‹ Tilbake til podkaster ‹ Leger om livet

3/5/2024

#142. Shut down, mønstre fra fortiden og det å følge verdiene sine. Med Stian Blipp.

Podcasten "Leger om livet" med Anette Dragland har besøk av Stian Blipp. De diskuterer kreativitet, betydningen av å følge sine verdier og personlige erfaringer med helse og livsstil. Blipp deler hvordan han håndterer angst og stress gjennom kreative uttrykk og reflekterer over sitt ønske om å inspirere andre til god fysisk og psykisk helse.

00:11

Anette Dragland og Stian Blipp snakker om Stians allsidige karriere, fra underholdning til mental helse og personlig utvikling.

04:07

Konstant trang til å skape, tvingende behov for å være kreativ og uttrykke seg, både velsignet og forbannet av det.

08:26

Lage dikt og spille spill for å finne indre ro og senke tankene før sengetid.

12:00

Meditasjon har hjulpet taleren med å komme i kontakt med seg selv og finne indre ro og klarhet.

19:49

Medisasjon hjalp ham å komme seg gjennom vanskelige fysiske og psykiske utfordringer etter helseproblemene han opplevde.

Transkript

Lignende

Laster

Ja, hjertelig velkommen til podkasten Leger om livet. Mitt navn er Anette Dragland og er utdannet lege. Jeg lager denne podkasten for å gjøre nyttig, spennende og god kunnskap om kropp, helse og sinn lett tilgjengelig for oss alle. I dag har jeg med meg ingen dringere enn Stian Blipp. Han Stian er kanskje kjent for mange som programleder i blant annet Norske Talenter, Idol og Senkveld. Men etter at det er guglene Stian, så fant jeg ut at du driver med utrolig mye forskjellig. Oh yes! Du har vært regissør for musikkvideo, du beatboxer, du danser, du har kommet på andre plass i Norske Talenter selv, du jobber i radio, og når du var 20 år, jeg vet ikke om det stemmer, så vant du prisen for årets radiotalent. 20 år gammel. Og du har vunnet publikensprisen under gullruten, du har blitt stemt frem som folkets favoritt. Og ja, du er liksom blitt en sånn mann som hele Norge er litt sånn glad i, rett og slett. Og det er veldig, veldig hyggelig. Det er veldig, veldig hyggelig. Men... Men, det er ikke jeg. Det er derfor du er her. Jeg sier det at jeg ikke har lyst til det. Nei, du virker som en veldig sånn fin og genuin og empatisk person. Men i dag skal vi ikke bare snakke om oppturene. Nei. For vi skal også snakke om noen dype daler. Da har vi begge to vært jender. Ja. Men før det, hjertelig velkommen. Tusen takk. Jeg ble veldig glad når du spurte meg om jeg kom her, men så tenkte jeg, hvorfor må vi ha meg der? Jeg har jo hørt på podcasten, og her kommer det lærde folk med store tanker, akademikere, eksperter i sitt fag. Ikke så mange klovner. Jeg så hva det var med den klovnen, og tenkte, ok, hvorfor er jeg her? For det er noe veldig dypt i den klovnen din. Kan være. Jeg leste noen artikler der du har uttalt deg, og så har jeg hørt det på podcast, og så traff det sånn utrolig. Måten du forteller om mental helse på er så... Ja, den er viktig. Det er en viktig stemme, og så jobber jeg jo litt etter magefølelsen. Og så tenkte jeg, vet du hva? Jeg er nødt til å spørre Stian om han vil være med i podcasten. Og så sendte jeg en melding, og du svarte jo ja. Og så har vi prøvd å møte sånn 14 ganger. Så min unge har vært syk, du har vært syk, min unge har vært syk igjen. Min unge har vært syk, og så var det en bil som gikk kaputt. Stemmer det? Ja, ja, ja. Men altså, vi skal møtes når vi skal møtes. Det er helt sant. Så det var perfekt akkurat i dag. Ja, jeg kjenner det. Men jeg kjenner det i dag, så var det helt riktig. Det var helt riktig i dag. Men du, du skriver på Instagramen din at du er jack of all trades. Og det er jeg lett å være enig i når jeg søkte deg opp. Du driver jo med veldig mange forskjellige ting på det kreative feltet. Men hva er det som gjør at du har en sånn trang til å stadig utvikle deg? Åh, det er nok sikkert noe som ligger her dypt og utdiagnostisert et eller annet sted. Men det er den følelsen av at jeg har lyst til å skape noe nytt hele tiden. Jeg har liksom aldri klart å bli ved en ting veldig lenge. Så jeg blir veldig tent av den skapelsesprosessen. Jeg liker å skrive ting, jeg liker å lage ting. Og... Jeg brenner etter å få lov til å vise det. Så hver gang jeg skriver en gøy tekst, så tenker jeg at nå må jeg bare komme et eller annet sted og framføre. Og det kan være på en måte... Jeg får den samme følelsen med å bare perle med kidsene mine. Det der sånn, ok, nå skal vi lage en svær greie sammen. Så jeg synes det er gøy å bare ta fatt på et sånt prosjekt, gjøre det, og bli ferdig med det, og begynne på noe nytt. Ja. Drukker det bare opp? Plutselig er det en tekst som kommer i hodet ditt som du er nødt til å skrive? Ja, og det kommer til meg som masse forskjellige ting. En morsom tekst for eksempel, eller det kan komme til meg som en gøy sketch om en situasjon. Eller dette burde vært en låt. Så skriver jeg veldig ofte alt ned, men det er veldig kjeldent at jeg putter ut noe. Men jeg får denne trangen til å bare... Åh, dette må bare ned et eller annet sted. Så jeg har jo... har vi et arkiv med mye, mye rart som sikkert ikke kommer til å bli publisert før jeg dør. Og da er det sånn, oi, han hadde mye rart liggende her. Altså du har et eget arkivskap hjemme der du liksom... Ja, digitalt i hvert fall. Digitalt arkivskap. Hver gang jeg mister telefonen så er jeg livredd for bakken. Hvis folk begynner å lese opp i dette her så tror jeg det klikkes meg for lenge siden. Ja, vi lever i 2024 ja. Arkivskap er jo faktisk... Ja, det er ikke så mye sånn fjærpen og... Det er veldig gøy å si sånn, ok, jeg må bare finne frem til den gamle vitsen i dag, de do-lock. Og så går jeg opp en sånn stor stige i biblioteket mitt, bortover, der på B, der har vi han. Det hadde vært noe gøy. Men jeg synes at, og det er jo veldig sånn, det er en blessing and a curse, synes jeg da, å være kreativ på den måten. Fordi at det er en sånn rastløshet i det. Det er den der, jeg har lyst til å lage noe nytt hele tiden, og jeg kan se folk rundt meg på en måte være glad i å holde på med en ting veldig lenge og finne mening i det og ha det er dette jeg gjør, det er dette jeg er det er sånn jeg er mens jeg spør meg selv hvert halvår er det dette jeg skal rive med, skal jeg gjøre noe annet denne konstante kjeleransakelsen og konstante jeg etter å lage noe nytt og noe annerledes det skulle jeg helst vært for uten nå som jeg er voksen Jeg skylder jo karrieren min til det instinktet. Jeg hadde aldri kommet der jeg hadde kommet uten det. Men nå er jeg på en måte, nå trenger jeg ikke det instinktet lenger. Kaller det overlevelsesinstinktet. Trenger ikke det lenger, men det er ved meg enda. Og det er noe jeg prøver å tøyle. Fordi jeg skjønner at det er en superkraft, men det er også en forbannelse. Det er jo litt som, en heter Steven Pressfield, han er forfatter, og han har skrevet en bok om det, han heter Do the Work, og han sier at det er bare, han mener at det er bare noen sjeler som er nødt til å være kreative, og de har ikke noen valg, og jeg kan kjenne meg litt igjen, så av og til skulle jeg ønske at jeg bare hadde lyst til å Jeg jobber med akkurat det jeg er uten hotell, og bare har det i en sånn liten firkantig boks. Og så er det noe i meg som hele tiden må utvikle meg og må gjøre nye ting, som også er ganske krevende, og det må utfordre seg hele tiden. Men det som han sa, og det traff meg så veldig, for han sa, vi har ikke noe valg, jeg bare må. Og det er jo følelsen. Følelsen er jo nettopp det, at sånn... Det er nesten som å ha et trykk i brystet av sånn, hvis jeg ikke sier dette nå, så står det fast i kassen på meg. Og sånn er det på en måte, hvis jeg får en idé eller et eller annet innfall, så er det et eller annet med å Jeg må skrive det ned eller gjøre noe med det. Hvis jeg har det inni meg, brenner det meg fra innsiden. Da må jeg ringe noen til kjernen og si: "Dere holder på med det her inne i det. Det kan dere få." -Send den videre. -Ja, jeg må få den vekk. Den kan ikke være inni meg. Den må skrives ned, gi oss vekk, jeg må si den til noen. eksosisme. Det er noe som er veldig fint. Det minner meg også om en annen bok jeg har lest, hva heter det, fra Elisabeth Gilbert, der hun mener at ideene bare kommer til deg, og det er jo noen forfattere, og hva heter hun der, den kjente forfatteren, som av og til får ideer, og hvis hun ikke har noe å skyne på med en eneste gang, så blir det jo helt sånn at man må sette seg på altså parkere bilen på siden av veien og bare begynne å skrive og få det inn på et eller annet vis og skrive et dikt bakvendt for hun måtte bare dra det tilbake ja men det er det er veldig gøy å ha det sånn når du trenger det fordi at jeg føler at det er en sånn av alle ting i verden som jeg kan føle meg helt ok på, så er det den tingen jeg er mest trygg i meg selv på. Den eventuelt genererer noe ut av ingenting, for eksempel. Altså det å se et tomt ark, eller bare ingenting, og så skape noe inni det, det mener jeg at jeg er veldig god på. Det er en ting som jeg føler jeg kan se meg selv i spørsmålet og si, det er jeg flink på. Så når jeg trenger det, så er jeg veldig glad i det. Men når jeg skal prøve å sove... etter en lang dag på jobben, da skulle hun sikkert ikke holde det. For da, når jeg egentlig skal slenge meg ned på sengen og tenke sånn, åh, deilig med seng, godnatt. Så tenker jeg sånn, åh, deilig med seng. Skal ikke stå til Whiskey Brand da. Skal bare stå til Skottland. Er det noe fint i Skottland? Nei, kanskje. Det er drit i det. Det var kult å lage noen joggesko. Og så er klokken tre. Og så vet jeg det skal gå opp klokken syv. Så stresser jeg. Og så har du