‹ Tilbake til podkaster ‹ Leger om livet

12/17/2024

#179. Hormoner, overgangsalder og midtlivsvekst. Med lege Marianne Natvik

Lege Anette Dragla intervjuer lege Marianne Natvik om overgangsalderen. De diskuterer symptomer, perimenopause, menopause, kulturelle perspektiver (kinesisk medisin), og viktigheten av egenomsorg. Natvik fremhever "overgangsoptimisme" og en helhetlig tilnærming, og anbefaler søvn, trening og bevisst livsførsel. Barnekreftforeningen sponser episoden.

02:36

Overgangsalderen kan ses som en ny vår, som fremhever kvinners modenhet og verdien av livserfaring.

06:54

Denne episoden utforsker forskjellen mellom perimenopause og menopause, og hvordan kvinner kan navigere overgangsalderen med optimisme.

13:03

Overgangsalderen påvirker kvinner med symptomer som hetetokter, hukommelsesproblemer og humørsvingninger, ofte forbundet med hormonelle endringer.

19:57

Fokus på overgangsalderen er viktig for å redusere stigma, forstå risiko ved hormonbehandling og fremme egenomsorg og livsstilsvalg.

26:57

Fokuser på helhetlige livsstilsvalg for å håndtere stress og hormonelle endringer, spesielt midt i livet.

Transkript

Nevnt i episoden

Marianne Natvik

Lege og spesialist i allmennmedisin, forsker ved UiO, forfatter av "Overgangskraft", ekspert på kvinnehelse og overgangsalderen.

Anette Dragla

Utdannet lege, podkastvert for "Leger om livet", formidler av kunnskap om kropp, helse og sinn.

Overgangskraft

Bok skrevet av Marianne Natvik om overgangsalderen og egenomsorg, sprer overgangsoptimisme.

Universitetet i Oslo (UiO)

Marianne Natvik jobber som forsker her, og hennes forskning er nevnt i intervjuet.

Kinesisk medisin

Et annet perspektiv på overgangsalderen som ble diskutert, og det ble nevnt at det er en ny vår.

Perimenopause

Den tidlige fasen av overgangsalderen, fra symptomene starter til siste menstruasjon.

Menopause

Den siste menstruasjonen, markerer slutten på den fruktbare perioden.

Postmenopause

Tiden etter siste menstruasjon.

Women's Health Initiative

En stor studie som påvirket synet på hormonbehandling i overgangsalderen.

Hormonbehandling

Et behandlingsalternativ for overgangsalderplager, diskutert med hensyn til fordeler og ulemper.

Bestemorhypotesen

En evolusjonær teori om hvorfor kvinner kommer i overgangsalderen, relatert til flokkens overlevelse.

Egenomsorg

Viktig tema i intervjuet, fremhevet som avgjørende for å håndtere overgangsalderplager og for generell velvære.

Stressbarometer

Et verktøy for å forstå og håndtere stressnivåer, beskrevet med grønne, gule, oransje og røde soner.

Lucy Hone

Forsker fra New Zealand, nevnt for sin forskning på motstandsdyktighet.

"Leger om livet"

Tittelen på podcasten der intervjuet finner sted.

#179. Hormoner, overgangsalder og midtlivsvekst. Med lege Marianne Natvik

Tittelen på episoden av "Leger om livet".

Ruter

Sponsor for denne episoden av podcasten.

Barnekreftforeningen

Sponsor for denne episoden av podcasten.

Burde vært pensum

Podcast nevnt av Anette Dragla.

Doktorannette.dragland

Anettes nettside.

Kasper Schei

Psykoterapeut nevnt i intervjuet.

Deltakere

Host

Anette Dragla

Guest

Marianne Natvik

Sponsorer

Ruter

Barnekreftforeningen

Lignende

Laster

Ukens annonsør er Ruter, og i jula setter jeg ekstra stor pris på hvor enkelt det er å komme meg rundt med kollektivtransport. For meg er jula en tid for å være sammen med de jeg er glad i, og nettopp det gjør vi når vi tar bussen eller trikken sammen, enten vi skal på julebesøk, handle gaver eller ta oss en tur på kafé.

I fjor tok jeg med meg en god venn på en liten førjulesoverraskelse. Vi møttes ved busstoppet, tok bussen inn til byen og spiste en herlig jullunch. På turen inn fikk vi tatt igjen alt mulig som hadde skjedd uken før. Det føltes som vi fikk litt ro inn i alt julekaos.

Så denne jula, om du ønsker å komme ordentlig i julestemning, ombefaler jeg deg til å invitere noen du er glad i med på en liten kollektivreise. Kanskje til et julemarked, en tur i skogen, eller bare en tur rundt i byen for å finne julestemning. Og hvis du sitter og lytter til podkasten min akkurat nå mens du er på tur et sted, ta et øyeblikk og legg merke til alt det fine som skjer rundt deg.

Smil til sidemann, hjelp en person som har hendene fulle av gaver, eller bare nyt et øyeblikk i ro. Så fra både Ruter og meg, takk for at du velg kollektivt, og jeg ønsker deg en riktig god jul til deg og dine.

Hjertelig velkommen til podkasten Leger om livet. Mitt navn er Anette Dragla, jeg er utdannet lege og jeg lager denne podkasten for å gjøre nyttig, god og spennende kunnskap om kropp, helse og sinn lett tilgjengelig for oss alle.

I dag er jeg så heldig å ha lege Marianne Nattvik med meg i studio. Marianne er spesialist i almenmedisin og har i flere år jobbet som fastlege og ved kvinneklinikk. Hun jobber nå som forsker ved UiO om informasjonsbehovet knyttet til overgangsalderen og ved seks og samfunn.

Hun har et stort hjerte for å formidle råd knyttet til kvinnehelse, overgangsalderen og egen omsorg. Hjertelig velkommen, Marianne. Tusen takk. Det er stas å være her. Jeg startet min morgen med å sitte på verandaen, få litt dagslys, selv om det regnet, og høre på deg hos Burde vært pensum. Ja! Og det var veldig hyggelig å høre, og det er så fint å høre deg snakke om kvinnehelse. Jeg må bare si det.

Jeg blir ikke sånn optimistisk. Nå er jeg ikke kommet i overgangsalderen enda, men du gjør at jeg ikke blir redd for det. Det er det største komplimentet jeg kan få. Det er å på en måte...

