32. TRE TYPER FRYKT. Mestringsstrategier, tankemønstre og endringer som kan gi mer glede, mening og motivasjon. Gjest: Anette Austheim

Hei, mitt navn er Anette Lønno, og velkommen til Helstipspodden. Dette skal være podcasten som gir forsknings- og erfaringsbasert kunnskap som kan bidra til at vi lever friskere liv med mer livsglede. Dagens episode skal handle om tre typer frykt som er med på å drive oss mennesker inn i adferd som leder til stress og uro. Vi skal dypdykke disse tre fryktene og forstå hva som driver oss inn i perfeksjonisme, overpostering, overtenkning, bekymring, okastrinering og andre mestringsstrategier som potensielt kan ødelegge for oss. Vi skal også snakke om hva vi kan gjøre for å komme oss ut av det og leve et liv med mer glede, mening og motivasjon. Episodens gjest er Netta Øystein, og hun jobber som neurocoach og mentaltrener. Hun engasjerer seg i å øke bevisstheten rundt hvordan vi mennesker fungerer. Mange av oss tror at egenskapene vi har selv og hvordan vi har det er fastlåst, og at det dermed ikke er mulig å endre. Men, Anette brenner for å formidle at mye av dette er tillært. Derfor mulig å endre på og jobbe med å bistå andre med dette. En av hennes drømmer er at denne kunnskapen skal bli pensum på skolen. Vi jobber med endring og utvikling, en til en via coaching-prosesser. Og vi har mange med medlemskap, foredrag, workshops og har til og med en egen podcast som heter «Hvorfor lærer vi ikke dette på skolen?» Velkommen, Anette! Takk! Å, det er så kjekt å se ditt engasjement i... Ja, sant? Jeg ble mest nysgjerrig nå på, sant? Hvor kom det navnet fra? «Hvorfor lærer vi ikke dette på skolen?» Ja... Først og fremst, tusen takk for at jeg får lov å komme på podcasten din. Veldig kjent å ha deg som gjest. Ja, veldig takknemlig for å få den muligheten. Og ja, hvorfor lærer vi ikke dette på skolen? Det er jo rett og slett fordi jeg tenker at dette her, det faget burde vært pensum på skolen. Og det går nok tilbake til min egen barndom, rett og slett at jeg skulle ønske dette var noe jeg hadde lært på skolen. Sånn at jeg kunne lært det litt raskere enn det jeg har gjort nå, hvor jeg har lært dette her i voksen alder. Så det er et brennengasjement for at de barna og ungdommer og unge voksne skal få lære dette litt tidligere enn det jeg gjorde. Nå blir jeg litt nysgjerrig på hva en neurocoach er. Kan du fortelle om det? Godt spørsmål. En neurocoach er en utdannelse jeg har tatt gjennom mentalskolen. Jeg har ikke hørt noen andre som har den titlen i Norge så langt, men det er jo en retning som er basert på kognitiv psykologi, neurosemantikk og neurovitenskap. Det er jo rett og slett en ... En måte å jobbe på er en systematisk prosess. Jeg jobber som coach, hvor jeg jobber med endring og utvikling av andre mennesker. Det er en systematisk prosess over tid, hvor vi starter med å jobbe i dybden, kartlegge rotårsakene til de utfordringene vi mennesker har. som eksempel prokrastinering, stress, overprestering, alt det vi mennesker går og kjenner på i hverdagen, har vi uønsket adferd og følelser. Så det er en teknikk som går på at vi jobber mye med å avdekke hva som er rotorsaken, hva som holder oss mennesker inne i disse tilstandene av uro og stress, og alt denne adferden vi ikke ønsker oss. Og så jobber vi da med ulike endringsteknikker for å kunne endre på dette. Og disse endringsteknikkene er litt ulike, men det går mye på å ta det vi vet oppi hodet og ned i kroppen, slik at vi kan kjenne det også i neurologien vår. For ofte så vet vi mennesker mye kognitivt. Vi vet at det er ikke farlig å fly, eller vi vet at sannsynligheten for at det kommer et terrorangrep nå, den er ikke så stor. Eller jeg vet at jeg er like verdifull som alle andre. Vi kan vite det her oppe i hodet, og så føler vi det kanskje likevel ikke helt i kroppen. Ja. Ja, bra forklaring. Så du er den eneste i Norge som har den titlen? Ikke den eneste i Norge som har titlen, men talskolen er den eneste skolen. Det er flere av oss, og så er det også andre med andre titler. Som da har tatt en lignende utdannelse, og da bygget på senere. Som jobber med mye av det samme da. Men neurocoach er jo en titel som du får når du tar utdannelsen via mentalskolen. Det ser veldig spennende ut. Ja, altså tre typer frykt. Ja, fortell. Ja, hvor skal jeg begynne? Ja, ja. Jeg kan jo begynne med å dele en historie, og så fortelle litt om mitt liv. For det kan egentlig gi lytterne og deg en bedre forståelse av disse fryktene vi skal snakke om. Men de fryktene vi skal snakke om i dag er jo frykten for å ikke være bra nok. Denne frykten mange av oss kjenner på, og som vi hører om oss og vi kan se i sosiale medier. Og så er det frykten for å ikke ha kontroll, og så er det frykten for å miste tilhørighet. Og disse tre fryktene er jo universelle for oss mennesker. Det vil si at vi har de på tvers av kultur, alder, kjønn, seksuell legning, hvor vi kommer fra i verden. De fleste av oss har disse fryktene i større eller mindre grad. For min del var ikke jeg så veldig bevisst på at jeg hadde disse fryktene. Men det er jo frykter som ligger ofte i underbevisstheten vår, og driver oss inn i uhensiktsmissige adferd som overspising, prokrastinering, perfeksjonisme, overforberedring til foredrag for eksempel, eller andre typer ting. Og Hvis vi går litt tilbake i tid, så ble jeg veldig interessert i dette faget her. Det kommer jo i voksenalderen, men da jeg var barn, det startet allerede da, så kjente jeg på en del uro, stress. Jeg hadde mye frykt, var redd for ting, følte meg veldig annerledes utenfor tjenestene, Jeg følte meg også veldig alene i disse følelsene. Jeg tenkte at jeg er den eneste som har det sånn. Så hadde jeg ikke helt noen å snakke med om dette her. Dette tok jeg med meg opp i voksen alder, i ungdomstida og i voksen alder. Da jeg var ... Så jeg har alltid gått og kjent på at en del stress, en del uro, en del fryktig. Men det sa litt... Endringen, når jeg virkelig fikk behov for å ta tak i dette her, kom jo mer i voksen alder. Og det startet jo med at... Jeg fikk barn, og så gikk min daværende samboerpappa til det første barnet mitt. Vi gikk fra hverandre. Og det setter jo en gang en del sorgprosesser og en del følelser som jeg absolutt ikke ville kjenne på. Så jeg begynte å jobbe masse, det ble viktig for meg å prestere på jobb, det har det jo vært en stund. Men jeg kjente ikke så mye på de følelsene, og så fikk jeg en ny samboer. Og vi fikk et nytt barn sammen. Og da jeg fikk barn nummer to, så bestemte jeg meg for å starte på en master ved Sina jobbet. Jeg jobbet som leder i et IT-selskap. Og hadde da personalansvar for fem stykker. Og i mammapermen bestemte jeg meg for å bygge videre på en HRM. Jeg hadde lyst til å gå litt mer HR-retning, for jeg hadde kjent på en stund at det er noe som ikke stemmer her. Jeg har lyst på en jobb som gir meg enda mer mening, hvor jeg får brukt enda mer av meg selv. Så tenkte jeg at kanskje HR var den rette veien å gå. Men når jeg da bestemte meg for å ta den masteren, så hadde jeg i tankene at han første sønnen min, han sov veldig bra, han