det gående. Er det noe som du føler har hjulpet deg? Mot det der tankkjøret? Ja. Det er jo... alt som gjør at jeg kan mentalt offloade på en eller annen måte på slutten av dagen. og det være seg å lese eller å spille tv-spill en times tid eller gjøre noe som gjør at Ok, nå må du være her. Se på meg, se her, se her. Egen bok, nå må du følge med her. Og så skal jeg fortelle deg hva du skal tenke. Samme med tv-spill. Du rekker ikke å tenke så mye på andre ting, for du skal bort her, han har dragen der, han må du drepe før han dreper deg. Følg med, følg med her nå. Og det gjør at jeg klarer på en måte å offloader litt denne løpende tankegangen som kan gå overalt. For da snevrer den meg litt inn på en oppgave, og da er det ikke som at jeg er klar til å ta kveld. Men de gangene jeg for eksempel jobber til sent, kommer hjem med kanskje en problemstilling i hodet, og så skal jeg legge meg i, da synes jeg det er vanskelig. For da kan jeg ha denne indre dialogen som er sånn, du, ikke tenk på det. Og så er det en annen stemme som sier sånn, vi må tenke litt på det da. Vi må liksom løse det før i morgen. Ja, men du skal sove. Og så har du det gående. Vi har jo alle sånne forskjellige måter og forskjellige metoder som hjelper oss med tankekjøret, for mange av oss har jo det. For min del så har det vært meditasjon. Ja, 100%. Jeg oppdaget det for halvannet år siden, kanskje. Skikkelig. For de måtte. Og da jeg hadde blitt litt sånn avhengig av det. på grunn av at jeg synes det er et såpass potent verktøy ikke bare for å tanke selv, men for alt, egentlig jeg synes meditasjon fungerer mot nesten alt eller kanskje ikke mot en gang, men for alt, non-sleep, deep rest meditasjon, altså yoga, nidra og så videre, som er på en måte liggende og helt sånn avslappet og hvor du skal på en måte komme deg i et stadie hvor du ikke sover og du ikke er helt våken men i kontakt med deg selv og alt mulig Og det har jeg opplevd, jeg kan se det på klokken min og alt mulig. Når jeg gjør det, så er jeg helt, helt avslappet. Det er ikke et stressmormong i kroppen min. Og det kan jeg bruke for å komme meg litt tilbake til meg selv. Når jeg kjenner at nå løper jeg litt av gårde her. Nå kjenner jeg litt på angsten, nå kjenner jeg litt på tankene og alt mulig. Og da kan jeg gjøre det. Og så er det akkurat som å våkne opp fra en liten transe. Hva var det jeg tenkte? Hva var det jeg var så stresset for i stedet? Fordi det bringer meg litt tilbake inn i kroppen. Så jeg har gjort mye forskjellig type meditasjon de siste halvandet året. Og jeg har vært en fyr som tenker sånn, det har ikke jeg tatt moden til. Yoga kan jeg være med på til nøds, for da kan jeg bevege meg og holde på. Men å sitte dønn i ro og puste og sånn, det kommer ikke til å være for meg. Men så ga jeg et ærlig forsøk i to måneder tid. Og etter det så var jeg sånn, ok, jeg begynner å skjønne det. Jeg begynner å skjønne hva folk kan få ut av dette her. Jeg har jo anbefalt meditasjon til veldig, veldig mange. Mine venner er sikkert kjempeleie å høre om det. Det er vanskelig ting å selge. Det er som å selge broccoli. Det er veldig bra for deg. Ja, jeg vet, men det smaker jo ikke så skamlig. Og så etter at jeg sluttet å prøve og prøve å prakke det på alle for meg så var det, jeg gir det meg så mye altså jeg gikk fra å synes det var helt helt forferdelig, jeg husker første gang jeg mediterte bare sitte der i 30 sekunder var helt grusomt det var bare sånn masse uro som velte opp i meg at jeg bare stormet ut av det rommet Men etter hvert er det sånn at jeg krever det. Hvis jeg ikke får fem minutter, ofte er det bare fem minutter, der jeg sitter for meg selv, så merker jeg at det mangler noe. Og så kommer jeg på at i dag har jeg ikke meditert. Det er veldig merkelig. For meg har jeg vært fysisk aktiv og fysisk eksperimenterende hele livet. Meditasjon har alltid lagt det som en sånn, sitte i lotusstilling og humme og ha. Røkelse og... Det trenger jeg ikke. Og så samme greie, jeg kunne være sånn at samme følelsen som du snakker om der på meditasjon, jeg kunne kjenne liksom, ok, jeg har ikke fått brukt energien min i dag. Jeg må trene, jeg må løfte noe, jeg må kaste på noe, bare sånn for å få ut det der greiene i meg. At det er en sånn craving. Mens den følelsen du beskriver nå, har jeg også fått med den meditasjons... siden av det. Akkurat så sier jeg at jeg savner å komme litt i kontakt med meg selv igjen, på en måte. Fordi at i løpet av en hel dag, så mister du naturlig nok den, fordi at du skal håpe å si... Du skal være mor eller far, du skal være noen på jobben, du skal være noen for en venn. Det er ikke så mange anledninger til å kjenne på seg selv, hvis du kan si det på den måten. Når du mediterer og bare kjenner at sånn føles armene mine, sånn er pusten, jeg er litt sliten oppi der. Bare det å ta den lille innsjekken med seg selv, Fy faen, det er deilig. Bare en liten indre klem hver dag. Men du, greit, det føles ikke helt bra ut, men det er greit. Så bare gir du deg en kjøle mentalslepp på assen og sier sånn, kom an, håper han ikke. Så går det litt bedre. Så jeg forstår veldig godt den følelsen du snakker om der. Jeg må gjøre det. Jeg må bare få gjort det nå. Ja, og det jeg oppdaget var at når jeg sluttet å forkynne dette til folk, så er det mye da kommer de plutselig tilbake og vil vite det. Og nå gidder jeg ikke å fortelle det til dem. Nå får du bare google det, for nå er jeg ferdig. Nå gidder jeg ikke å masse med det. Nå har jeg pratet om det så mange ganger. Men det er sånn som broren min, han sier det er en sånn hemmelig superpower. De periodene han mediterer, så har han det så mye bedre med seg selv, og det er Det er en sånn gave jeg har lyst til å... For det er selvfølgelig ikke for alle, men for de som ville fått noe godt ut av det, så tror jeg livet hadde blitt litt bedre. Som han sammen med her sier, 10% bedre. Ja, og helsing, 10% tar jeg any day. Altså 10% bedre. Hva annet gir deg 10% bedring? Altså jeg, 10%, 1% kjøper jeg dyrt hver dag. Altså hvis jeg kan få 1% bedre hver dag, ja, take my money. Men det er vanskelig å selge inn og si til folk sånn, du bør sitte med alt det vondere. Du har 20 minutter nå, bare sitt og kjenn etter. Ingen har lyst til å gjøre det. Det er jo det vi holder på med nå i dagens samfunn. Vi vil vekk fra det for enhver jævla pris. Vi vil jobbe så mye vi kan for å ikke kjenne på det. Og når vi er ferdige med jobbet så må vi finne noe annet å gjøre så vi slipper å gjøre det. Og når vi er ferdige med det så må vi gjerne drikke litt på kveld for å slippe å tenke på det. Sånn at vi bare sklir inn i søvn på en sånn ok pris. Selvfølgelig vil jeg ikke du sitte i 20 minutter og kjenne fucking etter hver dag. For da må du gjøre noe med det. Det var greia for meg, når jeg satt og kjente på det, og bare, da skjønner du at sånn kan ikke jeg ha det. Sånn kan det jo ikke være. Og det der blir for dyrt for de fleste, tror jeg. Så det å selge inn sånn, du har lyst til å kjenne litt på hvor kjipt du har det, det er tungt. Men jeg tror det er eneste veien å gjøre noen forandringer på. Det er å ta denne foten i bakken og bare, ok, dette kan jeg ikke holde på med lenger. Det går ikke. Og det meditasjon er en veldig god måte å finne ut på. På siden av samtale, terapi og alle andre ting som er veien til å forstå at du må gjøre noen forandringer i livet ditt. Mens meditasjon er det billigste. Det slipper du å betale 14,99 i time for. Det kan du få helt gratis. Men det er jo en øvelsesak. Du kommer ikke til å like det greiene de fem, seks, kanskje ti første gangene. Da må du bare komme deg gjennom det. Men det som sier at det kommer et breakpoint der hvor du faktisk trenger den. Jeg må ta meg ti minutter nå. Og bare sitte deg ned i en stol og bare ta gjennom noe guided meditasjon eller noe sånt. Det er veldig lett. Det er en fyr eller dame som snakker til deg i ti minutter og sier hva du skal gjøre. Så gjør du det. Så er du litt mer refreshed i kropp og kjell etterpå. Hva gjorde at du kom inn i denne verdenen? Jeg gikk på en super smell for halvandet år siden. To år siden kanskje snart. Som gjorde at kroppen min sluttet å funke, hodet mitt sluttet å funke. Alt skjøttet ned. Simultant. Og det var sykt frustrerende Fordi at min sånn Fremste rømming fra meg selv Var fysisk trening da Det var måten jeg kunne Få litt fred fra meg selv på Så når plutselig det var tatt vekk fra meg Grunnen til det var jo Jeg fikk et mega panikk anfall Da jeg var og trente Som var på en måte kron på verket Og var masse andre symptomer som hadde holdt på i noen år Så var det kroppen som bare sa sånn Nå er det greit Hva skjedde det? Nei, altså, jeg var inne og trente på et treningssenter, og så begynte jeg å føle meg litt sånn, begynte å kjære, aksel, nå er det noe gale her, liksom. Nå er det noe som ikke stemmer. Aksel med kroppen bare plutselig sa sånn, du, sånn, da er vi ferdige. Nok. Punkt om. Og så gikk det ti minutter, så var jeg 100% sikker på at jeg fikk hjerteinfart. Bare sånn, nå dør jeg. Nå dør jeg. Jeg hadde 170 puls, og... var svimmel og gikk i bakken og bare sånn. Hadde du det ondt i brystet eller var det bare et sånt? Nei, bare kjente ut som om jeg ble søget mot avgrunn. Oi. Ja, ja. Mistet følelsen i beina. Ja. Altså alt bare sa sånn, godnatt. Oi. Nå takker vi for oss. Og så ble jeg livredd og alt mulig, så kom jeg inn i ambulansen, og så skjønte jeg at de gutta var litt for rolig til at dette hadde vært hjertinfart. For de to gutta som satt i ambulansen, de var jævlig rolig. Så tenkte jeg, ok, skal ikke dø helt enda. Så da roet meg litt grann jeg også. Og så da jeg på en måte kom litt til meg selv, så husker jeg