Det jeg ønsker også, at ikke denne tiden skal være sånn skummelt hull som vi bare lurer på hva rommer, men at vi forstår at den kan både påvirkes og det er hjelp å få hvis den skulle prege oss. Men vi skal ikke bagatellisere den. Den treffer hardt for noen, men ikke for alle. Så vi må også få frem nyansene rundt denne tiden. Ja, nettopp. Du fortalte litt om dette med at vi ser jo på overgangshallen den ganske forskjellige, ulike...

kultur da og du snakket blant annet om hvordan de ser på overgangsalderen i kinesisk medisin, og det synes jeg var så utrolig fint, kan ikke du bare fortelle det? Ja, det har jeg faktisk prøvd å lese meg litt på i det siste, og jeg finner det ikke så veldig godt dokumentert egentlig

Men det er mulig, kinesiske skrifter er litt vanskelig tilgjengelige i min internetsøk, men det er noen leger som har snakket om overgangsalderen i mer moderne tid da, som er kinesiske, som snakker om overgangsalderen som en ny vår, hvor man har mer fokus på det og

hos den yngre kvinnen så er det fertiliteten som er i fokus og kanskje det hvordan man ser ut mens nå er det mer at man ser på modenheten og løft frem kvinnens modenhet og erfaring og verdi da, i dit hun har kommet i livet og at den aldrene kvinnen hvis vi kan kalle det det har løftes opp og frem og det

Det er jo litt sånn i kontrast til vår ungdomsorienterte kultur, hvor det er ungdommen som på en måte har vært målet. Vi skal helst se unge ut så lenge vi klarer, ikke sant? Og det er jo kanskje noe av det som gjør det litt vanskelig med overgangsalderen nå, er at det blir et sånt ultimat aldringstegn. Symptomene blir et sånt tegn på noe vi faktisk ikke kan sminke, farge eller trene bort. De kommer.

Det hjelper å trene da, men disse symptomene kommer og møter oss, og at vi står også litt sånn midt i livet, så blander det seg litt med disse tankene, hva vil vi nå, hvem er vi, og så kan det bli vanskelig for noen, men det er også et rom der for å

Jeg synes den kinesiske, eller den nye våren, denne tilnærmingen, den kan vi bruke på oss selv, kan vi si det sånn? At vi velger å si at vi skal leve nesten like lenge en gang til. Hvordan vil jeg bruke livet mitt nå? Og det er det som er så bra sagt også, for at overgangsalderen,

Det var gjennomsnittsalderen 51 år når du kommer i overgangsskolen. Ja, 51-52. Så du har halvparten av livet igjen, forhåpentligvis. Og det er jo det man glemmer, for man tenker at man er på slutten av livet. Og det er man jo absolutt ikke. Nei, det tenker jeg også. Og det er absolutt bare en overgang. Ingen undergang, men en overgang.

Og overgangen kan jo prege oss, og da må vi ta hensyn til oss selv og søke hjelp hvis vi kjenner at det blir for mye. Ja, for du har skrevet en bok nå som er nattet å komme ut som heter Overgangskraft, og det synes jeg er så fint. Du er veldig opptatt av å spre overgangsoptimisme, sier du. Hvorfor?

Det må alltid, alltid si at det er ingen sånn naiv optimisme. For det er en av tre kvinner som får daglige plagsomme symptomer. Og hvis de begynner å høre på en forsker og lege som sier sånn, nei da, vær optimistisk, det kan høres veldig provocerende ut.

Det jeg legger i optimismen, det er at hvis vi har kunnskap om denne tiden, altså å få kunnskap gir oss muligheten til å kjenne igjen, at vi forstår hva som skjer. Det er ofte en av de store utfordringene, at det skjer forandringer i kroppen, og så skjønner vi ikke helt hva som er hva, og så blander det seg med et travelt liv, eller så ulmer det et eller annet, men at det er mulig å kjenne igjen. Og når vi kjenner igjen noe, da kan vi jo begynne å påvirke. Og med kunnskapen også, så får vi vite at det her er det hjelp å få.

Og det blir en form for en overgangsoptimisme, litt sånn som du sa helt innledningsvis nå, at du ikke gruter så mye, eller at du tenkte at dette skulle gå bra. Det er det det ligger i det, ikke at man skal bare bite tennene sammen, for det mener jeg på ingen måte. Men du snakker om både perimenopause og menopause. Kan du fortelle meg forskjellen, og hva det er? Ja.

Det er jo veldig mange ord rundt den tiden, så vi blir litt sånn forvirra. Jeg liker jo dette ordet overgangsalder, som rommer det hele, som er liksom fra symptomene begynner til de slutter. Og så er det noen kvinner som er litt oppgitt for at det går jo aldri over, så hvorfor heter det en overgangsalder? Men noen av symptomene blir jo igjen og blander seg litt med aldring, særlig underlivssymptomene.

Mens hetetoktene, søvnforstyrrelsene, altså søvn, det kan også ha man ha problemer når man blir eldre, men de mest intense som er knyttet til hormonene, de roer seg, og kanskje humøret stabiliserer seg. Det er liksom en bølge rundt siste menstruasjon. En bølge av symptomer. Og siste menstruasjon,

Det er menopause. Så det er egentlig en dato. Det er menopausen. En enkelt dato. En enkelt dato, og den bestemmer vi når en kvinne har hatt 12 måneder uten noen blødninger. Som jeg ser tilbake nå, jeg har ikke blødd på 12 måneder. Ja, men da var den blødningen jeg hadde i august i fjor, det var min menopause. Ok. Og så er det i engelsk litteratur, så bruker de jo veldig mye menopause som vi bruker overgangsalderen, som hele perioden, så vi blir litt forvirra.

Ja, og så i tillegg så har de da kommet med etter perimenopauseordet som gjør det litt tydeligere da, å forstå at det er ulike faser av denne tiden, av overgangsalderen. Perimenopausen er den tidlige overgangsalderen, enklest sagt, altså fra symptomene oppstår.

til en kvinne er forbi sin siste menstruasjon. Og når er det? Når pleidsymptomene kommer? Ja, det kan du si. De kan komme fra begynnelsen av 40-årene, kanskje slutten av 30-årene også, hvis man begynner å snakke om at menstruasjonen kan endre seg litt etter hvert. Så er det litt glidende overganger her. Det er en del kvinner som kjenner på mer sånn...

PMS, altså premenstruelle symptomer som kommer før menstruasjonen dukker opp. Hver syklus. At den blir verre. At den blir litt verre, og så etter hvert så begynner menstruasjonen å bli uregelmessig, og da begynner vi å snakke om perimenopause eller tidlig overgangsalder. Og så har vi postmenopause, som er tiden etter

Siste menstruasjon, der er vi jo egentlig hele livet, mens en del av en periode av dette vil jo da ha en del symptomer, og så roler det seg ned. Menopausen, den siste menstruasjonen, vi sier i gjennomsnitt, som du sa, litt over 50 år, men helt fra 45 til 55 er helt innenfor normalen. Man visste menstruasjonen i den tiden. Men hvorfor kommer vi i overgangsalderen?

Det er et skikkelig kult spørsmål, for det er jo ikke så mange dyr som har det sånn, blant pattedyr. En katt kan jo føde friske unger i dag, og så kan hun dø av alderdom i morgen. Nei. Men vi som mennesker, og så er det noen valarter blant pattedyr, vi lever forbi det at vi ikke lenger er fruktbare, da.

