10/17/2020

Thomas Stordalen | 7 Maraton På 7 Dager, Trening, Disiplin, Angst, Depresjon, Trance og Kokain

Transkript

Du er jo faen meg et... Jeg tar vel ikke i at du kaller deg et beist. Er du enig i beskrivelsen? Jeg er veldig enig i den beskrivelsen. Jeg er vel det man kan kalle et skikkelig råskinn av et beist. Og du er blitt et beist da? Det er jo for å starte historiefortellingen her. Ja, det er definitivt ikke noe jeg er født med i genet der. Det er noe jeg har... bygd opp selv over ganske mange år nå, så det er ganske spennende, en spennende historie. Ja, og hvor skal vi begynne nå? Det jeg vet da, jeg har ikke gjort så mye research, anten å høre litt på podcasten du hadde med Hans-Christian Smedsrø, som også har vært her en gang, han ultraløperen, Og så litt sånn, følte jeg litt på Instagram, og der deler du rikelig altså. Du er reus der. Det å være reus er for meg innmari viktig, og i det hele tatt, det å skulle dele... Hele min historie fra starten av har vært en av mine viktigste drivkrefter i forhold til å komme dit som jeg er i dag. Selvfølgelig underveis har det vært mye tanker og mye refleksjoner rundt hvor mye og hvor lite. I 2017 så logget jeg av sosiale medier en periode, slettet Instagram og blogg og fullpakke. Jeg fikk litt nok av ... av det meste. Jeg måtte finne litt drivkraften tilbake i forhold til hvorfor skal jeg gjøre det, og hva skal målet med det være? Og så finne mitt hvorfor, som det heter. Det er et veldig dårlig norsk ord, men your why, som det heter på engelsk. Og det føler jeg virkelig har truffet nå, de siste par årene, i forhold til min story. Og Vidar har fortalt meg et sted at han har jo trent deg på Magnat, her borte på Skøyen. Ja. Da spurte jeg hva trente det på løpingen, ble det bedre eller styrke? Nei, han veide jo 140 kilo da han kom inn her. Ja, det stemmer. På slutten av 2012 så nærmet jeg meg 140 kilo, toppen var vel 136-137 kg. Da var du et annet type beist. Da var jeg definitivt et annet type beist. Jeg er ganske høy, så kiloene var godt fordelt utover hele kroppen, men jeg var ferdig med å bli syk da. Hva matchvekt har du nå? Nå er det off-season, så jeg ligger mellom 100 og 110 gjennom året. Optimalt sett, når jeg har konkurranser og formtopper, så ligger jeg kanskje på 103-104. Neste år skal jeg under 100. Jeg har noen prosjekter neste år som krever ganske mye, og jo lettere man er, jo bedre er det å løpe. Men på den andre siden har jeg ganske kraftig - Kropp og benbygning, så har jeg ikke lyst til å se ut som en syltinn keniansk, bare sånn løper heller. - Nei, jeg ser det. Men det var altså sånn du begynte da. Først kom i form, gå ned litt i vekt, og så kom styrken, så kom selvtilliten, og så kom det gøye med styrketrening, og så ser du resultatet, begynner å få muskler og sånt. Og så kikket inn det vi kommer sikkert til å snakke mye om i dag, det er løpingen. Nå har du jo tatt fullstendighet, og det prosjektet ditt i år må vi jo snakke om, som jo er det beste tagline ever. Ja, det var jævlig kult det som skjedde tidligere i år. Det er jo ikke så lenge siden, og det er jo klart, når jeg sitter her og tenker tilbake igjen på de syv dagene som har vært historieår, og i forhold til hvor jeg var for syv år siden, ti år siden, 20 år siden, 30 år siden, 40 år siden, og tenker tilbake igjen på hvordan livet har vært, hvordan barndommen var, hvordan oppveksten var, og så ... Alle traumene som jeg har fått skenkt opp gjennom årene. Jeg følte at på den uken jeg løpte de syv maratonene, da møtte jeg alt. Alt kom opp til overflaten. For det prosjektet ditt, du bestemte deg for å løpe syv maratoner på syv dager som et prosjekt både for deg selv, og så ble det kanskje noe som vokste til å bli noe større enn det. Ja, det var jo... I år har det vært et veldig spesielt år på grunn av korona og den biten der, sånn at veldig mange konkurranser har gått bort, og da har veldig mange i løpsmiljøet kjørt egne prosjekter. Jeg bestemte meg når Norge gikk i lockdown 12. mars, at faen, dette skal jeg bruke til ... min styrke, skal jeg bruke alt det jeg har bygget opp over mange år og virkelig gå foran, både på jobb, som kompis, venn og alt dette her, og virkelig trøkke til å gjøre alt det jeg kan i den perioden. Da vokste det seg frem litt sånn små prosjekter underveis. Du begynte med en 80 kilometer som jeg løp etter påske, Da tenkte jeg at det er kult å bare gjøre sånne ting, så kanskje jeg skal bruke ferien min til et eller annet sprøtt. Fordi vanligvis så drar jeg til Alpenet et par uker eller en uke i løpet av året og gjør noe løp der og litt her og litt der. Men det ble kaktuelt i år, så da bestemte meg egentlig ikke sånn kjempe... langt i forveien. Jeg hadde vel tanker om fire maraton på fire dager, men så tenkte jeg at det er jo alt for lite. Det er alt for lite, så da kom det liksom, ok, syv maraton på syv dager, det Det vet jeg at jeg kommer til å klare, men det blir likevel en spennende utfordring. Lettere å markedsføre, det klinger bedre. Det gjør det. Syv på syv er mye bedre enn fire på fire. Ja, for da er det nesten sånn at folk bare får løpt syv. De tok det ikke et par til. Men det er jo også sånn at jeg har nevnt for et par hvem jeg skal ha episoden med i dag, så er det sånn at jeg skal si at Det er en fyr som er helt gæren på å løpe. Han har løpt sju maraton på sju dager. Sju maraton på sju dager? Altså, folk får sånn spørsmålstegn i trynet, bare sånn, er det egentlig fysisk mulig? For det er jo sånne ting man ikke hører så mye om, og vet at det er diverse sånne ultra-freaks der ute som løper 300-400 kilometer hver person. Det er noen få av dem, Hans-Christian Smestrup har jo ikke vært i nærheten av de mest ekstreme lengdene, tror jeg. Han som var her. Men det er jo da, altså... Jeg tenker nesten sånn, selv om du sa et ekstremt langt løp, så er det også noe helt ekstremt med en så stor påkjenning på kroppen en hel uke. Så kan du si litt sånn hvordan du forberedte deg, og hvordan du restituerte, og hvordan la du opp din slageplan for å løpe disse syv løpene? Jeg la jo inn en liten periodisering av treningen, det vil si i forkant av de syv dagene, så la jeg ned en ganske solid treningsperiode. hvor jeg pushet kroppen fysisk og mentalt til det ytterste, og utsatt meg selv for smerte. Hvordan gjorde du det? Det var å løpe veldig mye, store uker på 130, 140, 170, 180 kilometer i uken. Gjerne to økter om dagen, oppgryte gjelder om morgenen, forer kroppen med bra mat, jeg leser en del, ser veldig mye på YouTube, finne skikkelig mye drivkraft for å kunne fullføre de syv dagene. Da visste jeg at jeg var ganske mentalt sterk, så det ville ikke være noen problem. Så lenge jeg holdt meg skadefri og sykdomsfri, så ville det gå bra. Men det er klart ... Når man ser på meg og møter meg, så tenker man at han ikke er en typisk løper. Jeg tenker at du ser mer ut som en basketballspiller, voldballspiller eller håndballspiller. Så det er klart at når man har 105, 106, 107 kilo og skal løpe 42 kilometer hver dag, så er det en sinnssyk påkjenning for hele kroppen. Men jeg valgte å ikke... planlegge for mye. Fordi hvis du planlegger for mye helt ned i detalj, så tar det bort litt av gleden med deg. Og så hadde jeg en ekstremt viktig saken som jeg ønsket å få fokus på, og det var psykisk helse blant menn. Selvfølgelig, det ble veldig dekkende for alle, men jeg ville ha veldig fokus på psykisk helse og menn. Det begynte jo ganske pent og pymtlig de første dagene på Instagram og Facebook, og så tok det bare helt av utover i uka. og kroppen ble lettere og lettere for hver dag, fordi man gikk jo selvfølgelig litt ned i vekt. Men kroppen er en merkelig maskin. Når den først bare gir slipp og tenker at det er dette kroppen skal gjøre de neste dagene, da får det bare skje. Så det ble jo en sånn, du går inn i en boble, hvor du løper, spiser, hviler, sover, og så gjør du det samme dag etter dag etter dag. Det var ingen utskjærelser. Er du så disiplinert vært det hele livet, eller er det bare noe du har lært deg? Er du disiplinert? - For å si det sånn, i dag er jeg veldig disiplinert. Det har jeg ikke alltid vært. Jeg vil vel si at livet mitt er delt i mange biter, men hovedmessig er det delt i to. Det er fra jeg var født, frem til 1. januar 2013, Og så har du del 2 av livet mitt. Og så er det selvfølgelig mange undergrupper der, men det er liksom, 1. januar 2013 er på en måte, da begynte jeg mitt ordentlige voksenliv, hvor jeg virkelig måtte ta et oppgjør med meg selv, og med fortiden min, med barndommen min, oppvekst og alt faenskapet som jeg har opplevd og vært med på fra jeg var liten av. Det å gå ned 30-35 kilo som jeg gjorde det første året, det er jo det enkleste. Det å holde matchvekten, det er ikke noe problem. Men det å ta det oppgjøret med syken, det har vært det vanskeligste. - Var det et nyttårsforskjell siden 1. januar 2013? - Det som skjedde var at 2012 er kanskje det året som jeg har vært lengst nede. Det toppet seg veldig, både fysisk og mentalt. Veldig, veldig deprimert, veldig mye angst. Ting hadde bare bygd seg opp og bygd seg opp over mange, mange år. Jeg visste ikke helt hvordan jeg skulle komme ut av det. Så var jeg i Berlin en lang vik i 2012. Det var vel på høsten, typ oktober-november, tror det var november, sammen med en tillegg kollega. Det var tre dager med knallhard festing. Jeg drakk sikkert 3-4 liter med Jengemeister, og sikkert 20 bokser med Red Bull de tre dagene. Jeg husker på lørdagen var vi på et crazy utested. Det var som å komme inn i en Star Wars-kafe, hvor du titter rundt deg og bare ser all slags mulige... varianter av mennesker og bekledninger, og der kommer to. En svensk og en nordmann med hvite sneakers og jeans og t-skjort og dørvakt og bare... dere skal ikke inn her, for dere aner ikke hva dere går til. Og jeg hadde selvfølgelig gjort hjemmeleks min, dette var et sted jeg visste om. Spilte jævlig bra transmusikk og alt mulig sånn, så jeg linea opp hvem som spilte i de forskjellige rommene, og de bare, ok, welcome. Det var bare... Flankekjøring. Det var flankekjøring, og der husker jeg, jeg sto på dansegulvet og drakk med begge hendene, og jeg bare sto der og danset til psytrance. Det tok bare helt av, og jeg drakk og drakk og drakk, og hadde egentlig bare lyst til å Bare la meg falle om, bare la meg slippe. Dette her orker jeg ikke mer. Det var bare alkohol, eller var det en drugs også? Nei, det var kun alkohol. Jeg er veldig norsk, altså. Nei, takk, jeg ødelikker kroppen på deg. Drugs, det var jeg ferdig med. Det kan vi komme tilbake igjen til. Jeg hadde en liten periode mellom 2000 og 2007, hvor det ble litt partydopp et par ganger i den perioden der. Men det kan vi snakke litt om etterpå. Det hører mer sjangeren ut. Det hører mer sjangeren ut. Nå får jeg kjeft for noen mange. Ikke bli blått inn det greiene der, nå har vi endelig blitt kvitt det stempelet. Vi kommer tilbake til det. Ja, vi gjør det. Så sto jeg der og bare, faen, nå har jeg ikke lyst til å leve. Jeg har ikke lyst til å dø. Jeg har ikke lyst til å leve. Jeg har ikke lyst til å dø. Er vi i Berlin nå? I Berlin, ja. Å, shit. Alt bare hadde kokt seg opp da. Men det gikk jo bra, men fy faen, det er søndagen på flyplassen. Hadde det vært så langt nede før, da var det helt natt. Hva skjer oppi hodet da? Greier du å forklare det? Det som er er at jeg hadde egentlig ikke noen navn på. Jeg visste ikke helt at jeg var syk. At jeg er sleit psykisk. Jeg visste jo at det var noe gærent at jeg hadde satt med maske ut av det i mange år, og jeg hadde vært psykolog i flere år, men vi hadde aldri tatt ordentlig tak i de tingene der. Så det var bare en sånn emosjonell smerte som bare hamrer innvendig. Man tenker at det eneste man har lyst til er å bare slippe dø, eller utagere fysisk, altså bare... La meg ha det vondt fysisk, fordi da tar det bort den emosjonelle smerten. Når jeg kom inn på flyet, så håpet jeg at det skulle krasje, fordi da kan man slippe. La oss bare styrte. Ingen som bryr seg likevel. Men faen er det som bryr seg om meg? Ingen. Det betyr ingenting. Jeg har ikke noe. Jeg har ikke noen mening med livet. Det er ingenting som er noe viktig. Jeg har ikke noen support fra foreldre. Jeg har ikke noen familie som er der og alt bare kom opp. Fullstendig nihilisme, mann. Helt kjørt. Men det gikk jo bra. Jeg kom jo hjem. Så kom vi til jul 2012. Det var jo julaften 2012. Det er liksom bare... tristeste julaften du kan tenke deg. Det var bare helt nytrist. Jeg var så deppa, så langt nede. Jeg lå på sofaen hjemme og spiste Grandis og kjedeligste posen med Nidar julesjokolade. Og så toppler det seg med at kompisen min lurer på om han kan komme, fordi damen hadde gjort det slutt på dagen mens de hadde kjørt ut julegaver til familien sin. Så hadde damen dumpa han. På julaften. Så kommer han hjem til meg Vi fyrer bare mer Grandis og mer sjokolade, og der sitter vi to nisser. Du kommer ikke lenger ned. Så går det en uke, og så kommer vi til nyttårsaften, og var på en eller annen lattelig party oppe i Holmenkollen, og jeg bare drakk og drakk og drakk. Bare faen, hva er det som skjer nå? Dagen etterpå, et par dager etterpå, så bare ... Nei, nå må det skje noe. Så kom jeg inn på badet og skulle pisse. Så tittet jeg ned. Det jeg ser er bare magen min. Den svære utstående magen. Jeg klarte ikke å se hva det var engang. Det var nytrist. Det var bare, er det noe som skjer nå? Jeg prøvde å trekke inn magen for, er lillemannen der? Og så var den der. Men det er bare å se meg selv i speilet og bare... ser som en stukken bi i trynet, jeg følte meg så jævlig både fysisk og mentalt, tok jeg et bilde, og så sa jeg til meg selv, nå har du to muligheter, nå kan du enten stikke på en eller annen fjelltopp og så hoppe ut, eller så bruker du hver dag resten av livet på å bli den beste utgaven av deg selv. Og da var det akkurat sånn at det var en flamme som ble tent, og jeg bare, fy faen, nå skal det skje. - For du var ikke inne og på en måte var ikke slik at du kunne bikke over til det andre i løpet av den julen eller den måneden der. Var det sånn borderline, eller var det med en gang du stilte deg det ultimatumet, da var det null tvil? - Akkurat da var jeg veldig sikker på hva jeg skulle gjøre. Men så har det jo vært perioder oppe i noen årene hvor man har hatt litt sånne der mørketanker da. De har jo vært der i sinnssykt mange år. Men jeg har jo, men jeg fortrengte jo ekstremt mye fra barndommen og oppveksten i voksne årene fra når jeg dro i militæret da jeg var 17. Ja, og fram ut 2012 så veldig mye av det jeg opplevde i mine første 17 år hadde jeg jo fortrengt. Er det noe du har pratet om? Ja, det som er, er at jeg har skilteforødre. Jeg vokste opp sammen med moren min, og jeg flyttet hjemmefra når jeg var ... Jeg dro i militæret når jeg var 17, og vokste opp da sammen med moren min, en bror og en ... Jeg vil ikke kalle han en stefar, men han kom inn i livet til moren min. Han var ikke spesielt snill, hverken psykisk eller fysisk. Det setter sine spor. Når du som barn opplever den type dritt da, når du er liten, både det psykiske og det fysiske, så er det klart, nå var jeg heldig i sånn sett, jeg fikk bare juling en gang. Men det er klart, barn skal ikke få juling av barn. voksne mennesker, så enkelt er det bare. Men jeg fikk jo det en gang, men det var på en måte ikke det verste. Det verste var omsorgsvikt, som jeg hadde opplevd og som jeg opplevde. Det la jeg da lokk på når jeg dro i militæret og flyttet for meg selv, og bare seilte av gårde. La det som et kapittel bak deg, og bare ja, nå fortsetter vi. Da var det bare å kjøre på. Men jeg tror nok at det begynte jo Sannsynligvis på slutten av det året i militæret, da jeg var 18 år, med veldig hard festing, når du først festa, så var det knallhardt. Da var det om å gjøre å drikke mest mulig. - Hvilket år var du i 18 år? - Det skal vi se, det var i 1977-87, 5-96. Og det er liksom den perioden der, jeg tenker mange ganger, fy faen at jeg glipp av den perioden, og det virker som alle, den årgangen din da, som fikk med seg de rave-trans-årene der, og jeg så stod liksom bare, fikk med meg liksom ting via liksom, på taket til foreldrene mine, og hørte jeg Kalvefestivalen, det at det liksom prodder de herja der, alt virket så utrolig crazy romantisk vilt, med ravekulturen på 90-tallet, og så, ja. Den, altså, jeg fikk med meg noe av det, jeg begynte jo Når jeg var ferdig med militæret så var jeg veldig usikker på hvilken retning jeg skulle gå, så jeg begynte å jobbe som dørvakt i skjeen. Da ble jeg veldig introdusert for som dancemusikk. Og etter hvert så ble det trance, som jeg falt veldig for. Det der svevende, melodiøse... Det var jo det som tok hele Norge med storm. Det var som housemusikken, den greia som har vært der lenge, og trance kom som en slags lykkepille til hele Europa på slutten av de tallene. Ja, det gjorde det. Det var bare helt sinnssykt. Jeg flyttet jo til... til Oslo første gangen i 1998. Det var liksom... Jeg kom til Oslo når transen virkelig begynte å bli megastor i Oslo. Hyperstate, Subcity. Du hadde Stigma, Lars Holte, Stein H, Jamie, Daggy, du hadde Greedy Records. Det bare kokte. Så traff jeg Roland Liefjell på ute-seksjonen, fordi han kjørte DJ-kurs der. Jeg var mye på det utsett som det er Castro, ikke om du husker