Grunn nummer 39. 50 prosent priskutt på bleier med æ. Hos Rema 1000 satser vi alt på å gi deg Norges råeste bleikutt. 50 prosent priskutt på alle bleistølser og typer. Alt fra Pampers og Libro til Level. Maks 5 pakker med priskutt per handletur. Bare husk å aktivere kuttet i appen. Rema 1000. Altid lave priser. Har du et enkeltpersonforetak eller en liten bedrift?
Da er du sikkert lei av å høre meg snakke om hvor enkelt det er å levere skattemeldingen med fiken som vi gir oss her. Fordi vi liker enkelt. Fiken. Superenkelt regnskap.
Velkommen til høstens store eventyr Vokteren Første reality-opgave Følg 14 kjente deltakere på deres dramatiske ferd opp til Stetin Det blir bål, svette og tårer Og Vokteren Ja, han ser alt Hvor langt er du villig til å gå for å vinne? Utrolig mye penger Vokteren, se nå på TV2 Play
På veien hit har jeg tenkt veldig mye på, eller jeg er i en fase og det vet dere, for jeg har holdt på med nå, kanskje hele 2024, litt sånn hvor er jeg nå, hvem er jeg nå, og hvor er jeg på vei. Og i gode perioder er det veldig spennende å kjenne på, og når det blir så stort spørsmål og det blir nok usikkerhetsmomenter, så er det veldig spennende.
sånn at jeg sover dårlig, svetter, mister hår, og dere vet, det er ikke så godt å være der.
Så da blir det jo mye grubling, men også sånn, ok, jeg må jo videre, og så må jeg vokse. Og det har jeg også funnet ut i mitt 34. år her i livet, at jeg tror aldri vi blir helt voksne, og så tror jeg vi blir voksne litt hele tiden, og det er jo på en måte litt godt.
at det er ikke noe sånn mål, det er jo ikke å lande i, nå er jeg voksen, og her skal jeg bli. Det er lov å kanskje bli voksen til høyre eller venstre. Så derfor blir jo disse episodene også på en måte
eller ikke alle, men en del i år, blir veldig selvgranskende, selvutvikling. Vi har snakket om stil, mote, hvordan kler jeg meg etter humør, uttrykk, personlighet, hvor mye skal vi følge trender, hva er det som gjør oss til oss, og så kan vi dra det helt inn i den familien man er da.
Dette med at vi sammenligner oss, og vi tror at alle rundt oss får til alt som er bedre, og at man må gjøre sånn og sånn for å være en riktig familie i kossene. Alt dette er jo liksom å vokse. Vi vokser sammen og alene. Da må vi også kjenne etter hva som skal være meg.
Og derfor skal vi i dag, og dette har jeg gledet meg så mye til, nå har jeg stemmen til dagens test inne i hodet. For den har vært i mitt hode, og i hvert fall ikke i mine ører i mange uker nå, og før sommeren. Og vi skal snakke om nettopp det sånn,
identitet hvem er vi hvordan er det vi vil ha det minimalisme som jeg også merker at hvis det er kaos inni hodet så får jeg veldig behov for å rydde og fjerne ting og jeg har som mål at i 2024 så skal familien samlet kvitte oss med 30% av
fysiske gjenstander. Sandra Kolstad. Velkommen! Tusen takk. Det var deilig å kunne starte med et wow. 30 prosent, ja. Hvordan skal du klare å måle dette da? Er det litt sånn fingeren i været? Jeg kjenner det vel. Det må jo være synlig. 30 prosent er synlig. Det er det jo i hvert fall. Det er kanskje særlig jentenes rom du kan tro har hatt.
utover. De skuffene må kunne lukkes litt bedre enn de gjør nå. Og de boksene med leker må jeg ikke trokke opp i for å få de under benken. Det er veldig slitsomt. Det er rart med ting. Det er noe som akkumulerer seg. Det er ikke som om det bare...
det finnes en sånn magnetisme i verden som gjør at det bare dukker opp mer og mer i hjemmet. Jeg skjønner ikke engang hvor det kommer fra. Men vi har blitt ganske gode på det faktisk, fordi vi har akkurat flyttet og har fått... Nå driver vi og bygger, men foreløpig er huset vårt som et lite, bokstavlig dalt lite japansk tempel. Det har sånn vippe
og det er et veldig poetisk sted. Men der er det ikke mulig å ha mye ting, og det har vært så vidunderlig, så vi måtte bare skrelle bort. Og nå har vi knapt ting, altså. Og det er så deilig. Så jeg kan bare, fra andre siden av det, som jo kan være en ganske smertefull prosess, det må jeg jo si, både fordi det er utrolig slitsomt, og fordi det er jo rart med ting, at når man står foran tingen, så
Jeg har kjæresten min som er skulptør, og han er veldig opptatt av såkalt tingteori, som egentlig er en filosofisk retning hvor man tenker om hva er et objekt. Og det er jo egentlig utrolig interessant, og det er tingteorien i veldig stor grad det er som, er jo at et objekt ...
er utrolig mange ting, ikke sant? Det er jo ikke bare, nå holder jeg en bok i hånda, men det er jo ikke bare boken, for det er også fargen, det er også det jeg forbinder med titlen, det er også alt jeg forbinder sånn kulturelt med, hva er en bok, hva betyr det å ha en bok, hva betyr det å lese en bok, ikke sant? Sånn at,
Og det tenker jeg at melder seg veldig når man skal drive å rydde og kvitte seg med ting. For da begynner jo tingene kanskje plutselig å snakke til oss på helt nye måter, og så er det ikke så lett likevel å kvitte seg med alt det man trodde skulle være så enkelt å kvitte seg med. Nei, det er ikke det det hele tatt. Og så særlig sånn, og det har jeg lurt på, hvis noen har, hva gjør...
alle dere som har barn, eller hvis du ikke har barn, men du har spart på ting fra egen barndom. Det er jo et, jeg vet ikke med dine to barn, men hos oss, den bunken med tegninger som ligger på kjøkkenet etter en uke på akseskole, eller perlefigurer
Altså, de er overalt. Og jeg kan jo ikke spare på alle. Og så er det sånn, noen tegninger er skjønnes, de sparer på, men også sånn når du har fargelagt 40 000 i engjøring. Men den er så fin. De er så stolte. Så er det sånn, jeg lar den ligge på en uke, og så bare oppstønner det. Og så forsvinner det. Og så er det å sjekke, de spør jo aldri etter. Nei, ikke sant? Og så skjønner de få gangene de gjør det, og da får de så vondt. Ja, så det har skjedd. Det har jo skjedd. Hva sier du da da?
Unnskyld. Klokt svar. Kan du ikke lage en ny? Men det var den! Og så må vi trøste, og så går det bra da.
Vi har utrolig nok vært, tror jeg, veldig usentimentale, men også ironisk nok, i og med at kjæresten min da, som sagt, er billedkunstner, så har vi utrolig lav aktivitet på billedkunst. Det har vi ledd litt av, at det skjer nesten aldri hjemme hos oss, som tegning. Vi sitter og tegner, og det er helt underlig.
