‹ Tilbake til podkaster ‹ Er det noe liv?

10/29/2024

Fødsel, ambulanse & tiden etter - Med Bahare Viken

I denne episoden av podcasten "Er det noe liv?" forteller Bahare Viken sin fødselshistorie, som inkluderte komplikasjoner og en hastetransport til Rikshospitalet. Hun diskuterer også utfordringene med å balansere morsrollen med sitt sosiale liv og vennskap. Samtalen berører fødselsopplevelsen, de påfølgende helseproblemene til barnet, og den emosjonelle berg-og-dal-banen Bahare og partneren hennes opplevde. Gjennom samtalen reflekterer hun over morsrollen og livet etter fødselen.

01:48

Podkasten diskuterer vennskap, singleliv, og refleksjoner om barn etter en virkelig fødselshistorie.

06:52

Podkastdeltakeren reflekterer over utfordringene med planlegging og å håndtere livet som nybakt forelder.

16:18

I denne episoden snakkes det om fødselserfaringer, følelsesmessige utfordringer og den personlige reisen mot å bli forelder.

27:18

Fødselsopplevelsen beskrives som både smertefull og utfordrende, men epiduralen blir en livredder i prosessen.

33:07

Kjedelige oppgaver blir morsommere med lydbøker, og "Det ender med oss" er en viktig bok om kjærlighet og vold.

Transkript

Nevnt i episoden

Fødsel

Bahares fødsel var komplisert, involverte en hastetransport til Rikshospitalet, og medførte både fysiske og emosjonelle utfordringer.

Rikshospitalet

Bahare og barnet hennes ble transportert til Rikshospitalet på grunn av komplikasjoner etter fødselen.

Komplikasjoner

Barnet til Bahare opplevde helseproblemer som krevde øyeblikkelig medisinsk behandling.

Matteo

Bahares sønn, som ble født under vanskelige omstendigheter.

Håvard

Bahares partner, som støttet henne gjennom fødselen og de påfølgende utfordringene.

Ullevål sykehus

Sykehuset hvor Bahare først fødte.

Bjørvika

Området hvor Bahare og Håvard kjørte fra før de dro til sykehuset.

Epidural

En smertelindring Bahare fikk under fødselen.

Keisersnitt

En mulighet som ble vurdert under fødselen.

Vakuum

En metode som ble brukt for å hjelpe til med fødselen.

Hemoroider

Et tema som ble nevnt, relatert til fødsel.

Sex etter fødsel

Et tema som ble nevnt, relatert til fødsel.

Amanda-stiftelsen

En organisasjon som donerer strikkede klær til sykehusbarn.

Bookbit

Podcastens sponsor.

Der krepsene synger

En bok anbefalt av Bahare.

Det ender med oss

En bok anbefalt av Bahare.

Instagram

Et sosialt medium som ble nevnt i konteksten av å dele fødselsopplevelser.

TikTok

Et sosialt medium som ble nevnt i konteksten av å dele fødselsopplevelser.

NRK

Bahares tidligere arbeidsgiver.

Farmen kjendis

Et realityprogram Bahare har deltatt i.

X on the Beach

Et realityprogram Bahare har deltatt i.

Christian Brennholdt

En deltaker i X on the Beach som kommenterte Bahares personlighet.

Sebastian Solberg

En venn av Bahare som hjalp henne under krisen.

Marlin

En venn av Bahare.

Deltakere

Guest

Bahare Viken

Host

Ukjent

Sponsorer

Bookbit

Poeng

TikTok har reddet livet mitt på mange måter.

En morsom og litt ironisk kommentar om sosiale mediers rolle i å dele erfaringer rundt morsrollen.

Man møter seg selv så jævlig i døra da.

En treffende beskrivelse av de utfordringene som følger med å bli mor.

Gud har straffet oss kvinner med den jævlige fødselen, men han har gitt oss epidural.

En humoristisk og litt bitter kommentar om epiduralens betydning under fødsel.

Jeg ville gjort det igjen!

En vanlig, men litt ironisk uttalelse fra nybakte mødre om fødselsopplevelsen.

Påstander

50 prosent av de som har en feil i spiserøret, har også mer alvorlige ting, som hjertefeil, nyrefeil og skjelettskader.

En påstand fra en kirurg om en sjelden medfødt sykdom.

Kvinner får hukommelsestap etter fødsel, for at man skal ikke huske en fødsel, heldigvis.

En påstand om en mulig forsvarsmekanisme hos kvinner etter fødsel.

Lignende

Laster

En podcast fra Simpel. Er det noe liv her? Ja, her er livet dødt.

Her er det liv! Her ble det visst liv! Velkommen tilbake til sesong 2 av Er det noe liv? Altså nå har jeg et liv, holdt jeg på å si. Det har jeg ikke. Jeg har ikke noe liv personlig, men jeg har skapt et liv siden sist. Og forrige sesong det handlet jo om å være gravid uten å ønske det, og litt sånn fordommer mot foreldre. Og nå har jeg gått over til karakter.

The dark side, så vi får se hvor dark den egentlig er. Men før jeg begynner å boble mer om det, så har jeg så mye å fortelle siden sist. Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne en gang, jeg merker at jeg nesten er litt nervøs. Du er litt nervøs i stemmen. Du snakker litt fort og har litt anpustende stemmer. Jeg har drukket fem kaffe fordi jeg har ikke sovet i natt, selvfølgelig. Men jeg kan begynne med å introdusere første gjest. Bareviken, velkommen! Takk!

Jeg skjønner at du er stressa. Så vet jeg ikke hvor jeg skal begynne, og så har jeg selvfølgelig ikke klart å forberede meg nå, fordi jeg har jo ikke et liv. Nei. Fordi jeg kun... Tar vare på et liv? Ja, nettopp. Hvis jeg er litt stressa i stemmen, men nå kjenner jeg at jeg begynner å rose deg ned. Da begynner jeg å komme til meg selv igjen. Det er jo veldig rart, jeg har jo ikke vært i et studio på over et halvt år, så litt overtenning det hører med. Altså, du var jo gjest rett før fødselen. Ja.

Så du var siste, derfor tenkte jeg også at du kunne være første. Og så er det veldig hyggelig at du har lyst til å stille opp igjen. Herregud, så klart. Denne gangen også litt som programleder, som du faktisk jobber som, og er veldig god på. Takk. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal sette opp denne episoden her, men det blir vel, folk ønsker en liten fødseloppdatering, og litt hva som har skjedd siden sist, og sånn. Ja, det tror jeg det trenger.

Så vi må snakke oss litt gjennom det, i og med at jeg er så overtending. Du må puste litt først. Skal vi ta litt pustetrening? Dette er du god på etter å ha født og sånn. Se der, fikk jeg trene meg fra fødsel med en gang. Jeg har med en pakke Kleenex og vannfastmaskara til meg, ikke til deg. Du har grinet nok på TV for i år. Vi kan jo starte med å snakke litt om deg, siden jeg har overtending.

Siden alle vil høre din fødselshistorie, så starter vi med å snakke om mitt kjedelige singleliv. Det har jo skjedd mye for deg siden sist også. Du har for eksempel mistet personligheten din, ifølge Christian Brennhold fra X on the Beach. For de som ikke tar den, Bahare har vært med på Farmen kjendis, og blitt kjendis. Men falt reality-smak? Eller var det traumatisk etter at X on the Beach-deltagere sa at du ikke hadde noe personlighet? Både og. Jeg har tenkt at

jeg tenker litt pause fra reality. Ja. For nå har du sluttet jobben din i NRK som sånn seriøs journalist, og nå er det bare reality du skal satse på. Men jeg føler at man må gjøre litt reality for å gjøre de tingene man egentlig vil. Det er der sånn verden fungerer nå da. Ja, det er faktisk det. Så

Så enkelt og så vanskelig. Og så har det vært masse overskrifter som fortsatt single. De fortsetter jo å florere disse overskriftene. Eller at det er en overskrift i det hele tatt at du er single. Det er veldig gøy. Jeg føler mens du har vært gravid og fått barn, så har jeg bare blitt mer og mer single på en måte. Ja. Hvis det går an å bli mer single. Jo, men sånn godt fra å kanskje date litt til å ikke date noen. Hvorfor har du sluttet å date da? Nei.

Nei, det har ikke vært så bevisst, tror jeg. Nei. Har du gitt opp menn? Nei. Jeg synes ikke dating er noe gøy. Jeg hater det. Jeg har introdusert deg til alle mine manlige venner. Du har møtt alle nå, du har rundet dem. Og der er det ikke noe mer å hente. Så jeg har ikke noe å bidra med der. Jeg har ikke ligget med alle. Nei, for det er jo ofte sånn der, oi, du er single.

Og du er pen, jeg har en pen kompis som også er single. Dere må jo bare bli sammen, liksom. Og så blir jeg sånn skuffa når ikke dere klaffer seg. Hva er det som er galt da? Begge to er pene, begge to er single. Kan ikke dere bare bli sammen da? Men jeg dejta jo en fire et halvt år uten at du...

Hadde sett han i det hele tatt. Og så har jeg tenkt etter noen andre relasjoner, kanskje jeg må introdusere folk til vennene mine litt tidligere. Ja, jeg begynner litt sånn, er du flau over vennene dine? Oi, nei. Eller er du flau over han? Nei, kanskje heller det. Jeg skjønner jo at det er noe galt med meg. Nei, det er ikke det. Men vi må jo snakke litt om barn. Dette er en barnepodcast, så jeg må jo spørre deg litt.

Selvfølgelig rett ut. Hvordan er det å ha en veninne som har barn som er så nær deg? Får du mer eller mindre lyst på barn? Åh, både og, om jeg skal være helt ærlig. Jeg merker jo at det livet jeg lever nå,

hadde ikke fungert med barn. Men det er også snakk om prioriteringer. Men, ok. Nå skal jeg prøve å være ærlig. Ja, gjør det. Forrige gang jeg var med i denne podcasten, så var jeg jo litt usikker på om jeg ville ha barn selv. Og så har jeg kanskje blitt litt mer åpen for

å ha barn, for jeg ser liksom jeg har blitt veldig glad i Matteo, og ser hvor hyggelig det kan være, men det skremmer meg litt at man blir litt støkk, liksom og ikke nødvendigvis støkk i livet men at man ikke kan være så spontan og bli med på ting og formån min hadde taklet det veldig dårlig og så stoler jeg også på litt sånn at man bare får andre hormoner og prioriteringer og har lyst til å være mer hjemme også men ikke nødvendigvis

bare det, eller sånn? Man har ikke alltid lyst til å være hjemme. Det skal jeg si det. Det er mange ting jeg har måttet si nei til, som jeg har hatt kjempelyst til å være med på. Men selvfølgelig så kunne jeg jo offret enda mer da, og ringt enda flere barnevakter og sånne ting. Men så går det til en grense, og så gidder man ikke på en måte. Ja, men jeg har jo måttet få meg noen... Noen nye venner? Noen andre venner. Ja, det er trist altså.

