‹ Tilbake til podkaster ‹ Er det noe liv?

6/16/2025

Dora Thorhallsdottir - "Du er på ditt mest ulykkelige i småbarnsfasen"

Dora Thorhallsdottir, komiker og familieterapeut, deler erfaringer og råd om foreldrerollen, overgangsalderen og selvutvikling. Hun beskriver utfordringene ved småbarnsfasen og viktigheten av å sette grenser, samt å ta vare på seg selv. Samtalen berører også hennes oppvekst, reiser og valg som har formet henne. Skistar er ukens sponsor.

00:00

Planlegg sommerferien din i Trysil, hvor aktiviteter for hele familien venter, fra sykling til spa og naturopplevelser.

10:58

I denne episoden diskuterer vi overgangen til menopause, hvordan det påvirker kvinner, og viktigheten av å være åpen om følelser og foreldreroller.

Transkript

Ukes annonsør er Skistar. Har du ikke planlagt sommerferien din ennå?

Da kommer et tips her, vet du. Hva med trulltrysel? Mange forbinder kanskje trysel og fjellet som en vinteraktivitet, men det er så mye mer, folkens. Trysel byr på alt fra stisykling, toppturer, rolige turer, aktiviteter til barn i alle aldre, og mange fine hytter, leiligheter og hoteller. Jeg får i hvert fall veldig ro av å være på fjellet. Det er kanskje litt nørd å si det, men det er som at jeg puster mer med magen.

Og bare tenk dere kombinasjonen, folkens. Hotellfrokost, frisk fjelluft, spa, legge vekk telefonen helt kanskje, se vakker natur, bevege litt på den skrotten av en kropp. Det tror jeg er veldig bra for oss. Og om det så er med kjæreste, venner, med barna dine, eller kanskje du vil ta en tur rett og slett helt alene. Jeg ser for meg i hvert fall at typen min skal ta med seg Mathia ut på sykling. Jeg tar en time spa-session, så møtes vi på ettermiddagen, kanskje ser en eller annen solnedgang på en fjelltopp.

Så, ta seg en velfortjent god middag på hotellet. Jeg ser det for meg. Så, hvis du går inn på skistar.com, så får du oversikt over alle aktiviteter, opplevelser og bosteder som finnes i Trysil. Om du da ønsker å bo sentralt med alle aktiviteter tett innpå, eller om du vil bo på Høyfjellet. Så, planlegg sommerferien din på sommerfjellet Trysil i år da vel. Det skal i hvert fall jeg. Jeg håper at vi sees.

Er det noe livet? Dora? Torhalsdatter? Nei, Torhals. Det var vanskelig å si. Jeg vet det er dritvanskelig. Det er ikke noe artist. Torhalsdatter. Datter. Islandsk navn. Det har sikkert blitt ropt opp, for du er jo komiker. Ja. Og det har sikkert blitt ropt opp navnet ditt feil ganske mange ganger. Ja, jeg husker Jonas Rønning kalte meg konsekvent for Dora Bommelsdatter. Som sagt, du er jo komiker og TV-fjes og forfatter.

Er de barn lenger da, egentlig?

Nei, ikke når jeg har en sønn som høyre meg og snakker sånn mørk stemme, og Sara som bor for seg selv, så føler jeg at yes, er jobben min snart ferdig. Men så skjønner jeg at alle jeg kjenner som har barn som er enda eldre, sier jo at nei, nei, nei.

Jobben blir aldri ferdig. Og er det noen som skal flytte, og så får de kanskje barn etter hvert, det er jo ting man kan bidra med resten av livet. Men er det litt sånn kjærlighetssag når de flytter ut og sånn? Jeg vet at det riktige svaret er ja, at det er så fælt, men svaret mitt er nei. Ja, men det er helt perfekt det. Jeg tror det er fordi at jeg har en veldig selvstendig datter som klarer seg veldig, veldig bra. Så det er mer bare at jeg fryder meg over at hun gjør det hun drømmer om, og

Er så fornøyd der hun er, og da blir det så feil at jeg skal sitte og surmule fordi hun burde være sammen med mor og si og holde meg med i selskapet. Det blir jo helt rart. Ja, faktisk. Moren min måtte faktisk kaste meg ut til slutt. Jeg var nesten litt flaut å si. Jeg tror jeg var nesten 26 år. Og bodde du hjemme til du var 26? Ja. Men det kan sies at mamma var borte...

I hvert fall et halvt år om gangen da. Hun reiste veldig mye. Og det var noe med det å få være der i leiligheten alene og ikke betale husleie. Det var for vanskelig å flytte ut. Men til slutt så var hun sånn, nå er det litt for gammelt til at vi liksom skal dele huset seg. Og at hvis jeg var rotet og sånne ting, bare sånn, nå holder det. Så jeg har ikke fartet mye rundt det. Så jeg tror det er bra det med datteren din å komme seg litt bort til Australia og prøve litt forskjellige ting. Ja, jeg tror jeg har vært veldig pådrevet fordi jeg selv

flyttet ut da jeg var 19, og det var folkeskole, og så var det kollektiv, og så bodde jeg i Kristiansand, og så var det ditt og hit, og studerte i England og sånn. Så jeg tror hun har veldig vokst opp med at når du er ferdig med videregående, vors, vors! Kom deg vekk! Jeg tror du påvirker en del

som foreldre barna dine, litt sånn usakte forventninger til hva de skal gjøre, uten at det alltid kommer helt tydelig frem. Det som jeg tror har gjort de litt selvstendige, det er noen valg jeg har tatt, og så er det blitt litt sånn. Det ene er at jeg ønsket jo ikke at de skulle vokse opp med foreldre som ikke er sammen. Sånn at det ble slutt med Jon og meg da de var syv og fire, og så hadde jeg hovedomsorgen. Så de har ett hovedhjem, og det var...

hos meg. Og så var jeg alene med de seks år før jeg traff han som jeg er gift med nå. Og da jobbet jeg jo, liksom hadde show, og så er jeg jo gründer på noe som heter Ekoinstitutt, og terapeut, og driver en skole hvor vi utdanner terapeuter, og holder masse foredrag om relasjoner, og jeg har reist mye rundt også. Hvordan har du løst det med to barn? Jeg har hatt foreldre som har stilt opp, og så har jo eksen min hatt barna. Når han har hatt barna, så

Det har vært mye annenhver helg, og så en og annen dag her og der. Og så har jeg hatt søstre som har hjulpet og sånn. Så da har jeg reist litt rundt, så de er litt vant til at mamma ikke er der hele tiden. Og så tok jeg et valg da Sara var ti og Elias var åtte, om å dra til Hawaii et halvt år. Da dro søstrene mine og jeg, og da gikk de på internasjonalskole der, og

Og så gikk det bare noen få år, og så sa barna mine, kan vi ikke gjøre det igjen? Og så googlet vi best place to live in Thailand, for da bestemte vi oss for Thailand. Og så var det Kosemui som kom opp først. Så da tenkte vi, ok, da drar vi dit. Så de har bodd et halvt år på Hawaii, og et halvt år i Thailand, og gått på internasjonalskole, som gjør at du begynner liksom helt forfra, og trenger å bli kjent med folk, og være litt åpen for nyheter.

nye bekjennskaper og sånn. Ja, for jeg tror hvis mine foreldre hadde foreslått det på den alderen der, så hadde jeg syntes det var kjempeskummelt, og jeg ville hatt mine venner og trygt og hjemme og sånn da. Så det er jo kult at faktisk de ville det. Ja, og jeg bestemte meg veldig tidlig, for jeg selv bodde i Malaysia fra jeg var 10-12. Og da

Og da husker jeg, og det sa jo foreldrene mine, de husker jo at jeg sa det, at når jeg blir voksen så skal jeg gjøre det samme til barna mine. For da jeg kom tilbake, det var sjette klasse, det som er syvende klasse nå da. Så når jeg kom tilbake så kunne jeg engelsk, og hadde sett så mye av verden. For vi hadde sånn, på den tiden så kjøpte man sånn around the world ticket, kunne man kjøpe. Og da stoppet vi i seks land. Det var liksom USA og India og Filippinerne og Kina og sånt.

Så da stoppet vi i seks land på veien hjem, sånn at da jeg kom hjem så følte jeg jeg hadde sett verden. Og dette var 1986, liksom. Men da var det noe jobb med... Det var pappa som hadde Veritas jobb. Så jeg tror nok det å gi barna opplevelsen av noe annet, og jeg mener selv at det har gjort meg litt frykteløs, fordi på

på den tiden så opplevde jeg bare snille mennesker overalt, uansett vi var i India, men liksom, altså det er så mye mennesker at det er helt koko. Men alle var snille, og

Det var det i Malaysia, Thailand, Singapore og overalt hvor vi var. Det er kanskje litt naivt å være 12 år og tenke at alle er snille, som barn kanskje gjør. Men det var min opplevelse at verden er ikke noe farlig. Så hadde foreldrene mine turt å gjøre noe som var veldig utradisjonelt. Vi gikk først på en kjempestor internasjonal skole med over 1000 elever, og så var det en bitteliten skole med 6 elever i hele verden.

Inne i junglen liksom Når vi hadde naturfag så gikk vi ut i hagen Og prøvde å lete etter slanger og skorpioner Og fant jo mange aper i hagen Ikke farlig det hele tatt Slanger er ikke farlig, menneskene er ikke farlige En babykobra, da kan vi ta det i glasset Søndag var det Jeg som er så bekymret, mor, tenker sånn Dere har bare hatt flaks Du fortsatt lever Men jeg tror at det har gjort at det jeg driver med stand-up blant annet Er at jeg har veldig lite frykt i meg

Å, så deilig. Og det har jeg alltid hatt. Jeg har jo hvilepuls før jeg går på scenen. Nei, det er urettferdig det. Jeg har sånn klokke som... Det er urettferdig. Ikke vært bekymret av mor heller? Nei, ikke spesielt bekymret av mor. Jeg tenker at det er veier i hjernen på en måte, hvis man skal lage en sånn kart inn i hodet, og så har du den bekymret veien. Og den trenger jeg å velge å ta av og til.