bare spurt til de gutta, er ikke hjertinfart dette her, eller? Så sa de, nei, det er det ikke. Men... Det er et klart tegn på at nå er det nok, på en måte. Og da var kroppen min ganske fucket etter det, for å bruke det medisinske begrepet. Dere bruker det i lege? Ja, ja, ja. Alt er lov. Og da ble jo trening nesten uten mulighet, for jeg kunne ta tre hengrepser så hadde jeg lyst til å gå hjem og sove. Og ikke minst, det var akkurat som at kroppen og nervesystemet hadde fått en ganske revet assosiasjon. med det å trene. Så i det jeg gikk og trente, så var det ikke sånn kroppen min bare sa nei. Jeg begynte å få den angstfølelsen, jeg ble utslitt, alt mulig. Jeg klarte ikke å fullføre mer enn ti minutter av trening, og da var dagen ødelagt etterpå. Kanskje to dager ødelagt. Jeg var helt ferdig. Så det var helt sykt frustrerende. Jeg var helt ferdig. Mentalt og psykisk. Og den ene tingen jeg kunne søke tilflykt til, som jeg historisk sett kunne gjøre det, den var vekke. Den er vekke, greit. Prøv å løpe. Nei, nei. Sorry, Mac. Går ikke an å løpe. Så da gikk jo jeg en god stund og tenkte, hvordan i helvete skal jeg klare å komme meg til et nullpunkt igjen, hvis jeg ikke kan Hvis jeg ikke kan løpe, trene, alle legene gikk til det. Du må trene. Det går ikke an. Det er ikke mulig. Da var det sånn, hun jeg gikk til og snakket til, en fantastisk dame, sa sånn, du, meditasjon, det må du prøve. Ferdig snakket. Det må du bare gjøre. Her er en guided meditasjon. Gjør den et par ganger, før du kommer tilbake igjen neste gang. Og gjorde det, Og allerede første gangen Grein som en unge Grein som en unge Fordi at det der å bare Kjenne etter Og ikke minst liksom Ikke bare kjenne, men anerkjenne det Sånn er det akkurat nå Sånn er det akkurat nå, sånn føler jeg meg akkurat nå Og å akseptere det Greit, sånn, ok Da vet jeg det Må prøve å komme videre for det Og da gjorde jeg den meditasjonen tre ganger før jeg gikk tilbake i tohånden. Det var det tre ganger på en uke da. Og skjønte da litt mer hva dette hadde å si. Og at det der var også en måte å få tak i kroppen sin på. Jeg har alltid brukt fysisk trening for det, for da kjenner jeg at nå er vi der. Nå kjenner jeg at jeg har kontakt med kroppen min igjen. Men det å skjønne at det der også var en måte, og det å kunne gå enda dypere på, for fysisk trening er jo ofte bare en eksplosjon av energi og kjemikalier og alt mulig med den meditasjonen var mer en stille bevissthet om kroppen det føltes mye nærmere nå er det litt sånn svevende det jeg sier men det føltes mer ut som en elskverdig guest til seg selv enn det treningen var Hvor trening kunne av og til oppføre, altså, jeg tror trening kan i veldig mange mennesker sitt liv være i kryssningspunktet som selvskading og og, hva skal jeg si, ren fysisk trening i etter. Det gir ved smerten på en måte at man bruker det som... Ja, for det er jo et ekstremt fantastisk virkemiddel. Hvis du er sint, hvis du er lei deg og går og trener, du kjenner det bare sånn, å fy faen. Det var deilig. Eller bare gå og mure på en boksesekk i kvarter. Du skjønner at det funker. Men hvis du ikke tar tak i det som ligger bak, så vil det hele tiden bare bli denne umiddelbare medisin. Ok, nå har jeg vondt i halsen, nå tar jeg halspastill. Og hvis noen tar vekk halspastill, så hva faen gjør jeg nå da? Og sånn var det for meg. Ok, nå er jeg sint, leier meg trist, nå går jeg og trener, ok, nå går det bra igjen. Og så om to dager så må jeg gjøre det på nytt igjen. Og så om to dager så må jeg gjøre det en gang til. Og i det det ble tatt vekk så var det sånn, ok, nå har jeg ingen måter. Nå har jeg ingen måter å på en måte fikse etterpå. Så det var et jævla langt svar på akkurat det. Hvordan jeg fant ut av det. Men fascinerende hvordan Det ble sånn at du gikk på en smell, nervesystemet ditt hadde gått sannsynligvis på høy gir over mange, mange år, overfor lang tid, og så sa kroppen din stopp. Og dette har jo skjedd i mitt eget liv, og jeg har jo sett det hundrevis av pasientene mine, at det som skjer når du først har gått så langt, det er å si at Vi kan sammenligne det veldig enkelt som batteriet på telefonen. Hvis nervesystemet har gått såpass langt at det er kortsluttet, så vet vi jo at når batteriet på mobiltelefonen går ut, så tar det noen minutter for å få den til å skru seg på igjen. Men for kroppen vårt, så tar det mye lengre tid, det kan ta måneder, det kan ta år, før vi klarer å komme tilbake til 10% batterikapasitet. Ja, ja. For jeg liker jo veldig godt den analogien der, og den metaforen, for en mobiltelefon gjør jo ingenting når den er avslått. Mens du som menneske, du prøver jo å lade samtidig som du skal være til en annen menneske i denne verden. Så du er helt tom for batteri, men maskinen går enda. Du kan ikke skru den helt av og si sånn, du, bare la den være av en ukes tid, så er den good. Du er fremdeles tenkende, pustende, gående rundt vesen, som har bekymringer, og i mitt tilfelle som er far og som er ekte mann, og som hadde 9000 prosjekter da jeg ga meg. bare sånn, ja, du skal prøve å lade en tom telefon samtidig som du har 50 jævla apper oppe. Ja. Det er sånn, du får ikke se det app-logoen en gang før den slår seg av igjen. Ja. Sånn føles det. Ja, bare sånn, du, nå har jeg ryddet huset. Nå er det tom forstrømme. Ja. Klokken er halv ti på morgenen. Ja. Og det er jo fascinerende hvordan kroppen er laget og sånt, for man skal jo tro bare, ok, men ta det et par dager, så er alt back on track. Ja, for det har du arbeidsgiver. Du, trenger du en uke, og så Og så har du lyst til å si, nei, jeg trenger fucking så år. Men så tar du den uken, for du tenker sånn, ja, det er jo sikkert greit ut det. Og så er du i gang igjen. Og den uka der går så fort, og de tre ukene, og de tre månedene, det kan ta veldig, veldig lang tid. Men det virker som du fant et verktøy ganske fort, som ga deg noe i hvert fall. Jeg var ekstremt motivert til å ikke ha det sånn. Altså helt sånn besatt. Så i det sekundet jeg kom ut av denne sykebilen, så boket jeg en time hos en terapeut på mandag. Jeg bare sånn, du, jeg vet ikke hva dette her er, men jeg må begynne å ta tak i det nå. For dette skal ikke skje igjen. Oi, ja det er da jeg må ha motivert. Så jeg husker første time, så sa hun sånn, du, du må si fra hvis det går for fort frem eller alt mulig. Og da husker jeg tenkt inn meg sånn, du, Jeg vil ikke gjøre hva som helst. Uansett hvor vondt det gjør, uansett hvor jævlig det er, bare få meg ut av dette greiene her. Ja, for det er vondt. Ja, bare sånn, det er ingenting vi kan gjøre her som er verre enn sånn som jeg har det nå. Så bare la oss ta brekkjeren inn og åpne hele driten. Oi. Og det var på en måte det som holdt meg gående det halve året, åtte måneder, kanskje det ble det til og med. Det var bare sånn, ja, men jeg går fremover. og litt hele tiden. Fordi jeg var så jævla besatt på å finne en løsning på det. Og så var det dritfrustrerende. Noen ganger var det sånn, nå gikk jeg litt hardt ut, nå har jeg mistet to uker igjen. Nå er jeg like sliten som jeg var for to uker siden. Fan. Ja, det er sånn det er. Ja, ja, faen. Og så må du bare tilbake igjen til tegnebrettet igjen. Ok, jeg bare kjører på igjen da. Går på å gjøre greiene sine. Og så til slutt, så slipper jeg det. Men det er liksom... Det er hardt jævla arbeid, og det er ingen som kan gjøre det for deg. Det er ingen som kan fikse deg, du må fikse deg selv. Og det er også noe man må innse veldig tidlig. Det kommer ikke noen som sier sånn, du jeg skal fikse deg, jeg enda har. Eller en medisin som sier sånn, du dette fikser jeg, jeg enda har. Du må fikse deg, men masse andre ting kan hjelpe deg dit hen. Det er masse hjelpemidler, masse flinke folk, masse fagfolk, men du må gjøre det selv. Har du tenkt på hva som gjorde at du kom dit, at du gikk på en sånn alvorlig smell? Ja, helsingen. Jeg har jo det overlevelseinstinktet med å ha lyst på oppmerksomhet, å være en people pleaser, å gjøre personen. Det er jo selvfølgelig noe som har kommet helt fra jeg var et barn. Og så har jo det bare blitt til en karriere. Og inni der så vet man ikke helt hvor overlevelseinstinktet slutter og jobben begynner. Og alt blir en saftig puré av å på en måte offre seg selv. Jeg kom ut til et punkt der jeg var sånn, jeg vet faktisk ikke hva jeg vil lenger. Og så hvis du spurte meg sånn, skal vi gjøre det? Så jeg vet ikke hva faen jeg. Ja, eller... Da har jeg bare gått så lenge og gjort det folk mener jeg skal gjøre, og vært den som jeg tror det er lurt å være for å passe inn, og for å ikke bli avvist, og for å føle meg bra. Og det driver det ned til slutt. Fordi at når man kommer hjem og får hvile og ta en pause fra den gangen, figuren du har skapt deg, så går det greit ganske lenge. Men så plutselig så blir man far en gang, og så merker man at nå er det litt vanskeligere. Fordi at nå har jeg egentlig mest lyst til å være pappa. For her føler jeg meg, det her føler jeg skal levere akkurat nå. Men likevel så er det den andre delen av meg så påskrudd. å levere og være den beste og sørge for at de ikke får glemme meg og alle de der barnslige se på meg instinktene som henger igjen fra gammelt av. Så det blandet seg på et tidspunkt, hvertfall da jeg fikk to kids. For da var jeg trykket voldsomt og jeg visste ikke helt hva som var dårlig samvittighet lenger og hva som var pliktoppfyllhet, eller hva som helst alt bare kresjet alt kresjet, på en gang jeg var konstant urolig, jeg var konstant bekymret, stresset og jeg visste ikke hva det var for noe jeg ante ikke, er det jobben, er det hjemme altså det var bare en konstant fucking uro noen ganger gikk jeg ut av huset og bare stod