Hei kjære lytter, før vi starter dagens episode så vil jeg gjerne benytte anledningen til å takke ukens sponsor som gjør det mulig for meg å drive denne podcasten. For de som har lyttet til podcasten en stund har kanskje fått med seg at jeg elsker bøker. Jeg har en bok med meg hvor enn jeg går, og har også lydbøker som jeg har lyttet til når jeg er ute på tur eller sitter i bilen på vei til innspilling. Og her kommer Nextory inn. Nextory er en utrolig god strømmetjeneste for nettopp bøker.
Ved å melde meg inn har jeg fått tilgang til hundre tusenvis av lydbøker og e-bøker, og jeg elsker at det er så lett tilgjengelig. Historien bak Nextory gjør det også lett for meg å anbefale akkurat de, fordi grunnleggere av Shady og Ninos har som mål å gjøre bøker tilgjengelige for alle.
De vokste opp i Syria, der de så hvordan diktaturen begrenset tilgangen til bøker, så da de flyttet til Sverige gjorde de det til sin livsoppgave å sørge for at bøker ble tilgjengelig for alle. Og den livsoppgaven støtte jeg fullt ut. Akkurat nå lytter jeg til boka «Morgon og kveld» av Jon Fosse, og det er en bok jeg lenge har fått anbefalt av min gode venn Kasper, og som jeg er glad for å endelig være i gang med.
En annen bok jeg varmt vil anbefale nå i ferie, er boken Alkemisten av Paulo Coelho. Det er en av de få bøkene som jeg kan lese om og om igjen, da den gir meg en ny mening hver eneste gang jeg leser den. Så den anbefales varmt. Og et annet godt tips, nå når sommeren er i gang, er å skru på en lydbok i bilen. Jeg vet ikke om det, men bilturene med guttene går veldig mye fort der, hvis vi har på en lydbok.
Inne på Nextory er det huvudvis med barnebøker tilgjengelig, alltid fra Harry Potter til min yngste søns yndlingsserie Dinosaur-gjengen.
Så hvis du ønsker å prøve ut Nextory, så får du nå seks uker helt gratis ved å trykke deg på linken i episodeinfo, eller gå inn på nextory.no skråstrekk live. Det skrives n-e-x-t-o-r-y.no skråstrekk live for å melde deg inn. Meld deg inn i løpet av de neste ukene vil du få 45 dager gratis litt. God litt!
Og det synes jeg kanskje er noe av det viktigste du kan gjøre, hvis du skal bli bevisst hvor du er nå, og hvor vondt det egentlig gjør, og bli klar over det vi sier nå. Dette synes jeg er veldig viktig. Dette er et viktig grunnlag for å kunne komme ut av det. For det kan også gi deg lyst til å komme ut av det, hvor du tenker på at jeg kan ikke fortsette sånn. Jeg har jo lyst til å være i flyt, lyst til å bade, lyst til å løse verdensproblemer og sånt.
Eller være opptatt av det jeg ser og de jeg møter. Jeg har lyst til å være opptatt av de jeg møter og ikke tenke på om de synes jeg har en fin kjole eller en stor mange. Og jeg har lyst til å være i fred inni mitt eget sin. Musikk
Hjertelig velkommen til podkasten Leger om livet. Jeg heter Anette, jeg jobber som lege og har laget denne podkasten for å gjøre nyttig og god kunnskap lett tilgjengelig for alle. I dag skal vi snakke om kroppspress.
Selvfølelse og litt forskjellig innfor dette temaet. Og med meg er jeg så heldig å ha med meg den kloke og driftige psykologspesialisten og samlivsterapeuten Eva Tryti. Eva Tryti er fastspaltist i De nære ting i klassekampen. Hun er et populært intervjuoppjekt i media. Og hun har skrevet tre bøker. Hvorav siste heter Lykkekrigen.
Fra kroppspress til selvrespekt. Hjertelig velkommen Eva Tryti. Takk skal du ha. Hva legger du i dette fra kroppspress til selvrespekt egentlig? Og hvorfor fant du ut at det var akkurat dette temet du skulle skrive den siste boka di om? Det har jeg hatt lyst til å skrive i ti år. Men det har tatt sin tid av forskjellige grunner, for man har mye annet som foregår. Men nå har den kommet da. Jeg fikk trøst av en...
En dame jeg kjenner som er gammel og klok, som sa, har du brukt ti år? Ja, men da blir den kjempegod! Ja, det er jeg helt enig i, for jeg har lest den, og den er kjempegod! Nei, men jeg har hatt lyst til å skrive den i ti år, fordi dette kroppspresset har jo vært der lenge. Og det har vært skrevet en god del bøker om hvor fælt det er. Og det var sånn jeg måtte passe meg for. For man får så lyst til å skrive 400 sider om hvor fælt det er, og hvor mye verre det har blitt enn før. Men det er jo ikke det jeg vil fram til. Jeg vil fram til hva vi kan gjøre, hvordan vi kan...
ta noen andre valg hvis vi vil. For det er ikke noe tvil om at særlig kvinner og damer, altså jenter og kvinner, men i grunn av alle utsettes for et mye verre kroppspress enn for 10, 20 og 30 år siden. Det er ikke, det bør vi ikke diskutere engang. Er det sosiale medier, eller? Det er medier, sosiale medier, men det er også i kulturen, større kulturen, det er motebransjen, det er
Det er kanskje at vi har mer penger. Det kan være mange, mange ting som har påvirket det. Men det er blitt mye verre. Det er ikke noe tvil. Men denne kampen har du tatt opp, og du ønsker å gjøre dette bedre for folk. Ja, og for meg selv. Jeg lever i verden, jeg også. Ja, selvfølgelig. Har det hjulpet deg?
