‹ Tilbake till podcasts ‹ Leger om livet

12/10/2024

#178. Hvordan skape gode relasjoner, 5 skritt som tar deg bort fra andre - 5 skritt som tar deg nærmere. Med relasjonspedagog Bjørk Matheasdatter.

Podkasten "Leger om livet" intervjuer relasjonspedagog Bjørk Matheasdatter om hennes bok "Å se og bli sett". De diskuterer betydningen av nære relasjoner, Harvard-studien, og hvordan nære relasjoner kan sammenlignes med et bål som trenger ved for å brenne. Bjørk deler tips for å styrke relasjoner og navigere gjennom vanskelige perioder.

04:45

Barn som var i London under krigen klarte seg bedre senere enn de som ble sendt til slektninger, noe som understreker viktigheten av nære relasjoner.

13:40

Nære relasjoner krever næring og omsorg for å overleve og tåle utfordringer, og er essensielle for vår velvære.

22:00

Relasjoner kan tåle feil og uenigheter, men krever unnskyldninger og muligheten til å prøve på nytt for å vokse.

28:51

Vis interesse og åpne spørsmål for å forstå og styrke relasjoner, og unngå motstand mot andres endringer.

34:10

Kjærlighet krever innsats fra begge parter, men små handlinger kan gjenopplive relasjoner og styrke båndet mellom mennesker.

Transkript

Nämnd i episoden

Bjørk Matheasdatter

Relasjonspedagog, parterapeut, spaltist, foredragsholder og forfatter, intervjuobjekt

Å se og bli sett

Bjørk Matheasdatters bok om relasjoner, tema for intervjuet

Harvard-studien

Langtidsstudie om faktorer som bidrar til god helse og livslykke, nevnt for å underbygge viktigheten av nære relasjoner

Robert Waldinger

Professor som ledet Harvard-studien

John Gottman

Verdens fremste parforsker, hans forskning brukes som metafor

Maya Angelou

Forfatter, sitat om hvordan mennesker husker hvordan de fikk det til å føle

Barnekreftforeningen

Sponsor av podkasten, bidrar til forskning på barnekreft

Fornebu

Sted hvor intervjuet fant sted

Å elske og bli elsket

En av Bjørk Matheasdatters bøker

Å løfte og bli løftet

En av Bjørk Matheasdatters bøker

IKEA

Nevnt som eksempel på en aktivitet som kan ta fokus fra viktige relasjoner

Tom Bolby

Psykiater som forsket på barn etter krigen

London

Sted nevnt i forbindelse med Bolbys forskning

Stian Hole

Illustratør av Bjørk Matheasdatters bok

Oslo

Sted nevnt i en anekdote

Valdres

Sted nevnt i en anekdote

Heddorn

Sted nevnt i en anekdote

Deltagare

Host

Anette Dragland

Guest

Bjørk Matheasdatter

Sponsorer

Barnekreftforeningen

Lignende

Laddar

Hei kjære litter! Jula nærmer seg. En tid for ettertanke, fellesskap og glede. Men for noen blir denne jula annerledes enn tenkt. Andre hver dag får et barn i Norge kreft. Dette er noe ingen familie skal måtte oppleve, men det skjer. Derfor er barnekreftforeninger der for å gi håp. Og jeg er stolt av å samarbeide med barnekreftforeninger for å rette fokus mot dette viktige arbeidet.

Siden 2017 har de bidratt med over 200 millioner kroner til forskning som redder liv og forbedrer behandlingen for barn med kreft. Og forskningen nytter. Den har ført til bedre og mer skånsomme behandlinger og nye muligheter for barna og familien deres. Og du kan være med å gjøre en forskjell. Denne jula kan du være med å gi en livsviktig julegave ved å vipse til 02099.

Ditt bidrag hjelper barnekreftsforeningen et steg nærmere målet om at ingen barn skal dø av kreft. Ved å vipse et valgfritt beløp til 0,2099 vil du være med på å skape håp for familien som trenger det mest. Takk for at du lyttet, og takk for at du bryr deg.

Hjertelig velkommen til podkasten Leger om livet. Mitt navn er Anette Dragland, jeg er utdannet lege og jeg lager denne podkasten for å gjøre nyttig, god og spennende kunnskap om kropp, helse og synd lett tilgjengelig for alle. I dag har jeg Bjørk Mathias datter som gjest. Hun er parterapøt, relasjonspedagog, spaltist, foredragsholder og forfatter av de bestsellende bøkene «Å elske og bli elsket» og «Å løfte og bli løftet».

Hun er nå ute med boka «Å se og bli sett», som handler om det viktigste vi har i livet vårt, de gode relasjonene våre. Hjertelig velkommen, Bjørk!

Tusen takk, Anette. Det er veldig, veldig koselig å være hos deg. Så hyggelig at du kommer hit til meg på Fornebu. Veldig, veldig hyggelig å komme hit. Jeg gleder meg lenge. Ja, vi har jo måtte utsatte innspillingen et par ganger, på grunn av at jeg blir syk en gang, og så blir du syk. Og det var jo kjempeflaks, for nå har jeg jo fått tid til å lese nesten hele boka di. Så det var en mening med det? Ja, og den er så... Den boka di er så...

varm og klok og sår på samme tid. Utrolig fin bok. Jeg er så glad for at du sier det. Hvorfor har du valgt å skrive en bok om relasjonen vår? Det er jo flere grunner. Det ene er jo at det er det jeg jobber med, og har jobbet med i nesten hele mitt yrkesliv. Ja, faktisk. Tenkte jeg. Ja, det er lenge. Og så er jeg jo veldig opptatt av det som menneske. Og så har vi jo også forskning på at

Nære relasjoner er det aller viktigste for helse og livslykke. Så det er kanskje de viktigste tingene da. Ja, for du skriver om det i boka di. Studien som er ledet av professor Robert Waldinger. Harvard-studien? Jeg tror du har snakket om den før her. Jeg har hørt det i noen podkoster, ja. Det er jo veldig interessant. Det er en studie som har pågått snart i 90 år.

Man begynte med noen 700 folk, og så har det blitt flere tusen etter hvert, fordi man har fulgt disse menneskene i generasjoner. Og sett på det store spørsmålet de stilte, hva er det som gjør at vi får god helse og livslykke? Og det svaret de fikk, det overrasket jo forskerne veldig. For de regnet med at de kom til å få vite at ja, det er viktig å

Ikke røyke og ikke drikke for mye og trene og spise sunt. Og de svarene fikk de jo, men det de ikke hadde tenkt på var hvor enormt viktig gode nærrelasjoner er for oss. Så det har han sagt flere ganger at det er de veldig overrasket over. Men jo mer de tenker på det, jo mer skjønner man at ja, sånn er det jo.

Hvorfor? Ja, det er jo jeg selv. Han spør jo også hvorfor, og de prøver å finne ut hvorfor det er sånn. Og i Harvard-studien peker de mye på at det er veldig stressregulerende for oss å ha noen i livet vårt som vi vet at vi hører sammen med, og som vi vet er der for oss. Og så tenker jeg og setter dette selv i sammenheng med forskningen til Bovulby, en psykiater som forsket mye etter krigen.

Og han, store gjennombrud i forskningen var at han så på barn som hadde vært i London under krigen, og hva skjedde med de barna etter krigen, hvordan klarte de seg? Og hvordan klarte de barna som ble sendt ut av London og til slektinger på landet, og som fikk mye mer trygghet i omgivelsene, som fikk sunnere mat, fløte kjøtt, ikke sant? Ja.