det. Jeg husker det. Det lå i tredje etasje. Der som Elsker ligger i dag, rett ved siden av der, der var det utse, og det var Castro, og tredje etasje der, fy faen. Der var jeg så mye, og det var ikke alltid jeg drakk, men jeg var der fra det åpnet på kvelden til det stengte, og hørte på trance, og ble jo helt forelsket i den musikken. Så jeg tok vel DJ-kurs da sammen med Roland Mifiel rundt 2000-ish, begynnelsen av 2000 var det vel. Jeg ble helt hektet på å mikse vinyl, og begynte å kjøpe platter, og begynte å snurre skiver ut etter hvert. Litt sånn din første lidenskap, eller følte du at du fant noen mening med det? Det er liksom første gang at jeg hadde virkelig passion. Jeg har spilt fotball i alle år, og synes det var veldig kult, og futballmanager, og championshipmanager, og alt det greiene der. Men da jeg fant musikken, da jeg fant transen, Det hadde jeg ekstrem passion for. Samtidig var jeg sykt dyktig. Det her å mikse, det satt meg en gang. Det var en som sa til meg, jeg husker ikke hvem det var, men han sa, hvis du kan telle til fire, så klarer du å mikse. Det er jo ikke riktig for å mikse på den tiden der. Unge folk som hører på her nå, som tror de er DJ's, å være DJ på 90-tallet var et helt annet game. For å si det sånn, det var noe helt annet. Og i dag, jeg skal ikke ta bort noe fra Jon Gunza som kommer opp i dag og trykker på play på miksepulten, men den gangen der ... Da var det slittet 12-tid teknisk pratspillere, gamle miksere som definitivt ikke hadde BPM-tellere, og der måtte du gjøre all jobben selv. Der måtte du kunne gjerne stå i 3-4 minutter før du fant den der biten. Men for meg så satt det, eller han merker det veldig naturlig, jeg hadde veldig øre for å telle og treffe ting på riktig måte, og fikk en ekstrem lidenskap av for det å mikse og det å spille ut det, det å kjøpe plasser. Gledet meg til hver torsdag, Greedy Records, så var det sending fra Nederland og full pakke. Jamie og gutta der, de visste hva jeg likte. De hadde gjort klare en bunke med skiver, så det var bare å plukke fra øverste hylle. Og var masse ute og hørte på. Studerte hvordan de miksa, hva slags musikk de spilte, hvordan publikum reagerte. Jeg bare slukte alt helt rått. Da fikk jeg en veldig passion for musikk. Musikken skulle etter hvert vise seg og bety så mye at... Jeg startet eget plattselskap, eller det var en kompis av meg som startet plattselskap, Above Recordings. Har du hørt om det? Jo, men det er fort gjort å forveksle med Boven Beyond-merkevaren og artisten og hele pakka, men jeg har garantert vært borte i det. Ja, så han ville ha med meg på laget, han heter Marius, en tidligere kjempegod kompis. Ja. Jeg ble ansatt, jeg var ved siden av fritidssyssel, så jeg var A&R i selskapet og syntes det var veldig kult å kunne få lov til å være den som skulle bestemme hva slags musikk vi skulle gi ut. Vi ga ut veldig mye, det var house, noe techno, mye trance, Vi ga til en fysisk mixkompilasjon som ikke har helslått mikser. Imagine the world. Oi, Råthas. Jeg møtte en gang det. Det er det største som skjedde i min trengskarriere. Jeg møtte han på Zapp-festivalen i Tønsberg. Fikk visitkortet hans. Det ble min peak. Det var din peak igjen? I trengsverden. Otrolig kult. Han holder jo fortsatt koken hans. Det var jævlig kult å... kunne gå på plattekompaniet, og så visste vi jo at skiva liksom sto der, men så du har jo den der nye mix-compilation som heter Imagine the World, eller den der Above Recordings. Ja, vi har den her og greier. Det var ufattelig stort. Fysisk holder en skive han har vært med å gi ut. - Var det på norske artister også? - Ja, vi ønsket å ha veldig fokus og løfte opp og fremme norske artister, norske unge fremvannsdommenartister. Jeg føler at vi hadde veldig mye bra utgivelser, men det var så mange om beinet der ute. Vi pushet jo promover til alle de store DJ-ene der ute, men det var vanskelig å få spillet til, fordi Armin, Marcus Schulz, Roger Shaw, hele den pakka der, de får jo tusenvis av promover hver uke. Men det hendte at vi fikk... Fikk airtime på noen av låtene våre, og det var kult. Det var stort, så det var en gøy periode. Vi arrangerte parties og tjo og hei i flere år, til jeg trakk meg ut i 2013. I 2013 er jeg for da, men da var det jo et helt annet game også, var det ikke det? Ja, for vi var jo i ferd med å skulle slå igjennom på begynnelsen av 2013, og Marius og meg hadde jo dannet en DJ-duo. Vi hadde jo kjempeplaner, vi skulle ut i Bitsa, vi skulle gjøre det stort internasjonalt. Men da hadde jeg begynt med en livsstilsendring. Så litt sånn, jeg husker jeg var på Tomorrowland-festivalen den sommeren i 2013, og da tenkte jeg når jeg var der, fader, er det... Er det denne veien jeg skal gå? For da så jeg gjerne mye dritt, og jeg var veldig ferdig med festing og alkohol. Og du fikk det der momentet, du. Det var som om musikken ble borte, og du stod bare og ser rundt deg. Hva er det jeg driver med? Ja, jeg gjorde det. Har du det? Det er helt en syk følelse. Ja, det er veldig... Men det er sånn defineringsendrende, om jeg skal kalle det sånn, et moment i livet hvor du bare... i action med omgitt av mennesker. For meg var det faktisk på en Justice-konsert. I Oslo. Som var en jævlig fet konsert. Og folk var dritgir og jeg digget musikk nå. Da gikk det opp for meg, ikke så store som den skal ikke avbryte for lenge, men da gikk det opp for meg at jeg er litt lei i det her. Å dra på live-ting, dra på konserter, dra på klubb. Jeg har ikke noe glede med det lenger. Jeg finner ikke gleden i det. Det er mer som plikt oppmøte. Det var min sånn å ha-opplevelse der. Jeg fikk en gåse ut. Jeg bare kjenner akkurat den følelsen, for den følelsen fikk jeg der nede. Jeg hadde jo gledet meg sykt den festivalen. Jeg hadde lyst til å dra litt i flere år. Vi hadde fått VIP-billetter og fett hotell, og alt var liksom bare... Det var egentlig bare dritkult. Ja. - Men det var bare sånn anti-klimaks, det var så mye at det er ikke musikken jeg husker fra de to-tre dagene, det er bare alt kaoset. Alle de drita følge mennesker, alle rusa mennesker, følge DJ's, rusa DJ's, det er det jeg husker. Jeg husker av de mange setene vi hørte på, så er det ett sett jeg husker, Mike Push, Spilte et klassisk sett på vinyl på en liten bortgjemt scene. Det var sykt fett. Det fikk jeg med meg. Men da jeg kom hjem, så måtte jeg ta en skikkelig runde med meg selv. Da skulle jeg begynne en ny jobb som leder i september 2013. Det og treningen tok mye tid. musikkjobbingen ved siden av, det følte jeg liksom bare nei. Så jeg sa til Marius, det trekker meg fra dette, det orker jeg ikke mer. Men det var en spennende tidspunkt, og kanskje vanskelig tidspunkt, for det var før helsebølgen skyldte innover Norge, så vidt jeg kan huske, at det nesten var litt sånn Selv da var det kanskje litt flaut å si at man skal bare ha fokus på seg selv, gjøre seg selv bedre, trene seg opp, få nytt kosthold. Det er det småreligiøste kleinet over det. Å si høyt, var det ikke det? Det var ganske vanskelig over en lengre periode, fordi jeg fikk kjærlighet til å trene styrke, til å være sunn, til å pushe kroppen, løpe masse. Og etter hvert så fikk jeg jo samarbeidspartnere og sponsorer som likte historien min, og jeg ble liksom blogger for Runner's World, og etter hvert så hadde jeg liksom fem-seks tusen følgere på min Instagram, og det tok veldig av da. Og jeg tok jo litt av selv. Jeg mistet nok litt... Jeg mistet nok litt fotfeste, fordi alt handlet om alle de syke tingene jeg skulle gjøre. Jeg skulle bli den råeste, jeg skulle bli helt sånn crazy, jeg skulle gjøre bare sånne ville stunts hele veien. Men det er klart det førte jo også til at folk synes det her var ganske kult, og deg ville vi ha med på laget. Så da ble det jo en del kule samarbeidspartere og kule prosjekter og sånt noe, men fikk jo en del pepper også da, sånn fra folk her og der som mente at det liksom ble at det tok litt for mye av. - Ja, men det begynner også at når man mister noen som har stått seg nær, så er det veldig fort så blir det venner med en gang, ikke hva slags sektlignende greier du havner i, og det er jo venners oppgave å passe på. De copiesene som går inn i kjappe forvandlinger er ofte kanskje ikke til det beste, men av og til er det en avveining også, om du skal backe det her. Være sånn myk kritiker på siden av det. Ja, jeg vet det. Men jeg gjorde liksom min ting. Jeg kjørte på, jeg ga liksom faen i alt og alle. Og det er greit å gjøre sin ting, men jeg visste ikke helt hvorfor jeg gjorde det egentlig. I dag ser jeg det på en litt annen måte enn den gangen der. Men jeg er veldig glad for at jeg var igjennom akkurat den perioden der. Når jeg nå ser tilbake igjen på hvordan jeg fremstod, så bare sånn, det der var ikke helt deg. Jeg husker den dagen jeg slettet Instagram-kontoen min, det var i slutten av 2017, så satt jeg med telefonen i hånda, og så hadde jeg da brukt 13, 14, 15, 17, 5 år på å bygge opp mitt brand, min merkevare. Det kunne virkelig vært en ticket til noe større da. Men jeg fikk nok av alt, og jeg begynte å bla gjennom, og så mye hva jeg hadde lagt ut, hva jeg hadde skrevet. Det der er ikke deg, Thomas. Det er egentlig ikke deg. Så begynte jeg med at jeg slettet noen poster, og så bare fuck it. Slettet hele Instagram uten å si noen ting til noen, og så avsluttet jeg alle samarbeidsavtaler og sponsoravtaler. Og sto bare helt på egne ben, og har gjort det siden, og er beste valget jeg har gjort i hele mitt liv. Og så tok det ikke så lang tid igjen før jeg begynte igjen, men da handlet det om litt andre ting. Da var det ikke jeg som skulle være i fokuset, da måtte jeg finne fokus på litt andre ting nå. Så det var ganske spennende. Jeg angrer jo litt selvfølgelig. Du har brukt fem år av livet ditt på å bygge opp et merkevare og virkelig fått med deg en klan med tusenvis av mennesker, og så bare alt borte. - Fra 2013 til 2018 lagde du det du snakker om? - Ja. - Hadde du et mål om å bli en slags kjendis? - Ja, ja. - Fyr innenfor det segmentet der? - I 2016 skulle jeg bli superkjent i Norge som den første norske løper som skulle fullføre fire sånne Ford Deserts ørkenløp på 250 kilometer innenfor et kalenderår. For du var i god form allerede. Ja, jeg var i veldig god form. Da var ting veldig på gang. Jeg skulle bli eventyrer, ultraløper, foredragsholder, skulle bli den råeste mentaltreneren Norge hadde sett noen gang. Skulle virkelig ta Norge med storm. Ja. Det var bare det som var fokuset, det var rådskap om å gjøre å være mest mulig crazy. Hver uke bare pushe og ... Det gjør jeg i dag, men nå har jeg en sak, nå er jeg litt annerledes. Nå føler jeg at jeg er meg selv 100%. Jeg står for alt jeg sier og gjør. Det gjorde jeg kanskje ikke i den perioden der. Innemellom handlet det om å få mest mulig likes og comments, og skape mye blest rundt Thomas Stordalen. Mens nå handler det selvfølgelig også om Thomas Stordalen og de drømmene og visjonene og målene jeg har. Men nå har jeg med meg en sak også som er jævlig viktig, som betyr sykt mye for meg. Da kommer det andre bare av seg selv. Jo mer jeg kan få fokus på saken, så er det det beste, det er det viktigste. Og da kommer jo også andre ting til. som likes og comments og medier og den tingen, men det bryr jeg meg ikke noe om i dag. Det får bare komme når det kommer. Ja, for det er jo en gifte der. Og det er jo, jeg prøvde å holde meg, jeg kjørte litt dårlig taktikk på det der egentlig, fordi jeg overså Twitter fra dag 1, Instagram skal jeg ikke være med på, Facebook, helt sånn på en måte bare en som en hobby. Så begynte jeg med prosjektet her, så var det ganske greit å ha noen sosiale mediekontor som var litt større enn 200 mennesker på, når du begynner å gjøre det her, med null eksponeringskraft. Så da følte jeg at, men likevel tror jeg kanskje det man ikke tenker på, hvis man på et tidspunkt går ut av sosiale mediespillet, så ser man ikke den effekten like tydelig hva du gjør med kroppen og sinnet. Jeg merker jo på hvordan det prosjektet her suger meg inn i den giftige, jeg kaller det bare sånn FM-sirkelen. Sitter på statur FM og bare venter på updates, eller bare ser på posten der, måler ting opp mot hverandre. Du blir så utrolig tallfokusert, og litt sånn feedback-fokusert. Men føler også alderen kanskje hjelper litt for min egen del, og at man driter litt i hva som går godt og dårlig, at man har mye mer langsiktig tankegang jo eldre man blir. Jeg tror man blir flinkere på å tenke langsiktig i stedet for å hele tiden få de små seierne og små suksessene. Man jager hele tiden, og når man får den suksessen, så kan man jage neste suksess, og så er det bare en konstant jag i et bad av hord. Det blir slukt inn i det sosiale mediekjøret, og jeg er også glad for at det er Jeg kommer opp i 40-årene nå og begynner å bli veldig trygg i meg selv og er ikke så veldig opptatt av hva... Jeg lar meg ikke påvirke av hva andre gjør og ikke gjør. Jeg har bare fokus på meg selv. Men jeg skjønner at dagens unge det kjører som er da. og ikke minst hvor mange som sliter psykisk på grunn av ... Det er mange årsaker til at folk sliter psykisk i dag, men det med sosiale medier er jo én ting. Selvfølgelig er det veldig mye annet også, men du ser det ekstreme fokuset som er på sosiale medier. Når det gjelder kropp har jeg vært veldig bevisst på at min Instagram og min Facebook skal ikke være fylt med Sånne før- og etterbilder. Jeg har ikke noe behov for å vise frem låra mine eller magen min. Det er litt interessant i det. Vi tror det er samme spilleregler. Tror du menn har den samme opplevelsen av å se en vellykket mannekropp som en kvinne har av en vellykket kvinnekropp? Personlig så tror jeg det er lettere for oss menn å gjøre det. Jeg tror kvinner, veldig mange jenter, veldig mange kvinner, de er veldig til å sammenligne seg selv med andre. Menn gjør helt sikkert det også, men min personlige erfaring, min krets, så føler jeg at det er sånn, det er kanskje en jentegreie, jeg vet ikke. - Er det ikke litt sånn at menn samlinger seg fort bedre med biler? Klesjeene er biler, luksusobjetter, grillen, karriere, det type ting. - Jeg tror det er litt sånn, jenter er med på de fine, kjolen, toppen, bikini, utseende, pupper, rumpe, injeksjoner i leppa, den type ting, mens menn er litt på den andre siden. Men så er det et stort menn her, og det er unge mennesker i dag, unge gutter og unge jenter, der er det nok ofte mye fokus på kropp. Jeg merker veldig garderobeprat på sats. Når jeg kommer inn i garderoben og det er en gjeng unge gutter her, typ 14, 15, 16, 17 år, de snakker om hva de skal trene, de snakker om hva slags kosttilskudd de tar, Hvor mye protein, sjek, de må huske på å ta etterøkte, andre har trent chest og legs og biceps og triceps. Så det er nok blitt, for den yngre garden, så er det ganske sånn, der er det veldig fokus på kropp og det å se bra ut og være vellykket. Ser du bra ut og har bra klær, så ... Får du også damer? Ja, men for å tenke litt høyt, jeg tenker jo at gutter gjør jo, gutter som trener mye og får en veldig trent kropp i ung alder, får jo også der ganske økt selvtillit, som da gir mer damer og mer, ja, det er en del fortid ute i partilivet og sånne ting, men jeg tror ikke selve kroppen er den som drar noe som helst oppmerksomhet. Det er jo fortsatt, tror jeg, sånn, tipper jeg at det er litt sånn kleint. Andre gutter, se bilder av andre gutter i barokopp, det er alltid bare kleint. Det er ingen som har den store jalousien der, det er mer sånn hvem kaprer den dame og den dame, og penger og sånt, tror jeg er mye mer sånn et bild der. Mens jenter vil jeg tippe har en kanskje sånn dobbelt effekt av, la oss si hvis jenter trener eller har en veldig flott kropp, eller attributter som er veldig sånn i den og den tidsalderen, tidsfasen, så tror jeg de både merker et kick fra veninner som booster deg og sier «Faen, så flink du er, og du er så pen, du er så vakker». Så du ser bare sånn all den her bullshitten, liksom bare jenter til jenter ser sosiale medier, legger ut bilder av seg selv, kjempe masse skryt nedover alt mulig, og jeg skal ikke... Jeg tror det kommer en dobbelt effekt av det nå, spesielt når du legger bilder av kroppen din hvor du får skryt av damene. Da får du også 50% klikk og blikk og eksponering av menn som sitter og sikler etter kroppen din også. Jeg tror det i seg selv er et kjempekikk. At menn bare sånn, å shit, menn ser på meg. Du får en dobbelt effekt fra begge kjønn da. - Og du gjør det, og jeg anser meg selv for å være en ganske real bra fyr i forhold til verdier og alt dette her, og selvfølgelig kan jeg se når noen ser bra ut, men jeg har på en måte nesten sluttet å kommentere hvordan folk jeg ikke kjenner ser ut. Alexander Skau sa... Jeg husker det. Han sa at folk må bare slutte å kommentere hverandres kropper. Bare drit i det. Ingen har noe med det. Det synes jeg er kult sagt at han gjorde det. Sånn at jeg... Hvis jeg skal gi noen komplimenter, så er det at jeg kjenner veldig godt, så kan jeg på en måte si at jeg har trent bra det siste, og synes at det ser bra ut. Men til vilt fremme det, er det ikke snakk om en gang. Jeg vil ha fokus på helt andre ting. Jeg tenker det er ren vanlig høflighet. Med venner, at hvis jeg ser hvordan mye, og er ganske fitt for... en som driver med