40. Balanse, stress, trygghet, miljø, natur, sansemotorikk og være god med seg selv. Gjest: Kristian Fagerland

Hei og velkommen til helsetipspodden. Mitt navn er Nette Løno og jeg driver i nervusklinikken i Stavanger og har jobbet som nevorefleksolog i 17 år. Jeg deler forsknings- og erfaringsbasert kunnskap på min Instagram-konto, holder foredrag om vagus, stress og bærekraftig helse, og er nå veldig glad for at jeg skal få skrive en bok om vagus med frisk forlag. Jeg er opptatt av helhetlig helse, hva som skaper helseplager, og hva vi selv kan gjøre for å leve et friskere liv med mer livsklede. Denne episoden skal handle blant annet om sansemotoristrening, som skal styrke samspillet mellom sensene i hjernen og kroppen. Dagens gjest er Christian Fagerland. Han er mikrobiolog og kiropraktor med spesialisering innen funksjonell neurologi. Christian har syv års erfaring med behandling av mennesker i alle aldre. Han er opptatt av mennesker, holistisk helse, selvutvikling og hvordan omgivelsene våre påvirker helse og velvære. Han jobber på kraftklinikken i Stavanger og synes det er veldig gøy å finne roten til ubalanser, og når vi finner årsakene er det lettere å skape langvarige og bærekraftige endringer. Han er også forfatter av boken «Oppdag en ny verden». Boka belyser hvorfor sensomotorisk trening absolutt bør være en del av din hverdag. I boka skriver Christian om hvorfor forandring stort sett ryder og gir deg et funksjonelt innsyn i hjernens utviklingsprosess. Velkommen Christian! Tusen takk! Tusen takk for det, Anette. Veldig hyggelig å være her. Så kjekt at du ville komme på kontoret her på Ista Vanger. For de fleste episoder spilles jo inn med gjester fra andre steder i landet. Så det er godt å ha gode fagfolk i egen by også. Det er det. Takk for at du er her. Nå har vi jo kjent hverandre i 15 år. Ja, jeg tror nesten det må være 15 år. Så det har vært veldig spennende å følge deg og veldig kjekt med denne podcasten. Så gratulerer med det. Tusen takk. Og første gang jeg traff deg så hjalp du meg med et overtrokk i en ankel. Og så har jeg nå vært innom kontoret et flere ganger etter det. Sansemotorisk trening, da tenker jeg kanskje at noen vil være litt sånn undrende på hva mener du med det? Så sansemotorisk trening kan jo være så mye. Det meste vi opplever i livet er jo en form for sansinntrykk. Og så skal du jo gjerne respondere til det du ser eller opplever og lager en motorisk eller en hormonel respons til det. Sansemotorisk trening er litt mer spesifikt, der vi først kartlegger hjernen og nervesystemets funksjonalitet, og ser at ting fungerer sånn som det skal, at du har like reflekser på begge sider av kroppen, Lige holdning på begge sider av kroppen, at du har like styrke og sånne ting. Vi gjør en evaluering av det funksjonelle nervesystemet, og så kartlegger vi om det er noen svagheter. Og da bruker vi forskjellige tester for å se på dette her, både før og etter vi gir denne intervensjonen eller en behandling. Og så ser vi avhengig av hva områder som er svage, hva type sansemotorik vi ønsker å bruke. Så hvis for eksempel en person har doktorene, dårlig motorikk for eksempel, så vil vi gjerne sende terapi eller lage terapi som går på det området hjernen som styrer den motorikken. Og selvfølgelig de muskler som er involvert, Og så ser vi om vi klarer å lage en endring i for eksempel reflekser eller muskelstyrke eller i holdning. Så sansomotorisk stimuli er jo et stort spektrum. Det kan være at noen trenger for eksempel lydterapi, mens andre trenger gjerne lukt. Noen trenger bevegelse, noen trenger vibrasjon. Det er litt forskjellig hva vi finner med disse forskjellige menneskene som vi tester. Så jeg kan jo ta en liten runde med hvordan jeg jobber. Ja, veldig gjerne. Sånn at det viktigste for meg, uansett hva terapiform vi bruker, er jo gjerne å skape trygghet. og skaper rom slik at pasientene våre kan få lov til å være seg selv og vise den ekte seg. Og hvis de skal være ekte, så er det jo viktig at vi som behandlere er ekte. Så jeg bruker veldig mye tid på å etablere trygghet først. Og når det rommet er skapt, så gjør vi en funksjonell analyse av de utfordringene. Og så synes jeg det er veldig viktig, som du sa innledningsvis, å finne gjennom årsagen til roten og til de symptomer. Og det er jo veldig sammensatt. Så en person kan jo for eksempel ha et dårlig kosthold som gjør at kroppen får en dårligere funksjon. Andre kan ha stress på jobb eller hjemme eller andre settinger i livet der det er stress som påvirker. Det kan noen ganger være gamle ting. De har gjerne en vond opplevelse eller et trømme som har vært så sterkt eller så repetitivt at det har laget en langvarig endring i deres system. Det er ikke alltid de er klare til det som er utfordringen. La oss si at en person ble mobba, som dessverre mange har blitt. så kan det ha gitt dem et inntrykk av at de ikke er gode nok, eller at de ikke duger, eller at de har gjort noe galt. Og hvis den personen blir overtalt og tror at den har gjort noe galt med meg, så begynner du gjerne å stille andre krav til deg selv. Kanskje du ikke stiller opp for deg selv, eller kanskje du ikke setter gode grenser for deg selv, forventer mer av deg selv. Klassiske eksempel er jo de som synes det er helt ok at kollegaen er sykemeldt, for eksempel, men de selv vil ikke være sykemeldt, for det at de er strengere med seg selv. Så er jo da, hvis du gjør dette her over tid, og og ikke er snille med deg selv, ikke er god med deg selv, så vil jo kroppen etter hvert begynne å gi beskjed. Dette med stress er jo vanskelig, for jo mer vi stresser, jo mindre kjenner vi ikke det, og jo gjerne dårligere selvinsikt for meg. Så de som stresser mye, de er ikke alltid like gode på å kjenne ikke. De er gjerne vant på å brette opp armene og stå på, for det er det de har gjort hele livet. Og så plutselig begynner kroppen å gi beskjed. Og hvis du ikke fanger opp de signalene der, Så pusher du gjerne for langt, og så møter du stupe og dette med, og da er det langt opp igjen. Så jeg bruker mye tid på å bli kjent med pasientene, finne ut hvem de er, hva er det som bidrar til disse symptomer. Hvis det var for eksempel et fall på isen, så er det jo veldig enkelt. Da var det jo det som var årsaken til gjerne skadene deres. Men hvis de ikke vet hvorfor de fikk vondt, så blir det jo litt mer interessant om man legger litt detektiv og finner ut. Så jeg bruker mye tid på sykehistorie, Vi snakker masse om hvem de er og hva de har vært med på, og hva slags stress de har vært i. Og så gjør vi en funksjonell analyse der vi ser mye på reflekser, vi ser på holdning, vi ser på pupillresponser, vi ser på blodtrykk. teste vitale ting, se om det er noe som ikke stemmer i store bilde. Og så lager vi en slags program på det, der vi tilrettelegger spesifikt å sanse motorisk trening som en del av behandlingen, jeg gjør det også andre ting. Og så evaluerer vi hele veien underveis. Så hvis for eksempel du har dårligere reflekser på en side av kroppen, så vil det være et mål for meg. Så da gir jeg meg gjerne en terapi og så retester jeg meg unikkelbart. Og neste gang jeg kommer inn får jeg se når det er langvarige endringer. Så jeg liker å måle det. I