Så vidt innpå, dette her er jo da, for dere som hører på og ser på, hei på dere, dagen etter 17. mai. Du ser forbausende fin ut, så det er med at det var en rolig dag, familiedag. Ja, det var en ganske rolig dag. Alkoholfritt, kun litt kaker og pølse i dumpen, ikke noe veldig annet sett. Og en i barnehagen i dag som mente at vi spiste...
15 millioner pølser på 17. mai. Det hørtes jævla mye ut. Det er i snitt tre pølser per nordmarne. Ja, nettopp. Ikke det er spebarn og 90-årige yngre. Ja, det høres litt... Sikkert mye som går i søpp. Men det blir jo veldig interessant i dag, det fokuset på kosthold som både er der ute nå med Ronny-serien som du har laget egen episode om, og jævlig mange som snakker om det. Det er en sånn ny...
ny interesse igjen. Det går i bølger som alt mulig annet, men det er folk er jævlig opptatt av det, bortsett fra rundt juletider og 17. mai. Det er ikke folk så opptatt av det. Og avslutninger i barnehager på skoler. Det er akkurat som på en kost. Folk som har et normalt kosthold, prøver å passe på ting i hverdagen. Det er fri flyt, og det liker jeg litt dårlig, at det er en kaketradisjon i Norge, hvor vi skal markere noe, så er det alltid...
som nødvendigvis ikke er så gode heller. Det er sånn ferdekaker. Det er sånn pulvergreier. Jeg har en mørk fortid som ingeniør, og da jobbet jeg...
i et firma, det var vel 90 ansatte. Og da var det liksom kake hver gang det var bursdag, eller det var noe spesielt sånn milestone å feire. Og altså med så mange ansatte så var det jo alltid en bursdag liksom, det var alltid noe kake. Så det ble faktisk litt slitsomt, det er en sånn obligatorisk kakespising. Og spiste du ikke det sånn, hva er det du slags syndfyr liksom.
Det er negativt at du er synd? Ja, du blir stående ute for fellesskapet hvis du ikke er spesielt i en liten bedrift, og så blir du mer synlig. Jeg kødder ikke. Det var sånn bollebonans en stund der, hvor det var kanelboller på et spesielt, i en spesiell konstellasjon, den gruppen jeg var inne i en lengre periode på jobben. Jeg tror det var faen meg kanelboller
Jeg har fått bakst hele tiden, så da feiket jeg at jeg fastet. Så fant jeg ut at jeg bare begynner å faste nå. Så sier jeg at jeg har fastet en stund, så jeg slipper å spise all den baksten. Jeg orker ikke å begynne dagen med å spise kanelboller. Så trener de med glutenintoleranse, så da kan de jo skryte på deg en sånn, men så kommer de med glutenfri alternativer, det er jo ikke langt. Jeg tror det er sånn en juking, og jeg har dritmøtt mye før, med fasting den.
Den løgnen er ikke så vanskelig å holde på, men plutselig begynner du å snakke om intoleranser og ting du ikke tåler, så plutselig blir du tatt på det i kantina. Det er litt tricky. For ti år siden var ikke faste så veldig kjent heller, så hvis du var den som...
skippet frokost eller bevisst lot været spise, så var det litt snårt. - Da burde du få skynde deg å si at du er religiøs, for da slapper folk litt av med en gang. Hvis du ikke var det, da var du klikker gjerne. - Hvordan går det an å la været spise? Det virker jo helt ...
Men det var det for meg, og jeg husker jo det sånn der å kutte frokosten. Det var ikke oppi tankene mine engang. Altså det var ikke... Og jeg hadde nok et sånn ganske normalt, sånn arrogant forhold til fasting, at det her var noe religiøst idioti da, som bare har overlevd. Og...
Ja, så er det jo religion og alle ting som har vært veldig lenge med lindieffekten, så er det jo veldig interessant at fastingen er fortsatt en sentral del av mange kulturer og religioner og sånne ting, og det er godt opp for meg at det er kanskje en grunn til at det har overlevd, men at selv om inngangen på fasten og motivasjonen og filosofien bak fasten er veldig forskjellig, fra for eksempel den som kjører tidsbegrens av faste til den som kjører ramadana, for eksempel. Ja, og det er jo...
Jeg tror vi mennesker har sunnet av, eller har gått av, hva kaller jeg for en sånn vippehuske-effekt, hvis du har veldig mye overflod og veldig mye sånn kontinuerlig tilgang på etterhånda. Så det å ta bort tilgang på den perioden kan fungere positivt. På sånn måte som det har på for deg selv ekstrem kulde, ekstrem varme,
Og faktisk også hvis du er en person som har gått veldig lenge på lav karbo, diet, kalorierestriksjon, faste, så kan det faktisk være gunstig å heller gå i motsatt retning og ha mer regelmessig mordtid og nok mat en periode. Ja, det er faktisk når jeg bryter fastene, så pleier jeg da å gi litt fan i den
Da eter jeg bare litt etter behov, litt belønning på det hele, og sier at du kommer tilbake i den vanlige rytmen. Det er egentlig som du har vært inne på i flere av dine veldig gode podcastepisoder med Egentid, som det heter, og som du også snakker mye om, en veldig god podcast med Smesrø, som jeg skal lenke til her. Det gjelder egentlig gjerne mange ting i livet, alt fra trening,
velvære, underholdning, mat, at det må være noe lyst betont i bunn, eller sånn her, så kommer det greit til å strande. - Jeg tror vi tenker på alt av endringsprosjekter som nå vi skal bruke veldig mye viljestyrke og disiplin for å oppnå. De som oppnår suksess er de som har mest viljestyrke.
Men også, det er en aktuell debatt akkurat nå rundt overvekt og overvektsproblematikk, som ble nevnt i denne Et fett liv-dokumentar-serien, at de som er overvektige har overraskende mye disiplin og villestyrke.
Så det er ikke det som er sånn make or break, eller en suksessfaktor, nødvendigvis. Hvem som har mest disiplin. Jeg tror det handler om å grave litt dypere da. Finne ut hva som er viktig for deg, hvorfor man gjør de tingene man gjør. Ha litt sånn bevissthet rundt det. Og se liksom balanse blitt et veldig sånn
Det uttrykket er litt ambivalent. Balanse? Ja, balanse, fordi alle er så ute etter balanse. Du skal ha at det skal være likt, eller at du skal ha, hvis du faster så må du spise det som passer med fasten, og hvis du jobber mye så må du ha nok fritid eller hvile, sånn at det går opp i opp da.
Men jeg tenker mer på dette som en sånn vippehuske. Hvis du har nok bevissthet til å se at nå er det veldig mye på ene siden av den vippehuska, så kan det kanskje være at det vil komme til et punkt der det vil være nødvendig å gjøre det motsatte. Sånn at det her vipper tilbake. Stress, godt eksempel på det. Vi har jo
Vi har jo en stresshåndteringsmekanisme som er utviklet for å gjøre at menneskearten skal kunne reprodusere seg og overleve. Og du som menneske skal kunne overleve under en ganske farlig verden, tradisjonelt sett. Og da er stresshåndteringssystemet veldig akutt. Så det er sånn fight or flight, or freeze, alt dette sånn. Og da driver det seg av adrenalin og stresshormoner og
gjør at du kan få tilgang på ganske mange ekstreme ressurser til en menneskekropp å være. Vi er jo ganske svøre og ubetydelige blant andre dyrearter. Ja.
Men i dag går vi rundt i en evig tilstand av hva vi nesten kaller balanse. Det som passer bra, det som passer mye. Og du er sånn passestresset. Og da viser det å være ugunstig for oss. Hvis du går rundt og er passestresset veldig lenge, da kan det begynne å bryte ned kroppen din på en negativ måte. Så hvis du heller går inn med en stor dose stress,
Og så etterfølger du det med nok restitusjon og hvile, da får du en adaptasjon, da får du en tilpasning. Hvis alt er på en måte konstant påslått, så får du ikke den tilpasningen, adaptasjonen som du trenger. Så det gjelder jo alt. Så det beste med å finne optimale arbeidslivet, så er det å holde en konsert for en måned,
en million mennesker. Ultimat stress, og så 30 dager pause. Kanskje et halvt år. Det er maks stress. To timer, og så bare slappe helt av. Og så holde unna narkotika til neste konsert. Da kan det også være en fordel å holde unna usmidlet fra...
Prøve å håndtere den påkjenningen på en litt sundere måte, kanskje, kan være en fordel. - Snakker du mye om rusmidler også i podcastene dine og generelt, eller er det noe som du ikke har så inkorporert i arbeidet ditt? - Nei, det er ikke noe jeg har snakket så veldig mye om, men jeg er jo veldig opptatt av at folk skal få verktøy til å håndtere
hvordan de har det med seg selv. Og en modell jeg synes fungerer veldig fint, er den Maslovs behovspyramide. Da har du rent fysiske behovene i bunnen, at du må ha kosthold og trening, fysisk aktivitet, fysisk fostering. Og så må du ha et bra nettverk, du må ha dine ære og kjære, du må ha kollegaer, du må ha en følelse av å høre til noe. Og så har du selv realisering på toppen.
Og når vi mennesker har vondt på innsida, så har vi litt ulike strategier for å håndtere det. Når vi føler på det som du kan kalle stress, du kan kalle det ubehag, du kan kalle det urolighet, du kan kalle det smerte, avhengig av hvor intens det er, så er det jo sånn at de fleste av oss vil, fordi det aktiverer stresshåndteringssystemet vårt, en veldig mild behandling,
av og til i sterk grad, så vil vi forsøke å finne måter å håndtere det på. Og vi snur oss på en måte bort fra det. Jeg vil ikke kjenne på den følelsen. Og da er det mange måter du kan gjøre det på. Og det er jo alt fra å jobbe veldig mye, trene veldig mye, spise veldig mye, spise veldig lite. Eller du kan tytte rusmidler. Og det er jo alt fra alkohol til de som er veldig stimulerende eller de som er veldig dampende.
De som er stimulante, snakker amfetamin og kokain og kaffe, hvor stimulerende det er. Det er jo, hva skal man si, det kommer litt an på personlighetstypet, jeg tror. Hva de trenger, hvor stresset de er, hvilket ubehag de har, hvilke mønster de har inne i. Noen tyrer til de beroligende, opiater, valium, marihuana, sovetabletter.
Så det er litt sånn ulikt for alle. Men de som kontakter med er jo som regel ganske helsebevisst. Det er ikke rusmissbrukere. Men de har kanskje på mange måter overført det til mer
akseptable rusmidler og stimulanter. Du har de som drikker 7-10 kopper kaffe per dag. - Å faen. - Ja, du har de som tar, ja, du er en av de. - Jeg går ut og preacher bare sånn, nei kaffe, det kutter jeg litt ned på for tiden her nå, men det er litt sånn, ja, det var den kanna, Tom, ja. Folk lager noen flere kanner nå, så går damer og lager en kanne, så faen altså.
Nå har jeg tatt med kaffe til deg her da så har jeg sagt, nei faen, den kaffen skal jeg få ha i fri Ja, jeg skal fra holdmøte Ja, du må bare ha tyveholder på den røde termosten der Ja, men det er jo interessant, vi må komme tilbake til den coaching-jobben din og bakgrunnen for det og hvem du jobber med der, det er jo super interessant Men til det her med Ronny Brede Åse som en case da, du har jo sett serien også, han er jo en
en veldig unnlig case til å være en som lider av alvorlig fedme, til å være en av de blieste, en av de med lavest jobbfravær, som lever et, han sier han har det ekstremt bra, og så lurer han på hvor lenge varer det, og er det mulig å opprettholde? Hva synes du om serien, og hva tenker du om han som en sånn case rundt alt det der?
- Jeg likte serien veldig godt. Jeg synes det er fint at noen tar til ordet for de som er overvektige, de som har det her som en, de kaller det jo en sykdom da. - Hva er ditt tenk på det da? - Jeg er litt i tvil om vi skal kalle det en sykdom. Jeg tenker det her er i høyeste grad en genetisk faktor, altså det er genene som koder for at du kan legge lettere på det, du har kanskje dårligere aptittstørringskontroll.
Så er det miljøet, oppvekst og hva har du lært av både spisemønster og håndter følelser og følelsesliv. Fred Laio merket at han snakket veldig mye om det her med kos, at det må være lov å kose seg. Så sa legen at det er forskjellige måter å kose seg på. Da trenger kvinnebarn 30 alkoholenheter osv.
Så selv om at det er vanskeligere for enkelte å
Å leve i dagens samfunn, der vi har rik tilgang på veldig smakfull mat, som på mange måter er designet for å overstyre appetittreguleringskretsene våre. Vi trenger ikke bevege oss like mye. Vi må ikke gå lange avstander for å komme oss fra A til B, eller for å finne mat og få tak i mat, som våre forfødre måtte. Så alt er egentlig tilrettelagt for...
Det er en sånn animasjonsserie som slår meg. Der vi fikk se en sånn fremtid, en science-fiction-versjon av vår fremtid. Der alle er veldig overvektige og sitter i en sånn svave... Målig? Ja. Så det er litt sånn... Ja, kanskje vi er enige der, men jeg tror det vil alltid også være en motreaksjon. Du ser at folk blir nærmest...
overdrevent interessert av trening og kosthold. Fordi de kjenner på en uro rundt at, for det er tross alt noe som er programmert i genene våre. Det å bevege oss, og det å få tak i mat. Det er nødvendig for vår overlevelse. Så gir det utslag hos enkelte at de blir totalt inaktive, og
At av smakfull mat fyret de belønningskretsene deres ekstremt mye i forhold til andre. Så da kan det stemme at de har mye mer villestyrke, fordi de prøver. Mange av de gjør i hvert fall da. Men sånn som for Ronny da, så måtte han liksom skremmes ordentlig. Det måtte være snakk om alvorlig.
før han skulle ta det seriøst. Ellers kan jeg banne på at den serien hadde ikke eksistert, hvis ikke han hadde fått den beskjeden. Og da er det jo også et panel med folk der ute som har sett og funnet ut at den BMI-en, den kan vi si er alvorlig fedt med. Og akkurat når han hadde gått ned 13 kilo, så var det ikke alvorlig lenger. Og det er sånn... Det er gæren man kan skille det sånn. Ja, det er liksom et kilo fra eller til, alvorlig eller helt ok da. Ja.
Men min opplevelse er at for de fleste måler var viktig nok, og for akkurat han så var det kanskje ikke viktig nok, med mindre at du får litt den her kniven på strupen følelsen at ok, her kan jeg da påvirke helsa mi, og jeg skal bli en pappa. Og da vil jeg gjerne leve lenge og ha god helse. Men det er fullt mulig for en person i dag, i det moderne samfunnet, både fordi
- Genene er blitt tunet sånn som de er blitt gjennom mange generasjoner. Det er jo til tross for, for du kan si det sånn, det negative med veldig mye helsevesen og at vi lever så gode liv som vi gjør, det er det at det flere av genmaterialet som vil videreføres, der det normalt sett hadde blitt skjert bort da, kuttet bort. Ren darwinisme da, for å si det på den måten.
Men samtidig så har vi også, fordi jeg vil si matkvaliteten er høyere, fordi vi har rikere tilgang på næring, vi har på mange måter mer bedagelige liv enn vi hadde bare for to generasjoner siden, der alle var veldig fysisk aktive og kanskje ble nedslitt av det, fordi det var så mye av det.
Så vil det nok være mulighet med nærmere samfunn å også leve lenge og ha god halse på tross, vil jeg si da, av årvekt. Er det ikke rart å tenke på at sett opp mot bare hare livet vi i Norge gjør i Skandinavien levde det på 1800-tallet eller begynnelsen av 1900-tallet
Og de barneflokken man hadde på den tiden der, kontra nå, hvor folk vegrer seg. Det er jo ekstremt mange unge som har problematisk tanker om det å få barn, gruer seg til å få barn. Mange har bestemt seg, de er 21 år gamle, nei, jeg skal ikke ha barn. Og noen opp i 30-årene sier, nei, jeg er jo fortsatt usikker på det med barn, venter veldig lenge, og det...
fødselstallene er på vei ned, og det er vel sånn, jeg vet ikke hvor jeg har lest eller hørt det, men det skal fryktelig mye til for å snu sånne trender hvor du får fødselstallet opp igjen. Det er nesten som du må gi noen insentiver der som er helt fantastiske for at folk nesten bare skal...
kaste seg rundt og lage den tredje ungen. Alle får en Tesla. Det tror jeg faktisk hadde funket jævlig bra, med tanke på hvor mange Tesla-apparater man har i sosiale lagene. Det er det beste forslaget jeg har hørt til nå. Belønne de som får barna. Det er rart. Det må jo nesten vært en sånn...
kan tegne en kurve på at med økt frihet så har vi lyst på mindre barn. Det er ikke at vi vil lage enda flere barn når vi er friskere og har mer tid, men vi lager mindre barn i Vesten. Det er jo litt som Maslov da. Tanken er at salarialisering blir viktigere når du har muligheten til det. Du har alle behovene, det er ikke det.