var rolig, jeg var seks år yngre. Jeg tenkte at null stress å ta denne her ved siden av mamma og permo, så ved siden av jobb og en liten baby på et annet barn. Det var en hull problem. Det her skal jeg klare. Og når jeg har bestemt meg for noe, så pleier jeg å klare det også. Det er i hvert fall en overbevisning jeg har hatt med meg. Så jeg satt da på ABL og ammet denne lille babyen. Han var to uker gammel. Så sitter jeg på forelesning. Kjenner ikke for å puste besvær bare med tanken. Altså, det er ikke noe jeg er stolt av. Nei. Jeg tror jeg var det da, for jeg tenkte at nå har jeg baby, jeg kan takle dette og mestre alt. Det er ikke noe jeg er stolt av når jeg ser tilbake. Ikke noe jeg vil gjort igjen. Samtidig så angrer jeg ikke på det, eller i den formen av at det er gjort det er gjort. Det kom mye godt ut av det også, men det var jo krevende. Den tiden får man jo heller ikke tilbake, ikke sant? Så jeg satt der da, og den masteren var jo en sånn executive master management som skulle gå over flere år, så det var første med 30 studiepoeng innenfor HRM. Det var også litt vanskeligere enn jeg hadde forestilt meg. Det var mye forskningsartikler på engelsk, mye mer analyse enn jeg hadde sett for meg. Jeg liker å jobbe mer med mennesker og ikke med tall, så det ble rett og slett ganske hevig. Og det er en berseltid, og så har hjernen stort sett kun fokus på den babyen. Så det er bare for hjernen til å fungere, til å ta til seg nye kunnskap, en utfordring for de aller fleste. Det tenkte jeg ikke på. Dette må jeg skjønne. Ja. Så du har så rett i det. Vi er jo ikke til stede på samme måten, og vi skal jo heller ikke være det. Vi skal jo egentlig ha fokus på denne lille babyen. Så det ble rett og slett ganske tøft, og jeg begynte da å sove veldig dårlig. og vi sover jo automatisk dårligere med barn og blir vekt oftere du har jo barn selv så du kjenner kanskje igjen i dette her absolutt Men med dette presset om at jeg skulle stå og klare denne eksekutivene masteren, det ble så viktig for meg, fordi jeg måtte finne en jobb med mer mening, og det ble så viktig for meg å gjennomføre, for jeg hadde en overbevisning med meg at jeg gjennomfører alltid. Så det ble så viktig for meg å gjennomføre også. Ja. så mistet jeg rett og slett mye søvn, for jeg klarte ikke å sovne igjen når han da sovnet. Jeg klarte ikke å slappe av. Og det endte opp med at noen netter faktisk lå ute i stua, og jeg kunne slå på puter og bli helt sånn crazy. Jeg vet ikke om du har hatt lang tid med mange på søvn før du kan kjenne deg igjen? Jo, absolutt. Og nå har jeg 3- og 5-åring, og det er enda en liten vågentid på nettene, men den der intense... spesielt kanskje med nummer to for da får han jo ikke hvilt i noe annet for da skal han jo prestere med å være til stede for den eldste også så han blir jo ganske kurko da har ikke jeg vært den beste versjonen av meg selv med lite søvn hei Nei, og det tror jeg de fleste ikke er. Men for meg så endte det opp med at jeg ble så sint at jeg slo i puter og rev meg i håret og følte at nå må jeg bare bort fra det her. Og ikke i form av at jeg har hatt noen selvmordstanker eller sånne type ting jeg har aldri tenkt sånn, men mer sånn jeg har ikke lyst til å være i dette lenger dette går ikke, jeg må bare bort fra å ha det sånn jeg vil ha litt fred ja gi meg en pause fra mitt eget mine egne vonde tanker og følelser så Hva gjorde jeg da? Jo, jeg begynte faktisk da hos en psykolog, som jeg hadde fått anbefalt en annen som jobbet direkte med følelser, for det ble rett og slett for mye for meg. Jeg bare, nå må jeg ta tak i dette her. Tidligere så hadde jeg også gått til psykolog, gjennom livet mitt sånn at det var ikke første gang jeg var borte i en psykolog men jeg fullførte aldri, jeg var noen timer og så følte jeg meg litt bedre og så var det sånn, ja, nå føler jeg meg bedre så nå trenger vi ikke å snakke sammen lenger og så var jeg litt sånn, jeg levde på det funket, ikke sant men når det da ble for mye så, ok, da var det tilbake igjen og da gikk jeg til en nyen som hadde mer fokus på følelser Men jeg satt der, og jeg hadde så mye tankeskjør. Jeg klarte ikke å få tak i på følelsene mine, så en gang jeg satt der med psykologen, så fikk jeg rett og slett et angstanfall, og det hadde jeg aldri hatt før. For det var så skummelt for meg å kjenne på disse følelsene. Og samtidig med det så kom jeg over en som vi har tilfelles, som også har fått lov å være på podcasten din før, og det er jo Anniken Bins. Så fantastisk dyktig, inspirerende dame som jeg kom over, jeg tror det var søsteren min som tipset meg om podcasten hennes. Så begynte jeg å lytte til den. og bare, oi, ok, det her er noe annet, og fikk en del inspirasjon fra den podcasten, lærte en del om hjernen, og kjente at, oi, ok, jeg er ikke alene å ha det sånn her. Og så dukket kursen hennes opp, og da var det sånn, kjør, meld meg på den kursen, det er kursen jeg skal ha. Så jeg tok jo Maybust, som er et kurs hun har, og via det kurset, og det var jo da mens jeg også studerte master, denne masteroppgaven. Ja, for å fortsette med masteren altså. Ja, ja, jeg gjennomførte den. Ja. Jeg fortsatte med den, samtidig som jeg tok hennes kurs. Men for meg var ikke det arbeid, det var mer glede. Jeg elsket å lære om hjernen, og følte at jeg ikke var alene lenger, og jeg forsto mer. Så det ga meg mer energi enn at jeg følte at det var en jobb. Så det reddet meg litt igjennom den perioden. Og så begynte jeg å føle endring. Jeg begynte å tenke annerledes, rett og slett. Da bestemte jeg meg, det er jo en lang historie, men kort oppsummert da, så fant jeg andre meningen bortsett fra barna mine i mitt liv, og det er å hjelpe andre med det samme. Skjønte at det er dette jeg vil jobbe med. Så da hevet jeg på meg ... en utdannelse på mentalskolen, som da skulle starte, for dette var på våren, og så skulle da den utdannelsen starte på høsten. Sa opp jobben min, uten å ha en ny jobb å gå til. Da satt meg på skolebenken. Og der så utviklet jeg meg jo enda mer. For jeg tenkte, da kom jeg jo inn da, og så hadde jeg jo lært masse gjennom Anniken, og fått til mange store endringer. Så kom jeg inn og tenkte at nå er jeg ferdig. Nå er jeg ferdig utviklet. Så jeg skal bare lære dette her. Nå skal jeg lære teknikkene. Nå skal jeg bli den råeste coachen, slik at jeg kan hjelpe andre med dette. Det som skjedde med en gang, det var jo enda mer selvutvikling for meg også. For jeg hadde absolutt ikke nådd de nivåene som jeg kunne nå. Sånn at det fortsatte å utvikle meg der. Vi coachet jo hverandre gjennom hele utdannelsen. som er en viktig del da, fordi vi selv skal på en måte være så påkoblet den andre, vi sitter med våre greier, så det er like viktig at vi også blir coachet da. Så yes, og nå sitter jeg her i dag, ja, så det var en, jeg vet ikke, en kort, lang historie om hvordan jeg kom, hvordan jeg kom hit, og Så er det jo ofte sånn for mange som ender, i hvert fall har en sånn type karriereskifte da, å ende opp inn mot å jobbe med mennesker. Jeg ser i en sånn fysisk behandling som jeg holder på med også, de aller fleste