grein utenfor i ti minutter, og var sånn, husk at jeg tenkte meg selv hva er dette for noe, hva er den følelsen her, og så gikk jeg inn igjen, og så fortsatte jeg Og derfor var det så ekstremt deilig å komme i terapi og bare få lov til å lese sin egen manual en gang for alle. Og bli sjokkert og bli lei seg og alt mulig, men å forstå seg selv sånn at når du går videre i livet så forstår du litt hvorfor du er som du er og hvorfor du reagerer som du gjør. Jeg fikk det da, kan jeg si. Jeg fikk det. Jeg fikk så mange innsigelser om meg selv, som var hjerteknusende, veldig ofte. Men som jeg alltid var takknemlig for. For hvis jeg hadde sagt, ok, men da kan jeg gjøre noe med det. Fordi at denne reaksjonen her er ikke 34 år gamle Stian sine reaksjoner. Dette her er en dude som reagerer på noe for veldig lenge siden. Og det å kunne ha det bevisste forholdet til det har gjort at jeg har blitt en mye bedre venn, en mye bedre kjæreste og en mye bedre far, vil jeg si. For å bare forstå det jeg er. Så det der... Jeg har aldri vært en sint fyr. Jeg har vært en fyr som imploderer. Det hjelper jo heller ikke. Men det der oppbygde sinnet også, merker jeg har forsvunnet i 95 prosent grad. Nettopp på grunn av det der. At jeg forstår at det er denne idiotfølelsen der igjen. Og da sier jeg den bare. Så hvis det er noe med meg og min kone, så sier jeg sånn, du, unnskyld. Jeg... grunnen til at jeg er sånn som nå er, er at jeg føler på det og det og det, og det er ikke meningen. Du har ikke gjort noe feil. Jeg legger meg flat. Og det er jævlig befriende. Sinnssykt befriende. Å se mønstrene som er der, helt fra bakerst i historien din. Ja, og så lagde jeg bare en sånn mentalt støt halsbånd. Hvor jeg var sånn, ok, neste gang du reagerer sånn på dette, støter jeg selv. Bare mentalt støt deg selv og tenk sånn, der har du det igjen igjen. Bare for å bli visst på de ryggmastrefleksene som du gjør, og på den måten som sakte man sikkert over 150 støt, klarer liksom å flytte den dårlige atferden over til en neutral, ikke dritbra, men for å få vekk det destruktive da. Er det noen ting du har sett gått igjen som har vært dine mønster som du nå klarer å være bevisst på? Ja, men jeg har en veldig sånn sår, redd for å bli avvist. Redd for å bli forlatt, på en måte. Både fysisk og mentalt. Det kan stresse meg til og med nå etter mye jobb med meg selv. Så merker jeg at denne sitter her. Denne sitter dypt. Ja. For veldig mange andre ting har jeg på en måte et forhold til som er mer sånn lattermilt. Der er den teite tingen min igjen. Men akkurat det kan jeg fremdeles tenke sånn, faen det der sitter i meg. Så hvis venner og sånt for eksempel, mange av mine beste venner bor i Bergen og hvis jeg føler sånn at ok, nå skjer det mye der som ikke jeg er med på eller som ikke jeg blir invitert til eller alt mulig, da kan jeg kjenne på en sånn ok, det synes jeg er ubehagelig jævlig ubehagelig selv om jeg vet at vi har vært venner i 30 år og kommer til å være det i 30 neste så er det denne frykten for at fuck, nå forsvinner jeg liksom ut av ut av sinn og ut av av det greiene der og det har nok sikkert min altså jeg har aldri vært noen sjalu eller alt sånt men jeg tror det som sikkert min kone synes det har vært vanskelig å oppgjennom er denne den frykten min for å på en måte ikke være god nok da mm Så selv om vi på en måte har det dritt på oss, så kan jeg ha en sånn, fuck no, du kommer ikke til å gidde dette her så lenge. Og forskjellen nå er at du klarer å være bevisst på det. Jeg er veldig takknemlig for at jeg gikk gjennom en veldig vanskelig tid i slutten av 20-årene, fordi det gjorde at jeg nå er bevisst. Men jeg trengte, og det er nok ikke alle som trenger det, men jeg trengte en sånn noe alvorlig som skjedde for at jeg skulle klare å være bevisst i denne verden. Og det trenger dessverre alle. Det er det som er trist. Du slutter ikke å røyke før du har fått Legens hjemmeside, hvis du ikke slutter å røyke nå så døer du Ok, da kan du slutte å røyke Men du slutter ikke før Og det er litt sånn, det er det som er dumt Du går liksom ikke i terapi for eksempel Eller jobber dypt med deg selv Eller møter alle dæmonene dine Nå må du det, ellers så er du ferdig Og det er jo sånn den dumme tingen med menneskelig natur Du roer deg først Når noen setter deg på benken Sånn, nå må du sitte der Ok, da kan jeg heller slappe av litt Men du bytter ikke deg selv ut. Ikke faen. Nei. Man prøver jo bare så godt som man kan, ikke sant? Men hvordan gjorde du det etter hvert når du fikk innsikt i hvor det lå hen? Og det er jo det som jeg synes er spennende, også med mental helse, at det er jo så mange årsaker som kan føre til at vi sliter. Ja. Og det er jo, altså jeg leste for noen uker siden, jeg husker ikke tallene, men WHO sa at jeg tror det var 236 millioner mennesker på denne jorden har en alvorlig depresjon. Altså tenkte jeg hvor mange mennesker som har det vondt da. Men Men det er jo på en måte veldig mange ulike årsaker til hvorfor man har det vondt. Å ja, helsigen. Og de blander seg, og noen forsvinner på veien, noen nykommer, og det er jo det som er vanskelig. Ja, og liksom ta tak i hva er grunnen til at du gikk på den smellen, eller hva var grunnen til at jeg gikk på den? Det er jo veldig ulike... grunna her, men å finne de der kjernene, og faktisk se på de, og det kan være veldig vondt. Det er drittvondt. Og det kan være tungt, hvis det har med andre ting, sånn som, for min del så var det jo, altså, Det høres rart ut for de som ikke har hørt min episode om tarmflora, men jeg hadde gått på fem antibiotika-kurer i året i nesten ti år og slått ut hele tarmfloraen min. Vi vet at der produseres 80% av lykkehormonene. Det var en av årsakene, så jeg måtte bygge opp tarmfloraen min. Det er så mange innfallsvinkler, og derfor kan det være litt vanskelig å vite hvorfor har jeg gått på en smell? Det er kjempe, kjempe, kjempe vanskelig. Fordi at du må åpne noen dører i deg selv som du har låst tøyt. Av en god grunn. Du har slengt noen hengelåser på noen dører, for de skal ikke åpnes. Og for å komme til skjerm i noen av de vondene, så må de åpnes. Og det... Vi mennesker velger ofte de 100 andre løsningene først, og så finner vi kanskje noe midlertidig trøst der. Så vi velger å tenke sånn: "Ok, den funker. Jeg fortsetter med det." "La de dørene få bli låst, for de trenger ikke å åpne noe. Jeg går videre." Men så banker det på der. Ofte. Hele tiden. Det er jo det som er så dumt. Hvis man hadde kunnet gå inn og bare fikset det for folk, som en eller annen Harry Potter, åpnet dørene og sånn, nå får vi bare sitte i det rommet her i to timer og grine litt sammen, og så kommer det ut. Men det er at du må gjøre det selv. Og det er så vondt. Det er det siste du vil. Det er det siste du vil. La det være en annen måte. Gi meg en pille. Bare si at jeg skal gå og meditere i India. Bare gi meg noe annet enn å åpne de jævla dørene der. Ja, det kan jeg godt igjen i. Kjenner du at du har gjort gått inn på forskjellige sett på din helse fra forskjellige innfallsvinkler, hører jeg. Merker du nå at livet er lettere og at du har en annen tilnærming til livet? Ja, 100%. Det som er vanskelig er at hele kjerneverdisettet mitt har forandret seg så mye i løpet av den tiden at jeg nå føler at Som at jeg har våknet opp igjen. Hvorfor er den karrieren her nå? Hvorfor har jeg... Alt virker så rart med det nye mindsetet. Fordi at nå følger jeg veldig i mye større grad mitt eget kompass på sånn er dette noe jeg ønsker å gjøre? Har jeg lyst til det? Kommer det fra... Kommer det for et godt sted? Gjør jeg det fordi jeg ønsker å gjøre det? Eller gjør jeg det fordi det er lurt for meg? Det er godt for karrieren? Det er en god tjeneste til den kompisen min som produserer det? Altså, jeg er mye flinkere til å fjerne det og bare gå for sånn, men har jeg lyst? Og jævlig ofte så svarer jeg nei. Veldig ofte svarer jeg nei. Og jeg gjør ting som jeg før gjorde med det største selvfølgelige, men kommer hjem og sånn, dette her føles plutselig rart nå. Fordi at så mye av virket mitt handler om å gi av seg selv. Slash gi seg selv. Det er mye av yrket. Og så har jeg på en måte hatt en sånn grilljadrill med å være god med seg selv. Hvor veldig mange av de tingene som jeg har drevet med hele livet virker litt sånn absurde. Så det er jo det jeg på en måte jeg vil ikke si sliter, men det er det jeg synes er litt sånn merksnodig om dagen. At når jeg skal på en måte legge neste sånn pussespillbit så er jeg sånn Jeg vet ikke hva faen den er på seg. Men det er jo bare, det er jo dette her jeg er flinkest til, det er jo dette her jeg har gjort hele livet. Men hvorfor føles det så rart? Og det tror jeg nettopp er fordi at, altså nå, min største motivasjon er liksom å være til stede med familien min. Det gir meg ekstremt glede. Og min motivasjon nå er jo bare sånn, hvordan kan jeg lage den feteste familien og det tryggeste hjemmet og de beste forutsetningene. Ikke bare for barna, men for meg og min kone, alle sammen. Hvordan kan vi bare lage det beste hjemmet noensinne? Og det motiverer meg så intenst at alt annet virker gjerne sånn, skal jeg gjøre det da? Hadde det vært store penger i å være til en god far, så hadde jeg bare gitt faen i alt annet og gjort det, tror jeg. Men jeg hadde veldig mye sånne ting som... når jeg trener og kom til gang med trening og sånt nå, så selvfølgelig motiverer det meg å være i god form for meg selv. Men jeg har den der, jeg har så jævla lyst å være i god form for kidsene mine. Jeg har lyst til å kunne leke med de så lenge som mulig. Jeg har lyst til å kunne løpe fra min sønn, da han er 25 år gammel, og ta han og tenke sånn, faen, jeg