I denne episoden av "Er det noe liv?" snakker programlederen med rapperen Vinni (Øyvind Saavik) om livet som pappa, hans musikalske karriere, og oppveksten hans i utlandet. De diskuterer utfordringene og gledene ved foreldrerollen, og Vinnies erfaringer med å balansere karrieren med familielivet. Samtalen berører temaer som foreldrerollen, kulturelle forskjeller og mental helse.
00:00
Rapper Vinny deler sine erfaringer med musikkbransjen, hvordan han ble folkelig, og utfordringer med moderne distribusjon.
09:38
Podcasten diskuterer opplevelser fra byggefag, livet i Barcelona og Bali, og hvordan reiselivet har forandret seg.
16:57
Charissa deler tips om mensenrutiner og bruker Shopify til å forenkle hverdagen som entreprenør, samtidig som hun snakker om sønnens liv i Jakarta.
21:54
Viktigheten av å prøve i livet, omfavne imperfeksjon og lære av erfaringer, spesielt som forelder, er sentralt i samtalen.
29:59
Livet handler om perspektiv; hvordan vi opplever motgang kan forme vår glede og tilfredshet.
Transkript
Nevnt i episoden
Vinni
Hip-hop artist, ukens gjest, kjent fra TV-programmer som "Hver gang vi møtes" og "Skal vi danse?". Nevnt gjennom hele intervjuet.
Bali
Sted Vinni bor, beskrevet som paradis. Nevnt i kontekst av hans familieliv og pendling.
Barcelona
By Vinni har bodd i og har skrevet en sang om. Nevnt i forbindelse med hans musikalske inspirasjon og erfaringer.
Paperboys
Hiphop-gruppe Vinni var med i. Nevnt i kontekst av hans musikalske begynnelse.
Gunnar Greve
Vinnies tidligere manager, nevnt i forbindelse med hans overgang til norskspråklig musikk.
Petter
Svensk rapper, nevnt som inspirasjonskilde for Vinni.
Spotify
Musikkstrømmetjeneste, nevnt i kontekst av musikkbransjens utfordringer.
TikTok
Sosial medieplattform, nevnt i kontekst av musikkmarkedsføring og Vinnies forhold til sosiale medier.
Shopify
Sponsor, e-handelsplattform nevnt flere ganger av Charissa.
Lindex
Sponsor, klesmerke som selger "Mensen-truser".
Mensen-truser
Produkt fra Lindex, sponsor for episoden. Beskrevet som komfortable truser med god absorpsjonsevne.
Female Engineering
Svensk merkevare som produserer mensen-truser for Lindex.
Øystein Sunde
Norsk artist, nevnt i sammenheng med Vinnies oppfatning av tidlig norsk rap.
Solveig Kloppen
Norsk programleder, nevnt som en sammenligning av Vinnies økende popularitet.
Chava
Musiker, samarbeidet med Vinni om Barcelona-sangen.
Tom Gregersen
Venn av Vinni, nevnt i forbindelse med Barcelona-sangen.
Raval
Område i Barcelona, nevnt i forbindelse med Vinnies opphold der.
Grønland
Område i Oslo, nevnt som en sammenligning med Raval.
Admiral B
Nevnt i forbindelse med sitat om at barn lærer foreldrene sine.
Gabor Maté
Nevnt i forbindelse med hans forskning på foreldrestil og barns utvikling.
Finding Nemo
Film nevnt i forbindelse med foreldres beskyttelse av barn.
Zambia
Land Vinni bodde i som barn, nevnt i forbindelse med hans oppvekst i utlandet.
Tanzania
Land Vinni bodde i som barn, nevnt i forbindelse med hans oppvekst i utlandet.
Norad
Norsk bistandsorganisasjon, der Vinnies foreldre jobbet.
Jakarta
By i Indonesia, nevnt i forbindelse med sønnens reise dit.
Australia
Nevnt i kontekst av Vinnies sønns bosted og reiser.
Doha
By i Qatar, nevnt i forbindelse med en anekdote om Vinni og sønnen.
Thailand
Land Vinni besøkte med familien, nevnt i forbindelse med en refleksjon om familielivet.
Gabels Hotel
Hotel i Norge, nevnt i forbindelse med Vinnies opphold under en periode med mye reising.
Deltakere
Guest
Vinni
Host
Programleder (ukjent navn)
Sponsor representant
Charissa
Sponsorer
Shopify
Lindex (Mensen-truser)
Poeng
Å være folkelig er det beste som har skjedd
Vinny's refleksjon over sin musikalske suksess og hvordan det å bli mer folkelig har utvidet horisonten hans.
Livet er ikke bare de fine dagene
Vinny's perspektiv på livet, og at det er de utfordrende opplevelsene som former oss.
Man lærer ikke av å unngå lidelse
Vinny's syn på hvordan lidelse og utfordringer bidrar til personlig vekst og lykke.
Det går ikke an å elske barnet sitt for mye
Vinny's synspunkt på overbeskyttelse av barn, og at det er viktig å la dem oppleve både glede og motgang.
Påstander
Svensk rap var bedre enn norsk rap i starten av karrieren
Vinny's vurdering av norsk og svensk rap i hans tidlige karriere.
Det er vanskeligere å bli stor i musikkbransjen nå enn før
Vinny's refleksjon over utfordringene med å nå ut i dagens musikkmarked med så mange artister.
Sosiale medier er ikke en effektiv måte for ham å nå ut til publikum
Vinny's syn på sosiale medier og hans strategi for å nå ut til fans.
Lignende
Laster
29,99 monatlig streamen.
Musikk
Er det noe liv, Vinny? Olala, det er jo gøy at du sier det, for det sier jeg hver eneste gang jeg går på konsert. Er det noe fucking liv her? Ja, er ikke det? Det er en setning du sier ofte. Ja, jeg har stjert en archave. Han klarer ikke å stå på en scene uten å si det, og nå gjør ikke jeg det heller. Så her er det liv. Ja, for da er du litt vant til å få litt mer trøkk når du spør om det er liv. Ja, vanligvis så pleier det å være respons. Ja, ja. Du heter egentlig Øyvind Saavik. Det stemmer. Men kaller deg Vinny, eller?
Eller mange kaller deg Vinner? Ja, jeg lyder begge to, ja. Mamma kaller meg Øyvind, men de fleste, ja, mange kaller meg alt mulig. Jeg har gjort litt research, i hvert fall. Jeg vet at du heter Øyvind. Men hvorfor navnet Vinner, det vet jeg ikke.
Det var en kompis av meg som heter Øystein Hetland. Jeg pleide å jobbe på en butikk som heter Stress i gamle dager. Åja, jeg husker den godt da. Man kan mye der. Ja, det var en viktig del av livet mitt. Men en av de som eier den, han begynte å kalle meg Vinnes, så tenkte jeg at så trengte jeg et sånt artistnavn. Så da bare, ok. Hvis han hadde først begynt å si det, så tenkte jeg, let's go.
Er det noen rappere som ikke har jobbet på stress, egentlig? Lurer jeg på. Ja, det er hvertfall mange som har jobbet der. Det var litt sånn manpower for vårdende rappere en stund. Ja, jeg husker det. Passet jo fint at de solgte
vinyl og sneakers. Og dyresko. Det er egentlig rett opp i gata, det er for oss rappere. Ja, ja. Men jeg får ta en liten intro, for de som har bodd under en stein og ikke vet hvem du er, så er du jo, hva skal man si, rapper, musiker. Ja. Holdt på å si hiphopper, hvis du er 100 år gammel. Ja. Men siste årene så har vi også sett deg litt på TV. Du har duktet opp på hver gang vi møtes, og skal vi danse til og med. Ja.
Og så vant du kompani Lauritsen første sesong. Så du har nesten blitt litt sånn hiphoppens Solveig Kloppen.
Du har blitt sånn som alle elsker. Ikke sant? Det er jeg veldig glad for. Der tar jeg det som et kjempekomplement. Det er et komplement. Men før var du kanskje litt mer sånn at du nådde, ikke en liten del, for du har alltid vært stor, men du nådde litt som en nisje, mens nå har du på en måte vært mer sånn alle elsker vinner. I aller høyeste grad. Jeg har fått utvidet horisonten min litt. Det begynte vel mest med det hver gang vi møtes, som var den første gangen at folk som ikke var så opptatt av
ennerim og flerstavelsesrap som begynte å få øynene opp med. Så...
Og det var jo en av grunnene til at jeg ikke hadde lyst til å gjøre det programmet, og jeg kranglet så jævlig med min damerende manager Gunnar Greve, for jeg var så redd for å bli folkelig. Ja, bare det kan tenke meg, skjønner du. Ja, bare, ah, men det er ikke, du vet, 50 år gamle damer, de vet ikke hvordan jeg har det, men så gjorde jeg hver gang vi møttes, og så ble jeg folkelig, og så er det det beste som har skjedd. Det er det. Det viser bare at jeg ikke vet hva jeg prater om. Nei, det er det at man liksom ikke vil være mainstream, men...
mainstream er jo det at bare veldig mange liker deg, på en måte. Ikke sant. Det er jo ofte sånn, hvis du spør noen, så bare har du hørt den skiva, jeg likte det, jeg likte det før det ble populært. Ja. Det er samme skiva, men det er et eller annet med at vi vil gjerne ikke...
Det er ikke så fett å si at det her er favorittgruppa min, men det er også favorittgruppa til mammaen min. Ja, nei, det er vel kanskje noe med det, ja. Du føler deg ikke så unik og spesiell hvis du og mammaen din har samme spilleliste. Så det er vel litt det der opprøret. Men her er et veldig åpent spørsmål, da. Hvordan synes du musikken har forandret seg siden du startet? For jeg vet at du har gått fra engelsk til norsk, blant annet. Følte du at det er noe du måtte gjøre? Nei.
Nei, jeg hadde ikke noe lyst til det heller. Det var også med en god manager, Gunnar Greve. Han mente på at du må begynne å rappe på norsk. Og før de første ti årene jeg holdt på, så var det veldig sånn der, en rapper på engelsk, en rapper på norsk. Største grunn var at jeg syntes at rapp på norsk lå så jævla døft. Jeg syntes alle de som holdt på med det hørtes ut som Øystein Sunde med hiphop-tromer.