Og så viste det seg at de barna som hadde vært i London hjemme hos foreldrene sine og vært utsatt for bomberegn, de klarte seg altså bedre senere enn det de barna som hadde blitt sendt bort fra foreldrene gjorde. Tenk det. Ja, og det var egentlig første forskningen som vi har skikkelig på hva de helt nære relasjonene våre betyr. Dette ble jo grunnlaget for at barn etter hvert slapp å ligge alene på sykehus for eksempel. Mm.

Men jeg synes at vi enda har langt å gå i vårt samfunn for å forstå hvor viktig foreldre er for barna sine. Den studien der synes jeg er bare så interessant. Det jeg tenkte på når du sa det nå, var forskningen av Tom Bolby. Det var en bok som kom ut på den tiden under krigen som sa at

at når krigen kommer hit, for da var de ganske sikre på at det kom til å bli en verdenskrig, så kommer det til å være katastrofe for hele byen London. Det kommer til å være kaos. Det kommer til å være folk som raner og tar først seg. Det kommer til å være veldig uttrykt i byen vår. Og så fant de ut at

Når vi mennesker ble virkelig satt på prøve, når de ble jo bomba, det var jo kjempeutrykt i byen, så ble menneskene det motsatte. De ble rolig, de tok vare på hverandre, de så hva som var det viktigste i livet, og det var hverandre. Ja, og det er jo kanskje det vi sliter litt med i dagens samfunn, at det blir litt sånn tilværelsens utholdelige letthet.

Da løper vi fra det ene til det andre. Vi skal ta videreutdanning, vi skal handle på IKEA, vi skal pusse opp. Men når vi blir utsatt for et press, så skjønner vi ofte hva som er viktig. Jeg tror det er i denne boka at jeg skriver om et par jeg har jobbet med som opplevde å få et hjertesykt barn. Jeg snakket med dem noen år etter at det hadde skjedd. Da sa de at når vi fikk ham ...

Så sa alle, nå går det vel dårlig med dere. Men da skjønte vi hva som var viktig i livet, sånn som du sier. Så da forstod de på en måte at tiden sammen var viktig. Men når han ble frisk igjen, da skulle de gjøre alt det de ikke hadde rukket da han var syk. Og det var da de begynte å gli fra hverandre. For da tok de ikke tiden til hverandre og til familien. Så jeg pleier ofte å si at kjærligheten, den ...

Den tåler veldig mye, men det er en ting den ikke tåler, og det er å bli oversett. Det tror jeg mange strever med. Vi tenker at de nære menneskene våre er der uansett, så de kan vi alltid vente litt med. Jeg kan vente med deg til i morgen, men så er det i morgen, og så er det jo over i morgen, og så bare går dagene. Så er det en ny sommer, og så er det en ny jul, og så har vi nesten ikke tid til å se på hverandre.

Ja, for du skriver så fint i boka at bondene mellom oss, kjærligheten, er som et bål. Kan du beskrive litt det, for jeg synes det var en så fin måte å illustrere det her på. Ja, det er sånn utenpå boka mi da, så er det et bål. Og det tegnet jo Stian Hole, som er min illustratør på denne boka, etter at jeg fortalte han dette om bålet. Fordi bålet er jo både noe vi mennesker sitter rundt,

Rundt bålet varmet vi maten vår. Det har masse å si for vår overlevelse, at vi kunne leve lenger. I bålet fant vi også varmen. Vi slapp å fryse. Men vi fant også varmen fra hverandre. For vi satt der tett. Vi fant den menneskevarmen som er helt nødvendig i livet vårt. Der fortalte vi historier. Vi var sammen. Dette ligger i hjernestammen vår.

Så når vi sitter sammen rundt et bord og spiser i dag, så vil alt det som ligger i oss fra tidligere tider og tidligere generasjoner, kjenne igjen at det å sitte sammen og dele mat, det er en fin ting. Og da deler vi ofte også samtaler, ikke sant? Vi snakker sammen, vi deler fortellinger, dette har vi gjort gjennom tiden. Men bålet er ikke bare det fysiske bålet da.

det er også den flammen som brenner mellom mennesker som er glad i hverandre. Så når du blir gravid, du har et barn i magen, så tennes det på en måte en flamme mellom deg og barnet. Eller når du møter en kjæreste, så tennes det en flamme, ikke sant? Og noen ganger så vil jo man tenke, nei nei, men det var ikke oss. Den flammen dør veldig fort ut.

Men andre ganger så er den flammen helt riktig. Men likevel så glemmer mange at flammen den kommer aldri til å fortsette å brenne helt av seg selv. Den trenger også at vi bærer veten akkurat som det bålet vi tenner ut i naturen eller på peisen, ikke sant? Og så i en relasjon da, så trengs det at alle i relasjonen, er det en stor flokk, er det en familie, at alle bare vet det bålet som brenner i familien. Eller i et parforhold.

Og i et parforhold, så kanskje hvis den ene bare værer ved, og den andre ikke legger på så mange kubber, så vil man til slutt bli sliten, ikke sant? Vi føler oss alene, og det er det jeg sier. Det bål i naturen kan en bare være ved til, men den flammen mellom oss, det kjærlighetsbålet, den kan ingen bare være ved til helt alene. Den må vi være flere om å ta vare på. Jeg synes det er så fint det der, og du skriver at det er

hemmeligheten er jo kraftigere bålet vårt brenner jo flere vedklipper vi har lagt på jo bedre tål bålet å bli kastet vann på ja, for der knytter jeg inn forskningen til John Gottman som kanskje er verdens fremste parforsker men alt det han sier kan vi overføre på alle relasjoner altså vennskapsrelasjoner, relasjoner mellom foreldre og barn og så videre og det er at

Han har funnet ut ved å forske på mennesker puttet inn i hytter over flere helger, og noen av de samme menneskene har forsket på i 40 år. Så de har kommet tilbake, og da har han sett hvilke forhold er det som går i stykker, hvilke er det som varer. Og da, han er også matematiker, så han er veldig opptatt av dette med matematikk. Og da ser han at for at vi skal ha det bra sammen,

så må det oppstå fem gode følelser i en relasjon for hver dårlig. Oi! Ja, og dette setter jeg over til kubber da, V-kubber. Så hvis vi tenker oss et parforhold for eksempel, så må man legge fem V-kubber på bålet for hver gang, og det kan være at man sier noe fint til deg, kommer med en kopp te, bare liksom smiler, det kan være store ting.

Det kan være veldig små ting. Og så sier man kanskje, jeg er så lei i dag. Hvorfor la du den sokken der? Kan du ikke være så snill og rydde? Og det går bra, for sånn gjør vi alle mennesker. Vi har alle frustrasjoner i oss. Vi er forskjellige, så vi vil irritere oss over hverandre. Og det går bra hvis vi da har lagt på mange kubber, slik at det bålet brenner veldig godt. Da tåler det disse vannsprutene.

Men hvis det blir mer enn en vannsprut for hver kubbe, så vil vi begynne å slite. Så er det klart at kanskje du har lagt på 20 kubber da, og da tåler du to-tre vannspruter, ikke sant? Ja, nettopp. For det kan jo hende at de kommer litt tett. Kanskje du har lagt på 100 kubber, så tåler det at det er noen dårlige dager også. Men hvis vi har glemt å legge på de kubbene i gode tider, så vil vi slite.

