‹ Tilbake till podcasts ‹ Leger om livet

2/28/2023

#98. Stress, mestring, press, indre uro og nervesystemet. Med lege Bjarte Stubhaug.

Legen og spesialisten i stressmedisin Bjarte Stubhaug snakker om stress, nervesystemet, utmattelse og hvordan stress påvirker fysiologien vår. Han understreker at stress er en naturlig reaksjon på belastninger, men at kronisk stress kan føre til sykdom. Stubhaug forklarer hvordan stress påvirker nervesystemet og hormonsystemet, og deler tips om hvordan man kan håndtere stress gjennom kunnskap, aksept, tåleevne og mindfulness. Han anbefaler også å være bevisst på mobilbruk og sosiale medier, og fremhever viktigheten av engasjement, glede og tilhørighet for å ha et godt liv.

Hei kjære lytter, før vi starter dagens

Transkript

Hei kjære lytter, før vi starter dagens episode så vil jeg gjerne benytte anledningen til å takke ukens sponsor som gjør det mulig for meg å drive denne podcasten. For de som har lyttet til podcasten en stund har kanskje fått med seg at jeg elsker bøker. Jeg har en bok med meg hvor enn meg går, og har også lydbøker som jeg har lyttet til når jeg er ute på tur eller sitter i bilen på vei til innspilling. Og her kommer Nextory inn. Nextory er en utrolig god strømmetjeneste for nettopp bøker.

Ved å melde meg inn har jeg fått tilgang til hundre tusenvis av lydbøker og e-bøker, og jeg elsker at det er så lett tilgjengelig. Historien bak Nextory gjør det også lett for meg å anbefale akkurat de, fordi grunnleggere av Shadi og Ninos har som mål å gjøre bøker tilgjengelige for alle.

De vokste opp i Syria, der de så hvordan diktaturen begrenset tilgangen til bøker, så da de flyttet til Sverige gjorde de det til sin livsoppgave å sørge for at bøker ble tilgjengelig for alle. Og den livsoppgaven støtte jeg fullt ut. Akkurat nå lytter jeg til boka «Morgon og kveld» av Jon Fosse, og det er en bok jeg lenge har fått anbefalt av min gode venn Kasper, og som jeg er glad for å endelig være i gang med.

En annen bok jeg varmt vil anbefale nå i ferie er boka Alkemisten av Paulo Coelho. Det er en av de få bøkene som jeg kan lese om og om igjen, da den gir meg en ny mening hver eneste gang jeg leser den. Så den anbefales varmt.

Og et annet godt tips, nå når sommeren er i gang, er å skru på en lydbok i bilen. Jeg vet ikke om det, men bilturene med guttene går veldig mye fort der, hvis vi har på en lydbok. Inne på Nextory er det huvudvis med barnebøker tilgjengelig, alltid fra Harry Potter til min yngste søns yndlingsserie, Dinosaur-gjengen.

Så hvis du ønsker å prøve ut Nextory, så får du nå seks uker helt gratis ved å trykke deg på linken i episodeinfo, eller gå inn på nextory.no skråstrekk live. Det skrives n-e-x-t-o-r-y dot n-o skråstrekk live for å melde deg inn. Meld deg inn i løpet av de neste ukene vil du få 45 dager gratis litt. God litt!

Hjertelig velkommen til podkasten Leger om livet. Mitt navn er Anette Dragland, jeg er utdannet lege og jeg lager denne podkasten for å gjøre nyttig og god kunnskap lett tilgjengelig for alle. I dag har jeg en veldig spennende gjest sammen med meg, han heter Bjarte Stubhaug, han er lege og psykiater, spesialist i stressmedisin og arbeider daglig med pasienter med stressmedisinske plager.

Han har medisinsk doktorgrad om utmattelse, ME og stress, og er første emmanuensis og forsker ved universitetet i Bergen. Han underviser lege og lekfolk om disse temaene, og han er klinikksjef for klinikk førstesmedisin i Haugesund. Og ikke bare det, han er forfatter bak boka «Når livet røyner på» om livskriser og mestring, samt er grunneren bak Mestre-appen sammen med sin kollega Hanne Svartsæ.

Den appen har jeg brukt nå og anbefalt min onkel, for den er kjempebra. Det får vi snakke mer om. Men hjertelig velkommen, Bjarte. Takk for det. Du har kommet helt ut hit til Fornebu. Ja.

Det gikk jo veldig fint. Det gikk fint. Jeg fant spydmannen, så var jeg i Bergen nå. Så visste du at du var i nærheten. Ja, det var veldig hyggelig at du hadde tid til å komme til meg. Som jeg sa til deg før vi begynte å spille inn, du har jo drevet med utrolig mye spennende i dine år. Hvor lenge er det du har jobbet som lege? 40 år. 40 år, ja. Og du har ikke tenkt å pensjonere deg med det samme? Nei, ikke med det samme. Jeg...

Jeg har tenkt å trappe litt ned, men det er nok i denne fasen der vi har landkjenning og skal begynne å dreve seilen og ta ned seilen og begynne å klare å få tøyet på et eller annet tidspunkt til fremme. Så jeg ser jo en slags avslutning, i alle fall på den veldig aktive daglige kliniske arbeidet. Så er det en del ting som er greit å holde på med, undervisning og veiledning og en del sånne ting som er morsomt, og det er

kan jeg holde på med, så har jeg tenkt å skrive litt bedre og så forskjellige sånne ting som ikke kanskje tar så mye av det daglige. Litt mer romfrihet i det daglige da. Du behandler pasienter med stressmedisinske plager. Hva betyr det? Det betyr at det er en gruppe der som

Kanskje lettere å si at det er hverken fysisk eller psykisk syke. Altså det er ingen medisinsk alvorlig sykdom eller psykiatrisk sykdom. Det er et grenseland der de likevel har masse fysiske plager. Noen vil jo kalle det innenfor en gruppe, det er blitt en kategori der, medisinsk uforklarlige plager, medikamentelige aneksperienssymptom. Og jeg tror ikke det er så veldig uforklarende.

uforklarlige egentlig. Jeg tror de er forklarlige. Og de er veldig reelle. Og folk har helseplager. Opplagt helseplager. Og de har mye, ikke bare plager, men også funksjonssvikt. Altså de er syke, meldt og uforklartøyde. Uten at de er medisinsk syke i den forstand. Men de er heller ikke syke-syke. Så det er ikke sikkert at de har

Det er nærværet og angst og depresjon som skaper sykdommen. Det er en slags dysregulering i det stresssystemet, både i autonomisystemet, immunsystemet og hormonsystemet, som skaper disse plagene. Veldig ofte er det kanskje en primær sykdom.

som for eksempel mageplager, mobiskronisk øskolitt eller IBS. Og så gir stress det så veldig mye verre. Noen ganger har stress forårsaket sykdommen, andre ganger har stress nok forvernet sykdommen. Og stressmestring og det å blinde stress vil kunne dempe sykdommen og av og til gjøre folk friske fra det de er plaget av.

Det er jo ingen definisjon for hva stressmedisin er, men det er jo litt innenfor det som jeg sier, at det er en eller annen form for psykologisk spenning eller ubalanse som da skaper en fysiologisk ubalanse. Jeg pleier gjerne å si at følelser er fysiske. Det betyr jo at alle følelser, alle negative følelser, blir på en eller annen måte omgjort til fysiske, fysiologiske reaksjoner.

