sjelen bød tilbake til psykologien og i psykiatrien. Fordi sjelen vår, det er jo for meg det viktigste var det. Jeg tror det var sjelen min som ble sett av Moroso, Asinøve, Arlinda, Marit. Det var sjelen min som jublet fordi
Jeg var noe annet enn en merkelapp og en diagnose som skulle fikses med piller. Jeg var et individ som skulle få lov til å bli skapende når jeg kom igjennom dette og kunne romme mitt eget mørke. Det var noe som var lyst i meg, noe som var evig i meg, som ikke kunne bli ødelagt uansett hva jeg hadde vært igjennom. Du lytter til Snakk med Silje.
Velkommen, Maria Thune. Tusen takk. Du har jo skrevet en bok som er veldig inspirerende, Kjærlighet som medisin. Så det er supert at du vil komme hit i dag og snakke med meg om din historie og om boka di, for jeg tenker at den, hva skal jeg si, den...
visjon du har, det ønsket du har om å få mer kjærlighet inn i psykisk helsevern generelt og kanskje generelt i verden, siden det er som medisin. Det synes jeg er fint å få snakke litt med deg om. Hva er grunnen til at du har den visjonen og jobber som for det? Det startet vel
Jeg vet ikke, vil du bare begynne å fortelle litt om din bakgrunn? Hvorfor dette er noe du engasjerer deg så sterkt i? Det kan jeg, tusen takk. Jeg har jo gitt ut en bok, Kjærlighetsmedisin, og den kom jo ut for en måned siden. Og det er jo min tredje bok. Jeg har en drøm, som er også en selvbiografi, når jeg var 26, det er 20 år siden.
Og da var det veldig mye om bare min reise som pasient i psykiatrien. Men så nå er denne måten skildret både min reise som pasient og senere som terapeut og miljøterapaut i akuttsykiatrien og på DPS. Jeg synes det er en stor gave å få lov til å dele mine syn. Fordi jeg ble jo innlagt i psykiatrien som 17-åring. Skal jeg fortelle litt om hjernen? Ja, gjerne.
Jeg var en veldig følsom jente. På mange måter normal, om man kan bruke det ordet. Jeg hadde god karakter på ungdomsskolen, og mange venner og fritidsinteresser. Jeg gikk på håndball og hadde egen hest i speidaren.
gode venner og så videre, og så begynte jeg på videregående skole når jeg var 16, og da begynte jeg å få angst uten at jeg da visste hva det var. Så jeg kjente en ubehag i klasserommet, og jeg husker at det var noe som er 3-4-94 den gangen, så alle hadde krav på videregående opplæring, og lærerne hadde veldig lite kontroll,
Jeg kom fra ungdomsskolen i Enebakk over på en stor videregående skole i Ski, og da husker jeg at i klasserommet var vi 30 elever, og fem eller seks av de guttene løp rundt og var ganske utdagerende og kastet matpakker på hverandre og spilte musikk. For meg var det veldig skremmende og veldig ubehagelig. Jeg kjente at jeg fikk problemer med å være der inne, så jeg begynte å kutte ut, eller kom litt for sent, og kuttet ut noen timer innimellom, og fikk en kvalme fornemmelse og slet litt med å finne pusten.
uten at jeg omtrent hadde begrep på at det var det som skjedde. Men jeg fikk et veldig stort ubehag med å gå på skolen. Det var egentlig sånn mine psykiske problemer startet. Så da var det sånn at klasseforstanderen min kalte meg inn på et møte og lurte på hvorfor jeg var borte fra å være noen, lurte på hvordan jeg hadde det og sånn. Så fortalte jeg henne hvordan det stod til og at jeg hadde mye kvalme og pustebesvær og sånne ting.
Og da sa hun at hun trodde jeg trengte å gå til psykolog da. Og så gikk det vel to-tre ganger, og det fortsatte på skolen, så det var ikke noe sånn at de tilpasset noe som helst egentlig. Det har jeg tenkt på i ettertid da, for meg og de andre sensitive menneskene, som også hadde krav på videregående opplæring. Vi skulle liksom finne oss i dette her, ikke sant? Så det er egentlig tenkelig på at jeg kanskje var litt dårlig gjort da, at jeg ikke ble tilpasset noe mer. Men i hvert fall fordi det skalerte veldig med meg, jeg ble mer og mer dårlig.
Også begynte jeg å være psykolog, og da gikk jeg to eller tre ganger. Da kalte hun inn en psykiater som ga meg veldig sterke antipsykotiske medikamenter. Etter tre samtaler? Ja. Oi, hvor gøy.
Det skulle gi meg ro og dempe tankekjør, som de kalte det for den gangen. Hvordan var det for deg da? Hvordan fungerte det? Jeg tenkte at jeg bare tar det for. Det var sånn, jeg var desperat. Det følte liksom at jeg var veldig genert. Jeg hadde ikke vært sånn uttalt genert før, men jeg kjente på den genansen, og at jeg syntes det var mer kleint, eller vanskelig å være sammen med andre. Jeg følte meg veldig sånn...
Jeg hadde ikke mestret livet mitt, fordi da ble jo det sosiale vanskelig, pluss at skolen ble vanskeligere, for jeg klarte ikke å følge meg i timene. Så jeg tok imot medisiner, og da ble jeg rolig på utsiden, men på innsiden var det det samme, om jeg kan si det sånn. Det var som å være i bomull. Ja, det høres jo sånn ekkelt ut. Det var det. Det var egentlig ganske ubehagelig.
Og jeg fikk et veldig søvnbeho, så jeg måtte jo legge meg og sove på en seng på skolen og
Så jeg fikk ikke med meg så veldig mye mer undervisning av den medisinen. Så det fikk du tilrettelagt da, du fikk en seng på skolen? Det gjorde jeg, etterhvert. Men det var ingenting som ble endret i klasserommene? Nei. Men det var veldig rørende det med den senga, altså. At det var en skolerådgiver som var helt fantastisk. Som tilrettelagde, sånn at jeg i hvert fall kom meg på skolen da. Men at jeg kunne gå og legge meg og sove når jeg...
Jeg var jo etter medisineringen så ble jeg jo veldig mye trøtt og sliten. Men jeg følte på en veldig maktesløshet når det heller ikke hjalp, ikke sant? At jeg bare måtte sove. Jeg kjente meg kanskje litt roligere, men tankene ble allikevel ikke noe lettere fordi jeg måtte sove hele tiden. Var så sliten, og så fikk jeg veldig sånn uren hud av medisin og
Jeg kjente at det var vanskelig å snakke, at jeg på en måte ikke helt fant ordene alltid og sånn. At jeg fikk litt latens tid av medisinen da. Så jeg ble ganske fortvilet. Også psykologen var veldig opptatt av vanskelige ting som hadde skjedd med tidlig i livet. Og det var jo ikke jeg klar for å snakke om. Jeg var jo bare 16 år, så jeg ville jo bare ha...
fikse livet mitt her og nå. Hun mente jo sikkert bare godt ut fra sin tradisjonelle tankegang. Men jeg ble bare mer og mer uvel etter de psykologteamene også. Til slutt sluttet jeg å prate med henne. Jeg klarte ikke å si så veldig mye mer når jeg var der, så da ble hun veldig bekymret. Så fant jeg ut at jeg skulle tvangsinlegges på Blakstad sykehus. Da hadde jeg blitt 17 år.
Var det fordi hun var redd at du skulle ta livet ditt? Hun var redd at jeg skulle ta selvmord, ja. Fordi jeg innimellom snakket om at det hadde vært så deilig å bare forsvinne. Ikke være... Uten at jeg tenkte at jeg skulle ta selvmord, men at jeg bare ikke orket å være i livet, på en måte. Så da kom jeg på Blakstad. Det var ganske skremmende, fordi... Ja, der er det jo... Jeg tenkte at det var liksom...
Det var en skikkelig drøy start på ungdomslivet. Ja, for Blakstad, det er sikkert mange som kjenner til
Det er jo et psykiatrisk sykehus her i Bærum. Asker. Asker er det kanskje, ja. Men der er det jo sikkert litt forskjellige avdelinger og sånt der, så det er vel ulike plasser man kan være nå. Men hvordan var det når du ble lagt inn der? Hvordan...
fungerte det? Var det mange andre pasienter der? Var du sammen med de, eller var du skjermet fra de? Jeg kom på en lukket akuttavdeling. I 1995 var det pasienter i ulike aldersgrupper, men det var så klart ingen som var like unge som meg, for jeg var under 18 år, så jeg skulle egentlig vært i barnesykiatrien, men det var ikke plass. Så derfor kom jeg på Blakstad. Ja.