Og så går begge barna i steinebarnhaget, og der er det jo sånn at de kommer hjem. Det er veldig sjeldent de kommer hjem med noe, og når de først kommer hjem med noe, så er det noe sånn utrolig utsøkt, som en tovet ful. Og da gir det seg selv veldig at da sparer vi på den, for det er så precious på en måte. Også fordi materialiteten, det ligger så mye arbeid bak det. Så der har vi nok egentlig vært veldig heldige, for jeg har et litt sånt sentimentalt gen i meg, hvor jeg kan
Jeg finner på å bunke opp nesten alt som barna lager. Jeg steiner barnehagebarn selv. Og det er nettopp det. Jeg har de bøkene. Jeg har bøker med fettstift og silkepapir mellom meg side. Jeg har noen skolebøker. Men jeg har fjernet en del. Men det er noen som er veldig morsomme. Og særlig nå for jentene å se. Oi, hva slags skole gikk du på? Vi har ikke sånn. Nei, det var...
Det var de tingene. Så det er jo et år, det er veldig ambisjøst. Men det er fint å kanskje ha i bakhodet, og jeg tror veldig mange har det litt sånn. Hvis du liker at det er halvkorslig rotete rundt deg, men for meg, personligheten min, jeg må ha det.
Jeg kan bli veldig sur hvis jeg føler at det er rotete. Og det der har jeg brukt så mye tid på. Hvordan har du det med det? For jeg har tenkt så, jeg har i lange perioder av livet mitt liksom skammet meg sånn over det, og prøvd å liksom være annerledes. For jeg tenker at dette er sånn generasjonell liksom kvinnelighet som jeg har arvet, ikke sant? Som ikke er bra, ikke sant? At det alltid er kvinnen som skal rydde og holde det rent og liksom alt det der. Ja. Men
Og jeg er liksom feminist helt inntil det absolutt innerste i meg, men akkurat det der har jeg kjent at jeg må bare gi opp på.
Jeg får ikke noe bra av det. Så jeg må rydde og ha det ok. Hvis ikke så har jeg det ikke noe bra. Nei, det er jeg helt ikke. Og jeg tror egentlig at det er så vitsig. Kanskje man ikke trenger å tenke på det som noe veldig kjønnet. For jeg tror egentlig at alle mennesker har det mye bedre hvis de ikke flytter ting og tang overalt absolutt hele tiden. Ja, og jeg vet jo om flere menn som er sånn også. Absolutt. Og hvor kona roter og har sånn rot.
rote hyller, rote hjørne. Og Bjørn også, min kjæreste, han liker også å ha det ryddig, men han har støv på hjernen. Han er ikke der, men der er jo jeg. Hvis det er hybelkaniner på nattbordet, så hver kveld hører han meg sånn ...
Jeg klarer ikke å like sånn støvelag, og det må jo være definisjonen på støvbjernen. Jeg har ikke sånn at jeg må vaske hender 20 ganger om dagen, men jeg liker ikke å ha det rundt meg, og jeg liker ikke å gå på smuler. Derfor går jeg alltid minnesko. Det var jo smart da. Det var litt sånn hekkete.
Så jeg er tøpler. Ja, ja, ja. Og da vet jeg, kan det gå en dag før jeg klikker? Eller må jeg støvsuge? Jeg er ekstremt glad for at det hus vi bor i nå, vi har det der i tempelet vårt, det er veldig vakkert, og så har vi en del av huset som vi skal gjøre veldig mye med. Men det er på en måte så deilig, for det er kjempegammelt og helt sånn furu overalt, og liksom
Og det er der vi har soverommet, og det er kjempekoselig og helt vidunderlig. Men også utrolig lite. Og det jeg kjenner er at det er egentlig helt fantastisk å bo sånn nå, når barna er så små. For det første, fordi da bor vi så tett, og vi lever så tett. Og det tror jeg egentlig er veldig bra akkurat i det.
aller aller første årene i hvert fall. Og så er det heller ikke så fryktelig farlig, hvis du skjønner at de kaster grøt overalt hele tiden. Til og med jeg kjenner at sånn, ja ja, er ikke så nøye. Det er akkurat veldig deilig. Og så tror jeg det er sånn, jo eldre barna blir, de søler og griser på andre måter. Og det har også noen, søsteren min for eksempel, har også vært litt sånn,
gøy eksperiment å se hvordan takler Oda å ha så mye havregrøt under stoler, og kjøkkenbenker, og det bare flyter. Men da er det jo sånn, rydde litt underveis, og også bare sånn, jeg kan ikke henge meg oppi det, for da blir jeg jo gal. Eller veldig sur. Og så har jeg ikke noe lyst til at
mine jenter skal tenke sånn, hos mamma var det ikke lov til å, eller hjemme da, så var det sånn, når mamma, det er ikke lov å sørle, for da blir hun så stressa, og det er ikke noe hyggelig. Nei, det er ikke noe hyggelig i det hele tatt. Så jeg tenker jo at mye av den øvelsen, eller for meg i hvert fall, er som å bare på en måte henge meg til materien, hvis du skjønner. Og det er jo egentlig en dypt eksistensiell øvelse, for det er jo det vi gjør absolutt hele tiden, egentlig, dypest sett, ikke sant? Og at materien, kan man kanskje si da, i de småbarnsårene, er jo
at det er mye gråt og grøt. Og det er alle de der tingene som man egentlig helst, man har jo lyst til at barnet sitt ikke skal gråte og ha det bra hele tiden, og man vil helst ikke at det skal renne grøt nedover veggene hele tiden. Men å bare hengi seg til det i de periodene hvor det er sånn, det tror jeg er, det er nok, det øver jeg meg på, det har gitt meg mye
Det har gjort det mye lettere for meg å ha små barn. Å bare tenke i de øyeblikkene, yes, da er vi her. La det flyte nå. Og så finnes det jo alltid tid til å rydde opp igjen. Det gjør man jo også. Ja, og så tenker jeg litt til det med å vokse. Det er jo en fin utfordring å få også. Jeg klarte det.
Eller det var ikke så katastrofe som det virker som når du skal inn i grøt og gråt. Ja, grøt og grånt. Og det det dypest sett er, tenker jeg, for meg og helt sikkert veldig mange, er at det er et enormt kontrolltap. At vi er vant til før vi får barn og barn.
Og også på den måten relasjonen med partneren forandrer seg selvfølgelig også etter man får barn, at da har man mer kontroll over sin egen tilværelse. Absolutt. For å si noe helt åpenbart og banalt. Men det er jo veldig eksistensielt, ikke sant? At plutselig så kan man ikke, og jeg har vært sånn som tidligere i livet har, liksom som du sa tidligere at
Jeg har nok i perioder hvor det har vært veldig kaotisk inni meg, så har jeg kompensert ved å ha det ekstremt ryddig og ordentlig rundt meg. Og så tenker jeg at det sikkert har vært ganske sunt, på en måte har det vært en fin måte for meg å holde meg samlet på og finne en slags balanse. Men det blir jo ikke mulig på samme måte lenger med disse små avvindelige menneskene som løper rundt og stort sett roter og...
Og gjør vi livet. Ja, og det med det kontrolltapet tenker jeg også på som en skikkelig bra livsøvelse. Fordi vi har jo ikke egentlig kontroll. Og nå mener jeg ikke bare over hjemme og støv og grøt og gråt, men helt på ekte, så har vi jo ikke kontroll over dette livet på noe som helst vis. Og det tenker jeg at jo oftere egentlig man klarer å meditere over den tanken i to sekunder, jo lettere tror jeg det blir å være til. Helt.
