‹ Tilbake til podkaster ‹ Snakk med Silje

4/1/2025

SmS#45 Christoffer Vatland om lidelse, rusmisbruk, unngåelse, folkehelse og markedskrefter

I en episode av Snakk med Silje intervjuer Silje Skjevik Christoffer Vatland om hans reise fra rusmisbruk til å bli en innflytelsesrik figur på sosiale medier. De diskuterer sannhet, autentisitet, likestilling, kjønnsroller, helse, kosthold, og samfunnets innflytelse på individet. Vatland deler sine erfaringer med meditasjon, terapi, og sin tilnærming til livets utfordringer.

00:00

Hjernen søker enkle løsninger, noe som utnyttes av markedskreftene, men vi kan bruke denne medvitten til vår fordel ved bevisst innsats.

03:48

Taleren deler sine erfaringer med at sannhet er subjektiv og i kontinuerlig endring, og oppfordrer til å leve mer fritt og autentisk.

15:15

Verdi i samfunnet varierer basert på individers bidrag, men alle har likeverdig grunnleggende verdi.

20:10

Menn må aktivt søke oppgaver og utfordringer for å unngå å føle seg overflødige i samfunnet.

32:39

Valg og selvbestemmelse er essensielt for å skape endringer i livet, til tross for tidlige utfordringer og påvirkninger.

Transkript

Nevnt i episoden

Christoffer Vatland

Tidligere rusmisbruker, nå innflytelsesrik på sosiale medier (@hjertekraftig), hjelper andre mennesker.

Snakk med Silje

Podcasten hvor intervjuet finner sted, vert er Silje Skjevik.

Silje Skjevik

Utdannet psykologspesialist, vert for podcasten.

Instagram

Sosiale medier plattform hvor Vatland deler sine tanker.

meditasjon

En metode Vatland brukte for å komme seg ut av rusmisbruk og finne indre fred.

psykodelika

Stoffer Vatland brukte i sin søken etter sannhet.

yoga

En praksis Vatland engasjerte seg i under sin reise.

rusmisbruk

Vatlands tidligere kamp som han har overvunnet.

folkehelse

Et fagområde Vatland har studert og har erfaringer med.

markedskrefter

Krefter som påvirker individets valg og samfunnets struktur.

Vipps

Betalingsplattform for å støtte podcasten.

Oslo

Sted hvor Vatland bodde under deler av sin rusmisbruksperiode.

Birkelund

Område i Oslo hvor Vatland bodde.

Joe and the Juice

Et sted Vatland besøkte, nevnt i sammenheng med kosthold og forbruk.

Sandvika Storsenter

Sted hvor Vatland besøkte Joe and the Juice.

McDonalds

Nevnt som et eksempel på usunt kosthold og forbrukerkultur.

Verdens helseorganisasjon (WHO)

Nevnt i kontekst av kostholdsråd og innflytelse fra matvareindustrien.

Elisabeth

Navn på en kognitiv terapeut som hjalp Vatland.

Jan Rå

Professor i mikrobiologi og tarmhelse, nevnt i sammenheng med forskning og vitenskapelig metodikk.

Marit Kolby

Nevnt i sammenheng med motstand mot konsensus og ultraprosessert mat.

Elias

En tidligere gjest på podcasten, nevnt i sammenheng med Siljes intervjustil.

Wolfgang V.

Nevnt som en podcaster med lange episoder.

Joe Rogan

Nevnt som en podcaster med lange episoder.

Charter-Svein

Nevnt i sammenheng med pandemien og myndighetenes håndtering.

Deltakere

Host

Silje Skjevik

Guest

Christoffer Vatland

Poeng

Hvis ikke vi hadde hatt en lat hjerne, så hadde vi ikke overlevd back in the days.

En interessant påstand om hjernens utvikling og dens tilpasning til raske løsninger.

Hjernen har utviklet seg til å være lat. Vi vil ha de enkleste løsningene, og vi vil ha de raskest mulige.

En beskrivelse av hjernens preferanse for effektivitet og enkelhet.

Det er ikke noe sannhet.

En kontroversiell påstand om eksistensen av objektiv sannhet.

Når du har brukt så mye tid på noe, og søkt og søkt og søkt og gått dypt inn i deg selv med meditasjon og psykodelika og gått hele den reisen der, så kommer du til et punkt der det er sånn, min erfaring, det er ikke noe sannhet.

En personlig erfaring som utfordrer tradisjonelle oppfatninger av sannhet.

Autentisitet og sannhet er ikke det samme.

En viktig distinksjon mellom to ofte forvekslede begreper.

Påstander

I en verden der alt er i bevegelse hele tiden, det å prøve å definere sannheten til en spesifikk ting som er satt i stein, det er egentlig nesten dumt, mener jeg.

En påstand om at sannhet er dynamisk og ikke statisk.

Jeg tror ikke det handler om hvem er det som snakker sant. Jeg tror det er hvem er det som gir mest mening.

En påstand om at meningsfull kommunikasjon er viktigere enn objektiv sannhet.

Jeg mener at når du i utgangspunktet er ulik, så er det å søke etter likestilling, det er en fantasi.

En kontroversiell påstand om likestilling.

Jeg mener at noen mennesker er mer verdifulle enn andre som sagt ikke dypere sett men på et litt på en måte på et mer Samfunnsmessig perspektiv.

En kontroversiell påstand om samfunnsmessig verdi.

Den maskuline kraften blir begrenset.

En påstand om begrensninger på maskulinitet i samfunnet.

Lignende

Laster

Hvis ikke vi hadde hatt en lat hjerne, så hadde vi ikke overlevd back in the days. For da måtte vi ta raskeste løsninger, få noen karbidrater, få noen mat, finne en plass å sove. Få deg et ligg og skape noen unger. Det måtte skje fort, og du måtte ta raske løsninger. Så hjernen har utviklet seg til å være lat. Vi vil ha de enkleste løsningene, og vi vil ha de raskest mulige. Og det har blitt hijacket av markedskrefter. Som er helt genialt markedsstriks. Absolutt.

Men det betyr ikke at vi trenger å være et offer av det. Hjernen min er like lat som noen som er et offer for det. Men jeg har forstått det, og begynner å bruke det til min egen fordel. Men det krever en initiell, hvis det er et ord, innsats for å komme ut av dette her kaoset.

støye som jeg kaller det, og inn i kroppen sin, og lande der og være til stede. Det krever en innsats i begynnelsen. Du lytter til Snakk med Silje. Jeg heter Silje Skjevik og er utdannet psykologspesialist. Podcasten min, Snakk med Silje, omhandler mange forskjellige temaer hvor gjestene mine bringer med seg spennende perspektiver som jeg ønsker å forstå bedre.

Målet med podcasten min er å utvide ytringsrommet slik at vi skal forstå hverandre bedre, bringe folk nærmere hverandre, redusere stigma og med dette bidra til at vi blir litt mindre dømmende. Jeg ønsker å gi rom til perspektiver som i liten grad slipper til i det offentlige ordskiftet, slik at flere kan utvide sin horisont og danne seg egne meninger basert på det personen faktisk sier selv, fremfor å basere det på andres fremstilling.

Jeg setter stor pris på alle som ønsker å støtte podcasten min ved å følge kanalene mine, dele innholdet mitt eller donere valgfritt beløp ved å søke opp Snakk med Silje i Vips eller bruke Vips nummer 806513. Tusen takk for all støtte!

Velkommen da, Kristoffer Vatlan. Tusen takk. Jeg har sett deg på Instagram, det var derfor jeg inviterte deg hit. Fordi veldig mye av det du snakker om og legger ut, er noe som resonerer veldig. Vi snakket så vidt litt i stedet om det med sannhet, og det virker som at du har vært litt på søken etter det, men så snakket du om at det er noe som har endret seg litt der. Ja.

Vil du si litt om det? Det kan jeg si litt om. Hva er visjonen din? Hva er det du ønsker ut av kontoen din og det du jobber med? Det var mange spørsmål i en, men jeg kan ta det med sannhet først. Når jeg startet på reisen min ut av rusmisbruk, det er på en måte det som er bakgrunnshistorien på hjertekraftig Instagram-kontoen, som

Så handler alt om at jeg skulle søke sannhet. Og når jeg begynte på den søken, så fikk jeg veldig mye mening ut av det. Gikk dypere og dypere inn i livet og tilværelsen, og mediterte timesvis til dagen i en periode. Og gikk skikkelig inn i den der yogi-tilværelsen. Og så kom jeg til et punkt der det ikke ble interessant lenger å søke sannhet. For jeg begynte å stille spørsmål på, hva er egentlig denne her sannheten jeg søker?

Og er det noe som er likt for alle? Er det noe som er individuelt? Og hvorfor er det en verdi å trakte etter i det hele tatt? Hvorfor skal vi søke sannheten? Hvorfor skal vi vede sannheten? Og hva er vi noen gang ved den? Skjønner du? Ja, hva er egentlig sannhet? Hva er det egentlig? Er det egentlig verdt å bruke tid på?

sier personen som har brukt veldig mye tid på det. Men når du har brukt så mye tid på noe, og søkt og søkt og søkt og gåt dypt inn i deg selv med meditasjon og psykodelika og gått hele den reisen der, så kommer du til et punkt der det er sånn, min erfaring, det er ikke noe sannhet. Nei. Som er litt kjedelig, men samtidig når du på en måte bryter deg igjen med den første skuffelsen av at min erfaring er at det ikke er noen sannhet, så blir livet mye gøyere. For da står du på

På en måte på bar bakke og kan leke fritt, eksperimentere, ha det gøy. Og jeg tror det skal være en struktur og orden. Det setter vi pris på som mennesker, det tror jeg er en del av pakka. Men som en, at det på en måte er et eksistensielt fundament av sannhet, det tror jeg ikke på. Nei. Lenger. Nei, og det høres ut som at du føler deg litt friere da?

Ja, absolutt. Ja, for da kan man liksom leke litt med. Da slipper man å hele tiden lete etter noe. Ja, eller forholde seg til noe som må være sant. Det er tilsynelagt at den er grenseløst. Og grensen har du ansvar for å sette opp selv sammen med andre. Men det er en grenseløs dimensjon ved det å være menneske. Som ikke nødvendigvis gjenspiller seg i den ytre verden, men i den indre verden. For i den ytre verden er vi avhengig av å ha grenser.

Men i den indre verden er det til synligheten grenseløst. Det er i hvert fall det jeg har kommet frem til. Ja, det er veldig interessant. Fordi jeg også føler at noe av det jeg vil med denne podcasten er på en måte å finne en form for sannhet. Men så er det jo litt sånn at når vet man om man har funnet den? Hva er det som er

Det er noen som tenker at det finnes to streker under et svar på en eller annen måte. At det finnes en objektiv sannhet. Og at man kan komme dit via forskning. Forskning har vist det, og det er det fakta. Og sannhet består av fakta. Og så...

Men folk har så veldig forskjellig virkelighetsoppfatning. Men hvem snakker sant? Hvem sitter på fasiten på et eller annet vis? At man blir litt sånn...

Ting jeg trodde var riktig, har jeg funnet ut at det stemmer jo ikke. Og så er spørsmålet, er det sånn at noen faktisk lyver? Eller er det noen som har en intensjon om at man skal tro dette, og så er ikke det sant? Man kan jo bli litt sånn forvirret også. Når ting blir veldig polarisert, så føler jo alle selv at de sitter på sannheten. Wow, det er veldig interessant. Først og fremst så tror jeg at ... Nå datter jeg litt ut, men ...

I en verden der alt er i bevegelse hele tiden, det kan vi være enige om, og det tror jeg de fleste kan være enige om. Alt er i bevegelse hele tiden, alt er i kontinuerlig endring, dynamisk prosess, ingenting står stille. Så det å prøve å definere sannheten til en spesifikk ting som er satt i stein, det er egentlig nesten dumt, mener jeg. Da begrenser du livet helt ekstremt. Hvis det er måten du vil finne sannheten på,

At det er en spesifikk tilstand eller ting eller rammeverk som er satt i stein, sånn er det. Fasit. Ferdig. Ikke bare er det dumt, det er jo feil, tror jeg. For det samsvarer ikke med virkeligheten. Man må forholde seg til virkeligheten, og den er i bevegelse. Hele tiden. Og så var det veldig interessant det du sa med hvem snakker egentlig sant? For vi lever i et veldig polarisert samfunn i dag, med sosiale medier og alle skal preike og...

Noen prøver å make a sense, og andre peker bare piss. Men jeg tror ikke det handler om hvem er det som snakker sant. Jeg tror det er hvem er det som gir mest mening. Hvem er det som kan treffe andre mennesker på en måte som gjør at de føler, oi, dette mennesket forstår, eller ser meg, eller har erfart noe som han klarer å formidle.

Kommunikasjon er veldig viktig, og jeg tror ikke det nødvendigvis er noe nødvendig. Det trenger ikke være en sannhet bak ordene, men det må appellere til andre mennesker. Så når jeg prater til folk, for eksempel på Instagram, og på noen av innlegger mine får masse engasjement, og folk liker det og føler det, så er det fordi at jeg treffer dem på en måte. De føler seg sett og forstått av det jeg deler. Det er noe ekte ved det. Det er noe ekte ved det, men det blir ekte når andre mennesker føler at det er ekte.

Jeg mener at det er ikke ekte før andre mennesker responderer på det. Nei, men for at andre skal respondere på det, så må det jo være noe autentisk ved det. Det må være noe autentisk, ja, ja. Det må ikke bare være noe flåseri som du kommer med. Men autentisitet og sannhet er ikke det samme. Nei. De ordene har jeg aldri tenkt før, men det gikk opp for meg nå. At det er ikke nødvendigvis det samme. Autentisitet er jo bare å si det du føler. Ja, det du mener, men da er jo det sant.

Jeg vet ikke om det nødvendigvis er sant. Nei. Men det er i hvert fall ærlig. Ja. Men sånn som jeg alltid har sett på sannhet, og det er jo my mistake, men jeg har jo alltid sett på sannhet som noe du kommer frem til som er et grunnlag som du ikke kan rokke av det. Ikke sant? Og det er jo, som sagt, my mistake at jeg tror ikke det er sannhet. Nei, men hvis du er autentisk, så er jo det noe som kjennes riktig ut å si der og da. Så det er jo sant når du sier det, men det betyr jo ikke at det ikke kan endre seg. Nei.

Og det er jo noe av det du sier, at sannhet kan være i bevegelse. Noe som er sant på et tidspunkt trenger ikke være sant på et annet tidspunkt. Det gjør veldig mening.

Men jeg stilte deg jo litt sånn flere spørsmål i ett, det er sånn tid jeg typisk gjør, forrige gang da jeg snakket med Elias også, så var det sånn fem spørsmål på en gang, og så var det sånn, ok, jeg tror jeg tar, men da er det bare å velge det som du har lyst til å svare på, ikke sant? Følge tråden så godt vi kan. Ja, for det er jo noe med det du prøver å formidle, hva er intensjonen din i det du driver med, på en måte? Det er

Jeg blir jo litt nysgjerrig på det. Du fortalte jo noe om at du har vært på en reise, du har liksom prøvd, du har vært litt på søken. Ja, ja, ja. Og så har folk vært litt med deg i den prosessen, høres det ut som da? Nei, ikke nødvendigvis, eller jo på en måte, men den der på en måte store søken, den holdt jeg på med i årene før jeg fikk Instagram-kontoen og begynte å prate om disse tingene. Mhm.

Men tilbake til det med visjonen, jeg kan ta opp i den tråden som du spurte om, hva er det egentlig jeg vil frem til, hva er det jeg prøver på? Jeg tror at jeg har lyst til å gi folk håp, og vise folk at det er mer til livet enn det veldig mange tror. Og prøve å åpne opp begrensninger som folk har om hva livet skal handle om. At du trenger ikke jakte på...

materielle ting og økonomisk trygghet og den neste lønnslippen og så videre. Det går an å leve livet på en dypere måte, med mer tilstedeværelse og se ting dypere. Og det er så meningsfullt i mitt liv at jeg vil dele det med andre. Og så er det ulike virkemidler jeg bruker for å våkne folk opp. Men det er på en måte det alt handler om.

Jeg prøver å fortelle ting til folk som kanskje ruster de litt, men som de kjenner at det gir mening. Selv om det ruster meg litt, så gir det mening. For da setter du i gang en prosess inni folk. Og så er det kanskje litt hovmodig å tro at jeg kan sette i gang prosesser inni folk som kan endre noe i livet ditt. Men jeg har erfaring av at jeg har gjort det for folk.

som er på en måte et signal til meg om at jeg kan fortsette med det. For det gir folk noe. Så er det veldig mange som blir sinte og frustrerte og synes jeg er en idiot. Så det er helt greit. Jeg har ikke tid til å bry meg om det. For det er at jeg tror at jeg kan gjøre mer godt i verden og hjelpe folk

enn hvis det fortsetter. Og da må du på en måte, du må irritere noen folk. Du må våge å bli misslykt, det pleier jeg å si. Ja, men hva er det folk typisk kan bli irritert på deg for da? Hva er det som skaper sånne gnistninger som gjør at folk blir irritert på deg? Hva slags temaer? Det er to ting. Den første tingen er når jeg snakker om ernæring,

fordi jeg ikke er ernæringsekspert eller forsker. Jeg har studert folkehelse og spesialisert meg etter studiet med ernæring, så jeg kan litt. Men jeg er ikke en forsker, og jeg snakker om ting som

Som ikke nødvendigvis har backing i forskninga. Som jeg har erfaring med. Som funker i mitt liv. Og så fremmer jeg det som at det er en god idé. For andre folk. Fordi det funker for meg. Og så mener jeg at folk er smarte nok til å velge om de vil tro på det. Og teste det. Eller ikke. Men så er det noen som mener at det er farlig da. At jeg formidler disse tingene. Men det mener jeg er bullshit.