Og sånn er det jo også sånn, man tenker veldig på parforhold, men du kan tenke med foreldre og voksne barn også. Så hvis foreldrene til et voksent barn bare tenker at «Ja, ja, nå har jeg jo vært sammen med deg i 20 år, og nå er det jo ikke så farlig, nå trenger jeg ikke å gi deg noen julegave, eller ringe deg og høre hvordan du har det, eller du vet jo at jeg er glad i deg».

så vil antagelig veldig ofte da ikke den følelsen nå fram til barnet. For den trenger at du kanskje sier at du er glad i den, eller spør hvordan går det på jobben din, og skal jeg passe barnet dine? Altså, at man strekker ut en hånd. Og sånn er det andre veien også da. Ja, for man kan jo fort tenke at de biologiske banene er så sterke, at kanskje ikke de trenger all den der

bæringen med V. Og det du skriver at det kan...

Henn at da flammen blir mindre, eller dør ut hvis man ikke nærer den. Og jeg synes det er en så utrolig fin måte å se på det på. Og så skriver de at jo nærere forholdet er mellom oss, jo dypere stikk følelsene, og jo sterkere huskes de av kroppen sin. Et lite tråkk på bålet kan ødelegge et bekjønnskap, men i relasjoner der det lenge har brent et sterkt bål, vil ikke et lite tråkk være så ødeleggende.

Det sier alt om relasjoner. Har vi gitt det vete bålet, så kan den tåle vannsprutene og de små tråkkene. Vi kan tåle også, hvis vi har et bål som brenner veldig varmt og godt, og som vi kjenner inni oss at gjør det,

så kan vi også tåle veldig dårlige tider, tåle veldig vanskelige ting sammen. Fordi vi vet at vi har et bål, og det brenner. Og da kan vi stå i at det ikke bare er vannsprut, men skikkelige bøtter som helles på av og til. Det tror jeg veldig mange opplever også i løpet av livet sitt. Men hvis vi liksom overser bålet, overser kjærligheten, det er det den ikke tåler.

Ja, for det er ikke sånn at gode relasjoner alltid trenger å være god stemning rundt. Nei, overhodet ikke. Jeg tenker jo at en god nærrelasjon tåler også veldig godt vonde følelser. Bare at vi må kunne dele dem. Tristhet og sorg og...

Men hvis vi ikke kan dele de vanskelige følelsene våre, snakke om det vi synes er trist eller leit, eller som vi er redde for, eller som vi føler at vi ikke får til, det vi bekymrer oss over, så vil vi jo også føle at relasjonen ikke er god. For en kubbe trenger ikke bare være sånn «Åja, vi går på kino, vi snakker om bare hyggelige ting».

En kjempeviktig V-kubbe kan jo være at vi kommer inn i en god, dyp samtale. At jeg gråter. At du trøster meg. Eller at vi kan sitte helt stille og ikke si noe sammen. At jeg kjenner det, hvor godt det er. At du tåler hele meg. Det tror jeg veldig mange lengter etter. At jeg skal bli elsket akkurat som jeg er, og favnet med hele meg.

Og der er vi på en måte hjem tilbake til hvorfor de nære relasjonene er så viktige. Hvis vi tenker på det med Bovleby, så kom vi jo alle mennesker hit til jorda en gang, og da var vi helt nakne, ikke sant? Og hvis ingen hadde tatt vare på oss da, hvis ingen hadde holdt oss da, hvis ingen hadde gitt oss mat og kledd på oss og holdt oss varme, da hadde vi ikke overlevd. Og det mener jeg da er så essensielt og er grunnen til

at det å ha nærebånd er så viktig. Og så tenker kanskje mange, fordi vi lever i en tid der vi kan klare oss selv, når vi har fått en utdanning, fått en jobb, altså når vi blir voksne, vi kan klare oss selv økonomisk, og derfor tror vi på en måte at vi ikke er så avhengige av andre. Så vi blir litt lurt, men egentlig er vi det.

Og når vi bare prøver å bare nære oss selv uten å søke kontakt med andre, fordi det å også være i nær relasjon til andre er også slitsomt, det krever noe av deg, ikke sant? Men da mister vi noe helt grunnleggende for oss, som kanskje er det aller mest grunnleggende i vårt liv, nemlig å høre til og høre sammen med noen.

For det er jo akkurat det du sier, at de nære relasjonene og de som kan stikke dypt, er det de som kan nå inn til stedet du på en måte synes er ond eller sår. Og det kan være lett å tenke at dette har ikke vært det. Jeg holder dem bare litt på avstand, eller ...

Men så er det den vanskelige balansen da. Hva vil det si at det er et godt forhold? Hva vil det si at dette er positivt for min helse, når er det på en måte ikke det? Nettopp. For jeg tror også mange holder ut mye i nære relasjoner, fordi nære relasjoner er så viktige for oss. Fordi et kjæresteforhold, et godt forhold til foreldrene våre, det er så viktig. Ja.

at derfor er det også sårbart, derfor er det også lett å utnytte oss i de relasjonene. For det er jo sånn at hvis en kollega da, sier noe negativt til deg, så vil du jo kjenne det. Eller hvis bussjåføren for eksempel, jeg kan merke hvis jeg går på bussen, og han er litt sånn sur, så bare, jeg kjenner jo et lite sånn stikk. Det gjør ikke dagen god. Men

Da tenker jeg jo, ja, ja, men det er bussjåføren liksom. Drit i han. Det er ikke så farlig. Men hvis mannen min sier noe veldig negativt til meg, og sier for eksempel at du er sånn, da blir jeg jo veldig lei meg. Fordi at jeg er så glad i han.

Sånn at hjertet mitt står jo så åpent mot ham. Og når vi var yngre, så var vi mer dårlige på å snakke litt sånn dumt til hverandre. Da er jeg også til ham, hvis vi kranglet. Og da kommer jo det vonde inn i det såre hjertet, eller i det hjerte som elsker. Og hvis du elsker mammaen din, for eksempel, og hun sier til deg at det du har gjort ikke er bra nok, eller

«Ja, du skulle nok helst ikke hatt sånt hår, du skulle helst hatt en annen frisyre, synes ikke du var så fin med det og sånn», så er jo det mye mer vondt for deg enn hvis en perifer person sier det. Fordi moren din skal jo elske deg akkurat som du er. Og det er klart at alle kan vi si sånne dumme ting. Være nedvurderende, det er noe av det vi vet er mest skadelig i nære relasjoner da. Men hvis vi gjør det veldig mye,

Og hvis vi aldri sier unnskyld, for når vi gjør det mye, da kaster vi oss, bruter vi på bålet, ikke sant? Og vi ikke prøver å rette det opp, da begynner relasjonen etter hvert kanskje bli sånn, at hvor mye skal jeg være i denne relasjonen? Er det en ødeleggende for meg, ikke sant? Men ofte så, i de gode relasjonene,

så klarer vi å rette dette opp, ikke sant? Ved at vi har lagt på veldig masse ved, eller vi fortsetter å legge ved, og når vi gjør noe dårlig mot den andre, glemmer å kjøpe det den var som å kjøpe på butikken, eller ja, er litt for... Ja, er sarkastisk, ikke sant? Så kan vi si, unnskyld, nå var jeg dum mot deg.