Men så ga igjen Gunnar Greve, han får mye skjatt i dag, han ga meg en promo, en svensk rapper sin...
Han har gitt ut masse. Han har vært på engelsk, men han har også vært på svensk. Og så fikk jeg en skive av han, og jeg bare, å fy faen, det her er dritsvett. Så jeg bare, ok, jeg kan prøve da. Men så som svenske Petter og sånn, begynte du ganske tidlig med å rappe på svensk da? Veldig. Han var en stor inspirasjonskilde. Jeg jobber jo mye med en del av produsentene hans. Men jeg husker enda først da jeg så den videoen, jeg bare, å.
De får det til å låte født i Sverige. Ja, de gjør det. Men svenskene er rå da. Jeg vet vi skal egentlig hate på dem, men jeg får det ikke helt til. Nei, svenskene har alltid vært litt foran oss da. Ja, det er jo det. Vi har jo på en måte alltid vært litt sånn lillebror, føler jeg. Ja.
Det er noe med at svensk høres litt så grover ut, kanskje. At det er noe med norsk. Vi synger jo litt når vi snakker. Det er veldig, veldig svingende. Hvis du hører svenske, og du prøver å fortelle deg hvordan de mener nordmenn høres ut, så er det jo ikke et kompliment. Og det var det jeg egentlig følte med norsk rap da, i gamle dager. At det hørte sånn ut. Så du må liksom holde det nede, for at det skal holdes kult, på en måte. Være mer monotont.
Ja, jeg husker jo, for du startet jo i Paperboys. Jeg var jo blodfan av Paperboys. Det skulle tatt med det, for jeg har jo den gamle skiva som jeg kjøpte i 2002, som jeg brukte sparepengene mine på å kjøpe. Den er slitt til CD-kort. Fy faen, jeg har med det. Takk skal du ha. Det er gøy. Det var jo der alt startet. Det forandret livet mitt, den skiva der også. Ja, det gjorde det. Jeg husker vi hørte på det alltid i bilen.
Det er så sjukt å tenke på at jeg husker jeg kjøpte den, at det var en CD, at man hørte på det på stereoanlegg. Føler du deg litt gammel når jeg sier det? Ja, jeg gjør jo, jeg føler meg gammel på generell basis, jeg er jo klar over at det er... Ja, nei, tidene forandrer seg, altså det er jo... Man kan jo si det er veldig bra, nå er jo man jo tilgang på annen musikk i verden i telefonen sin, så...
Men ja, det var annerledes. Folk brydde seg mer da. Det var en større mission å kjøpe. Hvis du gikk og kjøpte en CD, måtte du ut med 150 spenn, eller hva faen det kostet. Det var mye penger da. Ja, mens nå er det liksom bare, nå er jo alt der, så nå gidder folk bare å høre de første 11 sekundene. Så bare, hvis det ikke dropper sitt, så er jeg ikke med. Det må jo være mye vanskeligere å lage musikk da.
Altså det var jo vanskelig før også, for da var det jo ikke så mange som drev med det. Ikke sant? Det er liksom både og. Nå har du muligheten på grunn av at man har internett, sånn at man er tilgjengelig for alle, men det er jo vanskeligere å bryte lydmuren da. De sier det sleppes hundre tusen låter på Spotify hver eneste dag. Ja.
Og så er det bare 50 plasser på topp 50, sånn at det er jævlig vanskelig å bryte lydmulen. Og veldig mange blir jo store på TikTok og sånn, og de legger ut sound der da. Er det ikke sant? Har du brukt sosiale medier til å prøve å nå ut? Nei, jeg er forferdelig dårlig på det til alle jeg jobber med sin store forargelse, men jeg er...
Jeg føler at hvis jeg skal begynne å danse på TikTok og sånn at det blir så gjennomskubart at folk bare hei, hvor desperate er du liksom. Og så tenker jeg også litt sånn, det er mange som blir store på TikTok og det er dritfett. Det handler jo bare om å treffe publikum der hvor de er og den yngre generasjonen de kjenner seg på det formatet mye bedre. Men jeg tenker jo, det går jo også veldig mye fortere. Det er jo, de forsvinner mange av de forsvinner like fort som de kommer. Det gjør det jo.
Sånn har det jo fortsatt alltid vært da Man har ikke garantert noe langt liv i musikkbransjen Det har du klart da
Noen ganger så glimter jeg til. Ja, men du gjør det. Nå har du jo kommet med ny musikk, og du holder jo på en gang. Ja, jeg gjør det. Jeg har et album til i meg hvertfall, som jeg jobber med nå. Så får vi se. Men ja, jeg føler meg enormt privilegiert og takknemlig som har fått lov å leve av det her. De fleste som startet samtidig som meg har jo en vanlig jobb nå. Har du noen gang hatt en 94-jobb?
Ja, det har jeg. Men jeg gikk på... Når jeg jobbet på siste jobben jeg hadde, tror jeg jeg var på stress, så det var vel i 2000. Ja, det er sant, selvfølgelig. Så det er gode 25 år siden jeg har... Ikke siden jeg måtte stå opp tidlig, men siden jeg måtte gå til noe fast. Men jeg har det, jeg har jobbet i manpower, så jeg har skrapt mye i rust og jobbet på mye...
Byggeplasser, jeg har vært litt i Norsjøen. Jeg har hatt litt jobber, altså. Ja, det har du. Men det frister ikke noe sånn voldsomt. Når du først har begynt med å ikke ha en sånn, i hvert fall kontorjobb og sånn, så tror jeg det er veldig vanskelig å komme inn igjen i det. Ja, det hadde nok vært en utfordring, men man vet aldri. Jeg forandrer meg hele tiden. Plutselig kanskje det hadde vært digg å sitte og styre på en dataskjerm. Jeg tror egentlig ikke det, men...
Jeg skal holde meg åpen. Jeg håper du løper musikk til det der ved deg. Så fett, takk. Alle har vært veldig fan av Barcelona-sangen, selvfølgelig. Og det var grunnen til at jeg flyttet til Barcelona, faktisk, etter jeg hørte den sangen her. Er det sant? Shit, så fett. Jeg og Chave, når vi skrev den, så hadde vi aldri vært i Barcelona. Nei! Det er sant, jeg lover. Men jeg hadde min aller beste venn. Det er sykt, jeg hørte. Første gang vi var i Barcelona, var når vi var og filmet musikkvideoen til Barcelona. Nei! Jeg lover. Nei!
Min gode venn Tom Gregersen, som jeg har vokst opp sammen siden 4. klasse eller noe Han flyttet til Barcelona, så når han kom hjem til den leiligheten jeg bodde i, hvor Chava også var mye Så fortalte han så masse om Barcelona, og vi bare, åh, høres ut som verdens første T-Shirt Chava vil lage en låt om det Så det er bare juksa sammen, jeg har sånn retning, du må dit og til høyre, alt er bare tull
Det er veldig gøy. Jeg husker jeg så den musikkvideoen når jeg drev å maste på foreldrene mine da jeg var ganske ung da.
at jeg ville til Barcelona, liksom vi skal dit. Og jeg dro dit, og jeg ble jo helt forelsket i byen, og senere så flyttet jeg dit, ble forelsket av en skaterdude som bodde der. Åh, så fett! Åh, S1DES, ja, men det må til da. Ja, sånn knust hjertet mitt, og alt gikk til helvete, men fortsatt så er det min favorittby da, det er mye på grunn av den låta der. Jeg er helt enig, altså det er en av jeg sikkert, etter den første gangen, så har jeg, jeg tror jeg har vært der sikkert 20 ganger siden, han kompisen min har en sånn oljetur, vi stikker ned der og
Han har bodd der i 3-4 år Han har møtt kona si der Som er kubaner Så vi har masse venner i Barcelona Det er verdens første bryst Så han har ikke vært der enda bare? Jo, han var med i første video Han har vært der et par ganger til tror jeg Men hvor bodde du i Barcelona? Jeg bodde i Raval Ola
Det er huden. Det er veldig gøy, for jeg var der senere. Jeg bodde der når jeg var 23, og så var jeg der nå for litt siden. Og da skulle jeg få noen tips om restauranter og sånn. Jeg husker en eneste sa sånn, hva enn du gjør, du må holde deg langt under av alt. Det er litt
Svar lydekortet blir knivstukket hvis du drar dit. Jeg var sånn, hei, jeg bodde der. Ja, men det er jo et belastet område. Jeg har vært der en del selv, altså jeg har aldri blitt knivstukket. Det spør seg hvordan man går kledd og hvordan man oppfører seg, tenker jeg da. Men det vil jo, hvis folk kommer til Oslo, så vil man ikke finne på å dra til Grønland, der er det livsferdig. Grønland er en liten spot, det er det fetteste stedet i Oslo. Så det er bare, shit, hvor lenge var det der da? Det var bare et år da.
Men det eneste jeg gjorde var å prøve å bli skater. Fikk du ikke til? Nei, jeg fikk jo ikke til det. Det er vanskelig da. Det er dritvanskelig. Men man kan jo liksom adoptere livsstilen og klestilen lenge før man får til triksa, så det ser i hvert fall fett ut. Ja, det gjorde jeg da. Jeg så fettet i et år, det var det jeg gjorde egentlig. Jeg prøvde å lære meg spansk og sånn da. Ja, hvordan gikk det? Nei, jeg klarte jo det da, men det er allerede ti år siden. Man glemmer det hvis man ikke opprettholder det.
Use it or lose it, sier boligerne, og det er jeg inne på nå. Det er det også. Men et annet sted som jeg skjønte at vi begge elsker, det er også Bali. Bali er jo, for meg så er det hjemme på mange måter. Jeg har jo bodd der 12-13 år siden vi flyttet dit første gang. Eller vi flyttet dit. Og jeg driver jo pendler frem og tilbake, så jeg sitter nå og teller dager, for nå har jeg vært hjemme i Norge i tre måneder. Det tror jeg er det lengste jeg har vært her på...