Litt sånn i starten, liksom. Hvordan kommer du til å gå med Sara i Australien? Kommer rundt og trives, liksom. Så akkurat i starten der, og når jeg kjørte... Jeg kjørte henne til flyplassen, og da jeg holdt rundt henne, så bare... Altså, jeg hulkegråt. Og så satt jeg på den der Time to say goodbye, den triste sangen jeg vet om, og spilte den fra Gardermoen til Tønsberg, og gråt hele veien. Bare for å pille deg selv? Ja, ja. For jeg tenkte, nå skal jeg bare tømme dette...

Denne perioden av livet er ferdig. Det er 19 år med å være mammaen hennes. Og så det jeg parkerte utenfor Tønsberg, det hadde jeg grinet i sammenhengen i to timer, og tårnet bare rant. Og så stoppet jeg bilen, og så gikk jeg ut, og så tenkte jeg, sånn, nå er jeg ferdig.

Og da var jeg ferdig med det. Det var 19 år ferdig med det? Det høres veldig sunt ut det, altså. Ja, så tenker jeg at den bekymringsveien, jeg har ikke lyst til å bare ramle ned i den veien, det er lyst til å velge. Ja, for alle andre komikere jeg kjenner er jo nervevrak, på en måte. Ja. De er jo ofte veldig neurotiske, og det er jo økonomi, du aner ikke om det går bra eller ikke, hva du tjener neste måned og neste halvår. Og jeg har hatt masse dårlig råd. Ja.

Jeg var jo gründer og startet firma før slutt. Jeg drev med stand-up fra 2000 til 2004, og så slutta jeg. For da tok jeg familieterapiutdanning og hadde lyst til å bli mamma og ble gravid tre kvarter etter at jeg begynte på den skolen. Så startet jeg Ekeinstitutt, og det tar lang tid som gründer å begynne virkelig å få hjulene til å gå. Så i fem år hadde vi ganske dårlig omsetning, eller det var jo lav lønn. Så jeg har jo absolutt hatt dårlig råd.

Jeg er dritgod på å få en hundrelapp til å være overraskende lenge. Jeg kunne alt om First Price og alle disse valgene. Men det gjorde jeg ikke der høst. Jeg lærte at det

Så hvis du legger deg på kvelden og er stresset, som er en sånn tid hvor mange, da begynner tankene å gå gjerne, så lærte jeg ganske tidlig at hvis du har fokus på hva du er takknemlig for, det går ikke an å føle på frykt og takknemlighet på samme tid. Det er bare plass til den ene følelsen. Så hvis du begynner å tenke på tre ting jeg er takknemlig for, så fokuserer du på tre ting. Tenker jeg er takknemlig for det, jeg er takknemlig for det, jeg er takknemlig for det. Da skubber du frykten litt av banen. Og så er du litt i det takknemlige, og så roer det seg. Ja.

Så det gjorde jeg som en øvelse for meg selv de gangene det kom sånn.

Shit, nå lærmer det seg inkassovarsel. Så det er noe i det, kanskje tulla litt med jenter som står opp og lager seg en grønn ljus og skriver ti ting de er takknemlige for, og bare sånn, ja, jeg er en lille naive jente, men kanskje det funker da? Ja, det er hvertfall på frykt. Jeg må jo innrømme at det er ikke noe jeg bruker hele tiden nå, nå som ting går veldig bra, så jeg er ikke så fokusert på det, men jeg kjenner jo innimellom

Nå som jeg reiser rundt og har et eget show, jeg har 35 show nå siden slutten av januar, med det nye showet mitt, og da kan jeg stå bak scenetippet og se de som kommer inn, og bare sitte og nyte den takknemligheten. Som jeg tenker, tenk at de har kommet for å se meg. De har satt av kvelden. Noen har kanskje kjørt en time for å komme frem. Kanskje de ikke har så god råd, og så har de brukt nesten 500 kroner på meg. Da kjenner jeg på en sånn enorm takknemlighet for at jeg kan gjøre det jeg gjør og sånt.

Og det burde man jo, men jeg har noen ganger gjort det samme sett ut på disse menneskene som er her blant annet for å se meg, men det gjør meg til et vrak av nervositet. Gjør det det? Ja, for da føler jeg at det er så veldig behov for at jeg liksom må levere, og det blir for mye press for meg altså. Ja.

Men høres ut som du har riktig måte å leve på. Tenk om jeg hadde lagt meg hver kveld og tenkt på tre ting jeg er takknemlig for, som er superenkelt å gjøre, men som bare ikke faller meg inn å gjøre da. Det har liksom vært i de årene hvor ting var ganske tungt, for da var jeg sammen med Jon, og han bestemte seg også for å bli gründer. Kjempesmart, to små barn og to gründere.

økonomisk helt katastrofe det vi holdt på med. Men for øyeblikk grunne, han levde jo også som komiker. Ja, men så sluttet han med stand-up. Han havna i koma og var litt... Han kom liksom aldri helt tilbake etter det. Og så var det en idé om å starte noen mediefirma og gikk ikke helt veien, eller så...

Så da skulle han prøve å få i gang dette her, og jeg skulle starte dette terapiutdanningen, som går veldig bra nå, men det var jo en tung start. Men det hjalp veldig, det var jeg takknemlig for. Faktisk, det høres banalt ut. Jeg synes det er en veldig riktig måte å tenke på, ja. Jeg har jo foreldre som har vært veldig redde, og han har jo fastet forsiktig, og det er farlig, og det har jo gått litt utover.

meg da. Så jeg tenkte vi skulle snakke litt om det, for du er jo som du nevnte familieterapeut, så vi må komme litt på det. Jeg må bare spørre deg om litt ting først, fordi forrige gang jeg møtte deg, så holdt du på å lage et soloshow. Overgangen var det da, så det handlet litt om overgangsalderen. Vi sto jo sånn på latter, da hadde du jo mye om det, som var veldig gøy. Og da tenkte jeg på sånn,

så sykt lite jeg vet om overgangsalderen. Er ikke det helt vanvittig? Det er forhåpentligvis en stund til jeg skal i overgangsalderen, men jeg aner ikke hva jeg har i vente. Så jeg tenkte å spørre deg, hva er det verste?

med å komme i overgangsalderen? Jeg tror det verste er hvor lite forberedt vi er. At det kommer overraskende, og det fleste, mange er i overgangsalderen i lang tid før de skjønner det. Og det er veldig mange, hvis jeg skal ta liksom de hovedtingene som jeg fikk helt sjokk av, fordi bakgrunnen for at jeg lagde det showet var at jeg visste at jeg kom til å være, jeg vet ikke hvorfor jeg tenkte på det, jeg tenkte hvor gammel er jeg 2021 når jeg skal ha det showet? Ja. Så tenkte jeg, ja da er jeg 48, og så tenkte jeg,

fuck, 48! For da hadde jeg det sånn langt bak i hodet at mamma kom i overgangsalderen når hun var 48. Så da trengte jeg å lese meg opp og snakke med folk, og jeg trengte å lære masse om det for å kunne lage noe humor på det. Og det som overrasket meg veldig var den psykiske delen av det. Det er det veldig mange som ikke kan noe om. De fleste tror at overgangsalderen er at du har hetetokter i fire måneder, og så går det over. Og det er det. Men

men det er veldig mye mer. I gjennomsnitt varer det syv år, så det er dritlenge. Og det begynner stort sett i 40-årene. Det er mellom 45 og 55, gjennomsnittlig. Så er det jo de som har tidlig overgangsalder, som jeg tror er sånn rundt 10%, som kan oppleve å være 38-39 år, som er jo ikke alt for langt unna. Det er jo fire år for meg. Ja, og

Og det er ganske mange som kommer tidlig i overgangsalderen. De får tørre slimener, de er mye mer slitne, plutselig går de opp i vekt uten å forstå hva det er, og så er det denne nedstemtheten, eller at de blir rasende for alt mulig, som jeg har kjent på. Jeg har jo kastet en mann min på hytta. «Nå trenger du det! Jeg orker ikke!»

Og så bare, åja, stemmer det. Det var en charmerende overgangssalder. Ja, jeg tenkte kanskje jeg er tidlig overgangsskalder, eller så er det at jeg har blitt småbarnsmål, så jeg har også kastet tiden min på det et par ganger. Ja da, vi er en charmerende gjeng. Disse hormonene er så fine. Å, det er deilig. Men det er helt sjokkerende. Jeg tenker at de kan bare leve et liv uten å ha litt sånn, å nå har jeg eggløsning, så nå føler jeg meg fin og pe og sånn.

og sexlyst og alt det på topp, og jeg bare får gudet mannen min. Og så neste uke så bare, fy faen, hvorfor har jeg sammen med den der drittsekken der, og jeg vil ikke ta den på en pinne engang, vil ikke røre deg. Og så begynner jeg å tenke sånn, men hvem er jeg egentlig? Er jeg meg selv under eggløsning? Eller når jeg har PMS? Eller hvem er jeg egentlig? Det er faktisk veldig bra stand-up-materiale. Ja, faktisk. Men den har jeg gått og tenkt mye på, for jeg synes hvertfall sånn... Hvor er personligheten min i denne skalaen? Når er jeg mest Nora? Ja. Hva?

Hva har du noen godt svar på det? Jeg håper det er en løsning. Det er fæle med overgangsalder. Det som jeg synes er gøy med overgangsalder, hvis jeg skal ta det positive her på et vis, er at du har gutter og jenter før puberteten, da er vi likt hormonelt. Og når vi for eksempel har sånne der kongen på haven, så løper jenter opp

er ni år gamle, og drar ned de andre, og jeg skal fade meg til toppen, liksom. De tar jo ikke hensyn til alle muligheter, så det er jo, jeg skal opp, dette her er hele konkurransen. Jeg er med, jeg gir alt, ikke sant? Så kommer overgangsalderen, og da kommer østrogenene til jentene. Østrogen har vi for at ikke menneskeheten skal dø ut, rett og slett. Det er omsorgsevnen vår. Det er å tåle

barn med kolikk uten å gi opp og gi fra seg barn og flytte, liksom, eller noe annet. Så vi trenger østrogen for å ivareta fellesskapet, og det er en sånn innstilling om at det er andre, ikke sant, at du setter litt andre foran deg, og ikke sant, barna dine, og du tar hensyn, og du blir veldig sånn, ja, ja, så fikk jeg ikke økt lønn i år da, men vi må jo tenke litt på alle de andre, ikke sant, sånn tenker jo ikke menn. Så hvis menn hadde vært med, så hadde de bare dødd ut? Hahaha!

