213. BLÅ SONER: lev frisk lenge - med girlsa

Få det bedre med deg selv med relasjonspodden. Hei, jeg heter Marianne, og jeg digger relasjonspodden. For den føler jeg at jeg er en del av en stor, varme, raus, inkluderende, herlig gjeng som tør å dele både sorg og glede her i livet. Og så lærer jeg så mye. Hør relasjonspodden. Gratis til å høre podcast. Hei dere! Velkommen til oss. Vi er Biohacking Girls, din podcast for optimal helse. Vi er to jenter bak rattet. Dette er Monica. Og dette er Alette. Vi er biohacking-kolleger og legger sammen våre erfaringer og kunnskap for å inspirere deg til å ta fatt på biohacking for å optimalisere helsen din. Vi følger med og setter forstørrelsesglas på trender og siste forskning og smerker med verdens topp eksperter innen trening, lifecoaching, helse og biohacking. Er du klar for å starte med konkrete hacks, lytte til din egen kropp og ta fatt på din helsemessige reise sammen med oss? Vi ønsker naturlig tilnærming til helsen vår, og med snakke til både menn og kvinner. Du kan gjerne gi tilbakemeldinger til oss under podcasten her, og slå gjerne til med en god stjerne. Du finner oss også på Instagram og Facebook. Er du klar? Velkommen! Alette, da er det oss to. Det er så herlig når vi kan bare sitte og oppsummere litt. I dag har vi ingen gjester. Vi har hatt en veldig travel tid. Mye å gjøre. Og noen ganger så tenker jeg på, jeg vet du også gjør det, at når det er så travelt, så har vi ikke alltid overskuddet tid til å biohacke. Og det er jo det vi ønsker å gjøre mest. Så her må vi ta en liten fot i bakken, bremse opp og kjenne litt etter hvordan vi har det for å tjune inn til både kjelen og kroppen. Hva er du opptatt av akkurat nå for tiden, Alette? Jeg er helt enig med deg, og jeg er så glad for at vi også har snakket en del om det. Det er jo det at vi har så mye baller i luften, og vi har så mye gøy vi driver med hele tiden, men det går jo rett og slett litt utover vår egen biohacking og de tingene vi har lyst til å gjøre der. Jeg har jo ikke tid til å sitte i bassstuen hver eneste dag og disse tingene. Men allikevel er det veldig fint at vi snakker om det. Nå har vi vært mye flinkere til å legge planer for fremdriften, og det liker jeg godt. I alle fall et par ganger i uken bruker jeg rødlyslampen, som vi kjøpte begge to. Det kjennes deilig. Jeg liker veldig godt at den ikke er styrt opp mot en app. Den er frittstående. Og så er den så stor at den tar hele kroppen, så jeg liker jo å gå i nettoen, bare sitte i trussen, men der altså få eksponering her på hele kroppen. Det kjennes veldig godt ut. Så bruker jeg batsu litt innimellom. Ikke så veldig mye faste og kuldebad, men så snart jeg kan, så vil jeg gjerne gå litt på gresset ute, om det er snø, om det er vård, om det er sommer. Så jeg har alltid lyst til å prøve å eksponere huden litt for det naturlige. Jeg er helt enig. Det å gå barebent er noe jeg faktisk prioriterer hver dag. Det er å gå fort. Det er ikke noe man trenger å tenke så mye på. Det er bare å gå ut. Jeg tar noen runder rundt huset, gjerne på morgenen, og det kjennes alltid veldig godt. I forhold til biohacks har jeg trappet veldig ned på supplementer. Nå er det to som jeg har brukt veldig lenge. Det er min kjære spermidin, primidin. Den gir jeg ikke slipp av. Jeg tror jeg snart har brukt det i fire år. Jeg elsker det. Så er det Oslo Skin Lab Kollagen. Jeg er veldig glad i det også. De to er absolutt innenfor i min hacke-supplementer. Ellers er det veldig lite om dagen. Dette blir veldig kjedelig, for jeg kan bare si copy-paste. Det gjør akkurat det samme som deg. Det er ikke så mye mer. Men jo, jeg jobber litt med binyrer, har litt urter og lakkerisroser. Jeg ligger litt i forkant. Når det er litt mye stress, så kan det godt hende at det går litt fort. Jeg har tendens til å løpe litt fra meg selv. Det øver jeg meg veldig på. Vi har gjort forest bathing, altså badet i skogen. Det kan jeg si er at jeg kan bare gå ut i hagen eller ut i en park og bare bruke noen minutter på å grunde, gå sakte, koble på sansene om det er duft eller lyder, og så prøve å få den forbindelsen inn til kroppen min. Og så kjenner jeg at jeg faktisk absorberer det jeg lukter eller føler på sansene mine til følelsesregisteret mitt. Det er kanskje en biohekse jeg har lyst til å gjøre mer av og gjøre lite, men det gir stor, kraftig, enorm effekt på hele veien. Du har blitt veldig flink til å faktisk inspirere meg til disse mikropausene. Jeg er jo en sånn type som alltid tror at mer er bedre, og at hvis det bare blir litt, så er det kanskje ikke noe vits i. Men nå har jeg blitt veldig mye flinkere til å følge deg på det. Litt er alltid bedre enn ingenting. I dag skal vi snakke litt om alder, det å leve lenge, og det å leve med kvalitet. Ikke nødvendigvis ha veldig mange år lenger å leve, men veldig mye kvalitet i de årene vi lever. Vi har begge tatt en biologisk alderstest, og vi kom ganske godt ut. Vi er fornøyd med det, og vi skal snakke mer om det siden, ikke i dag. Men vi hadde heldigvis en biologisk yngre alder enn den kronologiske, og det er jo bra fordi vi gjør mange biohacks, og vi jobber mye med helse, så det ville vært dumt hvis vi kom ut i andre enden at ingenting virket. Men vi ser oss litt rundt om i verden. Vi får inspirasjon til å tenke på hvilke veier man kan gå for å både få et bedre og lengre og mer energirikt og gledelig liv. Og da har vi sett oss litt ut på de blå zonene. Velkommen til ukens podcast med oss to. Vi gleder oss sånn til å dele mange refleksjoner rundt det å eldes, det å leve lenge, og