Ja, da jeg tenkte hvordan skal jeg skrive dette på en ordentlig måte, så skjønte jeg til slutt at du må legge deg selv inn i boka også. Og jeg er ikke redd for det vanligvis i terapier og sånn, men jeg pleier ikke å dytte meg selv inn for å gjøre det heller. Men her trengte jeg å gjøre det. Fordi en av grunnene til at jeg tenkte at dette her er sprøtt, er jo at jeg har gått masse i terapi selv.
Både fordi jeg trengte det, og fordi jeg skulle bli terapeut. Og jeg er bevisst på så mange ting. Og jeg er kroppsterapeut i barn. Har fire år i utdanning i kroppsterapi, ikke sant? Og hvis noen skulle ha det greit med kroppen sin, så var det jo meg. Og det hadde jeg bare delvis. Så da tok jeg med meg selv, som en av de personene jeg skriver om i bokaen,
Og så prøvde jeg de metodene som jeg har samlet meg der, om hvordan kan man få det bedre hvis man vil. Og har fulgt opp det, og har det selvfølgelig også bedre. Det er ikke perfekt, men det er bedre, og jeg skal få det enda bedre. Hvor deilig! Ja, for man kan få det bedre. Du kaller det rett og slett en lykkekrig. Ja. Og jeg synes det var så fint det du sa i at ...
Når man er liten så har man en sånn selvfølgelømmelsestilstand. Jo, man tenker jo ikke på hvordan man ser ut for andre. Man har evne, man utvikler utover barndommen en evne til å, når det trengs, å kjenne etter, oi, hvordan virker jeg på de andre nå? Tråkket jeg salaten nå, liksom? Eller har jeg på meg feil kjole, eller...
Var det noe jeg gjorde som noen ble sinnet for? Men det er jo bare i spesielle tilfeller. Man skal jo ikke gå rundt og overvåke seg selv vanligvis.
For vanligvis så skal man jo bare leve. Man skal ikke tenke på hva man gjør og hvordan klær man har. Egentlig når du går ut av døra skal du egentlig ikke tenke på noe annet enn bladen utenfor eller noe du har opptatt av i ditt eget hode. Men i stedet for så driver jeg å tenke på hvordan jeg er på håret, ser jeg sliten ut, var det feil klær til feil tid? Hvem ser man nå? Hvem ser man nå? Og skal jeg holde inn magen? Ja.
Vi driver selvovervåking. Og det er jo en av de, altså disse superekspertene i verden på kroppsbildet, som jo er en vesentlig del av selvbildet vårt, de sier at det er en av de vanskelige tingene. Når vi har begynt å drive mye med selvovervåking av kroppen, da er vi ute og kjører. Og det er ikke mye tvil om at alt dette er rammekvinner hardere enn menn. Og det er dels fordi, altså når jeg snakker om lykkekrig,
Det er ikke bare snakk om at vi skal perfeksjonere hvor mye vi pynter oss, eller hvor fine klær vi har, eller hvor lekkert det ser ut rundt oss. Men i lykkekrigskulturen som jeg kaller det, der får vi beskjed om at veldig mange av oss er feil. Kroppen vår er feil. Vi må omforme kroppen vår for å begynne å være bra nok.
Veldig ofte går det på slanking, men det kan gå på at du må være så og så trent, eller det kan gå på at du ikke må få se gammel ut, du kan ikke ha rynker, masse greier. Eller at du har feil kroppsfasong. Jeg har for eksempel snakket med folk som ikke har europeisk bakgrunn, som føler at kroppen deres er feil. Lykkerikulturen forteller oss at nesten masse kropper er feil, sånn som de er.
Og det er skummelt. Å, det er trist, det er så trist. Det er kjempetrist. Husker du en jente som jeg skriver om der for eksempel, som sa at jeg prøvde å bli fotomodell. Jeg hadde en kolumbiansk kropp, litt indiansk, litt liten, litt tett bygd. Og jeg hadde så lyst til å bli fotomodell at jeg prøvde nærmest å slanke vekk min egen kroppsbygning. Og skjønte ikke at det var motorverdenen som var feil. Det var ikke min kropp.
Man skal passe inn, det er jo egentlig ikke bare på kroppen, men i det samfunnet vi lever i nå, så skal vi passe inn i den veldig stramme, firkantige boksen, og der skal alle være. Du skal gjøre det og det med karrieren din, du skal se sånn og sånn ut, du skal ha det sånn hjemme, du skal ha velstelte, perfekte barn,
Og det er jo utmattende. Ja, det er helt umulig, og det er jo umenneskelig faktisk. Så jeg synes det er en krig mot oss. Så jeg oppfatter dette veldig alvorlig, og samtidig når man begynner å snakke om dette, så er jo et av problemene at de som rammes av det, ikke alle rammes like mye, men de som føler at de rammes av det, som vil være veldig mange kvinner og jenter, mange av dem har investert så mye i å bli riktige.
At det føles nesten forferdelig å skulle kaste vrak på det de har gjort. At de føler at hvis jeg skal begynne å slappe av, da har jeg gitt opp all den innsatsen jeg har gjort. Pluss at da blir jeg sikkert sett stygt på andre. Ingen vil ha meg. Ingen vil ha kjæresten min eller mannen min bli flau over meg. Eller barna bli flau over meg.