Da er fokuset på reproduksjon og å videreføre genene sine ikke nødvendigvis det første folk tenker på. Vi har muligheter nå, vi kan ta utdanning, vi kan ha høye stillinger, vi kan følge drømmene våre i mye større grad enn noen gang før. Så igjen, to generasjoner tilbake,
Da måtte du jobbe for å ha nok penger til å overleve. Nok penger til mat. Tak over hodet, liksom. Det var det viktigste. Og nå trenger du ikke jobb en gang. Og du kan få en fin leilighet og nå er vi liksom av starten. Vet du,
er det noen som mener man kan snu pyramiden på hodet nå? ja, faktisk først selvklasering og så kommer kropp og familie det er ikke så viktig tak over hodet det er jo også litt fascinerende fordi det er jo mange som da også begynner i feil ene de begynner på toppen og så har de ikke det fysiske de har ikke nattverket, de har ingenting av det på plass, de jager etter toppen på pyramiden det er pyken liksom som gjelder
Og så har de egentlig ikke forutsetningene for å komme opp dit, for jeg mener at det er en god del fundament som må være på plass for at du skal kunne få den veksten, få den personlige utviklingen. Vi husker jo selv oss når vi var 10-åring og 20-åring, hvor lite man tenkte på det. Jeg vet ikke om det var mye mer...
om livet ditt var mye mer satt før, at du skulle arve, du skulle jobbe med det, det var veldig få muligheter til å komme seg bort, og Tore Goten har snakket mye om her at
som kom seg bort. Det var to muligheter, enten stikke av til USA eller bli med på en båt og jobbe der lenger og kunne gå fra havn til havn. Det var kanskje noe med spennelivet du kunne leve, eller gå i krig da, som soldat. Se på hvor optimistiske beretninger er fra unge soldater som er 18-19-20 år gamle og kommer seg ut fra det lille stedet sitt og skal få oppleve krig. Det er så mye optimisme i de dagbøkene til faenskapen begynner. Ja, ja, ja.
Det er interessant at du sier det, for jeg har på min fars side, så pappaen min endte opp i kongens gard og onkel min rest etter sjøsen av han 16. Han kom aldri hjem igjen, liksom. Så det var den tidens selvrealisering. Ja, og ekstremt magnum, jeg så dro til New York og ble borte der. Noen dro fra familie og koner og hele dritten, bare reiste og kom aldri tilbake og forsvant litt da.
Og noen kommer sikkert tilbake igjen når de havner i den der ørkensuren der borte, som er en sånn søppelplass i mellomkrigstiden. Det er super interessant, men hvordan kom vi inn på det egentlig? Ja, vi startet med å ha problemet å trekke. Så endte vi opp i New York i mellomkrigstiden. Ja, sånn kan det jo gå. Men det er jo en hot topic da, som du sikkert har noen
Noen tanker om er jo det her, som ifølge Ronny var kanskje en av de heteste emnene som folk også hisset seg opp aller mest over. Jeg hisser meg ikke så veldig opp over det selv, men vi fikk jo til å tenke, men det er jo det her ene, og jeg så ikke denne episoden så nøye, så du får bare arrestere meg, du husker sikkert bedre enn meg, men det var jo det her innslaget hvor en forsker, eller en næringsforsker, eller hva det var, som var i en debatt, og mente at
trening hadde lite eller ingenting å si for vektreduksjon da. Det var en veldig sånn bastant, litt tabloid fremstilling for å kanskje provosere litt og lage litt sånn edge på serien, vil jeg tro. Men da klikket det jo rimelig hardt og det gikk jo kanskje mest inn i inboxen til Ronny da. Det er jo en interessant prat, er det ikke det? Det der med hvor sånn
Hva er trade-offen og ratioen mellom trening og kosthold for de som skal prøve å gå ned i vekt? - Jeg synes det der er veldig interessant. Hvis det er noen som ønsker å lese en mer vitenskapelig tilnærming til det, så kan jeg anbefale boka "Burn" av Herman Ponser.
Han har jo tilbrakt veldig mye tid blant Hadza-folket i Afrika og studert deres livsstil og vaner der de holder så å si så med vekt fra de er ferdige med puberteten og til de dør av alderdom.
Veldig lite sykdommer, sunn god helse, lav fettprosent. Og de lever jo på mange måter sånn som deres forfædre alltid har gjort. Det er selvfølgelig store endringer som har skjedd med tilgangen på vilde dyr og sånn, der de nok må jakte mer smådyr enn tidligere.
Men alt i alt så så de at de har et aktivitetsmønster på mellom 10-20 000 skritt. Og likevel hadde de et energibehov som tilsvarte omtrent det samme som en relativt stillesittende amerikaner. Og dette var noe som skapte ganske mye overskrifter for seks år siden den forskningen først kom. Og der ble mye kritisert. Var det noe feil med...
med tallene, metodene, hva kunne her skyldes. De har brukt det aller meste, de har brukt radioaktiv isotope for å registrere og måle og følge dette veldig nøye, og det er faktisk veldig nøyaktig, de målingene de har gjort. Og så har de også klart å reprodusere det i mange forskjellige land i verden. Så de har sett at generelt sett den vestlige befolkningen, vi har en ganske så konstant energibehov,
Og da ser det ikke ut til å være veldig påvirket av hvor mye trening eller aktivitet vi har. Så det er klart mange av de tallene og de utsagene da, de er jo basert på nettopp den statistikken her. Og så er det jo da sånn at med all statistikk så vil du ha en sånn sweet spot, en sånn gjennomsnitt, og så har du store avvik i begge retninger.
Jeg har kanskje brukt mest tid på å studere avvikene for å forstå hvorfor gjennomsnitt er et gjennomsnitt. Noen av studiene var også veldig interessante. For eksempel fulgte de stillesittende kvinner som skulle begynne å trene for en halvmarathon. De gikk fra å være helt inaktive til å trene i en time fire eller fem dager i uka. Det er ganske mye trening.
I starten kunne de måtte forvente økning av energibehov, som var på en time på den intensiteten, 400-450 kalorier ekstra. Etter noen få uker gikk energibehovet ned, og når de måtte igjen etter ni måneder, så hadde de kunnet økt energibehov på 120 kalorier i snitt. Det vil si at den økte aktiviteten,
hadde egentlig ingen, altså kroppen ville søke å komme ned på eller opp på omtrent det samme energibehovet.
Og den metaforen som ble brukt i boka, som jeg også har lånt litt, for jeg synes den er veldig passende, og det er mange som forstår den, det er at du kan tenke til kroppen som en business, der hjernen er en daglig leder. Og den skal forvalte de ulike avdelingene, altså innkommende ressurser, altså mat. Og så vil de ulike avdelingene få tildelt maten,
avhengig av hvor mye som kommer inn. De avdelingene, da snakker vi om reproduksjon, da snakker vi om organfunksjon. Hjernen er jo en stor forbruker av energi. Cirka 20 prosent av energibehovet per dag går til hjernen, og den utgjør 2 prosent av kroppsvekta. Det er ganske intensivt, selvfølgelig ganske variabelt for enkelte. Men ...
Hjerne og muskulatur er jo også en egen avdeling. Bevegelse krever nå, det også. Vi har munnforsvar. Faktisk er det sånn at hvis du utsettes for mye bakterier og virus, så øker energibetrovet ditt med opp til 200-300 kalorier ekstra per dag.
Men siden dette er en business med ulike avdelinger som forvaltes og omfordeles, så har vi selvfølgelig en sparekonto som vi setter inn på hvis det kommer så mye ressurser at de ulike avdelingene ikke får brukt det. Så dette er også en dynamisk prosess. Jeg pleier å si at menneskekroppen er ikke en homostatisk organisme, som mange tenker på det som...
Altså, homoostase er en som alltid søker å oppnå likevekt. Jeg tenker mer på det som en allostatisk mekanisme. Den er under konstant påvirkning, og kroppen vil endres avhengig av hva du utsetter den for, men også avhengig av endringen som skjer. - Og kroppen trives også med systemet bedre enn førstehøyte, vil jeg gjette meg frem til?
Ja, jeg vil si at kroppen er i konstant endring. De cellene du ser her nå, de er borte om noen få måneder. Alt bytter ut. Så her er det noe som skjer kontinuerlig. Målet, eller kan du si poenget, konklusjonen med den forskningen var at
Når du begynner å trene og øke energiuttaket eller energibehovet i den avdelingen som har med aktivitet og muskulær funksjon å gjøre, så må kroppen nedjustere tilgangen i de andre avdelingene hvis kaloriinntaket er konstant, og det ikke endres.
Så selv om det har en ganske dårlig statistikk når det gjelder vektreduksjon, for studiet viser at hvis du kun legger til trening uten å kontrollere for kaloriene, så viser det ikke de mest imponerende resultatene. Men
Et veldig glemt element i dette er ok, nummer én, hva er det som skjer på innsiden? Hvordan reguleres dette? Budskapet i denne boka var at trening fungerer kanskje ikke for vektregulering, men det er ekstremt viktig for din interne funksjon i kroppen. Hvis du er inaktiv, så vil det for eksempel kunne styres veldig mye ressurser mot inflammasjon,
og immunforsvar, og det kan høres positivt ut, men informasjon skal du ikke ha for mye av. Det skal være akkurat passe betegnelsesdose i kroppen. For hvis den blir for høy, så er det anker til metaboliske prosesser som ikke fungerer så bra.
Og immunforsvaret må også reguleres. Hvis immunforsvaret blir altfor aktivt, så kan du få øktumunesykdommer, du kan få et immunforsvar som begynner å reagere negativt på ting som normalt skal være helt harmløse, som for eksempel mat og pollen og støv. Så det kan være en faktor der.
Så kroppen er designet for aktivitet, så selv om det ikke har den vektregulerende effekten som man skulle ønske, så er det helt essensielt for at vi skal ha en god helse, for at vi skal ha en daglig leder som forvalter ressursene innad på riktig måte. Og så må du ikke glemme at
Kondisjonstrening er veldig viktig for oksygenopptak, for hjertekarsystem, for hjernefunksjon, for en rekke funksjoner i kroppen. Så trenger du en viss minimumsdose av kondisjonstrening, eller aktiviteter ved en viss intensitet. Også er muskelmassen vår avhengig av at vi belaster muskler.
Skelettet vårt er avhengig av at det belastes. - Videre motstand. - Ja. Sånn at selv om vektendringen ikke er veldig imponerende, så er det jo sånn at de studiene der trening og kosthold brukes i stedet for kun trening, så har du bedre vektreduksjon, men jeg burde inkludere den gruppa som kun har kosthold. Så du kan si trening, trening og kosthold, eller kun trening da.
så er det at det endrer kroppssammensetningen. Så hvis du har mer muskler og mindre fett, men vektet er uendret, så kan det se ut som om dette har ingen effekt. Men i realiteten så har du en kropp som både ser bedre ut naken og fungerer bedre. Og så kan bevegelsen
over lengre distanser på kortere tid, og løft tyngre vekter, og har en beintetthet som gjør at du ikke knekker benet hvis du er der på glattisen. Det er så mange sånne ting. Jeg har reflektert meg frem til det samme, at jeg vet ikke hvor mye sammenheng det er mellom det, men jeg tenker det er jo utvilsomt alle de synergiene og ringvirkningene av å være i aktivitet, hvordan du ...
Alle fleste føler seg veldig bra etter en treningsøkt. Det er jo ingen som angrer på å ha gjort en treningsøkt som regel. Det gjør at du ofte sover bedre, du slapper mer av, du får mer stress, du får øke sekslysten. Det er så mange gode ting med livet som jeg tror da
uten at jeg kan peke på å si hva det har med vekten å gjøre direkte, men jeg vil tro at man gjør også mye valg, og det skjer ting med kroppen som gjør at du også gjør klokere valg når du kommer til kostholdet og kroppen din. Ikke i en direkte forstand, men det er ringvirkninger som gjør positivt igjen for hvordan du sikkert tenker på maten og alt det der. Ja, det er jo mange studier som er utviklet
påvirket av noe som heter healthy user bias. Når de forsøker å sammenligne ulike diettilnærminger, så er det jo så enkelt som at mestparten kan forklares med at folk enten går ned i vekt, eller at de rett og slett bare tenker sunt. Så hvorvidt de spiser, kaller alt fra vegansk til carnivore. Det er jo også en debatt som har
raset siste tida, hvorvidt du skal spise plantabasert eller kjøtt, eller hvor mye av hver da. Men da vi ser at så lenge du går inn for å gjøre endring, så lenge du blir bevisst på hva du gjør med kroppen din, så har jo det den aller største positive effekten. Og da blir resten litt sånn, hva er det, litt sånn reduksjonistisk pissprata, tenker jeg.
At hvorfor ikke prøve å finne ut av hva vi faktisk er enige om? Og hva kan hjelpe folk i stedet for å argumentere over hvem som har rett, eller å kun være kontroversiell? Da går det sport i det, føler jeg. Ja, altså jeg får sånn der...
Det er litt sånn som gutter, spesielt i 20-årene og i 10-årene, man vet jo alt, og man er veldig bastant på ting. En gang jeg ser bastante svar nå, sånn trening, du ser bare blikket til, eller hele utkroppsspråket til Ronny, han møter en PT, han har sånn intuitiv feeling, han har bare tenkt på trening, han er min fiende her, og det er sånn. Det var jo ikke den verste PTen vi fant i den serien der, men det er veldig mange som sikkert er sånn,
bunnet til sin treningsfilosofi også du snakker med CrossFit-folk så er det sikkert sånn de klokker klar på at treningen er svaret på alt så kan du spise hva du vil og så videre så det er sikkert veldig mye sånn hvem vet hvem man snakker med men det er til bestandte ting at også
Det med dieter og sånt, det er oppskriften, tenker jeg, på virkelig misnøye å gå inn i et prosjekt. Det er en så stor oppgave å gå ned i vekt som det må være. Jeg har aldri gjort det, men jeg kan innbyr meg at det er en enorm påkjenning. Du skal gå i butikken og plukke ut masse matvarer du ikke kan navne på, så skal du begynne å sette sammen tallerker med masse. Er det her mat du ikke har noe forhold til? Det var sånn som eksplisert med Ronny sin handletur, så vi skulle gjøre det sikkert en nummer ut av. Jeg vet ikke om det var...
- Det var sikkert en gøy ting i forhold til serien for å påpeke, og det er jo morsomt å se Ronja gå rundt der og lete etter valenøttkjerner. - Ja, tre valenøtter liksom. - Hva er det for noe her? Det er jo en morsomt innslag å se, men det er jo også sånn, de to inngangene der er oppskriften på å bare havarere på hvilket som helst sånn ... - Endringsprosjekt. - Kostbart treningsprosjekt da.
- Ja, og det er litt dette med å klare å senke seg ned på nivået som den personen er på. For hvis du begynner å snakke om eksenteriske repetisjoner og mytokondrer med en person som aldri har vært på et trenings- -senter før, så har du ikke skjønt det. Jeg er helt enig i name-drop Tommy Lande, PT-en som han fikk. Det er en god venn av meg, en tidligere kollega.
veldig likende, i møte kommende fyr med god kompetanse på ikke bare crossfit som de var og trente på, men alt. Og det er ikke en selvfølge at du møter på en sånn PETA. - Nei, da er du heldig, tror jeg. - Ja, det kan være. Jeg hadde en periode som en sånn secret shopper på en sånn treningssenterkjede, der jeg rett og slett bare fulgte litt med på hva de ulike PETAene gjorde.
