2/7/2023

#95. Hvordan sette grenser, få bedre selvtillit og bruke tiden på det som er viktig for deg. Med Øysten "Pølsa" Pettersen.

Anette Dragland snakker med Øystein "Pølsa" Pettersen om hvordan man kan sette grenser, få bedre selvtillit og bruke tiden på det som er viktig for deg. De drøfter temaer som å være bevisst på tiden din, å gjøre valg som er i tråd med dine verdier, og å jobbe med å forbedre seg heller enn å jage etter å være best. De diskuterer også viktigheten av å være trygg på deg selv og å motstå negative tanker som kan holde deg tilbake.

Transkript

Hei kjære lytter, før vi starter dagens episode så vil jeg gjerne benytte anledningen til å takke ukens sponsor som gjør det mulig for meg å drive denne podcasten. For de som har lyttet til podcasten en stund har kanskje fått med seg at jeg elsker bøker. Jeg har en bok med meg hvor enn meg går, og har også lydbøker som jeg har lyttet til når jeg er ute på tur eller sitter i bilen på vei til innspilling. Og her kommer Nextory inn. Nextory er en utrolig god strømmetjeneste for nettopp bøker.

Ved å melde meg inn har jeg fått tilgang til hundre tusenvis av lydbøker og e-bøker, og jeg elsker at det er så lett tilgjengelig. Historien bak Nextory gjør det også lett for meg å anbefale akkurat de, fordi grunnleggere av Shadi og Ninos har som mål å gjøre bøker tilgjengelige for alle.

De vokste opp i Syria, der de så hvordan diktaturen begrenset tilgangen til bøker, så da de flyttet til Sverige gjorde de det til sin livsoppgave å sørge for at bøker ble tilgjengelig for alle. Og den livsoppgaven støtte jeg fullt ut. Akkurat nå lytter jeg til boka «Morgon og kveld» av Jon Fosse, og det er en bok jeg lenge har fått anbefalt av min gode venn Kasper, og som jeg er glad for å endelig være i gang med.

En annen bok jeg varmt vil anbefale nå i ferie er boka Alkemisten av Paulo Coelho. Det er en av de få bøkene som jeg kan lese om og om igjen, da den gir meg en ny mening hver eneste gang jeg leser den. Så den anbefales varmt.

Og et annet godt tips, nå når sommeren er i gang, er å skru på en lydbok i bilen. Jeg vet ikke om det, men bilturene med guttene går veldig mye fort der, hvis vi har på en lydbok. Inne på Nextory er det huvudvis med barnebøker tilgjengelig, alltid fra Harry Potter til min yngste søns yndlingsserie, Dinosaur-gjengen.

Så hvis du ønsker å prøve ut Nextory, så får du nå seks uker helt gratis ved å trykke deg på linken i episodeinfo, eller gå inn på nextory.no-live. Det skrives N-E-X-T-O-R-Y.no-live for å melde deg inn. Meld deg inn i løpet av de neste ukene vil du få 45 dager gratis litt. God litt!

Selvtilliten kommer til å styrkes hver gang du gjør det du har bestemt deg for å gjøre, og du kommer til å bli bedre. Hver gang du sier en ting og gjør en annen ting, ofte fordi man ikke har lyst til å skuffe noen, så bryter du selvtilliten din ned. Hva er selvtilliten?

Hjertelig velkommen til podkasten Leger om livet. Mitt navn er Annette Dragland, jeg jobber som lege og har startet denne podkasten for å gjøre nyttig og god og viktig kunnskap lett tilgjengelig for alle.

I dag skal jeg ha med meg en gjest som har vært med i podcasten før. Dere kjenner han godt. Han heter Øystein Pettersen. Han heter Råsskinn på Langren, har vunnet Olympisk gull, er podcast-host, skriver bøker, holder foredrag, imponerer i konkurranser som mesternes mester, og sannsetter tredjeplass som Rabagassen i Moskvarama. Og han er nå ute med sin andre bok, «Helt deg».

En bok om å kontrollere det du kan ta kontroll over og gi F i resten. Hjertelig velkommen, Øystein! Tusen takk. Jeg var faktisk litt spent på det, for jeg er jo en fast lytter på podden, og der har du sagt at podkasten handler om å gjøre vitenskapelig basert forskning tilgjengelig for alle.

Og så tenker jeg, oi, ja, det kan du ikke si når jeg kommer på noe, for det er ikke noe vitenskap i det hele tatt, dette er bare mine erfaringer. Men så sa du noe annet, du sa noe, husker ikke akkurat hva du sa nå, men du brukte ikke ordet vitenskapelig, så da er ikke jeg så stresset lenger. Så tusen takk for at jeg får lov til å komme. Jeg har noen sånne æresgjester som får lov til å komme bare fordi de er så kloke.

Åh, ja, ja, ja. Nå ble jeg nervøs igjen. Tusen takk for at du trøkket meg ned, Anette. Men jeg gleder meg. Det er alltid en ære å prate med deg. Jeg har jo fått lov til å prate med deg noen ganger, en ting er på podcast, men jeg setter like mye pris på de pratene vi har i ulike sosiale medier, og det gleder meg.

Det er veldig hyggelig at du sier det. Du har kommet ut med bok, og den har jeg lest. Den er kjempebra. Vi må bare si det med en gang. Jeg anbefaler denne boka varmt. Jeg skulle ønske at jeg hadde denne boka selv, når jeg var 25 år og slet med egen selvfølelse og ikke visste helt hvor jeg skulle hen i verden. Så jeg er kjempeglad for at du har skrevet denne boka i sted. Det var veldig gode ord. Tusen takk for det.

Det er gøy. Hvorfor har du skrevet det? Ja, hva skal man svare på det da? Hvorfor skriver man en bok? I oktober 2021 så hadde jeg jo skrevet en bok som heter «Helt konge», og jeg synes det var fryktelig moro å skrive, og så tenkte jeg at «Faderen, en gang skal jeg skrive en bok til, men den boka den skal jeg rette mot...»

litt yngre folk, litt unge voksne som forlåst eller ikke skal finne seg selv, og som på en måte står på trappene til å gå ut i voksenverdenen, eller gå ut i verden. Finne seg selv, bli trygg på seg selv, få til de tingene jeg har lyst til å få til. Og så i det jeg sendte den første boka i trykken, så holdt jeg på å miste livet. Og når jeg da overlevde det, så tenkte jeg til faderen, «Den boka, den må du skrive nå».

fordi det er jo det du har lyst til å fortelle ungene dine når de blir gamle nok til å forstå hva du prater om. Men det er jo ikke sikkert at du er til stede så du kan fortale det. Så derfor skrev jeg den boka. Den boka er viktig for meg, og så er den først og fremst skrevet med takk på mine egne unger, men jeg har valgt å gi den ut fordi jeg tror den kan være relevant for veldig mange, og ikke fordi at de er i utvikling.

Jeg har noen fasit på noe som helst, absolutt ikke, men kun fordi jeg har lyst til å dele mine erfaringer og perspektiver, og fordi jeg har lyst til at leserne skal finne sine egne svar. For vi har jo løsningene på utfordringene våre, det har vi. Men det er ikke alltid at vi stiller de gode spørsmålene. For å få lov til å bruke et bilde på det, som jeg hørte her om dagen fra Anja Hammerskjønning-Eddin, som jeg la meg fascinere av, hun hadde en metafor

På noe som jeg tenker er egentlig sensen av den boka. Du vet når du sitter hjemme, Annette, og så kikker du ut av vinduet, og så surrer det en flue i vindueskarmen. Og den fluen har lyst til å komme seg ut gjennom vinduet, fordi den ser målet sitt der ute.

Og så sitter du i stolen, ser på den og tenker, men kjære vakre vene, flua, du kan ikke fly gjennom vinduet. Og du kan stå på så lenge du vil, men du kommer aldri til å komme gjennom vinduet før enten jeg åpner den opp, eller vinduet blir knust, og det kommer ikke til å skje. Men så, i og med at du sitter og ser på den flua da, så ser du at løsningen til flua den er jo ved siden av, for døra er rett ved vinduet, og den er vid åpen.

Men det ser ikke flua, for flua er litt midt inne i vindueskarmen. Jeg ser døra fordi jeg har perspektiv på det flua holder på med. Men vi er så opptatt av å være inne i vindueskarmen at vi ser ikke alle mulighetene. Litt det er det jeg drømmer om med boka, at vi kan ikke være den flua i vindueskarmen, men ta det skrittet tilbake og se på mulighetene som ligger der, både innover, men også utover. Den ...

Det var veldig fint, Øystein. Vi får kreditere Anja. Hun er en veldig bra dam. Ja, den er ikke min, men jeg synes det er et fint språklig bilde på det som jeg tidligere har kalt for opptatt med å være opptatt. Vi blir veldig låst i det vi ser, og vi står på, vi står på, vi står på, men det er ikke sikkert at løsningen er det vi holder på med.

