‹ Tilbake till podcasts ‹ Helsetipspodden

6/1/2024

60. NEVROPLASTISK TRENING. Kroniske lidelser kan være forårsaket av ubalanse i nervesystemet og skapes av hjernen. Årsak, symptomer og behandling. Gjest: Laila Five

Podcasten Helsetipspodden snakker med lege Leila Fyve om nevroplastisk trening, en metode som tar utgangspunkt i at kroniske lidelser kan være forårsaket av ubalanse i nervesystemet. Fyve forklarer at hjernen kan fortsette å sende smertesignaler selv om skaden er borte, og at stress kan påvirke nervesystemet og føre til plager som smerter, utmattelse og hodepine. Hun forklarer også hvordan man kan jobbe med å omprogrammere hjernen og nervesystemet gjennom bevissthet, mindfulness, visualisering, og å ta vare på seg selv.

00:00

Nettie Lønno deler spennende forskning om rødlysterapi og anbefaler Flexbeam fra Recharge Health med rabattkode "helsedipspodden".

03:49

Hjernen kan opprettholde smertesignaler selv etter skade er leget; 70% av kroniske smerter er neuroplastiske og kan trenes vekk.

08:45

Jobbet ustrukturert tidligere, ønsket å hjelpe pasienter med kroniske lidelser, opplevde frustrasjon og søkte bedre behandlingsmetoder.

13:25

Stressende jobb og bekymringer kan trigge smerter i kroppen, da hjernen reagerer på fare og stresssignaler.

16:40

Stress på jobb kan være en reell fare for kroppen, men det handler om å forstå og håndtere slike situasjoner.

Hei og velkommen til helsedipspodden.

Transkript

Hei og velkommen til helsedipspodden. Mitt navn er Nettie Lønno, og før jeg går i gang med denne ukens episode, har jeg noe jeg vil dele med deg. Jeg har i mange år brukt lavfrekvent laseterapi på nervusklinikken og har fulgt med på forskningen på rødlysterapi som er så spennende. Forskning viser til at lys ved spesifikke røde og nær-infrarøde bølgelengder stimulerer kroppens naturlige helbredelsesprosess.

Jeg har ventet i flere år på et produkt på markedet som er brukervennlig og i en prisklasse som er mer overkommelig for flere. Det var derfor en stor glede å oppdage Flexbeam fra Recharge Health som er et norsk firma. Jeg tok derfor kontakt med de for å teste det ut selv og spør etter en rabattkode til mine lyttere, sånn at dere kan få mulighet til å få en enda rimeligere.

Det sa de heldigvis ja til, og du får nå 1200 kroner i rabatt i juni, juli og august. Dette er et produkt jeg kan anbefale, fordi jeg har stor tro på at det kan være til nytte for mange. Gjør som Martin Ødegård, Kasper Rudd, Mats Sukarello og meg, bestill Flexbin, og husk å bruke rabattkoden helstipspodden. Link finner du i episodeteksten. Nå gleder jeg meg til å ta inn episodens gjest. Musikk

Velkommen til episode 60 av Helstipspodden. For en glede det har vært å snakke med alle de kunnskapsrike og kloke gjesten i podcasten. Mitt ønske med Helstipspodden er å dele forsknings- og erfaringsbasert kunnskap og ny viten i et helhetlig perspektiv.

Kunnskap som kan bidra til å forebygge helseplager, styrke helsen, gi mer livsglede og spesielt være til nytte for de som allerede lever med helseplager og sykdom. Slik at vi kan leve friskere liv. Det er en stor glede å ønske velkommen til dagens gjest, lege Leila Fyve.

Leila er almenlegespesialist i utdanning til psykiater og hun har en dyp interesse og et engasjement for feltet stressmedisin og behandling av uforklarlige medisinske tilstander. Hun holder kurs og tilbyr nevroplastisk terapi. I tillegg deler hun kunnskap på Instagram og har podcasten Dr. Fives podcast. Dagens tema er nevroplastisk terapi.

Hjernen består av milliarder av nevroner, nerveceller som samler, forhandler og sender informasjon, samt et komplekst nettverk av elektriske kretser som gjør at disse nevronene kan snakke med hverandre. Disse forbindelsene er avgjørende da nevroner i hjernen også kan sende meldinger til andre deler av kroppen gjennom nervesystemet.

Kort sagt er neuroplastisitet hjernens evne til å danne og tilpasse dette enorme nettverket av neurale forbindelser.

Neuroplastiske lidelser kan oppstå fra ubalanser i det sensoriske, motoriske eller autonome nervesystemet. Ved å regulere stress kan vi påvirke hjernen, som igjen har en effekt på nervesystemet, inflammasjon i munnsystemet, hormonutskillelse og energibalansen i kroppen. Ved å arbeide med tanker, følelser og stress kan det være mulig å regulere vår fysiske helse.

Åh, vi er komplekse og sammensatte vesener altså. Dette synes jeg er så spennende, og jeg gleder meg til å lære mer. Velkommen Leila! Tusen hjertelig takk, så fin introduksjon!

Jeg synes dette er helt utrolig spennende. Første gang jeg leste om neuroplastisitet, var det en studie på korsbåndsopererte pasienter som hadde smerter. En del av gruppa hadde smerter, lenge etter det skulle til seg at rekonvalensen var over. Det de da begynte å tenke på var at hjernen fortsette å opprettholde smertesignaler

for å beskytte det området som hadde vært skadet. Og jeg har jo operert korsbåndet selv, så det er derfor jeg fattet veldig interesse for dette. Og da var det sånn, herre man, hvor er det også? Og det begynner jo å forklare hvorfor det er så mange som har smerter som er hermetegn uforklarlige. Ja, ja, ikke sant? Og det er jo sånn, jeg tenkte over det her om dagen, så er det sånn at de sier at

Cirka en tredjedel av den norske befolkningen har kroniske smerter. En tredjedel. Og så regner man at cirka 70% av disse er neuroplastiske. Vi trenger ikke å ha det, rett og slett. Vi kan trene hjernen ut av det igjen. Det er på en måte nervesignaler som fortsetter å fyre, til tross for at skaden er borte.

Og 70% er bare det de på en måte vet, og jeg tenker også at sannsynligvis er det en større andel enn dette her også. Fordi at man regner ikke for eksempel korsbåndsskader nødvendigvis, eller for eksempel artrose eller slitagegikt som det kalles på norsk.

på folkemyndighet. Det er en sannsynlig neuroplastisk lidelse, men det ser man i større grad at det kan befinne seg å være.

Selv om det er slitage, så trenger vi egentlig ikke ha smerter, men hjernen sørger for å sende signaler om smerter. Er det sånn det er? I noen tilfeller kan det jo selvfølgelig gi smerter, men det man ser er at det ikke alltid er en sammenheng mellom hvor mye slitage det er og hvor mye smerte den personen har. Noen kan ha kjempe mye slitage og ingen smerter, og andre kan ha så vidt synlig slitageplager og masse smerter.

Sånn at smerte er laget av hjernen og nervesystemet, og det er hjernen som bestemmer hvor mye smertesignal som skal sendes ut. Så det jeg lurer på av alt i medisinestudiet, hva er det som gjør at du har fått så stor interesse for dette? Vet du hva? Jeg har oppdaget veldig tidlig i min legekarriere at vi mennesker er veldig, veldig komplekse, og at mange faktorer spiller inn på vår helse.

Når jeg satt som almenlege, så jobbet jeg veldig biomedisinsk.

Jeg hadde veldig fokus på å behandle sykdommer, men så så jeg at flere og flere av mine pasienter slet med lidelser som jeg ikke helt kunne forklare. Jeg hadde ikke noe verdt det, jeg hadde ikke noe god råd til det. Jeg hadde en liste som bestod veldig mye av unge damer med barn, i en alder hvor de fikk barn, eller de hadde flere små barn.

De fikk en del smertelidelser, utmattelsestilstander, og hadde problemer med å stå i arbeidslivet og klare livet sitt generelt sett. Så tenkte jeg at jeg er nødt til å få en økt kunnskap rundt dette med mennesker. Den kunnskapen som jeg har nå holder rett og slett ikke på å forklare hvorfor det er på denne måten, hva er det som skjer,

Jeg så også at dette var en pasientgruppe som fikk veldig lite hjelp i helsevesenet. Det fantes ikke noe god behandling for dem. Alle de andre som hadde problemer med hjerte, nyre eller lunger, kan henvise til en spesialist. Men her var det ingen spesialist å henvise til.

Samtidig så jeg at jeg kunne komme med råd som for eksempel ta det litt med ro, slappe litt av, gjøre noe hyggelig, gå en tur ute i skogen, prøve å trene litt, prøve å hvile deg, finne balanse. Alle disse små rådene hjelper en del over tid.

sånn at det var ikke sånn at jeg ikke hadde noe i verktøyskassen min men det var det at jeg skjønte ikke hva jeg helt drev med hva som egentlig hadde effekten og

Og jeg jobbet ikke så strukturert med disse tingene som jeg gjør i dag. Og de som jeg har mest glede av å jobbe med i dag, de fikk jeg jo ingen mestringsfølelse på i andre praksiser i det hele tatt, for der var det jo helt støkk. De hadde jo sine kroniske lidelser, og det var ingenting som skjedde, og det var veldig lite hjelp å få ellers i helsevesenet. Og jeg kjenner veldig på det at

Jeg føler fort på frustrasjon hvis jeg ikke kan kjenne at jeg kan hjelpe noen. Og så føler jeg at jeg må finne ut av ting. Og så har jeg også et svagt hjerte for de som ikke får god hjelp. Så jeg tenker at her må noen gjøre noe og finne ut av noe. Det må finnes noe. Og det var vel det som drev meg inn i dette her. At jeg på en måte...

tenkte at det må finnes hjelp for denne gruppen. Og da fant jeg ut at det gjør det jo. Ja, og en forklaring på hvorfor er de smertene da absolutt sant? Som regel, Janne, så

Har han tatt alle blodprøver, kanskje henvist til ulike spesialister? "Patienten kjenner jo veldig tydelig at jeg har smerter, dette går ut over livskvaliteten min." "Jeg trenger hjelp, dette klarer jeg ikke." Det finnes ikke ekte og falske smerter.