Vi må jo si at vi møtes jo like mye, det synes jeg vi gjør. Det føler jeg også. Men det er ikke sånn at jeg kan ringe deg en onsdag kveld og spørre om du vil være med på dette eventet. Nei. To timer før. Nei, det går ikke lenger. Sånn som jeg er litt. Det kan plutselig gå, men mest sannsynlig går det ikke. Nettopp. Det er det som jeg har vært sjokkert over med å få barn. Hvor forskjell det er mellom en mann og en kvinne. Det har jeg også blitt mer oppspå. Og det gjelder ikke bare deg og dere. Nei. Men generelt.

At man må offre mer som kvinne. Han er mye flinkere til å plotte inn i kalenderen. Jeg skal dette her, den og den datum. Mens det å bare gjøre noe om et par timer, det trengs mer planlegging da. Men føler du at du har offret nok da? For å liksom ikke nødvendigvis si ja til noe to timer før, men sånn hvis det er noe som skjer som du vet to uker frem i tid da. Om du har

Følte at du hadde gjort en skikkelig ordentlig innsats for å bli med på ting? Nei, ikke helt at. Det var et litt ledende spørsmål, merket jeg. Det skjønte jeg, og jeg skjønner hvorfor du spør om det. Men det er jo min ekstreme, dårlig planlegging. Jeg har aldri vært en planlegger. Så for meg er det fortsatt såpass nytt å få barn, at jeg skjønner ikke hvor mye mer jeg må planlegge i livet mitt. Fordi jeg tenker sånn, det ordner seg sikkert.

Vi skal nå neste lørdag. Og så er jeg sånn, ja, ja, men det ordner seg jo. Ja, for det har jo hendt at jeg spør, vil du være med på dette neste uke? Og så er du sånn, ja, ja, gøy. Og så kommer den dagen, og så kan du ikke, på en måte. Ja, da har jeg spurt de to nærmeste, og tenker at en av dem stiller opp, og så gjør de ikke det. Og så er jeg sånn, hæ?

Men hva gjør jeg nå? Og nå er jeg støkk her. Ja, det kan du ikke bli med, og da er du hjemme liksom. Så jeg skjønner jo at jeg må jo begynne å spørre folk og planlegge mye mer sånn lørdag skal jeg det, da vet jeg at kjæresten min er hjemme, eller mamma er på besøk og kan stille opp. Og det er veldig sånn uvant for meg, fordi jeg liker ikke å planlegge, og jeg liker den følelsen at sånn, åh, i dag er jeg ikke inn på å gå ut, så da går jeg ut.

Jeg liker ikke å planlegge sånn, skal vi gå ut på byen lørdag om to uker? Ja, fordi sånn som nå for noen dager siden så spurte det meg sånn, ja skal vi gjøre noe helgen? Og så er jeg sånn

Ja, men jeg har jo min helg da fylt opp også. Så det går jo begge veier. Jeg har jo lyst til å dra ut med deg når du først drar ut, liksom. Men så har jeg også kanskje blitt litt vant til at du ikke drar ut. Så jeg legger andre planer. Og så vil jeg helst bare offre alle planene og dra ut når du kan. Men det går jo ikke alltid det heller. Nei.

Ikke at dette handler om meg og den tøffe tiden da du fikk barn. Jo, jo, det var tøft på deg da. Ja, men det var litt sånn, jeg kan ikke bare dra til deg lenger, følte jeg. Det er litt sånn helt i starten i hvert fall. Jo, og du er jo som meg helt, ja. Jo, men det handler også om at helt i starten så var det litt turbulent, så da var jeg litt sånn...

forsiktig med å være for på. Jeg måtte ta litt avstand, og så var det veldig rart. Og det var jo helt naturlig også. Men da måtte jeg liksom prøve å få meg nye venner. Og tenke sånn, hvem skal jeg ringe nå? Hvem kan bare bli med på ting nå? Også sånn på dagtid da. At vi har gjort mye sånn på dagen og sånn som vi ikke kunne gjøre lenger. Nå føler jeg liksom at det er litt tilbake til at jeg bare drar inn om noe som helst. Og har min egen nøkkel og

bruker den ofte. Ja, nå føler jeg at jeg har kommet litt tilbake til der vi er, og så må jeg bare være flinkere på rutinen med å få barnevakt, og ikke tenke at sånn, ja, lørdag stikker jeg ut, og så tar det som en selvfølgelig, fordi

Plutselig er det ingen som stiller opp, og så er jeg alene der. Jeg føler litt at jeg noen gang må ha en backup, hvis jeg spurte om du vil bli inn på noe. Ja, og det sånn skal du ikke være. Der ble jeg møtt med meg selv i døra. Jeg svar for meg når jeg var gravid, at jeg skulle bare sånn, innen en uke skulle jeg ha tre barnevakter som jeg skulle ringe. Dette var det du snakket mest om til meg. Du må si fra, hvis jeg skal bli inn på alt, etter to uker så er jeg med. Det skjer ikke uansett. Men du har jo blitt mer støkk hjemme.

Takk.

Men det er ikke sånn at jeg alltid vil det, på en måte. Nei, nei, nei. Men det er jo noe du også kunne tenke om andre før, kanskje. At sånn, åja, men de vil egentlig ikke være med. Og at man blir liksom såret av det, og så skjønner man jo sånn, eller du skjønner jo sikkert nå, at ja, men de vil jo egentlig. Men det bare går ikke noen ganger. Det har vært mer utfordring enn jeg trodde, men det er jo sånn, man møter seg selv så jævlig i døra da. Ja, har du mer eller mindre lyst på barn? Det var egentlig spørsmålet. Ja.

Jeg har mer lyst på barn, men mindre lyst på barn akkurat nå. Det er noe å se fra utsiden. Du kan jo være glad i Matteo, men det er jo sønnen min, så jeg har jo en stor kjærlighet for han og har lyst til å være mye mer med han. Men du ser det jo da mer utenifra.

Og tenker sånn, kan du ikke bare dra ut, eller kan du ikke bare dra fra han? At det er mye lettere på en måte. Jeg tenker også sånn, åja, hun kan ikke gjøre det og det og det og det. Det får meg til å ha mindre lyst på barn nå. Men jeg har sånn, hvis man tenker litt lenger frem enn akkurat nå, så har jeg fått mer lyst på barn. Jeg vil ikke offre det livet jeg har nå. Nei. Men når jeg merker sånn, nå skal ikke jeg begynne å grine allerede. Nei.

Nei, men jeg merker sånn, hvis jeg hadde blitt så glad i meg til nå, hvor glad hadde jeg blitt i mitt eget barn, liksom. Ja, ja. Hvorfor blir du rørt av det? Jeg vet ikke. Du har kanskje ikke tenkt på det på den måten før? Jo, nei, bare, jeg har blitt glad igjen, da. Det er veldig hyggelig at du sier det. Jeg trodde at jeg ikke skulle bli glad igjen, men sånn... Nei, slutt da. Nei. Det er veldig hyggelig, det er bare... Herregud. Ja, ja. Ja, da var vi i gang.

Hvis det er så hyggelig også, så har jeg jo lyst på det. Men livsstil med barn har jeg ikke lyst på akkurat nå. Jeg kan jo si såpass at jeg er ekstremt glad for at jeg har ventet så lenge med å få barn. Selvfølgelig er det morninger og netter

hvor jeg er veldig sliten, og jeg tenker sånn, jeg skjønner at man kanskje skal få barn når man er litt yngre, både fordi kroppen går fortere tilbake igjen, og tåler mer å være gravid, og at liksom, det er det tapet da. Du er jo på nars hver jævla dag, liksom. Det er litt gøy, da. Du våkner opp fyllesjuk. Jeg merker i hvert fall veldig forskjell fra å dra på nars når du er 25, til å dra på nars når du er over 30 år. Og det er litt sånn som det er med barn, tror jeg. Men, ja,

Jeg har fått opplevd så mye før barn, og jeg ser, hvertfall sånn, kanskje det bare er en kort periode, hvertfall det første året da, så er det mye du må offre. Og da er jeg glad for at jeg liksom, jeg har ikke festet meg ferdig, jeg har ikke reist meg ferdig, men jeg har gjort det veldig, veldig, veldig mye. Så det er greit at sånn, ok, et halvt år, et år nå, så er det litt roligere. Jeg tenker jo også motsatt, for min del, sånn,

Snart har jeg kanskje barn, så la meg bare si ja til den festen også da. Ja, men det er jo sånn jeg holder på. Jeg hadde en sånn rar magefølelse at plutselig kan dette her skje. Men jeg husker veldig godt i pandemien, hvor man var sånn, vi hadde det egentlig veldig bra i pandemien. Vi klarte liksom å ha små gleder bare av å dra en halvtime utenfor Oslo og se på noe dyr, eller om det var å ha en spillkveld hjemme og sånn, så var det sånne små gleder som vi var sånn, synes var veldig, veldig gøy. Og så

Og så var pandemien over, og da var det veldig sånn, samfunnet åpnet igjen, det var masse festing, vi var på fest tre ganger i uka, det var kjempegøy. Men så merket jeg rett før jeg fikk barn, at jeg var i en sånn periode at sånn,

De små tingene vi gjorde var ikke like gøy lenger. Nei, enig. Skjønner du litt hva jeg mener? Vi gjorde de samme tingene som vi gjorde litt sånn under pandemien og sånn. Og festen og sånn begynte sånn, ja, litt sånn been there, done that. Så når jeg tenker på det sånn i ettertid, sånn, kanskje det var meg som bare begynte å bli litt mer klar på at ikke jeg skjønte det. Disse små tingene gir meg ikke så mye glede lenger. Nå er det neste steg. Jeg må ha noe nytt. Det må skje noe. Jeg var sånn, skal jeg flytte?