USA der jeg studerte så sier de «If you can't measure it, you can't manage it». Så det er noe med å ha et slags objektivt mål på det du ønsker å sette rengang i. At det ikke bare blir sunnsing. Jeg opplever at smerte for eksempel er jo veldig individuelt og det er også litt avhengig av hva dagsform du er i. Så hvis jeg har vunnet en million kroner i lotto så er jeg gjerne så kjenner jeg gjerne mindre smerte enn hvis jeg har kranglet med samboer samme dag. Så jeg liker å finne litt mer objektive knagger da som jeg kan teste. Og jeg er så glad for at du er så nøye Det er jo i det detektivarbeidet kan finne frem til årsagene for så å kunne gjøre noe med det. Og det å måle. For en ting er vår egen opplevelse, og den er jo selvfølgelig viktig. Men at det finnes konkrete tester for å sjekke at «OK, her er vi på vei mot noe, eller kanskje det er noe annet som er bedre for deg?» Og litt så du sier at du vil bli kjent med pasientene, men du lar deg jo også få bli kjent med seg selv når du spør gode spørsmål. Jeg tenker et av de viktigste spørsmålene jeg kan stille meg selv i livet er jo nemlig hvem er jeg? Hvem er jeg? Hva har jeg vært med på? Hva har jeg opplevd? Hvilke erfaringer har jeg? Hvor kommer jeg fra? Hva er slekta mi? Hvem er de? Og hvordan har det påvirket meg? Både med arv og miljø. Og selvfølgelig også hvem er jeg i dag? Hvor går grensene mine? Hva har jeg lyst å være med på? Hva har jeg ikke lyst å være med på? Hva tåler jeg? Hva liker jeg? Hva er godt for meg? Og hva er sunt for meg? Og når vi vet mer hvem vi er, så er det også lettere å gjennomstage den vei vi kommer til. Ja, det har jeg jo sett her på kontoret også, når jeg spør mange, hva er godt for deg? Så vet jeg ikke hva de skal svare en gang, for jeg har aldri tenkt over det eller registrert det. Og så er jeg litt sånn, ok, men du trenger ikke nødvendigvis å svare nå, men gå hjem og tenk litt på det. Og i en stressfull hverdag, så har de liksom musta grep på... og faktisk kjenner etter at nå har jeg det godt, nå føler jeg meg trygg, nå er jeg rolig. Jeg tror at stress er noe som påvirker oss alltid ganske heftig til tider, iallfall når det er mye av det. Vi skal jo ha litt stress, så stress i seg selv er jo ikke noe farlig. Hver gang vi trener for eksempel, så stresser vi jo kroppen, og det er jo bra for oss. Så det er positiv stress og negativ stress. Definisjonen på stress er en overbelastning som overgår på levnen vår. Så en gang stresset blir for høyt eller for langvarig, det er da det begynner å bli nedbrydende og et problem. Sånn at litt stress kan vi ha, men vi er nødt til å ha hvile, balanse mellom stress og hvile for å bygge opp igjen. Og det er jo der du ... Det kan vi ikke bare ... Det er jo det med vagus stimulering og vagus terapi. Det er jo absolutt en måte å balansere stress på. Men det vi ser, er at når mennesker stresser, så mister de veldig lett selvinsikt. Og vi skal vel helst ikke ta viktige avgjørelser i stressende situasjoner. Jeg var så kanskje kallet uheldig å miste min farfor noen år siden. Og når vi da var på sykehuset og han hadde gått bort, så fikk jeg et hefte til pårørende. Og der stod det på første linje at du skal ikke ta viktige avgjørelser når du har mistet noen. Og så fint at det stod tydelig. Vi har forsket mye på hva som stresser oss mennesker mest. Og det som stresser oss mest er faktisk det emisjonelle. Så av forskningen der så sier de at det å miste for eksempel en du er veldig glad i, Det verste er jo absolutt å miste et barn, men det å miste noen er nummer én av det som stresser oss. Er du i en sorgprosess, så hjelper det gjerne å reise til Gran Camaria. Uansett hvor du er, så vil du jo være i en sorg. Du kan liksom ikke flykte fra det emisjonelle. Er det fysisk stress, så kan du velge å være der og gjøre det. Men er det emisjonellt stress, så følger det jo også. Sånn at det emisjonelle er på topp. Nummer to, ikke å miste noen, bare skilsmisse. Ja. Faktisk. Sånn at det også mister du jo noen. Så mange tenker at det verste stresset er noe av det fysiske, men det er faktisk mer det emisjonelle, for det er vanskeligere å gi slem på. Så fint at du nevner. Jeg har... Selv med så mye fokus jeg har på stress, har jeg ikke tenkt så nøye gjennom på nettopp hva type stress som er det verste. Og det er jo akkurat det du sier at det fysiske stresset kan vi veldig lett få gjort noe med. Men følelsene og emosjonen er jo med oss. Vi var inne på dette med gjerne barndomstraumer, hvordan det også stresser oss. Noen ganger kan det stresse oss så mye at vi velger å fornekte det eller å negligere det. Det kan være en viktig overlevelsestrategi når trauma oppstod. Men etter hvert er det viktig å deale med det, vil jeg si. Sånn at mye av det vi fokuserer på på jobb er å prøve å finne det stresset og synliggjøre det. Og når vi ser det, så kan vi også være empatiske med det. Og to over tenke som om jeg beder ned. Så når vi to og begge ser på dette her med hjernet og dette... objektivt syn, og ikke stå midt i det, så er det lettere å bli bevisst på det og lage strategier for å bli sterkere. Ja, og så er det jo ofte at når man har gått igjennom vanskelige ting, så tenker ofte folk at det er ferdig med, det er så lenge siden. Men så... Bidrar det til en innprogrammering i et handlingsmønster potensielt som vi kanskje kan ha med oss videre i livet uten at vi er bevisste på det? Absolutt. Og det ser man jo når det er gode mennesker, og da er det dårlige mennesker. Så en viktig del av sykehistorien hos oss går ut på hva tid fikk du vondt i ryggen? Jeg er jo kiropraktor, så det kommer mye rygg inn til meg. Men jeg er opptatt av at det er første gang du har vondt i ryggen. Hvis de sier at det begynte i forrige uke, og jeg ramlet på isen, så er det jo enkelt. Men hvis de sier at de har hatt vondt i ryggen hele livet, hvilken tid var første gang du hadde vondt i ryggen? Nei, da var jeg 14. Da er spørsmålet om det er normalt for en 14-åring å ha vondt i ryggen. Det kan jo være at de har hatt noe skade, og det kan absolutt ha vært noe sosialt stress eller emisjonell stress som satte i gang, som de ikke har gjerne sett på. Så det er spennende. Det er, og det er spennende. Og så skulle jeg bare ønske at vi hadde lært mer om dette her fra vi var yngre av. Med å vite at en vond rygg kan også komme på grunn av noe som har vært vanskelig psykisk eller emosjonelt. Da var vi gjerne ikke mottakelige for å høre det. Neida. Men voksne også. Det ser jeg ofte hvis det setter seg noe i brystet. Jeg har problemer med å puste. Har det skjedd noe som har tatt litt pusten fra deg det siste? Ja, jeg muster jobben. Ja, ok. Men der er det en trigger for det. Så setter seg fysisk. For det der å tenke at fysiske plager kun er fysisk. Vi må videre fra det. Absolutt. Og så er det noe med å se på stressresponsen. Noen tåler mye stress, men det er jo forskjellige. Noen har stor toleranse, men skal ha mye til. Mens andre er gjerne mer sårbare. Så vi har disse to delene av nervesystemet. Du har parasympatikus, som er ro og hvile. På engelsk sier de rest and digest. Og så har du motpolen, som er stressaksen, som er fight or flight. Stressresponsen i seg selv er en god ting. Den er lagd slik at vi