Hei og velkommen til helsetipspodden. Mitt navn er Nette Løno, og jeg har laget denne podcasten fordi jeg ønsker at forsknings- og erfaringsbasert kunnskap om helhetlig helse skal nå ut til enda flere. Jeg inviterer gjester som kan mye om helse, og får de til å dele av sin kunnskap og beste helsetips med deg som lytter. Med god kunnskap kan vi ta bedre valg, slik at vi kan få bedre livskvalitet, leve friskere liv og få mer livsglede.
Dagens gjest er Marianne Deila, som er profesjonell coach og kursholder, og siden 2013 hjelper mennesker til bedre helse og et mer balansert liv. Hun har utdannet seg både i Norge og utlandet, og er en av få i Norge som er sertifisert til å utdanne andre coacher innen metoden hun bruker i praksis. Marianne holder kurs underviser coaching og kommunikasjon, i tillegg til 1-1-samtaler og gruppecoaching.
Hun er utdannet journalist og statsviter. Hun har tidligere jobbet ni år som nyhetsjournalist i ulike medier som VGNRK og fire år som strategisk analytiker i politiet. Hun er nå aktuell med sin treie bok «Robust. Seks konkrete steg til å tåle en trykk og våge å leve». I boken lærer hun oss om hvordan vi med seks konkrete steg kan hjelpe oss til å bli et kjærmenneske med en robust selvfølelse.
Gjennom historier, lettfattelig teori og mentale øvelser får vi lære om hvordan vi kan utvikle en mer aksepterende og ikke dømende holdning til oss selv. Vi får lære om hvordan vi styrker selvtilliten og støtter oss selv når livet er byttet imot. Når du er robust, så takler du utfordringer bedre. Du våger å ta nye sjanser, du tør å gjøre feil og stoler på deg selv når andre mener mye.
Du kan tåle en trykk og rett og slett at du lever godt med deg selv, som den du er. I denne episoden skal vi snakke om steg 4 i boka hennes, som handler om grensesetting. Hva som skal til for å sette tydeligere grenser for deg selv med trygghet. Problematikk som jeg jobber mye med her på Nervøs klinikken er stress, slitenhet og utbrannthet. Som egentlig er et resultat på at man ikke helt klarer å sette grenser.
Enkelt sagt er utbrannthet en lidelse som ofte kommer med sin fulle kraft etter lang tid, ofte flere års, ignorering av faresignaler og egne behov. I Norge er det estimert at nærmere 15 prosent av arbeidstakere lider av utbrannthet, og ikke alle blir utbrent. Men jeg vil tro at mange kjenner seg igjen at livet ofte kan bli for mye, og at det kan være vanskelig å sette gode grenser for seg selv.
Men hva er det som gjør at det er så vanskelig? Hvordan kan vi gjenkjenne det? Og hvordan kan vi bli bedre på å sette grenser? For å sette grunn sunne grenser for oss selv, får vi større muligheter til å leve bedre og friskere liv. Dette synes jeg er viktig og spennende å lære mer om. Velkommen, Marianne! Tusen takk for en hyggelig introduksjon!
Ja, altså, denne her boka, den burde vi fått inn på læreplanen tidlig, tenker jeg. Jeg synes jo det er et veldig viktig tema, og jeg også, så jeg blir jo glad for at du sier det. Ja, og det er
For det er ikke jo om å gjøre nødvendigvis å bli sterkest mulig, men det er jo det der å leve i tråd med seg selv og egne verdier og ikke stadig trossa det. For det vet vi jo gir oss økt risiko for ikke bare å bli slitne, men også økt risiko for sykdom. Mhm.
Ja, det er kjempeviktig, rett og slett. Et tema jeg brenner veldig stert for, så jeg er glad det ble knagen i dag, grensesettet. Ja, og det får vi kun å skjære i dag. Hva er det som har gjort at du har tatt denne veien i yrkeslivet? For du har jo en god og lang bakgrunn i andre ting også. Jo, det er jo en lengre historie som jeg kan ta de kortversjonene nå, men kortversjonen er jo at
Jeg hadde så store helseproblemer at jeg måtte ta en annen retning. I veldig mange år søkte jeg bare der ute etter løsninger uten at jeg skjønte at det handlet om at jeg måtte se innover.
Og jeg gikk jo nettopp på akkord med verdiene mine, men det er bare at jeg visste jo ikke hva verdiene mine var. Jeg var jo ikke egentlig helt klar over hva som egentlig var viktig for meg. Jeg hadde ikke stilt meg klare de spørsmålene. Hva er det som driver meg? Hva er det som gir meg glede? Hva er det som ikke gir meg glede? Så gjennom 20 årene da, det var jo da det egentlig startet hele den prosessen som endte med at jeg i begynnelsen av 30-året skiftet helt karriere.
Det var at jeg sprang rundt i hamstjulet for å plise alt og alle andre, for å få yttre anerkjennelse, og var veldig, veldig stresset. Jeg hadde masse smerter som var systemisk, det flyttet seg rundt i kroppen. Jeg sleipte veldig med pusten, en sånn opplevelse av å ikke klare å... Jeg var her oppe i pusten,
Og det var det det begynte med, at jeg våkna en dag og ikke fikk puste, når summen av belastningene var blitt for stor, rett og slett. Det hadde skjedd ting både på jobb og privat, og jeg hadde ikke helt evne til å lytte til kroppen. Jeg var veldig styrt av hodet mitt. Og så var det starten på en lang prosess, som først resulterte i at jeg forlot journalistikken for en roligere jobb i det offentlige.
Og det var jo bra det også, å endre de ytteromgivelsene. Men det var jo ikke der hovedløsningen egentlig lå. Samtidig var det jo bra for meg å jobbe på et kontor, og det var ikke daglig tidsfrus og sånn. Og så ble helsa bedre, og så fant jeg ut at det var veldig kjedelig å jobbe der. Og det var da jeg, etter at jeg hadde fått mitt andre barn, og jeg leste en bok som heter Onafi. Lenge siden, ja.
Ja, og det er jo egentlig en bok om bedriftskultur, men der stiller han spørsmålet, hva er det som driver deg? Hvorfor har du den jobben du har? Og jeg var sånn, ja, hvorfor det? Hvorfor jobber jeg med kriminalitet? Det var jo egentlig helt tilfeldig. Jeg ble bedt om å søke på den jobben. Og så, noen måneder etter det, så da bare liksom, da ble det frøet sådd.
For jeg var veldig opptatt av helse, jeg hadde selv begynt å trene styrke, fått masse gode helsegevinster av det, la om kostholdet mitt, kroppen min fungerte så bra. Og det var jo inngangen at jeg ønsket å hjelpe andre til noen lignende, altså til positive endringer da, og det begynte jo med fysisk trening. Så sommeren 2012 så tok jeg avhørelsen da, da var det bare sånn, jeg skal starte for meg selv, jeg skal bli PT, var det jeg bestemte meg for førstående.
Siden har jeg ikke sett meg tilbake. Jeg fikk en motivasjon som jeg aldri før har hatt. Da fikk jeg en høyere mening, som ikke handlet om å få ro seg sjefen. Det var større enn meg, og det ga mening. Ja, og 11 år senere er det mye som skjedde på den ferden.
Veldig mye som har skjedd på den ferden. Jeg fant ganske raskt ut at det er en ting å be noen om å trene eller tøye. Det er ofte ikke det som er problemet. De vet jo gjerne hva som skal til. Det er andre ting som spiller inn som gjør at de kanskje ikke får gjort det som er bra for dem.