Den andre tingen er når jeg snakker om kjønnsroller, likestilling og de tingene der som er veldig oppe i veldig dagsaktuelle temaer i dag. Da kan jeg få folk som blir litt irriterte.

Hva er det du mener om det da? Kanskje vi kan snakke litt om det, for det synes jeg er veldig interessant å snakke om. Folk har jo en rart syn på hva kjønn er i utgangspunktet. Det har vi hatt som tema i podcasten her flere ganger. Men også bare hva er maskulinitet og hva er femininitet og de tingene der. Så hva er det du...

prøver å formidle om de kjønnsrollene og normene som vi har. Jeg er opptatt av at vi må se virkeligheten sånn som virkeligheten er, og da må vi forstå at vi er ulike. Og jeg mener at når du i utgangspunktet er ulik, så er det å søke etter likestilling, det er en fantasi. Det er la-la-land, som jeg pleier å si. Og så er ikke likestilling og likeverd det samme.

Men for det er folk veldig sånn, det er liksom tre leirer på en måte. Det er de som er sånn, jeg har holdt på å si, puristiske likestilling, alt skal være likt. Så er det de som er sånn likeverd, og så er det de som er sånn som jeg er da. For jeg mener på at, ja, på en måte så er vi likeverdige for alle sammen, uavhengig av kjønn og individuelle ting. I utgangspunktet, på et dypt nivå, fra Guds perspektiv om du vil.

Men i et samfunn, som er virkeligheten, vi lever i et samfunn der det er regler, der det er oppgaver vi skal gjøre, vi skal forholde oss til hverandre, og vi har et monetært system som vi også skal forholde oss til, som er pengesystemet. Og jeg mener at

Da er det noen mennesker som er mer verdifulle enn andre. Det betyr ikke at de i grunnleggende sett er mer verdifulle, hvis du forstår hva jeg mener. Men det du kan gi, for det er litt sånn, det er mye latskap i samfunnet, mener jeg, når det kommer til dette her. At alle tenker, alt skal være likt og alt skal være like verdifullt. Men det trigger ikke folk til å vilje gjøre mer, til å vilje gi mer, til å gå den ekstra distansen, til å gjøre de ekstra tingene for andre mennesker.

vi insentiverer ikke innsats lenger når vi tenker at alt skal være likt og alt er like verdifullt jeg mener at noen mennesker er mer verdifulle enn andre som sagt ikke dypere sett men på et litt på en måte på et mer

Samfunnsmessig perspektiv. Ja, sånn typ, den som yter mer til samfunnet, er mer verdifull i samfunnet. Du kommer litt an på hva personen yter med. Å, da selvfølgelig. Men den som kan gi mest til andre mennesker, som andre mennesker anser som verdifullt i sitt liv. Har en høyere verdi enn noen andre. Samfunnsmessig. Betyr ikke at Gud...

mener at vi er ulike i verdi. Men i samfunnet. Så jeg mener at vi må forholde oss til alle de arenene vi er på. Vi er i virkeligheten, på en måte, som er samfunnet, og relasjonen mellom oss. Men så er det også et åndelig perspektiv med det over mennesket. Der jeg snakker om den der grenseløsheten. Og i grenseløshet så har alt alt har samme verdi. I mitt perspektiv. Jeg vet ikke hvordan vi kom inn på det. Så det er ikke sånn at

en person som går på uføretrygd er mindre verdifull. Ikke dypast sett. Men for samfunnet. Da kommer det an på hva annet vedkommende yter i samfunnet. Og innen de sin familie. Kan gjøre masse innen de sin familie selv om vedkommende er uføretrygt. Men jeg tror du forstår hva jeg prøver å si. Ja, men det er ikke sikkert alle som hører på forstår hva du sier. Og det er helt greit. For det kan være at folk synes det er forferdelig ting å si. Og har egentlig alle ytret det i tingene der.

før heller, men det gir veldig mening for meg når vi snakker om verdi. For vi må se på verdi på ulike måter. Det er absolutt bunnløs verdi, og så er det verdi satt i et system. Og i et system så har noe mer og mindre verdi. Og så kommer det an på hvordan du måler den verdien, selvfølgelig. Det vi snakket om egentlig var jo menn og kvinner, eller litt sånn kjønns

kjønnsroller, eller jeg vet ikke helt hva vi var inne om, fordi du delte litt sånn mellom likestilling, og så likeverdi, og så var det likeverd, og så var det noe mer du sa... Ja, det var på en måte bare en teori jeg drog frem nå, som jeg aldri har tenkt på før, så jeg prøvde liksom bare å komme på ting mens jeg snakket. Ja.

Men det er noe med det at vi tilfører kanskje forskjellige ting, da, menn og kvinner, at vi ikke er like i utgangspunktet. Det var det du snakket om først, og så begynte du å snakke om verdi, og at vi har ulike samfunnsmessige verdi.

uten at vi er verdt ulike ting, men vi tilfører forskjellige ting til det samfunnet vi lever i, og menn og kvinner tilfører kanskje ulike ting da, på et eller annet nivå. Ja, fordi vi har ulike egenskaper av natur, så mener jeg at da er det meningen at vi skal utføre ulike oppgaver og funksjoner i et system. Ja, og da har du jo familiesystemet, og så har du samfunnssystemet, altså du har jo mikro og makro...

Og da er det litt sånn at menn og kvinner kan bidra med ulike ting. Men tenker du da, i en familie da, så er det jo litt sånn at en kvinne har noen egenskaper, og så har mannen litt sånn andre egenskaper. Det jeg har tenkt litt på, er at det er noen som ser på maskulinitet som noe negativt nesten. Altså det er noe toksisk ved det.

Og så er vi kvinner, vi har jo en femen i en kraft, og så er det en maskulinn kraft, og så tenker jeg at de skal utfylle hverandre, kanskje litt sånn som du tenker da. Og så må jo folk selvfølgelig gjøre hva de føler er riktig i sitt liv, og hva som passer i deres familie. Men jeg har jo møtt noen menn som på et eller annet nivå nesten føler seg sånn overflødig.

Som han kanskje egentlig ikke har så mye å bidra med inni den familien. Nei, vi trenger egentlig ikke han. Men det er jo en opplevelse noen menn har. Jeg vet ikke om det er noe med samfunnet, eller om det er noe med familiestrukturerne, eller noe som gjør disse tingene. Vet du hva du tenker om det? Det er noe med samfunnet, men du trenger ikke være et offer for det.

mener jeg. Jeg mener, hvis du som mann føler at jeg er overflødig, så må du gjøre mer. Du må sørge for at du ikke blir overflødig. Du må finne noen oppgaver du kan fylle av. Og det kan alle folk gjøre. Jeg kan også satt meg ned og sett på TV og chillet og skrollet på TikTok og ikke gjort en goddamn shit og sagt at nå er jeg overflødig.

Men jeg finner oppgaver jeg kan gjøre, sånn at jeg kan bidra med å skaffe mer til familien min. Har du allerede en inntekt og føler at du overfløde i skaff nummer to? Skjønner du hva jeg mener? Det er fritt spillerom, vi kan finne på masse ting. Men den maskuline kraften blir begrenset. Det er det største problemet, ser jeg. For den maskuline kraften er enorm. Den feminine normen er på andre måter, men la oss ikke snakke om den maskuline nå. Du kan gjøre utrolig mye som mann. Du har en enorm kapasitet. Kroppslig, mentalt.

Whatever. Men vi blir begrenset til å tro at det er visse regler for hva vi skal gjøre med den maskuliniteten. Ikke sant? Hva slags regler er det? Nei, du må roe deg ned, ikke sant? Det sier man typisk til menn som har veldig mye energi, sånn som jeg har hørt i hele livet. Ro deg ned. Slapp av. Jeg tror ikke det er meningen at jeg skal slappe av. Hvis jeg har masse energi, så er det ikke meningen at jeg skal tvinge meg selv til å sitte på sofaen og se på Netflix. Da går jeg på trening eller jobbe. Hvis jeg har energi til det. Det er en sånn...

hvem enn eller hvordan det er, den der felles kollektive bevisstheten prøver å få menn til å roe seg ned. Ja, det er jo det man blir fortalt fra når man er små da. Når man er på skolen, så får du beskjed om å sitte stille. Og det er det man blir fortalt fra mann egentlig fra barnehagen av, at nå må du sitte stille. Og det er jo ikke alle gutter

det er naturlig for. Mens for en del jenter så er det litt mer naturlig å sitte stille, kanskje? Ikke nødvendigvis for de heller. Dette er min, hun er helt vild. Hun sitter aldri stille. Så jeg må fortelle hun at hun må sitte stille, og da får jeg vondt i hjertet mitt. Fordi at jeg har blitt fortalt det hele livet. Men samtidig så må du jo lære barn at det er visse sosiale forventninger, og det er helt greit. Jeg mener at vi skal forholde oss til de sosiale forventningene, men vi skal...

sprenger grenser for hva som er mulig å gjøre som individ og som fellesskap. Og jeg mener at vi har gått for lenge i den samme tralten, der alle forholdsetter de samme reglene. Du må gå på skole, så må du ta utdanning, så må du begynne å jobbe, så må du bygge hus, så må du ha familie, så må du stresse som fanken for å få barn, for det at kona må ut i arbeidsliv igjen, og alle må jobbe for å bidra. Men jeg mener at det finnes andre måter å gjøre det på. Det er liksom det jeg vil at vi skal kunne se at det finnes andre. For jeg tror at

Jeg kan på en måte merke litt på samfunnet at samfunnet begynner å bli litt lei av å gå i den tralten. Og folk begynner mer og mer å søke. Det er litt derfor mitt content appellerer til folk. For jeg stiller spørsmål. Jeg prøver å presse grensen, snakke om nye ting, åpne perspektiven til folk. Folk synes det er interessant, og det tror jeg er på en måte...

Det er noe som skjer. Ja, for det er det. Vi er fanget litt i de forventningene og de strukturerne samfunnet bidrar til, og så er vi jo egentlig frie til å gjøre akkurat hva vi vil. Ja, på en måte.

På en måte er vi frie til å gjøre hva vi vil, men vi kan jo ikke gjøre hva vi vil. Nei, altså, du har jo noen norske lover som er følges, og det er litt sånn... Men innforbi et fornuftig rammeverk av lover, så kan vi gjøre mye mer enn det vi gjør i dag. Det er det jeg mener.

For jeg mener ikke at vi skal ta vekk loven, og alle skal begynne å gjøre idiotiske ting, og vi ikke skal ta hensyn til hverandre og så videre. Jeg liker lover. Jeg liker at vi har sosiale regler og forventninger til hverandre. Men jeg mener at innen det systemet vi har, så er det mye mer vi kan utforske. Men det er akkurat som at veldig mange ikke forstår det. At det er ikke noe mer. Nå er dette livet mitt. Nå venter jeg bare på pensjonen. Men jeg mener det er mye mer vi kan gjøre innen det systemet. Det er nesten grenseløst.

Hvordan mener du at man, for det er noe med det du sier, det virker som at du tenker at vi må utvide perspektivet litt da. Ja, på en måte ja. Og forventningene både til oss selv og til de relasjonene vi har på et eller annet vis. Ja.

Også i et familiesystem, så er det ikke sånn at man trenger å jobbe 8-4 og vente på pensjonen. Men du har jo da vært i en prosess hvor du har oppdaget disse tingene litt selv. Vil du si litt om ...

Du sa jo at du hadde hatt noen rusproblemer. Vil du si litt om de problemene? Hvordan du kom dit, og hvordan du kom deg ut av det? Det er to veldig store spørsmål. Vi kan begynne med det første. Jeg snakker om det så mye at det er ganske enkelt forklart.

Jeg havna på feil sti ganske tidlig i slutten av tenårene. Begynte med hash da, begynte med alkohol litt før. Men alkohol var, ja det var interessant, men det var ikke så interessant som hash. Hash traff på en måte, det traff på en måte nerve. Og så etter det egentlig, så begynte jeg bare å jakte på neste mulighet til å ruse meg med et eller annet eksternt middel. Hash, kokain, amfetamin, jeg gikk gjennom hele reglene.

Og det tæret på kropp, sinn og sjel, sakte men sikkert. Jeg var jo ung, så jeg hadde jo masse energi. Så det tok jo lang tid før jeg knakk. Men jeg måtte på en måte nå en viss bunn, før jeg kunne sprette opp igjen. Og før jeg ble såpass desperat at jeg begynte å stille spørsmål. Det må jo være noe mer til livet enn det her. Og så husker jeg at jeg satt på Birkelund, var det vel vi bodde da, i Oslo, i leiligheten der.

Det var på en måte en av de siste jointene jeg røykte. Jeg holdt på litt sånn. Jeg klarte ikke helt å frigjøre meg med avhengigheten før etter hvert. Men så hadde jeg nettopp røykt en stor joint, satt der, og så skjønte jeg at nå må jeg gjøre noe. Plutselig fikk jeg det for meg at nå må jeg gjøre noe. Det var ikke som at mange år med stille desperasjon plutselig kom ut og ble verbalisert til det høyt til meg selv. Nå må jeg gjøre noe. Hvor gammel var du da? 24 kanskje. Nei, 26 var jeg.

Det er mye sånn blurry fra den tiden der. Og så når jeg sa de ordene, det første som kom opp var et bilde av meg selv som satt og mediterte. Så det var som om at så fort jeg sa det, så fikk jeg svar. Jeg visste hva jeg skulle gjøre i det sekundet jeg bare innrømte at nå må jeg gjøre noe. Så bare satt jeg meg og mediterte 45 minutter. Når jeg åpnet opp øynene, så skjønte jeg at ikke her er det noe. Og så bare henga jeg meg. 100% i den prosessen. For jeg er litt sånn

ekstremt skrudd sammen at jeg går inn i ting med full kraft når jeg merker at her er det noe. Akkurat som når jeg rykte min første joint, så merket jeg at her er det noe. Så gikk jeg inn med full kraft i det, og jakta på det i mange år. Men hva var det du tror at gjorde at...

det ble så viktig del av livet ditt? Var det noe du rømte vekk fra? Hvordan hadde du hatt det før du begynte med dette? Du var jo ganske ung. Det var kanskje noe jeg rømte fra, ja. Men det var noe jeg letet etter. Når jeg røykte hash, så opplevde jeg på en måte at jeg nesten hadde det. Det var en følelse av at nå har jeg det nesten det jeg lette etter. Hva enn det var.

Som jeg tror var egentlig bare en sånn der følelse av å være seg selv, og være trygg på seg selv. Og ha fred med seg selv.

Og den hadde jeg liksom nesten hver gang jeg røykte. Så det var egentlig noe du var på søken etter? Jeg var på søken etter det. En trygghet? Ja, på en måte en trygghet med noe, liksom hvem er jeg? En stødig identitet. For identitet er jo noe vi må bygge oss selv. Det er ingen som gir oss identiteten. Vi må bygge den selv. Vi må være delaktige i den prosessen. Selvfølgelig så har samfunnet noe å si, og familien din, og

de du omgås med, men du må jo være aktiv i den prosessen. Velge og vrake hvilke ting er det som skal påvirke meg og forme meg som menneske. Jeg hadde på en måte levd litt som en fjær i vinden, og bare flyttet der på en måte samfunnets og familiens vindene blåste meg.

Men jeg følte at det gjorde jo at jeg ikke levde et autentisk liv. Jeg ble til slutt bare en people pleaser som prøvde å hjelpe og sørge for at alle rundt meg hadde det bra. Ja, så du hadde ikke noen egen indre agens eller drive da? Nei, men så tror jeg samtidig at den alltid var der litt, men den lå så latent og så gravd ned at det på en måte...

I små øyeblikk så kunne jeg få en sånn følelse av at «Oi, jeg vil noe mer. Det er noe jeg skal her». Og sånn, jeg tar heller ikke meg i en joint, og så er jeg der nesten. Ikke sant? Så noe av det er en... Jeg tror jeg har en naturlig drive, som er sikkert en del av maskuliniteten min nå. Ja.

Det er jo noen som tenker at du er nesten født med en identitet. At man er født med for eksempel en kjønnsidentitet. Jeg tenker jo mer sånn at det er noe som utvikler seg litt gjennom livet. Selvfølgelig, du blir jo født inn i verden med noen innledende tendenser. Du har et temperament du blir født inn i verden med. Og du blir jo født inn i verden med et biologisk kjønn. Og så er det jo noen som

Jeg tenker at det er veldig sånn konstant, da. Men identiteten generelt, jeg som psykologspesialist, vet jo at det er noe som utvikler seg gjennom livet. Både, men du har jo med deg et temperament inni verden og livet. På et eller annet nivå. Du har jo noen tendenser med deg, det tror jeg. Men

Hvem du utvikler deg til å bli har masse med hva slags erfaringer du gjør deg gjennom livet. Måten du opplever ting. Ulike mennesker kan jo ha ganske like erfaringer, men oppleve det veldig ulikt. Basert på hva de allerede har med seg. Kan jeg spørre om en spørsmål der? Identitetsbyggingsprosessen.