det har du godt med seg selv. Undertekster av Ai-Media Det har vært veldig mye snakk om de blå zonene etter Netflix-serien som har gått nå en stund. Vi har sett den begge to, og vi har også lest boken. Dette har vært veldig mye, og det har vært masse frem og tilbake i sosiale medier, og alle har meninger og synsinger om dette med de blå zonene. Vi tenkte vi skulle snakke litt rundt dette i dag, for det er både Det er mye myter, og det er også veldig mye å lære av disse stedene rundt i verden. Ja, tenker du kanskje at vi skal debunke litt også av dette? Det kan vi vel, det er hvor vi ser det nyttig. Ja, for det er ikke alltid sånn at det som kommer på tallerkenen vår, eller på nyhetsbrevet vårt, at vi svelger alt. Vi må prøve å stille litt kritiske spørsmål også. Men vi kan la oss fascinere, og så kan vi trekke ut de tingene vi synes er bra. Det er denne forfatteren og omreisende journalisten, Don Buttner. Han kom med boken The Blue Zones, full av fargerike stemningsbilder, der han tar for seg de fem stedene i verden som vi skal snakke litt om i dag. Men først, hva er det som karakteriserer disse fem blå zonene? Jo, det er jo det at dette er de stedene i verden hvor folk lever lengst. Det er flest hundreåringer, og disse stedene er Loma Linda i USA, Nikoia i Costa Rica, Ginaa i Japan, Ikaria i Hellas, og så har vi på Sardinia i Italia. Disse befinner seg jo på helt forskjellige steder i verden, men de har også en del fellestrekk. Jeg synes du var veldig flink til å huske alle stedene. Her forleden var jeg i Granada og kjørte til en liten landsby utenfor Granada. Du vet jeg har jo bodd der og studert i mange år. Jeg er så stolt over å ha vært en studiene på universitetet. Universidad de Granada. Så kjørte jeg nedover mot kysten og skulle besøke en gammel venn. Han bodde i Lindaloma. Jøss, det var jo nesten det samme. Er de like gamle der, eller? Nei, men det var jo så pussig at det hørte, ikke sant? Men uansett, Dan Bøttner har studert både folken og kulturen der i disse stedene i over 20 år, og han har sett på mange ting, som at man dyrker familien og venner, bruker tid med dem, og at man beveger seg jevnt i løpet av dagen og at man føler at man har en verdifull rolle i samfunnet med mening og at det er glede rundt oss. Han har også sett på en del av fellestrekkene rundt Korstholdet, så det kan vi jo snakke litt om. Helt klart, men det som er spennende da er jo at dette med Blue Zones har jo nå blitt et varemerke og noe som blir solgt. Og hvorfor vi synes dette kan være ganske spennende er at nå driver de og funderer selvfølgelig borte i USA på hvordan de kan lave byer og steder hvor de kan integrere disse vanene fra de blå zonene. Dette er jo helt sykt nesten, men veldig spennende å se hvordan de kan gjøre det og om dette kan øke levealder til folk. Det som er litt paradoxalt er at vi bruker milliarder på kosttilskudd og mat fordi vi ønsker å føle oss så friske og opplagt som vi bare kan. Så er vi jo hele tiden tilbake til det spørsmålet som vi snakket om i innledningen vår, hvor mye tar vi av kosttilskudd, hvor mye bruker vi og hva som virker. Og det er jo det som er så fint av dette at du og meg har jo nå endt på å minimere disse kosttilskuddene og bruke lyset og bruke naturen, døgnbiologien, stressmestring, skogsbading, mikropauser. Altså det på en måte blir kosttilskuddet vårt i stedet for å bare putte på masse tilskudd. To tredjedeles av verdens befolkning vil dø for tidlig på grunn av sykdom forårsaket av nettopp både mat og livsstil. Levealderen er på vei ned, og det ser ikke veldig bra ut. Noe må gjøres her. Det er derfor vi henter inn litt fagfolk her på podcasten og stiller spørsmål som går på disse temaene. Vi går mange veier og mange innfallsvinkeler, for vi vil gjerne prøve å ordne litt opp i denne helseutfordringen som vi står om for i dag. Er det løsninger? Vi vil jo selvfølgelig ikke dø for tidlig, og vi ønsker å skape de gode vanene som gjør at vi ikke blir syke. Men vi må kanskje se litt mer tilbake til forfødrene våre, som vi snakket om, og disse stedene i verden. Vi må i stedet lære å leve. Og det er akkurat derfor vi har lyst til å snakke om dette i dag. For det er noen som får dette til. Det er noen hundreåringer som lever flere steder i verden, som lever veldig gode liv uten medisiner. Jeg tror ikke de har sykehus engang i disse områdene hvor de bor. Og nylig var Mark Hyman på en reise på et av disse stedene og skrev om disse centenariansene i sin bok Live Younger. Alle vil jo gjerne dit og lære. Alle er nysgjerrig på hvorfor disse får det til. Det er det vi også er veldig nysgjerrig på. Det har vært veldig mye fokus på maten, men kan det være andre grunner til at disse lever så lenge? I 2020 registrerte man over 63 millioner mennesker som har passert 90 år. Det er helt klart forskjell. Noen dør unge, og noen lever veldig lenge. Så de blå solene har jo en del fellestrekk, selv om de bor på forskjellige geografiske steder. Noen bor i fjellet og noen med havet. Det er innlands. Men det er kanskje en like formel da. De lever lengst og til over 100 år uten at de egentlig tenker på det. De bare lever, og det er sånn det er. Det er kanskje den type samfunn man skulle hatt rundt oss også, hvor du bare låt livet få lov til å drive deg videre, at man fikk mer ut av dagene og livene sine. Og det er jo det som er problemet, for vi er jo fanget veldig mange i den vestlige verdenen i et liv som ikke lar seg leve helt 100% naturlig. Men vi kan allikevel gjøre ting i våre hverdager, biohacket som vi liker å kalle det, for å få