Det er noen år siden, men det var veldig mye rart. Det var jo preget av...
litt sånn koboivirksomheter. Og da har de unge dyplingene som tror de har all kunnskap i verden fordi de har fullført et PT-studie. Som er der et par uker, er det ikke det? Ja, og så ser de bra og veltrent ut selv, og så kjører de folk gjennom de tøffeste, verste treningsoppleggene. Og det er klart at... Det er noe sadismidde, det tiltrer seg litt sadister. Ja, det var det første jeg tenkte, og rett og slett bare...
uvurdenhet oppi alt. Og mangelende evne til å bedømme enkeltpersoner. Heldigvis har dette løftet seg enormt de siste årene, og nå har det kanskje blitt enda mer fokus på det, siden treningsbransjen har jo fått kjørt seg gjennom vaskemaskiner og sannsynligvis bygget gjennom den tredje bølgen, ikke minst. Og så har jeg et og et halvt år med nestenging og endring i både folks treningsvalg og
Apropos det, hadde jo han Marcel da Cruz inne i podden her ganske tidlig, han som trener nå, jeg tror han trener fulltid med Kasper Rudd, har vel gjort det de siste to årene nå, tror jeg. Jævlig flink fyr å jobbe inn på Magnatin på skøyene der, og han var uten å skulle selvhevde seg selv eller sin sjappe, så var det nivåer på Peter rundt omkring etter hans...
var jo labert. Det er sikkert mange flinke petere som gjør både saks og diverse annen treningskjeder, men det er sånn inngang til det. Det er ikke beskyttet av titel. Det er ikke noe sånn akkurat at du kommer i mange andre ting, så må du gjerne en viss renommere CV for å virkelig komme frem til kundemassene. Det er eiendomsmegling på steroider omtrent. Du kommer jo frem til kunder. Det er veldig
Ganske sånn også sånn, er du utadvent, ser litt bra ut, så er du som en god PT nesten umiddelbart. Ja, og jeg vet mange flinke folk som ikke var noen gode PT, fordi de ikke hadde litt i næsellerinstinktet som du må ha. Så da får du ikke så veldig mange kunder. Ja.
Jeg har kanskje gått litt mot strømmen der, men jeg begynte mer med å publisere materialet og skrive om ting som interesserte meg. Så ble jeg kontaktet av den grunn. Men hadde jeg skulle startet på et treningssenter, jeg er relativt introvert, må jeg si.
så det er ikke naturlig for meg å gå og ta kontakt med noen og hei, kan jeg hjelpe deg med noen trening? Så det var mer sånn at folk kom bort til meg fordi de enten kjente meg igjen, eller, og så har jeg jo hatt mine perioder der jeg var ganske stor og muskeløs. Da får du en sånn naturlig, implisitt anerkjennelse fordi du har store muskler. Ja.
Og det er kanskje en siste du bør spørre på gymmen, jeg har som har de største musklene, for å si det på den måten. Det er ofte de som er hyggeligst. Jeg har funnet ut, jeg trente på sånn helvetes hardcore-gym i Karl Johan og alle steder i ett år. Jeg betalte cash og lagde et laminert vedlemskort, det var jo bare kassa der. Det vet vi hvor det er nå. Der var det noen skikkelig hardhauser. Men de var jo bare for de hyggeligste folkene også da.
men jeg har holdt meg til mitt lille opplegg
som en utmyk hoppasspiller? - I hvert fall de som oppsøker de mest hardcore stedene, der har du ganske fine folk. Men så har du de litt mer cowboy-aktige som er på treningssenteret, der det er mest mulig folk. Det er ikke de som gjemser bort, men de som viser mest mulig fram. De som lager mest bråk, og da hender det at det er litt mye ...
Kan du kjøre på en kjapp distinsjon på, sikkert noen som måtte lure på det, hva er forskjellen på en PT og en coach i treningsverden? Ja, altså en PT er jo en personlig trener. I utgangspunktet skal de jo ikke engang uttale seg for mye om kosthold. Selv om en PT i dag får jo veldig mye av næringsutdanning, så da begynner det å liksom...
Du kan gi generelle kostholdsråd, du kan sette opp matplaner og sånn, men du skal ikke uttale om medisinske eller kliniske tilfeller. De setter opp treningsprogram, og de skal være spesialister på selve det fysiske aspektet, mat og trening. Trening mest av alt, kosthold, muligens hanviser ut ved litt mer komplekse tilfeller. En coach er jo
Det er et uttrykk som vi igjen har fått fra USA, det forstår jo sikkert de fleste intuitivt, og det skal være en som fasiliterer din utvikling. Og mange filosofier er egentlig basert på bare stille gode spørsmål og få en person til å reflektere. Min egen tilnærming, og nå skal jeg ikke snakke for alle, men det går veldig mye kompetanseheving
Jeg forsøker å lære folk om deres egen mental og fysiske helse, og hvordan de er skudd sammen, og hvordan de kan gjennom en systematisk tilnærming finne ut hva som fungerer best for dem selv.
Jeg er også veldig opptatt av at du skal like det du holder på med. For hvis ikke, så må du, vi var jo inne om det med viljestyrke i sted. Hvis du må bruke veldig mye disiplin og viljestyrke for å oppnå en livsstilsendring, så har det en veldig kort håperes dato. Da møter du, altså livet møter det optimale hver eneste dag. Og til slutt så vil det ikke gå lenger.
Så dette med å klare å hente ut det potensialet som er med en bord hos alle. Knakk den koden om du vil, eller finn den triggeren, finn det punktet, finn den motivasjonsfaktoren som gjør at dette blir en sånn perpetual maskin. Selvgående greie.
Så det er nok mer en utdannings, i hvert fall i mitt hodet, handler det mer om utdanning enn å bare sette opp noe som du skal føle slavisk.
og gjerne stå og liksom være med personen på gymmet eller også til og med være med på butikken og vise til liksom hva de skal spise da. Så det er litt med å lære folk hvordan de kan klare det her på egen hånd. Men det er klart det finnes mange forskjellige coacher. Noen er jo rent mentale coacher som bare jobber med hvordan du kan
få ned stressnivået, hvordan du kan få bedre fokus, produktivitet, bedre velvære, mer lykke. Og noen rent fysiske korser som da går på kundarmene, hvordan du skal bli en bedre atlet eller utøver eller idrettsmann eller få mer muskler og se bra ut naken, rett og slett. Ja.
Men coaching og sånt, det fantes ikke, eller om det fantes, var det ikke særlig utbredt når du drev og trente som mest på 90-tall og sånt? Var det ikke sånn konseptualisert da, var det det? Nei, det var ikke det. Jeg tror det tok mange år før jeg i det hele tatt kalte meg en coach. Satt litt inn, eller? Ja, satt langt inn, og til og med i dag er det mer sånn, hvis du sier fysisk og mentalt trener, så er det mer innenfor. Ja.
Men jeg møter jo på så mange forskjellige personer med forskjellige bakgrunner og forskjellige målsetninger der en av bitene gjerne kan være det fysiske aspektet. Gjerne kan det være det her med, ja, men jeg vil prestere bedre, jeg vil ha mer energi, jeg vil vite hva jeg skal spise. Og kosthold har jo så mye å si for mange, ikke bare som et middel mot å få en lavere fettprosent eller mer muskelmasse, men også...
for å få den følelsen av at du tar vare på kroppen din, igjen, og lever lenge med god halse. På slutten av dagen tror folk ...
og så må møte den da på et eller annet punkt i livet sitt også er det her med matglede fordi det er mange som tenker på ja men hvis jeg skal leve lenge og ha god helse så må jeg liksom spise lite og spise kjedelig og det er jo en sannhet med modifikasjoner jeg mener at du skal kunne finne matglede men at ikke alt bare du skal ikke jage etter matglede for da tror jeg kan virke mot sin hensikt da til slutt
Det med matglede er jo også, det har kommet en tilleggsting inn her nå, som sikkert ikke eksisterte for bare 10-15 år siden, og det er jo at
som du sikkert kommer til å snakke om senere, med rødt kjøtt og mettet fett og sånt. Folk vil jo ha det ut av kostholdet sine, fordi man har lest og hørt diverse ting, ikke sant? Så det er jo et spørsmål for deg, skal du ta stilling, eller skal du bare prøve å tilpasse ting rundt det, at hvis de har lyst til å spille kylling og svin og grønnsaker, så må vi finne noe rundt det, eller går det an å
og baker det nødvendige mettafettet, så prøver du å diskutere de tingene med dem, eller hvis de er helt skråsikre på at nei, jeg skal faen ikke ha noe biff eller noe sånt miljøsvin-greier her. Ja, altså, det der er jo en veldig betent debatt, der jeg har en del meninger om det, men jeg vil jo si en mann som også er veldig bevisst på hvor lite jeg nå kan,
Jeg kan mye, men det er utrolig mye vi fremdeles ikke har noe klare svar på. Og du kan finne for og imot når det gjelder alt. Og i dag er det blitt såpass vanlig å bruke
Jeg vil si studier av aller laveste kvalitet. Og da er de som ser på populasjonen, på flere tusen mennesker, deres spisevaner, gjerne selvrapportert. Forskning heter det. Forskning er forskning. Ja, mye sant. Og da får du jo ganske upålitelige data, vil jeg si. Og så skal du bruke litt statistisk magi for å hente ut
faktorer som sier hvorvidt du kommer til å leve lenge eller ha god helse. Og igjen, healthy user bias. Er du en person som ønsker å ta vare på deg selv, så er det enkelte gjenganger i kostholdet ditt. Det trenger ikke å bety at det er de matvarer som gjør at du får god helse, for det kan være hele summen av alt du gjør. Ja.
Fordi det finnes jo en hel bevegelse innenfor det carnivore-miljøet, der folk spiser kun rødt kjøtt, tomat og fett, og har perfekte kalsiumscores, altså skanning av hjertekarsystemet som er helt perfekt. Og folk som har kurert og helbredet sykdommer, de har for eksempel sett statistikk på...
befolkningen i verden som spiser mest kjøtt, det er i Hong Kong. Og de har også høyest levealder. Så ser vi borti fra Blueshorns der det også ser ut til å være veldig mye manipulert både statistikk og justering på hva folk faktisk har spist. Jeg vil si det er så mange faktorer som spiller inn at med en gang du begynner å peke fingeren mot enkelfaktorer enten det er sukker eller det er mett og fett, så tror jeg
Tror du skal trå litt forsiktig, trå litt varsomt. Vi skal ikke være for bestandt. Da vi kan si meg sikkerhet, det er at for mye av noe som helst er et problem. Men du kan, sånn som for min egen del, spise både rødt kjøtt og sukker. Men jeg har en rimelig god helse.
Jeg har fått tilbake min egen produksjon av testosteron, hatt mange år på hormonterapi, med et kosthold som den gangen, må si, var veldig sunt. Det var kylling og brokkoli og ris, og at du kan kalle fitnesskost. Jeg vil si at min helse i dag er mye bedre på et mer balansert, justert tilnærming. Så jeg tror at vi igjen ...
prøve å være litt forbastant og finne ting vi kan peke fingeren på. I stedet for å forstå hele perspektivet og se på hvor mange faktorer som faktisk spiller inn i summen, totalsummen da. For da ...
Da faller veldig mange av de her gjentydige svarene veldig sammen. Da korttuset faller litt sammen. I hvert fall hvis du skal begynne å basere det på dokumentarfilmer på Netflix som en opplysningstjeneste, da har du virkelig boma.
Det er jo liksom bare å se hvordan pressen omtaler forskning, altså det er jo, man legger frem forskning som skal være fakta, og hvis du bestrider forskning, så er det jo faktabenekter, det er sånn narrativ der, så gjør det ting veldig ubehagelig, og jeg kan bare sitte og si,
Det går jo sportig mer å prate om biff. I NRK-kantinen sitter jeg og snakker om biff, og da merker jeg at noen begynner å vri seg stolen. Du spiser mye av det miljøsvinneri-greiene dine. Du prøver å...
Det er både det stempelet som etterfett og rødt kjøtt fikk på 80-tallet? Jeg startet her på 60-tallet. Vi hadde en periode rundt 70-80-tallet med veldig mye sånn du skulle spise så lite fett som overhodet mulig. For fett var den verste av de alle. Da var det jævlig mye hjerte- og karsykdommer. Det var en stor...
gjennomgående helseplager eller noe som gikk inn i befolkningen som mange døde av? Ja, og det er jo derfor at man forsøker å sortere og finne ut av det her da. På befolkningsbasis. Men det er klart det er så mange faktorer som spiller inn. Du har noe som heter The French Paradox. Og de er jo en befolkning som spiser liksom
bakst og veldig mye smør og liksom, de gjør alt veldig feil da, men likevel har de overraskende god helse og det er fordi hele matkulturen i Frankrike er helt annerledes enn i mange vestlige land der det handler om å liksom bare spise mest mulig, så de er veldig sånn matenytelse og den begivenhet liksom men det handler ikke om å trøkke trynet så fullt av kalorier som det overhovedet er mulig øhm
Okinawa er jo et land, eller en del av Japan, som er kjent for å ha mange hundreårige, altså sentenarianere. Nå er det et litt sentralt begrep der borte, det er harahachi-bu. Og det betyr egentlig at på en skala fra 1 til 10, så skal du spise til du er en åtter. Hachi er tallet åtte. Og da sier de før hvert mårtid, som en slags religiøs påminnelse på at...
Spiste du åtte, men ikke ti? Spiste passematt. Og da ser det egentlig ut til å kunne fungere veldig bra for veldig mange. Jeg har en ganske bra en der nå. Jeg prøver å koine et nytt begrep nå, spesielt hvis du har spist sånn type fire-fem takolefser, ikke sant? Stappfulle greier.
Da kjenner du at du kom til det punktet som du sa nå, den tideren, men jeg kaller det for ilandsmett. Det du begynner å bli ilandsmett, da vet du at du har gått over streken. Da er det for sent å angre på å krype bort i sofaen og prøve å forbedre seg neste gang. Det er interessant at vi har mistet kontakt med vår naturlige mattesfølelse på dette reguleringen.
Og delvis er det fordi maten blir så smakfull, delvis er det fordi vi er delvis bevisstløse i handlingsøyeblikket. Jeg mener at sosiale begivenheter er positiv, men jeg lærer kundene mine å ha en viss form for bevissthet rundt maten de spiser også, fordi smaksopplevelsen er viktig, da fokuset på maten er viktig for at kroppen skal registrere at du har spist noe.
Så det er noe som er kjent som buffé-effekten. Det er sånn at hvis du gir folk fri tilgang på mange forskjellige smaker, så kan du spise det med en smak, men hvis du bytter smak, så kan du spise noe mer. Og pluss at når du er i en setting der alle spiser mye, så vil du selv spise mye mer også.
Til og med folk som har høy utdanning innen næring og er eksperter på det. Hvis du bare fyller på lenge nok, så mister de evnen til å laste mer hvor mye de har spist og hvor mye de trenger å spise. Så det er jo sånn, er det forklaret at hvis man spiser veldig kline måltider, så gir man seg egentlig følelsen med god, hvis man bare spiser en biff eller jeg vet ikke, havregrøt for eksempel, at du spiser det sånn mett-mett, men ikke sånn ilandsmett? Faktisk kan vi slå et slag for
mer ensformighet, ikke nødvendigvis mer variasjon. Muligens mer variasjon over tid, over et år, du går gjennom de ulike sesongene, og du spiser det som er mest næringsrikt i den sesongen, som kanskje er kortere, for da gjør det mye mer for klima, vil jeg si, enn å kutte ut og spise kjøtt. Men
Men i hvert enkelt måltid kan jeg faktisk argumentere for å ikke gjøre det så fryktelig mye variasjon av smaker. Og det er ikke for at folk skal bli OCD på dette i det hele tatt, men...
De som drev med fitness og kroppsbygging på 80-tallet, de visste litt hva de gjorde. Det er en video på YouTube som er veldig morsom, men kanskje den mest spissformulerte versjonen av det her. Hvis du bare søker på Fish and Rice Cakes Guy, så finner du en ung fyr som skulle forberede seg til en kroppsbygging-konkurranse. Amatør da.
og liksom skulle ramse opp hva han spiste i løpet av en dag da. Så var det liksom: "For breakfast er det fisk og rice cake, og for mealtid er det fisk og rice cake." Og så fortsatte han bare liksom i all evighet. "Og så er det en annen fisk og rice cake." Og så, og man kan flere av dem, men
De spiste veldig ensformig. Kjølling, ris og brokkoli, ja, forferdelig ensformig. Men det er også veldig ensformig smakmessig, og da har du på mange måter knekt den koden med appetitregulering, at de kunne faktisk gå ned i fettprosent, så lav fettprosent at huden blir papirtynn. Fordi de visste hvordan å spise veldig smakfullt og variert påvirket
appetittreguleringen. Så jeg sier ikke dermed at du skal spise så ensformig som overhodet mulig, men la oss nå si da at hvis du spiser fire måltider i løpet av en dag, at tre av de kan være ganske ensartet og lik fra dag til dag, og så er kanskje middagen det som varieres mest da. Det er jo det som også vil være mest naturlig for folk å variere. Men da slipper du også å tenke så veldig mye. De som
Jeg har for eksempel kunder som kommer i at jeg har satt opp en sånn ukesmeny. Vi snakker 28 forskjellige måltider. Da gjør jeg faktisk ikke det. Jeg setter opp det sånne enkle ingrediensene du kan velge mellom i en viss porsjons forhold. Sånn at du skal spise relativt balansert og så få kontakt med den sult- og mattesfølelsen din.
få mer stabilt blodsukker og så videre. Men da må lag veldig mange forskjellige oppskrifter virke litt mot sin ansikt. - Jeg vil tippe alt for nordmenn som er fredag, lørdag, søndag, verstingdagene, for kanskje de har normalkost. Hvis det er normalkost helt til middagen kommer, så kommer det et eller annet vilt opplegg igjen. Typisk fredagstaco, når du spiser i landsmett.
er å opp med smågått, og det henger på at alt i smågåttet smaker forskjellig. Jeg husker jeg drev å spise mye seimen da jeg var liten, jeg ble sånn kvalm etter 20 seimen, så jeg sa, ah faen skal jeg ikke ha mer seimen, første seimen er helt nydelig, og så, ei fuck, da ble jeg sånn kvalm av det. Du spiser bare med det samme hele tiden, men kanskje effekten av smågått er at du bare sitter og døtter i det, det er søtt, salt, surt, søtt, salt, surt, og så potetkull, og så noe fra broren din sin godteri-kurv, og så er det bare belming og
på med Pepsi Max og Urge, det er jo et smaksorama uten sidestykke. Absolutt, og det er nettopp det. Vi er ikke laget for å håndtere det bombardementet med ulike smaker. Fordi vi har aldri hatt det tilgjengelig i vårt nærmiljø gjennom verdenshistorien.