Skal jeg få meg en ny jobb? Skal jeg begynne å studere? Er det det jeg mangler? Men det kan jo være så enkelt som at jeg var klar for å få barn, da. Jeg vet ikke. Men apropos det å være utenfor og se andre få barn, så tror jeg det er litt sånn den generasjonen før oss har vært veldig sånn barn er veldig enkelt, og det er veldig fint, og det er meningen med livet, på en måte. Og nå er det jo mye mer sånn

TikTok har jo reddet livet mitt på mange måter. For der er det mange som deler hvor vanskelig det er. TikTok har reddet livet mitt. Det er en god tid til. TikTok har reddet, det er en overskrift. Det er mange ganger vi sitter og ser på der deler jo folk mye mer folk griner og deler hvor tøft det er å være oppe på nettene og følelsesdefinisjon. At man også ser de negative sidene og er ærlig på det. Instagram har liksom vært

vært barn i en blomstring, og det å bli mor er det vakreste i livet, og det er selvfølgelig mye av det også, men det er også mye annet da. Så jeg tror mye av sosiale medier og at en generasjon har det litt mer åpne gjør at kanskje også sånn som du får litt pekkeren da. Jeg har nok ikke helt liksom... Jeg kjøper den ikke når noen legger ut i blomsterbilen på en måte, men...

Og jeg kan også ha gått flere runder med meg selv fordi at flere og flere er åpne om at de ikke vil ha barn også. Og det er jo ikke en tanke jeg har hatt tidligere. Nei. Fordi da jeg var sammen med exen min for eksempel, så tenkte jeg bare sånn, selvfølgelig skal vi ha barn. Da vi snakket om det for første gang, så ble jeg sånn, fordi han begynte å stille spørsmål om hva jeg ville og ikke, så ble jeg sånn, er det et spørsmål egentlig? Er det ikke en selvfølge? Og nå de siste årene så har det jo vært mye fokus på at mange ikke vil ha barn også.

Og ikke det at jeg blir påvirket til å tenke at nei, hvilket barn jeg er. Det er ikke så lett. Men at man bare går den ekstra runden med seg selv. Og det tror jeg er veldig sunt også. Og det gjør at man også blir mer forberedt på de litt kjipe tingene da. Absolutt. Men så kan jeg også skytte inn at jeg kunne nok levde et helt liv uten barn, og det hadde vært et fint liv det. Men jeg tenker jo når jeg har fått barn, så ønsker jeg veldig at du også skal oppleve det samme. Ja, absolutt.

Nå skjønner jeg hvorfor foreldre skal lide å prekke på andre å få barn. For de kan sitte og snakke dritt, og sånn, det er så tungt, og jeg er så sliten, og det er så hardt, og sånn. Men du må få barn, så jeg er sånn, nei, du får ikke, du gjør ikke at jeg har mer lyst på barn nå. Men det er liksom noe med det at man ønsker veldig at andre skal oppleve det samme. Fordi jeg hadde ikke lyst på barn i det hele tatt, og når man først har fått barn, så blir man sånn,

Det er ikke sånn at jeg sier at dette er meningen med livet, men det er sånn... Men det er meningen med livet. Nei, men du går glipp av noe da. Ja. Det må jeg si. Du prøver å utsette og snakke om det vi egentlig skal snakke om.

Ja, det gjør jeg. Jeg merker at jeg har lyst til å fortelle denne fødselshistorien, som er mye detaljer. Som alle som hører på sitter og venter på og spoler seg gjennom alle mine datinghistorier. Det er ikke det jeg kommer dit for. Nei.

Men det er bare, jeg har ikke gått gjennom den helt i hodet enda, og ikke snakket sånn ordentlig om fødselshistorien min. Jeg merker at jeg egentlig burde vært en time hos psykolog. En, ja. Minst. Ja, men vi er her nå. Du stiller opp. Da kan jeg være psykologen din. Som hobbypsykolog. Ja. Og så er det jo liksom, etter jeg fikk barn også, så har jeg blitt så ekstremt rørt. Altså jeg griner av symesterskap og giftet første blikk og

Jeg griner av bønner på farme, så det går fint. Nei, så jeg bare håper ikke jeg begynner å grine, for det er jo ofte det fødsel er... Det kommer du til å gjøre. Men det går bra. Det er bare fødsel er det største man har opplevd i livet. Så det er liksom...

Og så var det så mye som skjedde, så man har jeg liksom bare fortrengt å snakke om det, både med venner og samboer. Jeg fikk til og med en mail av sykepleieren, jordmoren, som tok imot, som sa sånn, du må komme til sykehuset, så må vi snakke om fødselshistorien din. Har du ikke gjort det? Nei. Hæ?

Hun sa sånn, for dette var ikke en normal fødsel, og det er veldig viktig at du vet det. For det første du sa når Matteo kom ut var sånn, dette skal jeg aldri gjøre igjen. Så det er veldig viktig for oss at du har lyst til å gjøre det her igjen. Jo, men også sånn, ikke bare for å gjøre det igjen, men for din egen skyld. Fordi ikke det at du går rundt og prøver å fortrenger det, men du har jo kanskje litt bevisst ikke snakket om det også.

Fordi det er vanskelig, og det var traumatisk, og det må man bare innse. Og jeg husker jo de første gangene jeg møtte deg, så var det liksom, det var veldig rart, fordi du virket sånn normal. Og så var jeg litt sånn, det er ikke normalt at du er normal i denne situasjonen. Og da merket jeg at det føltes som om du bare var en eller annen sånn

forsvarsmekanisme om at du måtte være den sterke her på grunn av det som hadde skjedd. Og det måtte du sikkert da, men så føler jeg ikke at det helt har sluppet da. At du noen gang har liksom senket garden ordentlig og vært sånn

nå er det min tur til å føle på det, eller sånn. Fordi jeg tror ikke det, altså man har jo ulike måter å bearbeide følelsene sine på, men jeg tror aldri det er en god måte å ikke bearbeide de. Ja, ikke det at dette skal liksom hyle alt, men jeg tror det er veldig lurt å

å ta den praten. Ja. Jeg kan jo begynne med å snakke om de to siste ukene før fødsel, for det var der vi slapp sist. Og da hadde jeg bestemt meg for de siste to ukene at da skal jeg bare slappe helt av. Da skal jeg liksom lese meg litt opp om fødsel, i stedet for å fortrenge det, så jeg skjønner at jeg må gjennom det, og liksom

Så jeg hørte på jordmorpodden, og du skjønner, jeg tok fødselskurs og hele pakka, og var veldig sånn, nå skal jeg ikke dra ut på byen. For jeg var jo ganske flink en periode når jeg var høy gravid. Det var veldig gøy å gå ut. Ja, du var masse ute da. Ja, men de to siste ukene så visste jeg at dette er siste gangen jeg er helt alene på en god stund. Og nå skal jeg bare slappe av å spise godteri og ligge på sofaen. Og så hadde jeg så mye sur opp.

bare jeg drakk vann, jeg hadde leggkramper. Jeg var jo en sånn val som bare gikk rundt. Jeg husker det var noen lørdager vi var hjemme sammen, og da...

lå du bare på soffaen på den svære magen. Den var så svær. Og drakk melk og sånn. Ja, jeg drakk melk. En masse lite melk. Jeg skulle egentlig vært på byen og shotta til kille, men her er vi og drikker melk. Det var liksom sjokolade og sånn svær, sånn to liter med melk, så jeg bare drakk og drakk for å få vekk denne halsbranden. Det funket jo ingenting. Jeg gruer ut meg veldig til fødsel. Ja, du snakket ikke om så mye annet. Nei. Enn hvordan du skulle føde og...

Husker du også sa sånne ting som sånn, ikke at du hadde en dårlig følelse, men det var ofte du sa sånn, men nå er jeg veldig stor. Det her er ikke normalt. Og det kan jo sikkert mange tenke. Men det var bare litt sånn tilfellig nå i etterkant, hvor man har skjønt sånn, ja det var noe som var litt annerledes. Og det var gjerne de tingene du påpekte. Ja.

Jeg gikk jo i hvert fall over termin. Jeg hadde jo termin dato, og jeg tenkte jo sånn, du føder på termin datoen, det gjør vel alle, men det stemmer aldri den datoen der. Men var det litt deilig å...

faktisk nesten har lyst til å føde til slutt? Til slutt var det faktisk sånn, nå vil jeg ikke være gravid lenger. Nå er jeg dritt glad i å være gravid. Og det skal man jo være. Man skal bli skikkelig lei, sånn at du har lyst til å føde da. Og det er faktisk, det er noe i det altså. At det hjelper litt faktisk. Og så var det jo hver natt, så tenkte jeg, skjer det i natt, skjer det i natt? Det er ganske sånn noia greia. Den dagen hvor det skjedde, eller den natta hvor det skjedde, da la jeg meg og tenkte sånn, det skjer jo ikke. Det skjer i hvert fall ikke i natt. Åja.

Og så våknet jeg jo da til at jeg skulle tisse for tiende gang den natta. Og så reiste jeg meg opp, og så bare splash! Splash utover hele... Det krever ikke å se for meg hva slags vann, og hvor mye, og hvordan det føles ut. Det føltes ut som en sånn vaskebøtte. Å!

Oi, så mye? Ja, det var mye liksom. Håvard har en sånn app hvor han snorker og sier så mye rart til søvne. Og den tok jo opp lyden når vannet mitt gikk. Så jeg kan faktisk spille av det hvis du har lyst til å høre. Ja, det har jeg hørt. Selvfølgelig har han en sånn app. Ja, ja. Og da hører du hvordan tilstanden min er i her da. Hva?

Å faen herregud. Nei. Er vi i gang? Ok. Oi. Oi.

Først et litt søvn, og så bare, ok! Da var det bare en sånn, da sto jeg bare i en sånn dam av vann. Lukter ingenting, er ikke noe sånn... Ikke? Nei, nei. Det er bare helt klart vann som han har ligget inne i da.

Jeg trodde det skulle være ganske ekkelt og seigt og luktevondt, men det er bare helt klart vann. Og så går jeg bortover i gangen til badet, og det bare renner og renner. Og Håvard løper opp og henter en pakke med sånne her mammableier. Og jeg tar på meg en bleie, og det går uten å overdrive tre sekunder. Hele bleiet er full. Jeg tar en ny og en ny. Men fortsatt bare fostevann, liksom? Ja.

Og jeg brukte opp en hel pakke med mammableier som jeg egentlig skal bruke etter fødsel, når det skal være en rensingsperiode og sånt. Den brukte jeg opp. Og jeg ser jo at magen min til og med blir mindre da. Fordi det er såpass mye som forsvinner. Og så ringer jeg jo Ullevål og sånn, og så sier de sånn, ja nå kommer riene til å komme snart, men det kan være alt fra om fem minutter eller om tolv timer da.