Du kan nesten ikke unngå det at emosjonene

setter seg i emosjonssystemet, de limbiske systemene igjen, i det autonome nervesystemet, i immunsystemet, hormonsystemet. Og da skaper det veldig ofte så mye plager at det blir sjukdom av det, altså opplevd sjukdom, subjektiv helseplager, overalt til intense plager. Så det er virkelig medisinsk sjukdom, men det er ikke en medisinsk organisk sjukdom, men det er vanskelig å plassere det som en sånn

sykdomskategorier, og faller det utenfor neurologi og indermedisin og kardiologi ofte. Så det er ikke noe tilbud innenfor de vanlige spesialitetene heller, for det er ikke noe å behandle. Men innenfor, hvis du definerer det som stressmedisin, så er det faktisk utrolig mye du kan gjøre med det. Å, dette er kjempespennende, og det er jo som du sier, denne pasientgruppen har reelle plager, og det du sier dysregulering av nervisystem og hormonsystem, dette er

noe av det mest spennende jeg kan snakke om, fordi det har kommet veldig mye ny forskning i de siste bare ti årene om hvordan nervesystemet spiller inn på sykdom, og hvordan nervesystemet og de hormonene som er under stress påvirker hormonsystemet, og

Alt henger jo sammen her. Og jeg synes det er veldig godt at du sier det sånn som det er. For kanskje ikke man har fått en sykdom som Crohn's, eller fått en sykdom som depresjon, men

Det er utrolig mange mennesker som går rundt med veldig store plager, og til slutt så blir det jo sykdommer, hvis man går med så store plager. Da blir det andre typer sykdommer, det har jeg i hvert fall truet på. Så det at det finnes leger der ute som forsker på det her, og prøver å hjelpe til, for det er jo nesten en, sånn som WHO, de sier at stresset nesten blir en epidemi. En av tre opplevde daglig. Men

Kan du fortelle, hva er egentlig stress? Skal vi definere det? Så jeg tar ofte fram med Hans Selje sine definisjoner, eller måten han formulerte på 1936. Hans Selje oppfatt stress. Men altså, det er vel ikke stressbegrepet. Stress er beskrevet langt, langt, langt tilbake. Så lenge det er rapporter om helseplag og sykdom, så kan du si at dette er jo stress. Men Hans Selje...

Han formulerer det sånn at stress, hvis vi skal ta det på engelsk, stress is the non-specific reaction in the body to any demand. Det er kroppens respons på all verdens belastning og krav og forandring. Og

Da snakker vi både om fysiske utfordringer, som for eksempel blødning og uttørsking og varme og alt dette her. Infeksjoner kommer inn som er en belastning samt systemet. Vi trener flytting, forandring. Vi trener det i livet. Begynner på skolen, blir voksen, får jobb for sitt kjæreste, får barn, blir eldre, blir oppsakte, har karriere, sånn til...

Og alt som er vanskelig, alt som er usikkert, alt som er nytt, alt som stiller krav til meg, selv om det er på en måte psykologisk krav ofte, så skaper det usikkerhet, som jeg sa i sted, følelser fysiske.

Slik at stress er jo da både den delen som handler om usikkerhet, der det blir en slags psykofysiologisk aktivering, og så er det alt det som handler om disse fysiske utfordringene. Det er for eksempel covid, eller korona, sånn, er et virus, og alle de andre som kommer, er det å tilstå en utfordring for kroppen. Og sånn som folk med personer som er overopeting eller hypotemi, så

Det er jo en kjempeutfordring, og derfor må kroppen sette inn en reaksjon, besvetting og alt det som hører med, som er også en stressreaksjon. Hvis du tar med alt dette, så skjønner du at det er jo umulig å leve et liv uten stress. Og du bør ikke ønske det heller, for hvis du ikke skal ha stress, så bør du egentlig helst ikke bli født. For det å bli født og åpne lungene er stress, det å vokse opp i stress, få et yngre søsken i stress, begynne på skudene i stress, men du ønsker jo

og bli større og vokse og få til noe så skal du leve et liv der du får utfordre deg så må det bety at du har utfordringer som er litt større enn det du mest er i dag hvis du aldri skal ut av komfortzonen så bør du egentlig ligge inn i livmoder og brugge og vogre resten av livet og skal du ut og bli et menneske som blir voksen og tar på deg utfordringer

Så har du egentlig bedt om stress, derfor gjelder stress alltid til hver tid. Det var en veldig god definisjon da, så vi kombinerer oss ikke utenom stress. Nei. Men er det forskjell på godt stress og dårlig stress? Ja, det er klart det er. Noen kaller jo dette for positiv stress, det som egentlig er en aktivering som mobiliserer krefter, og vi trenger å mobilisere krefter, vi trenger det.

mentalt i forhold til konsultasjon på skole, prestere ting. Vi trenger det for å være på i forhold til hva som helst, der vi skal virkelig yte noe, formulere oss på en eksamen eller hva som helst. Vi trenger det når vi skal fysisk yte noe. Sport er jo virkelig en top-idrett der du er nødt til å være veldig stessig egentlig.

Men hvis du får stresser, så går det dårlig. Det ser vi jo. Folk som da blir overtennt, som de gjerne sier, er det dårlig. Da snubler de på på kanten omtrent, og da blir jo alt sant, og de yter ikke til det beste. Så er du for stresset, eller for aktivert, så kaller vi det stress. Opp til det nivået der du egentlig yter maks,

så er det noe vi kaller for positiv stress, og det kan vi godt kalle, men egentlig er det bare en aktivering for å maksimere ytelsen, både mentalt, kognitivt og fysisk. Men når man da vil kalle det godt stress, så gjennomfor meg da, og da er det det gode stress, det som mobiliserer krefter som vi ønsker å bruke.

Som gjør at vi utvikler oss og går gjennom nye steg i livet. Ja, og som i noen tilfeller trengs for å begge livet. Det er jo derfor det er denne fight or flight som vi kaller det. Fordi at det er

Det er også, i det tilfellet, det er enten det er vilddyr som kommer etter oss, eller vi kommer vekk fra en tsunami, eller det er hva som helst som er, kanskje det er livsstugende situasjon, der vi kommer fort vekk fra. Så da må vi enten slåss eller flykte for livet.

Så stress er jo en overlevelsesmekanisme, og hvis ikke det er eventuelle stresser, så vil det gjennom utvikling ha gått dårlig. Da ville vi vært oppetende av vilddyr, eller sultne her for de andre får ta maten vår, eller hva som helst. Så stress har vi alltid hatt, og det som...

ikke har et stresssystem, det har nok blitt oppgitt og aldri formert seg. Vi som sitter her har nok hatt forfødder som var i stand til å stresse. Derfor er det viktig å forstå at stress er både nødvendig og at det er bra for oss. Men at hvis du ikke regulerer stresset, så blir du syk. Ja, for når går det over til å være dårlig stress? Stress som påvirker oss negativt? Det handler stort sett om tid.

Det handler stort sett om tid. Altså stress over tid, er det syk? Kronisk stress, er det syk? Det er liksom...

min gamle veddeler, professor Sin, som jobber som stress founding fathers i Norge, han pleide jo å bruke begrepet sammenlignet med training og straining. Training er bra. Overtrening er ikke bra. Det blir sykere. Straining og sånn er stress. Så moderat stress er good for you. Men langværdig stress, det er kronisk stress, det skaper alltid en eller annen form for overaktivering og etter hvert sykdom. Som regel er det tid, men

Det er klart at er det et ekstremt hendelse, en hendelse, så kan den sette seg som et kronisk stress som du har resten av livet. Jeg snakket med en mann i 2007 som var 7 år i 1944, bodde på Laksvåg Hordens skole, ble bombet av engelske fly som skulle bombe en tysk på et bunker.

Hundebarn som døde, katastrofer rundt ham, en hendelse. Resten av livet, hver dag, hadde han et ekstremt stress og stressplager. Kan vi kalle det PTSD om du vil? Det setter seg. Det setter seg som en ekstrem hendelse som du gjenopplever, gjenopplever, gjenopplever. Som du ikke blir kvitt hvis du ikke får hjelp til det. Det er det som er greiene med en del posttraumatiske stressstidelser. Det er kanskje bare en hendelse.

Men den blir vedvarende, som en vedvarende aktivering. Så etter hvert så virker den jo inn på søvn og på alt mulig annet. Blir det angst eller depresjon, så får du en vond sirkel. Så i noen tilfeller er det en stressendelse nok. Det er sånne trøymer, type 1-trøymer som jeg kaller det, de store trøymerne.

Vanligvis vil stresset få til sykdom og handle om tid. Kortere stress tåler vi godt. Vi roer oss ned. Hvis stresset går over, eller hvis situasjonen roer seg, eller hvis vi selv klarer å roe oss ned, så går stressreaksjonen over.

Men hvis den vedvare, det er det som er problemet. For eksempel med foreldre med alvorlig syke barn. Jeg er en kreftsyke, og behandling pågår i flere år. Det er hele tiden usikkert, dag og natt, åretsvis, hvordan det går.