har jo hatt en helseproblematikk selv, som har søkt endringhjelp, og så dette vil jeg lære mer om. Og så litt som du sa, så tror du at når du setter deg på skolepenken, så vet alt, jeg kan jo alt fra før av. Men så er det jo så fint, synes jeg, at... det er rom for utvikling hele veien og jo mer jeg lærer jo mer på mange måter skjønner jeg at det er så mye jeg enda ikke vet og har lyst til å lære enda mer om så gjør at det er så spennende også og den mentale biten har ikke jeg noe utdannelse innen samtidig så automatisk når man jobber med helseplager så er den jo alltid innom den også i en form men jeg synes det er så spennende nettopp den der For det er ikke så mange år siden vi plutselig har fått vite at hjernen er plastisk, den kan utvikle seg, vi kan endre tanker og følelser. Vi er jo liksom vokst opp med «ja, sånn er jeg, sånn skal jeg være resten av livet, det er ikke noe jeg gjør mer». Og så er det sånn «jo, hvis du har noen tanker som ikke er så til nytte for deg, så går det an å endre dem, og det er så gøy». Det er så gøy. Ja, og jeg hadde et foredrag i går, og kvelden før så begynte dette her prestasjonsangst. Har vi kontrollen? Hvem kommer? Egentlig alt dette her som er Og da var jeg sånn, nei, dette er gammelt. Dette hadde jeg på hele ungdomsskolen, hele videregående. Jeg er ferdig med det. Jeg trenger det ikke. Så måtte jeg minne meg på at jeg har kontroll. Dette går fint. Jeg skal snakke noe om jeg er trygg på. Og det hjelper. Men likevel så lurer dette her monsteret av gamle destruktive tanker rundt dette her, som høyaktiverer nervesystemet og gjorde at jeg ikke fikk sove så godt, og var redd for å få sove av meg. Så er det sånn, ja men herre mann, jeg har klokka opp, og jeg skal jo ikke få sove av meg. Men så er det ikke så gjerne bare det gamle trollet av noen tanker fra videregående, at dette kommer aldri til å gå. Og derfor passer det så godt at vi skal ha denne episoden i dag. Jeg trenger mer hjelp til å få til den endringen. Og det tror jeg mange som lytter på kan gjerne kjenne seg igjen i. Det er så bra du tar det opp, og at du deler det. Jeg tror først og fremst at vi aldri blir helt ferdig utviklet. Du har lært masse, og så har du kommet til ett steg, og så har du fortsatt enda mer å lære. Det samme gjelder for meg også. Det er jo ikke sånn at jeg går rundt og føler at jeg er der hvor jeg ønsker å være, i alle mulige situasjoner. Men det at det er mulig å faktisk endre på det, det er jo helt fantastisk. Og fantastisk at du har kommet så langt at du, for meg så høres du veldig bevisst ut, at du tar deg selv, du vet hva som skjer, du skjønner at det er noen gamle monster fra fortiden din, og et mønster du har med deg. Og så har du noen teknikker for å rode deg, og samtidig kjenner du at «OK, jeg er kanskje ikke helt der jeg ønsker å være enda», men du er jo veldig bevisst, og det er jo mange som ikke er det. Det er jo mange som inkluderte meg selv for noen år tilbake, som da gikk rundt og ikke var klar over at det var det som foregikk en gang. Så du har jo kommet veldig langt. Ja, takk. Og det er nettopp det der med... Hvor kommer den der prestasjonsengsten fra? Er det medfødt eller er det tillørt? Hva tenker du rundt det? Det kan si mine tanker og refleksjoner og det jeg har lært så langt om det. Det er jo... Hva er arv og hva er miljø? Det er jo en evig debatt. For å vite hva jeg vet, så har vi ikke noe fasitsvar på hva som er arv og hva som er miljø. Det som vi vet er at vi blir født med noen personer. Vi blir født som babyer med noen gener. Det vi kan se veldig tidlig er emosjonene til barnet, hvor aktivt barnet er, hvor mye sosialt. Ser babyen veldig mye på deg, eller flytter den øynene bort med en gang du ser på babyen? Sånne temperamenter kan vi se tidlig, Og så formes jo da personligheten til dette barnet i det miljøet det vokser opp i. Silje Bårdstu, som er forsker innenfor personlighetspsykologi, hun beskriver det så fint at det er som en snøball. som starter et sted og litt avhengig av om du ruller i myk snø, hard snø, våt snø så formes denne snøbanen videre og sånn er du med personligheten vår og så veldig mye er jo tillært så denne prestasjonsangsten som du nevner som jeg også har kjent mye på og fortsatt kan kjenne på nerver rett før jeg skulle på podcast jeg kjenner jo at kroppen min blir litt mer spent nå skal jeg prestere, den lader jo opp til noe, jeg sitter jo ikke helt i sted som jeg gjør i en annen setting, så tenker jeg helt naturlig. Men det som er, er at litt tilbake til, de kan koble til disse tre fryktene, som vi mennesker har, frykten for å ikke være bra nok, frykten for å bli avis, mangle tilhørighet, og frykten for å ikke ha kontroll. og det er jo noe som er Det kommer jo fra at hjernen vår i steinalderen trengte å tilhøre flokken for å overleve. Så hvis vi ikke var en del av flokken, så kunne det faktisk hende vi ikke fikk mat. Sånn er det jo ikke i dag, vi kan gå i kjøleskapet vårt og ta ut mat. Men hjernen henger jo litt tilbake, den har ikke utviklet seg så mye. Så det starter jo litt der at vi er programmert til å ønske tilhørighet. Og som barn så opplever vi jo livet da med våre barneøyne. Og alle de ordene vi hører fra de rundt oss, alle de opplevelsene vi har, de lagrer seg som minner i underbevisstheten vår. Og for de som, jeg vet ikke hvor godt folk kjente meg med ordet underbevissthet, jeg synes det var et litt mystisk ord i starten, men enkelt forklart så er det jo det som ligger utenfor vår bevissthet, utenfor det vi er klar over. Så du kan se på underbevisstheten som et bibliotek hvor alt av opplevelser, minner, følelser, ord som har blitt sagt rundt deg, lagres. Og så lagres jo de tingene som vi opplever som ubehagelige med en sterkere intensitet, nettopp fordi vi skal overleve. Vi skal huske det som var ubehagelig, slik at vi ikke risikerer å havne i samme situasjon igjen. Og det som skjer da som barn er at La oss si du som barn fikk mye ros hver gang du fikk en god karakter. Nå er du flink, se på den fine tegningen. Topp med AR. Mens når du gjorde en feil, sølte... et eller annet, så kanskje du fikk skjeft eller kritikk, eller ikke gjør sånn, nå må du sitte pent ved det bordet, skal du spise opp maten din, så har du kanskje trukket noen konklusjoner og overbevisninger om at jeg må være flink for å ha en verdi. Og hvis jeg da ikke har en verdi, så tilhører ikke jeg min flokk som er familien min. Og det er jo superskummel for et lite barn å ikke tilhøre sine foreldre, for det er jo de som skal passe på deg. Og da drar mange av oss konklusjoner og overbevisninger som at jeg fortjener ikke tilhørighet, jeg er ikke viktig, jeg må prestere for å være viktig, eller jeg må ... Du setter betingelser på selvfølelsen din, på din verdi som menneske. Men du kan også dra overbevisninger som at verden er et skummelt sted. La oss si du har en mor som går og bekymrer seg mye. Alt er farlig og alt er skummelt. Eller du kan dra overbevisningen om at det ikke er tilgjengelig for meg å få prikk, prikk, prikk, kjærlighet, suksess. Fordi vi er en sånn familie som, ja, sånn er det ikke hos