fatter det, jeg er helt villig å nikke. Og jeg leste bare sånn et jævla hardt slående kvot for min del, som var Folk sier at de ville tatt en kule for barna sine, men ville de fått god helse for barna sine? Og da fikk jeg sånn, oh fuck me. Det, det var vondt å høre. Fordi at det er så mye vi føler at vi sånn, nei, men jeg får ikke trent for det at jeg gjør så mye for familien og alt mulig. Og så skjønner man ikke det at hvis ikke du er ved god helse, så er man ikke en like stor ressurs for familien som det man tror man er. Hvis man er deprimert eller ved dårlig helse, alt mulig, så tenker man at den oppoffringen jeg gjør hver dag, den er verdt det. Men hvis du blir 45 og er utslitt og ikke kan være med ut og leke, ikke kan gjøre det og det, så er vi held av det. Jeg ville heller kunne bryte med min sønn som sagt helt annet i 25 år og måtte være til stede ikke bare vinkende fra siden min men være med dem og at de husker meg som en som inspirerte dem til å være ved god helse både fysisk og psykisk. Hva har du gjort for helsa som du har merket er viktig for din fysiske, men også mentale helse? Det enkleste som alle snakker om, og som alle tenker seg, om man er så ung mann spesielt, tenker sånn, blæ blæ, søvn, selvfølgelig. Jeg har aldri tatt søvn, seriøst. Ikke før jeg lå halvveis i penalet der. Jeg har vært den idioten som har sagt at jeg er med å sove. Jeg klarer meg fint på fire timer. Jeg er god på fire timer. Og så har vi hatt dårlig søvnhelse hele livet. Og rett inn i som sagt småbarnstilværelsen hvor det bare er enda verre og alt mulig. Det er mange faktorer her som har gjort at dette her blir en perfect storm. Ja, ja. Det er alltid det. Og så når jeg plutselig ikke fikk sove lenger På grunn av at kroppen min bestemte seg for at vi alltid skal ha 24/7, da skjønte jeg hvor viktig søvn var. Igjen, når det ble tatt fra deg. "Nå får du ikke sove lenger." Da ville jeg betalt 10 millioner for å kunne sove nå. Når jeg fikk det på stell igjen, var det samme som med kroppen. "Dette skal jeg aldri ta søvn for gitt igjen." Så det har også blitt en sånn ting i livet som jeg synes er like fett å gjøre det bra på som trening. Det er sånn hvis jeg sier, faen, jeg har klart å sove åtte timer. Så er jeg sånn, helsike. Så poster jeg det på Instagram liksom. Åtte timer, rett i nærme på deg. Jeg var ikke våken en gang. Det er en drit i strava. Det må være en sånn søvn-app hvor du bare brifer og sånn. Det går bare 11 timer uavbrutt. Perfekt forhold mellom dyp og frem. Og så et fleksebilde hvor du bare viser at posene under øynene vekker. Det er det nye. Jeg elsker dette. Jeg husker selv at jeg klarte ikke å søvne. Når jeg sov, hadde jeg så mye mareritt at jeg var redd for å falle i søvn. Søvnene bare forsvant. Det er det som skjer ofte når man har det veldig vanskelig. og jeg tror jeg hadde marit hver eneste natt i halvandet år eller noe sånt og nå når jeg ikke har det og hvis jeg plutselig får et marit så bare, oi shit, liksom sånn var det for meg hver eneste natt Jeg kunne huske at jeg kunne våkne, og så grua jeg meg til å sovne igjen. Det var jo bare kroppen min som fortalte meg mange tanker som den måtte prosessere, men som jeg nekta å prosessere. Jeg bare kjørte på, skulle gjøre det bra på studiet, skulle trene beinhardt, skulle være perfekt på alle måter, være en ja-person. Det er jo bare kroppen som forteller deg at nå er du nødt til å se på det. Men du ser ikke på det før du virkelig må. Nei, jeg vet det. Det du sier med mareritt, er tidligere du sier at nå de to siste dagene, så har jeg hatt gjerne mye mareritt. Og det er fordi at nå har jeg plutselig cranket treningen litt opp. Nå skal jeg prøve å ikke bare trene for å trene, nå skal jeg se om jeg kan få trent litt skikkeligere. Og da er det akkurat som om kroppen sier sånn, du, da er det litt backbody. Husker du hva som skjedde? Ja, det er nesten liksom sånn, for de to... De to siste nettene har jeg drømt om at noen skal ta meg. At vi tar meg av dagen. Og dukket opp hjemme hos meg. Det har jeg drømt. Da jeg våknet midt på natten, så sa jeg: "Shit, hels ikke." "Du har ikke lyst til å ligge der." "Vi ser ikke resten av filmen der." Men det virker, for det har vært litt sånn tidligere, at det virker så det av en eller annen merkelig grunn korrelerer med fysisk anstrengelse. Så hvis jeg anstrenger meg mye fysisk, så den nye normen nå har blitt at det utarter seg på en eller annen rar måte i sengen. Og ikke på den gode måten. Hahaha! Det er bra du får lagt inn det. Men det jeg synes er så interessant, for jeg tror mange kjenner seg igjen i det, at de plutselig ikke er klar å trene, og så får man jo liksom høre fra alle håll, og det er så viktig å trene for psykisk helse og alt det der, men det er noen perioder i livet som der det er faktisk, nervessystemet er så i høyspenn at det er ikke bra å trene Og det er jo, jeg husker så godt da jeg hadde en fantastisk fyr, en pasient av meg som var en topptrent fyr, hadde trent på høyt nivå i mange, mange år. Jeg husker jeg var hos deg. Du kan si navnet mitt. Det var ikke deg, Stian. Det er ikke noe flott for meg. Men han var bare sånn tvers igjen da. fin mann og kom til meg og var alvorlig deprimert. Og det han syntes var så vanskelig var at han kunne ikke trene. Akkurat som det, han kunne ikke trene og det var den ene tingen han kunne gjøre for sin helse. Og han hadde det veldig vanskelig og fikk ikke trene til han bare sa sånn Han kom til meg fordi jeg hadde noe å gjøre. Jeg må få begynne å trene igjen. Da vet jeg at det er bra for helsingen. Jeg bare vet at jeg kommer til å få det bra igjen. Jeg kan komme tilbake til jobb. Og så husker jeg så på han og sa bare, vi skal gjøre veldig mange andre ting, men vi skal ikke trene på ganske lenge. Og da bare, liksom bare, han bare falt i grus litt da. Selvfølgelig. Fordi det var den løsningen han hadde. Ja, ja. Og han kom tilbake på trening og ble igjen en fyr som løper langt og fort. Men Det jeg synes var så artig med ham, var at jeg sa sånn: "Vet du hva? Det første vi skal gjøre..." Han sa: "Nei, hva er det?" "Det første vi skal gjøre, er å bare ta det helt med ro, og når du får tanken til å gå ut og løpe, så skal du skru på denne appen her." Og da var det Headspace han anbefalte. Og så kom han tilbake uke etter uke, og liksom... Nå er jeg glad. Nå vil jeg løpe her. Når jeg er klar, så sier han: "Nå skal vi se på maten." For den hadde han negligert hele livet han bodde for seg selv. Og så så vi på maten. Og det som var så artig med han, var at etter et halvt år så ble han frisk faktisk. Og da kom han tilbake og liksom fortalte meg oppskrifter på kimchi, og hadde liksom begynt å lære meg å lage mat fra bunnen. Han ble så engasjert og fikk så mange nye interesser. Og så kunne han også begynne å trene igjen. Og Han har jo fått en gave resten av livet, for han vet hva som skal til for å få det bra igjen. Men vi må se på helheten. Ja, men det er akkurat det samme. Det høres ut som han hadde det samme som meg. Vi har en sytteklut. hver en, den bamsen der hvis du tar den vekk, da blir jeg grinete og det er sånn det høres ut som det var det samme jeg klarer ikke å få den roen eller det utløpet hvis jeg ikke får den bamsen der så hva faen skal jeg gjøre uten det og Og det var det som var ekstremt vanskelig for meg. For det er sånn, ok, så går jeg helt andre veien, skal jeg høre på Headspace? Det funker ikke for meg, for jeg er en høyoktan type. Og så skjønner du at, nei, nei, du er bare en dude. Slapp helt av. Bare slapp helt av, slutt å spise pommes frites og Altså, jeg hadde jo helt shit i koster. Jeg har jo igjen, jeg har vært heldig, har vært veldig fysisk aktiv, både gjennom altså hobbyer og jobb på en måte i hele livet. Har kunnet spisse dritt, har kunnet sove til ok dårlig, helt til på en måte du snevrer inn, sånn, ok, hiv et par kit der, ok, det er søvn nå, ryk av søvnene dine. Ja. og så så jeg når resten av ting begynner å skrante ok, nå blir maten plutselig det svakeste ledd her så det var ingen fail-saves altså alle tingene du kunne være sånn, ok, men du har hvertfall god kost eller du har hvertfall god søvn da, nei nei det var bare sånn, nei men du sover ikke du spiser drit Du gjør ditt, gjør datt. Så det var ingenting på stedet. Og det er derfor det er så vanskelig å gå tilbake. For at alle domino-burkene har falt. Og så må du begynne å plukke opp en og en. Og det er dritkjedelig. Men jeg vil jo bli frisk i morgen. Jeg kan ikke lære meg en ny brokkoli-oppskrift. Det er ikke det jeg skal. Lasse ned en app og spise bere. Nei, nei. De fleste vil tenke sånn. Men det er ikke sånn jeg fungerer. Det fungerer kanskje for de andre. Men det er ikke sånn jeg fungerer. Jeg må ha superkurr. Og så må jeg gjøre noe som ingen andre har gjort før. Det er alt. Det handler om å møte seg selv. Og ikke prøve å gjøre alt samtidig. Du hadde sikkert veldig behov for det. Til å begynne med var det bare sånn, kan jeg gjøre ti ting om dagen som gjør meg bedre? Og så skjønner du bare sånn, du kan gjøre en ting før du er ferdig. Så bare gjør den ene tingen en stund. Når du føler at du har gjort en ting til, da kan du ta en ting til på. Så det var jo bare sånn jeg gjorde det. Altså jeg skal sette en pinn i en ting her, men jeg skal bare si at som lege så har du hatt veldig mange som har kommet til deg. Jeg var jo i den perioden helt sykt frustrert over leger. Fordi at alle jeg kom til var veldig sånn du kan sende deg til en neurolog eller noe annet og sjekke. Du prøver prøve å drikke te og slappe av, ta bastu det var ingen som tok fatt i det utenom hun jeg kaller det terapeuten min men hun var mye mer enn det men hun var