Jeg ser for meg at identiteten bygges også basert på dine valg. At du må velge hva som skal være en del av identiteten din. Er det viktig, mener du? Sånn føles det i mitt liv. At jeg må på en måte bygge min egen identitet. Det er selvfølgelig ting som skjer med meg. Jeg har erfaringer, jeg har med meg et temperament inni livet, det er jeg sikker på at det er helt rett.

Men for å forme meg som menneske, så må jeg velge. Absolutt. Ja, ja, ja. Og det er jo din agens, ikke sant? Agens? Jeg hadde hørt det begrepet før. Nei, fordi det handler jo nettopp om at du har ønsker

Du tar jo valg basert på en intensjon du har om noe, ikke sant? Så agens blir en form for selvbestemmelse da, inn i livet ditt. Det er ikke sånn at livet bare ser deg. Det er ikke sånn at du bare blir... Det er en skole for agency. Ja, det blir vel det, ja. At du...

det er jo ikke sånn at du er et offer for alt som skjer deg. Det er ikke sånn at, åja, dette skjedde meg, så da er jeg en sånn person. Da har du jo, da er du jo bare et resultat av

Alt som kommer din vei på en eller annen måte. Det har jo også hvordan du mestrer det og håndterer de utfordringene du kommer forbi, har jo også masse å si. Ok, skjønner. Du er jo ikke et resultat av bare omgivelsene dine, du er jo et resultat av din ...

med dine oppgivelser, hvordan du responderer på det som skjer i livet, og da er jo valg en viktig del av det, for vi har jo alltid et valg. Hvis ikke så blir det veldig deterministisk, hvis det er sånn at alt det du gjør,

Den du er, er bare basert på «Åh, jeg hadde sånne foreldre, og jeg hadde sånne søsken, og en sånn lærer, og derfor ble jeg sånn her». Men det er jo noe sånn superdeterminist som går så langt som at atomer beveger seg etter et visst mønster som du ikke kan styre. Så alt du gjør, uansett om du tror at du har autoriteten i valget i øyeblikket, så har du ikke det.

Det er bare hjernen som overbeviser deg om at du har det. Det er jo de superdeterministerne. Jeg liker ikke den teorien. Jeg synes det er kjedelig. Det er jo noe med det å føle at du har noe selvbestemmelse, at du kan faktisk gjøre endringer i ditt liv, og det handler om en kraft i deg som du har med deg. Da spiller det egentlig ikke noen rolle om du har det eller ikke. Hvis du erfarer at du har det, så har du det. Det mener jeg i hvert fall. Ja.

Absolutt. Men det var jo en eller annen drai, veldig uro inni deg, siden du hadde problem med å sitte stille og sånn. Ja, det kan du godt si. Men hvordan hadde du det da, når du vokste opp? Jeg hadde det ustabilt. Ja.

Jeg vet ikke hvor mye jeg kan si om det uten å være noe utleverende. Ja, nei. Men jeg hadde en... Jeg hadde et trøblete forhold med en farsfigur i livet mitt, og egentlig andre maskuline rollemodeller. Jeg hadde ikke noen sånn stødige, tydelige maskuline rollemodeller som kunne vise meg hva det innebærer å være en mann, hvordan burde du tenke og handle som mann, og så videre. Og så hadde jeg...

Jeg er alene-mor da, i veldig mange år. Og det tror jeg er veldig tungt, og skremmende og vanskelig. Og det smitter over på barna, uten om du vil det eller ikke. For det er ikke tvil om at jeg hadde veldig mange mennesker mot meg som elsket meg dypt og inderlig. Men det er en ting å elske noen dypt og inderlig, i sin erfaring. Det er en annen ting å legge til rette for at vedkommende føler seg

sett, hørt, elsket og trygg. De to tingene er ikke nødvendigvis det samme. Det er en ting hvor du sier det, en annen ting hvor du gjør. Så det var ustabilt. Så det kan jo ha bidratt også til

at du begynte å for eksempel ruse deg. Garantert at det er en sammenheng. Det tror jeg. Men hvorfor det var sånn, det vet jeg ikke nødvendigvis. Har du gått noe i terapi? Ja, en god del. Så det er ikke bare det at du har meditert og funnet din vei helt på egen hånd. Men jeg måtte på en måte føle at jeg gjorde det på egen hånd for at det skulle ha noen

livsendrende verdi for meg, tror jeg. Jo, jo, men det er jo du som gjør jobben selv om du går i terapi. Absolutt! Altså, for det er jo ikke sånn at den terapeuten skal få æren for det. Nei, nei, ikke i det hele tatt. Men jeg gir alle terapeuterne jeg har hatt mye ære, for de har hjulpet meg godt på vei. Jeg hadde spesielt en kognitiv terapeut som heter Elisabeth, hvis jeg ikke husker feil. Hun hjalp meg veldig til å på en måte

få et sånn meta-perspektiv på livet mitt, og se meg selv litt utenfra, og lære meg å respondere på ting som skjer, i stedet for å reagere. For det jeg har forstått etter tid er jo at det er forskjell på respons og reaksjon i den forstand at responsen, da tar du et valg som er bevisst.

Da er det et lite øyeblikk før du handler der du har muligheten til å ta et valg. Når du reagerer, så bare gjør du. Da er du den fjerde i vinden som jeg snakket om i sted. Da bare følger du liksom din, hva skal jeg si, den...

følelsen som dukker opp i øyeblikket, som ikke trenger å egentlig være en direkte respons på det som skjer der og da, men kanskje en gammel følelse som trigges i den situasjonen. En trømme som blir trigget. Ja, ja, ja. At det er liksom ikke en fersk følelse i det som skjer der og da, på et eller annet vis. Ja, akkurat. Nei, for jeg jobber jo veldig emosjonsfokusert, og det er jo mer, da har du mer fokus på det at, nettopp det vi snakker om nå, at

når din reaksjon er mye sterkere enn det situasjonen skulle tilse, eller ikke passer helt i det som skjer, så er det jo ofte snakk om gamle følelser som trigges i nåtid. At det som skjer her og nå er noe som egentlig minner om noe som har skjedd deg før. Og så er det det du reagerer på egentlig. Og da kan du få ganske mye trøbbel i en del relasjoner, for de skjønner jo ikke det at du handler på noe gammelt, og ikke det som skjer her og nå, ikke sant? Ja.

For det som skjer her og nå kan jo ha vært egentlig, oi, dette var jo litt voldsomt med tanke på det jeg nettopp sa eller gjorde, ikke sant? Og så kan det bli litt sånn vanskelig at det er den andre følelsen som kanskje legger seg over det du egentlig kjenner på i det øyeblikket. Det ble kanskje litt sånn... Nei, nei, men jeg forstår, det er veldig interessant, synes jeg. Ja, men tilbake til...

det vi snakket om. Du har jo gjort en del erfaringer og kommet deg ganske langt på vei i en prosess, og så formidler du jo mye av den kunnskapen du sitter på, basert på din livserfaring og din prosess. Men da er det som du opplever at skaper mest resonans hos andre mennesker, som liksom

for det er jo imponerende hvor jeg vet ikke hvordan folk reagerer på en måte på de tingene du kommer med ja hva som skaper mest resonans hos folk hva er det du sier når du får veldig mye positivt tilbake da på instagram for eksempel jeg får jo definitivt mer positivt enn jeg får negativt øhm

Det er jo mye når jeg snakker om ting som har med helse å gjøre. Kanskje vi skulle snakket litt om det? Det kan vi, absolutt. For det tenker jeg jo at det er sikkert mange som er interessert i å høre ditt syn på helse og kosthold. Det er jo helse jeg er mest interessert i. Det er på en måte, hvordan kan vi som individer, hver og en av dere,

og for familien vår, og for storsamfunnet, bidra til at helsa blir best mulig? Det er på en måte det grunnleggende spørsmålet. Og derfor har jeg studert folkehelse. Men det har følt at jeg ikke nødvendigvis lærte så mye. Jeg føler jeg lærer mye mer av å være observant, og lærevillig, og lyttende til verden. For hva er det faktisk som skjer i virkeligheten? Og det er da du ofte kan se at mennesker sliter med noe.

uten at de vet det selv. Altså kan du ikke gå bort til folk og si «Hei, jeg ser at du sliter med noe», nødvendigvis alltid. Men man kan merke at det er stagnert energi og følelser og

unødvendig lidelse, som veldig mange mennesker går rundt og bærer på. Og jeg har lyst til å hjelpe folk å minimere unødvendig lidelse i livet sitt. For det er det prosjektet jeg gjør med meg selv, og for familien min. Jeg vil at min familie skal ha minst mulig unødvendig lidelse. Og det betyr ikke at vi skal ha et smertefritt liv. Jeg tror at smerte er bra. Det er viktig for vekst. Det er viktig å ha ubehag. Men lidelse er noe annet. Det er på en måte... Unnskyld meg. Lidelse er...

Når du ikke klarer å gi slipp på noe, da blir det en lidelse. For smerte er helt naturlig, sinne, alle følelsene er helt naturlige, men du er ikke klar til å slippe av dem. Fordi du mentalt henger deg fast i det, og lager et narrativ rundt det, og så blir det en del av identiteten din. Da har du blitt fanget av det. Og da har du masse unødvendig lidelse. Og det vil jeg ikke at folk skal ha. Nei, men tenker du at...

Den livsstilen vi har nå, at det er kosthold vi har nå, at det er med og skaper mye lidelse. 100%, men jeg tror enda dypere er den indre tilstanden vi har. For jeg mener at den indre tilstanden vi har, den blir reflektert ut i den ytre verden. Hvis vi hadde hatt en indre tilstand av mer fred og tilstedeværelse og kjærlighet,

og en følelse av at vi har større frihet enn vi har, så tror jeg ikke samfunnet har sett likt ut. For nå, veldig mange mennesker har blitt, det er ikke nødvendigvis sånn at de føler det inni seg, men sett utenifra, så oppfører de seg utelukkende som forbrukere. Og da blir de fanget på en måte i et psykologisk spill som noen andre har skapt innimellom.

Jeg er veldig interessert i hvordan samfunnet henger sammen, og systematisk sett, forbrukeren og produsenten, og hvem som eier pengene, og hvordan vi blir styrt og kontrollert av det. Det er jo et veldig interessant tema. Men nå deraler jeg veldig her. Nei, men det er absolutt et tema vi burde snakke om. Men det er veldig mye som henger sammen med helse. Men jeg tror dypest sett det handler om, hvordan har du det? Hvordan har du det egentlig, dypest sett, inni deg?

når du er helt til stede, og har du noen gang vært helt til stede? Jeg tror veldig mye lidelse oppstår egentlig fordi vi er redde for smerte.

Ja, det kan også være. Det er et veldig godt poeng. For jeg tror at vi mennesker, vi har det kanskje vondt inni oss, på et eller annet nivå, men vi har ikke lyst til å kjenne på det. Så mye lidelse oppstår egentlig ved at vi har usunne strategier for å unngå det vi egentlig føler på. Og de usunne strategiene, de strekker seg langt. Hele samfunnet, på mange...

av de tingene som skjer i samfunnet er bare dårlige strategier for å håndtere livet, egentlig. For å unngå det kanskje som ligger under deg. Det er noe vondt du kjenner på, og så prøver du egentlig å distrahere deg. Vi prøver å distrahere oss vekk fra oss selv. Ja.

At vi overspiser, vi scroller på Netflix, vi er på TikTok og ser på Netflix, og vi er egentlig kanskje ikke helt i stedet i livene våre, fordi vi prøver å rømme fra noe, kanskje? Ja.

Og så er jo da disse store selskapene som tjener penger på det, de fider jo den formen av avhengighet vi da får til disse tingene. Avhengighet til sosiale medier, avhengighet til søplemat. Shopping. Ikke sant? Sånn at de hjelper oss jo egentlig ikke til å... For det er jo gratis å være til stede her og nå. Ja.

Det er jo gratis å være med familien sin, være i stedet med seg selv, det å komme seg ut i naturen for eksempel.

Det er jo kanskje dit vi må litt tilbake til da. Men det krever noe, ikke sant? Og hjernen er lat. Og det er bra. Det er sånn vi kommer og ikke dit vi er. Hvis ikke vi hadde hatt en lat hjerne, så hadde vi ikke overlevd back in the days. For da måtte vi ta raskeste løsninger, få noen karbidrater, få noen mat, finne en plass å sove, ikke sant? Få deg et ligg og skape noen unger, ikke sant? Det måtte skje fort, og du måtte ta raske løsninger. Så hjernen har utviklet seg til å være lat. Vi vil ha de enkleste løsningene,

om vi har de raskest mulig. Og det har blitt hijacket av markedskrefter, som er helt genialt markedstriks. Absolutt. Men det betyr ikke at vi trenger å være et offer av det. Hjernen min er like lat som noen som er et offer for det. Men jeg har forstått det, og begynner å bruke det til min egen fordel.

men det krever en initiell, hvis det er et ord innsats for å komme ut av dette her kaoset støyet som jeg kaller det og inn i kroppen sin og lande der og være til stede det krever en innsats i begynnelsen men når du har gjort den innsatsen og kommet deg der det er da du begynner å se at det er så mye mer jeg kan gjøre og jeg trenger ikke tro på alt som blir fortalt meg og jeg trenger ikke bare reagere på verden

Ja, for jeg var vel, jeg tror det var tre døgn, og jeg koblet meg helt av alt av, man kan kalle det sånn digital detox. Jeg hadde ikke mobil, jeg hadde sagt til de rundt meg at jeg ikke er kontaktbar i tre døgn.

Hvis du skal ha tak i meg, så kan du ringe et telefonnummer, for da var jeg på en sånn gård. Det var et retweet. Og da var det også et helt øyeblikk. Jeg snakket med noen, og det var så sykt deilig, faktisk. Bare være med meg selv, og ikke ha noe stimuli, som for eksempel lese ting. Skulle ikke det, og selvfølgelig ikke TV eller noe som helst. Og det var bare sånn,

Det var så befriende, og gjorde alt også litt saktere. Og prøvde å være til stede i akkurat det jeg gjorde. Og det var så deilig det. Men når du kommer tilbake igjen til livet, så er du plutselig bare rett tilbake på alle disse måtene å distrahere seg på. Og det var veldig sånn...

Nei, det var veldig behagelig. Det var tre måltider som var økologisk, kortreist mat, hvor jeg også kjente at det var ordentlig. Det var ikke noe ultraprosessert der i hvert fall. Når du merker det, så legger du så veldig godt merke til når du kommer tilbake hvor destruktivt vi lever i dag, egentlig. På mange måter, ja.

Så gjør vi det. Veldig destruktivt. Men jeg vil at alle som følger meg og hører på mitt busikoppe skal forstå at jeg ikke er ute til å ødelegge det som er. Jeg vil at vi skal kunne eksistere bedre innad i det som er. For alt vi har er jo noe vi kan være takknemlige for. Sånn når jeg var på Sandvika Storsenter nå nettopp, på Joe and the Juice. Får en fantastisk mulighet. At noen står og mekker juice fra deg og selger det til deg, og det smaker helt fantastisk.

Det er jo en del av fastfood-bransjen. Og så er jo ikke juice nødvendigvis så usundt. Men det at vi har disse mulighetene som har oppstått på dette markedet, er jo bra. Men det er måten vi lar det svekke livskraften dere, som er problemet. Og når vi får mer autoritet eller agens i livet deres, så kan vi begynne å være takknemlige for det vi har.

og så begynne å sameksistere med det bedre. For

Før var jeg i begynnelsen en sint halv-anarkist som var sånn føkksystemet. Men det er feil tilnærming, mener jeg. For det er ikke gode ting du kan bære på. Jeg vil ikke bære på sinne og bitterhet for det samfunnet vi har. Jeg vil ha takknemlighet og glede i livet mitt. Og når du ser på samfunnet med et våkent blikk, så skjønner du at det er masse å være takknemlig for. Ja, det er problematiske måter med hvordan vi forholder oss til det, hvordan vi bruker det vi har tilgjengelig, og hvordan vi...

kommuniserer sammen, og er sammen med hverandre, så er det noen problematiske ting. Men dypere sett, så har vi utrolig mange muligheter som vi må være takknemlige for.

Ja, og jeg sier jo ikke det at man bare skal tilbake til steinalderen. Vi må jo forholde oss til det samfunnet vi lever i. Men så er det jo alt med måte. Er ikke det et godt uttrykk? Du må jo ha en bevisst forhold til det. Det er jo ikke sånn at jeg aldri skal spise noe ultraprosessert igjen, fordi jeg merket hvor godt jeg hadde det da jeg ikke spiste noe av det. Men så er det jo noe med det at hvis kostholden mitt generelt sett er relativt rådgivende,

råvarubasert, så betyr jo ikke det at jeg skal spise en eller annen sandwich på Joe and the Juice innimellom, eller at man kan selvfølgelig se på Netflix og scrolle litt på TikTok innimellom, men så er det jo litt den der hvor mye skal de tingene ta over mitt liv? Det er noe med det at det er så fort gjort å bare...

ikke ha noe bevisst forhold til de valgene du gjør, at det er noe du bare automatisk dras inn i. For det er jo en måte man kan forholde seg til alle disse tingene på uten at det blir for mye av noe, men hvis du ikke reflekterer over det, så kan du fort bli overmannet av disse store konsernene som

Som tjener på at du blir avhengig av det. Det er kanskje litt det den snakker om, da. At du...