oss. Dette er jo ting vi da har hørt fra foreldre, andre omsorgspersoner, besteforeldre. Vi lærer jo ting gjennom vennene våre på skolen, sånn at det er jo ikke en nødvendigvis alltid en hendelse. Det er flere ting som skjer som bygger på hverandre. Og disse hendelsene i seg selv, de er jo ikke det som skaper sterke overbevisninger, eller som gjør at vi får traumer, eller sitter med vonde opplevelser. Ja, de hendelsene kan være vonde, absolutt. Det er ikke noe hyggelig å kjenne på utenforskap hvis du har blitt mobbet, eller hvis noen holder deg utenfor. At venninngjengen sier at du får ikke være med som et lite barn, absolutt ikke noe hyggelig. Men det som gjør at vi trekker disse konklusjonene og overbevisningen, er at det ikke er noen voksne der til å hjelpe oss i disse følelsene. For de vonde ting opplever vi jo gjennom livet. Sånn er det jo, avvisninger skjer jo. Så hvis vi da ikke har hatt noen voksne som har forklart at «Åh, du kjenner på, ok, veninnerne de støtter deg ut nå». Det jeg synes du har tøft, vet du hva? Det gir mening for meg at du blir trist av det. Jeg er her. Hvis du har lyst til at jeg skal lytte til deg, eller hvis du har lyst til noen råd, så er jeg her for deg, med deg, den følelsen. Fordi når vi gjør det som foreldre, så... Da er vi ikke lenger alene i de følelsene. Men jeg tror mange av oss dessverre har vært alene i de følelsene. Det sier jeg jo ikke for å fordele skyld. Det handler jo om at våre foreldre igjen, generasjonen over, og også mange av oss i dag, ikke vet, har ikke denne informasjonen. Vi har ikke blitt lært det. Vi har hatt våre oppvekster. Denne kunnskapen har begynt å komme ut nå. Sånn at det handler jo ikke om at de nødvendigvis ikke var glad i oss, men at de ikke hadde vært til noen teknikk når den forståelsen for hvordan de skulle møte oss, som et eksempel. Og da trekker vi jo konklusjoner som Jeg er bare viktig hvis jeg presterer. Da er jeg verdifull. Hvis jeg ikke presterer bra, kan det føre til at jeg ikke får tilhørighet. Så det som ofte skjer, nå kan jeg ikke snakke for deg, for dette er jo noe da, hvis jeg hadde vært i min rolle som coach nå, så ville jo jeg avdekket for å finne ut hvilke overbevisninger du sitter på. Men for å ta et generelt eksempel, så det som skjer er jo at, du kan ta meg da som et eksempel. Jeg kunne kjenne på følelsen av overbevisning, kunne dukke opp hos meg. En litt sånn tom følelse, og kanskje litt trist. Og hver gang da, det er ikke hver gang, men ofte når den dukket opp, så kunne jeg kjent behov for å begynne å jobbe, og produsere, og prestere, og være flink, og få ting gjort. Fordi det som skjedde var at jeg hadde en overbevisning om at hvis jeg ikke presterer, så er jeg ikke bra nok, og hvis jeg ikke er bra nok, så er jeg ikke verdifull nok, og hvis jeg ikke er verdifull nok, så vil ingen like meg, og da blir jeg avvist, da får jeg ikke tilhørighet. Og så hadde jeg en overbevisning på toppen, noe i den duren av at det er ikke tilgjengelig for meg å få tilhørighet. Sånn at hver gang jeg da kjente på denne følelsen av så skjøttet på en måte det gode norske ordet skjøttet stengte ned den følelsen av ensomhet som en gang sensasjonene bare kom i kroppen så bare stengte ned så flyktet jeg rett inn i andre følelser som frykt som er da tilstander som kommer fordi jeg skjøtter ned den følelsen av ensomhet som et eksempel og begynner da å stresse og jobbe å nei, nå må jeg gjøre dette riktig nå må jeg forberede en prestasjon og det må bli helt perfekt så gjorde jeg liksom, dette er jo da mestringsstrategier for å unngå å kjenne på den følelsen av ensomhet som et eksempel. Dette er jo ikke noe jeg la merke til. Det var ikke sånn at jeg bare, oh, der kjente jeg på ensomhet, nå flyktet jeg. Dette skjedde jo bare, det skjer på sekunder. Nå er jeg jo veldig bevisst det. Men det er jo ikke noe man vil legge merke til bevisst. Og grunnen til at jeg flyktet fra den følelsen, Det er jo fordi den følelsen minner meg om en eller annen gang i barndommen hvor jeg satt alene. Og da kan det være flere opplevelser eller et konkret minne. Og hvis jeg kjenner på den følelsen, så må det bety at det er sant. Jeg er ensom. Jeg har ikke tilhørighet. Og det er så skummelt for hjernen å kjenne at jeg er ensom, jeg har ikke tilhørighet. Så da flykter den inn i andre tilstander som stress, uro, frykt, og i mestringsstrategier som å prokrastinere eller å overprestere, som et eksempel. Eller ligge og gruble og bekymre oss, og prøve å huske alt nå, har jeg satt på den vekkeklokken som du nevnte, har jeg husket alt jeg skal si til i morgen, som et eksempel. Vil du enkelt forklare hva prokrastinering er? For meg? Ja. Eller hva ordet betyr for de som ikke kjenner til det? Ja, sånn jeg i hvert fall tolker det ordet, så handler det jo om å rett og slett utsette ting som vi ønsker å gjøre da. Så i stedet for å sette seg ned og forberede et foredrag, så begynner vi å henge opp vasken. Eller i stedet for å faktisk få gjort den treningsøkten, så bare, nei vet du hva, vi bare ser på den serien, enda en serie. Så det å utsette ting vi egentlig har lyst til å få gjort. Det er et merkelig fenomen, synes jeg, at når vi vet at det er egentlig dette jeg skal gjøre, Så det er bare en avledning til å gjøre noe helt annet som gjør at det blir enda vanskeligere å få tak i det vi egentlig skal gjøre. Og det gjelder jo så mange, så det er jo bare noe en del mennesker gjør. Og så vet jeg jo nå at forskning viser til at Men til og med kan jeg nederve traumer fra tre generasjoner tilbake, og da er det i hvert fall ikke så lett alltid å forstå den følelsen eller det ubehaget jeg har, kan også være nedervet, sant? Så det er bunnet, og så det der... at vi ikke alltid nødvendigvis trenger å vite hvor det er fra, men få tak på følelsen og få vite hva vi skal gjøre med den. For dette oppleves ubehagelig for meg. Men om det er sorg eller noe som de har sett på den største helserisikoen, er vurdert til er faktisk ensomhet skjønner hvor viktig det er for enkeltindividene at vi skal føle tilhørighet i en eller annen form og hvor sterk følelse kanskje det er en av de sterkeste følelsene hos i hvert fall en del mennesker er den jeg føler meg ensom dette uttrykt og så bare kommer det masse annet ubehag med det og hva skal vi gjøre med det da? Godt spørsmål. Hva skal vi gjøre med det? Ja, Først og fremst, jeg har ikke satt meg veldig dypt inn i den forskningen på om det kommer det med at traumer arves gjennom generasjoner. Jeg har også hørt litt om det, men jeg er ikke sånn dypt inn i det. Men det makes sense da. Og det er som du sier, jeg tror heller ikke vi alltid trenger å vite hvor det kommer fra. Men det er det å vite at det kommer fra et sted, Det er ikke den, og det er jo det jeg ønsker å formidle, det er ikke den du er. Jeg gikk rundt og tenkte at jeg er en engstelig person. Jeg er bare sånn. Det er sånn jeg er født, og det er sånn jeg har blitt, og sånn skal det alltid være. Men bare det å vite at det er en grunn til det, det kan ha vært hvis det stemmer nedarvet gjennom generasjoner, eller det er minner du selv har