Det er jo også, jeg må bare si det, jeg spesialiserer meg til å bli hudleger, det er jo en del menn som har mistet håret tidlig i 20-årene, og sånne ting, og det er forferdelig for dem. De blir så oppspåret, de bare går med keps, så det er menn som blir påvirket. Men noe av problemet med kjønn her er jo, det rammer begge kjønn, og det er klart,
Jeg tror ikke vi kommer så veldig langt med å si hvorfor det er blitt sånn. Det blir litt som på andre kulturområder, og det er ikke alltid vi vet hvorfor det er blitt sånn. Og all menneskelig adferd er, på fint sier man multideterminert, det er aldri bare en årsak. Og sånn har kulturen og den sammensatt, den puslespill av brikker, hvis vi kunne se det klart, som har ført til dette. Men der vi er nå, så er det vondt for menn, og enda vondere for kvinner. Ja, og dette må vi gjøre noe med.
Ja, og så er det klart at noe av det man burde gjøre noe med er jo selvfølgelig kulturelle ting. Vi vet for eksempel at noe av det som tar oss er jo bilder. Det er ikke så lett å argumentere mot bilder, men de går jo liksom rett ned i det ubevisste og beveger følelsene våre. For eksempel, jeg har fått mye respons også fra eldre mennesker, fordi det har blitt mye mer kroppspress når du er halvgammel og gammel. Det tar liksom aldri slutt, ikke sant?
Og hvis du ser for eksempel blader for eldre, reklame for eldre. Når det er reklame for søtteåringer, så bruker de modeller som er 50. Når det er reklame for seksåringer, så bruker de modeller som er 40. Så du føler alltid at du har feil, ikke sant? Så det er jo kulturelt hvilket mangfold har vi rundt oss. Hva ser vi på TV, i medier? Hva ser vi i reklamer? Hva ser vi på teaterscener? Hva slags menneskekropper?
Aldri får vi lov å se. Og det vet vi har en god effekt. Men dette kan ikke være oss påvike så veldig mye, ikke sant? At vi ønsker å ha større mangfold, og det er selvfølgelig også mangfold med hudfarge og vekt og leggning og alt mulig, men dette med kropp og vekt og utseende er dessverre enda ikke i diskrimineringslovverket vårt, for eksempel. Vi godtar at normene er veldig stramme på det området, før vi begynner å bli mer bevisst i hele
Men er det en vei ut av dette? Jeg tror en av veiene er jo at vi slåss politisk også. Det finnes ting som kan gjøres. For eksempel, man merker Photoshoppet
Reklame og så videre. Enkelte byer i USA har hatt clean street act, hvor man slipper å gå rundt og ha reklamer på gaten hele tiden. Bare det gir jo mer fred i hverdagen. Men hver og en av oss kan jobbe ganske mye med oss selv, hvis vi vil. Så bra. La oss komme til det. Hva kan vi gjøre for å faktisk sleppe unna dette? For jeg tror det har begynt tidligere, jeg ser det hos mine slektinger som er...
noen av de som er åtte år, som er så opptatt av hva de går kledd i. Jeg husker så godt at når jeg begynte syvende klasse, da ble jeg veldig opps på det. Men da hadde jeg jo levd ganske mange år lykkelig uvitende, så hadde jeg vært litt opptatt av det, men ikke til så stor grad som når jeg kom i sjette-syvende klasse. Men nå føler jeg jo egentlig at det begynner litt tidligere. Og jeg tenker, hva kan vi gjøre?
Jeg tenker for å hjelpe de som er yngre, så må vi først ha hjulpet oss selv. For det hjelper ikke å si, å du er så fin hvis du sier til dine barn, å jeg er så stygg, og jeg er så feil, og jeg gjør sånn og sånn. Det er jo en ting som jeg så for eksempel at jeg hadde gjort en eller annen fatt skje med meg selv, som det heter. Altså at man liksom stod og sa, å jeg burde gå ned i vekt og sånn. Og det er kanskje noe av det som tar folk mest opp.
Og så er det kvinner dette her at du hele tiden skal være tynnere. Og de som er tynne kan liksom føle seg heldige med det, men så er det andre ting de går og tenker på, ikke sant? Men fryktelig mange, altså det er liksom 70 prosent av engelske kvinner i en undersøkelse prøver å slanke seg. Og så vet vi at det er fryktelig vanskelig å slanke seg. Det vet vi når man vet noe om slanking. Jeg husker jeg fant en lege som sa noe om at normalvekts
var blitt presset nedover gjennom noen ti år, så fikk jeg, jeg fant aldri ut av det, men til slutt så fant jeg på Folkehelsinstituttets hjemmesider at hva er den optimale vekten, og dette vet sikkert du, hva er den optimale vekten hvor man er aller friskest? Jo, det var liksom sånn kroppsmasseindeks 24-26, som kalles sånn lett overvektig, og så mange
mener jeg er alt for mye vekt, men da er vi sunnest. Det lettest for å bli gravid og amm og bli frisk etter influensa og så videre. Og dette er jo gjerne en sånn normalfordelingskurve, en såkalt gauskurve, så det betyr at også om du er litt over det, og liksom er en del overvektig, så er du fortsatt sunn, akkurat som når du er under det. Og så snakker vi mye om fedmeepidemi og hvor lite friske vi kan bli hvis vi blir for tykke.