kampsport, eller en som skal ut og løpe, eller bare sånn, nå er det bra ut, nå er det god formel, og så vi skryter på fotballen, det er jo mye selvironi, blant menn også med kropp, på fotballen, når det kommer med mage etter jul, så er det lov å klapse litt på den magen, det er litt av miljøet, men du må jo kjenne folkene dine, du går jo ikke bort til nabobanen og klapser på, her har du mye juleferdkjøtt da, det er ikke sånn det er, Da er du jævlig modig i hvert fall. Da er du sykt modig. Og så er det lov å kødde litt med seg selv. Nei, jeg trener fordi det gir meg glede. Jeg får positiv energi. Selvfølgelig på et eller annet tidspunkt når jeg får meg en dame, så har jeg lyst til å se bra ut naken foran henne. Så man kan fleipe om det. Og jeg har også et forhold til min egen kropp. Når jeg har vært litt stor som jeg har vært, så har jo noen ganger kroppen litt lyst til å komme tilbake igjen litt, ikke sant? Altså jeg er veldig svak for junk food og godteri og alt det pisse der, som egentlig ikke er så bra for kroppen, i hvert fall ikke i så store mengder som jeg kanskje drev med før. Noen ganger så titter jeg litt og bare «Fy faen, skal jeg ha det kroppen til han? Det hadde vært helt fyrfader, da hadde livet vært bra da!» Det har vært perioder hvor jeg har fått ganske bra kropp og veldig veltrent markert kropp, men livet har ikke vært noe bedre da. Nei, det er jo ikke det. Kanskje verre, for de fokuser blir så veldig på kropp da. Ja. - Alle har vel hatt en liten periode hvor de har vært i god form, eller kan huske tilbake til en sixpack, bare sånn "men husker du hvor mye jobb det er å opprettholde den dritten her, du må finne en gylden middelvei". Du får ikke tid til å drive og opprettholde. Nå er det på fotballen hos oss da, hvis det er noen av karene som plutselig bare vrenger av seg skjorta etter økta, og så er det sånn der, i helvete, var det du, hadde du litt mye styrketrening nå, eller er det sånn, da får du nesten litt pepper for at du er for trent da. For rippa. Ja, du er for rippa, for at det kanskje er out of season til og med, da er det sånn der, ok, men hva er greia her nå, er du litt single, for å komme opp på en veldig godt trent, rippa kropp i 40-årene, eller slutten av 30-årene, da må du ha masse tid, og så har du gått i inn for det. Så det er litt sånn det med mannekropp er litt flaut for det er sånn du viser på fengelige du har veldig sånn disco pecs og sixpack og sånn rett før jul. Jeg vet, men apropos det jeg skal gjøre et stunt fra 1. januar Ja Sånn i utgangspunktet er jeg litt sånn, hvis du har lyst til å gjøre noe, så begynn i dag. Jeg er veldig sånn, når det gjelder å komme i form, og begynne å trene, og begynne å løpe, eller skal man få et bedre liv, ikke vent til mandag, ikke vent til neste uke eller neste år. Begynn i dag er mitt motto. Men året mitt er litt sånn i sykluser. Neste år skal jeg løpe 30 maraton på 30 dager. For å forberede seg til det, så har jeg lyst til å gjøre en del crazy stuff. Fra 1. januar skal jeg gjøre noe som heter 75 hard. Vet ikke om du har hørt om en fyr som heter Andy Frisella. Han er amerikansk, jeg digger amerikanere. Elsker... Motivasjonale spesier, everything is possible. Det er å søke for deg. Jeg elsker det, jeg sluker det rått hver dag. Jeg kan sitte timesvis hver uke og sluke sånne motivational speeches på YouTube. Det er en viktig yttre motivasjonskilde for meg. Men jeg skal gjøre en sånn greie, en sånn 75 hard, Det er egentlig veldig motstander av challenges, men her er det ikke en fitness challenge. Det er en challenge som skal teste kroppen din, primært mentalt. Men konseptet er at det er fire eller fem ting man skal ha fokus på i de 75 dagene. Det ene er at man skal trene to ganger om dagen, minst 45 minutter per gang. Og den ene av de to økene må være utendørs. Nummer to, du skal drikke 3-3,5 liter vann hver dag. - Sjekk. - Ja, sjekk. Det er kjempelig lett. - Jeg drikker jo faen meg to liter kaffe hver dag, så det er jo halvveis mål allerede. - Og så skal du følge en diet i de 75 dagene. Det kan være hvilken som helst diet, det spiller ikke noen rolle. - Åja, må følge en diet. Det er litt rart. - Ja, du skal spise sunt da. Ikke noe cheat meal, ikke noe burgers, ikke noe fries, ikke noe snacks, ikke noe kake, ingenting. Hvis du rører så mye som en twist på dag 50, så må du begynne challenge'en på nytt. Det er veldig sånn. Det var en litt rart punkt, for det er jo ikke så langt. Er det karbohydrater, eller hvor spesifikt går det? For det er jo ikke så ille med et vinebrød. Nei, men det handler om den mentale styrken. Disiplinen. Disiplinen, at du skal leve disiplinert. Sober vinebrød en måned. Ja, og det er bare til fem dager. Så det er ikke noe big deal. Og så skal man lese ti sider i en bok hver eneste dag. Ikke lydbok, eller en fysisk bok, liksom. Altså ti sider hver dag. Kindle er ikke bra nok også. Nei, Kindle er ikke bra nok. Det er en bok. Og for veldig mange vil dette høres veldig idiotisk ut. Hvorfor? På den andre siden, hvis jeg tenker tilbake til når jeg tok tak i mitt liv på begynnelsen av 2013, Hva var det som gjorde at jeg gikk ned 30 kilo de første 7 månedene? Jo, det var akkurat disiplinen til å stå opp på morgenen hver jævlig dag, spise psykosynt hver eneste dag. Hva spiser du? Kjølling, ris, masse grønnsaker, kjøtt, fisk. Lite brød. Og hvis jeg spiste brød, så var det veldig sånn grov type. Kutta ut ferdigmat som Grandiosa, McDonalds, Burger King. Kutta ut godteri. Kutta ut alkohol. Bare kutta det helt da. Fordi for meg så var det sånn, det var enten eller. For meg så var det svart eller hvitt. Det kunne ikke være noe mellomting. Det er sikkert enklere å forholde seg til det da. Ja, det er veldig, veldig mye enklere. For da visste du at det kan du spise, Så når du gikk i butikken, så visste du akkurat hva du skulle kjøpe. Så var det å få struktur på treningen. Hverdagen var i mange måneder ekstremt disiplinert. Det er klart når du på syv måneder går ned 30 kilo og ser hva du kan få til på syv måneder, da har du allerede løpt veldig. Hadde ikke løpt før. Men etter syv måneder så hadde jeg løpt to maraton, gått ned 30 kilo og bare se hva du kan få til hvis du er disiplinert i en viss periode. Sånn at hvert år, nå de siste årene, så har jeg hatt 30 dager uten sukker i januar, alltid. Begynner 1. januar så kjører jeg 30 dager uten godteri. Det er en sinnssyk følelse. Godteri, bakevarer, sånn type... Karbohydrat, tror jeg. Ja, ta bort det. Få karbos igjennom andre ting, men kutter ut akkurat det. Den effekten det gir, bare i fire uker. De 75 dagene vil på en måte være... Jeg vil jo få en enorm boost av det, både fysisk og mentalt. Og så vil det være ganske kult å kunne gjøre noe sånt på veien til 30 marathon på 30 dager. Jeg er en type som trenger å ha mål. Jeg trenger å ha tøffe, vanskelige utfordringer foran meg på veien mot det store målet for å forberede meg best mulig. Det har jeg diskutert mange ganger i podden her, for jeg vet ikke om du har fått med deg, om det er å diskutere om det å sette seg veldig klare mål, eller ikke trenet mer et slags evighetsperspektiv. Jeg har jo falt veldig inn på det siste, men det er også kanskje... krever kanskje enda mer disiplin å opprettholde et evighetsgame hvor du ikke har noen klare mål, fordi du ser ikke sluttpunktet. Det er jo gjerne det mest stimulerende du skal komme ut av nå, eller få til nå, så er det der du må sette seg mål. Men hva skjer etter at man har nådd målet? Det er det jeg alltid tenker på. Der tror jeg det er mye tilbakefall. There is no finish line. Det er ikke mye motivational speech her inne i nå. Hvilken YouTube-kanal? Det er David Goggins, en av mine store helter. Ja, det er helt rå. In life there is no finish line, I'm training for life. Men det er jo det det har blitt for meg, fordi jeg gikk rundt i en sånn tåke fra jeg var født til 2013. Sånn at for meg nå så er det jo livet som er viktig for meg. Det er noe som jeg sto opp i dag. Hva kan jeg gjøre i dag som er bra? Det samme vil være når jeg står opp i morgen tidligere. Ny dag, nye muligheter. Sånn at for meg så er det livet som helhet som jeg trener til. Alle disse løpene som jeg er med på, alle prosjektene, det er små brikker på veien til jeg dør, til jeg er ferdig. Når jeg blir åtte år skal jeg kunne se tilbake på livet mitt og tenke at jeg ga absolutt alt. Jeg snudde alle steiner som jeg kunne snu fra 2013 til og følte drømmene mine, og følte hjertet mitt, og gjorde det jeg hadde lyst til, uavhengig av hva som er samfunnets norm, uavhengig av janteloven, uavhengig av whatever. Jeg vil liksom hver dag... stå opp og gjøre de tingene jeg har lyst til. Sånn som du sa egentlig veldig fint helt innledningsvis, gjør den beste utgaven av deg selv. Nemlig. Det snakkes jo litt om hva som er suksess, og det å være lykkelig, og det er ikke så veldig mange som tørrer å si at jeg er jævlig lykkelig. Nå er jeg på et bra sted i livet, nå er jeg på en roll. Men jeg er der nå, og jeg nyter det fordi Jeg har hatt det jævlig kjipt tidligere. Jeg har jobbet så hardt for å komme dit jeg er nå, hvor fysikken er bra, syken er bra, verdens beste jobb, verdens beste venner. Jeg jobber nå for å få økonomisk frihet, jeg er snart gjeldsfri. Det er så deilig å kjenne at det man jobber for, og har jobbet for og slitt for i mange år nå, begynner å bære frykter, og da ser man ikke tilbake. Det er morsomt å tenke på når man, de stunder man er ulykkelig, eller man ser på liksom, det er veldig binært da, sånn ulykkelig, lykkelig. Det er jo sjeldent at man er på noen av de stederne, det er ideelt, man er i en sånn konstant vandring frem og tilbake der, men jeg tror da, snakker kanskje mest fra min egen erfaring her, jo eldre man blir, jo mer innser man at lykken er jo ikke en ting. Den er... komponert av veldig mange forskjellige ting som går inn i hverandre og som på en måte man spiser godt, man har tid med barna, man har tid med venner, man får sett litt tv-serier, gjort treninger man har lyst til å gjøre, at man får realisert de ting man ønsker å gjøre og kanskje litt til. Det er det som skaper lykke, at det er alle de små komponentene. Hvis en faller ut, om du brekker bein, eller har en sykdomsuke, så knekker ikke det lykkeligheten din, for du har så mange lykkekomponenter. Det tror jeg er nøkkeren til hele det lykkespørsmålet. Det tror jeg også. Det å være lykkelig er ikke noe som er konstant. Man går ikke rundt og sier «Fy faen, det er så jævlig lykkelig hver dag!» Det er ikke det det handler om. Men Så er det å være tro mot seg selv og sine verdier, og at man lever etter de verdiene hver eneste dag. Når man har kommet hit at det man lever for, det er så mye større enn selv, som jeg har oppdaget i år, hvor jeg har funnet ut at jeg vil bruke resten av livet mitt på å jobbe for at folk skal få et bedre liv Få en bedre psyke og fremme mer åpenhet rundt psykisk helse har blitt et veldig hjertebarn for meg. Jeg ser hvilken effekt jeg kan skape, hvilken blest jeg kan skape om det. Da får livet plutselig en helt annen mening enn tidligere når du bare flaffer rundt og syser av gårde. - Men ble du overrasket over hvor mye feedback du skulle få av menn som enten har vært i samme situasjon som deg, eller som blir motivert? - Ja, og særlig den uka, nå har jeg oppe under morgenen stadig fått litt meldinger inn igjen av menn, men akkurat denne uka da, hvor jeg løpte i syv maratonene, hver dag fikk jeg meldinger fra menn i alle aldre som jeg ikke kjenner, som delte sin historie. Folk som hadde slitt i mange, mange år, og som fant inspirasjon i det jeg gjorde i min åpenhet, og begynte å ta tak i sine liv. Det betyr jo alt. Da skjønte jeg etter hvert den uka der at jeg kan... Jeg har en formidlingsevne og en måte å kommunisere på som jeg skal bruke for hva det er verdt. For hvis det kan hjelpe andre, hvis det kan skape mer åpenhet, hvis jeg kan ta bort en del tabu rundt psykisk helse, så er det bare helt fantastisk. Hvis jeg kan redde eller hjelpe en fra å ta livet sitt, så er det bare kjempebra. Jeg tror det er et decisive point i år for meg i forhold til nå skal jeg bruke livet min på dette her. Det var når en løpevenn av meg tok livet sitt i april-mai. Da tenkte jeg at dette er jeg nødt til å gjøre noe med. Det var det sparket jeg trengte selv for å bare nå skal jeg se hva jeg kan gjøre. Nå må jeg bruke min historie, for nå Nå har jeg overvunnet mine depresjoner, mine psykiske plager og kommet på et sted hvor jeg kan si at jeg er mer eller mindre frisk. Selvfølgelig, det vil alltid være med meg, men jeg er såpass frisk blitt at jeg har kontroll på det. Hvor mye kommer det tilbake, sånne ting, for din del? Det kommer jo tanker, stort sett hver dag. Jeg bruker å si at hver dag er en liten kamp. Det er ikke sånn at når klokka ringer halv fem eller fem, at jeg har lyst til å gå ut og løpe, eller lyst til å gå en tur, eller lyst til å trene vekter før jeg går på jobb. Men jeg gjør det, fordi jeg vet at det er bra for meg. Så selvfølgelig noen dager er det sånn, jeg kan fint sitte en halvtime hjemme på en kveld og liksom bare gråte. Men da er det mer sånn at jeg gråter, fordi jeg tenker på hvor jeg er i livet nå, i forhold til ... hvor jeg var da. At det blir veldig mye følelser forbundet med hvor man har vært. Hva er det som trigger sånne ting da? Hvis jeg for eksempel har trent veldig hardt, vært på en lang løpetur, gjort noe fysisk krevende over tid, så kan jeg bli ganske emosjonell da. For meg så er trening, jeg er treningsnarkoman, jeg er avhengig av å trene. Jeg tenker, Hvis man skal ha noen avhengigheter, det å være treningsavhengig er vel ikke det verste i verden. Men jeg har kontroll på det. Jeg tenker ikke på ... Jeg er fysisk aktiv hver dag, og det burde for faen alle være. Alle burde bevege kroppen sin hver eneste dag. Og jeg sier ikke løp en marathon hver dag. Ikke gjør som meg. Jeg sier til folk, du må aldri finne på å gjøre det som meg. Ikke løp en marathon i hvert fall. Nei, du må i hvert fall trene først. Ikke gjør som meg, fordi hvis du gjør sånn som jeg gjør, så blir du skadet. Sånn at folk må finne ut hva de har lyst til å gjøre. Og hvis folk bruker løpet tre ganger i uka, eller går på spinning tre ganger i uka, eller går tur hver dag, Kanonbra, det er helt rått. Bare bevege deg og vær fysisk aktiv. For det er medisin, så det er min medisin. Det er medisin som jeg tar stort sett hver eneste dag. Det er fysisk aktivitet. For det har vært en medvirkende årsak til at jeg har blitt frisk, psykisk også, samtidig som man har gått hos psykologer mange år og tatt et tak i de mørkeste hullene. i oppveksten og barndom, og virkelig bare få all dritten opp, og sette brikkene på plass igjen. Det er derfor jeg ofte sier til meg selv at «I'm built, not born». Det er ingen sin fortjeneste at jeg er der jeg er i dag. Jeg kan ikke si at det er moren min sin fortjeneste, jeg kan ikke si at det er faren min sin fortjeneste, Selvfølgelig har noen familiemedlemmer som betyr mer for meg enn andre. Bestemor, bestefar og brore og litt sånne ting. Men det er primært jeg som har gjort denne jobben selv. uten så veldig mye støtte fra andre. Det der er super interessant, for det der kan du dra over i så mange andres. Jeg synes jeg har interessante analogier i livet, som når vi kjøper oss ut av arbeid, kjøper oss ut av utfordringer, problemer, og det mener jeg helt nedsatt, som jeg diskuterte med en kompis her om dagen, det er om å skifte dekk på bilen sin. Veldig mange går bare på dekkverkstedet, har kanskje dekkhotell og får fiksa. Men det ritualet jeg har med å skifte dekk på bilen min, og det å bli skitten på hendene, fysiske bøy og tøy, og det å være ferdig og ha gjort det selv, og den følelsen... av å ha gjort noe selv, som bare du kan takke deg selv for at du har gjort. Noe av de største momentene med meg i min hverdag er når jeg går fra de podcastene her, som jeg kommer til å føle når vi er ferdige med podcastene her, det er jeg helt sikker på, er sånn der, fy faen, jeg naila enda en bra podcast. Det er den beste følelsen, jeg tripper, jeg flyr den korte veien hjem her på Forlundby etter hver eneste podcast jeg er fornøyd med, for det er sånn der ... - Fy faen jeg fikk det her også. Det var en helt sinnssyk følelse. - Og det er helt rått da. Da tenkte jeg tilbake igjen på et løp jeg gjorde i august 2018. Skulle gjøre mitt første 100 miles løp, 160 kilometer i Berlin. For det første var det ekstremt emosjonelt å skulle gå tilbake igjen til Berlin. Fordi siste jeg var der var i 2012, hvor kroppen var i en helt annen forfatning. Det å face my fears, og dra ned og sørge for at jeg bodde på nesten det samme hotellet som jeg bodde på den gangen, og skulle ned dit nå da, å løpe 100 miles. Det ble jo dessverre alt for overveldende for meg, for jeg fikk jo natt til løpe, altså natta i forkant, så fikk jeg jo ikke sove, det var bare sånn, jeg sov ikke et sekund. Bussen fra Berlins sentrum til den idrettsbanen som starten gikk, da fikk jeg panikk, angst, jeg hadde ikke lyst til å være der, kroppen bare knøyte seg helt, det var helt forferdelig. Kom til startområdet og Hadde ikke lyst til å være der. Det var helt krise med alle menneskene. Alt var bare helt pyton. Jeg husker om starten. Jeg var jo sliten når jeg begynte å løpe. Og så vet