Hei, jeg heter Anette Løno og velkommen til helsetipspodden. Jeg er nysgjerrig på alt som har med helse å gjøre. Hva som gjør god helse, hva som skaper helseplager og sykdom, hva vi kan gjøre for å bli kvitt helseplager og til og med reversere sykdom.
I søken etter kunnskap kommer jeg over personer som har mye om helse i sitt felt, som har mye erfaring og er oppdatert på siste forskning. Det er disse menneskene jeg ønsker å invitere i helsehjelpspodden, slik at jeg og du som lytter kan lære mer og få motivasjon og inspirasjon til å ta bedre valg daglig, slik at vi kan få bedre helse og livskvalitet hele livet.
Dagens gjest er Marte Roa Syversen. Hun er lege med doktorgrad i neurologi og forfatter av bøkene «Menneskehjernen» og «Ungdomshjernen». Og vi skal rett og slett snakke om hjernen. Dette gleder jeg meg til. Velkommen, Marte! Tusen takk for det!
Hva har fått deg så interessert i hjernen? Det startet egentlig ganske tidlig. Jeg skrev en særeoppgave om hjernen på ungdomsskolen. Det begynte å bli lenge siden. Og så var det noen veldig engasjerende forelesere på medisinstudiet som gjorde at jeg tenkte, det
dette er det jo jeg skal jobbe med. Og det har jeg aldri angret på. Nei, det kan jeg tro. Og så lærer vi jo noe mer hele veien også, så det er jo ikke akkurat som at du blir utvert med det første, tenker jeg. Nei, og det gjelder jo spesielt når vi snakker om hjernen, for det er jo den mest avanserte og innviklet delen av oss. Også den delen hvor det fremdeles mangler ganske mye kunnskap, da.
Så vi finner jo nye ting sikkert hver eneste dag i neurofeltet. Ja, det er jo fantastisk.
Ja, skrevet til og med bøker, og jeg anbefaler stadig bøkene dine, for det er der å forstå hvordan vi fungerer, og hva som påverker oss, og tar de valgene, og hvem vi er, og så videre. Det er veldig kjekt å lære mer om. Så hvis du skal forklare da, hva er hjernen?
hjernen det er jo deg det ikke sant, alt det du er er jo i hjernen din og selvfølgelig da jobber jeg meg jo inn i et hjørne, så man blir jo fagnært og ekstremt opptatt av sine egne ting men det er jo fristende å si at resten av oss liksom bare er en beholder for hjernen da men det er å sette litt på spissen
Valget for eksempel, som du snakket om innledningsvis, å ta riktige og gode valg, det er det jo hjernen som gjør. Alt det du samler av informasjon når du hører på helsetipspodden, det gjør at hjernen din endrer litt struktur, lager noen nye forbindelser, sånn at du kanskje husker noe av det du har hørt.
Og så er det med i neste omgang, når hjernen din skal ta en ny beslutning for noe du skal foreta deg. Så det er jo sjefen og datamaskinen og det viktigste vi har. Ja, og hva består hjernen av da?
Du snakker om struktur, at man kan skape en ny struktur. Det er jo veldig kult at man endrer struktur hele tiden. Det er det som gjør at vi kan huske ting og vite hva vi har spist i middag og legge planer. Men ja, den består jo av celler, blant annet det viktigste, som resten av kroppen egentlig. Men det er jo noen veldig spesialiserte celler som vi har i hjernen vår.
Og de vi ofte snakker mest om, det er jo nevronene, nerveceller. Men så har du en del støtteseller også, som også er veldig viktige for likevekten og arbeidet i hjernen. Som er mer sånn som passer på at alt er i orden, og at nevronene får jobbe best mulig. Ja, og så...
Fra vi blir født av, så har jo hjernen en funksjon som utvikler seg i en imponerende fart. Hva er de største utviklingene gjennom livet når det gjelder hjernen?
Ja, det er jo så utrolig spennende, for når vi blir født så er jo hjernen egentlig veldig uferdig. Bare tenk på, en baby klarer jo ingenting. Vi som mennesker er jo helt ihjelpelelse når vi blir født, sammenlignet med veldig mange andre arter som er raskt oppe på beina og kanskje må det også for å overleve det.
Når vi blir født har vi et veldig stort antall hjerneceller inni hjernen vår. Antallet er på det høyeste da, så det er ikke mengden det kommer an på. Men utviklingen skjer ved at disse cellene tar kontakt med hverandre og danner nettverk seg imellom. Også at de nettverkene blir gradvis kjappere og kjappere til å sende signaler.
Det er en utviklingsprosess som starter i bakhodet og som grovt sett beveger seg gradvis fremover mot panna. Da kan man nesten følge anatomisk ferdighetene til et menneske fra det starter i synssenterne i bakhodet. Det blir en fest i blikket og kjenner en foreldrene sin og sånn.
Tidlig beveger seg gjennom det taktile og følelsene og så til motorikken og så helt lengst fremme i panna, som vi kanskje veldig kort oppsummert kan kalle for fornuften, som fremdeles er under konstruksjon når vi er ungdommer.