For jeg pleier å ha det litt kortere intervaller, og så skal jeg være her en måned til. Men Bali er paradis. Hvor lenge er det siden du har vært her, da? Jeg var der rett før jeg ble gravid, og det var noe av det verste med å skulle bli gravid og få barn. Nå er det lenge til jeg kanskje kan dra dit igjen. Det er ikke noen regel på at du ikke kan reise når du har barn, men det er en jævlig lang flytur, så jeg visste at det blir jo en stund til. Altså, er livet bare helt annerledes? Du kan godt dra til Bali med barn, men mange av de tingene man kanskje hadde hatt lyst til å gjøre, kan man jo ikke. Eller,
På Bali er det jo veldig greit, for det er veldig lett å få noen til å passe barna dine. Det er liksom sånn arbeidskraft, det er ganske billig der. Men rett før du blir avvid, så det er ikke så lenge siden da. Neida, bare rett før pandemien og rett etter pandemien var vel det siste jeg var der da. Du vil nok mest sannsynlig kanskje ikke kjenne deg igjen nå. Det er helt klart.
Ikke? Det har tatt sånn av, det er så mye bygging, og jeg kan jo liksom ikke klage på det, for jeg er jo en del av problemet. Jeg har bygd meg hus der, og jeg har business der, og sånn jeg også. Men ja, det har liksom, spesielt etter pandemien, for da skjønte folk at det liksom drev og gikk an å være sånn såkalt digital nomad, som det er så glad jeg sier, at de sitter og jobber på
online. Så det er, ja, det har tatt helt av, men jeg synes jo fortsatt det er helt magisk. Jeg synes jo balinesere er blant de fetteste folkene jeg noen gang har møtt. Så er det bare et eller annet med...
Når jeg kjører rundt der og sitter på skutt, hvis jeg ser på en balinese, så smiler den uansett. Og det er liksom det der, når du ser trynet til folk åpne seg som sånn blomster, jeg blir varm i hjertet. Det er veldig kontrastig normen, dessverre. Veldig, og jeg driver jo med det ennå. Når jeg kommer, så driver jeg og smiler til folk, og folk bare, wow, hva er det?
problemet ditt, kompis, å bare holde på med væska og bare krysse gata, sånn, jeg bare prøvde bare å være grei. Ja, men det er skit, man kopierer jo litt den livsstilen når man er der nede, og så kommer man hjem og så tenker man at man skal være sånn, og så bare, nei, faen, det funker jo ikke her, nei. Det er ikke alt som er overførbart, nei, det er ikke det, men nå om sommeren så føler jeg at nordmenn mye
Det er mye mer sånn som når det har vært 30 grader i Oslo, så er jo folk mye mer jollig. Kommer ut av skallet sitt da. Bikini på kopen og liksom sånn der. Det er sant. Så det har jo en del med klima å gjøre, vi antar. Men vi er jo litt mer lukka kanskje, nordmenn. Ja, men det er jo som du sier det med klima, at det er jo ikke rart i november hvor det er helt steinmørkt og det er kaldt og man sitter mye bare hjemme i leiligheten sin liksom, at det er...
Du går ikke ut og smiler og sier hei til alle da? Nei, det koster litt. Hvis du skal på jobb, du våkner opp, så er det mørkt. Når du kommer hjem fra jobb, så er det mørkt, og det er kaldt. Jeg så en eller annen amerikaner på Instagram forleden her, som bare har bodd i Norge noen stunder, og jeg bare skjønner ikke. Det er så kjipt her i åtte måneder. Og med en gang det blir fint, så stikker dere
på ferie, hva er problemet deres? Ja, det er ikke det. Men det går vel, vi har vel ikke så tillit til at det blir bra vær her, det er litt den der vi er sånn, det kommer ikke til å bli noe fett sommer vi drar til Malaga i stedet for. Ja.
Ukens annonsør er Mensentruser fra Female Engineering, et svensk femtekkmerke fra Lindex. Dette hørtes kanskje litt komplisert ut, men poenget er at det ikke er det. Det skal faktisk gjøre livet ditt mye enklere, og det synes jeg at det gjør, fordi det er noen superkomfortable truser som har en dritsmart teknologi med tre aktive lag som absorberer like mye som fem tamponger.
Det er mye blod det. Det ser ut som helt vanlige truser, og det er ikke bare sånn skjerringtruser. De finnes i mange forskjellige farger og modeller, både G-string og bestemor hvis du liker det da. Og de har også mange stølser på hvor mye beskyttelse du ønsker å ha.
Så ja, jeg er egentlig helt ferdig med bind og tamponger fra nå, kjenner jeg. Rest in peace til det. Så hvis du også vil gå inn i høst med litt nye rutiner, ta på deg mensen trusene, varme opp varmeflaska, få på noe sjokkis, legge deg på sofaen og gi deg selv litt slakk, tenker jeg. Det er helt ok å være litt frynsete når man har mensen. Og hvis du blir litt nysgjerrig på å teste det nå, så går du inn på lindex.com, og jeg tipper at du aldri kommer til å gå tilbake til gamle rutiner.
Jeg er Charissa, og mine anbefalinger til alle entreprenører er å starte med Shopify. Jeg bruker Shopify siden den første dagen, og plattformen gjør meg aldri problemer. Jeg har mange problemer, men plattformen er aldri en av dem. Jeg har følelsen at Shopify optimerer kontinuerlig. Alt er super enkelt, integrert og verlinkt. Og tiden og det penger jeg sparer, kan jeg investere andre veier. Først og fremst i voksen.
Men du har jo også sønnen din som jeg har forstått, han bor der nede? Han bor der, ja. Har han noen gang bodd i Norge? Ja, han bodde der til han var seks, så han har gått i barnehage og sånt i Norge, så han er her jo mye, han var her nå bare for noen måneder siden. Hvor gammel er han blitt nå?
Han blir 18 til neste år. Ja, det er ikke noen barn lenger det. Nei, han er ikke det. Det er helt klart. Jeg sendte han en melding i foregår, så jeg bare, hva skjer her? Jakarta. Jeg bare, hva faen, hva gjør du i Jakarta? Nei, sånne kompiser og henger ute. Såpass. Ja, men han er stor nå. Det skjedde etter han. Han var vel 15, og han fant ut at han kunne fly til Norge alene. Så var jeg sånn, hvordan var det? Var det stress? Så ba, fy faen, så digg. Jeg vil aldri fly med dere igjen. Nei.
Han likte bare å være alene og skille og ikke råde seg til dere. Ikke sant? Han har jo reist mye hele livet, så flyplasser er ikke noe som skremmer han så mye. Det er en lang tur, da. Men man føler seg vel litt voksen, kanskje, når man kan fly alene. Det er deilig, da. Den der føler man seg uavhengig. Jeg tror det er sunt for selvtilliten og mestringsfølelsen. Men han vil ikke til Norge, eller?
Nei, jeg tror ikke det. Vi snakker litt om det. Kanskje heller vil Taustral... Alle kopisten hans er jo fra verden. Hele verden. Han er liksom...
Men ja, han er ikke så fristet av Norge. Det er sjukt at han bor nærmere Australia enn Norge. Det sier jo hvor langt borte han er fra da. Ja, det er ikke rett bort i svinget der. Men får du litt angstfølelse av at han er så langt borte? Sånn når han var liten, for eksempel? Det vanskeligste med alt er jo det der at man er så mye borte. At man er så langt unna. Hvis det er noe som skjer, så kan man liksom ikke bare...
Pappa, kan du komme? Ja, klart det. Ta meg bare en uke. Men jeg vet jo at han har et veldig bra liv der. Vi har masse venner, vi har family der på en måte, og han har jo mammaen sin og de, så...
Så jeg vet at han har det bra, han koser seg, vi har jo facetime og sånn. Men det er klart, det er ikke bærkokk. Men hvilket språk er det, har han lært seg språket, eller snakker han engelsk mest der? Han snakker jo engelsk, han er mer komfortabel på engelsk, så han liker gjerne å snakke engelsk med meg også. Så vi driver og bytter og switcher litt, jeg er vel sånn bastard, sånn som jeg snakker med alle vennene mine her for så vidt. Men ja, han er jo veldig komfortabel, han begynte jo på engelsk skole i første klasse.
Så han er liksom mer Han er mer komfortabel på Men han snakker jo fint norsk også Og så snakker han indonesisk Han snakker tre språk? Ja, egentlig nesten fire for han snakker litt balinesisk også Men Men det skjer et eller annet Når du vokser opp med det på en måte Det er jo barn er litt mer Litt mer sånn mottakelige Eller de er ikke så redde for å dride seg ut Det er vel ofte det som kanskje er utrolig Ja, at Ja
Når man er voksen så er det så flaut å være dårlig på ting, vet du. At du bare, nei, jeg gidder ikke det, jeg gidder ikke det. Det var det jeg sleit på når jeg holdt på å lære meg spansk, at jeg forstod jævlig mye. Men hvis jeg tenkte sånn, åh, jeg vet ikke helt hvordan jeg formulerer det perfekt tilbake, så da bare holder jeg kjeft og liksom begynner å snakke engelsk i stedet for, i stedet for å bare prøve da. Ikke sant.
Og så mest sannsynlig så forstår de hva jeg mener Selv om jeg bøyer i den setningen litt feil Ikke sant, og så tror jeg ofte de setter pris på det Det er litt sånn, er det sånn Spanioler Er ikke noe glad i engelsktalende folk De kan jo ikke ofte ta taxi der Can you drive me? No Det er litt sånn franskmennene Som bare nekter å lære seg engelsk Så jeg tror de synes det er stas Men det er jo veldig Det er kanskje det som har vært det største gjennombruddet For meg, er at jeg har begynt å gi meg med faen At jeg bare ikke er
Begynne på indonesisk, og hvis jeg ikke skjønner det, så be jeg de si det igjen. Men at man ikke er så redd for å prøve, for hvis det er typisk i livet, vent på at alt skal bli perfekt. Jeg skal ikke få barn, for jeg er rik. Alt er bare tull. Det kommer til å bli et helvete uansett. Så det er liksom greit å bare kaste seg ut i det. Den ideen om at alt skal være perfekt før vi begynner, den er ikke bærekraftig.