Helt enig. Og det er jo også egentlig litt deilig hvis du snur deg rundt og sånn, jeg har ikke ansvar for alt. Og hvis jeg ikke har vært god nok, bevisst nok, til stede nok, strukturert nok, så faller hele dette korthuset sammen. Det er ikke på en måte vårt ansvar. Nei, og det er veldig interessant, for jeg har tenkt på i det siste verset at hvor viktig det er å prøve å
Og litt det som du også sa, at det må jo ikke bli sånn at barna følte at i oppveksten så var det ikke rom til å bare, ikke sant? At det var at, og det der å klare å hvile midt oppi alt det der sinnssyke. Og det er liksom noe som jeg i mitt liv i hvert fall merker at jeg ikke er noen god til å hvile i det hele tatt. Hvile i kaos eller sånt? Ja, eller bare hvile. Hvile. Og hvile. Er du god til å hvile? Nei.
Nei, altså jeg er jo helt elendig på det. Kanskje det er derfor som det er så mye du hører på deg. Ja, men jeg er jo ikke, jeg får det egentlig ikke til, men jeg tror jeg har blitt faktisk ironisk nok bedre etter jeg fikk barn, nettopp fordi jeg skjønte at nå
Det viktigste her nå er å ligge på teppet sammen med ungene mine. Og bare skjæve rundt, liksom. Og ikke skjæve rundt i huset eller holde på. Ikke sant? Men det må jeg liksom minne meg selv på. Absolutt. Med jevne mellomrom. Hva legger du i hvile, liksom? Nei.
Nei, det er jo kanskje det at jeg tror at, eller jeg i hvert fall, og sånn som jeg kjenner både, jeg er så heldig at jeg har mange venner som er kvinner som er ganske mye eldre enn meg, og jeg vet at veldig mange av dem har det sånn, men også veldig mange av mine jevnaldrende og yngre kvinnelige venner har det sånn at
Man må liksom fortjene å hvile. At når jeg har gjort det og det og det, bare tenk på hele begrepet, to-do-list. Når den er gjort, da kan jeg hvile. Eller når jeg har trent, og jeg har ditt og datt, og spist, og sånt og sånt, da kan jeg hvile. Å gjøre seg fortjent til hvile, det tror jeg er en liksom ...
det tror jeg rammer veldig mange, og det tror jeg er veldig ødeleggende i manges liv, og jeg tror dessverre også at det er en konstruksjon som går veldig hånd i hånd med hele den kapitalistiske og patriarkalske innretningen da, som veldig mange, og mener jeg også vi fremdeles vokser opp med, ikke sant? Det er jo...
Og selvfølgelig gamle kristne, å arbeide i sitt ansiktsved, og selvfølgelig skal få din lønn i himmelen, at det er ikke midt i kaoset og midt i jordelivet, eller bare midt i livet, at vi bare kan hvile helt uten å ha fortjent det, eller ha fått tilatelse til det. Det er i hvert fall ting jeg tenker mye på, og at ikke minst i en familiesituasjon, så er det jo viktig å hvile når man kan, for å si det sånn, for det er jo mye av tiden kan man ikke hvile i det hele tatt. Nei.
Jeg gjorde et intervju før sommeren, og da var det sånn, det handlet om hva jeg gjør for en god livskvalitet, eller hva jeg gjør for min indre helse. Og
Og da snakket vi, da var det mye rart, men da var et av poengene mine at den verste motivasjonsformen for meg er at jeg skal fortjene noe. Ja, nettopp. Det funker ikke i det hele tatt. Og så synes jeg det er så trist, og dette er ikke til noen som, hvis det funker for deg, og du liksom på en måte ikke får dårlig samvittighet hvis du gjorde noe, fordi selv om du ikke hadde fortjent det, eller du gjorde ikke nok,
men jeg tror nettopp også at den tanken kan spise oss opp da, for det blir så intenst og da blir det ikke bare at du skal fortjene å hvile du skal fortjene et glass vin du skal fortjene sukker, du skal fortjene en fest, du skal jo fortjene absolutt fuckings alt i livet og den der det jage etter at
Så jeg synes det blir helt sånn, det er helt sånn feil bakvendt tankegang at jeg skal gjøre meg fortjent til noe i mitt eget liv. Altså det er jo aldri, ingenting er på en måte godt nok da. Nei. Fordi det blir da jeg blir sånn større og større. Ja, og det rare er jo at det er et sånt hierarki, ikke sant? Det er jo det det egentlig er, at man i så fall tenker man på, og jeg selv inkludert altså, at det er en sånn hierarkisk indeling av verden som om det å hvile er minstens.
mindre verdt, eller dårligere, enn å, jeg vet ikke, jogge, eller jobbe, eller prestere, for å bruke et mer generelt ord. Og det er det jo ikke. Og jeg tenker jo virkelig,
For eksempel nå som jeg har barn, og så er jeg tilbake på mitt liv før barn, så er det noe av det jeg faktisk angrer mest på, at jeg ikke hvilte mer, for eksempel. At jeg tillot meg selv. Jeg har jo vært kunstner i hele mitt arbeidende liv, og jeg har jo kunnet egentlig, hvis jeg ville, alltid sove til klokka ti om morgenen, og så heller jobbe litt senere. Men jeg har vært sånn som har liksom...
Og det er sikkert derfor jeg er så opptatt av det her. Fordi jeg har likevel stått opp klokka halv seks, hvis du skjønner, for å jobbe. Og for å holde meg selv i noen sånn utrolig stramme tøyler som jeg nå når jeg ser tilbake, tenker jeg, hvorfor det? Hvorfor måtte jeg absolutt insistere på at min arbeidshverdag skulle være egentlig strengere enn veldig mange som inngår i et mer regulert arbeidsliv, hvor man er ansatt et sted, ikke sant? Og det tror jeg jo liksom...
Det er sikkert veldig mange komplekse grunner til det som ikke jeg kan finne ut av akkurat nå, men jeg tror at det hører sammen med to ting vi har vært inne om nå, og det ene er det der med kontroll, og det andre er den frykten for å hvile, og at noe skal, og de hører vel også veldig godt sammen. Fordi å hvile er vel også et slags kontrolltap, for man bare
bare er i verden, uten å ha noen forventning til hvem man skal være, eller hva man skal gjøre, eller hvem andre skal være heller. Det er jo, tror jeg, for mange i vår tid en ganske vanskelig øvelse. Ja, og så er det sånn, når du hviler så produserer du jo ikke. Nei. Enten det er klesvask, middag, en samtale med en venn, jobb, støvstuke, trening. Det er nettopp det også da. Å hvile er på en måte...
nå er det et veldig stort gåstøy her, passivt. Du er sånn passiv i ditt eget liv. Og det er også det jeg tror tenker vi fortjener. At det er sånn, vi skal liksom, vi skal gå i en sånn dundrende tempo absolutt hele tiden. Og så tenker vi jo mye på sånn, for å, ok, hvis du skal vinne OL i sprint, de hviler ganske mye de løper det. For å kunne være bra. Restitusjon. Ja.