Det er en type stress som varer og varer og varer, som de fleste blir syke av. De har langvarig stressplager av. Jeg har ikke møtt noen foreldre med alvorlig syke barn som ikke på en eller annen måte er preget av det stresset som det er å gå der i den type beredskap. Beredskapet skaper en sånn vedvarende aktivering. Sustain erosel som jeg bruker som beggepå, som ...

som ikke bare gir psykologisk uro og angst, men også en fysiologisk reaksjon, som jeg sa i stedet. Hvordan er den fysiologisk? Hva skjer? Det som skjer er jo at følelsen når du er på vakt, i beredskap, du er usikker på hva som skjer nå, hvordan skal det gå, om livet død kan det være, for en barn.

Så blir hele dette emosjonssystemet, det blir jo preget av det går, men føles av usikkerhet. Det som vi kaller stress. Som altså setter seg i dette limbiske systemet, som påstyrer nesten alt. Men det er jo en plass vi ikke egentlig helt vet om hva som skjer, og vi kan ikke helt kjenne på det. Men det setter seg i det autonome nervesystemet, slik at du får en aktivering av det sympatiske nervesystemet, slik at du har en høyere aktivitet,

sympatiskus tone, som vi gjerne sier med et fint ord, med at pulsene går høyere hele døgnet, og alt annet i kroppen blir preget av det, og så...

blir alltid immunsystemet påverket av det, og hormonsystemet. Sikkert at du går med en sånn type stressaktivering i kroppen. Huden, som du vet mye om, setter seg jo. De fleste med kronisk stress har jo hudplager. Og har de hudplager fra før, så blir det enda verre. De kan miste hår og alt sånt, sikkert at

Du kan få sånn akutt i dem å titte. Det er naturlig mange ting som du kan få. Sikkert det du får av symptom, det kan være forskjellig, men det som på en måte er aktiveringen i dette fysiske systemet, eller totale kroppssystem, det er ganske likt. Ja.

og symptomene er litt ulike, men den dysreguleringen eller aktiveringen, den er ganske lik, og det er det som er fascinerende med stress, at du har tusen forskjellige typer situasjoner,

Men når det kommer til kroppsreaksjon, the body direction som han selger seg, så er den veldig lik. Fordi vi er så like. Men vi er så like når det kommer til dette kroppslig system og fysiologien. At vi kan bruke det vi vet fra en person og det vi vet fra nesten alle mennesker.

dyre forskning, det er masse stressforskning som kommer fra rotteforskning. Så tror jeg, men er vi like rotte? Ja, vi er det. Vi er skuffende like rotte. Det er jo 70-80% lik det egentlig når det kommer til den delen av systemet, altså hjernen og stresssystemet. Det betyr at vi vet faktisk utrolig mye om hva som skjer i stresssystemet. Og det er veldig nyttig i forhold til først forstå

og på en måte akseptere og tåle. For da kan vi jo skjønne at ganske store subjektive helseplager er egentlig ufarlige. Men de er veldig ubehagelige, men ufarlige. Jeg møter veldig mange som mistolker sine symptom, og tror at symptomene, fordi de er så intense, så må de være farlige. Og at utmattelse for eksempel, som er et sånt eksempel, betyr energisvikt. Ja.

Og nesten som en bil, en lettest bil, har en slags svikt i energien. Hvis batteriet går tomt, så stopper det. Og noen får da en angst for at hvis jeg blir tom for energi, så får det kollaps og hjertestans og ennå med det andre. Og det er klart, da skaper jo de symptomene angst.

Men hvis jeg skjønner at det ikke er energisvikt, det er faktisk immunsystemet mitt, cytokinene mine, interleukinene som sirkulerer i blodet som er for mye av, som gir hjernesignal om en slags faretilstand, som skaper en stressreaksjon, som oppleves som utmattelse. Så utmattelse er egentlig en aktivering, det er ikke det motsatte av at det er energisvikt.

Og det er, hvis du lærer folk det, hvis du lærer folk til å si, åja, men kan jeg bare gi, kan jeg gi sånne vanlige ting da? Må jeg ikke ligge på lading? Nei, du må ikke det. Og det er den type kunnskap som da er så interessant, men som er så nyttig å kunne bruke og formidle til folk. Åja, er det sånn det? Fordi at da blir symptomet som utgangspunktet

tolkes som farlige blir ufarlige. Du må fortsatt ta hensyn til det. Du må kanskje forholde deg til å ta pauser og sånt, men likevel er det en helt annen... Det er jo det som er en del av stressmedicin, at du hjelper folk til å få tolket og forklaret mange symptomer som ellers er uforklarlige, eller til å oppfattes som farlige. Ja,

Men det er veldig interessant det du sier, det er cytokina og interleukin, det er noe fysiologisk som skjer med deg under veldig stressende tider. Men hvordan er det med lavgradig stress da, Bjarte? Fordi i våre samfunn er det veldig mye som skjer, og det er ...

Det er mye forventninger, sånn som Hans Elje sa at det er en reaksjon på en demand. Og det er jo

er det ikke mer press nå enn det var før? Hva tenker du om dette? For før i tiden hadde vi kanskje et voldsomt press for fysisk stress. At vi måtte ut på gården, vi måtte få nok mat og sånn. Men nå blir stresssystemet trigget med at vi ikke får likes på Facebook, eller at det er

vi ikke forteller oppgavene våre på jobb, det er deadlines, det er en annen aktivering, men det er samme reaksjon i kroppen. Kan ikke du fortelle litt om dette? Ja, det er interessant. Jeg synes jo at dette er alltid interessant å prøve å formidle.

For jeg tror vi må begynne med stress. Vi snakker om det som ett begrep, men det er jo egentlig to ting i det. Det ene er jo stress-situasjon, altså stress-ord, for vi kan kalle det, og det andre er stress-responsen. Hvis vi blander det sammen,

så er det dette å si jo, men det er jo mer stress nå, eller det er mindre stress og de fleste vil jo si at det er jo mindre stress enn før altså det er jo mindre kortere arbeidstager det er mer fri, det er bedre velferdsordninger det er ditt og datt og mat og helt alt alt at du lever aldri lenger og at du er friskere enn noen ganger så på en måte, objektivt sett så har det aldri vært lettere å leve i hvert fall i vårt land da så stresssituasjonen er jo på en måte den, det tror jeg sånn objektivt sett må vi si at

at den er den mindre stress når vi ser på situasjonen. Men så kommer jo disse tingene inn, sånn er det dette å være sammenlignet med folk, og alt dette sosiale og sosiale medier, og alt som kommer der, og karrierejag, og sånn og sånn. Og da er det en ny type stress, men da må vi kanskje gå til stressreaksjonsresponsen.

Dette ligger hvordan tar vi, hvordan tolker vi, hvordan reagerer vi på en situasjon i dag? Jo, vi reagerer med, så kan vi ha forventningsspørser, så kan vi ha andres forventningsspørser, så kan vi det å ha likes for andre, så kan vi alltid bli så godt ut og god figur og ja, alle disse tingene. Det kan være penger, økonomi og karriere og så videre på toppen. Sammenligning, vi kan sammenligne oss hele tiden med andre. Og så tror vi ikke minst

At det vi ser på skjermen, det er virkelig. Og det betyr jo også at hvis vi tror at alt vi ser er virkelig, og så ser jeg på mitt liv, så er det i stort sett, det er så dårlig synes jeg. I forhold til glansbilden du ser. Derfor er det jo, når mange med rette har kalt dette for skamtelefonen, ikke smarttelefon, men skamtelefon. Den inducerer så mye skam.

Men vi snakker jo da om folks respons. Vi snakker jo ikke om at livet objektivt sett er tøffere, men vi snakker om at vi har tatt inn noen forventninger, og så gjort de til våre. Så vi har på en måte forholdt oss nå til en verden som i og for seg er bedre, lettere enn noen gang, men vi har gjort den vanskeligere. Og det er gjerne det som du kan kalle lavgradig stress. Og om du vil, så kan du si at det er jo liv og livssituasjon og sånn sett, så er det en

en mer stress situasjon, eller mer alvorlig, men jeg kaller dette en del av stress respons, for det betyr at du kan gjøre noe med deg selv. Det er responsen din, og det er derfor det er bedre å se på dette som en stress respons, måten du måtte forholde deg til livet på. Og det er klart at hvis du tar inn alt dette som er falske forventninger egentlig,

Det er viktig. Hvis du tar en verdier som egentlig ikke handler om verdier, men som handler om et eller annet i en kultur som du tror du må leve opp til, sånn at

Men hele tiden snakker du om din måte å tenke på, din måte å ta det på. Og derfor er det en utfordring å gi dette til ditt ansvar. Hvordan du tar en del ting i livet. Ikke gi det til et eller annet ytterting som sier at sånn er det bare. Nei, det er veldig mye hvordan du tar det. Vi er jo et produkt av evolusjonen.