Det kan hende at det lønner seg å ta et skritt tilbake og se om det er noen andre utganger. Kanskje har du en viåpen dør rett ved siden av deg. Så ikke vær den der flua i vindueskarmen. Men siste gang du var i podcasten så fortalte du historien om at du holdt på å dø. Du fikk gjerne hindeblødning og var ganske nært å dø. Det kunne ha gått andre veien. Men du lever nå frisk og veldig vital, men

Det har gitt deg kanskje litt perspektiv på livet. Er det derfor du skrev denne boka såpass, eller hadde du skrevet den uansett? Nei, jeg hadde skrevet den uansett. Det hadde jeg gjort, men jeg skrev den såpass fort, fordi jeg plutselig fikk syretestet noe vi alle sammen vet, men som vi på en måte egentlig ikke gidder å forholde oss til, at vi er jo veldig dødelige, ikke sant? Jeg har følt meg tidligvis ganske udødelig, men fra det ene øyeblikket til det andre så lå jeg på...

i et ambulansehelikopter med hodet fullt av tanker, og hodet i seg selv var i utgangspunktet for fullt av blod som ikke skulle vært der. Og jeg er veldig ærlig på at jeg ...

Ikke nødvendigvis har fått et annet perspektiv på livet, men man får syretest av hvor viktig de tingene man faktisk vet er. Hvis vi omgås oss med floskler, om det er helsa først, eller om det er at karpe diem, eller det ene eller det andre, vi omgås oss disse flosklene og klisjene, men så tar vi ikke innover oss hva de faktisk betyr. Helsa først, det betyr ...

ta vare på helsa først, for hvis ikke så kommer det til å ende opp helt utslett. Vi sier det, men vi løper jo rundt i hamstulene våre, og er opptatt med å være opptatt, og jeg påstår at det tidligvis er et råtteres inni hamstulene våre. Så derfor så skrev jeg det, og jeg har bare økt bevisstheten rundt hva er det som er viktig for meg, og jeg skal ikke fortelle hva som er viktig for andre, for

Jeg kjenner bare meg på meg. Jeg kjenner ingen andre på meg selv, men jeg ønsker at folk skal bli mer bevisst på hva de selv faktisk verdsetter, og hvordan de bruker tid. Jeg viger ganske mye oppmerksomhet til tidsbegrepet i denne boka, av den enkle grunnen at det er den valutaen vi har som er allmest verdt, og som vi utgangspunktet har likt av hver eneste dag alle sammen, og som vi betaler med hele tiden, men som vi ...

Når vi ligger der den siste dagen, kommer til å måle livet vårt oppimot. Det er jo ikke omsetning eller følgere på sosiale medier eller hvilket hus du har eller bil du har som vi måler verdien av livet vårt i. Det er jo hva du bruker tiden til.

Vi snakker om fremtid og fortid og travle tider og gode tider og svunnetider og devatider. Det er så mange forskjellige tider vi prater om, men uansett hva slags tid det er, og uansett hvordan du definerer din tid for tida, så er det jo din tid. Og det har jeg lyst til å prikke borti, fordi den tiden bruker du på noe, og det du bruker det på er det du kommer til å sitte hjemme. Hva er det du kjøper for tida di?

Vi sier at tid er penger, og hvis tid hadde vært penger, så tror jeg vi hadde sluttet å kjøpe så mye drit for ti år. Jeg pleier å bruke mobilen som et sånt vondt eksempel, ikke fordi jeg er verdensmester på det, men sett på den timeren på mobilen, og så se hvor mye tid du bruker på den mobilen, om så bare i løpet av en dag, og så i enden av den tiden,

så reflekter litt over hvor mye du verdsetter det du har fått ut av den tiden du har brukt på den skjermen. Og hvis det er viktig for deg, ja, herlig. Men hvis ikke det er det du tror at du er redd for å miste når du ligger der og er redd for at du har brukt opp tiden din, så slår jeg slag for oss å omprioritere.

Men da må man være bevisst. Og det er jo litt rart, Øystein. Jeg kjenner veldig mange som har endret mye på tankegangen sin rundt hvordan man bruker tiden sin. Men ofte har det vært etter at man har vært igjennom en tøff tid, for eksempel. At man har møtt på en veldig stor hindring i livet, eller utfordring. Eller at man har vært døden her. Men...

Hvertfall jeg gikk bare i det her hamsterhjulet før jeg møtte på en skikkelig utfordring i mitt eget liv. Jeg hadde aldri tenkt i sånne tankene engang. Jeg hadde ikke tenkt på hva mine verdier var, hva jeg hadde lyst til å gjøre med livet. Det var liksom bare at jeg skulle inn på medisin, jeg skulle bli lege, så skulle jeg spesialisere meg. Det var ikke noe ... Det bare skjedde på automatikk hele greia. Tror du at man klarer å faktisk gjøre endringer før man selv går på en smell eller møter på en stor utfordring?

Ja, det tror jeg. Det tror jeg absolutt at man klarer. Hvis du spør meg om jeg sier det kommer til å bli lett, så svarer jeg nei. Og jeg kaller det heller ikke for endringer enda, fordi at endringer er sånn som jeg ser det, bare reaksjoner på noen som blir kastet på det. Så hvis man for eksempel, et eller annet skjer med helsa di,

sånn så gjør man en endring. Og det er bare en reaksjon av det som har skjedd. Ok, du kommer til legen, legen sier nå må du slutte å røyke, for i lungen din er det ferdig med å kollapse. Ok, men da er det veldig lett å gjøre en endring, og det er bare en reaksjon på det som blir kastet på deg. Jeg kaller det for utvikling, og det er jo noe annet, for det er jo bevisste valg, bevisste handlinger innenfor en ramme som hele tiden endrer seg, men hvor du er ganske bevisst på hva du må gjøre for å få til. Og å

For å ta disse bevisse valgene, så må man stoppe opp, få tid. Da kan man ikke være den der flua i det vindueskarmen. Da må man stoppe opp, få litt perspektiv, se hva er det jeg holder på med. Ikke bare reagere og holde på og holde ut og justere, men stoppe opp og få oversikt til hva det er vi står i. Vi har skapt et samfunn som er så innmari reaktivt.

Det du sier er jo at jeg skulle bli lege og jeg skulle bli ditt, og så ble jeg dratt inn i det hamstyrlet. Og det er veldig fin egenskap å være god til å justere og reagere og tilpasse seg og holde ut.

Men når det kommer til å øke bevisstheten rundt for eksempel tiden sin, og man bruker den på, så mener jeg at den er håpløs. Fordi at du ender opp med at andre tar valg for deg, som legger føring for hva du gjør og bruker tiden din på, i stedet for at du tar valget din selv. Det er noe helt annet. Og så tror jeg at veldig mange tenker, du sa jo at jeg har ikke tenkt tankene, så sier jeg at vi har nok tenkt tankene, men vi gjør ikke noe med dem.

Jeg har jo drevet hele livet i, eller hele livet er å juke, men jeg har drevet veldig mye av min tid som idrettsutøver, og jeg er veldig glad i å skape gode resultater. Selv om jeg sier at de resultatene egentlig ikke har vært noen ting når det ligger der og lurer på om du bruker tiden eller ikke. Men det jeg har lært meg er jo at for å være i stand til å skape resultater, enten det er innenfor det ene eller det andre, det kan være at jeg skal bruke mindre tid på mobilen, så må jeg gjøre noe. Altså det å få til handler om å gjøre noe.

Og når man skal gjøre noe, ofte justere adferd, så må det være krevende. Det er krevende i seg selv å justere adferd, det er krevende. Derfor pleier jeg å si at ønsker du å ta kontroll, eller har du det som et mål? For hvis du, jeg tror veldig mange ønsker dette, men et ønske,

skiller seg fra mål på en ting, og det er at du trenger ikke å gjøre noe med et ønske. For ønsket setter alle andre i spill. Og så kan det enn du bor med nissen, og så kan det skje. Eller så kan det ikke du bor med nissen, men det kan gå i oppfyllelse likevel. Men hvis det er et mål du har, ok, da må vi sette oss ned. Hva betyr et mål? Jo, det er noe som kan skje hvis du gjør noe for at det skal gå i oppfyllelse. Jeg sier kan fordi det er så mange ting rundt dette resultatet som påvirker, men

Du må erkjenne at det er et mål. Og et mål er krevende. Hvorfor? Fordi du må gjøre noe. Og hvis det handler om å justere adferd, så er det i hvert fall krevende. For det handler om at du må gjøre noe i dag som du ikke pleier å gjøre. Vi er jo skapt til, vi vil ha minst i motstandsvei. Vi vil gjøre det samme som i går. Og derfor så tror jeg at vi blander ønsker og mål. Jeg håper dere henger med altså. Vi ønsker Carpe Diem. Vi ønsker helse først. Men hvis ikke vi gjør noe med det,

så er det å bli et ønske, og de kan gå i oppfyllelse. Men min erfaring er at det lettere skjer ved å ha et mål, erkjenne at det kommer til å bli krevende, men å gjøre det som skal til for å få til. Og da sitter man igjen med gevinsten av å gjøre krevende ting, og det er å få til. Hvorfor, Øystein, for du er veldig reflektert, du har tenkt mye, og jeg har hørt deg på flere podcaster, og det jeg har blitt veldig nysgjerrig på er hvorfor

Hvorfor har dette blitt så viktig for deg? Hvorfor er det så viktig at du skriver to bøker om dette, og bruker din tid på å formidle denne kunnskapen? Det var et godt spørsmål, vet du. Jeg bryr meg virkelig ikke om resultater i utgangspunktet.

