‹ Tilbake til podkaster ‹ Er det noe liv?

5/13/2025

Jannecke Weeden - "Da hun skulle dø, ble hun moren jeg ønsket meg."

Jannecke Weeden snakker om angst, "empty nest syndrome", og utfordringene med små barn. Hun deler erfaringer fra morsrollen, inkludert bekymringer for barnas sikkerhet og den emosjonelle belastningen. Samtalen berører også aldersdiskriminering og hennes personlige liv.

02:42

Foreldreskapet fører til økt angst og bekymringer, men det er viktig å navigere stresset og nyte de små øyeblikkene.

12:16

Podcasten diskuterer foreldres bekymringer for barnas sosiale utvikling og utfordringer som kommer med ungdomsårene.

17:04

Aldersshaming er problematisk og påvirker kvinner mer enn menn, som fortsatt får eldre utseende akseptert.

20:32

Podcasten tar opp temaer som skjønnhetstrender, kroppspress og utfordringer med foreldrerollen i dagens samfunn.

26:58

I denne episoden diskuteres frustrasjoner rundt barna, bekymringer om rusmidler og reflekser over tapet av foreldre.

Transkript

Nevnt i episoden

Angst

Jannecke beskriver sin angst og hvordan den har økt etter å ha fått barn. Hun diskuterer hvordan angsten påvirker hennes hverdag og tanker.

Empty nest syndrome

Jannecke føler på "empty nest syndrome" nå som barna hennes vokser opp og blir mer selvstendige.

Marbella

Jannecke beskriver en opplevelse i Marbella hvor hun opplevde angst og bekymring for barnet sitt, i kontrast til venninners mer avslappet tilnærming.

Maria Stavang

En komiker som kommenterte Janneckes antrekk, noe som førte til en diskusjon om aldersdiskriminering.

Aldersshaming

Diskusjonen fokuserer på aldersdiskriminering og hvordan det påvirker kvinner i offentligheten. Jannecke deler en personlig erfaring med dette.

Botox

Jannecke og Nora diskuterer botox som en måte å håndtere aldringstegn på, og den sosiale normaliseringen av dette.

Kokain

De diskuterer bekymringer rundt kokainbruk blant ungdommer på Frogner og i Oslo generelt.

Mimmi (Janneckes mor)

Jannecke snakker om morens død og hvordan det har påvirket henne og barna hennes. Hun deler sine erfaringer fra morens sykdom og død.

ALS

Janneckes mor døde av ALS, en sykdom som påvirker svelg og tale.

Frogner

Et område i Oslo som nevnes i flere sammenhenger i samtalen

Oslo Handelsgymnasium (ÅG)

Kasper, Janneckes sønn, går på denne skolen. Skolen nevnes i sammenheng med guttenes klestil.

Holmenkollen

Nevnes i kontekst av 17. mai og at barna ble invitert til en begivenhet der.

Caspian

Janneckes sønn nevnes i forbindelse med barnehage og angst.

Matteo

Janneckes sønn nevnes i samtalen flere ganger.

Elias

Janneckes sønn nevnes i samtalen flere ganger.

Kasper

Janneckes sønn nevnes i samtalen flere ganger.

NRK

Nevnes i sammenheng med antall sesonger av et TV-program.

The Voice

Et TV-program som nevnes i flere sammenhenger i samtalen

Salt

Et sted hvor Jannecke og Nora var på stand-up

Tønsberg

Et sted hvor Janneckes mor bodde og døde

Simpel

Podcast-produsent

Rurgebiet

Et sted nevnt i podcast intro/outro

Jannecke Weeden

Gjest i podcasten

Nora Angeltveit

Programleder i podcasten

Deltakere

guest

Jannecke Weeden

host

Nora Angeltveit

Sponsorer

Simpel

Rurgebiet

Poeng

Å være mor er en berg-og-dalbane av følelser, fra ekstrem glede til dyp angst.

Dette gjenspeiler mange mors erfaringer, og viser at det ikke er uvanlig å slite med angst som mor.

Mange på Frogner er alkoholiserte.

En kontroversiell påstand, men som tyder på et problem med alkoholbruk i velstående områder.

Det er viktig å skille mellom angst og stress.

Dette poenget understreker viktigheten av å forstå forskjellen mellom angst og stress, og å bruke riktige beskrivelser av ens følelser.

Å si at noen er for gammel til noe, er det verste man kan si til dem.

Dette poenget understreker den sårende effekten av aldersdiskriminering.

Aldersshaming får for lite oppmerksomhet.

Dette gjenspeiler en viktig bekymring om hvordan samfunnet behandler aldring, spesielt for kvinner.

Hjernen vår er bare skapt for å forholde seg til 150 mennesker.

En interessant påstand om hjernens kapasitet, som kan forklare noen av våre sosiale reaksjoner.

Påstander

Kokainbruk blant ungdom er et økende problem på Frogner.

Dette er basert på informantenes egne observasjoner og bekymringer.

Mange kvinner føler seg presset til å se unge ut, gjennom bruk av botox og andre kosmetiske inngrep.

Dette gjenspeiler et utbredt fenomen, og viser hvordan samfunnets skjønnhetsidealer påvirker kvinner.

Det er vanskelig å snakke om døden med barn, og det finnes lite veiledning om hvordan man skal håndtere dette.

Dette er en viktig observasjon som understreker et behov for mer åpenhet og informasjon rundt død og sorg for barn.

Lignende

Laster

En podcast fra Simpel.

Du søker den vibeen? Uansett standard? Velkommen i Rurgebiet. Ekt stedt inscenert. Hver ekke er annerledes. Hver historie er ekt. Spetiromantikk på trinkhallen. Beats under fordelturmen. Søndagsskjønnen på halen. Klinger det annerledes? Det er det også. Ditt Rurgebiet. Hvor det unperfekte perfekt passer. Inspirasjon for ditt next level stedtripp finnes på Insta. Mein.Rurgebiet

Hva vil du si er kjernen på Fragner nå? Er det veldig unge, kule folk, og så er det de som er 90 år? Jeg føler det er ganske mange på min ålder der. Men de er ikke kule. Ikke? De er bestkant alkoholiserte, jeg vet ikke.

Å faen, det er det jeg vet. Nå blir det fort alkoholike på Frogner. Jeg føler at alkoholikegreiene har spredt seg ut av byen. Det skal bare et godt ord til, for det er innenfor å ta seg et glass. Jeg synes det er nesten oftere vi må ta et glass, enn vi må ta en kaffe. Ja, jeg er enig. Men så er det jo også det at mange på Frogner har vært hjemmeværende koner. Og de blir jo fort alkoholiserte.