Det verste er å gå og vente på sånt. Det vondes å oppleve det hele tiden. Du vet ikke når det skjer. Men det kommer til å skje nå snart. Nå skal jeg komme bort. Kvinner vet når det er på tide å kjøre.

Så tenker jeg, er jeg en del av det? Er ikke jeg en kvinne? Er jeg en kvinne som skjønner dette her? Men da hadde jeg jo lest meg opp litt, så jeg var veldig sånn, vi må lage mat, for jeg skal gjennom et maraton, så jeg må få i meg næring. Så da begynner Håvard å lage mat, og han bruker jævlig lang tid for han skal jo vittandere og pynte og holde på, ikke sant, går med mat. Jeg bare sånn, nei, jeg skal bare få i meg noen næring. Og han brukte så lang tid.

Og så begynner jeg med stoppeklokket, for da begynte det riene. Og da kommer de litt svagt først, og så går det litt tid hvor det ikke er noen ting, og så kommer de tilbake igjen. Hva slags tidsforskjell skal man se på da? Når er det liksom kjipt nok? Når de kommer nærme nok. Først kommer de kanskje en gang i timen, og så kommer det ti minutter mellom hver, og så kommer det kanskje fem minutter mellom hver, og da må det begynne å komme til sykehuset. Så jeg står med stoppeklokk og ser hvor lang tid det er mellom hver,

Og så begynner de smertene, så er jeg sånn, dette her er jo endometriosesmerter, skikkelig mensen-smerter. Ja, for du pleier å ha helt syke mensen-smerter. Du har jo fått valium for det der. Ja, men de mensen-smertene er jo konstant, og så gir det seg ikke. Men det med riger, de kommer jo, og så stopper det helt, og så er det ikke noe vondt. Så jeg var sånn, ok, dette her kan jeg faktisk takle ganske bra. For det var sånn, øøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøø

Det er dette du har øvd på i 13 år. Ja, ja. Og så gir det seg, så er det sånn, ah, der slapp det. Og så kan du spise helt fint, og så så vi på en film og sånn. Ser? Ja, ja. Ja, for jeg har også sett bilder av at du sitter og spiser på sykehuset og sånn. Ja, ja, spiste masse. Det gikk jo 24 timer før han kom ut, så jeg måtte jo spise. Ja, ja. Men jeg ser bare for meg at man ligger der og skriker og ikke klarer å gjøre noe annet. Det tror jeg også. Det er derfor jeg måtte lese meg så sjukt mye opp da. For det tar jo lang tid å føde. Mm.

Men så begynner du å gjøre vondre og vondre og vondre, og så begynte disse ringene å komme ganske nærme. Og så fikk jeg liksom bare sånn innfall, sånn, du, drit i den maten. Jeg tror jeg bare tok to biter av den maten, og så var jeg sånn, nå må vi kjøre, tror jeg. Så du skjønte det? Ja, jeg skjønte det. Jeg husker jeg bare fikk sånn innfall, nå må vi dra med en gang. Mens han der i garasjen hentet bilen, da begynte det sånn, intens da. Åja.

Så da var det sånn, når han da fikk meg inn i bilen, så var det som å være med på en film. Altså, da var det sånn... Kjør for faen i helvete! Og vi kjørte, han kjørte på alle røde lys, fra Bjørvika til Ullevål sykehus. Og da lå jeg bare sånn, det var sånn helt intens. Altså, det var sånn... Jeg tror at da kunne jeg, når jeg var på sofaen, så lå jeg liksom, men det å sitte...

Det var sånn i bilen, og at han bevegde seg og var homper og sånn. For det er også sånn man ser på film at hun ligger i baksete liksom. Ja, jeg prøvde å legge meg bakover, men hvis han kjørte over en homp, så f*** holdt på å drepe han filmen der. Og så kommer vi dit, og da har vi ringt Ullevål, og da kommer de ut med en rullestol og hele pakka, og så blir det litt sånn frakta inn. Og så kommer de bare sånn, her er rommet ditt. Så er det sånn der et trist rommet,

med en sånn ekkel sykeseng, og så en eller annen skjerm, og så en jordmor som står klar og bare sånn «Ja, her skal du oppleve ditt største øyeblikk noen gang i livet». Bare sånn «Her?» «Hvor er duftlysene?» «Skal jeg oppleve det største i mitt liv?» «Hvor er det trist rommet her?»

Altså, nå fanns det sykehus, alt var veldig bra, men det var liksom bare noe sånn... Sykehus er sykehus. Sykehus er sykehus, ja. Samme en gang jeg kom inn på sykehus, jeg må ha, jeg skal ha epidural med en gang. Åja. For det var du jo veldig skeptisk til. Jeg var skeptisk, selvfølgelig, men når du var... Du var redd for å bli lam. Ja, selvfølgelig. Men når man har så vondt, så er det sånn, jeg driter om jeg blir lam. Jeg skal ha den. Jeg skal ha den nå. Og

Og så har det vært en ulykke akkurat samtidig, så han anestesilegen som skal sette den epiduralen, for du må være en viss type lege for å sette det i da. Det er ganske sånn, du skal jo treffe akkurat for å ikke bli blant annet. Ja, nettopp.

Og han er opptatt, og de sier sånn, han er opptatt nå, det har vært en ulykke og sånne ting. Så han kommer om ti minutter. Og jeg satt med klokka, ikke sant, teltet ned ti minutter, så var jeg sånn, nå har det gått elve! Og så var jeg sånn, ja, jeg tror kanskje du må vente ti minutter til. Men det gikk ti minutter, og ti minutter, og ti minutter, og ti minutter. Og til slutt så tror jeg nesten jeg svimer av, sånn jeg drar rundt og slår i senga, og roper.

etter den her i legen, og Håvard løper ut i gangen og driver og skjefter på de stakkars sykepleierne. Etter to timer så kom han inn da. Han måtte vente så lenge? Ja, han hadde fortsatt blodflekker fra den andre operasjonen da. Og da var det ganske blurry for meg. Da var jeg bare sånn sett inn den nå da med en gang. Og så setter han den inn, og så går det kanskje ti minutter, og så var det bare sånn. Ah!

Åja, sær. Du merket så forskjell. Det var sånn Guds gave til menneskeheten epidural. Jeg tenkte bare sånn Gud har straffet oss kvinner med den jævlige fødselen, men han har gitt oss epidural. For jeg har også hørt det virker sikkert forskjellig på folk men folk sier sånn, nei, det funker ikke. Ja. Nei, da kunne jeg begynne å spise pasta med skjøttboller og bare være superhappy fordi at jeg liksom var ute av det marerittet og husker hun sykepleieren sa sånn nå er det verste over, på en måte. Og jeg

Og jeg var sånn, ok, nå er jeg ferdig da. Jeg tenkte ikke på at han ikke er ute. Men bare sånn, nå har jeg epidural, og nå vil jo uansett alt gå bra. Men så er det liksom, timene bare går og går og går. Det kommer en ny sykepleier som er ferdig på skift. Så kommer det en til, og så er hun ferdig på skift. Så det går jo bare timer og timer og timer, og det skjer ingenting. Og vi begynner jo ganske trøtte. Det går jo en hel dag. Og så kommer det inn en sånn der polsk sykepleier som er sånn, nå skal vi få til en unge her.

Oi, nå er det nok. Så jeg var sånn, ok. Så da setter hun inn sånn drypt da. For å sette i gang fødselen. Og det som skjedde da, er det sånn, når du får en rie, så er det sånn, jeg husker jeg så for meg veldig at jeg løper opp et maraton, opp et fjell. Og når du kommer på toppen av fjellet,

Da kan du sette deg ned og ta en kvikkel og slappe av. Det var akkurat den rie på en måte det var. Jeg tenkte at når jeg løper, løper, løper, det er dritvondt. Det er så jævlig vondt å gjøre. Og så stopper det. Når du blir stått i sånn drypp, da får du noe som heter lurerier. Lurerier. Og det er da en lurerie etter du har fått den ekte rien. Så det vil si at du har egentlig rier hele tiden. Åh!

Og da tror jeg liksom det bare svartna litt for meg, for jeg bare sånn, du sa at det verste var over, og det her er mye verre. Og hun la meg i en sånn stilling for at jeg skulle liksom la meg på magen, og liksom, jeg husker ikke hva hun helt gjorde, men hun skulle sånn, nå skal den ungen ut. Og det tok jo mange, mange timer da altså. Da lå jeg mange timer med bare sånn konstant rir da. Og da tror jeg bare gikk inn i sånn son, da husker jeg bare lukket øynene og bare sånn. Ja.

Jeg må bare gjennom dette her og tenke sånn, dette er ikke for alltid. Dette her er helt jævlig akkurat nå, men jeg må bare tenke at sånn, livet skal ikke være sånn her for alltid. Dette kommer til å gå over. Hun strenge jordmoren, hun var veldig sånn, nå må du slappe helt da, rett før Mattea og Lysen skulle komme, og du må bare ta imot de riene, og så må du bare slappe. Så det er veldig, veldig viktig nå at du må fise. Hæ?

Og så var jeg sånn, nei, nei, nei, ikke foran kjæresten min. Jo. Og så var jeg sånn, nei, men... Har du aldri prompet foran han? Nei, aldri. Hæ? Vi har vært sammen i ni år, jeg har aldri prompet foran kjæresten min. Du tuller! Og hun sa sånn, du må prompe. Men måtte du prompe? Nei, men jeg skjønner hva hun mener med at hvis du har en fjert, så holder du litt igjen. Hun sa sånn, det er viktig at hele kroppen din bare sånn... At du ikke holder igjen. Ja, du må ikke holde igjen noen ting.

Om det er en rap eller prompt eller luft. Du må bare helt slippe kroppen din. Og så prøvde jeg det, og så kom det en liten fjert. Og hun bare, bra! Og kjæresten min bare, bra! Så fikk jeg en kjempebra applaus for den lille fjerten. Det var en sånn surrealistisk opplevelse når du tenker tilbake på det. Yes, fikk jeg applaus for den mini-fjerten min. Bra, kjære! Få du ut!

Ukas annonsør er Bookbit, ja da, lydbokappen der du får over en million bøker å velge mellom, og jeg minner om for siste gang, folkens, benytte deg av tilbudet da. Kodeord er det noe liv, så får du gratis lytt i 45 dager.