skal overleve. Hvis det går over veien når det kommer en bil imot oss,- -så er det viktig at vi ser bilen og klarer å mobilisere. Vi velger forhåpentligvis en flykt, ikke en eit,- -sånn at vi kommer oss vekk fra bilen og overlever. Stressresponsen er en fantastisk bra ting vi har. Det er veldig mange som har dårlige assosiasjoner med ordet stress. Jeg husker jeg fikk en pasient en gang for lenge siden som hadde fire unger, og hun jobbet, sto på og hadde en viktig jobb. Hun hadde tidsklemmer, hadde mye ansvar. Jeg tror hun hadde alene ansvar for ungene. Og hun hadde selvfølgelig mye smerter. Og så sier jeg til henne, Etter vi snakket med henne og evaluerte litt, så sa hun: "Jeg tror nok at noe av problemstillingen din skyldes stress." Og da ble jeg ildret i ansiktet og reiste seg opp. Og så skrek hun til meg: "Jeg er ikke stresset!" Så jeg sa: "Ok, greit. Men du har jo mye vondt, sa jeg. Du har jo smerter." "Ja, jeg har mye smerter." "Ja, er ikke det stress å ha smerter da?" Jo, det var jo en del som var gjerne litt stresset. Ja, og så tenker jeg at den der middelbare responsen, at du blir så sinnet av at du kommer med det som et forslag, er allerede et veldig tydelig tegn på at du er for stresset. Ja, jeg hadde hatt litt for mye av det. Men man skal ha litt stress. Så du har parasympatikus som bygger opp, det er jo når kroppen har gått, når du sover, og har en fordøy mat, og bygger immunforsvar, og styrker kroppen. Så den står for vekst og reparasjon. Så det er viktig for oss mennesker å ha der vi klarer å slappe av og innta og bearbeide det vi har opplevd og vokse på det. Slår det over i stressresponsen så ser vi jo at adrenalin går opp, kortisol går opp vi ser at det blodet som normalt sett ligger i sentrale strukturer hvor vi kan tenke og fordøye det blir nå skjøntet ut til de store musklerne for en feit og fleit respons. For en fysisk respons egentlig? Ja, så beinnelig så var jo den responsen for å øve det var visst -løven kommer for å ta deg. Da trenger du blod i de store musklene,- -og du trenger hormoner som gjør deg alert og at du følger med. Men det er ikke like viktig å gjennomfordøre maden- -eller å tenke så mye når løven kommer i rommet. Når løven kommer inn, handler det om å angripe eller flykte. Da skal jeg helst ikke stå og tenke på- hva jeg spiste til middag eller hva jeg skal ha til middag i kveld. Når jeg begynner å tenke for mye, så blir jeg jo spist opp. Ja, så det er et system som går... Vi lar oss fungere raskt, tenke raskt, respondere raskt, mens parasympatisk nervesystem gir tilgang til at ting går mer rolig, god refleksjon og gode avgjørelser. Så fight or flight-respons skal være kortvarig og presis, mens rest and digest-respons skal være langvarig og trenger ikke alltid være like precise. Også er det disse hormonene, hvis jeg har stresset for lenge, så lager jeg jo kortisol. Kortisol er jo et hormon som har veldig lang halveringstid. Så kroppen bruker lang tid på å kvitte seg med kortisol. Så har jeg hatt stress over lang tid, så er det ikke bare bryter, det er ikke bare å skru av og nå slapper jeg av. Hormonerne går i blodet, det er ikke sånn som nervesystemet med elektriske impulser som er raske å skru over på. Sånn at du trenger gjerne lange kvile og hvis du har pushet for hardt. Så vi møter jo i klinikken mange mennesker som er utbrent, ikke sant? De har store forventninger som er av og til vanskelig å leve opp til, eller de har alt for mange baller i luften, og de har for lite tid til å strekke til, og kanskje de ikke føler at de gjør en god nok jobb selv, og så er de ekstra harde med seg selv, og over tid også kan selvfølgelig den strekken ryke, og da er det langt opp Så mange opplever gjerne at man står og ser ned stuber og sier: "Shit, jeg er stresset nå, og hvis jeg fortsetter så detter jeg ned." Og så er det jo de som detter ned, og de bruker av og til åravis på å komme seg tilbake igjen. Og noen kommer seg jo ikke tilbake igjen heller. Og mange er jo da, når de da har drott ut fra stupet, så du sier, så skal de være flinke med å komme seg rest opp igjen også. Og det du sier, det der med, bare det med den halveringstiden på kortisol, jeg går jo på, jeg lå fem minutter, men jeg følte meg galt rolig. Så det sa han, nei, du må nødt til å ta hvile mye lenger. Og når han har tøyet det over mange år, så er det å være god med seg selv og Tilate seg å bruke eller øve på å bruke tid på å resultere igjen er så viktig. Det er kjempeviktig. Men det er også veldig vanskelig for mange. Men jeg selv har også inkludert det av og til. Så av og til må vi brette opp armene og stå på. Det er jo en styrke å kunne gi gass, ikke sant? Og det er ikke alltid man har tid til å kjenne alt det. Men faren er jo da at du kan gå ut for stupet. Så jeg synes det er veldig fint å ha disse testene som mål. For eksempel blodtrykk eller puls kan være en fin mål på stress. Så hvis jeg våkner hver morgen og har en hvilepuls på 50, og så plutselig våkner jeg en morgen med hvilepuls på 60, så kan det være en indikasjon på at nå har jeg gjort for mye i et eller annet år. Og spesielt hvis det blir en langvarig hvilepuls på 60 da. Så jeg liker å bruke objektive mål både på meg selv, men også på pasientene mine. Og det er jo der sansemåttet ikke er veldig fint. For det er konkrete områder, for eksempel om nervesystemet, som er involvert i forskjellige ting. Og hvis jeg da ser at en person har en veldig stor pupill på en sida, og gjerne har litt høyere blodtrykk på den sida, Nå tenker jeg ikke på hjertets anatomiske forskjell, men at det går over det. Du har en økning i blodtrykk, du har en stor pupil, du har svetting på den siden, når de lufter armene, så er det større svetteringer på den siden. Da får jeg en indikasjon på at det sympatiske nervesystemet er veldig aktivert på den siden. Det styrer blant annet pupilstørrelse. Så pupilen er jo en muskel, og hvis løven går inn i rommet, så har vi jo lyst til å se den løven. Du vil jo ha med deg absolutt alle informasjonen der, for nå handler det jo plutselig om å overleve. Så når det er far på ferde eller smerte i kroppen, så vil pupilen også bli større. Så du vil se en stor pupil som gjerne ikke responderer til lys på samme måte som på andre sider, og at du sammenligner alltid begge sider. Og så setter du de samme andre ting, for eksempel blodtrykk eller svetting på den siden, kanskje det er holdningsendringer på den siden, kanskje det er mer refleksjon i en type fight-or-flight-holdning på den siden. Og så kan jeg gjerne tenke at her har jeg lyst til å gi noen øvelser. Og så monitorerer jeg disse funnene mine hele veien. Blir det endringer i pupillen der over tid? Blir det endringer i blodtrykket? Er det endringer i holdning og muskelstyrke på den siden, refleksene på den siden? Og da får jeg litt mer objektive mål, ikke bare... Hvordan føler du deg i dag? 1-10? Ikke sånn som kan være gjennomslaget. Ja, så det er et øyeblikksbilde. For jeg har ofte brukt et sånt mål på 1-10. Og så er det jo sin stemning nesten den kommer inn i, eller det stressen kommer fra, som påvirker det. Eller mange vil prøve å være flinke der også, så de gir gjerne et mer optimistisk svar, for de ønsker å gjøre terapeuten fornøyd. Men