‹ Tilbake til podkaster ‹ Er det noe liv?

9/13/2023

Solveig Kloppen - "Jeg vil ikke at min 13 år gamle datter skal ha sex.."

Solveig Kloppen, kjent fra TV, besøker podcasten "Er det noe liv?" Hun snakker om sin karriere, å bli gravid etter å ha fått beskjed om at hun ikke kunne få barn, spontanabort, oppdragelse av tenåringer, og sin egen oppvekst. Hun deler personlige erfaringer og tanker om morsrollen, og diskuterer utfordringene ved å kombinere karriere og familieliv. Podcasten sponses av Bookbit.

01:49

Podcast-segmentet handler om personlige opplevelser med konkurranseinstinkt, svangerskap, angsten for å føde, og foreldreansvar.

15:16

Foreldres ansvar og tilnærming til oppdragelse diskuteres i lys av egen barndom og moderne utfordringer med barn.

19:57

Barn kan være redde for nye mennesker, men trening i sosiale ferdigheter kan hjelpe dem å overvinne sjenansen.

24:35

Podcast-segmentet diskuterer utfordringer ved å bli steforelder, barneoppdragelse og hvordan foreldres konflikter påvirker barn.

27:50

I denne episoden diskuterer deltakerne foreldrekrangling, angst og utfordringer ved ulik foreldrestil.

Transkript

Nevnt i episoden

Solveig Kloppen

TV-kjendis, gjest i podcasten. Hennes erfaringer og meninger er sentralt i episoden.

Er det noe liv?

Tittelen på podcasten hvor intervjuet finner sted.

Bookbit

Sponsor for podcasten, en lydbok-app. Tilbys gratis prøveperiode med kodeord.

Simpel

Produsenten av podcasten.

Discovery

TV-kanal hvor Solveig deltok i konkurranseprogrammet "Siste Mann Ut".

Siste Mann Ut

Konkurranseprogram på Discovery hvor Solveig og programlederen møttes.

Ullevål

Sykehus hvor Solveig gjennomgikk utskraping etter spontanabort.

Albert

Solveigs sønn, 17 år gammel.

Clara

Solveigs datter, 14 år gammel.

Kjartan

Solveigs ektemann.

Katrine

Solveigs avdøde søster.

Instagram

Sosial medieplattform hvor Solveig delte et bilde av allergisk reaksjon.

Spontanabort

Solveig opplevde spontanabort, noe som påvirket hennes syn på å få barn.

Angst

Solveig har slitt med angst, og diskuterer årsaker og håndtering.

Norske Talenter

TV-program hvor Solveig skal jobbe med livesendinger.

Der krepsene synger

Lydbok anbefalt av Solveig.

Det ender med oss

Lydbok anbefalt av Solveig.

Deltakere

Guest

Solveig Kloppen

Host

Programleder (ukjent navn)

Sponsorer

Bookbit

Poeng

Jeg skjønner ikke at jeg turte, men det hører kanskje at man er uredd i 20-årene.

Solveig Kloppen om sine stand-up-opptredener i 20-årene.

Det er jo sånn du kommer langt i livet, er jo å ha konkurranseinstinkt, tenker jeg da.

Solveig Kloppen om konkurranseinstinkt.

Jeg har hatt så sinnssykt mye, det har jeg snakket om mye før da, men at jeg har hatt mye mensen smerter.

Solveig Kloppen om sine erfaringer med sterke menssmerter.

Det er så mange. Og det er enda flere etter du er fylt til 30. Da kan du tenke deg hvor mange det er.

Solveig Kloppen om hvor mange kvinner som opplever spontanabort.

Jeg føler at jeg lærer masse av dem.

Solveig Kloppen om å lære av sine tenåringbarn.

Jeg gikk fra å være skikkelig mamma-dalt, pappa-dalt og koset til å bare slange med dørene i trynet.

Solveig Kloppen om overgangen til tenårene.

Jeg hadde en fin oppvekst med mye kjærlighet, men vokste opp i en familie som var emosjonell, dysfunksjonell.

Solveig Kloppen om sin oppvekst.

Barn blir jo veldig forskjellige. Noen ganger lurer jeg på, har du født sånn? Eller er det foreldrene dine som har vært overbeskyttende?

Solveig Kloppen om hvordan foreldre påvirker barna sine.

Jeg tror det er en generasjonsskift også, for jeg merker begge foreldrene mine kommer fra et hjem, bestforeldrene mine møttes når de var 19-20 år på begge sider. Alltid vært veldig rolige, stabil, 9-4 år.

Solveig Kloppen om generasjonsskifter og familieliv.

Jeg har hatt så mange kvelder og netter hvor jeg liksom ligget og holdt meg for ørene og sunget for ikke å høre det, liksom.

Solveig Kloppen om foreldrenes krangling.

Jeg tror ikke jeg hadde satt meg enn å ha tenkt sånn, kjære, skal vi lage barn nå? Jeg hadde aldri vært mentalt klar for det.

Solveig Kloppen om å bli gravid.

Påstander

En av syv kvinner spontanaborterer.

En påstand fra Solveig Kloppen om spontanaborter.

Det er enda flere spontanaborter etter at du er fylt 30.

En påstand fra Solveig Kloppen om spontanaborter.

Det er lite informasjon og oppfølging etter spontanabort.

En påstand fra Solveig Kloppen om manglende oppfølging etter spontanabort.

Jeg føler at jeg har hatt en like bra karriere som jeg ville hatt uten barn.

Solveig Kloppens påstand om at barn ikke har gått ut over karrieren hennes.

Jeg har ikke alltid dårlig samvittighet.

Solveig Kloppens påstand om å ikke alltid ha dårlig samvittighet.

Lignende

Laster

En podcast fra Simpel.

Er det noe liv, Solveig Kloppen? Ja, det vil jeg si at det er. Apropos, er det noe liv her? Jeg hørte at du faktisk startet din karriere som stand-up-komiker. Herregud, tenk på det. Stemmer det? Shit, ja. Det gjorde jeg jo. Ja? Ja. Hvor lenge siden har du gjort stand-up nå? Nei, det er vel snart 30 år siden da. Åja, det er såpass. Ja, er det ikke det da? Jo, det var liksom på 90-tallet. Si noe gøy da, si en vits.

Jeg skjønner ikke at jeg turte, men det hører kanskje at man er uredd i 20-årene. Når begynte du? Første gang jeg prøvde stand-up var jeg 23. Det var sikkert helt forferdelig, men jeg trodde jo at det gikk bra da. Ja, nettopp. Men jeg kan ikke se noen klipp.

eller noe sånt på det. Hva snakket du om? Hva handlet vitsen om? Da var det jo en litt annen tid, så det er derfor jeg ikke tør å høre på det. Hvor lenge er det siden du var 23? Det er akkurat 10 år siden. Ja, men litt annen tid. Ja, fordi man kunne tulle med mer? Ja. Selv da, 20 år siden. Men altså, så ille er det ikke. Hva handlet det om? Nei, litt sånn der mot feminisme og sånn. Ja.

