76. SLOW LIVING. Å senke tempo reduserer stress, styrker nervesystemet, øker tilstedeværelse, gir mer glede og forbedrer helsen. Gjest: Anette Richardsen

Hei, Annette her. Før jeg går i gang med ukens episode vil jeg dele at jeg er stolt ambassadør for Flexbeam fra Recharge Health. Flexbeam er bærbar, konsentrert rødlysterapi som utnytter den naturlige kraften i rødt og nærinforrødt lys. Nøkkelmekanismen til nærinforrødt lys er at den gir mitokondrene i cellene mer energi, slik at det kan øke ATP-produksjonen som er cellenes energivaluta. Kan brukes for eksempel for økt energinivå, smertelindring, demping og betennelse, raskere legning for skader, raskere restitusjon etter trening, for bedre immunrespons, bedre søvnkvalitet, regulert hormonbalanse og mental velvære. Du får rabatt på Flexbeam med koden HELSTIPSFODEN. Jeg har også gleden av å dele at 17. november blir det arrangert helsetipspoddens aller første live podcast. Det skjer på Solastrandhotell utenfor Stavanger. Gjesten er lege og mindfulnesslærer Ragnhild Skarer-Juhl. Og temaet er nervesystemet, toleransevinduet og motstandskap. Det blir tid for mingling, besøk på stand hos våre gode samarbeidspartnere. Tid for spørsmål og muligheter for å vinne flotte premier. Mer informasjon finner du i episodeteksten. Hei og velkommen til helsetipspodden. Mitt navn er Nette Løno, og med denne podcasten ønsker jeg å dele forsknings- og erfaringsbasert kunnskap som kan bidra til at vi lever friskere liv med mer livsglede. Har du kjent på at stresset letter overhånd, og at det får mye å gjøre, at livet på et vis nesten raser går i et enormt tempo, og at du så vidt henger med? Det er du i tilfelle ikke alene om, og det kan jeg selv kjenne på støtt og stadig. Aldri før har vi levd som vi gjør i dag. Det meste går i et forrykende tempo, der vi skal produsere raskt og effektivt. Vi er utsatt for ekstreme mengder informasjon og inntrykk, og vi skal helst være tilgjengelige konstant. Vi lever i et samfunn der omgivelsene prøver å stjele oppmerksomheten vår hele veien med reklame, apper, varsler, nyheter og sosiale medier. Og man er nesten uendelig med valgmuligheter. Og vi blir heiet på at vi får til mye, baserer godt, skjener mye, ser bra ut, går med de riktige klærne, og så videre og så videre. Det har skjedd vanvittig mye på kort tid. Bare tanken på å klare seg uten mobil eller PC i dag er rett og slett utenkelig for de fleste. Jeg liker å se ting i et evolusjonsmessig perspektiv. Hva har mennesker gjort i generasjoner før oss? Vel, måten vi lever i dag har ingen gjort før oss. Og vi lever på mange måter på bekostning av vår egen biologi. Og vi har ikke en konstruksjon som tåler så godt dette moderne stresset. Vi har et nervesystem som blir konstant hekket, og vi trenger å ta gode, bevisste valg for å kunne stå i egen kraft og ro i alt som skjer rundt oss. for å kunne ha god fysisk og psykisk helse. Stress er en stor helseutfordring i dagens samfunn, og blir faktisk sett på som blant en av de største helseutfordringene i verden av Verdens helseorganisasjonen. Men hva skal vi gjøre med det? Dette skal vi gå inn på i dagens episode, som skal handle om slow living, og leve sektoret. Episodens gjest er Anette Rickardsen som er yogaterapeut, helhetlig helsecoach og nybakt forfatter med boka Slow – Tilbake til hvilepuls. Hun har utdannelse i psykologi og har i tillegg flere videreutdanninger i yoga, avspenning og pust. Etter Anette ble mamma til to små, merket hun at hverdagen begynte å gå veldig fort. Og det føltes som å leve med gassen i bånd hele tiden. Og kroppen begynte å gi beskjed. Og til tross for at hun underviste yoga og hadde alle verktøyene hun trodde hun trengte, så innstod hun at noe måtte endres. Etter å ha tilbrakt flere måneder i Costa Rica sammen med mannen Kristoffer og deres to barn, merket hun at det var et temposkifte som hun lengte etter. Hun ville ikke lenger løpe gjennom egen hverdag, men leve sakte. Da hun kom tilbake til Norge gjorde hun flere endringer i sitt eget liv og implementerte slow living som livsstil. I dag hjelper hun andre med å finne veien tilbake til hvilepuls og indre ro. Det høres nydelig ut. Jeg skal ærlig innrømme at det trengs sårt hos meg nå for tida, men litt vel mye som skjer. Velkommen, Anette! Tusen takk. Tusen takk for at jeg får komme, og takk for en så fin introduksjon. Jeg kjente meg så godt igjen i de beskrivelsene som du delte, og jeg tror virkelig ikke det er skapt for å leve på den måten veldig mange av oss lever nå. Hva de sier, opp mot 70 prosent av legebesøk handler om stress. Så det er ikke bare sånn normalt stress, men et stress som faktisk gjør at folk føler at dette er ikke bra for meg, så jeg trenger å gå til legen. Og det sier jo ganske mye. Ja, og det er noe med at når man kommer dit, så har man gjerne levd med det veldig lenge først. Og for mange så er jo dette blitt en så normal tilstand, at de nesten ikke klarer å helt se at det her, det er ikke sånn det skal være. Fordi når du har levd med langvarig stress over mange år, så er det bare blitt sånn det er. Man er vant til å leve med høye skuldre og sammenbitt skjeve, litt høy puls, litt dårlig søvn. Det er bare sånn det er. Men det er jo ikke sånn det skal være. Og etter hvert så vil jo kroppen også gi tydeligere og tydeligere beskjed. Og som du sa i introduksjonen, så ... Skjente du selv at kroppen begynte å gi beskjed? Hva skjente du på? Jeg har jo alltid hatt et litt sensitivt nervesystem. Det har gjort at det har vært noe jeg har måttet jobbe med mye, for jeg var ganske liten. Jeg fikk jo ME-diagnose allerede da jeg var 15 år. Allerede da ble jeg bevist dette med hvordan... Nervesystemet kan gå inn i en tilstand hvor du ikke lenger klarer å fungere optimalt. Jeg ble frisk fra det. Jeg brukte mange år på å gjøre mange tiltak for å bli bedre og frisk fra det. Så godt å høre. Det er nesten sånn at jeg tenker at det må vi i hvert fall også ha en episode om. Vi får gå utenfor det i en annen episode hvis du ønsker å komme tilbake og snakke om det. Ja, det kan jeg gjerne gjøre. Jeg har masse å dele. Men det som skjedde da jeg ble mamma, var at jeg merket at jeg gikk nesten litt rett inn i en form for alarmberedskap igjen. Vi fikk jo to barn med kolikk, og den fasen der i starten, som vedvarte