Så i dag har vi det, og da er det utfordrende for mange. Du gjør det rett og slett vanskelig for deg selv ved å ha tilgang på godteri konstant. Og litt det her også med, nå skal jeg snakke for meg selv her, men jeg har jo en historikk med mye restriksjon, mye tanker og regler rundt hvordan jeg skulle spise og hvor mye.
Så var lørdag litt fritt frem. Jeg og samboen gikk litt sport i det, og se hvem som kunne spise mest på den lørdagen. Jeg tror vi registrerte at på den lørdagen spiste vi like mye som vi gjorde på tre av ukedagene tilsammen.
Det ble fryktelig ubalansert. Det ble regler, restriksjon, begrensning, og så kom lørdagen fritt fram. Da tok det helt av. Det er litt sånn en metafor jeg ofte bruker, at hvis du går forbi et butikkvindu og ser spillbildet ditt, så ser du at buksesmekken din er åpen. Hva gjør du da? Jo, folk flest drar opp buksesmekken, går videre og later som om ingenting har skjedd, og håper at ingen så da.
Mens det folk flest nå egentlig gjør, det er at de bare river seg alle klærne og løper rundt naken mens de hyller. Det tar liksom av da. Det er ikke noen sperre, det er ikke noen begrensning. Ja.
Å sette opp mot gårdagen da, da det var pølser og lumpe og potetmos og godteri i forskjellige skåler på bordet, delt opp i smågodter og sjokolade og alle smaker du kan forestille, fire forskjellige kaker. Og jeg spiste en smågodterbit og et lite kakestykke for å smake på de forskjellige. Da var jeg stappet. Jeg hadde ikke lyst på mer.
Hva har forandret seg? Jo, jeg har mye mindre regler, jeg har mye mer kontakt med min egen sult- og matløsefølelse, jeg spiser mer regelmessig, jeg har også hatt perioder med periodisk faste, perioder med periodisk faste, og skippet mordtid og levd på kaloriunderskudd for å holde inn lavfettprosent og så videre.
Nå har jeg mer den tilnærmingen at jeg skal spise regelmessig relativt ensarta, passe på at jeg passer mat og passer sulten, passer sulten før jeg spiser, passer mat etter jeg har spist. Så behovet var ikke så ekstremt til å døtte i meg når jeg først hadde muligheten. Jeg hadde ingen regler eller restriksjoner, det var kun ok, jeg skal smake på alt, og så skal jeg kjenne etter hvor mye jeg har lyst på.
Og det var da jeg klarte. Det var da liksom den mår tida, og så var det, da gått de etterpå med kake og så videre, og så stoppet det altså. Mens liksom resten av familien, de gikk jo og inhalerte der hele dagen. Fordi de har gått og spart opp liksom til noe skulle de... Men så jeg hadde jo, jeg spiste jo som normalt det da. Og så var det her en del av det normale mår tidsmønstret mitt. Så det var liksom ikke noe sånn...
- Det var ikke noe å rive av seg alle klærne og løpe rundt. - Er det sånn særskandinavisk til det, men spesielt jul, er du helt bonansa, gruer meg til å dra på familiebesøkene, for det er jo sånn, du kommer inn der, så er det sånn, "Å, ikke noe opplegg der", og så snurrer det deg, så plutselig er bordet dekket på, spesielt på Vestlandet i Nord-Norge, så er det jo sånn, bare å dra på besøk til noen naboer eller noen slektinger der, så er det jo, det er ikke sånn,
Det er noe sånn asiatisk disiplin over den pådekkingen, at det bare sånn... Så er det en kake i brus, ungene sitter med et eller annet... Det er en Feng Shui-basert organisering. Det er jo en tysk effektivitet over den pådekkingen du kommer på besøk, og det er det som også plager meg, at det er ofte at det skal alltid bys på noe søtt. Besøket skal alltid være noe sånn...
søtsaker, og det er alltid noen svære boller med noen nonstop, eller godter, eller smågodter. Det blir ofte gjerne stående, hele dagen hos enkelte folk, og så blir det stående hele dagen. Vi er jo et folkslag som alltid har gått rundt og besøkt hverandre uanmeldt mellom bygder og sånt, men jeg kan ikke se for meg at man
dro opp haug med søtsaker med en gang det kom noen på besøk. En gang så var det kaffen, vil jeg tippe var en sånn fast steger. Jeg vet ikke om kanskje noe bite, om det er noe sånn salt eller noe annet, eller om man rett og slett ikke utvekslet noe mat. Bare parkebrød eller noe sånt. Ja, eller om det var en gryte eller noe grøt som stod og puttet. Jeg vet ikke, men det er der...
Det der, tilbake til hvem vi snakket om innleggsvis, det her kakekjøret også på å markere ting, det er en helt sånn insane kakementalitet. Når vi først skal dra på å vise oss frem, så er det ikke lenger en skikkelig kjøttstue, en kjøttgryte som står og kokker i 9-10 timer, da er det bare vruttj frem med bjuda på på det søte. Ja.
Det er nesten som om man skulle tro at det er en form for arvesyn, fordi i andre for to generasjoner siden så hadde de mangel på alt. Etterkrigstida var jo kjent for at det var lite. Så den generasjonen, det var liksom å spinke og spare og passe på. Nå er vi et velferdssamfunn, vi er en av de rikeste nasjonene i verden. Og det er ingen som sulter lenger. I hvert fall trenger det ikke da. Ja.
Og jeg legger faktisk ekstra merke til at noen av den eldre generasjonen, hvis du drar på besøk dit, da er det syv slag med kake på bordet, og så blir du nærmest tvunget til å spise. Da blir det kommentert hele tiden. Hvis du ikke spiser, skal du ikke spise mer? Nå må du spise, nå må du spise. Jeg prøver å holde en samtale her, jeg prøver å komme til et poeng.
Så begynte du bare å oversnakke da, fordi du ikke har fullført det der julekakestykket fra seks måneder siden liksom. Ja, det kjenner jeg så jævlig igjen i. Det er jo fælt at vi er en svig familie og sånt da. Det er en svig familie fra Bodø da.
Men jeg vil tro at det er ganske likt overalt. Det der med, faktisk en hyggelig del av middagen, så er det den der, ja nå må du spise, du ser tynn ut. Du spiser ikke hjemme der, og det er helt konstant påfyll, og ikke spise med et nyskap. Og det er mengden med mat også, det slår meg også opp,
at det gjerne kan stå etter fjerde brett med fløtepotetter på veien, og alle er liksom, driver og... Nå blir det dessert, nå kommer dessert. Ja, det er sånn mengde, men pappa mente jo det, så jeg spurte på hvorfor er det sånn at det alltid er så fryktelig mye mat når man er på besøk, han mente jo at, han fødte i 1950, så han mente jo å huske litt at det var
litt en mangel på mat, at det plutselig var veldig status, og at den største skammen var ikke å ha mat. At det ble tomt, og det merker jeg når damene, eller kona som det heter, når vi har besøk, og så kjøper de så inn i helvetes mengder for å forsikre at det er nok. For det flaueste hun kan
tenke seg at vi har gjester og at det ikke er nok mat. Det er hennes største skamhet. Samme her. Det er sånn slapp av. Vi har mat og brød for en hel familie i tre måneder. Jeg tror det her skal gå helt fint. Men det er noe med at det er akkurat som det er skambelagt å ikke...
For hvis du ikke har nok mat, så har du kanskje ikke nok ressurser eller nok omtanke. Ja, det viser jo at du er bemiddelig, at du har mye mat i huset, men det er ikke så mye status i det lenger, så det blir jo helt absurd. Ja, og det er omtankevinkling også. Jeg tenker at er det egentlig snilt å tvangsfôre folk på den måten? Det hadde ikke vært snillere å ha satt frem litt sånn halseorientert måte, men...
Nei, det er underlig det der. Det irriterer meg altså noe jævlig, fordi det er en sånn tilleggsting der, når du har med deg barn på besøk. Så jeg vil jo gjerne ha litt kontroll på ungene i forhold til at ...
Jeg er streng, men jeg liker at det er dynamisk, at vi kan spise en is på en tirsdag eller fredag. Jeg liker ikke at det er lørdagsskottet, det har jeg prøvd å styre unna. Sånn konseptualisere at de står der og tigger med lørdagsskottet. Det er en greie jeg har. Og så er det det når du tenker at hvis kos kan være på kvelden, men du plutselig kommer inn i ligningen at det er noen besteforeldre som ...
De kappes litt om å...
at barna skal få en god forbindelse eller følelse når de er på besøk der. Hvis de gir dem godtere is, så vil de konnekte det som sukker gleden av at de har lyst til å komme tilbake dit. Der tror jeg besteforeldre er litt subtilt kynisk, at de vil bare at barna skal få minst mulig gråt, minst mulig drama, mest mulig hygge, og da er det ofte is, kos, sånn til en irritasjonsfaktor at jeg sitter og bare sånn, nå må, altså kan du ikke nødvendigvis bryte inn
i den der gleden eller å lage dårlig stemning. Da er du en kjippeperson, så det er nesten feigelag da. Jeg har nesten tenkt inn i muligheten at jeg skal gi gutten min masse sukker og koffein, sende den til bestefriheden, og så stoppe jeg blokkfløyta i sekken hans. Så skal vi se hvor mye trivsel det blir om at de synes det liker stas da. Men det er akkurat som du sier, det ene med det der at det skal liksom belønnes og berømmes, og det skal handle om mat hele tiden, og
- Jeg likte da du sa at du har en filosofi om at vi kan spise det hver dag hvis vi vil. Sånn er det også at guttolungene kan få sjokolade hver dag hvis de vil, men sørg for å få ordentlig mat først, og hvis du vil ha en sjokoladebit etterpå, helt greit. Samme sier jeg til kundene mine. Du kan spise sjokolade hver dag om du vil. Det handler bare om mengden.
- Så jeg ser gutten min i tre og et halvt år, og han er liksom sunn og normalvaktig, og kan spise sjokolade hver dag uten at denne døgnet ser ut til å påvirke ham, eller at han ønsker å spise sjokolade hele tiden. Så frem til han også får nok mat ellers. Det er en studie jeg har, mener jeg har snakket om den på min egen podcast også.
og til og med hatt den på foredrag jeg har gjort fordi jeg synes den var så fascinerende. 1920- og 1930-tallet var det en dame som het Clara Davis. Og de gjorde studier på barnehjemsbarn fra de var cirka seks måneder gamle. Og det er sånne lite grupper med babyer som kom inn. De hadde aldri lært hvordan de skulle spise.
Det var litt ulik helsetilstand på de. Så en var svært underernært, for mammaen hans hadde ikke vært i stand til å gi han nok mat, og hadde da både benskjørhet og sjørbuke.
De fikk fri tilgang til en sånn buffet. De satt frem skåler med porsjoner med, selvfølgelig på den tiden, så var det bare kun sånn ren naturlig mat. Også det var frukt, og det var melk, og det var syrna melk, og det var kjøtt både kokt, stekt og rått. Så rått kjøtt, tartar, altså. Innmat, til og med hjerne, nyre, hjerte, lever.
De hadde satt frem sånn tran, og da skulle man normalt sett tenke at ja, men da, også ungene de går for kun det søte. Og det interessante da var at absolutt alle barna, og det var ulike måter å smake på, noen de bare klasket trynet rett i skålen med mat, og så satt det bare en sånn
sykepleier eller barnepleier der som bare gjorde ikke noen signaler og påvirket det ikke på noen som helst måte, men bare fyllt på skolen hvis det var tomt. That's it. Alle barna vokste opp til å bli sunne og friske. De fyllte vel over ett og et halvt eller to år. Så fra seks måneder og ett år, ett og et halvt år og til de var liksom ett og et halvt til tre år der omkring.
Den som var veldig underernært og hadde benskjørhet, han valgte å slurpe i seg tranen. Han fikk da i seg både D-vitamin og omega 3, til benskjørheten var kurert, og så sluttet han. Når de var syke, så valgte barna å spise rått kjøtt, og nesten bare det. Og etter en periode så var de friske igjen.
Det var dager der de kanskje gikk for veldig mye melk. Melk var en gjenganger da. De drakk veldig mye melk. Spiste nesten bare banan og drakk melk, enkelte dager. Og så var det noen dager der de faktisk spiste både innmat og lever og you name it, alt mulig. Og litt sånn små mengder med frokostblanding. Eller på den tiden var det jo havregryn, så det var ikke noe sånn veldig avanserte sukkeragreer.
Men sett over en periode, for de analyserte nye mengder de spiste og var, enda de opp på en veldig grei gjennomsnittlig næringsfordeling av karbohydrater, protein og fett. Det så ut til å være et underliggende proteinbehov, og det ser ut til å være bekreftet i nyere tidsforskning at vi har en proteinstat som regulerer
Du må spise mat til du har dekket proteinbehovet ditt. Det er veldig viktig. Og generelt sett bare hadde normale vekstkurver, normal utvikling, mentalt, fysisk, klarte å regulere og styre sin egen matlyst, appetitt og matinntak og balanse mellom næringshemmene. Uavhengig av hvor gammel de var tidligere.
Så det var utrolig fascinerende. Så vi er ganske selvregulerende gjennom intuisjon? Av natur så har jeg tro på at vi har et instinkt. Men at den verden vi lever i nå gjør det veldig utfordrende for enkelte. Nei, det er interessant det der. Spesielt at du
Jeg går gjennom en ny reise, og tenkte etter jeg fikk barn, begynte jeg å gå i butikken og se på næringsinnholdet. Jeg synes det er dritspennende og fascinerende. Jeg kan bruke alt for lang tid på en handletur, for jeg går og kikker på ting og lærer så jævlig mye også. Jeg mistenker at mange gjør ting med barna sine som gjør dagen deres lettere. Jeg skal ikke klandre for det, at man får i ungene noe mat som man kan slappe av og senke av stress og kjefting i familien og sånt. Men
Jeg tenker, jeg synes man burde ha noe langsiktig i det at du vil barna ditt beste, gi dem det beste utgangspunktet og i hvert fall forsøke å gi dem et variert smart kosthold og gi dem også mulighet for å lære seg de litt vanskelige smakene i tidlig alder. De får veldig mye enn for senere tid når de møter
voksne mennesker som er litt sånn pirket på ting, så blir jeg også reagerer, eller sånn, du liker ikke det, men du spiser jo det, men alt det kommer tilbake til, nei vi spiste veldig litt av det jeg var liten av, så veldig ofte det banser tilbake på da. Absolutt. Det er jo tilmangstudier som viser at hvis du skjermer unger fra
Gluten, kasein, typiske matemner som man tenker på som er skadelige i dag. Egg, ulike frukter, fordi alle er skadelige for tennerne, eller sukker, eller hva som helst. Så kan barn få både et mer anstrengt forhold til mat, og utvikle intoleranser. De skal eksponeres for...
flest mulig smaker, tenker jeg. Uten at det er veldig mye regler og restriksjoner rundt det. Kanskje maksbegrenset til at vi spiser mat først, og så kan vi ha litt godteri etterpå, men vi starter ikke på godteri. Vi kan belønne oss, forvalte den litt bedre. Men jeg tror hvis man blir veldig obsesst med at alt skal være riktig,
Og da var det før jeg fikk barn selv, så hadde jeg en forestilling om hvordan det skulle bli når jeg fikk barn. Men det har bare falt totalt sammen. Så jeg tror det er bedre å bare gjøre så godt man kan. Men jeg tenker det er selvfølgelig mer utfordrende nå, fordi vi har dårligere tid. I hvert fall tror vi at vi har det. Vi fyller i hvert fall den ledige tiden vi har, hvis vi har noen ledig tid. Og da skal ting foregå så kjapt.