Husk at kjedelige ting som man har nødt til å gjøre, sånn som for eksempel støvsuge, vaske, gå tur med hunden eller barnevogna, kan bli mye morsommere med en lydbok på øret av seg. Eller med podcasten min. Men med lydbok så kan det liksom si «Jeg har lest en bok i det siste». Da føler man seg smart.

Jeg anbefalte dere tidligere boken «Der krepsene synger», men hvis du vil ha en anbefaling til, så er også boken «Det ender med oss» en veldig sterk og fin bok. Dere har sikkert hørt om eller sett filmen, men jeg synes at boken kanskje er enda bedre av seg. Det er den jo ofte. Det er en bok om kjærlighet og vold i nære relasjoner. En veldig viktig bok som er verdt å lese. Lytte!

effekten er den samme, vet du. Så ja, tusen takk for et fint samarbeid, Bukbitt. Og igjen, kodeord, Er det noe liv? Gratis, gratis, gratis, gratis er deg. God lytt.

Og hun sa sånn, uansett hva som skjer, det kan hende vi må ta keisersnitt. Du må være forberedt på det, fordi han sitter fast, liksom. Åja. Så da hadde de prøvd, liksom. Ja, eller han, etter epiduralen, så bare satt han der hvor han var, så selv om timen gikk, så kommer han ikke lenger ned, da. Og maks ti timer, så er han ute, og da er det over. Du må tenke på det. Ja, ti timer.

10 timer altså. Så lenge. 10 timer, hva faen. 10 minutter var helt jævlig, og alt var bare helt sånn. Så jeg begynte jo å miste litt troen og sånne ting. Etter timene hadde gått, så begynte jeg plutselig sånn automatisk å presse. Jeg husker en veldig sånn rar følelse, plutselig bare, driver jeg presser, og så gjør jeg det ikke med vilje, men kroppen begynte å presse da. Da var det sånn, ok, nå er vi i gang, og da, det synes jeg egentlig var en ganske sånn kul opplevelse. Så det var helt ærlig, så var det aldri jeg skulle si. Men.

Men det å ligge på en måte, og da kjente du liksom at han kommer lengre og lengre ned da. Og liksom sånn, ok, nå er vi i gang. Nå kan jeg være med. Så da lå jeg lenge og presset og presset, og det kom flere og flere sykepleiere inn da.

Men da hadde han ligget i klem på et sted ganske lenge, så da måtte jeg få noe antibiotika intravenøst, og jeg måtte få noe jerntilskudd, og det var mye greier. Og så begynner jeg da å presse, og så sier de sånn, nei, nå har han ligget i klem alt for lenge. Nå må vi bare få han ut. Og så sier de sånn, ja, da må vi ta vakuum. Og det var noe jeg hadde hørt om. Det er en sugekoppe. Det er en sugekoppe. Og jeg husker jeg bare sa sånn, nei!

Det skjer ikke. Men jeg var sånn, nei, jeg synes det var litt sånn kult å presse ut ovnen. Fordi før du ble gravid, og også under graviditeten, så var det jo sånn, du ville jo egentlig bare ta keisesnitt. Ja, ja. Og ikke være med på fødsel. Du ville liksom ikke være til stede. Mm.

Men da de bare nevnte keisersnitt, tenkte du da sånn, nei, jeg vil ikke det. Jeg har ikke hatt så mye smerter nå i 15-16 timer. Og så skal de bare begynne å snitte det ut, liksom. Det kunne du ha sagt før. Det er veldig rart når du liksom er i det, så er du sånn obsessed med at nå skal jeg klare det da. Men så sier de bare, den ungen må ut nå. Du må ta vakuum, du har ikke noe valg. Og så bare tar hun opp noe som ser ut som en hagesaks. Altså en...

svær jævla saks. Og jeg bare sånn, ok, det her kan jeg ikke se på. Og så bare hører du som man klipper i beiken. Bare sånn. Og det er mange lag. Hvor er det de klipper? Jeg skjønner ikke hvor de klipper. Jeg kan vise deg der nede etterpå. Men de klipper, i stedet for at du skal revne opp da, så klipper de jo et jevnt snitt på en måte, nede der. Altså på tvers? Ja, der hvor hullet er da. Og så huden der klipper de opp på begge sider.

Og så setter de inne et vakuum, som er en slags tang-typ. Så det ser ikke ut som en syrekopp du putter i do? Akkurat den så jeg ikke. Jeg tenkte at dette kan jeg ikke se på. Jeg må bare lukke øynene og være med på det som skjer nå. Men da husker jeg at jeg følte at jeg var eksorsisme. Og de er sånn maks-ti minutter, maks-ti minutter. Jeg bare, ti minutter! Det går ikke! Det går ikke! Og man blir helt sånn desperat. Men så vet man, det er bare ti minutter med helvete da. Ja, det er det.

Du har jo hatt ryer, og det er jævlig vondt. Men den der helt eksorsismen-greia, den var kanskje bare ti minutter. Heldigvis. Og da er det som at hun tar tak med den sugekoppen, og så setter hun opp beina på hver side av senga, og så begynner hun å dra...

Mens hun sier til meg sånn, en, to, tre, og så må jeg presse. To andre leger må da dytte ned magen, mens hun da drar med en sånn sygekopp. Herregud! Ja, det er helt synssykt. Og så måtte vi gjøre det tre ganger da. Og så måtte vi vente, og da ligger han jo midt i sygekoppet.

Og så må vi vente til det kommer en rie. Da er den halvveis ute, liksom. Ja, ja. Og da er du bare sånn, få ut den. Nei, nei. Vi må vente. Ikke press nå. Bare vær helt rolig. Det er da man revner. Ja, og det var det jeg husket. Det er godt. Da var jeg bare sånn, hva enn jeg gjør. Fra episoden med Sigrid. Ja, ja. Bare ligg der og ikke gjør noe. Men da er du så krigelig, liksom. Du er sånn, du vet at det er bare snakk om minutter. Ja, da. Så du går inn i sånne der krigszoner, liksom. Og så er du som en sånn tampong, da. Som bare, vroop.

Så er han ute, og så er bare sånn all smerte borte. Oi, serr! Ja, det er helt vilt. Og da er det, husker jeg, sånn, vask den ungen da, før. Ja, så vasker du jo han kjapt, og så får jeg han i armene, liksom. Og da er det jo sånn, jeg vet ikke, da var jeg så sliten at det var ikke sånne stjerner i øynene og alt. Alt var bare veldig rart, og jeg har bare en unge som ser på meg med sånne store brune øyne, og alt føltes bare veldig...

Jeg tenkte bare, nå vil jeg sove. Nå er det over. Men det er en sinnssyk følelse at nå er alt over. Men hadde du ikke noe adrenalin og sjokk i kroppen fortsatt? Nei, da var jeg så sliten. Så fikk jeg i hvert fall han på brystet. Og så er det sånn, nå må vi få et morskaka. Så er jeg sånn, morskaka? Og det er jo som å føde på nytt. Og det var veldig rart hvordan de sykepleierne er, fordi de kommer inn,

En etter en så sier du sånn, kan jeg få lov til å ta på deg?

Jeg har akkurat hatt fem mennesker som har fista meg inni dåsa og rompehull, og jeg vet ikke hvor de har tatt meg. Med en tang og en syrekopp. Ja, og du spør om du kan ta på meg. Ja, du kan få lov til å ta på meg. Ja, fint. Så dytter de en hånd inni og bare sånn, ja, se der er morskaka. Tok de hele hånda inn for å hente morskaka? Ja, for å kjenne på Matteo, for å kjenne morskaka, hvor den lå. Jeg ble bare fista i mange, mange timer av forskjellige mennesker.

Da var det jo to menn som lå og klemte oppå magen, mens en prøver å dra ut da... Morskaka? Morskaka, og jeg prester igjen. Jeg er bare sånn, press igjen! Jeg har ikke noe mer krefter nå. Og da ligger jo Matteo og driver og prøver å sutte på titsa med en annen sykepleier som prøver å stimulere nipperne mine da. Så en driver og klemmer på nipperne mine, bare sånn, kan jeg ta på nipperne dine? Ja, ok! Og så driver de og stimulerer da, mens en liksom presser magen. En har en...

hånden inni mens en drar ut den morskaka og så får de dratt ut den og så hører jeg bare sånn å faen, og så ser jeg bare at hun tar ned lampa og så tar hun på den lampa og det bare renner blod fra begge hendene hennes, og lampa er helt sånn rød og da mister jeg sånn en og en halv liter blod ganske kjapt da

Og da er det litt sånn blurry. For da fikk jeg bare to sprøyter i lårene for å stoppe det. Og så måtte de bare begynne å sy og sy. Hva kom det fra da? Jeg vet ikke. Jeg har litt lett for å blø fort og sånn. Men det er tydeligvis det er en bløder. Jeg vet da faen jeg. Jeg måtte bare skille kroppen

kroppen og hodet, at bare bruk kroppen min til det dere skal, og så kan jeg få den tilbake igjen senere. Det å sitte og se på det, jeg skjønner jo at menn svimer av det. Og det å være vittne til det er nesten sånn, selvfølgelig er det ikke like ille, men det er ganske tøft å være med på en fødsel for en mann også. Ja, da jeg snakket med Håvard etter fødselen, så var jo han helt sånn, han var så imponert, og hun var så sterk.

Endelig fikk jeg litt respekt fra han. Jeg husker han sa det første han sa når Matteo kom ut. Det er ingen tvil om at kvinner er det sterke kjønn.

Og jeg var sånn, wow. Jeg måtte bare føde for at han skulle innse det. Men det er greit. Jeg tror det er da menn virkelig innser at vi skal faktisk få et barn. Kvinner forbereder seg jo i nye måneder på dette her, og forbereder seg på fødsel er mye mer mentalt klar for en baby. Mens menn tror jeg bare at da den ungen kommer ut og han ser den, så var det sånn, hva fikk sånn reaksjon? Å faen, å helligvett det.

Det er kult da! Jeg tror da innså jeg at du skal bli pappa. Er du klar over det? Jeg tror de må se den fødselen. Det er mange mødre som har sagt til meg at far nesten føler mer under fødselen. Og rett etterpå da, når de har fått ungen, så er det gjerne de som gråter mest. Ja, ja.

Fordi de ikke har tenkt og prosessert det før det faktisk skjer. Så blir de helt i sjokk. Det kommer et levende menneske ut av kroppen din, som bare får du på brystet. Vær så god, dette er første dagen av ditt nye liv. Det er helt synssykt.