og vedvarte, med lite søvn og skriking hele tiden, Det gjorde at jeg kjente at jeg nesten levde med en følelse av at jeg aldri kunne slappe av. Det var veldig vanskelig å bare kunne sette seg ned i sofaen, for jeg fikk et sånn indre motor som gjorde at jeg følte jeg hele tiden måtte være på. Det var hele tiden noe som brant, føltes det som. Og det merket jeg selv om jeg da ikke var med barna. Og selv etter den perioden med kolikk, så var det som om jeg fortsatt hadde en følelse av at det brant rundt meg overalt. Og hverdagen ble veldig preget av det å hele tiden jage, jage videre. Jeg må bare komme meg rundt neste sving. Det var hele tiden noe. Og så kjente jeg at jeg ikke lenger klarte å få kontakt med den følelsen av ekte hvile. Jeg klarte å dryppe innom den, innimellom. Spesielt på matten min, for jeg er jo yogalærer, og hadde undervist i yoga i denne perioden her også. Og Jeg kjente at ja, jeg kan finne den her, men så gjenner jeg hverdagen min, og så var det som om jeg glemte det litt, eller det forsvant. Og jeg tenkte, det kan jo ikke være sånn at jeg bare har glimt, Av ro eller glimt hvor jeg kjenner at jeg klarer å puste ordentlig. Jeg vil ha dette her med meg inn i hverdagen. Så for meg ble det veldig tydelig at det holder ikke bare med disse gode verktøyene som jeg elsker og som jeg fortsatt bruker. Men det må også kombineres med en livsstil som jeg kaller en nervesystemvennlig livsstil. Som jeg mener at slow living er. Og det er jo mange som kanskje har et sånt bilde av hva slow living betyr. At det er en sånn, åh da skal du bare gå rundt i blomsterskjoler og leve et sånt sakte liv uten helst. Ikke ha jobb og veldig sånn. Men det er jo ikke for de fleste av oss. Så jeg er opptatt av å vise at du kan skape din versjon av slow living uten Og det handler i bunn og grunn om å finne en bærekraftig livsstil for deg, som gjør at du lever i takt med deg, og ikke løper ifra deg selv i din egen hverdag. Og jeg tror at det gir deg muligheten til å nå målene dine på en helt annen måte, fordi du kommer i mål uten å kollapse når du kommer frem, men at du fortsatt kan kjenne at du har overskudd, og ro i deg selv til å nyte den toppen du når. Så veldig ofte så jager vi jo bare videre etter det neste, og det neste, og rundt neste sving, da kan jeg endelig hvile. Eller da er det en sånn belønning som ligger der fremme. Men jeg mener jo at når du klarer å skape en hverdag som er mer i takt med tempo, som du kjenner at dette her tempo, det kan jeg leve med. Du må ikke spurte og så hvile, spurte og så hvile, men du kan faktisk gå i et tempo som gjør at du kan fortsette. Og det er så fint at du sier det, for jeg tror at en årsak til at helseplager oppstår er nettopp for at vi er off-beat, vi utfører vår egen rytme, og kroppen har en rytme med en hjerterytme, med puls, Det er en rytme hvor cellene fornyer seg sirkulært, og så videre. Og hvis vi konstant er ut av vår egen rytme, så må gjerne hjerterytmen bli for høy, pulsen for høy, pusterytmen for høy, og det belaster jo nervesystemet. Og der har jeg et eksempel som jeg var så forundret over for Jeg har vært mye på fjellturer, spesielt før jeg fikk barn med veninner, og mange i mye bedre form enn meg, så jeg har alltid vært sånn heseblesende bak etter de, for alltid noen som er i mye bedre form. Og så gikk jeg en fjelltur, den samme fjellturen, helt alene, og så så jeg etterpå når jeg kom tilbake til bilen at, nei, så rart, jeg har jo gått denne her turen fortere, men det føltes så lett. Og så fant jeg ut at Nå har jeg gått kun i min egen rytme, og derav så var det ikke så slitsomt for meg. Og det er jeg flere eksempler på, men det var en oppdagelse på at jeg var bare offbeat. Det handler bare om at jeg fulgte noen andres rytme. Og hvis vi konstant fyller andres rytme, så kommer vi ikke inn i en flyttilstand som er bra for oss. Nei, det er akkurat det, og vi lever livet så i takt med det vi tror er forventet av oss. Og et samfunn som er veldig sånn, alt skal jo gå så raskt, og det skal være så høyt tempo, og alt skal være så effektivt. Og vi kan fort føle at vi må være en del av det tempoet for å henge med. Det kan nesten være litt sånn, ja, men hvis jeg roer ned, så vil jo verden løpe fra meg, hverdagen min løpe fra meg. Men det er veldig ofte en følelse vi har, og en frykt som sitter i oss, men når vi først begynner å øve på å senke tempoet, så ser vi jo veldig ofte at ting fungerer like godt likevel. Hverdagen løper ikke fra deg, derimot klarer du nå å holde følge med deg selv i egen hverdag, vår hod over vann og ser løsninger på en helt annen måte. For det er jo det som skjer når vi lever med kontakt med denne delen av nervesystemet som hjelper oss inn i ro. Det er jo her vi klarer å se løsninger, det er her vi klarer å få et godt overblikk og kjenne at «ja, men dette skal jeg få til». Så når du lever med det jeg kaller hvilepuls, det er at du kommer inn i en sånn hverdag med hvilepuls, det betyr ikke at du aldri har høy tempo, for det har vi alle, det har jeg også. Men at du likevel har det som en bevissthet som du hele tiden trekker tilbake til, og kjenner at det er viktig for meg, så vil du merke at det blir lettere å føle at hverdagen er mer overkommelig. Oppvasken føles ikke like stor, og skyttentøyet er ikke like mye. Plutselig får du kontakt med en del av hjernen din som tenker at dette går helt fint. ikke en alarmberedskap der han tenker alt er kris eller alt er like viktig, men en klare å være til stede her og nå og komme i kontakt med seg selv og ta gode avgjørelser. Ja. Jeg er så glad du bruker det, at det er vennlig for nervesystemet. For det er litt som du sier, at vi skal jo også være i tempo, men utfordringen er at folk er alt for mye i tempo. Og vi kan jo til og med gjøre akkurat samme ting, men bruke mindre eller mer energi utifra hvilket tempo vi bruker, utifra hvor i nervesystemet vi er henne da. Og dette med tempo er jeg veldig opptatt av, fordi det er en måte vi kommuniserer til hjernen vår via kroppen. Så det er bare rett og slett en enkel teknikk å sende nye signaler om ro til hjernen ved å bevege seg saktere. Det var noe jeg fikk en aha-opplevelse på selv. Den perioden vi reiste til Costa Rica var det nettopp det tempoet jeg ble så overrasket over. Jeg var ikke klar over hvor høyt