Hei, kjære lytter. Før dagens episode starter, vil jeg dele med deg at du nå kan få 1200 kroner i rabatt på kjøp av FlexPim, som er en bærbar infrarødt-terapi-enhet som stimulerer cellene til å produsere mer energi, som kan bidra til å reparere muskler, lindre smerte og gi raskere restitusjon. Jeg har mange år ventet på at du skulle komme an enhet på markedet, som er brukervennlig og til en mer overkommelig pris for mange.
Og ble derfor så glad når jeg oppdaget et norsk firma som har utviklet dette. Det er en glede å få et samarbeid med Recharge Health, slik at du som lytter kan få enheten rimelig gøyere. Ønsker du lære mer om rødlysterapi, anbefaler du å lytte til episode 52 med Bjørn Ekeberg. Rabattkoden er helsetipspodden.
Hei og velkommen til helsetipspodden. Mitt navn er Nette Løno, og denne podkassen skal være for deg som søker forsknings- og erfaringsbasert kunnskap om helhetlig helse, og hva du kan gjøre for å leve et friskere liv med mer livsklede. I løpet av sommeren har jeg delt flere meditasjoner som jeg håper du liker og har hatt nytte av. Praktisering av meditasjon er et virksomt fullt verktøy for å senke stress og styrke den psykiske og fysiske helsa.
Jeg er nysgjerrig på å lære alt som kan bidra til at vi kan ha et godt liv og ha et liv med mindre smerter. Og denne episodens tema handler om noe som garantert gir smerte, nemlig fødsel. Tall fra 2022 viser til at det var 51 284 fødseler i Norge. Fødsel kan være hinsidesvondt, og for mange kan det oppleves svært traumatisk. Men må det være så vondt?
Kan vi gjøre noe selv for at det skal ha mindre vondt og gi en bedre fødselsopplevelse? Svaret på det er ja. Derfor er det en stor glede å få Ragna til Sperglasen som gjest, for hun besitter på god kunnskap og erfaring om dette. Ragna har vært jordmor i 29 år og elsker jordmorfaget. Fødsel har vært en del av jobben gjennom nesten hele jordmorlivet hennes. Hjemmefødseler, fødsel på spesialavdeling og på normalenheten fødeloftidstavanger.
Ved siden av fødselene har hun også jobbet flere år på helsestasjon med svergenskapsomsorg, før hun for 21 år siden startet opp Mamma Stork, som en liten privat jordmålklinikk midt i Stavanger sentrum, der hun jobber sammen med to gode kollegaer.
I tillegg til jordmoruddannelsen regner kurs og utdannelse innen kvinnehelse og prevensjonsmedledning, akupunktur for jordmødre, fødsels- hypnose, babymassasje og nå sist innen det danske fødselsforberedelses- konseptet smertefri fødsel hvor hun er sertifisert instruktør. Hun har i mange år jobbet både innenfor systemet men også utenfor systemet som har vært veldig fint.
Nå jobber Egna utelukkende med å holde kurs i smertefri fødsel i Stavanger, Oslo og online. Og så møter hun gravide og nybakte mødre til jordmorsamtaler. Hun har selv født tre barn som nå er voksne og har en norsk mann og bor i generasjonsbolig sammen med sin eldste sønn, hans kone og de sparen.
Jeg har selv hatt gleden av å gå på babymassasjekurs med min eldste med Ragnar og sette stor pris på å lære babymassasje i tillegg til de gode samtalene etterkant. Det er lett å oppdage at Ragnar brenner for faget, mødrene og babyene. Hennes omsorg og imøtekommende er hjertelig og god.
Jeg var også på introduksjonskurset i smertefri fødsel i 2020, men fikk dessverre ikke tatt selve kurset på grunn av en ganske kjent pandemi som oppstod den våren. Men kan røpe at det jeg lærte på introduksjonskurset var til stor nytte for oss under min andre fødsel. I denne episoden skal vi høre om hva smertefri fødsel-konseptet er, hvorfor fødselsforberedelse er så viktig,
hva man kan lære, hvordan smerteopplevelsen egentlig fungerer under fødsel, om viktigheten av å kjenne til oksytusin, partnerens rolle, og hvorfor den er så undervurdert. Og så har Ragna sagt at jeg og dere som lytter skal få oppleve en ri.
Noe jeg i utgangspunkt er veldig glad for at jeg ikke skal oppleve igjen. Men hei, jeg tar en utfordring. Hjertelig velkommen, Ragnar. Tusen hjertelig takk, Anette. Så kjekt det får være. Så kjekt at du har lyst til å være gjest og snakke om dette her, for det synes jeg er så viktig. Det kunne jeg vært mer enig i, fordi fødsel er jo viktig, sant? Og jeg vil si det...
Man kan tenke at en god fødselsopplevelse er en investering i kvinnehilse. Og det er jo sånn at halvparten av Norges befolkning er kvinner, og det er veldig mange kvinner som opplever å føde i livene sine. Og de der opplevelser vi har med når vi føder barn, preger oss kanskje mye mer enn folk tror. Og jeg tror kanskje de fleste kvinner som har født, i hvert fall nylig, kjenner seg gjerne i det her.
Også er det de som kanskje har født for 40 år, så de har glemt ut. Men det jeg undrer meg over er jo at vi ikke, at det er gjerne først nå vi begynner å ta det på alvor, og enda så er det jo veldig mange som ikke vet om at de kan gjøre noe selv for at det skal oppleves bedre. Ja.
Det er veldig interessant akkurat den greia der, fordi det er jo min erfaring også at riktig mange kvinner tenker sånn her at
Vi vet jo ingenting om hva som skjer i en fødsel. Det var ingen peiling på hvordan en fødsel blir, så er det vits å forberede seg. Og også den der med at kvinner har født i tusenvis av år, og det er en kapasitet som ligger i kroppen, så jeg tar det så det kommer. Og min erfaring som jordmor er gjennom alle de her ordene, og alle de fødseler jeg har vært med på, at
For riktig mange kvinner er det en tilnærming, så på et eller annet tidspunkt ut i fødselen blir det vanskelig å holde det der med «jeg tar det så det kommer».
Og det som er, selv om fødseler er forskjellige, for det er det jo, og uansett hvordan man forbereder seg, så er det noen kvinner som får lange fødseler, noen får korte, noen får kompliserte, noen får mer normale, noen ganger kommer babyen enkelt ut, andre ganger krøller det seg litt til. Men det som er viktig er at fødseler, uansett hvordan fødselen ellers utfolder seg,
Det er at som fødekvinne må du dele med de rige som kommer. De rige er jo en del av absolutt alle fødseler, med mindre det er et planlagt kaisersnitt. Og det er der det er så mye man kan gjøre selv. Ikke at du skal gå på kurs og lære å føde. Fordi det kan kroppen, det er en kapasitet som ligger i kroppen vår, sant? Det du kan lære, det er håndteringen av fødselen.
Det er rett og slett å håndtere det smertesignal som følger med når riene bygger seg opp utover. Og der kan du tilgjengelig gjøre virkelig, virkelig mye selv for å oppleve og henge med for å oppleve en grad av kontroll på det du selv kan gjøre noe med som er ditt eget arbeid.
og selv om du får hjelp selv om du har en god partner med som forhåpentligvis er velforberedt eller en jordmor som er på og hjelper deg så er det jo en del av jobben som ingen andre enn du selv kan gjøre sånn at det er ingen som kan puste for deg eller holde roen for deg eller jobbe med å være avspent når livet spenner seg det er en jobb du må gjøre selv og det kan du forberede deg på og det er jo noe av det jeg jobber mye med i dag kan man si og så er det jo
Ofte så er han jo hjemme, og må være ganske mange timer hjemme i starten av fødselen også, før han får kommet inn på sykehuset. Og det kan jo være litt skummelt når det begynner å øke opp med smerter, og skal jeg ringe inn, eller skal jeg ikke ringe inn, og så videre. Så det er så mye sånn
Som er litt usikker, det er jo trygt ofte, og helt klart. Og det er noe av det som jeg også underviser mye i. Blant annet så tegner jeg en sånn tidslinje over fødselen. Sånn at man helt visuelt kan se, det er her det starter, og så er det typisk sånn her. Altså hvordan er riene, hvordan er hele bildet, hvordan er det det føles i kroppen når du er i den der oppstartfasen, hvor du er hjemme de her timene.
Hva er det så som skjer når ting begynner å skifte? Når det lager seg til? Når det bygges opp? Hvordan føles det da? Og når er det da du bør ringe og få flyttet deg hvis du skal flytte fødselene? Og hva skjer så utover i aktiv fødsel? Og det der siste skiftet der, rett før følgeråpning, hvor du egentlig har lyst til å pakke sammen og gå hjem, og den der...
Det der med å miste fotfeste i fødselen kan liksom banke litt på, og så kommer den fylle ordningen og pressefasen. Så du har det der visuelle bildet av den her linjen gjennom fødselen. Og til partneren, hvordan er det hele det ser ut utefra? Hva er det du ser når hun går i fødsel hjemme? Hva er det du gjør når du er hjemme med henne? Hva gjør du når du kommer på sykehuset? Hva sier du når du ringer inn? Det er faktisk lyrt av det partneren som ringer inn. Alle de her ting kan man lære i forkant.