Du var jo ganske ung når du fikk barn, var det ikke det? Nei, ikke det helt tatt. Og det tror jeg er gudslykke, for hadde jeg fått barn da jeg var ung, så hadde jeg ikke fått ut i det helt tatt. Jeg er så alt...
Kanskje jeg bare tenker at du er yngre enn du er. Ja, jeg har fått arvet mine fars gode gener, men jeg begynner å bli en voksen mann. Men nei, jeg tror jeg var veldig tredje når jeg fikk barn. Det er snittet, egentlig. Det er hverken ungt eller gammelt, på en måte. Jeg tror det var litt sånn lurt. Jeg er skikkelig imponert over folk som får barn som ung. Jeg vet ikke, jeg levde av å være musiker.
som jo er en veldig egoistisk greie, eller er veldig meg, meg, meg da. Da sitter jeg og tenker, det er mine ideer, mine tanker, mine melodier, liksom. Det er et veldig sånn egodrevet greie, og...
Og det å ha barn handler jo veldig litt om ego. Det er første du må lære fra. Det der må du bare legge fra deg. Det handler ikke om deg lenger nå. Var ikke det en veldig kontrast for deg? Brutalt. Veldig brutalt. Men også godt litt godt, eller? Synt. Man må jo det. Det er der gleden og det vakre i livet ligger, på en måte. Det der å kunne være...
jeg hater ikke å finne det norske ordet, men selfless, og det å være mer opptatt av andres glede og bry seg om ting, jeg tror det er veldig bra. Ja, nei, det er det beste som har skjedd, det er jeg knuller på. Ja, det er det? Ja, garanter. Har du noen gang angret deg på at du ikke fikk masse barn?
Jeg skulle gjerne, jeg vet ikke om jeg angrer av, men... Du kan jo få flere barn ut av det, du er mann, du kan få barn til det. Jeg har jo en far, jeg har en lillesøster som er 30 år yngre enn meg, så... Det er fullt mulig. Men det virker litt slitsomt da, å få barn når du begynner å bygge over 40.
og begynne å være våken på netten og bytte bleier og sånn. Det er virkelig brutalt. Du sier at det er tøft å få barn når man er ung, men jeg tror det er ganske tøft å få barn når du er eldre også. Ja, det er nok det. Men samtidig, jeg tenker at det er kanskje litt lettere å sette seg selv til side når man er eldre. Det er liksom sånn der...
å være våkne om natta og sånne ting selvfølgelig, jeg liker å sove men jeg tenker jo at det er noe som men ja, både og tenker jeg at det kan være veldig deilig for man er mye roligere i livet man er mer avslappet, man er tryggere i seg selv og man er ikke så frinset og
lett å jage opp men man er vel kanskje også litt mer satt i rutinene sine ja, kanskje noen jeg kommer aldri inn i rutiner, føler jeg men gjør det noe da? nei, det gjør egentlig ikke det, jeg har jo følt meg litt sånn tvunget til det nå, hvertfall i perioden jeg har et lite barn da
Som er veldig uvan, for jeg har aldri hatt rutiner i livet noen gang. Så jeg kjenner jo at det er bra for meg. Litt sunt, ja. Det er greit å ha noen rammer. Jeg kjente jo også litt på det der når jeg fikk barna. For jeg hadde jo ikke vært på en måte en del av samfunnet. For jeg står opp når jeg vil, jeg gjør det jeg vil. Jeg er i studio, jeg holder på med de tingene jeg gjør.
Jeg kan drikke når jeg er på jobb, liksom. Så ble det litt sånn, shit, hvis jeg skulle kunne lære et annet menneske om hvordan samfunnet fungerer, så er jeg nesten nødt til å melde meg på. Sånn sett, så var det litt sånn der. Men jeg tror også det var sunt, det, altså. Men jeg kunne jo ikke være like sånn egoistisk. Jeg kan ikke bare være borte like mye, og nå har jeg hatt en...
enormt forståelsesfullt barnebord, så det hjelper jo. Men det er klart, man må jo det. Hvis du liksom vil være til stede i livet til disse små barna, så må du være der når de er våkne og til stede. Men det var også litt sånn, når jeg hadde for eksempel et veldig lite barn, når han var helt liten, så var det litt sånn, ok, men jeg trenger ikke å være noe sted klokka 9 om morgenen, så da, jeg kan stå opp 5, og jeg kan bruke den morgenen, og jeg kan liksom...
Så det går jo begge veier. De står jo opp tidlig, de. Ja, ikke sant? Jeg husker at du følte deg liksom ung når du ble pappa da, selv om du var 30. Jeg var glad for å få barn. Jeg synes det var helt magisk. Det var liksom sånn, ikke det at det ikke er brutalt, man møter seg selv i døra mye. Man blir jo konfrontert med mye av liksom...
hvem man er på en måte da. Man har masse sånne ideer om sånn og sånn er da, så plutselig kommer en kid og sier, hvorfor det? Så bare, hmm, det er fordi fatteren sa det. Det er ikke sikkert at det er sant i det hele tatt. Sånn sett så, som Admiral B. sa, you don't teach the youth, the youth teach you. Og det er jo litt, jeg føler jo det er ingenting jeg har lært mer av enn å være far. På godt og vondt. Jeg synes det er brutalt. Jeg er jo en sensitiv fyr, så jeg er opptatt av disse tingene.
arrene vi lager i de vi er mest glad i. Som jeg synes kan være jævlig krevende, men jeg tror...
Jeg tror ikke det er noe vei ut nå. Nei. Også de med perfekte foreldre blir traumatiserte på et eller annet vis. De blir traumatisert uansett, føler jeg. Men det er litt det da, for når du er liten og du er liksom, når man er et lite barn og prøver å tilpasse seg verden, så handler det liksom bare er jeg trygg eller er jeg utrygg, og hvordan skal jeg passe inn i denne konstellasjonen her, og
hvordan er de personene rundt meg. Så det er liksom da man lærer hvordan man skal fungere i en verden med flere mennesker. Men ja, jeg tror det går ikke an å ikke bli traumatisert. Er du tre så oppleves ting voldsomt, og det kommer litt an på hva slags...
personlighet man har og alt så ja, jeg tror det er vanskelig for foreldre å gjøre ting helt perfekt det går liksom ikke det er ikke mulig du kan overbeskytte de du kan gi de for mye space mellom ting er sikkert feil det er bare sånn ikke sant? ja, det er jeg tror det men jeg så det jeg tror du har helt rett jeg så en fyr det er en fyr som heter Gabor Matetran heter han magisk mann
Men han fortalte i hvert fall en gang om en sånn der, de hadde testet, eller de hadde følt da, masse, masse barn, tusenvis av barn i over 30 år, og så litt sånn sånn der med jevne mellomrom. Og da liksom hadde de sett noen var hvor mødrene var veldig sånn der overbeskyttende, og så er det noen som hadde kalde mødre, og noen superstreng, og så var det noen som var sånn veldig overrøstende med kjærlighet.
Og de fant ut i ettertid at liksom de som hadde gjort det best var blant de som hadde blitt overrøst med kjærlighet. Så jeg tror ikke det går an å elske barnet sitt for mye.
Nei Det tror jeg ikke er mulig Men selvfølgelig det går an å sy puter under armen på dem Og aldri la dem oppleve vonde ting Ikke sant? Sånn overbeskyttende, nei det må de ikke Men det er ikke nødvendigvis kjærlighet heller Det er jo det Men det er fryktbasert kjærlighet For det er en veldig fin scene I den Finding Nemo Når de er fanget inn i den valen Så sier han jeg har lov til at ingenting skal skje Han nå
Og så sier hun til henne bare, why would you say that? Then nothing is going to happen to him. Og det er jo et poeng, ikke sant? Livet er jo...
Livet er jo... Det er ikke bare de fine dagene. Den der ideen om at livet skal være smertefritt og at vi skal unngå lidelse, tror jeg ikke nødvendigvis... Det er ikke det du lærer av. Hvis du skal tenke tilbake på livet ditt, så tenker du veldig sjelden på de der tirsdagene hvor det ikke skjedde en dritt. Jeg stod opp tidlig og gikk og la meg tidlig og spiste en salat og trente. Det er liksom... Det er ingen som er på å høre om dette. Det er jo de...
utfordrende tingene man går gjennom når man kommer ut på andre siden. Det er på en måte karakterbygges, da. Og jeg vet ikke om man ordentlig klarer å kjenne på den der genuine lykkefølelsen heller, uten å ha kjent på det å være veldig nede og lei deg av det, da. Nei, det blir ikke noe... Det er jævlig klisjø å si, men det blir ikke noe lys uten mørke. Hvis du liksom fjerner bort alt det... Fjerner alt det vonde i livet, så tror jeg ikke det er sånn at da går vi rundt i sånn ekstasyrus hele tiden. Jeg tror ikke... Nei, jeg har tenkt noen ganger på det, om man hadde det. Hvis man
Hvis man aldri opplever noe dritt, er man bare sånn lykkeglad hele tiden. Men jeg tror ikke du, jeg tror du blir mer flat, egentlig. Det tror jeg jo. Og så tror jeg jo mye, hva man opplever handler mye veldig om hvordan du velger å ramme din, og hva du sier, ikke sant? For det er mange som leiter etter problemer, alt er dritt. Å, fy faen, det regner. Å, fy faen, bussen kommer ikke. Så hvis du leiter etter problemer, så finner du problemer, og da er livet...
livet kan være nitrist. Og så er det noen folk som er dritflinke til å bare være positive, og bare, å ja faen, så dumt bussen kommer ikke. Ja, ja, ja, men da står jeg ikke sånn. Som klarer å ramme inn ting som skjer i
et positivt lys, da. Jeg tror mange ler av oss nordmenn som på en måte egentlig har det så jævlig godt. At våres problemer er egentlig ikke problemer, ikke sant? Og verden nå for tiden er jo ganske sånn fin påminnelse på meg at vi har ikke så verst her oppe. Men vi har jo også bare det livet vi har. Vi har liksom den der du er den eneste personen som alltid må være sammen med deg. Uansett hva som du opplever er liksom alt blir formet etter...