Så det er jo litt ufornuftig. Ja, og så synes jeg når jeg er små barn og det finnes jo en del informasjon der man får tilgang på hva som faktisk skjer, og det er jo også at det skjer i et tempo ganske likt i starten har jeg forstått. Som er litt sånn, åja, nå får
nå får han med seg det, og ja, der oppdager han tærne, og nå ser han litt lengre og oppfatter verden litt større, og da søker han gjerne enda mer trygghet for det at den ytre verden blir større, og ja, det er fascinerende. Det er helt fantastisk å følge den hjernemodningsprosessen live på den måten, og ikke minst med språkutviklingen, ikke sant, hvor du liksom hører hvordan de små barna
med ord og lyder, og så blir det mer og mer tydelig. Det er nesten så du kan høre og se hvordan hjernecellene tar kontakt med hverandre og utvikler seg. Hvor tid er det nå som stadier i løpet av levetiden vår der hjernen utvikler seg ulikt i de ulike stadiene?
Ja, og så er det noen sånne spurter her, at det går litt i rykk og napp med noen av disse tingene også. Det grove underliggende er jo programmert i DNA-et vårt som mennesker, så det vil jo være ganske likt og sammenlignbart mellom alle barn, ikke sant?
Men så er du også veldig påvirkelig av miljøet som vi er i. Og det er jo det som er den store fordelen med at vi bruker så lang tid på hjerneutviklingen vår. Det er jo at vi kan tilpasse oss til der hvor vi lever. For eksempel med språk da. Som er jo helt avhengig av hvor du vokser opp. Sånn at det er begge deler.
Men milepæl at de fleste lærer å gå rundt et års alder. Men det forutsetter jo at man øver og trener på den gåingen. Så det må jo til at man bruker disse nettverkene for at de skal bli operative og effektive. Jeg har jo lest boka i ungdomsjernen. Her er det jo igjen noe spesielt som skjer, som er et rykk. Hva skjer da?
Ja, akkurat det. Det er den siste spurten da, når man kommer inn i tenårene. Da er det veldig mye som skjer faktisk med hjernemodningen. Og jeg er ikke helt enig at det er stengt for ombygging og sånt, for det er jo ikke stengt, det er bare at det går litt fort. Det er den siste spurten, så det blir jo stadig bedre. Men da er det jo...
Det at man skal kvitte seg med hjernenettverk som ikke blir brukt noe særlig, sånn at man beholder de som man bruker best, og de blir mer effektive. Og så skal det legge seg, det har jeg ikke snakket om enda, men det er et fettstoff som heter myelin, som skal legge seg rundt utløperne fra nervecellene, sånn at de kan sende signaler så fort som mulig.
Det er en viktig del av det som skjer i modningsprosessen. Det legger seg mye lin. Det skjer det masse av i trådene som går fra pannelappen, helt fremst til hjernen, og til resten av hjernens områder. Det holder på med i ungdomsårene, sånn at pannelappen får kontakt med resten. Vokser hjernen hele livet?
Nei, ikke stølelse. Den er jo ferdig utvokst. Den er vel det hos en ungdom. Ja, det er den. Så det handler om signaloverføringen og hvor effektivt det skal skje. Men hjernen utvikler seg jo hele livet på den måten at vi som er voksne og ferdig med den veksten og spurten og sånn,
eller modningen, mener jeg, og ekspertene der, kan jo også lære nye ting, heldigvis. Så våre hjerner utvikler seg jo også og endrer struktur og form basert på det vi erfarer og lærer, heldigvis. Ja, og så leste jeg vel, hvor var det henne da, men at de mener at de har funnet sånn som hjernen vår ser ut i dag, har de funnet hjerneskaller, så de mener tilbake til 200 000 år siden, ja.
Ja, og det synes jeg gir helt perfekt mening, for DNA-evolusjonen tar jo skikkelig, skikkelig lang tid. Og er ikke det fascinerende å tenke på, at det kunne vært deg som satt på den hula for 200 000 år siden? Fordi homo sapiens er homo sapiens, sånn som vi var da. Det er bare alt rundt oss som vi har finnet opp, fordi vi kan klare å holde på med innovasjon. Så har vi bygd steg på steg på steg og bygd noe helt vanvittig samfunn. Men uten
fysisk kropp og hjerne er jo det samme som da det er spennende å tenke på
Ja, det er det virkelig altså. Og så lever vi jo et liv i dag som er uten egentlig, ja, et stor kontrast til det huleboet stadig da. Ja, vi har jo på mange måter løpt fra vår egen evolusjon, fordi at vi lever jo på en måte nå som egentlig ikke passer helt til det DNA vi har. Og det kan jo føre til sykdom blant annet. Og det kan oppstå, vi kan dra på oss problemer som vi egentlig ikke hadde behøvd å ha.
For eksempel er vi jo veldig, veldig programmert inn på at vi skal se ansiktet til den vi snakker med. Mens nå lever vi jo i en verden hvor vi veldig ofte kommuniserer uten at vi ser det ansiktet. Og da blir det mye tull ut av det. Det blir jo det. Ja, og hva mener du da med at vi er programmert inn til å se ansiktet?
Vi har et eget område i hjernen som driver bare med det. Altså det å kjenne igjen et ansikt. Da går du litt på å skjønne hvem det er. Åja, det var tante. Åja, det var den gamle klassekameraten. At du liksom har et lager for det. Men de...