Og det er jo den kunnskap og informasjonen jeg synes er så viktig, og som man ofte må oppsøke selv for å få den der, hva skal man si, grunnleggende forståelse for fødselens gang, liksom. Og det å ha kunnskap gjør at vi føler oss tryggere. Og jeg vil si, kunnskap er ekstremt viktig, fordi
Fordi det å ha kynnskap om hva som skjer, kynnskap om rettighetene dine, kynnskap om samarbeid med jordmålene, alt det, det gir en trygghet. Når det er sagt, Anette, så sier jeg alltid at du ikke kan føde med kynnskapen. Nei. Fordi den er i hovedet, det er intellektet ditt, sant? Når du skal føde barn, så føder du med kroppen din. Så derfor må du i tillegg til kynnskap og informasjon, så gir det trygghet, så må du lære hvordan du skal arbeide med kroppen. Og jeg pleier å si sånn her, hva har du tenkt å gjøre når regjene bygger seg opp?
Hvordan vil du håndtere? Hvordan er det du tenker arbeidet for at du kan henge med? Fordi følelsen av å henge med, følelsen av å være på linje med det som skjer, følelsen av å kunne arbeide med rigene utover, selv om de blir mer og mer krevende.
Det gir en følelse av mestring. Og den der empowerment, nå snakket du om at noen kan oppleve først og fremst traumatisk, det er helt korrekt, de kan være virkelig, virkelig krevende og traumatiske, men det er samme potensiale for det positive på den andre siden, sant? Det der med å oppleve...
den der yes-agministringen og wow, wow. Og jeg har hatt to egentlig veldig ulike fødsler, med en som jeg synes ble lenge, der jeg fikk panikk og bare ville hjem, og sa jeg dritvel i den ungen, jeg kommer tilbake i morgen og er helt sånn rabiat og ulogisk.
Og når jeg fikk beskjed at nå må du begynne å jobbe, så er det sånn, hæ? Nå? Jeg er jo utslett, nå har jeg ikke mer å gå på. Til fødsel nummer to, der jeg følte, ja, den kunne jeg tatt igjen i morgen. Så enorm forskjell på disse her to opplevelsene. Helt klart. Og fødseler er jo forskjellige. Uansett om du føder først eller andre gang, eller om du har en lengre eller kortere fødsel, så
forestil deg at når den der følelsen er at nå driter jeg vel i det hele, nå vil jeg bare igjen, jeg vil ikke være her lenger. Og det ser vi jo
Og relativt ofte vil jeg si at man kommer til en plass i fødselen hvor følelsen av å miste kontroll kan bo. Tenk deg da å ha en plan for hvordan du kan arbeide deg tilbake i kontroll. Fordi det er jo også det smerteforfødsel handler om. Det er ikke bare smerterhåndtering, det er også panikkhåndtering. Fordi hvis du aldri har tenkt at du kan miste kontroll eller få panikk, så har du heller ingen redskap til det. Og når den følelsen kommer, hvis den kommer,
Så kan du ikke tenke ut noe lyr. Derfor kommer regene så perler på en stor, hvor man er i fødsel lenge, og du vil hjem. Det er ikke der det er lyr til å finne opp. Så du skal ha noen mentale strategier med deg inn i fødselen, som partneren din kjenner til, sånn at partneren kan hjelpe deg. Fordi når Rude kan få noe annet å arbeide med enn å sende ut panikk, så er det enklere å bli på sporet. Fordi den følelsen av panikk i en fødsel kommer langt.
oftest når du nesten er der. Så du skal bare ha litt, bare pushe deg selv med noe ekstra, med noe mentalt å gå inn i, sånn at de andre ikke sender ut det her panikk. Da er det enklere å bli i det, selv om det er en krevende plass i fødselen å være. Jo, men bare at det kan være mindre krevende, og litt så du sier at den kan hente seg inn i deg, så du ikke blir bæren i panikken, for jeg har aldri hatt panikk noen gang før, eller senere, og
Jeg har jo migrene, så jeg tenkte at jeg tåler ikke mye smerte, så dette skal jo gå fint. Og så er jo dette her noe annet. Og i migrene så ligger jeg og holder ut til det går over, men her skal du også...
som virker helt sånn uoppnåelig. Ja, altså den der følelsen er dette av, når jeg pleier å si at hvis fødselen er en hest, så i begynnelsen bare lunter litt og går med det, og så kan du sitte i salen og bli værende, og så begynner du å springe litt raskere ut i den aktive fasen av fødselen, og du kommer til det her på, hvor du har lyst til å pakke sammen noe hjem,
kanoperen i så kjempefull fart, og hvis ikke du har noe styring, noen teknikker, en eller annen form for innarbeidet hjelp til deg selv, så er det lett at det er den hesten, men den springer videre. Den springer bare etter i det der seletøy, og så blir du liksom ...
Og det er en skremmende følelse, sant? Heldigvis er det aldri farlig i hvert fall, sant? Det er ikke farlig for deg eller for babyen, men det er veldig, veldig ubehagelig. Og det er så viktig poeng for meg å få sagt at
Du kan pre-frame at det kan skje, og så kan du forberede deg på hva jeg gjør hvis det skjer. Du kan lære hvordan det føles i kroppen hvis det begynner å komme. Hvornår er det jeg kan gå i gang og arbeide sånn at jeg ikke følger kroppen ut når den holder på å springe med meg. Jeg kan gå tilbake og bli jobben, bli jobben, bli jobben. Da må du ha de mentale strategiene på plass før det banker på døren. Ja, ja.
Og hva er de ulike fasene da i en fødsel? Mmh?
og det er sikkert så hårdt altså det kunne jeg snakke veldig lenge om den første fasen av en fødsel er der hvor kroppen begynner å jobbe stille og rolig med lagerier hvor de er uregelmessige både i lengde, styrke og intervall klassisk det kalles i fargespråk latensfasen den kan vare ganske mange timer noen ganger til og med et døgn eller to hvor kroppen liksom begynner å
snører på tannhjulene, men de går ikke helt i hakk enda. Så på et tidspunkt, så går tannhjulene i hakk. Det er der kroppen liksom røyner de her hormoner som lager riger. Da begynner du å få regelmessige riger. Lengden på rigen øker, pausene blir kortere, hele går i mer systematikk. Der går du aktivt i fødsel. Så har du den aktive fasen, hvor rigen ytterover i aktiv fase i fødselen blir lengre,
mer kraftfylle, og pausene blir kortere. Sånn det er sånn eksponentielt på en måte, det starter rolig, det så uff, tar det fart. Og når du så nærmer deg å følge åpning, som er slutten av åpningsfasen, det
Det er der riene kommer på det aller tetteste og det aller mest krevende. Det er der det der potensiale for å miste kontroll kan bo. Når det så kommer full åpning og hodet har kommet helt ned igjennom veknet, så banker press riene på. Og det er jo den siste fasen av fødselen før babyen kommer ut, og du skal...
Hvor det ikke handler om at livmoren lenger skal åpne, åpne, åpne opp. Men nå skal livmoren syve, syve, syve babyen ut. Så det er en helt annen type rier. Det er pressefasen. Og på slutten av pressefasen, det er der babyen kommer ut. Hvor mange presserier pleier du å være da? Det er noen... Det kommer an på så mange ting, Annette. Helt grovt indelt, førstegangsfødende bruker ofte
tre kvarter en time. Flere ganger fødene bruker ofte ti minutter. Og så kommer pressrigene med cirka tre minuts intervall. Så det blir en del pressrigere. Og alt ifra en enkel pressrig til virkelig mange, og noen ganger presser man også over en time, så er det ganske mange. Ja, og så skal jeg ikke presse nå, så jeg sa, hæ? Hvor er det han? Jeg ville bare presse, sant? Og det er jo litt av det her. Ja, og det er også noe jeg underviser for køret, fordi i pressefasen
Nå hopper vi litt, men i pressefasen skal du lære speederen å kjenne. Du skal lære hvordan du skal arbeide med kroppen, jeg skal jobbe med, presse med, presse på, hjelpe livordens arbeid, skyve tilbake min, det er speederen. Du skal også lære bremsen. Fordi bremsen er når jordmor sier stopp, ikke press,
Og det er fordi, da vet vi at helt på tampen når hodet begynner å komme frem, hvis du da stopper, holder, bremser, så kan hyten din lettere tåle tøyingen, og så sannsynligheten for å forrifte mindre. Det er et av konseptene i smertefri fødsel. Det heter press- og slitteknikken, hvor man lærer bremsen, og spideren erkjenner om man trener på det før fødselen. For det som er spesielt, vil jeg si, hvis jeg bare skulle kort sagt det, fordi
smertefri fødsel handler om trening. Det handler om, i stedet for å ta det så det kommer, så trener du på hvordan du skal arbeide. Du bygger betinget reflekser i kroppen. Og du kjenner sikkert til det at når man øver seg på ting, så blir det enklere etter hvert. Så når det kommer til, hvis vi går bare lengst pressriger, så skal du ha lært å
Å jobbe med, øve deg på å presse med, øve deg helt konkret på forskjellige fødselstillinger. Partneren din skal ha vært med, trent på hvor er partneren din hvis du trykker på siden. Hva gjør partneren din hvis du står på knærne? Hva gjør partneren din hvis du står opp og trykker? Hvordan kan partneren hjelpe deg her? Og så skal du ha lært å bremse når tiden er inne for det. Så skal du ha lært pysst.