Veldig lite feministisk. Ikke noe rasistisk eller drøye ting. Men bare sånn, tøffa meg litt da. Skulle jeg på gutta sitt lag? Hva med deg? Husker du hva du snakket om? Jeg har fortrengt store deler av det. Det var noe om å kjøpe kondomer på butikken. Du gikk rett på det billige sex? Ja, ja, ja. Det er det som funker, vet du. Det var jo det alle kvinner fikk veldig kritikk for i starten. Å snakke alt for mye om sex. Jeg gikk den...

Den enkle løsningen, altså. Men vi kjenner jo ikke hverandre så godt, men vi møttes jo på siste mann ut, på Discovery, som var på konkurransprogram. Og i første episode så røyker jo jeg ut. Da skulle vi kaste papirflyt.

så langt vi kunne, og da tror jeg det sto nesten sånn mellom oss to. Vi var ganske dårlige. Vi var jævlig dårlige til å kaste papirfly. Og jeg trodde jeg skulle være så god. Jeg har jo brettet utrolig mange papirfly. Jeg tror jeg at det kanskje var for god. Jeg føler at papiret var for tungt. Ja, det var mye greier. Men du var dårligere enn meg da. Jeg var dårligere enn deg? Ja.

Og det var veldig gøy å høre på sånn, når du snakker i synk, altså det voice-over da, så sier du sånn, å jeg håper at Nora ryker ut sånn, jeg ikke ryker ut først. Jeg bare, solen er klumpen. Du må ikke si, hvor kom det? Du har liksom konkurranseinstinkt, har du ikke det? Jo, ekstremt. Har du?

Nei, jeg har ikke det. Så deilig å ikke ha det, eller? Nei, det er jo sånn du kommer langt i livet, er jo å ha konkurranseinstinkt, tenker jeg da. Ja, for jeg vet ikke, det kan ødelegge for en selv at man blir for mye. Men jeg husker at jeg, du skal jo snart føde, jeg husker at jeg skulle føde første gang, at jeg var opptatt av at jeg skulle vinne en slags konkurranse der, og var veldig god på å føde. Kan du kjenne på det?

Nei, jeg tenker at jeg er dårlig på å føde. Tenker du det? Ja. Hvorfor? Nei, at jeg ikke håndterer smerte da. Jeg har hatt så sinnssykt mye, det har jeg snakket om mye før da, men at jeg har hatt mye mensen smerter. Og så har jeg tenkt sånn, nå har jeg nådd et punkt, så mer enn det takler jeg ikke. Og så er det sånn, ja du kan jo gange det med tusen, men da går det jo ikke.

Det er nesten sånn at man gir opp før det har skjedd. Jeg skjønner. Og så har jeg hørt så mye skrekk-historier i denne podden. Og da merker jeg at jeg gruer meg litt mer. Men jeg har en liten fun fact. Første gang jeg møtte deg da, på siste mann ut, det var dagen jeg fant ut at jeg var gravid. Var det? Ja. Hadde du funnet ut på morgenen da? Nei. Tidlig på morgenen hadde jeg stått opp, tatt en gravidtest. Den var positiv. Jeg hadde en veninne som sov over. Og så...

Og så er det sånn, da må jeg gå, da skal jeg spille inn en konkurranse på Discovery, en selskapsleker, så jeg må nesten gå nå. Og da var jeg nesten litt i sjokk hele den innspillingen. Det skjønner jeg. Fortalte du det til noen på setet der da? Nei, nei, nei. Men var kjæresten din hjemme? Nei, han visste ikke han heller.

Ringte du ikke før du dro på opptak? Nei, jeg hadde så dårlig tid. Nei, du tuller. Er det sant? Jeg dro dit og bare kastet det der jævla papirfløyet og tenkte sånn, faen det er større problemer jeg skal dyre med. Ja, for da, hva tenkte du da? Jeg

Jeg tenkte sånn når jeg røyket ut først at sånn, jeg tror det er meningen jeg, at jeg må bare deale med dette her, hva skal jeg gjøre nå fremover? For dette har du fortalt om, ikke sant? Fordi at du trodde at du ikke kunne få barn, og så plutselig så... Ja, så var det nesten sånn at man ikke trodde helt på det, det sank liksom ikke helt inn. Men hvorfor har det vært så mange leger som har sagt at du ikke kan få barn? Ja, det lurer jeg på. Kanskje jeg har usynlig egg, jeg vet ikke. Og det kan jo være på grunn av en eller annen tro, at det ikke er egg også. Ja.

Det vet de jo ikke. De vet jo ikke nok om denne sykdommen enda. Men det tok også blodprøver som også viste veldig lave verdier, at jeg ikke kunne få barn. Det var derfor jeg bare sluttet på prevensjon og ikke noe stress. Og hvor lenge har du og Sersen vært sammen? Åtte år. Å ja, ok. Men var det en slags forsvarsmekanisme det at du sa at jeg ikke er opptatt av å få barn?

Jeg har tenkt på det senere nå som jeg er gravid og synes at det er litt koselig at kanskje bare vår forsvarsmekanisme

Jeg vet ikke hvorfor jeg har fått for meg det, men jo flere veninner som fikk barn, jo mer at dere gidder det. Jeg skulle være så kul, og jeg skulle bare feste av det gøy. Når jeg ser tilbake på det, så blir jeg flau over meg selv. Men det er ikke så rart hvis du på et eller annet tidspunkt, for når var det disse legene sa at du kan ikke få barn? Det var i januar. Det var i januar, ja.

Ikke sant? Og jeg ble gravid i januar også. Men har du hatt en følelse av at du ikke kunne få barn før det? Nei. Nei, så du har egentlig tatt det for deg litt. Ja, og tenkt sånn, hvis jeg vil ha barn når jeg er 40, så går vel det. Ja.

Men det er først nå jeg skjønner hvor vanskelig det faktisk er å bli gravid. Når jeg har snakket med gjester her som har spontanabortert, og som har prøvd å få barn, brukt IVF, og så bare sånn, oi, man skal ikke ta det så for gitt meg. Skal du ha litt fri før du føder? Ja, beregner en uke i hvert fall, så jeg håper jeg er på termin og ikke noe før det. Jeg har jo avtalt å ha noen gjester til. Har du det? Ja da. Ja.

Men du kan plutselig komme til å føde nå? Jeg vet det, det er det ikke jeg har tenkt på. Man kan jo faktisk føde tre uker før termin, det kan lett skje det, men jeg har bare tenkt sånn, jeg har boket gjester frem til termindagen. Det er mulig dette blir siste episode. Men du har jo også en podcast om barn, på mange måter. Du har en podcast om barneoppdragelse. Ja.

Jeg tenkte vi kan snakke litt mer om det. Jeg skal bare få litt oversikt over hvem du også er her. For jeg kjenner jo ikke deg så godt. Men du har altså to barn, har jeg skjønt? En gutt og en jente? Perfekt. Hvem var først, gutt eller jente? Gutt. Albert på 17, og Clara på 14.