tempo jeg egentlig hadde. før jeg møtte kontrasten. Før jeg opplevde rusletempoet, som var en kollektiv greie. Alle der var rolige. Det var en helt annen energi, et helt annet tempo. Og i starten så føltes det nesten litt ubehagelig. Det var litt sånn... Kom igjen, skjønn dere! Ja, det var uvant at de brukte så lang tid i butikken, og alle hadde tilsynelatende veldig god tid. Så kjente jeg på sånn uro og irritasjon knyttet til det. Og det sier jo bare litt om at det var en sånn kontrast her da, som var i møte med min indre motor som gikk på høyger, og i møte med... Ro da, det å leve sakte, som i starten var fryktelig ubehagelig, og jeg måtte bruke tid på å klare å vende meg til at her gikk ting sakte. Men i løpet av månedene våre der, så var det noe som skjedde, og jeg kjente sakte, men sikkert, så var det noe akkurat som det tempoet plutselig føltes nærende i stedet for irriterende. Det var noe så godt ved å kjenne at her er det ro. Det er mulig å leve sakte, det er mulig å gå sakte, snakke sakte, se hverandre på veien. Vi kan faktisk møte hverandre med blikk, som vi ellers ikke har tid til. Det gikk veldig gradvis mens jeg var der. Og så fikk jeg et nytt møte med tempoet i Norge når jeg kom tilbake igjen. Hvor lenge var dere vekke? Litt over to måneder var vi der. Og da når vi kom tilbake igjen, så ble jeg helt overveldet av tempoet som jeg møtte i hverdagen her hjemme. Og det var da jeg bestemte meg for at jeg vil ha med meg rusletempoet inn i hverdagen. Og så visste jeg ikke hvordan det kommer til å se ut, for det ville ikke se ut som på Costa Rica. Her har jeg jo en helt annen hverdag med barnehage og skole og jobb og ting man skal gjøre. Men jeg kjente at dette er noe som er så viktig for meg. For jeg kjente hvor godt det gjorde. Jeg kjente hvordan det påvirket nervesystemet mitt. Hvordan det påvirket hvordan jeg klarte å være til stede i øyeblikket. Det var som om jeg og hele familien klarte å koble oss på hverandre på en bedre måte. Plutselig hadde vi tid til å se hverandre og til å være fullt og helt til stede. Jeg skjønte at jeg ikke ville la det være noe som vi gjør på andre siden av jorda. Vi skal jo ikke reise langt av gårdet og flykte fra hverdagen for å kunne være i det. Så det ble min store drivkraft å virkelig ta med den sakte livsstilen tilbake igjen til Norge. Og det er det jeg nå har brukt de siste årene mine på å virkelig dykke ned i. Og det er jo det jeg også nå har skrevet denne boken om. Å, det er en gleding meg til å lese. Det er så fint akkurat det du sier, for det er nesten sånn en mye oppdagelig. og vi ble bare dratt inn i det, og så reiser du til et land der alle er sakte, og så er det så, oi, hva er dette for noe? Dette er ukjent. Og i ugengspunktet så har vi jo, de fleste av oss, vokst opp i en roligere tid. For mye av det som er med digitaliseringen og skjerm og sånn, det har jo kommet til større grad senere tid. Og så tror jeg nok at det er mange som sier, ja, men jeg prøver å gjøre ting roligere, men jeg blir så urolig av det. Og nå lærte jeg litt, og det er helt vanlig. For en del blir det sånn, men jeg får det ikke til. Så jeg sier, nei, det trengs litt å øves på. Så hvor bunnen henne, hvis jeg kjenner noe at dette her trenger jeg, hva kan jeg gjøre? Det er som du sier at det er litt sånn ubehagelig og uvant i starten. Fordi hvis du er vant til å leve med dette jaget, så gir jo det også en form for litt sånn falsk energi, som gjør at vi bare durer videre. Det blir litt som om leve litt sånn dur av selvkaniner. Det er veldig ubehagelig å stoppe opp når vi først har kommet inn i dette jaget. Så Det vil ofte, typisk, føles veldig vanskelig å meditere, for eksempel. Alt for ubehagelig, for det er som om det setter en lyskaster på all den indre uroen. Og så har de kanskje fått høre at meditasjon skal jo gi deg ro. Og så prøver du det, og så kjenner du at dette var alt annet enn rolig. Og så har du ikke lyst til å gjøre det igjen, og det kjenner jeg kjempegodt, for det forsterker det indre støyet og det indre kaoset. Jeg er jo veldig glad i nettopp det med å snakke til nervesystemet via kroppen. Så nettopp det med å øve på et sakte tempo. Jeg liker å kalle det for det å finne ditt indre dovendyr. Som handler om å bli litt sånn myk i bevegelsene. Og det er noe som skjer når vi går inn i stress. så blir vi automatisk ofte veldig raske i bevegelsene våre. Litt sånn brå, typisk at vi velter ting, mister litt kontakten med kroppen. Så det å komme ned i kroppen, og det kan være så enkelt som å stryke over lårene for eksempel, bare kjenne at du kan bevege deg fra kaoset oppi hodet, og komme litt ned i kroppen din. Kjenne at du kan føle kroppen din, For den også kan vi nesten miste litt kontakten med når vi løper veldig fort. Så det å faktisk kjenne kroppen din, du kan være stryk over lår, over armene dine. Det kan være det å begynne å øve på å spise mat sakte, for eksempel. Altså sånne små ting. Veldig ofte så gjør vi alt veldig raskt. Det kan være små ting som må bestemme deg for at nå skal jeg drikke denne koppen med te sakte. Så skal jeg være fullt og helt til stede, jeg skal åpne sansene mine, jeg skal lukte, jeg skal smake, jeg skal kjenne virkeligen, kjenne varmen. Bare der vil jeg automatisk også komme litt ned i kroppen og tilbake igjen i øyeblikket. For veldig ofte med dette stresset så jager tankene videre til det neste og det neste, og så er vi hele tiden to, tre, ti skritt foran oss selv. Og da er det veldig vanskelig å være til stede her og nå. Om en gang du mister her og nå, så er det også en skilde til stress. Så det blir en negativ spiral. Så bare det å kjenne at du kan forstå, Kommer litt tilbake igjen til sansene dine, til kroppen, og til øyeblikket akkurat her og nå. Sånn at alt annet kan vente. Det er kjempevanskelig og kjempeskummelt å la det neste vente. Men å faktisk stole på og ha tillit til at det er mulig, det er noe vi må øve på. Derfor har jeg også litt fokus på det når jeg jobber med yoga. på matten, at vi skal øve på litt sånn flytende bevegelser for det er ofte veldig vanskelig hvis du er vant til å bevege deg veldig sånn raskt og i stress, så jeg tenker noe av det første du må gjøre er å virkelig komme inn i kroppen komme tilbake igjen til øyeblikket, til sansene dine og begynne å øve på myke