Om det er fordi du har en akutt skade, om du har brekt beinet ditt, så er på en måte smertesignalene uansett sendt fra hjernen. Det er på en måte samme type smertesignaler. Det er litt endring på hvor fra hjernen de sendes, disse smertesignalene. Men det er samme type smerte som du føler. Det er ikke noe man innbiller seg i, det er helt ekte smerter.

Og der har jeg jo inntrykk av at en del føler at de har fått beskjed om at alle prøver å fine, så da er det sikkert psykisk. Som det da kan være lett å tenke at da er det min skyld at jeg innbyller meg noe. Men det er jo absolutt ikke det det handler om. Nei, det er jo absolutt ikke innbylt. Og jeg tenker at jeg tror kanskje sånn, når jeg var fastlege og jeg så for eksempel

Veldig sterkt traumatiserte mennesker på min pasientliste, som også hadde veldig mye smertelidelser og uforklarelige lidelser i kroppen sin, som jeg da kalte det på den tiden, eller neuroplastiske lidelser som jeg kaller det nå. Så så jeg at det er jo en sammenheng, og mange av dem hadde jo også psykiske lidelser, ikke sant?

Så det er klart at det er naturlig for en lege å tenke at kanskje kan en psykolog hjelpe, men så opplevde jeg også at hvis de ble henvist til en psykolog, så fikk de ikke hjelp for sin neuroplastiske lidelse der. Det ble ikke bedre av det i det hele tatt, så det var ikke en god behandling for denne pasientgruppen.

Er dette mer et nytt fenomen i vårt moderne samfunn, eller har dette? Det vil jo være en tenking at en mekanisme alltid har hatt med seg mennesker. Men er det for det at vi har lært mer om det nå, eller er det flere som har det? Hva tenker du om det? Eller hva vet vi? Jeg tenker at dette her er multifaktorielt.

Jeg tror at det informasjonssamfunnet vi har i dag, at vi kan veldig mye om veldig mange forskjellige ting, det gjør at dette her blir mer utbrøtt. Og samfunnsmessig også, vårt samfunn og vår kultur kan legge til rette for disse lidelsene.

For eksempel har vi en tendens til å tenke at når vi får en lidelse etter hvert som vi blir eldre, så kan vi tenke at ja, ja, sånn er det å bli gammel, for eksempel. Og det er jo en tanke som kan virkelig gjøre at noe setter seg, fordi man tenker at ja, ok, men så blir jeg vel ikke frisk da. Sånn tenkte jeg selv da jeg fikk en lårskade.

Da tenkte jeg at da blir jeg vel ikke frisk, da må jeg sikkert leve med det resten av livet. Jeg kan sikkert ikke løpe mer i dag. Jeg får bare gå på tur på fjellet og i skogen. Jeg er noe heldig som har helse uansett det.

sett, ikke sant? Så slo jeg meg til ro med det, for da hadde jeg vært hos fysioterapeuter og det ene og det andre, så var det liksom sånn, ok, sånn er det vel bare da, ikke sant? Men sånn var det jo ikke bare det hele tatt, da hadde jeg jo satt seg fast i nervesystemet mitt, så jeg kunne jo trene hjernen opp igjen til å slippe smerten, ikke sant?

Sånn at bare det å innfinne seg på den måten kan jo være en risikofaktor for å få disse lidelsene. Og det at vi vet så mye, som jeg sa med informasjonssamfunnet, at hvis du får hodepinne, så kan det fort skru seg på en del faresignaler i hjernen. Hva kan dette være? Så har du hørt om en rekke ting.

Du har lest de nyhetene. En fikk hodepine. Det viste seg å være hjerneblødning eller hjernesvulst. Bare sånne ting som det der kan få dette alarmsystemet i hjernen vårt til å begynne å fire og begynne å bli mer aktivt. Det er utrolig mange ulike mekanismer bak dette. Nå nevnte jeg bare to. Men det med stress også. At vi er stresset. Hjernen er jo...

Det skal jo holde oss trygge, og når den opplever at vi er i et økt stress mye av tiden, så vil den på en måte tenke at verden er farlig, eller omgivelsene våre er farlige, verden kan være farlig, ikke sant?

Så bare det å gå til en jobb som stresser deg hver dag, kan føre til at du kanskje får mye vondt i ryggen, eller vondt i skuldrene, kanskje du får hyppigere og hyppigere hodepine. Og da kan det handle om at du føler at du ikke er mest i jobben, det kan handle om at du blir overveldet av jobben, du har for mye på deg. Det kan handle om at du er utrygg på sjefen din, eller en kollega, ikke sant?

Og så vil hjernen forstå ikke helt, den er veldig primitiv, dette limbiske systemet vårt, sånn at den registrerer ikke om det er en kollega, eller om det er økonomiske problemer, eller om det er problemer i samlivet, eller sånne ting. Så den vil begynne å kunne plukke opp disse signalene på stress, og så er den veldig opptatt av å finne ut hva er det som er farlig, og så kan den gjøre sine egne slutninger ut fra det.

Ja, og det er jo nettopp det at samfunnet nå har lagt opp til at vi egentlig skal være så høyt stressaktiverte og så lett tilgang på en effektivitet og kombinasjon av å på en måte prestere fra morgen til kveld gjør at hjernen heller ikke får lov å nedregulere og gjerne vurdere hva er det som er reell fare eller ikke.

Det som gjør at den da ender opp med å gi oss smerter. Jeg undrer meg det, hvorfor kunne ikke jæren bare gitt oss en tenke på at hallo, skift jobb for eksempel. Dette her har jo ikke vært et problem så veldig lenge da, ikke sant?

Den merker jo bare aktiveringen i nervesystemet vårt. Og hva er det som aktiverer nervesystemet vårt når vi bor i huler eller når vi lever som jeger og samlere? Det er jo farlige konflikter for eksempel, eller det er farlige dyr, eller at vi er i en form for reell fare, ikke sant?

Sånn at nervesystemet vårt vil jo bare på en måte finne ut av hva er den reelle faren her, og så vil den beskytte deg. Så hvis du for eksempel er veldig stresset hver gang du går til jobb, og hjernen merker det, så er jo smerter et veldig fint signal å sende. For hva skjer hvis du får veldig mye smerter? Jo, du holder deg hjemme, og da kan stresset gå ned i nervesystemet, ikke sant?

Så det er en veldig effektiv måte for hjernen å holde deg unna det som stresser, for da oppfatter den det som en reell fare. Mens det i det hele tatt ikke er en reell fare, det er bare det at vi har en rekke stressfaktorer på jobben vår som stresser oss.

Og i neuroplastisk terapi som jeg driver med, så er det ikke det at da skal man slutte å jobbe eller bytte jobb nødvendigvis. Det er hvordan forholder vi oss til disse ulike tingene på jobb? Hva er det som stresser oss, og hvorfor? Og ofte så er det jo den tidlige programmeringen vår, ikke sant? Det er disse nervebanene som har gått seg opp i barndommen vår, som driver og ligger som en sånn...

ligger som et sånt bånd eller en sånn programmering på hvordan vi skal håndtere ulike situasjoner som ikke vi tenker over en gang som kan kanskje ligge og forstyrre litt og skape litt sånn stress og ubalanse i systemet vårt ja

Det å forstå dette her, og det er overveldende. Det er ikke meningen at man nødvendigvis skal butte jobb. Samtidig er jeg opptatt av at er du på en arbeidsplass der det er mye utrygghet, så går det fint å finne en jobb der det er tryggere å være. Så fortsett å stå i store konflikter hvis ikke det er nødvendig.

Felles vil jo kanskje nervesystemet fortsette å fyre, for det oppfattes som fare eller utrygghet.

Det er en balanse. Dette er noe vi jobber mye med i min kurs. Når er det en jobbsituasjon du bør komme deg ut av? Når er det automatiske tanker og følelser som aktiveres hos meg som ikke har med denne jobben å gjøre i det hele tatt egentlig?

Og også hvordan er jeg som person? Noen er jo veldig, veldig sensitive. Og så har de satt seg jobber som utfordrer det hver dag. Kanskje man ikke bør ha en sånn type jobb. Det er jo av og til for noen også.

Det som jeg er veldig opptatt av er at når man får en neuroplastisk flynelse, som jeg jobber med de som er kronisk syke og som har vært syke veldig lenge, og noen av de dårligste som ikke har fått hjelp i helsevesenet,

Noe av det jeg er opptatt av er å bygge tanken og følelsen om at vi er robust. Når vi har vært syk lenge, kjenner vi på så lite mestring over tid.

At vi begynner å få lave tanker om oss selv, hva vi klarer, hva vi kan, hva vi orker. Å kjenne på at man kanskje er en person som svikter alle, man begynner å få dårlige tanker om seg selv, det svikter.