Rett etter fødselen så lå jeg jo liksom med jeg lå med så mye ledning, jeg følte meg som en sånn sci-fi avatar i alle liksom armer og i ryggen så hadde jeg fortsatt ledninger og intravenøst antibiotika, jeg hadde kateter i tissen. Ja, stemmer det. I

I sånn fem dager. Og da jeg møtte deg så hadde du jo rullestol. Ja, jeg satt i rullestol i fire dager. Så det er jo det mest brutale jeg har vært gjennom i hele mitt liv. Men jeg kan jo si noe som er veldig kleint, som alle mødre har sagt før. Jeg ville gjort det igjen! Men det er fordi kvinner får hukommelsestab.

Og det er meningen. Fordi at man skal ikke huske en fødsel, heldigvis. For da vil ikke kvinner føde en. Nei, det er en forsvarsmekanisme. Jeg husker bare at jeg følte at jeg var trapped i et mareritt, på en måte. Men samtidig, det jeg er veldig glad for, er at jeg aldri var redd. Jeg var veldig redd for å bli... Nei, jeg er ekstremt redd for å bli redd. Det er min sånn her... Ja, for det var det du også sa til meg før fødsel. Jeg er redd for å bare miste...

All kontroll og bare klikke og ikke gjøre det jeg skal og stole ikke på det selv. Vi bare dropper det. Vi glemmer dette her. Bare drep meg i stedet for. Det følte jeg ikke at jeg var ikke der. Jeg hadde veldig kontroll på en eller annen merke. Som gjør at jeg fikk en selvtillit til at dette her klarer jeg. Selv om det er helt sinnssykt vondt så er jeg sånn, fy faen jeg klarer dette her. Og det gir en veldig selvtillits boost. Og du føler deg ganske rå. Vil jeg gjort det igjen? Ja.

Åh, jeg hater når folk sier det. Men det her er jeg. Ok, men nå må vi grave litt dypere her. Fordi, nå hører det ut som vi er ferdige med å snakke om det. Men vi har jo på en måte ikke begynt på det som faktisk var litt alvorlig da. Fordi det tok jo ikke så mange sekunder

da Matteo lå på brystet ditt, hvor de tok han fra deg igjen, og skjønte at det var noe galt? Ja, altså når kaos endelig på en måte var over, jeg hadde blitt sydd igjen, folk var liksom mest opptatt av meg akkurat da, enn Matteo, han lå bare på brystet mitt og

gjorde ingenting så var det sånn, nå er du ferdig sydd igjen nå skal vi la deg være i fred, nå skal du bare nyte og bli kjent med Matteo så det gikk kanskje sånn et kvarter da før liksom jeg begynte å se nærmere på Matteo at det var noe som ikke stemte og så sa jeg til sykepleieren han lager noen rare lyder ja, det er en baby på en måte de lager rare lyder

Jeg hadde en rar magefølelse, og du skal alltid stole på magefølelsen til en nybakt mor. Jeg fikk litt motstand av de sykepleierne, ikke noen kritikk til dem. Men jeg tror de er veldig sånn, du er bare bekymret. Det er vanlig, han er helt fin. Så tror jeg jeg begynte sånn, nå må dere se på han. Så ser jeg bare sykepleieren på han, og så stormer hun ut av døra. Så kommer hun tilbake igjen etter ti minutter. Da tror jeg jeg hadde sovet nå. Jeg tenkte bare, ja, de får ordnet der. Stoler på dem.

Så sier hun, ja, vi må ha han her i ti minutter og se litt på han. Og så kommer hun tilbake og sier, vi må se på han i hele natt. Observerer han. Ja, ja, men da kan jeg sove. Så sa hun, nice. Og så kommer hun tilbake etter ti minutter. Han er i ambulanse på vei til Rikshospitalet. Og så kommer det inn en lege, en barnelege da, som har et veldig rart ansiktsuttrykk og liksom setter seg ned. Og jeg merker at hun er litt sånn på gråten. Og så sier hun bare sånn,

Det er veldig alvorlig. Han er på vei til sykehuset til Riksen. Vi vet ikke hva det er. Vi aner ikke, men det er noe som ikke stemmer. Oi, de sa det allerede da? Jeg anet ikke hva det var. Jeg husker jeg bare tenkte sånn, jeg tok henne ikke seriøst. Jeg var bare sånn, ok, ja ja, men det ordner seg dette her. Så sier hun, dere må bare komme dere til Rikshospitalet, og så vil dere sikkert få undersøkt mer hva som skjer der da. Men vær liksom forberedt på at alt kan skje nå.

Og da hadde jeg akkurat blitt sydd igjen. Jeg husker bare at Håvard ta meg, sette meg i en rullestol, kastet seg i bilen, at vi fikk lov til å kjøre selv. Ja, det er sjukt. Altså, jeg som bare ble død av tåsa mi. Og han som er i sjokk. Han som er i sjokk og ikke sovet på to dager. Ingen av oss husker den bilturen fra Ullevål til Rikshospitalet. Ingen av oss har noen minne av det. Det er fortsatt litt sånn blurry, for jeg husker ikke helt hva som skjedde da. Men jeg husker at jeg lå i bilen og sov.

Jeg tror jeg var så sliten og tenkte bare på meg selv. Jeg må få sove, jeg. Jeg orker ikke dette. Dette er bare en drøm. Jeg kan ikke ta imot den informasjonen her nå. Jeg bare utelukker det.

Og så fikk vi et rom på Rikshospitalet, og der føder kvinner alene. På Ullevål får du lov til å ha med partner, men på Rikshospitalet føder kvinner alene. Så det er bare enkeltsenger der. Så vi fikk et bittelite enkeltrom, der de dyttet inn en seng til, og så sa de bare «Her må dere være, vi vet ikke hvor lenge, dere får vite mer snart etterhvert». Og så gikk det vel et par timer, da tror jeg vi bare duppa en time begge to.

Og så kom det en dame som sa, vil du bli med på å se på han? Og så sa jeg bare, nei, det går bra. For jeg var sånn, hvis det ikke skal bli min sønn, så har jeg ikke lyst til å se han på en måte. Det gikk hvertfall et par timer da, så vi bare var inne på det rommet.

Og så kom jo da denne kirurgen inn, som var en sånn helt. Han kommer inn, en dritsjekk kirurg, 40 år gammel. Du ser at han bare oser selvtillit. Han er sånn selvsikker. Han vet, jeg fikser dette her. Han er sånn helt for meg. Jeg kommer aldri til å glemme ansiktet hans.

Han forklarte hva greia er. At det er en feil inni Matteo, på en måte. Det er noe med spiserøret hans, som på en måte er feilkoblet. Og de som har denne feilen, 50 prosent, har også

mer alvorlige ting. Sånn som hjerte, feil i nyrer, skelette. Forklarer dette her. De har det, og de er ofte sånn. Men nå har vi tatt alle testene på Matteo, og han har ingen av dem. Så nå må jeg grine. Gud, det skulle bare mangle. Det er bare fordi jeg blir så lett, da. Ja.

Før jeg skal få mensen snart. Jeg har ikke fått mensen enda, ja. Det er bare... Det er gledestår, liksom. Fordi jeg er bare så glad at det ikke var det. Du trenger ikke å forklare hvorfor du gråter. Men liksom...

At han var plaks i uplaks da. At han var en av de heldige. Det var sykt bra beskjed. Og han sa liksom, det er en feil, men jeg fikser det. Han skal få, han skal leve et normalt liv, og dette her ordner seg liksom. Bare den der lettelsen der, vi hadde trodd liksom i nesten et døgn.

At mest sannsynlig så, jeg vet ikke om jeg kommer til å ha et barn allikevel. Og jeg begynte liksom å distrahere meg fra han. Jeg ville ikke se han, jeg ville liksom ikke sånn. Du tenkte oppriktig sånn, det kan hende det ikke går. Ja, ja. At det ikke går bra. Også det at hun, første sykepleieren, hun tenkte jo kanskje at vi var en av de 50% uheldige da.

Hun ville ikke gi oss noe håp heller. Hun sa ingenting, samtidig som hun sa masse. Så det var ingen som ville gi oss noen svar. Det tror jeg var fordi de ville ta alle disse testene for å kunne si at nå har vi funnet ut av det. Så det vil gå bra. Men dere må være forberedt på å være her opp til tre måneder. Vi vet ikke hvor lenge det kommer til å være.

For jeg husker at det tok litt tid før du svarte på meldinger og sånn. Jeg tror du skrev sånn, nå skjer det liksom, og vi skjønte at det var i gang. Tenkte jeg sånn, ja, men hvor lang tid tar det da? Fordi ingen av dere sa noen ting. Og så skrev du bare en litt sånn kort melding,

Om at han er ute, han har en feil som må opereres, så han er på riksen. Og vi vet ikke mer nå. Men han er verdens fineste.

sendte bilder og sånt. Og da, jeg tror ikke jeg skjønte hva han her på riksen betydde da, fordi jeg skjønner ikke forskjell på de ulike syksene på fatt. Jeg tenkte sånn, ja, men man føder jo overalt, så det er sikkert normalt da. Jeg skjønte at det var noe galt, men jeg skjønte ikke alvorlig. Og så møtte jeg, for jeg husker veldig godt den dagen, men jeg husker liksom,

Det er sånne situasjoner hvor du husker hvor du var, på en måte. Og så husker jeg at jeg skulle kjøpe noen handsker. Åja. Og så sto jeg og så på handskene, og så bare begynte jeg å gråte midt i butikken. Er det sant? Ja, og så skjønte jeg liksom ikke helt. Og så ringte Sebastian Solberg meg. Og da var jeg sånn, hallo? Han var sånn, hva skjer? Går det bra, eller? Ja, ja.