Fordi vi er mødre og skal ta vare, vi skal amme dette barnet og tåle veldig mye, så har vi da østrogenproduksjon, som er kjempebra i veldig mange sammenhenger. Men det er jo dette her med å offre seg litt og stille opp for andre og være på tilbudssiden. Så kommer overgangsalderen, og da går østrogenet ned, og det fører til at det blir på mange måter ungdomstid nummer to. Når du blir fruktbar, så kommer hormonene for

forfullt, ikke sant? Og da er det humørsvingninger, og det tar jo gjennomsnitt syv år, tenåringstiden. Overgangsalderen tar like lang tid, men da er det nedgang av østrogen. Og da blir enda du til slutt, etter at du er ferdig med overgangsalderen, hormonellt på samme neste som du var før

tenåringstiden, så da er du ikke så jævlig opptatt av hva alle andre måtte mene hele tiden. Og så er du ikke så opptatt av at det er hensyn til alle hele tiden. Og det er da veldig mange mødre er sånn, jeg vet du hva? Jeg skal til Vietnam i påsken, for da

for det er det jeg har lyst til, og så skal jeg gjøre sånn, og så har jeg lyst til å gjøre sånn, og så er det mange som skiller seg, og skal leve sitt liv, og begynner å faktisk ta seg selv mer på alvor, og sånn bullshit finner de seg ikke i lenger, så det er egentlig en god del positive ting, og de sier at de beste lederne som finnes er kvinner etter overgangsalderen, fordi de er vant til å ta veldig, de er veldig empatiske, de kan møte mennesker på en veldig god måte, det har de masse trening på, men de har sluttet

og liksom, hvis de må si opp noe, så går de ikke hjem og gråter etterpå. Fordi de har lært at, men, altså, vi har ikke økonomi til å holde fast på alle her, eller hva det måtte være. Sånn at vi blir jo normal igjen. Så jeg bare skulle fram til at kanskje Nora er, altså,

Ring meg når du er 55, så tar vi en prat, for da lurer jeg på om du har funnet ut at det er dette som er meg. Det høres jo veldig positivt ut, men samtidig er det litt negativt, for jeg har jo bestemødre i den alderen der. Og det er som du sier, nei, jeg skal populate seg, og jeg skal til Hellas tre uker, så det barnebarnet får du. Det får vi ta i vagen. Som er en hylles til at så bra at mamma bare stikker på.

og en måned til ferie, og bestemor på andre siden. Og så bare sånn, nei, jeg skal på svingkurs, død, død, død. Men det hadde de ikke gjort når de var 45, eller? Nei, men det passer litt dårlig akkurat når jeg skal få barn. Det skjønner jeg. At de skal drive å finne seg selv, da. Ja, og det er det de driver med. Og for dem er dette helt bedundelig. Mm.

Fordi det har jo vært å offre seg veldig mange år, og veldig mange får helt overdoset sånn, jeg skal ikke smøre en jævla matpakke resten av livet. Det tror jeg. Jeg skal ikke ha et jævla middagselskap der hvor jeg skal stille opp og gjøre alt, og så skal ikke de andre bidra. Det er mye sånn, nå har jeg faen meg min tur-innstilling. Men det som er rart med overgangsalder er hvor lite vi kan om det. Selv en teori, det ene er at det er en veldig innrømmelse å bli eldre, og vi har et veldig sånn

aldersdiskriminerende samfunnet, egentlig. Det er hvor alt som er ungt er bra, og alt som er gammelt blir sett ned på. Hvertfall en kvinne som mann kan jo overleve ganske lenge. Ja, ja, ja. Så det er en sånn, å nå begynner å bli gammel, og døden er der fremme. Det er mye sånn, så det er liksom skam ved å bli eldre

innbakt i, det er ingen som har lyst til å flagge at de er i overgangsalderen, fordi det er en eller annen innrømmel som at nå begynner jeg å dra på året. Det tror jeg påvirker mye, og så er ingen av symptomene kule. Alle er kjipe. Går rundt og svetter med hete tokter, med humøret som er så som så, og så er det, altså, når jeg nevner liksom tørre slimner, det er utrolig mange damer som mister lyst på sex, og så er de rett og slett veldig tørre, og det hjelper ikke med noen glidemiddel eller noe, for det er rett og slett tørke. Det er så tørt. Ja, og

Og det er noen som snakker om at det gjør vondt, du kan ikke sykle engang. Det er skikkelig plagsomt. Men det er mange som er redde for hormoner som er veldig synd, fordi det er så mye hjelp i det. Og jeg snakker av erfaring også. Det er helt fantastisk. Ja, at man er redd for å ta ekstra tilskudd av hormoner. Ja, fordi det var en undersøkelse i 2002 som mente at det fører til brystkreft. Mens den undersøkelsen har blitt kritisert herfra til månen, fordi at de ga østermedel.

østrogen til kvinner over 60. Så da ble det en økning av brystkreft. Men det stemte ikke. Masse feil. Men det har tatt så lang tid for folk å skjønne at dette her er bare helsebringende. Så det anbefales veldig som den, nå høres det ut som jeg er lege. Jo, men det er litt skjult å sitte og tenke på at jeg er så ung. Jeg er ung til enåringsmor, og så bare sånn, ja, om fem år så kan det gå til at jeg er... Det du kan gjøre er å spørre moren din når du kom til overgangsalderen, fordi

nå husker jeg ikke prosent, men det er enormt genetisk, dette her. Det er det, ja. Og det er veldig mange som kommer veldig snikende inn på, for noen så er det sånn, og boom, så var vi i gang med hetetokter, og går rundt og svetter, og har hjernetåke, og...

Det høres jo ut som meg nå, egentlig. Du er egentlig litt sånn småbarnsmor igjen, da. Ja, det minner mye om å være i sånn ammetåke. Å se på nyhetene og tenke sånn, jeg skjønner ingenting av det de snakker om. Å, herregud, ja. Nei, spennende i hvert fall. Vi kan høre jo at du er familieterapeut, at du kan mye.

Det jeg jobber med nå er ekoterapeut, som er en annen type terapiform, som er å lukke inn og snakke med lille Nora, hvis du hadde vært i terapi. Så det er en annen terapiform jeg driver med nå enn det jeg lærte. Altså snakke med barn i meg? Ja, ditt indre barn. Og det er så mye sorg som kommer når vi ser for oss barn.

For jeg får deg liksom til å lukke inn noe, så la oss si at du snakker om noe som er veldig utbredt, og det er den usikkerheten. Er jeg bra nok som jeg er? Bare for å ta noe. Og så hadde jeg bedt deg lukke inn det, og hvor i kroppen sitter den følelsen. Mhm.

og liksom virkelig få tak på den er den lys, er den mørk, er den lett, er den tung så får du ordentlig tak på det og så hadde jeg sagt, kan du se lille Nora med den samme følelsen og da går vi rett til kjernen av ting og så går du inn og snakker med den jenta du var og det er veldig emosjonelt ja, det kan jeg tenke meg jeg blir nesten sånn at jeg blir redd for at du skulle få meg til å gjøre det nå for jeg blir helt sånn, nei

Jeg fikk lyst til å dytte deg vekk, hvis du skjønner. Ja, ja, ja, men det er fordi jeg frakker på deg terapi som du ikke har fått. Nei, nei, jo, men jeg har lyst til å dra i terapi egentlig. Jeg bare utsetter og utsetter det. Men bare sånne ting som lukt i øynene og prøve å se for deg barndommen. Selv om ikke jeg føler at jeg har noe traumatisk barndom jeg, men jeg vil ikke inn der på en måte. Det kommer til å bare renne over. Ja, ja, og det gjelder for nesten alle, fordi vi føler oss jo litt alene om at det er ingen som vet egentlig hvordan jeg har det. Jeg skåner liksom mine nærmeste...

Eller jeg har lært at det er det ikke plass til, eller rom for, eller hva det måtte være. Sånn at vi er, veldig mange av oss, litt sånn ensomme i oppveksten, eller føler oss ikke... Vi må være på en viss måte for å få kjærlighet, da. Så jeg kan ikke være hele meg. Så når du går inn som den voksne du er i dag, så blir det så veldig ren kommunikasjon, for det er ikke noe spill. Jeg vet også når en lille jente har det. Og så sier jeg de tingene kanskje hun trenger å høre, og så står jeg oppover for moren.

Moren og faren min, det er veldig mye usakte ord ofte til foreldre, og ufølte følelser, så da kan du være dønn ærlig, for du vet jo at du sitter, altså du er jo såpass bevisst på at dette er ikke real life, men du ser jo veldig for deg i terapi med lukket øynene. Så de sier på en måte det de har lyst til å si til sine foreldre, til deg? Nei, du ser det, ja. Og jeg sitter faktisk liksom bak, så jeg sitter ikke og styrer, fordi når

Det er veldig mange som gråter når de gjør dette her, og noen blir veldig sint, og det er masse følelser. Og hvis du sitter med øynene igjen, og føler at noen ser på deg, så blir du veldig selvbevisst. Og så skjerper vi oss veldig ofte, hvis noen ser på oss når vi gråter. Det gjør de fleste automatisk. Neida, men det går bra det, så det er bare noen greier som skjedde her, ikke sant?

prøver vi alt vi kan å redusere det, mens vi vil jo bare få tømt deg, liksom. Så jeg sitter faktisk, holder en hånd på nakken og en på overarmen, og så sitter jeg bak, så jeg sitter ikke og ser på deg. Og da vet du at det er ingen som ser på deg.