Jeg svikter familien min, jeg klarer ikke å bidra. Jeg svikter vennene mine, jeg kommer ikke når jeg sier jeg skal. Jeg svikter legen min som gjerne vil ha meg tilbake i jobb. Jeg svikter arbeidsgiveren min som kan ikke komme tilbake og gjøre jobben min. Man føler bare at man svikter på så mange områder og så ...

kjenner man seg bare svakere og svakere jeg klarer jo ikke en gang å gå en tur jeg klarer jo ikke en gang å gjøre det og det som alle andre mennesker får til som jeg ikke får til så begynner man å gå

på seg selv på en måte som et dårlig menneske eller et svagt menneske som er en naturlig konsekvens av det for hjernen vår er utrolig plastisk den endrer seg veldig fort og så begynner hjernen å henge seg oppi for sånn er hjernen vår utstyrt at den skal henge seg oppi det som ikke fungerer og det som ikke er bra og så får du så mange ting som ikke fungerer og ikke er bra og så går du deg inn i en sånn spiral hvor hjernen er opphengt i det og det ser jeg ofte i kurset mitt at

kanskje kursdeltageren er inne i kurset i en måned, og så har de gjort enorme endringer. Det er helt sinnssykt, det er bare sånn mindblowing. Og så får de en dårlig dag, og så er de rett tilbake, og så er det bare sånn, å nei, dette fungerer ikke allikevel, jeg får jo ingenting til, og dette går jo ikke riktig vei i det hele tatt, og kanskje ikke dette er noe for meg allikevel. Og så går vi litt gjennom, hva skjedde den siste måneden, hvor var du når du startet? Og så er det bare sånn, å ja, ja, ok, ok.

Du har helt rett, jeg er på et helt annet sted. Jeg har gjort den innsatsen fysøren. Dette tåler jeg. Men det er fordi at hjernen har så lett for å hoppe på det som ikke fungerer og det som ikke er bra.

Det kjenner jeg meg så igjen. Jeg har jo fortalt før at jeg har migrene, og har hatt perioder der jeg har vært ekstremt dårlig. Og da har det jo vært at hvis jeg plutselig får tre dager på rad, så fører jeg godt inn i den enorme panikken. «Nei, nå skal jeg være så dårlig igjen. Nå skal jeg sikkert ikke kunne jobbe. Nå skal jeg bare ligge her i to år i smerter».

Hvor lett det er at hjernen tar deg inn i den enorme frukten. Ja, og det er ikke rart. Fordi at den sykdommen har tatt fra deg hele livet. Alt du er glad i. Alt du føler mestring på. Alt som har betytt noe for deg. Alle disse tingene har den sykdommen tatt fra deg. Og da er det ikke rart. Og jeg pleier å kalle det for de som blir fanget i den kroniske lidelsen. Det er nesten sånn

posttraumatisk stresssymptom, pleier å kalle det. Det er ikke posttraumatisk stresssyndrom som den psykiske effekten, men symptom. Jeg har blant annet hatt mennesker i kurset mitt som har levd helt normale liv, aktive, med barn, trening, jobb, i løpet av to timer blir totalt pleietrengende, ligger og må følges til toalett.

ikke klarer å lage mat, ikke klarer å ta seg av familien sin i det hele tatt, må bare ligge på et mørkt rom hele tiden og ikke klare noe som helst, det er klart det er traumatisk. Det er et enormt traume. Og bare det å begynne å bearbeide det traume, det er en viktig del av den prosessen. Fordi uansett når man begynner å komme seg, så blir man så redd for å havne der igjen. Og det er så sterkt.

oppe i hodet, at bare man får påminnelse om de symptomene, så går hjernen rett i katastrofedanker. Det er jo helt naturlig. Det er jo kjempeskummelt å gå fra å være helt aktiv til å være sengelig nå. Og hva er det som også skjer? Jo, da alle kluter til, hele helsevesenet, alle undersøkelser. Kanskje du har en alvorlig neurologisk sykdom, kanskje du har kreft, kanskje du har ditt og datt, ikke sant?

Og så ender det opp etter lang, lang tid med utredning, hvor du ikke har fått noen resultater, og stått i masse usikkerhet, som gjør dette enda verre. Så ender man opp med nei, vi fant ikke noe, det var vist ikke noe likevel. Vi har ikke noe mer å tilbe, beklager. Og så er du helt alene.

Står du helt alene utenfor samfunnet, og alle har slått på deg, og det også er jo et trevlem, ikke sant? Det der å på en måte bare bli gitt opp, og si klar deg selv, finne ut av det, liksom, på en måte. Altså, det er jo ikke det som blir sagt da. Jeg ville aldri sagt det som lege til mine pasienter, men jeg har satt som fastlege. Men det er kanskje sånn det blir mottatt av og til, at man føler at man blir gitt opp og forlatt og overlattet seg selv.

Og så ser man jo at livet til alle andre rundt en går videre, og at man selv blir stående utenfor. Og det er et kjempetrømme. Ja, det er forferdelig tøft. Og så er det ikke alle heller som har folk rundt seg som forstår. Så ofte er det veilmenn i råd, men bare skjerp deg, ta deg sammen, bunn og tre, spis sunt.

Og så er det veldig mye gode ting vi kan gjøre for kroppen, men det er litt sånn når nervesystemet og hjernen da fyrer av andre signaler, så kan den omprogrammere nervesystemet og fungere mer hensiktsmessig da. Ja, det er det man må begynne å gjøre da. Først må man jo få en god forklaring på hva er dette her. Altså for psykoedukasjon, det er en av de viktigste tingene i kurset mitt da.

Vi blir enige om en felles forståelse av hva dette er. Når vi har den felles forståelsen, så kan vi gå videre sammen i å prøve å finne ut av disse tingene sammen. Hva er det som trigger nervesystemet ditt? Hva er det som skjer i kroppen din? Hvilke situasjoner? Hva er det dette her bunner i? Ikke sant?

Når man får den undervisningen, og når man begynner å kjenne inn etter i kroppen, og begynner å jobbe med symptomene sine, begynner å forholde seg litt til de og sånne ting, så merker man at det plutselig skjer mye rart.

da plutselig så er det ikke så vondt der lenger, hvor det har gått å ha vondt de siste 20 årene, men det bare skitter til et eller annet sted i kroppen. Og da begynner jo noen alarme, eller noen bjeller å ringe opp i hodet av folk, og så tenker de, dette var rart!

Dette var veldig, veldig merkelig. Hvordan kan det plutselig skje hvis jeg har en kronisk sykdom? Da får man på en måte bevis i egen kropp, og mer motivasjon til å jobbe videre med dette her. Og så er det også det der med å

klare å dempe katastrofetankene når de kommer. Det er helt naturlige katastrofetanker som er menneskelige å ha, og man har opplevd katastrofe i tillegg. Det er ikke rart de kommer som perler på en snor når symptomene kommer, sånn som du sier. Men så er det noe med å lære å stoppe de når de kommer. Det er å klare å trygge seg selv og finne roen, slik at man ikke blir fanget inn i symptomene igjen.

Jeg har ofte sett at nervesystemet i hjernen er som om barnet må oppdra. Ja, akkurat det. Vi snakker til hjernen som om det er et barn som vi trenger å oppdra, for hjernen har misforstått. Vi vet jo at hjernen vår lager sine egne sluttninger ut fra sin primitive forståelse.

Det kan være alt fra hva som er årsaken til stresset vårt, og hva som er farlig og hva som ikke er farlig. Det kan også være enkle visuelle ting, som at du vil kjenne igjen enhver stol uten å ha sett stolen før. Da lager hjernen sluttning ut fra det den vet, om at dette er en stol, til tross for at du ikke har sett en sånn type stol før. Hjernen lager hele tiden. Den er fanget i en mørk boks. Den har ingenting...

Kommunikasjonen med omverden er annet enn hva du forer inn i den, med sansene dine og med tankene og følelsene dine. Sånn at det er den informasjonen den har å forholde seg til når den skal finne ut om ting er farlige eller ikke. Så hvis man går i et høyt stress, så vil hjernen tenke at her er det mye farget, og vil handle ut fra det.

Det er så fint at du sier det, for det er yttre stresser og situasjoner rundt oss og verden utenfor vi forholder oss til. Men kan neuroplastiske lidelser også oppstå på bakgrunn av at man har hatt en konkret sykdom eller en skade? Absolutt, absolutt.

For mange begynner det med det. Det kan begynne med at man hadde en skulder ut av ledd, - - og så blir man operert og behandlet for den. Så går det bare aldri over. Eller at man har hatt kreftsykdom. Etter behandlingen kjenner man på utmattelse som aldri gir seg.

Tidligere har man tenkt at det kommer av bivirkning av cellegift, men det trenger ikke å være tilfellet i det hele tatt. Det kan kanskje være at hjernen har gått i en frystilstand. Det man ofte snakker om nå er sickness behavior, som på en måte hjernen blir støkket når den ikke slutter å fyre utmattelsessymptomer og sånne ting.

for det er naturlig at vi skal trekke oss tilbake hvis vi blir skadet eller syk

Så skal vi trekke oss tilbake, og da skal vi gi kroppen restitusjon. Vi skal jo gjerne spise mindre, vi skal bli utmattet, kjenne på en sånn enorm, og få lite motivasjon, kanskje bli litt sånn depressiv i tankegangen. Alt dette skrur hjernen på. Når vi blir syk for eksempel med et virus eller noen sånne ting, så får vi denne sickness-behavioren. Den pleier å gå over når viruset blir borte fra kroppen.

Men så kan det være at hvis systemet er veldig aktivert eller påskrudd og har vært det i lang tid, at hjernen fortsetter å kjøre sickness behavior til tross for at viruset har forlatt kroppen. Ja, og det har jeg tenkt en del på. Sånn som for eksempel hvis en har en operasjon, og så sier de at ja, ja, så kan du gå på jobb neste dag. Og så kan en gå på jobb neste dag,

for det kan han mestre, men så vet han jo at kroppen har en enorm restitusjonsprosess etter en operasjonsside, ellers burde han ha lagt seg ned i hvile, eller i hvert fall gitt kroppen hvile til å kunne reparere skikkelig. Men hvis han da bare presser seg og tar parasett og går på jobb og holder ut, så er det jo også nok grunn, tenker jeg, for at

dette her kan oppstå. Og vi har jo et litt sånn samfunn basert på det, at vi tenner sammen og bare holder ut. Absolutt, og det er jo en av de tingene som gjør at vi kanskje mange ender opp med neuroplastiske lidelser, ikke sant? Fordi at

Vi er oppdratt til å bare stå på og jobbe hardt, og det er ikke noe farlig i det i utgangspunktet. Men vi har helt andre muligheter i dag, i dagens samfunn.

og vi glemmer nok å ta vare på oss selv i alt, vi bare sier ja og ha til de tingene som blir fortalt oss, og så glemmer vi å tenke hva er det som blir riktig for meg i denne situasjonen her hvordan kjennes det egentlig i kroppen hvordan har jeg det egentlig kanskje den skulderoperasjonen var en kjempestor psykisk belastning for deg, kanskje det satt

massevis av tanker rundt egen helse og kropp

Det finnes så mange faktorer pakket inn i akkurat den ene hendelsen. Kanskje hadde man en far som hadde en kronisk skulderlidelse som gikk ut over hele familien. Det kan være så mange ting som aktiveres i en enkel skade som vi ikke er klar over, som bare drar opp noen spor fra gammelt av.

som er med oss og som kan forme hvordan denne lidelsen vil utvikle seg over tid.