Det er nettopp det der bakvendt tankegang at vi skal dundre på, fordi vi skal produsere, og vi skal være, og vi skal vise, og vi må utnytte hver eneste sekund i vårt liv, fordi det er bare dette ene livet. Det er jo veldig mye av det jeg er glad i å tenke på. Åh, det er så deilig å være til stede akkurat her. Nå koser jeg meg. Elsker det som skjer akkurat nå. Men alle øyeblikk trenger ikke å være sånn.
Nei. Og det er nettopp det at alt skal være så ytterpunktig hele tiden. Og det er bare å optimalisere hele tiden, ikke sant? Det er jo det. Og det er jo alt, ikke sant? Det er kroppen, og etter hvert også i veldig stor grad sinne og intellektet og familien og hjemme, selvfølgelig. Arbeidslivet, ikke minst. Alt skal egentlig være. Men jeg har veldig sans for Einar Økland, den brillante forfatteren. Han
Han har jo sagt til dem at jeg... Hvordan er det han sier det da? Jeg tror faktisk det er Agnes Ravatten som har gjengitt det i en bok. Det springer rolle. Han sier noe i alle fall. Ja, jeg... Hvis du er tilfreds, da har du lurt dem. Gjennom å bare liksom... Skjønner du? Bare være tilfreds med den kaffen i den koppen her nå. Akkurat nå. Sånn som det er. Da kan de ikke ta deg. Ikke sant? Fordi på en måte hele...
Tenk så mye vår utilfredshet. Tenk så mange som tjener utrolig mye penger på den, for eksempel. Og den er jo...
Jeg synes det er en utrolig befriende tanke at det er også mulig. Og så betyr jo selvfølgelig ikke det, jeg må jo ikke forveksles med å være tilfreds med sånn som verden er, eller politikken er, eller klimaet. Det er jo ikke snakk om å bare legge seg tilbake og si sayonara, liksom nå jeg er tilfreds. Men i forhold til de tingene vi har snakket om nå, så tenker jeg at det er en ganske nyttig
Det kan være en nyttig tanke for meg. Nå er jeg tilfreds. Det er ikke noe mer jeg ønsker meg akkurat nå. Og det er veldig deilig. Og jeg tror ikke minst, så tror jeg at for barna, så tror jeg ikke det kan finnes noe bedre enn foreldre og omsorgspersoner som ...
La oss kalle det hvile, eller er tilfredse i akkurat sånn som øyeblikket er akkurat nå. Og det har vi hatt veldig mye glede av i vår familie, at vi bare har så lave ambisjoner. Ja, men det er helt sant. Med barna, altså vi bare...
kanskje vi drar på biblioteket. Men utover det så bare er vi i hagen og ser på blomstene og studerer en sneile. Og det er helt topp, og de elsker det. Og det er så mye bedre for oss, i hvert fall, å bruke tiden, enn å få til alle mulige andre aktiviteter. Vi bare...
Jeg er helt enig. Det kan jeg gjenta, for det driver vi fortsatt med. Med barn som er 7 og 9, da har vi langsom lørdag og somlesøndag. Og det er jo nettopp det, fordi vi også siden vi fikk barn, så er det jo sånn, ser jo på alle og sånn, oi, de har sekk på ryggen. Og de har laget pannekakerhøret på termos. Altså, hatten av til alle som gjør det. Men vi, på
På en måte, vi har jo ikke lagt oss i stedene for å prøve det heller. Men vi evner det ikke helt. Det er ikke helt i Bjørn og min sin natur. Og vi kommer jo fra sånn typisk ut, nå er det fint vær, nå skal vi ut til skaven. Men jeg tror derfor har jeg blitt litt sånn anti det. Og senest forrige helg, så sier Bjørn sånn, kjempegå i skogen i dag, jeg.
Og da ble jeg sånn, hvem er du? Og Stella elsket meg bare sånn, og det vil jeg være med på! Så var jeg sånn,
Men vi skulle jo ta det med ro. Og så sier jo han sånn, nå føler mamma at jeg er pappa hennes. Nå får mamma sånn mindre. Og så stiller han på sånn, hør fortell, hva da, hva da? Og så er det sånn, kjære pappa, det er jo ikke det, det var koselig å gå på tur, men jeg tror det er noe med det der, da kommer det der at jeg føler at vi må, det var ingenting vi måtte. Men nettopp sånn. Men jeg skjønner hva du mener, at det var ikke frem i... Å yes!
akkurat det jeg har lyst på nå, å lete etter sopp i en mørk skog når solen skinner, så ble det en sykkeltur til huk i stedet for. Og det synes jeg også var ekstremt ambisjøst å gjøre på søndag, for da kan jeg gå surre rundt hjemme. Og der er man jo forskjellig, men tenk jo sånn, det passer for dere, og det passer for oss, og hvis det er sånn at
Vi har barn som bare har så mye spring, som jeg elsker uttrykket, spring i beina, at vi må ut. Da er det jo også deilig. Absolutt. Men det er jo nettopp det, hva er det som er digg for oss? Og det er jo sikkert også veldig mange voksne som har så mye spring i beina at de vil. Ja.
Og hvis man sitter på et kontor hele uka, da er det deilig å nettopp på inn den der luft, himmel, trær, altså hva en slags element ute i naturen du trenger. You do you. Men det er også litt det det handler om. Der synes jeg også at det er utrolig mye forventninger og veldig mye sånn båser om sånn
Det er veldig viktig at man er i skogen, det er veldig viktig at de lærer seg å gå på ski, det er veldig viktig at de danser, spiller fotball og omball. Men hvor er det det kommer fra, tenker du? For jeg følger så lite med på alt, at jeg får ikke det helt med meg. Men jeg skjønner jo hva du sikter, det er en generell forventning. Men tenker du at det oppstår spesifikke steder? Er det noen steder spesielt du tenker på at de forventningene oppstår?
I livet, eller tenker du byområdet? Nei, nå tenkte jeg i livet, hvor kommer de forventningene fra? Jeg synes bare det er interessant, fordi mye av det vi snakker om nå er jo sånn hvordan man egentlig kan
Jeg har levet mest mulig i tråd med sine autentiske og sine barns autentiske. Prøv å finne frem til sånn, hvordan er det vi har lyst til å leve uten å la seg påvirke av alt mulig annet. Og hvor er det det alt mulig annet oppstår? Er det på sosiale medier? Er det i avisene? Er det i podcaster? Hvis du skjønner det på sånn. Generelt er det ikke interessant fordi at...
Vi lever jo i et samfunn hvor vi er veldig glad i å tenke at vi er helt frie til å gjøre akkurat sånn som vi vil, og være akkurat sånn som vi vil. Og jeg mener at det er en stor misforståelse, fordi sånn er det jo ikke. Sånn er det ikke. I det hele tatt. Jeg skal ikke skylde på det, men det er vel derfor jeg også driver og knåler, undrer, jeg skal ikke legge et negativt fortemme på det, bruker dette året her, eller har et sånt... Jeg vet ikke, hvorfor er det...
Dette med hvor er jeg, hvor er jeg på vei, hva er det vi holder på med, hva er det jeg holder på med? Da snakker jeg mye om både det å være foreldre, hvordan vi lever. Veldig mye handler jo om jobb, selvfølgelig. Der synes jeg du også har vært veldig...
arbeidet vårt er jo en veldig stor del av identiteten. Men så kan det jo også bikke over til nettopp det at det blir for mye, så arbeidet handler bare om å produsere eller bevise et eller annet. Og da synes jeg jo det blir noe usynt, for det er ikke noe bærekraftig for et menneske å skulle jobbe til de rammene, eller de premissene. Også de forventningene der,
Jeg tror det er en sånn salig blanding. Både helt ytterpunkter, helsedirektoratets kostholdsråd, og skoleplan. Fysisk aktivitet minst tre ganger i uka. Samverd for minking av mobbing. Helsesøster, og vi veier og måler og holder på med barna. Og mamma spiser fisk og grønnsaker, og sånn.