Jeg ble ikke noe annet å gjøre når unge ble sendt til barnehagen. Vet du ikke om du husker hvordan din permisjon var? Jeg tror jeg husker at jeg syntes det var ganske kjedelig. Det er dritkjedelig. At det var sånn, ok, da får jeg gå ut og trille, og så visste jeg om alle tilbud i alle butikker, og var jo på hils med liksom samtlige folk, om det var på Rema 1000 eller den dama liksom. Man gikk liksom bare på shopp.

eller tursler rundt og så når de blir eldre hvor man liksom må mer underholde barna da sleiter jeg litt med hva vi skulle finne på

Fordi mannen min bare sånn, bare gå ut i en park og lek og ta med en ball og sånne ting. Men så gjør jeg det i fem minutter, og så skjeder han seg, så skjeder jeg meg, og så vet jeg ikke hva vi skal gjøre. Jeg er så ukreativ på hva vi skal finne på. Jeg tror at det ble slittasje på sklia i Frognerparken av mine unge. Vi har en sånn der borg inne i Frognerparken. Ja, ja, ja. Der er jeg mye minne fra da jeg var liten da. Ja, og så...

dro jeg mye av en eller annen grunn, og dette er jo å ombefale for deg, for det er litt meditativt. Det var at mine unger synes det var så gøy å kaste stein i vannet. Ja, det synes jeg er det beste som finnes. Ja, ja, men da kaster vi stein i vannet da. Ja. Og da kan du drive med litt sånn fiskesprett og sånn, ikke sant? Du trenger ikke bare stå og si noen plopp. Men du kan begynne å bli god på fiskesprett for eksempel. Ja.

Fy faen. Kjempegøy. Ja, men altså, for det har ikke noen fortalt meg det, hvor mye sånn dødlig, hvor mye sånn kjedelig ting man må gjøre. Det er hyggelig å se på, han kaster noen steiner, og så går det en halvtime, så er ikke det så jævlig fett lenger. Nei, du må finne ting som du synes, sånn som å bygge sandslott. Og da kunne jeg bli irritert når gutta ikke synes det var gøy mer, fordi, men den er jo ikke ferdig, og jeg skulle liksom pakte på.

Ja. Ja. Ja.

og lager sånn slott, og så bare driver han det ned. Så er det sånn, ok. Litt fått en saboteur. Ja, litt. En skikkelig gutt som bare gjør meg utslitt og fem år eldre. Ser du at jeg begynner å bli eldre? Absolutt ikke. Ikke? Nei, selv om million dollar. Jeg synes jeg har, ja, jeg har sagt det før i den podcasten, men hvertfall fem år eldre på det ene året. Nå skal ikke du glemme at jeg har en av mine beste veninner, fikk barn fire måneder etter deg. Ja. Hun er like gammel som meg. Åh, så deilig å høre.

Hvorfor det? Jeg vet ikke, for da kan jeg kanskje få et barn til en gang, siden jeg må gjøre det nå. Om 20 år? Åh, drømmen? Nei, vet du hva? Jeg er sånn livredd for at du skal spørre sånn, du kan ikke passe Matteo. Det er så kjedelig.

Ja, ok, det er det du sier da. Jeg synes det er helt nydelig at du innrømmer det, som er midt oppi det. For jeg var sånn, jeg synes den der spebarnstiden var helt nydelig. Ja, men det er noe annet. Hvertfall med nummer to, for jeg var så redd for nummer en. Jeg trodde han skulle dø hele tiden. Men med nummer to,

så var jeg sånn, å fy faen, nå skal jeg huske å nyte hvor mye han sover, og hvor koselig det er at han bare ligger og er en sånn klatt. Det er jo kjempekoselig. Ja, når de er klatt er det koselig. Men den alderen du går i nå, frem til fire år, hvor du, altså du må være hauk, liksom. Mm.

Men så føler jeg at jeg er litt sånn som deg, jeg er litt sånn angstig til å tro førstebarnet, at jeg tror at han skal dø, han putter alt i munnen, jeg tenker at han skal choke på en stein helt, ja. Og jeg merker sånn, nå har jeg vært en måned i Marbella, og da var jeg med to veninner som også har barn på samme alder,

De bare sitter på basenkanten, drikker rosevin og bare, ja, men de barna kan bare løpe rundt og det går fint, mens jeg løper etter meg til og følger med på hvert eneste sekund av det han gjør hele tiden. Mens de bare, nei, kom opp her og ta et glass rosevin. Var det deres første også? Ja, de er så chillige liksom. Jeg trodde du var sånn chill. Jeg trodde også det.

At jeg skulle sitte der med Rosé. Men du ble i huet så du ikke fikk lov å bli. Jeg vet det. Og at ungen min bare langt der vekker. Nei, han driver vel med noen greier, men jeg er sånn, nei, men han passer på at ikke han putter sand i munnen, han passer på at han ikke faller hjemme. Så jeg driver jo og setter meg ved siden av ham mens han leker, mens de bare lar de holde på. Du har jo vært verdens fineste sted i Marbella. Jeg regner ikke med at det var highway uten gjære med biler i hundre og helvete eller en jernbane liksom rett utenfor. Det er

Det er en sånn irrasjonell frykt av at han skal hoppe ut i bassenget, at jeg ikke rekker å redde han, eller at han skal spise masse sand. Men du sier jo at de satt ved bassenget og drakker, og så sier jeg at det er kun vel du som har gjort det. Du rekker å hoppe uti, liksom. Jeg vet det. Og nei, han datte i vannet, vent litt! Og de andre ungene, de gikk jo under. Men så var det sånn, oi, oi, oi, og så dro de opp, opp igjen, og så var det litt grining, og så sa jeg, ja, men da har de lært det at ikke de skal gå der hvor det er dypt. Det er her sånn...

Men ungen min lærer jo ikke det, ikke sant? Fordi jeg tar han før han hopper ut i det hvor det er dypt, da. Du har blitt mye verre enn jeg får du, ikke sant? Jeg er veldig angstete. Nå snakker jeg med sjefen av angst her. Jeg hører at jeg er mitt mest angstete i livet nå.

Er angsten inne i din egen kropp, eller er det bare for barnet ditt? Nei, det er jo med alt egentlig. Når du sa at du kjører hit i dag, så sa jeg at du er så tøff. Jeg tør jo ikke å kjøre bil lenger. Men jeg turte ikke å kjøre hit sist jeg var her. Men det er jo håp. Jeg hadde jo litt angst før jeg fikk barn, men den har bare ganget seg med tid.

Og så vet du jo det var en utfordring med Matteo når han ble født, at han var syk og sånne ting, og det trygget jo et eller annet. Som gjør at jeg er ekstra redd for ting da. Men for ting du er redd for, du må jo skille på dette her, fordi angst for min del går jo bare på for eksempel det teppet vi har i studio her nå, som blir sånn skurrete på siden for meg, kan trygge kjempe mye ubehag inni kroppen min.

Og da vet jeg jo at det er fordi jeg får sånn der synsvrimling av å se på det teppet. Og det er jo ubehag for meg. Men det er jo ikke som om jeg blir redd for det teppet. Nei.