dette mest mulig til å ligne på hvordan vi egentlig vil leve. Men skal vi snakke litt om denne Dan, han har vel copyright på Blue Zones, Han er en oppdagelsesreisende, en prisvinnende journalist og produsent, og en bestsellende forfatter. Det er særlig blå zoner i denne boken hans, som han er veldig kjent for. Det er 20 år siden disse blå zonene ble oppdaget. Det startet i Okinawa i Japan. Når han kom til Okinawa og så hvordan det var der, så tenkte han at sånn må det være i flere steder i verden. Så han begynte å reise rundt, studerte, hadde med seg forskere, og det var da de fant disse fem stedene som nå kalles The Blue Zones. Han dro til Japan først i Okinawa, som du snakket om, og det ligger sør for Tokyo. Du elsker Hawaii, og det ser kanskje litt Hawaiian ut der, med sol og vekst i naturen og litt sånn udødelighetens land. Der lever folk godt uten diabetes og med lite oppkom av hjertesykdommer. Det sies også at de slipper av, menneskene tilgir hverandre fort, og de ler masse. De skal prøve å unngå å bli så sinte og stresse seg opp de der spikes i kortisol, og heller ha det litt morsomt. Vi tenker også at det kan gi lang levetid når du stresser mindre, og du blir mindre syk av forkjølelser og de tingene der. På Okinawa spiser de både kjøtt, fisk og egg. De spiser lilla søtpotet, Beniimo, en grønnsak som har 150% mer aktive antioxidanter enn blåbær. Wow! De har en grønnsak som heter karella, som er mye brukt, og den demper blodsukkeret. De spiser tofu av sojabunner, så man kan senke kolesterol, og det kan være veldig bra for hjertehelsen. Og så går det mye i grønt. Men vi er jo ikke helt sikre på dette. Det er veldig mye snakk om på alle de blå zonene. Er det kostholdet som gjør at disse menneskene lever så lenge? Men det vi ser er jo at Alle stedene spiser de jo ren, hel mat. De er ikke infisert i ultraprosessert mat, eller alle disse vegetabilske oljene, de er vel egentlig fellesnevneren. Men utover det så ser vi også at de spiser lokalt, ikke sant? Disse lilla søtepotetene spiser de ikke i Lom og Linda for eksempel, de spiser de i Okinawa. Og vi vet at amerikanerne, de, overspiser helt ekstremt mye om dagen. Jeg har hørt at de spiser opp til 11 ganger om dagen, og det blir jo rundt 3600 kalorier. En ting de gjør i disse blå zonene, det er at de kanskje ikke spiser så mye. De holder seg til sine måltider og spiser litt mindre. Porsjonene er litt mindre, og tallerkenene også kanskje litt mindre, for jeg har jo bodd og studert i San Francisco, og jeg må si at jeg fikk litt sjokk av store porsjoner og store tallerkener. Du la meg komme med en liten digresjon da, siden vi snakket om granater når jeg gikk på kunsthåndverksbolen der. Da i landskjønnen så fikk vi en 3-retters middag i kantinen. Den kostet 750 pesetas, så på den tiden da tilsvarte det ca. 30 kroner. Da hadde vi en forrøt, en hodrøt og det var gjerne en sånn grytes, det var kokt kjøtt og kraft og bønner. Den heter potarre på spansk, og så har den hjemmelaget dessert som var basert på egg. Vi fikk selvfølgelig et glass vin som var inkludert i disse 30 kroner. Jeg tålte det veldig dårlig, for jeg ble jo svimmel av den glassen, men det var helt vanlig. Men jeg opplevde stort sett at det var et balansert måltid. Det var typisk middelhavsmav som jeg elsket. Det var ikke så mye brød, men det var proteiner og livenolje. Jeg spiste alt, og det føltes godt i motsetning til i dag, når maten er designet for at du skal spise mer, for den er mest ikke på samme måte. Hvor man tilsetter både farger og tilsetningsstoffer for at det skal smake så godt, og at du overspiser, som du refererer seg til 11 ganger per dag. Det var jeg faktisk ikke klar over. Nei, det er helt vilt. Og din studietid, den kan jeg love deg at maten jeg spiste på University of San Francisco, den var ikke like bra. Det var også kantine, men der var det bare fastfood, så mye man ville ha. I Okinawa så spiser de rundt 2000 kalorier, og da er vi inne på et viktig poeng med de blå zonene, og det er kalorierestriksjon. Dette har vi stor tro på, det å spise litt mindre. De har et veldig kult sånn konsept som heter hara hachi bu. Det betyr at du stopper å spise når du har 80 prosent mett. Jeg vet ikke helt hvordan man klarer det, men det er sikkert noe man kan øve godt på. Og det at du ikke skal bli slappmett, det kan vi bli enige om. Eller egentlig så vet du det, for det er jo det vi pleier å si på keto-kursene våre også. Legg fra deg gaffelen og kniven, spis ferdig, ta opp gaffelen og kniven, tygg på nytt. For hvis du bruker litt mer tid og er litt mer tilstede i måltida, så kjenner du at mettheten kommer, enn hvis du sluker maten. Det er derfor det er så veldig bra, som vi også ser i de blå zonene, at man spiser sammen med andre. Automatisk sitter man og prater, man legger fra seg. Det å spise alene er ikke så bra, da blir maten slukt. La oss snakke litt om bevegelser. Det er en av de tingene som går igjen, ikke bare i Okinawa. Der trener de aldri, men de beveger seg. De sitter på gulvet og reiser seg gjerne 30-40 ganger daglig. De bygger muskler og balansen er bare måten de lever på. Det er mindre kos og soffaputter inne, og mer naturlig bevegelse ute. Jeg har svikeforeldre som dessverre har begge gått bort, men de hadde en fin tilnærming til dette med naturlig bevegelse. Da de dro på steder eller hadde en hytte, så fant de steder hvor de alltid måtte frakte seg selv til målet. Det betyr at de måtte parkere bilen et stykke unna og gå opp den bakken eller den krunglete stien for å komme hjem med poser. De gjorde den vanskelige