Og så er det da masse sorg som kommer ut, så det blir veldig tydelig for meg, når jeg har gjort dette i så mange år, hvor sårbare barn er. Fordi når de står opp for seg selv, om for mamma eller pappa, så er det så ofte det går igjen en sånn, du hadde aldri tid til meg, eller du skulle alltid gjøre noe annet, eller du satte deg aldri ned og sa, hvordan har du det, eller hørte ordentlig etterpå.

Sånn at det der med å ta barns følelse på alvor, det blir bare viktigere og viktigere når jeg hører så mange voksne kave med selvfølelsen som voksen, fordi de ikke ble tatt på alvor som barn. Ja, jeg tenker så mye ansvar vi har. Du må ha lært veldig mye av dette her også. Sånn kan ikke jeg være mot mine barn. Nå må jeg sette meg inn og spørre hvordan de egentlig har det. Ja, men jeg tror nok det har vært veldig opptatt av, for jeg har holdt veldig mye foredrag. Jeg har vært i nesten hver eneste barnehage i Norge omtrent. Det var i flere år jeg holdt.

holdt veldig mye foredrag for barnehageansatte. Og det som er at i mange, mange generasjoner så har vi møtt barn autoritært, det vil si betinget kjærlighet, når du gjør det jeg liker, eller

eller det jeg vil, så får du kjærlighet, og så avviser jeg deg. Og da får du lydige barn, og dermed lydige voksne. Og det har vært den egenskapen vi har satt som øverst, fordi vi har hatt forutsigbare liv. Folk visste ikke hvilken retning. Du ble bonde eller fisker der du bodde, og som jente så drit i hva du vil, du skal bare skaffe deg mann og få barn og hus. Sånn at da handlet det om å oppdra barn til å passe den tiden de levde i, som var da lydighet, den

den fremste egenskapen for da passet det inn i alt sammen og så kommer vi i vår tid hvor det er ikke forutsigbarhet det er jo masse valgmuligheter og sånn og da har vi havnet på den andre enden av skalaen fordi folk skal hvertfall ikke være så strenge som foreldrene mine var og da er det fare for å bli ettergivende og da er det curlingforeldre og 7-11 foreldre og hva vil du lille venn jeg skal ikke si nei noen gang mange kritiserer jo veldig den som de kaller for bomullsgenerasjonen som er nå

Hva tenker du om det da? Jeg tenker det er skremmende. Som sagt, jeg har snakket med så mange barnehagesatter overalt, og dette er det de ser mest av. Vet du hva, Pernille kommer i pysjen for hun vil ikke tappe seg klær. Fordi det de egentlig sier er at det er ingen voksne hjemme hos oss, skjønner du. Og det jeg skulle egentlig fram til når du sa du har lært mye, så har jeg lært veldig mye om at hvis du da gir for mye, hvis du ikke er tydelig på dine grenser og behov, så skaper du små prinser og prinsesser som er vant til å få det som de vil. Ja.

Og det er alt på deres premisser. Det er heller ikke sunt. Og det er kjempetøft å vokse opp og være en egoist, for det er det de faktisk blir. Jeg skal ha alt på min måte, for det er det de er vant til. Hvis de er begge fellene ettergivende, så blir de utrolig vant til å få alt som de peker på, og som de vil. Og da sliter de big time ute i den store verden, fordi ingen liker å være sammen med folk som alltid skal ha det på sin måte. Så derfor er mellomtingen, den berømte gyllene mellommiddelveien,

er rett og slett å være tydelig på dine grenser og behov, men det er måten å gjøre det på, og det handler i bunn og grunn om å klare å skille sak og person. At før denne autoritære oppdragelsen, der var det at det du gjorde var den du var.

Og jeg har jo vokst opp sånn, ikke fordi jeg har dårlige foreldre, men det var sånn man oppdro barn før, var at hvis du var klønte, så er du en kløne, og hvis du var flink på skolen, så er du en flink person. Alt handler om prestasjon. Hva du gjør, er den du er. Mens det som gjelder nå, er jo at jeg liker ikke det du gjør. Jeg vil ikke at du snakker sånn til broren din. Jeg elsker deg, men det du gjorde nå var ikke greit. At du skiller de to. Ja.

Jeg hører at du er sint, men jeg vil ikke at du slår søsteren din. Jeg skjønner at du ikke synes dette her er greit. Jeg skjønner at du har lyst på lørdagsgott på en tirsdag. Eller du har lyst på en is nå. Men jeg vil ikke gi det til deg. Men jeg skjønner. Fordi når du anerkjenner følelsen din, jeg skjønner, eller jeg forstår, eller...

Det er ikke noe rart at du har lyst på godteri. Det er jo kjempegodt med godteri inne i butikken og slår seg helt fra. Før sa man at du er helt umulig, du kan ikke drive og grine. Sånn holdt vi på før. Og så har vi den ettergivende på den andre enden av skallen som er sånn, ja, ja, da får du få det som du vil. Fordi jeg tåler ikke å stå i disse følelsene her. Og så har du den gyldne middelveien. Og jeg tror at det kjipeste med å bli foreldre i dag er at

Det er så mange tips og råd hele tiden, slik at vi slutter å stole på oss selv. Men det bor jo i oss alle evne til å klare å være tro mot oss selv og møte barnet på en kjærlig måte. Du vilst en business avs neste level bringe? Med HubSpot og til integrert KI erledes du mer enn jevnt så fort. Dank Breeze Agents skaffst du i en vennig sekund hva som stundendaget. Du kanst en kundensupport forfønfaren og 10-mal mer content generere.

Hapsbot. Erstaunlig vokst. Erstaunlig enkelt. Start nå på hapsbot.de.

Men tror du sånn før i tiden som du sa, da var man litt sånn, hvis et barn var vanskelig, så var man sånn, åh, du er ubrukelig, åh, du er vanskelig, åh, du stresser meg. At man kan ta med seg de følelsene at man var i veien. Tror du man tar med seg sånn videre? Ja, man tar med seg oppdragelsen sin. Ja, i aller høyeste grad. Altså, vi kopierer jo foreldrene våre, mer eller mindre. Altså, de fleste er jo blitt mye mer bevisst enn det er.

andre generasjoner har vært på hvordan de er før ble man bare foreldre og ingen snakket om foreldrerollen før det er helt vanvittig egentlig men det var bare sånn som du sier at man tar med seg så mye til helt til du dør i grava og så tar man med deg hvordan foreldrene dine snakker til deg og den måten du blir snakket til som barn er den måten du lærer å snakke til deg selv og andre på så vi formes jo veldig det er fra 0-6 år som er den viktigste tiden no pressure

Men hvis det barnet føler seg elsket for den det er, så har du gjort hovedjobben din. Og da kan du fuck opp ganske mye. Du kan tryne og sånn. Men hvis barnet føler at mamma elsker meg, det er jeg ikke i tvil om.

eller pappa, så har du gjort 90% av jobben. Og hvordan formulerer du det? For det har jo litt å si. For det er veldig forskjell på å si «Herregud, du velte av deg glasset din jævla kløner», liksom. Det er jo mange som har blitt snakket til sånn. At det er skikkelig sånn «Du er prikk, prikk, prikk». Ikke sant? Og noe negativt. Men det å si «Hva er det som skjedde for nå?»

jeg er så sliten, jeg passer så dårlig at jeg tørker opp det merkeløse her. Fader, nå blir jeg frustrert. Snakk utifra deg selv, i stedet for å peke og si det er noe gærent med deg. Ja, fordi da tar du med deg videre i voksenhånden. Du ser deg i speilet, så hører du foreldrene sin stemme si du er ubrukelig, eller du er... Du tenker at barnet lærer

å være i verden utenfor hvordan du snakker til dem, men de lærer mest av hvordan du snakker til deg selv. Så hvis du ser deg selv i speil og sier masse stygt, og så sier du, men du er veldig fin, lille venn. Men, å herregud, nå begynner jeg å bli gammel, og så stygger jeg her, og nå er jeg tjukk igjen. De lærer hvordan man snakker om seg selv ved å se på foreldrene. Ja, det er et godt poeng. Du er jo en rollemodell, så det er jo nesten å bare være litt bevisst på, hvis jeg er god på å ta vare på meg, så er det det barna dine lærer.

Så er det et uttrykk som er krenkede barn slutter ikke å elske sine foreldre, men de slutter å elske seg selv. Og det som er ganske viktig å vite uten at jeg skal liksom, for det er ikke meningen å legge press på foreldre, for jeg tenker at alle gjør så godt de kan, og det er bra nok. Men

Samtidig vil jeg også si at grunnen til at det er så viktig disse første tolv leveårene, disse første seks er de aller viktigste, men fra seks til tolv har også veldig mye å si. Etter det så trenger barn aktivt å være med på å endre sin oppfatning av seg selv. Men dette her med disse årene her, da legges liksom grunnlaget for selvfølelsen om hva du tenker om deg selv, og alle dine valg er alltid samsvar med hva du tenker om deg selv. Så om det gjelder mat, eller hvem du vil være kjæreste med, eller hva slags...

hva slags jobb, så er det alltid samsvar med hva du tenker om deg selv og valgene dine. Så derfor er disse ordene som småbarnsforeldre liksom, og at barna føler at jeg betyr noe. Mine valg er viktige, mine følelser er viktige. Så vil de også resten av livet føle at jeg kan ta plass, eller jeg kan si ifra hvis noen tråkker meg på tærne, eller det er noe som ikke er greit. Fordi at neiet mitt ble tålt som barn, da

gjelder nei i mitt, også som voksen. Men hvis du som barn hele tiden måtte tilpasse deg å være veldig omgjengelig og trivelig og snill og grei, som jeg var. Jeg var jo flink pike mange, mange år før jeg begynte å jobbe med dette her. Og da tilpasset jeg meg så mye. Så når jeg ble sint for eksempel, så begynte jeg bare å grine. Det var kjempefrustrerende. Veldig mange som gjør det. Men det er som om du får nesten en sånn superpower når du klarer å uttrykke følelsene dine. Og hvis du

barn lærer det. Hva skjer med deg nå? Jeg ser at du virker lei deg. Hva er det som foregår? Når du er interessert i noensinne følelser, enten er voksen eller barn, det er det som er ubetinget kjærlighet i praksis. Så når et barn opplever at mamma eller pappa er opptatt av hvordan jeg har det og hvem jeg er, så gratulerer