Veldig mye av den kommunikasjonen vi tar imot kommer fra ansiktsuttrykkene og øynekontakten til den vi snakker med. Når vi mister det, mister vi også en veldig viktig bit av det emosjonelle i samtalen, og hvordan man knytter seg til den menneske man prater med.
Det er jo selvfølgelig trolling på internett, når de trollene er ekte, for det er jo ikke alltid det er. Men sånn road rage også, hvorfor eitlandes på mamma, du kan bli på en bil. Men i det det kommer en menneske ut av en bil, som du skal se ansikt til ansikt, så skjer det kanskje noe. Det er en person allikevel.
Det er godt å tenke litt på sånn som når vi ble påbudt å bruke munnbind, og hvor mye informasjon vi mistet med at vi bare fikk se deler av ansiktet. Ja, da jobbet jeg en del klinisk med vakter- og pasientarbeid, og det synes jeg var kjempevanskelig å ta imot sykehistorier og møte syke folk som trenger hjelp uten å kunne se ansiktet deres. Ja, det var veldig, veldig vanskelig.
Ja, for vi vurderer jo også om vi er trygge eller ei ut fra hva ansiktsmuskler vi bruker. Ja, og det er gamle ting da. Det er jo ting som vi har med oss fra tilbake for mange, ti tusenvis av år siden. Hvordan vi reagerer. Hvordan klarer hjernen vår å omstille seg på at samfunnsstrukturen, altså det livet rundt oss, endrer seg?
Ser jeg noen endringer i kropplinger som har blitt påført nå med at vi lever på en annen måte? Ja, vi er jo ekstremt tilpassningsdyktige, og veldig store deler av den hjernemodningsprosessen vår er jo miljøavhengig og tar til seg det som vi eksponeres for i verden rundt oss.
Så det vil jo være sånn at vi lærer oss til å være i det samfunnet som vi er i nå, bruke de hjelpemidlene vi har og tilpasse oss det.
Men likevel er det noen sånne grunnleggende, primitive ting som vi har med oss, som går på automatikken. For eksempel at det er programmert at vi skal være skeptisk og engstelig overfor det som er annerledes, som vi ikke er vant til. Det er defaultmål. Da må vi skru stille om bevisst, og skjønne at nå reagerer jeg på den måten, for det er hjernen min programmert til, for å beskytte meg, for dette er noe ukjent. Ja.
Men det er jo dumt. Det er jo ikke hensiktsmessig i denne sammenhengen i det hele tatt. Fordi fornuften min, det er pannelappen som gjør dette, den vet jo at dette ikke er en reelt farlig situasjon. Så da er det bare å skru av de dumme følelsene som er i ferd med å kuppe scenen her. Ja, og så trenger hjernen vår for å fungere godt?
Det er jo mange ting på den lista, men jeg tror det som er kanskje aller viktigst på toppen er jo andre hjerner, for å si det litt sånn teit, men andre folk selvfølgelig. Gode relasjoner og samverd med andre. Det er vel nærmest som om nervesystemet vårt og hjernen er programmert og spesialisert på akkurat det. Og det gir jo mening i sånn evolusjonsperspektiv, tenker jeg da. Det
det er det jo noen, han, Yuval Noah Harari, liker jeg å sitere, han er jo, han har solgt masse bøker, skrevet en bok som heter Sapiens, blant annet, hvor han trekker frem
hvor viktig den gruppetilhørigheten er, at det kanskje er det som er nøkkelen til menneskets suksess som art, at vi klarer å samarbeide i så store grupper. Fordi en og en har jo ikke vi så veldig mye å stille opp med, hvis du setter deg selv på en slette eller ute i villmarka.
så er vi jo ikke hverken spesielt sterke, raske eller skarpe i sansen med noen ting. Men vi er veldig gode på å bli sterke sammen. Ja, bygge samfunn som får en struktur som gjør at vi overlever. Ja, så det er veldig mange ting med hjernen nå som får meg til å tenke at det er det som er superkraften vår, det er det hjernen er kjempespesialisert på å gjøre da.
Da er det så fint at du sier at vi trenger flere hjerner for at vår hjerne skal fungere. Det viser en del studier at det ene som er viktig for å ha god helse og et langt liv er sosiale relasjoner som ofte står øverst på lista.
Det står øverst på alle lister, både på langt liv og lykkelighet og forebygging av depresjon og forebygging av demens. You name it, den lista er kjempelang.
Og hva annet trenger vi da utenom de andre hjernene? Ja, da kan vi bevege oss litt nedover der da. Og da kommer jo neste punkt da, tenker jeg, er liksom det å bruke hjernen mest mulig. Og ikke bare gå på autopilot, fordi når du er på autopilot og bare gjør ting som du har gjort før, så bruker du jo akkurat det samme nettverket inne i hjernen din som du allerede har.
Men hvis du gjør litt nye ting, og da inkluderer det også å treffe nye folk i stor grad, gå på litt ukjente stier, litt ut av komfortzonen, og så typisk lære deg noe nytt, så vil du lage nye forbindelser mellom hjernestellen dine. Og da blir nettverkene mer robuste og mer utbredte og varierte.