Og du har jo vært karrierekvinne lenge, så jeg kan jo så lenge jeg kan huske, har du vært på TV på en måte. Har du noen gang hatt sånn der, samme som meg, jeg skal bare tenke på karriere og ikke få barn, eller har du alltid hatt et ønske om å få barn? Jeg er ikke sånn som har drømt om å få barn. Da jeg møtte Kjartan, som jeg er gift med, og så begynte mange av vennene våre å få barn, og da kjente jeg sånn, oi, gud, kanskje, da var jeg jo...

Ja, så det var litt som meg. Ja, og da begynte jeg å kjenne søren. Den biologiske klokka? Ja, rett og slett. Og så prøvde vi å få barn, og så ble vi gravide. Det tok en stund, og så ble vi gravide, og så mistet vi. Oi!

Og gjorde det? Ja, etter åtte uker. Og da kikket det inn, da kjente jeg at, ok, jeg har jo lyst på barn. Ja, det er så rart det der. Da får man virkelig lyst. Og det er så trist at det er de som da plutselig ikke får det til, når du har for mye lyst, vet du. Ja, det var ganske tungt, og så var det så grusomt alt det der, ikke sant? Jeg skjønte ikke hva den, da måtte jeg til sånn utskraping på Ullevål, og sa,

på venteromm sammen med høygravide. Det var helt forferdelig, og jeg følte at jeg fikk så dårlig informasjon. Jeg vet ikke hva jeg hadde sett for meg, men i hvert fall var det litt sånn sjokk for meg at jeg skulle... Jeg dro alene. Kjørten var på jobb i Danmark. Jeg dro alene, og så... Hæ? Narkose skal jeg...

Hæ? Er det det som skjer viktig om spontanamortimer? Ja, da var det sånn Mr. Borsen, så det var liksom, ikke sant, fosteret var et eller annet sted inne, så jeg måtte... Ja, for det er ikke alltid kroppen støter. Nei, nei. Det er veldig lite informasjon om det der. Det er veldig lite informasjon, og jeg vet ikke om det er sånn fortsatt, men det der at man måtte sitte på venterommet sammen med høygravide var altså så forferdelig. Jeg følte meg så alene og

Og nitrist. Ja, selvfølgelig. Jeg tror jeg har lest om det at det er en av syv kvinner som spontanaborterer. Ja, det er så mange. Og det er enda flere etter du er fylt til 30. Da kan du tenke deg hvor mange det er. Og i Oslo også er snittet på 32 år. Så du kan tenke deg hvor mange som egentlig har opplevd det, og hvor mange som ikke snakker om det. Det er så rart. For meg føles det veldig rart. Jeg skjønner at det er veldig svårt

Men jeg synes det er rart at det er litt sånn tabu å snakke om. Ja, veldig rart. Det skjønner jeg ikke. Og så er det gjerne sånn, hvis en først tør å si det, så plutselig er det sånn, ja, jeg har også tatt, jeg har også tatt. Og det er så mange. Nei, dårlig informasjon og lite oppfølging. Jeg synes det burde være oppfølging av psykologer etter noen sånne ting. Jeg kan se for meg at det er ganske slitsomt mentalt også å gjøre det.

Tok du det veldig tungt, eller? Ja, ganske. Men det lille halmstrøm, eller det jeg trøstet meg med, var at, ja, men da kan jeg i hvert fall bli gravid. Så det var en slags trøst. Men så tok det ganske lang tid før vi ble gravid igjen da, med Albert. Men da, ja, som sagt, da kjente jeg liksom, åja, jeg har lyst til å bli mamma. Men jeg har aldri vært sånn som har lånt naboens barn, vært sånn trillepike, liksom. Jeg har ikke vært der. Nei.

Men hvor gamle er barna dine? Er jo da tenåringer da, skikkelig tenåringer. Hvordan er det å ha tenåringsbarn? Helt ærlig, så synes jeg det er ganske gøy. Det er jo utfordrende, og det er mange situasjoner hvor man ikke vet helt, som forelder, hvordan man skal løse eller takle. Men jeg synes det er så gøy

at de er liksom blitt store, ordentlige mennesker, hvis du skjønner. Det er så gøy å prate med dem. Jeg føler jo at jeg lærer masse av dem. Men en 14-årig gammel jente, det kan jo være virkelig hva som helst. Jeg husker når jeg var 14 år, da var ikke jeg hyggelig å ha i hus. Jeg var en skikkelig jævel tenåring. Jeg gikk fra å være skikkelig mamma-dalt, pappa-dalt og koset til å bare slange med dørene i trynet. Du har ikke opplevd noe sånt? Jeg var også

sånn. Ja, var du det? Ja. Skrek og holdt på. Hun yngste var ikke helt der enda, men kan jo komme, altså. Ja. Det snudde sånn på dagen for meg. Jeg gikk fra å leke med koselig til å høre på M&M på en måned, liksom. Og så tenker jeg at sånn skal det jo kanskje være. Det er så rart, for man bare plutselig, i hvert fall jenter, bare

bli voksne på dagen. Men jeg gruer meg så fælt til den dagen de ser på meg med forakt, hvis du skjønner. Ja, de har ikke begynt å gjøre det enda også. Jeg gjorde det tidlig med min foreldre. Neida, du slipper, du er jo en veldig kul mor. Neida, men jeg er ikke så kul mor. Jeg er ikke så kul mor, og de er jo flau over meg, men jeg føler ikke at de ser på meg med forakt. Neida. Det gjør jeg ikke. Men synes ikke det er kult at du er på TV og sånn? Neida.

Jeg er så vant til det, og så gjør jeg så mye som det ikke synes er noe gøy. Ikke flere i hvert fall. Jo, av noe jeg gjør. Og de synes det er helt unødvendig. Her før sommeren så fikk jeg et kjempeallergisk utbrudd i ansiktet. Som jeg da la ut på Instagram. Og da er de helt seriøst, mamma.

Hvorfor? Det kan du synes er veldig kult etterpå. Kult at du delte det. Ja, kanskje. Vi andre setter veldig pris på det da. Men hva var det verste du gjorde når du var 10-åring da? Jeg gjorde mye som ikke forstilte mine... Kan ikke si det høyt. Jo, for nå er de jo døde. Ja.

Nå kan du si endelig hva du har gjort. Jeg føler at jeg hadde så annerledes forhold til mine foreldre enn mine barn har til meg. Fordi jeg forholdt meg egentlig ikke så mye til mine foreldre.

I ungdomstiden. De var fornøyde så lenge jeg fikk ok karakterer og gikk på håndballtrening, så var det greit for dem. Begynte du å drikke tidlig? Siste år på ungdomskole? Da var jeg vel 15. Men er du fra Oslo? Nei, for jeg vokste opp i SM. Enda verre. Men der begynner de tidligere. Når begynte du? Jeg begynte å drikke første gang jeg smakte alkohol, så var jeg 13.