Og at da handler jo grensesetting. Det er jo et sånt kjempeviktig nøkkel. Mange, ja, tenker selvfølgelig det er lurt å trene, men da er det en del ting de må gjøre for å klare å sette av den tiden. For eksempel si nei for å skape rom for sin egen helse. Og da fant jeg ut at jeg trengte flere verktøy, og det var det som fikk meg inn i mentaltreningens verden. Så det var jo egentlig litt tilfeldig, det var jo ikke all det, men det var jobben
Og at jeg ville bli en bedre pete som først fikk meg inn på det. Det var ikke motivert av min egen vekst som sånn. Det var så mye jeg ikke var klar over på den tiden. Og så ante jeg jo ikke da hvor sinnssykt store endringer det skulle få for meg personlig å gå den reisen og ta den kårsutdanningen.
Så både profesjonelt og privat så har det jo... Jeg kan dele litt med deg før og etter. Spennende. Og før vi startet så kom vi så vidt inn på at vi er liksom begge to født på slutten av 70-tallet og vokste på 80-tallet med litt det der med...
Fokus på å være en del av fellesskapet. Ikke kjenne etter. Reise deg opp. Hold ut. Stå på. Det nytter ikke å skrike. Det nytter ikke å grine. Nei, nei. Bli ferdig. Og det er jo det som kanskje nå er summen av...
Og det har jo vært godt meint, men summen av det og en veldig endring av samfunnsstrukturen som egentlig nå påkrever at vi må sette grenser og aldri fått ønske på det som barn må.
Der ser jeg jo at det er en fellesnevner på de som blir utbrent i dag. Det er jo ekstremversjoner av det. Det er jo mange som går og kjenner på at de er slitne, eller går på akkord med seg selv. Og så må de plutselig begynne å lære det i voksen alder. Og hvor begynner de med det?
Ja, hvor begynner vi? Ja, det er et godt spørsmål. Og jeg tenkte, hvis vi skal dyptykke litt i den materien her, så tenkte jeg at et greit sted å begynne kan jo være det der å definere hva er egentlig sunne grenser? For i det svaret så ligger det også noen hint om hva løsningen er. Fordi at sånn som jeg ser på det, så er sunne grenser det handler om, for det første så handler det om noe om at du må vite hva du vil.
Hvis ikke du vet hva du vil, hvis ikke du vet hvordan du vil ha det i livet ditt, at du egentlig ikke har tenkt så nøye gjennom det, og det kan høres nesten banalt ut, men jeg tenker samtidig så er det et steg som mange hopper over, fordi at de gjør kanskje det andre, eller det de tror andre tenker at de bør gjøre. Så sunne grenser handler jo om å vite hva er det jeg egentlig vil, hvordan vil jeg ha det i livet mitt,
Hvordan ønsker jeg ideelt sett at balansen mellom arbeid og fritid skal være? Hvordan ser en idealuke ut? Og så handler det om å kunne svare på spørsmål som, hva liker jeg? Hva liker jeg ikke? Hva er det som tar energi? Hva er det som gir energi? Og det første steg er å bli kjent med det, og da kunne ta egne verdier,
behov, følelser på alvor. Å arrangere de på et like høyt nivå eller høyere også, noen ganger, er det nødvendig, enn andres. Og at når vi er der da, vi vet hva vi vil, vi vet hva vi liker og hva vi ikke liker, hva vi trenger for å ha det bra. En ting er å vite det, så er jo da det neste steg å klare å uttrykke det. Og det er jo der...
Mange sliter mest. Ja, det kan være vanskelig å vite det også, men det er jo gjerne en sånn indre jobb, ikke sant? Det å finne ut av hvor er jeg nå, hvor vil jeg og sånne ting. Og så er det jo det å handle da, i tråd med disse verdiene, disse grensene, disse følelsene, og uttrykke de til andre, og klare å tåle det tomrommet som oppstår i det du setter en grense, sier nei, når du ikke vet en andres respons. Ja, akkurat.
Det kan være ubehagelig. Ja, at de viker unna det i frykt for hva andre tenker eller mener. Så sunne grenser, da er det jo det å klare å vite det og uttrykke det med en trygghet. Et spørsmål som jeg ofte spør mange av de som kommer til meg er hva skal til for at du har det godt?
Og har vel kanskje aldri opplevd at noen umiddelbart kommer med svaret. Så jeg bare, og jeg trenger ikke svare heller med en gang. Men ta med deg det spørsmålet og tenk litt på det. Da så du et frø når du stiller det spørsmålet. Og det er der det begynner. Og mange har jo ikke kanskje fått det spørsmålet med. Hva trenger jeg? Veldig mange vet jo ganske mye av det de ikke vil ha. Det er ganske vanlig.
Ja vel, når du ikke er stresset da, du ikke har vondt overalt, og du ikke er overarbeidet, hva vil du ha i stedet? Og det er jo ikke rart at vi ofte snakker om det vi ikke vil ha, det er jo fordi vi kjenner problemet vårt best. Det er jo det vi kan leve i, ikke sant? Så det er en tankeøvelse i seg selv, å begynne å
bli klar på hva det egentlig som er viktig og det er så bra du sier for det at ofte akkurat det der med vi vet at dette blir for mye dette orker ikke, dette blir ubehagelig vi gjenkjenner gjerne det men så er det jo hva skal vi gjøre i stedet for for hvis vi bare prøver å gå vekk fra noe men absolutt ikke har noe fokus på hva vi skal til så blir det jo aldri endring
Nei, det er lurt å ha en balanse mellom begge deler. Jeg snakker jo ofte om det når jeg underviser i coaching, at vi kan være framotiverte eller tilmotiverte. Framotivasjon er jo det vi vil bort fra. Og det er mye sprengkraft i det, for det er jo smerten. Og det er ofte den smerten vi står i som får oss til å handle. Det må bli ille nok for at vi skal ta tak i det. Men så er det noe av problemet med det, at hvis du kun vet hva du beveger deg bort fra, det er jo litt sånn...
Klassisk 1. januar da, ikke sant? Alle i anførselstein skal slanke seg fordi de er så mette og utilfredse etter jul med masse ribbe og godteri. Og så er det sånn, jeg vil bare ut av den tilstanden. Og så etter tre uker så er du jo ut av den tilstanden, for da har du jo trent og spist sunt og sånn. Og da har du mange som gir seg, fordi at de vet ikke hva de skal til. De har ikke noe de jobber imot.
Så det er den der balansen mellom begge to motivasjonsretningene, det er jo en viktig ting for å klare å gjøre det som skal til da. Over tid at du har en, ikke bare pisken, men du har gulleroten der fremme, og det er jo ingen andre som kan svare på det spørsmålet annet enn den som lytter nå da, hva er det jeg da vil ha?
hva er viktig nok for deg til at du kan begynne å ta de stegene du trenger for å øve på sunne grenser og så synes jeg det er så fint at du sier at det kalles for sunne grenser for oftest skal folk bli så flinke skal jeg få det til også men det er ikke egentlig noe man skal få til det er noe vi skal øve oss på
Det er noe vi skal øve på, og at det heller ikke er sånn, jeg har alltid rett, og jeg skal alltid gjøre hva jeg vil ha. For det er jo ikke det det handler om, men det handler om å kunne balansere sine egne behov i relasjon til andres. Og vi lever i flokk, og det å ta hensyn til andre, det å være åpen for andres perspektiver, ta hensyn til andres følelser, det er også viktig.