stien for å ha god helse. Jeg tenker litt på dine foreldre også. Jeg har jo vært med ut hos dem, og de bor jo med havet og med sjøen der. De bor ute med sjøen der, og de må arbeide i løpet av dagen. Min mor og far er snart 80 og over 80. De sier selv at hadde ikke de bodd sånn som de gjør, og er så mye ute og har så mye å gjøre og være i aktivitet, så hadde de aldri blitt så gamle og vært så friske som de er. De dyrker mat. De arbeider i haven. De er ganske like disse okinane. De har bastu. De bader i sjøen. De må gå opp og ned i bakker. Det er egentlig ganske gøy å se hvor bra de har det der ute, og da er det så trist å tenke på at i USA dør man fordi man faller og brekker både armer og ben. Mange mangler både balanse og styrke. Jeg hørte akkurat på en podcast, og da fortalte de at en gjennomsnitts amerikaner går 3000-3500 skritt om dagen. Det tar ca. en halvtime. Det er det eneste de beveger seg, og det er ikke bra. Så gå og være i bevegelse hele dagen er veldig viktig, og det snakker disse hundreåringene om hele tiden. Jeg har vært så heldig å bli med på besøk til foreldrene dine, og vi må hjemme og ta en liten tur igjen, for det er som å komme til en liten blå zone og påfull for oss begge, med både hav og disse krungelige stiene. Det er ikke så mye å sitte ned når du kommer ut til mamma og pappa. Men jeg har jo også en sånn elgammel jeep. Når jeg sier elgammel, så er det jo ikke det da, men med tanke på at jeg må bruke startkabler og fikse på den hele tiden. Den ble født i 1999. Det er litt sånn tungbint prosjekt. Den er tung å kjøre, og håndgiren, og jeg må stadig justere litt grann fordi at batteriet går eller et eller annet. Det er noe som krever litt arbeid og innsats, så det er litt vanskelig når jeg tar den ut. Den er på vinterferie. Når jeg tar den ut for vår og sommer, så er det alltid litt sånn skrekk blant et fryd, men når jeg er i gang, så kjenner jeg at jeg liker det. Det er jo ingen wifi der, jeg kan ikke snakke i telefonen fordi det bråker når jeg kjører, ofte har jeg vinduene oppe eller uten tak. Det er en gammel, bråket bil, så den krever noe av meg. Det er på en måte også litt sånn Blue Zones filosofi, tror jeg også. Skjønner du hva jeg mener? Jeg skjønner det så veldig godt, for sånn som vi har rigget til livene våre nå, så er jo alt lettvint. Jeg begynner å bli så lei av det. Vi sitter på rumpa den meste av dagen og ser på skjermer, og jobber jo selvfølgelig med hodene våre, fremfor med kroppen. Og det er her vi må hacke, og det er her vi må tilbake til Okanawa, som berører oss veldig, for de er jo også fryktelig sosiale. De lever jo i samfunn. De kommer sammen. Og da har du et problem så har du alltid noen som kan hjelpe deg. Noen vil hjelpe deg med penger, de har finansiell tilhørighet, og jeg tror denne delen også er innmari viktig. Vi sitter gjerne inne på hvert vårt kontor helt alene. Vi skal ikke kymse av det å være sammen med andre og kjenne på at livet har mening. Det beste som finnes er å kunne hjelpe hverandre. Jeg skal hjelpe med en GPD. Det er kult. Det er så morsomt med deg, Alette. Du har brødre, og jeg har heller ingen søsken. Vi er litt kolleger, selvfølgelig, men vi kan også bli litt søsterkranglige. Jeg forstod ikke det. Du sa ikke det tydelig nok. Hvordan skulle jeg vite at du snakket om det? Trygg tone, hvor vi bare får lukte været. Det er så herlig, for jeg tror begge to har samlet å ha en sånn type søster hvor du bare kunne være helt deg selv. Det skaper en trygg og tilhørighetsfølelse, i alle fall for meg. Jeg er helt enig. Jeg har alltid ønsket meg en søster. Jeg har fått det nå, og jeg er så glad for det. Det finnes ikke noen piller for ensomhet dessverre. Dette er veldig mange som føler på, og dette må vi ta ordentlig grepe og rekke ut den hånden slik som vi lever. Vi har snakket litt om Japan nå. Vi kan gå litt inn i Sardinia, der det også er en blå zone som ikke er samme sted i verden geografisk. Det vet jo alle som har vært der. Jeg var en gang og bodde oppe i fjellene, og det var ikke den regionen som heter Barbagia, der den blå zonen ligger. Jeg kjente meg litt igjen når jeg leste boken til Dan Buettner. Jeg husker sardinia for det grønne, det naturlige, det frodige og det friske. Det minner meg litt om Hawaii. Har du vært der selv? Jeg har ikke vært på sardinia, men jeg kan fortelle at Bill Schindler var der i sommer. Han var så opptatt av dette. De blå sånene og maten selvfølgelig var jo derfor han dro dit på grunn av maten, men det han også kunne fortelle var at når du snakker med disse menneskene og spør om de spiser kjøtt, så sier de veldig ofte nei, fordi de spiser sev. Det tenker ikke de på. Det spiste de var eneste dag, men det var i helgen at de kanskje drepte et dyr, og da kalte de det kjøtt. Så han sa det var ikke noe manko på. Han sa han hadde aldri fått servert så mye kjøtt. Men det var hverdagsmat. Det var kjøtt hver helgende, husker jeg han forklarte veldig godt. Interessant. Og det er jo litt øynene som tolker de blå sonene, tenker jeg også. Hvilke briller du har på når du leser boken og du trekker ut. Det som er viktig for deg. Men i alle fall i Badbadsja så bor det veldig bratte bakker. med stikning opp til hus og trapper og kirke og den lille plassen du skal handle på og sånn, så det er opp til 700-800 meter. De går og går og går, og det gjør disse hundreåringene, de går i kirken, de går i trappene, det er mye helninger. Så både tro, tro religion, tro på Gud og bevegelse, tror jeg også har noe å si for levtiden, det er ikke bare maten. Og det er ikke det at de