det er ikke nettopp å holde smerter, ikke sant? Så denne VAS-scoren er jo mer objektiv enn Det går bra. Og det er fint å bruke, for over tid får du et tale på det. Men jeg liker også å se det sammen med andre neurologiske tester. Og så kan du jo da gi for eksempel sensomotorisk øvelse. Og mange, mange, mange av de etter eksempel kan jo være en pustøvelse. For å aktivere noen av parasympatikus. Har du en konkret pustøvelse som du kunne anbefalt? For det vet jeg ikke hvordan alle vil ha. Hvordan skal jeg puste? Det er mange skoler og mange modeller for å si det sånn. Jeg vet at Navy Seals, det militære i USA, har utviklet en pustøvelse som går på vitenskap i forhold til de parametrene de ser på. Men det er jo denne her der du puster inn i fire sekunder, og så skal du holde deg i syv, og så skal du puste deg ut i åtte. Ja. Og så fortsetter du sånn. Det viser at det roer deg ned, du får en lærere puls og blir mer fokusert. Fokus er viktig hvis du skal i krig for eksempel. Det de snakker om som roer deg ned, er når du får disse lange utpuster. Så utpuster skal være lengre enn innpuste. Så i neurologien bruker vi gjerne ikke 4-7-8, men jeg bruker gjerne 4-8 for eksempel. Tester de gjerne og ser hvor er normal pust for deg. Så hvis det er en person som puster inn i tre sekunder, Og det er normalt for den personen så vil jeg gjerne at de skal øve på å puste ut i 6. Men hvis neste person kommer inn og det er normalt for han eller henne å puste inn i 6 sekunder, så er det inn 6 og ut 12. Så jeg prøver å finne det som passer dem. Og så gjør jeg det gjerne i leksa på det, at de skal gjøre pustøvelser gjerne morgen, middag og kveld. Og så tar vi jo da og monitorerer det hele medveis og ser om det er Har det noe effekt? Blir de bedre, så har de jo lyst til å gjøre noe annet. Blir de bedre, så har de jo gjerne lyst til å fortsette i den karta. Det er jo også sånn at ingen av oss er like. Så dette med forskning er kjempeviktig, og jeg synes det er kjempebra å være opptatt av det som er dokumentert. Men det er også viktig å forstå at vi er individer, og vi er også forskjellige. Og hvem er du? Det vet vi jo gjerne ikke før vi har forsket på deg. Så den tilnærmingen vi bruker er jo at vi forsker på dem, vi gjør disse testene, da blir de kandidaten, CASUS-kandidaten. Og så ser vi om forskjellige inputter, øvelser og behandling har en personlig effekt på deg. Så det synes jeg er spennende. Et annet eksempel på sansemotorisk trening er å gi de koordinerte motoriske bevegelsene gjerne for å stimulere de motoriske delene av nervesystemet, men også gjerne de sensoriske, for det er en ting som veldig mange ikke klarer ved det. Vi ser på musklerne som en motor, men musklerne inneholder også masse reseptorer, blant annet spolereseptorer, leddereseptorer, som informerer deg om hva stilling og posisjon du er i. Og hvis hjernen ikke mottar disse tilbakemeldingene om hva som skjer i kroppen og hvordan bevegelsen min var, så blir det veldig vanskelig for oss å holde balanse og holde en god motorikk. Så i all bevegelse er det også masse sensoriske tilbakemeldinger. Den største inputten hjernen vår har, det er fra muskelsystemet. Det går på stilling og posisjon, så ulike stillinger gir ulike tilbakemeldinger. Så når man våkner av malingen for eksempel, så vet du hvor kroppen din er. Det er ingen som har åpen avtrykk på å se på beina dine. Ja, jeg har jo småbarnstilværelsen, så vet du ikke om jeg alltid får i kontakt med den en gang. Så det var det stresset gjør. Stresset gjør jo noe med opplevelsene våre da vi bruker den informasjonen. Men det vi ser da er at disse muskelspolene, spesielt i nakken inneholder veldig mye av disse her. De informerer oss om hvor vi er i rommet. Og når jeg vet hvor jeg er, så er det lettere for meg å respondere for eksempel på fare, men også ulike hinder i hverdagen. Så jeg er nødt for å vite at Hvor er disse hindrene? Hvor er hålet i bakken? Hvor er jeg i forhold til det hålet? Hva er posisjonen og hva fart er kroppen min i? Slik at jeg kan unngå det hindret der. Og de tilbakemeldingene muskelsystemet gir, det er en viktig innput som jeg kan bruke terapeutisk. Så det de har gjort, de har gjort forskning på friske legestudenter, der de tar og gipser en frisk arm. Og så tar de NR-bilder av hjernen når de ser på hjernens funksjonalitet. Og så ser de at når det har gått med armen i gips i en ganske kort periode, så begynner hjernen å visne og begynne å minske i anatomisk størrelse i den delen som representerer armen vår. Og når de da tar av gipsen vi har seks uker etterpå, og begynner å bruke armen igjen, så vokser hjernen tilbake igjen. Så hjernen blir på en måte en dynamisk bilde av miljøet vårt og hvordan vi bruker kroppen. Veldig spennende. Så den er ikke fastlåst. Det er selvfølgelig arv i det. Arv og miljø er jo viktig begge to. Men miljø er jo det som er med å forme dette videre. Og det er plastisk, det vil si at det er formbart. Pugger du gang i tabellen, så ler du an. Og det er jo fordi at hjernen lager strukturelle og funksjonelle endringer. Øver du på å sykle eller kjøre bil, så ser du lignende tilsvare til. Så det er det use it or lose it-prinsippet. Det er et godt eksempel for det at før, for de som er yngre enn oss, vi har sikkert aldri sett dette en gang, men før var det telefoner der man måtte rulle tallene rundt for å slå et nummer, eller trykke på knapper. Og hvor mange som husker gamle hus telefonnummerer som som enda sitter, men vi vet gjerne nesten ikke vårt eget telefonnummer i dag, fordi vi har trent oss på det, både med bevegelse, og med bevegelse over tid med en handling, og da sitter det spøkkelse. Det har blitt innlært, så etter hvert blir det jo bare til en spinal refleks, der vi faktisk ikke trenger å tenke engang. Så hjernen er jo veldig aktiv når vi gjør nye ting, Og det er jo noe jeg skriver en del om i boken, et av hovedtemaene, at gjør du det du alltid har gjort, så får du selvfølgelig det du alltid har fått. Men gjør du noe nytt, så får du noe nytt. Så når hjernen opplever noe nytt, så lager den dopamin, dette lykkestoffet som gjør oss glad og gjør at vi kan være målbevisst. Og det setter i gang med neurologisk aktivitet og vekst. Så stimulerer du nervecellene, så ser vi faktisk at den begynner å lage mer proteiner, mer byggesteng. Han lager mer mitokondria, det er disse her powerhouser i cellene som lager energi, lager ATP, som ser økning i ATP. Og så ser vi faktisk en reduksjon i melkesyre og frie radikaler, bare av å bruke det. Så det «juiced» og «lucid»-prinsippet står veldig høyt i samt-symmetronisk trening. Også er det viktig å forstå at det «pushes» systemet for hardt. Nå går jeg over i stressaksen. Nå blir jo belastningen større enn tålenevnen min. Nå ser jeg jo ikke lenger plutselig protein og mindre avfall. Nå ser jeg jo faktisk det motsatte. Så den balansen er veldig viktig. Det er det jeg gjerne mener når jeg sier at vi skal måle utfallet av det vi gjør, av den terapien vi gjør. Se om det er et objektivt mål på det som vi kan monitorere for å finetune systemet til vår yte. optimalt. Ja, for vi vil jo yte optimalt, vi vil være gode, vi vil prestere men vi må ikke overfrustere nei, det var disse flinke