bevegelser så begynn å tenke at jeg skal gå litt grann saktere for eksempel At du kan snakke litt saktere, at du kan spise litt saktere, at du kan rett og slett stresse litt saktere, selv om du har dårlig tid. Bestem deg for at nå skal jeg øve på å finne mitt indre dovendyr. Skal bevege meg sakte, så vil du også merke at stresset roer seg, og at du får gjort ting med en helt annen kontroll og tilstedeværelse. Så du kommer ofte like fort frem. Det handler ikke om at du skal komme senere inn i møtet ditt, men at du skal komme frem med en helt annen ro og tilstedeværelse. Så den kommer frem med en annen tilstand i nervesystemet. Og hvis magen tenker at dette her ser ikke ut som noe for meg, for jeg liker å være rask, så handler det ikke heller om det. For det vi vet i dag er jo at når man da kommer inn i det møtet med et litt roligere nervesystem, så er vi mer til stede. Vi tar bedre avgjørelser, vi er bedre på å sette grenser, vi utfører oppgaver raskere, vi øker kognitive ferdigheter, Så med å gjøre dette, så får du bedre prestasjon. Det går ikke på bekostning av. Nei, det er akkurat det du sier. De åpner opp til en større kapasitet i deg. Så det er virkelig... Det er jo mange som arbeidsplasser som ser på dette med å det å være effektiv, det er mål. Og ja, det er veldig fint det, men veldig ofte så ser man at de som har mer fokus på at du skal gjennomføre på en rolig og god måte, de får ofte enda bedre kvalitet og resultater. Og det handler også om hverdagen din, om hvordan ønsker du å leve, og det er jo det slow living til syvende og sist handler om. Det handler jo om Å leve et liv i tråd med dine verdier. Hva er viktig for deg? Og så må vi redusere mye av det andre støyet. For det er så mange små og store kilder til stress. Mye mikrostress som vi ikke er klare over, som bidrar til å gi oss denne følelsen av hastverk og høyt tempo. Har du noen eksempler på dette her mikrostress- Det kan være alt fra at det plinger på mobilen, som for eksempel om jeg og du hadde sittet her nå, så hadde vi hatt mobilen ved siden av med skjermen opp, så hadde du sett det i hjørnet at det lyste på skjermen. Det er en bitteliten mikrostressor. Selv om ikke du er klar over det nødvendigvis, så er det mange sånne bittesmå følelser av at det er noen som trenger meg et annet sted. Du går hjem og sier, hei du, sjekk, sjekk, sjekk, du må vurdere om dette her er viktig eller nei. Skjerm, mobil, en av de aller største skildene til mikrostress i hverdagen, fordi den hele tiden roper litt på oppmerksomheten vår. Selv om du har den på lydløs, er det ofte en dragning. Lure på om det har skjedd noe her, kanskje jeg må sjekke. Den mobilen er en stor kilde til unødvendig stress i hverdagen. Så bare det å bli bevisst at du ikke går med den på deg hele tiden, men at du faktisk legger den bort, helt ut av synet. Og det er jo det vi ser også i forskningen på nettopp mobilen som kilder til stresser. Det hjelper ikke å ha den i lommen, eller ha den med skjermen ned. Det er ofte nesten enda mer stressende, for da vet du ikke hva som skjer der, men du ser den fortsatt. Så det å legge den helt bort, ut av synet, inn i en kurv eller boks og lukke igjen lokket og tenke at nå trenger jeg ikke den. Bare det vil være en sånn mindre stressbelastning da, i hverdagen din. Jeg så en sånn sikkert sosiale medier, men noen gang laget et bilde av en mobil, og så oppå mobilen så sto det 200 minifigurer som bare ropte etter oppmerksomheten som skulle være eppende. Og sånn føles det jo ofte. Det er sånn hvis man tenker, nei nå skal jeg bare legge mobilen der, og så skal jeg være til sted i det jeg holder på med. Og så plutselig bare tett opp mobilen og sånn, nei jeg skulle jo ikke det, hva er det jeg holder på med? for det bare skjer et eller annet så det kreves en sånn bevissthet og helst sånn, så du sier legg den vekk av, du sier det du mener for det at Ligger den i lommen, så er det nesten sånn at den ligger og brenner. Bare sjekk meg, sjekk meg. Ja, det er en avhengighet som er knyttet til det. For hver eneste gang vi tar opp den mobilen og får krysset av et eller annet, eller åpnet en mail, eller fjernet en mail, hver gang vi gjør de tingene, så skjer det en liten dopaminboost som gjør at det var veldig tilfredsstillende og deilig. Jeg må gjøre mer av det. Så det blir rett og slett en avhengighet, og i starten når man legger det bort, så vil man jo merke en ubehag knyttet til det, og kjenne på kontrasten, fordi du vil ta etter mobilen, og du vil tenke at det var noe veldig tilfredsstillende ved det. Og det er jo derfor veldig mange også har med seg litt jobb og litt mobil og litt på ferier, fordi det er noe litt tilfredsstillende ved å fortsatt være litt pålogget. Men hvis vi er pålogget hele tiden, så er det en konstant stressbelastning som mange ikke er bevisst, som blir med på å skape følelsen av å hele tiden være aktivert. Nervesystemet ditt vil også være litt aktivert hele tiden. Så du går glipp av denne muligheten til å virkelig komme inn i ro, og det trenger vi. Vi trenger ikke å være der hele tiden, for vi har godt av belastning, og det er masse positivt ved kortvarig stress og kortvarig belastning, men vi trenger det motsatte også. Og det er der jeg er veldig opptatt av å kunne redusere de kildene som holder deg mer eller mindre konstant aktivert. Og der er jo da blant annet den mobilen en viktig kilde. Og det å kunne logge seg av jobb for eksempel, det er ofte kjempevanskelig. For nå har veldig mange av oss med oss jobb hjem. Det er mulig å jobbe med hjemmekontor. Det er helt fantastisk, jeg elsker det. Men det åpner også opp for en mulighet til å være på jobb døgnet rundt. Og en liten følelse av at «jeg burde jo kanskje, eller jeg skulle jo kanskje». Og når du hele tiden har den følelsen av å egentlig skulle noe annet, og egentlig burde ha gjort sånn og sånn, så holder det deg igjen på en sånn inaktivert tilstand, som gjør det vanskelig å slappe av. Så vi har så godt av å virkelig ha en sånn tydelig skille, og vise at nå logger jeg meg av. og virkelig skape det skille ved å lukke skjermen og lukke faner og ikke ha alt oppe slik at du egentlig lar nervesystemet skjønne at nå avslutter jeg dette programmet, tar off, lar avslutt på PC-en, lukker den igjen. For den handlingen der gir en markør