Og jeg bryr meg heller ikke noe rett til å moralisere eller dømme andre for hvordan de bruker sin tid, men det jeg ofte opplever er at veldig mange ser på folk som får til fantastiske ting, da. Og ofte så blir jeg puttet i den bossen. Og så tenker de at jeg har noen slags superegenskaper, eller at

jeg er veldig annerledes, eller at jeg på en måte besitter noe de ikke har, så sier jeg at det er helt feil. Altså, jeg brenner for, virkelig, alt som ligger bak det å få til noe. Og i mitt hod er det veldig enkle mekanismer. Det er litt krevende å gjennomføre, men

La oss være ærlige, livet er jo tøft i tider. Så jeg brenner bare for å dele det. Og så synes jeg det er veldig spennende å se folk når de får oversikt over metodikken man kan jobbe etter, og så ta tak i det og begynne å eie det selv og gjøre det til sin egen. Derfor er det så viktig for meg. Jeg synes det er gøy å få folk til å skjønne at «Faderen, du sitter på løsningen».

Jeg kan gå til hjelpemann og stille noen spørsmål, men jeg skal aldri fortelle deg hva du skal gjøre. Det må du fortelle deg selv. Men hvis du går rundt og ønsker å få til noe, så kan det skje. Men jeg tror ikke det kommer til å skje noe. Men hvis du har det som mål, og du kjøper premissen om at da må du gjøre noe, ok, da kan vi begynne å jobbe. Og hvis du tegner en prikk da, ikke sant?

og den prikken representerer hvor du er. Og så tegner du en ny prikk på arket ditt. Det representerer hvor du har lyst til å komme. Så tegner du en pil fra den første til den andre prikken, og så skriver du dit

over pilen din. Så for å flytte deg fra der hvor du er, og til dit hvor du har lyst til å komme, så har du en pil. Så går du til dit, og så ser du tilbake igjen, og da ser du at dit, baklengs, er tid. For å komme fra den ene til den andre sted, så trenger du tid. Derfor er jeg sjukt opptatt av hva det er du bruker tiden på. Hvis ikke du har tid, så kommer du ikke til å komme noen steder. Og så er det veldig mange som sier, ja,

Men Øystein, du må huske at mitt mål er ikke å... Eller du hadde jo mål om å bli olympisk mester. Vi må sette oss realistiske mål. Hva mener du med det? Realistiske mål, hva mener du med det? Nei, mål som kan oppfylles. Ja, men...

Hvis du tar vekk sånne helt utopiske ting som å fly til månen og det ene og det andre, så tror jeg at alt kan realiseres. Jeg tror alle mål er realistiske i utgangspunktet, men det er ikke realismen måler du ikke i mål i seg selv. Du kan komme med hvilket som helst mål i hele verden, og så skal jeg fortelle deg realismen din eller ikke. Hvordan? Gjennom å se på hva du gjør. Men der bommer vi, ikke sant?

I mitt hod er det realistisk å bli olympismester. Jeg kommer fra en blokk i Grovedalen, og i mitt hod er det realistisk at en gutt der kan bli olympismester. Jeg har gjort det selv. Men det var ikke noe jeg gikk rundt og ønsket meg. Jeg gjorde alt som skulle til for å være i stand til at det kunne skje. Realismen i mål måles i adfeid. Derfor kan det være mer urealistisk med et mål som sier «Jeg skal bare bruke mobilen i jobbsammenheng», enn det er å bli olympismester.

Fordi adferden til folk er at de bruker ekstremt mye tid på telefonen. Derfor er det viktig. Dette er jo noe du har tenkt mye over, og det er jo sånn at hvis ikke man prioriterer tiden sin selv, så vil noen andre styre den. Du vil tiden din forsvinne hvis ikke du legger til rette for å bruke den på det du ønsker å gjøre, så er det noen andre som kommer til å bruke tiden din på noe. Ja, helt enig.

Men det er jo samfunnet som er bygd opp rundt distraksjoner. Ja, det er det. Vi er jo enige om at et døgn er et døgn for alle. Og så er det noen ting som du må forholde deg til i løpet av de timene du har. Og det er avhengig av ulike personer. Men alle har vinduer av tid som de selv kan ta kontroll over. Og hvis de frislipper den tiden,

så kommer omveiden til å stjele den fra deg, og legge føring for hva du bruker den på. Dette handler jo om grensesetting. Dette handler jo egentlig om å sette grenser, og det

Er vi ikke så gode på. For vi vil ikke skuffe noen. Det er ingen som har lyst til å skuffe noen. Og hver gang vi sier ja, burde ha sagt nei, så skuffer kanskje ikke noen. Men det går jo utover noen likevel. Og det er ofte deg selv, eller de du er mest glad i. Og det er helt håpløst. Vi lærer jo, jeg pleier å si det litt sånn flåst, at vi lærer ungdommene. Ungdommene våre vokser opp, og vi lærer dem å tre kondomer på av gurker for å beskytte seg.

Vi burde lært det å sette grenser. Hvis ikke vi setter grenser, så kommer omverden til å begrense deg innmari. Og det er grenseløst dumt. For du kommer opp til å bruke så mye tid, at du ikke har tid til å få til de tingene du har lyst til å få til. Eller føle det du har lyst til å føle. Eller være sammen med de folk du faktisk bryr deg om. Men hvordan lærer man seg å sette grenser i stedet? Jeg synes det er skikkelig vanskelig. Jeg er bleid bedre på det. Men det å sette grenser er noe av det vanskeligste i verden.

For meg vekk. Ja, og da er spørsmålet hvorfor er det sånn? Nei, for min del så er det sånn at jeg, det handler om at jeg blir veldig redd for at ikke jeg gjør nok for andre. Jeg har en sånn følelse hele tiden at jeg må bidra, hjelpe til. Og hvis jeg sier nei, så føler jeg at jeg ikke bidrar. Jeg er ikke en ressurs. Og jeg vet at det er en sånn tankegang som har gått i meg hele livet, som jeg må

Det er litt sånn som du sa med de nervebanene vi har. Det er så enkelt å gjøre det samme som du har gjort hele livet, fordi nervebanene i hjernen din er jo blitt til motorveier. Og det er veldig enkelt for hjernen din å tenke den tanken igjen. Ja, selvfølgelig skal jeg hjelpe deg, selv om jeg ikke har tid selv.

Men det å gjøre den nervebanen om til en overgrodd sti igjen, og heller få en nervebane som sier «Hva er viktigast for meg?» Det tar tid. Og det er jo det du sier. Det tar tid. Og man må være bevisst. Og det er så mye man gjør på automatikk. Akkurat det der, det er veldig mye jeg har klart å bli bedre på. Men det å sette grenser, og det å si «Nei, det er så innebygd i meg».

Jeg klarer som regel ikke å si nei før etter jeg har sagt ja, og så må jeg gå tilbake og tenke hva er det dette jeg faktisk ville? Og så må jeg bare, nei, man ringte, sorry, nå har jeg sagt ja til noe jeg egentlig skulle sagt nei til. For det er så automatikk, og hjernen vår er så... Den vil hele tiden spare energi, da, ikke sant? Hjernen vår vil spare energi. Den har ikke lyst til å tenke nye tanker, for det tar mer tid. Så den vil gå i de samme nervebanene som man alltid har gjort, og det er...

og endre seg. Så dette tenker jeg ofte på, men det er vanskelig, og det er veldig vanskelig å skuffe andre. Det synes jeg er noe av det vanskeligste jeg gjør. Ja, samtidig som det er mye verre å skuffe seg selv. Det er jo det. Jeg kjenner meg veldig godt igjen, og jeg tror ikke jeg er noe bedre enn noen andre på det, men jeg er veldig bevisst på det du sier, for den

Du vil hjelpe noen, og du vil helst hjelpe alle. Og så vet alle at alle kan ikke hjelpe alle, men alle kan hjelpe en, og disse flotte ordene. Men dette dreier seg jo om forventningsavklaring. Dette dreier seg om tydelig kommunikasjon, og uten at vi skal åpne opp kommunikasjonsdøra her, så er det noe vi kan trene på, så er det å være tydelig med hverandre. Ikke tydelig betydninger streng eller sint,

Men tydelig i oss tegne opp grensene. Når er det Annette skal bruke tid på det Annette må gjøre for å enten føle seg sånn som hun vil, være sammen med det hun har lyst til å være sammen med, eller få til det hun har lyst til å få til. Fordi at for å få til, så må du sette av tid til å gjøre det jeg kaller for aksjoner, utvikling, bevisste valg, bevisste handlinger i den situasjonen du står i. Det vil føre deg dit hvor du har lyst til å komme. Det tar tid.