For du vokste opp i Oslo? Ja, første gang jeg hadde sex var jeg altså 13 år. Er det sant? Ja, og det vet mamma og pappa, for det er bare ikke jeg fortalte de. Var du på en fest, eller var du med en kjæreste? Nei, jeg hadde en kjæreste da. Han var 14 og jeg var 13. Så når jeg var 14 år, så bytte

pappa p-plaster på meg for det var det man liksom hadde da og da var han sånn, han var veldig god venn med Linn Skover, så han ringte henne og bare sånn, vet du hva jeg har gjort nå? jeg har byttet p-plaster på min 14 år gamle datter og jeg husker da han bare sånn

Jeg tenker tilbake og bare Hva var det jeg tenkte meg? Hvorfor holdte jeg ikke det skjult? Hvorfor liksom bare Du får en gave til dine foreldre da Vi kan aldri snakke om det når jeg blir så flau Bare å tenke på at Vi har ledd av det noen ganger Men jeg klarer ikke å snakke om det At jeg var så verslevoksen Pappa, gud, du har bare byttet p-plaster på ringen min

Han bare sånn, hæ, har du sex? Ja, herregud, alle har det. Men hvordan var den opplevelsen? Første gang tenker du på? Ja. Det var nok sikkert, jeg tipper at man er jo alt for ung, men det er kanskje når man er 16 at det nesten er sånn, du er for ung uansett, og du vet ikke hva du holder på med. Men hadde du bestemt deg for at nå ville du gjøre det, på en måte? Ja, jeg tror det. Jeg var veldig sånn verslevoksen. Og så har jeg bare blitt barnsligere og barnsligere. Det er veldig sånn, Benjamin Button.

greier. Men hva sa foreldrene dine da du fortalte det? Nei, mamma var jo helt sånn hun satte pris på at jeg sa det da, at jeg var veldig åpen om ting jeg ble veldig åpen om at jeg hadde drukket og de har også vært sånn der jeg kunne gi meg plutselig en øl når jeg skulle på fest bare for å være litt kule på det, ville at jeg skulle være åpen om ting da. Ja, for akkurat det der er jo litt vanskelig. Hva tenker du at det har vært en riktig strategi overfor deg?

Jeg føler i hvert fall, jeg kan jo bare snakke for meg selv, men jeg er veldig avslappet for at jeg har kold, og egentlig alltid hatt det. Når mine veninner ble 18 og hadde veldig strenge foreldre, det var gjerne de som skjeet ut mest, og ble mest fulle og sånn. Jeg var aldri sånn som sovna i en busk, eller gjorde noe sånn veldig... Jeg var litt sånn, jeg fikk lov til det på mange måter, og da var det ikke så spennende lenger. Og hvis det gikk skje, så ringte jeg mamma ganske fort, og

Du er enebarn.

De ante kanskje hva som foregikk. Ja, men tenker du sånn selv som foreldre at du skal være litt chill på ting, at du vil vite alt barna dine gjør? Eller er det sånn, åh, de får ordne seg, så får jeg bare helst ikke vite hva som skjer? Jeg ville ikke visst at min 13 år gamle datter hadde sex. Nei. Aldri i livet. Jeg vil ikke at min 13 år gamle datter skal ha sex. Nei, da.

Hvem vet? Kanskje noe av det? Jeg vil gjerne vite. Vil ikke kunne snakke om prevensjonsmiddel, og jeg begynte jo veldig tidlig på prevensjonsmiddel, fordi de var livredde for at jeg i hvert fall skulle bli en vir. Det er jo glad for deg nå.

at du får ditt første barn nå og ikke for 20 år siden yes, det er jeg glad for jeg vil gjerne vite ganske mye, men jeg tenker jo at en del ting skal jo de ungdommene få lov til å ha i fred men det er jo sånn du sier eller jeg vil jo at de skal vite at de kan ringe oss for du intervjuer jo mange kjendiser om deres barneoppdragelse har du snakket så mye om din egen? er du fornøyd med din egen oppdragelse? hmm

Det virker som foreldrene har gjort en god jobb. Du har jo blitt hele Norges, tror du. Er det på grunn av de, eller er det på grunn av deg? Jeg tenker at det er en god blanding. Jeg hadde en fin oppvekst med mye kjærlighet, men vokste opp i en familie som var emosjonell, dysfunksjonell. De gjorde så godt de kunne, liksom. Ja.

Og så var det veldig, føler at jeg som sagt vokste opp i et ganske sånn annet hjem enn det vi har nå. Jeg skulle først og fremst være lydig og gjøre som de voksne sa. Jeg hadde en storesøster, men hun døde for seks år siden. Men passet hun mye på deg i barndommen? Ja, det følte hun sikkert at hun gjorde. Så du opp til henne? Ja, veldig. Det er litt sånn rart med å være enebarn da, at du har ikke noen å liksom...

Har du savnet å ha søsken? Foreldrene mine gikk fra hverandre ganske tidlig, så jeg var egentlig livredd for å få søsken. Fordi jeg ville ha all oppmerksomheten, og ville ikke at de ga så mye oppmerksomhet til sine nye kjærester. At jeg var livredd for at det skulle komme et barn i tillegg som skulle ta oppmerksomheten fra meg.

Så det var mitt største mareritt. Og ingen av dem har fått... Pappa fikk, akkurat når jeg flyttet ut, når jeg var 20, så fikk jeg en halshøster. Ja, ok. Men da var du... Jeg var sur da også. Men vi er veldig gode venner nå, men det tok litt tid. Jeg synes det var så unødvendig. Har du sex fortsatt? Skal du drive med det? Nå er det akkurat jeg har flyttet, så skal du holde på på nytt. Hva er det du tenker med? Men

Men vi også har blitt ekstremt forskjellige. Vi har jo forskjellige... Og det er jo sånne ting som jeg synes var sånn urettferdig, for han...

Jeg synes ikke han var så nøye på med meg når jeg var liten. Så var det plutselig ting som var veldig nøye når hun vokste opp. Det er viktig med bil og utstyr og leker som er så fancy og iPad. Jeg hadde noen penner og noen byggeklosser, og jeg hadde ikke en bil engang. Der jeg arvet en støgg barnevogn uten hjul. Men hun skal ha den fancy bilen. Hvorfor er det? Jeg blir nesten litt sånn sjalu i alder av 20 år. Det er helt sinnssykt. Men føler du at det er foreldre som...

ha mye ansvar på hvordan man blir. For eksempel, er det min feil hvis sønnen min begynner å mobbe folk, som er mitt største marit? En ting er å bli mobbet. Det er ikke noe bra, men det lærer man veldig mye av. Man kan bli sterkere av det, men hvis du får en mobber, det er det verste. Helt forferdelig. Jeg tenker ikke at det nødvendigvis er foreldres feil, men jeg tenker at det er foreldres ansvar å rydde opp. Jeg tror at man ganske lenge må følge med på barna. Ikke tenke sånn,

de klarer å rydde opp selv. Nei, barn er jo litt onde også da, man er ikke født slem, men de har jo ikke den empatien og sånn. Utspekulerte drittunger, ofte. Det fikk jeg forstå meg på barn, for jeg synes de noen ganger er så onde. Ja, ja, ja. Så det tenker jeg at man som foreldre har, det må man gjøre. Man må gå inn og rydde opp. Og heller ikke si sånn, ja, ja, gutter er gutter.