Du kan jo ha et sunt forhold til alkohol uten å bli avhengig av det. Du kan ha et sunt forhold til sosiale medier uten å bli helt revet inn i det, sånn at hvert ledige øyeblikk du har, så går du inn på og sjekker om det har skjedd noe siden sist. For det er sånn jeg har levd litt i perioder, at hvert eneste ledige øyeblikk

så går jeg inn og så sitter jeg og sjekker et eller annet på mobilen som er helt meningsløst. Det er ikke noe grunn til at jeg skal gå inn og sjekke noe der akkurat nå. Nei, det er et veldig godt poeng. Det er det det handler om. Lære seg å bruke det vi har på en fornuftig måte. Sånn at vi ikke gir bort vårt eget liv til noe som ikke er vårt. Jeg er veldig for det å liksom skape noe som er ditt. En følelse av at dette er mitt. For min elev er veldig fremmedgjort, tror jeg, i dagens samfunn.

Det er så lite som er vårt. Vi har familien vår, men så må vi ut i arbeidslivet og gi bort tid til en arbeidsgiver som ikke nødvendigvis bryr seg om hvordan vi har det. Så vi er så fremmedgjorte fra det som virkelig betyr noe. Det som er nært og kjært og lokalt. Og der tror jeg er når mennesker våkner mer opp og slutter å rømme fra smerte.

eller hva enn det måtte være, så tror jeg vi automatisk migrerer eller går mot det som er nært og kjært. For det er der meningen ligger. Og da tror jeg markedet vil endre seg automatisk. At vi ikke skal la markedskreftene styre oss så fælt? Ja, markedskreftene kommer alltid til å styre oss hvis ikke vi er våkne. Hvis ikke det er vi som tar valgene. For det markedet vi har nå, det kommer jo fordi vi har tillatt det.

Det er derfor jeg forstår ikke folk som er så irriterte på markedet. Fordi markedet, vi har jo bedt om det. Vi får de tingene vi vil ha. McDonalds hadde ikke eksistert hvis vi ikke hadde en utømmelig sult på junkfood. Og du, jeg trenger ikke gå på McDonalds.

Så jeg føler det er feil approach. Hvis vi vil ha dyp endring, så må vi gå dypere til verks, og så må vi fokusere på de tingene som vi snakker om nå, med tilstedeværelse og lære seg å forstå mekanikken i syken, og hvordan vi rømmer fra smerte, unngår ting, og ender opp med å leve et liv som vi egentlig ikke vil leve av.

Når vi sitter der som 80-åringer, så skjønner vi at vi har brukt hele livet på å rømme fra livet. Og det er sånn, det hadde jeg endt opp med å gjøre, hvis jeg ikke hadde våknet, eller hva jeg skal kalle det for. Tatt et valg om at nå vil jeg ikke mer. Og det er det jeg vil hjelpe folk med. Ta det valget.

Og så er jeg ikke ansvarlig for hvordan den prosessen ser ut, fordi jeg vil bare minne dem på det, trigge dem til å tenke nytt. For jeg tror at når du blir trigget til å tenke nytt, du åpner deg seg nye ting opp i hodet, og så begynner du kanskje å se muligheter og nye løsninger på problemer. Men hvis alle bare går og jatter med

Vi trenger noen som ikke gjør det mer. Ja, for vi har jo på en måte en forbrukermakt, som man kan kalle det. Hvis vi da bare velger å ikke gå på McDonalds, hvis vi ikke er alt for mye på disse sosiale mediene, hvis folk flest bare velger bedre ting for seg selv, så vil de jo ikke få like mye makt over oss. Nettopp. Så når folk har det bedre, så velger de bedre.

Og de kan kun få det bedre med å ta et valg om at jeg vil få det bedre. Jeg vil finne ut hvordan jeg kan få det bedre. Og når du sier de tingene til deg selv høyt, så begynner hjernen å lete, for hjernen er skrudd sammen sånn. Dette vet sikkert du bedre enn meg, men det er sånn jeg føler at min hjerne er skrudd sammen i hvert fall. At hvis jeg sier noe høyt, jeg skal finne ut av det og det. Så begynner hjernen å skenne verden. Hvordan kan jeg sørge for at det skjer? Ja, det er jo det å ha en bevissthet rundt det. Ja.

Ja, og når du har en bevissthet rundt det, ja, du får på en måte en veiledning i hverdagen. Men du må si det til deg selv, du må skrive det ned. Jeg har suttet å skreve målene mine så utrolig mange ganger, for du programmerer din egen hjerne. For enten så kan samfunnet programmere hjernen din, eller så kan du gjøre det selv. Og når du gjør det selv, det krever mest innsats. Men det gir jo størst resultat. Så det er det der mye late.

Jeg går i lat. Jeg bare har forstått at jeg må bare være lite lat i begynnelsen og gjøre en innsats for å liksom ta kontrollen selv. Og når du først har forstått hvordan du skal ta kontrollen, så er det ikke like tungt å opprettholde det. Men jeg blir jo også dratt bort. Og plutselig så er jeg i fjerde i vinden. Og så oi, ok, jeg var i fjerde i vinden nå. Og så kommer jeg tilbake til kroppen min.

Så jeg har jo lært meg hvordan det fungerer. Ikke sant? Ja, ja. Og når du har gjort de erfaringene, så legger du ofte etter hvert lettere merke til når du er den der fjern i vinden. Åja, nå var jeg her igjen. Og så får du hentet deg tilbake. Og det jeg ofte pleier å si, det er jo litt sånn tilbake til det du sa, at du er litt sånn lat. Ja.

Men det man må minne seg selv litt på da, er at lidelsen ligger ikke nødvendigvis i selve smerten som du prøver å unngå. Lidelsen ligger jo egentlig i det livet du har når du hele tiden prøver å unngå den. Ja, det er veldig paradoxalt, men det er sant. For hvis du først klarer å lande i deg selv og faktisk tørre å være med det du prøver å unngå, så vil jo ikke det ha så mye makt over deg lenger. Men det er jo en prosess i seg selv, det å

tåle å bare kjenne etter hvordan du har det på et eller annet vis og dypest sett forstå hva er det jeg rømmer fra hva er det som faktisk plager meg så inderlig langt inni meg, og det kan være ting som en ensomhet eller det kan være en sånn dyp frykt for et eller annet øhm

Eller det kan være en skam. Det kan være så mangt, men det er likevel ofte de tingene som man bare ikke vil kjenne på, som følelsesmessig, som egentlig da får veldig mye kontroll over oss, og styrer oss ganske mye i livene våre, uten at vi egentlig vet det. Og det er jo noe som

kan bli utnyttet da av disse store systemene og mennesker rundt dere vi er jo veldig sårbare for manipulasjon av de nærmeste det er jo der vi er mest utsatt for manipulasjon egentlig å bli på en måte misbrukt i de svake øyeblikkene så man må jo ha gode folk rundt seg at ingen utnytter sårbarheten vår ja

Men det er interessant det du sier med skam og alle disse følelsene som vi prøver å rømme fra. Min erfaring er jo at når du på en måte faktisk tar deg tid, for det handler jo om det, først må du ta deg tid, og så må du ha en vilje til å gjøre det. Du må til og med ha lyst til å gjøre det. For jeg tror at hvis du har lyst til å gjøre noe, da får du det gjort. Det er helt annerledes å føle lyst eller tvang, hvis man føler at jeg må endre måten jeg lever på nå.

Det har ikke den samme klangen som jeg har lyst. Når du har lyst til noe, så får du det gjort. Nå datter gutter, det er utgangspunktet jeg skulle si, men min erfaring er at når du faktisk setter deg ned, og tar deg tid og har lyst til å kjenne på de følelsene som du egentlig vanligvis rømmer fra, så tar det ikke lang tid før det blir forløst. Og så lærer du noe av det. For du blir veldig klok av det jo, av å lytte på følelsene dine. Du forstår mye mer av mekanikken inni deg, og du forstår mer

av livet, på generelt nivå. Du lærer å kjenne andre mennesker bedre, gjennom å kjenne på dine egne følelser. Så det er jo bare sånn som jeg pleier å minne folk på, at det går mye fortere å gjøre den ekte jobben, enn å rømme fra den, selv om det føles lettere å rømme, for du slipper å tenke og du slipper å føle. Men det er en innsats å lære seg hvordan du kjenner på følelsene dine,

Og det er jo veldig lett for meg å sitte her og si at jeg har kjent på følelsene dine, eller oss da. Fordi noen ganger så er det faktisk også noe i deg som prøver å beskytte deg mot å kjenne på det. At det faktisk rent fysisk sett i kroppen vår er en sånn sperre på et eller annet vis, som du ikke kommer deg gjennom. Så du vet kanskje at det er et eller annet som plager meg, men jeg vet nesten ikke hva det er. Og det er vanskelig å komme deg gjennom til de menneskene som

som er der. Ja, og da trenger man jo nesten å gå litt i terapi for å få hjelp til å komme forbi det skallet da. For veldig mange har jo liksom et sånt skjold rundt seg for å beskytte seg mot å egentlig kjenne på det, og har veldig sånn dårlig mestringsstrategi for å håndtere det, som sikkert var god en gang,

I tiden, da du var liten, så kanskje du trengte disse strategiene for å håndtere ting som var vanskelig. Og så blir du voksen, og så fortsetter du å ha ganske umodne strategier for å håndtere eller unngå å kjenne på det som gjør vondt. Så...

Men det første skrittet er jo å anerkjenne det, at det er noe der som jeg prøver å hele tiden rømme vekk fra. Vi forstår jo ting intellektuelt først ofte, føler jeg. For det går jo fortere i nøtta enn det går i følelsene. Min erfaring er at du kan forstå noe, at noe skjer, og at du har et visst mønster i livet ditt,

intellektuelt eller rasjonelt før du på en måte klarer å gjøre noe med det. Det er helt riktig. Men det som er litt sånn interessant er at følelsene styrer oss nesten mer hvis vi ikke vet helt hva vi føler. Fordi da blir det bare da har du ikke et bevisst forhold til det.

Hvis du vet dypest sett hva du føler, så kan du velge å handle på det, eller la være. Da kan du velge å ignorere akkurat den følelsen der og da. For du vet at, ok, dette er en følelse jeg har, men jeg tror ikke det er lurt at jeg følger den følelsen akkurat nå. Men hvis du faktisk egentlig bare legger lokk på ting, og ikke helt vet hva du føler, så styrer de følelsene deg nesten mer, men du vet ikke at de gjør det. Og da tar du irrasjonelle valg, selv om

du blir styrt av det uten at du vet det. Jeg ga det mening. Jeg ga veldig mening. Jeg har jo vært der selv. Når jeg tenker på tiden min som brusningsbruker, så var det jo det som skjedde.

Jeg ble styrt av følelsene mine, uten at jeg på en måte klarte å stoppe det. Ja, og du skjønte nesten ikke hva skjedde nå, hvorfor gjorde jeg dette liksom? Men, BOM! Så satt jeg med en joint i hånda. Sånn føltes det noen ganger, helt ærlig. Det var bare sånn BOM, BOM, BOM. Ting bare skjedde. Plutselig så var jeg i den situasjonen, og så var jeg i den situasjonen. Og da var du den fjerde da? Det var den fjerde, ja. Jeg kunne nesten ikke huske hvordan jeg kom fra A til B.

i noen sekunder. For det at jeg var så styrt av følelsene mine at den delen var skrudd av nesten. Det var alltid litt på, men liksom, ja, sånn føltes det noen ganger. Du tar valg, og så

forstå, du vet at nå handler jeg på en måte jeg ikke burde, men så klarer du ikke å stoppe det. Det har jeg erfart selv, absolutt. Du har jo gjort deg noen erfaringer, og det er jo de erfaringene du egentlig bringer med deg inn i den profilen din på Instagram for eksempel. Så du har jo ikke noen agenda utover egentlig det er ikke noe du skal selge, liksom. Det er egentlig bare du bare ønsker å formidle ting til folk.

Ja, men jeg selger jo ting. Jeg selger jo coaching til folk og hjelper folk med det. Jeg ser jo for meg at det kommer mange muligheter der jeg kan selge flere ting. Men alt starter uten en agenda om å selge. Men jeg forstår at ut av det så kan jeg selge noe. Og da mener jeg at da kan jeg ta den muligheten. Men uansett, poenget mitt er at jeg har ikke noen agenda med samtalen vi har.

og det jeg deler med folk på Instagram. Det er ikke viktig for meg at de skal forstå en spesifikk ting. Det er ikke sånn at du må spise kjøtt, eller du må gjøre ditt, eller du må være veganer, eller du må stemme Trump, eller ditt. Det er ikke det det handler om for meg. For meg vil jeg hjelpe folk til å forstå at de har mye større frihet enn de tror de har. Og at de ikke trenger å følge et spesifikt narrativ i livet sitt. Det er på en måte det som er agendaen. Men

Så det er jo en agenda, men det er ikke en sånn spesifikk agenda, rett og slett. Besvarte det spørsmålet litt? Jeg husker ikke hva spørsmålet var i går. Jeg vet ikke helt hva det var. Jeg bare, jeg bare, jeg er litt sånn...

Jeg også er litt sånn, når det kommer til den praten her for eksempel, så er jo målet mitt egentlig bare å ha en interessant samtale. Og det er ikke sånn at jeg har satt meg ned og skrevet ned masse spørsmål i forkant, ikke sant? For det er mye mer spennende å ha en samtale, og den beveger seg jo bare dit vi går, da. Men en ting som er litt sånn interessant, det er jo litt det der, du har jo veldig mye...

kunnskap på en måte, men det er jo ikke noe du har lest deg frem til. Så, men...

Men det var jo et eller annet du nevnte i sted, noe om kunnskap og visdom. Hva er forskjellen på det? Jeg vet ikke hva forskjellen er. Visdom handler vel kanskje mer om noe dyp besett man har erfart, mens kunnskap er kanskje noe man leser seg frem til. Jeg vet ikke hvordan jeg svarer det, men det jeg føler at det er min erfaring med det, som er viktig for meg å formidle, er at for nå er jeg med en veldig kunnskaps...

hungrig verden, ikke sant? Og vi huller kunnskap, ikke sant? Det vi leser i bøkene, akademia, forskning, alt dette her. Men så glemmer vi visdommen, ikke sant? For kunnskapen den endrer seg fra år til år, fra ti år til ti år.

Når det kommer nye innovasjoner så forstår vi mer og så får vi ny kunnskap og så videre. Visdom i mine øyne det er noe som er tidløst. Det er noe som tilhører den menneskelige erfaringen uavhengig av tid, altså uavhengig av hvilken periode det er snakk om, uavhengig av hvilket menneske det er snakk om. Men det er noe som alle mennesker kan forstå at gir mening. Det er visdom, det er det jeg er interessert i.

Så når jeg sier at det jeg snakker om har ikke jeg nødvendigvis lært i bøger, jo jeg har jo lært litt i bøger her og der, jeg har jo studert folkehøys og så videre, men det viktigste jeg deler på Instagram, det er noe jeg har lært bare av å observere mennesker. Snakke med mennesker, være dypt interessert i menneskene rundt meg og verden. Da lærer du mye mer, mener jeg, enn å sitte i bøkene. Men det har blitt snudd opp ned.

i dagens samfunn, for da hyller vi på en måte det vi leser om i bøkene men jeg tror at liksom det jeg leter etter, eller det jeg prøver å finne ut er jo hvordan vi kan leve best mulig, sammen og alene og som familie, ikke sant? og da mener jeg at visdom er viktigere enn kunnskap fordi kunnskapen endrer seg hele tiden og blir fornyet hele tiden, mens visdom er på en måte kanskje det sanneste du kan få tak i

For det er noe som alltid kan treffe deg. Uansett hvem du er, uansett kjønn, uansett alder, uansett sted og tid, så gir det mening. Det treffer deg. Det er det jeg er interessert i. Men det gjør jo oppgaven min vanskeligere. For det er på en måte mye lettere å lese en bok og så gjenta det du leser i boka,

Jeg var jo ikke en god elev på barneskolen, for eksempel. Du kunne ikke bare fortelle meg noe, og så tok jeg imot den kunnskapen, og så kunne jeg repetere det tilbake. Det er ikke sånn jeg lærer. Jeg lærer av å engasjere med verden. Se hva som skjer mellom mennesker. Det er jo litt sånn, skolesystemet er en interessant tematikk, synes jeg. Vi lærer jo ikke noe, nå overdriver jeg jo litt og generaliserer litt, men vi lærer jo ikke noe egentlig om livet. Om det dype i livet.

Vi lærer bare hvordan visse ting fungerer, og så videre. Det er mye faktakunnskap. Det er mye faktakunnskap. Og det er jo viktig til en viss grad, men det er jo totalt uinteressant i det store bildet. Ja, altså du må jo ha grunnleggende ferdigheter, kanskje. Matematikk, språk, kanskje et fremmedspråk, engelsk. Man må kunne skrive og lese. Man må kunne skrive og lese, absolutt. Grunnleggende ting, kjempenyttig.

Men det er mye reell, mener jeg, som er utrolig mye unødvendig tid og plass i barnets syke. Når vi heller kan ta dem med på opplevelser og situasjoner der de kan engasjere med livet, og lære å kjenne hverandre og verden

Og det gjør du jo når du går på skolen også, men det er jo på en måte sekundært. Det primære på skolen er jo pensum, tror jeg. Jo, jeg har inntrykk av det også. Og så kan man jo lære på ulike måter også, for det er jo noe med det å lære ting ved å bare pygge det og ramse det opp. Men det er jo noe annet å forstå det og kunne anvende den kunnskapen som du lærer da.