Ja, det går bra med meg, men jeg vet ikke helt hva som skjer med Nora, og jeg vil ikke si for mye heller. Og så var han sånn, ok, jeg kommer og henter deg, så tar vi kaffe. Og så spurte jeg bare han sånn,

Hva betyr det? Hva betyr riksen, liksom? Og da var han sånn, oi, det er ikke bra. Og da skjønte jeg også sånn, ok, det er ganske, det kan være alvorlig, da. Jeg husker bare at jeg ble veldig lei av meg, men jeg skjønte ikke helt hva som skjedde, eller hva man kunne gjøre, eller noen ting. Og så tenkte jeg bare sånn, det hjelper ikke at jeg maser

eller sier noe, men jeg hadde husket jeg snakket masse med han den dagen, og med de andre venninne våre i den gruppeshetten, liksom. Men alle ble litt sånn hva gjør vi? Eller ikke at dette handler om oss. Nei, men jeg tror noen ganger at det er nesten sånn, jeg merker det veldig på familien min, at

At det var liksom nesten ikke verre for dem, men det var like ille for dem å stå utenfor og ikke vite noen ting de heller. Vi var liksom midt oppe der og ventet på informasjon og sånne ting. Men hadde veldig mye liksom, vi hadde psykolog som kom en gang og snakket med oss, vi hadde sykepleiere som var rundt oss hele tiden, som liksom klarte å holde humøret oppe da. Og var liksom sånn, vi skal få til dette her, og vi bor i verdens beste land, og dette skal være fint.

Men så ringte mamma meg og gråt, pappa ringte meg sju ganger på rad, for han glemte at han hadde ringt meg. Du merker at han var dritstresset, og mormor ringer og gråter, og jeg må trøste folk. Ja, for det var det jeg også merket. Jeg kan ikke ringe deg nå.

Fordi du skal ikke trøste meg, og jeg vet ikke hvordan sinstilt du er i. Så jeg bare tok litt avstand, eller jeg svarte på den meldingen, og så var det det vi snakket den dagen, tror jeg. Men det var liksom vondt når folk ringte, og så er det jeg som må trøste dem. Fordi jeg kom ikke i en sånn... Jeg fikk ikke en sånn breakdown, eller jeg fikk ikke en sånn... Så urettferdig at dette ramlet meg. Jeg var mer sånn...

gikk inn i en kriglig zone igjen. Du sa jo også til meg i etterkant at det at dere fikk den beskjeden gjorde at du ble nesten ikke at man ikke er glad i han, men at man blir enda mer skjønner hvor mye det betyr da. Og at du ble da nesten mer sikker i valget på å få barn, for da skjønte du hvor glad du faktisk var igjen når man risikerer å miste noe.

Hvertfall når du har gått gjennom prosesser i forkant og tenkt sånn, ja, men vil jeg egentlig dette? Og så risikerer man å miste det, og da skjønner man, ja, dette vil jeg.

Ja, jeg hadde jo noen sånne skipet tanker med at, ja, selvfølgelig sånn overtroisk, ikke sant? Selvfølgelig er det for at jeg bare tar så lett på det, og bare, ah, barn, ah, æsj, og selvfølgelig skal jeg bli straffet med å få et barn som er sykt, og for å skjønne hva som egentlig betyr noe her i verden, at jeg leier meg fordi ikke jeg får festa, liksom. Men hvordan er det å faktisk få et barn som må opereres, og den lille kroppen

å skjære seg, at vi skal skjønne at det er viktige ting her i livet. Jeg fikk veldig sånne perspektiver, og ble veldig overtroisk med hvorfor skjedde det til meg, på en måte.

Men jeg er veldig glad for det, når jeg ser tilbake på det, at jeg ikke fikk en sinne eller en urettferdighet, men at jeg bare ble veldig takknemlig for alt. Jeg var sånn der, alle som bare jobbet så hardt for at vi skulle ha det bra. Det husker jeg du så skrev, de er skikkelig flinke og fine her, og de er verdens beste. Ja, jeg tenker ofte på det. Jeg savner de så mye. Jeg var med de hver dag i en måned, og vi tullet med de, og de...

De ble så gode venner med alle som jobbet der. De gjør alt for at vi skal ha det bra. Når Matteo ble ferdigoperert, og vi kom for å se ham, så hadde de printet ut en diplom, hvor det er navnet hans, og jeg har blitt operert nå, jeg våknet fra narkose. Han har tatt masse bilder og limt inn i en bok, han har fått masse kosedyr. Og så er det masse frivillige, noe som heter Amanda-stiftelsen, som er folk som strikker.

Frivilig klær til babyer På sykehus Så hadde de masse fine nye klær på seg Og så var det masse sykehusklovner Som går rundt og prøver Å lette opp stemningen Det er så absurd Hvordan hele situasjonen var Men man ble bare møtt med Helt sykt mye takknemlighet Men altså vi har jo Vi spurte jo bare sykepleierne Hvor mye tror du det har kostet?

Vi har vært her nå den tiden. Og det var sånn to og en halv millioner da. Ja. For å ha vært på sykehuset og fått bodd der, blitt kjørt i ambulanse, fått operasjonen, alt oppfølging, alle disse apparatene som man var koblet til hele tiden som sjekker. Det er da man blir glad for at man betaler skatt. Da ble jeg veldig glad for at jeg betalte skatt. Jeg fikk veldig perspektiv på det. Men det var jo også, og så var det jo veldig brutalt, husker jeg, med at det...

akkurat den samme tiden var jo da de første angrepene over Gaza og så var så det var jo liksom jeg fikk opp jeg var jo ikke så mye på telefonen men hvis jeg gikk inn for å koble for å gå på vegen da så var ikke det akkurat noe å koble ut det var liksom bare bilder av barn som dør og da fikk man også sånn perspektiv at sånn fy faen det er altså alt kunne vært så mye bedre ja da blir du jo enda mer takknemlig nesten ja det var det jeg tror også bare gjorde ekstra fy faen så jævlig heldig jeg er jeg følte bare at jeg hadde flaks og flaks ikke at jeg hadde uflaks med ting da

Det er jeg veldig glad for. Ja, fordi du var aldri noe sånn, du var ikke noe sint, du var aldri heller kjempelei deg, eller frustrert, eller stresset. Og du hadde en sånn ro, som nesten var litt rart. Jeg husker jeg og en veninne,

Marlin kom og besøkte deg på sykehuset noen dager etterpå. Først trodde vi egentlig bare skulle besøke Håvard og gi han noen blomster og mat og godteri. Og så gå igjen. Og så visste vi at Matteo ikke kunne besøkes. Men du satt i rullestol og orket egentlig ikke å bevege på deg. Men så plutselig kom han ned med deg. Jeg husker begge to ble sånn

Hei, skal du være her? Eller sånn, er du med? Det var så skjønt, for du hadde sendt så mange meldinger, og jeg svarte jo ikke på det, men du bare fortsatte å sende meldinger. Jeg er veldig glad for hvordan du bare...

Du bare sendte et hjerte, eller du sendte liksom bare noe sånn. Jeg husker jeg skrev noen ganger sånn, du trenger ikke å svare på dette, du trenger ikke å svare når jeg ringer heller, men jeg kommer ikke til å slutte, fordi plutselig så svarer du liksom, og så tar tiden det tar. Og så var det jo sånn, jeg må bare gi en gave, jeg har lyst til å sette i resepsjon, du trenger ikke å komme ned, og jeg skjønner at ikke det går, og jeg var sånn, nei, jeg kommer ikke opp av senga, det er ikke sjans.

Og så sier Håvard sånn, ja nå er jeg bare normal når jeg leverer den gavne spesjonen. Så jeg bare går ned, så var jeg sånn, nei, fuck it, nå har jeg ligget i den senga her helt stille i tre dager, eller hva det var. Så bare få meg på den rullestolen, og så triller du meg ned. Så får jeg liksom overrasket i det. Så kom du i rullestolen, og den der posen med intravenøse greier, masseredning og kateter som hang utenfor. Og du var sånn, som om alt var helt normalt. Ja.

Du var sånn, hei! Jeg kommenterte sånn, hallo, jeg har ikke mistet alt håret da. Ja, det var det første du sa, og vi var sånn, nei, du er kjempefin på håret.

Jeg må ha vært helt sjøl. Jeg følte at du var for normal da. Og så var jeg sånn, ja, går det bra? Ja, det går egentlig bra. Så var jeg sånn, er du sikker på det? Jeg husker jeg så på deg og Malin, og dere hadde sånne tårer i øynene og prøvde å kødde litt med meg og sånn. Men det ble bare en sånn...

Alle hadde litt lyst til å grine, men alle sitter sånn og holder igjen grinninga. Men jeg tenkte jo, dette snakket jeg og Marlid om på vei hjem fra sykehuset, jeg følte hvis vi hadde grått, så hadde det vært rart fordi du måtte trøste oss. Fordi du var ikke så... Man føler jo på ting, men du var ikke lei deg. Det virket som om du var glad for å se oss. Og da kan ikke vi... Vi var jo også sånn...

Hvordan skal vi gå frem? Fordi dere har jo fått et barn. Og det er jo kjempefint. Det er jo litt sånn, ja, hurra for det, men...

Det er mye som har vært kjipt også, så vi var sånn, vi kan ikke sitte her og grine, fordi vi må også være glad for at det har gått bra, og dere har fått barn. Og så man nesten glemte litt det oppi alt annet, og faktisk liksom også være glad. Ja. Men det var nesten litt deilig etterpå å ha sett deg, og liksom tenkt sånn, ok, men kanskje det faktisk går fint da. Ja.

Men jeg følte også at jeg var i en rolle hvor jeg var sånn, nå må jeg bare være den som holder roen på en måte. Også Matteo da. Jeg tror det er egentlig mye for han jeg gjorde det. Jeg spurte bare sånn, hva kan jeg gjøre? Og så husker jeg veldig godt at han kirurgen sa sånn, det er fint om han får i seg en næring fra deg, altså mors melk. Han må få intravenøst melk av deg. Åja, så du pumpet og så ga de det intravenøst? Ja.

Oi! Og så var jeg sånn, ok, ja, da får jeg bare pompe da. Kommer en sånn svært stativ inn med sånne kumelkegreier som jeg bare fester til puppene mine. Og det skjer jo selvfølgelig ingenting, for du må jo lukte og se barnet ditt for at det skal komme melk. Det trigger jo hjernen og kroppen, og det hører jo liksom sammen. Så hun sykepleier bare sånn, jeg har en idé.

Så løp hun da til der Matteo var operert, og da har han ligget inne i et sånt sjal. Så tok hun det sjalet, surret det rundt hodet mitt, og så hadde hun tatt bilder av han, selv om han hadde masse ledninger og ting på seg. Så fikk jeg liksom sett han så vidt da. Så jeg satt og så på bilder og scrollet bildene, mens jeg hadde det sjalet rundt hodet og lukta på det. Og plutselig så bare...

og fosset ut melk. Oi, helt sjukt. Det er helt vilt hvordan det funket. Jeg tenkte jeg skal gi en flaske, for jeg skal ut på byen om to uker. Men nå var perspektivet mer sånn, hva kan jeg gjøre? Du skal amme, det gjorde dritvondt. Og den maskinen måtte jeg ha til meg en gang hver andre time, for å trygge det. Det måtte jeg gjøre i nesten tre uker.