Gratulerer, og så tar du deg selv på alvor resten av livet. Det høres veldig fornuftig ut, dette her. Jeg håper det. Jeg så også en video, jeg tror det var hun Hedvig, psykologen, som også sa at barn nå kjeder seg mye mer. Eller hennes teori var jo at før i tiden så fikk man jo barn for å få en ekstra ressurs i familien, for å hjelpe til på gården for eksempel. Men at nå så er på en måte barn mer en byrde for oss. Ja.

og at da vil ikke de nødvendigvis få noe mer selvtillit, eller de vil egentlig føle seg mer sånn i veien, kanskje, eller de vil skjede seg, fordi de ikke føler at de har noen funksjon, da. Nei, jeg kan veldig relatere, altså, det gjorde faktisk ganske mye med meg, jeg var på Torpe, den

Plan B-farmen-utgaven. Det er de som ikke blir med på farmen, de havner på torket. Du har ikke vært med på farmen nå da? Jo, jeg kom inn der etterhvert, for jeg vant, men dette var i 2023. Men det som jeg lærte da, for jeg var jo der i fem uker, tror jeg det var, var akkurat som du sier dette her med at alle trengs på en gård, så er det at alle trengs, og til og med de enkleste oppgaver kan jo da barn gjøre. Det stopper ikke den der mengden av oppgaver,

Så jeg tenkte veldig mye på, det er ikke rart de fikk mye barn. Og du føler deg veldig som en viktig del av fellesskapet. Hvis ikke vi alle står på, så går dette her av dundas. Vi har et felles prosjekt. Og så var det nesten litt rart å komme fra 1924, som vi da latet som det var. Vi levde jo sammen det. Det var jo ingen hjelpemidler, og alt var jo sånn som det var på den tiden. Og så kom jeg inn i hverdagen, og da så jeg jo, for jeg har jo sønnen min på 17, og så har jeg en stesønn på 16, som bor hjemme. Og så

Og så tenkte jeg, en gård de hadde fra de våknet til de la seg vært på jobb, men så tar de ut oppvaskmaskinen av og til og går ut med søppel av og til. Det er jo ingenting i forhold. Det blir jo ganske stillesittende liv og kjedelig

som du sier, litt meningsløst. Litt meningsløst, ja. Så det er skole, og så er det venner og... Jeg kan se for meg at det var litt mer... at jeg kunne nesten være litt lykkeligere når du føler at du har en oppgave du må gjøre. Jeg har mye mer mestringsfølelse. Men jeg merker jo med sønnen min også, hvis jeg skal støvsuge og sånn, så har han veldig lyst til å hjelpe til, og jeg ser at det ligger i hans natur. Ja.

og elsker å gå rundt med sånn trillebår og skal jobbe og arbeide. Det gir han veldig mye glede, og så er jeg litt sånn, du er litt i veien og jeg skal støvsuge, så la jeg han gjøre det, og han blir så lykkelig av det. Jeg tenker, herregud, jeg får la han støvsuge. Jeg tror ikke de tenker så mye på at nå skal støve inn der, men det er bare et apparat, og nå er jeg sammen med deg om å gjøre noe. Så det ligger jo mye fellesskap i det å gjøre ting sammen, fordi når barn er fram til tenningstiden, så er jo du superhelten

Alt du sier er kjempeinteressant, alt du gjør er spektakulært, og i løpet av tre kvarter så er du det kjipeste, dødeligste, mest uinteressante menneske i verden. Og da er det mye vanskeligere å få barna ut, fordi, og jeg har lest en del om dette med tenåringer, og jeg synes det er så interessant at menneskeheten hadde dødd ut på grunn av incest, hvis ikke det hadde vært for at vi kommer i tenårene og snur ryggen til familien og ser utover barnet.

For hvis vi hadde vært helt sånn herregud, mamma er den kuleste i verden, og søsteren min er bare det råeste, og pappa, vi sammen spiser taco og er lykke på jord, som en åtteåring synes da, så blir den åtteåringen 13 år, og synes hele familien suger. Alle andre er mer interessante.

å vende blikket ut. Vi trenger løsrivelse fra familien. Ellers hadde vi ikke vært interessert i andre mennesker, og flytte oss fra en stamme, liksom, og begynne å se hva driver andre med, hva holder andre på med, fordi den gjengen min er de er jeg litt ferdig med nå. Nå har jeg liksom blitt nørdan det. Sånn som de tenåringene jeg bor sammen med, de har jo

veldig liten interesse av å være sammen med oss. Så det å prøve å få de interessert i noe hagearbeid eller hjelpetimme, det er sånn, åh, må jeg det? Åh, er jeg snart ferdig? Og så er det med en gang på rommet så fort et eller annet er gjort. Så jeg tror det å bruke den tiden når de er små, er veldig fint for forholdet. Og også det å vite at det er en del oppgaver i det å ha et hjem. Jeg hadde en drøm om at når sønnen min

Etter hvert fant jeg en kjæreste og liksom, nå skal du ut i den store verdenen, at jeg skulle si sånn, ta-da! Gratulerer, denne utgaven har jeg formet til å være supermann og bomme. Og så kjenner jeg på sånn, fy fader, jeg har ikke fått det til i forhold til sånn, å ta initiativ til, det jeg drømte om å få en sånn sønn som ikke er sånn som...

faren hans for unntrykk som er en grunn til at det blir slutt som tar det som initiativ jeg kan lage middag og jeg kan rydde opp og oi, nå er søppelet full det er en dag det bare går jeg ut med jeg hadde en sånn drøm om å få til det siden jeg fikk en jente og en gutt datteren min er sånn, hun er sånn misfixet ja

Men ikke sønnen? Men sønnen er, som er en veldig sånn prototype på gutt på mange måter. Du kan be han om det fem ganger, og det er litt sånn sukostønn. Men der har jeg mer teori om at det er faren som må gjøre jobben der, ikke du. Ja, men han er jo blitt dement, så det er det som er ulemt. Den biologiske faren. Men han har jo en stefar som gjør veldig mye i huset, så han ser det jo der. Ja.

heldigvis, tenk av. Jeg har vært veldig nøye på med kjæresten min å si sånn, hvordan du behandler meg, og vise hvordan man behandler kvinner, er veldig viktig, for jeg vil at sønnen min skal lære at man skal respektere kvinner, og at når du kommer hjem fra jobb, så gir du meg et skyss først, og så kan du hilse på sønnen min. Jeg tror det er... Det er en kjempe

begave, det tenker jeg også det er et sånt kvot som man ser jo mye sånne sitater det er ikke lenge du trenger å være på internett men da jeg leste og det synes jeg er veldig sant at the best thing a father can do for his children is to love their mother at det da blir verden så trygg og så lærer døttere at sånn man

Sånn er man mot den man elsker. De ser på far, hvordan far oppfører seg for mor, og tenker, ok, sånn vil jeg ha. Du lærer språk, kjærlighetsspråket, rett og slett. Og for sønner er det, oi ja, respekt for... De lærer det så tydelig som det går an for blitt. Det er noe som heter daddy-kyss, det er jo en greie. Alle venninne mine som har en drittfar, de velger dritt.

kjærester. For det er der tryggheten er. Er ikke det absurd? Så til og med barn som har opplevd å bli slått i barndommen, kan velge en partner som slår. Fordi utrolig nok, den delen av hjernen som gjenkjenner

noe fra oppveksten, det gir merkelig nok en ro, fordi dette kan jeg. Så hvis de hadde opplevd en mann som bare var full av gode ord og komplimenter og elsket dem helt hemmingsløst, det hadde vært skummelt, for dette kjenner jeg ikke. Dette er ukjent for meg. Sånn at vi velger tryggheten, og det

Men du kan bryte dette for eksempel i terapi da. Ja, men det er gjerne terapi du trenger da. Jeg tenker jo det er flere veier til rom, men jeg er veldig tilgjengelig av å gå inn i det. Gjerne med en tredje person, fordi det blir til at den personen stiller en del spørsmål som gjør at du kommer litt dypere inn i det da. Tenker du at alle par trenger parterapi? Nei. Etter de får barn da. Trenger de det da? Ja.

Det finnes ikke noe mer utfordrende for parforholdene for barn. Så det blir aldri tøffere enn det det er nå. Og grunnen er at dine behov er noe med 96 i livet, ikke sant? Og når det ikke er plass til deg og dine behov, så blir du jo veldig frustrert. Sånn at jeg har til gode å treffe...

Jeg er nå 51, og de rundt meg er på min alder. Og jeg har snakket med veldig mange, både i terapi, men også venner og alle mulige. Og de fleste er på det mest ulykkelige når de er småbarnsforeldre. Og det formidles alt for lite til, spesielt småbarnsmødre. For de mister seg selv. Du mister deg selv når dine behov ikke er...

feide av banen, fordi nå passer det for barnet ditt å spise, nå passer det for barnet ditt å sove og våkne og holde deg våken. Og så har vi det tredje skiftet også som vi tar, som også snakkes litt om hvor mye det fyller hjernen med skostørrelse og huske den bursdagen som er på lørdag, og så trenger jeg å kjøpe gave til svigermor da, og så trenger jeg å følge opp

på så mange ting. Sånn fungerer ikke mannegjernen for deg? Nei, mannegjernen er... Så deilig. Det er sånne skuffer som de bare... Nå tar jeg et småbarnsliv, og så kan jeg lukke den igjen, og så kan jeg sitte og scrolle, eller...