guttene ja, ja og da er vi jo plutselig tilbake i oppvekst og hvordan vi har blitt oppdratt og kan vi være noen på å forme til å bli, ikke sant så det er jo spennende ting å være klar over at vi ikke pusher for hardt ikke sant og derfor er det så viktig å bli kjent med de vi skal hjelpe og Og ikke minst bli kjent med oss selv. For når du kjenner deg selv, så kan du også relatere gjerne til de utfordringene pasientene våre har. Men det er enormt viktig å skape det rommet for trygghet. Kunne være selv, snakke om det meste. Og selvfølgelig ha tøvsetsplikt, det er en viktig del av det. Og så måle og se hvor er denne personen stresset, og hvor er det romforbedring. Noen ganger er det ikke romforbedring, noen ganger er det jobber de er nødt for, får penger de er nødt for, og står på, ikke sant? Så da må vi gjerne se, ok, jeg kan ikke ta vekk stresset til denne personen nødvendigvis akkurat nå, men hva kan jeg gjøre for å utvide toleransevinduet? Kan jeg gi noen pustøvelser? Kan jeg gi avspenningsøvelser? Kan jeg gjøre meditasjon? Hvor i nervesystemet er det svagheterne synlige? Og hva kan vi gjøre for å aktivere det systemet der, ljuset og luset, uten å rive av strekken eller falle ut fra stupen? Ja, og det tror jeg mange vil kjenne seg igjen i nettopp det som du sier med at Men jeg kan jo ikke jobbe mindre. Ungene skal ha mat, jeg må ha inntekt. Hva kan jeg gjøre for å kunne leve det livet jeg lever? Og da også få lagt til noe som er med og gir tilgang til mer reparasjon og regenerasjon og gjennomføre viktige systemer etter en høy stressbelastning, så vil en kanskje kunne klare å tåle det stresset som en er nødvendig å være i fordi at det også blir lagt inn restitusjon og det er jo pust helt fantastisk at vi har noe som vi alle har uansett alder, det er helt gratis det er lite energikrevende vi har det alltid tilgjengelig også at vi har skapt sånn at det kan ha så god effekt, det synes jeg er helt fantastisk det er jeg helt enig i også tenker jeg at måten jeg og deg jobber på er jo holistiske begge to det vil si at vi tenker helhetlig selv om det er så mange ting i det her du kan se på kosthold Det er jo forskjellige typer mat som stresser oss. Noen har allergier, mens andre spiser for mye sukker, eller kanskje de spiser på uregelmessig, i forhold til det som er viktig for den personen. Det kan være for mye lettvinte løsninger. Det er jo denne tidsklemmeren vi står i, så blir det mye fjolland og mye peppes, eller ikke peppes, men litt grandiose. som ikke gjerne er like bedre kraftig til de lange med løp også skal du ha den nytelsen i det, det er viktig for helsen sånn at alt ekstremt blir gjerne farlig jeg liker heller å ha en balanse, vi skal kunne nyte av livet litt også, det er viktig for helsen men hvis jeg bare nyter, så blir det også feil, ikke sant? Sånn at det å ha et helhetlig perspektiv, se på søvn, se på mat, se på bevegelse, se på det sosiale, og selvfølgelig bevegelser og enkelte terapiformer inne i det her også. Men å ha et sånn stort syn på det, det tror jeg er veldig viktigt. Jeg liker iallfall med mine kunder og pasienter å begynne i det store. Vi begynner i det store bildet, og så kan vi tidsnakt zoome inn med mikroskop inn i albunnen din eller kneten din eller migrainen din eller hvordan du eventuelt måtte være. Men la oss begynne i det store bildet. Hvem er du? Og hva stresser deg? Og hva stresser deg ikke? Og sånne ting. Så der synes jeg både meg og deg har en veldig fin tilnærming som gir oss mange verktøy. Det er mange måter å hjelpe en person på. Og hvis det er stress som de er låst, de ikke kommer seg ut av, så går det gjerne an å ventilere. Det er jo av og til et fint greie. Da får man trykke. eller se gjerne på Shake it or lose it! Ja, og du kan gjøre shaking-terapi, ikke sant? Det er trauma release exercises. Det er mange ting du kan gjøre. Shake'er er det også. Og se på hva man kan gjøre for å hjelpe denne personen. Og siden vi er så forskjellige, så gjør man Din tilnærming er gjerne helt annerledes enn min, når vi skal i form av terapi. Sånn at det er vanskelig å forske på det og gavet til. Sånn at noen ligger i kjøttkager og noen ligger i fiskekager, og sånn er det bare. Og da prøver vi å rettelegge de øvelsene og den sansen vi går og skal trene til den personen vi skal utvikle. Og mange synes jo ofte at det er så overveldende for det er så mange gode råd. For når man skal se på forskning, så er det generelt så det der å grave litt inn hos den enkelte og det jeg pleier ofte å gi som tips er jo start med det som er enklest for deg først så hvis det er vanskelig å få komme i gang med trening ikke bunn der da finn noe annet som man kan kjenne godt for en liker man bedre å gå tur jeg kommer heller å prioritere å gå litt mer tur da men jeg må ikke inn på treningssenter nødvendigvis for å bygge muskler så det å gå -tilært å få lov å leve det livet som er godt for en selv. Og kjenne litt på mestring også. Jeg har jobbet mye med barn, og det er så viktig å gi dem en mestringsfølelse. Og hvis du kan gi de mestringsfølelse i ett arena av livet, i en arena av livet, så er det gjerne overførbart i andre. Så jeg har jo tre barn som jeg liker å pushe litt av og til. Vi skal jo stresse dem litt, men ikke for mye. Så det vi har gjort av og til er at vi går og bader på vinteren når det er kaldt. Og så tar vi jo med ungene og prøver å få dem uti og gir dem en slags mestringsfølelse der. Hvis du kan mestre å gå ut i iskaldt vatten, og selvfølgelig ikke fryse etterpå, men kle på etterpå, men gi dem den mestringsfølelsen av at de klarte dette her, så kan det jo være at de klarer denne eksamen litt bedre. Eller de er i hvert fall vant med å utfordre seg selv og strekke litt i disse strekkene uten å ryke av dem. Ja, så vet vi at det gjør at vi får et litt mer robust nervesystem som gjør at vi vil en sånn type belastning eller stress kan gjøre at vi tåler annen stress bedre. Så det er jo helt fantastisk. Absolutt. Vi har også brukt mye tid på å lære barn å sjonglere. For det egentlig tar det veldig kjapt. Det kan være en kjempe-tilmestring. Hvis du har et barn som gjerne ikke er bred med idrett, eller de er ikke så interessert i band, eller de har ingen trivstidsaktiviteter de gjør. De har skole, og de kan være kjempeflinke på skolen, men så har de mange utfordringer sosialt. Og når de da ikke har noen klubb å gå til, og noen lag å være på på fritiden, så blir det lite input for dem. Og da liker jeg å lære dem å sjonglere og gi dem en slags mestringsfølelse der, som de kan overføre gjerne inn i sosiale settinger. Og det er veldig kjekt å kunne noe, sånn at disse barna da kan vise at "Hei, se på meg, jeg klarer å sjonglere!" så er det en dør åpner for gjerne den sosiale helsa. For vi søker jo gjerne andre som har en kunnskap som man skal lære selv. Så det med mestring er en veldig viktig form av stressmestring. Og hvis vi skal tilbake igjen, og det er jo en sansmotorisk trening. Hva type, siden stress er en så stor problemstilling og utfordring for mange, Hvis du skal få lov å utnå en pust og få som konkret verktøy man kan bruke hverdagen, gjerne noen bevegelser, er det noe du tenker du ville deltore? Jeg er veldig glad i balanse trening, og