Pust, det snakker du jo også mye om i dine podcaster. Det er du veldig opptatt av. Som jordmor er jeg også opptatt av det. Fordi i alle sammenhenger i livet, så er pusten noe av det første som ryker. Hvis vi blir veldig stresset, hvis vi blir veldig sværtepåvirket, og også hvis det er noe sånn angst og øro, ryker pusten, så ryker følelsen av kontroll. Hvis du har kontroll på pusten,
Hvis du har trent pust igjennom flere uker, så ligger pusten som en sånn pylsslag i kroppen du kan gå til når det blir vanskelig. Og det hjelper deg til å holde kontrollen, det hjelper deg til å holde fokus. Når pusten er på plass, så er kontrollen på plass. Og det sier jeg jo ofte at vi skal for mange streve med pust, og puste dypt og saktere.
Og det å få øvd seg på den normerolige, så er det så mye lettere å få tak på en normerolig eller har smerter. Så det å begynne å øve på det når smerten er på det sterkeste, det vil nesten være en mulighet å få tak på. Det går. Man kan si i forhold til pustmulighet,
Og smertefri fødsel, så jobber vi jo med en annen pust enn den dype pusten. Og det er jo fordi det er en fødsel og et smertesignal som er sånn intimiterende, det kommer og går og kommer og går, og det er noe kroppsligt hvor den dype pusten godt kan skyve litt mer til livmoren, så vi vil egentlig legge pusten litt opp og ha en mer tempofyllt arbeid som pust, som passer litt mer til heftigheten i riene. Men den er nødt for å trene, så det er der betingelsen igjen kommer inn, at når den er trent,
så ligger den som et pølsslag, så går kroppen derhen når riene bygges opp. Og skal man trene den, skal man begynne på det i fødselen,
Det går ikke. Nei, et eksempel nå er at det pågår et OL, og ingen kommer der og presterer for første gang. Alle har trent, og det som er gøy å se nå er at en del av dem er veldig tydelige på at de sitter og visualiserer. De gjerne står og gjør øvelsene i forkant for å forberede seg inn kroppslig og mentalt.
Ta salve konkurransen. Og det er et så godt eksempel. Ikke at en fødsel er en konkurranse eller en prestasjon, men en fødsel er et megastort arbeid. Så når først din lille barn er skapt, og du velger å gå den veien og bli mamma, så er det no way back. Du kan ikke drite i konkurransen eller hoppe av når det blir tøft. Det er en lekker stykke arbeid foran deg, og når du kroppslig og mentalt
er velforberedt, så er det altså enkelt. Og du har trent masse i forkant, og det synes jeg er så kult med dette konseptet, er at treningen gir deg en fordel når den store dagen kommer. Og det har jo truffet, det er jo ikke fordi du ikke får født uten,
å trene på din reaksjon på smertesignalet, det er bare tansynlig, at du opplever kontroll, å henge med og få en god opplevelse, er så mye større. Og jeg har jo truffet mange kvinner, flest kvinner, som ville ta det så det kom. Og alle får jo født, men den der følelsen av
å henge med og føle seg ikke møte seg selv i døren for det er det som ofte skjer ute i fødselen fordi du blir, du vil bli overveldet av det store arbeidet det er det er jo et menneskes jobb å syte kroppen din hvis man kan si det så, det er et helt stort arbeid og det er så nyttig å ha den der treningen i forkant, liksom du sa med disse trener til store andre begivenheter som et OL jo er store oppgaver store oppgaver
Og hvorfor det, nå sa jeg, smertefri fødsel-konseptet kommer fra Danmark. Hvordan oppstod dette? Må tenne litt om det, for det må jeg være kjærlig på. La meg si det sånn her, selv om jeg er dansk, utdannet jobber i Danmark, så har jeg bodd i Norge i 28 år. Så jeg har aldri hørt om smertefri fødsel. Før min sønn og sviket der, da skulle jeg ha deres første barn for åtte år siden. De studerte og bodde i Danmark den gangen. Og de skulle gå på kurset smertefri fødsel.
Og aller først når jeg hørte det, Annette, helt ærlig, så ble jeg forundret og nesten litt provoseret. Fordi det var ikke min erfaring at det å føde var noe særlig smertefrit i det hele tatt. Og ikke en sånn forståelse av fødsel som sånn heller at man kunne jobbe med å oppleve sånn smerte. Jeg har jo alltid tenkt det sånn det var, så det var, og så hjelper jeg kvinnerne så godt jeg kan.
Det var en sjelsettende, livsendrende opplevelse å være med på den fødselen. Hvis jeg skal ta det helt kort, så var det en ytefra sett virkelig krevende fødsel, med igangsettelse langt over tid, stormriger, rask, rask fremgang, dårlig hjertelyd på, full åpning, en sykekop som ikke funker, og et keisersnitt mot tampene av fødselen. Og jeg var med på den fødselen, jeg skulle jo ta imot han lille gutten der, så
absolutt ikke noe enkelt forløp. Men, og det er det som er så kult og så gjorde hele forskjellen, det var at de to masser en opplevelse fra fødselen som var helt rå,
Det var en sånn, wow, de synes fødsel, det var en helt fantastisk opplevelse for dem. De måtte veldig lege seg for at det ble keisersnitt, men de hadde følelsen av å kunne samarbeide, Martha hadde følelsen av å henge med, av å kunne mestre riene, og hun sa, ikke på noen tidspunkt hadde jeg lyst til å hoppe ut av vinduet, sånn som man ellers hører folk si og sånt. Hun var i det, selv om det var heftig, og
Og det gjorde noe med meg når jeg så at et ytdefra sett så krevende forløp kan oppleves rått. Og det som er nemlig i en fødsel, så tar du ikke, det er veldig sjelden du tar med deg alt det som skjer, men du tar med deg hvordan det føles å være der. Altså følelsen i fødselen, hvordan var det å være der, ikke hva som skjer. Og den opplevelsen der, den bærer man jo med seg fra altid.
Både de gode og de mindre gode. Så der bestemte jeg meg for å ta utdannelsen. Det vil jeg lære meg om. Det her vil jeg lære meg om. Jeg vil ta det til Norge og
Jeg har tatt instruktøruddannelsen hos Anja Bay, som er grunneren av Smertefri Fødsel i Danmark. Det er 14 år pluss gammelt, og det som er kult å kunne si, det er at det nærmer seg 50.000 kvinner som har født med disse teknikkene gjennom alle disse årene. Og det sier jeg kun fordi det er deilig å kunne si at vi kan læne oss til ganske massiv erfaring, at det har noe for seg å ta på alvor og forberede seg før en fødsel. Så det henne har designet og utviklet det her,
Ytterfra egen erfaring, hun er ikke jordmor, var alminnelig fødte der med, fikk et veldig krevende forløp første gang. Sånn opplevelsesmessig, hun fødte helt normalt, men ytterfra sett,
og gått i timer normalt i fødsel, men hun synes det var helt forferdelig, skrekkelig, hun følte seg overkjørt, og hun sa det var helt forferdelig, og så skulle hun føde andre gangen, og så tenkte hun, det her må man kunne gjøre annerledes, så leste hun bøker, og søkte opp, og fant en masse kloke folk rundt omkring i verden, så har jeg gjort det, jobbet med pust, jobbet med avspinning, jobbet med de her tingene, så laget hun sånn lille treningsprogram, som hun bygget opp selv, og fikk en fødsel andre gangen, som var helt lik den første,
Men med en følelse av å sitte i salen på denne galopperende hesten og ha stalen kontroll. Hun syntes faktisk ikke det var vondt. Hun sa at det var som å springe i marathon. Hun var marathonspringer den gang. Fitt og sånt. Det var som å springe i marathon. Det var virkelig anstrengende, men jeg syntes ikke det gjorde vondt lenger. Og så begynte ballen å trille. Så skrev hun i noen blader, gravide blader om det her. Så begynte folk å ta kontakt, og så begynte hun litt at det hadde vært å holde kurs. Så nå er det jo ganske...
mange år siden det. Så det er i bakgrunnen, det er helt sånn organisk vokst opp av kvinners fødeerfaring som ville gjøre det på en annen måte det. Og det er så gøy at hun da, at dette må vi kunne klare å gjøre på en bedre måte. Ja, sant. Og så er vi i en tid nå der han har tilgang på å søke kunnskap rundt ut til verden og bare plukke inn og da
lage en gavepakke til ikke bare til kvinnen for det jeg synes er så fint med dette konseptet er jo at partner blir tatt godt med inn i dette og han skaper en familie sammen
og det synes jeg bare er så veldig fint du sier, fordi det er ikke sånn at man ikke kan lære seg det her, hvis man er solomamma, det kan man sagtens, så har man kanskje en annen med til fødsel, en veninne, søster, mor, som så kan være med på kurs også, men partnerfokuset er stærkt, og jeg tror jeg vil si at
De aller fleste partner aner ikke hvor viktig en rolle de kan spille hvis de lærer å hjelpe de her fødekvinner. Jeg pleier å si sånn her, kvinnens jobb er å føde det.