trener, det er jo ingen helsestudio der. Sånn så det samme som okke nå, de bare går naturlig, de bare Ja, de bare gjør det uten å tenke. Det er akkurat det de gjør. Er man fysisk inaktiv, øker risikoen både for hjertelidelser og diabetes. Det vet vi nå. De gode heksene vi kan ta ut av dette med studiene på de blå soner, er at vi faktisk aktivt må gå innfor og bevege oss. Vi må gå trapper. Vi kan parkere lenger unna, vi trenger ikke å parkere helt oppi døren i butikken. Vi kan gå litt, vi kan bære. Vi kan rett og slett kopiere litt hvordan de holder på i de blå zonene. Jeg bor i en bakke, så jeg veldig ofte går opp og ned med søppel, bare for å ha litt stigninger og ned, og være litt aktive. Rett og slett, jeg slår et slag for skritteleren. Den er motiverende, og du får hvertfall sett hvor mye du beveger deg i løpet av en dag. De spiser også deilig pasta på sardinia, og de spiser brød, det vet vi. Og dette er enkle carbs som ikke er bra for oss, men tilbereder man de riktig, som de helt sikkert gjør der, også mye av grunnen til at Bill Schindler ville over og sjekke hva de holdt på med, så går det helt fint. Jeg tror veldig mye av av dette gode livet er at de er ute. De lever jo livet sitt ute, og i bevegelse spiser sikkert ute også. Ja, og så lager de surdeisbrød, og det er jo ikke denne som er så cheap. Det er ikke den quick fixen som man kjøper et ferdigbrød. Man bruker tid på å bake dette brødet, som da har lagt to basilikus og sikkert senker den glykemiske mengden til hele måltidet. Og det er jo også når du får sukkeroptak fra karbohydratene sammen med de gode bakteriene, så får man mindre diabetes og man får lengre liv. Så jeg tror det er hele poenget her. Men du, nå skal jeg gjøre et litt eksperiment av dette. Så nå sitter vi her, og vi spiller en podcast. Men nå tar jeg mikrofonen, og så reiser vi opp. Så kan vi stå her litt. Nå kan du ta over mikrofonen, så står vi her. Hvordan føles det nå? Det er alltid deilig å bevege seg litt og komme opp og gå. Vi skulle hatt gode 3D-møller. Ikke særlig naturlige, men da hadde vi i hvert fall beveget oss. Opp og ned med benene. Man blir litt forvirret når man er vant til å sitte, og så skal man plutselig opp og stå. Ja, helt klart. Dette med selvdyrking, det er jo klart at man kan bli usikker, for man vet ikke alt hva som har... Nå ble jeg sånn satt ut her, for nå begynte du å filme meg mens jeg... Jeg skulle si litt om sprøytemidler og sånt. Ute i min egen boks der ute har jeg litt urter som jeg har sett ut. Nå skal jeg vise deg noe veldig smart. Hvis du snur kamera denne veien her nå, Her er det peppermynteplater, og så har jeg tatt av sånne små stilker som du skal få med deg hjem, så du bare setter rett ned i haken. Det er litt selvdyrking, ikke kjempeavansert, men jeg vet at det er ingen sprøytemidler her, og disse urtene kommer ut i hagen så får de lov til å vokse under solen, og det er kjempeviktig. Det fiberet som vi får fra grønnsaker kan holde betennelser og immunsystemet i kjærk, så det handler mye om hvordan man bruker ingrediensene og hvordan man lager Hvor mye næring tror du det er i en avokado som kommer halve verden rundt til deg midt på vinteren? Det er ingenting igjen. Men det du lille, du klarer å gro ut i din egen have, det er fullt av næring. Ikke har du noen tilsetningsstoffer heller, så det må du få med deg. Og så er det jo dette med stress. Jo mer du stresser, jo mer betennelsmarkører får du, så kommer man inn i en sånn sympatisk tilstand. Litt sånn som jegerne var da, når de skulle ut på denne kortvarige jakten sin. Og det er bra, men ikke over tid. Du skal jo legge deg ned på kvelden og ro ned, sånn at det ikke blir kronisk dette stresset. som også er årsaken til mange av disse hjertelidelsene som vi har i den vestlige delen av verden. Det kroniske stresset med sosiale medier og nyheter og alt dette. Vi har problemer og utfordringer vi må forholde oss til absolutt hele tiden. Men du kan kontrollere dyrene dine når du er ute og jeter. Du kan se hvor det går. Det er en stor forskjell for vår mentale helse, for det handler ikke så mye om hva de kan gjøre, men hvordan de gjør det de holder på med. Jeg må bare fortelle at jeg har en sønn som er helt obsesst med golf, og jeg vet at du har en mann som er helt lik. Og vet du hva det betyr? Det betyr at de er veldig mye ute, og nå har de jo rett og slett funnet ut, de går masse og de er ute, at disse golfspillerne lever veldig mye lenger enn oss andre. Er ikke det ganske kult? Men vet du at jeg går og smuktrener? Det er bra at det ikke er Jan Fredrik Høre på podcasten så mye. Det er ikke alltid han rekker det. Men jeg smuktrener med min eldste sønn, golf. Det visste jeg ikke, for du sa akkurat smug. Nå ble jeg litt nødsunnelig, for jeg har også veldig lyst til å begynne med det. Når alle snakker om det hele tiden, så blir det veldig spennende å gå på det. Du skal forbli med meg, for vi skal ikke på sykehjem. Er du kjennig? Det skal vi ikke. Det er også en annen ting med de blå zonene. Dette er jo sånne små communities som er isolert fra andre steder, og der har de heller ikke sykehjem. Her får de hjelp fra hverandre. De bytter på å være med hverandre og lave mat, og de hjelper til. De gamle føler seg alltid inkludert. De blir respektert, og det er alltid behov for dem, om det er til å lave mat, vaske hus, passe barn eller alt mulig. Så det tror jeg også er en veldig, veldig god leveregel å være inkludert. Men det er likevel veldig forskjellig på Okinawa og på Sardinia. Også har du disse adventistene som bor i Loma Linda i Los