Og så liksom bare sås det sånne frø, og da kommer disse ekstreme sånn alt sukker er farlig, og se på henne, og hva har du i matbakken, og hvordan gjør de det der, og herregud, de spiser kjøtt og skitt, vegetarianer og kaninfor. Det blir liksom, fordi vi er ikke enige. Og vi spiser masse vegetar, men vi spiser jo også rødt kjøttet
innimellom. Og så er det disse fysiske aktivitetene for barna som også er sånn, det er jo kjempebra, men hva med frilek og hva med liksom bare å sparke fotball i nabolaget i stedet for at du skal bli kjørt 13 ganger og det er slalom og det er altså, de blir jo helt utslitt. De er små mennesker som liksom, ja, jeg vet ikke, jeg tror det er også en sånn, vi på en måte den der ekstreme
å produsere og bevise det går nedover til barna vi projesserer det også nedover for de er jo vårt produkt for å si det veldig hardt ut det er jo vi som skaper dette mennesket som skal være fullpakke jeg vil ikke at de skal være fullpakke de skal være seg selv
Men det er interessant det du sier om, ja det er voldsomt. Og dette skal jo være en litt sånn, jeg vil at det skal være en inspirerende og oppluftende samtale, men da må vi så ta tak i det litt sånn tyngre måttet. Ja, hundre prosent. Men jeg tror, jeg har blitt veldig inspirert i det siste, han Gabor Mathe, kjenner du til ham?
Det ringer en bjelde, men kan ikke si det. Det er ikke helt sikkert jeg uttaler navnet hans helt riktig. Da håper jeg at alle som blir fornærmet på hans vegne kan tilgi meg. Men han er en psykolog som har skrevet mye om det han mener er liksom en
en trend i vår tid, bare apropos det du sa om å kjøre barna, de skal på fotball, de skal på dans, de skal hit og dit. Men at han er sånn, å være veldig mye på besøk hos venner, men han er veldig opptatt av at det er viktig at barna er mye sammen med foreldrene sine, eller sine nærmeste omsorgspersoner. Og det merker jeg, det synes jeg har vært litt sånn deilig. Å tenke sånn, ja, og kanskje at jo mindre radiusen er egentlig, jo
Så tenker jeg at på et eller annet vis blir det jo mye mer rolig. Det blir roligere, åpenbart. Men dette tangerer jo også litt smertefulle ting, som for eksempel alltid det med at det er jo iblant litt diskusjon om hvor mye barn egentlig bør være i barnehage, for eksempel. Og jeg har to barn som går i barnehage, så jeg er veldig glad for det. Men det er jo en sterk... For meg er det en sterk tanke at
Det er i hvert fall ingen tvil om at det aller beste for barna er å være sammen med foreldrene sine. Ja.
Og nå har min yngste akkurat begynt i barnehage, og da sa hun ene i barnehagen det, sånn, ja, du vet at barnet vil jo heller. Og det var ikke noe sånn kritikk, det var bare en sånn bisetning, sånn det vi snakket om, fordi det var noen råtinger og sånt. Barnet vil jo aller helst selvfølgelig være hjemme med foreldrene sine. Og det er jo bare liksom også en sånn der kjempediskrepans, som jeg tenker vi lever i da, i vår tid, mellom hva det er mulig å få til, som voksent menneske.
og med små barn. For de færreste har jo anledning til det, selvfølgelig, å ha barna hjemme i noe særlig mer enn, ikke sant? Det er jo ganske kort tid. Og det er, tenker jeg, det er en sånn enorm...
spagat da, som liksom jeg tenker at vi alle, eller veldig mange, står i. Og som har et ubehag. Det har bare, det er ubehagelig. Og det tenker jeg at det ubehaget må vi kanskje bare leve med. Og så er det jo selvfølgelig Vinnicott som kommer oss til unnsetning alltid, synes jeg i hvert fall, som også sier det der med at vi må the good enough mother, ikke sant? Som er et så fint begrep, synes jeg. Og som han også selvfølgelig
at han mener jo også at det er good to know father, altså liksom bare barnets omsorgspersoner, at det er også viktig for barna at foreldrene har feil og mangler, for det er en veldig viktig del av den separasjonen som sagt, men sikkert,
er den naturlige utviklingen som et barn skal gjennom, fra symbiosen i starten, som er viktig. Da gjelder det å tette på en måte nesten alle skott som man kan, alle hull i barnet. Ikke være sultent, ikke kaldt, da må man det. Men etter hvert er det faktisk viktig at barnet opplever at mor er feilbarlig, og far er feilbarlig. Og de er mennesker på jorden akkurat som alle andre mennesker. For noe annet skaper jo veldig usunne...
usunt verdensbilde for barn som vokser opp, ikke sant? Hvis det er sånne gudelignende skikkelser som går rundt og kan alt. For det er jo aldri sant. Nei, og bare en enorm fremt... Eller jeg sa at det blir så mange skuffelser på veien, da. Ja. Og
Og barnet får jo heller ikke plass til å finne frem til sin egen identitet, for å vende tilbake til identitetsbegrepet som du lanserte tidlig i samtalen. Det er jo også kjempeviktig for barnet å få bryne seg på «Herregud, mamma, gjorde du det? Sånn er i hvert fall ikke jeg!» Eller «Det synes jeg ikke er greit, for jeg kjenner at...» Det er jo superviktig. Der oppstår jo en veldig sunn, tenker jeg, på en måte,
friksjon som til syvende og siste egentlig er en helt sånn sentral del av barnets utvikling og tilblivelse som helt menneske selv, er å se at mor og far er andre hele mennesker med sine feil og mangler og likevel er det mulig å elske hverandre og leve sammen, forhåpentligvis ja
Men det er jo nettopp det og det der igjen til det der å skulle være at vi skal prestere og det skal være best. Og når barna også ser det, så er jo det også, det er jo på en måte et skjevt bilde av, eller du legger så mye press på barnet.
barna da. Jeg tenker jo bare det at de ser deg hvile på teppet. Så er det sånn, det er et sted inne i hjernen og i minnet og hukommelsen og i selvfølelsen, så er det sånn
det er lov å hvile. Du må hvile. Det er greit. Det er så viktig. Det tror jeg du er helt rett i, faktisk. Og det man også vet, er jo at noe som virkelig går i arv, det er jo perfeksjonisme. Og det er jo noe av det mest skumle, tenker jeg, man kan enda oppmå lide av, holdt jeg på å si, her på jorden. Fordi det er grusomt. Å være sånn ordentlig perfeksjonist, og det...
Det smitter jo, kan man si, nedover i generasjonene. Jeg husker veldig godt min oldemor på Hamar, hun var sånn som, apropos hvor man føler at man kan være fri i huset og hvile og sånn, hun var jo selvfølgelig av en helt annen generasjon, og bodde i en sånn bitteliten blokkleilighet på Hamar. Og hun var alltid sånn som, det var kanskje tre rom da, i den leiligheten. Fire rom var det.