på at Nå er du ferdig med dette, og så er ikke alt fikset i form av at du bærer med deg alt gjennom hele dagen, og da har du en høy aktivering. Ja, vi trenger å skape de naturlige overgangene, fra en del av dagen til den andre, og det handler også om andre deler av dagen din, som for eksempel fra morgen til inn i arbeidsdagen. For hvis du for eksempel har hatt en litt hektisk morgen, så kan det indre stresset tempo bare vedvare, du kan dra det med deg inn i hele dagen din, som en høyt tempo som bare satte seg fra starten, Hvis du ikke er bevisst på å faktisk legge inn en overgang, en liten reset, den trenger ikke være veldig lang engang, men det å ha en overgang som gjør at nå er vi ferdige med det, nå går vi inn i noe annet, så gir du deg selv muligheten til å senke tempo og komme litt tilbake igjen i denne gode balansen i nervessystemet ditt, som lar deg få tilgang til både gass og brems igjen. Sånn at ikke du bare gasser i bånd fra starten av dagen, så fortsetter du hele dagen med det. Det er så fort gjort at vi drar med oss alt som du sier, videre inn i dagen, og på slutten av dagen så har du med deg både morgenen din, og den stressende møtet med jobben din, og Det ene og det andre. Og da er det klart at det er vanskelig å finne roen på kvelden også. Så det å skape små overganger, det er noe jeg er veldig opptatt av, og som jeg er veldig avhengig av å gjøre selv også, for nervessystemet mitt. Det er en måte jeg lever nervessystemvennlig, er ved å legge inn Sånne små resets. Det er nesten som fartshumper- muligheten til at du ikke bare skal kjøre på denne korte veien. Ikke sant? Men at du legger inn små fartshumper, som gjør at du automatisk også senker tempo litt i hverdagen. Og hvordan gjør vi det? Hva gjør du? Vil du dele noen av dine gode resets- Her er det jo veldig individuelt hva som fungerer, fordi her er vi jo ulike i forhold til hvilke behov vi har, hva vi liker og trives med selv. Så det kan være noe så enkelt som, for min del, når du parkerer bilen, eller når jeg parkerer bilen utenfor barnehagen, i stedet for å bare parkere og gå ut, så pleier jeg nesten alltid å sette inn 1-2-3 minutter i bilen til å bare gjøre ingenting. Og det er sånn man kan ofte føle at man ikke har disse minuttene, fordi vi har så høy tempo. Men noen få minutter som gjør at du bare kjenner at du kan lande litt. Det kan være å lukke øynene litt i bilen. Det kan være at du kan hvile og blikke litt. Det kan være å gape opp litt i skjeven og bare kjenne hvordan det føles i skjeven nå. Går jeg og biter? Trekker oppmerksomheten ned i kroppen. stryke litt over lårene, eller kjenne at du kan lande litt. Bare det gjør at du kan gå inn i barnehagen etterpå, eller som min del fungerer som om jeg da kan møte sønnen min i barnehagen på en helt annen måte, enn om jeg bare hadde gått rett ut av bilen og så inn og hentet han. Ja, og sånn, kom igjen, skjønner deg, ta med deg med meg hjem og legge middag, blablabla, og så er jeg her nå. Det er jo så godt for ungerne at vi møter dem med et høyt aktiverende høst. Nei, så det kan være så lite som det å bare lukke øynene, det kan være å hvile blikket, det kan være å bare ryste løs etter en litt stressende morgen. Det gjør vi noen ganger hvis vi har hatt en veldig rask morgen, og jeg kjenner at nå ble det litt voldsomt her, så kan vi noen ganger før vi går fra hverandre ha en sånn shake-off, hvor vi danser og rister. Og så er det sånn, så kjenner vi at noe skjer. Vi får løst litt stresshormoner fra kroppen. Danset litt, ristet litt, og så ga vi hverandre en god klem. Og den gode klemmen, den gjør at vi kommer inn i en trygghet og ro igjen. Det er en god risett, altså. Det å legge en sånn små drypp av sånn Bare å komme tilbake igjen. Og gjerne sammen. Hvis du har vært i en opplevelse sammen, så er det helt supert å gjøre det sammen. Spesielt med barna. Å lære dem noen teknikker som de kan ha med. Det gir en helt annen følelse for alle å kunne gå videre inn i dagen. Med en god følelse av å vite at nå klarte vi å runde av det, og så er vi tilbake igjen. Ja, og med dette har vi mer tilgang på velvære og berolige hormoner. serotonin, det å kjenne at vi har et godt liv, får vi veldig mye stress, og produseres veldig mye stresshormoner, så har vi ikke tilgang på det. Det er to ulike modusene, og så er det variasjonen i dette også, men jeg tenker at det er derfor dette er så viktig, for det handler ikke om at vi, som du sa tidligere, at vi bare skal gå rundt og susa og være helt salige, Og for de aller fleste ønsker vi ikke det heller. Men disse endringene, og bare ta det litt roligere. Vi vet jo i dag, forskning viser til at for mye stress over tid gjør oss utsatt for helseplager, hjertekarlidelser, magetermproblematikk, søvnproblematikk. Lister er lang, og dette kan brukes for å forebygge mot helseplager og sykdom. Og det er derfor det er så viktig, og derfor jeg er så glad for at du har valgt, eller valgt og valgt, litt sånn påtvunget som en sånn brennende driv, kraft og dele fordi at det er ekstremt viktig for så mange i vår tid Ja, det er det og det er som du sier at stress i hvert fall langvarig, dette kroniske stresset som vi lever med dag inn og dag ut Det setter deg i risiko for så mange alvorlige sykdommer. Noen ganger kan vi tenke at vi gjør alt riktig. Vi skal følge den dieten, vi skal trene så og så mange minutter, og vi gjør veldig mye veldig riktig. Og så glemmer vi den bryggen som handler om ro, eller som handler om å hjelpe nervesystemet inn i reparasjon og restitusjon. Det er hvor kroppen virkelig bygger seg opp. Så det å leve sakte mener jo at jeg er en viktig positiv helseadferd som det å spise sunt. Fordi om du lever med konstant stress, så vil ikke tarmen din klare å ta opp næringen fra maten du spiser tidligere. Så det er først når du hjelper kroppen inn i hvile, at tarmen din faktisk får blodtilførsel, og hvor du klarer å ta opp den gode næringen, og hvor ting på cellenivå virkelig begynner å restituere. Dette her er så viktig, men av en eller annen grunn har mange av oss med oss en sånn Helt fra barndommen av at det å hvile, det er ikke lov, eller det har vi ikke lov til. Alt måles i resultater og alt vi får til, så har vi sjelden fått ros for den adferden som handler om å senke tempo og ro ned. Men det er akkurat