Og for å få til det så må du sette grenser. Men hvis ikke du tegner opp de grensene, så vet du ikke omverdenen at de er der. Så vi ubevisst blir distraksjoner for hverandre. Distraksjoner, hva er det? Ting du alltid bruker tid på, som ikke fører deg nærmere målet, men som i verste fall fører deg til og med lenger unna det du har lyst til å få til. Aksjoner, distraksjoner, veldig mye av det handler om grensesetning, forventningsavklaring, å være tydelig i kommunikasjonen, både for seg selv,

men også for de rundt seg. Tenk deg Karsten Varon, jeg prøver å bruke han som eksempel. Jeg kjenner ikke Karsten Varon, men jeg tror Karsten Varon aldri tar telefonen når han er ute og løper 400 meter og hopper over 10 hekker på veien. Aldri han tar telefonen. Hvorfor? For det er det han skal gjøre for å løpe veldig fort rundt den banen, og en telefon vil være en distraksjon.

Men tenk deg hvor mange ganger i løpet av arbeidsuka lytteren er i ferd med å løpe sine 400 meter og hoppe over pinner, telefonen ringer og de tar den. Eller at det er en kollega som kommer inn, eller det ene eller andre. Vi er alt for dårlige til å tegne de grensene. Sett opp grensene slik at vi får tid til å drive med utvikling, og ikke bare reagere på de endringene som blir kastet på deg.

Det er jo det ene og det andre der, det er jo som du sier, ja, dette er krevende. Ja, det tar tid. Er det noe vi ikke har, så er det tid. Og er det noe vi ikke liker, så er det ting som er krevende. Men husk, et mål, ja, men det er alltid krevende. Hvorfor? Fordi du må gjøre noe. Ofte noe du enda ikke kan skikkelig. Du øver. Det i seg selv er krevende. Men vi har skapt et samfunn hvor ...

Vi blir lært opp til minste motstandsvei. Altså, internett er kjempebra. Men det har også ført til at vi har blitt veldig utålmodige. Vi har glemt oss kunsten av å jobbe med ting over tid. Mine unger, de blir stresset hvis internett bøffer når de skal se en film på Netflix. Når den går og teller opp de hundre, og det bruker fire sekunder, så blir de sånn, hva er det som skjer? Det er masse fint med effektivisering av samfunnet.

Men det er litt skummelt at vi ikke lærer oss evnen til å faktisk jobbe med ting over tid for å få til. For er det noe jeg har lært? Den gutten som jeg var når jeg vokste opp i Grudalen, brukte masse tid på å bli i stand til å vinne for Olympisk Kul. Og nå så reiser jeg rundt og forteller det som om det er en slags magisk oppskrift. Det er det ikke. Men det tar tid å få til noe, og jo høyere ambisjonsnivået er på målet ditt,

desto lengre tid antar jeg at du vil bruke. Det er jo selvfølgelig avhengig av utgangspunktet ditt. Men det er ikke umulig. Det kommer til å ta tid. Det forrige at du gjør, så kan du selvfølgelig ønske at du blir olympiskmester. Men da tror jeg ikke det kommer til å skje. Så det der er, jeg synes det er spennende. Det kan hende at lytteren blir provosert, men vi trives jo best i komfortzonen, og det gjør jeg også. Jeg er ikke noen forkjempe for å ha det grusomt, men

Komfortsona representerer det trygge og det gode. Og hvis vi bare er der inne, så kommer det til å begrense oss innmari. Da vil du aldri drive med det jeg kaller for å jage etter mål. Fordi mål er ubehagelig. Mål er utenfor komfortsona. Du vil alltid være der inne. Og jeg skal ikke moralisere over det, men du kommer ikke til. Du kan ønske at du får til masse, men jeg tror ikke du kommer til å klare det. Med mindre du bor med dissen.

hvis du er der inne, vi pakker oss inn i vatt og skal gjøre alt veldig behagelig, så tror jeg veldig fort at det meste kommer til å bli ubehagelig. Nettopp fordi vi lærer oss ikke at det at det er litt ubehag der ute, ikke er farlig. Og det at det er ubehag, det betyr ikke at det kommer til å være sånn alltid. Det betyr bare at du kan kjenne på kontrast mellom nå er det litt ubehagelig og nå er det deilig. I stedet for at du bare har det deilig, og så til slutt så kjeder du deg bare. Og så er alt veldig ubehagelig. Jeg mener at det

Tropp 1 som gikk her på TV 2 i høst, jeg mener at det var et fantastisk eksempel på hva som skjer når man i for stor grad er opptatt av at alt skal være veldig behagelig. For det begrenser oss. Han ene deltakeren, jeg kjenner han absolutt ikke, men han heter Rassat, og han sa jo at min rekord på 3000 meter er 2000 meter.

Og det sier alt om Rassas evne til å være utenfor konforsjonen. Og han syns de 2000 meterne er ekstremt ubehagelige. Alle av de meterne er ubehagelige. Og han sa «Jeg pleier å gi meg litt før jeg blir sliten». Ikke sant? Og det er begrensende. Og han ønsker helt sikkert at han er i stand til å løpe 3000 meter. Både du og jeg vet jo at alle er i stand til å komme seg gjennom å løpe på 3000 meter. Ja.

Men ikke gjennom å ønske det. Åh, det, vet du hva? Ordene dine treffer meg sånn i stedet. Og siden sist jeg og du spilte jo inn en episode for en måned siden, og så var mikrofonen min helt... Men du sa så mye bra i den episoden. Jeg må nesten legge det ut som en bonusepisode eller noe. Men...

Jeg husker ikke hva det var. Ja, du sa så mye bra. Men siden sist Øystein så har jeg virkelig gått ut av komfortzonen min. Nå har jeg drevet på med denne podcasten i to år, og har fått utrolig mye spørsmål om å holde foredrag.

Men jeg har jo sagt høyt flere ganger at jeg er litt av skikkelig taleskrekk. Jeg gikk på taleskrekkurs for fem år siden. Ble mye bedre. Jeg holdt et foredrag på en hudkonferanse for masse leger, og det gikk bra. Men siden da har jeg ikke, selv om det gikk bra,

så har jeg ikke ville ha testet det igjen. For at jeg har tenkt, ok, men det gikk bra, nå kan jeg liksom si til meg selv at jeg har ikke taleskrekk. Men så hver gang jeg har fått en forespørsel i de to årene, så har jeg takket nei til å holde foredrag. Fordi det er så ubehagelig for meg. Men hvordan følte du deg etter da? For fem år siden har jeg holdt utforedraget. Ja.

Da følte jeg meg kjempebra. Det er jo en sånn utrolig mestringsfølelse. Men så har jeg takket nei til alt etterpå, og så fikk jeg en forespørsel fra legeforeningen om å holde et foredrag.

Jeg gruer meg i tre måneder til å holde det. Jeg tenkte på det hver eneste dag, men jeg takket ja fordi legeforeningen er en forening jeg har lyst til å snakke med, for jeg ønsker jo å få til endringer. Så jeg måtte takke ja, og jeg gruer meg hver eneste dag. Jeg var så kvalm før jeg skulle opp på scenen, og sov så dårlig den natta. Men så kom jeg opp på scenen, og så gikk det jo veldig bra.

det gir meg en så utrolig mestringsfølelse, og nå vet jeg, ok, nå må jeg begynne å takke ja til foredrag, for det er en viktig arena å kunne bemidle sin kunnskap, men

Det er noe med å være i komfortzonen, det er ikke der man opplever mestring, det er ikke der man opplever skikkelig lykke. Da opplevde jeg skikkelig lykke etterpå, når masse av mine kollegaer kom til meg og sa «Herregud for et bra foredrag, tusen takk for at du kom hit og sa at dette var viktig». Det gir en enorm glede som ikke ville skjedd hvis jeg hadde tatt av meg alle foredragene.

Altså, dødskult at du gjorde det. Jeg håper at du gjorde det fordi du var redd for å skuffe noen, men fordi at du gjorde det for deg selv. Og så kan du godt si at det delvis var fordi du ikke hadde lyst til å skuffe noen også, men hvis du har med deg din egen mening i det også, så er det jo herlig. Og her er du inne på hvorfor det er så viktig å på en måte...

Ha litt mot til å gjøre de tingene som vi enten er usikre på, gruer oss til, frykter, eller styggen på ryggen forteller at det ikke skal gjøres. Jo, fordi at gjennom å møte motstand, så kommer du til å oppleve mestring. Det er ikke mestring hvis ikke det er motstand. Du får ikke mestringsfølelsen lenger av å knyte skodene dine på morgenkvisten. Fordi du kan det, det er plankekjøring, og du bare gjør det. Og sånn er det med alt.

Du må gjøre noe som du synes er krevende for å oppleve mestringen. Og jo mer krevende det er, desto større påstår jeg at det er mestringen der. Men vi har skapt et samfunn hvor vi sammenligner oss selv, dessverre ofte oppover samfunnet.

med det etterrettede inntrykket at du ikke er god nok. Og vi må slutte. Vi må slutte å sammenligne oss med alle andre. Og så må du begynne å sammenligne deg selv med deg selv. Den du er i dag mot den du var i går. Og da må usikkerheten

Som herjer, den må dessverre byttes ut med sikkerhet, ikke fordi at du skal være best i alt du gjør, men fordi at du skal være trygg på hvilken målenhet du skal bruke for å føle om du får til det eller ikke. Vi er verdensmestre i å tillegge hva alle andre mener. Så mye verdi at vi føler oss usikre bare ved å komme med noe.