Nei, men barn blir jo veldig forskjellige. Noen ganger lurer jeg på, har du født sånn? Eller er det foreldrene dine som har vært overbeskyttende? For eksempel for meg er det veldig viktig at sønnen min skal være modig og være glad i mennesker. Ikke bare stå og gjemme seg bak meg og ikke tørre å hilse på folk og sånn. Jeg synes det er så vanskelig med barn, sånn der...

De ser på meg som at jeg er djevelen, mens jeg prøver å snakke med min lyseste babystemme, og de er bare sånn, skal du drepe meg? At de er så redde. Hva er det som har gjort at du er så redd? Ja, men det er jo veldig mange barn som er generte. Jeg husker vår eldste, Albert, han var veldig genert som barn, og da trente vi faktisk på akkurat det der, at vi tvang han litt når han møtte nye mennesker, at han måtte rekke frem hånda og si, jeg heter Albert, og se dem inn i øynene. Og så prøvde vi å fortelle at, for dette kan hende at det er

det mennesket du møter synes det er like skummelt liksom men det er en gave å i hvert fall kunne se folk inn i øynene og si hva man heter jeg tenker at det er lurt da å trene litt på det er lov å dytte de litt ut i deg men det er jo mange som er sånn åh han er veldig mammadalt så jeg tror kanskje det er best at jeg holder han eller at de ikke dytter han kanskje nok ut da litt kjærlig dytting tror jeg på

Ukas annonsør er Bookbit, ja da, lydbokappen der du får over en million bøker å velge mellom, og jeg minner om for siste gang folkens, benyttere av tilbudet da. Kodeord, er det noe liv, så får du gratis lytt i 45 dager.

Husk at kjedelige ting som man har nødt til å gjøre, sånn som for eksempel støvsuge, vaske, gå tur med hunden eller barnevogna, kan bli mye morsommere med en lydbok på øret av seg. Eller med podcasten min. Men med lydbok så kan det liksom si «Jeg har lest en bok i det siste». Da føler man seg smart.

Jeg har anbefalt dere tidligere boken Der krepsene synger, men hvis du vil ha en anbefaling til, så er også boken Det ender med oss en veldig sterk og fin bok. Dere har sikkert hørt om eller sett filmen, men jeg synes at boken kanskje er enda bedre av seg. Det er den jo ofte. Det er en bok om kjærlighet og vold i nære relasjoner. En veldig viktig bok som er verdt å lese. Lytte. Effekten er det samme, vet du. Så ja, tusen takk.

Tusen takk for et fint samarbeid, Bookbit. Og igjen, kodeord, er det noe liv? Gratis, gratis, gratis. Gratis er deg. God lytt. Men har du noe du kommer på som det er sånn, dette skal jeg absolutt ikke ta med videre? Fra min egen oppvekst og oppdragelse? Ja.

Ja, det er ganske mye det. Det er jeg selv. Det er så slemt å si, kanskje. Men jeg har jo mange ting. Og jeg merker spesielt etter jeg ble gravid at jeg har tenkt veldig mye på barndommen min. Begynte å huske gamle ting. Sånn skal ikke jeg gjøre det, tror jeg. Ja, for hva da? Pff.

For eksempel med mat var mamma og pappa veldig forskjellige. Mamma var veldig overskyttende, synes at jeg spiste for lite. Så hun skulle nesten se på at jeg spiste, og bare sånn, du får ikke gå fra bordet før du har spist. Og det er en veldig vanlig ting. Men til slutt endte det med at jeg forsynte meg med to pastaskruer, og så vidt tørte å spise. Fordi det var så mye fokus på at jeg ikke spiste. Og når jeg var hos pappa,

Så var det liksom helt omvendt, for han er komiker, han er litt vimsete, alene pappa. Og så var det sånn, når jeg spiste hos han, så var det bare sånn, han tror ikke det er noe.

Han tror jeg ikke så på at jeg spiste engang. Han bare begynte å forsyne seg til han ble mett. Og plutselig var det sånn, nei, nå er det jo tomt. Så plutselig ble det konkurranse om å spise. Så hans var det jo sånn, her vet jeg at her må vi kjempe om maten. Så det var kanskje litt lurt, ja. Ikke at det er så bra det heller. Men det var liksom så to ekstreme forskjellige, da. Og mamma ringte bekymret til pappa. Hun spiser jo ingenting. Hun spiser jo masse. Jeg skjønner ikke hva du snakker om.

Så det tror jeg kanskje, jeg må finne noen mellomting der. Ja, kanskje ikke ha så mye fokus på mat, egentlig. Ok, da har ikke du spist noe, men da får du ikke noe mer mat i dag heller. Det var litt sånn, pappa er sånn, vi har ikke noe mer mat, så hvis ikke du spiste opp, så måtte jeg legge meg sulten da.

Jeg vet ikke, det er veldig vanskelig å si hva som er riktig og galt der. Og så er det jo en mor som er gjerne litt mer overbeskyttende og en far som er litt mer distre. Tenkte ikke noe over det. Var det 50-50? Var det sånn at du likte bedre å være et sted enn et annet? Eller var det...

Nei, men det var jo... Pappa bytta jo mye på kjærester da. Det var mye kjærester inn og ut. Så det var noen kjærester som var veldig hyggelige, og så var det noen kjærester som... Alle var jo veldig hyggelige og sånn, men det var kanskje noen som syntes at jeg var litt i veien. Ja.

Og de skulle gjerne oppdra meg, fordi pappa er ikke så veldig streng. Så da følte de at nå er det jeg som må oppdra deg, og det likte jeg ikke så veldig godt. At det kom en ny person som skulle si hva jeg skulle gjøre, hvordan jeg skulle sitte og oppføre meg. Fikk du en favoritt blant sjersten etter faren din som du sørget over? Ja, jeg hadde to stykker som jeg ble veldig, veldig glad i. Og da var det veldig trist at det ble slutt mellom de da.