Så komplekst og så spennende. Og så blir det jo sånn, hos vetten da, hvordan kan han vite om det er nevroplastiske smerter, lidelse kontra en annen årsak? Ja.

For det første kaller man ikke ting neuroplastisk lidelse før det har vedvart i tre til seks måneder. For de fleste former for smerte og utmattelse skal gi seg i løpet av tre til seks måneder. Hvis det ikke er infeksjon, inflammasjon eller kreft, så vil det aller aller meste kunne gi seg.

Så hvis de ikke gjør det, så er det en god sjans for at det kan være neuroplastisk i utgangspunktet. Det å ikke slå seg til ro med at ting nødvendigvis skal være sånn, og at smerte betyr skade,

eller utfattelse betyr sykdom, men at hjernen faktisk kan produsere disse symptomene selv, og at det på en måte går i disse nervebanene våre, og at systemet henger seg opp.

Så nå må man bare bli klar over det og tenke, kanskje jeg ikke er skadet allikevel. Kanskje jeg faktisk var skadet, men at det har gått over. Kanskje var jeg syk, men sykdommen har gått over. Så kan man begynne å snakke til systemet sitt og få det i gang igjen. Å være litt sånn

Vennlig og omsøksfull og grei, som du sier, snakker med systemet og hjernen og nervesystemet og kroppen som det er et lite barn. Og så vil man som regel legge merke til at symptomene begynner å klinge av. Og det er litt sånn morsom opplevelse å få da. Ja, virkelig.

Og det er gjort litt studier også på de som har hørt om disse tingene også, at kanskje en av ti får symptomlette bare av at du og jeg hører på at du og jeg sitter og prater om dette her nå. Så det er så viktig kunnskap å få ut, for det kan hjelpe så mange.

Jeg har bare snakket med masse venner og familie om neuroplastiske plager, og så går de inn i livet sitt, og så tenker de hva kan være neuroplastisk hos meg, og jeg har jo dette og dette og dette. Og så møter jeg dem neste gang, og så sier de du, jeg gjorde bare det du sa, og nå har jeg ikke vondt lenger. Så det er bare kult at det kan virke så fort. Så bevisstheten i ...

At det trenger ikke være noe reell fare, hva var nok til å dempe smertesignalene? Ja, for du demper jo stress og uroen og tankene om at dette her er noe farlig, noe som kan bli verre, noe som kan bli, ikke sant, alle disse tingene. Så bare det seg selv kan dempe smertesignaler, ja, og gjøre at det til slutt går helt bort.

Jeg har tenkt at hvis jeg får en smerte, så er det litt undring å møte. Hva er det kroppen nå egentlig prøver å fortelle? Hvis jeg får vondt i kneet, så er det i stedet for å være livredd for at nå begynner kneet å trøbbele igjen, så har jeg vært litt dårlig å gå den fjellturen, eller skogsturen som kneet egentlig liker. Så går jeg kanskje en skogstur, så demper smerten seg.

Fordi at jeg også får signaler på at jeg trenger noe godt. Ja, det er jo sånn vi ofte er vant til å tenke. Hvis man har et trøblet i kneet, så begynner man å tenke sånn som du sier, at du tenker at «har jeg vært og beveget kneet i naturen i det siste?».

så er det sånn at mens andre tenker kanskje jeg har gått for mye, kanskje jeg har beveget kneet for mye, kanskje var det den turen, kanskje er det for mye for meg, kanskje tåler jeg ikke sånne turer. Og så begynner du å lure, og så begynner du å sende signaler til hjernen om at dette kanskje ikke er bra for deg. Og så går du en tilgang på den samme type turen, så får du den samme beskjeden, og så begynner du å sende enda mer styrkende signaler om at dette kanskje ikke er bra for deg. Og så vil hjernen skape det mønstret at den lager smerte hver eneste gang.

Men hvis du på en måte tar det omvendt, og så kan det hende, det som vi ser veldig mye på i kurset mitt, er at vi er vant til å tenke at ting vi gjør med kroppen vår skaper symptomer. Men tenk om ikke det er det i det hele tatt. Tenk om det er situasjoner, relasjoner, andre ting som skjer i livet som trigger oss.

Og det ser jo etter hvert kursdeltagene at det har jo ingenting med hvor mye jeg har beveget kneet mitt å gjøre. Det har jo med at jeg skal på besøk til svigmor. Det er jo alltid da jeg får vondt i kneet. Og nå begynner vi å gjøre de oppdagelsene der, så må vi gå inn og se hva er det med svigemor som trigger deg, som gjør at du får vondt i kneet.

Og så går vi inn i det og prøver å finne ut og forske sammen på det. Og så må vi begynne å gå litt tilbake. Hvor kommer denne følelsen fra? Jo, den kommer fra da og da. Det trigges et eller annet i meg hver gang jeg skal til svigemor, fordi hun snakker så nedsettende til meg. Sier at jeg ikke er god nok for datteren eller sønnen. Så man får den følelsen. Og så...

Så er det noe med å da liksom, ja, resette systemet da. At det er jo ikke, altså svigermor er jo ikke farlig. Og så begynne å jobbe det inn i systemet da, slik at denne smerten slutter å fyre. Ja, og nå har du forklart godt hvordan alt dette her kan oppstå, men nå er jeg, sant, nå blir jeg nysgjerrig på hvordan vi kan jobbe med dette her da.

Det blir mye bevissthet, som jeg sier nå, at ting trenger ikke å være et bevis på sykdom eller skade. Når du har den bevisstheten, vet du at det kan være hjernen som lurer deg litt, fordi den har misforstått en situasjon. Da blir det å jobbe, disse kursdeltreningene mine, hver dag, hvert minutt, hvert sekund med tankene sine.

Og så jobber de også med å kjenne etter i kroppen. Hvordan har jeg kroppen? Hvordan beveger jeg kroppen min? Har jeg spenninger? Altså stresser jeg liksom alle de signalene som man sender fra kroppen og inn til hjernen på at man er i et stress. Og så jobber vi jo veldig mye med mindfulness og veldig mye med visualisering spesielt, som jeg synes er veldig nyttig. Hvor vi begynner å tørretrene

Visualisering er nesten som om du opplever det du skal inn i, men at det ikke skjer på virkelighet. Men for hjernen kan det oppleves som helt virkelig.

Sånn at hvis du for eksempel skal ha en presentasjon og er veldig stresset for den, så kan du visualisere presentasjonen 50 ganger før du gjør den. Og så vil jeg gjerne tro at du har holdt 50 presentasjoner på en måte da. Enkelt sagt, før du skal inn og holde den. Og da blir det mye mindre stressende for deg å gå og holde en presentasjon.

Sånn at det der med å visualisere og trene hjernen i en trygg situasjon hjemme, det er også et veldig kraftfullt verktøy for å komme seg ut av den neuroplastiske lidelsen.

Spennende. Det blir en omprogrammering. Jeg har ofte tenkt sånn som iPhone, som bare sa at man har funnet en bøgg, nå bare oppdaterer og så fungerer programverden. Men dette her er jo vår omprogrammering, eller få en bedre funksjon for oss. Absolutt. Og det er jo kjempespennende. Jeg har jo hatt mennesker i livet som kanskje er 60 år, som har hatt plager i 60 år.

som plutselig blir smertefri og utmattelsesfri og ikke har noen plager lenger fordi at de har på en måte knekt systemet eller koden sin og funnet ut av alle bøgsene og jobbet de ut av systemet sitt. Og hvordan kan man jobbe med følelsene da? Det handler jo veldig mye om å finne sin egen verdi

Og så handler det veldig mye om å være en god støttespiller og heie på seg selv. For vi er alt for gode til å være selvkritiske og dømmende. Så det der å begynne å ta ikke minst følelsene sine på alvor, og ikke synes at følelsene er upassende, eller at vi ikke har lov til å ha dem, for eksempel.

Kanskje blir man kjempe-missunnelig på noen som har fått noe til, og man ikke har fått til noe selv, for eksempel. Det der å bare få lov til å ikke tenke at jeg bør ikke være missunnelig, og det er ikke en bra følelse å ha, du er ikke god med godt menneske hvis du er missunnelig på folk og sånn. Men tenk at missunnelig er en helt...

vanlig følelse for absolutt alle det er en naturlig del av det å være menneske og jeg har lov ofte å være med sønne på en måte å liksom anerkjenne følelsene sine og også la de få litt sånn utløp

Det å både ta dem på alvor, anerkjenne dem, og la dem få lov til å komme litt ut. Vi er jo ikke ment til å leve så avslepende som vi er nå. Bare for 50, 60, 70 år siden hadde vi hatt basketak på byen hvis vi var uenige. Det er ikke bare sånn at «Åja, du sier det, ja, men da snakkes vi kanskje aldri da. Ha det bra».

Vi er jo vant til å slå, rase og drepe. Det er vi kanskje programmert til fra naturen for lenge siden. Det er ikke sånn at alle disse tingene blir borte bare fordi vi lever i et normalt samfunn. Bare det å få lov til å bruse litt opp for seg selv og synes at ting er skikkelig dumt og skikkelig urettferdig og at andre folk er kjempeterte. Det i seg selv er veldig forløsende å få lov til å kjenne på alle disse følelsene.