Fordi når aldringsprosessen setter inn, så vil du naturlig miste noen av disse forbindelsene. Så da har du mer å ta. Hvor tid skjer den aldringsprosessen? Jeg tror ikke jeg skal sette noen aldersgrenser for det, men det blir jo mer av den lenger opp man kommer i årene, og de gangene det går veldig, veldig fort og veldig dramatisk, så blir det jo til demenssykdom. Da blir det så utbredt
nedbrytning, at hjernen ikke klarer å opprettholde sine vanlige oppgaver lenger i det hele tatt. Vet vi da hva årsagen til demens er? Ja, man gjør jo det egentlig. Det finnes jo flere ulike varianter og årsaker, men en av fellesnevnerne er jo det at du har laget alle disse
intrikate hjernetverkene med alt du har lært og gjort opp gjennom livet og så begynner de liksom å miste litt kontakt med hverandre igjen at der to hjerneseller har laget en forbindelse så går den i oppløsning og så er liksom alle stiene dine klippte opp i små biter sånn at du ikke kan gå på dem og hva som gjør at det kan skje da?
Det er flere årsaker til det, og noen ganger når jeg snakker med folk om det, så sier jeg ja, vær sammen med andre og vær aktiv og lag nye forbindelser og sånn, og så sier de ja, men naboen min var jo typisk, gjorde alle de tingene, men likevel fikk dette her, ikke sant? Så det er jo, som med veldig mange typer sykdom, så er det jo en komponent av uflaks i det også. Mhm.
Og genetikk spiller inn i bildet, hva slags gener og hvor sårbar du er. Men man kan gjøre en del for å forebygge. Store forskningsstudier viser jo det. Og da er det nettopp relasjoner som kommer opp igjen. Det å være engasjert og interessert, ikke isolert. Og så dans blir ofte trukket frem. Fysisk aktivitet som er litt sånn, ikke bare repetitiv, men noe nytt.
Det er også veldig bra. Spennende. Så det å finne frem, ta på noen musikk og danse litt i hverdagen, er godt for hjernen også. Det blir vel aldri feil, tenker jeg. Nei, det er sant. Ja, og så for at hjernen skal fungere, hva trenger vi da av drikke og mat? Kan like hjernen for å ha det godt?
Ja, nå er vi på vei nedover lista med for sunn hjernehelse, og mat hører jo i høyeste grad hjemme der det også. Og da gjelder jo mange av de samme kostholdsrådene som gjelder for å ta vare på hjertet. For det handler jo om å holde blodårene sunne, sånn at du får en sunn og god blodgjennomstrømming til hele hjernen din. Det trenger jo nervecellene for at vi skal leve, og ikke visne å bli borte.
og da er det jo liksom de samme tingene som forbygger at det blir tett i blodårene i hjertet det gjelder også på hjernen og da er det jo et variert kosthold med
Kontroll på kolesterol, flere mettet fett og fisk. Variasjonen som gjelder ellers gjelder også når vi snakker om hjernen. Er det noe mat som noen studier viser til er ikke bra for hjernen?
Det gjelder vel der også som ellers at mye fett og sukker ikke er så lurt, fordi med sukker kan man jo komme i ubalanse, og diabetes er ytterpunktet der hvis man får det, og det er jo farlig for hjernen også, igjen med tanke på blodårehelsen, og sammen med fett at det kan bygge seg opp og danne propper inni blodårene. Om det skjer i hjernen så vil man jo kunne få et hjerneslag
Og da blir det tett, og så får ikke de hjernecellene som skulle hatt det blodet, de får ikke blodet, da dør de. Og så får man et arveområde i stedet for nerveceller som kan sende signaler. Og blir det mye av det, så kan det bli demenssykdom ut av det. Er det noe eksekvent å gjøre noe med det i dag, eller er det sånn som bare er?
Etter at det har skjedd, tenker du? Ja, det har skjedd veldig mye innenfor behandlingen der. Får man symptomer på et hjerneslag, og det er jo typisk sånn hvis man plutselig får et problem å snakke, plutselig synsfeltsforandringer kan være det, hvis man blir vissen eller svak i den ene kroppsavdelen, eller skjev i ansiktet, sånne type ting.
så er det blålys rett inn på sykehuset, akkurat som ved hjerteinfarkt. For da kan man redde det hjernevevet hvis man får gitt en kraftig blodfortyndende behandling så fort som overhodet mulig. Så det går an. Kommer man litt senere på, og det har gått noen timer, så har nok noe i hjernevevet godt tapt, men da handler det også i stor grad om å forebygge at dette skal skje enda en gang. Risikoen er jo økt hvis du først har fått det.
Da må man ofte ha noen forebyggende medisiner. Jeg leste et sted at bare 5 % dehydrering kan redusere både konsentrasjon, ukommelse og kognitiv ferdighet. Det å drikke vann er også viktig. Det stemmer. Det er kjempeviktig med hydrering. Det er det.
Og så gjelder det jo hjernen, som du sier, kobler seg til der kroppen bare er med. Og så er det jo noe som selvfølgelig er viljestyrt. Men hva med de ulike delene da? Hvis jeg skulle trent opp en del av hjernen min, kan vi egentlig trene opp hjernen til bedre funksjon i alle felt eller alle områder?