Og vi sammenlignet oss med kanskje 30 stykker før i tida, mens nå så sammenlignet vi oss med hele verden. Og det er jo så mye studier som viser at sosiale medier for eksempel kan være ganske negativt for vår helse. Men vi lever jo i det samfunnet vi lever i nå. Hvordan tenker du at vi på best mulig måte kan...

dette samfunnet som vi lever i nå? For vi kan ikke endre samfunnet rundt oss, men vi kan endre vår respons. Hvordan ser du at vi kan gjøre dette på en god måte? Det er vanskelig å si, eller svare på det sånn, det blir fort litt sånn

nesten som politikere, vet du hva jeg tror. For jeg tror ikke det er mulig å forandre ting i stor skala. Det tviler jeg på. Jeg tror at det er en del ting, utvikling som går sin gang, og er det for kraftige aktører? Bare ta noe etter med sosiale medier, eller nett generelt, og mobilbruk. Når vi vet hvordan disse store gigantene lager algoritmer, sånn at

som får deg til å bli avhengig nesten av visse typer nyheter, som henger deg på og lager sånne slags psykologiske kliffhengere hele tiden, så du må følge det og det og det. Du vet hvor avansert det er. Du hører folk som driver med det i Silicon Valley fortelle deg på innsiden om.

hvor kynisk dette er. At de ser hvordan vi som samfunn og politikere er jo langt, langt, langt etter. De begynner å snakke om aldersgrense for mobil. Jo, jo. Det er jo sikkert bra det, men altså det er jo bare sånn hjelpeløst i forhold til disse aktørene som jo utnyttet dette rommet som vi nå har fått. Det rommet tror jeg vi aldri kan ta tilbake. Det tror jeg er

Det tror jeg er for mange ting der som blir styrt av kapitalinteresser og helt sånn kyniske aktører at jeg tror vi blir bekvittet. Men vi kan bygge opp en alternativ, altså tenkemåte og kanskje selvsagt og adferd, og på en måte ha en bevissthet på andre verdier enn det som ligger i nettet. Så vi kan ha en slags konkurrent til det som ligger i alt det ute der. Og da er det jo å se på...

og hjelper folk, helt ifra de små altså, til dette med å gi ting i lag, altså fellesskap, samhold, engasjement, få en med på ulike ting, ting som også blir opplevd som, du må ha en slags psykologisk well-being og en slags givinst i ting, for hvis ting er kjedelige, sånn så

da gidder du ikke. Så det må være noe som gjør at du helt tidlig av, og hva er det? Det er virkelig et kulturoppgave å se. Er det leik? Hva slags type leik? Er det en annen type samverd? Er det noe som får folk til å kjenne at dette er bra? Vi vet jo at mange er engasjert i sport, og er med i fotball og trening. Det er fordi det er noe der som engasjerer, en blanding av aktivitet og konkurranse.

Det er ikke at hvis vi tar det og sier at vi får jo noen til å bli veldig engasjert i en del ting, og hva er det, hva er mekanismen der, og så prøver vi å få med også de som ikke er så engasjert. Så får vi kanskje et alternativt type engasjement som kan konkurrere med det som er i den liksom virtuelle og ikke-virkelige verdenen også. Det tror jeg kanskje på. Men da må vi være liksom vilje til å

løfte opp det som er alternativt både aktiviteter og da er vi inne på alt ifra både skole og kultur og tilbud og fritid og så videre. Da må det løftes opp. Det tror jeg er

er mulig å få til. For du ser jo det i noen familier, i noen nabolag, i noen bygdesamfunn og så vidt i bydeler, at det går an å lage miljø som folk blir engasjert til å delta i, og der det er mindre av det som vi ikke ønsker i samfunnet. Vi ser det, men om det...

Går an globalt sett, blant alle, det er jeg nok for gammel til å tro at det går an altså. Men jeg tenker bare det å være bevisst på det. For du har fortalt meg tidligere en studie som gjorde meg veldig bevisst på mobilbruk framfor mine barn. Kan du fortelle litt hvordan det forsker på hvordan det er med foreldre som bruker mobilen framfor barn? Det er faktisk en norsk studie som kom i fjor, tror jeg.

Den er basert på det gamle forskning som for 70-tallet, det som heter såkalt still face, det er en som jeg blir nesten ekkel å se på når du ser på det. Det er da foreldrene er moder som leker med sitt barn og pludrer sånn og etterfra, og så plutselig så stivner moder helt med såkalt still face. Ingen gemikk, altså på instruksjonen er det forskning, så tar du film av det.

Og så ser du etter noen få sekunder så begynner barnet å bli litt sånn febrilske, få kontakt, prøve å få kontakt. Og så om en mor har tatt, så er det bare stillfeis, altså helt uten uttrykk, så ikke noe.

Så er det nesten febrilsk stesse, ungen blir, og etter hvert så begynner hun å grine, og etter hvert, når mor kommer tilbake, liksom vi begynner å smile igjen, så får du ofte en slags reaksjon, en protestreaksjon, en slags sinne som gjør at du ikke får den samme kontakten som tidligere. Det er masse studier på akkurat forskning som igjen har vist at det er akkurat den effekten på unger.

Og så har de gjort denne studien, det er ikke der du sitter og snakker med ungen og har infeksjon, du smiler og ler og har en sånn speiling, og så bare flytter mor eller foreldre blikket sitt til hånden, bare holder opp hånden. Har ikke engang mobil, men det er akkurat sånn som, flytter blikket bort og ser på det.

Det skjer akkurat det samme. Samme stressreaksjon hos barnet. Ja, og så blir det sånn forbi veldig fort, og det er gjort på 6 måneder, 9 måneder, 12 måneders baby, og så er det jo tidlig før de egentlig skjønner hva som skjer, så er den der, for den er jo en avvisning. Ja. Du får ikke blikke vekk.

Og etter veldig kort tid så får du det samme. Førstess og oppgave, rolig og angstbegynner gjennom greiene og får du også den der vedvarende reaksjonen, den protestreaksjonen til sinne og så får du en etterpå, du får ikke gjenopprettet, det tar lang tid for du får gjenopprettet det normale som du hadde før da.

Den kommunikasjonen du har med barnet ditt. Så barnet reagerer rett og slett med stress på at man tar opp bare handene sine og ser på dem. For de er så vant til at man tar opp handene med mobilen og får en still face. Ansiktet blir helt flatt for at man er plutselig i en annen verden enn det man er i den fysiske verdenen. Du forlater kommunikasjonen din. Vi kaller det avgisting. Ja, det.

Og det er voksne som sier det når vi sitter og snakker med noen. Så det er mobilen som drar den opp også. Så det er viktigere enn meg. Og bare det å vite at det gir en stressrespons hos barna våre,

Tenker jeg, det å ha sånne forskninger som viser at det gjør oss mye bevisst, det er jeg helt sikker på. Og jeg tror det kommer til å skje endringer bare på grunn av at vi får mer forskning som viser hva er det faktisk som skjer når vi er for mye på mobil, hva skjer med barna våre. Det er en bevisstgjøring som vi kanskje ikke har hatt, det tror jeg er viktig.

Det er jo veldig mye spennende forskning rundt, er det noe stedst forskning, dette er jo en av de, og det er faktisk en

Det visste jeg jo, men det er sikkert at det er nyere forskning. Det er stadig nye ting og nye vinklinger på dette med stress og stressmesting som er utrolig... Det er jo basalt forskning for alt det som skjer i kroppen. Og da er vi inne på hormoner og endokrin, psykologi og endokrinologi og alt dette, og hud og hva som helst. Men noe er jo da på stressmesting. Altså hva er det som reduserer stress? Det er fascinerende egentlig hva som er... I alle fall forskningen. Så er jo ikke all forskning som da på en måte blir...