den brikken som veldig mange av oss mangler for å få resultater både i trening og Og i forhold til at jeg spiser så sunt, og jeg går ikke ned i vekt for eksempel, så ser vi jo at det å leve med høyt nivå av kortisol, det gir jo høyt blodsukker, og det bidrar til å holde vekten. Så det er gjerne en sånn brikke som mange overskjeller, og som mange ikke helt tillater seg å å begynne å prioritere, men når de først gjør det, så er det akkurat sånn ting begynner å falle på plass. Det er helt essensielt og nødvendig, og derfor ble jeg oppgitt av at vi ikke skjønner det. Hvis du ser i aviser, så er det sånn «Dette må du spise», «Sånn skal du trene», «Sånn skal du dit», «Sånn skal du der», så er det litt sånn «Hallo, man glemte noe». Og det må snakkes om, og du vet at for meg som er lidenskapelig oppdager vagus, så er jo alt dette du snakker om veldig styrke vagus, stimulere og aktivere vagus. Sånn at jeg kjenner bra varme hjerte av dette her, og litt så du sier at fedme er en problematikk i samfunnet vårt. Og når vi er i stress og går fordøyelsesfunksjonen ned, at det ikke blir snakket om, men vi heller hiver folk på slenkespøyter, det er jo en sånn... Først må vi jo ta på alvor hva er det som gjør at vi får en god fordøyelse. Og at hjernen får koblet på i forhold til metthet og sulthormoner. Ja. Så det trengs å vite. Årsaken til IBS og lektarm er blant annet fordi vi spiser under stress. Vi ser jo også det på forskningen på IBS. Det man ser er at yoga og avspenningsteknikker er like effektive, og kanskje enda mer effektive, enn det å følge en sånn diet som konkret for IBS. Det sier litt om hvor viktig det er, og det er en brikke mange har glemt. Jeg tror det er noe vi som samfunn er underernært på, det å kunne tillate oss å hvile litt i øyeblikket. Jeg tror også vi er underernært på det å leve utifra litt sånn glede. Alt er så plikt, alt er så fornuft. At vi glemmer verdien av å være litt livsniter. Og dette er jo noe jeg brenner for å dele, og som jeg ser effekten av hos mine kunder. For veldig mange er jo veldig disse typiske flinke pikene, veldig pliktoppfyllende. Jeg var også sånn, veldig, veldig satt ytterst på stolkanten, og kunne ikke til at man sette meg godt tilbake i stolen. Og det er jo noe jeg er opptatt av nå, å bevisst sette meg godt tilbake i stolen. Fordi jeg vet hvor viktig det er, Og det er så viktig å ikke bare gjøre alt vi bør hele tiden, og hele tiden leve utifra hva som vi tror er forventet av oss, men også kjenne at du kan tillate deg å være litt livsnyter. For for meg handler det om å være i øyeblikket, som vi snakket om helt i starten, å åpne opp sansene og nyte. Det er ikke noe vi får kontakt med om vi hele tiden lever et par skritt foran oss selv. Og det vi ser er jo at de menneskene som er livsnytere, det har jo fantastisk effekt på helsen vår. Det er jo en av de tingene som faktisk ses på som en positiv helseadferd, det er også det å kunne nyte og kjenne på glede. Det endrer jo hele kjemien i kroppen. Det er noe mange av oss nesten ikke tenker at vi har tid til, fordi hverdagen er så preget av hastverk at vi husker jo ikke lenger hva det er. Hva er det jeg liker å gjøre? Hva er det som gjør meg glad? Hva er det jeg trenger for å ha det godt? Det har man ikke tid til, for det er så mye annet på prioriteringslisten. Men når du begynner å endre litt på den prioriteringslisten din, og se verdien av å sette deg på den listen, sette litt lek og letthet på listen, så gir det også overskudd, og det gir også en helt annen kontakt med ressursene i deg. Åh, så fint! Jeg husker jeg leste en artikkel om en av verdens lengst levende som lurte på en gammel skrukete, som så en nydelig levd liv i hele ansiktet på. Hva er det som gjør at du har levd så lenge? Så sa hun, jeg nyter et glass sherry hver dag. Så ble disse forskerne litt sånn, men sherry det er jo alkohol, det burde jo ikke være bra for helse. Hva er det i dette? Men så sto du da i den artiklen at de kom frem til at det var fordi hun nøyde ikke bare det glasset med kjerrik hver dag, men hun var god på å nyte, stoppe opp, være til stede. Og det husker jeg bare, ja, for det er jo det. Det trenger vi godt bytte ut alkoholen med noe annet, men det å ha evne til nettopp det, å være i seg selv og nyte noen øyeblikk, og det er jo det som gjør at livet er godt å leve. Ja. Det er det jeg virkelig mener. Jeg heier på det å kunne tillate seg å stoppe opp og nyte, og ikke hele tiden jage videre, men kjenne at dette øyeblikket er verdt å dvele ved. Jeg vet at det er vanskelig om du har dette jaget i deg. Det kommer tilbake til det å faktisk øve på å gjøre det. Du må bare bringe inn en bevissthet, Bestem deg for at nå er jeg her, og jo mer du øver på å være her, her kommer igjen meditasjonen inn som en fantastisk måte å øve på det. Og det å tåle å sitte i det ubehaget, for ja, det vil være ubehagelig i starten, men så vil du merke at det blir lettere. Så du trenger jo ikke å sitte kjempelenge av gangen, men det å begynne å øve på og kjenne at det er mulig, Bare det å kunne sitte i meditasjon, altså å bare vende blikket inn og være i seg selv, og det har det jo vært forskning som viser at mennesker vil unngå for alt de kan. Jeg vil ikke være i meg selv, jeg vil heller få elektrisk sjokk faktisk, enn å sitte i mitt eget selskap alene. Det sier litt om hvor ubehagelig det er for mange. Det å øve på å være i seg selv, si om du klarer 8-10 minutter hver dag, så vil du merke at det blir gradvis lettere. Både i øyeblikket mens du gjør det, det blir lettere og lettere å meditere og hvile i deg selv, men det blir også lettere å hvile i andre øyeblikk i livet. Så det har en verdi utover bare det øyeblikket. Det er virkelig som å åpne opp muligheten for å nyte igjen. Og det tror jeg vi trenger så sårt. Fordi hverdagen skal ikke bare være plikt og jag og så løpe hastig i seng og så er det rett i gang dagen etter. Da tror jeg veldig mange av oss vil komme en dag og kjenne «Å nei, hvor ble de siste 20 årene av?» Jeg vil at vi skal virkelig sakke ned tempoet og ta til blake øyeblikket her, fordi det er jo her og nå magien skjer. Og om 10-20 år vil du angre på at vi ikke nøter i dag mye mer. Livet går fort nok til at vi kan ikke løpe fra det i tillegg. Nei, og så tenker jeg, hvis vi har forsøk når det ligger