Og det har jo forskerne sett på i mange år. Og det er mange forskjellige teorier. En teori kan jo gå på mor selv, at det å føde barn for oss da, som mennesker, det blir jo mer og mer risikabelt jo eldre vi blir. Og det er mer også for fostere, det er mer mistanser på fostere som fødes av eldre mødre. Men den, skal vi si, den hypotesen som jeg synes er

kan vi kalle det kulest i denne sammenhengen, det er bestemor-hypotesen. Ok. Og den går på at, da pleier jeg alltid å si, jeg har en datter som er 18 år, og se for deg at vi sitter rundt bålet som en flokk i tidligste tider, og så skal hun og jeg sitte gravide samtidig. Det vil ta mye av ressursene til oss som flokk, da.

Eller vi får barn samtidig. Og at vi ammer, ikke sant? Og at vi også som mennesker har jo våre valper, kan man kalle det det. De må, eller våre barn da, de må passes på veldig lenge. Det tar lang tid før vi blir selvstendige. Så det er mye ressurser i det å få barn for mennesker.

Og da lønner det seg for flokken at ikke alle kvinner i flokken kan få barn. Så at den eldre kvinnen slutter å få barn, da jeg da, i denne sammenhengen, da kan jeg hjelpe datteren min. Passe på...

passe på hennes barn, eller mens hun skal ut og sanke, eller jeg kan gå ut og sanke. Jeg vet jo tross alt hvor de beste sankestedene er, eller hvordan man konserverer maten, eller hvordan vi skal passe på at vi sikrer flokken med trygghet og varme. Det var et litt annet energiregnskap, eller ressursregnskap den gangen. Jeg er helt sikker på at kvinnen som da satt rundt bålet, som var 50 pluss, hun lurte ikke på om hun var verdifull for flokken. Hun bidro.

Det kan vi jo lure litt på. Det er noen kvinner i dagens samfunn som når de blir eldre føler at de kanskje blir litt mer usynlige. Ikke alle, men noen opplever det. Og så kan man jo si at er det ikke bare fordi vi har mer antibiotika, vaksiner og et helsevesen som gjør at vi i dag blir eldre? Det er flere kvinner som opplever sin siste menstruasjon og lever forbi den i dag enn den gangen vi satt rundt bålet. Men også da hvis den først ble 40 år,

så kunne hun fint bli 60. Det at det var lavere gjennomsnittsalder den gang, handler veldig mye om at man ikke overlevde barneårene en gang. Og så var det å føde barn også veldig risikabelt. Men kom du forbi barneårene og fødselene dine, så kunne du fort bli 60 år. Og det har man jo utgravninger og bevis for. Å, jeg er så glad for at du sier det på den måten. Jeg synes det er en litt sånn kul måte å si det. Dette gjør jo at overenssalderen blir en sånn trekk ved oss som menneskeart i vår utvikling og evolusjonen som gjør at vi ...

klarer oss bedre som flokk da. Så rett og slett grunnen til kanskje da, vi vet jo ikke, men kanskje grunnen til at vi kvinner kommer i overgangsalderen er for å kunne klare å beskytte flokken og da avkommene våre som også da skal få nye barn. Det synes jeg var en veldig fin hypotese, og jeg tror den stemmer. Ja, men man har også sett den hos disse valartene da.

at når bestemor er i livet, så er det lettere for barnebarnet, hvis man kan kalle det det, i valgverden, å overleve. Og jeg ser jo at det er jo helt fantastisk å ha besteforeldre, altså når man har egne barn. De bidrar jo helt vanvittig. Så nei, denne hypotesen der, den tenker jeg at jeg står i hvert fall helt inne for. Men hva er symptomerne på overgangsalderen? For jeg husker ikke, men du skrev et eller annet sted at

Man kan jo fort forveksle det å gå gjennom for eksempel en skilsmiss eller en veldig vanskelig tid der det er masse stress med overgangsalderen. For det kan jo være litt like symptomer, ikke sant? Hjernetåket og at du glemmer ting og sånn. Men hvordan vet man at man er i overgangsalderen? Ja, det er et veldig godt spørsmål. Det kan være veldig vanskelig også.

Og det vi ofte kan om omgangsalderen, det er at det er hetetokter og blødningsforstyrrelser. Det er liksom det vi kanskje har lært, eller det vi har hørt om, eller det som har vært nådd så langt frem fra kanskje tanter eller mødre, at det er det vi har liksom observert. For dette er jo ikke noe vi har snakket så mye om vanligvis. Nei, det er veldig tabuvelagt. Ja. Og

Da, når en kvinne får hetetokter, da er det ofte ikke så mye diskusjoner lenger, eller nattesvette, eller menstruasjonen forsvinner, da skjønner vi hvor landet ligger.

Men det er helt rett som du sier at noen av symptomene kan handle om at det er vanskelig å sove, både sovne, våkne om natten, og det å våkne veldig tidlig og bare kjenne at nå får jeg ikke sove igjen, mens kroppen er fortsatt sliten. Og det å få hukommelsesproblemer, konsentrasjonsvansker, hjernetåket, det liksom rett og slett legger seg litt slør over hodet, man føler ikke helt at man får prestert som man er vant til.

Mange leter etter ord, substantiver, navn. Det kan være vanskelig å huske navnet på kollegaen din. Du lager jo en frustrasjon. Og så kan man føle seg nedstemt, mer angstsymptomer, også litt sånn labilt humør. En sånn opplevelse at man plutselig reagerer veldig kraftig på noe, snapper litt til, kanskje noe en partner sier eller noe barna gjør, og så etterpå så

kan jeg nesten oppleve som litt sånn skambelagt. Hva skjedde her? Kjenner meg ikke selv igjen, er det mange som sier. Nedsatt sekslyst er en del av det, og det kan jo henge sammen. Alt dette her er jo litt sånn sammensatt, for det er klart at konsentrasjonen blir kanskje dårligere hvis du ikke sover om natten, eller du sitter med hetetok til hele dagen, så funker du kanskje ikke så godt på jobb som du pleier. Dette er jo ting som går inn i hverandre, men hormonene i seg selv også kan gi symptomen helt individuelt. Ja.

Og så er det hjertebank, ikke uvanlig, ledd smerter. Man kan få mer migrene eller mindre migrene, kanskje særlig hvis den migrenen er syklusrelatert, så vil det i, når hormonene legger seg rolig og ned, altså det er veldig, veldig kaotisk hormonbild i denne perimenopausen, mens etter menopausen, etter siste mens, så legger jo hormonen seg roligere, og hvis du har en veldig sånn hormonsensitiv migrene, så vil den kanskje roe seg. Ja.

Vanlig å gå opp i vekt, selv om det også er nok litt sammensatt, ikke sant? Sover du ikke så godt om natten, orker du ikke å trene? Kanskje er det vanskeligere å ta vare på seg selv? Kjenner seg ikke helt vel? Blønner oss kanskje selv litt mer? Spiser annerledes? Vanskeligere å ta de gode valgene da? Alt henger jo sammen. Alt henger sammen, og grunnen til at vi får symptomer fra, på en måte, nå er vi jo inne om hele kroppen, ikke sant? Vi må ikke glemme underlivssymptomer heller, ikke sant? Tørrhet i skjeden, svive vannlatning, hyppigere vannlatning, må på om natten.