Så det er jo ikke det at man skal bare dure i vei og kjøre over og sette alt i seg selv først. Det er jo ikke det det handler om. Sunne grenser handler mer om å komme til et sted at jeg vil og jeg ønsker, altså at det er mer bevisste valg. Altså nå velger jeg å sette dine behovene etter foran mine, fordi jeg vil være din venn, og da velger jeg det. Men jeg må, akkurat som jeg ikke har noen valg, for jeg antar at du blir kjempesur på meg hvis ikke jeg gir etter. Altså,
Ser du at det kommer fra to helt ulike steder, sånn at i det du blir mer bevisst på hvem du er, hva du vil, og du står stødere i hva som er dine grenser, og du blir tryggere på det å tryggere på en selv, så er det også lettere å klare å få til den gode balansen. I dag velger jeg kanskje å legge mine behov til side, mens en annen dag gjør jeg det ikke. Og så fungerer jo relasjoner, ikke sant?
Men hvis det er en relasjon at alltid er den ene som alltid må gi seg, eller at du blir sånn at du føler at det er alltid jeg som gir og gir og gir og gir, og så får jeg ingenting igjen, så kan det bli en ubalanse. Og da har de noe annet. Men jeg liker å se på det på den måten, det er å balansere egne mål i relasjon til andre. Og hvis dette her er helt nytt for noen, men synes at det er resonant, så tenk, hvordan vet jeg om jeg overskriver grensene mine da?
som for mange kanskje er selvsagt, men jeg vet at det ikke er det svaret heller. Hva type symptomer eller utslag kan det gi? Tenk litt hvordan jeg skal svare på det. Det umiddelbare svaret er at følelsene dine vil ofte gi deg et svar.
Jeg tror de fleste har kjent på det, kanskje en dårlig mavefølelse, eller en uggen følelse av at nå har jeg sagt ja til noe jeg ikke vil. Det trenger ikke å være en uggen følelse, det kan også være irritasjon eller sinne. En annen type følelse som indikerer at noe ikke er greit. Irritasjon og sinne er jo litt sånn...
Intensjonen med sinne er jo nettopp det der, at vi kan klare å sette grenser, kan gi kraft til det. Samtidig er det med følelse litt lunefullt, fordi hvis vi ser på årsakene til hvorfor grensesetting kan være vanskelig, så bunner det ofte i noen brister i selvfølelsen, altså at vi har noen ubalanser i selvfølelsen vår.
Og selvfølelsen vår er jo, en trygg selvfølelse er jo kjennetegnet av å føle seg verdig sammen med andre. Og jeg legger vekt på ordet føle, selvfølelse, sånn at selv om du kanskje kan vite sånn kognitivt rasjonelt, at ja, men jeg er jo like mye verdt som alle andre, så kanskje ikke du føler det sånn likevel, i en del settinger. Og at når vi har ubalanser, så kan det jo være at ...
jeg da ubevisst da la oss si at jeg da ubevisst har lagt for mye av min følelse av egenverdi i andre sender det blir betingelser på egenverdet at ok, jeg er bare god nok eller jeg føler meg bare god nok, så lenge alle liker meg
Så det er det ene, og også i det der med en trygg selvfølelse, også kjennetegnet av å kunne kjenne etter egne følelser og behov, og uttrykke dem. Det hender jo da at helt sånn ubevisst, du var jo inne på oppvekst i sted, at ubevisst så kan vi ha trukket en sluttning en gang i livet, ofte tidlig i livet, om at mine følelser og behov er ikke så viktige. Jeg er ikke viktig. La oss si at du har vokst opp med...
Foreldre som kanskje ikke har bekreftet behovet dine, eller hver gang du har satt ord på hva du har hatt, så har de bare sagt «Nei, det der er ikke noe å bry seg om. Nei, nei, nei, nå må du slutte». Du har ofte fått høre det, da. Eller at du har hatt en foreldre som kanskje har vært litt ustabil i kontakten, veldig opp- og nedhumør, og så har du kanskje lært deg å tilpasse den andre, så har du blitt veldig skrudd inn på den andres behov.
Og nedjustert egne behov. For det er jo det vi gjør som barn. Vi tilpasser oss. Vi søker tilknytting og trygghet. Og så utvikler vi jo mekanisme for å... Det er jo veldig bra at vi gjør, ikke sant? Som barn. Men problemet er at vi kan ta med oss disse tilpassningsmekanismene eller mestringsstrategiene inni voksentid. Og at det kan ligge noen sånne ubevisste holdninger til oss selv. Om at mine følelser er ikke så viktige. Jeg har lært meg bare å ikke kjenne etter dem. For det er det jeg kanskje lærte som liten.
Det kan jo være flere ting som kan føre til det, men det er ofte gjerne sånn som ligger under. Og da er jo poenget mitt at derfor kan følelsene våre også noen ganger lure oss litt. La oss si at jeg blir veldig redd for den andres reaksjon, så er det gjerne basert på at jeg forveksler mine egne tanker med andres tanker. At jeg er redd for å si nei, fordi at da kommer den andre til å bli sint på meg. At jeg tenker det verste.
For veldig ofte er det jo ikke, det er ofte frykten for den andres respons, at vi skal skuffe, at den andre skal bli sint, at den andre skal bli leise, at vi ikke skal bli likt. Vi søker tilknytning og trygghet på bekostning av det å være oss selv da.
Det er to grunnleggende behov. Vi har behov for autonomi, det å kunne være oss selv, og så har vi også et grunnleggende behov om å høre til og være trygge. Og så er det i det spennende der, at hvis vi da ofte kun tar valg ut fra «ja, men jeg må nødt til å gjøre det, for hvis ikke så blir jeg avvist av flokken», og så tenker vi jo ikke det nødvendigvis bevisst, vi bare kjenner den der motstanden mot å si nei, eller frykten komme,
Og så tror vi at den er sann, men så er den egentlig en konsekvens av forverringninger, eller at vi feiltolker, fordi vi overfører våre egne tanker, og så sier vi «ok, Anette, du tenker det». Men jeg vet jo ikke egentlig hva du tenker, ikke sant? Jeg bare tror at du forventer noe, og så handler vi utifra det.
Så det var et veldig langt svar når du spurte hvordan vite hvorvidt du har gått. Det er veldig godt forklart, for det tror jeg nok mange kan kjenne seg igjen i, og litt også du sier at av og til følelsene våre kan
forvirrer oss litt også da og også hvis man har sagt nei en gang og noen har blitt sure så tar vi med oss denne frykten spesielt hvis det har skjedd mye i barndommen det jeg har strevd med ofte det er da når jeg først har sagt nei så får jeg så dårlig samvittighet
Og det vi kommer litt inn på nå, det er jo ulike mønstre, altså symptommønstre, som kan kjennetegne ubalanser i selvfølelsen. Hvordan kjenner vi det enn? Jo, det du er inne på nå er at vi får følelser som skyld, dårlig samvittighet.
Og så tror vi at de følelsene er på en måte et objektivt sannhetsstempel. Fordi jeg har dårlig samvittighet, så betyr vel det at jeg har gjort noe feil. Men det er jo ikke sånn. For den dårlige samvittigheten kan jo være et ekko fra en gammel måte å tenke på. La oss si at du antar at nå sier jeg nei, og så kanskje ubevisst tenker at det setter den andre i en dårlig situasjon. Ergo, er det min feil?