på dødsleie, da får vi brukt litt mer ekstremt tilfelle. Hvis man skal tenke tilbake på hva som var viktig og hva som var godt i livet, hvis man bare har løpt etter, så har man ikke fått det med seg engang. Så det å senke tempoet gjør at vi husker tilbake på at det var godt. Det var et godt øyeblikk med mitt barn eller en kollega, eller den fjelleturen jeg gjorde for meg selv, eller med ungene. Ja, med... Det handler om å få med seg livet mens vi lever det. Og tidsoppfatning påvirkes også av måten vi lever på. Så hvis du lever i et spor som har blitt veldig automatisert, så vil det også føles som om dagene går fortere. Så det å for eksempel gjøre noe som er litt ut av det vanlige, ta en litt annen vei hjem, la barnet ditt finne veien gjennom skogen i stedet for å følge stien. Gjøre noe som er litt ut av det vanlige, det vil gjøre at du føler også at dagene blir lengre. Og det er jo sånn at veldig mange føler at jo eldre vi blir, jo fortere går dagene, jo mindre tid har vi. Og oppfatningen av tid når vi var barn var jo noe helt annet. Da var jo en sommerferie som et helt år, ikke sant? Og en helg, en helt tom lørdag, ikke sant? Og nå, veldig mange av oss føler jo at dagene og livet og hverdagen, ukene, bare forsvinner. Så det å ta tilbake til stedeværelsen i øyeblikket, det å leve litt saktere, Å gjøre noe som er litt nytt, en liten opplevelse som tar deg litt ut av det automatiserte, det vil gjøre at du føler at ukene og livet blir litt lengre. Det vil endre hele oppfatningen din av at du har så veldig dårlig tid, fordi du har så veldig korte dager. Så vil det føles som om det strekker dagene dine, bare ved å komme tilbake igjen til her og nå. Åh, jeg er så glad for at du deler dette her, Annette. Jeg tror det er noe av det viktigste for veldig mange. Også litt som du sier, at den må øve seg og prøve å våge å gjerne kjenne på det ubehaget. For det ubehaget er jo også kroppen som gir signaler på noe. Og når vi kjenner på en uro, så kan det være kroppen som sier «Hei, jeg trenger mer ro. Bare litt roligere nå». Man skal ikke undervurdere kroppens evne til å virke litt i å si hei. Det blir litt for mye, det går litt for fort. Når vi er i ro, får kroppen tilgang på bedre restitusjon, reparasjon, det andre hormonet fungerer, man snakker om fordøyelse fungerer. Og det får ikke lov å virke særlig godt. Det er i hvert fall veldig redusert når vi er i den høysympatiske stresstilstanden. Og kroppen trenger begge deler. Så det er så lett å få gassen. For meg er det i hvert fall å gå fort i hovedet og skjønne meg. Og det blir jeg så sliten av. For det er jo også litt sånn, alle ironien i det, jo mer vi gjør, jo mer sliten vi blir med. Men jo roligere vi gjør ting, jo mindre sliten vi blir med. Selv om vi har samme mengde. Og for meg som har pulsklokker, så kan jeg se at jeg får bruke mer energi på å stresse meg gjennom noe, kontra å bare senke tempoet bittelitt. Som har vært en sånn, wow, ok, da er det verdt å gjøre ting litt saktere. For jeg har et naturlig tempo i meg, det har jeg trent mye på. Jeg tror naturlig sett så går jeg egentlig, jeg har det jo mye bedre når ting går roligere. Men jeg har vært så god på å øve meg på at alt skal skje så fort og være så effektiv. Og det vet jeg jo mange, mange det er. Vi har blitt veldig gode på det, og vi har blitt veldig gode på å undertrykke kroppen. Vi vil ikke være i det ubehaget, så det er lettere å bare fokusere på alt mulig annet, og bare fortsette å pøse på med yttre stimuli som gjør at vi nummer den følelsen av indre ubehag. Det er jo en typisk tegn på at man har kommet inn i en negativ stressspiral, nettopp på det at vi ikke ... Lenger klarer å være i oss selv. Og at vi får et behov for hele tiden den ytre stimuliet. At vi hele tiden har behov for å gjøre stadig mer og mer og mer. Det blir en avhengighet av mer. Og... Det motsatte blir fryktelig ubehagelig. Og så må man rett og slett stå litt i den ubehagsperioden. Det er liksom en detox, sant? Det er som en detox. Ja, det er det. Og så er det så verdt det. Når du bare kommer deg over den umiddelbare følelsen av ubehaget ved å stoppe opp, Og når du kommer deg litt på andre siden, så vil du kjenne at det blir så mye lettere å leve i takt med deg. På en måte som er bærekraftig. Som gjør at du kan fortsette i det tempoet uten å gå på en smel på slutten. Ja, og det blir stadig flere yngre utbrente som er helt nytt i vår tid. Og det må vi jo ta på alvor. Så det der å få en litt i yrkeslivet også... bare et eksempel det jeg snakket om før med åpent landskap med at alle skal være høyst stimulert gjennom hele dagen la folk få gå inn og sitte på et kontor og jobbe i fred og ro i sitt eget tempo uten å bli forstyrret eller rundt og du har nevnt meditasjon yoga og hvis man ikke kommer seg på et yogacenter så finnes det masse bra på nett det å bruke pust Det er et veldig viktig verktøy, for hver eneste gang du puster, så sender du et signal til kroppen. Så litt igjen til dette med å sende signaler fra kroppen, så sender du signaler hele tiden mens du puster. Vi har ca. 20 000 ganger vi puster om dagen. Hvert eneste av de pustene sender et signal. Mye av det går på automatikk, men pusten har vi muligheten til å kontrollere og styre. Det jeg ser med mange jeg jobber med, er at hvis jeg sier at de skal puste dypt, så er jo ikke det mulig. Fordi det er så stivt, og det er så stramt, at jeg får det jo ikke til. Det stopper litt av seg selv. Så hvis du er vant til å leve med høyt stressnivå hele tiden, og vant til å puste veldig opp i halsen, helt øverst i brystet, så blir den hovedpustemuskulaturen vår, diafragma, men også interkostalmusklene, disse som er mellom ribbeina våre, de blir så stive og stramme at det å få et godt råd om at du må bare puste dypere det kan være litt sånn det stopper seg selv helt umulig for noen og det ser jeg når jeg har pasienter på benken jeg kan bare se når de legger seg ned hva tilstand de har i stresset ut for å se hvordan pusten er det røper så mye Det gjør det. Og diafragma har jo et bevegelsesutslag. Så hver eneste gang du puster godt inn og ned i magen, så optimalt skal diafragma trekkes ned i ca. 10 cm i bevegelsesutslag. Men for de som er vant til å puste veldig høyt oppe, så kan det utslaget være så lite som under en centimeter. Altså