Nå tisser, ofte urinveisinfeksjoner. Ja, listen er jo lang, men grunnen til at det kommer fra hele kroppen er at det er østrogennivå som blir lavere i denne tiden, og vi har østrogenmottaker, altså det vi kaller østrogenreseptorer, på alle celler i kroppen.

Så når da estrogennivået blir lavere, så sier disse cellene fra på sin måte. Og så er det jo veldig merkelig hvorfor vi er så forskjellige, men det er som sagt belastningen av symptomene, det er en tredjedel som får daglige plagsomme symptomer, og en tredjedel får nesten ingenting, og så er det en tredjedel i midten.

Og hvilke symptomer vi har varierer også fra kvinne til kvinne. Sånn at to kvinner kan få, begge kan få hetetokter, men en får det så hun virkelig blir helt satt ut, mens en annen bare lufter litt på blussen og har den gangen blant. Så er det også hvordan vi møter dem. Hvis jeg blir stresset av å skulle ha hetetokter, så kan jeg love deg at da blir det mer hetetokter. Eller hvis...

De sover dårligere, det kan igjen også påvirke. Vi vet at stressnivå har veldig mye å si for å øke symptomene. Hvorfor det? Det er jo litt som du sier, alt henger sammen med alt, og det er

På en måte kan vi si at vi står nok bedre i en ny utfordring om vi ikke har hatt 10 utfordringer fra før. Så er vi veldig stresset, så er det å få på et hetetok på toppen kanskje noe som enda mer. Så skjer det mye i kroppen. Disse hormonene henger sammen også i hjernen vår. Hetetokter i seg selv har vi jo, da jeg begynte å interessere meg for dette, så snakket vi litt om at det har noe med termostaten i hjernen vår, men vi vet ikke helt om

Det har noe med estrogen å gjøre også, mens i dag har det jo kommet til med helt nye medisiner uten hormoner som påvirker denne termostaten, og de er helt spesifikke nærmere, så vi har skjønt mekanismen som gjør at vi kan få nedsatt hetetoktene uten å...

måtte bruke hormoner da. Så nå begynner liksom, det er jeg glad for. Jeg tenker hormonbehandling har mange fordeler også, så den er veldig fint for mange kvinner, men for de som ikke kan ta hormoner eller er veldig redde for hormoner, så er det fint at verktøykassen utvides. Ja, absolutt. Du beskriver jo en veldig lang liste med symptomer her, så det er jo

som du sier, ganske sammensatt, og jeg hører om så mange historier der kvinner har gått i årevis med helt tydelige overgangsplager, men ikke skjønte selv, og ikke hadde noen i helsevesenet som hadde skjønt det heller, og så går de unødvendig med veldig, veldig mange plager.

Nå kan du jo til og med tro at du blir dement. Det er jo ganske livsomfattende hvis man har veldig mye symptomer, og tror at du blir syk. Du tror at det er noe galt med deg, selv om det er noe så naturlig som overgangsalderen.

Så det å sette fokus på dette er så utrolig viktig også, fordi at jeg tror at vår generasjon og generasjonen under kanskje ikke i like stor grad kommer til å måtte lide så mye som veldig mange generasjoner over har måttet. For det har jo vært veldig tabubelagt. Hvorfor tror du det har vært så tabubelagt? Det er nok flere sider av det. At vi kanskje også er en generasjon, og vi er med deg, jeg er nok litt eldre enn deg, men altså...

Det er mer vanlig i dag å klare å være åpen om disse symptomene. Det er jo litt intime. Det kan påvirke både selvbildet og hvordan vi ser oss selv. I dag er vi mer åpne om sånne ting. Så jeg tror det er en del av det. Det har også vært veldig mye frem og tilbake rundt denne hormonbehandlingen, hvor man har tenkt på 60-tallet at dette var bra for at kvinnen skulle være feminin og holde seg attraktivt.

På 90-tallet var det en bølge som sa at dette her forebygger så mange sykdommer. Dette må vi forske på. Tenk om dette forebygger hjertekarsykdom hos kvinner.

Og så kom det da noen store studier, største av dem var Women's Health Initiative, ble rett og slett stoppet i 2002, fordi da man tatt 16 000 kvinner, delte dem i to grupper, og disse kvinnene kunne ikke ha symptomer, for da hadde du jo skjønt om du fikk behandling eller ikke, for er det noe hormonbehandlingen er effektiv mot, så er det hetetokter. Så de kunne ikke ha hetetokter.

Så ga man de kvinnene hormoner i den ene gruppen, og placebo, altså nærmedisin, i den andre gruppen. Og så fulgte man det. Og til slutt i 2002, den sommeren der, så stoppet man hele studien. Og det man så var at det var mer brystkreft, mer hjerneslag i den gruppen som hadde fått hormoner. Og så så man at det ikke hjalp mot hjertekarsykdomen.

Og så ble man veldig redd. Og kvinner ble jo livredde for å ta hormoner. Legene ville ikke forskrive det. Vi fikk en helt ny tilnærming til hormonbehandling. Dette var skummelt.

Det var en hel generasjon kvinner som rett og slett ikke fikk hormonbehandling som de skulle. For når vi har sett på dette i ettertid, så har man jo sett at disse studiene, de var helt unianserte. Vi har lært mye av dem også. Vi har skjønt hvem vi skal være forsiktige med å starte opp hormonet på. Blant annet kvinner over 60 år. Og hvis det er mer enn 10 år siden siste menstruasjon, så er vi også, du skal ikke ha bytt henne sammen i 10 år, og så begynne på hormonbehandling. Det er om å starte i forkant eller rundt siste menstruasjon.

men den risikoen som ble beskrevet i disse studiene, den er ikke sånn for kvinnen som er rundt systemet. Og i den studien så var de 63 år i gjennomsnitt, de var mer hjertekarsykdom i den gruppen, det var mer, jeg mener også, nå skal jeg passe meg selv litt, for sånne ting er ikke, men jeg mener de bare var mer overvektige. Så det var liksom en litt sånn, det er ikke,

De eldre kvinner, de skal vi ikke starte på det. Så er det en diskusjon i dag om, hvis man først har startet rundt systemen, så man kan få lov til å fortsette med hormonene. Det er det mange som sier, det er et nytt risiko. Det er helt greit. Men i hvert fall, den risikoen som ble beskrevet, den er blitt nyansert mange ganger. Vi har også fått nye preparater som gjør at vi er tryggere, særlig har vi hormonbehandling gjennom huden.