Ja, du kan jo det på det som er villestyrt i hvert fall, men hjernen endrer seg jo med bruk, og jo mer vi gjør av en ting, jo bedre blir vi jo på akkurat det. Og det er jo fordi at forbindelsene mellom neuronene blir sterkere når vi bruker dem. Sånn at vi kan jo egentlig trene på hva som helst. Og så er det ulike funksjoner og områder innen hjernen
fra motorikk til sansapparater til disse mer overordnede eksekutive funksjonene i pannlappen. Det er kanskje det jeg ville trent mest på, hvis jeg skulle valgt ut noe der. Og hvordan trener du det? Å lese bøker, tror jeg, for eksempel, er veldig lurt. Man trener seg på å holde fokus over litt tid, og holde konsentrasjonen,
og kanskje gå inn i en annen verden enn den man er i akkurat der og da. Og det sier det jo kanskje er en utfordring for de som vokser opp i dag med TikTok, der oppmerksomheten kanskje bare holder i åtte sekunder, leste jeg et sted. At det på ny stimuli hele veien gjør at en får problemer med å holde oppmerksomhet mot noe.
Jeg melder meg på den bekymringen der, med store bokstaver. Jeg synes det er ganske bekymringsverdig. Det kan man jo motveie ved å bevisst trene seg på å sitte og lese en litt lengre tekst, for eksempel, og jobbe med det, og holde konsentrasjonen. Til og med å se en langfilm kan jo nesten være den kategorien nå. Jeg husker vi var sånn, får vi se film? Juhu! Men
mens nå er det nesten sånn at jeg merker det på det også at det er så langt en film som er en halv annen time ja ja, så det å trene på å klare å holde oppmerksomhet er en ting når det gjelder jeg er jo litt opptatt av hjernenervene og spesielt vagusnervene jeg har ikke en sær interesse for kjenner du til
Hvordan kan vi trene den opp? Vagusnerven har en spesiell interesse for vagusnerven. Det tror jeg er veldig spot on faktisk. Vi går stadig til denne hjernehelsetipslista, og på den lita står jo også stressreduksjon og stresshantering.
Og det tror jeg blir bare viktigere og viktigere, sånn som vi lever livet vårt nå. Vi vet jo kjempegodt at stress er uheldig for veldig mange aspekter ved helse. Noen ganger mer subtilt, andre ganger helt sånn direkte. Hvis man har migrene, for eksempel, så kommer det typisk hvis man er under stress og press.
Og hva er det som skjer da? Jo, da har du den der fight-or-flight-responsen. Da går jo kroppen din inn i en slags beredskapsmodus når du slår på stressresponsen. Og det er veldig fysiske reaksjoner. Det er akkurat som en bryter som gjør deg klar til fight-or-flight, altså nå skal du håndtere noe. Og dette er et kjempegodt eksempel på en sånn gammel respons. For det er jo en fysisk reaksjon som gjør deg i stand til å prestere noe fysisk.
Men veldig mye av stresset vårt er jo psykisk. Vi tenker oss til stresset, eller det er sosialt. Det er sjeldent i hvert fall at stresssituasjonene våre handler om at vi må slåss, tenker jeg. Så denne responsen har vi kanskje ikke så veldig bruk for bestandig, selv om den ofte kommer.
Og det er der vagusnerven kommer inn i bildet, for den er jo en del av slå-av-systemet, til å slå av stressresponsen.
Fordi i motsetning til fight or flight så sier vi jo gjerne rest and digest, den andre delen av nervesystemet som er sånn, ok nå er jeg trygg, jeg er i ro, jeg kan tillate meg å sove og hvile, og det er greit å drive med litt fordøyelse fordi at nå skal jeg ikke rømme fra noe.
Og det er det vagusnerven som sender de signalene ut til kroppen din fra hjernen og fra der vi vet om vi er stresset eller ikke. Så hvis man klarer å få slått på den vagusnerven litt, så tror jeg det kan ha veldig gode effekter for helsa. Finnes det noen studier som viser hva høy stressbelastning over tid gjør konkret med hjernen?
Det finnes veldig mye studier som viser effekten av stress på mange deler av kroppen. Det begynner nok å komme en del som handler om akkurat hjernevev også, men i sammenheng med mye annet er det kanskje der vi ligger lengst etter på dette feltet, fordi det er så immare komplisert og vanskelig.
Men det er jo helt åpenbart at det har effekter. For det at man ser på migrene for eksempel, at man får det utløst av stress. Og man får epilepsi for typisk anfall hvis det er stresset.
Og stressresponsen slår jo av litt disse pannelapsfunksjonene også, sånn at man blir jo litt sånn der, ja, du resonerer ikke noe særlig. Det blir vanskelig å løse oppgaver for eksempel, hvis du er veldig stressa. Det er jo det ofte folk beskriver med sånn hjernetåke. Ja, og det er jo helt reelt også, for da er du liksom i modus til å stikke av da. Ja. Så du skal ikke sette deg ned og pusle puslespill der på en måte. Ja, ja.
Er det noen nye utfordringer, altså noen nye sykdommer som har oppstått ut ifra den måten vi lever på i dag, knyttet opp mot hjernen?