veldig, veldig lite. Når du da ikke bruker denne hovedpustemuskelen, kuppelen som kalles for diafragma, så vil det også påvirke fordøyelsen, for den går glipp av den massasjen som den egentlig naturlig skal få. Det sender signaler via vagusnerven nettopp om stress, som øker denne følelsen av stressnivå og fare på fære. Så Det å jobbe med å faktisk løsne opp i pustemuskulaturen, slik at du klarer å puste dypt, slik at du klarer å sende pusten helt ned i magen, det er gjerne et steg 1 for veldig mange. Og det kan du gjøre på mange måter. Det ene er bare det å bli bevisst pusten. Hvis jeg sier til deg at nå skal du at nå skal jeg følge med på pusten din, eller observer pusten din, vil det automatisk gå litt saktere og litt dypere. Uten at du er bevisst at du ønsker å gjøre det, eller forsøker å gjøre det, så er det noe som skjer litt sånn automatisk bare ved å begynne å trekke oppmerksomheten til pusten. Så bare det å begynne å tenke på at du faktisk skal puste litt dypere, Det blir litt som å trene. I starten føles det litt tungt og stivt. Etter hvert vil du gradvis løsne opp i pustemuskler og tull, fordi du begynner å aktivere den og bruke den. Men det kan også være veldig fint å involvere øvelser for å løsne opp i den. For eksempel gjennom yoga. At du kan åpne opp i brystet. At du kan gjøre noen gode sidestrekker for å skape god lengde. Løsne opp i brystet. Disse stive, stramme musklene i ribbeina. Og i diafragma går det også an å gjøre egenmassasjeteknikker for å løsne opp. Sånn, det er mange måter å løsne opp. Det viktigste for meg når jeg jobber med mine kunder er ofte at de ikke skal føle at «Åh, nå har jeg fått en liste med ting jeg bør og må, og nei, enda flere ting jeg må gjøre». Det viktigste for meg er at disse enkle tingene du kan gjøre uten at det er enda en punkt på listen. Så det å bare bevisst strekke opp merksomheten til pusten din, og kjenne at du kan bevisst sende den litt dypere, selv om det føles anspent og anstrengt. Allerede der gjør du noe. Jeg pleier å legge hendene på utsideribbet, og så skal jeg med en gang legge hendene på pusten. så skjønner du liksom, å det er der pusten skal gå. Så hvis jeg bare ligger uten å ha hendene på, så er det typisk litt sånn, jeg er klar for dyp pust, men det er magemuskler nesten som går opp og ned. så da legger hendene litt sånn vennlig og kjærlig på utsida i beina og så på innpust tenker jeg at jeg skal flytte litt og puste ut i hendene så kan det jo også være en fin måte å få tag i diafragma på og det er jo en sånn elsket diafragma, den mest underkommuniserte muskelen vi har den er så fantastisk så den heier på å komme frem i lyset helt enig ja, helt enig Det er ikke så små tingene vi kan gjøre som en del av hverdagen. Du må ikke sette deg og sette masse tid til å gjøre dette her. Dette kan du gjøre mens du står i køen på butikken. Du kan bevisst trekke oppmerksomheten ned i kroppen din, fra tankespinnet og ned i kroppen, og begynne å tenke at du skal puste litt saktere, litt dypere, litt roligere. Så bare der så har du noe som du kan, det handler om en livsstil som ikke er bare noe du gjør på matten, for ja, du kan sette deg tid til å meditere, til å gjøre øvelser på matten, som er magisk effekt, men det handler også om de tingene du kan dra med deg inn i hverdagen din. Disse tingene, disse små resetsene for eksempel, disse små øyeblikkene som hjelper deg ut av en sånn hasteverk, og tenker tempoet. Rekalibrere nervesystemet litt, og bare få det til å få fungere mer hensiktsmessig for oss igjen da, som ikke bare, det er nesten så noen ganger at den har skrudd på en bryter, og så mister vi haget på for å få lov å skru av den bryteren igjen, som bare er i et sånn suge av et stress. Det er ikke godt for oss. Nei, det er ikke det. Vi må begynne å sende litt nye signaler. Jeg vil jo ikke at folk skal slutte jobben sin og legge seg på sofaen og gjøre ingenting. Jeg vil at det skal være en livsstil som er mulig å integrere uansett hvordan hverdagen din ser ut. Selv om du sitter i møter slag i slag hele dagen, så kan du bevisst velge å ikke sitte ytterst på stolkanten, men at du faktisk tillater deg å sette deg tilbake i stolen. At du senker skuldrene og ikke sitter og ubevisst sitter og spenner deg gjennom hele møtet ditt, sitter og biter kjeven. Det er de små tingene når du setter deg tilbake i stolen, Senker skuldrene, slapper av i kjeven, mykner litt i blikket ditt. Bare der er det med på å endre tilstanden i nervesystemet ditt. Gjennom små ting som gjør at du ikke må slutte jobben din eller droppe møte, men du kan gjøre små ting i hverdagen som er veldig lett å integrere. Og det er det jeg brønner for. Og det er jeg så glad for. Og jeg er også veldig glad for at du nå... Har delt kunnskapen din i en bok, så den gleder jeg meg til å lese. Hva heter boka? Den heter Slow, tilbake til hvilepuls. Deilig. Og så pleier jeg jo å spørre om du kan dele tre helsetips på slutten, basert på det vi har snakket om. Ja, nummer en må jo være å finne ditt indre dovendyr, og det å faktisk senke det tempoet. Øve på å sende signaler om ro gjennom dagen. Og så vil jeg si det å senke skuldrene litt, det å faktisk ikke sette så voldsomt høye krav til alt du skal få til hele tiden. I noen faser av livet er det kanskje ikke mulig å i tillegg skulle pusse opp av det, og være ansvarlig på alt mulig rart. kanskje akkurat den fasen du er i nå, så er det helt greit å gi slipp på litt de forventningene som du har satt til deg selv. Så det å senke skuldrene litt i eget liv, og så må jeg legge til det å øve på å bli en livsnyter. Så det å virkelig åpne opp sansene for å kjenne at du kan nyte øyeblikket her og nå. Det var tre gode tips. Tusen takk, Anette. Det har vært veldig fint å prate med deg. Det har vært kjempefint å komme med. Takk. Og så håper jeg nå at du som lytter kjenner på en inspirasjon til å senke tempoet, leve saktere, for det er helt livsviktig for oss, for at vi skal ha et godt liv, for oss selv og for de rundt oss. Så jeg håper nå, uansett hva du gjør mens du lytter, Beveg deg litt saktere. Seng skuldrene. Ta noen sakte og dype pust. Skjem oss skikkelig rundt deg. Flytt blikket litt mildt rundt. Hva ser du? Hva kjenner du? Ja, og kobler deg på i ditt eget liv. Og så takker jeg deg for at du lyttet. Ha det!