Partnerens jobb er alt fra å bekjenne til at hormonerne kan booste de riktige gode føttehormoner, til å være rundt kvinnen hjemme i fødsel, til å tracke riene og finne ut av hvornår man skal ringe inn, til å ringe inn og snakke med jordmøtterne inne, til å være kvinnens talerør, til å kunne hjelpe henne med de her
yte fra hip squeeze, halvbenspress, sakrumpress, massage i korsryggen, til å kunne holde henne i teknikkene hun har lært,
til å kunne hjelpe henne i de forskjellige stillinger, til å sørge for at hun får mat og drikke, til å kunne hjelpe henne i pressefasen, støtte henne når hun ligger på siden, stå opp, til å ha dialogen med jordmøteren. Altså, det er så mange ting partner kan gjøre, annet enn å sitte i en stol og holde en klut. Og den opplevelsen for en fødekvinne å ha en partner som faktisk er helt fremme i skoene, og er der for henne der hvor himmel og hav kommer til å gå i ett for henne,
kommer aldri til å glemme det. Og på jordeskolen gikk jeg med jordemod og sa at det er det beste silsmisseforbyggende tiltaket man kan gjøre, det er faktisk å være der for sin fødtekvinne den dagen hun føder. Men partner skal lære det. Det er ikke så lett inne i den der verden, for i dag så føder vi jo
på fremmed grunn, med fremmede folk. Så han kom inn i denne kvinneverdenen for partneren, og så bare steppe opp på denne fødestuen. Partner skal lære å lese sin fødekvinne, skal kjenne til forløpet, kjenne faserne, vite om hvordan partneren kan påvirke smertesignalet ytterfra. Hva partner kan gjøre for å hjelpe fødekvinnen til å bli i kontrollen, bli inn i den bobler hun går inn i når oksytosinet stiger i kroppen. Så partner er så ekstremt viktig. Og i tillegg til det,
Så har partneren også en egen fødselsopplevelse. Det er ikke bare det å være der for kvinnen, som er selvfølgelig veldig viktig, men partneren bør også ha sin opplevelse med, kunne jeg hjelpe henne? Hvordan var det for meg å være med? Opplever jeg mestring på det som var min del av fødselen? Ja, for de ble jo ikke stort kostet etterpå. Etterpå det jeg har fått med meg, det må jeg ikke spørre om jeg har med meg, men jeg var jo...
samtaler på sykehus og alt sånt. Men det var ganske heftig å sitte og se på. Og dere tror det er mange partners som
så gjerne skulle kunne steppe opp med, men så blir det litt råtvilde, og litt sånn, hva skal jeg gjøre, sant? Og det snakkes litt om, at partnerer har sin egen selvstendig opplevelse av fødselen også, og så blir det kvinnen som er født, og kvinnen som er rige, og kvinnen som har fått en rift, og kvinnen som skal amme, og alle de der tingene. Så det å kunne gå inn i denne fødselen med følelsen av
Det skal vi gjøre sammen. At fallet skal... Vi skal være et velforberedt team. Vi skal jobbe i lag om det her, og vi skal lande inn i denne foreldrerollen med å ha jobbet sammen. Og det synes jeg er det aller beste med konseptet. Det er på en måte det der med å
nære det der fellesskap og teamfølelsen samarbeidet og helt konkret du kan jo ikke ta det her sånn for det fyller mye undervisningen men hva er det egentlig du skal vite partner kjenne til
Fordi det er partner som er det trygge gjennom hele tidslinjen. Partner som er med fra starten når de bygger over i aktiv fødsel. Der er kanskje jorma 1 og jorma 2 og jorma 3 med i de lengre fødselene. Så det at partneren skjønner hvor viktig han er for den der tryggheten. Ja, for det er den eneste trygge rommet her egentlig. Vi kommer inn som jormøter med farge vårt, men vi kjenner ikke fødekvinnen. Det er partneren som er tett på.
Nå ble jeg underskjermet på at mennene vil være med på dette. For det er jo litt sånn, skal vi begynne å gjøre noe? Er det ikke bra at kvinnen skal gjøre det? Det er så deilig å kunne si at når jeg har...
hvis man tar mannepartnere, det er jo dem der flest. Når jeg har menn med på kurs, så kan jeg godt se noen som er litt skeptiske i starten. Og når vi har en intro-runde, så kan kvinnerne godt si, ja, så tok jeg han med, eller han skulle være med på kurs. Og så den forvandlingen som skjer i løpet av kursen, når partnerne forstår hvor viktig de er, det behandler bare en kunnskap. De skal skjønne hvordan
deres tilstedeværelse og trygghet og hjelp kan gjøre at hun føler seg enklere. Men så er de jo så på. Du skal se, de ligger og kryper ned på gulvet og holder foten og presser med henne og holder på med masseer og kikker henne i øynene og holder henne på sporet med pusten. Det er så kult. Så de er virkelig med, altså. Så godt. Jeg vil jo tro at noen tenker, skal vi jo ikke holde på med det? Må vi være med på dette her? Og det er jo...
Når jo jeg fødte i 78, og når pappa var med på både meg og søsteren min fødsel, så ble vi født i 75, men det var ikke så vanlig. Det var bunnt i mennen å være med. Og jeg har blitt fortalt at når søsteren min ble født, så var
Det var jo læringen sånn at man fatterne var i vei igjen. Ja, og hør, altså historisk, hvis man skal lage et lite tilbakeblikk, så forrige gikk fødsler hjemme på, frem til starten av 50-tallet i Norge, der var minnene med. Der var det hjemme i deres hus, der kom en kjent jordmor, distriktsjordmor hjem, salgt,
Så flyttet fødselen inn på sykehuset, og gjennom hele 50-tallet og 60-tallet, så fikk menn eller parter ikke være med. Da kjørte man inn og leverte fruensiden, og så fødte hun, og så kom han etter. Gå på jobb, og så ringer man kanskje. Gå på jobb, og så ringer man. Tinker den. Ja. Tinker, sant?
Også for kvinner som skulle føde uten partneren sin, så kom partneren med rundt 70. Så ble partneren litt og litt og litt involveret i fødsler igjen. Men da var det mange som syntes partneren var i veien, fordi de var ikke forberedt. Det var ingen som hadde sagt, hva er rollen din nå når fødslen foregår på en kvinneklinikk, på en fødeavdeling hvor det er jordmøter og leger og det er utstyr og alt sånt. Så man har jo ikke tatt på alvor at mennene plutselig skulle inn i en kvinneverden.
Og det er fødselsfavoritetet, så kan det trykke dem på hva de egentlig skal gjøre der i en eller annen samt. Hva er så rollen de er? Og så er de en kjempe ressurs for oss. Jeg har tit sagt at hvis ikke partnere var med, så skulle vi ha vært dobbelt så mange jordmøter på jobb. Fordi de aller fleste partnere er ovurderlige støtter for deres fødekvinner.
Men uten at de vet hva de skal gjøre, så blir det jo kanskje at de trenger dobbelt mye jomor for at de skal ta vare på fara også i tillegg. Det er faktisk ganske sjeldent, men ja, det er det. Så sitter de nå pen på en stol og holder meg i hånden og har denne kluten og sånn. Altså jeg har tatt imot virkelig mange barn jeg har kanskje
Jeg vil si det kan telles på en hånd hvor mange ganger jeg har opplevd en far som jeg faktisk besvimte. Det er godt nok sjelden, for de fleste vokser jo med oppgaven, men følelsen etterpå er jeg ikke helt kunne oppleve.
så han hadde haft lyst til, den kan jeg nok høre mange har. Også de flere ganger før den, så kommer man på jobben og spør partneren, kunne du hjelpe henne første gang? Så var det litt sånn, nei, nå følte man jo egentlig litt magtesløs, og jeg visste ikke helt hva jeg skulle gjøre, men jeg var der nå. Så det handler mye om å få kunnskapen og kunne lære å lese den her kvinnen, og da har du masse verktøy i verktøyskassen, du kan ta frem og hjelpe henne med, at du kender til det før fødselen er. Så,
Så hva er det da en lærer på et sånt type kurs? Hvis jeg skulle sagt det bare helt, helt kort, så ville jeg sagt du lærer smerte- og panikkantering. Og det har noe med å gjøre at vi faktisk har ventet på alvor at
Det er et svært signal forbundet med riger. Det kommer til å bygges opp i et eller annet følelse. Så ta nå på alvor at det er en kjempe stor jobb, så du lærer å håndtere riger. Og det lærer du ved trening.