du at du har 160 kilometer foran deg. Hvordan takler du det? Etter en mil var jeg bare svimmel og kvalm, og ingenting fungerte. Men så vet jeg at dette har jeg trent for i et år. Dette er høydepunktet i livet ditt. Du må stå i det. Så står jeg i det til rundt 3-4 mil. Da slår kroppen seg av. Når du blir helt kjørt mentalt, så forplanter det seg bare ned i resten av kroppen. Jeg klarte ikke å løpe. Når du tar et valg, Skal jeg gi meg nå og angre resten av livet? Eller skal jeg prøve å finne et eller annet som gjør at jeg kan gå litt? Så sendte jeg en melding til Sondre, som da var treneren min. Jeg har ikke noe glede av dette her. Han sa det så jævlig fint. Du må finne gleden selv. Den kan ikke jeg finne for deg. Jeg snakket med min beste venninne Ada og ringte. Hun pushet meg noe så sinnssykt. Så var det egentlig bare å sette en fot foran den andre. Det er det livet handler om. Når du skal på toppen av et fjell, de som klatrer mot Everest eller K2, de tar disse små stegene på veien. De møter jo motgang underveis, men du kan ikke snu deg og gi deg med en gang du møter motgang, så jeg måtte finne et eller annet inni meg selv. Det endte med at jeg gikk 120 kilometer. Jeg gikk i rundt 20 timer. Den følelsen kan jeg kjenne på i dag, det er det villeste jeg har gjort av hele mitt liv. Det forandrer jo livet mitt, det å fullføre det løpet, det forandrer jo livet mitt helt i forhold til hva jeg er kapabel til å få til, hva man kan få til hvis man bare bestemmer seg og presser igjennom all den smerten du kan tenke deg. Det har blitt som hele livet mitt, på 26 timer og 50 minutter. Det var helt sykt. Du fikk vel godt litt å tenke igjennom? Når du suller rundt deg stort sett alene i 26-27 timer, litt selskap underveis, men du er stort sett alene i ditt eget hodet, og du har en oppgave, det er å bevege kroppen, spise og drikke. Det var ikke noe særlig musikk jeg hørte på, litt rarne sånn underveis, men du er inne i ditt eget hodet og kjemper og kjemper og kjemper. Negative tanker, positive tanker, negative tanker, positive tanker, det er opp- og nedturer hele veien. Så et ultraløp er jo som livet. Det går opp og ned. Når du møter motgang, så må du finne en vei Du må løse det problemet. Har du et problem i hverdagen, på jobb eller med kjæresten din, så må du ta tak i det med en gang, finne ut rotårsaken og gjøre noe med det. Det døgnet der var veldig definerende for hvor langt jeg var kommet til livet den gangen der. Klarer jeg dette? Kommer jeg gjennom dette? Fy faen, da ... Det snakket vi masse om med han Thomas Myklebust, som var her for et par episoder siden. Han refererte til The Martian med Matt Damon, det der med hvordan løse mulige problemer. Når du stopper opp, hva skal jeg gjøre? Det er et eller annet kjærlig med familien, barna, kona, meg selv, et eller annet. Så er det bare å snakke om hvordan du må løse et problem av gangen. Det er hele... sånn man gjør, ok, vi må ta liksom de nødvendige tingene, hvordan skal du komme deg fram? Da må du ta et foten foran det andre, ok, da begynner vi med det, og så løsnes det på, ok, jeg trenger vann, jeg trenger mat, jeg trenger ditt, og så må du bare løse små problemer i fortløpende, enn liksom giver løs på en overordnet, umulig task, som bare på en måte demotiverer jo alle. Altså, hvis du hadde spørsmål, Jeg vil anbefale episoden der, hvis dere liker den tråden vi er inne i nå, så vil dere sjekke ut det med Thomas. Thomas er en fin fyr, han jobbet sammen med han for noen år siden, og han var en supertype, så det må dere sjekke ut. Og så er det jo, jeg kan spørre deg da, dette her med å Man har en komfortzone som de aller fleste av oss, vi liker å være inne i den. Men det jeg har funnet ut av er at utenfor den komfortzonen så er det jo ekstremt mye spennende som kan skje. Mye vekst. Hvorfor er folk så redde? Hvorfor er folk så redde for å... De aller fleste, eller veldig mange mennesker i dag går liksom rundt i det samme, og de snakker hele tiden at jeg burde kanskje gjort det, jeg burde gjort det, eller... De er egentlig ikke så veldig fornøyd, men det er for trygt å få gått inn i den komfortzonen. Hvorfor er mange så reddende for å tre ut av den og prøve noe nytt, utforske, utfordre seg selv? Ja, det er et svært spennende tema. Og det første, jeg tror man kanskje denne fellene der også, at man tenker for stort. Jeg må si det på jobben min. Jeg roner litt nå, kanskje vi skal endre på litt mindre ting før det. Det er jo litt sånn ... - Det er noe mange kjenner på, at det jobber med noe meningsløst. Jeg tror man skjønner det jo eldre man blir at man selger timene sine til en arbeidsgiver og gjør en jobb som bare: "Hva faen er det jeg gjør her?" Det kan komme hvem som helst annen person til å gjøre den jobben jeg gjør. "Jo, jeg gjør det fordi jeg har gjeld, jeg har bolig, jeg har unger. Hvor faen skal jeg få inn de pengene ellers?" Jeg tror man er like mye fanget i system som gjør at du da er veldig komfortabelt å bare kjøre hele den komfortable linja med konsumere ting, finne lykken i konsum. Det tror jeg alle, selv du og jeg som også er litt sånn veldig observante på oss selv og kjenner oss veldig godt gjennom opp- og nedturer, så kjenner vi også at konsum kan fange oss i svake øyeblikk om det er en ting vi har lyst på eller noe. Selvfølgelig, det er klart. Og det er jo sånn, jeg tror jeg er sånn der... Det at livet fortsetter i den vante tralten i morgen, er jo en veldig behagelig ting. At den dagen her gikk fint, økonomien er i orden, hvis jeg bare fortsetter. Og det er totalt overveldende, kanskje å sette i gang noe med en gang, fordi man går på den der major-tasken, hvordan skal jeg snu livet mitt, hvordan skal jeg få en fet jobb, passiv inntekt over natta, i stedet for å... Og jeg tror også kanskje mange har veldig... En helt annen ting tror jeg kanskje mange er veldig fremtidsoptimistiske da, Sånn at det er en gang i fremtiden når ungene flytter ut, så skal jeg gjøre det, og da har jeg betalt ganske mye låne, så da kan jeg gjøre det. Da kan vi finne på masse spennende ting. At man ser for seg at 50 år er ting helt annerledes. Og man har en friere jobb, romslig økonomi. Alt kan bli bedre et eller annet sted frem der. At man blir veldig fremtidsoptimistisk der. Det er kanskje en liten hvilepute. Jeg er helt enig i det der. Vi mennesker, vi er ... Jeg kan snakke for meg selv, for jeg er jo ikke noen fagmann eller ekspert, men for meg selv, og jeg tror også mange kan kjenne seg igjen, man er veldig mye i fortiden, og fortiden er jo ofte roten til mye vondt, mye traumer og mye fanskap. Og så er man veldig sånn, skulle ønske jeg var der, og jeg hadde lyst på det, og jeg skulle gjort det, og jeg har lyst på den jobben. Og så glemmer man litt, hva kan jeg gjøre i dag, her og nå? Det har vært veldig viktig for meg å være til stede i meg selv, og gi til meg selv hver dag, og gi til andre hver eneste dag, og gjøre det beste ut av dagen som jeg er i, og ikke tenke for mye på den neste dagen. Og så er det en annen faktor, da snakker vi om verdier og sånt, og så mine tre kjerneverdier er jo trygghet, stabilitet og forutsigbarhet. Noen kan tenke at jeg krasjer litt med, men jeg har en jobb da. Jeg har verdens beste jobb i sykehuspartner. Jeg er dinger jobben min og det samfunnsoppdraget som vi i sykehuspartner har, og ikke minst den jobben som jeg har sammen med 12-11 andre helt enestående kollegaer. Ekstremt meningsfylt det vi driver med. Jeg jobber i Turnus og vi jobber med overvåking og håndtering av kritiske hendelser og den type ting og det. Det er så meningsfullt, og jeg har virkelig funnet stor glede i å gå på den jobben. Jeg har jobbet der i snart to og et halvt år, og hver dag blir jeg like glad når jeg kan dra kortet mitt og sette meg på kontoret og bare, fy faen, i dag gjør jeg noe bra, noe meningsfullt. Det har også gjort til at jeg får et veldig klart skille mellom jobben jeg gjør, som jeg tjener penger på, og som gjør at jeg kan betale regningene mine, Og så har vi den andre crazy delen av livet mitt, som handler om det med løping og trening og flytte grenser og følge noen drømmer og gjøre ting som ingen gjør. Og virkelig bare være en ener i noen ting. Ikke ener i forhold til å bli best. Jeg kommer aldri til å bli best. Jeg kommer aldri til å være med i VM eller OL eller den type ting. Men liksom... Jeg skal sette et fotprint av meg selv. Sånn at når den dagen jeg blir borte, så vil jeg at folk skal huske meg for den personen jeg var. Ikke for alt det jeg gjorde. Men det er klart, alle de tingene man gjør er en del av den pakken. Nå som jeg har psykisk helse og fysisk aktivitet som hoveddrivkrefter i forhold til mitt budskap, Uansett hvilke crazy ting jeg finner på i året fremover, så vil alltid den saken være den saken jeg fronter. Så det er kult å ha kommet dit i livet, og at du har de brikkene der på plass. Jeg tenker en helt annen ting også, som kanskje er høyt her, vi snakker mye om å forbedre oss selv, optimalisere oss selv, finne oss, finne driving, finne motivasjon. Jeg tror det handler mye om å finne prosjekter som gjør gjør livet litt mer spennende, om det er å lese plutselig vikinglitteratur, som jeg bare ble sånn, fy faen, hvorfor fikk jeg ikke så kick på det her nå, eller dette prosjektet her, som bare spiser all min tid, eller Det er jo lykken for meg å gjøre mange av de små prosjektene. Jeg er ikke så greier, kanskje jeg er ikke like struktureret som deg som går 100% inn i et prosjekt og dunderløs med det. Jeg må ha masse baller i lufta som avveksler hverandre, men det vi har snakket om nå er jo veldig det der med, hva heter det på norsk? Self-fulfillment, forbedre seg selv, oppmalsere seg selv. Det er jo noe som nesten kan sette opp en enda større som jeg synes er enda mer hedelig. Hvis du er på et godt sted i livet, har ting på stell, så vil jeg si det at hvis du offrer deg for andre, at de kan lykkes å få til ting, for eksempel om du er aktiv i lokalmiljøet, om du stiller ekstremt opp i lokal sporten, idrettslaget, trener barn, den type ting, hvis det på en måte er nivå over igjen, da har du kanskje lykkes personlig, og du bruker ditt personlige overskudd og din personlige erfaring til å hjelpe andre til å forbedre livene sine. Det vil jeg si er kanskje nivået eller målet over målet igjen, burde være for mange kanskje. Ja. Det blir jo nesten en slags accident-premie for din del, at du setter ut på den personen i reisningen, og samtidig så toucher du innom så mange liv som du også bidrar med å hjelpe. Som på en måte ikke var intensjonen, men som blir på en måte en slags ekstra motivator for deg, og at du hjelper andre mennesker i å heve hedeligheten og standarden på det du gjør. Og det tenker jeg på, at du trenger ikke være at du skal gå ut i det globale eller nasjonale og liksom skal vise deg fram og bli kjent. Jeg tenker at det er å involvere seg på lokalt nivå. Jeg er en dårlig sted til å stille opp det her, for jeg skylder på at jeg er så opptatt her med å serialisere meg. Det handler jo mye om serialisering. Men det er jo det med å hylle de som også offrer seg for både familie og lokale krefter. Det er også et ekstremt bra sted og en bra reise, tror jeg. Jeg tror det er kjempeviktig å ta den podcasten din. Se på alle de utrolig gjestene du har hatt her i opp igjennom, så det må jo være ekstremt tilfredsstillende for deg, for du snakker med så mye spennende folk, og ikke minst de gjestene som du har, hva det betyr for de å sitte der og få lov til å være med på det. Så du gjør noe du synes er kult, samtidig som du gir noe tilbake, fordi de gjestene som du har, har jo folk der ute som synes dette er kjempespennende og interessant, og som igjen kan være med på å endre livet til andre mennesker. Det er dit jeg har kommet nå. Jeg får ekstremt mye glede av å gi til andre. I morgen ettermiddag og kveld skal jeg hjelpe en sykt god venninne med flyttbære ting. For meg er det bare kjempekult å hjelpe til med en så liten ting, men for henne slipper hun å gå ti ganger opp og ned, og slite og få vondt i ryggen. Det å gi til andre uansett hva det er for noe, det er bare så kult da. I forhold til at jeg har mine... Nå har jeg jo også flere prosjekter. Det blir jo en dokumentarfilm av 30 Marathon på 30 dager. Hva skal du gjøre da? Andre rekke. Oi, up for grabs, folkens! Her er det veldig spennende. Jeg har begynt å skrive... En budrunde, eller? Ja, her blir det budrunde. Det blir dyrt. Det blir svinndyrt. Det blir selvfølgelig en dokumentar av det, for det blir en historisk greie. Jeg tror ikke det finnes noe sånt der ute, sånn at det blir bare dritkult. Du har sjekket det, at det er ikke noe som er gjort det før? Ingen i Norge har gjort det. Det er en engelsk mann som bor nede i Dubai, eller amerikaner, han gjorde 30-marathon på 30 dager, og fikk med seg bare hundre tusenvis av mennesker på den kampanjen, hvis han kunne løpe 30-marathon på 30 dager, så kunne alle der ute trene 30 minutter hver dag i 30 dager. Oi, det hørte ikke helt bra ut. De måtte ikke løpe 30 minutter? Nei, det var 30 minutter. Da skulle han lokke dem inn i marathon med 30 minutter. Folk så på ham at hvis han klarer å løpe 30 marathon på 30 dager, da skal jeg klare å være fysisk aktiv i 30 minutter hver dag når jeg følger hans prosjekt. Han fikk jo med seg, ja, det var veldig, veldig mange. Det var over en million mennesker i den der greia der. Har du gjort noe tank på at du kanskje ikke gjennomfører 30 økte på 30 dager? Nei. Altså gjort noen sånn risikoanalys på det? Nei. Du har ikke skrudd sammen sånn? Ikke helt, altså. Det er ikke noen plan B eller plan C. Det er kun plan A. Men hva er farene da, hvis vi skal gå gjennom det på en måte? Hva er det som kan sette en kjeppere hjul da, underveis? Det er... alvorlig sykdom. La oss ta den først da. Fordi det diskuterte jeg med faktisk en seneste sted, det der med maraton i utgangspunktet, så er det jo sånn, som et så langt løp, Og er jo en ekstrem påkjenning på kroppen da. Og det er ikke sånn at du blir ikke sterkere for hver maraton du gjør i en livsfase. Kanskje mange har hevdet sånne trensinstruktører, spesialister, hva vet jeg. Men i hvert fall, vi har hørt mange vært innom her og snakket om at maraton på en måte bryter kroppen mer ned enn den bygger den opp i det lange løpet da. Så er spørsmålet, hvis kroppen bryter seg sakter ned over en maraton, to maraton, tre maraton, så må det bety at immunforsvaret ditt også vil få en ekstrem påkjenning av alle disse øktene her som kommer så tett på, for restitusjonen og matinntaket vil jo bli vanskelig å kompensere. Så er ikke det å bli syk, er ikke det en ganske stor risiko på dag 22, så er du ganske utsatt for å dra på noe. Du er det, og det er klart det er jo da ... profesjonell hjelp kommer inn i bildet. Det vil si at dette prosjektet, jeg skal ikke gjøre det helt alene. Jeg kjenner jo ganske mange folk som jeg vet har lyst til å bidra, og jeg kommer til å strekke ut til de som er best, de som har vært der før, de som har vært folk som har vært med i storhetssyklerett, i VM, OL, folk som vet hva som kreves for å være inne i en sånn - Rett på Lance Armstrong, det er du. - Han kommer til å gi meg mye gode tips på hva jeg bør putte i kroppen for å klare det. - Du tenker kun PR her. - Ja, shout out til Lance. Han er en av mine store barndomshelter for øvrig. - Var han også? - Ja, han er god. Det er helt sykt det han har vært gjennom. Men uansett, det blir jo mitt De tredje dagene blir mitt OL neste år. Det blir mitt VM, mitt OL. Sånn at de faktorene som handler om hva man skal spise, hva man skal drikke, hvordan legger jeg opp timene etter at jeg er ferdig. Jeg lærte veldig mye på de sju dagene her. Logistikken blir ekstremt viktig. Det å ha den riktige maten. Hva var de viktigste tingene du lærte av syvmariton på syv dager? Hvis du kan lage en topp tre-liste. Spise og drikke mest mulig. Jeg fikk ikke gi meg nok mat. Jeg spiste alt. Hvis man ser på bildene av meg fra dag til dag, så ble jeg tynnere og tynnere i kjakaene. Hva spiste du da? Jeg anbefaler ikke den dieten jeg hadde de syv dagene der. Nei. Så til frokost var det stort sett brødskiver med masse pålegg og banan før start. Så underveis var det å få i seg sportsdrikke. Så hadde jeg noen faste mini-stopp, hvor jeg kanskje kjøpte en lefse i en butikk, og en lefse til et tremil. Det var ikke noe stress, og når jeg var ferdig, så var det egentlig bare å... ta noe kjapt på Narvesen, en banan og en bolle eller whatever. Kommer seg hjem, og så var jeg bare å spise pizza, og det var Vidar, tok han med på en burger en dag etter denne maratonen, så det var liksom, bare spiste alt jeg hadde, alt jeg kom over. Potetgull og lakriss og smågått, brød, baguette, rundstykke, kylling, altså jeg spiste bare alt da. Men var det her bare et innfall av det du hadde lyst til å spise, eller det du rakk å spise, eller svart praktisk anleggende? Det var ikke noe større research bak det, eller? Det var ingen, og det var litt av greia at jeg ville ikke gjøre så veldig mye research rundt det, for hvis jeg først går inn for noe, så gjør jeg det 100%, og jeg ville ta bort noen sånne og bare kjenne litt på kroppen hvordan det er. Ok, du skal bare ut på en løpetur hver morgen, Så spiser du og gjør det så normalt som mulig. Ikke alt mye fest og