Men det interessante, i hvert fall etter min erfaring, er at mye av det vi kaller hurtigmat eller fastfood, det er kun på mange måter laget et fullverdig måltid på kanskje noen få minutter mer. Så du sparer ikke så mye tid. Og så får du en bedre næringsopplevelse. Ja, absolutt. Og det er kokonet som en latskap du gidder ikke å sette. Noen vet jo ikke knapt hvordan de faktisk lager middag. Det er jo det rareste. Det er voksne mennesker som ikke kan det. Men det er jo også...
som du sier da, det er ikke veldig mange minutter, men det er det at man gitter ikke, og det er litt sånn der, det blir en gang litt sånn prosjekt med en gang det tar fem minutter eller mer, men det morsomme er jo at noe av de beste tingene jeg liker, er jo raskere enn fastfood. Det er jo biff, ikke sant? Det tar fem minutter å lage en biff, og det er det beste jeg vet, og det er jo ingenting som går raskere å lage enn det da. Nei, det er sant.
Nei, altså jeg bruker maks 10 minutter på å lagte et måltid. Det er selvfølgelig en gang iblant at man langtidssteiker eller gjør noe litt mer avansert kulinarisk sett, men et fullverdig måltid som er bra for deg trenger ikke å ta lang tid. Det handler om kompetanse. Det handler om at du må vite hvordan du skal behandle maten. Ja, helt enig. La oss hoppe tilbake til coaching-jobben din. Det er jo...
Interessant, for dette er noe du gjør fulltid, ikke sant? Og podcastingen, det er en slags biprodukt, eller noe som du gjør ved siden av, med glede, håper jeg. Ja, altså, jeg var jo andre hver gang gjest og vært for andre boller, podcast for Modern Evolution, som er et nettbutikk som selger helsekost, som jeg startet selv i 2006, og
Drev da i noen år selv, gikk ut av en periode, så ble det kjøpt opp av Nye Øyre, og så hentet de meg inn igjen fordi de så hvor mye innflytelse jeg hadde hatt på produktutviklingen og blant det. Så startet de en podcast. De første episoderne var jeg ikke med på, så det hadde den vært. Frank Nilsen.
Og så ble jeg på mange måter mer og mer populær etter sportgjester. Og så
synes jo det var gøy å sitte og snakke i stedet for å skrive, er den som er kjent for å skrive evig lange artikler, som er så lange at du må ha en partispøse før du klarer å komme deg gjennom alt. Og dette har jo også endret seg med det er tensionspenn og så videre, der folk har ikke tålmodighet til å sitte ned og lese veldig mye, men podcast har tatt veldig av det å kunne lytte på noen mennesker ute og kjøre eller gjøre noe annet da.
Så det liksom traff meg ganske bra å kunne sitte og snakke om ting som jeg synes er interessant. Og etter hvert, siden jeg drev meg litt coaching på Si, jeg jobbet som produktsjef i Modern Evolution i nesten tre år, før jeg liksom kom til det punktet at, ja, det ble en litt sånn ideologisk uenighet internt der. Jeg ønsker ikke bare å drive nettbutikk, jeg ønsker å gjøre det her til et brand da, livsstilsbrand. Og da var det vel ikke...
Den beste timingen for, eller plattformen for, eller hva. Akkurat. Jeg hadde en annen diskusjon da. Men da tenkte jeg, ok, da går jeg all in på coaching igjen. For det har jo drevet meg i så mange år. Mm.
og jeg trives med å connecte med folk, og tidligere var det veldig mailbasert, og svar på mailer, utviklet seg til at jeg spilte inn videosvar, og nå er det at jeg kun har samtaler med folk, og selvfølgelig sender jeg de mailer og ting i skriftlig format, og videopresentasjoner, men da har man liksom kun snakk med folk. Og da...
Kun fordi jeg synes det er interessant, så fortsatte med min egen podcast. Sluttet man den til Formal Revolution, da ble det vel bestemt at det skulle handle mer om kosttilskudd, siden de selger kosttilskudd, og det er jo...
Markedsføringsmessig sikkert smart, men det bydde meg litt imot. - Bare praten om kosttilskudd også, det er hardcore. Det tyner ut til slutt da. - Ja, det blir jo interessant å se hvordan det går. Det er vel ikke kommet i gang enda i skrivende stund, men vi får se da. Jeg ønsker jo at min podcast navnet bare ramler i ø på meg, Egentid. Det er noe jeg verdsetter veldig høyt, men er veldig lite flink på.
må jeg si, fordi jeg kanskje bruker veldig mye tid på andre mennesker. Og da har jeg jo en tendens til å prioritere meg selv litt lengre ned innimellom. Selv om jeg har nok selvinsikt til å forstå at for at jeg skal kunne tilby høy kvalitet, både til kunder mine og for å være en god pappa og en god partner og en venn og kollega for den saks skyld, så må jeg prioritere min egen tid. Men
Så tematikken der er generelt bare hva handler din egen tid om? Det er mat og trening, men det er også hvordan du har det på innsida, hvordan du orienterer stress, de viktige elementene i livet ditt som er sollys og frisk luft, fysisk fostering og aktivitet.
Gode og nære relasjoner, nok søvn og god nok søvn. Og ja, rett og slett bare håndtere og navigere denne verdenen vi lever i, som er mer kaotisk, i hvert fall til synligheten, enn det har vært på veldig, veldig lang tid. Men det burde egentlig vært omvendt, det burde vært litt mer og mer oversiktlig og enklere å skjønne at vi har alle informasjons...
kapsler og portaler, alt lagt foran oss, kan google, vi kan finne ut hva som helst, vi kan få svar på nesten alt. Det er helt riktig. - Det er både en gave og en byrde, det er informasjonsoverfloden. Jeg tror nok ikke alle har utviklet gode nok filter til å finne ut hva som er essensielt for dem, og ikke.
Så nå blir vi bombardert med impulser, og så blir det avhengighetskapende. Og da er det jo på mange måter designet for å være også
Så da tror jeg det er også en ting som er utfordrende for mange. På sånn måte som kost og lovmat, så er det her med informasjon og tilgjengelighet. Det er også vanskelig. Skal du huske ting du leser også? Det blir bombardert med så mye, det kan være jævlig interessante ting også, men du husker som regel en dokumentarfilm, en spillefilm eller en podcast da, som forklarer ting til deg. Hvis en podcast når deg, så er det sannsynligvis har den vært gjennom hundre filter hvor
Det er 50 andre konkurrerende podcaster du aldri har kommet til å høre, men det er kanskje den mest populære, den som har funket best, som kommer til deg. Så det er veldig mange gode filter på at informasjon på internett, der er det ikke den samme filterfunksjonen alltid. Du får alt inn i en kjempestort passeng, mens podcastene kommer til å høre ditt på en rar jungeltelegrafmåte. Da er det ofte at du finner informasjon på litt mer...
- Det er jo veldig mye ekokammer. Så informasjonen du søker etter, og det du er interessert i, da blir du vist mer av. Sånn at du får mat av den interessen og den biasen du har. Så er du først interessert i kjøtt, mat og fett, så blir du vist veldig mye.
På godt og vondt. Ja, på godt og vondt, absolutt. Og det er nesten litt morsomt å se, når jeg og samboeren min tar et Google-søk på akkurat samme søkeord, så får vi to hvitt forskjellige førstesider. Ja, det er riktig.
Som med på Facebook eller Instagram. Hva som er i fiden til hver av oss er vidt forskjellig. Så dette er jo selvfølgelig styrt og kontrollert. Og det kommer bare til å bli mer og mer også. Så det gjelder å posisjonere seg tidlig nå i podcast-verdenen her, sånn at man kommer opp i det riktige søkende.
- Ja, så det er jo rent ideologisk hvorfor jeg lager den podcasten. Jeg synes det er viktige temaer og fine temaer å snakke om og reflektere over uten å være forbastant. - Tidløse temaer også egentlig på mange måter da, innenfor våre era hvertfall. - Ja, min superavne er vel kanskje ydmykhet, jeg vet ikke. Det er også på godt og vondt, for det kan grense til, det har nok bare preg av usikkerhet innimellom at
Jeg stiller på en måte alltid spørsmål til det jeg har forstått, det jeg har lært, og det jeg kan. Som også en gave av en bryder, da gjør det at hele tiden til og med prøver å motbevise meg selv, finne ut, ok, men i hvilke tilfeller kan dette ikke stemme?
Når er det at det motsatte er riktig? Men så er det jo klart å ha nok selvtillit og selvinsikt til å forstå hvilke kontekster stemmer der, eller er det mest riktig å si det her. Så jeg kan ha to samtaler med to personer i løpet av en dag, og samtalen er vidt forskjellig, fordi det er to forskjellige personer jeg snakker med med forskjellige forutsetninger og målsetninger.
Så det kan være en utfordring, det merker jeg. Men den coaching-rollen, hvordan blir man, eller kan du fortelle litt om din egen reise fra ditt forhold til trening og kosthold som ung til å komme inn i, man er jo selvfølgelig, de aller fleste i 10-årene, 20-årene er veldig opptatt av seg selv, utvikling, gutter er opptatt av...
sine spesielle ting til at man begynner å åpne opp øynene, ta inn informasjon, lære nye ting, bli mer usikker på ting, og bli et voksent menneske. Så finner man sin vei i livet på en merkelig måte, som i ditt tilfelle ble kort. Du er jo en veldig robust selvsikker type nå, men var du det da du var yngre, for eksempel? På ingen måte. Nei, jeg var en ganske tynn og spinkel kar med...
Asmabronkitt og allergier. Jeg er aldri spesielt god i noe. Jeg skal ikke påstå at jeg er god i noe heller. Men jeg er god nok på de tingene som er viktige for meg, og så kan jeg mye om de forskjellige tingene. Hvordan jeg gjør andre god. Men...
Mitt talent eller mine evne var å forstå ting. Det var jo tilgjengelig med informasjon, systematisere det og forstå det. Jeg var jo best buddies med hun som jobbet på biblioteket. Jeg var jo den eneste på min alder som var der flere ganger i uka og tok med meg en haug med bøker som var så tunge at det var så vidt at plassposen på styret på sykkelen klarte å holde.
Og om en gang jeg fikk en interesse for noe, om det var håndball eller buskyting eller løping eller hva enn det var, da var det masse mulig bøker om det. Eller sjakk for den saks skyld. Det trengte ikke alltid å være noe fysisk. Men i dag at det var ganske liten og tynn, så var det ganske viktig for meg å finne ut hvordan jeg kan bli like god som
kompiser mine som bare løkket å spille fotball. Og det var jo sånn, lese bøker, se på TV og de som spilte fotball og prøve å herme etter de. Det var en barndom som fylte meg veldig mye sånt. Og noe som jeg har vært veldig åpen om er jo at jeg hadde en pappa som var alkoholiker og ikke spesielt snill.
Og der jeg da fikk høre veldig mye at det ikke dugde til noe, det ikke var bra nok. Det var min opplevelse. Jan-El hadde besteforeldre som var veldig trygge og fine og gode. Så faktisk min sønn oppkalt dette min bestefar. Fordi han var mer en far for meg enn min egen var.
Så det er klart, det her har jo satt sine spor og dannet sine mønster, men om jeg skal si at jeg er et produkt av den historien, eller på grunn av eller på tross av, det er vanskelig å si, men jeg hadde i hvert fall en naturlig evne til å lese mye, lese fort, forstå det, kunne omsette det i praksis, og da kom jeg til å være til det punktet at jeg klarte aldri å bli...
veldig god i noe som helst selv, men alltid når jeg delte den kunnskapen eller visdommen med andre, og de testet det ut, så kom alt tilbake, wow, det funket skikkelig bra, fy faen, altså, og så ble det en underlig rus da.
Og etter hvert, når internett kom, og jeg kunne sitte og lese på natt, og tilgjengelig med enda mer informasjon fra motsatt side av verden, uten at du måtte vente på en bok som skulle publiseres. Det er en lang prosess. Og da får du en person sin filtrerte sannhet, i stedet for, jeg har diskutert litt på forum, jeg elsker diskusjonsforum. Jeg har sett og lest om andres opplevelser, og hvordan de har funnet ut av ting da.
Begynte å dele kunnskap og folk begynte å oppsøke meg. "Her kan du hjelpe meg med dette, det ser ut som du har mye kunnskap." Og utdannet ingeniør, jeg tenkte jo at det var maskiner og data og telekommunikasjon jeg skulle jobbe med.
Da var det ikke. Det bydde meg veldig imot etter veldig kort tid. Det var faktisk med å utvikle 3G-telefoner. Nokia som oppdragsgiver den gangen. Jobbet i New York, og ting var tilsynelatende på sted, men jeg bare hatet jobben min. Men hatet du studiet nå? Nei.
Studiene gikk tilsynelig godt, fordi matematikk og fysikk og tall og systemer, da synes jeg var fascinerende og interessant. Og den gangen hadde jo en formening om at det var ingeniører jeg skulle bli, og det var teknikk og den forståelsen, det var interessant. Det var på livsplan da, rett og slett. Det var jo sånn du skulle bli. Ja, men jeg hadde allikevel en glødende interesse for trening og bygge kropp og kosthold og forstå de tingene der og
Da ble jeg bare en større og større og alt oppslukende interesse, på godt og vondt da. Hvor er vi på tidslinja da? Da var jeg vel rundt 5-6-20, tenker jeg. Så jeg var jo veldig ivrig og opptatt av styrketrening
Det begynte vel systematisk når vi gikk på high school i USA som 16-åring. Da hadde vi en time hver dag vi kunne trene nede på styrkerommet og så veldig opp til de store fotballguttene, om de kanskje fotballet, som var veldig velbygd og løfte 100 pluss i bankpress. Og superhelter, det var en stor greie, vet du. Superman og Batman og de her muskelbuntene, og så var det jo
Videre på He-Man og de muskelfigurerne. Jeg har til og med en sånn He-Man-figur her nå hjemme. Det er litt sånn symbolsk. Og så var det Arnold da. Arnold actionhelten på 80-tallet. Det var jo når jeg var 10-åring, så det var jo livet. Når ble han mainstream?
- Var det ikke "Tourminator" da? 84? - Var det det? Det var "Gjennombruddet" der. - Det var den som gjorde at han fikk det store gjennombruddet. Han hadde jo filmet før det også, men det var da det tok av, og så var det "Predator", og så var det flere "Tourminator"-filmer, og så var det "Conan". "Conan" var også en ganske stor film for han, men ikke så stor. Den kom nok mer i ettertid, at den ble
populær da. Var han enorm som bodybuilder før den Hollywood-karrieren, eller parallelt? For det var jo mye sånn trenings... Du skal gå på YouTube, det er masse sånne treningsvideoer med Arnold Schwarzenegger, og det var jo sånn... Jeg er jo 82 år i gang, og vi snakket også om det, men det var jo kanskje mindre bodybuilder, mer sånn skuespiller, action, helt...
Ja, han har jo en karriere som kroppsbyggere først. Så sin siste Mr. Olympia, verdens jæveste bodybuilding-titel, den vant han i 1980. Og det var et comeback, og da var det vel diskutert at han ikke burde ha vunnet da, men det var kun på grunn av navn og status. For han hadde vunnet da fire ganger før, frem til 1975.
Da var jeg ett år gammel, så jeg antar ikke hvem han var da, men jeg husker den encyclopedia-bodybuilding med Arnaud Svorslinger. Det var sånn herlefse, liksom, som jeg bare elsket. Jeg konsumerte hver side av den. - Var det sånn han som spesielt bodybuilder på 78-tallet? Så han bra ut? Eller var han jævlig mye større enn alle andre? Hadde han noe karisma? - Ja, det var kombinasjon. Han var jo den beste i den tiden.
Han var høy, han hadde sånn klassiske trekk, og egentlig var bygd på en bestemt måte, veldig smal midde, brede skuldre, enorme biceps, liksom. Den dag i dagen er det mange som
Fremdeles ikke når opp til Arnold sine biceps, selv om de i dag veier 20-30 kilo mer enn det han gjorde. Også karisma. Han har jo en sånn utstråling, en sånn selvsikkerhet. Han hadde som 16-åring bestemt seg for at han skulle til USA og bli filmstjerne. Og han har på en måte bare oppnådd alt han har satt seg som mål. Og selvfølgelig fremmelsket jo det her en generasjon med folk som tenkte at
Jo, du bare setter mål og jobber mot det, så kan du oppnå alt du vil. Og det er jo ikke akkurat sånn det funker. Det er mange ting som skal passe sammen og være tilrettelagt for å komme så langt. Men gå fra et barn i Østerrike til å bli guvernør i Kalifornien, og en av de mest suksessrike filmstjernerne, og både bilderene igjen i tidene,
Det står i spekta da, altså. Si hva du vil om ordene, men det er imponerende. Det er jo fortsatt en fyr man synes er kulere også. Han har jo fortsatt, skal jeg si, han har jo et godt stempel på seg som en sånn person som man fortsatt er i rampelyset på, på stifte fortegn da. Absolutt, absolutt. Så er det...