Du skaper deg scenarier rundt ditt eget barn som aldri kommer til å skje? Jeg gjør de typiske katastrofetanker. Men hva gjør det med deg fysisk? Jeg merker at jeg glemmer ting, at jeg er veldig distret. Jeg vet ikke om det er sammenheng med angst. At du bare, du klarer ikke å være til stede fordi man har så mye tanker i hodet. Forsvinner det når du for eksempel har lagt av noen kvelden? Ja,

Ja, da kjenner jeg at jeg, oi, nå puster jeg litt med magen. At jeg synes det er veldig deilig når han legger seg. Det ser helt jævlig ut. Men når jeg er med han, så er det jo sånn, da savner jeg han jo når han har lagt seg og sånn. Men da tenker jeg sånn, åh, i morgen skal jeg være mye mer chill når jeg er med han, for jeg synes det er så deilig når han sover. For da vet jeg at han har det fint, og at ikke noe skjer. Ja, for meg så høres det mye mer ut som katastrofetenking og stress enn angst.

Nå er jo jeg veldig opptatt av å bruke et annet ord enn angst. Å si det når jeg får sånn angst, er jo sånn oppbrukt. Det er sånn, alle har det. Jeg kaller det ubehag og kroppslig. Altså, jeg har det ikke noe bra akkurat nå. Jeg prøver heller å forklare hva som foregår fysisk med meg når jeg har det. Og så har jeg blitt flinkere til å forstå hva som kan trigge at det ubehaget dukker opp.

Men for meg så høres det ut som du bare er superstresset og tenker at du kan ikke være chillmor som du lovte å være. Ja, ja. Ja, det høres ut som det.

Det høres jo ikke ut som angst. Nei, kanskje ikke. Og jeg er helt enig med det du sier, at man ikke skal bruke opp det ordet. Og før så hadde jeg kanskje mer det som kalles angst, da ved at det bare skjedde når jeg satt og så på TV. Og så plutselig så bare fikk jeg superhjertebank og begynte å kallsvette og sånne ting. Det er kanskje mer det som kalles angst, fordi man visste liksom ikke helt hvor det kom fra. Det bare plutselig kom. Mens nå er det kanskje mer at jeg skjønner at jeg får angst for Gud på grunn av det og det jeg har.

Jeg er redd for han, fordi det og det skjedde med meg. Derfor er jeg redd at det er mer sånn. Det kalles jo bekymringsangst da. Ja. Ja.

Men det er skitsomt, ass. Ja, det skjønner jeg. Og det har bare blitt verre og verre jo eldre han har blitt. For jeg var ganske chill i starten, altså. Da er de bare en kladd. Ja, det er det. Nå er det så jævlig mye som kan skje. Du har sendt den i barnehagen nå, eller? Ja, selvfølgelig. Ja, ja, men bra. Altså, jeg drar ut. Jeg drar og spiser. Vi har barnevakt som kommer på asbann. Vi klarer å leve et normalt liv, liksom. Men det er inni hodet mitt som er helt sånn kaos. Og så må jeg jo ta meg selv i sånn, nå er jeg...

For hysterisk. Nå må jeg prøve å være litt kul foran de andre og sitte der og drikke roséen min. Jeg også, og det gjør jeg jo. Men inni meg har jeg jo lyst til å gå bort til han. Så det er jo det at jeg må ta meg selv. Jeg er lov til å være chill. Nå må jeg skjerpe meg. Men hadde jeg hatt frie tøyler på maten, så hadde jeg jo vært enda mer gjerna. Frie tøyler til å være hønemor? Ja. Den angsten der da. Jeg husker så veldig godt alltid når Caspian skulle på tur med barnehagen, så hadde jeg en mareritt.

liksom før en av de første gangene hvor de liksom går rundt og er sånne småtrollinger som liksom er helt hvor jeg så for meg at han sklei under trikken, og den tanken forsvant aldri fra hodet mitt den kan fortsatt dukke opp som var helt sånn forferdelig men det er jo en tanke som er forferdelig å tenke så hvis du går rundt og har sånne tanker hele tiden så forstår jeg jo at du må være helt

King's utmatta Typiske sånne ting Sånne der rulletrapp Tenk om han setter, jeg har sett for meg en bild at han setter fingeren mellom de rulletrappene Og så setter han fast Og det så jeg sikkert en eller annen TikTok video for lenge siden Og det har bare satt seg Sånn, åh gud vi kan ikke ta rulletrapp med han For han kan jo sette fast fingeren Og så tar jeg meg selv bare Åh, jeg orker ikke å være sånn Jeg vet ikke om det er en del av å være mor At mange har det sånn Men jeg føler kanskje vi har vært litt ekstreme da

Men gir du seg da?

Det gir seg i noen år, og så kommer det tilbake. Nei, hvorfor kommer det tilbake da? For da går det inn i tenårene? Ja, fiff, for da er det prøve av hver tenåringsmor på Oslo Vest, hvor jeg er flyter av kokain og alkohol fra de... Han eldste begynte jo på videregående da covid kom, så han hadde jeg jo stålkontroll på.

Jeg synes jo det var litt deilig. For da tenkte jeg sånn, jeg slipper å tenke på at han kommer dritingshjem. Never mind at stakkars hele den der halve generasjonen der som ikke fikk oppleve videregående en gang. Så det var veldig sånn... Deilig for deg.

Men for å si det sånn, han nummer og doss nå. Han er ikke utsatt for covid. Og han går på Oslo Handelsgymnasium. Det kan du si. Det synes jeg er ordentlig spesielt også, fordi han går på ÅG. Og de er jo 15 når de starter. De 15 år gamle guttene, de kler seg akkurat som 50 år gamle menn med blå skjorte, mørkeblå chinos, heter det. Og finansvest.

Så det er en litt sånn merkelig greie. Jeg har faktisk vært litt bekymret for at Kasper skal bli sånn, det er han ikke. Han kjører sin egen stil, eller? Ja, veldig. Men blir han på en måte sett på annerledes da? Ja, det gjør han nok, men jeg tror og håper at han på en måte har en viss stjerne for at han ikke er helt uniform, jeg vet ikke.

Jeg husker vi snakket litt om det forrige gang, for du har vært der før. Glemte å si velkommen tilbake. Tusen takk. Janneke Widen. Altid med signere. Hei, hei! Sitter bare sånn hest, da, med... Som ingen vet hvem er. Og det er Anne Gråspål.

Velkommen tilbake, Betan. Jeg høres jo ut som en som røyker mye. Ja. Fordi pollen setter seg jo rett i astma og nerver. Men tusen takk, Nora, for at jeg fikk komme tilbake. Ja, du har to barn, og derfor er du gjest her. Og det er liv her, enda. Det er liv. Det er bra at det er liv. Ok, da er vi ferdige med det. Det jeg skulle fremtiste, når den angsten kommer tilbake, er jo...