Og det som da vi gjør, det er et annet mønster, det er å ta overansvar. Overansvar, det betyr da at vi, dette er jo ofte ubevisst, men at vi ubevisst tar ansvar for andre menneskers tanker og følelser, og handlinger også. Sånn at da blir det sånn, ja, men jeg kan jo ikke si nei til Annette, for da antar jeg at du kommer i en dårlig situasjon, og så kommer ikke du til å like meg for det, og så er det mitt ansvar da, å sørge for at du, akkurat som ikke du
Det er også litt sånn manglende tillit da, til at du kan tåle et nei. At du har jo ressurser i deg til å tåle et nei. Gjør du mening? Så det der å overansvare, det er jo ofte et nøkkelmønster å bli bevisst på. At ok, her må jeg begynne å skille mellom hva mine tanker og tolkninger er.
Hva er dine tanker og tolkninger? Å begynne å, ok, det er jeg som antar, det er min forventning, eller noe tankeleser jeg, men jeg kan jo ikke for det første vite hva de andre tenker. Og det andre er at jeg kan jo heller ikke ta ansvar for andre menneskers tanker, følelser, ord og handlinger. For det er jo 100% utenfor min kontroll.
Så det er jo i det vi, og da er jo ofte inngangen av følelsene, det å begynne å kjenne igjen når er det jeg får følelser som gjør at det er vanskelig for meg å sette grenser. Det kan være dårlig samvittighet, eller motstand, som jeg har kjent mye på, så indre motstand som egentlig er en frykt da.
og begynne å bli mer nysgjerrig på det. Hva er det som egentlig ligger under og bak? Fordi at de følelsene er et resultat, eller de henger sammen med noen torkninger, måter å tenke på, om oss selv, om vår egen verdi, om ansvar vi har i relasjon til andre,
tanker vi har om verden, altså måter å tolke på, som har blitt en vanemessig måte å tenke på gjennom mange, mange år. Og så er det derfor vi får den følelsen. Så veien til å begynne å jobbe med det er jo å begynne å bli litt sånn, i hvilke situasjoner er det typiske trigger-situasjoner? Når er det vanskelig å si nei? Helt konkret.
begynne å kartlegge de, og bli klar over hva er det som skjer i de øyeblikkene, hvor du bare automatisk går inn i ja-modus. Det er et godt sted å leite. Ja. Og da er følelser litt overskriften, selv om vi ikke alltid kan, men det er det å legge merke til, når har du følelser som lugger? Dårlig samvittighet, skyld, irritasjon, sinne, motstand, frykt.
og at du handler motsatt av det du kanskje egentlig vil, og så kjenner du kanskje etterpå, kanskje du kjenner det egentlig i situasjonen nå, men du bare overser hele... Og rent kroppslig ser du ofte sånn, tar litt pusten av seg, puster over fladet, skjønner press i brystet,
ubehag i halsen opp mot stemmen begynner å svelle litt kanskje til og med en følelse at du har lyst til å flykte fra situasjonen for her er det så ubehagelig at her har jeg helst lyst til å gå hjem av meg
og noen kan jo få litt smerter i ryggen eller i bekkene så det kan også være veldig kroppslig og ofte når det er kroppslig symptomer så har jeg jo inntrykk av at folk tenker veldig sånn ja, men da er det noe fysisk da er det knyttet opp mot at jeg har sått det feil eller sovet dårlig, hatt feil på ute men det er også å skjenne hvor sitter det en i kroppen når dette her skjer Absolutt og
Det er jo for mange en øvelse i seg selv, hvis de har levd livet mye i hodet. Ikke minst å begynne å komme i kontakt med neiet ditt. Jeg er helt sikker på at alle som lytter på denne podcasten, kanskje det er noen som lytter på denne podcasten og synes det er vanskelig å sette grenser, men jeg er helt sikker på at de vet hvor neiet er i kroppen.
Og hvordan kan du få kontakt med hvordan nei-et føles? Jo, det er jo å tenke på en eller annen situasjon hvor du faktisk har sagt nei. Og du har kjent i hele deg at det har vært et helt tydelig nei. Og så gå inn i den situasjonen. Kanskje du har tatt et valg i forhold til ungen dine, eller et karrierevalg, eller noe som du bare har kjent at det er...
Det kan være noe som er riktig, det kan være et nei, men noe som er helt riktig for deg. Det kan også være noe du faktisk ønsker, men en intusjon eller en avfølelse som er veldig tydelig om hva du vil. For meg ligger det dypt ned i magen. Hvis jeg får en henvendelse, og jeg har øvd på å kjenne det igjen, sånn at når jeg får en henvendelse, så kjenner jeg det. Er det ja eller nei? Det er sånn dypt ned i magen, hvor stemmen min egentlig er litt lavere og dypere.
Hvis jeg er veldig stresset, og jeg har veldig masse å gjøre, og jeg er her oppe, og pusten min er her oppe, da er det jo ikke så lett for meg å kjenne det nei. Det kan jo være hvis jeg har gått i gamle feller og tatt på meg for mye, og jeg har hatt det litt sånn i høst, fordi det har vært så mye trøkk på grunn av boka, så hadde jeg bukket inn masse i tillegg, for jeg visste jo ikke helt hvordan buksalget kom til å gå. Da har jeg lagt merke til at det har vært vanskeligere for meg å
komme i kontakt med neiet mitt og grensene mine. Og sånn er det jo veldig mange. Jo mer sliten du blir, eller jo mer stresset du blir, jo vanskeligere kan det være. Og så kommer man inn i en skikkelig ond sirkel, og så sier du ja til enda mer, når du egentlig burde si nei. Så det er jo det der å klare å regulere seg selv, for å klare å komme i kontakt med hva er det nei er. Og en ting jeg gjør er, i det jeg kjenner hvis jeg får en hendelse, eller jeg merker at jeg blir litt her oppe,
så la stemmen droppe. Bruk kroppen, altså. Ned med stemmen. Altså, nesten liksom blande meg for å klare å, hva er dette her, må jeg ha tid til nå eller ikke? Eller faller jeg nesten for fristelsen nå, skulle liksom
Gå inn i sånn gammel people-prinsippen. Ja, det er det. Og akkurat som du sier, som et veldig lett eksempel på dette, er jo at vi er veldig stresset og tenker at nå må jeg legge mobilen vekk, for det er at den stresser meg enda mer. Og så er det bare så vanskelig, for plutselig har han gjort det uten å tenke seg om. Som et dagligdags eksempel, men det der å bare senke pusterutt, men å komme litt mer i kontakt med kroppen,
Det jeg ofte pleier å si er «tenk ikke, har du lyst? Har du tid? Har du kapasitet?» Hvis det er nei på en av de, så må han virkelig kjenne godt etter om han skal si ja likevel. Jeg mener at er det nei på en av de, så er det gjerne ofte et nei.
Har du lyst? Har du tid? Har du kapasitet? Det er et godt spørsmål. Ja, og det er jo ofte som er lystbetont at ja, det har jeg lyst til, men hvis du absolutt ikke har tid til det på dette tidspunktet, så nytter det ikke hvor mye lyst du har heller, for det presses og presses også. Og det er så viktig det du sier der, fordi det har jo vært en sånn ting for meg som driver for meg selv og grunner, og som kanskje du kjenner deg inn i, at
Det er jo ikke... Noen ting er veldig lett å si nei til. Og det har jeg selvfølgelig trent opp, og jeg vet det har jo sammenheng med... Det er jo derfor jeg er her nå på Gran Canaria på ferie også. Det er jo ferie slash jobb for å planlegge 2024. For å ta disse avgjørelsen. Hva vil jeg? For i det så betyr det også, hva skal jeg ikke? Jeg må sette på direktøren og vite hvor jeg skal. Fordi da blir det så utrolig mye lettere å vite hva jeg skal si nei til. Men...