greier, så kan du heller gjøre opp statuset til syv dager. - Så er det litt fett å si, "Hvordan greide du det?" "Jeg spiste Grandis og tok et par boller og bananer." - Jeg spiste sykt mye boller denne uka, og sikkert fem-seks frossenpizzaer som jeg jassa opp med masse ost og dritt og alt mulig rart, så det var bare ... Du må ha kalorier, du må bare ha masse fett. Men selvfølgelig, jeg lærte det at når jeg skal gjøre 30 på 30 dager, da må det være litt mer struktur, så da kommer jeg til å få hjelp til å få satt opp det, sånn at det Når jeg er ferdig, så skal jeg ha det, og så er det å komme seg fortest mulig hjem. I kjøleskapet skal det bare være å ta ut den tingen der, varme mikroen, få det i seg. Det blir sånn rocket. Du får sånne Tupperware-pakker i seg. Du skaper bare sånn Tupperware-system, så er det bare sånn alt er klart. Det blir helt ekstremt i forhold til det. Og så ikke minst det med skjermtid, hvile mer, slappe mer. Jeg kan ikke snakke med journalister hver dag. Bare en podcasten her, selvfølgelig. Kun kommende dager kan vi løpe. Vi kan være som følgebil, og så kan vi podde på veien. Ja, podde underveis. Det er helt gøy med alt. Jeg kommer til å gjøre veldig mye ut av det, fordi jeg tror det vil være en sånn ... Det året som kommer nå vil på en måte være kanskje det feteste året i mitt liv, så langt. sannsynlig et ganske stor fra at det ikke går an å toppe det en annen gang. Sikkert. Man vet jo aldri. Og igjen, det blir dokumentarer av det, og bok blir det selvfølgelig, som jeg har begynt å skrive, og ja, i det hele tatt. Og det som er kult er at Det er ingen andre, det er ikke noen på laget mitt forløpig, det er venner da, men jeg har ikke noen, som jeg sa, jeg har ikke noen sponsorer eller samarbeidspartner, det er ikke noe fokus på meg å løpe med de sokken og de skoene og den shortsen og drikke den sportssikken, utgangspunktet er at jeg vil fikse de tingene selv, men selvfølgelig det kan jo være aktuelt å ha kanskje en da, for å lage en kul greie. Men jeg har sagt nei nå til flere, og jeg har noen i tankene, så vi får se hva som skjer. Men jeg vil gjøre mest mulig selv og av min egen lomme, kan man si. Spennende. Jeg liker holdningen og innstillingen der. Tilbake til listen. Dette var en nydelig degresjon, for øvrige. Sykdom. Det var nummer én. Sykdom er jo sykdom og skade. Skade. Hva kan skje med skader? Er det en type sånn? Plutselig kan du tråkke over, du kan plutselig, selv om man skal løpe rolig, så kan du få en strekk i lysken. Det er mange sånne faktorer som kan slå inn. Men det med sykdom, og hva det gjør med de indre organene underveis. Nå har jeg en kompis som løper tre. 20 marathon på 20 dager her for et par år siden, tre år siden, eller det var 22. Og det hadde gått kjempefint. Hva heter han? Jimmy Vika, Right to Play-generalen. Han begynte i Svalbard, på Svalbard, og så var det 20 marathon på 20 dager i 20 forskjellige byer. Og så avsluttet han da den 20. marathonen når Oslo-marathonen var. Og du kan tenke deg, Hans, det var jo reising da fra by til by hele tiden, samtidig som han jobbet underveis. Det gikk helt fint for hans del. Jeg har et mål hver dag, og det er å løpe den samme løypa. Jeg skal bo på det samme stedet alle 30 dagene. Jeg skal ikke jobbe. Masse tid til å hvile, restitusjon, slappe av. Men klart kroppen min er litt annerledes enn andres kropper, så det er en del faktorer som spiller inn. - På de 30 dagene vil man sannsynligvis finne ut av grenser. Hvor langt er du villig til å gå for å nå et mål? Hvor langt er du villig til å pushe deg selv for å nå den drømmen? Hvis man tenker isolert sett, egoistisk sett, meg bare, hvis jeg bare tenker, saken er det viktigste, det kommer til å bety alt de 30 dagene, Men selvfølgelig, jeg har jo mine personlige ambisjoner for livet. Klarer jeg å fullføre dette her, så vil det føre til enorme muligheter nasjonalt og internasjonalt. Det er litt kult å tenke på, men det er ikke en drivkraft. En drivkraft er saken og psykisk helse. Men jeg har ambisjoner. Jeg har lyst til å oppnå de tingene i livet som ikke jeg fikk muligheten til når jeg var liten. Det kan jeg gjøre nå, sånn at det vil bety alt for meg neste år, å gjennomføre det prosjektet med stil. - Bor det en liten, i og med at du er så glad i og fan av å se på YouTube motivational speakers fra USA, bor det en liten fremtidig motivational speaker i deg også, foredragsholder, at det er på en måte, du nikker, du ser det allerede for deg på en måte, nesten showet allerede. Ja, selvfølgelig. Jeg har jo holdt foredrag tidligere, og det er jo klart, det er jo selvfølgelig, det vil jo være interessant for veldig, veldig mange å bare høre om akkurat det greiene der. Men igjen da, så handler det ikke bare om meg, det handler om å hjelpe andre og inspirere andre. Og det er klart, jo større scene jeg kan stå på og snakke om min historie og de prosjektene jeg holder på med, jo flere mennesker kan jeg nå ut til. Sånn at det er jo naturlig at man på sikt ved siden av den jobben jeg har, at når man har fri og muligheten til det, så selvfølgelig har jeg lyst til å bli en motivational speaker, for jeg er god til å formidle, jeg er god til å snakke, jeg er god til å stå på scenen og snakke om ting som jeg brenner for og er engasjert i. Så selvfølgelig kommer det til å skje. Hvem er forbildene dine da? Det begynte jo med... Jeg husker da jeg startet dette her i 2013, da jeg begynte å løfte vekter. Plutselig gikk jeg på å hamne her på YouTube og bare bodybuilding motivation. Og da er det første som skjer, det er jo Arnold Schwarzeneggers secret to success. Men den gamle Arne Schwarzeneggeren begynte å dukke opp i Instagram-videoene mine. Han var faen. Det var helt sinnssykt. Han var enorm. Hans historie er jo helt sinnssyk. Han kom fra en liten bondelandsby nede i Vesterrike. Ja. og bare tok verden med storm og har vært Mr. Universe, har vært skuespiller, har vært guvernør. Snakk om å nå sine drømmer. Makse livet. Han har makset livet med et sinnssykt. Så begynte det å høre litt på han, og så var det en som heter Kai Greene, en amerikansk bodybuilder, og så kom jeg inn på en som heter Eric Thomas. Ganske fet fyr. Greg Plitt, selvfølgelig Tony Robbins, Les Brown, også veldig mye av de amerikanerne. Jeg elsker jo ... Har du vært inne på det bodybuildingsløpet? Har du vært flørta med at skal jeg dundre på å bare holde meg inn? Jeg gjorde mer enn å flørte med det i 2013. Jeg hadde jo ... bestemt meg for å satse 100% ikke 100% i livet, men ved siden av jobb skulle stille i athletic fitness. Sånn at jeg var veldig Så jeg skulle løpe etter de to maratone, og så skulle jeg gå all in på å stå på scenen og flekse muskler og vise meg frem. Men så løp jeg det andre maratonen mitt i 2013, og da fant jeg ut underveis der at løping er min greie. Å veie risen og veie kyllingen syv ganger om dagen, det var ikke helt mitt liv, men jeg flørte med det, og innimellom tenkte jeg litt at fy faen, skal jeg skal jeg liksom defy the odds og vise at samtidig som jeg løper så mye, kan også stå på en scene og stille opp i Norges musikalskap i fitness. Så du skal ikke se borti for at det skjer en gang i fremtiden. Men jeg gjør det ikke på bekostning av løpingen. Det er et eller annet med fitnessverdenen som tiltaler deg samme tanke på å motivere seg og Og du bare gønner på da? Det er noe mentalitet der du liker veldig godt? Jeg elsker mentaliteten til mange fitnessutøvere, folk som driver med styrketrening og styrkeløft. Den livsstilen, det krever så ekstremt mye. Det er jo fort gjort, man går bare over på latterliggjøring, ser noen bilder, videoer, og så er det kroppsbygget. Det er veldig mange som forbinder det med at de ser så forferdelige ut. De er så sykt trent. Man ser på jenter og gutter. Når de står på den scenen, eller stiller opp på den konkurransen, Da er det på en peak. Det er en formtopp. Jeg tror også folk tenker ekstremt at dette er anabolisk steroider. Det er det veldig mange tenker, tror jeg. La oss være ærlige. Selvfølgelig er det mye av det i den industrien. Men hvis man legger det til side, det er det i utholden en side retter også. Men du skal likevel dedikere livet ditt fra at du står opp i morgenen til du legger deg om kvelden i forhold til ... hvordan du spiser, hvordan du sover, hvordan du hviler. Det er en dedikasjon som er helt sinnssyk, som jeg blir veldig appellert til, og som jeg trekkes veldig mot, som jeg implementerer selv i noen perioder i min periodisering av treningen, så blir jeg helt sånn banana. Alt fokuset er det som skjer opp til det prosjektet. Det er sikkert en grunn til at jeg er alene og ikke har dame og barn og sånt. Fordi saken er at hvis jeg skal ha en dame, så må jeg ha en dame som forstår den livsstilen jeg lever. Hvis du ser på han David Goggins, han har jo forlovet det, men hun har bare De har en sånn greie. Det er lettere. Så lett. Hvis jeg skal ha en dame som har drivkraft, som kan gå, og som har passion for trening og fitness, og som kan gå på gymmen med venninne sin, og gå og ta en dyp knebøy. Det er mange ting jeg ønsker. Det må være der. Hvis ikke, så er jeg alene. Står det her på Tinder-profilene? Du, akkurat nå er jeg hverken på Tinder eller Happn eller andre sånne sjekke steder. Jeg gikk så drittlei en periode, altså jeg orker ikke. Nei. Så... Det var en bra pitch du hadde der. Det er 4% kvinnelige lytter i podcastet. Du treffer ikke brett her, men det er noen her som hører på. Bare send meg en mail hvis du klarer kontaktinfo. Når denne podcasten går ut, så skal jeg... Jeg har veldig mange... eller en del som følger meg, og jeg har en stor andel av mine følgere, er kvinner, som igjen sikkert har veninner, så her skal det, her er det, vi er opp for grabs. Er du single? Nei, jeg har kone og barn og full pakke. Vi bor her ute, så vi har, vi bor bare et par meter nedover flytrippa. Vi er på Formøy her nå, så flytrippa er nedover her. Det er på... så jeg er veldig satt. Men jeg bruker jo, som vi var inne på i stedet, lykkekomponentene, så er jo barna helt klart, og forholdet til familien er jo en stor bit av det. Men det er liksom ikke... Det er farlig å bare tenke seg. Jeg prøver å oppfordre både ungene og kona på at det er mer enn familie og jobb. Og det er liksom alle de små glede man har av kreative prosjekter, egne ting, leker, venner. Man hele tiden har ting som er sine, og så har man ting som er felles. Og så tror jeg det er med på å skape det mest mulig rikt liv. At man ikke hele tiden er oppover hverandre og så videre. Men det er en stor familiesamtale som Så det... Nei, det... Ja. Og så er det jo det her med... Skal vi se, hvor var det vi var en rett før vi... Bodybuilding? Bodybuilding, ja. Og fitness og drivkraft og damer. Men jeg må komme på en ting før... Hva sa Anna Bollestrøde? Jeg glemte å legge til det, for det er alltid sånn... Jeg tror at... som alle som tenker sånn kroppsspikere bruker anabolister i det så tenker jeg og så tror jeg folk tenker med en gang man tar anabolister i det så bare blir kroppen jævlig skløs med en gang det er ikke sånn det fungerer det er ikke sånn som vi nevnte i stedet for Lance Armstrong på en måte det er ikke sånn at han bare tok masse prestasjonsfremmende, nei, hva heter det, prestasjonsfremmende midler, og så blir han bare best, liksom. Det er jo bare knallhardt arbeid i bånd, og med hjelpemidlene på toppen. Det er jo det som er tingen. Det er det som er tingen, og det er jo det Det er jo sånn, jeg skal løpe maraton på søndag, og hvis jeg hadde begynt for et par uker siden å kjøre EPO inn i systemet, et par uker før det, jeg hadde ikke løpt 20 minutter raskere over natta. Jeg digger folk som jobber hardt. som har tro på et eller annet, som er drevet, som har passion for et eller annet, driter i hva det er. Hvis du digger å sy, hvis du elsker å gå tur, hvis du samler på flasker, eller hvis du... Det spiller ikke noen rolle, men Jeg vil så gjerne at folk i dag har et eller annet som driver de. Jeg er 100% enig. Her er det en liten borderline-diskusjon som jeg har snakket med kompis om, det her med å konsumere tid. Hvis man er en gamer, en gamer vil sannsynligvis si at jeg gjør mye av de tingene som du sa nå, bare som går... skaper noe eller gjør noe spesielt noe som er drivkraftig og sånne ting, men det er et eller annet med gaming og se på filmer i tv-serier som er veldig fint rekreasjon, men det er et eller annet sånn der... Det er også konsumering av tid hvor du ikke sitter så veldig mye igjen med. Det er mer underholdning enn det kanskje er karakterbyggende. Tusen av disse gamere alltid bare blir dislike alle i postene jeg legger ut på YouTube. De er jo helt uenige i det, men det er som en data-annøl selv fra gamle dager og elsker dataspill og den type ting. Jeg er litt usikker på om det er en sånn komponent i det myldre du nevnte nettopp. Jeg vet ikke hva du tenker om det. Det er jo sånn at jeg har vært redd for å gjøre det, men jeg skrudde på mobilen, så det er en funksjon, en skjermtid, hvor du kan skru på. Ja, det har jeg også. Hvor du kan finne ut av, jeg skal kjøre den ene uke, så skal jeg se hva er snittet mitt, hvor mye driver jeg og fucker med telefonen. Og etter denne uka, så var det seks timer i snitt. Pfff. - Det er mye. I min verden er det jævlig mye. - Og så skal det sies at noen av de dagene som var fridager, akkurat noen av de dagene var helt psyko. Men da fikk jeg sjokk. - Da du hadde 6 timer? - Ja. Fordi det er sånn, Hvis folk snakker om tid, jeg har ikke tid til å trene, jeg har ikke tid til det. Det er bare stress. Gi meg den kalenderen din, få se. Jeg kan finne en halvtime hver dag hvor du kan lette på den rumpa di og bevege deg. Jeg slutter å si det, fordi jeg irriterer meg når kolleger sier at de ikke har tid. Vi har jo samme tida og den klisjen der, men det er jo bare bedre å si at dette kan jeg ikke prioritere akkurat nå. Det er ingen som har baller til å si at jeg må nedprioritere deg, for dette er viktigere, i stedet for å si at jeg har ikke tid. Det er en kjipfeig måte å komme seg ut av tida. Det er uærlig, rett og slett. Det er lett å Det er sikkert lett for meg som ikke har barn, som ikke har kjæreste, som har det livet. Jeg kan trene så mye jeg vil. Jeg kan gjøre hva jeg vil på fritiden. Men jeg har også venner som har både en og to og tre unger som får til sinnssykt mye. Som får til mye mer enn hva jeg får til. Fordi jeg er ekstremt flink til å planlegge og disponere den tiden jeg har. Og hva gjør de aller fleste mennesker på kveldene når det er ferdig? Jo, de sitter i den sofaen, sapper. Med mobilen. Med mobilen. Og iPaden. Og iPaden. Og VG Live, vet du. Ja, ja. Ikke sant? Det er viktig. Ja. To og tre og fire timer. Ikke si at du ikke har tid, og dette her med ikke ha tid til å bevege seg, så stå opp en halvtime før resten av femmelen din, og så beveg deg. Legg deg på stugulvet, og så ta push-ups og sit-ups og gå deg en tur i kvartalet. Det klarer du. - Jeg må sove og mate. Legg deg en halvtime tidligere. Du sovner jo på sofaen hver eneste kveld når du sitter og ser fotballkampen eller serien og whatever. Jeg vet det fordi jeg har vært der selv. Jeg hadde ikke tid her før, men hva var det jeg gjorde for etter jobba? Jeg lå på sofaen stort sett hver dag og hadde det ganske kjipt. Er det det som selvmedlidenhet, er det det det går ned til? Nå har jeg hatt en jævlig slitsom dag med jobb, som basically ofte bunner ned i at det er veldig få mennesker i Norge som har en ekstrem slitsom jobb. Så Sånn som man kanskje hadde i gamle dager, hvor man ble utslitt av å hogge fucking trær hele dagen og komme hjem. Da er du ganske utslitt. Men du er gjerne kanskje utslitt for at du har en ganske kjip jobb, eller en jobb som bare stimulerer veldig lite. Det er jo tungt å sitte i et møterom i seks timer, eller være på en workshop med jobben hvor du bare hører på masse piss i timesvis. Det drainer hodet ganske mye. Jeg kan være enig at man blir sliten av det, men man har ikke en... Man er jo ikke sånn at man er utslitt i sånn form at man har jobba med kroppen i åtte timer på arbeidsplassen liksom. - Ikke det helt, altså som i helgen så var jeg på jobb, når vi er helgevakter så jobber vi tolv timer. Sånn at på lørdag og søndag så sitter jeg på vårt driftsenter, som er litt sånn kult fordi det sammenligner meg med flytårn NASA-aktig med svære skjermer og spennende software og det er ingen som får komme inn dit og det er veldig sånn superhemmelig. Du sitter og passer på og ser på de skjermene i 12 timer. Sånn at du blir tappet av det mentalt. Så for meg da, å få til en halvtime aktivitet på morgenen før den jobben, eller en times løpetur til jobb, det betyr jo alt. Ja, samme mentalitet. Bare som å få gjort det på morgenen. Men det er jo veldig personlig. Hva er det beste for deg? Men jeg tror de aller fleste vil greie å få det unna på morgenen. Ja. så får du så mye sånn der, du får sånn selvfrihetshet på kvelden at bare sånn, å fy faen så deilig at jeg gjorde det på morgenen. Nå kan jeg bare sånn... Nå kan jeg virkelig skille. Nå kan jeg faktisk slippe på sofaen. Ja, for jeg er veldig opptatt av det at, ok, jeg liker å se på fotball, og jeg er veldig sånn interessert i sykkel, og ser på sykkel på TV, jeg ser på dokumentarer og liksom, ja, men jeg er veldig sånn... Jeg skal, pri 1 