Du er jo nå midt oppi alt, hvor alt er kaos, alt er litt skummelt, alt er nytt. Du må lære deg å stole på fremmede folk som skal skifte bleiepane i barnehagen. Jeg skjønner at, eller jeg husker hvor slitsomt det er. Og så kommer det noen år hvor de fortsatt er du verdens beste menneske, og de vil holde deg i hånda og ha deg med på ting. Men så kommer jo den alderen hvor de begynner å løsne.

løseriver seg fra deg da. Hvor du plutselig sitter der på en 17. mai, og så var de invitert til Tiril Aurora oppe i Holmenkollen. Altså, skjønner du? Og nå snakker jeg, når de er sånn 10-12 ish, hvor det er sånn, åja, men skal ikke vi gå og slå hverandre med pute i skolegården liksom? Den fasen der synes jeg har vært så utrolig trist. Den der løs... Altså, vi lager de jo...

for at de skal bli klare for å forlate oss. Og det er jo egentlig en kjempevond tanke. Jeg kan få kjærlighetssorg av det, og jeg har en sønn på ett år. Man tenker jo at det skal være sånn for alltid, både på godt og vondt. Jeg sitter jo her som sånn klisje-orama. Tiden går så fort. Og jeg husker...

i den perioden der hvor man går sånn krokrygga rundt og holder de i hendene fordi de ikke skal snuble. Jeg husker hvor slitsomt det synes jeg det var. Men da han yngste var ferdig i barnehagen, jeg gråt og gråt, altså jeg gråt og gråt og gråt og gråt. Fordi da visste jeg at jeg ikke skulle få flere barn, for det kan jeg jo ikke få. Og så da han begynte med den der...

litt sånn løsrivelse, ville heller være med noen etter skolen enn å komme hjem til meg. Men nå er det jo helt kritisk. Nå er det nærmest

ordentlig hvor teit jeg er. Åja. Og det er bare småstønning og smelling med dør. Man må være sånn, jeg vil ikke prate sånn til meg, hvor jeg blir sånn, men Gud, bedre liksom. Går du utover selvtilliten din? Ja, altså når han sier sånn, nå ser du gammel ut, så blir jeg sånn, eller mamma, det der kan ikke du ha på deg. Men det at du ser gammel ut, det sier jo komikere til deg også. Ja.

Åh, jeg føler at vi må forklare det. Hvis ikke folk henger med her, kan vi forklare hva som har skjedd? Ja, vi kan.

Ja, men det er jo snart et år siden. Ja, men det er så gøy, for det var typ siste gang jeg møtte deg. Er det? Ja! Da vi var på den. Så skulle vi på byen og se på stand-up på Salt. Ja. Og nå har jeg personen som sa det, jeg har jo innrømmet det, holdt jeg på å si, og snakket om det selv. Så hun har sagt sin versjon, så det er jo alltid to sider av en sak, selvfølgelig. Men hele poenget var jo at det var noe, jeg vet ikke hva som skjedde, jeg var jo ikke der, jeg hadde jo dratt. Selvfølgelig dratt du, ja.

Poenget er da, vi var på stand-up, husker jeg så deg, du så helt nydelig ut, husker jeg tenkte sånn, faen så bra du ser ut i dag. Du var solbrun, hadde på deg en fin topp, titsa så jævla bra ut, hadde på deg en lyst jeans. Vi dro på stand-up, drakk øl, hadde koselig, så skulle jeg selvfølgelig tidlig hjem, fordi jeg har barn og er kjedelig. Og så etter hvert på kvelden, så begynner jeg å få noen meldinger av deg, sånn, nei, nå måtte jeg bare dra hjem, det er en sånn, det er en komikerjente da, som heter Maria Stavang, som jeg synes er veldig kul, og hun sa at jeg var for

gammel til å hape meg den singlet der. Ja, hva som hva du sier, det kan ikke stemme, jeg tror ikke noe på deg. Og Vingene kjenner jo henne så godt da, så man vet jo ikke hva mennesker er kapabel til å si, men det har sikkert vært to sider av en sak, hun har i hvert fall innrømmet at hun har sagt akkurat det, og så hva som har grunnen, det har jo sikkert vært noen misforståelse eller noe, det likte ikke trinnet ditt, det er greit nok det. Ja, det er greit det. Altså man kan si, og da er jeg sånn,

Man kan si at du er støgg, eller at du har stygt hår, eller sånne ting. Men å si at man er gammel... Vet du hva det gjør så vondt det er? Det er for å tenke på meg selv. Hvis du hadde sagt at du ikke kan gå med den toppen der nå, at du er for gammel til det, eller at du har ikke noe å gjøre på dette stedet, så kunne du være hjemme og se på repriser av The Voice. Hva?

Hva gjør du her og ser på standard? Gå inn og se på The Voice. The Voice. Det er et kjedelikt program. Jeg må ikke...

Jeg tenker sånn, trenger man å se repriser av The Voice? For jeg føler det bare går og går og går hele tiden. I evig tid. Mange måneder. Jeg føler at The Voice går hele året rundt. Det er like ofte som det er håndball-VM. Ja, men når det kommer til sånn alder, og du er for gammel til å være her, eller du kan ikke ha på deg det, det er liksom det verste man kan si til deg. Ja, det er absolutt det verste du kan si til meg. Fordi, for det første, man får ikke gjort noe med det. Altså, hvis jeg farger håret mitt neongult, liksom...

og noen sier sånn, jeg ville kanskje gå tilbake til det naturlige, eller bare stripe det som du pleide å ha det. Det er helt greit, men å si, er ikke du litt gammel, er jo som å si sånn, burde du leve lenger? Altså litt sånn, burde ikke du snart hoppe i trefrakken og tenke at du har gjort ditt?

Aldersshaming får fortsatt for lite oppmerksomhet, synes jeg. Og dette snakket jeg om i podcasten jeg har med Henrik Todus nå, hvor det er sånn, du ser liksom Haraleia og Truls Svensen sitte på hver sin side av et panel med to av Norges vakreste unge jenter. Så det blir så...

normalisert at det er greit å bli eldre som mann, men ikke som dame. Og så var det en som hadde skrevet Alderskjemer ikke du, Truls og Harald nå, så sier jeg det er jo ikke poenget mitt det. Det er jo ikke det, det er bare normaliseringen av at kvinner eldes.

Den eksisterer jo ikke. Vi skal ta botox og fillers og brystløft og vippeløft og grevinnehengsuging. Det er så mye greier. Så når du har det opp på det faktum at barna dine er i forferdel med å forlate deg, som i hvert fall er tegn på at du er gammel. Fy faen.

Da er det som å ta en kniv og bare stikke litt ekstra. Jeg skjønner at du tok det ganske... Også kan sikkert det ikke være meningen fra henne også, det er greit nok det. Men nå snakket du jo bare generelt det der å få den kommentaren at man blir eldre. Jeg har jo tatt meg selv i det som jeg nevnte, at jeg føler at jeg ser eldre ut fordi man har fått barn. Jeg synes jo kvinner som ikke...

få barn, de holder seg yngre eller nå har jeg ikke sovet på ett og et halvt år føles det ut som, jeg har jo det men det føles som om jeg ikke har sovet og det gjør jo noe med huden og ting blir jo kjøttere jeg ville aldri sett forskjell på deg fra to år siden og nå ja det er hyggelig når det høres ut som jeg søker komplimenter her men poenget er at jeg er første gang jeg har gått inn på en nettside og bare sånn, i kostebotox egentlig ja hvor skulle du hatt den? for du har jo ikke en renke i fjerns

Vi må gå videre og snakke om noe annet. Nå delte jeg litt mye av meg selv her. Nei, det får du gjøre da, når du sitter her med øyken på. Ja, det er det. For det første er det jo også noe veldig mange andre på min valg gjør. Tror du vi i botox nå? Jeg vet jo hvor greit jeg er i botox. Inn i kjeven, fordi jeg tygger så på kjeven om natta at nå er de borte, for jeg må inn nå. For jeg må liksom...