Etter ditt eget perspektiv da Så er man lei seg Så er man lei seg Sånn er det liksom bare Det er en del av den menneskelige opplevelsen Hvis du går og liger med noen andre så gjør det vondt Uansett om du har 300 milliarder på konto eller ikke Sånn at liksom Så livet er livet uansett Men når det er sagt så er det liksom
Vi har det jo jævlig godt her. Ja, vi har det. Men jeg har hørt noe om at du har ikke vokst opp hele livet ditt i Norge. Du har bodd litt sånn i utlandet. Ja, jeg flyttet til Zambia første gang rett før jeg ble tre. Og så var jeg der til jeg var nesten syv. Og så flyttet vi ut til Oppegård utenfor Oslo. Så gikk jeg barneskolen der. Og så flyttet jeg til Tanzania. Så gikk jeg ungdomsskolen der. Ja.
Ja, så jeg har bodd litt sånn rundt omkring. Foreldre som var noe... De jobber og jobber i noe som heter Norad, som er liksom det...
U-hjelpsprogrammen til den norske staten. Eller i U-hjelpsavdelingen. Nå er det en del av utenriksdepartementet. Så jeg jobber på ambassader rundt omkring. Ja, ikke sant? Fatteren ble så glad i Afrika, og de ble det de også. De bare ville tilbake. Har du vært der senere i voksne alder? Ja, jeg har vært der ganske mye, for både muteren og fatteren har vært
vært og jobbet i forskjellige land i Afrika i ettertid. Og jeg har vært spesielt i Tanzania, hvor jeg var 13 til jeg var nesten 16. Der har både mutteren og fatteren jobbet i ettertid, så det har vært mye, også sammen med sønnen min. Ja, det var det. Ja, og det er et av mine forutsetninger. Han har fått fortet mye rundt, da. Han, ja. Han har vært og fikset...
Han stempelet ut passet sitt før han var fem, tror jeg. Han har fått sett seg om han, altså. Men har det gjort mye med han at han har fått en slags selvtillit på det? Han må jo tilpasse seg mennesker på en annen måte enn de som bare bor et sted.
Jeg tror jo, det har sikkert både vært veldig sånn der utfordrende, jeg har jo masse familie her som man er glad i, og to ganger i året så må du jo reise fra de, eller hver gang vi kommer hjem, også er det jo, jeg har jo reist mye, så det blir jævlig mye avskeder, så det er veldig mye, det er masse utfordringer med det å skulle liksom bo på andre siden av julkloden. Men jeg tror jo, også hvertfall som jeg kjenner for min egen del, det der å bare få et annet perspektiv, og se at, jeg tror
Jeg tror at hvis du liksom vokser opp et eller annet sted da, i Norge for eksempel, og du aldri er utenfor det, kanskje bare en tur til Danmark, så har man jo en sånn veldig tydelig idé på at sånn her gjør man det, og det her er den riktige måten å gjøre det på. Så hvis du reiser rundt i verden, så bare, det er jævlig mange måter å gjøre ting på. Du trenger bare å dra ned til Spania, for de er liksom, shit, spiser middag klokka ti på kvelden, hva er det du driver med liksom, men
Så det er veldig mange måter å være til stede i livet på, og jeg tror jo større forståelse du har for det, jo bedre rustet er man til...
et liv i verden. Jeg tror man kan nesten bli litt sånn, altså selvfølgelig handler det mye om økonomi og hva man prioriterer å reise og sånn, men jeg tror man kan bli litt sånn trangsynt av å liksom ikke se noe av verden nå. Og det er jo, det er det vi har vokst opp med, og det er det vi er vant med, som er trygt i alle grader liksom. Det betyr at hvis du vokser opp i et hjem med masse konflikt og skriking, så er det det som blir trygt. Det er mer vanlig og normalt og tryggere for deg enn å
være i et hjem hvor folk snakker hyggelig til hverandre det kan være ganske sjokkerende det er ikke det skjult at man tar med seg det? det vi er vant til er det som kjennes trygt det er det som er en arbeidssystem at man har koblet seg inn på at det er det her som er normalen det er det her vi gjenkjenner som kjærlighet så da søker man de tingene og det er helt gærent det viser jo at hjernen vår er veldig tilpassningsdyktig ja
Nå er det noen som velger å bryte helt, som vil bli helt motsatt av foreldrene sine, for eksempel. Jeg tror det er derfor når folk får barn, så får de ofte et mye større forståelse for sine egne foreldre. Sånn fatter han liksom, hva er det han er så sur og stresset på det der? Så bare, å, det er fordi han var glad i meg. Han var ikke hyppet at jeg skulle ha det vondt. Og så kan man jo, jeg hadde kanskje sagt det på en annen måte. Så må man se de generasjonene, hvem er det som har lært disse...
Fedrene våre, fatteren min, begynner å bli ganske gammel. Tenk den tiden han har vokst opp i. Jeg tror ikke faren hans gikk og sa jeg elsker deg hele tiden. Det er ikke sånn at gamle menn på 70-tallet i Norge gikk rundt og overøste seg med kjærlighet. Det betyr ikke at de ikke har kjærlighet i seg, det betyr bare at de ikke har det språket. De vet ikke hvordan de skal gjøre det. Det var mye tydeligere kjønnsroller og alt sånt. Morat er ungen og så er jeg på jobb.
Så det er litt det der vi på en måte utvikler oss i takt med verden. Verden går jo videre på en måte. Tenker jo mye på det der i forhold til at når man er en familie så er man en konstellasjon der hvor det er mor og far og ett eller to barn eller whatever. Det er jo en egen trygg ramme hvor alle har sin plass og sånn. Det er viktig å vite at mamma er den i den rollen. Men jeg tror det er ganske synd for barna å få se hvem foreldrene er
utenfor den der greia at det er inn sånn, shit, mamma har et liv hun også, shit, hun har venner hun liker å henge med og hun liker å synes det er koselig å drikke vin og liksom sånn at de får se at man er folk da, at det finnes mamma har en annen jobb i livet som ikke bare er å være mammaen min og det tenker jeg er en sånn der
Det er ganske greit lærdom å få med seg. Jeg tenker det kan være sunt å se. Sånn som med Søndjøns, har han vært med på tour og sånn? Ja, han har vært med på mye. Det ble slutt mellom meg og moren midt når jeg hadde en sånn enorm karriereopptur, så jeg spilte vel...
Jeg tror jeg spurte 180 konserter på åtte måneder, så det er da basically hver tredje dag i åtte måneder. Og så var det 50-50. Så da var det litt sånn, ja, men jeg har ikke noe valg, så da hadde vi en barnevakt, så jeg bare, ok. Men 50-50, bodde hun i Bali da? Nei, da bodde hun i Norge, bodde i den leiligheten, og så leide jeg meg inn på et hotell i...
100 meter nedi gata på Gabels Hotel der jeg bodde et halvt år. Det var jævlig deilig når han skulle i barnehagen og du skulle bare lage matpakke til så er det sånn hotellfrokost og bare jeg vil ha eggerøre og liksom sånn er det så sånn sett så var det jævlig praktisk. Men da hadde jeg bare med meg en barnevakt og så reiste vi bare
Da var han vel fire eller noe, kanskje? Fire-fem. Så det var heftig for ham det, men samtidig har han fått sett meg. Han har vært i kirken et flere ganger. Det er jo gøy for han å oppleve det også, tror du ikke? Jo da. Jeg tror han synes det er stas. Jeg spør om han vil være med nå, så vil han ikke det. Så det er greit at han tok det da, når han ikke hadde noe valg. Men konseptet her er jo at jeg intervjuer de kuleste foreldrene jeg vet om. Tror du han synes at du er...
Norge skulle det? Nei, ikke det helt klart. Vi har et veldig godt forhold, så nå som man begynner å bli eldre, sånn som jeg snakker med nå, så bare, hvordan er foreldrene hans? Nei, de er chill, sånn som dere sier. Så da tenker jeg liksom at det er et godt tegn. Men vi sto, jeg husker vi sto, vi var vel, det var i Doha, tror jeg, på en sånn buss hadde vi akkurat landet.
Vi flyer, så skal man ikke ta bussen til terminalen. Så er det en dame som kommer opp til meg og bare, så ser hun på han, og så sier hun, pappa din er jævlig kul. Så ser hun bare på henne, og så går hun og sier, voksne vet ikke en dritt. Det er kanskje du som ikke vet, men jeg er egentlig dritkul, skjønner du. Du vet hva en barnin er, eller? Men tror du at uansett hvor fet man er, så er man aldri kul nok for barnet sine, kanskje? De vil synes at du er
døll uansett? Det er litt sånn der, jeg tror det er litt naturens gang. Det handler jo litt om det, når de vokser opp og er små, så er vi så knyttet til foreldrene våre. De bestemmer alt for oss, de kjøper klærne til oss, de lager maten til oss, de gjør alt, og så på et eller annet tidspunkt så er det litt det der, ok, men nå vil jeg være mitt eget menneske. Og den eneste måten å være sitt eget menneske er å kutte over den navlestrengen og si at jeg vil ikke gjøre de tingene som du vil gjøre. Så jeg tenker jo det er fint at han har en far som er ustreit, for da kan han bli en...
Reiskadsfører, men jeg vet ikke om det kommer til å funke. For det blir jo på en måte å opprøre hans da. Og det er sikkert sunt for barna, det er bare brutalt for foreldrene. Ja, men det er jo... Jeg sa det her i en altpodcast, men jeg er så glad i den, for jeg så det på Instagram. Det å være foreldre er å lære de menneskene man ikke kan leve uten, hvordan de skal leve uten deg. Ja, ikke sant? Ja.