østrogen gjennom huden, så er det ikke blodplopprisiko. Og brystkreftrisikoen er der, men til kvinner i denne alderen som på riktig tid, så er den, da må man vurdere hvor, hva er fordelen og ulempe for deg da? For det er jo sånn at hvis du

Ikke sover, ikke fungerer på jobb, barna kjenner deg ikke igjen, partneren din synes at dette er veldig vanskelig. Kanskje er det bedre å få det som er en av puslespilbrikkene. Jeg tenker bare, hva er risikoen av å gå år opp?

etter år uten å søv for eksempel. Det er ganske mye risiko forbundet med bare det. Og alle de andre symptomene, det å ha så mye stress i livet, det er mange risikofaktorer. Altså jeg tenker man må se hele et spill det der, ja. Veldig viktig. Men samtidig så er den risikoen er der fortsatt. Og vi har ikke studier som er trygge nok enda som sier at vi kan gi hormoner til alle uavhengige symptomer. Så det er en sånn nytte

risiko. Og så er jeg utrolig opptatt av, litt sånn som du sa innledningsvis når du spurte meg om dette med hormoner, hva jeg var, og at ikke vi nå begynner å løse det som skjer midt i livet med en resept på hormoner. Da gjør vi oss selv en bjørntjeneste. Vi må se på helheten. Hvordan lever vi? Hvilke valg tar jeg? Hvordan

Hvordan bruker jeg tiden min? Tar jeg vare på meg selv også? Det er ikke sånn at man skal bare tute og kjøre og ikke tenke over noen andre ting, andre muligheter vi kan påvirke, og ta hormoner, og så har man løst det hele. Vi må nå, altså jeg pleier å si nå mer enn noen gang, så må vi følge alle de rådene som kanskje ikke er de morsomste, men som vi vet om. Det er ikke noe rocket science, det er snakk om å sove nok, bevege seg, spise sunt, ikke sant?

Være med gode relasjoner, finne tid for deg selv hvor du fyller på. Kjempeviktig. Dette er jo du veldig opptatt av, dette med egenomsorg. Hvorfor er det et så viktig tema for deg, og hvorfor har du skrevet mye om det i en bok om overgangsalderen?

Det har jeg jo både for meg selv, jeg sier at jeg skriver denne boken til meg selv også, at jeg skal lese den igjen når jeg er klar. Det er bevisstgjøring rett og slett, som jeg tror vi av og til skal minne oss selv på, så en ting er det. Men det er jo samtaler jeg har på fastlegekontoret også, hvor

Sånn som du sa i sted, det er mye som skjer i livet. Vi er ambisjøse, vi vil veldig mye, vi har høye forventninger til oss selv, og så har omverden forventninger til oss. Både kanskje fra arbeidsgiver, fra familie, kanskje det er noen barn inne i bildet, kanskje noen eldre foreldre. Noen kvinner har jo også brukt å få barnebarn innen den tiden man kommer i overgangsalderen.

Og vi kvinner er jo litt ofte da, så er vi omsorgsmennesker. Kan fortsette oss selv til side, og så kjører vi på. Og det lønner seg rett og slett ikke for noen til slutt. Altså, tilbake til bestemorshypotesen også, ikke sant? Ingen har det så veldig bra med en bestemor som er en neffortelling. Så det at bestemor også får lov til å sette seg på agendaen og puste litt ut, ja.

Og det er den egne omsorgen da, tenker jeg, at vi balanserer det hele, at vi vet at stress øker symptomene,

Da må vi jo fokusere på hva det er som gir oss stress også, ikke bare ta hormoner og så kjøre på. Så det blir, jeg tror det er veldig, veldig viktig med en helhetlig tilnærming til hvordan vi har det midt i livet. Og det er egentlig uavhengig av overgangsalderen også, ikke sant? Egentlig så gjelder det hele livet, men når vi er yngre så tåler vi litt mer. Det er ikke så nøye om vi ikke sover så mye noen uker, for vi hadde veldig mye å gjøre på jobb, eller

ja, ja, ja, vi tar den ene festen etter den andre. Nå er jeg veldig glad i en god fest, så misforstå meg rett. Men det er ikke så uvanlig at alkohol tåles dårligere, og at hvis vi ikke prioriterer sjøen, så får vi det vanskeligere. Og også at det ikke bare hjelper å ta seg en løpetur, og så får man hentet seg inn. Når hormonene begynner å herje på toppen, så er det ofte de verktøyene som vi er vant til å bruke, funker ikke helt på samme måte som de gjorde før. Nei, nettopp. Men er det noen verktøy som faktisk ...

kan hjelpe deg i denne perioden av livet. Hei kjære litter! Jula nærmer seg. En tid for ettertanke, fellesskap og glede. Men for noen blir denne jula annerledes enn tenkt. Andre hver dag får et barn i Norge kreft. Dette er noe ingen familie skal måtte oppleve, men det skjer. Derfor er barnekreftforeninger der for å gi håp. Og jeg er stolt av å samarbeide med barnekreftforeninger for å rette fokus mot dette viktige arbeidet.

Siden 2017 har de bidratt med over 200 millioner kroner til forskning som redder liv og forbedrer behandlingen for barn med kreft. Og forskningen nytter. Den har ført til bedre og mer skånsomme behandlinger og nye muligheter for barna og familien deres. Og du kan være med å gjøre en forskjell. Denne jula kan du være med å gi en livsviktig julegave ved å vipse til 02099.

Ditt bidrag hjelper barnekreftsforeningen et steg nærmere målet om at ingen barn skal dø av kreft. Ved å vipse et valgfritt beløp til 02099 vil du være med på å skape håp for familier som trenger det mest. Takk for at du lytta, og takk for at du bryr deg.

Nå blir jeg litt sånn at jeg snakker fra mer erfaringen at jeg sitter med sånne fire forskningsartikler bak, men vi vet jo, som jeg snakket om, at søvn er viktig. Og så vet vi også at søvn kan jo være et symptom. Så da er det hvis søvn virkelig er påvirket, så er det jo mulig at man må ha litt hormonbehandling da. Men at vi i hvert fall prioriterer søvn er en viktig ting.

Og så er det aldri vanskelig å anbefale trening og bevegelse. Vi vet at styrketrening blir mer og mer viktig, både fordi også med lavere østrogennivåer så øker også risikoen for benskjørhet.

Det å trene vil både utholdenhet, men også særlig styrketrening hjelper for det. Det vil også bedre balansen vår, og så blir vi litt gladere av å trene, og vi sover ofte bedre. Trening er en gullmedisin også her. Det sier vi jo i alle aldre at trening er godt.

Så tenker jeg at det å fylle på med god tid for seg selv i livet, om det er sammen med gode relasjoner eller mennesker man har i livet sitt, eller tid med seg selv, og faktisk bruke litt, ta en time-out for seg selv, om det er en tur i skogen, eller man strikker, eller man gjør et eller annet. Altså, her er vi.

ulike, hva som er din positiv egen tid, det vet du best men det har jeg sett på fastlegekontoret at det er ikke alltid vi er så bevisst at vi gjør ting som er bra for oss i livet når vi har muligheten og så durer vi å gå også når den samtalen med pasienten på kontoret, så spør jeg hva er det som gjør deg glad da?