Angeles. Der bor det nærmere 100 000 mennesker. Det er både vaner og livsstil, men også tro som de mener har gjort at de lever lengre. Her lever de også lenge. I Loma Linda spiller de blant annet pickleball. Det kan ta tre timer. Det er som en halv golfrunde. Det er levlengde på grunn av trening og fellesskap. Du er glad og sammen med andre mennesker. Du føler deg viktig og trengt. Da lever man for noe fordi du føler at noen trenger deg, så du har på en måte en drift i biologien din. Det å være aktiv, det vet vi gir lengre liv. Men det er andre ting med de erfetistene, for de har jo et tros samfunn, så de støtter hverandre opp. Jeg tror dette med å leve i sånne samfunn er kjempeviktig, og adventistene som du snakker om, de forkynner jo faktisk helse, og de driver veldig mye med frivillighetsarbeid, og er det noe vi vet, så er det det å hjelpe andre, da hjelper du deg selv. Det er sosialt og det er religiøst, og de må være i bevegelse, og ja, de holder på. De har god ernæring, god helse, de har et skarpt sinn, og dette kan kanskje knyttes til at de har en god kontakt med Gud. De har et balansert kosthold med frukt, belgefrukter, korn, grønnsaker og nøtter. Dette gir næring til hjernen din. Veldig mange av adventistene er vegetarianere, 35 prosent, og de er veldig plantebaserte. Men noen mener at kjøtt er forbundet med hjerte- og karsykdommer, og her strides de lære til. Ja, det gjør de absolutt. Vi har snakket så mye med både karnivåreleger, ketospesialister og kolesterol-leger. Så her er det nok. Vi lander nok litt på denne måten å spise på, som er litt Middelhavsinspirert spisesesong. Da kan man ikke være kjøtteter eller planteteter hele tiden, for sesongen endrer seg. Man må på en måte følge naturen her også. Det viktigste er nok å være et sted i sitt eget liv. Vi snakket om skogsbading og mikropausene. Det er ikke quick fixes. Man kan ikke bare kjøpe seg god helse. Hvis man jobber på sykt og biohekke og gjør disse små endringene, så vil det endre seg fra uke til uke. Og over tid kommer den hele følelsen. Man blir yngre. Det er det man kan måle opp disse biologiske alderstestene, for det har mye med stress å gjøre. Alt dette med mat gir veldig mye stress. Nå har vi vært gjennom mange av de blå zonene, og vi ser at de spiser helt forskjellig, men de er likevel like friske. Kanskje ikke maten har så stor betydning hvis resten av livet ditt henger på greip, og at resten av livet ditt Tåler man kanskje mer mat da? Selvfølgelig ikke UP-mat og vegetabilske oljer, men at du kan leve godt som veganer, vegetarianer eller kjøttspiser, men at disse andre tingene tar stor plass og er veldig viktige, men vi detter ned i dette med mat hele tiden. En annen ting er community. Det å ha et fellesskap, og det merker vi veldig godt på biohacking weekend, som vi skal arrangere det fjerde året i 2025. Det er den følelsen når vi samles og har en felles agenda. Vi skal oppnå noe sammen, vi skal kjenne på noen krefter sammen, vi skal dele erfaringer og klemme hverandre. Jeg hører hverandres historier. Det er at disse helsevanene er smittsomme. Man gjør litt som triben sin. Man møter likesinnende. Det er derfor jeg tror at biohacking går så godt sammen med de blå zonene. Man lærer noe nytt i disse zonene. Vi lærer noe ved å se på dokumentar. Vi hadde Maria Borelius som også har reist rundt omkring. Hun har vært både i Norge hos oss flere ganger og vært gjest på podcasten. Så vi lærer noe hver gang vi snakker med noen som har vært i de blå zonene. Dr. Mark Hyman. Det er akkurat det at man kjenner seg igjen i noe som er trygt, som man har lyst til å dele, og ikke føler seg som en outsider, men at vi sammen kan dyrke det fremover. Ja, vi har jo snakket med jerneforsker Marthe Roa Siversen også, og hun kunne fortelle at dette sitter så dypt inn i jernen vår, det med å være tilhørighet, at vi gjør veldig, veldig mye for å være en del av vår gruppe, og at dette er forskjellig i forhold til verdier og hvor du bor og alle mulige sånne ting. Det er en annen blåsone som jeg synes er litt fascinerende. Hvis du tenker på at det er 227 beboede øyer i Hellas, så er det kun en av disse som har en blåsone. Og det er på Ikaria. Og der baker de surdeisbrød, de spiser grønnsaker og de dyrker yrter i hagen. Det er en middelhavsiet, de spiser olivenolje, de spiser litt kjøtt, ikke så mye kjøtt, men veldig mye fisk. Så det er absolutt en veldig typisk middelhavsdiett. Og her lever de syv år lengre enn amerikanerne, og halvparten så mange blir syke med hjertesykdom og demens. Det finnes nesten ikke der. Så jeg lurer på, hva er annerledes her? Jo, man må se på historien og geografien. Og i middelalderen så var det isolert fra resten av verden. Man fikk ikke forstyninger med båt, og de måtte finne egen mat og tilpasse seg det miljøet de hadde. Så vi måtte identifisere planter og honning og katalogisere for å finne ut hva som var spiselig. Og når de fikk denne motstanden, den vansken der, tilbake til jeepen igjen, og disse krunglete stiene til foreldrene dine, den motstanden gjorde at de fikk mer resiliens, og det har gjort de sønnere. De måtte lære å overleve på denne Her lavet de da mange lokale urterter, og de drakk vin. Urterter er anti-inflammatoriske, og de kan også redusere sjansen for å få demens. De spiste selvfølgelig hjemmelaget, og veldig mye honning begynner å flytte seg og samler nektar fra ulike planter med aktive ingredienser. Dette kan forebygge kreft, den upastauriserte, ikke kokt, fordi når denne honningen er upastaurisert, altså ikke kokt slik at næringsstoffene og de bioaktive