Og det er litt sånn, men også å kunne klare å løse problemer når de kommer. Åh, ja, det er interessant. Ja, for når du har gode problemløsningsferdigheter, fordi når du kommer ut i arbeidslivet, så er det ikke sånn at du trenger å kunne pugge ting på rams, men du må vite hvor du finner svar på det du lurer på, og hvordan du kan løse den oppgaven du får på jobb da. Ja.

Og mellommenneskelige oppgaver. Ikke bare relatert til yrkesliv, men også innad i familien, med vennene dine. Problemløsningsskills. Jeg tror du sa det. Jeg føler det er det som mangler. Det er liksom ikke fokuset vi lærer barn. Hvordan kan du løse problemerne i livet ditt mest mulig effektivt og nyttig? Ja. Den synsingen jeg gikk på skolen, eller jeg har jo studert, men det blir jo litt annerledes igjen. Fordi

Vi løste jo sikkert problemer også på skolen, men det var kanskje ikke der hovedfokuset lå. Det var jo mye det å lære seg historie. Men selvfølgelig, matematikk går jo også mye på problemløsning av oppgaver og sånt. Ja, men når jeg snakker problemløsning, så snakker jeg litt om for eksempel det problemet som vi snakket om nå i sted, med at vi distraherer oss eller rømmer fra smerte, fra ubehag.

å lære seg å forstå, en, forstå at det skjer, og to, hvordan kan jeg handle på en måte som gjør at jeg ikke gjør det, men heller vokser av det, i stedet for å rømme fra det og bli svekket i helsa og dårlig vane og så videre. Hvordan kan jeg unngå det? Det er jo problemløsning. Det er jo derfor jeg klarer det, og har gått fra å være dønn avhengig av rus og være strage veien mot en tidlig grav. For det at jeg ble en god problemløser når det kommer til adferds-

eller valg, hvordan du endrer på valgene dine, og hvordan du endrer adferden din. Ja, men det er litt sånn vanskelig...

Jeg lurer på om det er et eller annet fag som heter livsmestring? Ja, det tror jeg det er. Det er det på ungdomsskolen nå. Som kanskje handler litt om de tingene. Jeg vet ikke helt hva det innebærer. Men så er det vanskelig også. Hvordan skal man ha det som fag på skolen? Fordi det er jo litt sånn som lærerne burde ha fokus på. Kanskje generelt. Og kanskje også i ulike fag. Men man har jo prosjektarbeid og litt sånne ting. Så jeg håper jo at

skolesystemet er liksom i utvikling, og at det er veldig mange kreative, flinke lærere som helt sikkert gjør disse tingene, ikke sant? Men så er det ikke nødvendigvis sånn at det må gjøres for at læreren skal ha gjort jobben sin på et eller annet vis. Men jeg håper jo at det er mange lærere som er gode på å hjelpe elevene til

å få gode problemløsningsferdigheter, og at man har litt fokus på relasjoner, og hvordan håndtere konflikter på en god måte. For det har ganske mye å si, også ute i arbeidslivet, at det ikke er et dårlig arbeidsmiljø. Det er jo gjerne

Et skolemiljø som er dårlig, det kan jo bidra til at man også får dårlig arbeidsmiljø. Ja, jeg vet ikke. Man har et ansvar som voksen i hverdag. Relasjonsskills. Det er veldig viktig, tror jeg. Og det er liksom...

Med tanke på denne nedstengningen og sånn, så synes jeg at skolen... Snakker du om pandemien? Ja. Der tenker jeg at det ble gjort veldig mye skade, da. Ja, det var hårreiserne. Ja, for det tror jeg mange elever kanskje fortsatt strever med i dag, og mange som har hatt skolevegring. Fordi det er jo så viktig å være sammen med andre,

Det er ikke sånn nødvendigvis at når skolen var nestengt, at man ikke hadde de erfaringene med å være med andre på sin egen alder og sånn. Det tror jeg forhåpentligvis at de fleste barna hadde. Men likevel, da var jeg provosert. Jeg synes det som skjedde der er en perfekt refleksjon av problemerne i samfunnet. Når du ser på nedstengninger, hva stengte vi ned? Skole?

Treningssenter. Hva holdt vi oppe? Vinmonopolet og McDonalds. Det er litt sånn, altså vi har ikke prioriteringen på rett plass. Og det var jo på en måte ikke nødvendig hvis vi som forbruker som tok den avgjørelsen. Det var myndighetene. Og da forstår du jo hvem er det som har makt over myndighetene. Det er åpenbart i mine øyne.

Men sånne ting blir jo folk veldig sinte når de snakker om konspirasjonsteori og så videre. Det liker ikke folk. Men det er jo ikke en konspirasjonsteori å skjønne at... Det er jo ikke det, det er ikke det enda. Det er jo en konspirasjon. Det er åpenbart at noen tar valg som påvirker deres liv uten at vi er involvert i prosessen. Det er det som er definisjonen på en konspirasjon.

Du blir holdt utenfor prosessen som fører til et valg som blir gjort, som påvirker ditt liv i en negativ retning. Ja, for det er jo noe med de forholdsmessighetsvurderingene som skulle vært gjort, har i hvert fall ikke blitt skriftlig gjort i tilsvekkelig grad. For å kunne gjøre så inngripende tiltak som å stenge ned et samfunn på den måten de gjorde, og de vurderingene som ble tatt,

For at man skal ha lov til det, så skal man gjøre forholdsmessighetsvurderinger. Da skal man vurdere konsekvensen av å gjøre det på den ene eller på den andre måten. Og det ble jo ikke gjort. Nei, åpenbart.

Så vi har jo også blitt holdt utenfor i og med at vi har fått innsyn i ja, men hvorfor vurderte dere det? Nei, vi tenkte det var forholdsmessig. Ja, men hvorfor det? Har dere gjort en konsekvensanalyse? Nei, det ble ikke gjort. Noen har vært involvert i den valgprosessen som på en måte kommer utenfra myndighetene. Det er jeg sikker på. Det er åpenbart at det har vært industrielle krefter involvert. Markedskrefter.

En klok politiker tar ikke et sånt valg. At de stenger ned skolen og treningssenterene, det er helt håresende, og det de holder oppe i stedet for. Jeg er overbevist om at det har vært noen ting involvert som ikke har... Jeg tror ikke det kommer fra... Jeg kan bare ikke se for meg at noen klok menneske ville tatt den avgjørelsen.

Noen må ha påvirket det valget med økonomisk kraft. Det er jeg sikker på. Eller trusler. Ja, for det er det jeg tenker. Fordi først så har jeg egentlig tenkt at når noen ikke gir mening, når noen tar valg som ikke gir mening, så handler det enten om makt eller penger. Men jeg har glemt en dimensjon når jeg har vurdert disse tingene. Inkompetanse. Ja, det kan også være. Men jeg tenkte mer på frykt.

Ja, interessant. Går litt i poen på det. Nei, fordi la oss nå si at politikerne kunne vært veldig redde. Det kunne vært... Og var.

For viruset, eller for konsekvenser for de personlige. Du valgte å ikke stenge ned, så du er ansvar for at mange har dabba eller noe sånt. Men selvfølgelig kan det jo også være at noen har blitt blackmailed. Ja.

at noen har noe på noen, og at man blir trua til å gjøre ting på en viss måte. Når det kommer til pandemien, så har jeg ikke peiling. Nå tenker jeg bare generelt sett, når det blir tatt valg, som vi ikke har noen snøring på hvorfor det ble tatt, som man ikke skjønner, bare som ikke gir mening.

Jeg vet ikke om blackmail nødvendigvis er sånn personlig, at noen for eksempel har noe på ærna. Nei. Men jeg tror det er mer at det finnes eksterne instanser utenfor myndighetene som kan ta bort noe, økonomisk kraft for eksempel, fra det som skjer i myndighetene som gjør at de blir svekket i sin gjennomføringsevne. Mhm.

Jeg sier ikke at det skjedde under pandemien. Jeg sier bare at det er åpenbart at myndighetene jobber ikke nødvendigvis sammen med, men de må jo sameksistere med industrien. Og hvem har mest makt? Det ser ut som at myndighetene har mest makt. Men har de egentlig det?

Godt spørsmål. Når det kommer til kostholdsrådene, så er det jo litt sånn at de kostholdsrådene som blir gitt, står jo ikke helt i stil med kunnskapsgrunnlaget nødvendigvis. Så der kan man jo mistenke at matvareindustrien kan ha hatt en finger med i spillet. Så i noen sammenhenger kan man jo også lure på om legemiddelindustrien også har en finger med i spillet.

Og det er jo internasjonale store organer som verdens helseorganisasjon. Så er jo spørsmålet, er de organene helt uavhengige av markedskreftene, eller legemiddelindustri, eller matvarieindustri for eksempel? Det er jo logisk å tenke at noen har makt og innflytelse, og at penger er makt.

Og det er jo ikke konspiratorisk å bare anerkjenne at det er tilfelle, da. Nei.

Det er det jeg synes er så fascinerende i dagens samfunn, at du får med en gang du begynner å si ting som er ganske logisk, så er det litt sånn, jeg stoler du ikke på helsemyndighetene, stoler du ikke på myndighetene, er du konspirasjonsteoretiker? Det handler ikke bare om tillit her, det handler bare om å være litt realistisk og forstå at

valg kan bli påvirket av makt og penger og politisk spill og internasjonale avtaler. Det er mange ting som spiller inn i hva slags beslutninger som blir tatt. Det er jo ikke bare sånn. Det er jo ikke befolkningen som styrer alt hva politikerne våre beslutter. Nei, nei, nei. Folkets ved og vel er jo heller ikke hovedprioriteten.

Nei, det virker jo ikke sånn. Det er jo åpenbart. Hadde det vært det, så hadde vi jo hatt en befolkning som var mye friskere, og hadde mye større muligheter, og følte mye større frihet i eget liv. Sånn at det er jo greit nok at, jeg sier ikke at vi har det vondt i Norge, sånn hvis du sammenligner med andre land, det er ikke det jeg sier. Men hvis det ultimate målet til myndighetene og industrien og alle organene som jobber for

en større befolkning. Hvis målet deres var at vi skulle få det best mulig, hva enn det betyr, men skru på alle helse, levevilkår, økonomisk, pengene vi har, alt sammen, så hadde vi jo hatt det. Men det er såpass mye mangler i det totale bildet av folkehelsa, at det åpenbart for meg ikke er målet.

målet er nok mye mer knyttet til hvordan kan vi sørge for og jeg sier ikke at det er nødvendigvis negativt jeg tror kanskje det må være sånn men jeg tror det går an å tweake litt på reglene, men noen sier at hvordan kan vi sørge for at befolkningen kan noen trenger arbeidskraften til befolkningen for at noe skal drives og penger nokkes for at noe skal betales for

Og så på en måte går det tilbake til dere sier de, vi er for dere. Men vi betaler jo for myndighetene. Skjønner du hva jeg mener? De avhenger dere. Det er det ikke folk har forstått helt enda, tror jeg. Men til syvende og siste er det den største befolkningsgruppa som har mest makt. Men vi tror ikke at vi har mest makt, for vi har ikke mest individuell frihet.

Vi har ikke mest penger individuelt, men som fellesskap har vi enorm makt. Nå vet jeg ikke hvordan jeg havnet inn på det sporet, det var egentlig noe annet jeg skulle si, men så tok jeg en liten detour der. Vi snakket jo om markedskrefter, om staten og hvor mye innflytelse vi har, men det var før det kanskje at du hadde...

Hvordan må staten og industrien se på befolkningen for å bevare sin makt? De må se på oss som forbrukere og arbeidere. Vi må arbeide for samfunnet for å bidra til at alt går rundt, og så må vi gi penger til dem for at de skal bestå i sin makt.

Så det er noe som skurrer der. Dette kommer til meg nå. Jeg vet ikke hvor det kommer fra, eller om de har mening, men det er noe som skurrer i... Og det er helt greit hvis de hadde sagt det. Hei, dere må være arbeidere for dere, og dere må gi skattepengene til dere for det at dere betaler for dere. Vi er egentlig ikke for dere. Og så gir de dere jo tjenester tilbake. Hva er det jeg leste her om dagen, eller hørte et eller annet sted på en podcast, at nordmenn betaler...

mellom 60 og 70 prosent av alle pengene de tjener i skatt. Det synes jeg også høres helt absurd ut. Og det er også en ting som, det er så mye som skurrer når du begynner å stille spørsmål, hvorfor er det egentlig sånn? Mhm.

Ja, men man betaler ikke så mye skatt av lønna, men det blir vel kanskje via merverdiavgift. Den totale mengden, ja, av skatt. Av alle mulige avgifter som vi offer. Ja, ting du kjøper, ting du eier, ting du tjener, og så videre. Ja.

Jeg vet ikke om det var sant det jeg leste. Nei, men merverdiavgiften, det er mye midlertidig som bør bli værende, for merverdiavgiften skulle vi, det var vel etter krigen eller sånt, forene og bygge land med omtrent, ikke sant? Det var jo litt sånn, hvis jeg husker riktig da.

at det skulle i hvert fall bare være midlertidig for å få litt mer inn i statskassa for at man skulle få bygd opp litt strukturer og sånn. Men det ble værende, så det synes jeg også er litt skummelt når det kommer midlertidige lovendringer. Så er det en fare for at det blir permanent. Det er jo kanskje en god måte å få folk med seg på å endre noe. Ja, sakte men sikkert. Ja.

Ja, det er litt det da. Hvis det skjer for fort, så blir det opprør. Ikke sant? Men det overrasker meg egentlig at det ikke ble noe mer baluba under korona. Det overrasker meg litt. At folk var så villige. Og det var nok fordi at det viste på en måte tillitsnivået vi har til helsemyndighetene. Og det har nok blitt det har vi nok på en måte blitt programmert til å ha over tid. Over lang tid.

Det overrasker meg veldig at ikke flere sier noe. Det var jo noen offentlige figurer. Han Chartersvein, han har du hatt her. Vi snakket litt om det. Og en del andre folk også. Men som grupper, hvor mange var det ikke som gikk blindt med på alt sammen? 90 prosent av befolkningen, hvis ikke mer. Det overrasker meg.

Vi er jo ganske konformt folkeslag, og vi er ganske tillitsfulle. Og det er jo en bra ting, for det tjener jo. Men hvis vi gjør alle disse tingene ubevisst, så kommer det negative ting fra det. For det er jo i fellesskapets interesse at vi er konforme til en viss grad. Hvis alle går i samme retning, og så kommer vi til et stup,

og så bare fortsetter vi å gå. For det er ingen som kan lede dere, som kan bygge bro. Det var et dårlig bilde, men det er ingen som stopper opp og bare sier, hei, kanskje ikke dette er så lurt? Nei, men hadde det da gjort noen, det er veldig interessant. Bruk pandemien som et eksempel. Nå går vi som folkemengde mot et stup.

Og så kommer Chartersveien, og så sier han «Hei, folkens, her er det et stup!» Og så legger han en stokk over og sier «Her er det en bro!» Og så gjenger han over, og så er han trygg på andre siden. Da vil jo folkemengden kaste den broen vekk, og så kommer de til å gå ut stupet likevel. Fordi de stod ikke på en tilfeldig mann som var med på et TV-program back in the days, eller hva enn. Jeg kjenner ikke Chartersveien, men jeg likte å følge med på han under pandemien. Jeg fikk veldig mye respekt for han. Men det er ikke sant...

Vi hører jo ikke på enkeltindivider. Selv om de sier det smarteste. For da tenker man at du er bare en, så da kan ikke det være riktig. Det er noen som tenker litt sånn, det går ikke an at så mange tar feil. Nei, akkurat det. Men det går an. Ja, men man tenker litt det. På en eller annen måte så gir det kanskje mening å tenke at flertallet alltid har rett, men det er jo ikke sant. Det er ikke sant.

Men det gir kanskje meninger, og det kan være det beste at vi tenker det. Men i visse situasjoner så må vi gi slipp på det som er det vanlige eller som gir mest mening, og heller lytte på de som sier det klokeste.

Jeg tror det er litt i vår moderne tid at man har et fokus på konsensus. Fordi tidligere var ikke det et begrep man brukte når det kom til forskning, vitenskap og helse. Nei.

For det kom inn på et eller annet tidspunkt, jeg tror det var mye i forbindelse med klimaforskningen, så begynte de å snakke om, ja, men det er jo konsensus, for de flertallet forskere er enige at det er sånn. Ja.

Men innenfor vitenskap gir jo faktisk ikke det mening. Nei, ikke i det hele tatt. Fordi det skal bare et tilfelle til for å avkrefte all forskning som er gjort frem til nå, hvis du på en måte kan motbevise at det er sånn. Og så har jo det også begynt å bli brukt, som for eksempel når det kommer til helsebeslutninger. At når du får en helt ny vaksine, som det ikke har vært veldig mye forskning på,

så kan man likevel bruke det som et argument at det er konsensus blant alle leger eller forskere eller whatever om at denne vaksinen er trygg og effektiv omtrent. Det var noen begreper ute og gikk. Og samtlige av de legerne får mesteparten av inntekten sine fra de som har produsert vaksiner.