Jeg elsker deg, jeg vil ikke være dum mot deg. Ikke sant? Kan jeg få prøve? Jeg har gjort sånn av og til hvis jeg kommer inn for eksempel døra, og så er det kjemperotet. Jeg husker når ungene var mindre og kom inn i gangen, så lå det hevevis av ting der, og jeg hadde liksom gledet meg å komme hjem til kanskje de hadde lagd middag og sånn. Og så husker jeg bare veldig godt en gang jeg kom supersliten hjem fra jobb, og sent på kvelden, og så hadde jeg liksom sett for meg, for jeg tror de hadde sagt at de skulle lage mat og sånn, og så

Kom jeg bare inn i den rotet til gangen, jeg går inn i stua, så ser jeg familien bare sitter der og spiller. Jeg har en veldig flink musikkfamilie, så spiller de sanger og sånn. Jeg bare kjenner at det er meg, og jeg var så sulten. Da holder jeg på å si, og de bare ser ansiktet mitt. Åh, vi har glemt å lage mat, og vi skulle jo det. Så bare sier jeg, kan jeg få komme inn på nytt?

For da skjønte jeg jo at dette er jo helt fantastisk. Her kommer jeg jo hjem til menneskene jeg elsker, og de holder på med noe de elsker, selv om ikke de har gjort det vi hadde avtalt. Så hva gjør det liksom? Det er liksom å gå ut igjen og komme inn på nytt og si «Åh, så fantastisk å se dere». Gjorde det? Ja, ja, det har jeg gjort mange ganger.

det synes jeg er kjempebra triks så du snutter i døra og så banker du på på nytt eller du banker ikke på, men du gikk rett inn ja, av og til hvis jeg oppførte meg dumt og sagt er det ingen som har ryddet her eller skulle ikke middagen vært klar og så kan man ta seg det og si nå var jeg dum, kan jeg få komme inn en gang til ja, ja, kom inn ja

Å, den likte jeg veldig godt. Den skal jeg prøve. Jeg tror det også på å gi hverandre den sjansen da. For det er jo noe med det at du selv ber om unnskyldning, men det er også det å gi hverandre den muligheten til å be om unnskyldning, til å prøve på nytt. Ikke sant? Og dette ser jeg jo par jeg jobber med som for eksempel har kommet inn i et dårlig mønster. Og da...

Når de skal øve seg på et nytt mønster, så vil vi ofte gjøre de tingene vi har gjort dumt om igjen. Og da er det liksom å øve seg på å ta seg i det, ikke sant? Begynne å se en ny vei i hjernen, ikke sant? En ny sti, for du går jo den stien du har trukket opp mange ganger, og så kommer du inn på nytt. Få lov å prøve å gå opp den nye stien. Og etter hvert, så har du forandret deg. Ja, det der er veldig fint. Men konklusjonen er at forhold...

kan tåle dårlige stunder og kan tåle at man sier noe galt eller ikke gjør det akkurat sånn som man ønsker å gjøre det. Du skriver i boka di om det å bli sett. Og du skriver at det er tre ting som skal til for å bli sett i en relasjon. Hva er de tre? For da må vi jo på en måte tilbake til det lille barnet igjen.

som blir født. Fordi når vi kommer til verden der, da har vi et spørsmål med oss. Og det er, er du her for meg? Og når foreldrene gir deg mat og varme, holder deg inntil seg, så kjenner barnet, ja, du er her for meg. Da får vi det svaret. Og det spørsmålet har vi med oss i denne relasjonen gjennom hele livet. Og så når vi er to-tre år gamle,

så begynner vi også å spørre foreldrene våre, liker du meg? Og da legger vi merke til sånn, ja, når jeg gjør sånn og sånn, det liker mamma og pappa. Når jeg gjør sånn og sånn, det liker de ikke så godt. Fordi da kommer det frem, det jeg veldig ofte ser når jeg jobber med relasjoner med mennesker, det er at sårheten er jo, liker du meg egentlig? For vi kan jo si, åh, så fint det du gjorde, så fin tegning du har laget,

Tusen takk mannen min for at du tjener penger. Hva kan det liksom vise at de liker mange ting med et menneske, men det vi egentlig trenger svar på fra de vi står aller nærmest, det er liker du meg egentlig? Liker du meg selv om jeg ikke får til de tingene mer? Hvis jeg skulle bli syk og ikke kunne jobbe mer, ville du like meg da? Vil du like meg den dagen jeg ikke er pen lenger? Ikke sant?

Så det er jo det dype, det er jo det vi trenger å kjenne fra de menneskene vi virkelig bryr oss om å være nær, da. Du liker meg egentlig. Uansett, liksom, hva jeg får til eller ikke får til, bare fordi at jeg er jeg. Det er sånn en ubeting av kjærligheten, ikke sant? Hvordan viser man det til de rundt seg? Jeg tror det er veldig mye, ja, det er jo kjærlighetsspråk, ikke sant? Men...

Det er jo veldig mye gjennom å være der, og vise at du er der, altså at du svarer ja på det første spørsmålet. Det er ved å si fine ting til hverandre. Det er ved å ta med, ikke være redd for å vise frem de du er glad i. Hvis du for eksempel nå før jul er på en fest med mannen din, eller kjæresten din, eller du har med barna dine et sted. Å, her er barna mine, ikke sant? Her er, du må hilse på den og den, presentere de.

Vise at du er glad i dem. At du ikke skammer deg over dem. Det er veldig mange små ting til sammen, tror jeg, som til sammen gir denne følelsen. Og at ikke bare ros. Jeg synes helt fint at vi kan rose hverandre for ting vi gjør. Jeg synes vi har gått for lang tid at vi ikke skal gi barna ros og sånne ting. Men den må ikke alltid være knyttet til noe vi gjør. Det er bare sånn, jeg er så glad for å se deg.

Jeg blir så glad i hjertet mitt når jeg er sammen med deg. Å, kom og sett deg her ved siden av meg litt. Hva har du gjort i dag? Du bare viser interesse. Hvordan har du det? Fortell meg mer om det. Bare, hva har du gjort i dag? Ja, ok, og så går du videre på neste. Fortell meg mer. At du virkelig viser interesse for den andre. Da kommer den følelsen. Du liker meg. Du er interessert i meg. Da kommer vi ned på neste spørsmål. Har du lyst til å forstå hvem jeg er?

Det spørsmålet kommer ofte når vi blir tenåringer i forhold til foreldrene våre. Men det er ekstremt viktig i venneneforhold og parforhold. Har dere lyst til å forstå hvem jeg er? Skjønner du hvem jeg er? Så skjønner vi det ikke alltid selv en gang. Det er ikke alltid vi kan svare ja, jeg forstår hvem du er. Men vi kan vise at vi har lyst til å forstå det. Hvordan da? For eksempel har jeg en fortelling i boken om mannen min.

som ble på en måte ranet for en sykkel av noen store gutter. Og så hjalp faren hans han, og han brukte sparepengene sine, jeg vet ikke hva jeg skal fortelle i slutten, men hvordan faren stilte opp i den situasjonen da, ga på en måte mannen min svaret ja på de tre spørsmålene. «Jeg er her for deg. Jeg liker deg. Jeg har lyst til å forstå hvem du er.»

Og så for eksempel i et parforhold da, som kanskje har vært en stund, så kanskje den ene begynner å si «Ja, du vet hva, jeg har veldig lyst til å lære meg å snekkere». Og så har du aldri hørt om det før at kjæresten din har noe lyst til å snekkere, liksom han har aldri sagt det. Så kan du bli sånn «Nei, hvorfor det liksom? Du har jo aldri sagt det før».