stoffene ikke er blitt dødlagt, dette er rå honning. Det får vi i Norge, men det er veldig vanskelig å få tak i, så si fra hvis noen vet hvor man kan finne det. Ja, også de 100-åringene har jo også vinranker tilbake i tid med druer og jobber med sin egen prosess og metode, og de bruker sånne type leirekrokker som varmer seg av solen, og den innhøstingen er jo ikke maskin-drevet. Det er jo det man kaller biodynamisk, tenker jeg, hvor de ikke bruker kjemikalier og Det oppleves naturlig, og sånn også tenker vi at opptak av antioxidantene med både maten, fosfor, bor og disse tingene, magnesium, jern, alt dette. Maten blir jo da et kosttilskudd, og selv vinen vil de påstå i det. Det kan være fint for de som er veldig glad i vin. Det høres jo helt nydelig ut å ha det som et kosttilskudd. Også hva med kjærlighet? Hva med dette å gjøre ting for hverandre? Man kan dø av hjertesorg når en partner dør. Det har vi sett igjen og igjen. Lykkelig partnerskap er mer meningsfylt liv. Relasjoner på disse stedene er en stor prioritet. Du ser det på dem. De bobler og de er lykkelige. De er i fysisk bevegelse, du ser de ler, de danser, de har det gøy. Dette er bra for både hjertehelser, årene våre og samhold, tilknytning. Alt dette her får oss til å leve lenger. Det var en ting jeg tenkte på, det var når de har en fellesport, jeg tror dette var i Hellas, hvor de samler inn penger til en fellesport slik at når en kvinne for eksempel har mistet sin ekte mann og hun er alene og har økonomiske utfordringer, så kan hun da få støtte fra the community, samfunnet, til å betale eventuelt det av regning, kanskje hun skal fikse tak eller kjøpe noe. Det gjør jo en trygghet som senker stressnivået at det er noen som har deg tilbake, vi er ikke alene med utfordringene dine. Det med kjærlighet og at man føler at man er en del av noe, det tror jeg også reduserer risikoen for sykdom. Den siste blå sonen ligger på Costa Rica. Den heter Nicoya. Det er helt nord på Costa Rica. Dette stedet er også helt isolert. Sånn sett kan vi tenke at de blå sonene er litt utenfor highwayen. De lever også uten medisiner. Der tror jeg også den forventede levealderen øker med inntekten. Dette er en av de fattigste stedene i verden. Men de er rett og slett lengstlevende i verden. De er veldig mange der det har blitt testet, og de er ti år yngre biologisk enn kronologisk. Det høres jo helt amazing ut. Skulle gjerne hatt litt av det de gjør der, fordi ti år er mye. Ja, og som du sier, selv i at de har liten inntekt og er fattige. Men jeg tror kanskje vi må sende Dr. Hanne Finstad til Costa Rica på Nikoia for å se om hun kan lære. Hun har blitt fem år yngre, men hun holder på å bli fem yngre. Hvem må rygge til? Hun kan nok helt sikkert lære noe der. Der nede. De har ikke mekaniske apparater som gjør husarbeidet, hagarbeidet. Selvfølgelig. De gjør alt selv. Det er dette vi kommer tilbake til igjen og igjen. De er ute, de jobber med kroppen, de laver mat, de spiser lokalt, de brenner kalorier, de hugger trær, de får muskler, de maler mais med hendene, de har en stor og god, eller en deilig metabolisme som brenner hele dagen. Det høres bare helt nydelig ut. Her akkurat på Costa Rica, som er så fattig et sted, de jobber ekstremt mye. De jobber, jeg vet ikke hvor mange timer til dagen, men mye mer enn 12 timer. Og så hviler de da. Så de prøver kanskje å fokusere på å gjøre de tingene som betyr noe. Og når det gjelder ernæring, så har det jo vært et skifte på Costa Rica på grunn av fattigdom, men der når de har fått inn moderniserte varer fra USA som har blitt sendt over, så de ser at det plutselig, etter at de fikk tilsendt ultraprosessert chips og keks og alle slike type kunstige søtninger, så har det vært en endring i barnas helse. Ja, det ser de vel egentlig overalt. At med en gang denne ultraprosesserte maten kommer inn i disse samfunnene, så kollapser det jo. Da får jo disse, nesten kjappere enn oss også, alle disse autoimmune sykdommene. Jeg vet ikke hvorfor, men det er akkurat som de ikke tåler det. På samme måte som vi som har levd i generasjoner med dette. Vi kan leve litt sånn halssyke, men der blir de faktisk ordentlig syke. Men som på de alle zonene så har de sin lokale mat og de spiser det som vokser der det vokser. Forholdet i seg er jo i alle fall at jorden virker å være mineralrik så de får både elektrolystene sine, kalium og magnesium og alt dette som er bra fordi at alt dette fiberet og niacin dette senker kolesterolet og kroppene våre de trenger jo aminosyrer og næring fra grønnsaker og fettet som man spiser. Så er det noen bekymringer da, og det er at her skrumper denne blå zonen inn, og de mener at en femtedel av zonen kan bli borte innen neste generasjon på grunn av all den prosesseringen, den prosesserte livsstilen som begynner å innta stedet. Men de gode nyheterne er at vi vet og kan lære mer om hva som gir oss et lengre liv. Da blir spørsmålet. Kan vi skape sånne blå zoner her hvor vi lever? Hva tror du, Monika? Jeg vet ikke helt om det går an å konstruere det så. Jeg synes det høres ut som en drøm hvis vi fikk det til, et sånt community hvor alle kan bare live happily, men jeg tror i alle fall at ved å lære mer om det og dele og spre, vi er jo så heldige som har en podcast hvor vi kan snakke om dette og oppfordre folk til å bevege seg mer naturlig og leve mer naturlig, og det har det riktige syne på livet, et sunt syn på livet, for det er bekymring, det gjør ikke noe for oss. Vi blir bare utmattede og øker stressnivåene. Det er ikke minst det vi snakket om med pauser og stopp