Jeg er jo så redd hele tiden. Og så du strammer skjevene? Så du tar botox inni skjevene? Jeg tar ikke botox for å stramme opp, jeg tar for å slappe av. Så det går an, ja. Ja! Det er det det er for. Det er jo ikke for at damer skal bli helt like. Jeg synes det er så underlig, hele den der greia også. Fordi alle ser jo like ut nå. Jeg lurer på når lepp...

og, nei, jeg vet ikke. Det er jo litt den der Kim Kardashian-trenden. Jeg tenkte på at jeg var på en nattklubb i Marbella, og der får du se... Øh, hør på! Ja, jeg var ute på byen faktisk. Jeg er ikke så gæren.

Og da bare så jeg meg rundt, for da var det sikkert sånn, da kommer du til det typiske, kanskje folk har litt spenn, og de er på en viss samme alder da. Og bare sånn, jeg kunne ikke klart å sette forskjell på de menneskene her. Akkurat samme stil, akkurat samme sminke, hvordan de har sminket seg, og hvor like mye fyller. Det ser ut som om alle har gått til samme kirurg og bare sånn vist et bilde. Jeg skal se sånn ut. Jeg følte at jeg og venninnen min var de to som virkelig skilte seg ut der da.

Hva faen gjør dere her? Der har det gått enda mer ekstremt. I Norge føler jeg vi fortsatt klarer å like at vi ser forskjellig ut. Hvis du kommer nedover på Riviera, så ser jo alle helt smashing ut. Jeg synes jo... Smashing og smashing, jeg synes det er kjedelig da. Jeg synes det er så rart hvordan de klarer å... Fordi en ting er ansiktet, men det

Det er jo hals, og det er albur, og det er så mye greier som det synes like mye på. Men jeg vet ikke, altså. Jeg har ikke råd til det. Men jeg synes mer det er det at man ser ikke noen sted at kvinner blir eldre. Fordi med en, altså sånn, på TV så...

byttes de bare ut med 28-32. Det er liksom primetime TV-fjes, da. Ja, jeg har fått høre, ja. Så 35, da begynner du liksom virkelig å bikke over der. Det er helt utrolig at jeg fikk lov å være på TV helt til jeg var 40 år. Jeg har vært med på to reality, begge to har jeg røyket ut første episode, så den er grei. Fy faen, dere så.

Du søker den vibeen? Uansett standard? Velkommen i Rurgebiet. Ekt stedt inscenert. Hver eke er annerledes. Hver historie er ekt. Spetiromantik på trinkhallen. Beats under fordelturmen. Søndagsskjønnen på Heide. Klinger det annerledes? Det er det også. Ditt Rurgebiet. Hvor det unperfekte perfekt passer. Inspirasjon for ditt next level stedtripp finnes på Insta. Mein.Rurgebiet

Det jeg tenkte jeg skulle ytre og kanskje få noe hør for da da jeg sa ja til å komme i dag, var at det finnes jo et uttrykk som heter emptiness syndrome, som jeg føler at jeg er jo ikke der enda, for så store barn har ikke jeg. Og det tenker man jo sikkert hele livet. Det er sånn, jeg sitter

Jeg sitter og snakker med tante mi, som jeg må si sånn, ja, gratulerer med at du har en 50-åring, fordi kusinen mi ble 50. Ja, det er lille tullene mi, ikke sant? Den gir seg nok aldri. Men jeg synes ingen snakker om den fasen der de er ikke flyttet ut enda, men du aner ikke om du har lov til å ha kontroll på det. Og her stilte Kasper han meg et ganske godt spørsmål. Han...

sa mamma, nå blir jeg snart 18 kan du bestemme innetid på meg da? hvor jeg bare har ikke tenkt på det kan vel egentlig ikke det meg og jeg ble sånn hva skal jeg svare nå? selvfølgelig skal jeg bestemme innetid selvfølgelig du bor jo hjemme hos meg jeg tenker jo at så lenge du bor hos meg da kan jeg flytte ut da

Ja, hvis du tenker du har råd til det. Altså, det var så fælt. Jeg vil jo ha kontroll på han. Selvfølgelig. Jeg er sånn som vil at han skal ha på snapkartet, så jeg vet hvor han er. Det har jo selvfølgelig liksom blitt inntatt noen sider her og der.

Men er det ikke sånn som kommer hjem full? Min else har aldri vært noe sånn. Han blir jo 22 år og er ikke noe begeistret for det fyllegreiene. Gi meg noen tips. Hvordan har du klart dette? Morra drakk for mye.

Mor har drakk for lite, jeg drakk ikke på ti år. Det er nå du har begynt å drikke? Ja, nå lever jeg livet, for nå må jeg jo bytte ut det å bare være mamma med å være meg selv. Og da trekker jeg. Og det er derfor du drar ut drikker, har på deg en fin topp, men så kommer unge komikere og sier, gå hjem og se på The Voice. Godt toppsumme. Det blir nok litt røffere med nummer to, ja.

Fordi nummer en vil jo ikke, altså russetid synes han var teit, altså det er så mye teit. Jeg husker han kom hjem da han hadde vært med, han har jo masse kompiser som hadde busser her og der, så han var med på rulling, så han møtte en jente da,

Som liksom hadde fått en god tone og så hadde sagt sånn Er du vandrerøs? Ersj! Og det er at du ikke har buss? Ja, er du vandrerøs? Fy faen, det er jo Oslo-livet, jeg har hatt det sånn Ja, ja, ja, og Elias bare Han tok det sånn da Ja, ok, så bra Men han var jo en pandemi-tennåring Men sånn hadde ikke alle gutter svart Nei, nei Så da hadde du gjort noe riktig Jo, takk

Jeg har vært god med han først. Nummer to, han er så lik meg, så han er jeg litt bekymret for. Men hvor gammel er han yngste nå? 17 og et halvt. Han har begynt å smake litt på alkohol, eller vet du ikke noe om det? Jeg vet at han har det, ja. Men er det ikke sånn at han kommer hjem, at han bare velter ting, og det er helt kaos, og han er dritings? Det var to helger i vinter, hvor jeg først ble ringt,

Jeg var bare et annet sted i byen Han er jo stor nok til å sove alene hjemme Ringer helt frustrert Fordi han knuste den ene designlampen min Det var ikke meningen alle hadde gått hjem Jeg kastet en gaffel gjennom rommet Du kastet en gaffel gjennom rommet For jeg har designlamper over kjøkkenvasken Jeg vet ikke helt

Hvor sa han den historien her? Og så var det neste helg, da han klarte å ryke en sånn plissé-gardin, utrolig irriterende. Noen sånn plissé som du kan dra opp og ned. Han røker på en i siden, så ser det jo ut som det er narkoreil når du går på utsiden. Fordi det bare henger sånn skjevt. Og hva som har foregått hjemme hos meg de to kveldene, hvor jeg har stolt blindt på mitt vakre barn, det vet jeg ikke. Ja, du tror det kanskje har vært noen fester der, eller? Ja, det tror jeg kanskje. Ja.