Jeg husker det var en pasient som skrek og heldte varm kaffe på armen da, når hun så meg, fordi hun hadde hørt at det kom en ny pasient, og så da måtte hun ha dobbeltrom. For det var jo ett dobbeltrom på posten en gang, og hun bare...
Hun var skikkelig fortvilet, for da mistet hun ene rommet sitt. Jeg ønsket ikke å dele rommet med meg heller. Jeg ble dritredd. Det er bare shit, liksom. Det var sånn råsikkerhet, kaff over armen, og så var det en dame med grønne klær. Alt var grønt. Grønn hatt, grønne bluser, som satt og så ut av vinduet og kalte på solen. Kom nå, sol. Kom nå, sol. Hun satt der, liksom. Og så var det...
Det var veldig mye forskjellige, ganske farverike mennesker, men jeg synes det var veldig skremmende da. Ja, for du virker jo som at du var i utgangspunktet veldig engstelig, og det var den engstelsen du ønsket vekk fra. Og så kommer du inn der, og blir egentlig bare mer engstelig da. Ja, skikkelig. Så jeg ble kjemperedd faktisk. Når jeg kom, og mamma og pappa, de sa jo at de var sammen med meg i takksyn, og sa ha det til meg der utenfor. De var med inn litt, tror jeg. Så...
Jeg satt meg en vindueskarm, så det var sånne brede vindueskarmer på rommene, og så snakket jeg ikke noen ting. Jeg ble helt mutistisk første uka. Det har jeg fått høre i ettertid. Jeg ble veldig redd og lukka. Hva skjedde så? Så fikk jeg primærkontakter. Det er de sykepleierne og hjelpepleierne som har mest med deg å gjøre.
De var utrolig hyggelige. Personalet på Blackstar var, må jeg si, spesielt de kvinnelige sykepleierne, hjelpepleierne, var helt fantastiske. Og jeg har jo kontakt med noen av dem en dag i dag. De var helt utrolige.
Du nevnte mor Åse. Ja, mor Åse. Det skal jeg komme inn på snart. Hun er jo en av de viktigste. Fantastisk. Men det var Linda, og det var Marit, og det var Kristel, og det var Sinau, og det var veldig mange fine. Så det har virkelig vært en medisin. Men psykiaterne, må jeg si at de var liksom ikke...
De var ikke så god medisin for meg da. De var veldig opptatt av diagnoser, de var veldig opptatt av medisiner, og de var veldig opptatt av å ha meg der på tvang. Så jeg snakket med en psykiater, og jeg tror det var første, sikkert andre gang da, så fikk jeg skizofreni-diagnose.
og han sa du må være klar over at du har en livstruende diagnose du må slite med for resten av livet du kan få være her et år på Blakstad sykehuset i første omgang og du kan få bo her og gå på skole her men du kan ikke gå på skole der ute du kan aldri studere det var liksom bare helt jævlig så da bare knakket jeg helt sammen da for da hadde jeg vært ganske skoleflink og hadde mine drømmer da
Så da knokket jeg helt sammen og løp inn på rommet mitt og knuste en kopp og hylte så høyt jeg klarte. Og da kom morose og banket på. Jeg kalte henne morose etter hvert, også het hun da. Og så tok hun bare sånn instinktivt armene rundt meg og holdt meg, holdt meg, holdt meg til jeg liksom klarte å romme meg ned da. Så sa hun at jeg tror egentlig ikke du skal ta det så alvorlig.
Jeg tror du har mye armer og mye bein, og at du er litt umoden. At i morgen vil ting gå seg veldig fint til for deg da. Så hennes medisin var å gå hånd i hånd med meg i haven. Plukke eplekart. Vi plukket epler før de var helt modne. Og så hadde jeg hodet i fang hennes en del. Hun pratet med meg på en måte uten så veldig...
Mye fremmedord og diagnoseprat og sånn byråkratisk. Hun pratet veldig alminnelig med meg. Ja, det er jo naturlig når du er 17 år og aldri har vært i psykiatrien før. Så, men det var ikke alle som var sånn. Men hun var veldig ekte og alminnelig, så jeg følte nesten at jeg var i et hjem. Selv om jeg var innlagd på skjermen mye. Hun fulgte meg jo i årene som skulle komme. For jeg hadde jo ikke bare en innleggelse der, jeg var der mange ganger.
Men skjermet, det betyr at det ikke er noen stimuli på noe? At det er et veldig tomt, sterilt rom? Ja, det er en tom, steril verden hvor veldig mye er i farven hvit, hvis det er en farve. Og at det er veldig mye plastikk. Man serverer pasientene i pappoplast for å at de ikke skal skade seg. Det er de aller dårligste der. Ja.
Så det er liksom sørget for at der kan du ikke skade hverken deg selv eller andre, og da er det veldig sånn... Ekstra bemannet og... Ja, så det var mye der. Men hun Morose trykket jo aldri på alarmen, liksom. Selv om jeg... For jeg kunne bli veldig urolig og slå ting i veggen og bli veldig frustrert. Og hun klarte å roe meg ned med bare en myk, rolig stemme og trykke seg tilbake. Hun var sånn... Hun gikk ikke på meg da, da jeg ble urolig. Hun gikk heller tilbake...
frem til hun kunne komme og holde rundt meg. Og det var det mange av de faktisk kvinnelige, jeg husker personalet den gangen, de var veldig gode på det, mange av dem, men kanskje litt mer sånn ufaglerte menn, som skulle bli i politi, eller som var veldig opptatt av å trene på helsestudio, virket det som på meg da, for de hadde liksom alltid t-skjorter på seg, som var i en størrelse for liten, så hadde armen liksom bulet ut, og de kom liksom veldig sånn, de stramte t-skjortene på jobb, rett fra helsestudio.
og skulle være sammen med oss, så de kunne være litt mer harde i klypa da. Så, ja, men det, hva skal jeg si med hun? Det var jo sånn at jeg hadde flere innleggelser på Blakstad da, for jeg kom jo ut, og da fungerte jeg ganske bra, studerte og tok en bachelor i psykologi faktisk, og
Bare jobb også. Men jeg kom veldig ofte inn igjen. Da fikk jeg jo gjerne en ny diagnose. Så jeg fikk jo mann i steppvisiv, som det heter en gang inn. For jeg var veldig høyt opp og langt nede. Og så personlighetsforstyrrelse. Det var liksom alle de periodene hvor jeg
var, hva skal jeg si, litt sånn i feiter, at jeg liksom syntes det var en feil måte å behandle oss pasienter på med bare piller og skjerming og tvang, og det var så mye av det som jeg tenkte var så, jeg hadde sånn, hva heter det, sånn
vrede i meg da, på vegne av de andre pasientene også. Fordi det var liksom noe i meg som følte at vi ikke var syke, selv om vi var plaget, og var fulle av smerte og var lidende, så følte jeg at vi var jo ikke, jeg følte vi ble så himla fremmedgjort da. Vi er jo i en båt liksom, vi var jo, altså alle er jo på en måte på samme reise, tenker jeg, og har de samme behovene. Og
Bare at noen har et høyere lidelsestrykk på innsiden enn andre. Det skal liksom ikke gjøre at man skal bli avskjermet fra samfunnet og dopet ned og fratast viktige funksjoner. Det er veldig, veldig nedverdigende å bli innlagt som psykiatrisk pasient. Kan være, da. Ja, og så har jo disse medisinene helt grusomme bivirkninger. Ja, det var veldig tørt. Og så er det jo vanskelig å vite hva er...
egentlig symptomer på sykdom og hva er egentlig bivirkninger av disse medisinerne da? For du fikk jo ganske sterke medisiner ganske tidlig, og når du er medisinert så ble du utredet for å sjekke om du hadde skizofreni, og hvem vet om det var bivirkninger av medisiner som var disse symptomene, eller altså når man går på en sånn cocktail av masse medisiner så er det jo veldig vanskelig å vite hva som er hva da. Det er veldig vanskelig å vite hva som er hva og jeg tenker at
Jeg synes det er veldig, veldig trist da, at man ikke prøver annen type medisin først, liksom. Som å se ro ned med medmenneskelighet, altså sånne helt logiske ting man gjør når man har et familiemedlem som er leise da, eller man har en skolevenninde som er fortvilet, eller man kjenner noen som ikke har det bra, så vil man jo begynne med noe annet.