opplevd, det kan være begge deler, men det å vite at det er noe du har lært deg, Det er ikke nødvendigvis noe som du er født med, og derfor kan du endre det da. Og hva kan du gjøre med det? Ja, jeg tror det er veldig mange veier til mål. Det vil jeg jo bare si med en gang, at jeg tror ikke at en vei nødvendigvis er riktig for alle. Så jeg kan jo bare si da om, fra mitt perspektiv, hva som har funket på meg, og hva som jeg ser resultater og effekter i de jeg jobber med. Mhm. Ja, takk gjerne. Det er jo alle sine meninger oppstilt om dette resonerer med de. Vi er jo også alle på ulike reiser, og vi har ulik kunnskap fra før av utvikling. Noen har kanskje gått mye terapi, og ja, Men med det i bakgrunnen, hvordan jeg jobber med det, det er jo at jeg først og fremst jobber i prosesser. Jeg jobber stort sett ikke i enkeltimer, og det er jo fordi at dette ikke er en quick fix. Skulle ønske det var en magisk pille. Men det som vi gjør, det er jo å jobbe med å avdekke prosesser. hvordan dette utløper seg hos deg. Hvis du hadde kommet til meg, så hadde jeg spurt deg om hva du ønsker å oppnå. Kanskje du hadde tatt opp dette eksempelet med prestasjonsangst. Da hadde jeg begynt å spørre deg litt om hvordan det er et problem for deg i hverdagen. Så hadde vi gått inn i en helt konkret situasjon hvor du opplevde dette. for å kartlegge helt hva var det som satt i gang den følelsen, hva var det som trigget det? Var det en indre tanke? Var det en mail du fikk? Når startet forløpet? Startet det kanskje flere dager før den kvelden? Når begynte de ubehagelige følelsene knyttet til den triggeren, som da kan være en mail om at «Hei, du er invitert på dette foredraget», og så bare «Oi, der skjer det noe kanskje allerede». Fordi da kan vi gå inn og se på hva som skjer, hvilke følelser er det som kommer, Og ofte da så kommer jo ikke den første følelsen, eller den egentlige følelsen av ensomhet eller et eller annet, da kanskje det kommer noe frykt eller stress. Så går vi ned og ser på hva ligger under og bak det stresset, hvilke følelser kom først. Og dette er jo ikke en rettfram prosess, dette er lirking, ikke sant? Det er et håndverk. Og så går vi og ser da på hva er det du tenker om det å holde den prestasjonen som gjør at du kjenner på den følelsen. Og så går vi opp i tankelagene. Og ofte da så ender vi opp i å få opp en del overbevisninger om at ... Du merker jo bare de automatiske tankene som kanskje er sånn, nå snakker jeg bare for meg selv her, men bare en presentasjon. Tenk hvis jeg glemmer det jeg skal si. La oss si det er sant. Du glemmer det du skal si. Hva tenker du om det som gjør at du kjenner på stress? Kjenner på frykt? Nei, for hvis jeg glemmer det jeg skal si, så kan det jo hende at folk ikke liker meg. Og hvis ikke folk liker meg, så er jeg ikke god nok. Hvis jeg ikke er god nok, da er jeg ikke verdifull. Og hvis jeg ikke er det, så er jeg alene. Når vi begynner å komme på toppen, de tankene er jo ikke bevisste for oss. Det er de første vi legger merke til. Å, jeg vil ikke holde prestasjonen, og hvordan skal jeg forberede meg? Og alle dette tankeskjøret. Men det er jo de overbevisningene vi ønsker å ha tak i. Hvilken overbevisning har du tatt med deg fra barndommen din, eller nedarbeidet, eller hva det er? Hva er dette for noe? Sånn at vi kan jobbe med å endre på de overbevisningene. Fordi jeg kunne godt satt meg ned med deg og liksom, ok, nå skal du forberede deg til prestasjonen din og puste dypt og husk å tenke positivt og løft armen opp i været. Vi kan få masse ut av det, så ikke misforstå meg nå. Det er kjempeviktig å bruke pusten, og jeg bruker det masse selv. Samtidig, så kan vi gjøre mange av disse tingene, men hvis vi går rundt med en grunnleggende overbevisning om at vi er ikke viktig nok, og vi tilhører ikke denne verdenen, og vi kan aldri få tilhørighet hvis vi ikke presterer, så er det ikke så rart at vi gjør alt og ligger våkne om natten og tenker på det. Så da er det i hvert fall, det er min erfaring, viktig å jobbe med de overbevisningene, Så det vi gjør er rett og slett å jobbe med å endre på dem gjennom ulike teknikker. Jobbe med å lære å akseptere oss selv, føle oss verdifulle uavhengig av hva vi presterer. Vi jobber mye med følelser, tillate seg og gjøre deg bevisst på at det er ensomhet du kjenner på. Ok, men det er ikke farlig å kjenne på ensomhet. Tillate seg til å kjenne på ulike følelser. Legg merke til sensasjonene, at du får lov å romme dem i kroppen da. Det er noen ting vi jobber med. Så kan vi også gå tilbake i minner. Kommer det noen spesifikke minner som virkelig sitter i neurologien, så kommer det opp i prosessen, så jobber vi med å prosessere det. og da er det ikke nødvendig at vi sitter og snakker om barndommen i en time det er mer det at vi jobber med å ta tak i det som skjer der og da så kommer det noen følelser og hvilke tolkninger sånn at personen får satt ord på det og får ut de følelsene og så jobber vi da med å endre forholdet vårt til det minnet. Det er noen eksempler, og det er derfor det er en prosess. Og så er det ikke en prosess som er sånn for alle. Hver person er unik, de er på ulike steder i livet, så det blir jo en dynamisk prosess, samtidig som jeg har et helt konkret system. Sånn er i hvert fall sånn jeg jobber. Og så er det jo av og til når man begynner å grave i på en måte en ting, og så, oi, da dukker det opp, og så dukker det opp, og det også skaper jo noe ubehag, for det er jo den der, og det kan være veldig overveldende når man går i gang med sånne prosesser, for det er liksom akkurat å åpne opp et skarp, og der ser du Nå var det Halloween, masse skelett i skapet. Og så var det sånn det å ta det ut og skikke litt på. Åh, dette er en hendelse som fikk meg til å føle meg alene, eller fikk uro i kroppen. Så det kan jo være veldig overveldende, og da er det veldig fint å ha noen som er å hjelpe en på veien i dette her. Ja, og det er jo... Det kan være overveldende, og for mange opplever jeg har jo heller ikke snakket med noen om disse innerste følelsene hele livet, og det vet vi også fra psykologien og forskning at det kan skape helseutfordringer, og det å sitte med ting og ikke ha fortalt det til noen, sånn at det bare er det at man får sagt ord på det til en annen, Og det trenger ikke å være nødvendigvis en coach eller en terapaut, det kan jo være en venn, ikke sant? Men det å sette ord på og virkelig fortelle til en annen, det vet vi også kan ha helsegevinster. Ja, og at den andre anerkjenner følelsen, så ikke si ja, ja, men det er ikke så farlig, eller det går over, eller ikke kjenne etter, går viktig den anerkjennelsen også. Ja, ja. Så velg hvem man har lyst til å fortelle det til med omhus, og hvis man ikke har en som man på en måte tenker at den personen vil møte meg bra, så er det noe med å kanskje snakke med en profesjonell. Og det er jo litt derfor også vi jobber med å rydde opp i egne ting, fordi jeg må kunne være til stede for den andre personen, og ikke sitte der med mitt person. og kunne romme da hvis jeg er redd for følelsen ensom eller trist og så dukker den opp hos den jeg