vil alltid være, jobben er viktig da, jeg må alltid være fokusert på jobb. Når jeg har vakt, Da betyr det alt. Da skal jeg være 100% til stede på den vakten. Og så er det å få inn mest mulig aktivitet, fysisk aktivitet. For det gjør noe med mestring og å holde syken i sjakk. Jeg har vært psykisk syk og slitt ekstremt mye med depresjoner og angst. Da har trening vært og er den viktigste medisinen. Så hvis noen sier til meg, heldigvis er det ikke så mange som gjør det, men hvis noen gjør det, trener for mye, du løper for mye, ja, kanskje jeg gjør det, men det er det jeg velger å gjøre. Hvordan jeg velger å disponere min tid hver dag til fysisk aktivitet, det er faktisk ikke din business, det er min business. Og jeg gjør det fordi jeg synes det er gøy, fordi jeg synes det er kult, og fordi det har tatt meg til de mest utrolige steder i verden disse storene. Jeg har vært i Afrika, jeg har vært i Chile, jeg har vært i Tyskland, Schweiz, Alper. Jeg har fått lov å være med på så mye på grunn av løping, og fokuset mitt på fysisk aktivitet, psykisk helse, min historie. at det er en del av mitt DNA nå, sånn at det er liksom ikke noe issue i det helt tatt. Det som er så litt kult, det er en sånn forfattetriks jeg plukket opp for mange år siden, at man setter seg veldig stramme, uansett hva som måtte dukke opp, om det er venneforspørseler, eller nesten type jobb, eller familie, så skal jeg trene på dette tidspunktet her, så dette er rutinen min da. Og så er det sånn, hva er det tipset da? På en eller annen merkelig måte, selv om du må nedproducere veldig mye, så former omgivelsene og verden seg litt etter det du gjør. Hvis det blir en veldig fast greie for deg, så er det på en sånn merkelig måte, så snor alt det andre rundt seg. Det tilpasser seg på en rar måte. Hvis du bare skal ha klokka sju hver kveld, så er det min trening hver eneste dag, mellom sju og åtte, så Så går alle rutiner av verden og avtaler, de sømmer seg etter dine knallere rutiner. Akkurat så det er jo ingenting som går i veien for oss og jobben. Det er jo ingenting som tromfer det an til en tannlegen eller syke unger eller et legetime. Da er det jobben som kommer først, og alt annet blir nedprioritert. Jeg tror det er et bra tips at hvis du bare knaller på starten til ubehagelighet, så vil du merke at ting bare ... tilpasser seg på en rar måte. Nabor, familie. Og det gjelder også type fasting og sånt som jeg var borte og sa, nei, spiser ikke frokost, spiser ikke frokost med familie der, eller på hyttetur der, så er det rart. Men så blir det en vane at nei, han spiser ikke frokost, eller den type ting. Så omgivelsene tilpasser seg på en merkelig måte. Det er bare verdt å merke seg. Og så er det jo... Nå falt det jo selvfølgelig helt ut det jeg skulle si. Det hadde ikke vært meg da, for en gang selv. Det er alltid jeg som pleier å gjøre det. Jeg hadde den sykt bra setningen rundt... Når du først kommer i gang... Jeg mener jo at fysisk aktivitet må... Det var inn i skolen en time hver dag, og det var en stortingsvedtak for norsk siden. Ja, vi skal sørge for at barn får en time trening hver dag på skolen. Det har jo ikke skjedd. Nå prøver de å legge det over på. Nei, det er for hver og en skole å legge til rette. Det er helt idiotisk når man ser... Det er veldig sårbart. Kjempesårbart. Kjempesårbart. Legg noe ordentlig fokus på å få det der inn fra de er veldig små, og særlig i dag hvor vi er så mye på skjermtid. En time lek og moro og aktivitet hver eneste dag, det Det burde vært inne i skolen. Her på Fornebø har jo barneskolen faktisk en eller to utedager hvor det er uteskole. Jeg er jo veldig fan av uten, så jeg har satt meg veldig inne i hva som skjer. Men det er bare sånn at man tar det ut, og at man er ute i naturen, man tar med seg sekk, iPad eller bøker ut. Det er bare sånn at man er ute i frisk luft, får beveget seg, og det tror jeg mange barn har nok av emosjonen i løpet av døgnet, men det er sikkert mange som ikke har det også. Men det er jo, du ser det jo fra barnehage, de fleste barnehager i Norge er jo veldig flinke, vil jeg tro, til å holde barna veldig fysisk aktive, for det er måten for at barnehagen skal funke, og at de tar de ut, de er i fart da, hele dagen, så å si da. Men så kommer de til skolen, og da merker jeg på mine egne barna at da senker aktivitetsene på seg, også når vi skulle gjøre ting i helgene, som en fysisk utfordring, at det blir litt tyngre å gå på tur. Ting blir litt mer slitsomt enn det var i barnehagen, hvor de er raketter, for de er så utrolig aktive. Til skoleverden, hvor du faktisk planter av dem, og så får du en utrolig... miljøforandring fra barnehagen til skolen. Og nå skal det også skole... Vi begynte når vi var syv år. Nå begynner vi når vi er seks år. Og det var vel også... Det var veldig en reform det som var det for å spare penger på å få nok barnehageplasser, eller sånn. Så vidt jeg mener å huske var noen som skrev at det var ikke nok barnehagekapasitet, så da flyttet vi seksåringene opp på skolen, og så løste vi det problemet den veien. Så det er helt enig. Det må inn tidlig, og så er jo selvfølgelig dette litt sånn vanskelige tema. Det snakkes jo veldig mye om... psykisk problem, psykisk helse. Hva er grunnen til at mennesker sliter psykisk? Og hva kan vi gjøre i fremtiden for at færre tar livet sitt? I år er det 600 mennesker som tar livet sitt. Det var det i 2018 eller 2019. Jeg vil nesten si, hvorfor er det så mange som sliter psykisk nå? Ja. Vi vet jo ikke helt hvordan det har vært tidligere, men mye tilsier jo at man kanskje ikke hadde samme tida til å bekymre seg psykisk i en overlevelsesperiode, eller det som alltid har vært menneskes vane og standard, er jo at vi bare har overlevd fra 100 år til 100 år. Men så nå, hvorfor er vi så ekstremt mye psykiske problemer nå? Ja. Det er et interessant tema, og man kunne snakke timesvis om det. Så er det generasjoner, jeg er 77-generasjon, og hva mine foreldre gikk opp igjennom, aner jeg ikke, jeg har hørt litt historier. Men det begynner jo veldig med oss. Hvis vi først bestemmer oss for å få et barn, Hvis vi først bestemmer oss for å sette et barn til verden, så la oss i hvert fall gjøre vårt aller beste for at de barna man får får masse kjærlighet. Bli sett, bli hørt og få masse kjærlighet. Jeg tror det er en god start da. og mange foreldre skulle ikke hatt barn i det hele tatt. Men ja, for der er det jo en liten selvmotsvikelse, for det kommer alltid til å være barn som aldri vil få de tingene der. Så det er jo kanskje veldig så viktig, hvordan kan man sikre at barn får det selv når man har foreldre som ikke er sikre til å ha barn, i og med at alle kan få barn da. Det er jo det å skape et system som faktisk ikke blir for massivt og som skal vi si overformynder, men samtidig er det jo veldig individuelt fra familie til familie med det her med oppvekst og kvaliteten på oppveksten. Og så er det jo, hvis jeg tenker tilbake igjen på når jeg gikk på barneskolen, og ungdomsskolen, og videregående skole, det var aldri noe fokus på mental hygiene eller psykisk helse. Det var ikke noe fag, det var ikke noe vi snakket om, det var jo ingenting. Man bare durede i vei. Så det er jo ikke rart at jeg som havna litt på siden, det var jo dømt til å gå galt. Det var snakk om tid før det ville gå galt da. Jeg husker jo, det var jo 10-årene, eller 5-6. klasse, så begynte liksom, det er sånn første minne mitt fra Kip da, når en vikarlærer på musikk ville bli veldig venn med meg, som endte med litt sånn overnattinger og litt ulike, ja. En lærer? Ja. Mannlige eller kvinnelige? Mannlige lærer. Det var jo sånn at der fortrengte jeg etter hvert, sånn at det kom liksom ikke ordentlig frem før. Altså jeg har alltid vært der, alltid lurt på hva som skjedde. Altid lurt på, gjorde han noe med meg? Missbrukte han meg seksuelt? Har jeg hatt tissen hans i munnen min? Spørsmålene har vært det, men så har jeg på en måte bare blokka ut Jeg kan huske at jeg har vært sammen, for jeg er på en måte glad for at jeg ikke vet hva som skjedde. Hvor gammel var du? 15. og 6. klasse. Da var du... 10, 11, 12, 13 år. Hvordan enda måtte man overnatte hos en lærer? Det er et spørsmål jeg har stilt meg selv. Hvorfor i alle dager fikk jeg lov til det? Hvor var sikkerhetsnetta? Det er jo ikke greit det. Det hadde vært helt uaktuelt i dag hvis jeg hadde hatt barn. Jo, det er så god. Selvfølgelig kan vi overnatte oss. Som en barnevakt? Han var ekstremt snill og ekstremt vennlig. Jeg fikk penger til å kjøpe godteri og alt dette. Han hadde en musikkstudio. Jeg følte meg veldig sett. Jeg følte at jeg fikk kjærlighet som ikke jeg fikk hjemme. Jeg følte meg ikke så veldig ønsket hjemme, kan man si. Sånn at akkurat den biten der, det er det første omsorgsvikt-greiene som jeg hadde. Og etter hvert så opplever man det også hjemme, ikke bli tatt vare på. Det er klart over tid da, over år, så man merker kanskje ikke så mye der og da, men etter hvert så så blir det normalen at man sliter litt, og så vet man ikke helt hva det er, og så drikker man litt, og så prøver man litt forskjellige typer ting. Hver gang man får vondt, så gjør man noe annet som er dumt. Drikker for mye, eller tar kokain, eller tar amfetamin, eller bare... Bare ha masse sex, bare for å gjøre det, for å få andre ting å tenke på. Og det var jo det jeg gjorde i perioder, når jeg etter hvert begynte å bli litt voksen og kjenne at ting er ikke bra, da får vi ta oss et par drinker på kvelden etter jobb. Ta på meg en maske når jeg går ut på jobb. Så gikk jeg skikkelig på veggen i 2006-2007, og da begynte jeg å skjønne at det man har opplevd som liten, det kan få ganske store konsekvenser for deg når du blir eldre. Men jeg skjønte ikke helt hva som foregikk, og var heller ikke på et sted hvor jeg ønsket å ta et ordentlig oppgjør med fortiden før det. nå de siste syv årene. Det har vært ekstremt slitsomt. Det har vært veldig krevende å skulle grave 30 år tilbake i tid, men for meg har det vært jævlig viktig, fordi jeg har jo ville finne ut av hvorfor utviklet jeg depresjoner, hvorfor utviklet jeg sosial angst, Og det stammer jo fra noe. Og når du da sammen med fagfolk kan på en måte få hjelp til dette her, med veldig mye harde jobbing selv, så har det endret livet mitt helt. Det og trening, og fysisk trening, har vært helt vesentlig for å bli frisk, ved siden av å ta den ferdige jobben med å gå tilbake igjen. til barndommen. Kan jeg spørre, hvordan får du tiltråd til de tingene du går tilbake til? Hvordan får du tiltråd til å sette linken mellom A og B? Hvordan jobber man at da går man ut fra at det er høyst sannsynlig at det må være det her som har foreslaket dette, eller som gjør at dette foreslaker dette, eller hvor sikkert kan man være på de prosessene her og disse kognitive greiene her som jo vi sikkert vil tenke sånn i et vitenskapelig perspektiv eller praktisk perspektiv også sikkert er en fødsel prosessmessig sikkert kommer det å skje masse på det feltet her i mange tider fremover også det er litt sånn Jeg tror det er litt vanskelig, og hadde vi hatt en psykologekspert eller en lege, så kunne man sikkert svart litt mer forskningsbasert på det. Men det er jo litt sånn, som i dag, så tenker jeg at som voksen person, så er jeg i dag selv ansvarlig for de valgene jeg tar. Når man er liten, så er man ikke helt der. Da trenger man litt... og litt hjelp og kjærlighet og få litt rettledning til å ta noen gode valg når du er 17, 18, 19 år. Hvis du da ikke har det sikkerhetsnettverket Så kan du ikke vite om det du gjør eller det du ikke gjør er bra. Da bare gjør du. Det var det jeg gjorde. Jeg var ferdig militære. Jeg dro veldig tidlig i militæret da jeg var 17, så jeg var ferdig da jeg var 18. Flyttet i egen leilighet. Det er klart at ingen av mine kompiser på den tiden der bodde alene. Jeg bodde alene og måtte finne ut av ting selv. Jeg fortrengte ... veldig mye av de årene, tenårene og barndommen, det la jeg bare lokke på. Men så begynte jo ting å utvikle seg etter hvert. Første gang jeg snakket med psykologen, så touchet jeg inn på oppvekst og barndom, og at ting etter all sannsynlighet kan henge sammen. Hvis jeg ser på Relasjoner som jeg har hatt opp gjennom årene, jeg har jo forsøkt å ha kjæreste og ha et samboer og den type ting, det har jo ikke gått veldig bra. Nå har jeg nok hatt et behov for å ikke bruke noe tid på det, jeg må finne litt ut av hvordan jeg faktisk ønsker å ha det i et forhold. Hvordan er det kvinner vil ha det i et forhold? For det er jo sånn når du blir utsatt for omsorgsvikt, og har en mor som ikke jeg snakker med i dag. Jeg har ikke sett henne siden 2004, type ish. Har ikke snakket med henne siden den gangen, for jeg tok bare et valg at nei, hun har ikke vært en del av livet mitt, og skal aldri være en del av livet mitt i det hele tatt. Det er liksom bare helt uaktuelt. Når du mister, når et barn liksom mister det da, så ... så er det ikke noe tvil om at det har ført til store utfordringer for meg oppi morgenen i forhold til relasjoner med andre mennesker. Så det jeg har jobbet mest med, tror jeg, altså ja, jeg har jobbet mye fysisk og den type ting, men hvordan jeg skal være i møte med andre mennesker har vært veldig viktig for meg å jobbe med. Fordi ting var så jævlig dritt. Når jeg selv var liten, så har jeg vært så redd for å Skulle det bli sånn som Stefan min slår? Eller blir det en person som ikke bryr seg om og som ikke tar vare på vennene mine? Kommer du til å prate med Moren en gang i fremtiden? Nei, det gjør jeg ikke. Du er helt sikker? Ja, det er jeg 100% sikker på. Hun er ute av livet mitt, og det har hun vært i såpass mange år. Men jeg har tilgitt både moren min og faren min, altså inni meg selv, fordi det har vært viktig for meg. Men jeg kommer aldri mer til å ha noen kontakt med henne. Faren min snakker jeg med inn i og ned, så vi har et ryddig forhold, selv om det ikke er noe typisk far-og-sønn-forhold som jeg skulle ønske jeg hadde. Så jeg har klart meg helt uten de i veldig mange år. Og det er liksom du har sett på venner og kanskje andre familier, hvordan de har kontakt med sine foreldre, og så er du bebreidet av at du ser hva de har, det du ikke har hatt. Og det har jo, i perioder kan det gjøre litt vondt. Ja, det er det. Når man ser... Hva man kunne hatt. Hva man kunne hatt. Samtidig så har jeg også omfaldet det veldig, og opp under vårene så har kjærlighet for meg vært forbundet med mitt forhold til en annen kvinne som jeg har datet, det er kjærlighet. Så lærte jeg det at kjærlighet er så mye, mye mer. Sånn at jeg har hatt mye kjærlighet i livet mitt fra voksne mennesker i ulike faser av livet. Men Sånn at i dag blir jeg bare kjempeglad når jeg ser at venner har et godt forhold til sine foreldre. Det er helt grunnleggende når du er en mamma eller en pappa, så da tar du vare på ungene dine. Da tar du vare på barna dine, uansett hvor gamle de er. Det bør være helt grunnleggende, etter min mening. Det er bare sånn, jeg forstår det liksom ikke. Den dagen da, jeg tror aldri jeg kommer til å forstå hvorfor. Men jeg har heller ikke noe behov lenger for å grave så mye i den materien. Det er bare sånn det var. Det er som broren min sa, Frode, som jeg vokste opp med. Jeg snakket med han etter en av disse syv maratonene som jeg løp, og han sa det rett ut, vet du hva som hans? Vi ble ikke elsket. Og det var liksom... Det har falt ganske mange brikker på plass. - Har han samme oppvekst og reise som deg? - Nei, ikke sånn han er tre år yngre enn meg. Det er litt morsomt fordi vi har vært gjennom våre livsstilsendringer. Han har vært gjennom en reise han også, hvor han har hatt det ganske vanskelig, gått på en smell og hatt det litt kjipt. endret livet sitt totalt. Så vi har liksom lik. Han opplevde ikke, tror jeg, Han opplevde nok en del kjipe ting i barndommen, men kanskje ikke helt sånn som jeg opplevde det. Så jeg har nok lurt på noen ganger, var det bare meg? Sånn at jeg hadde behov for å snakke med han om, hvordan opplevde du barndommen? Hva husker du? Han har jo da kommet med masse historier til meg, som jeg har bare fortrengt, som jeg har glemt. Som bare liksom... virkelig tenker at det stemte jo. Det var ikke helt bra det vi gikk gjennom. Så han også har jo vært gjennom sin del. Og så har det jo vært en liten historie med alkohol i deler av min familie. Jeg kunne fort ha blitt alkoholiker da. Hvis ikke jeg hadde tatt ordentlig grep da. Sånn at alkohol har jo blitt en liksom Det er en litt vanskelig greie for meg. Jeg har vært veldig, de siste årene, har veldig lite alkohol, lite festering, og så har jeg nok hatt i sommer, eller i år, liksom, har hatt behov for å ta meg en fest inni og ned. Og da mener jeg, kanskje festet fire ganger i år, så det er ikke mye. Men jeg kjente siste gang jeg var på fest nå, og liksom, ja. Ja, hva kjenner du da? Da ble det liksom veldig mye. Av rus liksom? Ja, det ble alt for mye alkohol, alt for mye drinker, og det var shots, og jeg ble rett og slett dritings. Men hadde du det gøy på rus nå som før? Det som er greia er at tidligere så var det jo veldig sånn, da drakk jeg jo for å døve smerter, og liksom, ja, det var bare sånn. Men Men sånn som i år da, når jeg har hatt noen fester nå i sommer, så har det vært jævlig kult. Vært med dritbra folk, og liksom