Sannsynligvis. Nå vet jeg hvordan det fungerer. Men jeg regner jo med at det er en sammenheng der også. Det kan godt være at det kommer an på hvem som har ansatt deg og hvor du får landet deg fra. Du er sjeldent uavhengig, for å si det sånn. Noen har makt over deg. Det er veldig få helt uavhengige forskere, for de må jo få midler til å forske fra et sted. Ja. Og i det sekundet de tar imot de midlene, så begynner jo ting å bli mørke. Og det går an å ha god forskning likevel, men det blir vanskelig liksom å

å få en helt uavhengig et uavhengig fakta på en måte, eller hva skal jeg kalle det jeg kan ikke kalle det for sannhet, for det gir jo ikke mening men ja jeg snakket jo litt med Jan Rå om det han har jo professor i alt mulig rart i mikrobiologi og tarmhelse altså ja, jeg husker ikke alt hva det var men han har jo forsket veldig mye da og

Han sier også det at det er jo ikke forskning med en gang du tenker at du skal få et visst resultat. En forsker skal jo bare være nysgjerrig og bare finne ut av ting. Ja, man kan jo teste ut ulike behandlinger, og man kan teste ut ulike medisiner og sånne ting, men det er jo ikke nødvendigvis sånn at du i forkant skal ha en tanke om hvordan utfallet skal bli.

På et eller annet nivå. Da blir det på en måte liksom ikke helt... Da har du ødelagt hele poenget. Ja. Da søker du jo ikke svar, egentlig. Da søker du et utfall. Ja, han snakket noe om det, i hvert fall. Jeg synes det var interessant, men så er det det å huske alle detaljer rundt det, og så er jeg litt så skummelt å skrive ned i hva han sa. Ja, ja, ja. Jeg tror jeg skjønner sånn cirka hvordan

Hva du prøver å si, som gjør at jeg skjønner hva han prøver å si. Men at det handler veldig mye om at mangel på nysgjerrighet, og at det som er den opprinnelige forskeren, er jo nysgjerrig. Ja, og helt åpent over hva man skal finne. Ja.

Det kan gå den ene veien, det kan gå den andre veien, og vi kan finne ut noe helt nytt. Det er jo masse eksempler på folk som ikke har publisert forskning som på en måte avkrefter de sin hypotese. Ikke sant? For det ser ikke bra ut. Nei, det er det som er litt synd, at det er nok en del forskning som ligger i skuffene, fordi det ikke var interessant nok, eller fordi man ikke kom frem til det man hadde ønsket å komme frem til. Eller man fikk motsatt svar. Helt sikkert. Det minner meg litt om...

Marit Kolby, er det hun heter? Hun er jo en, og så er det hver enn mange som har konsensus. Og så står hun på utsida og sier at det spiller ingen rolle om det er konsensus. Dere tar feil. Det synes jeg er beundringsverdig. Den kampen hun kjemper. Ja, for hun mener jo at det er nok evidens for å kunne si at man bør redusere ultraprosessivitet. Jeg tror det er noen flere punkter hun har. Jeg har ikke satt meg helt inn i hva det er, men

Men ja, det er veldig interessant. Det er mye som skorrer. Det er liksom det jeg finner ut av mer og mer, jo mer jeg på en måte retter blikket utover. For det startet med at jeg begynte å rette blikket innover. Med meditasjonen, og jeg gikk dypt til verks med meditasjonen, og lærte meg litt mer om hvordan det fungerer som menneske, og i lyset av det, hvordan andre mennesker fungerer. Men når jeg på en måte fikk

et enormt overskudd av energi ut av den prosessen, så begynte jeg å vende blikket utover og se hva er det egentlig som skjer her. Og begynne å se på sammenhenger og sånn, og da forstod jeg fort at her er det mye som skurrer. Og så er det sånn, så vet ikke jeg helt hvordan jeg skal forklare den skurringen. For det er litt sånn, det er en intuitiv følelse av at det gir ikke helt mening. For det som, det vi tror skjer, er ikke nødvendigvis det som faktisk skjer, og så videre. Men det er sånn,

Jeg har ingen svar. Jeg vet ikke sannheten. Ikke heller. Men jeg synes det er veldig viktig å prate om, og jeg synes det er også veldig viktig at det er noen som sier at det er noen som skorrer her, folkens. Så vet jeg nødvendigvis hva som skorrer. Jeg kan bare prøve å peke på det. Prøve å åpne opp dialogen og snakke med folk om det. Og være nysgjerrig og lytte. For jeg går aldri inn i en diskusjon med folk og liksom vil tvinge dem til å tro på det jeg tror på. Fordi jeg vet ikke helt hva jeg tror på i gang. Jeg bare leter og leker og...

søke etter ting, ikke sant, i verden.

Så det er jo derfor ingen kan ta meg på noe heller på Instagram. For folk prøver å ta meg på noe hele tiden. Klikke på meg på DM'en og skrive masse stygge kommentarer. Og det er veldig bra, for det gjør jo at tingene mine går ut i algoritmene for mange flere følgere. Jeg har sikkert fått 15 000 følgere bare på grunn av folk som har vært sinte på meg i kommentarfeltet som har gjort at algoritmen tenker «Dette er interessant content, dette må vi skyte ut». Men det treffer meg jo ikke. Fordi jeg er ikke ute etter at...

Jeg skal ha rett. Nei, du skal ikke overbevise noen om noe. Du bare forteller for eksempel at det kostholdet du har har hjulpet deg. Ja, nettopp. Og så sier jeg det litt bastant. Jeg gjør det litt interessant og litt mer fagrikt enn det trenger å være. Fordi det er sånn det sosiale mediespillet fungerer.

Så jeg på en måte forholder meg bare til reglene. Og så spiller jeg det spillet. Og så da må du forvente at noen går til angrep. Men hvordan er det du spiser da? Jeg spiser vel 80% rene råvarer. Og da går det i hovedsakelig kjøtt, egg, frukt, meierismør. Veldig glad i den. De fire er egentlig det som jeg er mest glad i. Rødt kjøtt,

egg med rismør og frukt eller bær. Og så spør jeg på med litt forskjellige ting. Løk, og da kommer jeg ikke på alt i farten. Men det er jo masse i den verdenen der. Når jeg går på butikken og skal handle mat til en lenger produksjon, så er det fire plasser jeg blir å gå. Kjøttdisken, meieriavdelinger, frukt- og grønnsaksavdelinger. Ja, det var vel egentlig bare det jeg tror. Det er det ikke en avdeling til som er interessant, tror jeg. Du finner litt i frysavdelinger og sånn, men

Men alle de andre hullene er jo bare rel. Men jeg går der også av og til. Jeg er ikke en svart-hvit på det. Jeg mener at alle disse tingene, vi kan nyte av noe annet. Men det er jo med å forstå hva kroppen din faktisk vil ha, og forskjellen på cravings og sult, forskjellen på næring og rus. Veldig mange bruker, meg inkludert, mat som et rusmiddel.

Uten tvil. Sukker, spesielt mel, det er jo to veldig avhengighetsskapende midler, eller hva skal jeg kalle det for. Så jeg har vært til stede nok i sin egen kropp til å forstå disse tingene her. Og da etter hvert så forstår jeg at kroppen min vil jo faktisk ha kjøtt. Han vil jo faktisk ha egg, han vil ha fukt og grønnsaker. Og han vil egentlig ikke ha sjokolade, selv om jeg tror det av og til. Ikke sant? Ja, så det...

Det er jo litt drøyt at det å si det er så provocerende for folk. Det er måten jeg sier det på av og til. Jeg lager noen små snutter på Instagram på fem til syv sekunder, og så videoer av meg som gjør noe, spiser, eller tar noen push-ups, og så skriver jeg noen setninger som trigger folk. Og så er det sånn...

Det er jo sant, men det er jo kanskje en overdrivelse. Og så er det folk som reagerer, som vi snakket om i stedet, som reagerer i stedet for å respondere.

Og så er det dette som du snakket om, som var veldig interessant. Jeg husker ikke helt hvordan du sa det, men at de følelsene du faktisk har i øyeblikket, de reagerer på andre følelser enn det de egentlig føler, og så spyr de ut sin egen indre uro eller sinne eller frustrasjon på meg. Og jeg tenker bare, fantastisk, vær så god. Kom her og spyr ut ditt sinne eller hva enn det måtte være, så er det helt greit. Jeg interagerer aldri

Med de folkene som er sint i kommentarfeltet mitt. Nå har jeg sluttet å se. Jeg ser ikke på det lenger. Du er jo på sosiale medier. Vi må være forsiktige. Du har jo 6-7000 følgere. Du kommer til å vokse av masse etter hvert. Jeg er sikker på. Vi kommer til å være masse haters. Hvis vi skal faktisk bruke den plattformen for noe godt. Så kan vi ikke involvere oss i de tingene der. Tror jeg.

Nei, man blir veldig sliten av å prøve å svare folk som stiller deg spørsmål, hvor du på en måte forstår på måten spørsmålet er stilt, at jeg er egentlig ikke interessert i mitt svar. Ja, ja, ja, 100%. Men samtidig så er det noen ganger jeg føler jeg må svare litt, fordi andre kan jo også da se mitt svar da, som kanskje er litt mer interessert å høre hva de faktisk vil svare på et sånt type spørsmål. Du bruker det strategisk.

Vi kan ikke svare på alt. Nei, nei, nei. Og så er det jo noen ting som bare ikke kan stå litt sånn uimotsagt noen ganger, synes jeg. Men selvfølgelig, det...

Jeg følger den at det er jo ikke vits å svare folk som helt åpenbart egentlig ikke er interessert i å høre svaret ditt. De har bare et behov for å få ut noe. De selv har et behov for å få ut det. Det kan jo være mange ulike ting. Det kan jo være at ...

de bare rett og slett er direkte uenige med meg, og det er helt greit. Jeg er ikke redd for uenighet. Det som jeg synes er ubehagelig er jo når

folk tillegger meg holdninger og meninger og intensjoner som jeg langt ifra har det er irriterende det kan godt være uenig vi kan godt være uenige om sak eller akkurat en problemstilling det er jo ikke noe farlig det tåler man jo fint men jeg opplever mer og mer at folk kanskje har litt sånn problemer med å takle at man er uenig det er sånn at nei, du tar feil

Ikke sant? Og så er det sånn, du er kunnskapsløs fordi du ikke forstår dette. Og så er det sånn, nei, jeg tror jeg forstår det, jeg er bare ikke enig. Men det der behovet folk har for å ha rett, det tror jeg kommer fra en sånn dyp usikkerhet. Og en frykt egentlig for... En frykt for å ikke...

hva som kommer. En frykt for å liksom være i en usikker situasjon. For dypest sett tror jeg så vet vi ingenting. For det er så mye som foregår utenfor vår bevissthet og utenfor vår på en måte umiddelbare nærhet som gjør at vi har ikke... Det er helt umulig å forstå alt. Vi kan ikke vede alt. Det er alltid kunnskapshål. Det kommer alltid til å være. Og jo mer vi forstår, jo større blir kunnskapshålet. Så det er paradoksalt også. Så

Så det der at folk er så opptatt av å ha rett, det kommer fra et eller annet sår, tror jeg, eller et eller annet i ego som ikke er helt som det skal være. Men samfunnet er jo veldig sånn nå. Det er litt den der tidsånden at folk skal ha rett. Det er debatter på TV og alt skal diskuteres og en skal alltid vinne poenget sitt frem. Men det er veldig kontraproduktiv måte å kommunisere på.

Ja, for det er forskjell på debatt og dialog. 100%. Så det å snakke med folk, og være litt nysgjerrig, og være uenig i ting, men likevel bare høre den andre ut, og så kan man forklare seg. Men ofte så er jo fokuset, som du sier, det handler om å vinne. Det handler om å ha rett. Og da er det jo ikke lenger en konstruktiv dialog. Nei.

Da blir det jo bare sånn at du skal overbevise den andre om at du vet best. Eller at du sitter på sannheten, og den andre vet ikke noe, fordi hva er du enig i? Og så identifiserer folk seg også veldig mye med meningene sine. Ja, veldig. Det blir identiteten de som gjør.

Og når du da går til angrep på det de sier, så føler jo de at du går til angrep på de. For når du sitter og diskuterer face to face med noen som virkelig skal få frem sitt poeng, og de skal bevise at du tar feil og jeg har rett, så merker du at de er der ikke helt. De er litt gone. De er liksom, de er på en måte, de har gått inn i et eller annet mentalt spill inni seg selv, som ikke handler om deg heller.

Du blir bare den som har trygget det i deg til å komme ut, på en måte. Veldig interessant, synes jeg i hvert fall, at du kan på en måte se når folk ikke er der. Ja, ja, når det handler mer om å vinne enn å være i relasjon med deg, på et vis. Ja.

På en god samtale, en god relasjon, da er det jo alltid nysgjerrighet og åpenhet involvert. Ellers blir det alltid store begrensninger i hvor langt den relasjonen kan gå. Og det er jo typisk for de som skal ha rett. Vi har jo ingen åpenhet, for de vet jo allerede. Og jeg har jo de tendensene i meg selvfølgelig, men du så jo ganske dypt inn i mitt verdisystem før du kommer til et sted der jeg sier «Nå er det nok».

du tar feil, jeg har rett. Jeg tror kanskje aldri jeg hadde uttatt ordene, jeg har rett. Men jeg hadde definitivt uttatt ordene, du tar feil. Men det betyr ikke noe enn å si, jeg har svaret, men jeg vet at du tar feil. Skjønner du hva jeg mener? Det er jo noe med at du erfarer jo hva som kjennes riktig.

for deg når det kommer til kostholdet ditt og de erfaringene du har gjort det, ikke sant? Og da kan man jo være veldig tydelig på at du tar feil hvis du merker at dette kostholdet fungerer for meg, så det betyr ikke at det er usunt, for eksempel. Ja, men... For det er jo noen som mener det, at det å spise veldig mye kjøtt er usunt, da. Ja, men jeg tror faktisk at det har blitt litt åpnere i det siste, faktisk.

fra start alltid må jeg være veldig lukka og så åpner jeg meg mer og mer opp for det det er veldig kjedelig å være veldig sånn hard på standpunktene sine for da begrenser du livet ditt hvis jeg bestemmer meg for at du må bare spise sånn og sånn og sånn så blir det veldig begrenset og hvis jeg liksom identifiserer meg med han som kun mener at vi skal spise animalsk

så har jeg etter hvert forstått mer og mer at folk er veldig ulike i fordøyelseskonstitusjonen sin, som gjør at det er ulike råvarer som fungerer bedre for andre, men jeg tror definitivt ikke, på dette tidspunktet tror jeg er visdom, og det er relativt universelt å kunne si at kjøtt er ikke farlig,

Det har en positiv effekt for de aller fleste. Bare basert på den biotilgjengelige næringen det inneholder, og hvordan kroppen responderer med de næringsstoffene. Nå har jeg ikke satt meg dypt inn i biokemi eller hva enn man må studere for å forstå disse mekanikkene, men jeg har jo hørt på smarte folk, og har jo erfart det på egen kropp, at jeg tror at hele denne her reisen vi er på som fellesskap, knyttet til klima og sånn,

og at kua er problemet, og bla bla bla. Dypere sett, sånn som jeg ser på det, så er det egentlig veldig misantropisk. På samme måte som jeg ser på kvinnekampen som veldig misantropisk. Der ligger en menneskeforrakt i bånd der, og jeg vet ikke om noen forstår at han er der, men jeg erfarer at han er der. At det er noe sånn der, noe selvforrakt. For det er så motstridig det som er naturlig og godt, at det må liksom være noe

noe negativt knyttet til det. For hvis kjøtt, hvis rødt kjøtt, alltid, i hvert fall veldig lenge, har vært en av hovedkildene, primære kildene til god næring for mennesker, og nå, så og så mange, jeg vet ikke, 100-200 000 år senere, så er det plutselig farlig

Og så har vi kommet så langt som vi har gjort som art og som fellesskap. Vi har spist mye kjøtt. I noen perioder har vi spist bare kjøtt, i andre perioder har vi spist mindre kjøtt. Når du kom på markedet begynte det å bli dyrt med kjøtt, så da spiste vi mindre kjøtt av økonomiske grunner. Men det var alltid det vi valgte hvis vi kunne. For alle hadde et minne om den forhistoriske dieten.

Så det er så naturlig for dere, og det er så rett for kroppen dere å spise det. At når vi nå kommer og sier at vi må slutte å spise det, noen går jo så langt, til og med som er høyt oppe i systemet, i WHO eller hva enn det måtte være, mener at vi må slutte å spise det. Det mener jeg er menneskefientlig. På samme måte som at det er menneskefientlig om ikke direkte pressa

Så i hvert fall indirekte presser mor bort fra barna sine så tidlig som vi gjør. Det mener jeg er en kvinne fintlig og to mennesker fintlig. For det tar ikke hensyn til naturlige ting. Så det var et sånt kontra, eller et nytt, et ekstra poeng i forhold til det vi snakket om i sted. Med kjønnsroller og kommunikasjoner. Vi har vært innom så mange temaer. Vi beveger oss rundt i ring her. Men jeg synes jo det er veldig interessant det du sier da, ikke sant? Om at

At man nesten blir pushet tilbake på jobb, og at det egentlig i utgangspunktet var en sånn tanke om at det er kvinnefrigjørende.