Og så begynte de å koble ut litt ting mer og mer, liksom en ledning etter hver dag på en måte. Men da fikk jeg etter hvert prøvd å amme han da. Og da sa de sånn, du må nok regne med at ikke det går. Det er viktig for oss at du føler at du connecter med han, fordi at du har jo sovet uten han, du er inne og besøker han av og til, eller så er du på en måte, jeg følte ikke at jeg hadde fått barn. Når jeg fikk han da inn til brystet, så bare spiste han meg en gang. Og ammingen gikk kjempebra da.

Og det var sånn, jeg bare sånn, ja, så bra. Tok det litt for gitt. Og de to sykepleiere måtte gå etter rommet fordi de begynte å grine. Fordi de ble så rørt da. Så det var en veldig sånn der, alt gikk veldig bra selv om det var mye motstand. Så gikk alt liksom så bra da.

Det er så sjukt hvordan den connection er. At det er bare sånn to magneter som bare matcher. Og så husker jeg, vi var på ... Liten digresjon der, men det synes jeg var så rart selv. Vi var på kafé med Sebastian Solberg og alle hans barn. Og så begynte ... Jeg hadde en liten baby, og så begynte babyen å grine. Og så fikk du vondt i puppene. Ja, stemmer det? Ja.

Fordi du var sånn, nå tror kroppen min at jeg må amme. Ja, stemmer det. Fordi det er en baby som griner. Det hadde jeg helt glemt. Da hadde jeg ikke med babyen min. Det synes jeg var så rart. Men hvordan følte du, du har jo fortalt litt om det da, men hvordan var det å være utenfor når alt dette skjedde? Man føler på en måte at man er så lite til hjelp. Og så tenkte jeg bare sånn, det eneste jeg kan gjøre er jo å bare sende meldinger

og ikke forvente så mye svar, men også føle at dere skal føle at vi også tenker på det. Og nesten hadde behov for å snakke bare om det selv. Fordi jeg begynte også å få spørsmål om hvordan det gikk med deg. Og var sånn, jeg kan ikke gå rundt og fortelle folk dette. Men samtidig så følte jeg at jeg hadde behov for å snakke om det. Det er rart å tenke tilbake på, fordi de dagene der for meg også var sånn,

Jeg sona helt ut, på en måte. Og var sånn... Satt i møter og husker ikke helt hva vi snakket om en gang. Alt annet følte så ubetydelig.

Det er det som har vært veldig fint også, at man ser at folk genuint bryr seg. Og det er noe av det som er veldig vakkert med å få barn også. For man tenker at det er jo bare jeg og samboen min som skal være glad i dette barnet. Men så glemmer man at herregud, det er jo venner mine, og mamma, pappa og olde foreldre, og alle bryr seg om dette barnet. Du gir jo på en måte glede til andre også. Og så føler jeg sånn, for eksempel på navnefesten til Matteo, når man snakker med familie og andre venner, så

Har alle på en måte... Nå får jeg dette til å handle om alle andre enn dere også, men alle har på en måte gått litt gjennom det sammen. Og har veldig forståelse, og liksom... Ja, har en litt annen connection kanskje, enn man kanskje ville hatt ellers, hvis alt bare gikk fint. Så det er noe litt sånn fint med det også. Og så tror jeg det har vært en påminner for alle, at...

At det finnes viktigere ting enn de små tingene i hverdagen som egentlig ikke betyr noe. Vi sendte også på de dagene der, sånn, ja, det var mye som skjedde i Gaza, og liksom, så det ble plutselig veldig ekstra betydningsfullt, fordi man hadde et barn, og hørte om så mange barn som ble født, og som det ikke gikk bra med, da. Matteo lå jo i et rom sammen med andre samarbeidere,

syke barn. Ja. Og blant de andre syke barna så var det jo Matteo som egentlig var den minst syke da. Fordi at der er det jo også mye prematur barn som man ikke vet hva slags skjebne har. Fordi de er jo bitte, bitte små og det kan være mye konsekvenser å bli født alt for tidlig. Og så husker jeg jo veldig godt at det kom inn en gutt på ti år som hadde leukemi. Og han...

Han hadde ikke mange ukner. Oi. Plutselig var Matteo bare sånn null stress. Fordi du ser barn som ikke kommer til å ha et liv i det hele tatt. Vi fikk jo vite at han har operert, så det vil bli noen problemer, utfordringer, kanskje med litt arvev, så det kanskje er litt vanskeligere for han å spise en liten periode. Det er den største konsekvensen, og det er dritt, men det takler vi. Men her er det barn med kreft, med...

mye større problemer og barn som kanskje bare blir barn og ikke blir voksne og det å kunne være vittne til det og ha det rett ved siden av deg det var ganske brutalt

Og da er det da man liksom blir mer takknemlig enn å... Ja. For man bare ser hva som skjedner der der ute. At det er ikke sånn at man bare får barn og alt går bra alltid. Som regel gjør det jo, og det skal ikke skremme folk her. Men man tar det kanskje litt for gitt at det skal gjøre det. Mitt største problem var at jeg ville at Matteo skulle bli en jente og ikke en gutt.

Altså, jeg har ikke et sekund. Jeg er jo så evig takknemlig for at det er Matteo, og at det er en gutt. Og at jeg i det hele tatt streifet en tanke om at det, ah, jeg var keen på en jente, jeg var keen på det her og det her. Og så tror jeg bare sånn, fy faen. Tenk hvis han ikke blir søt. Ja, tenk om han er støgg da. Altså, det var det. Jeg har ikke streifet en tanke på at det... Nei, vi snakket bare om sånn

overfladiske ting. Ja, jeg angrer meg nå. Fordi alle som har vært gjester i podcasten har vi aldri snakket om det. Det er ikke et tema vi har tatt opp. Det er nesten litt rart, for jeg har snakket med mange folk nå, og sikkert fått høre mange historier selv, men akkurat det får man veldig sjeldent høre om da. Og heldigvis, fordi det skjer sjeldent, sikkert også.

Men at man har mer fokus på graviditeten og livet med faktisk familie. At det er enten før eller ganske lenge etterpå. Men jeg føler også at det gjenspeiler, det kan hende jeg som mor sier det, men det gjenspeiler jo veldig

Også at Matteo virker som om han er ekstremt takknemlig, for jeg har aldri sett en unge... Han er så glad, han. Jeg har aldri sett en unge smile så jævlig mye. Altså, vi var på shopping i går, og han er med deg i butikken, og så bare ligger han i vogna, og vi ser nesten ikke på han en gang, for vi driver og ser på kjoler og sånn. Og så plutselig så bare begynner han å le, skrattele liksom, for lattegrampet sånn.

Helt utenfor, og det skjer ganske ofte. Ja, det skjer ofte. Jeg måtte jo dra til helsestasjonen til legen og si sånn, jeg tror kanskje det er noe galt, fordi sønnen min sover hele natta, og så er han så ekstremt blid, han smiler hele tiden. Er det noe galt? Han smiler til alle. Og legen bare sånn...

du er bare blessed, liksom. Og så fortalte jeg ham ting sånn, ja, men naturen den gir og tar den. Der får jeg litt sånn, der får jeg også sånn overtrådisk med at han må jo skjønne at han har fått liv i gave. Ja, han er så dagnemmelig. Fordi det finnes ingen barn som er litt dagnemmelig som han. Vet du hva, det finnes, jeg har aldri sett en blire baby, liksom. Nei, for nå har jeg møtt ganske mange baby, for nå er det ganske mange venner av meg som har baby på samme alder. Og

De smiler ikke på oss. De er søte, det er ikke det. Ja, og de kan smile. Men han smiler hele tiden. Og hvis du smiler til han, så smiler han tilbake med en gang. Og det føler jeg skjedde ganske tidlig. Og veldig sånn skikkelig babylatter, liksom. Så ja, naturen gir og tar. Det har jeg skjønt. Men

Men ja, tida flyr jo, og nå har vi snakket ganske lenge. Og puppene mine, de verker. Jeg skjønner at jeg må pumpe nå. Så vi skulle jo egentlig ha en spørsmål rundt oss. Jeg har fått inn en del spørsmål fra lyttere. Jeg vet ikke hvorfor det er så kleint å si det. Men jeg har fått inn en del spørsmål fra dere, som er veldig hyggelige, som jeg hadde tenkt å svare på. Men denne episoden blir for lang, så jeg tror vi må dele den opp i to deler. Ja.

Så du må komme tilbake i studio bare. Det er greit. Da kan jeg grille deg litt ekstra. Jeg tenker det er fint å snakke litt om den første tida og folk har litt forskjellige spørsmål om hemorrhoider og sex og etterfødsel og alt sånne ting. Jeg tenker det er greit å bare bli ferdig med den dritten før man begynner å invitere andre gjester også. Ta det med meg, du. Hemorrhoider og sånn. Det tåler du å høre på, tenkte jeg. Men skal vi si det sånn?

Vi gjør det. Vi ses da i neste episode. Vi ses sikkert før da. Vi ses etterpå i morgen. Tusen takk for at du orker å høre på dette her igjen. Nei, jeg merket sånn, jeg trodde jeg visste mye, og så er det noen ting sånn, for du spurte om jeg ville være med på denne.

denne episoden for ganske lenge siden. Og så har du bare utsatt ut. Jeg har utsatt alt for lenge. Men så det var noen ting jeg tenkte sånn, jeg er litt skjære på dette, men jeg tror jeg sparer den, fordi jeg har lyst til å høre det for første gang her. Også litt fordi jeg tenkte sånn, jeg vet jo alt. Jeg har jo vært

med deg gjennom prosessen, føler jeg. Vi snakker jo sammen hver dag. Men jeg visste ikke alt. Så det var fint å være med. Ja, men så bra. Ja, men da høres vi snart, folkens. Takk for nå. Det var alltid vanskelig å ha en avslutning. Hva sier du på slutten? Ha det? Nei, jeg vet ikke hvordan jeg pleier å avslutte. Jeg er helt urutt til dette her. Jeg er rusten. Alt for lenge siden. Den halsbranden din har ikke sluttet, eller? Nei. Takk.

Dette er livet, du! Du har akkurat hørt på en podcast fra Simple. Takk!