bare vært helt sånn legendarisk opplevelse. Bare gøy, morsomt, alt dette her. Men etter den siste gangen, så kjente jeg at faen, jeg liksom lå hjemme i et par dager og... Jeg var dritsliten og bare kjente at dette gidder jeg ikke. Så da var jeg nå, bare kuttet jeg ut. Det ble 29 maraton på 29 dager. Det er kjipt å rykke på siste gang. Det er jævlig kjipt. Det er innmari kjipt, så nå legger jeg øl og sprit definitivt på hylla. Dette er det første gang vi møter hverandre, og jeg synes du er en utrolig snill person. kul, karismatisk, empatisk fyr. - Takk. - Hvordan blir du på fylla? Jeg tror alle har venner bekjente som har totale personlighetsforandringer på fylla, som kan være den gode typen, bare bli helt high på fylla. Har du noe forandrer hvis du drikker? Nei, vet du hva? Jeg blir bare enda snillere og mer enn glad og happy. Du går den veien? Det er ikke noe destruktivt aldri gjort. Alkohol og kokain er liksom et samme effekt. De beste festene jeg hadde på 2000-tallet var selvfølgelig involvert i både kokain og amfetamin, men jeg ser tilbake inn på det nå, så jeg er ikke sånn kjempestolt av det, men jeg må jo le litt av det. Det var jo helt sykt, så jeg kunne sikkert blitt avhengig av det også. Du har vært igjennom opplevelser som kanskje de færreste menneskene har vært igjennom, som er jo helt ekstreme opplevelser, som ut av deres selvopplevelse som jeg har jo sagt alt for mange ganger i podcasten her, så lytter jeg og kommer til meg og har sånn forslag på hvordan jeg skal ruse meg i trygge omgivelser bare sånn, Alf, det høres ut som du har veldig lyst til å gjøre det her, for jeg har snakket sånn jeg har jo aldri brukt noe som helst ikke røyka, aldri brukt noen drugs bare hatt alkohol liksom, sånn faen Mer etterfor vitenskapelig og personlig stål, så er jeg hyppig på å kunne skille de forskjellige narkotikummene fra hverandre. Virkningen, hvordan påvirker dette sinnet mitt og kroppen min, og hvordan humør blir med dette. Det er en nysgjerrighet som ligger der, som sikkert mange tenåringer også kanskje har i sitt første møte med det og sånt, men jeg merker jo ligger det at det er sånn, med en gang man snakker om narkotika, jeg vet ikke om kanskje andre sånn også har det, men det er et eller annet spennende med det, spesielt når man har gjort ingenting som jeg har gjort da, så tror jeg det er ekstra spennende bare sånn fordi jeg hører så utrolig mye fantastisk om det, og så hører man så utrolig mye som tromfer det en som er negativt da. Så det er jo sånn der, kokain, amfetamin. Så da blir jeg sittende sånn, ja, det høres fett ut begge deler, men hva er forskjellen på opplevelsene på det? Det er jo sånn jeg aldri blir nysgjerrig på. Ja, og det er jo, jeg husker jo første gangen jeg gjorde det, og det var nok en veldig sårbar setting på en fest, langt opp på fjellet, og bare ga faen i alt og liksom alle, og bare tar det steget. og tar den første stripa, og jeg hadde vært så jævlig motstander av det i hele mitt liv, at ok, livet er kjipt innimellom, men du skal aldri gå til det steget og gjøre det. Så var du full, og så var det bare en helt sinnssyk ut av kroppen opplevelse. som jeg fikk lyst til å gjøre igjen. Men jeg hadde heldigvis, jeg spilte fotball, og jeg hadde en bra jobb, så jeg visste at dette her, ok, du kan gjøre det et par ganger i året, på en fest i nyhjøne, men ikke la det bli en greie. Og heldigvis, bank i bordet, så klarte jeg å holde meg til det, Fikk en sånn syk nedtur i en uke etterpå, hvor det bare er helt... Hvordan oppleves det? For når du tar kokain og amfetamin, så er du veldig høyt oppe der og da. Og så fant jeg ut at jeg tålte ganske mye. Jeg kunne jo snorte jævlig mye kokain. Når jeg først tok en fest med dette her, de to gangene i året, så Det forbruket jeg sto for den kvelden, det kunne man fint ha spredt ut over et halvt år. Jeg kunne ikke få nok, fordi da forsvant ... Da forsvant alle problemene mine. Alle depresjonene, alt ble borte da. Du ble med av for bossen, så bare satt deg med den der sånn hvitt ansikt. Det var ikke langt unna. Men jeg gjorde det i trygg omgivelser da. Sammen med folk jeg stolte på. Det har mye å si da. Jeg satt hjemme og gjorde det. Eller hjemme hos noen. Men det klarte var jævlig nedtur når du går på byen og så er du tom da. Og så kompisen min og jeg bare går inn til bakgateret, jeg har gjort en gang og bare selger det nå liksom. Det var jævlig nedtur. Det husker jeg, da hadde jeg vondt i uke siste etterpå, når jeg liksom gikk til det steget. - For du må hele tiden fylle på for å holde ... - Ja, det er sånn, de gangene jeg gjorde det, så for nedturen kommer liksom med en gang effekten er borte, og da vil du bare ha mer. - Å shit. - Sånn at, og jeg har jo vært veldig bevisst på det, Jeg vet jo det at jeg aldri mer, jeg tok et valg 2007, at det siste gang jeg gjorde det, at det der, uansett hvor kjipt livet blir, så skal jeg aldri mer putte noe i nesa. Og det har jeg stått for, og det kommer jeg til å stå for, til jeg dør. Men selvfølgelig, innimellom, nå, de siste årene, når det er vondt, når det har vært kjipt mentalt, for jeg har kommet dit jeg er nå, så Har man jo tenkt, hva om jeg går på en skikkelig smell, hva om jeg virkelig bare møter hammeren ordentlig? Kommer jeg da, selv om jeg er den løperen og det beiste, er det mulig for meg å Kunne havna i det sporet og virkelig bare, nå bare kjører jeg cola i tre dager, bare for å gi faen. Greier du å kontrollere det bedre enn det colan kan kontrollere deg? Vil du prøve å overmanne cola? Det som er at jeg vet jo i dag at om noen hadde kommet til meg, bare du, her, vær så god, så hadde jeg tatt imot og kastet dem en gang. Jeg hadde bare, fuck deg, jeg vil ikke se Vi snakker ikke mer om det. Blir du sint fordi at det er noen andre som prøver å lure deg inn i det? Nå har ikke det skjedd de siste 13-14 årene, så det har ikke vært noe issue. Og jeg vet at uansett hvor kjipt jeg har det nå, så kommer jeg ikke til å bruke det igjen. Men jeg har vært redd for det innimellom. Det var sånn... Tilbake på tidlig vårparten 2018, så var jeg litt sånn mellom, jeg hadde en jobb som ikke jeg var veldig happy med, jeg hadde kjempelyst å komme tilbake igjen til sykehuspartner, hadde søkt noen jobber der, men ikke fått det, så jeg var veldig sånn, ok, faen, hva skjer nå? Så sleit jeg litt psykisk, ganske mye egentlig, en liten periode der. Jeg måtte få akutt hjelp da, jeg dro på DPS og måtte få litt hjelp der, og så følte jeg at jeg ikke fikk den hjelpen jeg ville ha, Sånn at det var en natt der, det var vel i typen mars 2018, hvor jeg bare våkna opp og liksom bare, hele kroppen bare, jeg hadde så vondt, bare slo i veggen og begynte å slå meg selv og kastet flaske rundt og bare, faen altså. Da fantaserte jeg litt at nå bare går jeg og kjøper en flaske Jägermeister, og kjøper en sexpack med Red Bull, og så bare drikker jeg meg av dritings. Og så drikker jeg hver dag til den smerten går bort. Og så får vi se hva som skjer. Men så var jeg såpass bevisst på meg selv at jeg vet at det funker ikke. Du må bare gå ut og trene. Så jeg løp til Amann og trente bort den smerten. Det er ingen tvil om at den jobben jeg har i dag har betydd ekstremt mye nå i to og et halvt år, Alt er veldig stabilt nå på det området. Sånn at når jeg nå får, hvis jeg har en dårlig dag, så forsvinner det like bort fort som det kommer. For jeg har veldig kontroll på det. Jeg har de verktøyene som trengs hvis jeg kjenner at noe gnager. Trening er en helsinske kreftere der man må oppnå ting og tømme seg og prestere og løfte seg fra nivå til nivå. For det er en som... Jeg har en som er litt sånn halvambisjøs, maraton, flørte litt med ultraløping og sånt. Han var overrasket hvor mange rusmissbrukere som var i maraton og ultramiljø. Så sa han også, men det gir jo også litt mening i og med at det er veldig mange som har vært på dype steder, vært veldig avhengig av til, men erstatter avhengigheten og kikket med et annet kikk. At det er ofte de her som blir de verste langløperne. Det er jo de her gamle rusmisbrukerne. Ja, det er jo det. Det ser du i Norge, og du ser det internasjonalt. Alt er en eller annen historie. Det er riktig, altså. Jeg hadde jo ikke noen avhengigheter, men jeg måtte jo erstatte det gamle med noe nytt. Løping er jo min rus. Det er min injeksjon av alkohol og kokain og amfetamin og you name it. Det er bare... Det er ingenting som topper opplevelsen av å gjøre en ultra, eller en marathon, eller de syv dager som jeg gjorde. Det er liksom bare... Det er helt sånn ut-av-kroppen opplevelse da. Sånn at når jeg gjør sånne ting så vet jeg at jeg aldri kommer til å tilåte meg selv å havne der jeg var. Men av og til kan jeg være litt redd for det. At jeg plutselig går over en strek da. Og det følte jeg kanskje det siste festet jeg hadde med meg, at nå gikk det over en strek ved å drikke litt for mye, men det skjedde jo ikke noe gærent. Bare skjønte at nå er jeg full, nå går jeg og legger meg. Fære med det. Men den satte en støkk i meg, så jeg hadde en liten prat med to av mine nærmeste, hvor jeg bare sa, nå fremover, så kommer ikke jeg til å drikke alkohol. Jeg kutter ut alkohol nå. Om jeg blir avholdsvesten av livet, det kan jeg ikke svare på akkurat her og nå. Det har gått hen og det skjer. Akkurat nå er jeg veldig sånn, nå må jeg bare ta en pause fra festing og alkohol, for det er ikke bra for meg. For meg som HP har noenlunde sunt forhold til alkohol. Nå står det bare to oljeblokkser her, så det ser sånn ut, i hvert fall i dag. Den der har jeg sluttet å drikke. Det er jo FH, men det er sånn, Jeg blir bare så utrolig lei av å, for jeg elsker jo å få ting ut av dagen og se tilbake sånn, ok, i dag lagde jeg litt på den låta, fikk det en podcast, fikk skuffet unna alle disse jobbtingene. Og bare sånn, når jeg ser tilbake på dager sånn spesielt når jeg var veldig fyllersjukk nå på lørdag, hvor litt jeg sitter bare og sturer på PC-en og får ikke gjort noen av de tingene jeg har tenkt å gjøre og går bare i en luper på internett og bare, faen, har rotet vekk den dagen her. På fyllersjukk liksom, og det irriterer meg så grenseløst, så jeg har virkelig kurert meg selv litt fra, altså, og jeg synes jo ikke visket er spesielt godt, men jeg synes det er veldig koselig og veldig hyggelig liksom overfor gjesten og liksom sånn, å dele alkohol og dele ting er jo veldig hyggelig. og skaper en veldig egen stemning, men prisen av å drikke whisky er for meg bare sånn hinsidesrevva. Fordi jeg får bare, jeg blir så treg i dagen etterpå, mens pils det takler jeg litt bedre, skal jo fange meg med fire til av de der isbjørnene her. Det er på en snur da. Det også, men altså bare at man blir forheng over, fire øl. Det er helvete. Det er helt krise, og det er jeg Jeg løper jo maraton dagen etterpå, etter den festen. Du gjorde det? Ja, og jeg ble så full som ikke jeg hadde vært siden tenårene. Spøyde du i løypa? Nei, jeg gjorde ikke det. Det var bare jeg ignorerte ... Men hvor fort løper du da? Akkurat den dagen der løper jeg veldig rolig. Og hva er rolig da? Det er sånn fire timer, litt over fire timer. Ja, ok. Men det er klart det er hardt nok det når du er ... Distansen er god nok til det. Det er det altså. Så jeg kommer aldri mer til å drikke alkohol dagen før jeg skal løpe et løp. Det er liksom bare helt idiotisk. Jeg tenker alltid når jeg løper miler. Det har jeg ikke gjort på lenge altså. Jeg pleier å løpe fem kilometer. Så tenker jeg skal jeg gjøre det her åtte ganger til? Å fy faen. Det er jo en helt sinnssykt distanse. Og det verste er at du må jo... Du må løpe langt da, du kan nesten ikke ta sløyfa i nabordaget, for det er ikke langt nok. Det er ikke langt nok, så det er dritlangt. Det som er jævlig viktig når man skal ut og gjøre sånne ting, og særlig over tid, så må du dele det opp. Du kan ikke tenke sånn som, når jeg startet på den første, så kan ikke jeg tenke, å fy faen. Jeg er 300 kilometer igjen. Jeg er syv marathon. Du må sette deg små mål for hver dag. Det er den dagen som... Matt Damon trikset. Ja, det er den dagen her. Det mentale blir kanskje det viktigste de 30 dagene jeg skal løpe. Fordi jeg kommer sannsynligvis til å bli ganske... mentalt. Hva tempo legger du opp til når du skal løpe så mange løper? Går du veldig rolig? Det blir sånn type rett under 6 minutter på kilometeren. Hjelp meg litt her, hva vil jeg si på mila? På mila kommer du å løpe mila på rundt 50 58-59 minutter. Ja, da kan du jo bli med da. Det er ikke et problem for meg da, da er jeg med en mil eller to. Du skal i hvert fall være med på en mil eller en halvmaraton en av de 30 dagene. Med en lime-sparksikkel. Ja. Det er helt greit. Du kan løpe det første milet, og så kan du ta en lei med sparkesykkel på neste milet. Da prater vi om alle de tingene vi ikke rakk å snakke om i podcasten her. Forresten, vi snakket ikke om transmusikken på i 97. Kan vi ta det på dag 27, da, når det virkelig begynner å regne på? Det kan være bra innhold for dokumentaren, at jeg kommer å plage deg litt sånn. Det er litt mye her. Jeg tror jo at... Det vil jo forandre livet mitt helt. Det er ganske sykt å tenke på at, si om et år da, når jeg sitter her, og så skal vi ha en egen podcast om de 30 dagene. Når vi sitter her nå om ett år, så har jo det forandret livet mitt helt. Det er ganske sykt å tenke på. Det er bare sånn, det er for helt sånn, tenk på det, det er bare, da snakker vi helt. Hva forventer du? Fordi du fikk en effekt på... og en konklusjon av å løpe 7 marathon på 7 dager, og du husker godt etterspillet av det, men tenker du sånn linært at 30 marathon på 30 dager, kommer til å være linært 4 ganger større enn det du gjorde nå i år? Eller ser du de tingene opp mot hverandre? - Nei, egentlig ikke, fordi hvis jeg ser på hvor stort, for meg ble det veldig overveldende, Etter hvert når du plutselig sitter på God Morgen Norge og tusenvis av mennesker følger med på, og det bare ramler inn med nye følgere på Instagram, og du får masse meldinger, og det bare tar helt av i sosiale medier. Så kan du gange det med fire, og dette kommer til å få både nasjonal og internasjonal oppmerksomhet. Det er noe som jeg er nødt til å forberede meg på. Jeg må lære meg til å ikke si ja til alt. Jeg må sette grenser. Jeg må tenke at det jeg skal gjøre der, det gjør jeg de 30 dagene. Det er en boble som jeg skal være i, og når den er ferdig, så er jeg veldig glad for at jeg har noe å gå tilbake igjen til. En normal hverdag. Selv om hverdagen sannsynligvis aldri kommer til å begynne normal igjen etter det. For meg er det ekstremt viktig at jeg skal beholde min integritet, og jeg har de vennene jeg har, jeg har den jobben jeg har. Det er det som er fundamentet for hvor bra jeg har det i livet mitt nå, det er vennene mine, det at jeg kan gi så mye, at jeg har den jobben jeg har. Selv om jeg skal bruke mye tid på det prosjektet neste år, så skal ikke jeg til månen, men jeg vet at det vil føre til ganske mange muligheter som jeg kan velge. Det er sånn at jeg kan velge å si ja, og jeg kan velge å si nei. Sånn at det er kjempeviktig. Jeg skal være i føreskjete i mitt eget liv. Jeg skal ikke si ja til alt bare fordi det er kult. Hvis jeg skal si ja til noe, så skal det være noe jeg ønsker 100% tror på, og som jeg tror kan være en bra greie for meg, men ikke minst for saken og andre mennesker. Jeg er ikke så veldig opptatt av å stå på løpetøyet mitt, eller hvor jeg bor i løpet, eller hva slags sportsdrikke jeg drikker. Det er helt irrelevant. Alt funker. Går det en t-skjorte? Ja. Skal fikse en lang. Skal fikse i hvert fall en t-skjorte. Det trenger ikke noe mer enn det på de 30 dagene. Eller bare klappe seg på ryggen, så får du klistermerker. Ja. Og jeg tenker at det er litt sånn kult. Det som blir kult da er når jeg lanserer prosjektet ordentlig på Facebook, Instagram og LinkedIn. Det gjør jeg kanskje sånn slutten av november, begynnelsen av desember, og bare se hva som kommer til å skje da. Det blir ganske interessant. - Det blir veldig spennende. - Ja, det blir veldig spennende. Og særlig med tanke på den eksponeringen det kommer til å bli på de 30 dagene, det er jo kjempebra markedsføring for meg selv og for saken. De som ønsker å være med, de skal brenne for det jeg brenner for da. Jeg gidder liksom ikke å ha Nike eller Adidas eller... Adidas får jo rimelig bra... Jeg tror jeg må produktplassere... Kommer sånn advarsel til episoden her nå. Ja. Det de må ta i seg nå. Jeg tror Adidas får jævlig bra reklame i dag. Tenk deg når det er ferdig med det greiene i fjor, så må jeg bare legge inn riktige søkeord i YouTube-videoene, sånn at jeg får maks ut av de her. Ja, det må det. Og så er jo jeg tror en... Den dokumentaren kommer til å bli helt, den blir jo helt, den blir jævlig bra. Ja, spennende. Og den har du begynt å skyte allerede nå? Nei, ikke det. Det var skrivingen du hadde begynt med? Boka har jeg begynt å skrive. Der ser jeg forskjellig. Får jeg det? Ja, det er kjempegøy. Titelen er liksom «Får vi 30 maraton på 30 dager?» Jeg hadde jo tittelen klar. Men min vei til frihet. Kan jeg komme med pitchen i et annet prosjekt for deg? Hvis du skulle bli lei av det maratongreiene innen neste år, hva med 30 transits på 30 dager? Ja, det hadde vært helt etisk. Ikke for å rive deg bort fra hovedprosjektet her nå. Hvor