Mens kvinnegjern, det pågår jo i 150 hele tiden. Den hviler jo aldri. Nei, og så er det den ansvarsfølelsen og østrogenet som spiller inn også. Så det er jo veldig mye. Og så synes jeg det er veldig interessant at i forhold til forskning på skam, så er det to ting som er ikke skam umiddelbart hos kvinner. Og det ene er morsrollen, og det andre er utseende. Så hvis du sier til en mor sånn, åja, så sønnen din sover på et eget rom, og

eller liksom at samme hva det er for noe. Eller hadde jeg sagt soverne i senga, så hadde du vært sånn, oi, nå er det et eller annet som har gjort feil, eller da skammer du deg. Mens en mann som hadde hørt sånn, oi, altså sønnen så på tegrom, ja, fordi han er over et år, og det funker fint, og det går, ja,

Det har ikke noe med meg å gjøre som person om jeg er dårlig eller bra. Det vekker ikke skam, da. Hos menn er det største skamtriggeren sårbarhet. Det å virke svak. Så det er liksom den største frykten de har, er å bli lattelig gjort. Eller liksom drite seg ut og virke sårbar og svak og...

å veike. Men derfor noen ganger liker jeg faktisk å intervjue menn bedre enn kvinner i den podcasten her, fordi kvinner er så livredde for å virke som en dårlig mor, hvis jeg spør dem om personlige ting, og har du noen gang kjent på at du har angret deg, og nei, nei, nei, jeg har ikke det, og så kan vi skru av podcasten her, så sier de jo, jeg har jo kjent på det, så bare sånn, men kunne du ikke sagt det høyt, for det er så mange som kjenner på det, og du er verdens kuleste, og at du sier det hjelper

hjelper noen andre, men så vil man. Man er så livredd for å virke som en dårlig mor. Og jeg kan jo kjenne på skammen med at jeg ikke er på mitt lykkeligste nå, når jeg burde være det. Hvor er det vi har den ideen fra? Jeg vet ikke, fordi man sier at når man er småbarn, det er da du skal være lykkeligst. Jeg har aldri vært så ulykkelig som jeg hadde da jeg hadde småbarn. Og nå har jeg en steddatter som har en sønn på ett år og en datter på tre år. Hun er

Hun er altså så sliten, og jeg tenker sånn, det er ikke rart du er helt på felgen. Det er jo, du sover dårlig i tre år. Det er dritlenge. Og du er aldri fri omtrent, og når du endelig er fri, så bare dunk sovner du.

Jeg tror det er alle disse mennene i podcastene som sier at når du kanskje er på vei til å dø, du er gammel og ser tilbake, så er det når du har små barn, vet du. Man er på det lykkeligste. Nei, det er bare bullshit. Første showet mitt heter «Hva er ikke sånn det skulle bli?» Og da var barna syv og fire, det var rett etter at det var slutt med Jon, som jeg var sammen med, så satte jeg meg ned og skrev et show som heter «Hva er ikke sånn det skulle bli?»

for det handler om akkurat det du snakker om. Jeg skulle jo leve et sånt lykkelig småbarnsmor, jeg skulle trene, jeg skulle være i ganske god form, jeg skulle føle meg ganske fin, jeg skulle liksom ha litt kul klestil, jeg hadde masse sånne idiotiske idéer, og så ble jeg småbarnsmor, og så bare følte jeg meg bare sånn

konsekvent sånn gulpefjes. Altså, det var liksom, det var så på halv tolv. Og så, så da laget jeg stand-up, da hadde jeg ikke gjort stand-up på ti år, og så fikk jeg lov til å sette opp seks forestillinger på latter. Og jeg vil påstå at den plakaten hvor jeg ser, jeg rydda ikke, jeg tror det var fire-fem dager eller noe sånt, jeg gjorde ingenting på det. Bare lot alt bare vokse. Det så ikke ut på kjøkkenet. Og så hadde jeg en sånn brent pizza, med en

Jeg lot den med vilje stå for lenge. Og så lånte jeg njesen min, for hun var ett år på den tiden der. Og så hadde jeg en singlett som var hvit, og så tok jeg helt et glass Oboi på den. Jeg så sånn trailer-trash. Deluxe. Og hår som jeg med vilje ikke hadde vasket på noen dager. Jeg så helt jævlig ut. Og han fotografen husker jeg ringte meg og sa sånn, nei, jeg kan gjøre magen din litt mer deigete hvis du vil. Og jeg bare, nei, jeg kjører på. Og sånne mørke ringer og sånn. Ingen visste jo egentlig hvem jeg var. Jeg hadde jo ikke gjort

til Steiner på ti år. Og det showet gikk i to år, og det vil jeg påstå var at alle småbarnsmødrene så den plakaten, og så leste de den titelen. Det gjorde at de dro på Steiner, så uten å vite hva det var for noe, for de tenkte at det der er livet mitt.

det er så underkommunisert, hvor tøft det er, og den følelsen av å miste seg selv. Og når vi i tillegg, jeg hadde jo ikke influensere. Altså, jeg ble mor i 2000 og rett før iPhone liksom kom. Du er hønn gammel. Jeg vet, jeg er dritgammel. Men det slapper unna så mye. For det var bare mulig å ta ti bilder på telefonen. Deilig. Da Sara ble født, så jeg måtte bare slette sånne fine bilder. Men, til gjengjeld så hadde vi ikke det.

som er nå. Nå er det mye, mye verre. Jeg synes det var press da. Det var bare ukebladet med sånne mammablader med alt. Alle var så lykkelig ut som småbarnsmødre. Som jeg skjønte ettertid, det var jo bare modeller som lånte barn. Det var ikke reelle. Det var ikke helsebarn. Nei.

Så jeg tenker liksom om det å være småbarnsmor i dag, med folk som kanskje har nannis og har tid og anledning til å ha fokus på sitt yttre. Det får jo sånn skrudd forhold til hva det er å være småbarnsmor da. Ja, men samtidig så får du også kanskje litt mer åpenhet nå enn det det var for ti år siden da. Det kan gå til ennå. Men det er jo fortsatt veldig polert alt det der med småbarn. Det er jo veldig mye jeg fikk bakoversveis med når jeg ble mor selv, som jeg bare sånn, hvorfor er det ingen som har snakket?

om dette her. Og så kan det være at jeg ikke har oppsøkt den informasjonen nok også da. Men det har ikke vært sånn supertilgjengelig, sånn som alt mulig annen informasjon. Nei, jeg tenker at overgangsalderen og det å være småbarnsmor er begge deler informasjon som går litt under radaren, og det kan aldri... Det er nesten litt sånn at det kan ikke snakkes nok om, fordi vi trenger den informasjonen. Liksom når vi snakker om at den autoritære oppveksten var rådende før, det

Det tar utrolig lang tid med paradigmeskiftet, som det heter. Det er jo omvøltning. Det er et annet barnesyn vi har nå. Før, hvis barnet ikke oppførte seg, så var det noe gærent med barnet. Hvis barnet nå ikke oppførte seg, så prøver de å formidle at de har det ikke bra. Det er et eller annet i livet deres som ikke er som det skal. Så vi har totalt endret barnesyn, og det har skjedd i løpet av cirka 40-50 år. Det tar så lang tid å få den informasjonen sånn ordentlig,

fra det glorifiserte småbarnslivet og overgangshalder er tre måneder med hete-tokter. Nei, det er ikke det. Det er gjennomsnittlig syv år med et jævla mass. Og så skulle jeg ønske den informasjonen var mye mer tilgjengelig for menn. For jeg tror også menn kan få veldig sjokk

av kvinnen de elsker å ha vært sammen med i ti år, plutselig blir helt gæren. Det også må være veldig frustrerende for menn også, bare for å være på deres side. Det er masse menn som er frustrerte og sier at jeg ble sammen med Hilde, og så fikk vi barn, og så bare slutta jeg å eksistere for henne, eller at hun slutta å like meg, eller det var ikke plass til meg, eller hun ble en annen person. Det er utrolig skifte som skjer i det man blir småbarnsmor i.

Vi er allerede en gjeng som noen har gått fra hverandre, som ikke har en ettåring engang. Det er unntakstilstand, og det er to mennesker som ikke får behovene dekket på noen ting, altså på søvn eller sex. Og det å bli sett, den følelsen av å føle seg viktig i kjæresten sin øyne, du orker det hvis du har overskudd. Jeg har jo en mann som har hatt kreft i halsen og mistet stemmen veldig.

Så når han snakker, så snakker han sånn. Han må trykke på en knapp, han pusser gjennom et hull i halsen. Det er tre år siden den operasjonen, det har vært helt unntakstillstand. Og når han har vært så syk, så har jo ikke han noe overskudd på å se meg kjempe mye og dødsinteresserte i mitt liv, liksom. Fordi han bare...

Han sliter med å spise og mister sitt sosiale liv. Mange som ikke hører hva han sier. Det har vært helt jævlig. Så da har jeg skjønt at jeg... Nå er ikke han årets kjæreste. I en god stund. Og jeg er ikke årets kjæreste, for jeg er ganske mye frustrert over at han har bare endret så mye. Så jeg tror nok den der å ha...

litt sånn, jeg setter inn et ekstra gir på tålmodighet på at det er unntakstids. Det var ikke evig, men sånn er det akkurat nå. Det er utrolig viktig. Og så tror jeg det er utrolig vesentlig at veldig mange tenker at særlig småbarnsmødre er at de kan aldri gå vekk fra barnet. Og jeg tror veldig på at man trenger litt egen tid, fylle opp eget batteri, og det å

våg å ha for eksempel en dag i uka hver torsdag fra 4 til 8, så gjør jeg mine ting, om det er å dra inn og svømme eller legge deg på rommet og sove. Men du har din tid, og hvis det er to, så tørr du å dele litt mer på det. Fordi når du kommer ut fra det soverommet, eller fra den treningen, eller hva det måtte være for noe, eller på en tur, eller på kafé alene, så kommer du mer i pluss. Og når du er mer i pluss, så har du mer å gi. Ja.