Du får ikke styrt hva alle andre holder på med, eller hva de mener om ditt innlegg. Det eneste du får styrt er hva du gjør, og hvordan du gjør greia di. Det kan du styre. Og så må vi få den der usikkerheten over på noe sikkert, gjennom å være tydelig på hvilke mål den heter vi bruker.

Det andre er jo den der styggen på ryggen som vi frykter så mye. Jeg skriver i boka at jeg ser på meg en sånn tenniskamp som du har med styggen på ryggen hele tiden, og du spiller tenniskamp mot styggen på ryggen, og du frykter styggen på ryggen innmari fordi at styggen på ryggen er så innmari god. Stopp opp et lite sekund, ikke vær den der flua i vindueskarmen. Hvem er styggen på ryggen?

Og da svarer alle, ja, det er meg selv. Ok, ja, men det betyr jo at du er innmari sterk, men akkurat nå så er du innmari sterk negativ. Altså, du skyter deg selv i hæren. Du driver med selvsabotering. Stopp opp, imiter styggen på ryggen over på din side av nettet, og så begynner du å spille et døbbel mot verden. Deg og din styggen på ryggen mot verden. For styggen på ryggen, hva er det den vil? Jo, den vil jo for all del hindre at jeg, eller du, eller alle andre,

driter oss ut. Styrken på ryggen er forfengeligheten din. Det er forfengeligheten din. Og du kommer til å drite deg ut. Og beskytte deg. Ja, og hva er den beskyttere mot? Å drite deg ut, og ikke få til. Ja, men så vet du at et mål handler om å gjøre ting du enda ikke kan. Det er ubehagelig.

Så du kommer til å dritte deg ut. Den eneste måten å ikke dritte seg ut på, det er å ikke gjøre noen ting. Og da mener jeg at du virkelig dritter deg ut. Så la styggen på ryggen. Lytte styggen på ryggen. Hør hva han sier. Vær kritisk. Tvil litt på det han sier, men også lytte. For den er jo ofte veldig ærlig. Hvis du går på scenen, og styggen på ryggen sier «Du har ikke forberedt deg godt»,

Og du sier, jo, men jeg har gjort så godt jeg kan. Ok, men da er det jo ingenting å være usikker på. Du har gjort så godt du kan. Vær så god. Og hva alle andre synes om det? Kjør på. Hvis styggen på ryggen sier, du har ikke forberedt deg godt, og du sier, jeg er enig, da trenger du heller ikke være så usikker på hvordan det kommer til å gå. Fordi du er sikker på at du har ikke forberedt deg godt, men du har lært hva du må gjøre til neste gang. Så styggen på ryggen er jo egentlig veldig fin. Men du må få den over på din side av nettet og spille med det. Jeg har ikke noe

Jeg har ikke noe taleskrekk. Jeg elsker å stå på scenen, jeg elsker å formidle, og jeg er veldig trygg i den settingen. Men i høst her så var jeg med på Maskorama. Og de også stelle seg på den scenen og gjøre noe jeg ikke har øvd spesielt mye på. I hvert fall, jeg kan nok om å prestere på høyt nivå til å vite at det kom til å være folk i det programmet som kom til å synge mer enn meg. Fordi de har gjort mye mer av det som skal til for å prestere bra.

Og det var så ubehagelig. Jeg hadde så lyst til å bare si, jeg tror kanskje jeg har blitt syk, eller bare pingle ut for å bli i komfortzonen min, kjøre hjem trygg på, at jeg i hvert fall ikke dreit meg foran hele verden. Men så bestemte jeg, nei, Øystein, det er dette her du en, prater om, to, egentlig lever for. Og ikke at jeg lever for å ha det grusomt, men jeg lever for de følelsene du får etter at du gjør noe som du opplever som grusomt.

Jeg stelte meg på den scenen. Jeg fikk lov til å være med i det programmet seks uker. Ikke fordi jeg valgte det selv, men fordi i det programmet er det jo alle andre som bestemmer om du får lov eller ikke.

Det jeg kunne styre, det var hva jeg gjorde på den scenen, seks ganger. Og de følelsene jeg hadde når jeg stelte meg der første gang, herregud, jeg var altså så nervøs. Jeg går hundre år igjen fremfor den ene gangen jeg stelte seg der på scenen. Men de følelsene jeg hadde når jeg kjørte hjem etter å ha gjort det skikkelig, vet du, øh,

Jeg kjører elbil. Det var ikke noe vits å lade. Jeg hadde bildet av Fred Flintstone som bare løfter opp bilen sin og løper av gårdet. Det var meg. Det var meg. Altså jeg var så full av energi, mestring. Jeg bare viste. Og de følelsene skapte jeg fordi det jeg gjorde var så langt utenfor komfortzonen. Og når det var ferdig, det var bare to minutter, så spurte jeg inn i komfortzonen og så feiret jeg.

Da kan jo lytterne reflektere. Når var det du kjente på den mestringsfølelsen sist? Svaret på det er garantert når du gjorde noe som du frykta, som du var usikker på, eller som du hadde øvd på, eller som du la din prestisje i, men som du ikke var helt sikker på hvordan det kom til å gå. Og der ligger nerven. Jeg er ikke noe forkjemper for at du skal gå rundt og gjøre grusomme ting.

Men det at ting er ubehagelige, det at det er motstand, det er kilde til mestring. Men du sier at vi skal ha styggen på ryggen på vår side, men hvis styggen på ryggen sier ...

mye verdre ting, ikke sant? Jeg har jo hatt en stemme som har sagt, du er ikke verdt noe. Du får ikke til noe i verden. Tenk, du får ikke engang til å referere en pasient på morgenmøte. Hvem er du til å si at du er lege? Jeg har hatt den styggen på ryggen som har sagt ganske vonde ting til meg. Heldigvis har jeg det ikke sånn lenger. Men hvordan skal man mestre det? Hvordan skal man klare å

Hva tenker du er viktig for å klare å motgå det, og fortelle den styggen på ryggen at disse tankene er ikke sant? Og jeg tenker, særlig boka de har jo skrevet for unge, 15-30, når man er ungdom for eksempel, i begynnelsen av 20-årene, når man er så utrygg på seg selv, hvordan kan man prøve å endre den der stemmen som sier så mye negativt til en hele tiden?

Jeg kan jo ikke si hvordan andre skal gjøre det, men jeg kan gjerne fortelle hvordan jeg gjør det. Jeg har gått en tur i dag sammen med en utøver som sleit meg akkurat igjen. Jeg får ikke ut potensialet mitt. Jeg gjør det dårligere enn nødvendig. Styggen på ryggen herger, og jeg skyter meg selv i hern. Styggen på ryggen er vond, og den prøver å trøkke deg ned. Hvorfor vet jeg ikke, men vi driver med selvsabotering.

Men vet, kan vi ikke være litt skeptiske til styggen på ryggen nå da? Ikke sluka alt styggen på ryggen, sier helt rått og akseptere det som en sannhet, men tørre oss å stoppe opp litt. Ok, nå sier du dette, stemmer det? Er det sånn at du ikke er verdt noen ting? Eller er det sånn at du tillegger det styggen på ryggen sier så ekstremt mye verdi? Når det kommer til for eksempel dette med bra nok, verdt nok, jo hei, der er jeg så opptatt av at vi tar

kontrollen selv. Ikke la omverden definere din verdi, fordi at de har kanskje ikke tid til å se det en gang. De er opptatt med å være opptatt og løpe rundt i det samme råtterøstet som de fleste i hamsjulet sitt. De har ikke tid til å se det, og da er det veldig lett å føle, ja, men jeg blir jo ikke verdsatt. Nei, men hvordan ser du på deg selv? Vi er mer opptatt av hva alle andre syns om oss enn hva vi faktisk syns om oss selv. Jeg brenner for å ta eierskap til dette stygget på ryggen. Det er deg. Mm.

Og så er den påvirket av hva alle andre holder på med. Men du må sette dine grenser. Du må sette verdi på deg selv. Her er vi inne på kjernen for dette. Vi har skapt et samfunn som er bygget opp rundt prestise, rundt stafasje, rundt medaljer, rundt titler, rundt lønn, rundt antall følgere på de ulike sosiale medierne. Nå har vi puttet hverandre i båser basert på dette.

Hvor vi skaper noen som er mye verdt, og andre som ikke er så mye verdt. Og så får vi folk som sier, jeg er bare, og så kommer det et eller annet. Vi må slutte å si det, og så må vi ta kontroll over hvem du faktisk er. Du er ikke resultatene dine. Jeg håper du får gode resultater, men du er adferd. Jeg ser folk for hvordan de er mot seg selv, og hvordan de er mot andre. Og jeg har vært rundt nok mennesker som har skapt fantastiske resultater,

som har vært så harde med seg selv at de ser det som gråpapir. Er de da suksess, ja eller nei? De har gode resultater, det anerkjenner jeg, men du kjører over deg selv. Og så treffer jeg folk som er veldig flinke med seg selv, gode med seg selv, og som stråler, men som ikke har noe av det samfunnet ser på som suksessrikt. Er de da tapere, eller er de gode? Så vi må se hverandre for alt feil. Det er de som har virkelig suksess, ja.