Men vi kan bli litt friske hvis vi blir for tynne også, og det snakker vi mindre om. Nå har det vært litt snakk om, akkurat nå når vi snakker, så har det vært snakk om skijentene og spiseforstyrrelser og hvilke helseplager de har fått i etterkant.
Men det er klart, vi lever jo i en litt spiseforstyrret kultur. Og det er noe av poenget at det er litt flytende overganger mellom de som er syke og de som bare er litt forstyrret i måten de tenker på. Og mye av det er kulturskapt. Og til kan vi spiseforstyrrelse faktisk starte med
Noen få kommentarer av nærpersoner. Det er ganske skummelt, men det kan det. I den kulturen vi lever i. Men også, vi har jo alle våre ting. Alle vi mennesker har noen ting som det er det første vi ser på i speilet. Og så hoffer man seg, ikke sant? Jeg tror nesten ingen er...
Ja, å sleppe unna det der. Kanskje en del... Det kan være en del menn som slipper unna det jo eldre, de blir jo tryggere, de blir for at der er det ikke så mye press, men det er jo...
Jeg husker jeg har fått noen kommentarer når jeg var sånn 8-10 år som har hengt ved. Og den dag i dag, når jeg ser meg selv i spillet, så er det det første jeg ser på. Og det har hengt ved meg så lenge at det er bare normalt for meg. Og så har jeg blitt mer bevisst på det med tida. Jeg har jo blitt tryggere på meg selv, men det er fremdeles kjempesvårt. Så hvis noen kan hinte om det samme, så kan jeg ikke...
Åja, det bekrefter alt jeg har tenkt i 20 år. Og det er tungt. Det er tungt. Man blir så selv... Selvevisst på en negativ måte, ikke sant? Og av og til skulle jeg ønske at jeg så meg selv i spill uten å se på det jeg synes var negativt. Og hvordan gjør man det? Jeg har jo en del konkrete... Siste del av boka. Første del av boka er om det som er vanskelig, som vi har snakket om nå nærmest.
Og del nummer to er om hvordan blir mennesker lykkelige? Hva gjør oss lykkelige på ordentlig? Og mye av det er jo sånn selvforglemmelse, at man går opp i noe annet, og orelasjoner og så videre. Og det har jo drevet veldig mye lykkeforskning. Og jeg husker Seligman, som var den store nestoren innen lykkeforskningen, han sa til oss på en kongress at det er tre hovedfunnsene
om hva som gjør oss lykkelig. Det er selvfølgelig gode relasjoner til andre mennesker. Ja, det vet vi. Og ha et større perspektiv på livet. Og det får man i hvert fall ikke hvis man har et dårlig kroppsbild og et dårlig selvbild. For da blir man selvsentrert på en ulykkelig måte. Ha et større perspektiv. Se det historisk, eller se det økologisk. Ha et større blikk på det hele, og at vi skal streve til det.
Og det siste var, som de ikke trodde på da de fant det, det var å gjøre noe godt for andre som trenger det, uten å ta betalt. Altså altruistiske handlinger, gode handlinger. Vi blir veldig lykkelige av å gjøre gode ting for andre. Så partiet vil ikke tenke på oss selv og er opptatt av de andre. Så det er del nummer to, og del nummer tre er konkret. Hvordan kan du jobbe med deg selv hvis du vil for å
Bli mindre bevisst, mindre selvkritisk, mer avslappet, mer opptatt av alt mulig annet i verden. Og hvordan kan du kanskje også stramme inn på hvor mye tid, penger, krefter, tankekraft du bruker på eget utseende? Jeg har systematisk spurt kvinner i terapi i en god stund nå, omtrent hvor mye tid de tror de bruker morgen og kveld på å stelle seg. Ja.
Og så smører det litt utover hvis man av og til har noe hudstell, eller neilstell, eller fotbad og sånn. Omtrent hvor mye tid det setter, så spør jeg henne sånn «Tror du det er en halvtime?» Og de fleste sier «Å nei, det er mer enn det». «Kanskje en time, eller halvannen siden» og noe sånt. Det virker som om kvinner bruker en time mer enn menn på utseende stell per dag. Oi, oi, oi. Og det blir faktisk ti arbeidsuker i året. Kan du tenke deg. Kan du tenke deg.
Og så kan man spørre seg, burde menn bli litt mer stelt og pene? Det er vel sikkert noen som synes det. Eller kanskje vi skal få lov å slappe av litt, og velge litt mer etter hvem vi er. Noen av oss kanskje synes det faktisk er gøy med å stelle hår, eller holde på med hudstille vårt, eller vi er opptatt av klær og sånn. Men for de fleste av oss nå, som bruker mye tid og penger i kreftet på det, så er det fordi vi føler det som en plikt, og ofte for å skjule noe.
Jeg må finne bedre klær så jeg kan skjule kroppen min. Jeg må finne bedre sminke så jeg kan skjule rynker. Eller at jeg synes jeg har stor nese eller små øyne eller hva det er. Så utgangspunktet her er vondt. Ja, utgangspunktet er vondt. Du gjør det fra egen uro. Fra mangel og en selvforakt. Som noen har lært deg.
For vi hadde det jo ikke med oss da vi var små. Nei, og det ser jeg jo ikke. De løper rundt og er ikke selvbevisst i det hele tatt. Og det er så deilig å være sånn. Og kanskje mange av oss også har noen steder på jord fortsatt hvor vi kan være sånn. Vi kommer på hytter langt inn på fjell, eller sammen med denne og denne personen, så bare slapper vi helt av. Og det er så deilig. Ja.