De tar tvede, det er ikke alt som kan omsettes i det daglige held, men likevel så interessant. Men noen ting kan omsettes, sånn som en veldig spennende type forskning nå synes jeg å funne der. Det er jo disse amerikanene som har gjort en studie, en kommisjon. Men jo at dette kan tas videre, sånn low cost altså, der de på 30 minutter kan med en sånn nytt,

kan hjelpe ungdommer, særlig ungdommer, dette er forskere på adolescence, altså ungdommer som er usikre. De er usikre på hva de kan, de har ingen identitet rundt å være voksne som vet helt hvordan de skal forholde seg, de har ikke fått noen erfaring med at de er flinke eller kan få til seg, de er usikre. Det er jo ofte det vi ser, stress. Det blir ikke sånn ungdoms-stress. Og så har de gjort en intervensjon med en type...

Det er jo en kognitiv metode da, der de setter på to forskjellige tankesett, mindset som du sier det, og sånn blir det påvirket. Og den studien kalles synergistisk mindset, altså to ulike sett som du må prøve å forbedre samtidig. Det ene er dette mindset, eller tankemønster om at du kan få til mer utenfor

Enn du trodde, og mer ved å lære, ved å øve, så kan du bli flinkere, både intellektuelt, fysisk på alle måter. Den tror på at det kan lære ved å øve og gjøre ting omgjennom og lese og så videre. Growth, som vi endelig kaller det, mindset. Growth mindset, ja. Og det andre er dette mindsetet som handler om at stress, ikke farlig, men det faktisk er bra for jorden.

Enhansing som egentlig det øker faktisk mestringsevnen din ved å tåle stress når du skjønner hva stress er. Derfor så er ikke stress lenger noe som du ønsker å unngå, det er noe som du faktisk liksom sånn som ved at du tar imot det. Så du har en positiv appraisal som vi gjerne heter på språket. Og hvis du har disse to her mindsetene og arbeider sånn systematisk med metoder som dere har brukt da, så det tar cirka en halvtime, sier de, å jobbe med

Så får du, men du må ha begge to samtidig, growth og stress. Enhalsmeld. Begge to samtidig. Så ser du altså, og du måler etterpå, at stressnivå, og evnen da til å håndtere stress, men også hvordan du rapporterer det, at du...

det du kaller appraisal og reappraisal av en situasjon. For de som har lett seg dette, så oppfatter de den situasjonens utgangspunkt som er ganske stressende, på mye mindre stressende måte enn de som ikke har fått intervensjon. Åh, det er så artig! Som du sier, det koster ingenting. Og hvis dette nå, det må jo tas videre, men

Hvis dette er så robust som en håper på det, så er jo det en typ av intervensjon som kan gjøres overalt egentlig, både i skuldrene og i forhold til hva som helst altså.

Motsomt og interessant, spennende egentlig. Det er jo et eksempel på forskning som er på en måte avansert, men du kommer ned på det og ser at alle vet jo at tankemønstret ditt betyr mye for hvordan du håndterer sted. Kan du påvirke det? Og det er jo basis for all kognitiv terapi, at du kan påvirke tankemønstret ditt. Og hvis du hadde identifisert to viktige som virker synergistisk,

Så det er jo klart fascinerende, synes jeg. Ja, og så det å vite at en halvtime der jeg klarer å lære meg denne metoden, ved å både tenke på at jeg har dette growth mindsetet, jeg kan lære, jeg kan utvikle meg, det er bra for meg, og det andre er at stress er bra. Stress kan være veldig bra. Det sa jo en han selv, at man har jo godt og dårlig stress. Og

at en halvtime kan ha så mye å si for ungdommen, jeg husker jo selv hvor usikker jeg var som ungdom, det er jo fantastisk å kunne få, jeg er sikker på at det kommer inn i skolen etter hvert. Har du noe mer du skal? Ja, det er masse ting, du bruker på forskning, det er jo spennende. Ja, det er kjempespennende. En, en, en, en,

Men studiet som jeg så på noen ønskeshopp som er ganske flest, og som jo bekreftet at det som er litt basis for det som jeg driver, det som jeg drev med i 15 år, er jo et stressvestingsprogram som er veldig sånn education, basert på undervisning. Veldig mye undervisning om stress. Mm.

Og så var det studier som så på nettopp folk som da fikk undervisning om stress. Sånn, så ble jeg jo litt i slekt med det forrige som jeg nevnte. Men det er mer sånn den kunnskapen, hva skjer, hvor farlig er det, og så videre. Det å vite hva som skjer,

Før til at de neste årene utsetter folk for stress, så har de som har fått undervisning om dette, kunnskap, har mye lavere stressnivå og stressrespons enn de som ikke har fått det. Så ikke et kunnskap om stress gir deg i stand til å takle og tåle, håndtere stress mye bedre. Og det er jo veldig artig å bekrefte, og jeg har jo måttet oppleve det sånn hele tiden, og det er flere studier, men jeg har ikke lagt ned noen som bekrefter akkurat det.

Det synes jeg er fascinerende. Og at det fysiske, at man ser det med måling av kortisol, og at man ser at stressresponsen blir, at man takler det på en mye bedre måte, det er kjempeartig. Veldig artig. Og en tredje ting, siden du begynte her ute i naturen på ...

Ja.

På de som i bygatene så ble det ikke mer stress, de hadde det vanlige nivået, sånn som vi levde. På de som gikk i naturen en time, de hadde altså betydelig senket aktivering, altså mindre stress. Det er en times walk in the nature som heter det.

Det er jo fascinerende. Så det så de med å ta hjernemålinger, altså de så at hjernaktiveringen gikk betydelig ned. Ja, i aktiveringen til dette limbiske systemet, et eller annet myggdølle da.

Og det er jo klart fascinerende. Det er jo det folk sier, bli rolig av å ta en tur i naturen, gå en tur i skogen. Ja, ja, men altså, nå har du forskning som bekrefter det. Det er jo morsomt. Jeg elsker at det kommer sånne studier, for det gir oss også muligheten til å gjøre noe selv, at vi kan ta eget liv i egne hender og endre på stressresponsen selv. For det er jo fortsatt sånn at når man har det veldig stressende, så

Så det blir sånn domino-brikka. Du blir så stresset, så velger du kanskje dårligere mat, for du må skynde deg, så søver du dårlig, så er du ikke sammen med gode relasjoner dine, for det har du ikke tid til, eller så beveger du deg ikke. Det blir en sånn negativ domino-effekt, som man kan ta tilbake med å få kunnskap om det.

Men da må vi komme inn på det, Bjarte. Hva kan vi gjøre? Vi lever i dette samfunnet her, og det vil vi jo. Vi har jo ikke lyst til å flytte på hytta alene i en eller annen fjell ute i Gok. Vi har lyst til å bo her vi bor. Men hvordan tenker du at vi kan gjøre det på best mulig måte og ha det godt i livet? Jo,

Men det var jo et skrekturisk skrekk med en studie som viser, det er en stor studie, altså internasjonal, som viser på gruppenivå at, da snakker vi om livets begynnelse, at basselt permissjon,

lengden og altså det som kalles generosity hvor generøs en bestilpermisjon er i tid og i lønn, da, eller penger. Dess mer, dest lengre den er og dess mer røys, altså også i forhold til lønn, støtte

dess mindre risiko for stress og mentalsjukdom har du resten av livet. Ah, tenkte jeg. Og så går vi inn på hva politikerne gjør. Jo, det er klart at Norge har noen av de beste, både lengste og beste. Og på gruppenivå så er det en beskyttelse mot...

stess og som fører til stesssykdommer, inklusive angstdepresjon og selvmord senere i livet. Det betyr at politen kan også komme inn og skape. Det er jo selvsagt derfor meningen er gjort det. For at det er bra, det er bra for barnet, det er bra for mødrene. Det er særlig mødrene som kommer godt ut til børsel, prevensjon for menn. Du klarer ikke å finne at

at det beskytter deg, men det beskytter masse risiko, lavere risiko for senere sykdom hos mødrene. Så det er bra at vi har et sånt system. Så når du spør hva kan vi gjøre? Jo, politiet kan faktisk legge et rette, og da kan vi ta det videre til ting i skole og fritid og fritidsordninger og inklusjon og hjelpe til at alle blir inkludert og med støtteordninger sånn at folk ikke blir rekruttert, at du får ikke forrett utenfor samfunnet.