Nei, hvorfor skal du det? Det synes jeg ikke du skal. Eller man sier at jeg har lyst til å begynne på yoga. Det kan i hvert fall få negative reaksjoner. Nei, men i alle dager, hvorfor det? Og grunnen til at vi får den reaksjonen er jo ofte at vi tenker, oi, når du vil begynne på noe nytt da, som ikke jeg har hørt om før, er du på vei bort fra meg da? Ikke sant? Vi blir redde for å miste den andre. Men i stedet for å si,

Å, så interessant, hvorfor har du lyst til det? Og bli med den andre og vise det. Jeg har lyst til å forstå hvem du er. Så begynner vi sånn, å nei, for noe tull, hvorfor skal du det? Nei, hvorfor har du lyst til å reise dit? Vi har jo alltid dratt dit. Og så kunne vi heller sagt, vet du hva, når du sier at du har lyst til å vinne på yoga, eller du har lyst til at vi skal reise til et nytt sted, så blir jeg redd for at du er på vei bort fra meg. Jeg kjenner inni meg at jeg blir litt redd nå,

For du har vært et fraværen i det siste. I stedet for å sette ord på det vi føler, så viser vi bare motstand. Da dytter vi den andre fra oss, og så sier vi nei, jeg har ikke lyst til å forstå hvem du er. Men hvis vi spør mer, og heller sier hva vi selv føler rundt det, så oppnår vi kontakt. Da kommer vi nærmere hverandre. Da sier vi ja, jeg har lyst til å forstå hvem du er. Fortell meg mer. Da kommer vi inn på dette med

Hvordan kan vi ta vare på flokken vår? Hvordan kan vi få de gode relasjonene? Jeg tror mange kjenner at jeg skulle ønske jeg hadde de sånne dype relasjonene der jeg visste at bålet tålte et tråkk eller noen bøtte med vann. Jeg skulle ønske at noen ønsket å forstå hvem jeg var. Hvordan lager man de relasjonene? Jeg tror jo at for det første har jeg lyst til å si at det er litt flaks.

Fordi hvis du har vært så heldig å bli født av foreldre, og satt i verden, og møtt av en mamma og pappa som svarer deg over på de spørsmålene når du er liten, så får du jo oppleve det som barn, uten at du egentlig må gjøre noe for det selv. Og da får du med deg en trygghet gjennom livet i at dette finnes. Da er det også lettere selv å skape det. Men det er ikke alltid, selv om du har opplevd det, at du er så heldig

At du får det i et parforhold for eksempel. For det er også litt flaks. Fordi vi kan treffe noen, og så kan vi kjenne at vi passer sammen. Men så kan tiden gå, og så kan du være alene om å legge ved på bålet. Og den andre svarer deg ikke ja på de spørsmålene. Og så kan du for eksempel lese bøkene mine. Jeg vet veldig mange par som leser bøkene mine sammen. Leser høyt for hverandre. Og at det har hjulpet mange da.

Men så kan det jo også være noen som leser, og den andre vil ikke lese, eller den vil ikke høre på det du forteller, den vil ikke høre når du sier «Det skal så lite til, egentlig», for at jeg hadde følt at du svarte «Ja, jeg er her for deg». Hvis du bare hadde, når jeg for eksempel var hos legen den dagen, hvis du bare hadde spurt «Hvordan gikk det?», eller vært interessert i å høre når jeg fortalte, så hadde jeg kjent det. Og så bare «Nei, men sånn er ikke jeg».

Kan den andre si. Og da hjelper det jo på en måte ikke hva du gjør. Ikke sant? Så jeg tenker jo at for å få det til, så må det være flere. Så i en flokk så må flere gjøre det. I en parforhold må to gjøre det i hvert fall. Et forhold mellom en foreldre og et barn. Når det er barnet blir voksent, så må også begge to bære ved til relasjonen. Jeg tror ofte ikke foreldrebarnrelasjonen går i stykker, men den kan bli veldig vondt.

hvis man er alene som foreldre eller alene som barn, om å bære ved. Men man kan jo prøve å snakke om det. Man kan gå for hjelp hvis det har skjert seg. Og mange får det bedre igjen også. Fordi jeg tror det er veldig forskjell på om mennesket selv ikke vil gå inn i det, og er sånn skrudd sammen at «Dette vil jeg ikke gå inn i».

jeg nekter egentlig det, jeg er bare sånn og jeg vil ikke forandre meg eller jeg vil ikke høre på hva den andre sier og sånn får det bare være man liksom møter all kritikk med en slags vegg av forsvar da som også er veldig menneskelig å gjøre eller om man bare på en måte man vet så godt at ja vi har dette bålet i bunnen og jeg har så lyst til å få det til å brenne igjen og de glørene som er der mellom oss betyr så mye for meg men jeg har bare glemt det

«Jeg har glemt det fordi jeg har vært så opptatt av jobben min», eller «fordi jeg har hatt så mye å tenke på», eller «fordi jeg kanskje har konsentrert meg mer om problemer i min opprinnelsesfamilie enn om oss to og den familien vi prøver å skape sammen». Det kan være så mange eksempler, ikke sant? Men hvis man ser det, så skal det interessante da, at det skal ofte så veldig lite til. Ja.

Fordi kjærlighet er noe vi føler, men det er også noe vi gjør. Og det å forstå det, jeg har en historie i boka om en mann som kom løpende etter meg på gata i Oslo, og bare sånn, hei, var det deg jeg gikk forbi? Og da sa han at, jeg husker ikke noe om det var på kurs med meg, eller om han hadde lest i boka hva han sa, men det jeg hadde sagt om det bålet da, at det hadde forandret hele livet hans.

Fordi han hadde syntes at alt som kona ba han om var så slitsomt, og han hadde følt at det var helt umulig at de skulle få det bra. Fordi han syntes hun var så stort for langene. Og det var liksom at hun krevde så mye at de skulle ha det bra sammen og sånn. Og at han tjente penger og gikk på jobb, det fikk hun være fornøyd med, mente han. Men da han skjønte hvor lite som skulle til, at kanskje hun ble så glad bare for at han kom med en kopp kaffe til henne om morgenen,

Eller at han bare sa at hun var pen. Og når han skjønte det, så ble han grepet av den, så han fikk lyst til å gjøre sånne ting. Og viktig det var å leke med barna sine litt, ikke sant? Og han så hvor glad de ble. Og så tenkte han hele tiden, ja, nå har jeg lagt på en kubbe på bålet. Og han var som friluftsfyr. Dette talte veldig til ham. Og han sa...

Han trengte ikke en hel kubbe engang. Det var bare kvist og bark. Hun bytte putetrekk på puta til kona, så glad hun ble. Sånn bytte småting han aldri hadde gjort før. Det som var så fint var at da begynte hun også å gi veldig mange småting til han igjen, som hun hadde begynt å holde tilbake på. Da begynte deres bål å bli veldig fint. Dette er jo bare ett eksempel. Det er ...

Veldig mange har jobbet med, som har sett og opplevd og følt hvordan bålet deres flammer opp av veldig små ting, når de først forstår det. Så derfor er jeg litt opptatt. I dag er det jo veldig fint å snakke, og vi skal snakke om problemer, og vi skal snakke, men vi må også gjøre noen ting. Og det tror jeg mange, særlig menn, blir veldig glad for.

At vi trenger ikke bare prate der. Rett og slett på at du kan gjøre noen små ting. Ja, noe sånn konkret. Ja. Betale litt til mann og det der. Ja. Ikke sant? Ja, da føler man seg sett. En mellom venner. Vennskap. Ja.