Og så kan mange pynte seg. Det er også en bevisstgjøring. Hvorfor gjør man det man gjør? Blant annet så vet vi at det er blitt mange flere som nå, vi vet at noe sånn som 10% av gutter og menn sier at de trener mest på utseende, mens det er 40% av jenter og kvinner som sier det i dag. Og vi vet også at dårlig kroppsbild henger tett sammen med mange psykiske plager.
Altså depresjon, angst, sosial angst, visse forstyrrelser, ortoreksi. For at man føler ikke at man når opp til det perfekte. Og så er vi jo lært opp i kulturen også til å mene at vi har fått vite at kvinners utseende er mye viktigere
for en kvinne enn resten av henne. Så selv om hun har høy utdanning, eller er snill og flink og morsom og hva det måtte være, utseende kommer liksom først. Og det har ikke menn lært.
De har lært at, ok, det er mulig jeg ikke ser så fantastisk ut, men jeg kan kompensere med alt det andre har og er. Ja, for de har annen press. De har kanskje enda mer press på karriere. Så det er jo press fra alle hold på alle mennesker på denne jord. Men
Jeg vil vite, hva kan vi konkret gjøre da? Fordi at dette er noe man kan gjøre, og sånn som jeg selv, jeg har blitt tryggere med årene. Og det sier jo alle at man blir tryggere med årene og sånn, men jeg har gjort noen konkrete grep selv, for at for ti år siden så var jeg på mitt lavpunkt. Og da måtte jeg virkelig ta tak i mange ting med livet mitt.
som har hjulpet meg veldig mye. Hva er det du anbefaler pasientene dine som kommer inn døra? I boka ditt skriver du om mange eksempler, blant annet ho der Ida skrev du om, som sleit veldig med at hun følte at søstre og mora si var mye tynnere og penere enn ho og
Hvordan kommer man ut av disse mønstrene? For det er jo ikke sant. Når jeg ser mine veninner som sier «Åh, jeg ser sånn og sånn», så tenker jeg bare «Herregud, du er så flott!» Og det er et av de mange triksene. Det er en bevisstgjøringsprosess, og det er litt det boken har ment som. En mulighet til bevisstgjøringsprosess, uansett om man vil endre noe eller ikke. Men det du sier med at
Hvordan man ser andre er viktig. For veldig mange av oss kalles det self-compassion-terapi, en del av kognitiv affæssterapi, hvor man av og til stiller seg spørsmål når man har det vondt selv. Hvis det var en annen som var i mine sko nå, hva ville jeg tenkt?
Hvis man ser seg selv i speil og tenker Å nei, hvis jeg så en annen På gaten, eller en jeg var glad i Som hadde denne kroppen Eller dette håret, eller hva der Hva ville jeg tenkt? Valvis så ville man tenkt noe fint Ikke sant? Og det er litt sånn avgiftende Bare det er litt avgiftende Det er bare en av mange Teknikker man kan bruke Ikke sant? Vi vet, altså det er noen sånne forbyggende ting Vi vet at hvis man er i en langtidsrelasjon Hvor man er trygg og glad og
ha sex og bekrefte hverandre og ha det fint, det hjelper masse. Ikke sant? Og det hjelper å ha barn. Jeg vet ikke helt hvorfor, men kanskje man føler at man har en større mening at kroppen din brukes til noe mer enn bare å være fin, liksom. Ikke sant? Kanskje særlig kvinner da, født disse barna og kanskje ammet dem og sånn. Det hjelper litt på. Og
Dette med jobbsikkerhet også, at man føler at man er trygg, altså trygg hjemme i relasjonen sin, og trygg på jobb. Det hjelper oss litt til å ikke være så opptatt av det. Men det er jo også en tragisk ting at i en virkelighet hvor utseende og vekt ikke er med i diskrimineringslovverket enn så lenge, så vet vi jo at utseende og vekt har betydning for hvem som får en del jobber, og mer enn før. Og det er ganske skummelt, for det er
Det skulle ikke være sånn nesten på noe område, og så har det stor betydning. Og der er det noen, der trenger man å ta politiske tak, altså. Men det kan ikke vi gjøre hver og en av oss, ikke sant? Men dette med selvmedfølelse er også viktig. Og ting man, altså i tillegg til de konkrete teknikker man kan bruke for å bli seg bevisst, hvordan snakker jeg til meg selv, hvordan ser jeg på meg selv, så
Kan man også bli seg bevisst hvor mye tid, penger man bruker på utsende og den typen ting, og ta noen valg der. Men det har også mye å si hvem og hva man sammenligner seg med. Og ja da, medier og sosiale medier er verstinger og så videre. Men det kan jo hende man skal avfølge noen. Det kan jo hende man skal velge litt hva man lar seg påvirke av. Hvilke programmer man ser på.
hvem man følger hvilke blader man leser det hjelper ganske mye ja det gjør det hvis man ser opp til noen som baserer hele karrieren sin på å se flottest mulig ut eller mest trent og hvis det er ditt ideal så er det mye vanskeligere enn for eksempel
mine idealer er jo sånne nerdene som er kjempegode på forskning og da slipper jeg å tenke på at hver gang jeg ser de eller følger de så har ikke de fokus på kroppen sin de har fokus på hjernen sin
Jo, og det hjelper masse. Vi er jo født til å sammenligne sosialt. Vi er jo litt forskjellige. Altså utadvente mennesker gjør det litt mer enn innavente og så videre. Men vi er jo født sånn fordi vi i utgangspunktet, vi er jo steinalderfolk sånn biologisk egentlig. Og vi er jo helt avhengig av å få være i en gruppe og klare å tilpasse oss i en gruppe. Så derfor er vi så drillet i retning av sosial sammenligning. Og dermed tar det oss veldig. Men det er klart det vi sammenligner oss med når vi snakker bilder i dag,
Det er jo photoshoppet, det er fake, det er filtrert, og det er mennesker i sin beste alder, og det er de halvannen prosentene som ser akkurat sånn ut, og så er det ensidige idealer. Så det som også hjelper, siden vi er veldig drillet mot sosial sammenligning, det er jo om vi kan få mer mangfold inn i livet vårt.