Fordi det å ta det så det kommer, og alle kvinner vil jo gjerne bare puste og slappe av i fødselen. Det er bare et yt over på tidslinjen, så blir det vanskelig. Du laver en pusteteknikk som heter labopusten, som er en rask arbeidsmåte å puste på. Det er bil nummer ett. Bil nummer to er
Arvspenning som vi kobler opp på noe vi kaller fikspunkter. Det heter kombinasjonsarvspenning hvor du lærer å reagere med arvspenning på spenningen som livmoren gjør. Nummer tre er at du lærer press og gi slipp teknikken. Som vi snakket om litt tidligere. Du lærer å gi gass under pressingen men også å brenne sånn at jordmoren sier stopp for å bygge rifter. Så lærer du
kroppens apotek å kjenne. Det vil si at du lærer hormonerne. Hvordan kan man booste de gode hormonerne? Hva er oksytusien for noe? Hvordan virker det i forhold til adrenalin? Hva kan man gjøre for å booste de der hormonerne som lager riger? Og så er det akkurat å tenke at nå skal jeg remme seg opp det femte benet.
partnerstøtte og møtet med fødestuen. Det er hele det der ytre. Hvordan kan partneren bli godt forberedt? Og hva gjør du når du møter jordmor og fødestue i forhold til informert samtykke, rettighetene dine, godt samarbeid? Så det er en helt sånn kompleks av ting du lærer. Du øver deg, og der får du tilgang til lydfiler. Fordi treningen må innøves helst daglig i
fire uker ish, sånn at det legger seg som en betinget refleks. Sånn at når du kommer i fødsel, så reagerer du ikke instinktivt. For forestill deg hvordan du normaltvis reagerer på et smertesignal.
Spenner deg og knytter en skjeve nedover og puster over fladisk og smerten blir mye høyere. Du klemmer fingrene i bildøren og så skjer akkurat det. Du klemmer fingrene i bildøren eller for å smekke et eller annet så er det sannsynlig for at du kan slippe kroppen og slappe av. Det er ikke særlig stor. Og den reaksjonen skjer litt i fødselen også. Fordi det er et smertesignal som bygger seg opp. Så det er så lett å komme til å spenne med, bli anstrengt i pusten og bygge på.
Så du skal lære å reagere. Du skal bruke innlært reaksjon i stedet for instinktiv reaksjon på det her smertesignalet. Hvis jeg bare skulle si litt om det med smerten i fødsel, fordi smertesignaler fungerer sånn her, at når vi opplever en smerte i kroppen, hvis man snakker fødsel, så vil det være rismerten, og det er jo fordi mormunden skal åpne seg opp.
at hun trykker ned et libra og blir dratt langs, og da bukker hun det til babyen. Det er det ordningen er. Masse nerveender i librahalsen, det er godt innervert. Det vil si, det sendes et smertesignal ut. Smertesignaler reiser langs og rykker opp til hjernen. Så det gjør alle typer smerter, også fødselssmerter. Når fødselssmerter treffer hjernen, det som skjer med en smertefri fødselforberedt kvinne, det er at hun sender en innøvd
tydelig reaksjon tilbake, hun går på jobb, begynner med pusten sin, hun kan slippe i fikspunktene, og det fundamentet at ikke hun freaker ut og spenner opp og asser der, det forteller hjernen hennes. Den her smerten, den er ok, den er trygt, den er hensiktsmessig. Og det er et veldig godt fundament å stå på inni fødselen. I tillegg til det så er det sånn at hjernen vår har en begrenset oppmerksomhetskapasitet.
Det vil si at når det er mange ting den skal jobbe med, fokusere på, lese på på samme tid, så leser den hvert enkelt stimuli litt mindre tydelig, hvis man kan si det sånn. Så den her kvinnen som har de her teknikkene innarbeidet i kroppen, hun bruker noe av sin oppmerksomhetskapasitet på å gå inn i den her pusten. Hun bruker noe på å gi slipp i fikspunkt og jobbe med arvsspanning.
Teng så hvis partneren kunne komme inn og jobbe med noen av de teknikkene partneren lærer, hip squeeze, massage, press bak i ryggen så hjernen også skal lese på, så er det mindre kapasitet i hjernen til å tolke og lese smertesignalet. Og det er interessant når vi setter det i system, at vi kan lyre hjernen litt til å fokusere på andre ting som vi jobber med, sånn at smert fyller mindre.
Forstil deg, man ser det lett hos små barn, hvis de, forstil deg en treårig som er ute og lager springer og dette, og får skrupser opp på knedet. Det er jo en lesjon i hyten, det sender beskjed til hjernen, det er vondt, vi trøster og sånt, men hvis vi så forestiller oss at etter en liten stund så blir det her barn opptatt av et eller annet morsomt som skjer ved siden av, eller som har oppmerksomheten,
så kan det nesten glemme at det var vondt. Det er jo ikke fordi det ikke sendes smertesignal fremdeles fra skrupsår, det gjør det, men hjernen den leser det dårligere noen ganger. Og når man setter det systemet i fødsel, så er det en måte å
holde kontrollen på det smertesignalet sånn at det er deg som er med å styre det i stedet for at det styrer deg fullstendig. Hva har du ingenting å fokusere på, ingenting du har trenet, så fyller smerteopplevelsen liksom hele hjernen, så føles den større, sant? Så det har noe med å
Å forstå mekanismer som er bak, og hvorfor det er lurt å ha noen andre ting å arbeide med, for hjernen kunne lese smertesikralen. Med kompleks sammensettelse, det er så fint at vi vet at det går an å gjøre det. For det er jo det der å forstå smerte, og med metoder,
gjør at smertene oppleves. Det er jo det akkurat det samme som pågår, bare at signalene sendes svakere.
som er for enkelt og det er kult hele den kompleksiteten i hvordan man kroppsligt og mentalt kan gi kroppen noe andre arbeid med enn kun å forholde seg til det der smertesignalen i rigen og når man setter det i system så blir det ganske stilig å se hvordan det blir mer et fokusert arbeid enn det blir en sånn hva skal jeg gjøre nå? man går på jobb og det ligger i kroppen det er trent, det er innøvd
Og det er veldig interessant, og det er utrolig fint å snakke med de der kvinner som kommer tilbake og forteller sine fødselshistorier også, fordi de smertefri fødselsforberedte kvinner har like forskjellige fødsels- og kvinner. Ellers, ting kan gå annerledes enn man har drømt om. Det kan være...
og hvis du sjavde i bekkenet, eller det var noe med hjertelyt, så gjorde det blitt helt annerledes, du kunne ikke være i vann, så du hadde drømt om, du kan aldri vite hva som skjer i en fødsel, og du kan aldri forberede deg til en bestemt type fødsel, selv om man kan fristes til å tro det, en fødsel,
går sin egen gang, men du kan ta kontroll på det du selv kan, nemlig ditt eget arbeid. Du kan lave og jobbe med det, så noen gang blir din fødsel, det så kommer din vei. Så det synes jeg er en viktig ting å ta med seg, at fødsler blir så de blir. Hva fødtefeen har med i kjøven? Det vet vi ikke før fødslen er over, men vi vet at det er riger
Og det kan du jobbe med å forberede deg på. For der kan du ta kontroll, sant? Og det synes jeg er en fin måte å tenke på, at man kan dele det litt sånn opp. For det er så lett at fødsel blir en prestasjonsting. Vi skal være gode til det i år. Vi skal føde greit og uten epidural og normalt. Det vi skal er at vi skal jobbe oss gjennom det som nå blir vår fødsel. Og ha den der følelsen av...
Gå inn i det arbeidet som du har forberedt deg på, og så blir fødsel som det blir. Ja, og det som jeg har hatt flere enn jeg jobber jo en del med fertilitet og forberedelse til fødsel med behandling og det som har slått meg som jeg har vært så overrasket over, er jo at en del har blitt så skuffet over at det har blitt keisersnitt. For jeg har jo ikke født skikkelig. Og det har jo også kanskje med at
enn at jeg setter for seg at det skal skje, og det er det eneste følen har kontroll på, og så skjer ikke det. Og det der med jo, altså det er jo helt rått at det er noe jeg kan føde på den måten, når du ender, altså, der er det mer smerte å ytte på, altså det der med å, jeg undrer om jeg blir,
hvordan ender det med at han er skuffet over sin egen innsats fordi det ble et keisersnitt? Hva tenker du om det? Jeg synes det er så veldig, veldig trist. Og jeg vil si det er jo et begrep man kaller keisersnittsskamp, som er absurd egentlig at det er oppstått som sånn.