Det er sikkert det, men det er litt vanskelig å komme på på stående fot, tenker jeg. Jeg har forstått at det er en økning i demens, og at kanskje neste generasjon eldre kommer til å ha enda mer demens, leste jeg også. Men det vil også påvirke av at vi faktisk lever lenger.
Det er jo en veldig viktig faktor i det regnestykket der, for jo eldre man blir, jo mer hyppig blir jo demens, så klart, og jo mer uttalt rekker den å bli, på en måte. Men ja, det er jo noe med hvordan vi bruker hjernen, og disse veldig hurtige skiftene som vi har nå av oppmerksomhet. Jeg tenker at jeg prøver å ikke leve for mye sånn selv, men jeg synes det er vanskelig.
Det handler jo om fristelser, ikke sant? Ja, det gjør jo det. Hvis vi skal se en film, og det er på vanlig kanal, så er det jo avbrutt med reklame og litt sånn, der skal det være fristelser for noen skal selge noe. Så det er jo ikke bare det å sette seg ned og se en film heller nå, for vi blir konstant avbrutt.
Ja, det hadde vært fint om det ikke var sånn som bare går på biblioteket, sier jeg da. Ja, og jeg fortalte faktisk til en sjuåring som var til behandling hos meg at hun var interessert i en bok, da sa jeg bare gå og låne på biblioteket da, for hun sa at hun hadde så dårlig råd. Ja, hva er biblioteket? Ja, og ja, nemlig. Ja, ja, ja. Så der har vi vel gjerne også en utfordring at det finnes noe der vi kan gå og låne bøker. Gratis. Ja, ja.
Og jeg har også forstått at vi lærer jo mer og mer om hjernen, og var det danskene nå som nylig oppdaget at vi hadde nok et lumfelag til og med rundt hjernen? Ja, det stemmer helt sikkert, det har ikke jeg fått med meg, men det stemmer sikkert. Det jobbes jo i forskningsgrupper over hele verden for å finne nye ting, og så bygger man jo stein på stein, altså de finner en liten bit her, og så
Og så har de gjort noe i Danmark som kanskje passer inn i et større bilde et annet sted. Så det er et morsomt felt å være i. Men så smaler man seg inn på sine rare ting etter hvert. Og hva smaler du deg imot da? Jeg har jo vært veldig opptatt av hjerneutviklingsprosess og ungdommer. Men min egen forskning dreier seg jo mot epilepsisykdom og anfall. Hvorfor det oppstår i hjernens nettverk.
Har du lyst til å fortelle litt om det? Ja, det er jo et ganske vanlig helseproblem, vanligere enn mange tror. Men hvis man tenker seg om, så er det nok sånn at de aller fleste kjenner noen som har den diagnosen.
Og da er det jo for mye hjerneaktivitet, rett og slett. Den kommunikasjonen mellom nervecellene, det er jo elektriske signaler, og hvis man har epilepsi så kan det løpe litt løpsk, sånn at hjernen begynner å gjøre ting uten at den skal det. Og da vil jo det symptomet du opplever avhenge av akkurat hvor i hjernen denne overaktiviteten skjer,
Så hvis det er noe som er knyttet til min høyre hånd, for eksempel, det området i hjernen, så vil den høyre hånden begynne å bevege på seg selv. Det er en sånn rykkvis. Det synes jeg er et felt som er meningsfylt å jobbe i, for det er jo også vanskelig å leve med, fordi det er så uforutsigbart. Så fint at du jobber med det, og vet med i dag hva som gjør at det oppstår.
Ja, vi vet ganske mye om det. Generelt kan man si at alle typer ting som forstyrrer den kommunikasjonen mellom nervecellene i hjernebarken vår, kan gi epilepsi. Hvis du får et arr der, eller en skade...
Eller også på mindre nivå, hvis det er noe gærent med cellene, jonekanaler for eksempel, og måten stoffer sendes frem og tilbake mellom cellene på, kan gjøre at det blir for mye signal, som er det som er problemet. Så kan det være kjempe mange årsaker til det igjen. Alt fra at man har hatt et lite hjerneslag og har fått et arr, til at man har en medfødt misdannelse på hjernebarken,
Men så er jo sannheten at likevel er det i hvert fall en tredjedel av pasientene som vi aldri finner noe årsak hos. Og det er jo fordi vi mangler kunnskap og verktøy. For det er jo en årsak der, vi bare klarer ikke å finne den. Det er så fint at du sier det, for det er jo alltid en årsak, men vi vet ikke alt i dag. Og heldigvis søker vi til forståelse og mer kunnskap.
det er også at det er nye måter å forske på hjernen på i dag på grunn av ny teknologi også gjør jo at det er hårdt å klare å forstå det og kanskje da også gjøre noe med det
Ja, jeg tenker at vi skal være optimister på egne vegne. Se deg 20 år tilbake i tid, og på den enorme utviklingen som har skjedd innen både forskning og teknologi på den tiden der. Så hva som ligger foran oss, det er vanskelig å forestille seg. Og veldig spennende. Veldig spennende. Og så jobbes det jo hele tiden fram nye verktøy, som igjen gjør at vi kan få ny kunnskap.
MR-maskinen for eksempel har stått helt sentralt for veldig mye av det vi vet om hjernen nå. Hvis vi vendrer ned og går videre i kroppen, er det noen kobling mellom for eksempel hjernen og fertilitet, reproduksjon?