coacher så skal jeg love deg at jeg ikke klarer å sitte der og romme den følelsen så derfor er det så viktig at jeg hele tiden jobber med meg selv sånn at jeg kan sitte der og romme og virkelig være der for den andre personen og stå i de følelsene sammen med den personen jeg synes det er så fint at Vi mennesker er sammensatt på den måten at når vi opplever noe som er vanskelig eller føles som er vanskelig, kun med å prate om det, så kan de følelsene endre seg til ... mer at det var en erfaring og opplevelse enn at det setter seg videre med oss som traumer og at vi ikke har forstått det i større grad nesten før nå jeg vet for jo mer enn lærer om det så er det sånn, og derfor også som du sier dette burde vært på på skolen for det at jeg også har tenkt meg en gang at det er så mye som kunne vært lettere for alle med at vi bare prater om det for å kjenne etter det å vite at andre strever med samme følelsen som ikke føler seg alene for det som også er litt fascinerende at enten så vil man ofte tenke ja, men alle har det vel sånn eller en følelse av at det er kun jeg som har det sånn og så har vi bare aldri snakket med noen andre hvordan de har det nei Og det er også litt som du sier, jeg merker på klinikken her også, at det kanskje aller første gang i sitt hele liv de setter ord på faktisk hvordan de har det. Så det har derfor lært seg også til å kanskje få et språk på i større grad viser Ja, altså rett og slett medmenneskelighet. Og igjen, som du sa, det er ikke for å skylle på noen, for sånn har det bare vært før. Og så kan man undre seg over hvorfor man kom så vekk fra det på mange måter, men nå vet vi i hvert fall bedre. Vi gjør det. Og først og fremst så magisk at de pasientene, eller jeg vet ikke hva du kaller de, de som kommer til. Ja, vi kaller det vel egentlig pasienter samtidig, så kommer ikke folk med sykdom, men det har nå bare blitt sånn. Så de som kommer da til klinikken, at du har klart å formidle den tryggheten, sånn at de også åpner seg opp til deg, det er jo helt fantastisk. Bare det er jo litt terapi i seg selv. Ja. Det å kunne, som du er inne på nå, det å føle at vi ikke er alene i det, føle at vi har noen som møter oss, en vi kan sette ord på det, som faktisk kan romme det, eller dele at sånn har jeg også kjent på det. Det gjør så mye. Jeg kjente det bare i stad, når du begynte å snakke om det du sa i stad. Jeg kjente litt på prestasjonssang, nevnte det sånn, nå føler jeg meg en gang en litt dypere connection med til deg, ikke sant? Det skaper en mer trygghet med en gang. Men så går jo mange av oss da, inkludert meg selv, så jeg skal ikke rundt og liksom ha en sånn beskyttelse. Vi skal ikke dele det vi kjenner på. Og så møter jo vi da andre på den måten ved at vi skal ikke dele, og da blir vi jo møtt tilbake med andre som setter opp gardenen vår da. Og det er jo fordi vi kanskje har dratt noen tolkninger om at følelser er ikke lov, det er farlig. Og det henger også ofte igjen fra barndommen. Vi satt alene i følelsene våre, og mamma sa at det er ikke noe å være redd for, det er monster, det finnes ikke noen monster. Og så lærer vi at følelsen redd, det er ikke bra å kjenne på, det er feil. Jeg skal ikke kjenne på sånt, mamma vil jo ha meg bort fra den følelsen. Og så blir vi da redde, og kanskje redde for oss å snakke med andre om følelser og hvordan vi har det. Så vil jeg bare si noe som dukker opp i meg nå, fordi det kan jo være noen foreldre som lytter til denne podcasten. Og det er noe jeg opplever også i coaching-prosesser, og opplevde hos meg selv, at man kan få en sånn ... Hva har jeg gjort mot mine barn? Og den følelsen har jeg kjent på. Ikke en del med en gang jeg startet dette, så fikk jeg jo en del skyld. Å, herregud, hva har jeg gjort mot egne barn? Det jeg vil si er at, og du tok det opp i stad, det er at vi kan endre de opplevelsene vi har hatt i noe og da endrer ting seg så hvis vi opplevde noe som barn så kan vi i en coaching prosess legge på en ny mening til den hendelsen ved å snakke om det og ved å, ok, men var det egentlig det som skjedde og kan det hatt en annen betydning og prosessere det og få et følelse ned, så kan vi sette på en ny mening til den hendelsen og dermed så endrer vi oss, det er jo en del av det vi jobber med Det samme kan man gjøre da som foreldre til barna sine. Sånn at man kan gå til barna, og så kan man si at «Åh, vet du hva?» Da du var litt yngre, så var jeg veldig stressa. Jeg tror ikke jeg var så god til å snakke med deg om følelsene dine. Så må man jo tilpasse språket sitt til hvem man snakker med, en tenåring eller et barn. Men jeg gjorde dette til min sønn. Jeg sa jo, ok, når du var liten, så var mamma en del stressa. Kanskje jeg noen gang tok litt hardt i deg og flytta deg. Det kan ikke ha kjent så veldig. godt ut for deg, det må ha gjort det, i hvert fall for meg, så hadde jeg følt meg veldig ensom. Jeg skulle ønske jeg heller hadde gitt deg en klem, det var vel kanskje mer det du hadde trengt i det øyeblikket, og det vil jeg bare si unnskyld for. Han så opp på meg, jeg blir sånn rørt når jeg snakker om det nå, han så opp på meg, og så så jeg noen tårer, men så var det nei, gi meg donabladet. Fordi han er jo fortsatt i følelser Men jeg så at det gikk innstand. Og ved at jeg bare sa det, så satte jeg en ny mening til den opplevelsen han hadde som barn. Jeg er ikke sikker på at han husker det en gang, men jeg var med å gi han en ny mening. Så det er aldri for sent å reparere med barna sine, og vi har heller ikke ødelagt barna våre. Vi lever ikke et vakuum, de er født med en personlighet, de opplever ting også på skolen, sånn at det er et større bild der. Så jeg vil bare si det til de foreldrene som lytter på. Så fint du tar med. Man får litt panikk når de hører det. Men den innfallsvinkelen har jeg egentlig ikke reflektert så mye over, så det var veldig fint at du tok med For vi vet jo ofte at hvis vi var hissige den morgenen i kar, så skulle vi ut med unger for de som hadde det. Og så er det sånn, det ble jo ikke en god start på dagen, så vet jeg at senere på dagen kan det være rom for å si «Åh, skulle tatt det mer med ro og beklager, jeg var litt hissige eller irritert». Men at det er også mulighet til mange år etterpå å si «Åh». jeg skulle ønske at det var annerledes at jeg skulle gjort heller det så kan det nesten tenke jeg bildet jeg fikk så nesten reprogrammeret det minnet med noe som til og med kan bli fin av det. Absolutt, for da er du ikke alene i den følelsen lenger. Noen har vært sammen med deg i den følelsen, og har også tatt bort skylden. For det er ofte det som skjer på barn, vi tar jo skylden. Det er min skyld at mamma er stresset, jeg har gjort noe galt, det er noe galt med meg. Så det kan bli en veldig tett, du kan skape en veldig tett connection med barnet ditt også. Og du kan gå tilbake til, Det er ikke noe alder. Nå vet jeg jo ikke hva slags forhold du har til dine foreldre, men nå kan jo alle lytterne reflektere selv. La oss si at din mamma eller pappa hadde kommet nå i voksen alder, satt seg ned med deg og sagt «Vet du hva?» når du var barn, så tror