Og så er det akkurat som at det sitter litt inne når vi ikke har bevisstgjort det. Så det å ha på plass både bevisstgjøring på hva er det jeg trenger nå, altså at vi tenker litt for oss selv hva det er som gjør oss godt. Jeg vet at når jeg har hatt en travel dag så har jeg det utrolig godt, mye bedre etterpå hvis jeg også får med meg en tur i skogen. Og det trenger ikke å være med en sprint, men bare lett og slett gå i skogen og puste.

og bruker det helt bevisst ikke sant, og da i boken også så snakker jeg om et sånt stressbarometer i forhold til at vi har ulike zoner hvor det er jo denne grønne zonen hvor vi sover og har relasjonene våre og har positiv egen tid og spiser riktig og tar pauser og beveger oss mens i gul zone der er du og jeg nå nå er vi liksom litt på denne samtalen, vi må ha fokus nå for å få sagt det vi vil

Og det er kjempegøy å være i gul zone. Der presterer vi, vi får jobben gjort. Og så når vi har vært der en stund, så er det lurt å gå tilbake til det grønne. Og magepust, og hente seg inn igjen. Og så får vi denne dansen mellom gul og grønn, så går det veldig fint. Men livet skjer jo, så noen ganger er det ytre faktorer som gjør at vi blir stående i det gule, at det er noe stress som pågår hele tiden. Og dette positive stresset som det egentlig er i gul zone da. Ja.

Når vi kommer videre over i oransje, hvis vi har vært i gul zone lenge, eller særlig hvis vi ikke har kontroll over situasjonen, eller vi opplever at vi ikke mestrer, eller det er mye uforutsigbarhet, det er faktorer som fort skyver oss over i oransje zone. Og så kan vi også komme i gul zone hvis vi holder på med gøye ting,

uten å gå innom det grønne. Altså vi bare kjører på. Dette her handler jo litt litt sånn, eller jeg synes det batteriet vi må på telefonen er liksom en litt sånn analog, da vi lader jo telefonen helt inn. Vi må, da er telefonen innom det grønne, ikke sant? Vi også må det. Og i den oransje zonen, der er det mindre kontroll,

mindre mestring, dårligere søvn, altså sirkelen blir liksom vond da. Den negative spiral, ofte snakker vi dårligere til oss selv. Veldig vanskelig å se hva vi bør prioritere. Vanskelig å se at nå trenger vi noe grønt. Og hvis vi ikke klarer å ta to skritt tilbake da,

så kan vi havne i rød sone, og der plasserer vi sykdom. Om det er et angstanfall, eller hjerteinfarkt, eller utmattelse, utbrenthet ligger også der. Ofte må vi ha hjelp da, i det oransje. Og disse samtalene har jeg hatt så mange ganger på fastlegekontoret. Det er mange som kommer i oransje sone,

de er der, og bare kjenner det er så mye i livet, og hvordan kan vi unngå å komme til rødt? Ja, og da er det jo av og til vi bruker en sykemelding, men også innimellom da, særlig hvis dette gjelder en kvinne i overgangsalderen, så er det å få sortert ut hva er hva for deg,

For med hormoner på toppen, så kanskje er det litt hormoner kan hjelpe deg da, så du får litt overtak, og så sover du bedre, og så lader du bedre, blir det lettere å få tak i den grønne zonen, og så blir det gøyere i den gule, og så kan du begynne dansen igjen. Men ja, så det er det sånn språk, dette stressbarometret er et sånt språk som har blitt veldig bevisstgjørende også i mitt eget liv, og jeg tenker at

Jeg tenker det er en, altså det er rett og slett grunnen til at jeg snakker så mye helhetlig rundt denne tiden, og tror også boken derfor kan være fin for de som ikke er i overgangshalderen enda, for den er ikke bare symptomer, bare behandling, og det kan føles litt sånn irrelevant når overgangshalderen ligger langt der fremme, men det er en bevisstgjøring rundt på hvordan vi vil leve livet vårt, rett og slett. Ja.

Og det er vanskelig å ta seg tid til i hverdagens kjæs. Det er så lett å glemme seg selv i det hele, for det er noe som skjer hele tiden. Hvordan anbefaler du pasientene dine og de du skriver til i boka om hvordan man kan bli mer bevisst? Det er jo mange ting å være bevisst på. En ting er jo

det å liksom fange opp at det er noe galt i kroppen hvor vi av og til kan gå rundt og skanne oss hele tiden og bli liksom overfølsomme på å kjenne på hva vi holder på med men hvis noe forandrer seg så tenker jeg det er jo en bevissthet rundt det at man at vi hvis det påvirker livskvaliteten vår at vi kanskje skriver det litt ned og liksom ser er det noen mønster på det henger det sammen med noe jeg gjør henger det sammen med hvor travelt jeg har det altså det kan være en måte å få en oversikt da

Så det er liksom den der symptomsiden av det hele, og hvis det virkelig påvirker livskvalitet, så tenker jeg å ta meg til fastlegen og spørre. Her skjer det noe i kroppen min. Tror du det henger sammen? Hva tror du dette kan være?

Men det å være bevisst på hva vi gjør, det handler jo litt om hvilken holdning vi er. Vi må av og til ta to skritt tilbake, og så se på hva jeg egentlig holder på med. Er det dette livet jeg vil ha? Det er av og til en litt sånn risting i hodet, liksom. Hvor vil vi være? Og det er ikke så uvanlig at vi må kjenne oss godt inn i oransjonen før vi synes det er nødvendig, da. At det er tut og kjør går veldig bra, veldig lenge for mange.

Så det må nok være et behov. Noen gjør dette helt av seg selv. De trenger ikke at noen skal fortelle dem at de må være bevisst på hvordan de bruker tiden sin. Men mens andre, jeg tror ikke man er mottakelig for å, man må kjenne at man trenger det. Ikke sant? Altså kjenne at det er for mye da. Og når det er for mye, så synes jeg det er en sånn kul ting å,

En som heter Lucy Hone, en forsker fra New Zealand, som har sett på hva motstandsdyktige mennesker, altså mennesker med høy grad av resilience, har. Og jeg synes det er tre punkter der som er veldig, kan være litt sånn bevisstgjørende. Og det ene er hvis noe livet gir oss motstand, da.

så tenker motstandsdyktige mennesker at shit happens. Det hjelper ikke å snakke om at ting er urettferdig. Og der er vi jo mange som bruker mye tid på å tenke at livet er liksom mot oss, eller hvorfor opplever jeg det? Og det

Og det kan man jo få lov til hvis man opplever at det hjelper. Men det denne forskningen viser er at det lønner seg å ikke bruke så mye tid på det. Og det andre punktet er at de som har høy grad av motstandsdyktighet, de klarer å se ikke bare hva som ikke fungerer i livet. På tross av det som er vanskelig, så klarer de også å se noe som er fint.

Det er litt som en sorgprosess som kanskje er lettest å snakke om der, at man også klarer å se den fine himmelen, eller den kaffekoppen var fin, eller denne klemmen den satte jeg pris på. At vi klarer å se

se noe av det fine. Og det der kan du trene opp. Det kan man trene opp, ikke sant? Og bli bevisst det. Så det er jo denne bevisstheten vi snakker om, eller bevisstgjøringen. Og så det tredje punktet er, som jeg tror er litt viktig i forhold til hvordan vi kan hjelpe oss selv, det er at motstandsdyktige mennesker, de kan ta en helt konkret situasjon, og så kan man si, det jeg gjør nå, hjelper det meg eller skader det meg?