For jeg vet jo veldig mye om at utenforskap skaper sykdom. Og det er ofte en del ting som politikere, skole eller sånn samfunn kan gjøre. Men hvis vi går til det, hva kan vi gjøre litt sånn på det individuelle planet? Ja, men jeg synes det er kjempefint. Det starter fra at du er født

Det er jo faktisk noen studier som viser at hvis mor er stresset under svangerskapet, så kan du ha mer stress i ditt liv resten av livet. Så det starter fra du blir til. Og det er veldig fint å vite. Og det er også fint det at du forteller om at en enkelt tømme kan sette seg i systemet. For da vet man at

Det har kanskje skjedd meg, men det finnes grep man kan ta, det finnes behandling som gjør at ikke nervessystemet mitt trenger å være aktivert på et så høyt nivå resten av livet. Men man må få hjelp. La oss gå til det individuelle. Hva kan jeg gjøre, hva kan du gjøre for å ha det så godt som mulig i det samfunnet vi lever i?

Jeg har jo litt et eller annet mantra som jeg kaller det som jeg tror er ganske robust i forhold til nesten alt som handler om å forstå hva som skjer. Hva er det som er stressende? Og hva er det som kanskje ikke er så stressende som er mer sånn growth som du kan vokse på? Du kan forstå dynamikken for da kan du i alle fall forstå hva som skjer med meg som jeg sa i sted. Du håndterer ting bedre når du forstår. Så kunnskap er utrolig viktig. Mm.

Kunnskap om livet generelt, men her snakker vi om stress og ulike belastninger, hvor viktig det er, hvor viktig det er med søvn og sånt. Forstå at søvn for eksempel er den viktigste, absolutt viktigste restitusjonen som vi har.

For hvis du overser det, så kan du være så flink du vil med verdens antioxidanter og flugter og hva som helst du putter i deg. Det hjelper ikke hvis du ikke sover skikkelig nok. Og andre ting. Kjærlig med aktivering og alt vi snakker om. Du må ha kunnskap.

Det er viktig, for da kan du forebygge mange ting, og du kan også håndtere mange ting som skjer. Og som vi sa i sted, alle vil oppleve stress i livet. Men vet du hva som skjer, så er du ikke så redd for stress. Trett imot, du kan faktisk si at det er bra, jeg ler jo av det. Freshness good for me. Kunnskap er utrolig viktig, og det er jo kunnskap som du aldri får nok av. Det er jo lag på lag, og hele livet det, og nye faser i livet.

Du kan lære opp kunnskap. Du kan tilegne deg og få kunnskap, søke kunnskap åpent. For er det sånn det er, det er alt for mange som går rundt og tror de vet hvordan ting er, som er ignorante eller som feiltolker ting. Det er så mye kunnskapsløshet blant folk. Altså meg selv, jeg lærer jo stadig nye ting, og ting jeg trodde jeg visste før, det ser jeg at det stemmer jo ikke. Denne åpenheten for å forstå meg, hele tiden på hjertet til nye ting,

Være open minded I forhold til det som nesten alltid du ser Skråsikkerhet og denne Altså du ser i alle slags Kommentarfelt og hvordan helst Skråsikkerhet i forhold til betydning med vette Nesten aldri vette med Jeg pleier å si at skråsikkerhet er det motsatte Av utvikling Ja, det er egentlig det Det er sånn det er mye

De største vitenskapsfolkene og de klokeste folkene, du ser jo hvor åpne de er for ny kunnskap. De sier at i dag vet vi akkurat dette, men i morgen så ser vi at det vi visste i dag, det stemmer ikke lenger. Sånn er det med all vitenskap, både innenfor medisin og hva som helst. Kunnskap. Det andre som er for å håndtere stress og ha det bedre, det er den helt sånn, en måte det som er grunnlaget. Men tenker du på det, så er det utrolig viktig. Aksept.

Aksept for hva da? For det som er sant. Det betyr det som har skjedd, måten du har tenkt på, måten du har reagert på, måten du har gjort ting på. Det du har gjort, det som har skjedd, har skjedd. Det er lurt å være på lag med det som er sant. Da må du akseptere både sjukdom, ulykke, uflaks, det andre har funnet på, det du selv har funnet på, det du har gjort, det du har tenkt, og si at ok, her er jeg i dag.

Hvis det du har gjort og det som har skjedd er bra, så er du glad. Men hvis det som har skjedd er ekkelt eller skummelt eller tragisk, så må du likevel akseptere det som har skjedd, som du ikke kan forandre på. Det er alt for mange som har sånne omkamper om 40. Det skulle ikke skje, det er urettferdig, det er feil, jeg angrer på dette og det.

Veldig mye sånn mentalt stress som blir skapt av det å ikke akseptere tingene som de er. Og jeg mener jo ikke at du skal akseptere det fra første øyeblikk. For eksempel at noen nær deg er død eller noe sånt. Det tar tid, du får lov til å protestere og det er masse akutte stressresursjoner.

Men på et eller annet tidspunkt så tror jeg jeg måtte være på lag med å komme til å akseptere at sånn er det bare. Fordi at det rommet i dette som jeg kaller aksept, det er det eneste rommet som gir en slags sinnsro og fred til i neste omgang kunne si ok, hva er det jeg gjør nå da? Hvordan håndterer jeg livet mitt nå? Nå har det blitt sånn som det har blitt.

Og da må du ha en slags ro, og den roen får du ikke visst at du skal gå rundt og være sint og hatet, og være på en eller annen måte i en slags psykologisk oppdør, eller kroppet det største. Jeg prøver å si imot det som er realiteten. Jeg er midt i en sykdom, jeg er i en skilsmisse, barnet mitt er blitt sykt, eller bare jobben min er stressende, så bare akseptere det sånn som det er, gi rom for å kunne få det bedre. Det er interessant.

Det er veldig interessant, og det er jo det jeg så på terapien og at du setter en

i forfjor, en artikkel om disse resultatene våre selv i forfjor. Og da, og til å se på alle studiene, sånn stressmessig studie, så så jeg at i det siste året, nå var det jo kommet utrolig mange studier som baserte seg på en eller annen form for akseptterapi, acceptance-terapi. Acceptance, commitment, og diverse sånne ulike varianter. Acceptance-terapi, der alle går på det, bygger inn aksept som et mindset, et tankemønster. Det baserer seg på det. Og

Og det er i stedet for å bearbeide og snakke om, og på en eller annen måte sånn, jeg kommer ikke hjelp i det, er det på en måte av og til skader du det, men noen ganger så trenger du ikke det, for du må akseptere tingene som de er. Så det å akseptere, og så kommer den biten som veldig ofte i forhold til både psykisk og fysisk stress er nødvendig, nemlig å tåle.

Det er som ikke ubehag, det er smerte, det er angst, og det er alle varianter av ubehag som folk protesterer mot og som jeg nesten er redd for. Og hvis du er redd for det, det er litt som vi snakket om kunnskap, så får du angst. Hvis du ser at dette er forferdelig ubehagelig, men tålende, det går ikke stykke, det er ikke livsfarlig,

så får du en helt annen respons, mindre stressrespons, når du setter kontrollene. Og så kommer jo det som alle er beaktig til, nemlig jeg vil ikke ha det sånn, nemlig jeg må regulere det.

Vær villig til å få dette ned. Det er en reguleringsteknikk. Noe er ved å sove godt nok, og ved å ete skikkelig, og ved å ha gode rutiner, og kobles av skjerm, og mindre fjernsyn og alt det der. Sånn utsemesting kan du regulere ned. Masse ta mer pauser.

Men noe er den psykologiske måten å ta det på. I dette stressmestingsprogrammet som jeg har brukt noe lenger, som mange andre bruker, mange av akseptensterapiene, så ender vi opp med at her og nå oppmerksomheten er utrolig viktig.

oppmerksomt nærvær, som mange kaller det, mindfulness er jo litt et internasjalt begrep for det, det å være til stede i øyeblikket, det å kjenne at jeg er her, bruker sansene framfor tanker og grubling og bekymring og alt dette.