Ja, selvfølgelig. Kanskje skifte fokus over på takknemlighet, hva kan vi gjøre noe humoristisk? Det er så mye jeg har lyst til å si masse om medisiner. Jeg tror det er fordi det er veldig mye penger i farmaceutindustrien, at det ligger veldig store økonomiske interesse bak. Jeg kan ikke forstå noe annet, fordi jeg tenker selv de mest proffesykiatere må jo forstå at man kan jo ikke belaste mennesker
Men noe så tungt og noe så alvorlig som kan medføre såpass heftige skader da, når det blir brukt over tid, tenker jeg da. Å tro at liksom det å ta disse pillene endrer strukturer i hjernen og gjør at man blir frisk. Jeg forstår at det roer ned, jeg forstår at det demper, jeg forstår at man kan bli mindre voldelig av det, og jeg forstår at enkelte trenger det, men det må jo være før man begynner på det indre arbeidet,
Man må jo liksom gjøre et stykke arbeid hvis man har det vanskelig på innsiden. Det blir veldig sånn enkelt da, å bare ta en pill og så, ja, men da er du fin av den skizofrenien din, eller bipolariteten, tenker jeg. Det har jo masse med å ha rutiner, finne hvile, få massage, gå på yoga, det er så mye man kan gjøre da. Og det er jo det jeg har vært så heldig, så privilegiert i mitt liv, å få gjøre så mange gode ting, hatt en så...
Jeg har hatt en så omfattende spirituelle praksis da, gjennom med yoga som jeg begynte med da jeg var 16 år. Det har vært veldig, veldig bra for meg. Møte med angst, gjennom meditasjon, jeg har meditert også i over 20 år.
Så mye jeg har lyst til å si om det, jeg synes det er så viktig. Det er viktig det at du skal fortelle her i dag. Jeg føler jo at det er veldig håpefullt. Jeg er jo ikke sånn bitter på at jeg var innlagt lenger, for jeg føler jo at det gjorde at jeg får lov til å gjøre det jeg gjør nå, sitte her og prate med deg, få lov til å skrive en bok, skrive flere bøker, få lov til å være med å endre et utdanningssystem, for det er jo min drøm, å lage nye utdanningssystemer.
modeller for utdanning av helsepersonell. Fordi vi kan ikke fortsette sånn med bare medisiner. I den biologiske modellen da. Vi må jo ha det...
nye ting, og da må man gå på en type utdanning, eller få det implementert i utdanningen sin, det som har med kunsten å gjøre, med meditasjon og nærværet til stedeværelsen og det kroppslige. Kropp og psyke henger sammen. Ja, for det er fordi du beskriver litt i den boka at det er som om du på en måte er litt ikke helt i kontakt med kroppen din. At det du trengte hjelp med var kanskje å
ro ned nervesystemet, puste, komme i kontakt med kroppen sin for å finne en eller annen ro i deg selv, og tåle å ha alle de følelsene som bevegde seg på innsiden som du ikke klarte å romme på et eller annet vis. Og så det å bare dempe den uroen, den kommer fra et sted. Det var jo noe i deg som egentlig prøvde å si deg noe, eller jeg vet ikke, jeg ble litt nysgjerrig på ...
Hva er det som har hjulpet? Vil du si noe om det? Som ikke var medisiner, men alt det andre. Når du begynte. Jeg må bare markere at jeg tenker at medisiner for noen er veldig, veldig viktig. Og i noen faser, og jeg jobber jo akutsykiatrien i dag, så jeg ser jo at, og jeg ber jo om sterke medisiner til noen pasienter, og jeg er veldig, veldig urolig under de rammene vi har nå da.
Fordi at vi har så få på vakt, og vi har så tungt belegg, og folk kan bli så dårlige.
Og det er liksom i den akutte fasen så opplever jeg at det kan være veldig, veldig viktig. Hvis det er snakk om det voldelige. Men det er jo logisk. Men det er liksom det å gjøre det over tid og si at det tar jo ikke bort en skizofreni eller en bipolaritet. Jeg tenker ja, det er en personlig ensforstyrrelse liksom. Men jeg tror ikke så mye på diagnoser heller. Jeg tror liksom at det er viktig å snakke om
Hva føler du nå? Hvordan har du det nå? Ok, det er en trist følelse på besøk. Hva gjør vi med den? Skal vi dempe den ned, eller skal vi la den få lov til å uttrykke seg? Er det det følelsen ønsker? Vi jobber med følelsesuttrykk og regulering. Kan den følelsen få uttrykk i et kunststykke, maleri eller en tone? Kan den følelsen få lov til å være med i et kroppstyrtrykk? Jeg er veldig, veldig tro på det.
Men først og fremst, så på min reise så er det menneskemøtene da, det relasjonelle som har vært viktig. Og det var liksom helt fra dag 1, når jeg gikk på videregående og hadde en skolerådgiver som så meg. Jeg følte at hun så noe mer enn en diagnos, jeg følte at hun så et menneske da. Jeg følte liksom at hun våget å være stille med meg, at hun våget å være sammen med meg, helt nært, uten forsøk på å endre meg.
Det var det som skapte endring da. Så liksom, de møtene, de har vært veldig, veldig viktige i medisin. Hun hadde jeg kontakt med egentlig alle år. Ja. Så det var liksom, jeg følte jo at jeg ble viktig da, for henne også. Jeg husker at hun ga meg nøkkel, så jeg fikk mitt eget rom hjemme hos henne, og jeg fikk komme hjem der på middager, så vi ble veldig nære da. Så jeg har vært veldig heldig på veien med så mange gode mennesker.
Så hadde jeg morose, som jeg har nevnt, og synøve og de andre, de på blaksta, som ga veldig mye kroppskontakt og turer ut, og veldig den alminnelige. Jeg følte at det var en del av min heie-gjeng. Og så var det en kroppsterapeut som heter Minken i boka, som ble veldig viktig, som lærte meg at følelser ikke er farlige, men...
Da hadde jeg vært innesperret ti dager på Blakstad og vært på skjerming. Ikke fått lov til å gå ut. Husker jeg var innlagt med en som het Pettern som gikk i transportbilter. Husker jeg gråt fordi han var så fortvilet over det trilafon, det medikamentet man brukte mye i møte med psykoser, den gangen.
at det var en illusion at jeg skulle hjelpe han og så ropte han bare at jeg er silly indian som skulle vært statsminister og jeg bare husker det gjorde så mye inntrykk for det er kjærlighet vi trenger og så fikk han oss til å holde hender da, inne på røykesstua der det var veldig sånn veldig stert øyeblikk med han jeg var sånn utrolig naken da men da, i hvert fall så ringte jeg til Minken som var en kroppsterapeut som moren min hadde hørt om på skisykehus
eller møtt, fordi hun underviste sykepleierne, mamma er sykepleier da, hun underviste sykepleierne i yoga og ga de massasjer og sånn. Og så hadde mamma sånn hunch på at jeg burde møte henne, og jeg bare, jeg vet ikke helt, jeg har jo hatt 10-15 forskjellige psykologer, og jeg orker ikke mer. Så da kom jeg til henne, og det var sånn helt annen verden, det var ikke noe fokus på klokkeslett, og det var en time som var til en hel helg, og det var å reise jorda rundt sammen, hun ble glad i meg da.
Så hun tok meg med overalt, og hun hadde retryd siste i nærhjørken. Så det var veldig spesielt å komme fra Blakstad sykehus til siste i nærhjørken, men det er mulig. Vi hadde noen retryd sammen, hvor vi tok med folk rett fra psykiatrien, rett fra Dikemark og Ullevålsund. De hadde med pårørende, da. Vi gikk milevis inn i fjellene, og symptomene bare avtok for hver dag som gikk. Sov en råp i en himmel, og alle hadde en beduin hver dag.