opp litt. Det tror jeg er viktig. Og også dette å ha en mening for livet ditt. Hvorfor står det opp hver morgen? Vi vil spise deilig mat selvfølgelig. Vi vil spise både planter og nøtter og bønner. Vi tar gjerne et glass vin også, men denne må stoppe når vi er 80 prosent mett. Den må vi virkelig bare implementere. Ikke noe overspising. Men det er faktisk en by som er skapt, som en blå zone, som er et eksperiment. Eller det er flere de har laget. En i Albert Lee, og så er det en i Singapore, som er en kunstig by, hvor man har jobbet for å lage gangbare broer og sykkelstier slik at folk kan komme seg til og fra. Det har vist vist at det har lagt til over tre år av livslengde, fordi man har forbedret helsen og forlengt levealderen. Singapore er jo egentlig en kunstig by, og der bor det nærmere 6 millioner innbyggere. Der er de både glade og ikke, og har den sunneste levealderen i verden. Folk lever uten sykdom og medisin. Hvordan får de det til? De må jo jobbe hardt hver eneste dag. De må være ærlige og ydmyke. Vi snakket om golf. De som spiller tennis også lever lenge. Det må jo være dette med å være ute. Folk er vel også flinke til å hjelpe hverandre, de som bor i Singapore. Selv om det er stort, så klarer de det. Man må ha sunne regler for det meste. Det må være mindre sukker i brusen. De har sunnere tilbud på kaféer. går ti tusen skritt. Vi må rett og slett ha disse reglene og få dem inn i vårt hverdagsliv også. Og det tror jeg at du er inne på det grunnleggende her nå når vi lager de sønnerreglene som gjelder for alle, det er som å ha en husregel i huset som er lært av Frente Josefsen. at man ikke skal bruke mobil mens man spiser middag, og ha noen felles grunnleggende regler som har en sunn drift fremover. I Singapore har de laget en stor blokk, kunne jeg se på den dokumentaren, hvor alle de eldre bor der en takterrasse der oppe med masse grønt og turområde på selve takterrassen. Også er det en etasje som har helsesenter og tannlege og litt lek og sånne ting, og så er det sikkert en etasje med kaféer og sånn. Og her kan de da liksom bo og gå masse. For det er jo sånn at hvis du ikke er særlig glad og ikke har det godt med deg selv, så går det utover helsen din, og det går også utover livslengden. Ja, det er jo helt utrolig å lave en sånn community, særlig for litt eldre folk. Alt er innen rekkevidde. Det ser man jo på mer og mer nå, særlig med eldre. For det er jo mange av de som er ensomme. Jeg ser jo til og med her i Norge nå, så begynner det å komme sånne eldrecentere, hvor du har din egen leilighet, men så er veldig mye felles. Og da kan du bo alene, men likevel så har du masse muligheter til å være sammen med de andre som også bor der. Min far bor i et eldre seniorsenter, og det er kjempekult. Der er det treningsstudio, og der er det restaurant. De gamle tar sikkert et glass vin foran peisen. Selv om de ikke henger sammen hele tiden, så møtes de. De sier hei og er på fornavn. Man er litt mindre alene. I USA handler det mye mer om anti-aging-strategier for å få også se bedre og yngre ut, medisiner og dieter og trening og alt mulig. Men så har vi egentlig alle de ingrediensene rundt oss. Så jeg synes det var veldig gøy å se den dokumentaren. Jeg har også lest boken, og det har du også, og snakket litt igjennom dette utifra det vi husker. Vi tok noen stikker underveis mens vi så på disse, og så bare se hvordan man klarer å trekke litt fra der og litt fra der inn til lille Norge og bare minne seg på at det egentlig skal sitte med den superkraften selv for å få det bedre. Ja, jeg er så enig. Så uansett om denne dokumentaren har fått masse kritikk og det ene og det andre, så er det allikevel utrolig mye man kan ta med seg og lære og implementere. Det er ikke så mye som skal til. Det er bare å snu de små stenene i hverdagen og begynne i det små, og så baller det på seg etter hvert. Jeg vet i alle fall at før jeg tar min neste biologiske test, som jeg har tenkt å gjøre, så vil jeg skogsbade mye mer. Jeg vil jobbe med stressmestring og senke kortisolet, særlig hvis det stiger litt på kveldene. Man kan jo selvfølgelig sjekke dette med type spyttester og dødgetester og sånne ting, men jeg tror også at jeg har temmelig god peiling på når og hva som stresser meg. Det tror jeg blir min investering frem mot en ny biologisk alderstest. Alle de andre strategiene har ganske godt på plass, men når det går litt fort i svingene, kan man pådra seg litt uroligheter og til og med forskjølelser og sykdom. Men heldigvis, vi er en dag imorgen nå, og vi kan bare bli bedre. Dette skal være ikke et stress, for da igjen blir det gærent. Dette skal være noe som vi ønsker, noe som vi har lyst til å jobbe mot, og alle må prøve å finne sitt community. Det går an, det er helt sikkert der ute. Bare ta et steg av gangen på denne reisen deres. Da får vi avslutte med å si at naturen har deg tilbake. Håper dere fikk litt utbustet av episoden. Skriv gjerne til oss hvis du har noen tanker, refleksjoner, for og imot de blå zonene, eller noen tips du mener vi kan dra lærdom av. Track it. Hack it. Vi minner om at dere må snakke med egenlege eller kostholdsarbeider om dieter og andre spørsmål relatert til medisiner og supplementer. Informasjon meddeler kan ikke bli brukt til å diagnostisere, behandle, forbygge eller kurere noen sykdommer eller tilstander. Har du et enkeltpersonforetak eller en liten bedrift? Da er du sikkert lei av å høre meg snakke om hvor enkelt det er å levere skattemeldingen med fiken, så vi gir oss her. Fordi vi liker enkelt. Fiken. Superenkelt regnskap.