Jeg vil si, og det snakket vi litt om også før vi startet opptak nå, men jeg har vært med på nesten 2000 barn, jeg har vært med på enda mange flere fødseler som ikke har rukket og født hjemmefra i jobb, og jeg har med hånden på hjertet aldri, aldri noensinne gått ut av en fødselstype eller ut fra et keisersnitt og tenkt,
Hun var dårlig til å føde det hun er. Og et keisersnitt er en kjempe, kjempe, kjempe stort arbeid å restituere etter et keisersnitt. Og veien derhen til å beslutte et keisersnitt i fødsel er oftest lang og krevende. Og
Så man kan si at de kvinner som går mot kaisersnitt, de har ofte jobbet ekstremt mye i forkant. Sånn at det er et kjempearbeid. Så vil jeg si, den der følelsen av som jeg kan, jeg har jo mange ettersamtaler også, jeg snakker med kvinner som har født også kvinner som har hatt kaisersnitt, den der følelsen av at kroppen har forbrunnet meg, jeg fikk det ikke til, den er langt fremme hos riktig mange, og riktig mange trenger hjelp til å skjønne
hva skal man si, både skjønne forløpet, men også finne frem det der med å kunne bli stolt over egen innsats. At det er utenfor din greie når du blir et kaisersnitt. Og at du alltid i de rammerne du har, den plassen, den settingen du er i førstelig, gjør det aller aller beste du kan. Så det er trist, men mange trenger hjelp til å pyssele de brikkene på plass, vil jeg si, hvis det er et
en sårhet eller en skam eller en utestrekkelighetsfølelse etter et kaisersnitt, så skal man finne et menneskesnakk med å få en ordentlig god eftersamtale, sånn at de kan legge seg på plass, så man slipper å gå og bære på det hele livet. Det kan være ganske tru. Ja, og det er så viktig det jeg vil prate om også, for vi er jo så heldige også at vi har nå
for at det kan også være den måten å få et barn på. For ellers hadde det vært en annen krise. Det er helt klart at keisersnitt retter både møtres og barns liv, og det er så fint at vi kan det, og det skal vi være takknemlige for. Når jeg snakker med kvinner, så hører den forklaringen hjemme i den rasjonelle delen, fornuftmessig del av vår hjerne,
så er det alltid en emosjonell del som lever litt sitt eget liv, men likevel, så man kan sagtens være takknemlig for at det blir et kaisersnitt, og det blir en frisk og fin baby, men være laser for å skuffe det over. Det er ikke bleisen man trenger. Så det er et stykke arbeid å få liksom... Og der er jo den der ettersamtalen så viktig, og jeg kjente jo på hovedpartiet
Litt på skam fordi at jeg fikk panikk og ville vekk fra fødsel. Veldig rare følelser sitter jeg gjennom etterpå og tenkte lenge at jeg orker ikke en tilfødsel. Men hvor mye av den skammen kunne forløses da i en sånn samtale som
vi satt i ittyd baby massasjekurset der du skapte en krok med trygge rammer og møter hverandre og forståelse og så blir liksom deler den skammen litt sånn vekke med bare å få snakket om det og skjønne at og jeg er ikke alene om jeg får panikk under en fødsel, det også kan være normalt. Helt klart og det er jo den der kunnskapen som
Hvis man har den fra før, så er det kanskje enklere ikke å kjenne på den skammen etterpå, men når det nå er der den der uroen eller skamfølelsen, så skal man få hjelp til å håndtere den. Det vil jeg bare ha sagt til de som lytter på. Hvis du har hatt en tøff opplevelse når det kommer til din fødsel, jobben det var, eller møte med helsepersonell, eller når forventningene kanskje ikke...
ble sånn som du hadde tenkt, realiteten ble en annen når du kjenner på de her tingene. Vi trenger ikke at du går og bærer alene. Det har faktisk aldri vært meningen vi skal. For lenge siden så lepte vi i større sammenhenger og hadde flere folk rundt oss som har opplevd forskjellige ting, og så var det noen som kunne bære rommet, lytte, høre, forklare, sette det inn i en kontekst slik at du slapp å gå og bære alt det alene, for det er faktisk ikke meningen vi skal. Nei.
Det skulle vært en flok. Det skulle vært en flok. Det skulle virke. Det er ikke bare sånn grupper i å arbeide til hver en flok. Du kan lufte ting og snakke med ting. Så trenger du en jordmor eller en psykolog eller noen andre som kan gå inn i de her samtaler og få... Jeg sier, hvis fødselen spøker etter hver som tiden går, den har ikke lagt seg som en livshendelse som du kan bære med deg på en måte uten at det blir for...
energikrevende, eller at du
Det unngår å snakke om fødsel. Når andre snakker om fødsel, så får du en klok i halsen og må gå vekk. Så mye makt skal den ikke ha. Den skal finpysses og slipes litt, og du skal kunne bære den med deg på en god måte, uten at det blir så energikrevende. Det fortjener du. Det her med kvinnehelse og fødselsopplevelser, synes jeg er en viktig ting. Jeg har også jobbet med kvinnehelse og tatt celleprøver og sånt igjennom mange år. Jeg kunne godt ha en kvinne som kom inn til en celleprøve og sa at
50 og 60, og hvis vi ikke kunne til å snakke om fødsler, så kunne kvinner fremdeles gråte over fødselensidighet som var 30 år siden. Det er jo ikke greit. Det skal ta så mye emosjonell energi at vi går og føler oss skamfulle, eller at det var ikke greit. Det er...
Sånn skal det ikke være. Nei. Skal du søke hjelp og få det, og ikke gi deg før du har funnet det der mennesket som faktisk kan hjelpe deg med å få pysle de her pyslebrikker på plass, sånn at du kan bære det med deg på en ok måte. Det er fint du sier. Ja. Det er viktig. Det er viktig altså. Det er det. Og så er det jo en ting som jeg tror, når man nevnte det et par ganger også, og så
Har han en hardt om det, så tenker jeg det er sikkert noe som er bra. Men oksytosin, hva er det? Å!
og noe særlig begrepsmål ja, fordi det er det er mitt absolutte favoritt jordmorord, oksytusin og hvis jeg spør folk sånn generelt når jeg holder kurs i start av kurset, hva skriver oksytusin på tanken din, hva er det du forbinder med det her så er det folk litt sånn, jo det er noe med happiness og kjærlighet, det er det det er vårt, it's the hormone of love liksom, sant, men når jeg så kan fortelle at oksytusin er det
Det hormonet som er hele fødselens bensin, det er det hormonet som får limormysklen til å lage en muskelsammertrekning som jo faktisk er det samme som en ring. Og det er det hormonet som i tillegg til å drive fødselen frem og lage muskelsammertrekninger som åpner limoren opp, det er det hormonet som også har et smertelindrende effekt i fødselen.
Så det hormon vil vi godt ha mye av i en fødsel. Det er det så er hele fødehormonet. Det produseres i hjernen, så slippes det ut i blodbanen via hypofysen, og så går det i blodet rundt i kroppen, og på limoren så sitter det oksytosinreceptorer som fanger oksytosinet og lager en muskelsammeltrekning.
Og det er det som skjer utover i fødselen. Det som er kult med oksytosin i en fødsel, er at man kan være med og påvirke det selv. Og det er også kunnskap som jeg synes fødekvinner og fødepar skal ha. Fordi for å produsere rike i oksytosin, så krever det primært en viktig ting, nemlig at kvinnen føler seg trygg. Trygghet er det viktigste for god oksytosinproduksjon. Og så kan du tenke deg
at her kommer partneren inn i bildet. Fordi partneren er den trygge som vi snakket om tidligere gjennom hele tidslinjen. Og det er fordi det er et gammelt, evolusjonært, utviklet konsept, det her med å reprodusere oss og føde barn. Og når vi fødte barn for lenge siden i skog og hyler og rundt omkring, så har vi utviklet en evne til at hvis vi føler oss stresser, tryger, redde,
Som man kunne når det var et farlig dyr, eller det var uro i stammen, eller hva det var. Så har kroppen en evne til å stempe oksytosinproduksjonen og sette fødselen litt på hold. Så går rierne litt i stå, det går trekk, det blir slakt, det hele, sant?
Og det skjer faktisk ofte. Det kan jeg ofte oppleve med kvinner som kommer inn på fødeavdelingen, så har hatt gode riger hjemme, så kommer de inn, så er de forsånet på veien i bilen. Det er bare oksytusiene som dropper. Så det å vite hva er det du som partner kan gjøre for å trykke henne i fødsel. Helt konkret med alt det du lærer på kurs og alle de teknikker du lærer, men også bare ved å være den der trykkes og tørrvær tett på gjennom hele tidslinjen.
så oksytusin er altså uten oksytusin så lager vi ingen ringer det er også oksytusin som er i spill når man blir kjent altså når man dater når man har den der de der sommerfugler i magen når man egentlig har den attraksjonen som ligger under det er oksytusin det er oksytusin som er kraftig i spill når man lager barn altså når man har sex det er oksytusin som driver fødselen frem lager riger, smerte, lindre
Etter fødselen er det gjennom med også oksytosin, som får livmoren hennes til å trekke seg sammen, slik at morkakken løsner, eller morkakken kommer ut og minimerer bløtningen. Så er det oksytosin som sørger for at det kommer melk ut av brystene, for det aktiverer melkeutdrivningsrefleksen. Og i tillegg så piker oksytosin etter fødselen. Og nå vet vi at det er vår kjærlighetshormon, det betyr at det er det hormon som i høy grad
sørger for bonding tilknytning og hele den der forelskelsesfølelsen i de her lille barn, eller ikke forelskelsen nødvendigvis, men den her jeg skal i hvert fall beskytte deg resten av livet sant, altså den der vokstusin, så det er vår det er number one forplantningshormon faktisk, det er art til å, sant
Og det der med å vite hvordan det fungerer i en fødsel, og du som partner kan være med og booste det, sørge for det, både med trygghet, med berøring, med hjelp i alle de her ting du kan lære, gir jo et godt utgangspunkt for en fødsel som ruller og går. Eller du skjønner hvis det stopper opp.