Det handler jo ikke om å bare si nei til ting som jeg ikke har lyst til. Det er jo ikke det som er det vanskeligste ofte. Det som ofte er vanskelig er å si nei til ting som jeg egentlig har lyst til. Men som jeg vet, som du sier, at jeg ikke har tid til eller kapasitet til, fordi jeg har sagt ja til andre ting. Og det er ofte den som kan være tricky. Men så er det likevel riktig å si nei.
Og det tenker jeg for de som lytter på, bør ikke drive for seg selv for å kjenne igjen det, men det kan jo være også gøye sosiale ting, eller kanskje et morsomt oppdrag på jobb, som du kanskje kan kjenne at du har lyst til, men det er et nei, og du vet det egentlig. Og så er jo det, hvor skal vi si nei for de som er helt utrente og synes det er så vanskelig å
hvor bunnen den hender med å øve på henne ja, hvor begynner vi? og så for å oppsummere litt så langt da jeg tenker at hvertfall et godt sted å begynne det er med det indre spillet som jeg pleier å kalle det sette seg ned nå er det jo et nytt år snart eller om de som lytter på den er langt inne i året når de hører denne episoden her så spiller jo ikke det så stor rolle men det er jo det der å sette seg ned og tenke litt sånn ok, de neste tre månedene, de neste seks månedene hva vil jeg?
Jeg tenker det er startpunktet. Hva vil jeg si med reate? Hva vil jeg si med neite? Få et bevisst forhold til det. Jeg tenker det er nummer en. Jeg er jo også nummer to. Det går på det jeg skulle bevisst velge gode holdninger til seg selv. Hva mener jeg med gode holdninger? Antagelig har du slitt med å sette grenser, så kan det være at det ligger noe rusk der. Noen gamle, destruktive måter å tenke på. Holdninger.
Selv om du kanskje ikke har tenkt i sånn helt ut, så er det likevel det som ofte er premisse som ligger under og bak og styrer. La oss si at du gang på gang sier ja til ting du egentlig mener nei til. I det så ligger, ja, er ikke dine følelser viktige da, eller? Da er det gjerne noe sånn, ja, men mine følelser er ikke så viktige. Hvis du gang på gang prioriterer andres behov over dine egne, så må du liksom, hvilken holdning har jeg egentlig til meg selv?
Så det er noe med å ta litt det her bevisste standpunktet om at jeg er viktig. Mine følelser og behov og grenser er viktig, selv om du kanskje ikke helt emosjonellt tror på det enda, fordi det er nytt og det er uvant. Så er det likevel noe med å sette på den direktøren som jeg snakket om i sted, litt sånn the higher self, at jo, men dette velger jeg, jeg velger nå nye holdninger til meg selv, og ta meg selv på alvor,
Og at det danner et slags fundament for å skulle gå ut der og øve på det i praksis. Så er jo ikke det der vi har sagt at det er sånn så er det snudd. Det er det jo ikke. For på den veien når du da skal øve på det, så handler det om å bli bevisst på hvordan disse vanskelige, ubehagelige følelsene dukker opp hos deg da. Og da er det nummer tre, egentlig det der å lage en sånn kartlegging. For at jeg skal få det sånn som jeg vil ha det. I hvilke helt konkrete situasjoner
Hvorfor trenger jeg å handle annerledes for å få mer av det jeg vil ha? I hvilke konkrete situasjoner har jeg en tendens til å si ja, når jeg egentlig mener nei? Hvorfor er det så viktig? Jo, hvis ikke så blir det sånn at det setter grenser. Det blir sånn generelt. Og når vi skal endre en vane, så må vi nesten knytte det ned til en situasjon. Du må ha en mental kobling mellom handlingen og situasjonen, for at det skal gi mening. Hvis ikke så blir det sånn...
Litt wushi-wushi. Så det er noe med å få det helt konkret ned, og kanskje velge en arena først å begynne å øve på. Jobb da, for eksempel. Når er det vanskelig for meg? I mitt tilfelle, jeg har øvd mye på dette her i jobbsammenheng, jeg fant ut at jeg var...
I starten jeg var PT fikk jeg fort veldig mye å gjøre, så jeg måtte lære meg å si nei til nye kunder. Det synes jeg var så vanskelig. Jeg er jo glad i folk, og når noen kom til meg og begynte å fortelle om hva de sto i, og jeg ville jo bare hjelpe. Men da måtte jeg kartlegge risikosituasjonene mine. Den verste risikosituasjonen var etter jeg hadde hatt gruppetime på treningssenteret, høy på endorfiner.
Kom ut av rommet og noen kom bort. Marian, har du kapasitet til å ta inn en ny kunde? Ja, så ingen problemer igjen. Det var en typisk triggersituasjon. Eller når jeg var face to face med noen. Og særlig overfor personer som jeg likte godt og respekterte. Da var det vanskelig. Da er det sånn, ok, så bli bevisst på de triggersituasjonene. Hvilke følelser er det som oppstår?
For det går jo da mye på å bestemme seg for en, ok, hva skal jeg gjøre, hva skal jeg si? Å øve inn noen fraser, det kan være et veldig godt sted å starte. Eksempelvis si, hver gang lederen min kommer inn på kontoret mitt og ber meg om å gjøre en ny oppgave som egentlig er utenfor mitt mandat, så sier jeg, ja, det kan jeg godt gjøre, men hva annet skal jeg prioritere bort da?
for eksempel, det kan være en måte å si det eller hvis du er gründer og du trenger å si nei til oppdrag hvis det er sånn in the heat of the moment jeg kommer tilbake til deg, la meg sjekke kalenderen så skal jeg gi deg en tilbakemelding for å gi deg selv tid for det handler jo om å stoppe den der autopiloten ikke sant sånn at vi ikke går rett inn i vi vil gjerne bare unngå det ubehaget men ha en strategi for hva du skal si
Så jeg kommer tilbake til deg, eller send meg ned post. Send meg ned post, så skal jeg svare deg da. Så øve inn noen fraser som kommer litt sånn som du kan ha automatisk i spesifikke triggersituasjoner. Kjempefint sted å starte. Så vil jeg jo gjerne også si her at jeg brenner jo veldig for at det her med å jobbe med selvfølelsen. Du jobber jo da med selvfølelsen i praksis til å gjøre det. Samtidig så er det noe med at hvis dette her må...
klarer å sette seg under grenser. Hvis man ikke klarer det, og det er et veldig stert mønster i livet, så kan det også hende at det kan være lurt å oppsøke noe hjelp i forhold til det. Enten ved å gå til en som deg, eller til en coach, eller for å klare å få litt mer nøst opp i det her indre spillet, de følelsene, de
underliggende holdningene som vi har tatt med oss fra barndommen som vi kanskje ikke er helt klar over går an å lese en bok lese min bok, gjøre sånne ting men det er ikke alltid så lett å få det til helt alene, men
Jeg har i hvert fall hatt ekstremt stor nytte av det. Jeg går nå til en coach. Jeg har gått til masse coaching tidligere, så jeg er jo interessert i min egen utvikling. Og nå i høst har jeg gjennomtatt kontakten med min gamle coach. Fordi jeg har lagt merke til at jeg har falt litt tilbake i gamle mønstre. Det er ikke det samme. For jeg er på et helt annet sted nå enn det jeg var før. Men trøkk har blitt større. De yttre omgivelsene har endret seg litt.