Men tilbake til historien. Det var et forbilde den gangen. Det var en sterk påvirkningskraft. Så begynte jeg å lese i muskelmagasinene på den tiden. Flex og Muscle & Fitness. Jeg ble veldig påvirket av det. Så har det gått litt slag i slag. Det var min måte å håndtere min usikkerhet på. Det var med å bygge muskler. Bygge en fasade som...
I mitt hodet var det den måten å få positiv oppmerksomhet på og få suksess med den motsatte kjønnen. Hvem ville ikke da på den alderen? - Funket det da? - Det gjorde jo egentlig ikke da. Det fungerte veldig dårlig. Du fikk, kaller jeg det sånn kontrast oppmerksomhet da. Enten så ble det veldig mistelikt å sette ned på.
- Som både bilder eller sånn at du blir for stor? - Ja. Det er sånn, han der fyren har jo ingenting mellom ørene. Fordi han bare har store muskler. Og da ble det litt som paradoks for meg da, fordi var det når jeg natt opp hadde etablert noe sånn, så var det en smart ting. Så det var liksom to identiteter som skulle holdes i hver sin hånd, og de verdenene kunne ofte krasje litt da. Men det er klart det var noen som syntes det var attraktivt, og så ble det litt sånn,
Kultursjokk da, sant? Jeg husker veldig mange som kunne si til meg at «Wow, du er jo skikkelig hyggelig», eller «Wow, du er skikkelig smart». Og da sa de «Ja, hvorfor skulle du ikke være det?» «Nei, du ser liksom ikke sånn ut». Og det klarte jeg i Norge da. I USA, da har jeg bodd der en par-tre år, liksom, i
- til sammen på ulike stadier i livet mitt. Da var det alltid sånn at folk kom bort til det og: "Wow, driver du med boxing eller vektløfting?" - "Du ser så bra ut." - Helt annen mentalitet. - De gir komplimenter. Helt annen mentalitet. Mens i Norge er det mye fordommer. På et lite sted som jeg kommer fra med 6000 innbyggere,
Så var det mye baksnakking og mye negativitet. Så jeg hadde mye motbevis. Jeg vil gjette at det er litt sånn det samme enn i Norge. Kanskje hvis du går utenfor Oslo, tror du ikke det? Hvis du har den dørvaktfasongen eller kroppen, eller ekstremt trent, da blir du assosiert med dørvakt. Absolutt. Du kan jo tenke deg selv, jeg har jo veid 10 kilo mer med mye lavere fettprosent, så det har jo sett mye verre ut enn det gjør nå da.
Men jeg har jo merket at det har vært som jeg har skrumpet inn til en mer... Jeg er jo fremdeles over normalen da. Og så ifølge BMI så er jeg jo overvektig. Så jeg fikk jo til meg sånn...
brev fra forsikringssatskapet om at jeg måtte betale mer i forsikring fordi tilsynelaten var så usund da. Og så bare sendte jeg inn jeg jobbet som korts og personlig trener og har lavfødt på sant og perfekt helse. Det gjorde rom på det da, men da ser du nok et eksempel på at du kun går uti fra et tall da enn du blir en statistikk. Hva synes du om den BMI-standarden da?
For folk flest gjennomsnittet kan det fungere som retningsundgivende, men så lenge du ikke ser den personen, så vet du ingenting. Det blir samme som med mye forskning som gjøres, at så lenge du ikke vet detaljene i det her, du ber folk om å huske hva de har spist, eller hvor mye de har bevegelses forrige uke, eller forrige måned, eller siste ti år, glem det. Da faller det fullstendig sammen. Så
Bruk gjerne ting som retningsangivene, men du må alltid ta individuelle vurdering. - Jeg føler BMI blir mer og mer veiledende nesten i alle typer samtale og debatter. Du ser det BMI begrepet blir dratt opp, som standardisert sånn, er du
overvektig eller normal? Nå er det jo normalt å være overvektig, jeg har skjønt, i forhold til BMI-tallet, men det er jo, ja. Ja, de må oppjustere litt de her normalområdene på hva som er overvektig og normalt og
Så tilbake til, hvordan var helsa di når du drev å pushe som allermest i midten av 20-årene? Det var jo sånn du sa, det funket ikke så bra, men det var også interessant å høre hvordan bodybuildermiljøet var, og jeg kan se for meg at det var en veldig backende miljø, at det ble en klikke til...
men hvordan fungerer kroppen når du pusher så hardt og trener så enormt mye styrke og er så sikkert enormt fokusert på kosthold og sånt, og blir kroppen som et monster også på alle måter? Eller blir du ubalansert? Ja, først er jo det miljøet. Det er jo, jeg vil jo si mange, både store men også sjøre ego.
inkludert med deg et. Så jeg kastet ingen sten her. Og da kan det være veldig mye kameratskap og inkludering, men det kan også være mye med sundelse, så skal du si. Så det hadde både gode og onde sider, det skal sies. Det er klart det som ikke var spesielt gode, jeg fikk aldri
ble ikke utsatt for veldig mye sånn misunnelse. Da møtte jeg først på når jeg ble en veldig god coach da. Jeg har hjulpet folk som kom fra ingen steder og var helt average til å vinne mesterskapstitler. Jeg hadde tre utøvere liksom, og så fikk alle toppplasseringer. Så jeg begynte å utmerke meg på den måten, og da fikk jeg en del sånn baksnakking og hat kanskje. Men sunnhetsaspektet, det er...
Jeg vil nok si at det sunner en råd med
Men ikke mye. Så jeg hadde mye skade. Jeg hadde jo en hormonfunksjon som var helt ut å kjøre. Da oppdaget jeg for så vidt tidligere, altså før jeg ble veldig, altså jeg oppdaget at jeg hadde vanskelig å forbygge muskler. Og så ble det jeg funnet ut på blodprøver, jeg var vel 17 og noe sånt, at jeg hadde både for høye estrogennivå og for lave testosteronnivå. Og du kan få for lav testosteron hvis du har høyt estrogennivå.
Så de kan virke på hverandre. Så jeg var jo mer kjæring enn jeg var mann, på mange måter. Jeg har veldig god kontakt med mine femminnesider. Jeg husker du sa det også, Smedstrø, at du, ja, og da tenkte jeg på, jeg tror ikke jeg har noe, jeg har aldri målt testosteronene mine. Så jeg antar jo at ting funker greit og alt gjort. Jeg har vært veldig sånn linær på det, føler jeg. Alt.
aldri hatt noen problemer med det, men jeg har alltid, i senere år så griner jeg mye fortere av ting. Av YouTube-ting, av videre av døtrene mine, og filmer, og alt av Pixar og sånn DreamWorks animasjonsfilmer og sånn. Altså det er ikke noe vits å holde inn liksom. Det må jo være et bra østrogennivå i meg også samtidig da. Jeg vet ikke, når du sa det så sa jeg sånn, jeg har høyt østrogennivå. Ja, og det er ikke nødvendigvis en direkte sammenheng mellom de
nivåene av de kjønnshormonene og det emosjonelle livet ditt. Jeg har hatt perioder der jeg har veldig mye testosteron og lite østrogen, fordi jeg brukte østrogenblokkere og syntetisk testosteron, og følelsene mine var som en berg-og-dalbane. Det var veldig ustabilt. Jeg kunne være veldig emosjonell, og så kunne jeg være veldig kald. Alt ettersom.
Og så har jeg hatt perioder der jeg hadde mye østrogen og lite testosteron. Det jeg merket da, i hvert fall for min del, var jo at ja, jeg kunne være emosjonell, men jeg var også veldig mørk, veldig tung, veldig negativ. Og selvfølgelig hadde jeg jo, de henger litt sammen, men stoffskiftet mitt var heller ikke det aller beste. Om det var stoffskiftet som gjorde at hormonene var dårlige, eller
Det er motsatt, det er vanskelig å si i dag, men at de to henger sammen har jeg sett veldig ofte. Min reise gikk gjennom å først ulovlig få tak i testosteron, eller ikke ulovlig, fordi det var ikke ulovlig den gangen.
og brukt testosteron i normale doser. Mens når jeg bodde i USA, så fikk du da skrevet ut av leggen din, med minste antydning til at du hadde testosteron, mens her må du nærmest skrive brev til kongen, for du får lov til det. Det er litt enklere i dag enn det var den tiden, da jeg var bare 10-åring eller 20 år der omkring.
Så begynte å selv administrere og selvfølgelig bare fant ut at wow, plutselig kunne jeg bygge muskler, bli sterk, hadde mye mer selvtillit, mye mer fokus. - Sånn med en gang liksom? - Ja, vet du, det var en sinnssyk forskjell. Det var som en toke lettet fra mitt eget hodet. Men det klarte forskjell på å gjenopprette
en mangel på noe, og da hevner over normalt. Så for mitt vedkommende så oppdaget jeg, for det var selvfølgelig fristende å ta mye mer for å få mye mer muskler, så hadde det på meg i hvert fall motsatt effekt. Jeg ble lettere skadet, jeg ble mye mer mørk og tungsindig igjen, så det var en slags parabolform av effekten. At for lite eller for mye var for meg veldig omfintelig.
Så jeg måtte ha en sånn sweet spot da, der jeg følte meg best. Men jeg klarte mange år med veldig overdrevet fokus på å skulle ha mye muskler og veldig lav fettprosent. Det var vel min sånn ildåp. Det var det som gjorde at jeg ble spyttet ut på andre siden og tok et litt oppgjør med hele den greia da.
Fordi jeg fikk nok selv innsikt til å forstå at det var min selvfølelse, det var min selvtillit, det var hva jeg sa til meg selv, hva jeg trodde om meg selv, om jeg hadde verdi, om jeg fortjente og hadde bra. Det var den som snakket på innsiden, som gjorde at ok, men for å unngå å kjenne litt på deg, eller kjenne mye på deg, så oppsøker jeg
den her greia. Jeg kunne sikkert like gjerne tyttet alkohol, men alkohol har nok alltid byttet meg mot om det har med at jeg har et motsatt gene av hva pappa hadde, eller om fordi pappa min var det. Jeg vet ikke. Men det var mer naturlig for meg å ha overlevd fokus på helse. Men hva har du tidspunkt hvor du traff bunnen sånn, mer eller mindre hardt, eller på et eller annet psykisk-fysisk nivå? Det er jo veldig, som historien man hører veldig ofte, at noen treffer bunnen på en eller annen måte, og da kommer den
The Rise. Ja, Heroes Journey. Det var vel tidligere, midten av 30-årene, cirka. Jeg fikk etter hvert en del skader, selvfølgelig, fordi man løftet tunge vekter, utsatte kroppen for mye trening, og spesielt for mye tung trening.
for lite kondisjonsbasert. Det ble bare fokus på de tunge vekten. Kroppen er et system der hvis du gjør for mye av det ene uten det andre, så vil det danse en floskehals som til slutt ikke er gunstig. Jeg tror ikke det var en enkelt kortvarig periode. Det var nok mange, mange år med en berg- og dalbane. Eller børgedaler, som vennene mine kaller det da.
Det var etter slett noen skikkelig nedturer, både i forhold til nære relasjoner og hvordan jeg hadde det med meg selv. Så den prosessen har vært lang, men det har alltid fulgt meg, eller hengt meg med det med å stille spørsmål til hva jeg egentlig driver med. Hvis det går for langt, så er det som om jeg har en mekanisme i meg selv som bare, du, hva faen er det du driver med nå? Dette er ikke bra. Nå må du ta det litt sammen, nå må du se litt nærmere på dette her.
Også fordi jeg har vært så heldig å jobbe med så mange forskjellige mennesker, så har jeg skjønt at det ikke er alle som er sånn som jeg. Hvis du ser livet ditt gjennom solbriller som er farget av hvordan du selv er skudd sammen, så er det fort gjort å gjøre mange antakelser om både andre og hva som kanskje er bra for deg selv. Men jo mer perspektiv og refleksjon og breddesynet fikk, og
Det var som å se et stort bilde som egentlig var det samme, men da ble det skarpere og skarpere. Du fikk flere og flere detaljer. Du forsto mer og mer av, ok. Og så er det en annen vitsetegning fra Larsson, tror jeg, som jeg synes er veldig traffende. Det står en elefant i rommet, og så står det sju vitenskapsmenn rundt med bind for øynene, som tar på forskjellige deler av elefanten.
Og så sier en, it's a snake, it's a tree, it's a broom, etter henne. Men etter hvert opplevde jeg at jeg så hele elefanten, og vitenskapsmennene. Så jeg begynte å forstå mer og mer av hva som egentlig fungerer, hvordan det henger sammen, hvorfor sier forskning noe annet,
På den måten, nå i kontra hva de gjorde for 10 år siden eller 20 år siden. Hvorfor tror de her menneskene på de her tingene? Også selvfølgelig også veldig fascinerende, og der blir nok aldri fullt utlært, og det er liksom hvordan menneskesinnet fungerer. Hvorfor gjør vi det vi gjør det? Hvorfor tenker vi sånn som vi gjør det? Hvorfor føler vi det vi føler? Men å være litt smart, litt intellektuell, snakke om
kompliserte ting, det er jo ikke noen som slår sånn direkte ut som noe veldig sånn kult i et sånt miljø, er det det? Sånn bodybuilding-miljø, alt du kommer og fleksler på, du vet hva jeg leste i går om, hva sånt. Men det er kanskje, jeg kan tippe at... Både og. Ja, både kanskje at i senestid at man er interessert i å kunne yte maks og at man skjønte at det er lurt, og at det var mye mer, jeg kan bare gjette meg frem til at det var mye mer macho og preg både på 90- og 2000-tallet, og sikkert før det også. Ja, det var den største filmen på gymmet som hadde masterrett da.
- Ja, det var bevisfatt rollet. - Så jeg har kanskje aldri følt meg 100% hjemme i noe slags miljø. Jeg har alltid skilt meg litt ut og drevet meg mye i idrett også. Jeg var til og med innom bueskyting en stund. Og da var det litt sånn,
Det var sånn naturlig buskyting, sånn at det var med trebuer, og det var sånn instinktuell, og du skulle ikke bruke sikte og alt mulig. Og så sto jeg liksom da som en sånn stor muskelbunt med nyoperert skulder, og så... Jeg skilte meg alltid litt ut da. Så det ble en sånn kontrastfylt opplevelse, tenker jeg. Mens i dag, vet du, så...
Jeg har fremdeles folk som skriver til meg og spør om jeg kan hjelpe, men jeg er ikke opptatt av å se ut som en fitnessutøvere. Det er så du vet det. Folk fremdeles antar at det er der jeg driver meg. Men jeg har ingen fitnessutøvere lenger. Det er mange år siden jeg jobbet aktivt med det, og da var det kanskje
Hvis jeg hadde mellom tre og fem fitnessutøvere eller bodybuildere, og på det meste jobbet jeg med 50 kunder samtidig. Så det var 10% av kundemassen, men likevel var det der jeg ble kjent for. Så jeg har på en måte alltid måttet kjempe litt for å kalle det sannheten.
Hva er egentlig de, eller hvordan jobber? Litt i digresjon, og her tror jeg flere som også nysgjer å lure på, hvordan fungerer bodybuilding, sett bort fra åpenbare treningen blir størst, men hvordan fungerer konkurransaspekter? Hva er det man trener på? Er det så enkelt som at det er volymen, eller er det prestasjon? Hva er det stilkarakterer? Hva er det som trekker menn inn i noe som er, det som er så rart med bodybuilding, at det er så mye og så forfengelig,
Det er liksom den rareste mixen som finnes. Det er noen som blir overdrevet opptatt av hvordan det ser ut i spillet, vil jeg jo si. For det er klart at karn, i hvert fall i en lite kroppsbygging, har jo hatt gutter på 130 kilo, ren muskelmåse, som jeg har jobbet med.
Og der er det liksom, det er kun kroppen det handler om. Det er ingen andre interesse. Det er noe uniktelig homoerotisk også med det der med den konkurransaspektet, med å vise seg fram innsmurt også. Det er jo det folk ser i type sportsvryn, så var det sånn, ja, det er vel egentlig det eneste man ser av bodybuildingsverdenen, er jo konkurransaspektet hvor det står innsmurt og flekser. Ja, ja, og det er klart du står og beundrer rumpa til en annen mann, sant? Ja.