Og det er ganske trist. Ja, det er litt trist. Det er egentlig jævlig, jævlig synd. Eller brutalt, i hvert fall. Ja, det er brutalt. Men det er jo det man driver med. Man prøver å lære de opp til å bli selvstendige, divide mennesker, slik at de ikke har noe behov for oss lenger. Jeg er jo voksen, og jeg liker jo fortsatt å henge med myte.
jeg får jo masse kunnskap og kjærlighet og visdom fra dem da føler jeg at de har gjort noe riktig hvis du har lyst til å henge med foreldrene dine da føler jeg at du kan sjekke på at du har gjort noe riktig der er ikke jeg og Sennvin han er ikke så ja, men nå er han 18 år da jeg tror at nå som han er 18 så tror jeg ikke
Jeg tror jobben, den er gjort på mange måter, ikke at den er ferdig, men veldig mye av det der barneoppdragelsesgreiene jeg driver med, eller vi driver med, handler jo om de første fem, ti, tolv årene. Og så etter hvert så er det liksom, så jeg tror ikke det er noe på med å stå og skrike nå. Nei. Så jeg tror ikke det hjelper. Jeg tror jo, jeg er jo veldig opptatt, eller sånn, tenker mye på det der med barneoppdragelse, vi
Vi driver jo med enormt mye korrigering hele tiden. Nei, ikke gjør det. Ikke sånn at jeg sitter på, holdt jeg på å skryte meg og si at jeg sitter på trikken, men det er ikke noe jeg må trenger. Men liksom når man er i settinger da, på restauranter og sånn, hvis du hører på hvordan folk snakker til barna sine, og jeg mener ikke å si at de ikke er glad i det, men det handler veldig, nei, ikke gjør det. Stopp, slutt det, ikke sant? Og de beskjedene vi får jo de fra, som barn når du får de beskjedene hele tiden fra omverdenen, ikke vær sånn, ikke gjør det, ikke skrik, ikke slå barnet,
hvordan søstrene de ikke, ikke sant? Så blir det en sånn der, og det var noen som sa en gang, de hører ikke det du gjør er feil. De hører det er noe feil med meg.
Ikke vær sånn, ikke vær sånn. Det gjør at vi lager, vi blir på en måte, bygger opp til en sånn intern justis. Ikke gjør det, det er feil. Når du reagerer sånn, så kommer verden også. Og det er jo veldig mye av det, at vi driver bare å ikke, ikke, ikke, nei, nei, nei, nei, stopp, stopp, stopp. Jeg kjente på hva for en klump i magen du fortalte. Nå tenkte jeg sånn, hvor mange ganger sier jeg ikke til sønnen min? Sikkert hundre ganger for dagen.
hele tiden, og alle vi gjør det, og det handler jo ikke om... Det er fordi han gjør veldig mange ting som er irriterende, da. Ikke sant? Men de er jo små barn, ja, de har ikke noen begrensninger for det der, men så er vi voksne som har liv, som har vært på jobb, og som har ting, og som blir sliten, og som er liksom sånn...
Når man er sammen med barn på tre år, så enten kan vi komme ned på deres nivå, eller de kan komme opp til vårt. Og det er ikke så lett for en treåring å bli som en tredjeåring. Så derfor så må man liksom det, og det der er spennende da, mellom det der sånn, så blir det mye, det blir mye gnissninger. Det er brutalt, men liksom, det er sånn som vi snakker om traume for eksempel, da står en treåring og hopper opp i sofaen og bare faen ha.
Jeg er så glad. Jeg har det så jævlig fornøyd. Jeg skriker og herjer. Og så er det en foreldre som er sliten og har jobbet i ti timer og har ikke sovnet. Og er liksom sånn. Åh, slutt da. Hva er jeg brutta av? Og så lærer barnet en dag. Ok, når jeg har det sånn her. Når jeg kjenner på den enorme euforien. Shut the fuck up. Ikke vis det til verden. For da får du sånne responser fra de som skal være tryggheten din. Og da blir du sånn trist og enorm som ikke hilser på hverandre på gata. Yes.
Og sånn er det. Men hvis du tenker på hvordan vi snakker til oss selv, folk flest, så er vi jo ganske kjipe med oss selv. Åh, så dum du er, og så teit du er, og det der får jeg ikke til. Åh nei, nå dreiter jeg meg til en. Åh faen, jeg glemte matbakke. Hele tiden har vi en enorm fokus på alt vi ikke får til. Vi driver og disser hverandre. Vi disser oss selv hele tiden. Det er en sånn nettroll. Åh, så dum du er. Hvor kommer det fra? Det er ikke naturlig for et barn å si sånne ting. At liksom, faen så dum jeg er. Det får det fra noen ene.
Ja, det er dessverre foreldrene da. Det er jo det. Barn gjør ikke det du sier, de gjør det de gjør. Så hvis du sier til et barn at du må huske å være grei med alle damene, og så sitter du i bilen hver gang, så får du faen av kjerring, typisk gjerrig, ikke sant? Han kommer ikke til å tenke at han skal være grei med jentene. Han hører på at du sitter der og kjefter, og faen, det er så mye idioter i trafikken. Ja, det er jo samme som at ingen barn er rasister. De hører på foreldrene sitt og snakker dritt, og ser på TV-en og kommer med fordommer, og så tenker de, ja, men barna forstår ikke det, ja, men de...
plukke opp ting. Forstår alt. Barn får med seg så mye at det er helt lettest. De har liksom vært rundt oss siden de var født. De har kjent på energien vår, lukten vår, hvordan vi reagerer. Barn kan alt om oss. De vet mye mer om oss enn vi vet om oss selv, ofte. Sånn at, nei, det er brutalt å være foreldre. Det er heftig. Har du noen perioder hvor du neste søndag har angret deg på at du fikk barn? Nei, det har jeg faktisk aldri. Øh,
Men jeg angrer på mye jeg har gjort. Eller at jeg fikk barn. Jeg angrer på mye oppførsel. Så kan man se tilbake, hvis du prøver å se det med litt reuset, så bare, ja, men det var jo fordi jeg var stresset, eller jeg ville det, eller jeg ville, ikke sant? Who the fuck cares? Da...
Det har ikke noe å si om intensjonene dine, hva er det det heter? Veien til helvete er brolagt med gode intensjoner. Og det er jo litt av greia, men det er jo også reisen. Det er det vi driver med. Vi skal lære noe her. Men få barn har jeg aldri angret på, men jeg har hatt
Jeg hadde det som for eksempel, den første gang vi var i Thailand, som familie, så var jeg besøkt av en kompis som bor der, og da husker jeg når han satt i bilen, og vi satt i baksettet og tenkte, det er skitt sånn som han lever, sånn kan jeg aldri ha det. Nå har jeg fått barn, og jeg kan ikke drive og flytte til utlandet, for det gikk jo bare tre år siden jeg flyttet av utlandet, så jeg visste jo ikke hva jeg pratet om da, eller? Men småbarnsprodusforma er veldig begrenset.
men nei, og dette er en grunn til at det heter sånn fødselsdepresjon nå. Hva skjedde? Hva er livet mitt? Det handler ikke om meg lenger. Skal jeg aldri få ha venneturene mine? Skal jeg aldri få gjøre de tingene? Er jeg nå tjeneren til den der lille klumpen som ligger der og skriker? Og det er brutalt, men det tror jeg på en måte er naturens måte å riste oss litt sånn bare, hei, det her er seriøst. Don't fuck this up. For det er jo...
Den følelsen som gjør at nå er jobben min å ta vare på det mennesket, for det er ikke stant å ta vare på seg selv. Jeg tror det er greit at vi tar den på alvor. At man liksom bare... For det er jo mange som er helt husløse. Setter en barnesitt i bilen og sånn, så det er for å bare bare drive med. Så det er nok litt sunt det der, men det føles også brutalt.
jeg tror liksom de i hvert fall de tre første årene er litt sånn unntaket tilstand at man må huske det da for jeg har jo også hatt sånne perioder som heldigvis er på en måte det er jo øyeblikk men så forsvinner det igjen sånn at det kan være øyeblikk hvor jeg har tenkt sånn
Ikke at jeg angrer meg på han, men valg man gjør i livet. Jeg skulle vente om jeg hadde fått barn, for jeg burde gjort det her, det her, det her først. Ikke sant? Sånn at jeg ikke sitter og tenker på det nå. Ja. Ikke sant? Og så er det jo det, når man har levd sikkert mye egoistisk da. Ja. At det plutselig så handler det ikke om deg selv lenger. Det også er en sånn brutal...
overgang, som kanskje er litt tabu å si, men som er sånn... Veldig, og det er jo liksom, vi har jo levd et liv i 20, 25, 30 år, hvor det har liksom vært meg og mine følelser og mine ideer og tanker som er viktig, og så plutselig så bare er ikke det viktig. Det er jo en sånn enorm innstillingsforandring som ikke skjer over natta. Jeg husker noen sa til meg det når jeg skulle få barn, så ba, du skal bli pappa, ja. Da kom jeg ut og lærte det at det å gå på jobb er å ha fri.
Men for det da plutselig fra å være i de første tre årene hvor ingenting handler om deg, og så plutselig være på jobb, dine venner, dine folk, og her er jeg bruker neste, nå er det bare jeg. Det er veldig sånn, å shit, endelig noen som tar meg på alvor. For det er ingen som gjør det hjemme. Men jeg kjenner jo litt på den andre enden av skalaen, nå som man begynner å bli
Jeg savner jo Hvor gammel er sønnen? Ja, ett og et halvt Kanskje ett og et halvt Det første halvandet året er ganske brutalt Men jeg savner jo det
Liksom det der, den fireåringen da, som kom krypende opp og la seg ikke meg i senga. Pappa, kan jeg sove sammen med deg? Skal jeg love deg du kan? Liksom, den tingen der da, det barnet som vil henge ut, det som har lyst til å gå og leke, kan vi gjøre det og det og sånn. Nå så spør jeg bare, han var vel kanskje 12, skal du gå på kina eller? Sammen med hvem da? Nei, med mammaen din. Er du syk eller hva? Hva mener du? Hva er det? Det er flaut, pappa.