På et eller annet vis at det er bra for kvinnen, men så har vi kommet dit til at nei, men da er det for hva med de kvinner som faktisk ønsker å være hjemme med barna sine. Så er det nesten litt sånn, å nei, men da går det jo vekk fra egentlig fremskritt vi har gjort for kvinnene. Veldig interessant samtale det der. Ja, at det nesten blir noe sånn

Ja, for hva er det som er det for kvinner å ha et valg om de ønsker å være hjemme eller ute i jobb når de har små barn? Det er jo det som er egentlig jeg tenker jeg da likestilling på en slik vis. Ja, ja, ja. 100%. Men ja, likestilling

Det er en sånn tanke om at menn og kvinner skal like muligheter og like rettigheter. Det mener jeg også er feil. Hvordan da? Hvordan kan du ha like muligheter hvis ikke du har like muligheter? Du har ikke muligheten til å gjøre de tingene jeg har muligheten til å gjøre. Og jeg har ikke muligheten til å gjøre de tingene du har muligheten til å gjøre. Du er annerledes enn meg. Så når vi i utgangspunktet er annerledes, så kan vi ikke ha like muligheter.

Det som er mulig for meg er annerledes enn det som er mulig for deg. Hvordan da? Nei, jeg kan springe fortere enn deg. Det er mulig for meg å springe fortere enn deg. Det kan aldri bli mulig for deg å springe ifra meg. Nei. Du har sikkert en større evne til å lytte enn meg, med tanke på yrket ditt, og kanskje med tanke på din femininitet, som ikke er mulig for meg. Det spiller ikke noen rolle hvor mye vi prøver å legge til rette for like muligheter.

Nei, men hva legger du da i mulighet? For det er jo litt sånn at jeg skal... Det går spesielt. Fordi det å ha like muligheter betyr at jeg skal kunne...

hvis jeg ønsker det, så skal jeg kunne søke på den samme stillingen som deg. Ja, ja, ja. Ikke sant? Det mener jeg helt innenfor. Ikke sant? Og jeg skal også få lov til å spille fotball. Ja, vær så god. Ikke sant? Ja, ja, ja. Hvis jeg vil det. Ja. Og da vil jeg ha den muligheten, men ja, jeg vil jo være helt sjansløs hvis jeg skulle ha spilt fotball mot deg. Ja, men det har jo egentlig ikke noe med muligheter å gjøre. Jeg skjønner. Ja, ja, ja. 100%. For det kommer jo an på definisjonen på ting her. Fordi

Fordi hele tanken med likestilling er jo at du skal ikke basert på kjønnene ditt,

bli fratatt en rettighet på et eller annet vis, da. Ja. Men... Det gir jo 100% mening. Ja, men selvfølgelig, vi er jo ulike, og har ulike forutsetninger, så du vil jo kanskje være flinkere på ting enn jeg er, og så kan det være at jeg er flinkere på andre ting enn det du er. Ja. Ja.

Og det er jo kanskje det som blir problemet da med for eksempel kjønnskvotering. Ja, vel, ja, ja, ja. For det handler jo kanskje litt om at hvis jeg skal bli kvotert inn på et yrke hvor jeg egentlig generelt gjør det dårligere. Ja. Fordi jeg, kanskje fordi jeg er kvinne da. Og så skal du ha samme lønn nå som han som gjør det bedre. Ikke sant? Det er jo litt interessant. For det snakker de jo, jeg har ikke satt meg så veldig inn i dette. Nei. Så bear with me. Men vi klager jo på at kvinner har lavere lønn i visse ting.

Men, ta for eksempel en kvinne og en mann i et yrke som kun går på fysisk kapasitet, og litt kløkt. Ta for eksempel snikkeryrket. Jeg er sikker på at en mann kan sette opp et hus raskere enn en kvinne, generelt sett. Ikke som en regel som må gjelde alltid, men generelt sett. Likevel så skal hun få lik lønn som han. Det gir ikke mening. Man må lønne basert på det man får til.

Ikke basert på, skjønner du hva jeg mener? Det var et litt banalt eksempel, men det er på en måte en viktig tilskudd til debatten. Absolutt. Og så er jo spørsmålet, for å vite om det er diskriminerende, så må vi vite hvorfor kvinner tjener dårligere enn menn i gjennomsnitt. Men menn jobber jo mer. Menn har jo en tendens til å jobbe mer også.

Ja, og da er det jo ikke et tegn på at det ikke er likestilling. Det er det fordi menn velger å jobbe mer. Og da har man jo utgangspunkt til like muligheter. Fordi jeg kan også velge å jobbe mer. Ja, ja.

og da vil jeg også kanskje tjene mer, hvis det er derfor da. Og det er jo spørsmålet, hva som faktisk dypest sett er årsaken. Men jeg har jo for eksempel vært i lønnsforhandlinger, og visst at en kollega av meg, som ikke er psykolog, men som hadde en master i psykologi, som da har ett år kortere studium, og da tjente...

Jeg tror det var en vesentlig høyere sum enn det jeg fikk. Men vi hadde jo ikke helt lik kompetanse, for han hadde mye mer på organisasjonspsykologi, og jeg jobbet mer med behandling. Så det tenkte jeg var greit for så vidt. Han har lavere utdanning, men han er mann, og han tjente bedre enn meg. Men så hadde jeg en kollega samme arbeidsplass,

som da var en psykolog som da hadde en seksårig grunnutdanning da, som er psykologutdanningen. Og i tillegg da var hun nesten ferdig med en spesialisering på femårig videreutdanning i arbeid og organisasjonspsykologi. Hun tjente mindre enn han som hadde en master, bare en femårig, som bare var på organisasjonspsykologi, ikke sant? Det er interessant. Og det er jo litt sånn, ok, så hun hadde jo

mer kompetanse. Åpenbart. Men det var en formell kompetanse, da. Så kan jo henne ha flinkere jobben sin enn det hun var. Hvor mye de to bringer inn til bedriften. Det må jo være en viktig faktor. Men så tenker man det da objektivt sett, så kan man jo se på det som diskriminerende. Men hvis han gjorde en veldig mye bedre jobb enn henne, han...

Kanskje basert på at folk hadde mer tillit til han ute i bedriftene, at han kunne få mer inn. Det vet vi jo ikke. Men så kan jeg også forstå at en del kvinner blir provosert av sånne ting. Er det fordi han er mann? Og hvorfor? Det er veldig interessant. Da tror jeg vi kommer litt tilbake til at kanskje det er fordi han er mann.

Men så hva? Kanskje fordi han er mann at han har en naturlig begavethet på visse ting som gjør at han blir mer driftig til å ha den lønnen han har. Fordi en, kanskje han har bedre connectivity skills ute i arbeidslivet, han har større drive, større vilje til å få gjennomslag, han får kanskje større resultat. Dette vet vi jo ikke. Men det kan jo være at han får høyere lønn fordi han er mann.

og kanskje han burde, fordi han er mann. Men ikke fordi han er mann sånn, bare fordi han er mann, men fordi han er mann. Fordi med å være mann så kommer det et visst sett med skills som han har utviklet, som gjør at han har høyere kompetanse. Og det betyr ikke at det ikke finnes kvinner som kan gjøre det like bra, nødvendigvis. Men det er kvinner som kanskje har...

utvikler også de skillsetter som han har da. Absolutt. For jeg mener at utdanningen din burde ikke være det første man ser på når man skal lønne deg.

Man må se på kompetansen, den fulle pakken. Hvor god er du til å preike, hvor god er du til å lytte, og hvor god er du til å jobbe? Ja, absolutt. Men jeg tror også det er et element av forventninger og fordommer på et eller annet nivå. På samme arbeidsplass husker jeg en situasjon hvor vi hadde noen gruppeoppgaver, hvor også

Vi skulle reflektere rundt et spørsmål, og så sa jeg «Kom igjen med noen refleksjoner». Og så fikk jeg ikke noen voldsom respons på det. Så var det en mann rett etter meg som kom med akkurat de samme refleksjonene. Og da var det liksom «Ja, ja, det gir mening». Da var jeg helt passet.

Men da var jeg jo nyutdannet psykolog, sånn at jeg så ung ut. Og så ble jeg veldig usikker, for da var jeg veldig sånn, var det fordi jeg ikke klarte å uttrykke det riktig? Sa jeg det på feil måte, som gjør at jeg ikke forstod hva jeg mente? Eller var det det at jeg faktisk ikke hørte etter? Fordi de ikke trodde jeg hadde noe å komme med? Fordi jeg syntes det var veldig rart at han rett etterpå kom med nesten det samme. Og så...

Og så hørte han ikke at jeg nettopp hadde sagt det. Så jeg har hatt noen sånne erfaringer, og så er det jo veldig lett for meg å tenke at ja, det var kanskje fordi jeg var kvinne og så ung ut, og at de ikke hadde noen forventninger til at jeg hadde noe å komme med, eller hva det nå enn var, men det var hvertfall den følelsen jeg satt med, men det er jo veldig sånn, jeg kan jo ikke vite hva de tenkte. Men hva om det var sant? Ja. Hva om, en, de vet ikke nødvendigvis at det var det som skjedde, men det var det som skjedde, på grunn av...

mekanikker inni den menneskelige syken og mellom menn og kvinne som ikke man har styring på så forstod ikke du de hva du sa en for at du var ung og du var kvinne, og de var menn sikkert litt mer senior enn deg så hva om det var fordi du var ung og kvinne

Ja, ja, da må man jo hele tiden. Og så er det sånn, so what, hva gjør vi nå? Ja, ja, ja, og det er jo det som er problemet, ikke sant? Fordi da har jo jeg bare litt mer å bevise, og er bevisst og skjønner at jeg kanskje har det i noen sammenhenger, ikke sant? Fordi jeg ikke har like mye rynker, fordi jeg, man kanskje ikke har en forventning om at jeg har så veldig mye å komme med, ikke sant? Men det er jo noe med det, og så det som er vanskelig da, er hva skal man gjøre i strukturen for å endre på det? Det er jo ikke noe man kan gjøre egentlig med det. Nei.

Nei, jeg tror ikke... Annen på den kanskje bare annerledes enn at sånn er det bare noen ganger? Ja, for hvis man begynner å kødde med strukturen, så tror jeg man begynner å kødde med alt for mye. For da kødder man nå med naturen. For strukturen er på en måte veldig mye et resultat av naturen, føler jeg. Men jeg tenker jo at deg i den situasjonen du var i der da, når du opplevde det, så er jo det et signal til deg om at her er det hardt å være. Her må jeg jobbe for å komme meg fram. Og det er jo det som er den maskuline verdenen.

I den settingen der var det veldig maskulin. Det var flere menn der enn kvinner sannsynligvis. Eller jeg vet ikke, men det var i hvert fall de mennene som hadde styringer i det rommet. Siden det var de du såk til for å bli hørt. Så jeg føler jo i hvert fall fra det maskuline perspektivet i manneverden, så er det veldig hardt og kompetitivt. Og du må ha høy kompetanse og bevise deg. Og når du da kommer inn som kvinne, jeg kan forstå at det er dritvanskelig. Men det er jo bare sånn er det her. Og jeg er sikker på

Hvis du som kvinne har høy kompetanse, det tar kanskje lengre tid for deg å bevise deg, men når du har klart å bevise deg, og vise gang på gang hvor høy kompetanse du har og hvor god du er, så tror jeg at enhver mann ville tenkt...

gratulerer, you made it så jeg tror ikke det er sånn at menn har lyst til å undertrykke kvinner, kanskje noen selvfølgelig, men som maskuliniteten da, som helhet har ikke lyst til å undertrykke kvinner men det er bare sånn det er i den maskuline delen av verden det er kamp, hele tiden og du må bevise deg selv hele tiden, for det er jo sånn gå tilbake til det maskuline og det feminine det føler jeg er litt sånn forskjellen på det maskuline og det feminine

Maskuliniteten må hele tiden bevise seg selv og bevare sin verdi gjennom å gjøre mer og gjøre bedre, mens den kvinnelige femininergien handler mye mer om å konservere sin energi, sin skjønnhet, sin uskyldighet, sin på en måte intimitet og så videre. Nei, intimitet var feil ord, men uansett. Relasjonelle kompetanse, kanskje? At...

menn må bevise seg selv mye mer enn det kvinner må. På generell basis. Inne i en familie, for eksempel. Men i arbeidslivet, som er veldig maskulint strukturert, i hvert fall visse deler av det, spesielt det private. Ja, jeg jobber i kommunen, så det er mange kvinner. Det private er mer maskulint, som du kanskje var i før. Der er det maskulint. Og det er sånn den maskuline verden er. Ikke sant? Ja, jeg skjønner veldig godt hva du mener. Og jeg tror jo ikke at det var så veldig mye...

Sånn at det var jo ingen som ønsket meg noe vondt, eller ikke ga meg muligheter til å si yttre, mitt og sånt. Overhodet ikke. Sånn at det var ikke på det nivået

men jeg sa opp ganske fort da. Du trivdes ikke? Nei, jeg trivdes ikke, men det var mange grunner til altså. Og det er blant annet lønnen da. Jeg fikk 100 000 mer når jeg bare sa opp fast stilling for et sånt tre måneders vikariat. Og så har jeg jo hatt det bra siden. Så det var jo ikke bare på grunn av det, det var sammensatt. Men samtidig så var jo det også sikkert tegn på

Andre ting også. Det var kanskje ikke så lett å være ny, ung og uerfaren der. Det er alltid vanskelig, tror jeg. Så man fikk kanskje ikke den muligheten til å utvikle seg på den måten jeg ønsket. Men hvis jeg skulle begynt der nå, så tror jeg ikke det hadde vært noe problem. Nei, garantert ikke. Nå har jeg masse erfaring, og har en helt annen bagasje med meg, og kanskje er tryggere inn i den type arbeidsoppgaver. Og det har man jo sett...

Det er jo mange kvinner som har jobbet i veldig mannsdominerende yrker. Snikkere, rørlegere, de yrkene der. Som på en måte har hatt det veldig vanskelig i begynnelsen. Men når de liksom får litt stiffer på lipp og bestemmer seg for at jeg skal få det til her. Når de kommer inn med gutter på en måte, inn i gjengen der, så føler de seg virkelig ivaretatt. Og at de er på en god plass, og de blir...

For det er menn, jeg føler liksom at menn er egentlig snille med kvinner, alltid. Menn vil kvinne vel, og kvinne vil menn vel. Det er liksom det fundamentelle da, i samfunnet. Og så har dette her, jeg føler på en måte mye at dette her likestillings og alt dette her liksom handler om noe annet enn at vi er stygge med hverandre, eller at vi ikke ønsker hverandre vel. Det finnes selvfølgelig noen enkeltindivider som mener at kvinne er

ikke fortjener ting eller er mindre verdifull og så videre. Men sånn grunnleggende sett så vil vi jo hverandre vel, tror jeg. Jeg tror jeg også, og det som kan være litt synd hvis man har for mye fokus da på typ sånne kjønnsforskjeller da som jeg beskrev i sted,

så kan man jo ende opp med å gå i offerrollen. Så i stedet for å på en måte bare man up, og bare si at jeg skal bevise at jeg tar feil, jeg er faktisk kompetent, jeg vet hva jeg driver med, jeg har noe å komme med. I stedet for det å

resignere og synes synd på seg selv for bare sånn at dette her er et kvinnediskriminerende arbeidsmiljø som jeg ikke vil være del av, så vil man jo i hvert fall ikke komme noen vei. Så det er jo litt det å bare forstå litt at sånn fungerer det her på et eller annet nivå. Aksepterer virkeligheten, på en måte. For det er jo visse ting som skjer i virkeligheten som du ikke kommer foruten. Sånn som at i et maskulint miljø så er det veldig kompetitivt og du må hevde deg selv hele tiden. Det er bare virkeligheten.

Og så kan man velge om man vil forholde seg til det, eller om man vil bytte slagmark i livet. Det er akkurat som at for eksempel i kvinnedominerende yrke, eller hvis jeg skal på en måte gjøre oppgaver som partneren min, Johanne, gjør bedre enn meg, som er mer intimt connectet med det å være kvinne og mor,

Så må jo jeg på en måte forholde meg til de spillereglene. Da må jeg være mer feminin i min fremtoning. Jeg må være mer mild i stemmen, og mer lyttende, og mer kjærlig, og så videre. Det er veldig naturlig for meg å gå ut, for jeg er en veldig sånn, hva skal jeg si, jeg har nok veldig våkne, feminine

evner eller egenskaper i meg selv. Men poenget mitt er at det er liksom på noen arenaer i livet så er det på en måte feminine evner som er mest nyttig for å få de resultatene du vil ha. Og på noen arenaer så er det motsatt. Og da må vi på en måte forstå at vi må spille de forskjellige reglene og forholde oss til virkeligheten.

Jeg synes det er så mye sånn pjatt og unødvendig rel som vi forholder oss til. Hvis alle bare fokuserer på å fikse seg selv til en viss grad, kjenne seg selv, bli klar over sitt eget indre, hvem jeg er og hva jeg vil, så tror jeg alt dette her, det verste greien fra klima og alle så store debatter vi har i samfunnet i dag, kommer fra en sånn dyp offermentalitet.