den eneste som jeg følte sånn, ok, men du prøver jo faktisk her, resten var veldig sånn du, vi har tatt halve målingen det ser helt fint ut, bare slapp av Du må si noe mer enn det. Du må gi meg noe mer enn det. For alt det du sier, fungerer ikke. Ja, du må prøve å trene litt. Ja, jeg prøver å trene. Ta et treheng opp, spy og gå hjem. Det er sånn det fungerer nå. Så du må hjelpe meg. Og det fant jeg ikke hos noen leger. Så jeg måtte, jeg ble overladt litt av meg selv, og heldigvis måtte jeg klarte det. med hjelp av en veldig god behandler. Men jeg følte ikke jeg fikk noen hjelp fra de legerne jeg gikk til. Jeg skrev akkurat en kronikk i NRK om akkurat dette, fordi vi leger trenger mye mer tid med pasientene våre. Sånn som jeg når jeg jobbet som fastlege, nå er det jo bra mange år siden, så brukte jo jeg tre timer hver kveld i tillegg, fordi jeg hadde ikke egentlig tid med pasientene, så jeg måtte gjøre alt det andre på kvelden, sånn at jeg faktisk skulle få tid til han Daniel som kom, som kom i sin største livskrise, for de kommer jo ofte til oss først, før man finner en terapeut. Selvfølgelig, for du tror du skal dø, det er sånn kroppen føles. Og det er så viktig at vi da har tid, fordi det vil spare samfunnet for så utrolig mye, ikke sant? Jeg vet at det Når jeg ga han tid og kunnskap, og det handler ikke om det der med å belære, det handler bare om å dele kunnskapen. Jeg har jo trengt den kunnskapen selv, ikke sant? Så kan vi som samfunn få det så utrolig mye bedre. Ja, ja, og så må vi bare skjønne at dette her er megaproblem akkurat nå. Altså, folk sliter. Folk sliter mentalt. Og hvis vi bare skal... Jeg sier sånn, du går hjem og tar kulene. Ta dem i en uke. Det funker ikke. Ikke i det hele tatt. Og så, ja, nei, det er vanskelig. Hvis jeg bare kan ta min egen historie, så jeg kommer jo til legen med sånn, du, jeg er helt sikker på at jeg har en alvorlig sykdom. For det er sånn kroppen min føles ut. Det må være noe alvorlig galt med meg. Eller så skjønner jeg ingenting. Og betalte formue for å bare si sånn: "Du, bare stikk kameraet inn i alle hull jeg vet jeg har, og helst et par jeg ikke visste jeg hadde. Og test alt. Bare test alt." Og gjorde det, og folk sier: "Du, kjempe nice dette. Note, du bør slutte å snuse, ellers tror jeg det er bra." Så jeg bare: "Ok." "Konge." Og så ble du på en måte bare sluppet litt hjem igjen. Men du var veldig heldig som fant en terapeut som så deg. Du? Guds gave. Altså, det kunne ikke vært mer lykkelig for det. Rett og slett. Hadde ikke det vært for hun, så tror jeg, jeg vet ikke hvordan det skulle gått på en måte. For hun bare med en gang forsto mye mer enn jeg forsto selv, på en måte. Og kunne gi meg... muligheten til mange åpenbaringer som jeg aldri kunne funnet selv. Nettopp på grunn av de låste dørene. Det var flere ganger hun sa ting til meg som gjorde at jeg knakk forstendig sammen. For da var det akkurat som om noen bare viste meg noe som var helt... Akkurat som om det står krystallklart i hovedet ditt, men noen holder bare et forheng for det. Såpass nært ligger det, men så er det noen som bare fjerner det forhenget. Og så tenker du, helvete det stemmer! Det har vært rett bak det mentale forhenget mitt veldig lenge. Og så skjønner du hvor intenst det er. Så det var veldig mange sånne oppenbaringer som gjorde at jeg knakk fullstendig. Men som jeg ikke hadde funnet uten hjelp. Hva er det positive du tenker kommer ut av dette? Å få lov til å lese sin egen manual. Det er det jeg pleier å si. Det er litt halvfleipete, men det er det å forstå Hvordan du fungerer, hvorfor du fungerer, som du gjør, det er en gave som gir og gir. For da har du, du kan gjerne komme med grunner og alt mulig til hvorfor ting er så det er, men du vet hvorfor du er sånn inni sammenhengen. Du vet hvorfor du blir lei deg når ting blir sånn. Du vet hvorfor du blir sint når ting blir sånn. Hvorfor blir du drevet av dette her, og hvorfor liker du dette så godt? Og det å vite det gir deg et sinnssykt mulig rom for å ta gode beslutninger. for deg selv, å være bedre med de rundt deg og alt mulig, og ikke bare gå rundt i en sånn virvel vi er sint og lei og skjønner ikke hvorfor det er jobben som er drit, det er damen som er drit alt mulig mest sannsynlig så er det noe annet her og det å få lov til å tappe inn i det det er en gave som jeg ønsker for alle. For det betyr ikke at man blir buddha, at man er uaffisert av verdens drit, og du er aldri besynt, og aldri beleide, men du har en helt annen forhold til det, rett og slett. Ja, og så synes jeg det er også fint at du sier at det stripper bort alt annet som egentlig er uviktig, til kjern hva er det som er viktig i mitt liv kjente familien jeg husker også så er jeg så heldig jeg har verdens snilleste mamma og pappa Og tok meg ikke tid til å ringe de ute i verden. Ja, du skulle gjøre ting du. Man tenker veldig, når man er i det hamstehjulet, så klarer man ikke å se på hvem er det som er viktig i verden. Jeg husker bare etter at jeg fikk den der oppenbaringen og fikk det bedre, så nå har jeg blitt Veldig opps på å ta vare på de rundt meg. Ta vare på barna mine. Jeg er veldig glad for at jeg fikk den gaven før jeg fikk barn, men jeg tar hele tiden en sjekk innom hvordan det står til her. Hvordan står det til med relasjonene mine? For jeg vet at det er den aller viktigste faktoren. Hvordan står det til med stressmestring eller ro, hvordan søver jeg for tida? Og så er jeg så opptatt av at man skal ikke være perfekt. Jeg kommer aldri til å være perfekt. Umulig. Men bare ta den liten sjekken. Ok, nå har jeg spist pommes frites middag i to dager på rad. Ok, nå må vi litt kjerpings. Nå må jeg ha burger resten. Jeg spiser bare pommes frites. Så jeg må liksom putte en burger til, så det blir et måltid. Og en liten brokkoli på toppen. Selvfølgelig. Det er ikke noe gressløk. Det er brokkoli litt mye. Det er Det er jo så la det i hånden min. Men, og ikke minst inn i det, du tar vare på relasjonen dine fordi at det er viktig for deg. Ikke fordi at du føler at du må det. Og for det er jo, det er mange sånne små ting som høres litt latterlig ut, men den reframingen forandret hele ditt innre liv. Jeg ringer til kompisen min om morgenen, for jeg har lyst til det. Jeg har lyst til å si, ha en fin dag, snakkes. Ikke noe mer enn det. Jeg føler at jeg bør ringe noen sånn, nå er det lenge siden jeg har ringt min far, og det å si sånn, jeg har lyst til det. Jeg har jo lyst å ha dritgode relasjoner med mine venner. Har ikke jeg det? Jo. Ok. Ja, men da er jo det gjerne hyggelig å ringe da. Ja, det er det. Samme. Jeg har jo lyst til å ha godt forhold til min far og de, og at de skal ha godt forhold til barnebarnet sin og sånt. Ok, men skal jeg ringe dem? Ja, selvfølgelig skal jeg det. Ring av de face-timen. De her kidsen er kjempegøy. Jeg har lyst til det. Jeg ønsker det. For jeg tror at det også i hamsterhjulet blir reframet som «Åh, faen. Nå har jeg glemt. Jeg har glemt å ringe dem. Jeg må ringe dem». også er det noen foreldre som er flinke til å guilt trippe jeg vet ikke, jeg har ikke ringt på en stund så blir det da en dårlig greie og samme greie jeg har blitt invitert ut av akkurat kompisen min nå er det lenge siden jeg har hengt meg det burde jo henge meg nå alt det der så alle relasjonstingene også blir en sånn dritt ting som en plikt ting som en ting som du gir av deg selv på gir deg selv på ikke noe som gir deg noe Så det er liksom alle de der bittesmå reframingene som høres små ut, det gjør til slutt at beslutningen du tar er utifra at det faktisk gir deg noe. Og det tror jeg er, altså, alle mennesker vet jo at de tingene som gir deg glede, helvete så lett det er. Jesus Christ, det er lett å gjøre ting som gjør deg glad. Men å gjøre ting som du synes er stress, eller som du tror du får kjeft for, eller som er sånn... Plikt. Plikt, det er tungt det. Ok, da er det bare å trekke... Ta pusten tre ganger, for nå skal jeg ringe min far her. Mhm. Det er litt rart det der. I hamsterhjulet blir det omvendt. Det som er viktig, helt innert på kjernen, blir det du gjør. Men det som er aller viktig, det er lengst fra kjernen din. Sentrifugalkraften. Ja, det er nesten sånn at alt du har slengt ut av siden der. Ja, faktisk. Hvordan gjør du det nå? For du er jo tilbake i jobben, og du har sikkert 10 000 prosjekt igjen. Ja, nå er det fullt trøkk. Jeg har sovet fire timer igjen, og... Nei, nei, nei. Nei, det er ikke det. Nå er jeg frisk, nå er det bare å gunne på, ikke det da? Nei, du, nettopp som jeg hadde som en liten fotnote inni her, at Jeg synes det er snodig om dagen, fordi at den der blodtørsten og enorme viljen til å bare komme meg fremover, komme meg videre, den har stillen et såpass, fordi at jeg nå trives med der jeg er. Og det er vanskelig. For nå befinner jeg meg i samme bransje, med de samme spissenalbumene, med det samme kravet om å skape noe, og lage noe, og være flink. Men uten uten overlevelsesinstinkter som har gjort at jeg har vært en jævlig god person i denne bransjen. Og det trenger jeg for nesten litt tid på å finne ut av, merker jeg. Det har liksom ikke noe godt svar på i snakken en stund. Men det er liksom det er liksom en stor gåte nå. Men du har jo alle verktøyene i lomma og på ryggen som hjelper deg å navigere i det der. Jeg vet, men det er veldig det er sånn det er mye konflikterende informasjon der for meg for det er sånn, ja ok, men denne tingen elsker jeg å gjøre ja, ja, men jeg elsker ikke når den gjøres og hvordan den gjøres Så ok, men hva gjør jeg med det da? Nei, det kan ikke gjøre noe med det. Altså det å stå på scenen, jeg elsker det. Jeg føler at jeg er fantastisk flink i