Så tenker jeg antall ganger gjennom livet, kanskje i en oppvekst som blir fortalt, men ikke grint, det går over, eller ikke være nødvendig, for du har jo den, eller det at det ikke har blitt rom for de følelsene som er blitt så godt trente på å i hermetegn oppføre oss. Veldig, veldig godt trent.

Det er jo veldig mange i mitt kurs som sier akkurat det der. En god del av de som er i kurset mitt har jo tidligere traumer, mens andre har veldig gode barneoppdragelser, eller har et godt barndom. Så det er ikke nødvendigvis at man må ha noen traumer fra barndommen. Men det de fleste sier er at det ikke var helt rom for å få lov til å slippe ut følelsene sine som barn. Det var ikke helt...

Det var ikke greit å være sint, eller det var ikke greit å være trist og lei seg, eller det var ikke greit å bare ta seg sammen og komme igjen og gå videre. Dette er ikke så ille, liksom. Mens vi i dag i barneoppdragelse er mye mer opptatt av å på en måte anerkjenne følelsen at det er lov til å kjenne seg sint, eller det er lov til å være lei seg, eller liksom.

Og så handler det ikke om at man skal bli det for evig, men det handler om at, men vi trenger ikke være redde for det heller, for følelser er flyktige, de går raskt over med en gang de blir anerkjent. Sånn at da er det bare noen minutter, og så går de over, så kommer de i bølger kanskje, sant? Ja, og det som du sier, det kan endre seg når de blir anerkjent, og så forsterkes de kanskje da av,

At vi har en eller annen motstand eller vil undertrykke dem. Det fikk meg til å tenke på, jeg har jo gått en del på kurs med Audun Muscha, og den ene gangen, blant annet, så skal alle stå og brøle. Da han begynte å brøle og se, for jeg har jo spilt håndball, så er det ganske lett å få ut lyd med det. Men hvor vanskelig det var for mange å lage lyd og også et fellesskap med folk du ikke kjenner,

For litt det der, ja, jeg la så enormt merke til det, for jeg så det var så ubehagelig å gjøre det, for det føltes helt ulovlig å slippe å løse det sånn primale brødet, det primitive brødet i en frustrasjon. Og det sier jo noe om hvor tøyla vi er på følelsene våre, og på hvordan vi kan oppføre oss at vi ikke må gå utenfor en lite.

at vi må gå på en pen rett linje for hvis vi gjør noe utenom det vanlige så kommer jo hele dette opp til at vi kan bli utstøtt av flokken som nervesystemet handler ut fra men som vi jo selvfølgelig som logiske, fornuftige mennesker vet jo at vi ikke blir utstøtt av flokken hvis vi står og brøler i et sted hvor man blir oppfordret til å så brølet

eller andre sider og det er mange som sier til meg underveis i kurset at jeg får bare lyst til å skrike hvorfor gjør du ikke det da hvor skal jeg gjøre det hen hvor folk kommer ut og ser på meg som om jeg er gal så er det bare sånn, ja og så da så om de ser på deg som om du er gal gjør du noe, er det et stort problem

Jeg har sagt noen ganger at alle skulle hatt et stillerom de kunne gått i og bare brølt, og ingen har merket til det. Og så kan vi øve oss på å kunne brøle sammen med andre. Jeg tenker også at det er et eller annet fritt i å tenke og gi litt mer ben i holdtipset, og bare ikke være så redd for hva andre syns. Gjøre ting for oss selv, det er jo det som er viktig. Ikke det der å gjøre ting for alle andre, og være livredd for hva alle andre syns om oss.

Da lever vi et fengsel. Etter deg løfte jeg å tenke at jeg kjenner meg skikkelig igjen i dette. Dette hørtes veldig overveldende til å kunne klare å få ut selv. Hvordan kan en få hjelp hos deg? Jeg har kursgrupper, og så har jeg noe 1-1. Jeg får ikke så mye tid til 1-1, så det er mest disse kursgruppene som jeg prøver å holde litt høyt og

Det å være i gruppe, det er en så utrolig nydelig prosess som er, altså det er det mest fantastiske jeg gjør i løpet av hele uka. Og alle menneskene som møtes der er helt rå og helt fantastisk og har en sånn utrolig indre styrke og har opplevd, mange av de har opplevd så forferdelige ting og det er bare sånn,

Det er så stor aksept i gruppa. Man får øvd på alle de tingene som er vanskelig. Det er en skikkelig fin gruppe.

et fint miljø, en fin støttende gruppe og en fin måte å være i behandling på. For det er jo mange som sier at en ting er det man får ut av kurset, for jeg har jo et kurs som man følger ved siden av gruppen, så man tar en modul eller et trinn i hver uke før vi samles, og så samles vi og så snakkes vi om.

og det der å høre på alle de andre det de står i så relaterer man jo masse til sitt eget liv så man får jo veldig forskjert behandling for det blir så effektivisert i vårt effektive samfunn så blir det så effektivisert og det blir så mye læring på kort tid men samtidig så er jeg ikke enig for sånne hurtige behandlinger egentlig da

Jeg ser at disse prosessene er omfattende og tar tid. Før i tiden var vi sånn i medisin at hvis du hadde en skade eller en fødsel, så skulle du være sengeliggende i ukesvis. Nå føler jeg at alle skal ha en porkfix. Nå er det tre- og fire-dagersbehandlinger for å komme seg ut av disse lidelsene.

som sikkert kan hjelpe veldig, veldig mange, men det å trene over tid, det har jeg veldig, veldig tro på. Jeg ser veldig mye, jeg ser jo at alle de som er i mitt kurs blir jo bedre eller friske, ikke sant? Sånn at jeg ser jo at det er veldig nyttig. Også er det så fint det du nevner med den der

Det at folk våger å dele så modig og ærlig i en sånn gruppe, er jo for det at du legger til rette for at de føler seg trygge. Så det var så fint å høre. Ja, og når er det på en måte ting slipper i nervesystemet og sånne ting, det er jo når man kjenner seg trygg og akseptert uansett. Uansett om jeg skal fortelle deg noe forferdelig nå, så får jeg aksept og støtte.

Sånn at det er klart at når man har jobbet veldig mye med symptomene, og jobbet veldig mye og må få en del kontroll over det, så kommer det jo opp veldig mye følelser. Det kan være det å være syk, ikke sant?

hvor forferdelig det har vært å stå i den sykdommen i så lang tid. Det kan være noe som har utløst lidelsen, noe som har gjort overbelastning eller traume for nervesystemet. Det kan være en ulykke hvor du ble veldig redd og trodde du skulle dø. Det kan utløse at hele nervesystemet blir satt ut av balanse og det produseres symptomer.

Det kan være en sykdom i familien, at du selv blir syk, det kan være noe som har vært en overbelastning for deg og for ditt nervesystem som har gjort at du har fått masse symptomer som har vært i etterkant.

Og så er det jo klart at når da symptomene dempes, nervesystemaktiveringen går ned, så begynner man å kjenne seg trygg, og da kommer det jo enormt mye for eksempel sorg opp. Og så er det noe med å dele den sorgen med andre da, ikke sant? Og fornoftlig å være i det sammen som er så utrolig helbredende.

Så fint. Og så er det jo sånn typisk med sorg da, så er det sånn, ja, ja, men det myes er fint også. Altså vi er så raske ofte i vårt norske språk å bare undertrykke og undervurdere det, eller i en god mening med at vi skal fokusere på noe annet, men det der å få lov å kjenne på de følelsene som kommer.

Ja, og det er akkurat det vi trener på, for vi er så vant til å skyve dem bort, og de passer ikke, og det har vi ikke tid til, og det er for vondt å tenke på. Men når vi en gang anerkjenner seg for å komme opp, som kanskje har ligget å plage til nervesystemet ditt i 20 år,

så kan det slippes fri. Da er det borte. Da er det ferdig på en måte. Det har passert. Og det er også det med minnene våre og opplevelsene våre, at hvis de på en måte kommer i en situasjon hvor nervesystemet er overaktivert,

Og da lever du i dette stresset over tid, så får ikke minneopplevelsene, de systematiserer seg ikke, de legger seg ikke i lagringsportalen i hjernen, sånn at de blir der og stresser systemet. Sånn at når vi får tak i de opplevelsene og jobber gjennom de, så kan de lagres. Og da aktiverer de ikke store krefter inni fra som man prøver å dempe lenger,

Sånn at da kan man tenke på for eksempel en opplevelse, eller det som skjedde, eller det som har skjedd i livet, kan man tenke på uten å bli så aktivert. Og da har man bearbeidet tingene, og da vil ikke det gi de store følelsesmessige svingningene heller. Så det å få lov til å være i følelsene sine så lenge det trengs,

Det tror jeg kanskje er en viktig øving for oss alle. Og så er det noe med å finne ut av hva jeg var også. Jeg hadde en i kurset som hadde hatt mye depresjon, og som var veldig redd for å være trist. Fordi det mynte så om depresjon. Men en ting som jeg pleier å si, er at depresjon er jo ofte...

angst kommer ofte som et lokk over, som en frykt for å være lei seg. Er du redd for å være lei deg, så blir du deprimert. Og angst kommer jo også ofte som et lokk på andre følelser, som ligger under. Så angst og depresjon kan ofte være uttrykk for at man ikke tør å kjenne på de ekte følelsene. Så når man tilater seg selv å være trist,

så kan depresjonen få lov til å slippe opp. Så det ser jeg ofte at... Og depresjon er en freeze-tilstand, mens sorg, det gjør du først når du er trygg. Sånn at med en gang du kommer i sorg og ikke i depresjon, så helbreder du nervesystemet og aktiveringene dine, og du bearbeider de tingene som har vært, som har gitt den økte aktiveringen over tid.

nervesystemet altså det er, jeg har jo mye interesse for Vagus som også er involvert i dette her og jo mer jeg leser og skal lære jo mer er det sånn wow dette her det er systemisk og vi kan påvirke systemet selv, det skjer ikke automatisk eller uden påvirkning nei nei dette her er

Så spennende felt, og du er jo tidlig ute med dette her i Norge nå. Ja, ja. Jeg føler meg litt alene. Jeg skjønner jo ikke hvorfor ikke alle vil jobbe med dette her. Det er sikkert sånn som du er med bak. Ja, ja. Hvorfor jobber ikke alle med dette her? Det er så gøy. Og så får du til så stor endring. Pasientene dine blir frisksparende.