Og så skulle han få en ny, og da skulle jeg liksom, ja, men hun må du like like godt, så det er ikke så lett det da. Nei. Jeg tror kanskje at han introduserte meg litt tidlig til litt for mange, og forventet at jeg skulle bli glad i dem, fordi han hadde så trua. Og så gikk det et par måneder, og så ble det slutt, og så, ja, men nå er jeg glad i dem. Så hvis det blir, jeg hopper bank i bordet til det vi aldri går fra, det er jo kjæresten min, men hvis det skulle skje, så tror jeg kanskje jeg skal bruke litt

lenger tid på å introdusere en ny mann. Men det var ganske vanskelig å komme inn som bodensforeldre da. Jeg vet ikke om jeg hadde vært så god på det. Nei, ikke ærlig. Og det er noe med sånn, du elsker dine egne barn, men jeg er ikke fan av alle barn. Ikke jeg heller. De kan jo være litt veilt. Jeg skjønner jo de, og kommer sånn liten drittunge som ikke... Ja, barn er jo irriterende liksom.

Så jeg forstår at det kan være litt sånn, å du har barn ja, men dater du når du er over 30 år, så er det jo vanskelig å ikke finne noen som har barn fra før. Jeg tror det er en generasjonsskift også, for jeg merker begge foreldrene mine kommer fra et hjem, bestforeldrene mine møttes når de var 19-20 år på begge sider. Altid vært veldig rolige, stabil, 9-4 år. Ja, fortsatt sammen. Ja, ja, ja.

Og jeg har alltid vært sammen, aldri kranglet foran barna, ikke foran barna, ikke sånn og sånn. Og så er det foreldrene mine, som har hatt en veldig, veldig trygg oppvekst. De har også hatt en trygg oppvekst. Men de har blitt mer sånn, de kunne liksom stå og banne og slenge med dører og krangle overforan meg. Ja, for det er en av de tingene jeg har tenkt at jeg ikke skal ta med fra mitt barndomshjem. Mine foreldre kranglet så mye.

høylytt og så mye etterhvert. Jeg har hatt så mange kvelder og netter hvor jeg liksom ligget og holdt meg for ørene og sunget for ikke å høre det, liksom. Så jeg tror man blir sånn anet en gang. Ja, men samtidig, fordi jeg er ikke noe redd for å krangle med sørtene foran barna. Jeg synes ikke det er noe gøy. Det er ikke sånn at jeg...

Jeg jager det, men jeg synes ikke det gjør noe. Men tenker du ikke det når du ikke likte det selv? Jo, men vi rydder alltid opp. Vi blir venner, og vi prøver å forklare barna hva som har skjedd. Ikke bare sånn...

At det er lov å være uenig også? Ja, det tenker jeg. Og jeg har jo et voldsomt temperament, sånn at... Har du det? Ja, ja, ja. Jeg er kjempehysig. Og skriker og holder på. Ok, det var nytt for meg. Jeg slamrer med dører og alt. Og det mener jeg at jeg må få lov til å gjøre innimellom, men jeg...

prøver å rydde opp og si unnskyld, eller ikke alltid unnskyld, men i hvert fall rydde opp og prøve å forklare hva som har skjedd. Og at liksom ufarlig gjøre det hele. Det er bare at vi er så uenige at jeg er nødt til å hylle litt. Ja, men det er jo veldig lov, så lenge ikke barna blir kjemperedde for at jeg skal gå fra det andre. For det er jo sikkert det største møtet. Og så aldri si noe man ikke kan ta tilbake, på en måte. Ja.

Å, det er vanskelig nå, vet du. Ja, men jeg føler at vi er ganske gode på å krangle på en sånn måte at det blir ordentlig ufint, hvis du skjønner. Men hvor lenge har dere vært gift nå, eller vært sammen? Vi har vært sammen i 20 år, vært gift i 18. Ja, 18.

Går det an å ikke krangle da? Nei, nei, nei. Herregud, nei, vi krangler ja. Men ikke alt for mye. Og så har vi nå fått så store barn som kjenner oss begge to så godt at det hender at særlig han eldste innemellom som sier noe skjerpt

liksom, prøv å hør hva pappa sier nå, eller prøv å hør hva mamma sier nå er du skikkelig barnslig mamma, eller, ja. Åja, det er gøy at de kan begynne å blande seg. Ja, og det er jo kjempeirriterende, selvfølgelig, men ofte har han rett, da. Noe annet som jeg ikke har, eller som vi gjør annerledes enn mine foreldre gjorde, er jo det der at vi er nok mye mer lyttende enn de var. Hjemme hos oss så var det jo sånn, hvis

Hvis mamma og pappa hadde bestemt noe, gjerne pappa, så var det sånn det ble, på en måte. Det var ikke noe vits å prøve å komme mot argumenter. Jeg har bestemt at det skal være sånn, så sånn blir det. Mens hos oss er det mye mer. Og veldig sånn 70-80-tallspappa, tror jeg. Var du og mannen din veldig enige om hvordan dere skulle oppdra barna? Det er jo litt spennende, for jeg tror ikke vi hadde snakket så mye om det. Har dere snakket mye om det? Ja, vi har faktisk snakket mye om det. Ja, ja, men så ble det bra.

Fordi vi er veldig forskjellige. Oi, det kan bli spennende. Han er kostskole i England, mens jeg er steineskole. Oi, er det sant? Vi er veldig, veldig forskjellige. Han jobber i finans og går i dress og sånn, og jeg vil at barnet mitt skal bli superkreativ og kunstner.

Det kan bli spennende. Det kan bli noen utfordringer. Jeg ser for meg ganske mange krangler vi kommer til å få i fremtiden. Skal du ha barn på steinerskolen? Hva slags barn er det du vil ha? Skal du ha en skikkelig hippie unge? Ja. Hvorfor ikke? Jeg er skikkelig på steinerskolen. Send inn en søknad da, og så har du gjort det. Jeg tror det ikke blir det. Jeg tror det er veldig mange ting som jeg ser for meg sånn skal bli. Ja.

Og så møter man seg selv og dere. Ja, ja, ja. Tipper du sikkert gjorde det du også? Ja, ja, ja. Og jeg så for meg at jeg skulle være mye mer sånn tålmodig mor enn jeg sikkert har vært. Jeg har freset mye mer enn jeg... Har du vært mye stresset for barnet din, hatt mye angst rundt deg? Nei, jeg er ikke så bekymret. Nei, det er jeg ikke. Jeg kan nok ha vært ganske stresset og maset det, men ikke så engstelig og bekymret, nei.

Ja, for jeg har det litt i meg å være engstelig og bekymret, så jeg håper ikke jeg liksom påfører det over til barna mine. For det kan være litt slitsende med foreldre som er for bekymret, så jeg vil ikke være sånn, så jeg må bare jobbe hardt med meg selv. Nei, ja, det må du jobbe med. De må få klatre i trær og uten hjelm, liksom. Så jeg kommer til å påføre mye av den hypokondir-greia jeg har om meg selv. Jeg er kanskje hypokondir. Er det det? Ja, så jeg kommer kanskje til å påføre det på søndag min, stakkart. Jeg har slitt mye med angst i mange år, og det har jeg også tenkt på, sånn apropos barndom, er det noe der som jeg liksom, at

At man, alt fra skilsmissebarn til å bli flyttet mye frem og tilbake, er det der det kommer fra, eller er det bare at noen får det på grunn av helt andre ting? Men det har jeg liksom aldri oppsøkt hjelp på å finne ut av, men det har jeg litt lyst til å gjøre etter hvert da.

