sier, søker denne tryggheten som vi snakket om, og er en sånn problemløser også. Og det er også litt viktig å anerkjenne at hjernen min vil hele tiden søke trygghet, derfor søker den å finne svar på eventuelle bekymringer og problemer og så videre, men det er ikke alltid det er hensiktsmessig.
Det er ikke alltid der vi skal bruke tiden og fokuset vårt nå, og da er det, som du sier, denne informasjonsflyten. Da tenker jeg det er også viktig å øve seg på å sortere i denne informasjonsflyten. Hva er det som er viktig for meg? Hva er det som er aktuelt for meg? Trenger jeg å lete om skolebrandene som herjer, eller
Trigger det for mye akkurat nå? Bør jeg ivareta meg selv ved å kutte ut spesielle aviser og nyhetskanaler som på en måte aktiverer stresset mitt, og heller koble meg på
Skogen, eller om du ikke har en skogenærhet, men en plante på en måte, studere den, vende fokus utover. Så absolutt, mobilen er en sånn tyttstyv, energityv, oppmerksomhetstyv, men også hjernen vår kan også være det, med denne problemløsningsmaskinen som den også er. Og så er det den der bevisstgjøringen da, at fokus utover, kompensere.
Så nevnte du så fint det med sosiale relasjoner tidligere. Som jeg tror kanskje for mange er litt overraskende over at det er så viktig for at man skal ha det bra. Men en måte å være mer i balanse og være til stede og også få overskudd er jo å være med mennesker man har det godt sammen med. Ja, det er jo akkurat det. For hvordan er kroppen?
Hvordan er nervesystemet vårt? Skuldrene er lave, vi kan slappe av, vi er her i øyeblikket. Vi tenker ikke så mye på hva de måtte si, eller hvordan er blikkene, eller nå må jeg formulere meg riktig. Da er det trygt, det er det vi søker, trygghet og tilhørighet. Det er jo kjempeviktig. Vi trenger ikke så mange, men vi trenger alle noen.
Ja, og hvis den ikke har så mange rundt seg, så kan den søke kanskje en forening eller en aktivitet med samme interesser, for der har man ofte litt av de samme grunnverdiene. Vet du hva, og det er så fint, for jeg tror det er mange som på en måte kan synes det er vanskelig akkurat det, å liksom ut og søke, men da er det noe med, ok, men
kanskje må jeg det da, for å oppnå bedre relasjoner og som du sier, det finnes så mye foreninger og var det jeg, mannen min og jeg var ute og gikk tur langs kysten for noen uker siden og da var det en sånn insekts interesseforening eller noen som var ute på tur, så jeg tenker liksom, wow, så flott, her er det en gruppe mennesker som synes det er spennende og fascinerende og de koser seg og
Jeg er virkelig til stede her og nå. Det er så smått at du må være virkelig oppmerksom. Rett og slett, det er noe med ok. Men da må jeg også ta det skrittet utenfor komforten. Jeg må tørre å være sårbar. Jeg må tørre å på en måte gjøre noe som kanskje koster litt.
Men så er det jo også det der med komfortzonen, som jeg pleier å si, det er også der vi vokser, men så er det også dette med komfortzonen, at vi må se inn igjen. Og jeg synes jo tilbake til det autonome nervesystemet, eller det automatiske nervesystemet som vi snakker om, vi har denne
parasympatiske hvor det er hvile restitusjon, fordøyelse det tenker jeg kan sammenlignes med det å være i komfortzonen for hvordan er det i komfortzonen? Jo, du er trygg du er avslappet, du har det godt og det er viktig for kroppen for da er det på en måte optimalisering og da er det den homeostasen som jeg ikke klarte å huske i sted og likevekt og balanse
Men så skal vi ikke bare leve i komfortzonen heller. Vi skal jo også vokse og utvikle oss. Så vi trenger en god balanse mellom komfortzonen og det å være utenfor komfortzonen. Og det å være utenfor komfortzonen, det er jo ofte ubehagelig. Og for en angstpasient som kanskje ikke har forlatt hjemmet sitt eller leiligheten sin på et par år på grunn av høy sosial angst for eksempel, så er jo det enormt ukomfortabelt å begynne å
bevege seg utenfor hjemmet men det handler jo om å øve seg på å ta tilbake tappterreng men for oss som ikke har en angstslidelse så er jo det å bevege seg utenfor komfortzonen også noe som kan være med å
gjøre livet rikere eller at du stresser mindre at du blir tydeligere og setter grenser eller sier nei eller sier fra deg noen oppgaver så vi trenger en god balanse av å være i komfortzonen og utenfor begge deler for da på en måte brukes begge deler av nervesystemet
Der sier du jo noe viktig, fordi jeg tror mange bare sier ja for å tilfredsstille alle andre, eller bli akseptert og godkjent, at folk skal like oss. Og så går vi på trosset våre egne verdier og hva vi egentlig trenger. Det er så vanskelig å si nei. Ja, det er det. Hvordan kan vi få til det da? Ja!
Jeg tenker jo at igjen, de tre ordene registrere, akseptere, refokusere, at registrere, at jeg sitter og er ubehagelig og sier nei, og så kan man jo tenke at, ja, men
For mange er det sånn at noen har ingen problemer med å si nei, men for mange er det sånn at man ikke vil skuffe, man vil ikke skape ubehagelige følelser hos andre, man liker ikke å være en person som sier nei, for da kan man såre andre, eller at man risikerer å bli utelatt eller utestengt. Hva hvis jeg setter en grense nå?