Og inne på kjøkkenet, der hørte jeg alltid at hun gikk sånn og nynna. Der var det sånn... Og så i det hun trådte over terskelen til kjøkkenet, så ble hun stille.
Ja, jeg skjønner. Og det har stått for meg som et så både trist, men også på en måte litt sånn poetisk bilde at hun hadde hvertfall, og det er jo veldig trist at det var kjøkkenet som var hennes eneste rom hvor hun kunne gå og synge og nynne og være seg selv. Men jeg tenker at det gjelder å prøve å gjøre den sonen som hun hadde der inne da, og la den sonen bli hele huset for alle familiens medlemmer, sånn at alle kan nynne akkurat hvor de vil. Ja.
Han må nynne i livet sitt. Ja, på en måte. Nyn på din måte. Jeg har mitt nye livsmotto, som jeg har funnet på selv nå. Og det er jeg glad i å glede meg.
Det er, og dette hadde jeg ikke tenkt å si høyt til noen, for det er egentlig så flåsete, men det er apropos det der med produktivitet og ikke å finne balans mellom hvile og sånn og sånn. Det er, dagen er lang, det er plass til hvile, og det er plass til en sang. Og med en sang så sikter jeg selvfølgelig til at jeg skriver jo sanger, ikke sant? Og nå jobber jeg med en ny plate, sånn at det er både plass til dagen er lang, det er plass til hvile, det er plass til sang.
Men sang kan jo også ha overført betydning, selvfølgelig. Det kan jo folk la fylle med det de vil. Hva er din sang? Ikke sant? Men nettopp til sånn, det jeg også tenker, nettopp med identitet, og det handler jo nettopp om å sette grenser på familien, og da er vi jo nede på det sånn hvile, hvile i kaoset. Hva slags livsfase er vi nå? Og så er det jo...
Vårt ansikt utad og hvordan vi ser på oss selv er jo også mye jobben vår, altså vårt virke. Og der også merker jeg, for du sa det veldig fint i den podcasten Frilansliv, som jeg anbefaler på råd og armeste, som frilanse selv. Akkurat nå er det en fase hvor jeg synes det er veldig krevende, og så er det litt sånn, nettopp det der
hva er det jeg egentlig gjør? Jeg lager jo podcast, men den arbeids-O-identiteten, den synes jeg er litt sånn blurry. Og jeg har jo da veldig jobbemot å kunne drive med farger, for det er for meg livskvalitet og estetikk, og det er så hjemklang inni hele meg, og hvordan jeg tenker på verden og familier og relasjoner og alt.
Men likevel, det der å få tak på det, men også sånn, må jeg det? For det er jo også litt det som er spørsmålet. Du sa i frilansliv dette med at etter at du fikk barn, så ble det jo også det å se på hvordan du jobber. Du snakket om at før barn så kunne du jobbe i 12 timer og bare dundre på. Men etter barn så blir jo det, eller for mange så blir jo det annerledes. Jeg har flere veninner som har fått barn som er sånn, før barn da tenkte jeg,
Ordet karriere var så rett foran meg. Man må ha en karriere. Virkelig oppnå, bli større, tjene mer. Du må realisere en karriere. Og det er så viktig for alle. Og så får man barn, og så blir det andre ting som er viktigere. Og det betyr ikke at det er sånn for alle, men jeg tror det er det for mange. Og jeg tror det er det for veldig mange kvinner. Ja.
Tror du ikke det er sånn for alle? Å få et barn, at det er helt ommeblere liksom? Ja, mange, men sørg, jeg tror det er, og det er jo nettopp fordi vi er fortsatt der at kvinner er mer hjemme, men det skal jeg ikke si for sikkert. Men i hvert fall, jeg har ikke snakket med sånne, jeg har ikke møtt noen menn som føler det så stert, og det håper jeg at jeg gjør, og det er ikke noe sånn, jeg er helt åpen, men
Kan bare si det for veldig mange foreldre da. Så er det helt naturlig, men også det der sånn at du må jo da nettopp sånn, nett kanskje få litt sånn ny identitet i forhold til hvordan du forholder deg til jobb, arbeid, utvikling, faglig, tyngde og styrke. Noen ganger så får jeg litt sånn, miste litt sånn pusten av det. Ja, altså jeg kjenner jo ganske lenge til en ting til, at det er sånn
Det er nesten ikke lov, eller sånn mange steder sånn, for meg nå, hvis noen sier det da, så er det ikke karrierejaget som er viktig. Jeg trenger en stabil jobb som ikke spiser opp tiden min med familien. Og da, til det du sa, da er jeg tilfreds. Ja. Men da er du liksom ikke ambisjøs nok. Nei.
Nei, altså, men jeg har blitt sånn, jeg har blitt helt uambisjøs. På ekte. Nå er jeg sånn, jeg bare jobber minst mulig, på en måte. Og så gjør jeg de tingene jeg kjenner at jeg virkelig vil og må gjøre. Men jeg, og jeg mener det, jeg har bare blitt helt uambisjøs. Og det, og da mener jeg ikke på vegne av, altså når jeg lager noe, så er jeg ambisjøs på vegne av det jeg lager, selvfølgelig, men ute i den verden som vi snakker om nå, på en måte, så har jeg bare helt det...
Og det er veldig nytt for meg, selvfølgelig. Men jeg kjenner langt inni meg at det er også helt sant og helt riktig og viktig at det er sånn.
Men det betyr jo ikke at det er enkelt, for jeg tenker at vi har jo, eller jeg og alle, vi har jo alle disse årene med alt vi har lært oss opp igjennom om hvordan vi skal være, hvordan vi skal tenke, hvordan vi skal tenke om arbeid, og hvordan vi skal arbeide. Så det er jo ekstreme mengder avlæring som må til for å bli kvitt en del sånne rare tanker som dukker opp. Men jeg merker at det
Og det er jo selvfølgelig også helt ekstremt privilegiert ting å kunne si, selvfølgelig, og det er jeg jo helt klar over at jeg kan. For man må jo tjene til livets opphold, ikke sant? Det må vi jo alle. Men jeg vet ikke, jeg tror at jeg tror nok også at det er
Ja, det er skremmende når noe så grunnleggende og sentralt plutselig forandrer seg. Men jeg tror jo også at det er veldig, veldig bra. Og at vi, som du har sagt flere ganger, at du er opptatt av å... Så hvis man er modig da, i de stundene i livet hvor de tingene skjer, ikke sant? Man går inn i en eller annen, trenger ikke å kalle det krise engang, men en eller annen sånn
identitetsoppløsninger, at man står i en sånn forvirring rundt hvem man er og hva man skal, så tenker jeg at hvis man er ordentlig modig og tilstede i det, og det kan jo være ekstremt krevende, men hvis man er det, så tenker jeg at da kommer man jo ut på andre siden og vet mer om seg selv. Og forhåpentligvis kan liksom gjøre ting, enten kanskje gjøre noe helt annet, fordi man finner ut at det er det man heller vil, eller gjøre det man har gjort før på måter som er mer bærekraftige. Og
Og vi er jo to kunstnere som bor sammen, ikke sant? Så vi er jo to stykker. Så det er ikke bare jeg som har vært vant til å jobbe tolv timer i døgnet. Det er jo også kjæresten min i aller høyeste grad. Så vi er liksom to som har måttet gå gjennom den der avlæringen. Både på egenhånd, men også litt sånn sammen da. Og det er jo klart det er heftig, liksom. Det er jo kjemperart, men også veldig befriende. Og jeg er ikke på andre siden av det heller, selvfølgelig. For at det er...