Men du har oppsøkt hjelp for å få bokt med angsten? Nei, det har jeg ikke gjort heller. Så det er egentlig en liten skjerri på å prøve å finne ut hvorfor jeg fikk det. Når kom angsten? På 18-årsdagen min. Jeg snakket om det før da, men med Stian Blipp, fordi vi også hadde sånn første panikk-anfall, som var ganske sånn, hvor vi var sikre på at vi skulle dø. Og det gjør man jo. Vi var nede i Karibien, og så plutselig så bare sånn, kjente jeg på hjertet, nå dør jeg.

Nå kommer jeg til å dø. Men det var ingen av foreldrene mine som sa sånn, jeg tror kanskje du har angst. Jeg var veldig mye hos leger. Jeg dro på Volvo at når jeg kom hjem fra Karibien og bare prøvde å finne ut, jeg har hjertesykt, jeg har en hjertesykdom. Og de var sånn, nei, du har ikke det, du har ikke det. Og så tror jeg det var etter ganske mange år hvor den leger sa sånn, kanskje du bare har angst? Så jeg sånn, angst? Nei, jeg har ikke angst. Det er litt sånn kleint av angst. Og det var ikke noe man snakket om den tiden. Nei.

Nå har jeg på en måte alle angst. Jeg husker venninne mine synes det er sånn, har du angst? Du er weird. Og får du fortsatt anfall? Nei, ikke sånne panikk-anfall. Men jeg kan kjenne bare nå at jeg skal tenke på at jeg skal føde. Så kan jeg sitte i sofaen og slappe av. Plutselig så bare, oi, jeg har puls på

200. Og det kan jo være en angstlignende følelse, men da vet jeg at jeg har angst for at jeg skal føle det. Før så fikk jeg angst uten at jeg skjønte hvorfor jeg fikk det. Det var liksom ikke en konkret ting. Jeg tenker det å oppsøke psykolog har vært sånn her som har sittet veldig langt inne. Men jeg tror det er litt lurt altså. Ja, og kanskje hvis du kan møte deg med den der undringen, rett og slett. Ikke sånn at du skal anklage noen for å... Men det der hvorfor har det blitt sånn er jo litt spennende også.

Om det er sånn at du hadde fått angst uansett hva slags barndom du hadde, når man bare har det i seg å være bekymret. Eller om det er denne konkrete tingen som skjedde da du var fem år, har utløst at når du ble 18 så fikk du angst for en eller annen ting som skjedde den dagen. Har du noen gang hatt angst? Nei, jeg har ikke det. Så deilig. Ja, jeg tenker at det har hendt det. Så mye livesendinger, du kan jo ikke ha angst med alt det du har drevet med. Det er jo mange som holder på sånn som vi holder på, som har...

får panikanfall og som har angst veldig mange i bransjen sliter med angst og det er jo ikke rart det er jo mye press da, synes du ikke det når du har livescenen du er så vant med det kanskje det synes jeg ikke er så skummelt jeg er alltid spent men det er ikke sånn at jeg får noe panikk av det nei

Men blir du skikkelig nervøs? Ja, kan bli det. Nå er det ganske lenge siden jeg har hatt livesendinger, og så skal vi begynne med livesendinger på Norske Talenter igjen i oktober, og da kjenner jeg at jeg er litt spent på hvordan jeg kommer til å ha det, faktisk. For det er så lenge siden sist. Men i starten, da husker du det? Husker du som at du ble veldig nervøs da? Ja, men da tror jeg jeg var for ung og

dum, liksom. Da var det det, og så ble det ruttet, og nå er det for ruttet. Så deilig, altså. Jeg blir jo fortsatt, altså jeg blir ikke på samme nivå, men når jeg gjorde stand-up før, for bare sånn fem år siden, så var det sånn hele uka gruter jeg meg. Var du kvalm? Ja, og i hvert fall samme dag, da kunne jeg ikke gjøre noe. Da gikk jeg bare rundt i ring i leiligheten og klarte ikke å spise eller noen ting. Men du fortsatte likevel? Ja, og det er jeg glad for da. For nå er det sånn, nå er jeg nervøs til

ti-fem minutter før. Og jeg tror den dagen du slutter helt å bli nervøs. Det er ikke bra det heller. Nei, jeg blir skikkelig nervøs de gangene jeg ikke er nervøs. Ikke sant? Ja, da blir jeg nervøs. Jeg skjønner akkurat det. Nei, nå er jeg ikke nervøs, så kommer det til å gå dårlig. Da går det alltid dårlig når jeg ikke er nervøs. Ja, jeg vet. Du har jo også vært veldig åpen om at du har mistet moren din til kreft. Men så seks uker senere så mistet du også søsteren din. Ja.

Jeg føler det må jo være den ultimate prøvelsen for foreldre, da. Å oppleve noe sånn. Altså, du på ene siden så er du på en måte barn som mister moren sin, men så skal du også være foreldre

Altså, hvordan følte du at rollene ble litt snudd den perioden? Ja, det var jo utrolig heftig, for Katrine tok jo liv av seg, så det var så brutalt på så mange måter. Kom det veldig uforventet på? Ja, det gjorde egentlig det. Hun hadde vært veldig deprimert i perioder, men jeg hadde liksom ikke trodd at det var en...

Hun tenkte på det som en utvei, så det var et skikkelig sjokk. Og det var helt forferdelig for barna våre også selvfølgelig, både det å miste tante, men også å se at jeg var så innmari lei meg. Klara var da åtte, og var det noen dager etter begravelsen til Katrine, så husker jeg at hun spurte kjartan. Hun hadde tre spørsmål til kjartan. Det var liksom, kan du bli like syk som tante Katrine var? Ja.

Og kan man dø av sorg? For da var hun så redd for at jeg skulle rett og slett bli så lei av meg at jeg døde. Og så lurte hun jo på var ikke Dante og Cathrine glad i barna sine? Ja, for hun søsteren din hadde barna. Hvor gamle var de? De var 15 og 19. Så det er jo helt uforståelig. Det var jo uforståelig for meg, men for en åtteåring så er det virkelig helt sånn...

Og som gjorde at hun ble veldig redd etter hvert for å miste oss. Det er så vanskelig det der, for jeg har i familie en som gjorde dette her, og så var det barna som fant henne. Og da er man jo liksom, man tenker jo at man er så slem, fordi man er utsatt. Du visste jo at barna var de første som kom hjem etter skolen. Ja.