Ja, og så er det ikke sånn at du, hvis du velger å være god med deg selv, ikke får gode resultater. Mitt hodet.

så er det en bro. Dette er bare meg. Men Øystein Pettersen presterer best når han er god mot seg selv. Jeg presterer best når jeg tar vare på de tingene jeg verdsetter, når jeg bruker tid med familien, når jeg bruker tid på å ta vare på egen helse, når jeg får tid til å sove nok, når jeg får tid til å ta et glass rød med kona, altså tid til å være. Og når jeg får til det og er god med meg selv, vet du,

Jeg går på den scenen, eller jobber med de folk jeg gjør, og gjør så godt jeg kan. Ikke betydningen at jeg er best i det jeg gjør, men at jeg gjør de tingene jeg gjør, sånn som jeg har bestemt meg for å gjøre tingene. Og så gjennom å gjøre det, så blir jeg bedre. Målet mitt er å bli bedre. Og i mitt hodet er det mer ambisjøst å bli bedre enn å bli best. Av den enkle grunnen at jeg har vært veldig nærme å bli best, og brukte det som en hvileputte.

Nå har jeg målet mitt å bli bedre. Og da er det ikke noe enda. Men du var inne på dette med optimalisering samfunnet. Jeg har hørt en podcast der du snakket om det også. Det er jo vanskelig å snu dette, for det er jo blitt sånn at våre barn, de bryr seg om likes på TikTok. De vokser opp med den der mentaliteten. Jeg ser jo at vår generasjon også, 30, 40, 50-åringer, har jo også større

veldig mye fokus på sosiale medier, hvordan de legger ut seg selv i skidressen sin på toppen av en fjelltopp. Det er et prestasjonssamfunn der vi skal vise oss frem. Det jeg merker selv er at jeg

mye mindre behov for å vise meg når jeg har det godt inni meg enn før når jeg ikke hadde det godt inni meg så hadde jeg mer behov for å vise at jeg var noen kanskje for å styrke min egen selvtillit mens nå har jeg ikke det behovet der på samme vis i det hele tatt og det ligger vel en del i bunn er jo dette med selvfølelse og selvtillit men du skriver veldig fint om det i boka di dette med selvtillit kan ikke du fortelle?

Ja, det gjør jeg mer enn gjerne. For det går jo litt hånd i hånd med det der «jeg ønsker jo at folk skal bli trygge på seg selv». Ikke betydningen «høy på seg selv», men bare «trygge på seg selv». Det er to forskjellige ting, og jeg vet at de andre lovene er i spill her, men jeg brenner for å gjøre mine unger og de folkene jeg er rundt trygge på seg selv. Ja.

Da pirker man borti selvtillit, og selvtillit er noe som veldig mange ønsker at de har mer av, skulle ønske at de var født med. Vi ser på selvtillit og tenker at det er de som er veldig gode i et eller annet, har veldig god selvtillit. Sånn er det ofte. Men selvtillit er i metode veldig enkelt å lage. For det er egentlig, hvis du bryter opp ordet, og jeg liker å leke med ord bare for å få,

Få et annet perspektiv på det. Ikke være den flua, men bare få et annet perspektiv på selvtillit. Tillit til deg selv. Nei, selvtillit. Tillit til meg selv. Hvordan er jeg skapet tillit til meg selv? Jo, gjennom enten å planlegge en type adferd, eller planlegge en handling som jeg har lyst til å gjøre for å få til de målene jeg har lyst til å nå. Det kan være mindre tid på mobilen, eller det kan være noe helt annet.

Og så gjør jeg det når det dukker opp i planen. Eller så er jeg sånn som jeg har bestemt meg for å være når jeg kommer til situasjonen. Sånn bygger jeg selv til litt.

Hvis du tenker over det, så ligner det å gjøre ting du har bestemt deg for å gjøre, det ligner veldig mye på det vi kaller for å trene eller øve. Og øvelse gjør mester. Jo mer du øver, desto bedre blir du. Selteliten kommer til å styrkes hver gang du gjør det du har bestemt deg for å gjøre, og du kommer til å bli bedre. Hver gang du sier en ting og gjør en annen ting, ofte fordi man ikke har lyst til å skuffe noen, så bryter du selvteliten din ned.

Du planlegger at du skal ha en handling eller være på en viss måte,

Men så kommer det til situasjonen, eller så dukker det opp i kalenderen, og så gjør du noe annet. Du vet hva du har tenkt å gjøre, men du gjør noe helt annet, så bryter du selvtilliten din ned, og ikke blir du bedre av det heller. Og selvtillit mener jeg leier selvfølelse i hånda på høyresiden. Følelsen du har om deg selv. Og den er veldig knyttet opp til hva du gjør, basert på det du har bestemt deg for å gjøre det.

Og i venstre hånda leier selvtillit selvbildet. Hvordan er det jeg ser på meg selv? Jo, jeg ser på meg selv som enten en som gjør det jeg har bestemt meg for å gjøre, eller en som har en tendens til å si dette og gjøre noe helt annet. Og det påvirker. Og enten går den spiralen oppover, eller så går den nedover. De folka som er gode, de har gjort det som skal til for å bli så gode. De har ikke ønsket seg ditt. De har hatt det som et mål, jobbet mot det,

Det har vært krevende, men dæven, de har det moro når de står der. De har kjempegod selvtillit. Veldig mange av de har gått selvbilde og selvfølelse. Ikke alle, men veldig mange. Det er så fint det visuelle bildet. Selvtillit er tillit til deg selv. Jeg har ikke tro på akkurat det du sier, Øystein. Fordi når jeg har tillit til at jeg kommer til å gjøre de tingene,

som jeg har satt meg som mål, det trenger ikke være et mål engang, det trenger å være at, ok, jeg ønsker å hente mine barn i barnehagen til den og den tid, jeg ønsker å ha tid til de, for eksempel. Hvis jeg gjør det, så får jeg tillit til meg selv, jeg stoler på at jeg gjør det som er opp mot mine verdier. Men hvis jeg ikke gjør det, og jobber to ekstra timer, og henter sist i barnehagen, for eksempel, så har jeg ikke lenger tillit til at jeg stoler på at jeg følger mine egne verdier.

Men en gang man stoler på seg selv, så kommer den selvfølelsen. Og det har jeg opplevd selv, og jeg unner alle å få oppleve det. Ja, det spiser deg jo opp da, ikke sant? Jeg tror psykologien kaller det for kognitiv dissonans, men hvis det er forskjell på det du sier at du skal gjøre og det du faktisk gjør,

så kommer du til å få en liten identitetskrise som kommer til å spise opp innvendig, hvertfall hvis det er viktig for deg. Hvertfall hvis det er viktig for deg. Og dette kan man jo bruke til sin fordel. Det er mange som sier sånn, ja, hvordan skal jeg begynne? Nei, men så finn deg noe som du brenner for. Det kan være hva som helst, det er ikke så farlig. Men vær klar over at hvis du bestemmer deg for å gå etter det, så er det et mål, ikke et ønske. Det er fordret at du gjør noe. Og så må du planlegge når du har tenkt å gjøre det,

Og så skal du, når det kommer til kalenderen, så kommer du til å møte motstand. Fordi det fordrer at du gjør noe litt annerledes enn du pleier å gjøre. Det kommer til å være motstand. For å gjøre det lettere, så kan du bruke kognitiv dissonans som din fordel. Da kan du si, skal jeg gjøre det jeg har planlagt? Ja eller nei. Og da er det ja eller nei. Det er ikke noen begrunnelser, eller ja, men altså, er det ja eller nei? Og

Da må du velge. Den planen du har lagt, det er jo oppskriften din på å få til. Det du må gjøre for å få til, det er din plan. Det er din oppskrift. Og kognitiv dissonans, det spørsmålet, skal jeg gjøre det, ja eller nei, vil gjøre det lettere for deg, og sannsynligvis velge riktig. Men i hvert fall bli veldig bevisst på konsekvensene av å ikke gjøre det. Skal jeg hente ungene til den tiden jeg har bestemt meg for at jeg skal hente ungene? Ja eller nei?

Så kan du svare nei innimellom, men hvis du svarer nei alt for ofte på det, da må du erkjenne at jeg ønsker å hente ungene klokka tre, men jeg gjør det klokka halv fem. Og det er et ønske, og det er noe helt annet. Målet mitt med boka er at de som leser den stiller seg selv spørsmål. At de setter seg i posisjon til å se det vi holder på med i litt annet perspektiv, uten så mye følelser og uten å være for hard mot seg selv.