Og når to mennesker som ikke har noe å gi over tid, begynner

begynner å miste ikke den personen som får deg til å gå på akkord med deg selv, og jeg har ikke hørt et kompliment på lang tid, og jeg betyr ingenting for deg, du virker jo som om du ikke liker meg. Nei, det er to utslitte mennesker. Men hvordan vet man om man bare er i en dårlig fase, eller om dette ikke er menneske for deg da? Det synes jeg er vanskelig å vite. Ja, det er jo ikke noe helt falsk svar på det, men annet enn at det er en følelse du får, hvis du virkelig kjenner ...

Jeg vil ikke være. Det som skjer er at når vi går på akkorden med oss selv, så skjer det to ting. Du går på tvers av det du vil. Det ene er at du mister gleden, og det andre er at du mister energien. Og jeg vet at jeg var jo sammen med min eks, som har fart til barna mine, lenge etter at jeg egentlig skjønte at dette går ikke. Og jeg slutta jo å le, og var veldig sånn, jeg mistet jo all energi, for jeg gikk så på tvers av meg selv. Så jeg vet jo, jeg har jo kjent det på kroppen,

når jeg ikke har hørt på meg selv ordentlig. Så det er jo et tegn på en måte. Men når man har barn, så gir man gjerne mer tid, fordi du vil så gjerne at det skal snu på en måte. Og jeg tror det å være tørr og være ærlig er en kjempegave til

til et forhold, for da slipper du det spillet å lure på hvor er kjæresten min, hvor er den andre er du på vei ut, eller har du bare en dårlig periode, eller hva tenker du, hva føler du for det blir en slags trygging hvis det er sånn at jeg kjenner at jeg er utslitt og det er noe som jeg ikke har så mye å gi og kjærestefølelsen er litt på held rett og slett for jeg har ikke plass til noe annet akkurat nå og sånn er det

Og når vi er ærlige med hverandre, det er det veldig mange som ikke vet, er at når vi deler hva som er på innsiden, det er lime i en god relasjon. Når vi slutter å dele, så begynner vi å skli fra hverandre. Og det skjer i mange småbarnsforeldre. Fordi det blir så mye praktisk, og da blir vi jo bare familie AS og fremmede for hverandre. Mens det å dele at...

Jeg kjenner at jeg blir sånn ordentlig godt humør når sola kommer. Bare det å si det, da forteller det noe som den andre ikke kan gjette seg frem til. Eller jeg kjenner at jeg bekymrer meg så mye for når barnet skal begynne i barnehagen. Hvordan har du det med det? Da deler vi på innsiden, og da kommer vi nærmere hverandre. Så det er også viktig. Jeg er sammen med en veldig mannemann som aldri har delt så mye tanker og følelser. Nei, og da er det det kanskje du savner. Så det å stille...

hva tenker du akkurat nå? Hva skjer med deg akkurat nå? Eller hvor er du? Hva opptar deg? Hvis han sier at, nei, det er bra. Hva er det som er bra? Hva er det du synes er bra? Sånn at du spør litt innover, sånn utfyllende. Ja, men hvordan var det på jobben? Det var, fortell. Så bare det å sette, skrive, eller spørre, fortell, og spørsmålstegn, fortell. Jo,

Hva gjorde du? Fortell om en bra ting som skjedde på jobb, og en dårlig ting. Det er noe jeg har gjort med barna i alle år. Særlig med Elia, som ikke deler så himmelen mye av sitt indre. Det har jo blitt en sånn running joke, at jeg går rundt og er litt sånn, skal jeg betale deg for å vite hvordan du har det? Jeg har gjort det i mange år, at jeg spurte, hva er det beste som har skjedd i løpet av dagen, og hva er det du ikke var så fornøyd med? Men tenk på, du har jo vært terapeut i mange år. Har du noen gang sittet med noen og nesten tenkt sånn,

du må forlate mannen din, det er det eneste du må gjøre. Eller sånn, la oss si noen at du tenker, du må bare bryte all kontakt med moren din, da vil du få et bedre liv. For det er sånne ting du kanskje skulle ønske at du kunne si, men ikke kan si. Det terapeuter ofte gjør, er at de trenger ikke å si det i klartekst, men de kan stille litt åpnes på hva skjer med deg, hvis du tenker at dette her orker jeg ikke mer åpne.

å gå fra hva hvilke følelser kommer da du ser for deg ting, ikke sant? Eller at, men tror du det kommer til å endre seg det forholdet med moren din? Fordi akkurat det med foreldre, det er ganske vanskelig, fordi vi har du kan være en voksen voksen, det vil si at du er en voksen person, men du har også utviklet deg, eller du er ganske bevisst på hvordan du er, og du tar ansvar for det du sier og gjør, da er du en voksen voksen

Men så har vi veldig mange som er voksne barn. Det vil si at egentlig er det et lite barn som bare trenger masse anerkjennelse, og som ikke har, kanskje selvutvikling er ikke så høyt oppe på agendaen, eller en interesse for å vokse, rett og slett. Så det er en del barna til noen voksne. Du har en voksen som er foreldre, og så har du barnet deres. Men når barnet blir voksen,

Så kan du ha en foreldre som er egentlig et ganske voksen barn, ganske umoden, og som er kanskje i offerrollen og snur alltid at det er, nå er du slem mot meg hvis du er uenig, og så kjip du er som sier noe negativt om meg. Ja, men mamma, du sa jo sånn og sånn. Ja, men nå er du bare slem, ikke sant? Det er jo å være i offerrollen.

Og da har du et barn som er voksen-voksen, men den foreldren er voksen-barn. Jeg vet ikke om du skjønte dette. Jo, jeg skjønte akkurat hva du sa. Og det er kjempevanskelig når du føler at du nesten vokser forbi foreldre i utvikling. Fordi at de henger ikke med. Og grunnen til at dette her er noe som opptar meg veldig mye, er at vi har emosjonelt analfabeter

bakover i tid. Tidligere generasjoner har vært veldig dårlige på følelser. Ikke har de hatt noe vokabular på det, ikke har de satt ord på følelser. Det har vært sett ned på, bagatalisert, lattelig gjort. Det er noen damegreier. Det har vært veldig mye feie ting under teppet. Så veldig mange har vokst, og hvis du tenker på besteforeldre, mine to sette meg besteforeldre, de snakket aldri om følelser. De var dritulykkelig i forholdene sine. Og de var bare sånn stille rundt bordet, og de snakket ikke om

noe som helst indre liv. Og det er jo ikke så langt tilbake vi trenger å gå før vi har helt sånn her emosjonelt analfabeter. Sånn at det å snakke om følelser og være ærlig om for eksempel småbarnslivet og sånn, det er faktisk nytt at vi snakker om hvordan vi har det og deler og setter ord på hvordan vi føler det. Det er faktisk, det hører jo så rart ut at det er nytt. Men det

Men det er det. Hvis du så på TV så var jo alt striggla, det var bare flinkiser, alt skulle leveres på topp, alt var så riktig og prektig, og man skulle skjule alle feilene sine, som gjorde at veldig mange følte seg veldig ensomme og alene om å kave, uansett hva det var for noe. Mens nå deler vi jo plutselig med sosiale medier for eksempel, så er det jo sånn at folk tar fram kamera og gråter, og sier at angst er jævlig. Og det var jo ingen som så det for 20 år siden.

Og det du gjør med denne podcasten her, er jo egentlig å bringe i lyse både foreldrerollen, men alle mulige slags menneskelige ting som er vanskelig. Og det trenger vi mer av, fordi vi har i alt for lang tid levd som om vi levde for 20 år siden. Hvor vi later som ting er så innmari supert hele tiden. Tusen takk.

Du, det har vært helt rått å snakke med deg. Vi har vært innom litt av hvert. Overgangsalder og småbarnsforeldre og ditt og datt. Jeg fikk ikke sett mammaen hos en gang, men det er jo helt nydelig det. Jeg følte bare at jeg hadde en liten terapitime. Lærte veldig mye. Hvor kan man oppsøke deg for de som er nysgjerrig på det?

Ja, det er det som er at jeg er jo da styreleder på EQ-institutt, og hvis du vil ha ekoterapi, så er ekoterapeuter.no et nettsted med kjempedyktige terapeuter, og de er jo fundert over hele landet, så da kan du ta et som er i nærheten av deg. Og det er det du snakket om når du snakket med barnet i dag. Lukke øynene nå. Det er så mye som slipper da.

Så sånne mønstre og gammeldritt og hendelser også. Det er jo noen som opplever for eksempel et overgrep da du var 16 eller mobbing på arbeidsplassen. Det kan jo være ting som har skjedd i voksenlivet. Så det er ikke bare barndom, men veldig ofte så finner vi oss i mye mer drit i voksenlivet hvis vi har opplevd ting i barndommen som har gjort at vi har mistet troen på oss selv, vår egen verdi. Så da har du kanskje funnet deg i veldig mye mer drit. Så vi kommer jo veldig ofte til kjernen

som er barndommen, men det kan også... Trenger du lang tid på det, eller trenger man kanskje bare en time? Nei, det kan jo bare være noen få timer. Og så vil du føle deg som et nytt menneske når du er ferdig med det? Ja, jeg husker når jeg startet, så sa jeg, hvis ikke da er det mye bedre etter fire timer, så får du pengene tilbake. Ja, det er bra for de som... Jeg er litt sånn, når man har problemer, så bare prøver jeg å skive de vekk. Lurt, nå da! Jeg begynner jo veldig folk som faktisk bare tar tak i det, og går inn på nettsidet, og blir stillere en time. Du trenger ikke ta så lang tid. Og bare gjør det. Ja, bare gjør det.

Bare gjør det. Det er en sterk oppmuntring, sånn avslutningsvis. Du får jo en belønning. Det er liksom en gulrot i... Eller den kommer i form av kjærlighet, da, til deg selv. Ja, men tusen hjertelig takk for at du ville komme og dele med meg. Veldig, veldig hyggelig å være her, Nora. Og så gjør du en veldig, veldig viktig jobb, tenker jeg. Jeg liker måten. For å dele og snakke om ting. Så keep it up. Tusen takk, Nora.