Som skal passe på dem. Og de reper kameler også. Det var et eventyr. Det var bare å komme nærmere naturen, nettopp slett. Ja, det ble grounding. For det sa du, jeg tror jeg avbryter litt, men det sa du jo at hvis man er i psykose, så er det veldig mye som skjer her oppe. Tankene går veldig fort, og man hallucinerer kanskje litt, eller hører litt stemmer som. Da er det veldig viktig å komme ned i kroppen, og kjenne beina sine, og få mindre angst, ikke sant? Ja.
Fordi at når man er i kroppen, er i beina, kjenner på den tyngden, så blir man mindre, er tankene mindre intense. Det er derfor yoga, altså noe som man forbinder, også bruker pusten, sånn at man forener kroppen sin. Så det med pusten og kroppen, det tror jeg er veldig, veldig viktig i all psykiatrisk behandling. Det gir jo veldig mening. Og mindfulness, eller nærværstrening, det er hvor du lærer deg å akseptere tankene, sånn at du ikke blir så redd.
Redd for vanskelige tanker. Ja, og ikke bli så redd for følelsene sine heller. Kroppen prøver å fortelle deg ting, men hvis du legger et lokk på det, så blir det kaos oppi hodet, for du finner jo ikke svaret oppi hodet. Du må jo gå til kroppen for å finne svaret. Det er nemlig det. Hvis du ikke er i kroppen heller, så vil du jo ikke kunne føle. Nei, da vet du jo ikke hva kroppen din prøver å fortelle deg. Det lokket vil jo bare poppe av plutselig, og da ...
Da får du helt panikk. Da blir du helt kaos. Da får du så mye angst at du må medisineres ned. Men hvis du bare kan lette det lokke litt og litt. Med noen du er trygg på. Noen som kan hjelpe deg med alt det kaoset og følelser som skaper kaos oppi hodet. Og så merker du da når et menneske sitter overfor deg, det den personen
som har på en måte jobbet med sitt eget, som har rom inni seg, som har kjent på sine egne skyggesider, vært i sitt eget mørke og tåler seg selv. Mer da, du kjenner det, ikke sant? Som pasient, hvis du har en terapeut som
Som tåler sitt eget, for da tåler du jo andres også. Og da trenger du ikke komme så mye forslag til råd og endringer og diagnoser og medisiner og sånn, fordi du tåler at den andre personen lider bedre da. Så det synes jeg er veldig spennende tanken, at reseptblokka ligger i lomma veldig, veldig klar hvis du tåler lite. Hvis du tåler mye, så tar det kanskje litt lengre tid før du må dra den opp da.
Jeg husker det også fra at jeg jobbet i sikkerhetspsykiatrien noen år, så var det jo litt sånn at jeg reagerte noen ganger på at noen hadde helt normale reaksjoner på utrolig kjipe ting som skjedde.
Ikke sant? Og da skulle man sykeliggjøre det da. Med alle disse begrepene man bruker, ikke sant? Nå er han motorisk urolig og nå har han, ikke sant? Agitert og adekvat. Ikke sant? Og så er det sånn, jo jo, men hvordan ville du ha reagert da hvis du opplevde at dette skjedde med noen i din familie for eksempel, eller at
at du ikke fikk være til stede når dette viktige i livet ditt skjedde, fordi du var for syk. Jeg reagerte litt på det noen ganger, at hvorfor skal du medisinere deg ned? Jeg trenger bare trøst. Trøst. Det å tørre å være nær i psykiatrien, det var jo en sånn myte i gamle dager i hvert fall, at man ikke skulle ta på psykiatriske pasienter.
For da ville de liksom ikke tåle. Da har jeg tenkt mye på at det som gjorde meg, eller som var den aller viktigste medisin, det var jo det å bli sett. Men i det lå det også det her med berøring, fordi jeg trengte veldig kroppskontakt. Og da fikk jeg de beroligende hormonene også, oksytosine, ikke sant? Og hjernen min fikk regulert seg. Så det å bli berørt, så jeg brukte veldig mye på jobb. Fordi jeg begynte jo å jobbe i psykiatrien tidligere,
etter at jeg hadde kommet ut av det. Så jeg har jobbet der i over 20 år nå. Så det er veldig fint, for da føler jeg at jeg kan gi noe tilbake på en måte. Fordi jeg traff jo da som Minken som jeg er inne på, snakket om, det var jo skikkelig crazy mye av det med henne. Det var liksom sånn, men det var veldig mye fint også. Hun turte i hvert fall å gjøre noe som var helt utenfor boka. Og saken er jo det at når du tør å gjøre noe som er utenfor boka, med en pasient, så vil jo den pasienten føle seg veldig enestående da.
Og det er kanskje det vi ønsker å bringe, eller gi til hverandre, at du er helt enestående, liksom. At du føler det. Ja, at man er litt lekende, man er litt sånn, hva skal jeg si, litt kreativ, liksom, i måten å løse vanskelige knuter inni seg på, på et eller annet vis. At man
Du har jo blitt kunst- og uttrykksterapeut også, og det har jeg veldig troen på. Jeg har hatt kollegaer på min tidlige arbeidsplass som er kunst- og uttrykksterapeuter, og i møte med de mest alvorlig traumatiserte, så må det være en veldig god metode å hjelpe dem å få bearbeidet
masse vondt som man kanskje ikke klarer å gå inn i og snakke om og fortelle om de grusomhetene man har opplevd, men bare via kroppen kanskje får liksom, hva skal jeg si, får uttrykk for den smerten på et eller annet vis da. Absolutt. Jeg gikk jo hos Tone Bjørnebo, Jens Bjørnebo sin enke, i mange år. Hun var kunst- og uttrykksterapeut, så det var min...
mitt møte med kunst- og uttrykksterapien. Det var helt vidunderlig, fordi minken hadde hjulpet meg med kroppen, og pusten til å begynne med. Jeg lærte å åpne meg med minken. Tone lærte også å lukke meg. Da kunne jeg virkelig åpne meg på et dypere plan. Hun lærte meg det her med grenser gjennom kroppen, og lukke meg, rett og slett. Tone lærte meg også
Vi slo på teppebankere, og det var masse øvelser med tramping i gulvet. Hun var utrolig karismatisk, utrolig vakker. Men det som var det viktigste jeg møtte med henne, var at hun hadde opplevd det her med det suicidale, med Jens Bjørnebo. Det er sånn jeg tenker, for jeg hadde veldig mye suicidalitet i meg, eller mye det driven mot å dø.
Jeg følte at hun rommet det veldig, at hun forstod hva det var. Og det hadde jeg ikke opplevd noen sted for, at et annet menneske kunne forstå hva det egentlig betyr. Og det kan ikke jeg sette ord på her heller, men det var liksom bare det å få oppleve det. Hos et annet menneske som så dypt og så nært, jeg husker jeg hørte på en sang av Anne-Grethe Preuss, i den forbindelse som heter Besøk, og den er av Jens Bjørnebo. Og det var liksom egentlig det jeg føler i den sangen,
Det var det Tone ga meg da, når jeg er til besøk. Hvis noen hører på så må dere høre sangen. Ja, har du noen strofer som ... God aften, venn. Jeg ser du kommer etter. Du ville ta deg litt med meg i kveld. Jeg ville høre dine fotrinn og din latter. Det er noe med ... Det er liksom døden som kommer tilbake igjen, som vil ...
Sånn jeg forstår sjangen da. Men det er noe med å bli venn med det. Og være en sånn forsoning med å ha det sånn da. Og det følte jeg at Tone virkelig kunne møte meg. Sånn at jeg kunne få lov til å være så bunnløst trist som jeg bare trengte å være. Og så bunnløst mørk da. Det var mørk i meg. For med minken så var jeg veldig mye det lyse. Og det lettet. Og vi danset mye under stjernene sine. Og det var vidunderlig også.
Jeg skjønte at følelser ikke var farlige. Med tone kunne jeg også dvele mer. Være i det tunge og i det mørke. Jeg var jo en veldig lett type. Med lite kroppskontakt. Og de årene med minkene var veldig lette. Men jeg holdt meg utenfor sykehus. Med tone kunne jeg gå veldig ned. Og det var fint. Så jeg fikk den foreningen på en måte. Og hun inspirerte meg til å bli kunst- og utviklingsfrappet. Litt fordi jeg så...