Men da er det jo, da begynner du å ødelegge tingene dine. Jeg vet det. Jeg lurer på om jeg bare skal ta begge to og flytte ut i skabben, altså. Ja, det går an å vurdere. Jeg vurderer litt det med Matteo når han blir 10-åring, å bare flytte.

For du kan i hvert fall ikke flytte helt opp i nord, for der er det jo bare hjembrent og enda verre. Der er det jo pumping. Jeg må bli pumpa! Mamma, jeg ble pumpa i natt! Ja, der snakker du om pumping. Jeg vet ikke hva er verst av pumping og kokain. Jeg vet ikke, men å bli så full at du må inn på sykehus og pumpe

pumpe ut alkoholen fra kroppen din, da skulle du ha drukket mye, altså. Ja, jeg vet det. Jeg har blitt pumpet, og det er helt... Har du? Ja, men det var fordi jeg måtte opereres, og det er helt jævlig. Hva gjør du da egentlig når du blir pumpet? Å, fy faen. Du får et rør. Det er så jævlig. Jeg ville heller vært full. Jeg var helt edru, selvfølgelig, men jeg hadde spist, og så måtte jeg opereres. Og da får du altså et tykt, tykt gummisugerør ned i halsen, som de bare står og dytter og dytter og... Unnskyld.

Det er nede i magesekken, og så spiler de vann inn i det for å skylle magesekken. Og tror du at det kommer opp av det lille røret, som du allerede har brekt deg av og kastet opp litt ut på siden? Neida. Det står ut. Det er grusomt. Å fy faen. Så til alle dere der ute som har lyst til å drikke. Ja, men det synes jeg var et godt tips. Ikke drikk så mye, for du kan bli pumpet. Ja, det er grusomt.

Det er grusomt. Men jeg må jo innrømme at jeg er veldig redd for den kokainen nå, ja da. Jeg har aldri turt å prøve sånne remedier selv. Nei, ikke ærlig. Jeg er kjemperedd for det her. Remedier? Det var veldig voksent sagt. Er det det, liksom, betegnelse for narkotik? Eller sånn partydop? Ja, men remedier, det er jo for å bli i en annen sinnstillstand enn den du er, da. Ja, men er det så ille som det høres ut som nå, tror du? Med kokain?

Altså vi får stadig brev på foreldreportalen fra politiet, fra skolen, fra pass på ungdommene deres litt ekstra nå. Ja, så mye. Men hvorfor akkurat kokain? Det er steindyrt, er det ikke det? Hvor bor jeg? Ja, du bor på Fragner da. Og det er for at det er kult at det er dyrt, kanskje? Jeg vet ikke, men jeg er veldig redd for narkotika. Ja, det skjønner jeg. Og spesielt sikkert at barna dine skal ta det. Ja, veldig. Og rundt meg så er det som å være i Amsterdam.

Fordi det går, altså weed føler jeg har blitt en sånn, jeg kan lufte bykja om morgenen, det er klokka kvart over ni, og da går jeg på folk som liksom går tur med sin hund med en snab i hånda liksom. Oi, det tror jeg må være veldig fragneret, for det gjør det ikke på Nordstrand. Nordstrand som er et sted, ja. Men det er mest snakk om kokain på skolen, ikke weed. Det er mest kokain det er snakk om. Men det er kanskje ikke de er så redde for weed lenger, for det er liksom som du sier, det er så normalt da. Ja, det er det.

Det er jo flere land som har legalisert det nå. Da jeg vokste opp var det sånn, prøver du harsj, så blir du narkoman! Ja, det var jo sånn. Man sier jo det, det er jo første hvis du tar deg en sigg, så er jo neste weed, og så er du...

På gata og ta her og inn på en måte. Og det er sikkert veldig overlevet, men jeg skjønner hvor du kommer fra. Hvis ikke du har noen i kjærlighet og prøver hverken snus eller røyk eller noe så skal det jo veldig mye til for at du begynner å ta narkotika. Det er jo gjerne der du begynner, ikke sant? Det som er verst, nå føler jeg at jeg ble narkopraten, men... Vi må tilbake til barn. Men det handler jo om at barn og veldig unge tar jo sterkere og sterkere ting nå. Ikke når man skryter av at unge de drikker

ikke så mye lenger, da blir jeg sånn hva gjør de da? hva gjør de da? ja, men det er det er det det liksom? eller er de bare litt mer fornuftige, derfor drikker de ikke så mye lenger? det vet jeg ikke men det er det jeg ville frem til ved å prate om at du tenker kanskje at bekymringene går over men jeg har aldri vært så bekymret som jeg er nå

Så du mener at det er bare å grue seg? Ja. Nei, men skal vi legge den død? Vi må finne ut av dette her om barna våre er så flinke som ikke drikker, at de egentlig bare tar masse rusmidler i stedet for? Ikke vet jeg. Jeg tror jeg hadde sett på barna dine hvis de hadde tatt kokain. Ser man ikke det? Det er ganske tydelig på folk. Der håper jeg har vært god nok, og ikke minst streng nok mor, til at det aldri kommer til å skje.

Du sier at du var en veldig streng mor. Hadde du veldig strenge foreldre selv? Overhovedet ikke. Mitt mål i livet var jo å bli alt annet enn mine egne foreldre.

Åja, men har det gjort det at du... Du gjorde jo ikke at du drakk tidlig og sånne ting, hvis du hadde veldig forældre som var liksom... Nei, jeg drakk jo ikke tidlig, jeg. Og det var ikke fordi jeg var strenge, men det var... Jeg var alltid fest hjemme hos meg. Altså, alltid. Og jeg likte det ikke. Så jeg hadde aldri behov for å bli noen av de som var hjemme hos mamma og pappa på fest, og satt og skrålte til...

Sneb og Rignes stygge brune flaskene. På meg er de veldig ekle. Nå har jeg jo ikke foreldre lenger. Jeg mistet mamma i januar. Det har også vært veldig rart i forhold til at nå har ikke guttene mine besteforeldre lenger. Men de synes jo at mamma var verdens kuleste mimim. Ja, de gjorde det. Ja.