En eller annen variant av det ligger i de aller fleste akseptterapier som viser seg å være utrolig effektivt i å regulere ned denne stressreaksjonen. Da blir det en blanding av å se på det ytre levesettet mitt, hvordan jeg håndterer ting der ute, hvor mye pauser jeg tar og hvordan jeg sover, og så blir det å se på hvordan jeg håndterer det indre.

uroen min, og alt slags følelser, og det gjennom tilbake til mindset som vi kan forandre på. Så det er i hvert fall ikke akkurat en kort versjon, men det er i hvert fall en slags formulering av hva jeg tror vi kan gjøre med vanskelige ting i livet, med å forstå, med å akseptere, tåle og regulere. Jeg synes dette var veldig fine og konkrete råd, så det begynte med at

begynte du med å akseptere kunnskapen. Det er jeg så glad for at du sier. Det å dele kunnskapet og det å lære, det er helt essensielt for å få det bedre. Så det å få kunnskapen rundt deg, akseptere situasjonen sånn som den er,

Hva var det tredje du sa? Tåle. Tåle, ja. Tåle å stå i det. Vi er robuste mennesker. Livet er tøft for alle til tider. Men heldigvis så er vi robust. Og det fjerde var dette med å være her og nå. Det er å regulere. Å regulere. Og du sier at mindfulness er en veldig viktig faktor her. Hvordan kan man lære seg til å bli bedre til å være her og nå? For når man er veldig stresset, så er man jo bare enten i fortiden eller i fremtiden. Ja.

Vi må jo av og til være litt i forhold til å tenke på hva som har skjedd, og skal vi lære av det? Vi kjører sammen, vi kjører bakover og finner ut at det var ikke så lurt. Vi lærer jo, men det er jo ikke alltid refleksjon

Men hvis den fortsetter sånn, så kaller vi det grubling. Grubling er unytting. Refleksjon, når du ser på ting som har skjedd, ja, var det så lurt? Jo, kanskje det var det, eller kanskje ikke var det. Så lærer vi av det. Så klart vi av og til må gjøre det, og klart vi skal frem med å planlegge. Planlegge liv, planlegge utdanning, planlegge hva som helst. Men når du fremmer deg hele tiden, og du egentlig tenker så mye på ting som ikke har skjedd, så blir det fort en bekymring og usikkerhet.

Derfor så blir det, og det du ser er gubbling og bekymring, og samlet sektorer her og nå, så viktig for å ha en slags ro. Hvordan skal du lære den? Du kan jo gjøre det så enkelt at du ser på den der, hvis du har en toåring, og det er den alderen der du er oppsett stor nok til at ungene begynner å kikke litt rundt seg og legge merke til ting og ta på ting og

sånn, putt i munnen og sånn og sånt og det er ingen bedømmelse det er ingen karakter og ternekrasp på noe som helst og det er også et fullstendig oppslut hører du ikke eller ser du ikke eller noe sånt for det i øyeblikk, da er du fullstendig til stede her og nå

Skal du se på den tårken og si, ja det er sånn det skal være. Du som vokster har jo avlert det, fordi du er så effektiv og flink, og skal planlegge ting, og det er time management, ikke måte på alt du skal liksom, på en måte sånn, fikse i livet ditt. Så gå tilbake og se på det. Sånn er det. Og så går du ut en tur kanskje,

Sikker du på trærne her, eller på sol og vind, og kjenner på ting når du lukter, kjenner luft og vind i kjennet din, ruske i hår ditt, og stopper opp og kjenner på solet akkurat når det begynner å varme, så kjenner du at, ja, nå er jeg her. Så sansetrening, sier Janne Kranle, det er den enkleste formen. Det er å sitte i ro og bare kjenne at, puste inn, puste ut. Altså, hvor vanskelig kan det være? Men du er villig til å,

og gi det, og vil til å trene på det. Jeg bare vil jo alltid tenke at dette er kanskje det utsatte

Selv om du sier at det er veldig tullet, hva er det for noe? Det er jo bare banale ting. Jeg skal love deg at det virker. Jeg skal love deg at det virker, og det er ikke bare jeg som har sett det. Dette er jo tullet mye, både studie og forskning, på at det her og nå oppmerksomhet, det stedevelse akkurat her, både i forhold til fysiologiske parametre, som er stess, men også i forhold til well-being, altså ro, sinnstro, i forhold til angst, depresjon, i forhold til livskvalitet.

Hvor enkelt man er, hvor effektivt det er. Og så tenker jeg at noe så enkelt kan ha så enorm betydning for livet. Og når jeg sier enkelt, så høres jo enkelthet, men det er faktisk ganske vanskelig når man har levd et helt liv uten å ha vært til stede. For der var jeg for ti år siden, Bjørte. Mhm.

Det eneste jeg tenkte på var fremover eller bakover, og jeg klarte ikke å være her og nå. For meg var det så vanskelig å sette en stol i et rom for meg selv i bare to minutter. Det var nesten utholdelig. Så det er egentlig ikke enkelt, men det er noe vi alle har tilgang til.

og som kan gjøre at vi blir lykkeligere og mer robuste mennesker. Og jeg synes det er så fascinerende. Det er studier etter studier som bekrefter det du sier. Du har selv forsket på det, og du ser hos dine pasienter hvor nyttig det er. Men har du en øvelse du gir til dine pasienter for å huske på dette?

Ja, jeg har mange øvelser. Det enkleste nå etter at vi lagde denne appen Mestre, er jo å be de klikke på den. Og det gjør jo alle, så kan de laste ned gratis i første omgang, og hvis de da vil gå videre, så kan de da få tilgang på mye mer gjennom å abonnere på den. For meg er jo det letteste måten å vise det på, for da kan de bruke mye mer tid på det,

enn det jeg kan i vanlige terapitimer. Men når jeg har et program som går over fire dager, så har jeg tid til å instruere og vise. Da prøver jeg å vise ulike måter. Det enkleste er å bare sitte i en stol og bruke pusten.

og på en måte at folk kjenner igjen pusten, og at de også kjenner at pusten er en slags fortøyning til et land som bare er stabilt, og som er der hele tiden. De kjenner både hvor enkelt det er, men kjenner hvor tydelig det er at du opplever øyeblikket. Så hvis du vil kjenne at du lever noe, så bare kjenner du at akkurat nå er det en pust.

innpust og utpust. Og det tar de fleste utrolig både fort og gøy til å kjenne på det. Det blir en måte, og så bruker vi ulike bilder for å forsterke det, både denne fortøyningen som det er, og bilder av hvor robust du er når du sitter sånn på den måten, og lar pusten flyte inn og ut, og hvor oppreist og hvor stolt du er, og sånn kanskje...

bygge inn noen øvelser hvor vi kjenner at du kanskje sitter som et fjell og er kanskje som et fjell og robust som et fjell og forsterker det på den måten. Men jeg tar folk med ut i hvert fall i disse programmene våre i naturen. For det er så mange som opplever det sterkere og for lettere tak på denne opplevelsen når de er ute.

enn når du sitter i ro og bare kjenner at du puster, er angstskapende for enkelt. Det er det som du sa selv. Det blir rolig, særlig i begynnelsen. Neste gang er jeg ute, og ut på havet for eksempel. Det er som jeg, i Haugesundsortam, vi er jo ute på havet, det er jo stor havet, så bedønningene som kommer inn og trekker seg ut, og bevegelsene, lyden, og det spruter, kvitter, så det er jo ingen som ikke

som står der og ikke hanser og som kjenner på det eller i skogen og sånn fyrruterne som suser og beveger seg og alt dette som du

At måsene på bakken som du legger merke til har lukte av skog. Det er ingen som ikke kjenner det. Så det er jo varierende grad hvor vilje du er til å gå inn i det bedre der. Men jeg bruker det mye og synes at det er veldig effektivt. I den appen har vi lagt inn noen øvelser i naturen også, med refusjon i naturen. Og så er det jo andre ting. Men pust og natur har det sansetening. Altså...

pust, er jo også sanseteknikk, for det er ikke en pusteteknikk det er det motsatte det er å kjenne at du har en pust

Du skal ikke endre det. Nei, du skal ikke endre, du skal ikke prestere. Det er utrolig viktig i forhold til dette med mindfulness og det stedet vi har sånn. Det er en øvelse i ikke prestere. Det er altså en øvelse i det som vi kaller å få gjerne i en sånn being-modus. Mest på den tiden er vi i en doing-modus. Hele tiden i en sånn doing. Skal jeg gjøre ting? Gjør jeg ting? Do that, to do.

her setter du deg rett og slett med vilje å trene på å være i en sånn being-modus. Du skal bare være. Ikke gjøre noe, du skal bare være her. Og når folk får dette inn, og det får de fort, hvis en er interessert, det er jo slik at man vil gi etter det selv, så ta inn dette, så er det utrolig enkelt å få tak på, og så er det veldig vanskelig å holde på det som en rutine. Det er sånn enkelt, men ikke lett, det er som i en planrepleks, simple not easy. Det er jo en sånn

gjenta det her, for det er så enkelt å forstå og begynne med kanskje det er så vanskelig å holde fast for det faktisk for du glir ofte tilbake til gamle vaner og travelhet og alt som er viktig og alt som du tror er viktig til mobilen din og sånn sted eller plass til dette her som virker så uviktig og så i begynnelsen nesten unyttig men når du har fått tak på det så er det folk sier at dette er jo det som holder meg oppe

Det er at jeg kan stoppe og oppta pauser her og nå og regulere det. Mange ganger for dagen, det er jo livet mitt som er noe. Det er så viktig å få tak på det. Og så pleier jeg alltid å si at, og jeg skal love deg, hvis du nå underkjenner etter at du puster, jeg skal love deg at du kommer til å puste så lenge du lever.