Hun ble en modell for det, ikke sant? Eller en sånn ambassadør for det. Hun var jo over 80 år når jeg gikk i terapi hos henne, og hun var jo bare, altså hun skle ut i spagaten, og før jeg kom på teamen hadde hun vært på to kinoer, liksom, og et foredrag, og hun var super vital. Hun var veldig sånn kulturell, da. Men jeg tenkte hun må ha jobbet utrolig med seg selv, og kunsten må ha gitt henne veldig, veldig mye. Hun måtte kan være så inspirerende på andre, da.
og som terapeut i tillegg til å romme det mørke så var hun hun fikk meg til å komme inn i det spontane sånn at jeg kunne leke som du sier leke at jeg ikke trengte å analysere alt ikke være så mental mer inn i kroppen når vi danset til Marie Boyne gula gula det kunne liksom være en time men neste time kunne være at hun satt og leste ord over grinene og så kunne jeg kanskje tegne mitt rom da hva det skulle inneholde
Det kunne være en sesjon, ikke sant? Og en tredje gang kunne være, ja, da blir det Hallis Morn Vese som kommer igjen. Tungtidstale, ikke sant? Hun var veldig god til å lese dikter. Jeg leste det, og så kunne jeg ligge med hodet i hendene hennes etterpå. Hun kunne gi meg en god massasje. Så kunst- og uttrykksterapi er et veldig stort felt, men det er jo først og fremst å la kunsten få lov til å være terapeuten. Og kunsten får lov til å komme der ordene ikke strekker til. Hun får lov til å ta over på en måte.
Kunsten har et eget språk da, til oss.
Hei kjære seere og lyttere. Tusen takk til alle som støtter meg, enten ved å følge meg via sosiale medier, følge kanalene mine, eller å donere penger via Vips. Det bidrar til at jeg kan holde podcasten åpen og tilgjengelig for alle, og at jeg når ut til flere med budskapet mitt om å utvide ytteringsstrommet, øke toleransen for ulike meninger i samfunnet, og at vi blir litt mindre dømmende og stigmatiserer hverandre mindre.
Jeg håper at flere ønsker å følge meg i sosiale medier. På Instagram og TikTok heter jeg psykolog Silje. Resten av plassene du kan finne meg, kan du bare søke opp «Snakk med Silje». Jeg er på YouTube, og jeg er overalt hvor du kan høre på podcaster. Hvis du ønsker å gi donasjoner i VIPS, så kan du bruke VIPS nummer 806513, eller du kan søke opp «Snakk med Silje».
Tusen takk for all støtte. Gi meg gjerne en stjernevurdering hvis du er fornøyd. Jeg har jobbet en periode i Sør-Afrika på en high school for unge jenter. Og da var det en jente der som hadde opplevd alt det med skrusomme du kan tenke deg. Og det var en sånn counselor på den skolen da, og skulle liksom hjelpe henne da. Og jeg følte meg så maktesløs.
For det er sånn, hva kan jeg gjøre her et halvt år? Men jeg skulle møte henne en gang i uka da, og snakke med henne liksom. Og jeg var litt sånn, ja. Men det det endte med var at vi bare satt og tegna. Og så etter hvert så begynte hun å skrive dikt. Eller det var en gang hun hadde skrevet et dikt, så tror jeg hun hadde hørt en av lærerne eller noe sånt nevnte det for meg. Og de var veldig sånn overrasket over at hun...
hadde skrevet en dikt og fremførte det, og så spurte jeg henne om det da. Og så etter hvert så begynte hun å komme med dikt til hver time. Og det eneste jeg gjorde var jo egentlig bare å se henne da. Så sa hun, kanskje du skal bli, kanskje det er en poet du skal bli, eller det var litt sånn, og egentlig det eneste jeg gjorde var bare å validere de tingene hun opplevde i livet sitt, og bare være der og si at, åh, det hørtes trist ut å ha det sånn, eller
Da skjønner jeg at du ble sint når det skjedde med deg. At det var bare å gjøre det. For jeg var jo ikke ferdigutdannet psykolog da, men jeg var jo nesten ferdig i løpet da. For det var jo ekstern praksis, som de kalte det. Men jeg følte jo egentlig ikke at jeg gjorde en dritt. Jeg følte at... Men så skjønte jeg jo da...
Når jeg skulle ta farvel, så skjønte jeg jo hvor mye det hadde betydd for henne. Tenk på det. Hun var helt overbevist. Der og da var jeg litt sånn herlighet. Men hun var helt overbevist om at jeg var en engel som hadde kommet til henne fra himmelen og reddet henne. For når jeg møtte henne første gang, så ville hun bare dø. Men nå vil hun ikke det lenger. Så jeg var jo helt sånn...
Ja, det var kjempefint da, å kunne få lov til å være en person som faktisk har betytt noe, selv om jeg følte at jeg var helt maktøstløs i å skulle hjelpe noen som hadde det sånn som hun hadde det. Så uten at jeg hadde fått noe opplæring i kunst- og uttrykksterapi, så var det kanskje den lille... Kanskje det var noe der da, det å tegne og det å skrive dikt, at det var liksom det...
Som kunne, ja, og bare være der da, gi henne oppmerksomhet. Det høres virkelig ut som om hun ble holdt til det da. Holdt til kjærlighet. Det er jo noe med det å liksom, ja, du sier jo sitt når hun opplever at du var en engel, liksom, som kom inn og reddet henne. Noe med å liksom holde fingrene litt unna, føler jeg mange ganger, liksom når jeg jobber.
At jeg la kunsten få lov til å gjøre jobben. Fordi kunsten er så utrolig mye mer intelligent enn meg. Ja, for hva skulle jeg gjøre liksom? Jeg skulle ikke begynne med traumaterapi der, på det kontoret på skolen. Nei, nei. Det er litt sånn... Nei. Å snakke om alt det grusomme som hadde vært. Jeg følte ikke at det ble riktig. Det hadde jo ikke hun tålt, ikke sant? Jeg skjønte jo det. Nei.
Skapte noe vakkert i stedet for. Ja, det var kanskje det vi gjorde da. Det tenker jeg litt på når du beskriver litt den måten å hjelpe uten å skulle
forteller så mye om hvordan andre skal leve livet sitt for det er en liksom det blir jo helt feil for du selv det er jo noe i deg en kraft i deg som også er helende med de riktige verktøyene og med de riktige hva skal jeg si, relasjonene ja, å få kontakt med sin indre kraft da eller sitt indre lys jeg tenker jo at alle mennesker har det
noe som heter sjelen. Og at sjelen, jeg ble skikkelig glad av å komme på det med sjelen, at det er jo, sjelen bør tilbake til psykologien og i psykiatrien, for det sjelen vår, det er jo for meg, det er liksom det viktigste, bare det. Jeg tror det var sjelen min som ble sett, av Moroso, Asinøve, Alinda, Marit, det var sjelen min som jublet for de
Jeg var noe annet enn en merkelapp og en diagnose som skulle fikses med piller. Jeg var et individ som skulle få lov til å bli skapende når jeg kom igjennom dette og kunne romme mitt eget mørke. Det var noe som var lyst i meg, noe som var evig i meg, som ikke kunne bli ødelagt uansett hva jeg hadde vært igjennom. Og for at du skal kunne tåle den smerten og det som er vondt inni deg, så må jo du også...
noen andre som tåler det som ikke blir redd for din smerte som du beskrev hvis de blir redd for din smerte så vil de bare medisinere bort den smerten og det er jo kanskje noe kjærlighet i det at man bare vil ikke at du skal ha vondt men den smerten blir jo ikke borte ved bare å løke på nei
Jeg er veldig takknemlig for at jeg har fått møte såpass mange som etter hvert da, tålte å være sammen med meg. Jeg tror det er det som gjør at jeg i dag lever et godt liv og kan jobbe og gi noe tilbake og ha masse vitalitet og få lov til å utfolde meg i det poetiske om å skrive og sånn da. Jeg tror jo at i det sjelen, i det indre, så ligger det også et kall, et sjelikall, en livsoppgave. At vi alle har en livsoppgave da. Mhm.