Det er jo bare fordi at legen kommer inn og vi blir litt spente nå, og hun blir litt redd, og så skal vi ha ro på igjen. Jeg var med om det ble fortalt at legen kommer ikke inn, men at det er noe, ja. Så det at legen kommer inn kan jo være sånn, åh, hva skjer nå? Og ja, da stopper det litt opp, ja. Jeg har sett så mange ganger når det er et eller annet, sant?
Det sier jeg også på kurs, altså er det noe du blir urolig over, så spør i stedet for, så står det en jordmorstudent og en jordmor liksom og kvisker litt borti der, og så tenker du, er det noe galt? Den leken sa ingenting, og så det er en subtil mekanisme hvor du sier, så lekker den seg litt, jeg venter litt med å føle at det var et eller annet noe, sant? Så forstå de mekanismer og ha konkrete verktøy med, så du faktisk kan gå inn og jobbe videre
selv om det er ting som kan skje underveis, så at du har et godt fundament og forståelse for hva vi kan gjøre selv. For det er så mye. Så trygghet er jo da noe av det viktigste. Det er det aller viktigste. Og så for de som da ikke har mulighet for å ta kurset, er det noe som du kan gi ut litt sånn hint, eller noen kan øve på utenom? Nei,
Jeg pleier jo å si i forhold til apspending, hvis jeg skulle gi et tips, hvis du ikke har kommet på kurs og lærer denne kombinasjonsapspendingen, så tenk på hendene dine i fødselen. Hendene er noe av det første som knytter seg. Du holder stramt i en hånd. I hjernen vår, den sensoriske delen av hjernen, der tar hendene mye plass.
Det er ikke hendene vi opplever verden med, så hvis du har fokus på hendene og fokus på at de alltid skal knyte seg, men de skal være avslappet, så får du et fokus som kan være riktig hjelpsomt for deg. Og når vi knytter ned, det er egentlig signaler for at det er feit leit, og nå skal du... Vi vil ikke der, vi vil ikke vekk fra feit leit. Oksytosin er jo så langt vekk fra feit leit, så du kommer seg ned i to...
syvpetsk og pasivpetsk vi har i kroppen så det er jo veldig sånn så det er helt klart at hender er superviktig det er et godt poeng og så vet vi at det sammenheng mellom det å knytte nerver
Diagfragma og bekkene. Sånn at når vi er knyttet nede, så vil skjevet knytte seg. Diagfragma, diagfragma og bekken muskulaturen begynner å stramme seg. Og det er jo i hvert fall en sympatisk aktivering. Og jeg har tegn på at her skal du jo ikke inn i ro. Her er det... Og da vil smerten også stige. Og er det noe du ikke vil i fødselen, så er det at
Beggenbunnen er aktivert. Nei, særlig. Vi vil jo riktig gjerne at den gir slip. Og det du sier med kjeven, helt tenker jeg fullstendig likt. Fordi vi har jo lett tendens til å stramme kjeven når det er noe vi er utfordret med. Og vi pleier faktisk som jordmøtre ofte å si at åpen munn gir åpen bunn. Fordi det er en sammenheng mellom kjeve, munn og beggenbunnen. Og det starter...
med hendene, så er hendene et riktig godt sted. Så det er i hvert fall en helt sånn konkret ting å ta med seg at hendene er riktig viktige. Ja, og så også det der med når skuldrene går opp, så øker det jo opp smerte. Så det var jo noe av det lille introduksjonskurset jeg nådde da. Ja.
som jeg fikk med meg, som jeg syntes var så fint å gi som oppgave til samboen, men med at «Sørg for å holde skuldrene dine nede og bunne dem gå og press dem ned». Og det kjente jeg så godt, for det der å ha en trygg hånd på skuldrene i den der omsorgen, så kjente den her «Du til stede, passe på meg, skuldrene går ned, smertene går ned».
Så fint. Og vi fikk jo ikke øve på alt det andre, men bare det i seg selv hadde veldig god effekt. Så utrolig fint. Og sammenligning med første fødsel der jeg følte at jeg ikke ville at han skulle røre meg, og jeg var irritert over at han bare var satt der. Han hadde jo aldri holdt noe til å gjøre. For alt ble feil. Til det å gi han noen oppgaver av å passe på meg. Ja.
bunnene knutte ned strekk ut hendene mine press skuldrene ned, hjelp meg med å puste så hadde jeg også en sånn timefølelse vi lager familie sammen
Og det er så godt poeng, og jeg pleier å si til kvinnerne og partnerne som er med på kursen, eller egentlig mest til partnerne, at bare husk at det du hjelper henne med den dagen, det glemmer hun aldri. Og det er sånn det er, og nå er det jo noen år siden du var født, og du husker fremdeles den der følelsen at de gjorde det faktisk sammen. Så det der med å ha en partner, så
Og det er det der konkrete, det der med å ha kynskap, hva er det, nå har man oppgave, du skal gjøre sånn, du skal gjøre sånn, og så er det til og med noen ekstra ting man kan lære seg, og den følelsen bærer man med seg, og det er et riktig godt springbrett inn i foreldreskapet, at vi gjorde det sammen, du kunne merke han var der. Det er altså en god start, sant? Det er det, så det er...
veldig fint også er det jo mye mer så jeg er veldig fornøyd med to barn og så eneste grunnen du skulle vært på nummer tre hadde vært på tattakken det er helt uaktuelt jeg er
Jeg pleier å si at de som går for mer enn to, de er ekstremt sportutøvere. Det er heftig. Det er heftig, og det er jo også, man kan si fødselen er jo hele det der overgangsvinduet fra graviditeten inn i foreldreskapet, og det er noen tidsbegrenset perioder foreldreskapet var hele livet. Så det er du liksom på i forskjellige... Så da er jeg ikke veldig fornøyd. Ja, det er veldig godt. Er det nok, ja...
Du tenker, ja, du skulle ta oss med på en ri. Jeg skulle ta meg med på en ri? Nå har vi jo sagt det. Det kan jeg godt gjøre. Ja, for det er jo ikke bra. Alle som kommer på kurs for en ri, og når jeg holder sånne intro-kurser, får man også en ri for å kjenne litt det der med hva er det egentlig som skjer i kroppen seg. Det kan vi godt ta oss tid til. Fordi
Jeg vil gjerne illustrere hva det egentlig er, hvordan det føles i kroppen, når du forestiller deg at det kommer en rig, og jeg skal snakke deg gjennom en rig om et øyeblikk, jeg skal gi deg en rig som bare et minutt. Og i den rigen som kommer nå, som jeg skal guide deg gjennom, så skal du forestille deg at
reaksjonen på rien, altså det du gjør med kroppen, det er kynkoblet opp på smertesignalet i rien. Så nå lager vi at du ikke er gått på noen køres, du har ikke lært noe, du bare tenker at jeg tar det så det kommer, og så har du kommet ut over på denne tidslinjen, og nå er det godt tak i de her riene, så du kommer til å reagere på denne rien som du ville gjort på et smertesignal ellers.
Og der vil hen er at når rigen kommer nå, og den her store livermuskelen strammer seg opp og på, så kommer muskelen din rundt til å stramme med. Så hvis du sitter deg godt til rett i stolen der du sitter, og hvis du er med hjemme, så kan du nå få en ri, selv om du ikke kanskje har hatt det før. Og så skal jeg guide deg tydelig. Så nå forestiller du deg at du merker at
Pausen nærmer seg slutten, du begynner å morre litt i marken bak i korsryggen, og denne store limermyskelen som veier opp imot har landet i hele lager av kraftfull muskelsammeltrekning. Og nå kjæler du, det bygger seg opp i marken av ryggen, så nå kan du begynne å spille litt med. Bare ta tak i de musklerne så de kan komme i tanke om hva er i kroppen din. Du kan krølle tærne inn under fotbladet og
leggene og lårene og musklene i sete og knytt nevene dine godt og stramt. Yes, marken og ryggen kan bygge seg på. Ja, du er cirka halvveis i rigen, så motarbeid deg selv fortsatt når du bygger eller tar skyldrene opp mot ørene. Låse seg der du kan bite tennerne sammen. La spenningen gå bak oppi isen og helt opp til bakhodet og
Og da 10 sekunder igjen er rien, så du kan jo litt legge merke til hvordan du puster nå, hvis du puster. Og så gi litt gass de siste sekundene her. 5, 4, 3, 2, 1. Så gir du slipp og puster ut. Det her var jo slitsa. Så kan man jo tenke, nå ga vi litt gass. Men forestill deg at når du kommer ut i fødselen, så er en reaksjon i livet nærme denne reaksjonen, måten du jobber deg igjen med mannri på.
Og så forestiller du deg at om tre minutter kommer en ny ri, om tre minutter en ny ri, om tre minutter en ny ri. Kan du se potentialet for å bli alvorlig sliten? Jeg har ikke kjent på det, så jeg vet jo akkurat hvordan det er. Precis, det var din første fødsel. Din reaksjon på smertesignalet, på limorens sammentrekning, var medspenning i stedet for avspenning. Og det er et viktig poeng her, fordi hvis du skal lave å reagere med avspenning på spenning, så skal du trene det.