Jeg bare, fuck. 12 år er det 12 år, jeg har liksom 12 gode år før det. Det kommer an på da. Så jeg savner jo den tiden. Og den kommer aldri tilbake. Det er en sånn sorg det der når jeg ser folk med små barn og sånn, så ser jeg en liten kid på sykler, så blir jeg sånn, det er liksom sorg for det. Den versjonen av min sønn som var sånn, kommer aldri tilbake, it's gone.
Ja, ja. Og det er rett og slett, for jeg tenker at dette her er livet mitt nå. Og når folk sier at dette her kommer snart til å være over, så er det da man begynner å få perspektiv på ting. Men alt det stress og den lite søvn, det er jo verdt det for å bare ha et lite barn. Og at det bare er rotet i stua, og det er leke, men det er så mye kjærlighet også. Og en sånn lykkefølelse man ikke har kjent på før.
Du kommer til å savne det. Du kommer til å savne det stresset, du kommer til å savne de kjipeperiodene, man kommer til å savne det. Og det er liksom greit å prøve å minne seg på det der litt. Men jeg blir også stresset av at du må leve i nu, du må leve i nuet. Det også kan gjøre meg stresset, på en måte. Ja.
Det er alltid et poeng. Alle sier du må leve i nye. Mange av de som forteller at du skal leve i nye, hva er det dere er som lever i nye? Hva betyr det liksom? Det er bare det sekundet her. Jeg er lykkelig hele tiden, for jeg er så fornøyd at jeg har fått dette øyeblikket her. Det er masse sånne ting du går an å gjøre. Men det er jo ofte når du ser tilbake på det, så du angrer deg på at ikke du var mer til stede. I aller høyeste grad. Og sånne ting da. Men det tror jeg er litt det grad. Etterpåklokskap er...
er høystrelt og det er liksom alt så jævlig så jævlig enkelt og klart ut når du har fasiten i hånda det er rett etter jeg skal bare sjekke kjapt hvor lenge vi har snakket
Jeg er Charissa, og min anbefaling til alle entreprenører er å starte med Shopify. Jeg bruker Shopify siden den første dagen, og plattformen gjør meg aldri problemer. Jeg har mange problemer, men plattformen er aldri en av dem. Jeg har følelsen at Shopify optimerer kontinuerlig. Alt er superenkelt, integrert og verlinkt. Og tiden og det penger jeg sparer, kan jeg investere andre veier. Først og fremst i voksen.
Babler i vei, vet du, sånn er det. Så sitter jeg uten barn og bare sitter og kakler. Da må det bli mer kaffe, da. Det er det siste jeg trenger, men... Drikker du mye kaffe om dagen? Ja, eller... Vil du ha det? Nei, jeg har det. Jeg driver og faster, så da drikker jeg bare det. Det er bare vann og kaffe, og da drikker jeg ekstra mye, for da føles det liksom som den ene tingen jeg kan få i meg. Åja, driver du og faster nå? Ja, i dag er det bare et par dager, da. Men...
et par dager. Og da er det bare vann og kaffe et par dager. Jeg har litt sånn at jeg prøver å faste bare til klokken 12, da. Men jeg synes det er hardt nok, ja. Ja, men jeg tror man har gått av det, da. Og så er det litt det der å kjenne på, for vi er liksom så sultne, så er det...
det er ikke noe sånn vold, det er veldig sjeldent sånn at kroppen bare, å fy faen hvis jeg ikke får næring nå, så da er det ikke sånn 60 dager. Ja, det er derfor man gjør det, man skal jo at kroppen skal, at det er sunt på kroppen å kjenne på en sultfølelse, det handler jo ikke noe om en diet til at man skal gå ned i vekt at man faster, det handler jo på å, for meg i hvert fall handler det om å rense kroppen og kjenne på sultfølelse. Ikke sant, la
tarmer og fordøyelsesystem, bare få litt sånn pause da, det er jo igjen vi har jo livet vårt, vi har det så godt vi har tilgang på alt i gamle dager verden blir jo bare lettere og lettere å leve i, før så var det liksom det er grunn til at forfederne våre ikke var så snille med barna sine, for de hadde ikke tid til å drive med omtanke og ikke sant, det er bare hei, det er liv og død om vi får mat, om pappa får hentet noe spenn, ikke sant, det er mye mer mye mer seriøst, nå har vi jo basically fjernet alle
trusler mot eksistensen vår. Det er ingenting om bare mat, du kan få alt hele tiden, det er sukker, det er liksom sånn. Så jeg tror ikke det nødvendigvis er så dumt å nekte seg og liksom bare...
fornekte seg ting litt innimellom. Det er jo da fått mye kritikk det der med at man ikke skal snakke om fasting og sånn da, men jeg synes det er litt spennende. Folk liker å være sure, det er en ting. Sånn der, igjen, for det er det de er vant til, og det er liksom sånn der, og så tror jeg det handler om at... Ikke bare sure, men hvorfor skal du bry deg om hva slags valg andre folk har? Ikke sant? Jeg tror mye av det der handler jo om at
Vi er speil. Mennesker er bare speil. Vi klarer ikke å se oss utenifra, så vi ser de andre mennesker. Og hvis du har noen mennesker rundt deg som går gjennom store forandringer, eller tar sånne valg, så bare, ok, men hva sier de om meg? Du har sluttet å drikke, jeg har søpledrittet i tre dager på rad nå. Så føler man jo liksom sånn, ah faen.
Så det blir en sånn her at de viser deg en versjon av deg selv som du ikke nødvendigvis liker. Og i stedet for å snu speilene med å si, ja, kanskje jeg også skal ta noen steg. Fy faen for en dyst du er, slutt med det der. Så blir man... Man går i forsvar, da. Det er jo ofte det man gjør når man blir...
eller når man blir liksom feisa med kritikk også når den kommer fra seg selv så det er mye lettere å si da ikke snakke om det der ikke snakke om kropp ikke snakke om vekt og så bare å hylle alle folk som er store det er ikke noe sunt å være stor men jeg skjønner at vi ikke skal skjeme dem men kroppen er ikke meningen at den skal gå og bære på 60 kilo ekstra føtt det er ikke det og det er liksom kontroversielt å si noe men jeg tror ikke det å gå og skjeme folk og si fy faen det er noe gærent med deg veien å gå heller nei nei
Men å late som om ting ikke eksisterer og bare nekte å snakke om ting, vet jeg ikke om nødvendigvis er veien. Men er det en greie som har kommet med de siste årene, føler du? Veldig. Og jeg tror jo
Det er jo den yngre generasjonen da, eller den nye millennial, jeg vet ikke hva det heter da, som er liksom... Ja, nå har du Gen Z da. Det er Gen Z som er det, for det er du som er millennial, ikke sant? Jeg så en jævlig fin sånn joke om det, det var en fyr som sa, Gen Z de vet alt som er gærent med det, så de er liksom veldig sånn, åh jeg har masse angst, og sånn, åh ja, hva gjør du med det? Det er ingenting, jeg forteller deg sånn at du kan jobbe rundt det, sånn at det er det bare, og det er jo litt sånn, men jeg tror jo,
Det som er med disse yngre generasjonene, de er mye mer opptatt av følelser og hvordan vi snakker til hverandre. De ser på verden og hvordan det går med verden og ser at dette ikke nødvendigvis er the way to go. Som har gjort dem mye mer sensitive og gjort dem mye mer atilt.
bedre folk, rett og slett. Sånn er det de tingene som vi har holdt på med. Veldig mye eldre menn og sånt som er veldig sure. Vi kan ikke si noen ting lenger. Du er bare hypp og gå tilbake for 20 år siden, for da kunne du vært rasist uten å bli tatt noe på det. Så det er jo mye av det der i det også. Men de her er mye mer til stede i sjels- og følelseslivet sitt, føler jeg. På grunn av informasjonen de har. Hvis du er 13 år, så følger du 20-åringer på TikTok, så får du jo
tilgang på en verden som er mye større enn det vi gjorde, på en måte. Men kan det bli for mye følelser og for lite, på en måte, sannheten, da? Ja, de er blitt så sensitive at det ikke går an å snakke til dem på mange måter, eller sånn, de nå har generaliserende gjeld, men det kan bli sånn, at hvis vi skal beskytte dem for alt hele tiden, det tror jeg i aller høyeste grad kan være...
veldig, veldig usynt. Men det der tror jeg er en sånn balansegang som jevner seg ut på en måte. Du må se et forhold da, hvis det er en veldig sånn skjev... Jeg bruker jo parterapi som løsningen på alt her i livet. For alt er et forhold på en måte. Alt er et forhold til jobben din, penger, alkohol, venner. Alt er et forhold. Og et forhold er å se og bli sett. Så det å være bevisst på
på disse tingene er, tror jeg er veldig sunt å være bevisst og se på det, men det kan bli for mye i den der wokenessen som alle er så forbanna på, at vi er så opptatt av det, men jeg tror at fra
Når det er veldig sånn skjev ubalanse, så kan man ikke bare gå tilbake til balansen. Du må være ubalanse andre veien først, og liksom å finne den gyldne middelveien. Og jeg tror det er bare det de holder på med nå. At de bare ser hvordan verden går, og ser hvordan politikere og lederne snakker til hverandre, og så bare, hei, det der kan vi ikke holde på med. Og da blir du gjerne ganske sånn...
Fanatisk, andre veien Og så vil det jevne seg ut Jeg tror med tiden så blir verden et bedre sted Av at de kidsa er sånn de er nå Neste generasjonen blir perfekt Mine barn Men jeg har full tro av at det er hverdbarna Som må redde verden Og så kan du også si litt sånn der
Har du noen gang sett tilbake i tid, hvis du går tilbake 30 år eller 40 år, hvor det var en sånn ungdomsrevolusjon, og så 30 år etterpå så, nei, nei, det var 60-åringene som hadde rett. Aldri skjedde. Det skjer jo ikke, ikke sant? Sånn at det der greiene når da 50- og 60-årige gamle menn, åh,
Det er du som er redd for at verden ikke ser ut som den gjorde, og det er ikke så trygt for deg lenger, for du kan ikke manøvrere med det kartet lenger. Men det har aldri skjedd at ungdomsrevolusjonen ikke har gjort verden til et bedre sted.