Det er jo veldig mye det samme. Det du skrev i boka, synes jeg var så godt. Du hadde en side som sto «Fem skritt som tar deg bort fra andre, og fem skritt som tar deg nærmere andre».

Kan ikke du bare fortelle litt, hva er de fem skrittene som tar deg bort fra andre, og hva er de fem skrittene som tar deg nærmere andre? Ja, de er jo veldig lange her, så jeg får ikke lest alt dette, men jeg kan ta noen eksempler. Hvis du har lyst til å bli tatt bort fra andre, da er det jo ingen som har det, men det er dette vi ikke bør gjøre, ikke sant? Så jeg bare skrev det litt sånn for å gjøre det litt morsommere. Snakk mest om deg selv, og lytt bare med et halvt øre. Ja.

Be folk dempe seg når de feirer en seier eller gleder seg over noe. Be de som har det tungt om å ta seg sammen og komme seg videre. Ikke by på deg selv og del noe viktig fra ditt eget liv. Praktiser intervju og ikke samtale. Spør om konkrete detaljer, som hvor mye folk har i lån og hva de tjener. Ja, da får du gode venner. Og så sånn, ha alltid et bedre forslag.

Tips om bedre valg, enten folk har kjøpt seg noe, gått en tur eller vært på restaurant. Kritiser og påpekk feil, ikke sant? Den tar det litt. Jeg leser ikke alt her, men. Ikke ta ting i beste mening. Og ikke bruke tid og penger på andre. Hold igjen på komplimenter og be alltid folk vipse deg om du har lagt ut en slant. Ja, ja.

Finn alltid noen å overse. Står du sammen med to personer, så henvend deg bare til en. Det er jo et godt råd for juleselskapene. Men så er det jo sånne ting som vi kan gjøre som tar oss nærmere andre. Ta del i andres gleder og sorger. Viser barnet glede over å ha funnet en fin pinne. Studer pinnen med interesse. Dette er jo sånn som går rett inn i «jeg liker deg».

Og de andre tingene i stad, det er jo sånn, for folk så føler du liker ikke meg. Du er ikke interessert i meg. Og så hvis du klarer å huske det andre har fortalt deg, og stille spørsmål rundt det neste gang dere møtes, og del fra livet ditt, og ikke bare bragdene dine, men også dine sårbare og feilbarlige sider, dette får deg nærmere andre da. Vær litt selvironisk, og vær reus, spander og inviter,

og da bytt på å betale og invitere i stedet for å dele alt likt på kroner. Dette vet vi, det har jeg lyst til å si litt om i forhold til kanskje nå julen da. Fordi nå er det veldig mye skriving om at vi må gi hverandre gaver og sånne ting. Og det kan jo være riktig det for noen, men jeg synes også at kanskje vi skal, gaver trenger jo ikke å være så dyre, men det å gi hverandre en gave, det er jo,

tenke på noe som venninnen din, eller moren din, eller søskenbarnet ditt, eller hvem som helst, vil kunne bli glad for, da ser du jo andre. Da går du ut av deg selv og inn i andre. Og det vi vet fra forskningen til Dun & Norton, er det vel, det er at vi blir mye mer glad av å få noe av andre, og av å gi noe til andre, ikke minst, enn å kjøpe noe til oss selv. Ja, det merker jeg selv. Ja.

Og det var jo litt sånn i sted når du ga meg te. Og så viste det seg at den teen var faktisk fra en veninne av deg som jeg også kjenner. Og det visste jeg ikke på forhånd. Og da ble vi begge to så glad. Og så var hun her litt i den teen nå, føler jeg. Ikke sant? Og det er jo noe med det. Jeg hadde besøkt en veninne i helgen og som har gitt meg to lysestaker. Og da sa jeg til henne at det er så fint å ha de lysestakene dine her.

fordi hver gang jeg ser dem så tenker jeg på deg og jeg har på meg noen øredobber nå som jeg fikk av mannen min i vår når jeg hadde veldig mye å gjøre med boken og var veldig usikker på hvordan den skulle bli og jeg skrev ting og kastet ting så plutselig en dag kom han hjem med du nå har du hatt det litt slitsomt i det siste her er en gave og så åpnet jeg den og da var de hjerteøredobbene her som jeg har på meg nå og da

Da hver gang jeg tar på meg de og går med de, så tenker jeg jo på han. Og så føler jeg at han tenker på meg. Sånn er det jo fint med gaver da. Men gaver trenger jo ikke bare være ting. Det kan jo være noe vi gjør sammen, eller noe fint noen sier til deg. Det er jo også en gave. Jeg har jo opplevd noen jeg nettopp har gitt ut bok. Da kom det 200 stykker på lanseringen. Og jeg sto i døra og tok imot alle sammen. Og det er noe jeg gråter. Ja.

Det var så utrolig fint. Jeg bare tenkte at, tenk at de menneskene, mange av dem kjenner jeg jo ikke, jeg kjenner dem jo fra sosiale medier, fordi de har fulgt meg, eller sendt meg en melding, og noen har jeg aldri sett. Men at de liksom har satt av en kveld for å komme og feire min bok, da. Og jeg vet jo så travelt mennesker har det så mye vi har å gjøre i livet vårt. Det synes jeg var så sterkt. Ja, det var veldig sterkt for meg, og det merker jeg jo nå når jeg

Forteller det til deg nå. Hvor rørt jeg ble da? Bare dele sin tid. Jeg husker veldig godt jeg gikk igjen en skilsmisse for halvannen år siden og jeg er veldig heldig at jeg har så mange gode venner. Også var det spesielt en venninne som kom på døra og bare sa, nå skal vi gå en tur. Hun har små barn og

Har det kjempeaktisk i sin jobb Men bare det at hun ville dele tid med meg Fordi at hun brydde seg om meg Og ville at jeg skal ha det bra Det er Det er så Det er noe jeg kommer til å huske resten av mitt liv At hun stilte sånn opp for meg

Så det å gi oss av tid, det er veldig dyrbart, faktisk. Og jeg ser bare hvor viktig, eller hvor rørt jeg blir av det. Nå ser jeg det på deg også. Ja, at det kommer folk på din boklansering og bruker sin tid. Ja, og det du sier der, når man går gjennom tunge ting,

Jeg skriver også litt om det å gå gjennom sorg i boken. Det å oppleve tunge ting og hva vi kan gjøre for hverandre da. Og det mange, mange sier, det er at det at folk kommer til deg og spør om du skal gå en tur som du forteller, eller at folk kommer med mat, at folk gjør noe praktisk for deg. For eksempel folk opplever dødsfall i familien. Jeg har jobbet mye med mennesker som har mistet barnet sitt, som er helt forferdelige, ikke sant? Ja.