For hvor lav fettprosenten er, at det striper i muskulaturen, så lite fettet, så er det veldig snort. Da kan man ikke stikke under solen.
Men det er klart hvordan dette bedømmes, det er ikke bare muskelmasse, men det er også hvor godt synlig musklene er, så vi har veldig lite fett på kroppen. Der er det også kulturelle forskjeller. Enkelte land skal du ha så lite fettprosent at du er på døden der. Man ser andre land er det mer, jeg vil ikke si normalt, for det er det jo aldri, men det er i hvert fall litt mer nærmere normalområdet enn det kan være.
Og så skal det være en viss symmetri og balanse, så det er jo høyst subjektivt. Du går aldri opp og måler bicepsen til en fyr. Det skal liksom bare se harmonisk ut. Så Arnold, godt eksempel på det, så var det harmonisk ut. Og så kunne han konkurrere mot gutter som gjerne var større enn han, men de bare så ikke like harmonisk ut. Og dermed så vant det ikke heller. Om skuldrene er brede og middene er smale og sånt. Noen dømmer
nesten utelukkende ut fra hvor mye muskler du har så lenge fødtprosentene er lave, mens i andre kategorier så er det hvor pent skrudd sammen du ser ut. Også er det presentasjon, det kan til og med være hvilken fargenuanse du bruker. Jeg husker en gang, jeg har konkurrert tre ganger, så jeg har ikke et voldsomt konkurransebakgrunn, men jeg ble jo rett og slett sprøymalet i et kabinett med en farge som var
totalt feil for huden min. Så jeg så ut som, jeg husker jeg la ut på Facebook eller Instagram, du you want some chocolate, skrev jeg bare under. Fordi jeg så rett og slett ut som jeg hadde klint sjokolade i trynet. Du fikk en ufrivillig black face og body? Ja, det så helt grusomt ut, spurte du meg. Men det er klart, under scenelysene med veldig skarpe spotlights på det, med olje på, så så det jo helt ok ut. Men det slo meg jo de gangene jeg stod på scenen at
Dette er et annet klimaks, dette er det jeg har jobbet fram mot. For meg var det ikke selve konkurransen om å stå på scenen, men det var prosessen fram dit som var interessant for meg. Det var å forandre kroppen min på den måten. Men jeg innså, jeg visste jo før jeg gikk ut på scenen at dette kommer ikke til å oppleve seg jeg er bra på. Jeg fikk jo som regel sisteplass. Så jeg var jo enten for liten, jeg har for lite muskler i forhold til noen av de andre som både hadde genetisk forskjell og
hva ville til å utsatte kroppen sin for ikke bare, jeg vil ikke si det var treningsaspekter nødvendigvis, men det var hvor mye av diverse medikamenter du brukte.
Hvorfor var det ikke flere som drev med kampsport? Var det rett og slett at det var bare boksing som var en sport, og bryting som var noe særlig på 90-tallet og 80-tallet? Jeg vet ikke om det er riktig en gang, at nåtidens bodybuildere og fitnessutøvere, ville de vært gladiatorne på arenaen og slåss mot hverandre? Eller ville de...
Ville det vært mer sånn type UFC, sånn MMA-typer som hadde vært på? Hvis vi skulle hatt sånn gladiatormatch nå da? De prøvde jo det her, det heter jo gladiatoriene på svensk TV. Det var jo sånn du skulle begynte. Det var jævlig gøy. Det var både bildere av fitnessutøvere som var gladiator. Stemmer det? Ja, mens de som konkurrerte var jo mer sånn
gjennomtrente, gjennomsnittlige folk. Det var ikke de aller største muskelbuntene som gjorde det spesielt bra der. Hans Kristians Mestrøs ble sendt inn der. Åja. Som eksempel var han så skrivet. Ja, men det er klart noen av de relativt tynne folkene kunne gjøre det ganske bra, fordi de har bedre balanse og var raskere, og da kom man på momentet å øve seg. Men...
Når jeg var på mitt største og mest muskeløse, så følte jeg meg ganske ubrukelig. Jeg kunne ikke bruke muskelmassen til så veldig mye, jeg følte. - Det er litt underlig det der. - Jeg har også hatt mange år med kampsport som bakgrunn. Det var da først jeg ble interessert, eller begynte med, som ungdom.
Jeg tror nok du er mer funksjonell og bedre, altså mer gjennomtrent som kompsportutøver enn som bodybuilder. Det vil jeg påstå. Hvordan er det med, er det fortsatt, for jeg tror fitness og bodybuilding, som så vidt jeg har fått med, har alltid hatt det her steroidstemple. Er det like ille nå som det alltid har vært, eller er det noe som ikke kommer sporten utenom? På toppnivå er det...
Det er blitt en mye mindre miljø, vil jeg si. Det er veldig få som er så store, og så færre, langt færre. Så de grenene som har blitt mest populære, det er de som kalles fitnessfysikk, der de står i badeshorts og har en veldig trengt overkropp, men ikke overlevent. Og samme for kvinner, så er det bikini-fitness, der du kan ha trent et år og gå på scenen og vinne. Du trenger ikke være kjempegjennomtrent for å gjøre deg bra.
Så det er litt som en pendel som svinger. I tråd med kroppsidealene og trendene i samfunnet ellers, de som har flest Instagram-følgere, de kroppsidealene som er mest populære nå, vil jeg si er de som ser... Det er nok vanskelig for en gjennomsnittlig person å oppnå det, men da går han å oppnå det uten bruk av steroider.
Også er det jo selvfølgelig den kriminaliseringen. I USA er det jo på like linje med heroin omtrent med steroider, og i Norge så ble det jo kriminalisert for 7-8 år siden. Så det er klart det har endret på ting. Men hvordan funker steroider? Det må du bare stelle meg og skjønte for meg, men jeg
Med tanke på at steroider er brukt i mange idrettsutøvere og mange grener, men at det høres spesielt sprintere, for eksempel hvis man bruker anabolisk steroider i tennårene og trener seg på det, men slutter med det, så vil man da lage seg opp et treningsgrunnlag og en muskulatur som du kan dra nytta senere for at du makser kapasiteten såpass mye. Stemmer det, eller hvordan funker det her? Ja, det skjer permanente endringer i muskulaturen og såkalt cellekjerner
som egentlig regulerer hvor stor musken kan være. Selv om du slutter å ta stedet videre og slutter å trene til og med, så bevarer du disse hele kjernene. Det er en form for et kommandosanter.
Så en person som har tatt steroider eller har trent veldig mye bygd som var veldig stor tidligere, vil kunne opprettholde en mye større muskelmasse selv om det ikke bruker noe. Se på min kropp. Rundt 95 kilo har han rimelig gjennomsnittlig fettprosent. 14-15 liksom.
Men før jeg begynte å trene og også supplementere med testosteron, så var jeg vel 72-75 kilo. Så jeg hadde kanskje klart å veie 85 kilo hvis jeg aldri hadde brukt noe. Så det at jeg klarer å holde 10 kilo mer er nok sannsynligvis fordi jeg har brukt testosteron i veldig mange år. Nå skal det sies at jeg har jo
Jeg har jo ikke brukt de aller høyeste dosene eller veldig lenge av gangen, men jeg gikk jo på hormonterapi da, som man kaller det i 20 år, der jeg erstatte min egen produksjon, og fordi min kropp av en eller annen snodig grunn ikke klarer å holde nivåene ut fra en viss dose, så måtte jeg ta litt mer enn det som var normalt, og da kan det hende at jeg er
Selv om blodnivåen var normal, så kan det hende at det har påvirket cellen min på en eller annen måte. Det er litt vanskelig å si. Men da vi vet det, gjør at du får flere såkalte kommandosantra, som gjør at muskelen kan være større. Det tillates at muskelcellen er større når du har flere kommandosantra. Det påvirker hastigheten på byggeprosessen når du tar større videre.
Også er det jo sånn at de fleste steroider er jo såkalt derivater av testosteron, så det er en kjemisk endring av molekylet, som gjør at det påvirker reseptoren. Vi har en såkalt androgenreseptor, som hele den reseptorteorien kanskje er litt utdatert. Så kan vi si at enkelt sagt så er det her som en nøkkel som stikkes i et nøkkelhull og vrir det om og dermed aktiverer den prosessen.
Og da skjer den byggeprosessen mye raskere, og du kan til og med ha flere håndverkere som bygger ved at du tar de her stoffene, så ting rett og slett bare skjer mye raskere. Men ulampen er jo selvfølgelig at det kan påvirke all muskulatur i kroppen, inkludert indre organer og hjertemuskulatur negativt. Så da gjør det spesifikt for muskler
den muskelen som du løfter bicepskulmen, har vært en utfordring. Derfor gir det å endre og justere på de her. Det er selvfølgelig fremdeles testosteron som brukes mest, men det har blitt mer og mer såkalt designer drugs, der det er en manipulert versjon av testosteron, der du får mer av de muskelbyggende egenskapene og mindre av de for eksempel østrogendannende egenskapene.
Er det her et stort problem med idretten fortsatt, eller at det er vanskelig å spore de store fordelene? Jeg vil nok si at doperne ligger alltid et hodet foran dopingjegerne. Så den teknologien er alltid, og nå er det på gennivå, at du kan gå inn med vektorer som endrer på den genetiske koden. Da begynner det å bli veldig avansert å gjøre. Det er noen år siden jeg fylte med på det sirkuset der, men
det er nok vanskelig i dag å drive på toppnivå uten å bruke en form for, det er ikke bare steroider som brukes, men det er jo alle mulige ting som
for den påkjenning som du påfører kroppen, som det normalt sett vil la ned regulert. Både stoffskifte og overmodproduksjon. Hvilke idretter er vi se på da, hvor du får mest gjenfor det, og du gjør mest utslag? Er det ekstremsporter som sykling, løping,
Kanskje alpint også til og med? Hvor du krever enorm styrke i ... Det er jo de idrettene ... Du teller meg ganske utbredt i fotball. Du må tenke på det her er folk som får tiotals millioner i Åslen for å prestere på toppnivå. Så da å gjøre hva du kan ...
Og der går det selvfølgelig også en gråsone på hva som er lovlig og ikke lovlig. Det er liksom lovlig så lenge dopingegeren ikke har identifisert det som et anabolsteroid. Så det har vært brukt prohormoner i mange år som
egentlig er steroider, men de er ikke klassifisert som steroider, fordi vi har ikke målt effektene av dem. Men når de finner ut at dette fungerer veldig bra, slutter det av å koste skudd, da blir det medisinsk. Det er en evig kamp. - Er det noen spesielle land som du vet, som er type Italia, eller er det hele Europa?
- De som blir hengt ut mest er de russlarene, kanskje fordi det er en kultur der som er basert på at dominans, politisk dominans også kan oppnås ved at du er god i idrett. Men jeg kjenner noen fra gamle Østtyskland, der har det blitt gjort veldig mye forsøk.
Men da skulle jeg prøve å kunne innrette ting som i dag hadde blitt... Det er så mange friresutøvere som har blitt tatt. Jeg så bare en faktamime på Instagram, jeg vet ikke om det stemmer engang, men de 30 raskeste tidene registrert på 100 meter har vært associert med doping. Og 10 av de har Usain Bolt. Det er de eneste jeg regner tiden av de 30...
raskeste i tiden, tror jeg. Ja, ikke sant. Han er jo helt enorm. Så er han bare som Guds gave til, som fysisk gave. Eller så på en måte kan hvis han hadde tatt steroider i tennerne, så ville det vært umulig å spore det nå. Ja, de er vel kommet så langt at de kan begynne å se om du har brukt det tidligere. Men det er ikke noe som de tradisjonelle dopingeggerne har i sitt arsenal. Men
- Men det er klart at det blir fort en veldig en fintlig debatt. Jeg husker for noen år siden så var det TV2, Dokument 2-program. - Gerhard Hellskog? - Ja, du husker det. - Jeg husker ikke programmet, men jeg husker oppstyret og at de forsøkte og at han sleit litt mer enn og mer. Etter det så ble jeg... - Du skal ikke snakke for høyt om djerve gutter med mot i brystet. Norsk idrettshelter, det er en...
nasjonal eiendom, så du må ikke, don't go there. Spesielt oss som idrettsnasjon som har så få tilfeller av dopingtilfeller, hvor det har vært typiske sporter hvor kanskje man ikke har vært så opptatt av, det har vært noen vektløfter og det har vært litt i de universene der, men langrennsporten har holdt seg ganske rein med noen sånne, noen masse caser nå i siste...
med junior og sånn, som var jo en litt finurlig case da. Men, nei, men det er norsk, ja. Nei, uten å spekulere for mye, men at det brukes ulike ting på såpass høyt nivå for at kroppen skal kunne tolere det, og det er jo litt sånn, vi kan jo på mange måter skylde oss selv, fordi det er det som belønnes og berømmes. Det er de som gjør det bra, de som utfordrer de fysiske grensene, de
oppfatningen vi har av hva menneskekroppen er kapabel til. Det er der pengene går, det er stor industri. - Og vi jager dem frem, vi elsker det. - Ja, vi gjør det. Selvfølgelig opplever de enorm press for å fortsette å levere varen. Da kan jeg godt forstå at det både eksisterer et støtteapparat som vet hvordan du kan omgå lovverket, eller ligger et hakk foran,
også de som rett og slett tyr til ting som er jo lovlige. Men det er vanskelig i dag egentlig å si helt sikkert at ja, du er en doper, og du er ikke en doper. Så jeg tror vi skal være litt forsiktige med å... Du kan jo få en ærekrenkelse også hvis du tar feil. Hvordan skal du bevise noe sånt? Absolutt. Det snakket vi med Smeeser om, det han...
- Det ene er jo at hvis vi skulle fått noe sånt opp i Dagsly, så må det vel være at utøveren eller noen fra innsiden selv snakker ut. Det er vel den eneste måten du har, for du får vel ikke gjort noe med sånne gamle prøver, eller fått noe bevist, noe sånt på den måten der. - Det er nok mye som foregår bak kulissene som ikke vi
noen ganger kommer til å få vite uten å bli for konspirasjonsteoretisk, men det er klart det er et gigantisk apparat og det er store summer i sving. Det er ikke fotball på løkka vi snakker om her. Det er en milliardindustri. Hva tror du? Finnes det ting i den norske universen som er sånn eksplosivt hvis det kom fram? Det er ikke noe... Jeg kjenner folk, men jeg gjør faktisk det, som vet ting om folk. Ja.
Men igjen, på den tiden der sånne ting kanskje ble gjort og eksperimentert med, så var det ikke like mye negativt fokus på det. Det var ikke kunnskap om det. Det var ikke nok informasjon. Vi visste ikke effektene eller bieffektene. Det er ting som har blitt utforsket, rett og slett fordi vi ønsker å bli bedre. Og hvem vil ikke...
Alt fra kaffekoppen til ... Her er piller som gjør at du blir mye bedre løper. Ta det inn om dagen.
Det er selvfølgelig veldig fristende. Dette gjør at du får en større biceps, det er mer synlig i mange ruter, sånn at damen liker det bedre. Selvfølgelig er det fristende. Ta den pillen her og kom på topp 10 podcaster i Norge. Ja, ja. Tenk meg nøye om, tenk meg. Det er fristende. Ja, men det er selvfølgelig, om vi er late av natur, eller om det bare er,
Fordi vi har mange store mål, men vi klarer ikke nøyaktig og tydelig å se en forutsigbar vei frem dit, så er det alt som kan gi oss en liten snarvei, alt som kan åpne ideer som «Her, bare gå dit, bare gå direkte til målet».
Så er det selvfølgelig fristende. Det er jo gjerne de her enkeltmannsidrettene, og i Norge er det jo også det paradoksen med at alle land rundt oss, bortsett fra Sverige kanskje, har kanskje ikke hatt noen særlig dopingskandaler de heller, men de har vel ikke hatt så mange gullvinnere som oss heller, men Finland, Russland, Myleg, det er liksom så mange dopingskandaler de har tatt, og vi har vært et sånt clean utøver i hele veien,
Jeg tror langere enn sporten og skjøytesporten uten noe annet, så har det vært de to tingene som du ser konspirasjonsreglene virvelig mest rundt. - Det er jo naturlig at hvis du er veldig god i noe, så får du mye oppmerksomhet. Både negativt og positivt. Det er mange som skal med inn. Så det er ikke til å unngå. Men jeg tror nok det er mange
Og på seg sunne, friske, naturlige, rene mennesker der ute som det kun Grobry og Lever på sted, og masse, masse trening som har skapt det treningsmaskina der ute. Men en sånn type påkjenning tiltrekkes jo, altså en spesiell mennesketype også. Du ser jo når Petter Nordtug ble tatt i alt for høy fart med kokain, at
Det er en grunn til at han har valgt den idretten, og da kjører han seg så hardt. Det ligger litt i din natur når du trygges av den form for stimulans.