Og tilbake til da vi startet, eller i hvert fall ganske tidlig samtalen var innematt.
Det er jo, tenker jeg, det eneste som er på ekte sant om dette livet, er jo at alt forandrer seg hele tiden. Ja. Ikke sant? Så uansett hvis man har lullet seg inn igjen i, og det har jeg gjort mange ganger, lullet seg inn igjen i en forestilling om at det er jo sånn jeg er, eller det er jo sånn mitt yrkesliv er, eller min karriere er, eller kall det hva du vil, så er jo det aldri helt sant. Fordi at ting forandrer seg, liksom. Og kanskje fordi vi vil det selv, kanskje fordi noe helt uforutsett skjer, kanskje fordi, ikke sant? Men det er liksom å bare...
Jeg tror den der å klare å holde seg dynamisk i de livssituasjonene, og jeg sier ikke at det er enkelt på noen måte, for det er det ikke. Det gjør jo vondt, og det du sa, det er jo det der ubehaget, men kanskje det er mer sårbart, fordi du
må jo liksom virkelig gå i deg selv da, sånn, hva er det sånn, ok, det ble ikke sånn jeg trodde, eller nå jeg trodde jeg ville dette men jeg ville ikke likevel det er modig det, og det er modig tenker jeg, å komme dit, at man kan orke
orker å kjenne noe sånt. For det kan jo være voldsomt nettopp fordi det er så mye av identiteten som er knyttet til det. Så det oppleves nesten som en identitetsdød. Ja, og at du liksom, og også sånn, jeg tror ordet skuffelse eller nedelag, eller klarte det ikke. Jeg tror vi også er nettopp fordi vi er jo veldig gode på å sette oss mange mål. Og hvis du da skulle nå et eller annet mål, eller du tenkte at
det er dette som betyr noe, og så kommer du dit, så betyr det ikke så mye, eller det var ikke det, eller det gjør jo egentlig at livet mitt blir mer stresset, eller jeg føler egentlig at jeg mister meg selv nå, så er jo det sånn, altså da på en måte feilet du litt. Jeg snakket veldig mye hjemme med Bjørn om det, nettopp fordi jeg er i en sånn veldig kaotisk state of mind, men også sånn, det der og heller, og da jeg prøvde å
Vi prøver å snakke om det som mer å akseptere at ting bare forandrer seg. Ja, nettopp. Og at det er ikke noen nederlag, det bare er en endring i kurs. Det er jo en gave, og det er sånn det er. Det er jo helt nådeløst. Det forandrer seg. Alt forandrer seg. Og jeg tror at det som du også så vidt nærmet deg å si nå, tror jeg, er jo også å insistere på å
Det var innledning sist da vi begynte å snakke om dette, og så sa du at vårt ansikt utad og måten vi ser oss selv på, sa du i sammensetning. Og det synes jeg var så interessant, for jeg tenker at dessverre så forveksler vi jo ofte de to tingene. Ikke sant? Jeg også. Og jeg tror at alltid egentlig, men kanskje spesielt i sånne livssituasjoner hvor man tenker hvem er jeg, hvor skal jeg, og hva er det jeg jobber med, så tenker jeg at jo mer man klarer å insistere på å se ut
se alt på en måte inni fra seg selv, hvis du skjønner ikke begynne å bruke andres blikk jeg har trent meg veldig mye på det som musiker, for at veldig ofte når jeg skriver sanger og musikk og sånn, så merker jeg at jeg plutselig hører ikke på det
Som meg selv, dette er veldig vanskelig å forklare, kanskje jeg nå høres helt galet, men at jeg plutselig skjønner at denne sangen ikke var så bra. Men var det fordi jeg selv ikke syntes det, eller var det fordi jeg plutselig egentlig så lyttet jeg kanskje med mammas ører, eller en radiokanal, skjønner du hva jeg mener? At man plutselig mister litt sånn, og det er heller ikke noe rart, fordi vi er jo så...
vår tid er så innstilt på at vi hele tiden skal bli sett av andre, og hørt av andre og alt det der, men å bare prøve å insistere på sånn. Og det er på en måte en naiv tanke også, for det er jo ikke helt mulig sikkert heller, men å ransake seg selv da, ordentlig, og våge, og da skal man være kjempemodig, og det er ikke enkelt, men å gjøre en sånn ordentlig selgeransakelse, som
og man kjenner ordentlig etter selv hva man trenger og hva man ønsker, så tror jeg at man kanskje ofte også kan komme til litt overraskende steder, å oppdage litt overraskende ting om seg selv og hva man egentlig vil. Ja.
Og så er det en veldig spennende, det kan jeg si, tankemåte. Nettopp fordi det å være tilfreds, det å ikke tenke at jeg klarte det ikke, eller det var en skuffelse eller et nedlag, men å heller sånn ...
Ok, men der jeg er nå, nå har jeg behov for å gå den veien, så da gjør jeg det. Så ikke den komme. Men så spennende, i stedet for at alt som ikke blir sånn du tenkte, eller tror at andre tenker om deg, betyr at det er negativt. Det er bare noe annet. Og så trenger det ikke å være noe bedre heller. Nettopp, men bare noe annet. Og der er jeg også veldig, fordi hvis det er noe annet, så trenger det ikke å bety hele verden. Nei.