Og det de husker, er de som kom og gjorde noe praktisk. Som måkte foran utgangstøra, ikke sant? Som kom og la mat i fryseren. Som kom og vasket huset ditt. Fordi at når du går gjennom tunge ting, så orker du nesten ingenting. Hverdagslig. Og det er jo en måte å se hverandre på, og løfte hverandre på. Og sånn,

Ja, det er både å gi av dine tid og dine krefter da, og din oppmerksomhet. For ofte klarer vi ikke alltid, mange vi prater, men vi klarer ikke alltid å prate så mye. Men det er det ene at kjærlighet er noe vi gjør da. Vi viser kjærligheten. Så det å danne gode relasjoner, nå har du vært inne på veldig mye her, veldig mye fint som jeg tror mange vil ta med seg,

Men det jeg også tar med meg fra boka di og fra å snakke med deg, Bjørke, det er å prioritere de relasjonene og se de du er sammen med. Ikke bare fordi det er veldig lett å møtes, men så er man egentlig i hodet et helt annet sted. Og du skriver jo et sitat fra Maya Angelou, som er en helt nydelig forfatter, som sier at

Det er å skrive at mennesker vil glemme hva du har gjort eller sagt. Det er ikke akkurat sånn som hun sier det, men de vil aldri glemme hvordan du fikk ditt å føle seg. Og det er så godt sagt. Det er det. Nå nærmer vi oss en høytid. Men det er ikke bare...

jul eller påske, men vi har jo også sommerferier, vi har konfirmasjonshelger, det er jo mange ganger der storfamilien kanskje møtes. Og det jeg synes var så fint, som du har sagt, er at

Jo flere folk, jo færre valg bør tas. Ja. Det skriver jeg meg bak øret med en gang, at kanskje ikke storbyfamilien med ti stykk der alle skal forskjellige ting, heller skrenkte inn et sted der du kanskje må være i et hus og ha en natur rett ved. Men

Hva andre ting er det du anbefaler nå når vi går mot en høytid der mange kan fort føle at det blir litt trangt mellom veggene? Ja, når vi for eksempel skal samles på liten plass, mange mennesker, så tenker jeg jo at en ting er at man kan være litt flink til bare å «skal vi gå ut en tur?».

Hvis man går ut en tur og får litt luft, så hjelper alltid det. Og så kan jo de som ikke har lyst til å gå ut en tur, for eksempel er litt sliten og trøtte, legge seg og ta en liten lur. Så er man litt mer opplagt til neste sammenkomst eller måltid. Det tenker jeg er viktig. Sånn at alle får pause og at man får beveget seg og bruker kroppen sin. Dette vet vi er bra av da.

og er man inne så kan man gjerne danse litt og gå rundt juletreet det tror jeg faktisk er en grunn til at vi gjør det er to grunner det ene er at vi holder hverandre i hendene og det vet vi er så bra fra James Cone sin forskning

Når vi holder hverandre i hendene, så går pulsen ned. Det skjer så mye godt med kroppen vår. Hvis du som lege holder en pasient i hånda, så vil det være veldig, veldig beroligende. Men så ser vi at hvis en nærstående person, en vi er glad i, holder oss i hånden, så vil puls og blodtrykk falle enda mer. Og de parametrene vi har i kroppen for at vi har det bra, som man sikkert kan se på disse pulsklokkene, vil bli enda bedre.

Så det er jo bra med juletre, men også det at vi beveger oss, som er kjempelurt å gjøre etter at vi har spist. Så synker blodsukkeret, og stresset synker, og det er godt for oss i det hele tatt. Og så gjør vi jo noe sammen, som ikke bare er sånn å sitte og prate, vi gjør noe konkret. Og så er det jo veldig bra å synge. Vi vet jo at dans og synge er noe av det som øker gledesnivået gjerne mest etter en stor undersøkelse som ble gjort i Skottland i

Ja, det var vel overgangen i 92-tusentallet, hvor man tok mange tusenvis av mennesker og utsatte dem for forskjellige aktiviteter. Og så så man hva var det som økte gledesnivået gjerne mest. Og til og med for de som hadde sagt at de ikke likte å danse og synge, så økte det veldig mye. Mens alle andre aktiviteter var veldig mye mer forskjellige etter om vi likte det da. Så det vil jeg ombefale. Leke litt rett og slett. Ikke så mye konkurranse.

Vi er veldig for å finne på, vi må ha konkurranse, vi må ha quiz, vi må ha sånne ting. Ofte så oppstår da uvennskap og krangler og irritationer, men heller sånn gøy alle leker. Ja. Jeg har sett på den 24-stjerne julekalenderen i fjor, så var det sånn nissekatt, nisserottekatt. Ja, den har vi adoptert hjemme da. Veldig morsom. Den er faktisk veldig fin. Ja. Så det er jo en sånn steinsakspapir, men hvor du beveger deg, ikke sant? Ja.

Og så vil jeg også komme et råd om å hjelpe til. Det er noen som overhovedet ikke vil ha hjelp, men da får de hele side. Men for de aller fleste så tror jeg det er sånn at hvis du har julebesøk, så er det veldig deilig at folk hjelper til. Og det har jeg også en tekst om i boka fra ...

bygda der moren min bor og der bestefaren min bodde og som jeg føler meg veldig knyttet til Heddorn i Valdres hvor vi hadde en 70-årsdag for moren min og så kommer plutselig jentene inn til meg på kjøkkenet der jeg står og det er en time før festen begynner og så sier de mamma, mamma, det kommer masse folk og jeg blir helt sånn, hva? det er jo en time det begynner, det går jo ikke an og så sier jentene mine men mamma, skjerp deg

Det er jo helt fantastisk at de kommer tidlig. Når vi har fest i byen og sånn, de var sånn akkurat flyttet hjemmefra på den tiden. Så sier de, da kommer jo folk, alle kommer jo veldig sent, for ingen ville være med på det kjipe delen av festen, det som er først liksom. Så da går jeg til døra og lukker opp da, og da står jo masse mennesker der, veninner av moren min og venner, og sier sånn, er det noe vi skal hjelpe til med? Ja.

jo, akkurat det også åh, herregud, hvor fint ja, det er også sånn jeg begynner å gråte ja, så den historien har jeg med i boken da og i den bygda så er det en kultur å hjelpe til å stille opp og dugne av dyr og det er altså en sånn fantastisk holdning mens vi kanskje har blitt veldig sånn at åja, jeg må ha alt perfekt når folk skal komme til meg og derfor blir vi jo så stresset og folk går jo mye mindre på besøk til hverandre enn før

For da skal middagen være klar, og alt skal være perfekt, og det skal være så ryddig, ikke sant? Og så i stedet for, er det noe jeg skal hjelpe deg med. Og jeg har også selv noen veninner som er sånn, plutselig så er bordet ryddet av, liksom, når vi har spist. Og jeg bor jo selv i generasjonsbolig, og det er noe av det fine med det, at vi alle prøver å hjelpe hverandre, da.

Da er det så lett å lage hjul, og det er så lett å få til ting, når det er mange voksne mennesker som alle gjør sitt. Men det som er viktig også når man skal hjelpe hverandre, det tror jeg er at man har en raushet for at vi alle kan få gjøre det litt på sin måte. At det ikke må være akkurat sånn som du har tenkt. Så for eksempel, jeg har en julekribbe hjemme, som vi tar frem alltid, siden ungene var små, vi tar frem første søndagen i advent.

Og nå er det to treåringer som elsker den julekrypen da. Og da er det jo ikke sånn at den må stå på en bestemt måte. Det er jo som en dukkestue, ikke sant? De leker med den hele tiden. Det er ikke noe farlig med de tingene om noen skal gå i stykker eller sånn. Så da kommer de inn og leker med den og får gjøre den på sin måte. Og det gir meg glede å se da. Og så plutselig har hun som er ti år vært der.