Og det er virkelig min erfaring, at selv om du har tenkt i hodet mitt, jeg skal bare slappe av under fødselen, så kommer du til et punkt hvor kroppen synes det er virkelig vanskelig. Og det er her denne innøvingen er reaksjonen som handler om å gi slipp i kroppen, altså spenne av når livmoren spenner opp, kommer det til nytte. Og det er veldig energibesparende. For bare den lille med jordnår kjenner den jo nesten at det er...
Ja, og det som skjer når du har lært deg reaksjonen av en avspenning på en rik, det er at du kan jobbe med utholdenheten. Fordi der kan du holde på energien. Uansett om du har en styrt fødsel, så varer det noen få timer hvor du riger hele veien. Eller om du har et marathon på to og et halvt døgn, så vil du holde på energien i mye høyere grad når du har en avspent kropp, for det koster så mye energi å være anspent. Så du har energien til hele forløpet.
og til siste del, når du skal pressa jobb og babyen din, så du investerer i utholdenhet, og så investerer du også i at du tar en topp av sværtopplevelsen, når du ikke bygger på med spenning, men du faktisk
Jo, også med en gang vi begynner å spenne alle disse musklene, så vil jo en mye mer komme over en mer beredskap, en annen beredskap, som er sympatisk aktivering da, som gjør at duksetisene går ned, og så har han ikke det med seg på veien som en smertelindring.
og kan til og med forlenge fødselen da. Du vil presis arbeide med å vise hele kroppen, hjernesystemet, det her er trygt, det er ok, jeg går på jobb, jeg reagerer med arvespending, jeg går inn i det her fokuserte pøstearbeidet, og kommer inn i den her oksytosinbobler, hvor du er nærmest helt fjern, og du kan føle deg nesten lille.
litt begrann røser, litt sånn, hun har bare propfull oksytosin, så hun bare jobber der. Så sett de her bilder, sånne fødekvinner, så langt inne i jobben, og helt fjerne, så er de nå bare der og jobber med de der ene. Sånn at verden rundt kunne vel ikke være mindre interessant enn det er, men det kreves at du har
at du kan gå inn i det der arbeidssenteret og partneren blir det der sjålet ditt og den som snakker med jordmor og gjør alle de andre ting sånn at du kan gå inn og gjøre din del av jobben som jo du er den eneste som kan liksom så det er interessant hvor mye man kan legge til rette da for følelsen av å henge med i fødselen liksom
Og det er på høy tid, tenker jeg. For noe av en ting jeg brenner for, så er det jo kvinnehelse, sant? Fordi at bare det å lære at en del medisiner ikke forsker engang på kvinner, det er jo en sånn, er dere helt, hvem i alle dager tillater dette her? Og litt så du sier at 50% er kvinner, og mange føde, og mange føde flere ganger. Og det å få
lov å få varme i denne her, og litt ridige bølgene, i stedet for å drukke noen når det foregår. Supergod metatur. Ja. For det føles jo litt sånn. Det føles jo lett for å rute under vann, og rute over, helt klart. Og det å jobbe seg oppover de der skumtoppende bølger der, og så komme ned og få en lille pause innimellom, der er mye du kan gjøre selv for det, altså. Du skal lære å surfe, kan man si. Ja. Ja. Ja.
Derfor er jeg så glad for at du hadde lyst til å snakke om dette også, slik at det er flere som får vite om det, og vite hva en kan gjøre, og kanskje hvis en allerede har hatt en dårlig fødselsopplevelse,
at det går an til å gjøre noe med det, selv om det kanskje er noen år siden. Helt klart. Snakke med noen om det, som gjør at de minnene som sitter i hjernen kan forme seg godt om til en bedre smerteopplevelse. Det er interessant. Det er faktisk ikke så veldig lenge siden jeg har hatt en ettersamtale med en kvinne som fødte for 22 år siden. Som fremdeles masse, masse, masse så spukt, og det var veldig...
Mærkelig for meg å si det der, fordi hun var jo nesten hjemme gamle med meg. Jeg er jo vant med å jobbe med en generasjon yngre og noe sånt, men altså så interessant hvor mange detaljer hun kan huske, og så mange følelser som er satt i den fødselen.
og hvor mye bare en samtale kunne forløse på en måte så man skal ikke gi seg og det er jo det som jeg synes er så ærgerlig for det er nesten så målet i dag er at man får en levende mor og en levende barn som vi forløper, det er far der ikke godt nok fordi det er en opplevelse man bærer med seg på alle måter som påvirker din fysiske og psykiske helse på alle måter enten på den positive med totalt sånn
og ofte de aller fleste vil jo komme seg fysisk men det er jo de de
emotionale etterpå. Og det påvirker jo musikken. Hvorfor om det er stresset, så får du lettere muskelanspending, og så absorber du dårligere, og det hele henger jo sammen i sånne ting, hvor kroppen restituerer jo for de aller fleste veldig fint. Men det påvirker kroppen når vi ikke har landet fødselen emosjonelt, mentalt og eksistensielt enlig overkommende.
For det er så mye som skjer når vi blir møtre. Det er det i alle fall ikke for oss. Så det er fint. Og da er jeg så takknemlig for at du brenner så enormt for dette her. Riktig og slett. Det er ingen tvil om det, for det er så mye man kan gjøre. Og det er noe av det mange ting som finner dette, men noe av det fineste synes jeg er jo det fellesskapene skaper med
litt som du sier noen fødder alene men fellesskapet de fleste har jo noen med seg at dette gjør vi sammen
Og det å stå i det etterpå og ha gjort det sammen. Om du gjør det med din partner, det gjør de fleste jo, men om du gjør det med en familiemedlem eller en venninne, hvis du er solomamma, så har du en å dele det med etterpå. Det var det der teamfølelse, det var å kunne gå tilbake og snakke om det, og ha opplevd at vi hadde det aktivt inn i det begge to. Det er rått. Ja.
Men fy det altså, kvinnekroppen den er helt rå. Slutter aldri noensinne å fascineres over de her
Det går an å lage et barn fra en lille prikk til et fullkomment nytt lille menneske. Og det at en lille menneske jobber seg ut av kroppen, og det der livordn lager, det er et sånt system som bare går i gang, og så får du rige, og så føter du. Det er for overveldende at du klarer å ta inn over seg og forstå rett og slett. Det er noe av det vi aldri helt konseptuelt kan, altså vi kan forstå konseptet med helt sånn...
intellektuelt kan han skjønne at det er en rekkefølge i noe, men i alle dager, hvor skal det an? Nei, jeg forstår det fremdeles ikke. Jeg har mange år i faget, så det er et kult prinsipp. Ja, det er det hjemme med.
Det må jeg si. Og hvis du ser på dyr, så er det jo ofte de er oppe og går etter noen timer og klarer seg selv. Og her har vi noen som vi skal ta veldig godt vare på lenge å ha gitt det på. Og nå har vi ikke fått snakket, det må være en annen samtale. For vi har jo ikke fått snakket om tiden etter, som også er jo egentlig så viktig.
Det kunne jeg snakket om for veldig lenge ordet. Hele kompleksiteten av det å lande som foreldre og som mor, det er underkommunisert.
Jeg ønsker deg gjerne velkommen tilbake igjen og har en egen episode. Kjempegjerne. Veldig fint. Så pleier jeg å avslutte med å spørre om du har noen tri helsetips som en oppsummering av det vi har pratet om, så man kan ha med seg noen highlights med seg videre i dagen.
Det har jeg, og nummer ett er kanskje ganske opplagt. Fødselsforberedte. Ta på alvor hvor stor jobb det er. Forberedte. Nummer to. Lær alt du kan om oksytosin. Både i forhold til fødsel, men også i livet ellers. Det spiller en viktig rolle for relasjoner, for kjærlighet med folk du har rundt deg. Oksytosin. Lær alt du kan om det. Og nummer tre vil jeg si...
Få hjelp etter en tøff fødsel opplevelse. Jeg har sagt det før, det er ikke meningen du skal gå med det alene. Det har aldri vært meningen. Finn noen som kan hjelpe deg med å få de pysselbrikker til å falle på plass, så du kan bære fødselen med deg, så man er helt ok og helst en fin opplevelse. Det var tre gode tips. Takk for i dag.
Vær så god, Anette! Ja, godt å se deg igjen! Og så krefter vi at dere har virkelig hjelp. Og så håper jeg nå at du skal lytte. Jeg tipper at denne episoden blir lyttet mest av kvinner som kanskje skal føde, men del den gjerne med dine kjære, slik at vi får ut kunnskap om at det å
kunne forberede seg til fødsel og ha gode verktøy underveis kan være med å gjøre at vi får oppleve et fellesskap og en mestring og en større glede av det å føde. Og så vil jeg avslutte med å si igjen kvinnekroppen den er rå. Det er de! Og takk for at du lyttet. Ha det bra! Ha det bra, ja!