De har gått og vært syke i mange, mange år. De har ikke fått noe hjelp. Alt i helsevesenet, så kommer de til deg. Du blir jo så glad for at du får til så mye. Så det er jo skikkelig boost hele tiden. Så går jeg jo bare på lykkehormoner som bare kommer inn hele tiden. Ja, eller begge deler kanskje. I går, så jeg tror jeg...

Jeg gråt flere ganger i går på grunn av gruppesamlingen vår. Jeg kjenner det nå også, at det lett kommer til meg. Jeg trenger også å ventilere de følelsene som kommer opp i de grupperne, for det er skikkelig, skikkelig krutt. Det er kjempesterke ting. Men det er ekte. Det skjer noe når vi møtes i en ekthet.

Det er nettopp det. Ekte følelser, og det er ekte glede, men også ekte, såre, vanskelige, ærlige samtaler. Og det er det det blir, ikke sant? Så det er helt nydelig. Det er fantastisk. Jeg er så glad for at du nå er tidlig ute med dette her, sånn at det kan spre seg mer ut. For det er at, ja, dette er

tenker jeg er løsningen, eller i alle fall en del av hjelpen for mange som lever med kroniske smerter. Så hva kan man gjøre selv for å øve seg litt på dette her i hverdagen da? Ja, jeg tenker at

Det å koble seg på innover igjen. Det å bli mer kjent med oss selv. Å bli glad i oss selv igjen, på en måte. Å koble på, bli kjent med kroppen sin, bli kjent med egne reaksjoner. Det er så viktig. Også det å ha tid og hvile, liksom.

Det er også viktig, det å ha tid til å regulere systemet sitt. Både det å finne ro og hvile, gjerne aktiv hvile, i form av meditasjoner, pust eller andre teknikker,

Eller gå en tur i skogen, som er jo enda bedre. Det der å være ute i natur uten nødvendigvis podkasten din eller min på å høre. Ja. Hele tiden. Men det der å bevege seg ute og være i naturen og søke stillhet og ro i dagens samfunn som er så påskrudd.

Og når man aktiveres, gå litt inn og se hva som skjer med meg nå. Hvorfor skjer dette her? Hva er det jeg tenker? Hva er det jeg føler? Og det å ikke bli...

bli for på en måte redd for å utsette seg selv for ting. Vi er ment til å leve i tørke og sult og alt mulig slags vær og sånne ting. Nå bor vi i hus 21,5 grader til enhver tid. Vi priser aldri, vi er jo aldri for varm eller for kald eller for ...

og så blir vi redde for å utfordre kroppen vår, nei det klarer jeg ikke og det kan jeg ikke og sånn ting og så mister vi troen på hvor robust egentlig mennesker vi er da sånn som jeg pleier å si at vi er jo endepunktet av tusenvis av år med evolusjon vi er jo fantastiske skapninger som har på en måte overlevd så mye gjennom så mange år det er klart at kroppen vår er knallrobust vi tåler jo alt

Men vi tåler ikke å være høyt stressaktivert 24 timer i døgnet. Nei, det tåler vi absolutt ikke, og det er i hvert fall ikke kroppen vi har skapt for. Men det er helt enkle ting som jeg trener på i hverdagen. For eksempel så har jeg en tro på at jeg tåler ikke så godt kull og varme. Det kan jeg tro.

Men jeg vet at det er tøft. Det gjør ikke noe å kaste seg ut i sjøen når det er null grader på en måte. Men det å utfordre mine egne... At ting må være komfortabelt. Jeg kan jobbe med dette bare med å...

Når jeg jogger på tur for eksempel, så tenker jeg sånn, ah, dette er slitsomt, og motbakke, og dette blir tungt, og lurer på om jeg orker å løpe på pakken og sånn. Men nå så øver jeg på at, nei, vet du hva, dette går fint, dette er lett. Det var jo faktisk gjort en sykkelstudie for ikke så lenge siden, hvor de hadde på, det var sånn innesykling med VR-briller da,

De hadde på syklistene disse VR-brillene, og de visste ikke om man tok opp intensiteten eller tyngden, og så økte på denne vatten eller ikke. Det de så var at det å sykle oppover bakke i VR var like tungt for pusten og systemet som det å skru opp vatt.

Faktisk litt mer tungt. Så det at hjernen tror at du er i en oppoverbakke, når du ikke er det, og ingen økt belastning i det helt tatt, det setter i gang de samme stressresponsene i kroppen, som om at de faktisk øker vatten og øker motstanden som du sykler imot. Så hvordan hjernen vår forholder seg til ting, det er jo helt enormt kraftfullt.

Så bare det å tenke at, hallo, en liten bakke, det klarer jeg fint. Det går fint, og det er ikke farlig, og det trenger ikke å være tungt en gang. Så kjenner jeg at det er lettere for å holde meg til bakkeruløping, for eksempel. Eller i går så trente jeg på at det pøser, så tenkte jeg,

pøsregn, det er ikke skummelt hvorfor løper jeg egentlig i pøsregn? og sånn, jeg trener kroppen på at det går helt fint å bli våt bare ikke rolig og stille og bare de der tingene der som liksom, å jeg må ikke bli våt og jeg må forte meg, og nå er det kaldt vi stresser kroppen unødvendig hele tiden med sånne små, sånne drypp å nei, nå er jeg sulten, jeg må ha mat fort, og jeg kan ikke gå sulten sånne små ting som vi hele tiden gjør da

som sender egentlig små fryktsignaler i kroppen som vi bare kan regulere litt på og sånne ting leker jeg med nå jeg har jo ikke noen kronisk neuroplastisk videlse men det er sånne ting som jeg leker med nå at jeg holder ut i de varmeste bastuene eller tenker at det ikke er farlig å fryse og ja

Så du jobber med å gjøre nervesystemet mer robust og fleksibelt, og øge motstandsdyktigheten for å forebygge mot neuroplastiske plager?

Ja, og jeg har jo et nervesystem og en hjerne som lett kobler seg på, så jeg har jo hatt masse neuroplastiske plager. Jeg hadde jo allergien min som var neuroplastisk blant annet, ikke sant? Som var jo, som jeg var plaget med enormt, plaget med i mange, mange år. Sånn at...

Jeg har nok en hjerne som på en måte har en tendens til å adaptere ulike lidelser ut fra at den tror at jeg er syk. Hjernen min trodde jo at jeg hadde katteallergi, og jeg fikk katteallergi med helt enorme symptomer. Hjernen min har også trodd at allergimedisin og to runder med hyposensibilisering med sprøyter ikke har hjulpet på allergien min, når det viser seg at det har i høyeste grad hjulpet på allergien min.

Jeg jobber neuroplastisk hver eneste dag, og jeg forteller hjernen min at «Nei, du er ikke allergisk lenger, du har fått god behandling, dette går fint, og du har aldri vært allergisk for katt, så jeg skjønner ikke hvorfor du skal reagere på det nå, dette er ikke farlig».

Så jeg jobber neuroplastisk hver eneste dag med meg selv, jeg med alle mulige ting. Og så har det jo vært den der troen om at jeg ikke klarer ting, eller at jeg ikke er sterk nok, eller flink nok, til alle mulige disse tingene som jeg gjør litt mer for morroskyld.

Det fikk meg til å tenke på. Da jeg begynte å jobbe med behandling for 18 år siden, gikk jeg hjem med de andre sine smerter og tenkte at dette går jo ikke. Jeg har aldri forstått det fenomenet. Nå gikk det et lys opp for meg.

Det er jo min hjerne som setter i gang signaler og kopierer det disse her pasientene snakker. Det er jo mitt nærmeste system hele tiden. Så hvis jeg snakker med noen med blæresmerter for eksempel, så tar det ikke lang tid før jeg har blæresmerter. Og faktisk til og med jeg var på legevakten og behandlet en med kjempe mye betent

kjertelig rundt øynene. Tror du ikke en time etterpå at jeg hadde betent kjertelig rundt øynene? Så nå legger jeg jo merke til ting, for nå er jeg på så mitt nervesystem snakket med svimmelhet og opplevde et svimmelhetsanfall mens jeg trente at jeg bare måtte sette meg ned og ble svimmel. Jeg ble aldri svimmel. Så hjernen min adopterer, og det gjør jo alle nervesystemene og alle menneskene rundt hverandre at vi adopterer

ut fra hva vi hører i mediene, ut fra hva naboen har fått, og så begynner vi å få symptomer. Det er veldig mange ganger på legevakt at jeg hører at jeg har fått så vondt i hjertet mitt, og så begynte jeg å tenke, for jeg har jo en onkel eller en far som akkurat fikk hjerteinfarkt, da er det jo nervesystemet som begynner å produsere symptomer som ligner.

på reelle fare for hjernen blir litt utrygg begynner den å produsere symptomer ja, vi kunne snakket timesvis skjønner jeg men nå tror jeg at vi har fått virkelig godt inngående på hvordan det fungerer hvordan det kan utdater seg litt tips på hvordan man kan jobbe med det

og kjenner at dette trenger hjelp til, så ta kontakt med Leila. Har du kapasitet forresten? Ja, akkurat nå har jeg kapasitet. Jeg har et kurs nå til høsten som det er kapasitet på.