og at for meg så er det kjærlighetsmedisin da som egentlig bare kom ned til meg det var en dag jeg hadde meditert og så har jeg en sånn bønn fra Marianne Williamson det er en spirituell lærer som sier at du skal be det gudomlige eller universelle man kan jo ha mange navn på det om å fortelle meg kjære Gud kan du fortelle meg hvor jeg skal gå i dag hva jeg skal gjøre i dag hva jeg skal si og til hvem
Kan du være i mine hender, mine føtter, og at de ordene som kommer fra min munn skal være gode, at de som jeg møter på min vei skal føle seg elsket og velsignet. Man trenger jo ikke være kristen eller tilhøyende religion, som det her har jeg gjort i mange år. Jeg tror det at det har blitt så mye isolert som jeg ble i den perioden, og beltelagt, og at du allikevel erfarer at det finnes
et liv der det finnes kjærlighet og at jeg opplevde den på innsiden spesielt da det har gjort at jeg virkelig tør å henge meg til det stedet da og jeg hadde gjort den bønnen en dag så kom det bare kjærlighetsmedisin lag en event og så kaller du det kjærlighetsmedisin og så får du erfarere som kommer og forteller hva var det som gjorde at de fikk et godt liv så det er de forestillingene jeg har da som heter kjærlighetsmedisin ja
Det er erfarere, kunstnere og fagfolk som forteller om en mer human eller ny og annerledes vei. Ikke at vi er antipsykiatril, antimedisin, men at det er kanskje andre tilnærminger som nå skal få plass. Det beskriver både pasienter du selv har hatt og pasienter du har møtt i forhold til
mens du har vært innlagt selv i boka di hvor du kommer med ganske mange fine historier om hvor viktig de har vært for deg både at du selv var syk men også at du har fått lov til å være med på deres helingsprosess
Så er det sånne historier som den forestillingen også omhandler. Absolutt. Det blir litt det samme som boka, bare at den er live. Ja, ikke sant? Ja. Ja, så får man liksom se det, ikke bare din beskrivelse av det. Det hørtes veldig inspirerende og spennende ut å få med seg. Det blir vi neste gang. Ja, ja.
Men jeg blir litt nysgjerrig også på det med, for du kommer jo med veldig mange rike beskrivelser i den boken, også egentlig litt av, hva skal jeg si, ditt indre sjelsliv, kan man si, mens du var innlagt. For det har vært litt sånn,
Og så har jeg også lest den boken I morgen var jeg aldri en løve av Lauving, hvor hun også beskriver sin reise fra forsyst og fra nydiagnosen og blir frisk fra dem, og hva som har jobbet henne. Og det ser jo noen likhetstrekk, men det jeg også blir litt nysgjerrig på er det med
innholdet i de psykotiske forestillingene at vi ikke er mer nysgjerrig på de. Fordi det er jo uttrykk for noe, på et eller annet vis. Ja, jeg tenker jo at det er jo ikke bare sur, liksom. Nei. Jeg tror det er en misforståelse at det liksom bare er sur og kaos. Det er jo...
Jeg tenker at det kan være forvirrende noen ganger at når man er psykotisk, eller de jeg har møtt som er psykotiske, er veldig forvirret i perioder også. Men jeg tror det er, altså man har mistet kontakt med kroppen. Man er kanskje innsperret, men er fullt av hjelpere som er livredd. Fordi man ser og hører er syk da, så blir man enda mer redd. Men jeg synes jo veldig ofte at det er noe logisk å hente når jeg snakker med en pasient som har en psykose.
Og det er det jeg prøver å gjenni i denne boka her, at i historien at de, for eksempel så synes jeg det er veldig spirituelt oppegående, en del psykiatriske pasienter, de kan føle andres energier, de kan høre andres historier gjennom seg selv. Og så er det som tenkt sånn,
Men vi er kanskje egentlig ikke så separerte fra hverandre som vi skulle ønske og tro da, at vi er. Men at vi er kanskje mer forbundet enn som så. At vi egentlig henger sammen. Og at spiriten da, hvis du tenker at vi har en sjel eller en spirit, så er jo ikke den liksom, den stopper jo ikke her. Så det er jo det jeg tenker, vi kan jo kjenne det hvis vi kommer på en fest hvor folk bare er i kjempedårlig humør, så kjenner du at det er liksom tom stemning i lokalet.
Ja, og så kjente jeg at jeg kan jo føle andres smerte, eller jeg kan jo kjenne at håren reiser seg på kroppen min når noen sier noe, hvor jeg kan føle at dette mener du, liksom. Eller litt sånn, jeg vet ikke, men...
Det synes jeg er veldig interessant, at man kan jo faktisk føle bare... Men så er spørsmålet som jeg lurer på, som jeg synes er veldig fascinerende, er litt sånn, ok, men er det noe mer som vi ikke kan måle imellom oss? Eller er det litt sånn speilnevroner, at jeg kan se på ansiktet ditt, at du er lei deg, at jeg kan føle det fordi jeg ser det? Eller er det liksom...
Eller er det noe mer som vi bare ikke vet hvordan man kan observere da, på et eller annet vis? Det er sånne ting jeg synes er veldig spennende og fascinerende å tenke på da. Det er jo det. Det er veldig, veldig spennende. Jeg tror jo på at vi er del av et bevissthetsfelt, en type intelligens, alle sammen, og at den egentlig er kjærlighet da.
Men at vi har, ved å være liksom bare i hodet og veldig i den, hvordan skal jeg forklare det? At vi har forvillet oss litt da i vår moderne tid. Jeg tror liksom at vi må tilbake til urfolket, til sjamanisme og til samer og til liksom naturen for å finne en del av de kvalitetene som kanskje kan hjelpe oss fremover da. Det føler jeg at det høres veldig speset ut. Hahaha!
Men jeg føler det er skikkelig spesielt nå, men det mener du jo da. Det er litt rart, for jeg har jo lest noen studier om det å klemme trær, hvor god helseeffekt det kan ha. Ja, ja. Men det er hyggelig at du har noen studier, for jeg har gjort det veldig mye med pasienter, og vi har klappet på gress, ikke sant? Ja.
Som du kjenner nesten som en spebarns hode. Og så sanse. Få pasienter inn i sansene. Nå bruker jeg det ordet pasienter, for det er liksom sånn på Lovisenberg hvor jeg jobber. Pasienter, men medvandrere også. Fint ord. Vi er medvandrene, reisende sammen. Sanse gresset, sanse trærne.
Ja, men vi vet jo at vi har gått av å komme oss ut til naturen. Absolutt. Men det kan jo også være at noen tror på alver, ikke sant? Ja. At det er alver der, og at det er mystiske krefter i naturen. Ja, ja. Og at man tenker at man skal ikke sperre sine bak låser slå med en gang man tror på sånne ting, eller at noen tror på engler. Nei.
Nei, og hvem vet? Ingen kan jo være sikker på at det ikke finnes alvor eller engler. Hvem er jeg til å kunne si det med sikkerhet, på en eller annen måte? Nei, det vil jeg ikke. Jeg har jobbet mye med døden, eller folk som er i bunnløs sorg etter å ha mistet noen til selvmord. Og
Hvem er jeg til å kunne fortelle at, altså, jeg kan jo ikke vite om de fortsatt er med dem på et eller annet vis, de som er døde. Ikke sant? Altså, det er jo ingen som, så greit nok, vi har ikke noe bevis kanskje på det, annet enn folks opplevelser. Men likevel så kan man jo ikke si at din opplevelse ikke stemmer. Nei, tenk hvis mennesker opplever det da, at de kan kjenne...
De som har forlatt dem, eller som er borte da, sitt nærvær, så er jo det veldig vakkert. Jeg tenker jo det. Veldig godt for dem. Ikke sant? Det er akkurat det. Og om det er noe som er i deres bevissthet, eller om det faktisk er fysisk, noen som er der med de, det har jo egentlig ikke så mye å si. Nei. Det er jo uansett fint.
Det er veldig fint. Men jeg tror at veldig mange psykiatriske, eller folk som er innlagt i psykiatrien, på en måte går foran i at vi driver og ekspanderer nå med å komme inn i hjertet mer, og virkelig ta til oss at kjærlighet er den viktigste medisinen, ikke sant? Og den kraften er ubetinget, den er til stede i universet for oss alle da. Og at en del psykiatriske pasienter har tilgang på det.
Men det blir ikke reddet av all den energien eller all den oppladningen i kroppen. Og mister fullstendig fotfeste, og da kan det bli psykoser og sånne ting. Og det er derfor jeg tenker man må være veldig forsiktig med psykedelika og sånne ting som er veldig inne i tiden nå. Og en del praksiser, hvis man er sykepåfølsom, så må man ta ting veldig rolig. Fordi man plutselig kan se ting som man ikke kunne før.