det er mange grunner til at jeg liker det. Jeg synes personlig at det er veldig spennende selv, og det gir meg en vanittlig mestringsfølelse. Jeg har gått mye på slakke liner, og jeg ligner å pushe litt, så jeg har gjort litt ekstreme ting der. Men du trenger ikke en slags lina for å øve på balanse. Bare det å øve å stå på en fod, gjerne inne i et hjørne, slik at du ikke går på tryllingsgang. Ja, ganske. Stå gjerne inne i et hjørne, ikke inntil veggen, men du er rett på siden. Og så prøver du å se om du klarer å stå et lite halvt minutt på... på en fot om gangen med luktøyer så når du da lukker øynene nå da ser du jo ikke hvor du er så da må du kjenne hvor du er så det blir jo en veldig sånn sansøvelse så i legg og lår og i musklerne i rygg så går det jo disse spolene som vi snakket om i sted som informerer meg om hvor jeg er. Så når jeg står og lukker øynene, så ser jeg ikke hvor jeg er, så må jeg kjenne hvor jeg er. Og det øker jo hjernens innput. Og det øker jo konsentrasjon og fokus og sånne ting. Som også er kjempespennende, for det samme fokuset du har når du står og balanserer, det er jo samme konsentrasjon du bruker på skolen. Så hvis det kan trene en person i å konsentrere seg og holde balanse, så gjør det gjerne bedre i andre konsentrasjonssettinger også. Men det å holde balansen er viktig for å forebygge fall. Så jeg liker godt balanseøvelser. Og så ser vi også evolutionsmessig sett på nervesystemets utvikling. Så ligger det som har med balanse i midten. Det ligger midtstilt. Så de gamle strukturerne i hjernen, de er i midten, og så har vi liksom utviklet de nyere sentrene frem over utøve. Så frontalsystemet til mennesker er veldig, veldig nytt. Og det er jo der disse menneskelige tingene sitter, disse impulskontrollene og språk og matematikk og sånt, det ligger jo da frontalt. Men når du sier nytt? Ja, nytt og nytt. Vi kaller det i hvert fall for neokontekst, den nye hjernen. For jeg leste illustrert vitenskap at de forskerne mener de har funnet en hjerne som er ca. 350 000 år gammel, og den er helt lik den hjernen vi har i dag. Ja. Absolutt, men hvis du ser på oss og andre dyr for eksempel, så ser vi at den reptilhjernen er ganske ligegjert for alle arterne. Sånn at i den midtstilte reptilhjernen ligger det masse gode ting som styrer balanse. Når du gjør balansetrening, så stimulerer du hjernen fra midten og ut. Hvis det gir deg en øvelse som går på fin måte og ikke, der du skal tegne noe eller gjøre noen rare ting med fingrene så er ikke det like stimulerende sentralt i hjernen nå stimulerer jeg bare helt uttast i den ene siden men går jeg inn i balansen så ser vi at det aktiverer hele systemet Det som er ekstra spennende med balanse er at de samme områdene i hjernen som er involvert i fysisk balanse, altså hvor kroppen er og hva stillingen er i, er også involvert i sosial balanse. At jeg ikke sier å gjøre dumme ting som hjernen og kjærligheten synes ligger kjekt. Og mental balanse. Sånn at når du trener balanse, så er du inne og gir mestring, hva skal det være det, i andre arenaer av nervesystemet, som gjør at du faktisk blir bedre i hverandre, blir bedre sosialt og mentalt da. Så det synes jeg er veldig spennende. Kjempe spennende! Og faktisk så ligger det limbiske systemet også koblet opp der, så følelsesystemet ditt er også koblet opp i balanse. Så ulike stillinger gir deg ulike følelsesmessige responser. Så hvis jeg dytter deg, Annette, så vil jeg jo ha en annen respons enn hvis jeg gjør en klem. Sånn at balansetrening har en unik måte å påvirker andre arenaer av både nervesystem og liv. Jeg ligger veldig opp av deg selv. Det at vi får økt fall og gjerne øker reaksjonsselven vår gjør at vi kan statistisk sett leve lenger og bedre. Den største dødsårsaken blant eldre i dag er komplikasjonen av et fall. Ikke nødvendigvis selve fallet, men alt som skjer etterpå. infeksjoner og endringer, angst og frykt og mangel på innput som dessverre gjør at mange er forlade. Dette her hadde jeg ikke så lyst til at du skulle snakke om, fordi når jeg hørte et foredrag med deg om dette for en del år siden, så var det sånn, Herman, kan det jo trener balanse? gir så mye gevinst og påvirker så mange deler av hjernen. Både i forhold til følelser, nervesystemet. Jeg ble helt begeistret. Det kobler opp i blodtrykssystemet og blodsirkulasjonssystemet. Ulike stillinger krever ulike næringsleveranser. Hvis jeg står på høyre fot, bruker jeg musklene i den foden. Nå sender min kropp blodet til den foden der. Jeg må jo ha næring for å kunne bruke musklene. Går jeg på venstre fot, så sender jeg jo da blodet over til venstre fot. Og det som er unikt er at det går lynkjapt det her. Sånn at hvis det er et falle, så må jeg ha noe tamring for. Men for å ta meg for, så må jeg ha næring til de involverte musklene som skal ta imot det fallet der. Så før jeg treffer bakken, så har mitt balansesystem opptatt at jeg er i bevegelse og nå faller jeg og så har det sendt signaler videre til sirkulasjonssystemet som åpner på skjønte blodøve til de involverte musklerne Så vi ser at balansetrening har en veldig positiv effekt på hjertekarsystemet. Og det skulle vi jo ikke tro. Sånn at det liker jeg også å bruke som en terapi hvis det er ting der. Og vi kan absolutt bli flinkere og balansere de fjesterne. Jeg tror gjennomsnitt intervallen for å stå på en fot med lukket øyne i verden er sånn 3 sekunder eller noe sånt. Så hvis du klarer å stå på en fot med luktøyene lenger enn tre sekunder, så gjør du det bedre enn smitte. Og det var et studie som kom ut i fjor, der de så at de som ikke klarer å stå på en fot i mer enn ti sekunder med luktøyene, de har en mye større risiko for å dø de neste ti årene. Sånn at det betyr jo at hvis jeg har en dårlig balanse, så kan jeg ramme og slå meg, og jeg kan falle. Men det betyr også at gjerne så kan jeg sanse motorisk, trenger meg selv, til å få en bedre balanse. Sånn at mitt nervesystem og blodkarsystem er mer aktivt og litt mer forberedt til å håndtere ulike stillinger, og gjør at jeg får gjerne en bedre sirkulasjon, og kanskje det er en forbyggende effekt der også. Så jeg anbefaler jo at mennesker ikke sitter i ro gjennom mer enn en halvtime om gangen. Jeg vet at NASA gjorde noe forskning på dette, og de kom med retningslinjer som sa at hver halvtime skal du benegge deg i tre minutter. Det handler ikke om å bli sterke eller tøyelige, men det handler mer om å få sirkulasjonssystemet i gang. Så bruker jeg andre muskler og andre kroppsstillinger, så vil jeg også ha en positiv og gunstig effekt på sirkulasjon og blodtrykk. Ja, og det får meg litt å tenke på, for før har vi beveget oss så mye mer i ulenterreng, mer muskler som er med. mer orientering, sensorientering, mens nå går sikkert, vil nesten tippe at 80% av levetiden går med på flert underlag. Det er så mye vi ikke bruker som er brukt tidligere. tidligere som mennesker også. Og da går man glipp av denne fine sansemotoriske inputten, ikke sant? Så det er veldig stor forskjell å gå gjerne på flade veier i asfalt, så å si, inne på et kjøpesenter eller hvor enn det måtte gå, kontra å gå i skog og mark. Der du må evaluere hver eneste sving. Er det noe bag neste sving? Er det en