det, og jeg trives veldig godt på scenen. Men jeg trives ikke å ettermiddag si sånn, du nå må pappa gå og ha show onsdag, torsdag, fredag, lørdag. Og at du er vekk praktisk halve uken fra alt da. at hvis du ringer meg og sier sånn, du vi skal gifte oss i april kommer du? så sier jeg sånn, men sannsynlig ikke for det er da jeg jobber og det der var meg i nesten 15 år folk regnet ikke med at jeg kom og nå har jeg hatt et år hvor jeg kommer og jeg har blitt helt forelsket i den følelsen at hvis du ringer og sier sånn, du kan du komme i børstehjemmet min? så sier jeg, ja men sannsynlig det får jeg til hvertfall Jeg har ikke stekket meg opp sånn at jeg mest sannsynlig ikke kommer. Og det er så vanskelig. Jeg ble veldig forelsket i det å være til stede for de rundt meg. Så må jeg bare prøve å tjene penger på siden nå. Ja, navigere i dette. Ja, det er veldig merkelig. For det er jo som sagt, livet ble såpass nudd på hodet at spilleregler ble for min del forandret. Så jeg må finne ut av det. Jeg merker selv at jeg tror det er en sånn evig greie man kommer til å tenke på resten av livet. Hvis man ønsker å utfolde seg kreativt, så er det jo... Men med å være bevisst, så merker jeg selv at jeg tar mye bedre valg. Det er mye lettere for meg å si... Man får tilbud om å gjøre noe skikkelig kult her, eller intervjue den personen der, så er det sånn... føles det rett nå, det gjør ikke det. Nei. Nei, takk. Og da kan jeg liksom la det ligge uten å grunne på det på kvelden. Helt enig. Burde jeg gjort det? Nei, nei. Det er mye lettere å ta... Fordi en gang du blander inn, er dette lurt for meg karrieremessig, eller sånn, jeg blir, synes vennene mine er fett om jeg intervjuer den personen, eller sånn, alle de tingene der, da er det, det er da du sitter og tenker etterpå. Fordi hvis du skal ta med alle de faktorene der, da er det ingen riktig svar da. Da er det bare bøtte med X, Y, Z, R og O. Å, det er så godt sagt. Ja, jeg tror det også. Altså, hvis du bare går ut ifra sånn, ja, men føles det bra for meg? Nei, ok. Avgjør resultatet. Ja. Ja. Det er litt sånn... Vil min foreldre bli glad hvis jeg gjorde det på gammel? De liker jo deg enda. Det er jo god penger da. Ja, ja. Da blir det drit, da. Det blir en lapskaus i hovedet. Stian, vi har pratet så mye at jeg ikke har rukket å se på spørsmålene. Jeg må bare se om jeg har noen viktige... Nå er oppvarmingen ferdig. Nå har vi hatt en god time med oppvarming. Nå begynner. Nå skal vi gå til tern her. Hvor lenge får jeg en podcast nå? Nei, det er bare en regel en time. Ok, greit. Du skal si en halvtime nå da. Det er mer som skal klippes vekk. Nei, nei, jeg klipper ikke så mye lenger. Det har jeg lært av min gode venn Wolfgang. Slutt å klippe, for det tar så mye tid å... Folk vil høre på de der blubere. Ja, jeg er helt enig. Han har jo tre timer. Det kan være litt voldsomt igjen. Det vet jeg ikke om jeg kommer til å klare. Men jeg synes vi har gått igjennom veldig, veldig, veldig mye bra. Ja, så bra da. Et siste spørsmål, som jeg synes er litt vanskelig, for jeg er jo ny i i dette med å være en offentlig person. Jeg liker egentlig ikke det i det hele tatt. Jeg skulle ønske at jeg kunne bare ha en sånn leger om livet logo og slippe å ha bilder av meg selv. Men jeg vet at det er viktig for å få ut kunnskapen. Hvordan navigerer du i det der med å være en offentlig person og så også være deg selv og bevare på en måte i det hele. Det har jo vært en sånn konstant læringskurve. Jeg var usett vanlig dårlig på det i begynnelsen, fordi at da var jeg skrudd til 11, på en måte... På jobb drive, jeg ville være den morsomste, jeg ville være den mest originale, jeg ville være den mest kreative. Og når jeg møtte folk, så ville jeg sørge for at de kom til å tenke at fy faen, han er like gøy han, i virkeligheten. Og det kunne være ut på gata, det kunne være på en fest, det kunne være når meg og min kone begynte å date, så var det sånn der, det sliter meg. Hun må jo tenke at jeg er like fet hun da. Så det var jo helt jævlig utmattende. Så da skjønte jeg ganske fort at det går ikke. Så da tror jeg jeg husker jeg sa til min kone for hun var litt sånn hun hadde en liten runde med litt semidepressjon da og så tror jeg jeg sa til henne det er sånn jeg føler det. Og hun bare du, I don't give a shit. Jeg vil bare være med deg liksom. Og det var liksom starten på det der at ok, da skal jeg i hvert fall slappe av hjemme. Og så ble jeg mye flinkere til å være sånn at ok, men hvis jeg møter deg ute og du synes det er veldig kjedelig, det går faktisk helt fint. Men det tok mange år. Og så til slutt så har jeg kommet til et veldig godt sted på det. Hvor det er en sånn, jeg mener at hvis du er en offentlig person og går ned Karl Johan, sorry meg, da du signet deg opp for et par selfies, det kan du bare innstille deg på når du går ut døren. Og tenk at sånn, når du møter folk, ja men Bare vær deg selv. Hvis du er helt medium godt humør, vær medium godt humør da. Og så er det en eller annen dude som sier, ja, det var virkelig ikke så jeg hadde glan til å møte henne. Ok, who cares? Sånn er det. Og det er en øvingssak, som alt annet. Du må gjøre det liksom, du må gjøre det 100 ganger, før det føles ok. Men Jesus, så mye energi man sparer på det. 100%. Hvordan tar du kritikken? Jeg er veldig glad i kritikk, men jeg er veldig selektiv på hvem jeg tar det imot fra. kritikk jeg jo må gjerne gi meg kritikk men jeg kommer ikke til å høre på det med mindre det er noen jeg respekterer på en måte fordi at jeg har karvet meg ut i en vei som veldig, veldig, veldig få andre mennesker kommer til å gå eller har gått før meg så jeg må være litt forsiktig om hvem jeg slipper inn i den delen av hjernen min øhm så hvis jeg får kritikk slash tilsnakk av folk som jeg trygger på og som jeg respekterer, tar jeg det veldig til meg å reflektere over det og på en måte sitte pris på det mens kritikk fra alle mulige folk det slipper liksom ikke inn helt det tar ikke til meg, det tar ikke stilling til og det er jo ikke arroganse men det er bare selvpreservering og Og det mener jeg alle mennesker må ta stilling til. Du skal ikke ta hverken råd eller kritikk fra alle. Fordi da er vi tilbake til den der veldig mange ting du skal ta stilling til når du ligger der om kvelden. Fordi at hvis du har lyst å bli verdens første ... Vet jeg faen meg, verdens første ... løvemester i Norge. Og så spør du vennin din som er kokk, så er det litt vanskelig å få sånn kjempegode svar. Du, synes du jeg skal gjøre det? Nei, jeg synes du skal gjøre noe annet. Så det er i hvert fall at hvis du trenger et ordentlig råd, så bør du snakke med folk som enten har gjort det du har lyst til å gjøre, eller som i hvert fall er i prosess med å prøve å få til det du har lyst til å få til. Fordi vi mennesker er jo veldig enkle i sånn sett. Jeg har alltid pleidet å si at råd er bare en annen måte å si «dette ville jeg gjort». For jeg klarer ikke helt å ta vekk min preferanse og mine referanser når jeg skal gi råd. Så jeg er ikke så glad i å gi råd. Så når jeg sier, hvis folk spør om råd, så sier jeg sånn, du, jeg er ikke så glad i å gi råd, men jeg vil ha gjort dette. Og så må du ta stilling til det. For jeg vil ikke gi deg råd om at du bør gjøre det. Men jeg kan se på den situasjonen og si sånn, dette vil jeg gjort. Og så kan du se på det. Hvis det er noe som resonerer, bruk det. Hvis ikke, ikke bruk det. For jeg synes det er for mye aggressiv rådgivning der ute. "Det du bør gjøre, vet du! Du er jo lege eller charmerende, du må drite i det her, du må komme deg ut og gjøre andre ting." Alle folk har meninger. Og ofte gode ideer også. Men om du skal gjøre det? Mest sannsynlig ikke. Så igjen da, jeg merket i hvert fall veldig tidlig da jeg sluttet på ungdomsskolen for å bli klovn. Det var ikke så jævla mange som heiet på meg da. De fleste sa sånn: Vi snakkes om to år når du kommer tilbake igjen, liksom. Så jeg skjønte jo bare da at jeg må bare snakke med andre folk som er flinke i det jeg holder på med, og spør om de synes det er en god idé. Og så sier de, nei, men det er veldig gøy, og vi kan gjøre litt til, og hvis du har lyst å lære om det, så kan du være med meg. Så Det er et lite sånn råd. Ta imot råd for de som har gjort det du har lyst til å gjøre. Og litt som så Brene Brown sier, forfatteren, at ikke se på, don't take criticism from people that are not in the arena. Ja, ja, men det er akkurat det, sant? Det er jeg. Jeg kører ut med en kompis, for jeg takker jo nei til det meste reality- Og så spør han hvorfor, og jeg sier at jeg ikke vil finne ut at jeg ikke kan gjøre det. For jeg er veldig flink å sitte i sofaen og si sånn, vet du hva, hadde jeg slått på te på deg igjen der, da hadde jeg jo neilet det. Hva er det han holder på med, den fyren der? Ja, det er sånn vi har sett. Hvis jeg hadde gjort det, så skal jeg fortelle hva jeg hadde gjort. Så sitter jeg der og gjør det bra, og sånn er vi skrudd sammen. Men så kommer du der, og få på deg en eller annen militærdrakt og skal sniffe noe tårgas og sitte i kaldt vann så er det ikke så jævlig fett lenger og du hadde gitt noen andre råd til ham ved siden av deg du hadde sagt du skal bare drite deg der og komme oss ut derfra dette er ikke noe gøy la oss komme oss til helvete vekk herfra Så det er veldig sant at du må ikke høre på skrikene til de som sitter utenfor kolosseumet der. Sånn er det bare. Og det mener jeg sånn, det er ikke arrogance, og det er ikke noe sånn selvgodhet. Jeg mener det er common sense, rett og slett. Alle har sin egen vei. Det er ikke noe slik at alle du møter rundt omkring deg holder på med andre ting, liker andre ting, Det er for at