Og bli skremt av det på en måte. Ja, det er klart det. Man må jo tåle det. De som forsker på det med bruk av psykedelika er litt ydmykke. Det kan jo bli såpass sterke opplevelser at folk kan bli sykere av det. At det ikke alltid er bra for alle. Man må finne ut hvem som kan tåle en sånn type behandling og ikke. Ja.
Men, nei, det er jo veldig spennende da. Vi er jo veldig kompliserte, vi mennesker. Og det er jo så mye som skjer. Og det er jo litt sånn, jeg husker et begrep som ble veldig mye brukt da jeg jobbet i psykiatrien, var det med realitetsorientering. Jeg vet det. Det er litt sånn, ja, ok, men...
Ja, hva betyr det? Hvilken virkelighet er det som er gyldig? Hvilken virkelighet er det som er riktig? Ja, og så husker jeg å være med inn i noen samtaler også, og så husker jeg at det
For eksempel en pasient som fortalte psykiater, da var jeg som assistent i sikkerhetspsykiatrien. Så jeg hadde jo ikke noe behandlingsansvar eller noe som helst. Jeg var egentlig bare til stede. Og så var jeg jo noen gang til stede i disse behandlingssamtalene for sikkerhetens del at det skulle være en annen der.
Men da for eksempel var det en som fortalte at han var veldig plaget av veldig mye stemmer om kvelden når han skulle sove. Mhm.
Og så jeg satt du der og var veldig nysgjerrig da, og var sånn, hva er det de stemmene sier da? Er det skremmende, eller er det bare plagsomt, eller hva er det som gjør at du ikke får sove på grunn av de stemmene? Jeg satt der og hadde masse spørsmål, mens den psykiateren var sånn, ok, nei, men da bare øker vi dosen på medisiner da. Og så var de ferdige med den samtalen. Og jeg var sånn, hmm.
Ja, men det kan jo være da at de hadde snakket om disse stemmene mange ganger, og at denne psykiateren var veldig klar over akkurat hva det var, og at de hadde liksom en sånn
hva skal jeg si, visste veldig godt av alle de tingene jeg satt og lurte på da, men jeg ble veldig sånn, vi kunne ikke bare gi noe tilbake til disse hjemmene, eller hvorfor skal, ja, men nei, så jeg synes jo, men jeg har jo ikke hatt pasienter selv som har, dem i, har, nei, ikke sant, eller som jeg har tenkt at har vært psykotiske da, jo, kanskje litt, men ikke noe sånn,
Ikke noe sånn hvor jeg har tenkt at det er noe som må medisineres eller noe sånt. Jeg opplever litt at jeg har spesialisert meg i noe som kalles emosjonsfokusert terapi. Ja, det har jeg hørt en del om. Det er veldig inn i tiden, det. Ja, og jeg opplever at det er veldig i tråd med den
Måten å møte mennesker på med kjærlighet, på et vis. At det er litt sånn... Jeg opplever et skifte rent innen psykoterapien også. Det handler om å gi mening til opplevelser. Det handler om å komme i kontakt med seg selv. Hva følelsene dine forsøker å fortelle deg. Å tåle å ha følelser. At det er en sånn...
viktig del, og det er å ha omsorg for den yngre versjonen av seg selv, som kanskje har opplevd mye vondt. For det er jo en grunn til at hvis våres reaksjoner blir mye sterkere enn det situasjonen skulle tilsi, så handler det ofte om et gammelt sår som kanskje ryppes litt oppi, eller ting som kan bli litt overveldende fordi det er en smerte der som er gammel. Og det å få omsorg for
det på et eller annet vis i stedet for å kritisere seg selv for at nå overreagerer jeg eller nå er jeg vanskelig eller noe sånt men at man bare får en kjærlighet for seg selv også, hvis jeg gir litt mening at det er veldig helende den self-compassion som man kaller det på engelsk i emosjonsfokusert terapi ja, det å
å få selvfølgelig fra terapauten oppleve at terapauten bryr seg og er glad i deg og vil hjelpe deg og alt sånt, men at du også selv kan få en større kjærlighet for deg selv da, for jeg tror det er veldig mange som er veldig selvkritiske og som er veldig mye hodesitt da, for det er som om følelsen er noe irrasjonelt, noe man ikke skal vise mye oppmerksomhet det er skikkelig, jeg tenker det sitter skikkelig hardt i oss da
Men så fint at det egentlig er en terapiform som kommer mer og mer nå, den emosjonsfokuserte da, som går på. Selvkompassion og er det ikke psykodrama der også? Har det litt tom stol? Ja, det har mye elementer fra gestalt. Så jeg tenker jo at det er veldig mange psykologer som
er veldig med på den måten du, altså på ditt prosjekt da. Ja, ja, ja. At vi ser jo det, og vi vet jo fra psykoterapiforskning også at det aller viktigste som skaper bedring i terapi er jo det at
Man har en god relasjon til terapeuten sin. At terapeuten er validerende, anerkjennende, nysgjerrig, utforskende, kjærlig, alle disse tingene. Det er jo det som skaper bedring i terapi. Selve terapiformen er jo sekundær. Men da tenker jeg i systemet så må vi da ha tid. For det er tiden som er problemet nå også.
tiden og pengekassa. At vi må ha tid til å liksom møte det blikket da. Vi må ha tid til å være her og nå, opplevd her og nå i blikk med klienten min da. Jeg må ha tid til å gå den turen som miljøterapeut og ikke tenke på at neste mann som skal ut eller som jeg ikke får tatt med ut. Så jeg tenker det med tiden til å og da må den verdsettes som en medisin. Det vi snakker om da, relasjonen, det å se altså det er virkelig
Det skjer jo noe med en gang. Man senker jo beredskapen. I kroppen, nervesystemet roer seg, pusten blir dypere, man blir mindre på vakt, man blir mottagelig, rett og slett. Ja, og få tid til å bli trygg på den terapeuten også, da. For det er noen ganger det tar kjempelang tid før man kan gå i gang med å skulle reparere de sårene man har med seg, ikke sant? Først skal man jo kunne klare å
være i kontakt med noe og stole nok på terapeuten sin til at, ja, men tåler du dette? Kan vi gå inn i dette sammen? Er det trygt her? Vil du meg virkelig godt? Eller vil du bare kjappe deg gjennom ting fordi neste pasient kommer snart? Det er jo litt den der opplevelsen der også. Så det er veldig synd at man ikke kan ha lange psykoterapiforløp lenger i psykiatrien. Altså,
Man får vel nesten ikke noen time på DPS-et hvis man ikke er veldig syk? Nei, jeg har inntrykk av at du må nesten være sykere nå enn jeg tror man måtte før. Og så har man kanskje ikke den tiden til å... Det er utredning mest, tror jeg. Ja, ikke sant? Jeg har inntrykk av at man har mindre tid da. At man skrives ut kanskje før man er frisk. Eller før man er klar for å...
skrives ut og da er det jo veldig mange som går over til det private dessverre om det betaler masse. Det går jo ikke an det blir jo sånn tur til Spania det er litt det, ikke sant? at det koster jo veldig mye penger man kan ikke forvente det nei det er jo kaos for lov til jeg må bare le, for jeg synes det er litt sånn latterlig at det er blitt sånn du må liksom
Du kommer inn på DPS, og så får du en diagnose, og så er du ferdig, liksom. Du får ikke noen samtaler. Da kan du komme til en privatpraktiserende psykolog som tar 3000, da, for halvannen time eller noe sånt. Det er jo... Det er synd. Det skulle ikke vært sånn. Eller ta medisin. Det er liksom de to. Ja.
Så vi må skape verdier. Men jeg tenker, vi er så mange som mener det her, ikke sant? Det er jo snakk om verdier. Det er jo snakk om å endre holdninger. Og så er det snakk om mye penger som jeg tenker ligger i bildet her. Altså at medisiner, man tenker kanskje at de virker fortere. Jeg vet ikke. Nei, men sånn antidepressiva for eksempel, det skal jo være ganske dårlig for at det skal ha sånn særlig effekt.