Og der tror jeg vi har ganske mye, mange av oss, å hente på når vi sitter i sofaen og liksom bare kommer hjem fra jobb og bare, åh, kom oss aldri ut igjen. Er det dette jeg trenger nå? Eller hadde det vært fint for meg å komme meg ut en tur, eller ringe til en veninne, eller skrolle på telefonen, havne inn i Netflix, eller ja, hvis man har havnet i sånne mønstre da, eller at man aldri kommer seg i seng, fordi man

det er typisk oransje zone, ikke sant? Det å prioritere hva som er viktigst er vanskelig, sånn at det virker helt greit nok å bare ligge her og surre når man egentlig vet at søvn burde vært prioritert. Så den tredje var, de gjør ting som de vet er bra for seg. Ja, de ser på en situasjon, og så ser de at dette er lurt, eller burde jeg gjøre noe annet nå? For eksempel igjen i sorgsituasjonen, ikke sant? Hvor

Vi må jo gå gjennom en sorgprosess, men å dyrke sorgen er kanskje ikke, da kommer vi kanskje ikke videre. Sånn at det å ha sorgen, la den være der, men også tenke at det er kanskje ikke det å se på gamle bilder, og bare snakke sorg er løsningen. Kanskje gjør vi det en periode, men å holde på med det hvor lang tid,

det er lov å gå inn og ut av sorgen da og her og nå, hva er det jeg kan gjøre nå som er bra for meg, kanskje bedre for meg å ringe venninne og så tar vi en prat om alt, eller om løste fast, kan man si det og det synes jeg var så fint i boka di så hadde du to bilder en sirkel der det var

masse forskjellige farger, ikke sant? Alle følelsene dine var scattered, de var overalt på en måte i den sirkelen. Og så var det et annet bilde der du viste dette er følelsene dine etter at du har snakket med noen om det. Ikke sant? Da var de mye mer i du visste hva de forskjellige følelsene dine var, hva de var relaterte. Det synes jeg var et utrolig fint bilde på det. For det hjelper ofte å snakke om det, men så i

må man også bli ferdig med ting. For det man ofte vil hvis man går igjennom, og jeg kan kjenne meg selv igjen i det, hvis jeg går igjennom vanskelige ting, så har jeg bare lyst til å snakke om det hele tiden til alle. For det tar så mye av min kapasitet, men det gjør egentlig bare vondt for meg.

Finn en person for eksempel som du stoler på, som du vet gir deg objektive, i hvert fall til dels objektive tilbakemeldinger, som ikke på en måte dyrker det vonde i laget deg. Og finn den ene der, det er så gull verdt, det er i hvert fall gull verdt for i mitt liv.

finne noen du bare kan rett og slett klare å finne ut av litt hvorfor du har det sånn som du har det og så klare å gå videre og det er så glad for du drar frem nå dette, det handler jo mye om denne sorteringen, og er det noe jeg er glad i så er det sortering også når liksom alt buldrer i mitt eget liv så setter jeg meg ned og lager lister

Og det har jeg lært av en venninne, at sett opp på listen sånne ting du nesten har gjort også. Så du med en gang kan krysse av noe. Ja, det gjør jeg også. Det gjør jeg også. For å få en sånn god følelse med en gang. Jeg tok den telefonen tidligere i dag da jeg var skriven. Ja, ikke sant? Og det handler også om bevisstgjøring. At når vi legger oss en kveld, tenker på hva har jeg gjort i dag? Hva har jeg faktisk gjort i dag? For ofte så har vi gjort ganske mange ting. I stedet for å tenke på, jeg rakk ikke det, jeg rakk ikke det. Det er jo en helt annen...

mindset å sovne med, enn å sovne med en sånn

dårlig samvittighet eller at man ikke føler på mestring men det der å dra frem igjen og igjen hva får jeg til og hvem er jeg og hva har jeg utrettet at vi klopper oss selv litt mer på skulderen tenker jeg er viktig og det trener hjernen din til å lettere fange det opp neste dag og dagen etter det og til slutt så kjenner du at du er mye bedre på å finne de positive tingene du gjør og takknemlighet også i dette som ligger i det som også er fint å trene på

Så det er å se hva vi har, mer enn hva vi savner. Hva gjør du i ditt eget liv? Forsker du, du holder foredrag og kurs, du har nettopp skrevet bok. Du har jo gjort veldig mange ting nå, på kort tid. Hvordan får du tid i livet ditt til å gjøre det som er godt for deg? Hvordan er en vanlig dag for å morgjene? Ja, nei, det er...

Jeg har litt utfordring med walk to talk om dagen. Det skal jeg innrømme. Det har vært litt høyt tempo nå de siste månedene, men jeg henter meg inn på noe vis. Hvis jeg klarer å legge meg tydelig nok hver dag, noen kvelder blir man kanskje sittende litt utover, men jeg kan ikke legge meg sent hele tiden. Så det å komme i seng er en av tingene. Og så er jeg veldig glad i å gå tur, i skogen særlig.

Og så er jeg veldig glad i en god prat. Så jeg har veninner jeg oppsøker, og den kombinasjonen med skogen og veninne, den er jo helt gull. Så har jeg en fin familie, som er, jeg har tenåringer, de er jo mye på farten, men jeg har fått mer tid med mamma min. Etter at de er mye på farten, så blir det liksom oss to igjen hjemme, det er en annen måte å være sammen på, som har gitt meg, som gir meg veldig mye.

Så har jeg, og det vet jeg ikke om min, jeg er ikke så glad i dette ordet, mittlivskrise. Det synes jeg er en sånn negativ greie, den plasserer vi ofte på.

menn kanskje som får gjennomgå, ikke sant? Så har de kjøpt seg en resebil eller en kul sykkel, og så er de på landveien hele tiden. Men jeg synes jo egentlig vi burde kalle det midtlivsvekst. Det er jo en ny interesse. Man har lyst til å leve livet. Og så er det jo noen som helt reelt har en midtlivskrise hvor livet blir mørkt. Det skal vi ta på alvor. Det er vanskelig. Men vi skal ikke kalle det midtlivskrise at vi finner sånn nye gadgets, kan vi si det sånn. Men for

Men for meg så, jeg har liksom vært litt sånn bevisst på hva er det jeg trenger. Jeg har vært en veldig sånn, i forhold til bevegelse, så har jeg vært en veldig sånn hopp og spredt. Jeg har vært instruktør på sats, og liksom elsket å så forrestå å hoppe høyest. Og så nå så ser jeg at det vikkekroppen er med på. Både skuldre og knær skriker. Så jeg har gått litt sånn inn i det at jeg har lyst til å bli god på yoga. Jeg kaller det min midtlivsvekst da.