Ja, nå er jeg på 10-9, så det merker du sikkert. Men hjernen påvirker jo absolutt alle ting, og sånn som seksualitet for eksempel, det er jo veldig tett knyttet opp mot prosesser i hjernen, forelskelse og tidetrekking og sånn. Så det er i hvert fall viktig, og følelsene våre.
og hvordan de lar seg påvirke av kjønnshormonene som slippes ut fra reproduksjonsorganene da når vi kommer inn i puberteten så tester det seg på systemet hjernen som gjør at følelsene virkelig begynner å svinge og stress har vel også en effekt her at det kan påvirke
reproduksjonsevnen om man er under stress. Og da er jo det gjerne psykologisk stress som hjernen vår lager, og som påvirker andre steder. Og så er det jo forståelig at hvis vi er litt i feit-fleit-måte og skal mobilisere krefter til et potensielt angrep som gjerne kroppen gjør seg klar for, så er det jo ikke det der å legge seg ned og nyte som hjernen gir signal om at vi skal prioritere
Det kan du trygt si, så det har en betydning. Hva er det som gjør at hjernen vår kan fungere så forskjellig? Med at vi har ulike følelser, er det bare miljø og hvordan hjernen former seg gjennom livet? Eller har vi noe medfødt settsystem?
Ja, du forstår hvor jeg vil henne. Ja, du er jo miljøs, tenker du på det? Ja, nei da, det stemmer selvfølgelig at vi har med oss et sett med gener som har noe å si, og da er det kanskje i de fleste sammenhenger mest riktig å tenke på det som risikofaktorer, eller en sårbarhet eller styrker som du har med deg.
et godt eksempel på det er jo det gene som man ofte har kalt for krigergene, ikke sant? Det er noe som man fant som gjorde at det var økt risiko for aggresjon og det å utøve vold, men det slo bare ut, og det var noen kjempe store studier med mange, mange mennesker med, det slo bare ut hvis du hadde hatt en vanskelig oppvekst, sånn at det er flere ting i potten som virker sammen da.
hvor miljøet kommer an på hvilke egenskaper det er snakk om noen ganger så spiller arvet en kjempeskor rolle noen ganger spiller det bare en liten rolle og så er miljøet viktigere for oss
Så bare tenk på, vi har vel 90 milliarder nevroner, som kan forbinde seg til andre nevroner 10 000 ganger. Kombinasjonsmulighetene for nettverk i hjernen vår er jo uendelig stor. Så derfor blir vi jo veldig forskjellige, fordi vi har helt ulike baner inni hodene våre. Og følelsene våre, det snakker vi ofte om at vi må føle i kroppen, men...
Hvordan forklare det? Du mottar informasjon fra kroppen din hele tiden. Veldig mye av det foregår
Det kommer signaler inn som forteller deg noe om hvor du er i rommet, om du er sulten eller tørst, varm eller kald. Det får deg til å gjøre ting. Hvis du er kald, så kanskje du tar på deg en cancer for å holde deg varmere, hvis du er sulten og sånn.
Så det går jo en signaltraffikk begge veier der kontinuerlig, og så er det noe av det som vi blir bevisst av, så er det andre ting som bare skjer under der da.
og så sender vi jo kommandoer i andre veien, sånn, ja nå har jeg et tørstesignal da går vi og henter litt vann for eksempel og det kan jo være veldig tydelig, og jeg jobber mye med utmattelse og det er det ofte mange som sier at jeg kjenner trykk i magen men jeg vet ikke, er det en følelse eller er det fordi jeg er sulten eller er det fordi jeg er tørst kan han gjøre noe da for å få de signalene til å
vært tydeligere og lettere å forstå det må jo være å trene på det egentlig da, altså prøve det er vanskelig å gi noen fasitsvar på det men prøve å sette det i sammenheng og så bli bevisst igjen først og fremst, løfte det frem i lyset prøve å sette ord på ok, nå kjenner jeg på dette hvilket sammenheng oppstod det i og er det så neste gang også når jeg kjenner på det er det akkurat den samme sammenhengen da eller hva er det som er likt og ulikt
At man må føle seg litt fram og prøve å kjenne en ting, kanskje? Ja, og så tror jeg også at når det er så enormt mye ytterst stimuli, så skal man sjekke mail og Instagram og gjerne se noe på TV samtidig. Det kan være vanskelig å få kontakt med informasjon fra kropp og hjerne, nettopp fordi den hele veien må håndtere yttre informasjon.
Ja, det kan jeg være med på, for vi blir jo avledet mye oftere, mye større grad nå enn vi har vært vant til før, kanskje. Sånn at vi ikke rekker å være lenge nok i en følelse eller fornemmelse til at vi skjønner hva det er, for å tenke litt høyt. Ja, det tror jeg. Så det der å senke, jeg blir ofte kallet for hjernestress, men det å ha så mye stimuli hele veien,
Alt det skal jo hjernen bearbeide og få deg å lagre, og mer enn noen gang. Før måtte den forholde seg til akkurat det som var her og nå, men nå skal vi jo forholde oss til resten av verden ganske ofte i løpet av en dag.