Men det jeg holder på å gjøre er å lære opp mennesker som jeg... Jeg har jo mennesker som jobber for meg også, som er spesialplukket. Jeg tenker at de passer til dette arbeidet. Du må ha noen egenskaper. Du må ha en trygghet i deg selv.

Og så må du være litt beintøff. Og du må ha bøtter og spann av kjærlighet og omsorg. Og så må du være faglig dyktig og veldig interessert i pasientene dine. Jeg søker også etter ny psykolog som jeg kan lære opp, som kan jobbe sammen med meg. Eller drive grupper som jeg gjør.

Forrørende har jeg både kapasitet på min gruppe, men også gruppen til Karolina Borgil, som er mine gode kolleger nå.

som jeg har lært opp i den neuroplastiske terapien. Blir det enda flere, så kommer jeg til å lære opp enda flere til neuroplastisk terapi, sånn at vi kan bli mange etter hvert. Det mangler jo ikke på pasienter eller deltagere, for å si det sånn. Det er jo så mange i Norge i dag som sliter og lider.

Men det er mange som, jeg tror det er mange det sitter litt langt innenfor, fordi at man har prøvd så mye og blitt skuffet så mange ganger, at man på en måte tenker at, er det mulig, kan jeg få det til? Og så er det mange som når de kontakter meg, så sier de,

Har du behandlet noen som har vært så syk og så dårlig som meg? Det er mange som sier. Og så må jeg jo le litt. Jo, alle er kjempetålige. Og så kan det være veldig overveldende å tenke på at han må gjøre noe selv hvis han allerede er veldig deformert eller veldig sliten og har mye smerter. Men så kan han jo snu det om til at her er det en mulighet for å påvirke sin egen helse

som er unik da? Ja, jeg sier jo at hvis man er deprimert, veldig deprimert eller har veldig sterk angst, så skal man heller gå i spesifikk behandling for det først. Fordi at det kan hindre det neuroplastiske arbeidet at du klarer, for du må ha hjernen godt koblet på, du må ha fokus, du må ha alle disse tingene for å klare å jobbe neuroplastisk.

Så hvis du har en moderat og alvorlig psykisk lidelse, så anbefaler jeg ikke å gå i kurset, for da tror jeg det vil bli bortkastet tid og penger. Mens jeg tror å stå i en neuroplastisk lidelse over tid uten å få litt engstelse eller angstrelaterte plager, det er nesten mulig, så det har veldig mange.

Det var godt at du la til, for det er jo også litt hvem dette her er for.

Og litt depressive plager får man jo også, ikke sant? Av å være utenfor samfunnet og ikke få ting til. Så det er jo også helt greit. Men jeg har mange med utbrenthet, for eksempel. Og jeg synes jo, selv om jeg behandler mange som har vært syke i mange, mange år, og som har traumer, og som har vært utenfor arbeidslivet lenge, så er jeg også veldig, veldig interessert i å behandle de som har blitt nysyke. De som akkurat har havnet ut før, for da er det jo så kjapt.

da er det bare å få det snudd og gjort noe med en gang sånn at man ikke havner utenfor og blir ufør og alle disse tingene at det er så viktig sånn at hvis det er noen som sliter med utbrenthet eller som på en måte

har bare vært syk en kortere periode, eller har også mange kursmøter som jobber fullt, men som har veldig mange plager til tross for, og biter tjenene sammen og presser seg videre i livet med plagene sine, og har kanskje slitt kjempemye og kjempelenge, og har bare kapasitet til å jobbe for eksempel, men må ligge på sofaen hjemme resten av tiden, fordi de har brukt alle kreftene sine på jobben, som tar minneturser og som har kjempenyttet av det.

Åh, så bra. Ja, nei, det her er som sagt utrolig spennende, og bare, jeg blir så håpefull i at dette her er jo noe som kan være med å hjelpe egentlig alle, men også de som nå sitter fast i et låst nervesystem. Altså for alle så har jeg jo holdt på å utvikle den balanserte appen,

Det skal være litt stressmestringsverktøy, og vi skal også snakke en del om ulike følelser og reaksjoner. Det er normaliteten av å være et menneske, og alle tingene som kan stresse oss, sånn at du kan få til små justeringer.

og få masse tips og triks og verktøy hele tiden på en måte for å justere inn nervesystemet ditt

med pustøvelser og meditasjoner og diverse ting. Det skal også være en litt sånn terapeutisk app som skal få deg til å knytte på følelsene igjen, få deg til å få mer kontakt i kroppen og alle disse tingene, som kan være med på å forebygge veldig mye, og også kan være med som noen verktøy for å hjelpe de som allerede har neuroplastiske plager.

Hvis man ikke får nok nytte av det, så går det å gå kurs. Man går inn til å starte et sted. Jeg er så glad for at du er en foregangsperson og bare går fremmerst. Takk for det viktige arbeidet, all den kunnskapen du søker og det viktige arbeidet du gjør. Så pleier jeg å avslutte med om du har frihelsetips basert på det vi har snakket om som en avslutning for disse løtter.

Ja, det må vel bli noe av det som jeg snakket med allerede. Husk å ta gode pauser. Og du trenger ikke å ha fortjent å ta pause. Og alle trenger å ha pauser i hverdagen. Man kan leve godt uten å ta pauser i hverdagen når man er barn og ungdom og tidlig i 20-årene, selv om det er lurt å gjøre det da også.

Mens de har mye lettere for å være på eller av barn og ungdommer.

Mens når man blir litt mer voksne, så trenger man å velge. Man trenger bevisst å ta pauser. Pauser gjør deg mer effektiv, mer konsentrert, mer fokusert. Det gjør at du lever mer i tråd med verdiene dine, og gjør det som er mye mer riktig for deg hele veien. Så det å på en måte søke den roen, det tenker jeg er en investering for hele livet.

Så om det er å meditere, gjøre pustøvelser, eller gå ut i naturen, bevege kroppen, bare søke det. Være bevisst på at det må jeg nesten ha inn på et eller annet måte. Ligge på sofaen. Av og til kan det også bare ligge på sofaen og se en teit Netflix-serie være beroligende for noen. Ikke hvis du allerede har et stresset nervesystem, da pleier det ikke å fungere så godt. Men for noen kan det være avslappende.

For vi er jo individuelle og forskjellige. Skjenn ikke når du føler deg rolig. Ja, og det er heller ikke alltid så lett. Nei, vet du. Jeg tenkte når jeg sa det... Jeg tenkte også når jeg sa det med Netflix-serier, for det er som regel ikke et godt tips. Men på en måte ikke ha dårlig samvittighet om du ser en serie, tenker jeg. Men...

Men ta pauser uten å måtte ha fortjent det og se det som en investering og at det er bra for deg. Det er tips nummer en. Og så tips nummer to er å få en god relasjon til deg selv. Et godt forhold. Sett deg selv på høyest på prioriteringslista.

Fordi at det også vil på en måte gi deg så mye i livet, og så mye for de rundt deg også. At når du har det bra, så kan du gi mye mer, og så har de andre rundt deg det også bra, ikke sant? Og det er veldig nyttig for spesielt småbarnsmødre eller mødre som deg og meg, ikke sant?

At når mine barn ser at jeg er lykkelig, at jeg har det bra, at jeg har energi, at jeg trives med meg selv og i kroppen min, uansett hvordan den måtte være, for eksempel. Det gir også de selvtillit og mot, og det regulerer også deres nervesystem. Så det er viktig at jeg har det godt med meg selv, og har en god selvfølelse.

og er godt regulert og gått gjennom alle trigger og ting som gjør meg uregulert og ikke stresser og presser meg selv for mye for da blir man uregulert det å få det godt med seg selv og sette seg høyt på prioriteringslista det er vel tips nummer to og tips nummer tre det var plei dine relasjoner vær med mennesker som gir deg noe som du kan være ekte med og som

Og hvis du ikke har det, så prøv å skaffe det, for det finnes noen mennesker der ute for alle. Det er mange som er redde for å gå ut og skaffe gode relasjoner, redde for å åpne for nye vennskap og sånne ting, men tør å tenke at hvis man tør å være litt åpen og sårbar og innbedende, så får man kanskje mange flere gode rundt seg da.

Tre gode tips som er godt for alt. Ja, og relasjoner er det viktigste for helsen vår. Det har man jo sett også i studier at mennesker med dårlige relasjoner får dårligere helse og dør tidligere også. Så det er en av de viktigste tingene for oss. Bruk mer med folk som gjør deg rolig og trygg.

å være med folk, altså hva med deg og meg, det er å se folk to-dimensionalt, sånn som vi gjør hele dagen. Det er ikke sint, sant? Det å på en måte bare se på folk gjennom sosiale medier, det å vi blir mer og mer individualistiske, vi blir mer og mer slitne ute, sånn at vi trekker oss hjem og møter kanskje ikke noen mennesker lenger, ikke sant? Men før så var det

Det var slik at man skulle være med folk stort sett hele dagen. Man var trygg på dem. Man levde i storfamilier, eller i små flokker, holdt epsi eller klaner. Før var det mye mer vanlig å gå på besøk til hverandre. Nå må man jo ringe og planlegge to uker i forveien. Helt sitt år i forveien! Det er noe med samfunnet vårt som ikke er så sunt i dag, tenker jeg. Så det å være med sammen, det tror jeg er bra.

Ja, takk Leila. Da håper jeg at dette her ga deg noen ny innsikt, og kanskje at du kjenner litt ditt og undrer deg litt i, oi, hvorfor reagerte jeg sånn? Hva er det for en følelse? Vær god med deg selv. Så ønsker jeg deg en fin dag, og takk for at du lyttet.

Hei og velkommen til helsedipspodden. Mitt navn er Nettie Lønno, og før jeg går i gang med denne ukens episode, har jeg noe jeg vil dele med deg. Jeg har i mange år brukt lavfrekvent laseterapi på nervusklinikken og har fulgt med på forskningen på rødlysterapi som er så spennende. Forskning viser til at lys ved spesifikke røde og nær-infrarøde bølgelengder stimulerer kroppens naturlige helbredelsesprosess.