Fordi hun kanskje alltid var en eller tre øl ned i. Ja, ikke sant? Jeg likte jo ikke det i det hele tatt. Så det har sikkert gjort at du begynte å drikke sent, og kanskje da, som du sier, du drakk jo ikke mens barna dine var små. Nei, jeg gjorde ikke det. Og det var på grunn av moren din da? Ja. Men så har det vært en kjemperar prosess å være igjennom det, å miste mamma. Hun fikk en sykdom som gjorde at hun ikke,

lenger kunne verken røyke eller drikke. Nei, hva gjorde det med personligheten hennes? Nei, hun ble plutselig en sånn mamma som jeg har ønsket meg hele livet. Så jeg har vært veldig ambivalent til det der skal man liksom

gjenoppta all kontakt tilgi, være til stede i livets sluttfase eller ikke, fordi da pappa ble syk, så var folk sånn, du må sklære opp med faren din, og du må tilgi han alt, og hvis ikke så kommer du til å angre når han dør. Og jeg prøvde å være liksom i kontakt med pappa, men han hadde liksom byttet

Da familie, da mamma og pappa gikk fra hverandre. Så jeg fikk liksom ikke... Han ville ikke ha hverken meg eller gutta på besøk på radiomospitalet. Mens mamma ble bare...

Helt super, liksom. Og det var så vondt. Fordi det blir jo hundre ganger vondere å miste henne. Og litt for sent, på en måte. Ja. Så det var en litt sånn sjeliggranskende opplevelse. Ja, det kan jeg tenke meg. Og også hvordan man blir jo veldig sånn til gutten. Altså, apropos ting man må forholde seg til ved å ha barn, da. Skal de se Mimim dø? Ja.

ting skal jo være veldig åpent med døden egentlig når du først står oppi det og han ene var sånn han bodde på lindrende avdeling sammen med mamma de fire siste døgnene hun

Han var der da hun døde. Han bare ville være der. Nei, men mamma Mimmi er redd, og jeg må være her. Bare verdens skjønneste, liksom. Og også da det var syning på byrået, så var det sånn, jeg og søsteren min skulle ned og prate med han som liksom skulle velge kister, alt mulig sånne ting. Og da satt Elias liksom bare og hørte på musikk med mamma på sånn syningsrom, liksom. Og snakket til henne og

Så sykt voksent av henne? Ja. Klarte du det da? Jeg var der, og jeg tenkte liksom at hun var så pen. Det var ikke en stygg død person som lå der. Nei. Så jeg var der både bare en halvtime etter hun døde, og dagen etterpå, og så da hun liksom var...

og hentet til byrået begravelsesbyrået mens han yngste ville jo ikke han ville jo knappt besøke henne de siste gangene jeg var nede i Tønsberg da. Han synes det var for tøft, eller? Ja, jeg tror han ville huske Mimim som hun artige som lo kjempehøyt men hun fikk Bulbæra ALS som er ALS som starter i munn og svelg så du blir lam i tunga og lam i svelge Herregud! Grusom sykdom!

Så jeg skjønner jo det også. Og da går det ganske fort, eller må du leve lenge med det da? Nei.

Jeg tror det spørs litt på alder og hvor mye tiltak de setter i gang, og dette her blir en veldig politisk sak hvis jeg skal... Men jeg tror de på en måte tenkte at vi får regn på lindrene, og jeg visste ikke at lindreneavdelingen er palliativ. Altså, her skal du dø. Jeg trodde mamma bare skulle på et omsorgshjem. Men fikk dere ikke beskjed om det? Jeg trodde at dere skulle skjønne det. Ja.

Jeg vet ikke, vi fikk ingen beskjed om noe som helst, og gjennomsnittstiden på den avdelingen er 10-14 dager. Å, herregud! Så lindrende avdeling er tydeligvis det som...

er stedet hvor du får mer og mer morfin, og til slutt så tar de deg av mat. Gud, så brutalt. Ja, så jeg skjønner. Men dette her var jo kjempevanskelige avgjørelser du skal ta som mamma. Skal du presse ungen din til å liksom se bestemoren sin ligge sånn og ikke klare å prate lenger? Eller er det greit? Altså jeg har vært sånn, jeg virkelig la Elias ligge.

å sove ved siden av mamma og være der når hun dør liksom men han ville det og han er jo over 20 år jeg kunne ikke nektet han det heller nei nei det går ikke jeg husker bestefaren min døde når jeg var 19

Og da døde han også på et sykehus, og da skulle liksom hele familien min ene etter en gå inn og si hadet til ham. Og da husker jeg mamma sa sånn, du skal ikke inn der. Og jeg er veldig glad for at hun tok den avgjørelsen for meg da. For hun var sånn, det var da en periode i livet hvor jeg begynte å få mye angst da. Så hun tenkte sikkert at dette her trigger et eller annet. Ja.

Og det var jo så ekkelt å se når de kom ut av rommet at de gråter og sånn, og så satt jeg liksom bare på en benk og ikke sa ha det til han, måtte jeg. Ja, mamma er den første personen jeg ser dø. Ja. Og det var veldig mye sånn, du kommer inn der og da har de satt en sånn stang under haka, for hvis ikke de gjør det så blir de liggende sånn og gape, og da er det... Døden...

merkelig lite snakket om i forhold til barn og hva de bør eller ikke bør se. Trygger det noe angst for deg å se døden så nært? Vi har snakket mye om aldersangst og sånne ting. Ja, jeg har ikke hatt det så veldig bra

Hun ble syk i oktober, fikk diagnosen 6. januar og døde 25. januar. Og jeg tok meg så sammen at jeg liksom kjørte bil til Tønsberg som ikke jeg har turt før. Jeg tok meg sammen og tok meg sammen og tok meg sammen. Og så har det sittet i på en sånn kjemperar angstete måte. At jeg har nesten ikke snakket med veninne mine i Tønsberg som jeg normalt sett snakker med tre ganger i uka. Jeg har distansert meg veldig mye fra...

verden, liksom. Merkelig ting. Og prøvde å være flink til å snakke, spørre guttene hvordan det går, om de tenker på mimim. Og så sendte jeg alltid meldinger til mamma hvis jeg ville vise henne noe, og nå sender jeg det til søsteren min i stedet, bare for å ikke bare ha en tom ende, liksom. Jeg synes det har vært et kjempe...

tøft halvår. Ja, det skjønner jeg veldig godt. Og nå er jeg eldst i familien. Det er også en sånn, pappa er død, mamma er død, oma er død, bestefaren min døde da jeg var seks år. Det er liksom ingen igjen. Å Gud, jeg har ikke tenkt på det på den måten. Nei. At nå er du liksom... Ja, det er meg som er neste, liksom. Å fy faen. Og i hodet mitt så er jeg jo, jeg er jo ikke på din alder engang, jeg er jo langt under. Ja.

Jeg tror seriøst, hjernen min slutta å utvikle seg da jeg var sånn. Kanskje rett før jeg ble gravid som 26-åring, da stoppa hjernen min å utvikle seg. Ja, men jeg kjenner meg så igjen. Rundt 26 er det jeg føler meg. Jeg har liksom hjernen min, det har ikke skjedd noe med hjernen min etter det. Så jeg kjenner meg så godt igjen. Da var jeg ferdig med å studere, og jeg kanskje har ikke tillagt meg noe særlig. Det er særlig ny informasjon.