Og visste at de kom til å finne deg. Men når du er oppe i det, så tror jeg ikke du klarer å tenke. Hvor gamle var de barna? Hun som kom og fant moren sin var ti. Åh, guri malla. Ja, helt brutalt. Så de følte kanskje at de måtte passe på meg litt. Men heldigvis så var jo kjartanen klippet opp i det hele. Så han klarte liksom å...

holde oss alle. Men er ikke det egentlig det beste argumentet å få barn? For da har du liksom, du har også skapt din egen familie, da. Jeg husker det var et sånn argument farmor kom med. Altså, de menneskene som er rundt deg nå, vi er ikke der for alltid. Jeg tar det veldig for gitt, da. At liksom, det skal være jul hos farmor frem til jeg er... Frem til jeg dør, så skal det være julaften hos farmor. Hvor gammel er farmor? Hun er 90.

Ja, men for meg skal hun leve i 90 år til, uten tvil. Hun har jo så god form, og vi snakker sammen hele tiden, så selvfølgelig skal hun være der for alltid. Men det å få barn, du fortsetter å skape dine gener, du skaper din egen familie, fordi man tar seg for gitt at jeg får nok kjærlighet av foreldre og bestforeldre, men når de ikke er der, så har du heldigvis barna dine. Det var et veldig sterkt argument for å få barn, for det er ganske kortsiktig det der med

jeg er 30 år, jeg vil bare feste og karriere og sånn. Og så plutselig så er du 50 år. Jeg hørte Sigrid si at

At det er vanskelig å kombinere barn og karriere. Eller at man alltid har dårlig samvittighet. Jeg er ikke enig. Ikke? Det var så deilig å høre da. Jeg liker at det er forskjellige meninger om det. Jeg har ikke alltid dårlig samvittighet. Jeg har hatt dårlig samvittighet innimellom. Men jeg har kost meg med det. Jeg føler at jeg har hatt en like bra karriere som jeg ville hatt uten barn. Ja. Ja.

Så du føler ikke at barn har tatt fra deg noe? Nei, virkelig ikke. Jeg er kjempetakremelig og veldig glad for at jeg har fått barn. Jeg tenker jo at barn er en veldig sånn investering. Sånn som nå, hvor jeg tenker barn passer ikke, men...

Rundt den alderen her så passer det på en måte aldri barn heller. Det passer aldri. Så jeg tenker jo, ok, men det er en investering for senere livet, og kanskje ikke har mulighet til å få barn. Så bra at du bare ble gravid. Ja. Jeg tror ikke jeg hadde satt meg enn å ha tenkt sånn, kjære, skal vi lage barn nå? Jeg hadde aldri vært mentalt klar for det. Og så missunner jeg det, akkurat den der første bobbletiden. Det er jo mange som synes det er...

Ikke synes den er så fin også, men jeg husker den som så helt sånn magisk, rett og slett. Jeg husker vi spiste frokost med Albert liggende på et pledd oppå kjøkkenbordet, og bare så på han og så på hverandre og tenkte «Herregud, tenk at vi har skapt dette lille mennesket».

er altså så fint å tenke at vi skal passe på det resten av livet akkurat det er jo skummelt det kan ikke jeg tenke på men det er jo helt sjukt at nå inni meg han har drevet å sparke masse mens vi har spilt henne at det er et levende menneske inni meg som jeg lager som er ferdig? ja

fått litt hjelp av kjæresten min, det var ikke mye det er jo på en måte vi lager jo organer det er så magisk det er helt sjukt, men jeg har fått masse hormoner nå så hvis jeg hadde hørt første episode så hadde jeg vært sånn herregud vil ikke jeg og nå begynner det sånn det er jo et mirakel da jeg skjønner jo at folk sier det

Jeg er litt sånn dissa de som sier et mirakel. Det er sånn, hva da, du har fått ligge? Er det et mirakel? Men nå er det sånn, det er et mirakel. Selv om vi alle er, hvor mange milliarder mennesker er vi på den planeten her, vi har blitt laget på akkurat samme måte, men det er fortsatt helt sjukt å tenke på. Jeg føler jeg snakker veldig mye om meg selv nå. Ja, det er deilig det. Sånn er det når du har en programleder. Det er gøyere å høre om deg. Det er alle mine historier jeg har fortalt før.

Ja, men det kan være noe som ikke har hørt det. Har du noen siste råd på veien til meg? Har dere bestemt hva kjæresten din skal gjøre under fødselen? Nei. Nei? Det har vi egentlig ikke. Han skal bare gi meg saft og si at det går bra. Ja, men det var jeg kjempeglad for, at vi hadde lært pusteteknikk, eller telle ned tøyene.

greie, hvor for en rie er det ofte ett minutt, for jeg var så redd for at kjartan bare skulle gi meg litt saft, men også bare sitte og pirke bort, eller sånn taff, jeg orket ikke sånn, eller aspargesfingre som ikke visste helt hva de holdt på med bort på kroppen min, hvis du skjønner. Så han, når han merket at nå var det en ny rie på vei, så sa han ett minutt, femten sekunder, halvveis, snart ferdig på fyrtiofem,

Og ferdig på ett minutt. Og det var så deilig, da hadde han en konkret oppgave, og så var det deilig med tid. Og tellene, hvor lenge rigen var. Ja, altså fordi at en ri varer ofte i ett minutt, liksom, så får du litt rand i pause, og så starter det igjen.

Åja, kanskje det er litt deilig? Ja, det var så deilig. For da hadde han, det var hans jobb, og så var min jobb å puste ordentlig og få ut den ungen etter hvert. Ok, men da skal jeg ha en tydelig oppgave til han. Han skal stå med timer og tellene, rett og slett. Og så husker jeg faktisk, for jeg husker at jeg var redd for å bli redd.

Ja, det er min største frykt da. Det er sikkert derfor jeg har så mye panikkanfall, og jeg er så redd for å få et panikkanfall. Og så sa jordmoren sånn, jeg tror du har så vondt at det er ikke da du får et panikkanfall. Du har ikke tid til det. Og så var det så deilig da fødselen var i gang, så kjente jeg sånn, ok, nå

nå er det i gang, jeg er ikke redd, jeg kommer ikke til å bli redd, nå er det bare en jobb. Så du var redd mest før, og når du satte i gang så... Så kjente jeg, ok, det kommer til å gå bra, dette skal jeg klare. Du går inn i en boble da, kanskje? Ja, og så vet du at det ender jo med noe veldig bra.

Det går over på et eller annet tidspunkt. Ja, for det er det som er med mensen smerter. Det er ikke noe premie. Jeg skal bare ha vondt, og så er det ingenting godt ut av det. Men det er veldig fint å tenke på at en fødsel så får du faktisk en premie etterpå. Eller jeg håper det blir en premie. Ja. Vi får se. Verdens beste premie. Nei, men jeg tenker vi gir oss det. Jeg synes det har vært...

veldig hyggelig å ha deg på besøk, og jeg får litt sånn dårlig samvittighet, jeg føler jeg bare snakker med meg selv igjen. Nei, nei, nei, det har vært kjempefint. Tusen takk for at jeg fikk komme, og så er jeg spent på oppdatering etterhvert. Ja, det skal du få. Lykke til, da. Du har akkurat hørt på en podcast fra Simpel. Takk, da.