Og som også har satt meg litt med på prøve. Og så er det noe med å søke støtte. Trenger ikke å finne ut av alt alene. Det er jo i seg selv selvledelse, ikke sant? Det der å liksom, den andre er det som kan være eksperter på dette området, som kan faktisk hjelpe meg da. Å lage en plan for det å klare å rydde opp i de, så ikke det bare blir symptombehandling. For det er jo noe med også å faktisk
komme til et sted hvor ikke den dårlige samvittigheten hver gang blir trigget, eller frykten, men at man kan ta disse valgene mer utifra et sted av tillit. Tillit til at den andre har ressursene i seg til å takle din tydelighet. De kommer til å lære noe av det. Det er best for alle at du sier nei når du mener nei. Altså ha den tilliten og kunne føle den
Og også kunne handle utifra et sted med stabil trygghet. Ja, og hvis den andre faktisk ikke tåler det, så er jo det den personens ansvar for sine egne følelser. Nettopp, og også der til og med ha tillit til at selv om den andre reagerer der, så kommer den andre til å lære noe av det på et eller annet, kanskje ikke der og da, men kanskje senere. Altså litt sånn knytte det opp mot en sånn høyere tillit nesten, at det er ok...
Det er jo ansett ikke ditt ansvar å løse det. Det er opp til noen andre å finne ut av det. Og en sånn annen ting som, nå er vi jo litt inne på mentale verktøy da, som jeg også er inne på, eller jeg skriver jo om flere verktøy i Robust, men et sånn fint visuelt verktøy, det der er jo forestillelse at du har en tomtegrense rundt deg selv da.
Du kan forestille deg at du har en sirkel, eller en ring, eller en grense på en eller annen måte, som er visuelt visualisert, at du har det rundt deg selv. Jeg ser for meg at det er en slags gjennomsiktig boble som jeg har rundt meg, og dette er jo ikke fokus-fokus, vi visualiserer jo ting hele tiden. Det er jo å ha dagdrømmer og fantasere, så det er noe med å bruke den evnen vi mennesker har til å visualisere.
Og den grensa, den tomte grensa, eller den boblen, eller ringen, eller hva det er noe du har rundt deg selv, det markerer grensen for hva du har ansvar for og ikke. Det som er inne på din tomte grense, som du har ansvar for, det er jo dine egne tanker, følelser, ord og handlinger. Dine verdier, dine holdninger, hvordan du skal snakke til deg selv, hvordan du skal øve opp tålmodighet, være raus med deg selv, alt det, det er jo innenfor din kontroll. Mens det som er på utsida,
Det er utenfor din kontroll. Og så betyr det også at alle andre står jo inne i sin tomtegrense eller sirkel, og har sine ressurser, sine verdier, sine holdninger, sine tanker og følelser. Og det er masse, masse gode ressurser i. Så for meg har det vært en melding sånn, ok, dette er mitt, og så kan jeg ta ansvar for hvordan jeg eksempelvis tankeleser andre. For det er uansett gjetting. Det er å si at jeg er tydelig.
Og så overfor deg, Anette. Og så kanskje du får en eller annen reaksjon som du ikke helt skjønner. Kanskje du gjør en liten grimase eller et eller annet. Eller kanskje du ser helt alvorlig ut. Jeg kan jo velge å tolke det på veldig mange måter. Jeg kan velge å tolke det i verste mening. Eller når jeg først skal tolke, så kan jeg jo like godt tolke det på en mer støttende måte. At det kan være, ja ja, du har kanskje en dårlig dag i dag, eller...
Er jeg veldig tvil, så kan jeg spørre. Du merket det. Jeg visste ikke helt hvordan jeg skulle tolke ansiktsuttrykket ditt nå. Åja, nei, jeg var bare... Har litt noe til hodet. Ofte er det jo ikke sånn vi tror. Skulle den andre bli veldig sint og skuffa, så er det fortsatt ikke noe vi får gjort noe med. Det er heller ikke vårt ansvar, så lenge du vet i din sirkel eller på din tomtegrense at dette er et riktig valg for meg. Det blir ikke noe mer...
feil for det om den andre reagerer så lenge du har et avklart forhold til hva du vil og at dette er riktig for deg. Men den der tankelesningen, den er jo roten til veldig mye ondt. Så bare husk på det. Det er en sånn
oppfordring som jeg sender ut her med kjærlighet at hvis du først skal tolke andre, og det er jo det vi mennesker gjør vi er jo tolkemaskiner, så kan du alltid velge en mer støttende tolkning i stedet for kanskje å hoppe til den mest destruktive, og så kan vi spørre hvis vi er veldig hvis ikke vi helt klarer å gi slipp på hvordan reagerte egentlig de andre kan vi spørre
Så det er et eksempel på en visualiseringsøvelse som jeg også beskriver i boken. Det er veldig fint, for da blir det så tydelig hva vi skal ha hensyn til for oss selv, og hva informasjon vi kan tolke og bruke og ta ansvar for, som vi ikke tar ansvar for alle andre.
Nei, først og fremst, min erfaring er at det er der veldig mye er gjort, når jeg jobber med kunder. For det er jo ikke egentlig de andres forventninger som er problemet. Det er de forventningene de har til seg selv. Og det var jo sånn det var for meg også. Jeg har jo vært ja-dronninga, ikke sant? Med stor je.
Og har fortsatt en veldig tilbøyelighet mot å svare for mye ja, så jeg øver på det hele tiden. Det er en positiv kraft også, jeg ser ikke på det som bare er negativt, det er masse bra med det, men jeg jobber med å tøyle den drivkraften. Men tidligere var jeg veldig sånn, jeg hadde skyhøye forventninger til meg selv, og det var mine tolkninger.
Jeg husker så godt, når jeg virkelig forstod dette mønstret, og forstod at jeg drev og tok overansvar. Jeg husker det så godt. Jeg var på kurs, og så hadde vi hatt om det, og så satt vi til lunsj, og så kom kursholderen, og så satte han seg ned med meg og de andre på bordet. Og så hadde jeg så lyst til å spørre hun om noe fra timen. Men så tenkte jeg, nei, men jeg kan jo ikke gjøre det, for jeg vil jo ikke bry henne. Nå spiser hun lunsj.
Og hva er det jeg gjør da? Jeg tar en avgjørelse på vegne av hun, og antar at jeg kan ikke gjøre det, for da er jeg til bry. Og da forstyrrer jeg hun. Jeg vet det er et veldig vanlig mønster. Vi er så redde for å være til bry. Men så la jeg merke til at jeg gjorde det. Nå gjør jeg det. Nå tar jeg overhåndsvei. Så sier jeg det til kursholderen. Så sier jeg, du, nå gjorde jeg det.
Og så beskrev jeg det, og så sier jeg, herregud, jeg synes det er kjempehyggelig å få spørsmål om faget. Jeg hadde jo ikke satt meg ned her hvis jeg hadde vært redd for å få spørsmål fra studentene. Og det var sånn, å herregud, jeg trenger bare å rydde opp på min egen tomtegrense. Jeg trenger faktisk ikke å tenke for hun også. Hun er et vokstent menneske som kan svare. Og det var en sånn, herregud,
Det var en lettelse fra å være en som analyserte så mye i samtalen med andre. Jeg brukte så mye energi på det. Hvordan ble det jeg sa nå oppfattet? Blir den andre såret? Til å kunne ha mer tillit til at det går fint. Det er et veldig fint eksempel for det. En ting er at det er vanskelig å sette grenser og si nei. Men det er også det å våge seg å gjøre det som er riktig. Ja.