Så året etter podcasten hadde vi hans Kristian at mange av de med ultraløping som tror med behandling. Så det er klart at her er jeg åpenbar i sammenhengen. Det er det jeg også snakket med Smeser om, ikke i podcasten her, men hvorfor er det ikke? La oss si at det er et par caser, eller at man hører mye rykter, og man synes det er rart at ting ikke kommer fram, eller at ingen snakker, og sånn.
Så kan man si at det er andre konspirasjonstider hvis det kommer til politikk eller samfunn eller rundt krig og sånt. På et eller annet tidspunkt ville noen snakket. Hvis månelandning ikke hadde skjedd eller 9-11, så hadde noen i systemet snakket til slutt.
uten sammenligning til de samtalene her, men jeg tenker i sportsverdenen så er det jo ikke verre enn at noen på innsiden sier sånn, nei jeg så dette og jeg behandlet disse og jeg var der i den doping-sjekken og så det under dette og hadde fullt innsyn i dette og dette. Så han snakket med faren sin om det, at det er jo det her med whistleblower-syndromet, som er jo veldig vanskelig for oss jordnære folk som lever på månedslønn og lever helt vanlig av fireliv, at det er vanskelig å sette seg inn i
hva det vil si å tyste på sitt eget miljø. Og det er jo bare sånn en kriminelle som kan kjenne seg igjen i en mafiasetting, men bare det at du har vokst opp i et system hvor du kanskje har gått langere enn skjøyter, spilt fotball, du har alle vennene der, du har hele nettverket ditt her, du har tillit, du har folk under deg, over deg, du har meritter, og du har helt fra dag en sett hva dette spillet går ut på, at det blir satt sprøyter, det blir satt diskrimineringer,
disse doper seg, disse gjør det ikke, sånn her er miljøet, sånn er sporten, du har akseptert det du har gjort i 20 år, og så skal du en dag da plutselig bare snu, gå mot alt og alle, og utlevere alt, i fullstendig liksom bare bli en whistleblower for hva da, for
Plutselig skal du bli en sånn fanebærer for rettferdighet, og du skal få en ren sport, og så videre. Samtidig så er det også din egen selvgodhet, eller du skal bli en slags gud innenfor sporten som skal rydde opp. Det er så mange aspekter som er så umulig å sette seg inn i, at det der med å være whistleblower, det skal veldig, veldig mye til. Når man tenker på det måten, så skjønner man at
man hører om veldig få caser da i enkle sporter. Ja, det er ingen som liker en slags rank. Nei. Og hva blir ingen i fremtiden din etter det? Etter å ha gjort det? Nei, top. Og det er jo ikke bare i sport der jeg lærer. Det er jo innen både underholdningsbransjen og business også. Exit er jo blitt kjempepopulært og den livsstilen der det er basert på virkelighetene. Samboen min har en venninne som vet hvem han er en av der jeg er basert på.
Og da blir det en sånn ised-skised-variant her. Det er de type faste, det er de tingene som skjer. Det som egentlig skjedde var sånn, men de har selvfølgelig gjort en liten vri på det for å lage underholdning av det. Men det er klart ikke noen av de som har gått ut offentlig og sagt hvem de er. Er du sjokkert av at det i idretts-Norge ikke har kommet ut flere caser at vi er så ren som vi er? Overrasker det deg?
Ja, det er vel sikkert fordi det her er folk som skal fremstå som så veldig sunne og friske, og forbilder og idealer for de som er yngre også. Det er vel ikke så mange som har Kjell Inge Røkke som idol av barn og ungdom. Så hadde det kommet ut at han brukte masse kokain, eller steroider, eller veksthormoner, eller whatever, så hadde det ikke vært en sånn ...
gjør som jeg vil, så lenge jeg er rik. Men ja, det Bjørn Dahl har gjort, eller Johan Ove Kosse, en av de store idrettsheltene som har vært skandalet, vet du. Fordi da blir den kontrasten, da blir det at, ja, men
Har du gjort det på ærlig vis, eller har du jukset det frem til da? Og da er vi jo inne på et veldig sjekke grunnlag, for hva er egentlig juks? Har du kanskje jevnet ut konkurranseforskjellene, at noen har genetalent? Hvor mye er genetalent? Evigvarende debatt, liksom. 10 000 timers regn har jo falt for lenge siden. Det viser jo heller ikke stemme. Og det er
Det er så mange faktorer involvert her, at i vårt jaget til stadig bedre prestasjoner, vi har sikkert nådd den menneskelige terskelen eller grensen for ganske lenge siden, men med kun mikroskopisk forskjell i arvemateriale og den riktige kombinasjonen til riktig tid av trening, restitusjon,
Så skjøyte drakt med innsydde striper på. Det er så mange ting vi bruker for å få til de hundre delene. Så er det nok også et stort undergrunnsmiljø, eller skjurt miljø. Det er jo som en veldig tørr skog, alle idrettsmiljøene, at det er som en liten gnist, så har du en kjempeeksplosjon. Det er jo bare sånn,
en known black swan i noen av de her miljøene der, så har du jo bare syklegaten med Armstrong og sånn på, hvor lenge det kan pågå, hvor utbredt det er, og det er helt sinnssykt å bare se de dokumentarene om alt det der. Ja, og så frister det jo ikke til at flere gjør det samme. Nei, det gjør det til og med. Da lager vi en flod av at
- "Han har innrømt det, da kan jeg også gjøre det." Når de ser hva slags reaksjoner de har blitt møtt på, så frister det ikke for andre å ta til ordet for. - Det er jo ti år med helg som du må gjennom for å... - Ja, og ingen sponsor vil ta i det, og du blir personlig bankerått og mister de vennene rundt deg. Så det er selvfølgelig, jeg forstår at det ikke...
Det er ingen som gjør det. Det er paradokset at mange av de største idrettsheltene i mange grener, de blir jo også TV-profiler, de lever kjendislivet etter karrieren og sånt. De går ikke stille bort i en skog og lever videre der, eller et normalt liv. De er fullblodts TV-stjerner etter karrieren og kjører på, eller får veldig store, viktige verv. De går hele...
i å se idrettssystem og bli idrettspolitiker og klippe snorklipper. - Eller eiendomsgiganter eller aksjespekulanter. Jeg tror nok det bor en drive i de menneskene som oppsøker idretten på den måten at de heller ikke klarer å slutte. De finner sin greie på andre arenaer og så har de rette kombinasjoner av mindset og stagerevne som
som gjør at de råkker da også. - Skal du rekke noe forresten? Har du en tidsbegrensning? - Ja, jeg har for så vidt da. - Hvor lenge vil du holde på? Vil du begynne å runde av? - Hvor lenge har vi holdt på? - To og en halv time snart. - Ja, ikke sant? Da begynner vi snart da. - Ja, vi kan begynne å runde av. Nei, vi har tenkt det sånn ...
er det noe som er faste poster i programmet her? Det er jo fasting, det har vi egentlig snakket litt om. Det er jo masse å ta der også. Du snakket om at du har vært litt på periodisk fasting og sånt også. Det er det, og pusting. Er du opptatt av det, eller er det puste-
aspektene rundt med Wim Hof og James Nestor med Breathe og sånt. Har du satt deg veldig mye inn i de tingene der? Ja, jeg har satt meg inn i det aller meste og kommet litt ut på andre siden med ulike konklusjoner og perspektiver på det. Jeg synes det er interessant å prøve å kontrollere helt autonome funksjoner i kroppen.
Hvis vi for eksempel lar instinktene råd, så vil vi til slutt bli veldig sultne og spise til vi ikke klarer å spise mer og slutt å spise. Da samme gjelder pust. Hvis vi går rundt og er fullstendig ubevisst pusten vår, så ordner den stort sett seg selv.
Men det kan være en indikasjon på hva som foregår på innsida. Så de som puster veldig høyt i brystet og veldig kort, da er de veldig stresset. Ved å puste som en rolig person, så kan du bli rolig.
På en måte som hvis du inntar en sånn power pose, så kan du få god skjørte litt. Du kan føle mer energisk. Vi har spillnevroner i hjernen vår som gjør at hvis vi later sånn, så kan vi bli sånn. Til en viss grad i hvert fall. Så det å gå inn og regulere og bruke ulike pusteteknikker, synes jeg er kjempeinteressant. Jeg har absolutt noen første. Ja.
- Men som alt annet så er det fort gjort å bli for obsesst med det. Så jeg har sett moderat effektive, variabel effektive utfall av å kontrollere, regulere og bruke ulike pusteteknikker. Men jeg er også interessert i å se hva som ligger bak, hva som gjør at du har et såpass dårlig pustemønster. Hvis vi aldri ser det da, så kan det hende at pusten permanent blir bra i stedet for de korte øyeblikkene du er i stand til å fokusere på.
Men absolutt interessant, så da kan jo frigjøre både endorfiner og DMT og de mest interessante molekylene som hjernen har å by på. Så absolutt, men jeg er litt mot å skal bruke veldig mye tid på å blande seg inn i mekanismer som burde være der, naturlig. Så det er min konklusjon.
Har du eksperimentert noe? Ja, Vimhoff og Buteyko. Hva er det for noe? Buteyko er en variant av det, bare at du bruker forskjellige nesebord avhengig av hva du fyller og hvordan, og visualisering, så det er kjempeinteressant. Det er veldig kulturelt tradisjonelt befastet. Hvor djupt kom du inn i de to tingene der da?
Nei, jeg har jo en sånn prosess da. Jeg tester ut ting og utforsker det litt og kan gå veldig dum på det. Veldig sånn tunnelsyn på alt når jeg først skal finne ut det. Og så går jeg noen runder med meg selv der jeg liksom kommer ut og gjør det ikke i det hele tatt. Og så finner jeg en viss sånn mellomting der jeg bruker det som verktøy.
Det gjelder stort sett alt. Jeg kan bruke også fasting som verktøy, men jeg har også en oppfatning av at kontinuerlig næringstilgang kanskje er sunnere for enkelte enn det å frarøve din næring, altså slutt å spise. For noen kan det være det mest magiske du gjør, men prøv å se hvor du er på kurven, på spektret, og se hva det er som gjør at du for eksempel er overvektig og trenger å fast. Hvis du har for mye energi i blomløpet ditt, både glukose og fettsyre,
Så er faste en glimlende måte å sørge for at det blir håndtert på en bedre måte. Men hvorfor skjedde det da? Hva førte til at du fikk så mye? Så hvis faste blir en strategi for at du skal kunne trakke trynet fullt av mat, så ville aldri sett deg først. I stedet for som en kontrollmekanisme.
og da blir jeg liksom samme så var jeg der, tenker jeg. Jeg hadde litt sånn kanskje samme inngang på at jeg ville se på en måte, kan jeg gjøre noe med den sulten min, for den var så slavet for måltiden, så tenkte jeg at jeg skal prøve det ut for å se om jeg kan få bukt med det, og det er sånn, og da skjønner jeg at det funket fint, da prøver jeg å implementere det i hverdagen, og så har jeg egentlig bare byttet en vane, for det blir sånn,
Når du driver med litt forskjellige ting, så er det av og til ikke kjedelig å la seg styre av sulten hele tiden. Ja, og jeg ønsker også å gi folk referanseopplevelser. Så gjerne start med både faste og lav karbo, og kun kjøtt, om du vil. Jeg har jo vært der, og jeg har også vært på rent vegansk og spist hver andre time.
Jeg har trent veldig tungt med lave reps, lange pauser. Jeg har trent veldig lett med kun kroppsvekt og masse repetisjoner hver dag. Men jeg pleier å havne på en sånn sweet spot, der jeg vet hva jeg skal se etter,
Hvordan føles det ulike tingene når jeg trenger å endre på det jeg gjør akkurat nå? Det er all ostase, det som jeg snakket om i starten. Se på dette som en prosess, og kanskje mer som en pendel, som en vippehuske. Mer enn sånn, der har vi svar, der er greia. Der er pustøvelsen, der er fastingen, der er pillen, der er resepten og oppskriften. Mer sånn, ok, hva skjer når jeg gjør sånn?
Nå er det kanskje på tide å gå litt i andre retninger. Så jeg har perioder der jeg spiser ikke kjøtt i det hele tatt, og så har jeg faktisk perioder der jeg spiser kun kjøtt. Men som regel, stort sett 80% av tiden, så er jeg i en sånn sweet spot midt i mellom. Det er veldig fornuftig ut. Ja.
Men det er veldig kjedelig vet du. Den selger ikke. Det var det jeg snakket med Ronny om. Ofte de beste svarene er bare veldig kjedelige ting. Sånne råvarer og grønnsaker. Folk vil ikke ha de spennende oppskriftene og reseptene og den magiske. Det er three keys og secrets. Det er det som er clickbait i dag. Så det er vanskelig å selge inn
Denne tilnærmingen som faktisk er den som fungerer best. Men vi kan i hvert fall si at den coaching-prosessen jeg gjør med folk, det er å ta det gjennom en systematisk prosess som både går på det rent fysiske og mentale, og identifisere både triggeret og knutepunkter og flaskehalser. Og så lære mer om, ok...
Ja, faste fungerer utmerket for meg, men ikke for den andre personen som snakket med en time senere. Det er jeg helt opptatt av. Det var noe av det verste de gjorde, forresten. Leskona. Ja, ikke sant? Men der har du en greie. Det er litt sånn...
Da finnes ingen oppskrifter. Hadde jeg visst oppskriften på suksess, så hadde jeg sikkert skrevet en sånn her tynn bok, og utgitt den og vært milliardær. Ja, suksess. Det kommer det nå til, på rett og slett. Det kunne vært en bra humorbok. Ja, kanskje det. Sånn anti-tesebok. Ja, det får bli noe sånt. Det er jo så mye artige ting vi kunne prate om videre her, og så håper vi får til flere gode prater. Du er jo
Det er som en Wikipedia innenfor kosthold og trening. Muntlig sagt, så du kan bare dyppe ned i det, så kommer det noen gjenskaper. Du er jo opplevd at du ikke er sånn ...
Så teoretisk, du er ikke sånn bunnet til det som teori, det er litt kjedelig med folk som er sånn 100% teoretisk, akademisk, at de kan vite alt og mått. Forskning sier det, ja. De kan navne på det, men de har aldri gjort det selv, de har aldri eksperimentert, men de vet ikke hvordan det fungerer på egen kropp, de har bare lest seg fram til et par teser. Ja, og det er klart, teori, forskning, bøker, kunnskap,
Det er det jeg har tillegnet livet mitt til, men vi må ikke glemme alle erfaringsbaserte, det her med å finne ut hva som fungerer bra for deg, hva høres logisk og fornuftig ut, hva...
Hva fungerer på folk fleste, hvilke kontekster? Så jeg er litt mer sånn, prøv å finne det puslespillet da, eller få bildet skarpere, i stedet for å henge seg opp i en detalje da. For da blir det litt sånn at du rir den kjappasten helt til du smelter i veggen, tenker jeg. Så hvis du har bare en amme, så ser alt ut som en spiker. Det er litt sånn...
Jeg tror det er viktig å bevare helhetsperspektivet, denne visse tegningen av elefanten. Hvis jeg føler at da er jeg
Da er min verden, da er min filosofi. Da føler jeg meg rolig innvendig. Det høres mye mer fornuftig ut enn å løpe ut på Kiwi og kjøpe stangseleri og vannet kjerner, og så kjøre fire gang fire intervaller rundt til Nord Arena her. Da tror jeg det blir en kort reise. Ja, da får noen andre gjøre, tenker jeg. Strålende. Vi må jo også på tampen plugge din gode podcast i sin første sesong.
Ja, det er det hele. 19 episode publisert i dag. Og det er sånn halvtimmes-times-episoder? Ja, jeg forsøker å holde av der. Noen gjester?
Arne Vær, cirka episode med gjester og Arne Vær, der jeg bare svarer på innsendte spørsmål. Så mellom 30 og 60 minutter cirka, noen går over timen, kommer litt an på, men ja. Så i Q&A-en din, hvor er det folk sender inn spørsmål der da? Da sender de til coach at børgefaglig.no eller bare på Facebook-sida mi. Og den e-posten ligger vel sikkert i denne beskrivelsen på podcasten din?
Det var faktisk et godt spørsmål. Hvis du får bra med spørsmålene din, så er det kanskje ikke nødvendig å sette den opp der, men du fikk i hvert fall e-posten her. Egentid, som er podcasten, ligger vel overalt, er det med? Det er du hører podcast? Jeg har publisert den de fleste steder. Sjekk den ut, så håper vi får til flere prater. Det var veldig gøy og spennende. Ja, det var veldig kult. Takk for praten. Takk selv.