Jo mer jeg lærer om hjernen, og jo dypere jeg går inn i det, jo mer sikker blir jeg på at avspenningsteknikker og metoder for å få i gang vagusnerven, at det er viktig for helsa, og kanskje enda viktigere i dag enn det det var før smarttelefonstid. Ja.
Ja, og det er avspenning, mentasjon, mindfulness. Det kommer en del studier som viser at til og med det å skrive en takknemlighetsjournal har en hensikt både for å øke konsentrasjon, ukommelse og forbedre følelser. Så det er fint at noen vil forske på det, sånn at vi kan få verktøy til å håndtere
de livene vi lever? Ja, det er jo, vi vil jo gjerne ha de tallene da, altså vise sånn, se her, det er forskning viser, og så videre. Men husk da at det finnes jo også mange typer forskning da, det finnes god og dårlig forskning også, så man må jo liksom gå og finne ut litt hvem er avsenderen her, og hvordan er dette gjort, men det gir jo virkelig mening altså, at det med tilstedeværelse og det å liksom
Ja, mindfulness, avslappning og teknikker for det. Vi har en plass i helsa at vi må ta oss tid til det. Ja, og så øve seg på å kjenne etter selv. Ikke igjen søke all informasjon utenifra, men våge å lytte litt til det språket som kroppen kommer med, og hjernen selvfølgelig.
Ja, og da vil jeg jo slå et slag for syken vår, som er en del av hjernen i stor grad, kanskje den aller største, at vi må slutte å degradere syken, sånn som vi har gjort i mange, mange år, og tenke på det som en slags B-lag, at det var bare psykisk, ja. Det er kanskje det viktigste vi har, og det påvirker hele kroppen, alle andre sykdommer, igjen tilbake til det med stress, og hva det har å si helt konkret.
at den trenger liksom en få litt høyere status enn det vi har gitt den lov til å ha er det ikke merkelig? det er vanskelig å forstå og jeg har møtt så mange pasienter oppi og nå også har vært hos legen og sagt at alle prøver å finne så legen har sagt at det er sikkert bare psykisk
Ja, ta bort det bare da. Ja, takk. Det må vi slutte med altså. Ja, og heldigvis vet jeg nå at det innvilger mer penger på psykisk helse i Norge, og det er på høy tid. Ja, det er kjempefint at det prioriteres, og det er jo veldig fremme, og det diskuteres og sånn, og det settes på agendaen. Men likevel, akkurat så tenker jeg at vi trenger en slags sånn
PR-byråer nå, det trenger et statusløft, rett og slett. At vi tenker på det som...
den gir deg den viktige plassen i helse og livskvalitet som det fortjener å ha. At vi slutter å si at det var bare det. Og jeg trenger ikke å gå noe særlig lenger enn til egen profesjon, for man begynner med seg selv. Det gjelder ikke bare pasienter, men det gjelder også helsepersonell. Hvordan vi behandler folk som er i ulike...
Hvis du hadde vært helsepolitiker, hva tiltak og vedtak hadde du valgt? Jeg er glad for at jeg ikke er helsepolitiker. Det er kanskje noe av det vanskeligste man kan drive med. For å prioritere i de områdene her. Skikkelig, skikkelig vrint.
Så jeg tror ikke jeg har noe bedre svar på det enn at politisk overordnet er en ting, men det vi kan gjøre noe med er jo oss selv og egen ordbruk og egen holdning overfor andre mennesker. Og hvis alle går litt inn i seg selv og tenker på og bevisstgjør seg på akkurat det, ja, da har vi jo plutselig en stor effekt da. Ja, godt sagt. Og det...
Det å våge å snakke om hvordan man har det. Det handler ikke om å ha det bra, men det å romme alle følelsene. Det er greit å være lei seg og greit å være sint.
Helt normalt, men som jeg sier til barna mine, så det handler jo om hva du gjør med det da. Det kan godt være sint, men du får ikke lov å slå. Nei, nettopp. Det er noe å vite hva retningen skal ta også. Der kommer pannelappen inn i bildet og regulerer og tenker konsekvens og bremser sterke uttrykk. Ja, ja.
Ja, noe annet du tenker er viktig at vi må snakke om når det gjelder hjernen? Du som kan så mye. Ja, dette kunne vi jo snakket om i timesvis, men da tror jeg folk dette da, så vi har vært innom mye. Ja, og så pleier jeg å avslutte med å spørre om du har tre helsetips knyttet opp mot temaet, har du tenkt på det? Ja, da tenker jeg at jeg ville sagt, vær sammen med andre og engasjer deg. Vær sammen med andre.
Vær fysisk aktiv, og gjerne ikke den samme runden på ski hele tiden, men litt variasjon. Og ha et bevisst forhold til stress. Ta deg tid til å ta det med ro. Det var tre gode tips, og jeg er helt enig i det. Og det vil kunne gi oss en bedre hjernehelse.
Tusen takk for at du hadde lyst til å være gjest i helsetipspodden. Det er kjekt å få grave litt i hjernen din. Det er med andre og former kunnskap. Og så takker jeg deg så lytte og håper at det var noe til inspirasjon og motivasjon for at du skal ta bedre vare på helsen din. Og hjernen din så klart. Takk for at du lyttet. Ha det!
Teksting av Nicolai Winther