Yes, og det henger jo sammen. For det å ta overansvar har forskjellige symptomer, hvor et symptom kan være at det er vanskelig å si nei, og så kan det også være det å bare være vanskelig å be om hjelp, sette ord på hva du trenger, det kan være vanskelig, for det er ikke verdt å bry. Og det bygger på samme grunnprøvmisse. Hvis grunnholdningen er «mine tanker og følelser er ikke viktige»,
Da kan det jo være vanskelig å si nei, men det kan jo også være vanskelig å kreve en annen persons oppmerksomhet. Eller det å ikke kreve, men be en annen persons oppmerksomhet. Eller det å si, hei, vil du komme og hjelpe meg med dette her i dag? Nei, det er for noe du har etterbry. Det er overansvaret. I stedet for å bare, ja, men jeg kan spørre. Og så kan andre si nei, hvis ikke det passer. Ja, og jeg ofte pleier å si at hver gang en sier nei til noe, så sier en jo egentlig ja til det.
til seg selv eller til noe annet åh, det er så viktig poeng og det har jeg brukt veldig aktivt selv når jeg har øvet på dette her som et tips for de som skal ut og øve på det husk på det, for det du gjør da er at du setter det i perspektiv sier du nei til å jobbe overtid så sier du ja til deg selv du sier ja til familien din du sier ja til det som egentlig betyr mest i verden
at det også kan være noe som kan motivere til å gå inn og det å øve på dette her, og så få nye mestringserfaringer med det å bli tydeligere og oppdage at dette går faktisk fint. For det er jo sånn, det er jo
Så enkelt som å spørre seg selv. Hva tenker jeg om mennesker som er tydelige? De aller fleste setter veldig pris på det. Og så deilig forholdsaktiv. Jeg har jo ikke lyst til at min venninne skal si ja fordi hun føler hun må. Jeg har jo ikke lyst til det. Jeg har jo ikke lyst til at hun skal være med meg som en plikt. Det er jo mye bedre at hun sier, du vet hva Marian, det passer ikke i deg. Jeg har veldig lyst til å være sammen med deg, men akkurat nå har jeg så mye å gjøre. Jeg har ikke kreft til det.
Og så huske på det at i det vi blir tydeligere, så er det noe som settes pris på, som regler de rundt. Noen kan det være uvant for også, kanskje særlig de nærmeste. Så kan det være en tilvenningsfase hvis plutselig... For det er jo dynamikker i relasjoner som kan oppstå, hvor kanskje den ene tar overansvar, og den andre tar underansvar. Underansvar er jo et mønster hvor vi...
forventer at andre da, skal litt sånn, det er du Anette, det er ditt ansvar å få meg til å føle meg vel. Jeg kaster liksom ballen over til deg. Du må sørge for at jeg er i godt humør. Og så ser jeg ikke selv min egen rolle i samspillet, eller i situasjonen. Det er underansvar. La oss si at jeg tar underansvar, så kaster jeg ballen over på deg, og så tar du overansvar. Så du er der og tar imot den ballen, og bærer ansvaret for mine tanker og følelser. Og så kan det bli en sånn
ond spiral, som er det blir man er med på ubevisst å velikeholde eller opprettholde den dynamikken da, sånn at det får man jo ikke brutt ut av før en må jo bryte ut av det og da kan det jo være at den som tar overensvar for eksempel begynner å bli litt tidligere og det kan kanskje være litt vanskelig for den som tar underansvar kan bli litt vanskelig å tåle i begynnelsen da
Men da er det jo å kommunisere da. Og så sette ord på det. Du, jeg øver på å ta bedre vare på meg selv. Jeg vet at du har ressursene i deg. Eller det bor så mye i deg. Du klarer jo fint å ta vare på deg. Og jeg må ta vare på meg. Poenget er at vi kan kommunisere hva det er vi holder på med da. Hvis det er på jobb for eksempel. La oss si at du er en sånn person som alltid sier ja.
Så går det an å gå inn til lederen sin og si, du, over tid nå har jeg bare kjent at det har blitt alt for mye, og jeg trenger å ta tak i dette her, og jobbe med mitt mønster med å ta på meg for mye. Og jeg blir kjempeglad for å få støtte i det. Det betyr at jeg kommer til å si mer nei enn det jeg har pleidet å gjøre fremover. Eksempelvis da.
For da er jo også denne rammen satt, og det kan være litt enklere, da er jo det en måte å tilrettelegge for seg selv på. Ja, og et eksempel der også er jo det der med, for akkurat i jobbsituasjonen så er det jo veldig mange som har mye mer arbeid enn tid til rådighet, som er et regnestykke som aldri går opp.
det der kanskje sier til sjefen sin at jeg har stortrives her, jeg har lyst til å gjøre en god jobb, men nå har det kommet en arbeidsmengde som gjør at jeg ikke har gjort jobben min skikkelig, så vi trenger å lage en struktur på hva som er mitt ansvar.
Fordi det er så vanskelig å si at nå strekker ikke jeg til, og jeg er så sliten. Da er det så fort gjort at vi mister litt kraften i det. Men det er å være tydelig at jeg vil gjøre en god jobb, men da må man ha rammer for at jeg skal få gjort det.
Det er så sant, og det går jo litt inn i det som jeg sa i stedet, det med å vite hva du vil og ikke. Det kan sammenlignes, for det handler jo da om å stikke fingeren i jorda, og liksom, hva er mandatet mitt? Hva er min rolle, hva er min jobb? Og det er å sette et rammeverk rundt, og det er så viktig å ha det på plass, og særlig også hvis det er flere involvert, sånn som du ender på, at da teamet, lederen, at det blir en enighet da, om
dette er her vi er nå dette er utgangspunktet og så skal vi jobbe innenfor disse rammene det blir så mye lettere å kunne prioritere riktig og si nei til ting som er på utsida av det mandatet og for en person som kanskje er veldig avmenneske da så er det jo lett for at det kan flyte litt ut så kanskje, jøss, hva var egentlig mandatet mitt hva er egentlig den stillingen min det er jo en sånn potet som gjør alt her da er det kanskje på tide med en opprydning
Og nettopp det du sier, ta en oppruttning innimellom. Og det er et fint eksempel du ga i sted, at selv om du jobber med dette, og har jobbet med det i mange år, så går du også til en coach for å bare... For plutselig så er det glidd ut igjen, og så må man bare rydde opp, og få en struktur igjen som gjør at vi klarer å leve gode, friske liv. Og jeg er helt avhengig av den...
halvårsplanen som jeg gjør det hvert halvår jeg gjør det i desember og til sommeren så da har jeg strategimøte med meg selv men der lager jeg rammeverket og jeg gjør en evaluering sånn det siste halvåret her sånn ønsker jeg ikke å ha det jeg har hatt alt for travelt jeg har nesten ikke hatt tid til å møte venner mine
Da føler jeg at jeg går på akkord med mine verdier, når jeg har det så hektisk at jeg knapt har tid til å besøke foreldrene mine eller møte mine dine på kafé. Da er det for mye. Og så er det noe med å evaluere. Hva var det som skjedde? Det er en veldig naturlig forklaring nå. Jeg tenker at det er ok at det var sånn nå, for det var viktig at det er noe muslimens hjern av varmt med boklansering og sånn, så det var nødvendig.