jeg at jeg var mye sint eller stresset. Og jeg gjorde og sa noen ting som bare, vet du hva, det var ikke greit. Og nå har jeg lært og skjønt at, oi shit, det er jo ikke det som du hadde trengt. Du hadde jo trengt at jeg tok deg på fange, du hadde trengt at jeg fortalte deg at du var viktig uansett. Og det vil jeg bare si unnskyld for. Altså bare det... Kjenn etter nå, hvilke følelser er det du får? Altså jeg får frysning. Sånn at jeg... Hvis vi som voksne da har fått den effekten av at våre foreldre hadde kommet og sagt det til oss, tenk på da hvordan barna våre som nå er fortsatt barn, hvilken effekt det har på de. Og hvis du har foreldre som av en eller annen grunn kanskje er døde, eller som du aldri kommer til å få den unnskyldningen av, fordi det er ikke sikkert du gjør det, så trenger du ikke den heller for å komme videre, fordi det kan du prosessere selv gjennom en coachingprosess eller terapi eller hva noe helst. Og du kan også skrive et brev til deg selv. «Skjære Anette, jeg beklager». Og bare det er med på å endre. Jeg tenker at det finnes så mange måter å gjøre det på. Akkurat det eksempelet du tok opp med at noen i en situasjon vil gjerne ha en unnskyld fra en forelder. Så kommer alle den unnskyldningen, for det er ikke de interessert i. Og da kunne de faktisk få til å få det bedre selv. uten å få den unnskyldningen og mulig det er fullt mulig for det er jeg det er fullt mulig det har jeg kjent på selv og det ser vi er mulig du kan gi den til deg selv du er ikke avhengig av den jeg vet det kan føles som man har veldig lyst på det jeg er ikke avhengig av å høre det Selvfølgelig, det er mer effektivt i øyeblikket og kjempeverdifullt, men vi trenger det heller ikke. Og når vi endrer oss som foreldre, så endrer jo også barna våre seg også. Min opplevelse. Så vi trenger heller ikke løpe rundt og sende barna våre i terapi. Altid heller. Men når vi jobber med å endre oss selv, vi får det bedre med oss selv, så endrer det barna våre og det har jeg også sett med egne øyne så det er så fantastisk det er så mye vi kan gjøre da, jeg er ikke for sent nei, det er ikke det sant, og til og med jeg vet til og med historier fra der noen ligger, kanskje 95 på dødsleie Til og med på siste sekund, hvis de får en unnskyldning, så kan plutselig masse vonde følelser bare forløse seg. Jeg synes det er helt fantastisk at vi er skrudd sammen på den måten. Veldig. Og så igjen så er vi heller ikke nødvendigvis avhengig av andre heller for å få det til, for det er mye vi kan gjøre på egen hånd. Masse vi kan gjøre på egen hånd. Og så ja, det drømmer jeg også om at vi får noe som, om det kalles for mestringsmedisin eller livsmestring, et fag inne i skolen som gjør at vi som barn kan få lære disse her tilpasset den alderen den er, selvfølgelig, så gjør at både livet kan bli lettere å leve. Ja. Det er jo, det hadde vært drømmen, fordi jeg har jo veldig tro på at når vi som foreldre endrer oss selv, så endrer jo også barna seg. Men så er det jo ikke alle foreldre som vil endre seg, som er klar over det. Kanskje man ikke har ressursene, altså det er mange grunner da. Eller kanskje man ikke har foreldre, altså det er så mange grunner. Så det er jo... Tenk hvis vi da kan også få dette inn i skolen. Skolen er mye bra. Det har endret seg helt fra da jeg gikk på skolen. De har mye fokus på det sosiale. Det er lov å gjøre feil, hører jeg sønnen min kommer og sier at lærer. De har mye mer fokus på det. Men samtidig savner jeg hvordan det skulle sett ut, men virkelig et eget fag. Ikke kun at det blir som en del integrert, men mer som et eget fag, at i dag skal vi lære om følelser. Også på nivået til barna da. Å lære at du føler det sånn, jeg føler det sånn, vi er alle like, for å få den forståelsen av at vi er i samme båt, og at det da kan være mer som et slags fag, og så må det jo være tilpasset aldersfag. man er på selvfølgelig og jo eldre man blir jo mer kan man gå i dybden og ha kanskje man kan jobbe med noen teknikker jeg vet ikke hvordan det skulle sett ut men det er jo min jeg kjenner at det er mitt livsmission at vi skal komme dit Ja, enig. Det er nok mange som har lyst til det. Og så vet jeg jo i skolen i dag, Herman, så mange gode lærere og i barnehaget som jobber med det, og det er mye satt i system. Samtidig så ser jeg en endring i sammenligning. Da jeg vokste opp så var det veldig akseptert at Ikke skulle være god i alt. At det var noen som var god i matte, noen var god i gym, noen var, ja. Nå føler jeg at de vokser opp i større grad med at de skal prestere på alle nivåer. De skal se ut som en viss utseende, skal være god i alle fagene, skal være mestre i idrett eller hva han holder på med. Og det kan virkelig bli for mye for mange mennesker. Så det der å lære seg noe til å håndtere det at han ikke, jeg tenker det er ikke meningen vi skal være gode i alt. Nei, altså det er ikke meningen at vi skal være gode i alt, og det er jo det som blir utfordringen hvis vi går rundt og da føler fordi samfunnet er lagt opp, og vi skal være flinke, vi skal ha et pent hus, og vi skal være bra trent av en bra kropp, og vi skal ha masse venner å reise, og vi skal ha drømmejobben og finne mening med livet, og vi skal møte følelsene til barna våre. Hvis vi tar oss voksne eller ungdommer, at vi skal være en del av ennjengen, vi skal ha de type klærne og se sånn ut, og så skal vi få A i alle fag, og i tillegg skal vi være gode i to sporter. Når vi da i tillegg har en overbevisning om at det er ikke for meg å få tilhørighet jeg må gjøre alt dette for å være verdifull så det er jo det som skaper da alt dette stresset og presset og ja, som gjør at vi kan bli helt utslutte og noen utbrente til slutt da så ja så hvis det er noen som lytter på nå og tenker at Alt dette er kjenning meg igjen i. Hvor kan jeg bunne henne hvis jeg skal bunne litt selv på egen hånd? Godt spørsmål. Hvor kan du begynne? Jeg vil jo begynne med å øke bevisstheten din rundt hva som egentlig skjer. Så det å nå starte med hvilke situasjoner i livet mitt er det jeg har hvor jeg kjenner på ubehagelige følelser, eller har gjort ting som jeg egentlig ikke har lyst til å gjøre. Kanskje hver gang jeg skal snakke høyt i en forsamling, så overpresterer jeg. Da ligger jeg våken nettene før, og jeg forbereder meg, forbereder meg, forbereder meg, og kjenner på mye ubehag og stress. Begynner å kartlegge hvilke situasjoner. Og så begynner jeg å legge merke til hva som skjer i de situasjonene Hva er mestringsstrategien min? Jo, det er bekymring, grubling, tankeskjør, informasjonshenting, eller overforberedt, forberedt, det ordet, nå må jeg merke at det går litt i krøll, men det å forberede seg for mye til noe. Eller om det er at du faktisk, mestringsstrategien er at du dropper det, du sier nei til å holde det forrige, selv om du egentlig har lyst, det er også en mestringsstrategi. For da slipper du virkelig Da slipper du å kjenne på det ubehaget i at kanskje du mangler tilhørighet, hvis du bare lar være å gjøre det. Og bli bare kjent med dine mestringsstrategier, og være litt nysgjerrig, og da med et litt mer raust