27.060 s

00:00:00

Jeg har ventet i flere år på et produkt på markedet som er brukervennlig og i en prisklasse som er mer overkommelig for flere. Det var derfor en stor glede å oppdage Flexbeam fra Recharge Health som er et norsk firma. Jeg tok derfor kontakt med de for å teste det ut selv og spør etter en rabattkode til mine lyttere, sånn at dere kan få mulighet til å få en enda rimeligere.

24.620 s

00:00:28

Det sa de heldigvis ja til, og du får nå 1200 kroner i rabatt i juni, juli og august. Dette er et produkt jeg kan anbefale, fordi jeg har stor tro på at det kan være til nytte for mange. Gjør som Martin Ødegård, Kasper Rudd, Mats Sukarello og meg, bestill Flexbin, og husk å bruke rabattkoden helstipspodden. Link finner du i episodeteksten. Nå gleder jeg meg til å ta inn episodens gjest. Musikk

29.840 s

00:00:52

Velkommen til episode 60 av Helstipspodden. For en glede det har vært å snakke med alle de kunnskapsrike og kloke gjesten i podcasten. Mitt ønske med Helstipspodden er å dele forsknings- og erfaringsbasert kunnskap og ny viten i et helhetlig perspektiv.

17.520 s

00:01:34

Kunnskap som kan bidra til å forebygge helseplager, styrke helsen, gi mer livsglede og spesielt være til nytte for de som allerede lever med helseplager og sykdom. Slik at vi kan leve friskere liv. Det er en stor glede å ønske velkommen til dagens gjest, lege Leila Fyve.

21.160 s

00:01:52

Leila er almenlegespesialist i utdanning til psykiater og hun har en dyp interesse og et engasjement for feltet stressmedisin og behandling av uforklarlige medisinske tilstander. Hun holder kurs og tilbyr nevroplastisk terapi. I tillegg deler hun kunnskap på Instagram og har podcasten Dr. Fives podcast. Dagens tema er nevroplastisk terapi.

24.840 s

00:02:14

Hjernen består av milliarder av nevroner, nerveceller som samler, forhandler og sender informasjon, samt et komplekst nettverk av elektriske kretser som gjør at disse nevronene kan snakke med hverandre. Disse forbindelsene er avgjørende da nevroner i hjernen også kan sende meldinger til andre deler av kroppen gjennom nervesystemet.

23.340 s

00:02:39

Kort sagt er neuroplastisitet hjernens evne til å danne og tilpasse dette enorme nettverket av neurale forbindelser.

9.100 s

00:03:03

Neuroplastiske lidelser kan oppstå fra ubalanser i det sensoriske, motoriske eller autonome nervesystemet. Ved å regulere stress kan vi påvirke hjernen, som igjen har en effekt på nervesystemet, inflammasjon i munnsystemet, hormonutskillelse og energibalansen i kroppen. Ved å arbeide med tanker, følelser og stress kan det være mulig å regulere vår fysiske helse.

22.580 s

00:03:12

Åh, vi er komplekse og sammensatte vesener altså. Dette synes jeg er så spennende, og jeg gleder meg til å lære mer. Velkommen Leila! Tusen hjertelig takk, så fin introduksjon!

12.860 s

00:03:35

Jeg synes dette er helt utrolig spennende. Første gang jeg leste om neuroplastisitet, var det en studie på korsbåndsopererte pasienter som hadde smerter. En del av gruppa hadde smerter, lenge etter det skulle til seg at rekonvalensen var over. Det de da begynte å tenke på var at hjernen fortsette å opprettholde smertesignaler

29.320 s

00:03:49

for å beskytte det området som hadde vært skadet. Og jeg har jo operert korsbåndet selv, så det er derfor jeg fattet veldig interesse for dette. Og da var det sånn, herre man, hvor er det også? Og det begynner jo å forklare hvorfor det er så mange som har smerter som er hermetegn uforklarlige. Ja, ja, ikke sant? Og det er jo sånn, jeg tenkte over det her om dagen, så er det sånn at de sier at

27.980 s

00:04:18

Cirka en tredjedel av den norske befolkningen har kroniske smerter. En tredjedel. Og så regner man at cirka 70% av disse er neuroplastiske. Vi trenger ikke å ha det, rett og slett. Vi kan trene hjernen ut av det igjen. Det er på en måte nervesignaler som fortsetter å fyre, til tross for at skaden er borte.

22.840 s

00:04:47

Og 70% er bare det de på en måte vet, og jeg tenker også at sannsynligvis er det en større andel enn dette her også. Fordi at man regner ikke for eksempel korsbåndsskader nødvendigvis, eller for eksempel artrose eller slitagegikt som det kalles på norsk.

20.360 s

00:05:10

på folkemyndighet. Det er en sannsynlig neuroplastisk lidelse, men det ser man i større grad at det kan befinne seg å være.

11.420 s

00:05:30

Selv om det er slitage, så trenger vi egentlig ikke ha smerter, men hjernen sørger for å sende signaler om smerter. Er det sånn det er? I noen tilfeller kan det jo selvfølgelig gi smerter, men det man ser er at det ikke alltid er en sammenheng mellom hvor mye slitage det er og hvor mye smerte den personen har. Noen kan ha kjempe mye slitage og ingen smerter, og andre kan ha så vidt synlig slitageplager og masse smerter.

27.640 s

00:05:42

Sånn at smerte er laget av hjernen og nervesystemet, og det er hjernen som bestemmer hvor mye smertesignal som skal sendes ut. Så det jeg lurer på av alt i medisinestudiet, hva er det som gjør at du har fått så stor interesse for dette? Vet du hva? Jeg har oppdaget veldig tidlig i min legekarriere at vi mennesker er veldig, veldig komplekse, og at mange faktorer spiller inn på vår helse.

30.860 s

00:06:10

Når jeg satt som almenlege, så jobbet jeg veldig biomedisinsk.

6.960 s

00:06:42

Jeg hadde veldig fokus på å behandle sykdommer, men så så jeg at flere og flere av mine pasienter slet med lidelser som jeg ikke helt kunne forklare. Jeg hadde ikke noe verdt det, jeg hadde ikke noe god råd til det. Jeg hadde en liste som bestod veldig mye av unge damer med barn, i en alder hvor de fikk barn, eller de hadde flere små barn.

27.620 s

00:06:49

Nämnd i episoden

Nevroplastisk trening

En metode for å behandle kroniske lidelser som er forårsaket av ubalanse i nervesystemet.

Helsetipspodden

En podcast som fokuserer på helse og velvære.

Leila Fyve

Gjest i podcasten, allmennlegespesialist i utdanning til psykiater, med fokus på stressmedisin og behandling av uforklarlige medisinske tilstander.

Flexbeam

Et produkt fra Recharge Health som er et norsk firma, som tilbyr rødlysterapi.

Recharge Health

Et norsk firma som tilbyr rødlysterapi.

Korsbåndsskader

En skade som kan føre til neuroplastiske lidelser, da hjernen kan fortsette å sende smertesignaler selv om skaden er borte.

Artrose

En tilstand som ofte er forbundet med slitasje i leddene, og kan være en neuroplastisk lidelse.

Slitagegikt

En annen betegnelse for artrose, som er en tilstand som ofte er forbundet med slitasje i leddene, og kan være en neuroplastisk lidelse.

Sickness Behavior

En tilstand der hjernen går i en frystilstand og kroppen reagerer på en måte som om den er syk.

Vagusnerven

En nerve som er involvert i det autonome nervesystemet, og som spiller en rolle i nevroplastiske lidelser.

Instagram

En sosial medieplattform der Leila Fyve deler kunnskap om nevroplastisk terapi.

Dr. Fives podcast

Leila Fyves egen podcast der hun deler kunnskap om stressmedisin og behandling av uforklarlige medisinske tilstander.

Audun Muscha

En kursleder som Leila Fyve har gått på kurs hos, og som bruker brøling som en teknikk for å frigjøre følelser.

Karolina Borgil

En kollega av Leila Fyve som hun har lært opp i neuroplastisk terapi.

Balansert app

En app som Leila Fyve er i ferd med å utvikle, som skal hjelpe folk med å finne mer balanse i livet og håndtere stress.

Netflix

En streamingtjeneste som kan være avslappende for noen, men ikke nødvendigvis for folk med et stresset nervesystem.

VR-briller

En teknologi som brukes i sykkelstudier for å simulere bakker, og som viser at hjernen kan skape stressresponser selv om det ikke er noen reell belastning.

Hyposensibilisering

En behandling for allergier som innebærer å eksponere pasienten for små doser av allergenet over tid.

Allergi

En overfølsomhetsreaksjon mot et stoff, og kan være en neuroplastisk lidelse.

Depresjon

En psykisk lidelse som kan være forbundet med frykt for å være lei seg.

Angst

En psykisk lidelse som ofte kommer som et lokk på andre følelser.

Utbrenthet

En tilstand som kan være forårsaket av langvarig stress og overbelastning, og som kan være en neuroplastisk lidelse.

Mindfulness

En teknikk for å bli mer bevisst på tankene og følelsene sine i øyeblikket.

Visualisering

En teknikk for å skape bilder i hjernen, som kan være nyttig for å redusere stress og forbedre prestasjoner.

Traumer

En traumatisk opplevelse som kan påvirke nervesystemet og føre til neuroplastiske lidelser.

Ulykke

En hendelse som kan utløse en overbelastning av nervesystemet og føre til neuroplastiske lidelser.

Sykdom

En fysisk eller mental tilstand som kan utløse en overbelastning av nervesystemet og føre til neuroplastiske lidelser.

Deltagare

Host

Nettie Lønno

Guest

Laila Fyve

Sponsorer

Flexbeam

Lignende

Laddar