Og tenker at dette får jeg til. For som jeg startet med, jeg er ikke noe vitenskapsgutt. Jeg er en veldig gjennomsnittlig fyr fra en blokk i Groedern som er glad i mennesker, og som har erfart hva som skjer når man bare gjør et godt stykke arbeid over tid. Jeg har aldri vært best, kommer aldri til å være best i noe, men jeg føler meg stort sett bra når jeg står opp på morgenen og legger meg om kvelden.

Og det er ikke noe jeg ønsker å føle. Det er noe jeg jobber mot som et konkret mål. Og det ønsker jeg at flere, og da må jeg si ønsker, for jeg har ikke styrt det, men det ønsker jeg at flere skal ta tak i, og derfor hadde jeg som mål å skrive en bok. Og det har jeg gjort. Hvordan gjør du det med barna dine, for at barna dine skal oppleve mestring og bli trygg på seg selv? Akkurat samme. Jeg lærer de forskjellen på mål og ønsker, og så forteller jeg dem at jeg ser deg ikke for resultatene.

Jeg ser deg for adferden din. Jeg ser deg for hvordan du er mot deg selv og mot de du har rundt deg. Jeg ser deg for fargen i kina dine. Men så ønsker jeg at du forstår verdien av å tørre å jobbe mot noe. Legg sjela di i noe. Det kan være hva som helst, så lenge det gir deg mening, så lenge det er din lidenskap,

så kommer du til å oppleve masse mestring og meningsfyllte dager av å jobbe mot det. Jeg hadde som drøm å bli olympisk mester. Det er veldig lite realisme i det, men jeg klarte det. Jeg sier ikke at ungene mine skal ha så ambisjøs mål, det sier jeg ikke. Men jeg sier at alle drømmer

kan leves. Det er ikke alle drømme som realiseres, men så lenge du gjør det du tror skal til for å få til, så lever du drømmen. Det er altså så mange som lever drømmen om å bli olympismester, og så er det bare noen få som er heldige nok til å bli det. Men jeg tror det er mange som kan si, for i mange år så levde jeg toppidrettsutøver drømmen. Jeg fulgte den drømmen, og jeg banket på. Jeg fikk det ikke til, men jeg synes det var noe moro det var. Så kan man si, ja, men da er det vel bedre å ikke følge drømmen, og

Ja, kanskje det. Men hvis du da bruker masse tid, energi og ressurser på ting du ikke bryr deg om, så er det jo bedre å ha en drøm å gå etter. For det er mange som sier til meg når jeg jobber med de at jeg er sliten. Jeg er sliten. Og det er ingen som drømmer om å bli sliten. Men det kan være konsekvensen av å gi fra seg kontrollen. Det er ord til ettertanke. Det er i hvert fall ord.

Hvis du fikk muligheten til å gi et råd til alle 16-åringer i landet, hva ville det vært? Man skal være veldig forsiktig med å gi råd. Jeg kan mer enn gjerne dele mine erfaringer, men rådet mitt må jo være å... Jeg sier til ungene mine, ta vare på deg selv og ta vare på de rundt deg. Det er et godt råd, for det vil aldri være feil. Men være bevisst på hvordan du kan skape tro på deg selv.

Det tror jeg er et erfaringsbasert, godt, velmennende råd. Hvordan de gjør det, jeg har delt hvordan jeg gjør det i en av boka, men jeg skal ikke fortelle dem hvordan de skal få det til. Det finner de ut selv. Men jeg er helt sikker på at det handler om å komme seg litt ut av vindueskarmen. Jeg håper hvertfall alle...

Unge mennesker i dette landet leser boka de og gjør seg sine refleksjoner og ser på hva de ønsker med livet og hva som er deres verdier og hva som er viktig for å ha det bra i livet. For det handler ikke om å få til noen svære greier, det handler om å være tro mot seg selv, det handler om å kjenne på verdiene sine og se at du faktisk lever etter dem.

Og at du bryr deg om de rundt deg, og at vi er til hjelp for hverandre, det gir en så god selvfølelse selv. Så tusen takk til deg, Øystein, for at du skrev denne boka. Det er jeg veldig, veldig glad for. Selv takk. Det har vært en ære å være der. Som alltid, det er veldig hyggelig å prate med deg. Du er veldig...

Jeg brenner jo for å gi folk komplimenter. Du er veldig flink til å lytte, og du er veldig flink til å skape et trygt rom hvor folk kan dele. Så takk. Tusen takk. Det betyr mye at du sier det, Sten. Er det noen steder folk kan minne lytter og kan nå deg?

Ja da, de kan. Jeg bor jo på Lillehammer, så det er bare å ta turen. Det er ikke alltid jeg er hjemme, men jeg er ganske aktiv på LinkedIn, og så er jeg ganske aktiv på Instagram, og så må jeg si det at jeg svarer ikke alle. Og det handler ikke om at jeg ikke vil, men hvis jeg skulle svart på alle, så hadde det vært en heltidsjobb. Så følg meg gjerne, rekke gjerne ut en hånd, og så ikke ta det

som et tegn på at det ikke har vært noe hvis jeg ikke svarer. Det kan bare være at jeg prioriterer andre ting som er viktigere for meg der og da. Å, det der er så vanskelig, Stine. Jeg synes det er så vanskelig å ikke svare. Men noen ganger når jeg går inn på Instagram eller på mailen, så har jeg fått hundre meldinger på en time. Hvis jeg skulle svart alle de hundre, så hadde jeg brukt...

mange, mange timer, og jeg må bruke ressursene mine der jeg kan være til mest hjelp. Men jeg synes det er vondt, og jeg synes det er ubehagelig, og jeg bare har så lyst til at jeg skulle kunne svart alle de som skriver til meg, for det er så masse fine meldinger, men jeg har ikke tid i døgnet, da kan jeg ikke lage podcast mer. Da kan jeg ikke gå ut med den kunnskapen. Hvis du bruker tid på det ...

så kommer du ikke dit hvor du vil. Så tid og dit, det er to sider av samme ord. Og der er vi igjen tilbake til grensesetting. Hvis ikke du setter grenser, så kommer overveienden til å begrense deg. Ikke fordi det er noen som vil begrense deg av dette, men fordi du bruker tiden din på det. Hvis ikke du tar kontroll over de tingene du kan styre, så blir du spist opp levende. Denne samtalen var veldig bra for meg, Justine.

Det var veldig hyggelig. Jeg koset meg veldig i hvert fall. Tusen takk for at du tok deg tid. Og hvis noen av litterne mine tenker at dette var en episode som kunne vært til nytte for noen andre, så send den til de. Det er sånn vi får ut den gode kunnskapen. Og hvis dere vil nå meg, så når dere meg på doktoranette.dragland på Instagram eller legerådlivet på Facebook.

Tusen takk til alle dere som... Og du svarer ikke alle. Og jeg svarer ikke alle, dessverre. Det må jeg si, det var veldig bra, Hristin. For jeg har ikke mulighet, men jeg leser alt. Og så vil jeg bare si tusen takk til dere som abonnerer. Jeg har ikke muligheten til å drive denne podcasten hvis det ikke hadde vært for dere. Det gjør sånn at jeg akkurat klarer å få podcasten til å gå rundt, så tusen hjertelig takk. Og med det så sier jeg takk for i dag. Ha det godt. Tjoho!

Teksting av Nicolai Winther

Nævnt i episoden

Nextory

En strømmetjeneste for bøker som Anette Dragland anbefaler

Morgon og kveld

En bok av Jon Fosse som Anette Dragland leser

Alkemisten

En bok av Paulo Coelho som Anette Dragland anbefaler

Harry Potter

En barneserie nevnt som eksempel på hva som er tilgjengelig på Nextory

Dinosaur-gjengen

En barneserie nevnt som eksempel på hva som er tilgjengelig på Nextory

Leger om livet

Podkasten Anette Dragland driver

Øystein Pettersen

Gjestekspert i episoden, kjent fra Langrennssport og andre ting

Helt deg

Boka Øystein Pettersen har skrevet, om å kontrollere det du kan ta kontroll over

Råsskinn på Langren

Øysteins kallenavn i Langrennssport

Helt konge

Forrige bok av Øystein Pettersen

Anja Hammerskjønning-Eddin

En person Øystein Pettersen hørte en metafor fra

Mesternes Mester

En konkurranse Øystein Pettersen har deltatt i

Moskvarama

En konkurranse Øystein Pettersen har deltatt i

Rabagassen

En rolle Øystein Pettersen har hatt i Moskvarama

Karpe Diem

En floskel nevnt i sammenheng med å leve livet fullt ut

Hamsterhjul

En metafor for å være opptatt med å være opptatt

Netflix

En strømmetjeneste som nevnes i sammenheng med at barn er utålmodige

TikTok

En sosial medieplattform nevnt i sammenheng med barn og likes

Olympisk Gull

En prestasjon Øystein Pettersen har oppnådd

Grovedalen

Et sted Øystein Pettersen kommer fra

Karsten Varon

Et eksempel Øystein Pettersen bruker for å illustrere grensesetting

Tropp 1

Et reality-program på TV2 som nevnes som eksempel på å være komfortabel

Rassas

En deltaker i Tropp 1 som er et eksempel på å være utenfor komfortzonen

Legeforeningen

En forening som ba Anette Dragland holde et foredrag

Maskorama

Et TV-program Anette Dragland har deltatt i

Fred Flintstone

En tegneseriefigur nevnt i sammenheng med energi og mestring

Kognitiv dissonans

Et psykologisk begrep nevnt i sammenheng med å gjøre det du har bestemt deg for

En sosial medieplattform der Øystein Pettersen er aktiv

Instagram

En sosial medieplattform der Øystein Pettersen er aktiv

Doktoranette.dragland

Anettes Instagram-profil

Legerådlivet

Anettes Facebook-side

Deltagere

Host

Anette Dragland

Guest

Øystein Pettersen

Sponsorer

Nextory

Lignende

5/2/2023

Leger om livet

#107. Meditasjon, helhetlig helse, stressmestring og tilstedeværelse. Med lege Ragnhild Skari Iuell.