søleputting som må hoppe over? Eller er det en hogg om som må hoppe ut? Så systemet ble jo mye mer aktivert. Og da er vi litt tilbake til dette "use it or lose it". Så det er klart, er du i naturlige omgivelser, på fjell eller på strand der du må fylle litt mer med, så krever det mer av systemet og det betyr at du holder deg gjennom mer med like. Så jeg anbefaler strandturer. mye mer enn å gå på et treningssenter. Det betyr ikke at du ikke kan gjøre gode ting på et treningssenter for all del, men du går glipp av ting, du går glipp av lukt, du går glipp av solnedgangen og de fine opplevelsene og sanset inputtet du får. Ja, og det er Min favoritt er å være på en fjelltur eller gå i skogen. Det er akkurat som du sier, man må orientere seg hele veien. Selv om man er mer aktivert, vil de aller fleste oppleve mye mer ro, sjelfred, tilfredshet. De kommer kanskje mer i kontakt med dine følelser og sine verdier. Vi ser jo at det miljøet vi står i, det er jo det som på en måte setter scenen for hva vi føler, tenker og gjør. Så hvis jeg henger i et dårligt miljø, så er det ikke alltid jeg får de beste følelsene av det, eller de beste tankene av det. Henger jeg i et naturlikt miljø, så får jeg gjennom naturlige følelser og naturlige tanker. Så det er jo en slags stressmestring i det å være i naturen også, som du er inne på. Og de har gjort forskning på sykehuset, der de ser at de som har vinduet ut mot naturen, de generelt sett har en verre sykdomsperiode. Så bare det å ha et vindu mot naturen er bedre enn å ikke ha det. Og de så til og med at et bilde av naturen ville hjelpe dem. Så det er forskning som viser at det å være ute i naturen er helsemessig bra for oss. Og det er noen studier, dobbeltblindede studier på grounding for eksempel, som også er å være i naturen og gå på arbeid, at det har helsemessige effekter. Så det er mye spennende i naturen, og vi trenger ikke alltid å finne digitale erstatninger eller løsninger. Det enkleste gjør meg det beste. Det bager til røttene våre på mange måter. Og det tenker jeg mye på at mye helseplager i dag oppstår fordi vi lever unaturligt. Så det å leve mer i naturen, spise naturlig mat, ta naturlig bevegelse, Ha naturlige sosiale relasjoner, ikke bare via mobil eller et brett, er så helsegivende. Og så må vi bare hente det tilbake igjen og ta gode valg og -og leve mer naturlig. -Det er målet nytt. Det er å prøve å integrere det. Da nytter vi gode ting med teknologi og data. Det vil være gode ting også. Og så er det å prøve å finne balansen der igjen. Ikke stresse oss for mye. En ting som jeg ser stresser oss veldig viktig i dag,- -er dette med informasjon. Det er så mye som skjer. Så en menge har skjedd et eller annet alvorligt i verden, om det var en krig i Afrika eller en militantombudde, så får vi jo lese om det to minutter etterpå. Og det er masse informasjon, og tankestress er ganske heftig. Det er vanskelig å skru av tanker og emisjoner som vi snakket om. Så jeg føler gjerne at det er mye i dag, det er mye innput. Og da er det ekstra viktig å finne noen gode pauser der jeg legger mobilen fra meg. Oppfordre pasientene til å ta en digital detox hvis det er det som stresser dem. Det er klart, leser du nyheter med kvart femte minutt, så blir du stresset. Da er det alltid noe negativt som skjer i verden. Og vi har jo i grunnen egentlig en kropp og et nervesystem som gjerne skal forholde seg til det som skjer her og nå. som ikke har helt evne til å skjønne når vi ser en krig i en annen plass i verden på mobilen, så vil det gi en respons om om det potensielt er farlig for oss. Selv om intellekt og bevisstheten vår vet at akkurat her er det ikke krig. Men hjernen må ta en vurdering på, er dette farlig for deg? Og når man tenker på barn som hjernen ikke ligger flink til å distansere seg fra, så er det enda mer stress for dem. De klarer gjerne ikke å se forskjell på om det skjedde i Afrika eller Norge. Så jeg tror du er helt rett i det. Og hjernen er jo lagt sånn at den responderer mye klart på det den ser og det den hører. Og jeg vet at det er næringsfysiologer og terapeuter som anbefaler å ikke se på spenningsfilm mens du spiser, for det forstyrrer fornøyelsen. Det synes jeg sitter og ser på. En eller annen spennende film. Jeg er ikke sikker på at mitt fordøyelsesapparat fungerer like bra. Når vi blir stresset, så stopper fordøyelsen. Det er jo parasympatikus som er rest and digest, men sympatikus fight or flight har jo ingenting med det å gjøre. Det stopper bremse. Så får vi stress i magen og luft i magen. Og der ser jeg jo for meg som er soffet etter August, så er jo den med å sammenkoble magetarm og hjerne via hjerne-tarm-aksen. Så det der å spise i ro, senke stresset, så gjør at vi får aktivert fordøyelsesfunksjonen til å fungere godt for oss. Og der er jeg helt sikker på at mye av den IBS-problematikken kommer fordi at folk spiser under stress. Så har du også mulighet til å ta tilbake rettene igjen og samles som familie rundt måltidet. Det tror jeg også er veldig fint. Så vi har en øvelse som vi gjør hjemme. Vi er jo mange. Jeg har jo tre barn, som jeg sa, og så har Pernille, min kjære, to barn. Og så har vi en liten holl i tilgjengeligheten, som er syv stykk pluss en liten tass. Og det vi gjør da, prøver å gjøre hver dag når vi har de, vi har i alle kvar uker, så tar vi en runde og krever: "Hva er det pineste du har opplevd i dag?" Så vi legger vekk mobilen og ting, så får du lov til å ha med seg det her. Og vi skruer av TV og vi skruer av generaltur og lyd også. Og så tar vi en runde på det fineste vi har opplevd. Og så får hver av oss ta runden og begynne gjerne med den som brenner mest. Og så diskuterer vi litt, "Ok, det var fint, og alle får liksom delta i det nå." Og det synes jeg er en veldig fin måte å samle oss vårt bord på. Og få tid, og med hjelp av noen rom og tid, til å lytte og få døye. og det er en veldig fin øvelse som skal ha ro og balanse med oss også. Godt tips. For det å møtes i fellesskap med familien, ha samlingspunkt, det har vi jo gjort i alle tider. Og så fint er det med å tenke hva har vært fint i dag. Litt for å fordøye dagen. For å senke stresset og være på aktivert fordøyelsesystemet godt. Absolutt. Og så er det dette med å skape trygghet som vi begynte med innledningsvis. Trygghet er så viktig for å ikke stresse. Når jeg trykker og har det godt, så stresser jeg minst mulig. Trygghet går på det sosiale, mestringen i det fysiske og på mange arenaer i livet. Trygghet er en viktig del av helsen. Når vi ser på Maslows behovspyramide, så ser vi at tryggheten ligger i båndet der. Og den må vi ha for å vokse og for å lære og gå videre. Har vi ikke trygt, så stresser vi. Og når vi stresser, så er det ingen som lærer gang til å begynne å løpe en stor runde. Og så har du gjort en befolkningsundersøkelse, det er den lengste gjort i verden noen ganger, 80 år i USA, der de har fulgt... En gruppe var unge militære, og den andre gruppen var ungdomskriminelle. Så vi fulgte de, og så koner og partner og barn etter hvert. Og det er så fint å se at det aller viktigste som er gjengående i den store gruppen for å ha et godt liv, det er gode sosiale relasjoner. Og det er jo også litt undervurdert, synes