Men det å noen gang kanskje om morgenen, eller i et studio, eller jeg bruker en app som gir meg pust, det gir meg en følelse av at jeg setter meg selv på agendaen når jeg driver med dette her. Så jeg prøver å finne lommer gjennom uka, som er mine. Men det er

Og da får jeg veldig mye energi av det jeg driver med. Jeg er, jeg bare føler meg så takknemlig og så heldig som får lov til å liksom sitte her hos deg i dag og snakke om overgangsalderen. Får lov til å holde foredrag for fastlegger som igjen kanskje kan gjøre dem tryggere. Som igjen hjelper kvinner, eller at jeg møter kvinner at boken min får lov til å nå ut og

Og kanskje jeg har fått flere tilbakemeldinger fra kvinner som sier noe sånn, nå var det endelig noen som forstod meg. Du har svart på ting som ingen har klart før. Eller det var en som sa hun hadde begynt å gråte da hun leste boken, altså det var et eller annet som traff henne litt. Sånn at det laget liksom

at jeg får lov til det da, å dele, og så vet jeg at jeg har en bok som, ikke sant, fordi den er så bred, så vil den nok treffe noen bedre enn andre, men vi er forskjellige i hva vi liker, og det finnes flere bøker, gode bøker om overgangsalderen, dette er tredje boken om overgangsalderen som har kommet ut dette året, så det er jo flott at vi har flere ting å velge mellom, men at vi kan få løftet overgangsalderen helt klart ut av den skammekroken, eller ut fra underteppet, og ut i offentligheten og lage den til en

et tema vi snakker om, og ikke bare kvinner, men også menn. I går så fikk jeg lov til å være med på...

drivkraft hos NRK. Jeg så det. Jeg har ikke hørt den, men det. Ja, og det tenker jeg i hvert fall vi hører på den mye hjemme om ånden min, også veldig glad i den podcasten. Og det jeg kanskje synes jeg hadde vært, eller det jeg håper da, det er at menn hører den episoden og ikke hopper over den. For han Begge og Larsen, han var jo selv opptatt av at menn også trenger å vite om dette. Der er jeg så enig. Vi lever i et samfunn sammen, menn lever med oss. Det er ikke bare kanskje den du har

hjemme som partner. Det er også de på jobben, eller den du møter i kassa i butikken. Vi er jo sammen hele tiden. Så det å forstå litt mer hva ångestadene er, tror jeg er viktig. Ja. Det var et langt svar på en sånn at det er ...

Så lenge ting er gøy, så er det også veldig mye energi å hente der. Hva var det du kalte det? Mitt livs vekst. Åh, det var altså fint ord. Og det minner meg om en gjest som har vært oss med flere ganger, han sier til Kasper Scheip at han sa til meg at det er mange som kommer til han, han er psykoterapeut, det er mange som kommer til han midt i livet. Og han tror at det er før vi endelig begynner å se på, men hva er det jeg trenger?

For at man har gjort det alle andre trenger, eller det samfunnet kanskje, de har følt at samfunnet har krevet av dem. Og så plutselig kommer man rundt 40-50 år og tenker, men hva med meg? Hva er det jeg liker å gjøre? Er det det livet jeg lever i dag, har jeg lyst til å leve det om ett år? Det er et veldig godt spørsmål å stille seg. Kunne jeg levd dette livet neste år, hadde jeg vært fornøyd da. Og hvis svaret er nei, så er det en

Da gjør man noe nå, ikke sant? Ikke vente til neste år. For det er nå vi kan endre det. Så mitt livsvekst er veldig godt over Marianne, og jeg er så glad for at du sprer overgangsoptimisme. Fordi det kommer veldig mye godt med årene nå, og min mor sier alltid at hun husker at hvert ti år er bedre enn det forrige. Og det tenker jeg ofte på.

Det er litt av mitt fokus, og så ligger jo i det at, som du sa i sted, vi har hørt så mange historier fra kvinner som ikke har fått hjelp.

Mens de kvinner som har fått hjelp, det er ikke så mange som tar seg tid til å si, ja, jeg fikk hjelp, sånn og sånn. I hvert fall en lang stund, så har det vært et behov for å skrike ut høyt om dette er symptomene, dette trenger vi hjelp til, dette er manglene vi har på apotekene. Vi snakker om det som ikke funker. Og da kan jo kvinner som ikke er i overgangsalderen enda kjenne på at, oi, gud i malla, dette gruer jeg meg til.

Så vi må få nyansert dette uten å bagatellisere noen. De som har det tøft, de skal vi skikkelig ta på alvor. Men vi må fortelle hele mulighetspanorama og påvirkningen og også at vi løfter oss selv opp som mennesker og ser på hvilken erfaring vi har og den modenheten og hva vi faktisk kan få til. Ja, og det

når du sier det som jeg bare sier at jeg har, dette er bare anekdota da, men jeg har flere tilfeller av lyttere som har kjent meg, der de viser her har jeg kjempeøy puls i fire måneder, og så fikk jeg hjelp med overgangsalderen min på forskjellige vis, men ofte med hormonbehandling. Så senkes pulsen, stresset går middelbart ned, akkurat som kroppen klarer å rose av det. Ganske fascinerende å kunne se dem oppi

objektive målinger. Er det noe av det siste du har lyst til å dele når du forstår det her? Jeg synes det at du setter overgangsavdelingen på agendaen her hos deg at vi får lov til å snakke om det i samfunnet og andre steder også, og at vi tar med oss denne åpenheten inn i relasjonene våre er det jeg håper på også kunne bidra til

at du som hører dette nå tenker at, ok, er det noen jeg kunne snakket med? Kanskje tips om podcasten, tips om boken min, eller om det er sånn at man skulle turt å snakke litt om det på jobb. Det er jo av og til sånn, fordi vi opplever overgangsavdelingen så ulikt, så er det av og til sånn at i en venninning må man noen ganger slå litt hul på en boble, fordi vi klarer ikke å speile oss i hverandre, vi opplever ofte ikke det samme.

Jeg tror det er bedre nå, fordi det bare er oftere på agendaen i samfunnet. Men å snakke om det også på jobb, altså lage åpenhet rundt denne tiden, ikke bare mellom kvinner, men også inn mot menn, partnere, andre i samfunnet, er kjempeviktig. Dette er et tema som vi kan snakke om som andre helseproblemer, tenker jeg. Yes, helt enig. Tusen hjertelig takk for at du kom hit i dag, Marianne, og tusen takk for at du sprer overgangsoptimisme.

Takk for meg. Og overgangskraft kan man finne i alle bokhandlere. Og meg finner dere på doktorannette.dragland. Hvor kan man finne deg på Instagram? Hva heter det der? Det er Marianne Nattvik. Marianne Nattvik.

Og så hvis du tenker at denne episoden var til nytte, så del den sånn vi får ut den gode kunnskapen. Og tusen takk til alle dere som ratet og deler og abonnerer. Det betyr hele verden for meg, så tusen hjertelig takk. Ha en kjempefin dag. Ha det godt.