Se mangfoldige kropper, mangfoldige alder og så videre. Og da må vi kanskje bryte noen barrierer da. Da jeg begynte å jobbe med dette så tenkte jeg plutselig for det første så tenkte jeg herregud jeg har skjemet, fælt skjemet meg selv foran jentene våre. Nå sliter ikke de med vekt, men jeg tenkte oi, og jeg har gjort uten å tenke meg om en gang. Så det har jeg selvfølgelig sluttet med, og de synes jo det er hyggelig. Men så slo det meg at en ting jeg hadde sluttet å gjøre, og det er veldig mange av oss, særlig kvinner da,
Som ikke bare bruker mye tid og snakker stygt til oss selv i hodene våre. Og prøver på umulige slankekurer eller hva det er. Men vi unngår ting. Og det er ikke så mye jeg har unngått, for jeg har det jo generelt ganske bra med meg selv. Siden jeg har gått mye terapi og har mange teknikker. Men jeg fant at til og med jeg har noe, og det er derfor jeg tar det med i boka. Og en av de tingene jeg hadde sluttet nesten å gjøre var å bade. Og jeg elsker jo å svømme og være i vann og...
Jeg elsker til og med å være i kaldt vann, så nå driver vi og skal bade utover høsten og se hvor lenge vi har vært her. Ah, gøy! Jeg går. Det er kjempegult. Og da fikk jeg jo nesten sjokk og tenkte, har du sluttet å bade? Fordi du lurer på hvordan du ser ut i bikini. Dette må jeg gjøre noe med. Og det er jo nesten en sånn antifobitrening, at da tenkte jeg, dette skal jeg ta gradvis tilbake. Ikke søren om den gale verden der ute skal ta fra meg badingen. Så du tok rett og slett tilbake badet? Ja, og da startet vi.
Med å likbleke og litt gå rundt. Datteren min og jeg kastet oss i vannet utenfor et veldig snobbet museum i Oslo, Astrup Færne Løye Museum, i mai. Likbleke, og folk satt og så på oss, og vi tenkte, yay! Men det kan gå til om du vil gå litt mer forsiktig til vekst. Vi synes det var veldig gøy å gjøre det. Du bryter litt barriere. Bryter barriere, tar det tilbake. For unngåelse er et av problemene når man sliter med kroppsbildet.
Ikke sant? Og selvkjefting. Ungår å se seg selv i speilet. Ja, det også. Det er faktisk ganske mange. 40 prosent i en engelsk undersøkelse unngår speil. Fordi de er så misfornøyd med sitt vektutsende. De bruker bare kroppen og ansiktet. Og 4 prosent elsker kroppen sin. 4 prosent? Ja, det er ikke mange. Ja, men vi kan få opp de tallene der. Vi kan få opp de tallene der, ikke sant? Ja.
Så utfordrer det, og noe annet vi driver med er jo sjekking. Mange av oss sjekker. Vi går og ser oss i alle vinduesrutene nede ved gata, og trekker inn magen, eller vi sjekker om buksa sitter litt strammere i dag enn i går, eller vi går og ser om vi har sølt noe sminke. Den sjekkingen stjeler vår avslappede bevissthet.
Og jeg har jo jobbet mye med meditasjon og mindfulness og alt dette her. Så et av hovedgrepene jeg tar i boken er å si at hvis man skal være lykkelig selv for å glemme det, og det er jo da man er lykkelig, når man glemmer seg selv. Ja, det er et godt poeng. Ja, så ...
Ja, da må man faktisk vekk fra alt som gjør at vi går og overvåker. Enten vi tenker «Å nei, det kan jeg ikke gjøre, jeg må unngå det, og unngå speil», det er jo noe som tar bevisstheten vår, det gjelder den. Og det er det som gjør oss ulykkelige, og også sånn sjekking og overvåke hvordan vi ser ut, eller om det er bra nok, og folks blikk på oss. Hvordan ser du ut i fjeset nå? Synes de at jeg er rar nå, eller stygg nå, eller at jeg ikke skulle vært der?
All denne selvbevisstheten gjør oss ulykkelige, og den tar rett og slett sinnet vårt vekk fra der hvor sinnet vårt skulle være nesten hele tiden. Og det er enten inni oss selv, hvor vi er opptatt av tanker og fantasier, eller vi har problemer og lærer oss ting, eller der ute. Altså i beste fall i flyt opptatt av noe i verden. Og det er ganske mange menn som fortsatt er litt der, at de ikke skjønner helt problemstyringen.