Det er helt sant. Sånn at det er ingen som sier at vi burde ha vært i, vi burde ha fortsatt i Vietnam. Vietnamkriget burde ha fortsatt i ti år til. Det er ingen som sier det. Det er ingen som sier at det var jævlig idiotisk å gi damestemmerett. Eller å skulle aldri ha avskaffet slaveriet. Angret på det også, at vi ga dem stemmerett. Det tullet til det, jeg skulle aldri ha avskaffet slaveriet. Det er ingen som sier det. Men det var jævlig masse oppegående, smarte, intelligente voksne menn som på den tiden var helt imot
Sånn sett så tenker jeg at verden vil bare bli et bedre og bedre sted. Jeg legger i hvert fall all min litt til kidsen, for hvis det ikke så er det kjørt, og jeg tøkker å tenke på konsekvensene. Sønnen din har... Ja, de har mye ansvar. Fix the world, bro! Du nevnte jo at du var glad i parterapi og sånn. Er det noe du anbefaler? For det har ikke jeg tørt enda. Det, ja, i aller høyeste grad. Jeg mener jo at terapi på generell basis er noe alle bør drive med, for det er at...
Hjernen vår juger til oss hele tiden, så vi driver og lager bilder og tegninger at sånn er verden, og sånn er jeg. Og det er ikke nødvendigvis sant, og det å gå i terapi er å få en sånn uavhengig tredjepart som kommer inn og ser på det. Og parterapi mener jo jeg er...
også noe alle bør drime. Paraterapia er gjerne noe folk begynner med når det har gått til helvete. Begynn tre år før, så kanskje du slipper veldig mye av det greiene, for det å være i et forhold handler jo veldig mye om, hvis du har vokst opp, sånn som jeg sa i sted, det du har vokst opp i og det du er vant til, er trygt. Så hvis du
ene delen i forholdet eller ene part i forholdet. Jeg vokste opp i et hjem hvor de snakker om følelser og alt hele tiden. Og så er det den andre fra som sier «Nei, nei, vi snakker ikke om sånne ting».
De vil ha problemer med å kommunisere. For det er ikke det språket jeg har vokst opp med. Så jeg mener at en god paraterapaut, for jeg tror det finnes mange dårlige, er en tolk, en oversetter, en som lærer deg. Og en av de første tingene som vi gjorde, eller i hvert fall som jeg har skjønt at mange paraterapauter driver med, er at når du snakker, så snakker man...
Si den ene sier noe da Og så prate i to minutter Og så stopp der sånn Og så ser hun på den andre Kan du gjenfortelle det som ble sagt nå? Og hvis du gjør den øvelsen der sånn Den er ganske fascinerende For det Før du ser at Det som blir sagt Og det som blir hørt Er liksom så jævlig Å hun sier jeg er helt idiot Så bare jeg sitter og skryter av deg To minutter Men på grunn av vi har forskjellige språk Og vi har forskjellige greier Så hører vi Å det er Bård gang Det er typisk Altså jeg er så idiot
Og den der å lære å skjønne det at folk har forskjellige språk, og folk har forskjellige måter å kommunisere på og sånt, det er ingen som har tapt på det. Jeg kan skjønne meg veldig enig i det at man egentlig prøver å si en hyggelig ting, og så tar den andre det som kritikk, og så bare, hæ, hva er kritikk det her? Og da er vi i gang, ikke sant? Men hvis...
Ingen forstår det. Er det fordi alle er idioter, eller fordi du er dårlig til å forklare? Men den er vi ikke så lyst til å ta på oss. Men det er ikke så mye mer komplisert enn at vi snakker forskjellig språk. Vi har forskjellige utgangspunkter. Jeg kommer fra et sted hvor vi bare sier alt, og så er vi ferdige med det to minutter etterpå.
Og så er det sånn at jeg aldri krangler, en gang jeg krangler så bleier jeg meg et år. Det er vanskelig for de å finne en eller annen gillende middelvei, men med en gang må man bli bevisst på det, og tenke sånn, hmm,
så klarer man kanskje å justere litt på språk og så sier, jeg mener ikke det her som kritikk, men jeg hadde lyst til å se. Åja, men faen, det var jo ikke noe vondt i det helt tatt. Får jeg en tolk? Ja, for det er jo ofte litt sånn, det er veldig generaliserende da, men ofte er menn litt redde for å dra til parterapi, og så er det kvinnen som innser på det da. Ikke sant? Har det vært litt sånn for dere også, eller? Ja.
det var godt så til helvete når vi skulle det at jeg bare sa ja til alt for jeg skjønte alt var min feil også men ja, og jeg hadde det veldig sånn som kid, for jeg har en mor som er veldig sånn åpne alternativ og yoga og
pusteteknikk, så da prøvde liksom å skulle ha meg til kanskje du skal snakke med meg, nei nei jeg finner ut av det selv jeg fikser det selv, det er liksom det å spørre om hjelp og det å innrømme at man ikke har koll på alt det sitter ganske langt inn hos mye folk, men kanskje ekstra med oss menn, tror jeg også de er redde for å
da kommer det kanskje frem at jeg er dust, eller det er liksom sånn... Ja, er det der det ligger? At derfor ikke mener vi til partier? Fordi jeg er redd for at noen skal si at du hadde feil, og damene dine kanskje hadde rett? Ja, det tror jeg nok. Det er nok skummelt det. For hva innebærer det da? Det betyr jo at verdensbildet ditt, alle tingene du tror på, er feil. Og det er en skummelt tanke. Det er liksom sånn der...
Jeg har en kompis som en gang gikk til psykolog en gang. Og så etter den timen bare...
Hvis det den psykologen der sier er riktig, så er det da jeg snur om på hele verdensbildet mitt, og han bare, det er jeg ikke med på. Jeg skal aldri gå tilbake. Han gikk aldri tilbake dit. Fakt det der greiene. Døra der er jeg ikke villig til å åpne. Men det er jo en eller annen angst jeg har for tidligvis, for jeg vet jo at jeg trenger det. Jeg vet at jeg både trenger det til parterapi og til en psykolog, og så er det bare en sånn,
man har kanskje ikke lyst til å bare feise sannheten, eller at man orker ikke å forandre noe. Jeg vet at noe må forandre seg, men jeg orker ikke å ta tak i det nå. Ikke sant? Og den skjønner dritgott den der frykten der, men jeg ser ikke på det sånn. Jeg synes det er gøy. Jeg synes det er dritsvett, fordi jeg har jo egentlig vært
vært veldig glad i å reflektere hele tiden. Jeg føler meg bare bli klokere av det. Jeg føler at det er liksom å gå i terapi er som å få bedre utsikt over sitt eget sjelsliv. Du kommer deg høyere opp og bare får bedre panorama vinduer og du får bedre verktøy til å, det er ikke noe sånn at eller, det kan kanskje være sånn, men at det er bare du går derfra og bare, ah faen jeg er så idiot, jeg er etterdom, jeg er der liksom. Du vil tro at det kanskje er stikk motsatt, så
Og jeg tror det at det er mye av det mentale at man er så redd for å gå dit. Jeg tror det er det beste man kan gjøre at man kan ende opp med å gå og glede seg. Men så er det veldig mye menn som ikke er nødvendigvis så glad i å snakke om følelser og som synes det er ukomfortabelt. Men det handler kanskje også om at
Når gutter er sånn fire da, slutt å grine, slutt å grine, lepp av dyr og se om de holder i seg. Da har de enormt masse følelser inni seg, og har lyst til å gråte. Og så får du beskjed av verden om at de der skal ikke vise. Du er gutt, du er mann, du skal ikke vise verden de følelsene. Øver på det i 20 år da, og så plutselig bare vis meg de følelsene. Jeg har trent i 25 år på å ikke vise de følelsene. Det er ikke bare å switche dem igjen. Det handler jo litt om hva samfunnet trener barna opp til også.
Og det er sant, sånn kan jo til og med kjæresten min snakke til sønnen min, sånn, hei, nå, ikke sånn, du må mande opp, liksom, bare sånn, mande opp, han er ett og et halvt år på en måte. Men så må jeg bare sånn, han tar med seg videre sikkert fra sin far igjen, som tok med seg fra sin far igjen. Ikke sant, og det er, du sitter og holder på med ting som en fyr som levde for 300 år siden, som du ikke kjenner engang, og han, det var jævlig viktig for han at ingen grein, og så sitter jeg her og bare fucker opp livet til sønnen min på grunn av jeg...
er på repeat, liksom. Og det der mannesap-greiene, jeg tenker mye på det. Det sto i avisen her i dag. Det var en dame som sa da, hun har baller. Hva er det for noe å si? Baller er veldig sensitive. Det er jo det minste sånn der mandige greiene du kan knipse på, så er det helt broken. Så det man egentlig burde si er jo...
skaffe deg en vagina, vagina tåler jo alt så faen er det kaffe, det er barn og de tåler juling som faen så det er jo teknisk sett hadde vært en mye bedre analogi å bruke å skaffe deg en mus, bro ikke være så jævlig sensitiv
Jeg føler jeg har fått mye sånn, hva heter det? Når du har innsett mye nytt i dag. Jeg har lært mye av deg. Oi, så gøy. Det er jo fett da. Jeg hadde ikke annet ikke. Jeg kom så uforberedt. Men i ammen så klarte jeg å bable i dag også. Jeg synes du har sagt veldig mye fint. Så fett, takk. Det var i hvert fall veldig hyggelig at du ville komme. Tusen takk for at jeg fikk komme. Jeg har stort kost med. Du har akkurat hørt på en podcast fra Simpel. Takk.
Du har akkurat hørt på en podcast fra Simple. Takk!
Jeg er Charissa, og mine anbefalinger til alle entreprenører starter med Shopify. Jeg bruker Shopify siden den første dagen, og plattformen gjør meg aldri problemer. Jeg har mange problemer, men plattformen er aldri en av dem. Jeg har følelsen at Shopify optimerer kontinuerlig. Alt er superenkelt, integrert og verlinkt. Og tiden og det penger jeg sparer, kan jeg investere andre veier. Først og fremst i voksen.