Blir det betydelig at jeg ikke får være med lenger på en måte? Eller at sjefen min misslyker meg mer? Men da synes jeg det er så fint å se på dette med å se på det som voksesmerter.
det ubehag som da oppstår når du gjør noe som er viktig for deg men som også er utenfor komfortzonen og ikke faller deg helt naturlig men du ser at jeg må si mer enn nei fordi ellers så finner jeg ikke tid til å la det ivareta meg selv ellers så finner jeg ikke tid til å prioritere de relasjonene jeg virkelig vil og jeg vet ikke om du husker Annette om du hadde voksesmerter i bena som barn men jeg husker det
Og da ble jeg fortalt at det er helt ufarlig. Det handler om at kroppen din vokser. Og sånn tenker jeg det også er fint å se på. Men endring er ofte vanskelig og krevende. Veks og utvikling kan være vanskelig og krevende. Men hvis vi ser på det som voksesmerter, så er det ikke farlig. Og det er også viktig å huske på. Det er ubehagelig, men det er ikke farlig. Så det med å kunne...
registrerer at, oi, jeg synes det er skummelt å si nei, for jeg er redd for hva de vil tenke om meg, aksepterer at det er sånn, ja, men det handler jo om at jeg vil bli likt, og det er greit, men så er spørsmålet, men hva er viktigst for meg nå? Er det å bli likt av de, eller å gjøre noe som er riktig og verdifullt for meg? Da blir det det å refokusere over på, for eksempel, verdier, eller verdistyrte handlinger. Om at, nei, vet du hva, nå må jeg takke nei til den invitasjonen, eller arbeidsoppgaven,
Fordi det er det som er riktigere og viktigere for meg, akkurat nå. Og så øve seg. Øve seg, rett og slett. For det er ikke sånn mange av oss som er selv inkludert, har jo nærmest en sånn automatisk
Ja-respons. Og da er det jo det med å være det bevisst, og så gi seg selv litt tid til å tenke om, ja, men hvordan er dette? Jeg tror med hverdagen jeg ønsker å ha, og det livet jeg ønsker å leve, skal jeg si ja eller nei? Og så det der tanken på, hva får jeg i stedet? Jeg tror det er også så viktig, for da holder jeg nok. Jeg gjør dette for en grunn. Det er ubehagelig, men jeg gjør det for å få noe som er bedre for meg. Ja, og da er det jo et veldig godt
eksempel på det, men som verdistyrt handling ja, men dette handler om verdiene mine, dette handler om det som er med på å gi meg et litt mer rikere og meningsfull hverdag så det er kjempeviktig det vi står der og nå har vi vært innom på mange viktige ting veldig! og jeg håper at du skal lytte på noen sånn
Det handler litt om vinklingen og måten å si det på som gir litt resonanse at det strever jeg med, men det kan jeg jobbe med på den måten for å få det bedre. Så jeg synes at det man snakker om nå er så viktig, for det preger
hver en av oss, hver dag i ulik form selvfølgelig, men det å tilpasse det til sitt eget liv for å kunne ha det bedre. Og med disse tingene også, når vi får øvd på det hele livet, for det er det ferskvare, så gir det oss mer motstandsdyktighet mot stress, mot helseplager og sykdom.
for vi ønsker jo å leve friske liv ja, det er akkurat det så jeg pleier jo å avslutte med å spørre den som er gjest og Tonja om du vil dele dine tre beste helsetips opp mot tema ja, jeg tenker at når man ser på dette med stressmestring og har jo nevnt de fem pilarene så de skal jeg ikke bruke opp på det men jeg tenker at det er litt sånn
universell sannhet at vi kan klare alt, men ikke alt på en gang. Derfor må vi sortere, prioritere og parkere. Alt kan ikke være like viktig. Og det som er viktig for deg er kanskje ikke det som er viktig for meg. Så det med å registrere at «Nei, nå må jeg gjøre noen prioriteringer», det er viktig.
Og så tenker jeg at det å øve seg på at det å sette grenser på en måte er det ingen andre som kan gjøre for deg. Det må du gjøre selv, og det er bare du som kjenner hvor grensene dine går, og du må være med om din tid, dine ressurser og ditt fokus. Som lege har jeg sett mye sykdom og død,
Jeg tenker det er en viktig påminner om at livet er nå. Vi må ikke ta dagen i dag for gitt. Så det å minne seg selv på å stresse mindre og leve mer, eller leve mer, stresse mindre, sånn som mine fire ord, det ønsker jeg å avslutte med. Ok, livet er nå. Alt skal ikke være så perfekt. Finn det som gir deg
og dine aller nærmeste et rikt og meningsfullt liv, og ha fokus på det. Så lev mer, stress mindre, blir det tredje helsetipset. Takk, det skal jeg ta med meg, og så håper jeg at du skal lytte også nå.
Ja, lær deg synke inn litt og gjerne lytte igjen. Og ta med deg noe videre, nettopp fordi at de tre siste tipsene der, det vil kunne gi oss mer livskvalitet og livsklede.
Tusen takk, Tonje, for at du ville være gjest. Det har vært veldig koselig å prate med deg. Takk for at jeg fikk komme, og takk for en fin samtale. Ja, takk. Og så takker jeg deg som har lyttet.
Hei igjen. Jeg vil tipse om at søndag 8. oktober skal jeg holde workshop om vagus på pulskuren.no. Der får du lære om vagus og hvorfor denne gjennomnærmen er så viktig for at du skal ha god helse. Du får konkrete verktøy som kan styrkeaktifere vagus slik at du får bedre forsvar mot stress, inflammasjon og sykdom. Og styrke den fysiske, psykiske og mentale helse. Link til workshop finner du i episodeteksten.
Pulskuren.no er et nettsted i regi av lege Torkel Fære, som var første gjest i helstipspodden. Jeg kan også røpe at jeg skal holde flere workshops utover høsten. Håper vi sees der.