alle er på molekylnivå annerledes. Ja, jeg vet. Og vi skal gjøre forskjellige ting. Vi skal gjøre forskjellige ting. Så jeg er sånn, del kunnskap, elsker det. Del kunnskap, ligger det ute, eller folk får lov til å bruke det, bruke litt av det, avvise det, samme faen. Men det der påprakkingen, jeg er ikke noe glad i den. For det er for mange som er mottagelige og drar ut på en reise som de ikke skal. opplever, her skal jeg ikke men igjen da, tenker at nå har jeg kommet så langt, jeg bør det jeg har brukt penger på det, foreldrene mine ønsker dette så kommer lapskausen, som jeg kaller den da kommer blandingen av alt alle, alle tingene og da er det litt tyngre så det er hør på den stemmen inni deg først også hvis du skal ut og søke råd så vær forsiktig med hvor du søker råd Hvor ofte har du angret på noe som magefølelsen din sa ja til? Og motsatt, hvor mange ganger har det gått bra? Eller er du glad for at du gjorde det når magefølelsen din sa nei? Ja, sant. Ja, altså, veldig ofte ser du det. Hvis det føles bra, så kan det til og med gå dårlig. Men det var gøy. Dette kom fra deg. Ja, men jeg trodde dette var gøy. Vi hadde det gøy med å lage det. Det ble ikke så fett. Ok, men så har du da flipside'en, som jeg har vært med på en gang eller to, som er helt jævlig. Jeg har ikke troen på det. Jeg tror ikke dette kommer til å være bra. Det gjør vondt i magen. Men jeg bør gjøre det. Kanskje det blir bra. Ja. Kanskje jeg kan snu dette. Man koper da. Man finner gode svar på alle de problemstillingene man stiller seg selv. De fem grunnerne til at du ikke bør gjøre det, går du rett på å begynne å si at du kan fikse det. Og så står du der midt i driten og tenker, fy faen! Jeg visste jo at dette var drit. Jeg visste det, jeg sa det til alle jeg kjente. Det kommer til å bli drit dette. Men jeg bør gjøre det. Og så står du der, som en idiot etterpå. Og da er det, da tar jeg heller ti ting som går drit som jeg synes var gøy, eller som jeg sa, ja, men jeg hadde troen på det. Jeg var helt sikker på at dette kom til å gå bra, ikke så bra, nei, nei, ok. I stedet for, jeg var 100% sikker på at dette kom til å bli drit. Det ble drit. Nå skjønner jeg ikke hva jeg var på med. Ja, og liksom bare det å, jeg synes sånn, Øystein Pettersen er så klok der, og han sier liksom, lære bare kroppen din at du har tillit, at du skal tillite deg selv. For da kommer selvtilliten. Selvtillitet, tillite deg selv, og hvis du har tillit nok til at du sier nei når du ikke vil, så vil du få det bedre inni deg, du vil få en bedre selvfølelse i tida. For du kan stole på deg selv. Det er så viktig. Ja, og du kan til og med lure deg veldig lenge, altså sånn, en ting jeg lurte meg jeg kallet det bare luring for det var så få folk som heide på meg i begynnelsen av min karriere at jeg måtte si til meg selv du har rett, alle andre har feil og det krevde mye men det var liksom eneste måten jeg klarte å fortsette den stien på var sånn, men de har ikke sett det du har sett oppe i hodet ditt liksom, eller de, det er ingen annen som skjønner det og det er sånn en veldig rar ting å si til seg selv men av og til så må du lure deg selv litt grann her hvis du kjenner hele kroppen din jeg har lyst til å gjøre dette mens alle de logiske grunnene er ikke til stede, vennen din sier sånn, du dette er en jævlig dårlig idé og du kjenner likevel, nei det tror jeg faen ikke det er, så må du lure deg selv, da må du bare si sånn du, det er ingen annen som skjønner det jeg skjønner, og de kommer til å skjønne det til slutt, men nå må jeg bare peise på selv om alle synes det er en dårlig idé og det kommer til å funke Det kommer til å fungere fordi at når du har lurt deg selv så mye så kommer du til å være tro mot den luringen. Det vil si sånn hvis du merker at sånn, oi, dette var litt tøft så må du si sånn, nei, men altså nå har jeg gått litt hardt ut og sagt at ingen skal skjønne det jeg skjønner det Så jeg må bare fortsette å tro på det. Og det gjorde jeg helt til det på en måte funket. Det var masse inkasso-krav og dritt før det, altså. Men det var et halvåret jeg tenkte sånn, fy faen, nå må jeg faktisk gripe til korset og komme meg på skolen igjen. Og det var altså rett før det løsnet. Men var veldig sånn, nesten tvingte meg selv, nesten naiv. Nei, nei, dette går bra. Sånn går det. Altså... Ja, bare sto opp hver dag, gikk og gjorde et eller annet. Spilte med et reggae-band, sto på scenen, danset. Hvis jeg bare hver dag gjør det jeg har lyst til å drive med, så går det bra til slutt. Jeg vet jo det, jeg har sett det. Jeg har sett det opp i hovedet. Det må jo skje. Og det er jo kun et sånn godt selvbedrag. Ellers er det magefølelsen din som sier hva som er riktig for deg. Selvfølgelig. Men det krever... En umenneskelig Mengde selvtillit Å ta imot Alle som sier sånn Dette kommer til å bli vanskelig for deg Dette tror ikke jeg går Å bare ha selvtilliten og si sånn Jo, men det tror jeg Du må nesten ha noe sånn ekstra padding Utenpå den selvtilliten Hahaha Du må ha noe rustning der. Jeg vet det, dette er jo sikkert ikke noe ankret i psykologien, men for min del var det at jeg måtte putte noe ekstra rustning rundt den selvtilliten som gjorde at ikke den tanken min alltid var under angrep, på en måte. Jeg kjenner meg igjen. Når jeg startet podcasten, så hadde jeg fått fast stilling på Rikshospitalet for å bli hudlege der. Alle sier, konge, fast! Fast på Riksen, kjør på! Gullplatet avtale. Og alt var liksom i orden, og jeg gikk mot god lønn, og Rolige dager etter hvert når jeg var ferdig spesialist. Det var ingen logisk grunn til at jeg skulle ta et år permisjon. Nei, nei, nei. Å starte en podcast og gjøre det her. Og det var så, jeg tror faktisk ikke det var en levende skjel som sa til meg. Kjempegod idé. Kjempegod idé det du gjorde. Da hadde man tenkt sånn, hvis du hadde hatt venn som følte seg som en dårlig venn. Jeg må jo si til henne at hun må ta den faste jobben. Jeg kan jo ikke si til hva det går for den podcasten. Men litt da, jeg hadde ikke sosiale medier før jeg startet. Det høres ut som noe en spesialisert lege skal gjøre. Men det er jo akkurat det. Ja, men altså... Tilbake til at noen bare må gjøre det. Og det der instinktet der, det skal man ikke slåss mot. Hvis du kjenner det, men jeg må gjøre det. Ja, men da må du jo gjøre det. Ja, for meg så var det ikke, jeg hadde ikke noe valg, jeg var nødt. Det var noe jeg var virkelig nødt til å gjøre. Så er jeg veldig glad for at jeg fikk så, så mye. en sterk magefølelse på det. At selv når overlegen, som er en fantastisk mann, en av Norges fremste hudleger, ringer meg og sier at dette er den dårligste ideen jeg har hørt om i hele mitt liv. Og jeg har hørt mye dårligere. Dette må du ikke gjøre. Og at jeg fremdeles gjorde det, så når jeg ser tilbake på meg selv for tre år siden, så tenker jeg, hvorfor torte jeg å gjøre det? Men det var noe som sa at jeg var nødt til å gjøre det. Og da holder det nesten ikke med seg etter litt lenger. Da må du ha et eller annet ekstra... Ok, jeg hører hva dere sier. Det er mye logikk. Men jeg kommer til å gå for nullen. Null yttere. Og se hvordan det går. Ok, takk for meg. Ringer deg om det går dårlig. Legge out. Da må du ha noe ekstra shit ut på det. Ja, ja, men det er sånn de sier, mamma vil jobbe før det, så går det sånn enkelt bra. Ja, ja. Hvis magefølelsen sier det. Jo, men etterhvert når du har sagt overlegen, at man kan ta seg en bål og sånt, da er du jævla motivert for den podcasten som går bra da. Ja, ja. Det er ikke noe vei tilbake enda. Nei, nei. Kunnskapen må ut. Ja, det er sant. Jeg er usikker på hvilken kunnskap folk har fått på denne her, men de fikk en sånn humoristisk hvilekjær med innslag av depresjon her, så det var hyggelig. Ja. Å nei, vet du hva, Sian, jeg er så utrolig glad for at, spøk det sier jeg, så jeg er så utrolig glad for at du deler av din erfaring. Fordi du når utrolig mange, og så det er akkurat som når du forteller om det du og Gade gjennom, at det går rett inn til hjertet. Så bra. Det treffer deg med en gang, og Jeg vet at du hjelper veldig mange ved å tørre å være så ærlig og sårbar som du er. Så tusen takk. Tusen takk for at jeg fikk være med. Det var veldig, veldig hyggelig. Det som er morsomt er at jeg faktisk har taket nei til fars stilling på Riksen. For å følge drømmene. Det er gøy at vi er helt like der. Jeg er psykisk klom da. Det er bra, vi deler fortiden. Vi er nesten samme person. Stian, hvor er det min litter kan nå deg? Hvis du ringer meg på 99, så skal vi ta en prat litt ensom om dagen. Men... Nei, du, send meg gjerne melding på Instagram, hvis man hadde lyst til å sende en direkte melding, der er jeg ganske flink til å svare de fleste. Så Instagram er den jeg bruker mest. Og utenom det så, ja, det er det tryggeste i hvert fall. Facebook og alt sånt, det er for mange plattformer der jeg gjerne er dårlig å svare. Instagram direkte melding, det er det letteste for å få tak i meg. Og så hvis du har lyst til å se på noen fjolleriser, Det ligger litt spredt rundt overalt. Da bare søk deg opp, Stian. Hvis dere ønsker å kommentere eller si noe til dagens episode, så finner du det på Instagram hos meg også. Hvis du tenker at denne episoden var til nytte, og at du ønsker å dele den, så del den sånn vi kan få ut kunnskapen. Og nå, Stian Søy og jeg får komme med på YouTube. Jeg har 21 abonnenter. Og det skal du være noen om. Det er hardcore-fansene. Det er de som kjøper T-skjorten. Altså, de er fantastiske. Så nå er jeg på YouTube også, og du kan finne meg på Doktor Anna til Dagland der også. Og med det så sier vi tusen takk for i dag. Tusen takk for i dag. Ha en fin dag. Ha det godt.