I denne episoden snakker jeg med lege og mindfulness instruktør Ragnhild Iuell om alt i fra psykoneuroendokrinologi til meditasjon og mindfullness. Ønsker du konkrete tips til hvordan du kan føle deg mindre stresset, få mer ro og oversikt og kjenne deg mer robust er dette episoden for deg. For lydspor «Mindfulness i øyeblikket»v/ Ragnhild Skari Iuell trykk på link her.Tusen takk til ukens sponsor:https://www.csoaps.com/Alt godt,AnnetteFølg meg gjerne på:instagram.com/dr.annettedragland facebook.com/legeromlivet. Nyhetsbrev: https://www.annettedragland.no/Få bonusepisoder og støtt podcasten på apple podcast eller bonusepisoder annettedragland.noDisclaimer: Innholdet i podcasten og på nettsiden er ikke ment å utgjøre eller erstatte profesjonell medisinsk rådgivning, diagnose eller behandling. Søk alltid råd fra legen din eller annet kvalifisert helsepersonell hvis du har spørsmål angående en medisinsk tilstand. Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

Se mer

1/27/2024

Helsetipspodden

43. Overgangsalderen. Gjest: Marianne Natvik

Gjest: Lege og forsker Marianne Natvik I denne episoden får du blant annet høre om: - Hva overgangsalderen er - Hvilke symptomer og helseplager som kan oppstå rundt overgangsalderen - Forskning på kvinnehelse og overgangsalderen - Hormonendringer - Hormonbehandling - Åpenhet og kunnskap - Hvordan kvinner kan ta bedre vare på seg selv Marianne finner du her: www.instagram.com/drmariannenatvik www.egenmestring.no Annette finner du her: www.instagram.com/annette_loeno www.nervusklinikken.no * Episodens innhold er ikke ment å erstatte medisinske råd. Har du en medisinsk tilstand ta kontakt med fastlege eller annet kvalifisert helsepersonell. Reklame/rabatt: - 10% rabatt med kode Nervus i helsekostbutikken Superstate - 10% rabatt med kode Annette10 hos Happyhikers som selger produkter for økt turglede Takk for at DU lytter. Jeg setter stor pris på om du abonnerer på Helsetipspodden, legger igjen en god vurdering og deler at du lytter.

Se mer

9/6/2022

Leger om livet

#76. Hormoner, kvinnehelse, endometriose, inflammasjon og stress. Med gynekolog Guri Bårdstu Majak.

I dagens episode snakker jeg med gynekolog og seksjonsleder ved gynekologisk avdeling, Oslo Universitetssykehus, Guri Bårdstu Majak. Vi snakker om kvinnehelse, hormoner, endometriose, inflammasjon og stress. Episoden er rettet mot kvinnehelse, men vil være til god nytte for alle menn som bor med en kvinne, jobber med en kvinne, har en mor eller datter eller annen person i livet som bærer to x kromosomer! Første halvdel av episoden snakker vi om hormoner, syklus og kvinnehelse, i midten av episoden snakker vi om endometriose, og siste del snakker vi om inflammasjon, livsstil og stress.Ha en kjempe fin uke! Alt godt,Annette Om du har noen spørsmål eller tilbakemeldinger skriv gjerne under episodeinfo på instagram.com/dr.annettedragland eller facebook.com/legeromlivet. Disclaimer: Innholdet i podcasten og på nettsiden er ikke ment å utgjøre eller erstatte profesjonell medisinsk rådgivning, diagnose eller behandling. Søk alltid råd fra legen din eller annet kvalifisert helsepersonell hvis du har spørsmål angående en medisinsk tilstand. Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

Se mer

11/24/2020

Leger om livet

#3 Stress, å leve med eller ikke leve med.

Stress- vi vet alle hva det er, og mange kjenner det på kroppen kanskje litt for ofte. Hva er det egentlig som skjer i kroppen når vi er stresset? Og er det bare skadelig for oss? Og kan stress virkelig krympe hjernen?Hva kan vi gjøre for å leve med stress og redusere de uheldige effektene? Vi tar et dypdykk i temaet stress og gir gode råd som faktisk fungerer! Stress vil alltid være i livene våre, men vi kan heldigvis lære å leve med det på en god måte.Send oss gjerne spørsmål du tenker på, temaer du ønsker vi skal snakke om eller annet du ønsker å ta opp. Vi blir veldig glade for å høre fra [email protected]ølg oss gjerne på instagram.com/legeromlivet/Følg oss gjerne på facebook.com/legeromlivet/ Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

Se mer

10/3/2023

Leger om livet

#122. Dr. Christopher Palmer- A Revolutionary Breakthrough in Understanding Mental Health

How is mental disorders related to metabolic disorders?Why is mitochondrial functioning so important when thinking about mental health?Dr. Christopher Palmer is a psychiatrist at McLean Hospital and an Assistant Professor of Psychiatry at Harvard Medical School. His clinical practice focuses on helping people suffering from treatment resistant mental illnesses. He has been involved in psychiatric research for well over 20 years. His research focuses on metabolism, metabolic disorders and their connection to mental disorders. And his work and research has led to his book Brain Energy- A Revolutionary Breakthrough in Understanding Mental Health--and Improving Treatment for Anxiety, Depression, OCD, PTSD, and More. https://brainenergy.com/Dr. Palmer has startet a grassroots movement calling for a transformation in the mental health field. As he says: Countless people are desperate for more effective treatments. We can – and must – do better.Ive been looking forward to this conversation for a long time, and I cant wait to share Dr. Palmers important knowledge with you. In the episode we will discuss mental health, metabolic health, mitochondrial functioning and how diet and lifestyle can heal us.For more from Dr. Christopher Palmer:https://www.chrispalmermd.com/Alt godt,AnnetteFollow me on:instagram.com/dr.annettedragland facebook.com/legeromlivet. Få bonusepisoder og støtt podcasten på Apple eller Spotify.Disclaimer: The content of the podcast and on the website is not intended to constitute or replace professional medical advice, diagnosis, or treatment. Always seek the advice of your doctor or other qualified healthcare professional if you have questions regarding a medical condition. Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

Se mer

6/7/2022

Leger om livet

#71. Mat, spiseforstyrrelser og sosiale medier. Med forsker Camilla Lindvall Dahlgren.

Den 2. juni markeres Verdensdagen for spiseforstyrrelser. Dette er en viktig dag å markere og et viktig tema å snakke om, og jeg har derfor fått med meg en svært kompetent forsker til å snakke med meg om dette temaet denne uken. Camilla Lindvall Dahlgren har en mastergrad og doktorgrad i psykologi fra UiO, og har jobbet med forskning på spiseforstyrrelser i 13 år og kan mye om dette temaet. Jeg har mange spørsmål om dette temaet, for hva er egentlig de ulike spiseforstyrrelsene? Hva er symptomene? Hvordan kan man forebygge? Og ikke minst hvordan kan man behandle? Det og mye annet snakker vi om i dagens episode. Om du har noen spørsmål eller tilbakemeldinger skriv gjerne til meg på instagram.com/legeromlivet eller facebook.com/legeromlivet. Ha en kjempe fin uke! Alt godt, Annette Disclaimer: Innholdet i podcasten og på nettsiden er ikke ment å utgjøre eller erstatte profesjonell medisinsk rådgivning, diagnose eller behandling. Søk alltid råd fra legen din eller annet kvalifisert helsepersonell hvis du har spørsmål angående en medisinsk tilstand. Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

Se mer

1/8/2023

Wolfgang Wee Uncut

Bjørn Hofmann | Fremtidens Designerbarn, Genmodifisering Av Barn, Syntetisk Foster, Kunstig Livmor

Wolfgang Wee Uncut #336: Bjørn Hofmann er professor ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet på Gjøvik og professor ved Senter for medisinsk etikk ved Universitetet i Oslo....

Se mer

3/26/2023

Wolfgang Wee Uncut

Annette Dragland | Stress, Kreft, ADHD, Søvn, Kaffe, Koffein, Kvinnehelse, Kjøtt, Leger Om Livet

Wolfgang Wee Uncut #369: Annette Dragland er lege, driver podcasten "Leger om livet", og har tidligere jobbet som fastlege og har de siste årene jobbet som lege i spesialisering i hudsykdommer....

Se mer

Loader