Og særlig når man får barn, og man blir litt sånn dummere da. Og det verste var at iPhone og Elias kom samtidig. Og da gikk det i hvert fall nedover. Det gikk det så jævlig nedover. For da var det sånn, åja, nå trenger jeg ikke huske folks telefonnummer engang. Nei, nei. For jeg er sånn, jeg husker alle i klassen fra barneskolenes bursdager. Ja, ja.

Og alle telefonnummer og... Ja, ja, ja. For du øvde jo mer med hjernen din, du brukte mer hjernen din. Vi trenger jo ikke bruke den nå, så jeg tror vi bare blir dommere og dommere. Om vi gjør.

Herregud, vi er jo i ferd med å bli den dummeste generasjonen ever made. Ja, men så har vi også, vi har jo Il Møsk da. Åh, han er så skjønn. Han er så lille. Men han er jo smart, ikke sosialt, men på å utvikle ting. Vet du, visste du at hjernene våre bare er skapt for å forholde seg til 150 mennesker? Nei, visste jeg ikke.

Sånne små samfunn, det er det vi på en måte... Det tar jo litt tid før hjernen vår catcher opp med frontallappen og alt det vi får av informasjon. Det er jo derfor vi sitter her med den angsten, fordi reptilhjernen fortsatt bare... Hvor jeg er i løven... Jeg hater alle psykiater og sånn som bruker den der... Men den er der for en grønn. Fordi da vi var hulebore, så måtte vi passe oss for...

Sabeltenner, eller hva faen det var. Ja, stemmer det. At vi alltid sier det. Det er naturen som sier det, for nå er det en frykt her. Hvorfor er det en frykt når jeg sitter og ser på The Voice? Hvorfor kommer det en jættebank og jeg begynner å svette da? Det er ikke naturlig at det skal skje. Men det gjør jeg av The Voice. Vet du hva jeg setter på når jeg ordentlig angster meg skrekklig?

der ingen skulle tro at noen kunne bo jeg visste at du skulle si noe sånn det er så rolig ja, men vet du hva, det skjønner jeg det skal jeg faktisk prøve neste jeg har jo fått noen panikk-anfall etter jeg fikk barn og det hjelper sånn der å bare se på noe skikkelig

tomt, altså nå ser på noe hyggelig koselig. Folk er ikke sånn rolige det er ikke masse musikk og folk som løper eller pupper seg eller deiger seg, eller noen du missunner, du blir kanskje litt sånn ja, se hvor de velger å bo, du det er liksom det er hovedessensen. Går det igjen da, eller ser du repriser fra? Ja, det går igjen da det gjør det, ja

Det gjør det. Det skal jeg faktisk teste neste... Jeg tror det ligger 23 sesonger på NRK nå da. Nei, det er ingen som tror at noe kan bli. Det skal jeg faktisk teste. Godt tips, Janneke. Og jeg synes det var veldig hyggelig at...

du kunne stille opp så fort som gjest. Jeg ringte deg jo går kveld og bare... Jeg har fått en avlysning, ja. Du må komme igjen i podcasten min. Jeg vet ikke hva jeg skal snakke om, men det finner vi ut av. Jeg kunne snakket en time til med deg, men jeg tror ikke folk orker å høre på det. Nei, det tror ikke jeg heller. Men han mystiske nordlendingen jeg er

å henge med for tiden. Det er det eneste som står i manuset her. Kjærlighetslivet til Jannecke, spørsmålstegn. Nei, jeg er så lei av å svare om det. Er du? Ja. For jeg så det på VG for to dager siden, så stod det om kjærlighetslivet ditt. Ja, jeg vet det. Mystisk mann. Ja, men

Men jeg kaller han Mystisk Johansen, men han bare, hvem skal du til i morgen? Så sa jeg, jeg skal til Nora Angeltveit. Han er ingeniør. Det går bra, det er ikke alle som vet hvem jeg er. Hun ligner veldig på meg, ser ut som lillesøsteren min, og det var han enig i. Han var det, ja. Å, det tar jeg som et kompliment. Jeg blir veldig glad når folk sier det. Jeg vet ikke om det er så enkelt som at vi har brune øyne og blomtår, og det er det. Jeg tror det kanskje er det.

At vi er liksom... Here we are. Siste fra mena du mistet, takk for at jeg fikk komme. Jo, det var veldig lignende. Fikk ikke jeg spurt om kjæreslivet ditt da, men kan du si, går det bra? Å nei.

Fordi forrige gang jeg spurte deg Så det er jo litt over et år siden Og da var du ganske forelsket Og så fikk jeg vite etterpå at sånn Nei, han datet vi syv andre mennesker Så jeg håper ikke det samme skjer igjen da Nei, jeg sa det Altså jeg er så redd for å gå ut sånn Herregud, jeg har det så bra Fordi Jeg har også vært borte i to sånne Møkkakamen Altså sånn

Han ene, Clean Kokos, og han andre hadde liksom, altså jeg møtte jo fire av de til lunsj, og fikk melding fra en fra Nederland. Han har vært Mr. Worldwide, og jeg orker ikke at jeg skal gå ut sånn der, her er hun naive som bare gir mann på mann sjanse, eller det høres ut som jeg ikke gjør annet enn å seriedate. Men til nå, syv måneder inn, så det er veldig mangel på rød flagg.

Åh, så deilig. Så det er det jeg sier. Men du tar jo med deg erfaringer, så du må jo bli flinkere og flinkere til å skille ut disse mennene. Det tenker jeg. Det som var med han utro, jeg tenkte det var mye gærlig menn. Jeg tenkte nesten det var diagnoser liksom. Men det siste jeg trodde om han, var at han var utro. Jeg vet ikke hvor mye jeg har lært.

Vi får håpe at du har tatt med deg noe i hvert fall. Tusen takk, Janneke, for at du delte så mye fint. Og håper at jeg ser deg mer fremover. Jeg får at du ikke har gitt meg helt en sjanse til at jeg blir mor. Du har vært litt sånn, nå har du blitt mamma, så nå gidder ikke jeg å ringe deg lenger. Nei, du innrømmer det. Det er fint. Men det er veldig hyggelig om du ringer og får meg med ut.

Fordi du husker kanskje litt selv hvordan det var i denne situasjonen. Du må gjerne ikke mases på, men man er ikke flink til å ta det første skrittet. Men når jeg får en melding, vil du bli med på noe, så prøver jeg alltid å si ja. Men jeg er ikke den som er flink til å ta det første steget. Nei, men greit. Jeg skal huske på det, for jeg er jo så redd for å bli avvist. Ja, det blir du ikke av meg, det skal jeg love. Greit, det er veldig kult.

Du har akkurat hørt på en podcast fra Simpel. Takk!

Du søker den vibeen? Utenfor standarden? Velkommen i Rurgebiet. Ekt stedt inscenert. Hver eke er annerledes. Hver historie er ekt. Spetiromantik på trinkhallen. Beats under fordelturmen. Søndagsskjønnen på halen. Klinger det annerledes? Det er det også. Ditt Rurgebiet. Hvor det unperfekte perfekt passer. Inspirasjon for ditt next level stedtripp finnes på Insta. Mein.Rurgebiet