Og så er det jo på en måte, det er lenge vekk til å også bli skuffet, men også det der, vær så utrolig streng med deg selv. Ja, ja, ja. Og det er også det der med, som vi snakket om tidligere, med hierarkien, at ikke alt, det er akkurat som vi har sånn behov for å plassere alt inn i sånne hierarkier, ikke sant? Det ene er bedre enn det andre. Og som regel er det vi er, og det vi gjør, det er selvfølgelig lengst nedpå. Skjønner du? Sånn at det å insistere på at hvile er like viktig som å jobbe, det er ikke under arbeid i hierarkiet. Nei. Og det å plutselig oppdage om seg selv at, ja, jeg vil heller jobbe med det enn
Det jeg vil heller bli gulls med enn å være gartner. Det er ikke noe dårligere enn det andre. Ikke sant? Men det er en utrolig krevende, men viktig øvelse, tror jeg, å hele tiden prøve å ikke tenke hierarkisk om verden rundt oss, om menneskene rundt oss, og om oss selv i verden. Vi er så innstillt på det, liksom. Og hele kulturen vår er jo gjennomsyret av det. Tenk på, nesten alt som går på TV er jo sånn,
konkurranser og reality, alt det er jo alltid at noen, ikke sant? Vi lever jo i en ekstremt, liksom, hierarkisk virkelighet, og ikke for oss, og selvfølgelig i verdens sammenheng er det jo helt grusomt, selvfølgelig, hvordan man vekter menneskeliv ulikt og sånn, men å insistere på å ikke akseptere de hierarkiene, det tror jeg liksom, det er en viktig øvelse, tror jeg. Og en veldig sånn, det er jo befriende, sånn som du også sa det der, å bare komme til sånn
jeg ser på deg som veldig ambisjøs, men at du i deg selv på en måte hviler i at nå er jeg ikke ambisjøs lenger. Men det er jo bare en annen måte på en måte å jobbe på. Det er jo ikke noe dårligere eller bedre, men det er der du er i livet nå. Og det er jo veldig sånn å gi slipp på nettopp et hierarki eller en sånn indre konkurranse. Og så er det jo ikke sånn, det er jo
Det tør jeg å si fra deg også. Vi sier jo ikke at du bare skal gi slipp på alt og drit i alt, og ingenting betyr noe. Ikke det hele tatt. Tvert imot, egentlig. Det blir jo mer plass til det som betyr noe. Og så er alt annet, det er der. Men det er ikke sånn, oi, jeg prioriterer det mye lavere. Nei, og jeg tror faktisk at når jeg ser at jeg er uambisjøs, så det jeg
også sier da, er at jeg har jo egentlig aldri vært så opptatt av det jeg lager, hvis du skjønner, og følt meg så fri i det jeg lager, og på en måte, det der har, men det er liksom alt det rundt, har liksom bare smuldret opp på en veldig befriende måte. Og så tror jeg også, det håper jeg veldig da, når du har hørt på denne episoden,
At begynne å legge merke til hvordan vi måler ting. Sett deg opp dit. Jeg må gjøre det før det, fordi hva da? Og noe er selvsagt. Det er fint å gjøre det før barna kommer hjem, eller legg de før du begynner. Men det er det selvsakte. Men kanskje nettopp når det kommer til deg i møte med livet og omgivelsene og
sånn, så er det utrolig lett, eller vi gjør det jo uten at vi legger merke til det. Så det å bare bære bevisst på det. Ja, og der er det litt nydelig egentlig, det du sa om farger i sted, for det er litt interessant, for farger de inngår jo ikke i et
Nei. Skjønner du? At man kan nesten bare prøve å tenke på alt som farger. Skjønner du sånn? Fargesirkel. Ja, den er rund. Det er ikke fargepyramide. Nei. At noe er bedre enn det andre. Det er forskjellige ting, og så er vi så heldige
som bor her hvor vi bor og har det sånn som gjør at vi av og til faktisk har noen valg i det hele tatt. Egentlig så er jo det et veldig stort privilegium i seg selv. Sånn at, ja, men det er liksom, jeg tenker at man må være ekstremt modig da, for å liksom
få til å ha det bra, så må man være veldig ærlig overfor seg selv og de rundt seg. Og det er krevende, men også veldig befriende og sannsynlig den eneste veien til å få det ganske bra. Og så er det selvfølgelig også viktig å huske at man har det jo ikke bra hele tiden. Det er også den mest naturlige tingen på hele planeten. Det er jo ikke meningen på noe som helst vis at vi alltid skal gå rundt i en slags eufori. Sånn er det jo ikke. Sånn er det ikke.
Du har skrevet en bok, den skal jeg ta meg hjem. Den er full av olje. Den heter To ord for ødeleggelse. Hvorfor er den full av olje? Vet du hva, det var veien min hit i dag som ble veldig dramatisk. Da syklet jeg i full fart gjennom skogen, og så falt kjedet av. Så jeg måtte rett og slett gjøre en sånn linhastig sykkelreparasjon på vei til båten.
Og du rakk båten. Og jeg rakk båten. Det var egentlig helt utrolig, for jeg var til og med egentlig litt seint ute. Så derfor er boka nå full av olje, men det passer egentlig litt fint med bokas innhold. Jeg tror egentlig det er den nydeligste boka jeg har gitt bort noen gang, med det oljesølet på seg. Det føler meg veldig spesiellt. Det skulle jo være litt olje på den. Det er mine oljefingere av trikk. En fortelling om det besnærende ved å forsvinne i en annens vilje, og om tyngden når den andre strammer grepet og slipper taket.
Det er veldig spennende. Og så er du komponist, du er musiker og du er produsent. Ja, det er jeg altså. En kvinnelig produsent. Der er det fint å sette kvinne foran, selv om det kanskje ikke burde vært nødvendig. Men du er en av ikke så veldig mange kvinnelige produsenter. Det er dessverre riktig. Og forfatter. Og forfatter, ja. Det er jo helt mye. Det er veldig mye, ja.
Og gøy å skape det. Og så har du med tekst. Jeg er veldig spent, ettersom at du driver med alt du gjør, så har jeg gledet meg veldig til å se hva blir det. Vet du hva? Dette er altså et lite utdrag fra en diktbok av Aina Villanger, Nattnød, som hun skrev...
Det er hennes tredje bok. Og dette er da egentlig en bok som man må lese, for det er dikt som hører sammen. Og jeg håper at Aina tilgir meg at jeg nå har plukket ut litt her, for jeg skjønner at jeg ikke kan lese opp for alltid. Så jeg har valgt et strekk som jeg er veldig glad i. Og det handler om å være mor, egentlig gjør det jo. Det handler hele boka om. Ja, jeg glemmer. Vær så god.
Det måtte være hemskt å være noens mor. Et barn veier tyngre enn hele verden. Jeg bærer det, vugger det, rugger, veier og husker det, helt til barnet eier en lett nattsvåke. Nå åpner babyen øynene, nå kikker den opp på meg, slipper munntaket i meg og fester et annet.
stirrer inn i øynene mine. Tida blir borte når blikkstripen våre møtes. Ditt inn i mitt dragsug, et blikk kyss. Ingen pust, ingen stemmer eller skrik. Bare dette. Beskyttelse. Redning. Nå redder vi hverandre.
Blikksekunden er en innsirkling eller omringing, et dykk ned i hverandres jegløshet, som om vi er på korte besøk i hverandres fremmede hjem. En urberøring, et råmøte, høytrykskontakt.
Dette glimtet er limbåndet vårt, slektspunktet, familiekatedralen, generasjonsgropa, menneske-menneskerommet, jeg-du-knuta, eller vår vakre, tvilsomme vidans.
Nå finner munnen brystet. Barnet gir seg hen til nynninga, til skyene, freden og i barnets sovende ansikt letter, havtåker, løsner, stormknuter og nattnykker. Så nydelig. Ja, det synes jeg er veldig nydelig. Det var veldig vakkert. Hele boka kan bare anbefales på det aller varmeste. Og der kommer nynningen inn nå. Der kommer nynningen inn. Ja, nynne. Ja, ja.
Åh, Sandra, det har vært helt nydelig å prate med deg. I like måte. Takk for dette. Det var veldig berikende. Ja, det var... Nå er det litt sånn... Det er ikke så tungt skyddek oppi der. Nei. Takk for at du tok deg tid. Selv tusen takk. Dere fine mennesker. Tenk på dette hierarkiet og heller på fargesirkling. Jeg håper det...
Får du til å kjenne litt ekstra etter og kjenne innover og se utover. Bare utover. Vi gjør det sammen, Jukke.
Grunn nummer 39. 50% priskutt på bleier med Æ. Hos Rema 1000 satser vi alt på å gi deg Norges roeste bleikutt. 50% priskutt på alle bleistølser og typer. Alt fra Pampers og Libro til Level. Maks 5 pakker med priskutt hver handletur. Bare husk å aktivere kuttet i Æ-appen. Rema 1000. Altid lave priser.