Så det gikk et lite lys opp for meg når du sier det. For det du sier er at enten vær inne i deg selv med tankene dine, eller vær der ute. Men det vi driver med nå, eller mange av oss driver med nå, er at vi faktisk er
har bevisstheten vår i mellom de to, på skallet vårt. Vi henger fast i vårt... Vi er verken elle, vi er bare midt i mellom der. Og det skal egentlig bare være noe vi gjør når det er noe som ikke fungerer. Hvis man skjønner, oi, nå gjorde jeg noe feil som sølt, så skal vi kunne sjekke ut. Men det er bare en kriserøreløsning. Vi skal ikke være der. Det er ikke et sted å bo med sinnet sitt. Ja.
Og det synes jeg kanskje er noe av det viktigste du kan gjøre, hvis du skal bli bevisst hvor du er nå, og hvor vondt det egentlig gjør, og bli klar over det vi sier nå. Dette synes jeg er veldig viktig. Dette er et viktig grunnlag for å kunne komme ut av det. For det kan også gi deg lyst til å komme ut av det, hvor du tenker på at jeg kan ikke fortsette sånn. Jeg har jo lyst til å være i flyt, lyst til å bade, løse verdensproblemer og sånt.
Eller være opptatt av det jeg ser og de jeg møter. Jeg har lyst til å være opptatt av de jeg møter og ikke tenke på om de synes jeg har en fin kjole eller en stor mange. Og jeg har lyst til å være i fred inni mitt eget sin. Våkne om morgenen og være fornøyd. Det er det jeg snakker om. Men det er litt subtilt. Det er ikke noe du kan måle og veie. Du kan ikke ta blodprøver av dette. Så vi må inn over og kjenne etter i vår bevissthet. Og det gjør man jo
Det er lettere når man har drevet med meditasjon og den typen ting som jeg har holdt på mye med. At man får et forhold til hva bevisstheten holder på med. Ikke sant?
Men det er også utgangspunkt for å jobbe med negative tanker om oss selv. For det må vi også, hvis vi virkelig skal jobbe med det, så må vi jobbe med den indre kritikeren når den snakker om kroppen vår. Blant annet å tenke det vi sa i sted. Hvis det var en annen som så ut sånn, eller var i mine skoene, hva ville jeg tenkt igjen jeg var glad i? Men det er også andre måter å jobbe med destruktive tanker om egen kropp. Som hva? Det er kognitiv adfærs terapi.
Det er det, hvor man for eksempel skriver ned noen av tankene. Hvis man har det skikkelig elendig, kan man sette seg og skrive ned de tankene som gikk i hodet akkurat nå, og prøve å utfordre dem, enten sammen med en terapeut eller på egen hånd.
Og hvis man tar det i øyeblikket, så får man liksom ferskvare. Hvilke tanker er det faktisk som, det er ikke sånn en fisketur, hvilke tanker er det som går rett under overflaten når jeg har det dårlig? Og ofte så er det ekstreme tanker. At du ser helt jævlig ut, at ingen vil ha deg, eller du har en skam, altså folk kan ha sånne tanker som at du har en skam for nabolaget her, altså sånn.
Og når man får det svart på vits, så er det jo noen av tankene som bare sier puff. Og man ikke behøver å slåss med, for det blir så fordomt. Og andre må man kanskje argumentere med. Kan det være noe unntak fra dette? Er det noen som vil mente noe annet? Og så videre. Det sa han Ingvar Willemens nå, i bekantelagen, når jeg hadde han inne. Bare det å skrive det ned, eller si de tankene høyt, så skjønner man at, herre min, har jeg sagt det her i ti år? Det stemmer jo ikke. Når man har en
så sint indre kritiker, de kaller det til og med killerkritikk, en sånn indre kritiker som er forferdelig streng med seg selv, så er det nesten som å ha en sånn indre psykopat, som peprer deg med drittprat hele dagen. Av og til kan det jo være ting du har hørt, men veldig ofte er det også svaret på det presset vi utsettes for, som er helt umenneskelig.
Vi skal ikke se ut som glanplakatene. Vi skal se ut som oss selv. Og du er opptatt av helse og kosthold og sånn. Og min erfaring som terapeut og i egentlig liv er at når man begynner å slappe av med disse tingene og være vennlig mot seg selv, så er det mye lettere å ta...
sunne valg som er balanserte. Jeg vet det, for du gjør det fra et godt ståsted. Du gjør det fra et godt ståsted. Og du kjenner etter at, oi, dette gjorde meg godt i kroppen. For du er i kroppen din på en annen måte. Du er inni den, ikke sant? Det har du. Jeg tror at du har helt rett i. Det er en klok mann som sa til meg en gang at
Å ta valg utifra uro gir mer uro. Og det synes jeg er så godt sagt. Så hvis du tar disse valgene om å spise unna utifra en egen uro, så blir det kanskje ikke riktig. Men hvis du gjør det fra et ...
et godt steg inn i deg, så er det mye lettere. Og så blir det bra. Og så kose deg med de tingene som man har lyst til å spise av og til. Men hvis du har konkrete ting med deg selv, som du bare hater, hva gjør man da? Man kan jobbe med tankene sine. Man kan selvfølgelig også prøve å finne en terapeut, hvis det er veldig ille. Og man kan prøve å tenke at, ok...
Hvis det er noe jeg kan avfølge, og hvis jeg kan detox miljøet mitt og skjerme meg litt, så skal jeg gjøre det. Men man kan også jobbe helt konkret med speilet. At man gradvis vender seg til å se seg selv i speilet, selv om man misliker seg.