Du har akkurat hørt på en podcast fra Simpel. Takk!

Nevnt i episoden

Dora Thorhallsdottir

Komiker, forfatter og familieterapeut, hovedpersonen i episoden.

Skistar

Ukens sponsor av podcasten. Anbefaler sommerferie i Trysil.

Trysil

Sted i Norge, skisenter, nevnt som destinasjon for sommerferie.

Jon

Doras eks-mann, faren til barna hennes.

Hawaii

Sted hvor Dora og barna hennes bodde i et halvt år.

Thailand

Sted hvor Dora og barna hennes bodde i et halvt år.

Kosemui

Sted i Thailand, nevnt som et sted Dora og barna hennes bodde.

Australia

Sted hvor Doras datter flyttet.

Kristiansand

Sted i Norge, hvor Dora bodde.

England

Sted hvor Dora studerte.

Malaysia

Sted hvor Dora bodde i oppveksten.

Ekoinstitutt

Firma stiftet av Dora, som tilbyr ekoterapi.

EQ-institutt

Institutt hvor Dora er styreleder, tilbyr ekoterapi.

Jonas Rønning

Person som nevnes for å ha sagt Doras navn feil.

Sara

Doras datter.

Elias

Doras sønn.

Mathia

Doras sønn, nevnt i sammenheng med sykling i Trysil.

Overgangsalderen

Et tema som diskuteres i podcasten, med fokus på de fysiske og psykiske effektene.

Hedvig

Psykolog som nevnes i forbindelse med barns kjedsomhet.

Plan B-farmen

TV-program Dora deltok i.

HubSpot

Nevnt som et produkt i en annonse.

Simpel

Podcast-plattformen

Nora

Programleder i podcasten

Deltakere

Host

Nora

Guest

Dora Thorhallsdottir

Sponsorer

Skistar

Poeng

Trysel byr på alt fra stisykling, toppturer, rolige turer, aktiviteter til barn i alle aldre, og mange fine hytter, leiligheter og hoteller.

En god beskrivelse av Trysils sommertilbud.

Jeg får i hvert fall veldig ro av å være på fjellet. Det er kanskje litt nørd å si det, men det er som at jeg puster mer med magen.

Et personlig og poetisk uttrykk for ro i naturen.

Jobben blir aldri ferdig.

Et treffende utsagn om foreldrerollen.

Det verste med overgangsalderen er hvor lite forberedt vi er.

Et viktig poeng om manglende informasjon og forberedelse.

Østrogen har vi for at ikke menneskeheten skal dø ut.

En humoristisk og tankevekkende påstand om østrogens rolle.

De beste lederne som finnes er kvinner etter overgangsalderen.

Et interessant perspektiv på kvinners lederegenskaper etter overgangsalderen.

Hvis barnet nå ikke oppførte seg, så prøver de å formidle at de har det ikke bra.

En moderne forståelse av barns atferd.

Mine valg er viktige, mine følelser er viktige.

Et viktig budskap til foreldre om å anerkjenne barnets følelser.

Påstander

Overgangsalderen varer i gjennomsnitt syv år.

En påstand basert på erfaring og observasjon.

Mange småbarnsmødre mister seg selv i morsrollen.

En påstand om en utfordring mange småbarnsmødre opplever.

Å være ærlig med hverandre er en kjempegave til et forhold.

En påstand om viktigheten av åpenhet og kommunikasjon i parforhold.

Barn lærer mest av hvordan du snakker til deg selv.

En påstand om viktigheten av å være bevisst på eget språk og selvbilde.

Lignende

8/23/2020

Wolfgang Wee Uncut

Line Marie Warholm - Oppdragelse, vennskap med barna, aktivitetsfikserte foreldre, diagnose-syken

Line Marie Warholm er psykolog og forfatter, og aktuell med boken "Kule Kids - og foreldre som strever med å slippe tak". Mer om "Kule Kids": https://ugla.aschehoug.no/frokost-for-hjernen/line-ma...

Se mer

2/13/2024

Leger om livet

#139. Selvfølelse, forhold, pårørenderollen og livsglede. Med Dora Thorhallsdottir.

Se mer

8/21/2023

Er det noe liv?

Sigrid Bonde Tusvik - "FÅ DEN FIT*A DI OPP!"

Jeg tror faktisk ikke jeg har vært så klam i hendene som jeg var etter jeg var ferdig med Sigrid Bonde Tusvik i studio. Ei heller har jeg aldri vært så redd for å føde som det jeg er nå. Sigrid melder nemlig at det er det absolutt jævligste hun har gjort.. at fødsel kan sidestilles med det å være i krig.. ikke hjalp det å høre revnehistorien hennes heller. Revnegrad 4 er liksom ikke en lek. Men Sigrid sier at det er sunt å grue seg! At jeg må fortsette med det.. og at alt handler om at jeg må finne MIN pust og ikke knytte nevene; da klarer nemlig kroppen å slappe helt av. Det er liksom vanskelig å fortsette å beskrive alt det bra Sigrid sa, så jeg tror dere bare må trykke play og høre ass.. men ta så hent noe å tørke henda med først, det blir KLAMT i denne episoden.. og send meg en DM om deres tanker rundt alt Sigrid nevnte, når dere er ferdig 👇🏼@noraangeltveit på instagramØnsker du å samarbeide med denne podcasten? Ta kontakt med [email protected] podcasten er produsert av @simpl.talent Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

Se mer

6/26/2023

Er det noe liv?

Pilot: "Trodde jeg ikke kunne få barn.. nå har jeg en podcast om barn!" Med Kelly Bricen

Etter et legebesøk i januar fikk jeg vite at jeg ikke kunne få barn - 10 dager senere ble jeg gravid. Her får dere hele historien!Første episode har jeg også Kelly Alessandra Mori Bricen (min bestevennine <3) som gjest. Kelly var mitt første møte med graviditet, da hun ble mamma som 20 åring. Jeg er hakk i hel, dog 13 år senere, men føler meg likevel altfor ung og absolutt IKKE klar. Vi begge ble skuffet da vi fikk vite kjønnet på barnet (er det innafor btw?), og hvorfor i helvette putter folk emoji over barna sine når de poster bilder av dem i sosiale medier?Sjekk ut mer fra meg her: @noraangeltveit på instagramØnsker du å samarbeide med denne podcasten? Ta kontakt med [email protected] podcasten er produsert av @simpl.talent Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

Se mer

6/26/2023

Er det noe liv?

Stian Blipp - Når du tror den du elsker holder på å dø under fødsel

Andre gjest ut er komiker, programleder, altmuligmann og ikke minst tobarnsfar Stian Blipp! Jeg har fått høre masse om hans litt for dramatiske fødsel sånn at jeg kan grue meg enda mer, vi har prøvd å le av panikk-anfallene våre og jeg har gravd litt om sex etter fødsel.Sjekk ut mer fra meg her: @noraangeltveit på instagramØnsker du å samarbeide med denne podcasten? Ta kontakt med [email protected] podcasten er produsert av @simpl.talent Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

Se mer

3/4/2025

Er det noe liv?

Iselin Guttormsen - "Du er litt pick me girl, Nora!"

Iselin Guttormsen er tilbake i studio og som forrige gang får vi også nå tatt opp mange temaer på kort tid! Iselin er, som hun beskriver seg selv, «en rasende feminist» og vi får rantet fra oss med alt fra fra feminisme, utroskap, barseltid, forholdet til eksen til hvordan barna takler bruddet. Hun forteller også hvordan Catalin er en mer «feminin» mann, men fortsatt mer «mann» i senga enn hun noen gang har opplevd. Og btw.. hvorfor få ikke vi kvinner gratis psykolog etter vi har født?? Iselin syns jeg er alt for tålmodig med typen min og er en typsik «pick me girl». Dere får nesten lytte og bedømme selv!Reklame: Trykk her og bruk koden "Erdetnoeliv" for 45 dager prøveperiode som inkluderer 30 timer lytting/lesing hos www.bookbeat.comSpørsmål kan sendes til @noraangeltveit på InstagramØnsker du å samarbeide med denne podcasten? Ta kontakt med [email protected] podcasten er produsert av @simpl.talent Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

Se mer

12/17/2024

Er det noe liv?

Helene Olafsen - "Barn er som alkohol; forsterker det verste i deg"

Programleder og tidligere snowboard-proff Helene Olafsen er ukas gjest! Vi snakker om alt fra stjernetegn, kjefting på ettåringer, at hun, Jørgen og begge barna sover i samme seng.. til å møte den store kjærligheten på «Skal vi skilles» eeh, jeg mener «Skal vi danse» Vi er begge enige om at sutring er ikke lov, at vi er nødt å snakke mer om følelser enn foreldrene våres gjorde, og at man er akkurat samme person, selv om man har blitt mamma. Til slutt får jeg også noen veldig gode tips fra treningsboken hennes «En om dagen».Spørsmål kan sendes til @noraangeltveit på InstagramØnsker du å samarbeide med denne podcasten? Ta kontakt med [email protected] podcasten er produsert av @simpl.talent Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

Se mer

12/9/2024

Er det noe liv?

Sebastian Solberg - "Trodde jeg hadde kort tid igjen å leve"

Jeg inviterte Sebastian Solberg tilbake til studio fordi.. hallo, finn en fyr som oser mer underholdning enn han! Han bjudar på fra første stund, nok en gang, og gjør jobben min som programleder til en lek. Vi snakker om alt fra Nikolines blodige bind på vasken, adopsjon, barn i sosiale medier, fødselsdepresjon hos menn, til frieriet til Nikoline som endte i et breakup, det å ikke connecte med barnet sitt, mobbing.. og at Sebastian tidligere i år fikk en grusom telefon fra legen sin, som kunne endt skikkelig dårlig!Spørsmål kan sendes til @noraangeltveit på InstagramØnsker du å samarbeide med denne podcasten? Ta kontakt med [email protected] podcasten er produsert av @simpl.talent Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

Se mer

Laster