blikk, sånn, ok, men nå har jeg lært at dette er menneskelig. Alle driver med dette her i større eller mindre glad, folk, noen er redde for det, og andre er redde for det. Ok, hva er mine ting? Og så bare begynne å få en oversikt over det da, hva er det jeg gjør? Og hva er det egentlig flyktet fra? Hvilke følelser er det egentlig flyktet fra? Være litt sånn kjerrig på kroppen? Gå inn i kroppen? Ok, hva er det jeg kjenner på nå? Det er en uro, ja. Det å liksom øve seg på å møte følelsene, og det å møte følelsene kan også misforstås noen gang. Folk tror at de skal være i følelsene, sånn å, ja, men jeg vil jo ikke være trist. Det har jeg vært masse, jeg har møtt følelsen. Det handler mer om å observere den. Så det å på en måte øve seg på å trekke, altså ta et skritt tilbake i mentalt, og så mer observere hva som skjer i kroppen da. Så det å øke bevisstheten din rundt hva som skjer i kroppen min, hvilke følelser, hvilke mestringsstrategier har jeg for å unngå disse følelsene, det tenker jeg er en start. Det begynner å notere seg å være litt nysgjerrig på det, rett og slett. Ja, og det er et godt tips altså. Og så en ting som jeg i alle fall ... hjelpe og en ting å observere det som kommer som et ubehag men også det hva vil jeg butte det ut med? for det er også å finne ut av at det ok det skaper uro det kjennes ikke godt ut hva har jeg heller lyst på? Jo, jeg har lyst på en ro i kroppen. Hvordan skal jeg få til det? For det er at jeg først oppdager hva som ikke er godt for oss, og det arbeidet mot hva kan jeg få i stedet for? Hva vil du ha i stedet for? Ok, kanskje vi kjenner ro. Jeg har lyst til å gjennomføre det foredraget med en mer ro. Ja. Veldig godt poeng. Sette deg ned og skissere litt opp. For noen kan det være utfordrende også, fordi det er vanskelig å se for seg hva man vil ha når man er så støkk og føler at dit kommer jeg ikke uansett. Men det å begynne å være det jeg vil ha i stedet for. Ja, for noen er det tydeligere hva de har som de ikke vil ha. Og jo nesten mer vi setter lys på det, jo bare mer lyser det opp på bladståret. Så det der å flytte den lyskasteren mot en retning mot det vi bytter ut med. Ja, så poenget er jo ikke å bli det, å være i det og liksom skape mer av det, mer å observere det for å begynne å bli nysgjerrig på din egen adferd, så ta på deg liksom nysgjerrighetsbrillene litt sånn at dette skal bli gøy, nå skal jeg finne ut hva det er jeg gjør for noe som er uensiktsmessig og så notere seg ned det og absolutt også da, ok, men hva er det jeg vil ha i steden for da i akkurat samme situasjon hva er det jeg har lyst til å kjenne på i stedet for så det er jo et sted å for eksempel starte da Åh, dette var fint Ja å snakke om er det noe du tenker at vi ikke har fått kommet inn på enda? Vi har jo snakket om veldig mye det er jo alltid masse jeg kunne sitte og snakket i flere uker om denne tematikken og mer vi kunne gått i dybden på men for denne episoden så tenker jeg jo at lytterne har fått nok i forhold til å prosessere det de har hørt også ønsken å lære mer også, så er det jo så fint at du har en egen podcast der du går inn i ulike innfallsvinkler og temaene knyttet opp mot dette så et fint tips der å kanskje lytte der også tenke at dette er noe jeg har lyst til å jobbe videre med å lære mer om Absolutt. Så er det bare å lytte til podcasten også, for de som ønsker det å lære mer om ulike tematikker knyttet til dette vi snakker om i dag. Ja, og så skal jeg legge inn kontaktinformasjonen til deg i episodeteksten, og så pleier jeg å avslutte med å spørre om du har tre helsetips knyttet opp mot det temaet vi har snakket om. Ja. Ja, så nå nevnte jeg jo det første, og det er jo det å øke din egen bevissthet rundt det som skjer, ikke sant? Rundt hva er det som foregår egentlig, hvilke tanker har jeg, hvilke følelser, bare øve seg litt på å være nysgjerrig. Og så er det jo det å rett og slett søke støtte i en annen, som vi også har snakket om. Så det å... Ikke bære på det du sitter på alene, men faktisk søke støtte. Og da det er en venn, en forelder, en bestforelder, en lærer, en du på en måte stoler på at «OK, jeg tenker at denne personen her, den er ganske sikker på at kommer til å møte meg på noe eller et måte». Så det å øve seg på å dele det vi kjenner på, Da trenger du ikke å begynne med det verste og innerste og de største skammetingene du sitter på, men det å begynne litt i det små. Hvis du aldri har satt ord på noen følelser, eller tanker, så begynner du litt av at du er av og til bekymret for hva andre tenker og Begynne litt å teste litt, med litt ting som ikke føles så farlig ut å dele. Hvis du ikke har noen, så er det naturligvis å snakke med en terapeut, eller en psykolog, eller en coach, eller en annen profesjonell. Det er jo et alternativ. Hvis du ikke har ressurser eller lyst til det, og ikke heller har noen å prate med, så er det å ta frem arko på penn og papir. Og så kan du sette deg ned og begynne å skrive. Poenget er ikke å lage en dagbok som du skal spare på og som du skal komme tilbake til. Det er mer det der å bare få ut følelsene. Så ta frem et pen og papir og begynn å skrive. Jeg kjenner meg ensom, eller i dag så følte jeg meg litt stresset. Jeg føler meg alene i de følelsene. Hva som helst som kommer da. Og så kan du bare brenne, kaste det arkettet på. Så poenget er å begynne å få det ut. Og vi ser at bare det å skrive hva vi kjenner på, det har en potensiell helseeffekt. Og forløsning da. Det synes det forskning på. Tenk det. Det må ikke nødvendigvis heller snakke høyt om det. Men det har effekt med å skrive. Og spesielt ved å skrive for hånd. Det var tre gode tips. Så det er mine tips. Bli bevisst på hva som skjer, dine mestringsstrategier, følelser, hva du gjør, hvilke tanker du har. For noen er jo ikke klare for at de engang har et negativt selvsnakk. Så det å begynne å være nysgjerrig, ta på nysgjerrighetsbrillene, ikke dømme brillene, det er veldig viktig. For det kan fort skje, men det er de nysgjerrighetsbrillene. Og så søke støtte i noen, om det er en venn eller en eller annen terapeut, eller å skrive ned. Og ja, sånn. Så det er et sted å starte, tenker jeg. Veldig fint. Tusen takk, Anette, for at du ville være gjest i helsetipspodden. Tusen takk for at jeg fikk komme. Jeg inviterer deg gjerne igjen. Veldig gjerne. Dette var veldig hyggelig. Og så takker jeg deg som har lyttet og håper at det var noe kunnskap og innsikt som kanskje sette i gang noen gode tankeprosesser til å gi håp og rom for endring som gjør at du kan få ha det bedre. Takk for at du lyttet. Ha det! Ha det bra! Hei igjen, jeg vil bare tipse deg om at jeg har fått gleden av å inngå avtaler som gir deg noen fordeler. Du kan få 30 dager skateslutting i Lydbok-appen Storytel, som har over 500 000 lyd- og e-bøker. Kan tipse om at boka Særlig sensitive barn blir tilgjengelig fra 5. november. Du får 10% avslag i helsekostbutikken Superstate, der mitt absolutte favorittprodukt er magnesium L-traonat fra Symbiotica, som er eneste formen som har evnet å krysse blod-hjernebarrieren i hjernen. Takk for at du lyttet og lagde deg en fin dag.