Og da har alt satt sånn sili opp, ikke sant? Og går rundt og rydder etter de treåringene. Men hun har ikke lov, hun blir ikke sur på de små, for at de har, den rausheten skal ligge der da. At de må få gjøre sånn og sånn, og så får hun gjøre sånn og sånn. Og sette det opp sånn som hun vil. Og dette forteller jeg, fordi det er på en måte en overføringsverdi til, hvordan lager du maten, hvordan pynter du, det må være rom,

Det skriver jeg også med denne boka, at et hjem må være et sted hvor det er plass til alle som er der. Alle må kjenne at her er det plass til meg. Og det tror jeg faktisk en del familier som kan slite med, og parforhold, at det på en måte bare er den ene som bestemmer hvordan det skal se ut, eller hvilke ting som skal stå fremme, eller hvordan mat vi skal lage, eller når vi skal spise, eller alle sånne ting. Hva vi skal se på TV, hvilken film, hvilken serie er det greit å se på?

Da blir du på en måte mindre og mindre, hvis ikke det er plass til dine meninger, dine tanker, dine måter å gjøre ting på rent praktisk. Det var så mange ting jeg tenkte på der. Ja, jeg så det. Hvis du vurderer en fisk etter hvordan han er på landet,

så gir du ikke rettferd til det den kan. Og det er litt sånn, jeg og tre brødre er veldig heldige, jeg har tre brødre som jeg er veldig glad i. Og ene for eksempel, han er utrolig distre, og hvis du ber han om å ta av bordet eller rydde, så vil jeg, som er veldig ryddig, ikke bli fornøyd. Men hvis jeg sier at

kan du ta med guttene ut og leke, mine to gutter. Så han er en helt fantastisk onkel. Han er verdens beste onkel. Å få virkelig skynd på det viset, og det er sånn vi hjelper på forskjellige vis. Vi har styrke og sakheter. Og det er det jeg har øvd meg på de siste årene, å se hvordan vi er ulike, og hvordan vi tilsammen gir veldig mye til denne familien som vi er.

Ja, og det er så viktig det du sier der. Fordi da kan vi alle få blomstre, det er noe jeg skriver om i den forrige boka min, «Å løfte og bli løftet», om at vi alle kan blomstre når vi står i riktig jord. Ja. Og det tror jeg du siterte meg på i en podcast, faktisk. Ja, det gjorde jeg. Og det er jo noe med, fordi vi kan bli alt for mye sånn at alle skal gjøre akkurat likt, alle skal gjøre akkurat det samme, og da blir det som om vi blir presset inn i

putteboks hvor vi ikke passer inn. Da har vi ikke den riktige jorda. Men når du ber han gå ut og leke med barna, da gir du han også en mulighet til å blomstre. For da vet du at det er hans jord. Ikke sant? Ja, det er veldig fint. Og da ser du jo han. Ikke sant? Virkelig. Og hvis du takker for når han kommer inn igjen, så ser du han enda mer.

Jeg tror det er viktig å bli påmynt sånne her ting, Bjørk. Jeg tror det er veldig lett å gå inn i sine egne tankebaner om at sånn burde det vært, eller sånn skulle den personen gjort, og bli mynt på hvordan vi er forskjellige, og bli mynt på å bare litt vete det bålet. Ja, og det du er inn på nå er jo også å se de kubene den andre legger på.

Fordi vi tenker, ja, men jeg gjør det og det. Nå har jeg gjort det, nå har jeg lagd den maten, nå har jeg kjøpt inn det, jeg har sagt det til deg. Og så ser vi ikke de kubene den andre legger på, som kanskje er sånn, åja, nå har han vasket bilen, eller ja, i går så tente han opp i ovnen til jeg kom hjem, men det har jeg jo ikke merket til, men jeg har selv merket til at

at jeg vasket opp for eksempel. Det er så lett at vi legger merke til det vi selv gjør. Det er et kjempeviktig poeng.

Legg merke til de V-kubene de rundt deg legger på. Ikke minst nå i juletiden. Tusen hjertelig takk for denne gode praten, Bjørk. Jeg tror den vil komme til god nytte, særlig i denne tida her. Er det noe siste du har ønsket å dele når du først er her?

Det er så mye, så da tror jeg heller man kommer tilbake til deg. Vi får se i det. Men jeg har bare lyst til å si at jeg er veldig glad i podcasten din. Syns du har en veldig varm stemme og en fin måte å være på. God, tusen takk. Sånn at man blir rolig og glad og kunnskapsrik av å høre på den.

Så jeg er veldig, veldig glad for at jeg har fått være her hos deg i dag. Og så har jeg lyst til å si til alle som hører på, at takk for at du hører på, for at du er i dette livet, og for at du prøver så godt du kan. Så vil jeg si at jo flere bål som brenner varmt og godt, jo bedre har vi alle mennesker det. Så ta vare på bålet ditt, og ikke vær missunnelig på andres bål,

Hvis du føler at ditt bål brenner dårlig nå, for det er viktig for deg også at andres bål brenner godt. For jo flere er det til å være der for deg, selv om det ikke alltid føles helt sånn. Så jeg har lyst til å ønske deg alt godt i denne juletiden, som både rommer gode følelser, og følelser av vemod og sorg og savn. Og så tenker jeg jeg har en tekst i boka som heter «Julehjertet». Og den handler om at skal vi...

Åpne hjertet for det gode, så må vi også ha hjertet vårt åpent for det som er vanskelig. Kanskje jeg skulle lese noe fra det til slutt. Ja, det er det. For julehjertet, den handler om bestefaren min, som mistet kona si, altså min mormor, når barna hans var tre år og ett år gamle. Oi.

Og han, bestefaren min, han var en veldig, veldig fin mann som jeg føler er med meg hele tiden når jeg skriver. Han var en klok skolelærer, og han snakket mye med meg om kjærlighet, om sorg og savn. Han gikk hele livet med to giftringer på fingeren sin. Sånn skal jeg ikke lese hele det stykket, men...

Han løftet meg ut en gang i snøskavlen for at jeg skulle se på stjernene. Fordi der oppe i stjernene var mormor. Fordi han begynte å gråte når vi hørte en sang på ønskekonserten som minnet om henne. Og så sa han til meg, eller jeg sa. Så åpner han vinduet og løfter meg ut i snøskavlen slik at jeg skal få se stjernene enda bedre.

«Julehjertet vårt, det både gråter og ler lettere», sier han. «Og enda vet jeg ikke hvor betydningsfulle alle julene med bestefar skal bli i livet mitt. Jeg vet bare at jeg liker å høre han, liker å holde han i hånden, og jeg vet ikke om han har sagt alt jeg husker, eller om det er mine egne tanker om det jeg husker, men det er ikke så farlig. Kanskje husker jeg dette så godt, nettopp fordi det skjedde jula».

Fordi alt lyser sterkere da. Når stjernene skinner i mørke natta, og alt er litt annerledes enn resten av året. Det tror jeg mange kjenner igjen. At i jula så er det ofte både godt og vondt. Svårt og varmt. Tusen hjertelig takk for at du tok det til, Bjørk. Boka di «Å se og bli sett» er i alle bokforhandlere nå og på nett. Og hvor kan mine litter finne deg?

De kan finne meg under navnet mitt, Bjørk Mathias Datter, på Instagram og Facebook. Kjempefint. Tusen takk for at du ble med. Tusen takk for at jeg fikk komme. Det har vært så fint. Og meg kan dere nå på doktorenette.dragland rundt omkring. Og hvis du tenker at denne episoden var til nytte, så del den det som vi får uten går kunnskapen.

Og med det så sier vi tusen takk for i dag. Takk til dere som abonnerer, som gjør det mulig for meg å drive denne podcasten. Og så ønsker jeg at dere får en fin Førhjulstid. Ha det godt!