samtidig så er det noe med at sånn vil jeg ikke at det skal være neste halvår og da i det jeg lager det rammeverket så danner det et sånn superviktig utgangspunkt altså det er nesten sånn hester som vi skal holde i tøylene men nå må vi holde tøylene på oss selv men det er så menneskelig å
hermetegn feilet fordi at så skjer livet og så kommer det inn en ny ting og så er det gjerne en syk forelder og et barn som strever på skolen og så er det et prosjekt som skal være ferdig på jobb sånn at
det er fort gjort at vi mister litt oversikten igjen, så ikke vi tenker å nei, nå fikk jeg det til igjen typisk meg men at jo, det er helt livet skjer, og så innimellom da kanskje ha innkallet til et styremøte med seg selv, ok hva skjedde de siste månedene nå, nå ble det litt for mye, hva skal jeg nå gjøre av endringer for å få det litt bedre igjen og det å ha med seg den
forståelsen, selvaksepten rausheten underveis i stedet for å åh så dum jeg er som gjorde det det er kjempeviktig å vite at det kommer fra et godt sted intensjonen er jo gjerne god vi vil jo gjerne at ja det kommer vi av alle skal være fornøyde å bli det kommer gjerne fra et eller annet godt sted men det er helt menneskelig
Og så hjelper det jo ikke å kritisere seg selv. Da blir jo bare alt mye verre. Så mer sånn, ok, nå skjedde det det samme for min del da. Jeg har jo hatt noen stunder i løpet av det halvåret her, det skal jeg innrømme, hvor jeg bare, Marianne, skikkelig frustrert, ikke sant? Særlig lørdag kommer, og så har jeg tenkt, nå skal jeg fri, men så har det hopet seg så opp. Og så har jeg måttet ta et aktivt valg, nå setter jeg meg og jobber litt, selv om jeg har lyst til å ha fri.
samtidig så vet jeg jo at den frustrasjonen da er jo bare den vittner jo bare om at dette her er ikke sånn jeg ønsker å ha det og det er sånn det er egentlig veldig noe som er det mye frustrasjon det er sånn jeg reagerer da så jeg kjenner at jeg har sagt ikke lytte til nei mitt sagt for mye ja, så blir jeg irritabel og får kortlunte blir frustrert og det kan jo gå litt utover de jeg bor med
og det er sånn apropos fra motivasjon ingenting er så gærent at det ikke har gått for noe det blir også sånn, ok nå vet jeg jo hva det er, så jeg klarer mye fortere å plukke det opp, ikke sant, ok
dette er et tegn på at nå er det for mye hvilke grep kan jeg ta nå så det ene er de grepene som kanskje du kan ta på kort sikt her og nå så er det kanskje en del ting som du har fått plikt av deg til som du vil fullføre men så er det noe mer på kort sikt og så ikke nest på lang sikt og da er det tide for å ta seg selv på alvor
Å ta seg selv på alvor. Det er så viktig. Er det noe mer du tenker som... For nå kjenner jeg meg kunne snakket og snakket og snakket, og jeg synes dette her er så viktig og spennende tema. Men er det noe du tenker at vi trenger å legge til? Jeg synes egentlig vi har vært innom...
Ja, så bra. Og jeg håper nå at du, Sølutte, også kjenner at du har fått noen sånne tanker nå på hva skal jeg? Hvordan lever jeg livet mitt nå? Og er det godt for meg? Og hvis ikke, så er det noen gode tips i hvordan jeg skal starte her nå. Og så pleier jeg jo å spørre om...
Du vil dele tre helsetips knyttet opp mot det tema vi har snakket om, som en slags oppsummering på episoden. Ja, jeg tenker det blir en oppsummering, for jeg tenker når du, for de som lytter nå og tenker ja, jeg vil øve på å sette med sunde grenser, så tenker jeg start først med det rammeverket, altså bestem deg for hva
hva du vil ha mer av, hva du vil ha mindre av. Hva vil du si mer ja til? Hva vil du si mer nei til? Hvorfor er det viktig for deg? Det er nummer en. Det er også å få bevissthet rundt det. Nummer to er å velge et konkret område og begynne å øve. Ikke begynne med alt på en gang. For her handler det om å bygge nye vaner.
Så velg en konkret arena, om det kan være i ditt sosiale, eller på jobb, eller hjemme i familien. Gjerne et sted hvor du, en helt konkret situasjon som kanskje går igjen, hvor du har en tendens til å si, eller være utydelig, eller si ja når du mener nei. For da får du grounda det, altså du får lokka det ned til, altså jeg er litt sånn språkforvirret, du skjønner hva jeg mener, du får valgt en situasjon å øve i.
Og da, i det da, og det er en del av punkt 2, når du har valgt en situasjon, så er det også det der å finne en måte å øve på å si nei da. For da blir det konkret nok. Det tredje tipset er å være raus med deg selv, og tålmodig når du øver. Og husk at fremgang er ikke sort-hvit. Det vil si, fremgang kan være alt fra å øve.
å si nei med trygghet til å klare å si nei men føle litt utrygghet til å gå rett i fella si ja og etterpå skjønne hva som skjedde eller det kan være å klare å være tydelig og kjenne at intensiteten på ubehaget er litt lavere eller at det går fortere over etterpå alt det er framgang bare vær auset og modig husk å se disse seirene
og hei på deg selv for det. Og så bygger du sunne grenservaner, steg for steg. Tre veldig gode tips å ta med seg fra denne fine samtalen, Marianne. Ja, det er noe til ettertanke å ha med seg videre her.
Og jeg tenker at for de fleste så kan dette her være utfordrende, men bare det der å leke seg litt med og undre seg i det på hvordan kan man sette grenser for at vi skal kunne ta oss selv på alvor?
Ja, det er en øvingsprosess, det er helt sikkert. Og jeg tenker jo mer vi også omfavner det faktum, at det er ikke sånn sort-hvit enda, så krysser du målstreken, og så er det bare selvfølelsen i boksen, det sitter alltid sinne i grensen. Det er jo ikke sånn det fungerer, det er gjerne litt mer...
nyansert enn som så var. Ja, øve seg på, som ikke blir så strenge. Øve, ja, det ordet er jeg veldig glad i. Tusen hjertelig takk, Marianne, for at du ville bruke din tid fra Gran Canaria med solskinn. Takk for invitasjonen. Så kan jeg varmt anbefale å følge Marianne på Instagram, og også lese boken som heter Robust,
Nå er det jo desember, så kanskje det er et godt julegavetips. Eller en ny kjøpsgave til seg selv for de nye årene. Så takker jeg deg som lytter, og så legger jeg kontaktinformasjonen til Marianne i episodeteksten. Og så ønsker jeg deg en fin dag.
håpe at du nå gjør en utfordring på veien velg en ting som du skal gjøre i dag som er bra for deg ha det hei igjen og takk for at du lyttet og ønsker du at flere skal oppdage helstipspodden så setter jeg stor pris på om du deler når du lytter og legger igjen en anmeldelse helst 5 stjerner
Og så følg meg gjerne på Instagram, der jeg deler kunnskap om vagus, stressmestring og bærekraftig helse. Og så kan jeg tipse om at jeg også holder foredrag om dette, dersom det skulle være aktuelt for deg, eller der du jobber. Ha det!