Og så at noen andre skal fikse det. At stakkars meg, fordi jeg er kvinne, så er det sånn og sånn. Og jeg sier ikke at kvinnes kamp er vanskelig. Det anerkjenner jeg. Nå har jeg vært med når damen min har gått gjennom to graviditeter, født to barn, og jeg ser hvordan de unger klenge til henne, for ikke et sekund puster hun. Det er fra morgen til kveld, hvis ikke jeg hjelper henne og tar dem bort fra henne, så hun får puste litt. Kvinnen og mors kamp...

om å klare det det er meningen at du skal klare som mor helt enorm, ikke sant og man ser det også sånn noe som jeg føler blir litt tilsidesatt når vi hele tiden fokuserer på kvinnekampen som har liksom vært den hovedgreia siste 10-15 årene eller hva enn er mannens kamp som jeg er mest interessert i som mann hvor ekstremt hardt det er å være mann

Det må jeg bare innrømme. Og det forstod jeg ikke før jeg ble far og bestemte meg for at nå må jeg faktisk bli en mann. Før det var jeg bare en gutt, og jeg er enda ganske guttete. Men jeg jobber hele tiden med å utvikle og endre identiteten min til å bli mer en mann i det bildet som jeg vil være. Men det er tungt å være mann nå. Det er tungt å være kvinne, og vanskelig å være kvinne på mange måter. Og det er tungt å være mann, og vanskelig å være mann på mange måter. Men hvordan er det vanskelig å være mann?

i dagens samfunn? Det er ekstremt mye forventninger til en mann. Og jeg, menn får kjærlighet uten at vi nødvendigvis vil at det skal være sånn. Men det kommer tilbake til, vi må forholde oss til virkeligheten. Menn får kjærlighet, respekt og oppmerksomhet basert på hva de kan tilby. Det trenger ikke kvinner gjøre. Kvinner får det bare i lyset av at de er kvinner. De har en iboende verdi i den forstand at de har

De har kilden til liv. De bærer på kilden til liv. Så det er noe som ligger wired i hjernen deres, tror jeg. At derfor tar vi vare på kvinnen på en annen måte. De trenger ikke prove seg selv like mye. Vi kommer også tilbake til at mannen har høyere fysisk kapasitet og mentalkapasitet. Vi lærte strides litt om det, men det er noen forskninger som tyder på det. Som gjør at det også stiller selvfølgelig mer krav til at vi skal gjøre mer. For det vi i utgangspunktet skal kunne klare mer.

Men det setter jo et konstant press på dere. Jeg får jo ikke respekt og kjærlighet av folk rundt meg hvis jeg bare sitter på latset og ikke gjør noe, hvis jeg ikke bidrar til familien, hvis jeg ikke bidrar til samfunnet, og hvis jeg ikke stepper opp. Man up, som du sa i sted. Så der tror jeg menn kjemper veldig hele tiden om å føle at de må gjøre noe.

Og så er det sånn, ja, så burde du som mann og som kvinne lære deg at du må ikke gjøre noe hele tiden. Du må lære deg å slappe av. Men som mann så må du faktisk gjøre noe hele tiden. Du kan ikke slutte å gjøre ting. Du må produsere noe, yta tjenester, gi kjærlighet og ting til andre mennesker. Og det er sånn, det er helt greit. Det er sånn det er. Men prøv da, ikke sant, å være mann og slutte å gjøre de tingene der. Det er ingen som bryr seg lenger. Det blir totalt irrelevant.

Og alle vil ha oppmerksomhet, alle vil ha kjærlighet, men menn kan ikke få det i virkeligheten uten å gjøre en innsats for det. Og det er tungt helt til du aksepterer at sånn er det bare. Og når du aksepterer at sånn er det bare, som jeg nesten helt har akseptert, av og til så glemmer jeg det, men nesten helt har jeg akseptert, men da blir livet en lek, for da forstår du hva det er meningen at du skal gjøre som mann. Da blir det gøy å være mann.

Got a meaning? Ja, absolutt. Ja, ja, for jeg vet jo ikke hvordan det er å være mann. Og jeg vet jo heller ikke hvordan det er å være kvinne. Nei, det er det. Så jeg vet jo ikke hva slags forventninger man har til mannen, for jeg vet jo hva slags forventninger man har til en kvinne. Men hvilke forventninger har du til en mann da? På generell basis?

Nei, jeg forventer jo litt det du beskriver da. At han skal stille opp, at han skal hjelpe til. Løse problemer. Ja, og trøste meg når jeg trenger det. Ha en jeg kan lene meg på. Ja, det er jo det. Hvor like du ikke med en mann da, hvis vi skal være brutalt ærlige. Hvordan vil du ikke at en mann skal være?

Det er vel egentlig det samme tingene jeg ikke liker ved kvinner, tror jeg. Det er jo det å ikke ta ansvar for ting. Den er veldig på kryss og tvers av kjønn. Ja, det er jo ofte når

når folk liksom skyller på alle andre for ting, og ikke liksom reflekterer litt over hvordan de selv er, eller fremstår, eller sånne ting. Det er liksom både kvinner og menn. Ja,

Men selvfølgelig også, ja, det går litt på det samme. Ja, for det du sier nå, det er sånn, da er du et dårlig menneske. Jeg liker deg ikke som menneske. Eller i hvert fall, jeg unngår deg i hvert fall. Jeg vil ikke ha deg i kretsen min, hvis du er sånn. Men hva er det som får deg til å si, du er en dårlig mann? Eller jeg liker deg ikke som mann, fordi du har de tingene der. Nei, altså, jeg liker jo ikke når de er aggressive. Mens de er aggressive, da blir jeg redd. Ja.

Men det blir jo for så vidt også om kvinner kan være veldig aggressive. Det er mye skrumme med en aggressiv mann, åpenbart, og det er det gode grunner til. En sint dame er jo ikke like redd, selvfølgelig.

Fordi de rett og slett fysisk ikke kan ta meg på samme måte som en mann. Men jeg er jo en liten kvinne også, så det skal ikke være så mye som andre kvinner kan også være truende sånn sett. Fordi de fleste er nok litt sterkere enn meg. Kan jeg spørre deg om et spørsmål om aggresjon, som du sikkert vet mer om enn meg, siden du er psykologspesialist. Min erfaring er at aggresjon er en bra ting.

Som mann. Du trenger aggresjon for å få ting gjort. Du kan kanalisere aggresjon til å bli mer driftig og til å bli mer kompetent og til å tilegne deg ressurser raskere. Men selvfølgelig så kan den aggresjonen bli misbrukt når den ikke får det rette utløpet.

Samtidig at aggressjon er på en måte uungåelig. Er du enig med det? Ja, jeg tror kanskje at dette blir en begrepsavklaring vi må gjøre. Fordi sinne er noe annet enn aggressjon. Så aggressjon ser jeg på som noe sekundært eller instrumentelt. For sinne er jo å stå opp for deg og dine. Et sunt sinne da.

Aggresjon ser på oss som et usundt sinne, hvis det er mening. Ja, det er mening. Så et sundt sinne, det er det å stå opp for seg selv og de man er glad i. Ikke sant?

Ikke sant? Si fra når noen tråkker over dine grenser. Si fra når noen gjør deg eller dine urett. Og stå opp for dine behov. Og ofte så er det knyttet opp til et ønske om respekt fra andre mennesker. At du kan ikke behandle meg sånn. Dette er urettferdig. Dette er ikke riktig. Sånn kan ikke du oppføre deg. At det handler om det. Men også selvrespekt. Sånn kan ikke jeg oppføre meg. Jeg har vært mye sint på meg selv. Selv på en måte.

selvdestruktivt synne. Så det går på den veien også. Absolutt. Og da kan man jo kanskje se på det som en form for aggresjon da, ikke sant? Når du er sint på deg selv. Men, ja, selvforakt, eller noe litt sånn. Men,

Men det er jo bare begreper, sånn at vi vet hva vi snakker om. Og aggresjon, det ser jeg på, det er jo voldelige tendenser som ikke er på et sånt nivå at det handler om å beskytte deg og dine. Hvis du blir angrepet fysisk, så selvfølgelig så... Hvis ikke du kan yte av aggresjon, så sliter både du og familien din. Så du må ha kapasitet til aggresjon. Men du må forstå hvordan du skal bruke det, tenker jeg. Ja.

Jeg skjønner hva du mener. For det er jo liksom det fysisk vold og også emosjonelt verbal vold ser jeg på som en form for aggresjon. Der føler jeg kvinner kan være bedre enn menn nesten.

Absolutt, vi kan være kjempeaggressive. Jeg føler at kvinner er mer verbalt og emosjonelt aggressive enn menn, og menn er mer fysisk aggressive. Ja, vi er ofte også relasjonelt aggressive ved at vi på en måte bruker spillet på andres avvittighet, for eksempel. Det kommer litt an på hvordan man gjør det. Nå er det riktig å bidra til at andre...

nå, dette synes jeg er urettferdig og feil, men da blir det på en måte ikke en aggresjon, da blir det et selvhevende sinne som er noe annet igjen. Men det er jo ofte sånn at når du ser på mobbing blant barn, så er guttene

De er litt mer voldelige. Fysisk. Mens jenter, de er med en sånn relasjonell aggresjon som handler om å utestenge, baksnakke, bare invitere noen, og så blir ikke den siste invitert. Det sårer nesten med. Ja, det er helt forferdelig. Et slag i trynet går bra, for det går fort over. Ja, for å holde deg til. Men det kan jo også være veldig ydmykende. For all del. Men det er liksom sånn,

begge deler er en naturlig del av det å være menneske. Så det er jeg jo veldig opptatt av, liksom det som er naturlig, det som er det menneskelige, er veldig fint. Vi må bare lære oss å bruke det på en formålskjennelig måte, og på en måte som gjør at vi får det bedre sammen, og for oss selv. Ja. Ja.

Da har vi snakket sammen en stund. Hvor lenge har vi snakket? To timer. To timer? Ja. Vi har flyttet. Ja. Det var gøy. Ja.

Nei, men jeg synes det er veldig interessant de tingene her, og jeg tror ikke vi liksom, det er jo som du sier, vi kunne fortsatt til evigheter, og vi kommer jo aldri fram til to streker under noen svar her, for det blir jo bare drådling rundt disse problemene. Men hvis vi skal runde av det vi snakket om nå, altså vi har jo snakket om aggresjon, og vi har snakket om femininitet og maskulinitet og kvinnekamp, og også litt sånn det utfordringene

for den menn-story jeg så en sånn det var en slags reklame eller en reel eller et eller annet jeg vet ikke hvor jeg så det men jeg fikk kjempevondt inni meg og det tror jeg handlet om når menn forteller om sine vanskelige følelser og problemer måten det blir møtt av kompiser og andre ja

at det ofte kan være en sånn mentalitet om, i stedet for å få omsorg og trøst, da, så er det en del menn som får sånn, ja, men det går seg til. Du kan bare ta det sammen litt. At det er litt mer sånn, at menn kanskje opplever det i større grad, da, enn kvinner gjør. Fordi når jeg sier at jeg har det vondt eller vanskelig, så pleier jeg som regel å få omsorg. Ja, jeg tror ikke menn får like mye omsorg som kvinner. Men det er jo litt sånn,

Skal vi egentlig ha mer... Skal ikke kvinner få mer omsorg enn menn? Altså, hva...

Jeg har hatt det vondt og vanskelig i livet mitt. Men her kommer jeg ut av det. Det går over. Og det er det man kanskje bør ha litt fokus på. For det er jo flere menn som tar livet sitt, for eksempel. Jeg tror det viktigste du kan gjøre for en mann, ikke å trøste når han har det vanskelig. Alle har det vanskelig. Menn trenger å deale med sitt og lære seg å bli gode problemløstere. De har gått av det på sikt. Å trene seg på den kompetansen.

Ja, men hvis en kompis kommer til deg og har det vanskelig, hvordan møter du det da? Du kommer an på hva du legger i omsorg. Fordi jeg tenker ikke at omsorg bare handler om å gi en klem og puse på. Det er jo mye omsorg å si at shit, det høres størst ut og vanskelig. Jeg gir en problemløsning. Problemene dine kan løses. Du føler kanskje ikke det nå, kompis, men de kan løses. Men det må jo være en omsorg i det. Det er sånn menn viser omsorg. Vi hjelper hverandre å løse problemer.

Kvinner gir omsorg på en helt annen måte. Hvis jeg skal ha omsorg av partneren min, så stryker man kanskje litt hår og gir meg en klem og sier, det viktigste du kan gjøre for en mann, tror jeg, er å si at du er verdifull. Du gir meg mye. Jeg respekterer deg. Så det er det menn vil høre, spesielt av kvinner, men også av andre menn. At du er verdifull. Det kommer tilbake til at menn føler hele tiden at de må prøve seg selv.

Hver eneste dag er en struggle for å vise hvem jeg er til verden. Det er bare sånn vi er. Men, for noen er det mer naturlig enn andre, men det ligger på en måte i den maskuline verden. Men tilbake til kompisen min da, som jeg skal hjelpe av.

Jeg tror at det er den beste måten menn kan vise omsorg til hverandre på. Men du ser for eksempel, hvis jeg prøver å gi den typen omsorg til dama mi, Johanne, når hun kommer til meg og forteller om problemer sine, og hvis noe er vanskelig, og jeg skal løse det sånn, sånn, sånn, sånn, jeg skal gjøre det og det og det, vær så god, ta de pengene og kjøp den tingen, bla bla bla bla.

så er det ikke det hun vil høre. For det er ikke sånn hun vil, det er ikke problemløsning, for hun vil ha omsorg i, liksom, lytte til meg, se meg, holde meg, den typen ting. Men det gir ikke mening for en mann. Det gir kanskje mening for en gutt, for gutt, altså, skjønner du hva jeg mener? Som får den typen omsorg av sin mor. Men menn, jeg vil heller at noen skal hjelpe meg å løse problemene mine, enn å liksom, i hvert fall en annen mann. Hvis det er godt en annen mann for å få hjelp,

så forventer jeg at han skal hjelpe meg å løse problemet. Ikke å på en måte anerkjenne smerten min. Men dette er min erfaring. Det kan være jeg tar feil, ikke sant? Jeg vet ikke noe om hva som står i psykologien, holdt jeg på å si. Men jeg prøver å hjelpe en kompis med å fikse problemene sine, og jeg forventer at han hjelper meg å fikse mine problemer.

hvis det kommer til han. Og så hvis jeg vil ha en annen type omsorg som også er nødvendig av og til i visse faser av livet, så går jeg til en kvinne. Ikke til en mann. Man må liksom vede hvor man skal gå, og at mann og kvinne tenker annerledes. Man kan ikke gå til en kvinne for å få en mann for å få det man forventer, eller for å få det som er naturlig for en mann å gi, og omvendt.

Nå roter jeg meg bort. Jeg tror, ja, jeg vet ikke, det ga mening for meg. Det var vel litt det at du går ikke til en kvinne hvis du egentlig ønsker råd. Ja, det var litt av det.

Åh, ja. Jeg gjør det personlig. Jo, jeg gjør det noen ganger, faktisk. Jeg har en kvinne som jeg pleier å rådgive meg med, men da er de tingene ikke knyttet til, på en måte, ja, det er vanskelig. Nei, det er fordi hun har en kompetanse på hva som er kvalitet. Eller det er knyttet til noe veldig emosjonelt, og på en måte,

noe veldig emosjonelt da. Men det er jo kanskje alt, ikke sant? Så jeg vet ikke. Nå bare legger jeg frem sånn som jeg gjør det. Det er det beste. Jeg synes jo det er kjempeinteressant. Men det er mange kvinner med gode råd, for all del. Men jeg går først og fremst til menn for å få det i mitt liv. Og det er på en måte helt greit. For det funker for meg. Men det betyr ikke at jeg ikke har fått gode råd av kvinner, for det har jeg absolutt. Spesielt når det kommer til det følelsesmessige. Ja.

takk jeg synes det er veldig interessant å snakke med deg og høre dine perspektiver på ting det er bare det det er bare perspektivene mine og så har jeg på følelsen av at det er noe verdifullt der som kan hjelpe andre mennesker og som kan bidra til noe positivt i verden for det er på en måte det grunnleggende jeg har lyst til å gi noe det har vi jo alle

Ja, det er det jeg også ønsker med denne podcasten. Å gi noe. Og folk velger jo selv hva de ønsker å høre på. Om de ønsker å høre på den praten her, eller om det er andre ting de heller vil høre på. Så hvis det ikke passer for dem, så får de bare la være da. Jeg lurer på for mange som sitter igjen, eventuelt som har startet på episoden, som sitter igjen til dette øyeblikket. Ja, det lurer jeg på da.

Hei til dere som hører på NR. Ja, for mange som har falt av på veien. Ja, men det er faktisk mer og mer populært å høre ferdig lange podcaster, har jeg hørt. Både Joe Rogan og, som er en internasjonalt eksempel, men Wolfgang V. har snakket om det, at når han ser på analyticsene, så er det mange som hører ferdige episoder som varer 3-4 timer.

Så det er jo, det er liksom en større og større del av befolkningen som har lyst på lang, altså, hva kaller man det for? Long form content. Altså ting som varer lenge. Som er lei av liksom TikToks og Reels og sånn. Så det er kult.

Absolutt, og jeg også liker det. Jeg liker lange podkaster. Jeg synes det er kjedelig hvis det varer for kort. Du kommer jo så vidt inn i tematikken før du må bevege deg ut igjen. Akkurat, akkurat. Det blir mer autentisk. Du får tid til å lære deg å kjenne på noe som har en ekte verdi. Så det er kult. Tusen takk da for at du ville komme hit. Det er veldig hyggelig å komme her og snakke med deg.