Altså, og Sobril eller Valium eller sånne angstdempende medikamenter, det er jo ikke noen løsning på noe som helst, fordi abstinensene, når du har gått på det litt, de er jo verre enn angsten i utgangspunktet, ikke sant? Det er jo ikke noen løsning, det demper jo bare symptomet. Hvis du har et åpent veskende sår, så blir det som å putte på
bandasje uten å rense såret. Du må jo ta den bandasjen, så må du grave ut gøra, og så må du sy igjen det såret, og så vil det jo være et arv der selvfølgelig etterhvert, men det vil jo ikke gjøre vondt. Det var et veldig fint bilde. Jeg synes det illustrerer ganske godt hva vi driver med noen ganger nå, og bare skal liksom lappe på noe som trengs, og
graves litt i, holdt jeg på å si. Renses da. For at det såret skal gro. For det er mange som går med mange dype sår, og så blir det ikke... Fordi man ikke har tid eller penger til å håndtere. Og så tenker jeg at
Jeg tenker at det er veldig mange av de alternative modalitetene som er veldig bra, da. Sånn som akupunktur, for eksempel. Man gir det jo litt rus om sorgen, tror jeg, men det å kunne kanskje bringe det inn i akuttpsykiatrien, for eksempel, i øreakupunktur, som er veldig beroligende. I fotsovnermassasje er det veldig beroligende. Ja.
vanlig aromamassasje med enkelte typer olje kan jo være en veldig sånn deilig og god opplevelse når man er så redd da og har det så grusomt og så har jeg vært inne med kunstudriksterapien det tenker jeg også er kjempebra å finne liksom bare vite det og anerkjenne at alle mennesker er skapende for meg så har det løst så mye når jeg liksom bare forstår at jeg hadde skrivingen ja, men det kan jo være veldig terapeutisk da, å bare få
satt ord på det skriftlig for din egen del. Og så kan man jo gjøre hva man vil da med det man skriver ut. Altså typ dagbøker. Ja, jeg skriver jo hver morgen. Jeg har gjort det i 20 år, ja. Min morgenpraksis. Jeg har begynt på yoga for å roe ned nervussystemet. Så jeg har vært litt stressa i perioder. Ja, jeg synes det funker. Ja, jeg blir rolig av det. Jeg føler det. Hvordan yoga gjør du da? Sånn vinyasa.
Ja, så deilig da. Jeg har prøvd litt sånn yin også, det er jo enda bedre kanskje for nærmest systemet da. Jeg tror egentlig, når du snakker om det, så tenker jeg at jeg er både vinyasa-yoga-lærer og yin-yoga-lærer.
Det kommer an på at det er noe med å matche det aktiveringsnivået vi er på. Så jeg tenker at hvis man er litt aktivert og har litt mye energi, så kan vinyasa være veldig fint, eller dynamisk. Så vil det at man blir roligere mot slutten av timen, kanskje. For da får man et matchet litt på hvor man er. Mens gjen, hvis man er der, veldig sliten for eksempel, så kan det være fint å begynne på gjen. Skjønte du hva jeg mente? Eller skapte du en mening? Ja, jeg skjønte det.
Jeg hadde en del, når jeg jobbet på DPS, yogaelever og sånn, eller pasienter da, at jeg begynte med sånn kjemperolig yoga, det ble alt for heavy, ikke sant? Så da var det bedre å begynne med litt mer fart, dynamisk, og så ble det roligere etter hvert. Ja.
Nei, for jeg driver med crossfit, så det er jo veldig der, men det måtte jeg ta meg litt pause på, for det ble nesten for mye. Det er aldri klød, da. Nei, det er ikke slik. Det er stille respekt, altså. Ja, ja.
Ja, men jeg tenker at det balanserer det ut litt av 10-11 år også. Ja, for det blir kanskje noen ganger litt vel voldsomt med den crossfitten, for det er ganske høy intensitetstrening og syrketrening. Ja.
Og apropos det da, i sin vene på terapi, så er det vel mye forskning nå på trening også, i forhold til psykisk helse, er det ikke det? Jo, jo, jo. Bare fysisk aktivitet er kjempeviktig, spesielt, ja, både når det kommer til angst og depresjon. Jeg tror det var noen forskning på at
Fysisk trening gir like mye effekt som antidepressiva i møte med depresjon. Ja, det kan godt stemme. Det tror jeg. Det har gjort mye forskning på de tingene. Men du ser jo også at fysisk aktivitet har kjempe mye å si når det kommer til oppmerksomhet, hukommelse, veldig mange av disse viktige funksjonene i hjernen. De har gjort forskning for eksempel med barn
hvor noen har fått en ekstra mattetime, mens noen halvparten av barna da har vært ute og leket, fysisk aktiv lek da. Og hvor de barna som er fysisk aktive gjør det da bedre på matteprøven enn de som fikk en ekstra mattetime. Ja, ikke sant? Og det er jo å tenke på i forhold til skolevesenet, hvor viktig det er for barna, så virkelig få lov til å få det seg ut både med lek og natur, mye, mye mer enn det å sitte og pugge, for det kommer jo så mye lettere for hjernen vår da.
Vi er jo skapt for å være aktive og ute i naturen. Vi er jo ikke skapt for å sitte på mobilen eller foran en skjerm. Og derfor så har jeg ideen om et friskhus. Det er egentlig Rune Amundsen, en psykolog som jeg ble kjent med for veldig mange år siden, som snakket om friskhus. Og jeg skriver om det i min bok også. Men det er at du får komme til et sted da, hvor vi har alle disse...
formene for aktivitet tilgjengelig for hvis du er i en psykisk krise det kan være at du har opplevd et samlingsbrud eller at du er suicidal eller at du er grensesykotisk du får komme til et sted hvor du ikke trenger å gå via lege bare fordi du føler at du har behov for noe hjelp hvor det er tilbud om fysisk aktivitet, være sammen med dyr være nær naturen
Meditasjon, yoga, sjamanistiske praksiser, det å tenne et bål. La mennesket få lov til å ta tilbake det som man kanskje føler er tapt gjennom en kunst- og utriks-trapeutisk praksis for eksempel.
Det hadde vært gøy. Det hadde vært kjempegøy. Hvis jeg er den politikerne våre, og har lyst til å bygge litt penger til å ha litt fokus på det, i stedet for å spære folk inn og putte dem i belter og gi dem medisiner. Noen ganger så må man jo selvfølgelig sørge for at... Det høres helt absurd ut når jeg hører deg si det. Ja, det høres helt absurd ut.
Er det mulig å gjøre noe annet? Er det en reell mulighet? Jeg vet ikke. Nei. Vi må jo hindre at folk skader seg selv og andre, selvfølgelig. Da må man jo noen ganger bruke makt. Men det er en så liten gruppe, jeg tenker det er en så liten gruppe da, som har det sånn
Det er så stor gruppe innenfor psykisk helse som ikke er der. Ja, ja, ja. Og vi har jo en del gode lavterskeltilbud i kommunene og sånt, men det er veldig varierende fra kommune til kommune hva man har når det kommer til sånne ting. Bare kunne komme et sted hvis man trenger å bare ha noen folk rundt seg og være med noen hvis man har det skikkelig tøft. Og at det faktisk er folk som har tid til det, å være der.
Det er jo det mange trenger da. For det å ha gode relasjoner er jo det aller viktigste for helsa vår, både psykisk og fysisk egentlig. Det er det. Vi har jo forskning på det også. Altså å ha gode relasjoner til andre, det gjør jo at vi har det bedre på alle måter egentlig. Absolutt.
Så det å ha mer fokus på den biten. Kjærlighetsmedisin. Det er jo mye som vittner om at det er medisin, og det er bevist. Det er ikke bare noe du sitter her og har opplevd. Det er mange som har opplevd det. Og du har gjort deg mange erfaringer opp igjen i ditt liv. Nå er det dags. Så bra at du...
At du kunne komme hit og fortelle litt om det. Er det noe mer du vil si nå, Maja? Jeg føler at vi har snakket veldig lenge om veldig mange fine og viktige ting, og jeg er veldig glad for at jeg fikk tid. Jeg føler at vi har vært inne på både viktigheten av kroppen, kunstig uttrykksterapien, groundingen. Jeg har fått si litt om min egen historie.
og litt om hva jeg tenker i forhold til terapi og jeg har fått høre deg fortelle en del også så jeg er kjempefornøyd veldig hyggelig å møte deg jo takk det samme så får du masse lykke til med å spre dette viktige budskapet jo takk det er jo det å komme på sånne steder som er med på å spre det