Hvis man gjør det og har veldig dårlig kroppsbilder, så vil man ofte begynne med masse klær på å se på nøytrale deler av seg selv, og bruke noen minutter hver dag. Da er øvelsen å prøve å kommentere de mer nøytrale tingene du ikke har et dårlig forhold til. Du skal se ordentlig på deg selv og si «ja, jeg har litt rosa kinn, og så har jeg...»
Sånn mørkebrunt øynbryn, og så skinner det litt fint opp i luggen min når lyset faller inn sånn. Så er det rosa negle. At du blir vant til å si det høyt, og så snakke om kroppen din og se på den. Og så kan man ta seg litt mer klær dag for dag. Og også når man da kommer til de punktene av kroppen man misliker, at man kan prøve å kommentere saklig der også. Ja, så har jeg en rosa mage og
Og der er det en liten fall, den ser ut som kanskje en liten ful. At man rett og slett vender seg til å se på kroppen i speil. Jeg nevnte jo hvor mange som ikke orker det. Og det er jo eksponeringsterapi på en måte, men også kommentere som om det var en annen persons kropp som man er vennlig mot. Mer objektivt. Og det vi vet når man jobber med negative indre tanker,
enten de dreier seg om kroppen eller andre ting, er at hvis man begynner å bli bevisst dem, og svare dem, så vil de svekkes. Det er derfor kognitiv hvertfallsterapi er så effektivt. De blir svekket av det. Så det blir en kombinasjon av veldig mange ting. Men dette er jo vanskelige ting, og folk står veldig fast i det. Men bare å begynne å bli seg bevisste, og kanskje ta noen små grep, sånn som badingen min, det hjelper. Men jeg vil jo, altså ...
Dette er reklam for egen bok, men jeg vil jo sterkt anbefale å kjøpe boka også. Fordi den er ment til som en selvhjelpsbok og en bevisstgjøringsbok. Å gå gjennom disse punktene som du går gjennom i boka. Jeg er helt enig med deg. Jeg følte vi fikk mange gode råd her og nå. Og så tenker jeg at
Hvis vi slutter å bli så selvkritisk, så vil det hjelpe andre rundt oss også. Ja, det vil det. Og det blir en god, det blir sånn synergieffekt av det hele. Et lite trikk som også kan være greit å ta med seg, fordi
Jeg har levd så lenge at jeg husker at før så gikk man gjerne på gaten og så folk i fjeset. Og nå er det mange som går på gaten og bodyscanner andre mennesker, og inni hodet sitt sammenligner de med seg selv. Åh, hun var fin i den buksa. Har hun tynnere romper enn meg? Og hvis man tvinger blikket opp igjen, og begynner å møte ansikten igjen, så blir livet litt lettere. Og det merker folk også.
Ikke bare på gaten, men også hvis man er i selskapelig en avsetting. At man går inn for å møte mennesker der, i stedet for å falle tilbake til den sammenligningen og scanningen av en selv og andre. Det er jo ikke det vi er interessert i, egentlig. Nettopp. Veldig bra. Det er mange ting man kan gjøre her. Men summen av det hele blir bra. Ja.
For hver lille ting du klarer å gjøre en endring i, så vinner du frihet. Og akkurat som du sier, du vinner det også fordi du møter
Så deilig, og det er det vi vil ha. Vi vil ha den der selvforglemmelsestilstanden som er så deilig, og som vi alle kjenner på når vi er ute i naturen, og da tenker vi ikke et sekund på oss selv. Leke med små barn. Ja, og man skal være mest mulig, og det synes jeg var så fint i boka di, at du skriver at man skal være mest mulig i den tilstanden, for det er da vi er lykkelig. Og det er det jo mange studier som bekrefter. Så
Det er, jeg kan ikke få sagt det nok, jeg er veldig, veldig glad for at du kunne bli med i denne episoden, og lære oss noen triks vi kan gjøre. Her var det mange gode råd, hva du kalte speilterapi, speiløving, og hvis du driver å sammenligne deg med andre, ser på andre om hva som er rett og galt med de, så blir det
feil for deg selv også. Og heller prøve å være med i praten. Så når du ser strengt på deg selv, tenk hvis det var en annen som stod her med denne kroppen eller dette ansiktet, hva ville jeg tenkt? Nesten alltid ville vi tenkt noe vennlig. Jeg ville tenkt at du var nydelig. Det er sånn man skal tenke. Neimen, så bra. Tusen hjertelig takk, Eva. Har du et siste råd til litterne mine? Jeg tror...
Jeg tror det må være å orke å gå inn og se på det. Fordi på en måte vet vi det, men da kanskje vi føler oss som så håpløse, men det er ikke det. Hvis vi begynner å ta tak i det, så vil vi så fort oppleve at vi får det mye bedre. Det skal ikke være noe perfeksjonisme i det heller. Det er ikke sikkert du kommer all verdens langt, men bare det lille du får til vil hjelpe deg masse.
Det var godt å høre. Takk for at jeg fikk komme. Hvis dere ønsker å kjøpe boka til Eva, så hittet den Lykkekrigen, og det blir selgt i alle bokhandlerforretninger akkurat nå. Hun har også to andre bøker, som heter Evig din, og Eva Trytis beste tips for parforholdet.
Hvis dere har noen spørsmål til dette temaet, eller noen kommentarer, etterbakemeldinger, skriv det under på Instagram og Facebook under episoden. Og hvis du tenker at dette er en episode som hadde vært bra for noen, så send den til dem, for da kan de få den gode kunnskapen og kanskje få det bedre. Ja, da sier vi takk for oss, Eva. Ja. Ha en kjempefin dag. Takk.