Det er jo trygt å vite. Det er veldig trygt å vite det, men det jeg bare tenker er at, i hvert fall for min egen del, når jeg har meditert av og på i 10-11 årene, og hver gang jeg slutter å meditere, da lærer man jo også dette med mindfulness, men hver gang jeg slutter å

Så tenker jeg at livet er bare sånn som det er akkurat nå, og det er stressende. Men med en gang jeg går tilbake til meditasjonen, og går ti dager med å meditere hver dag,

Så tenker jeg, herregud, tenk at jeg slutter. For det er så effektivt for mitt liv. Nå har jeg klart å ha gjort det nesten daglig i to år, og det har så mye å si for min velvære. Jeg bruker å si til en av brorene mine som må meditere, det er en superpower det her. Det er en sånn hemmelig superpower som jeg skulle ønske alle fikk bruk for. Og derfor er det veldig fint at det finnes nå en app på norsk som heter Møstreppen, for jeg har jo gitt...

apper på engelsk til mine pasienter i alle år, for det å komme inn i det er veldig fint å gjøre med en app så har jeg jo brukt andre apper som Calm og Headspace men du finnes det på norsk og det er jeg så glad for Bjørte at du og Hanne har laget denne mestre appen fordi det er mange som synes det er behagelig å høre det på norsk og så er den jo utrolig fin

Så nå reklamerer jeg litt gratis for dere, for jeg synes den er veldig fin. Så hvis dere ønsker å, hvis du ikke har vært inne i meditasjonsverden, eller ønsker å se mer på det, så er dette en app som jeg virkelig tror kan gjøre en forskjell. Er det noe mer du ønsker å si nå, Bjarte, før vi legger på for dagen? Det er så masse jeg kan si om dette her. Sikkert ofte er det vanskelig å begrense seg. Og jeg synes jo at det å

fremme både kunnskap om hva stress er, men også om stressmesting, det henger jo sammen. Det er kanskje det viktigste jeg kan gjøre, så jeg er jo, sier jeg alltid, som en slags pedikant til å fortjenne deg, liksom sånn, at du har et godt budskap når det gjelder det. Fordi at det er jo så nyttig. Det er så nyttig å forstå, og det er så nyttig å forstå hva du kan gjøre med det. Og det er så nyttig også da å

å vite for alle konkrete, hva er det du faktisk kan gjøre? For det er mange ting du kan gjøre. Og hvis jeg skulle gjenta noe av det jeg sa i start, som jeg husker, kjør på det ytre livet. Hva er det du faktisk kan gjøre i det ytre? Og da er det hvordan du sover, hva tid du står opp, og hva rytmen du har på søvn din, og hvor mange pauser du tar. Jeg bør folk ta pause fem minutter hver time, jeg.

nesten uansett hva du gjør det er jo ikke alltid du kan gjøre det men stopp opp før tok jo folk fem minutter da var det en røykepause det er fem minutter det tar jo ingen i dag men fem minutter fantastisk effektiv så ta pauser

legge seg uten å ha for mye aktivering før du legger deg. Ikke trening, ikke måltider, ikke fjernsyn, sånn. Enkle ting. Du kan gjøre enkle ting. Ta pause i dag. Må du lese alt du leser på nettet? Må du være med på å følge alle blogger og alle ditt og datter? Må du delta i alle diskusjonsgrupper der det er sykdom og nød og fordervelse og elendighet? Mange ting. Ting du ikke kan gjøre noe med. Kan du si «Nei, dette gidder jeg ikke».

kjærmer deg for det som er unødvendig. Veldig ofte kan du si det. Jeg har lært veldig mye av Alma som barnebarn som er fire år, og sier at, nei, vi kan ikke gå der, for da kommer det at jeg søler i ansiktet, og med vaske i det trøyene, det gidder jeg ikke. Det er mange ting vi kan si, nei, det gidder jeg ikke. Jeg tror mange hadde gått av og sagt, må jeg det? Nei.

Det gidder jeg ikke. Folk gir alt for mange ting som de egentlig ikke har spesielt, for det kan nytte seg godt, så det kan du si at det gidder jeg ikke. Så en ting som du kanskje kan gi til deg, det er å si at kan jeg kanskje sette grenser for en del ting som ikke er bra for meg, som andre forventer, og som egentlig ikke er så viktig for meg, eller som handler om at jeg er redd for å enten såre eller skuffe noen, men som egentlig er helt bortkastet, og kanskje du arbeider nesten

nedverdigende krenkende for meg, men likevel går jeg med på det. Kan jeg si at nei? Og kan jeg gi ting som jeg sier, dette er viktig for meg? Kan jeg prioritere det viktigste før det uviktige? Først ting skal være først, kan jeg gjøre det? Mange folk gir ikke det. Vi vet at noen ting kunne vært viktige, og så la de det uviktige få plass. Ta et steg frem og si, sånn vil jeg ha det. Det er ting som de aller fleste kan gjøre.

Så det er noe jeg kan gjøre noe med, så helt til slutt så tror jeg vi skal se. Det er noen ting som ikke handler om sånne fine psykologiske teorier, men det er engasjement, glede og tilhørighet. Det er gull for mestring, det er gull for folkehels og livskvalitet. Og har du ikke det, så må du oppsøke et eller annet som du kan bli engasjert i. Noe som gir deg glede, som du dyrker det som du har av tilhørighet.

Hele verden kan bare være en eller to personer, eller familien din eller vennen din, men kjenne at det her hører ut. Det er så viktig, og det gir deg så mye mer robust i forhold til å håndtere alle form for stress og belasting, hvis du har dette med engasjement og glede til høyrehet.

Her var det utrolig mye fin livsvisdom, Bjarte. Tusen takk. Jeg merker at jeg treffer meg. Tusen takk for at du tok deg tid til å komme ut hit på Hårnebu. Veldig hyggelig å prate med deg. Og jeg tenker at dette er bare... Jeg skulle ønske at denne episoden kunne nå ut til hele Norge. For jeg tror mange hadde fått det så mye bedre. Ja, det er hyggelig å være her. Det var veldig...

hyggelig å få lov til å formidle dette, for jeg tror jo på at det er viktig for folk, og sånn at jeg ønsker også at dette er som en slags gode budskap som kan bli spøtt. Takk for at jeg har fått lov til å være med her. Er det noe sted min er litt til å komme nå, deg? Ja da, jeg har jo heimesiden med studbøk.no som er jo det enkleste der det er

mailadress og telefonnummer og sånt på det enkleste da vet dere det og mestreappen kan lastes ned der man laster ned appa

Dere kan nå meg på doktorannette.dragland på Instagram og Leger om livet på Facebook. Jeg rekker ikke å svare alle, for jeg får hundrevis av mailer etter hver eneste episode. Men jeg leser alt tusen hjertelig takk. Jeg heier på alle dere der ute som gjør endringer og som skaper et bedre liv. Det er sånn vi også får kunnskapen ut videre.

Og hvis du tenker at denne episoden var nyttig, så send den til noen du tenker kan ha nytte av den. Og tusen takk til deg som abonnerer. Med det så ønsker vi dere en kjempefin dag. Ha det godt! Ha det godt!

Hei kjære lytter, før vi starter dagens episode så vil jeg gjerne benytte anledningen til å takke ukens sponsor som gjør det mulig for meg å drive denne podcasten. For de som har lyttet til podcasten en stund har kanskje fått med seg at jeg elsker bøker. Jeg har en bok med meg hvor enn meg går, og har også lydbøker som jeg har lyttet til når jeg er ute på tur eller sitter i bilen på vei til innspilling. Og her kommer Nextory inn. Nextory er en utrolig god strømmetjeneste for nettopp bøker.

27.140 s