jeg. Og det er jo også en del av den du er. Ja. Og litt som du sier, det miljøet vi er i, det er det som også er med å skape litt hvordan vi er. Så det å velge gode folk som man har det fint sammen med og føler seg trygge med. Og der kan vi jo faktisk velge. Det er jo gjerne det med å ha frivillige. Og hva miljø er det jeg ønsker å utsette meg selv for? Hva miljø ønsker jeg å stå i? Slik at jeg kan få gode følelser og gode tanker og gode gjørmål. Mhm. Det er ikke alltid så lett å endre på en følelse. Så det er jo noen som sier, har du en dårlig dag, så er det ekkelt, du må bare være glad. Eller tenker du negativt, så klarer du å tenke positivt. Men det er jo kjempevanskelig for oss. Når du forstår denne følelsen eller den tanken. Og den følelsen eller tanken er jo gjerne en informasjon til oss også, av at kanskje du ikke skal være med den personen, eller dette stedet er ikke så godt for deg. Ja. I Østen sier de at den høyeste formen på menneskelig intelligens er evnen til å stå litt på utsiden av deg selv. Og observere deg selv. Hva gjør jeg? Hva føler jeg? Hva tenker jeg? Uten å dømme deg selv. Jeg vil heller dømme hvilken miljø jeg står i som gir meg disse følelsene. For miljøet kan jeg velge. Jeg kan velge hvilken rom jeg ønsker å gå inn i. Jeg kan velge hvordan jeg spiser, hvordan jeg trener og hvem jeg er med. Men jeg kan gjerne ikke velge å skifte en følelse der og da. Eller en tanke. Ikke tenk på en zebra. Hvor mange klarer det? Ja, da er det zebra som dukker opp i håret. Så nå var det ditt miljø, meg, som ga det gode ved zebra, ikke sant? Og så ble det til en følelse om tanker. Så du hadde ikke så mye kontroll, kanskje, på hva du følte og tenkte der liggende, som du gjerne trodde. Men det du har kontroll på, det er jo hva miljøet velger å gå inn i. Og det er jo der den sanssympatologiske modellen er veldig fin. For den ser jo på hva ulike rom gjør for nervesystemet ditt. Og det var et fint eksempel for noe så enkelt som at nå er det bare å se på oppe i haven mitt. Det er så tydelig det er at nettopp at det er miljøet med og hva andre sier gjøre påverker oss absolutt i mye større grad enn jeg tror kanskje mange i det hele tatt tenker over jeg tror ikke folk tenker men med dette så er det sånne ordtak som du blir den maten du spiser eller du blir det du omgås med og det stemmer jo ikke sant Så spiser jeg McDonalds hver dag, så begynner jeg gjerne å føle meg som McDonalds. Og så begynner jeg å tenke som McDonalds og gjerne handle som McDonalds også. Så du blir et resultat av det miljøet du er i. Og det miljøet kan jo være både bevegelse, trener du for mye så blir det feil, trener du for lite blir det feil. Maten jeg spiser er en del av miljøet mitt. hvem jeg er med, altså sosial input er jo kjempeviktig. Er søvn en viktig del av miljøet? Musikk kan være en viktig del av miljøet. Hører jeg bare på trist musikk, så blir jeg gjerne litt trist i sjøen også. Men hører jeg på musikk som får meg til å danse og bli glad, så blir jeg gjerne glad av det. Naturen er også en viktig del av miljøet. Det er ting vi kan se på der. Hvor kan jeg forbedre meg? Hva i mitt miljø kan bli bedre? Ikke tenk gjerne på hva jeg kan bli bedre til, eller hvordan jeg skal føle meg bedre, eller tenke bedre, men heller sette fokus på hva miljøet er det jeg ønsker å være i, så at jeg får de følelsene og handlingene og tankene jeg ønsker å ha. Jeg henger med mennesker som bare snakker om sykdom. Jeg husker vi hadde en professor på skolen når jeg studerte kiropraktikk. Det var i sykdomslære. Så sa han at etter dette semesteret her, så kommer alle til å være hypokondisert. Det har jeg hørt som mange som har sagt at de føler at de har alt. Jeg forstod ikke hva han mente, men jeg skjønte ikke det. Men halve semesteret husker jeg at Hvem har hatt humørsvingninger? Hvem har hatt vektsvingninger? Hvem har følt seg trøtt eller lei? Og alle har kreft. Alle har vært symptomer på kreft, men det Det var jo ikke sånn selvfølgelig, men du begynner å kjenne deg igjen i det da. Så henger du med gode folk som får deg til å le, så begynner du også å føle deg lettere. Så henger det til å ønske å bli. Eller påvirke hverandre. Og det er jo en forskning i miljøet. Ja, gode tips og råd, synes jeg, Christian. Og her har du delt mye som jeg tenker... Sett i gang noen tankeprosesser hos disse løftet. Ja, og det er jo det jeg ønsker med denne podcasten også. Er det noe du tenker som du ville si skal oppsummere litt? Nei, altså jeg har blitt spurt over til hva er ditt beste helsetips? Og det har jo endret seg litt over det også, men nå holder jeg på at det er god med deg selv Når vi har det godt, så er vi den beste rollemodellen. Når jeg har det godt, så har ungene mine det, og vennene mine det bedre. Og når de ser at jeg har det godt, så har de også det godt. Så vi endrer gjerne verden med å begynne hjemme først, begynne med deg selv. Sett gode grenser for deg selv. Spis god mat. Vær god bevegelse. Vær god med deg selv. Vær ærlig med deg selv. Vær ekte. Slik at du kan endre verden den veien. Jeg tror personlig at det er sånn vi endrer verden. Jeg har lyst til å avslutte gjennom en historie der, hvis jeg får lov. Ja, takk. Jeg fikk en for... Lidoston sier at jeg er en kjempeskjønn jente på 97 år. Så gøy du kaller henne for jente. Og så spør jeg på alle måter at hun er så voksen. Og så sier jeg til henne når hun hadde blitt utkjent: Hva er livet for deg? Og så sier hun: Hva er livet? Hva er meningen med livet? Du spør vanskelig nå! Og hun er helt nede. Så sier jeg, ja, jeg liker det. Jeg liker vanskelige spørsmål. Ja, så tenker du seg litt om det. Så sier jeg det. Livet er to ting, sier jeg. Livet er først og fremst en gave. Ja, sier jeg. Det er jeg helt enig i. Det er en gave å få lov til å leve dette livet opp. Og få lov til å oppleve dette livet. Men det er mer enn bare en gave, sier jeg. Det er en oppgave. Ok, hva er oppgaven nå? Oppgaven er å være god med deg selv, sånn at du er en god rollemodell. Og når du har gått så er det rundt deg det bedre. Og så går det bare fra effekt til ringvirkninger i det hele, og det er sånn du endrer verden ut. Vi endrer ikke verden med å sende masse millioner penger ned til Ukraina eller Gaza eller hvordan det måtte være. Det er fint det også, vi ser ikke at vi skal støtte dem, men vi endrer gjerne verden enda mer med å begynne å gjemme, begynne med det vi faktisk kan gjøre noe med, som er oss selv. Og da handler det om å være god med deg selv, å være ærlig med deg selv, å være ekte med deg selv. Gjør gode ting for deg selv. Er du glad i deg selv? Det er ikke alltid så lett. Jeg hadde perioder i livet der jeg ikke visste om jeg var glad i meg selv. Jeg måtte vandre litt. Heldigvis fant vi ut at jeg er glad i meg selv. Og da var det lett å gjøre gode ting for meg selv. Spise god mat. Spise med gode folk. Legge meg når jeg dør. Trene når jeg skal. La oss alle være i god humør selv. så vil det gi ringvirkninger til de rundt oss og utover og utover og utover. Util. Ja. Det var en fin avslutning, synes jeg, Christian. Takk for det. Og tusen takk for at jeg kan komme. Veldig kjekt at du har lyst til å være jeg. Så takker jeg deg som har lyst til det. Ha det. Ha det bra.