mange timer skulle det vært hver dag? Det er et godt spørsmål. Kanskje det må være tre timer? Tre timer? Gange 30 på 30 dager? Det hadde ikke vært noe problem i det helt tatt. Nei, det hadde vi ikke det. Jeg hadde lengst jeg har spilt, spilt jo hjemme, kanskje har spilt tre-fire timer. Timene de forsvinner jo bare. Så det handler jo bare om har du nok musikk, og musikk i dag er jo ikke noen problem. Problemet i dag med trans er at trans er ikke det det en gang var. Sånn at jeg har nok beveget meg mer inn i den dypere, mer sånn John Dobro Fleming, mye mer sånn dyp trance. - Er det psytrance? - Nei, han spiller litt psytrance, men det er mer sånn progressive house, melodiøs, techno, litt sånn dypere, fordi trance i dag er så... - Hard? Den er veldig Armin van Buuren? - Hvis du ser på Armin van Buuren, som er den største, så klart. I radiosjovene hans, State of Trance, har jeg hørt på i alle årene. Jeg hører fortsatt på den hver uke. Det er klart, noen episoder er jævlig bra, andre episoder er bare... dritt. Fordi det er liksom ikke trans lenger. Jeg hørte jo masse på transkjæring på 90-tallet. Hva hørte du på? Jeg fikk jo med meg liksom 90... Jeg skal si 98 tok det vel kanskje mest. Det er vel liksom de der vante ting 98-9. Det var jo da Vero Korts og Tiesto kom litt. Vi likte... Det var Picotto, hørte vi på. Jeg må google, jeg får huske alle navnene. Det de spilte på den tiden, jeg husker da jeg gikk inn på lørdagen og hørte på Stigma og Lars Holte på... - På P3? - Ja, på P3 og ikke minst Greedy Records Top 20 på lørdagene. Det var bare flate for en musikk. Når jeg i dag hører på trance, så kan jeg ofte finne fram transen fra slutten av 90-tallet og begynnelsen av 2000-tallet. Jeg synes også det var jo litt mer sånn skrangletrans i starten, husker jeg. Og så blandet litt over til haus, så det var mye sånn der jeg husker det ble ordentlig kommersialisert med DJ Jørgen og alt det greiene der, når det begynte å bli dance. Da kom skille, og så kom liksom trouse og Og det begynte å bli litt for mye leking med det som var selve fundamentet til transmusikken. Så kom vocal trans, og så ble det veldig popaktig. Det er morsomt. Det er ganske spesielt. Jeg laget begynt en... en Spotify-iste for mange år siden, som jeg har kalt den for Trans Classics. Oi, fett! Den er ganske fett. Den skal jeg definitivt hente opp. Den heter Trans Classics 90's, 2000's. Jeg har ikke gjort ingenting med lista. Nei. nå var han 31 000 følgere. Er du det? Altså, det er tvert, folk er jo clean gjerne igjen. Ja, det er fett. Det er jo på en måte, det er så stort volym der ute av trans-elskere. Jeg har gjort ingenting med det, det har bare liksom akkumulert seg, og det er jo en ganske aktiv liste da, men her er det, jeg har satt det egentlig opp i en rekkefølge som jeg selv liker veldig godt da. Så, Så det er av låter, og da er det Delerium Silence, Paul van Dyck, Energy 52 var vel kanskje en av de låtene vi gjorde mest på. Ja, det er jo helt rå. Trans-produsent-kompis min er jeg, og så var det Carla Cimerilla, hører kort så Three Drives on Vinyl, det var en av de første, kanskje en av de beste låtene som ikke låter dritt den dag i dag. Ja, det blir bra. Og så er det jo Cygnus X, William Orbit, - Da har du alle de klassiske... - "Faithless" var fantastisk. Det var et nivå over alt. De hadde penger. De var ordentlige musikere. - Det som var så kult med "Trans" den gangen, var at produsentene lagde musikken med analoge synter og alt. Lydbildet var helt annerledes. I dag kan du sitte med en liten laptop Ja, jeg rukker. Og så får du den veldig syntetisk lyd, men heldigvis har musikken utviklet seg igjen, sånn at det jeg hører på i dag, jeg er veldig bevisst på hva jeg hører på, jeg går kun til det som er i mine øre, kvalitet da. Jeg hører ikke på sånn cheesy musikk, jeg kan dra på en eller annen dance-lottonine, men jeg er veldig kvalitetsbevisst på det jeg hører, og det må liksom... Det å løpe og høre på trance, eller den musikken jeg hører på, den sounden jeg liker best, det smelter i ett. Det blir en sånn transeliggende følelse, sånn at jeg hører det timesvis hver uke på musikk. Ja, men hører du på, eller sa du det nå, at når du løper, pleier du å høre på ting da, alltid? Jeg hører alltid på musikk når jeg løper. Noen podcast, noen lydbøker, men primært så hører jeg på musikk. Selvfølgelig liker jeg å ha det stille innimellom, men jeg liker best å løpe med musikk. musikken jeg liker best å høre på. Det er helt magisk. - Måtte du opp en viss BPM for å holde deg? - Nei, det må ikke det. Det kan være "Uplifting Trance" som går i 138 BPM, og det kan være den dype, melodiøse "Technon" Proghausen som er nede på 122-126-127. Kommer helt an på humøret mitt. Men jeg hører jo sannsynligvis mer på musikk i løpet av en uke enn det jeg bruker tid på trening, for å si det sånn. Du har ganske høye Spotify-timer, du da? Jeg bruker veldig lite på Spotify. Hvor er det? På YouTube, du? Mixcloud, Soundcloud, og laster ned podcastene til de favorittene mine. Så du er ikke på Spotify, da? Jeg er nok inne på Spotify stort sett hver dag, men der er det lite sånne mikser. Selvfølgelig finner du album som er miksa, men det er Spotify er det mer sånn du søker på en eller annen artist, og så er det de låtene til den artisten. Jeg liker på en måte å høre på mine favoritt-DJs sine radioshow, hvor de da spiller veldig mye annet av andres musikk. Så jeg får en klubbopplevelse. Hvis jeg hører på et radioshow, så er det som å være på en klubb som tar meg på en reise. Det er jo litt løping også. Uten hangoveren, uten alle de her steine folka rundt. Ja, det er en sånn purity, det er en sånn renhet i det å... løpe og høre på den nyeste episoden til John W. Fleming eller Tim Penner eller Guy Brown eller you name it, så bare nyeste, fresjeste musikken, de har beholdt røttene sine, de har ikke gått cheesy. Det å kunne bevege kroppen samtidig som jeg hører på den type musikk er helt magisk. Jeg må helt ærlig si at jeg aldri har funnet mitt rette sted i forhold til hvor glad jeg er å høre på musikk i i private omgivelser, i forhold til jeg har aldri funnet mitt rette sted på dansegulvet eller i klubbmørket i samme grad. Det som alltid har plagget meg litt er hele rett og slett miljøet. Jeg husker alle de ganger jeg var på Sika Mekanik og masse av de klubbene rundt omkring i Oslo og House, trance, spilte ingen rolle egentlig, så var det bare så jævlig mye folk som gikk på noen greier, og sprengåpne øynene, og da hjelper det nesten ikke å ha drukket vodka, fordi du blir totalt overkjørt. Og på festivaler i England og masse sånn som vi har vært på, så har vi jo Jeg tror alle gikk jo på noe da. Det var jo bare vann overalt liksom, og det ble spurt om å kjøpe hele tiden, og vi var liksom bare fulle nordmenn som drakk alkohol igjen, som egentlig var verst alle, sånn festmessig der. Alt det synes jeg var litt turn-off. Med hele greia var det der litt, det der ekstasi-kjøret. Det synes jeg bare... - Det appellerte ikke til meg heller, og det var jo det som gjorde at jeg til slutt bare ble sånn... Jeg likte ikke lenger å gå ut og høre på musikk, fordi det var så mye søpplete mennesker der som dyttet i seg alt for mye dritt. Når du som DJ skal spille og levere kvalitet, som jeg var veldig opptatt av, Det er kult når danserklubben er fullt, men alle er bare helt borte. Så det var kult fordi man fikk lov å spille ut det, men det var litt kjedelig også, for vi visste at folk var egentlig bare helt borte. Jeg kjenner jo nå under koronaen at jeg hører ekstremt mye på musikk, og jeg kan savne innimellom å kunne gå på en klubb og bare stå i hjørnet, drikke Pepsi Max og bare høre på favorittmusikken min. Så nå det første jeg kommer til å gjøre når ting åpner igjen, er å bare boke, fly over en weekend til et eller annet sted hvor det er min favorittmusikk. Så skal jeg bare bli inspirert. Jeg skal stå 12 timer på en klubb og høre på favorittmusikken min. Helt edru, og bare observere, lytte og bare fly helt bort da. For det er ganske lenge siden jeg har gjort. Så det tror jeg kan bli ganske interessant. Jeg tror det kan inspirere meg veldig mye også, for jeg blir veldig inspirert av musikk. Hører du på filmmusikken? Nei, noe er veldig lite. Det er stort sett... Filmmusikken tok over, skal vi si, det trans ga meg. Oppløftende energi, det ga meg fantasi, det ga meg melodi, det ga meg å åpne opp en musikkverden, og det samme har egentlig filmmusikken gjort. Jeg har tatt over på at du har ikke rytme, du har ikke festen, du har utrolig mange av de samme elementene i filmmusikken som er moderne, klassisk, og som spiller på de samme tingene. Oppløftene det gir deg, du kan høre på Hans Zimmer og få sånn Jeg får så utrolig mange meldinger fra folk som hører på filmmusikk som får sånn trener til det og blir motivert for livslyst. Sakker psykiske ting. Det er veldig kraftig musikk der også. Det har fanget meg veldig. Jeg kan nok høre en del på Chill Out. Litt sånn lounge- type musikk med melodi da hvis du liksom drar frem en av aliasene til en som heter Roger Shaw som heter Sun Launcher altså den stilen her hvor det er det er liksom det er trans låter men det er chill out mm Det er sykt behagelig. Deilig å høre på. Har du en Mixcloud-kanal vi skal lufte her nå, eller skal jeg poste i kommentarfeltet? Lite av det nå. Jeg har en sånn hemmelig Instagram-konto, og en hemmelig SoundCloud-konto, men det ligger ikke noe der nå. Det skal vi finne. Jeg har et sånn hemmelig alias som heter Thomas Henderson. Thomas Henderson kommer til å bli stor i fremtiden. Han er knallar. Ja. Han er kompromissløs. Ja, han er kompromissløs. Jeg har 29 følgere på Instagram. Det er kredibelt. To følgere på samklad. Men når jeg slipper min første to-timersmix på nyåret. 30-timersmix, mener du? Ja, den kommer til å gå viralt. Du må ta bare copyright til hele 30-tallet du nå. Du må ta alt på 30. Ja, jeg må det. Alt skal gjøre til 30-tallet. 30-transit. på 30 dager, men det har vært... Og når kroppen ikke svarer helt til maraton lenger, så kan det bli sånn her sexguru, hvor han får 30 orgasmer om dagen og sånt. Ja... Det er mye bra her. Det er mye bra som kommer de neste årene. Ja, jeg kjenner meg gledet av det. Ja, det blir helt episk. Jeg hører jo av praten at vi har en date, og to og sikkert tre. Vi har mange dater i fremtiden her. Det har vi definitivt. Definitivt neste år. Veldig neste år, og det blir jævlig kult å komme tilbake her og snakke om det prosjektet. Det blir helt vilt. Så får vi ta å signere noen eksklusive podcast-avtaler, så ikke Hans Christian stikker av dem. Hvis du har lyst til å høre mer fra deg her i podcast-setting, så vil jeg anbefale Nå er det alvor, som er podcasten til Hans Christian Smedsørø. Ja, det gjør det. den tror jeg du kan høre gratis på Spotify, i hvert fall starten av den, og så blir du loset inn i hans fantastiske Patreon-univers etter det, som jeg også kan anbefale. Hvis du er glad i løping, maraton, ultraløping, eller generelt bare kickass idrettsutøvere som deg selv, profesjonelle og amatører, så veldig kul podcast å sjekke ut. Jeg skal linke til det i kommentarfeltet. Det synes jeg var verdt å nevne, og det er jo en podcast som går kanskje litt mer i dybden på løpefaget enn det vi har vært innom i dag. Det gjør den ganske befriende å kunne snakke om alt mulig annet enn bare ren løping. Ja. Så vi har vært innom de tingene som jeg liker å snakke om i livet, som er trening, psykisk helse, løping, musikk, livet generelt sett. Og Armin van Buuren. Og ikke minst Armin van Buuren, det er jeg ikke noe tvil om. Han må sjekke ut radioshowet hans, The State of Trance, og så må dere sjekke ut radioshowet til John O. Fleming, som heter Global Trans Grooves. Det er det beste som finnes der ute. Etter Lars Holsted sitt selvfølgelig ukentlige klubbshow, der ute i Asker. Det er så kult, Lars Holsted er vel en av de... Som fortsatt er igjen som nå. Ja, han kjører på. Han kjører på. Han har jo fått en ny vår, han nå. Han blir jo boka og spiller. Så det er fett. Fyren er jo godt over 50. Mm. Transens Federer. Han er Transens Federer. Det er utrolig kult at han pusher ut mikser på SoundCloud. Han kjører på. Han er jo fortsatt kompis med Tiestos. Gud, jeg vet kanskje vi ser Lars holde på den store internasjonale scenen igjen. Jeg skal ikke se borti fra det. Jeg skal ha en podd her med DJ Jamie- Skal du det? Med Thomas? Oi, så kult. Vi har jo vært bransjekollegaer oppe under mange år, så det kan bli morsomt. Han, etter min med... Stigma kunne nok blitt den absolutt største DJ-en i Norge, sånn internasjonalt. Men Jamie var ikke langt etter. Han var et musikalsk geni, i mine øyne. Men han gikk jo lei i trance, han kutta det ut utenfor. - Det var litt synd, synes jeg. - Det gikk en over på hausen, var det det? - Jeg likte ikke helt det han gjorde der. - Svik! - Skikkelig sviker. - Det sviker husker vi. - Ja, det er vi. Men jeg har hørt det på en del av de låtene han produserer nå, og de mixene. Han er et musikalsk geni, synes jeg. Utrolig dyktig. Kjempeforbilde, Digiton, husker veldig godt. Mixed compilationen hans, Ellipse Lounge. Å fy faen, det er noe av det bedre. Det er en av de råeste mix-compilasjonene som er blitt gitt ut av i normalen, synes jeg. En av de aller beste. Men Stigma sin Global Clubbing og In Trance Interest 2 er det beste. Det er det beste, ja. Det er de to setene der. Jeg har masse sett av Stigma, han var mitt store, store forbilde. Da er du jo på sin plass å avslutte her med det store spørsmålet som hadde med Lars Holte her. Hva skjedde med DJ Stigvold? Hva er din take der? Jeg tror det er ekstremt mange lurt på hva som skjedde der. Han bare gikk drittlei. Han gikk ettersett bare møkkalei, tror jeg. Det tror jeg også. Det er ikke noe mer hokus pokus enn det. Men så mye at han skammer seg litt, tror du? Overt Sjøensen? Kan man komme til å... Nei, jeg tror ikke han skammer seg. Jeg vet ikke helt. Det har jo vært noen rykter om noen konflikter og liksom sånn tjeste og noen sånne idiotiske teite ting som du snakket med Lars om, ikke sant? Og som det sto i den der VG-artikkel. Men jeg tror helt ærlig... Det tror ikke jeg snakket med Lars om. Nei, det var jo sånn... In Transit Trust var jo liksom, Tiesto var jo mannen bak den, In Transit Trust-labelet, Tiesto var jo bak det. Og så hadde liksom fingrene med i spillet. Og så kommer jo In Transit Trust 1, så kommer jo Stigma med 2-eren. Lars Holte miksa jo, tror jeg, 4-eren. Men så startet jo de gutta egen compilation. Hva het den igjen? First Fall, First Spring. Det var noe eget. Og så gjorde jo Stigma også Global Clubbing, som jeg tror også Tiesto var involvert i. Og så er det jo riktig at Tiesto ikke likte at de gikk vekk fra In Transit Trust og Black Hole-greier, men kjørte sin egen greie og skulle bli konkurrenter Men jeg vet ikke. For meg tenker jeg at hvis det skulle føre til noe, så er det bare idiotisk, fordi folk går jo sine ulike veier og må jo få lov til det. Så jeg tror vel, helt ærlig, det der kommer til å være en sånn myte som vi aldri kommer til å få en ordentlig svar på, fordi Stig, han vil jo ikke bekjenne seg den tiden. Det er veldig synd, for han er kanskje den viktigste sammenlærsholdsa. Grunnen til at trans ble som det ble i Norge på den tiden. Hadde stigma fortsatt og dedikert livet sitt til musikk, og ikke alt mulig annet piss, så hadde han vært en stor internasjonal stjerne i dag. Det er jeg helt overbevist om. På nivå med Armin og Ferry og Tiesto. Fordi rent teknisk sett så var han langt forut sin tid. Ingen var i nærheten av hans teknikk når det gjelder å mikse og finne musikk og sette sammen. Ingen var i nærheten. - Det er jo gøy å høre om sjangeren også har sine mysterier. - Og Stigma er et uløst mysterium, og han er en legende. Det er kult. - Jeg prøvde å få tak i den her, men han har ikke svart. - Nei, han svarer ikke. - Jeg tror Øyvind Holen oppsøkte ham, eller fikk han svar på mailet. - I artikkelen i VG møtte han Stigma, og tok bilder av ham, og det var intervju. - Var det? - Ja, det var det. Men det var ikke så mye... Han sa vel at det hadde hendt at han fikk ideer om riff og musikk, og at det var kult hvis noen kunne lage det. - Det kan være han lagde musikk under et helt annet navn. - Gud vet, det kan godt være det. - Marshmallow, for eksempel. Det er ikke stigma. - Kanskje det er stigma. Thomas, dette her har vært en fantastisk prat. Du ligger med det, Oskar. Det har vært helt konge. Jeg har storkostet meg skikkelig. Dette har vært virkelig en episode som jeg kommer til å huske veldig godt. Dette kommer til å sitte i resten av uka. Jeg har ikke noen tvil om det. Det har kommet til å sitte i mange år for min del. Det er første gang jeg har vært i et ordentlig studio, og det blir filmet, og det kommer på YouTube, og det er dritkult. For meg er det kjempestort. Nei. - Nei, jeg har kost meg veldig. Jeg synes dette ble helt strålende. Og du er vel den første gjesten som har invitert seg selv til podcasten? - Ja, jeg har funnet ut det at en sånn tips til folk der ute, hvis dere har lyst til å komme noen vei i livet, så må dere spørre folk. - Det verste som kan skje er at du får nei. - Det er akkurat det. Enten så får du ja, eller så får du nei. Og saken er at hvis du tør og våger å ta litt sjanser og by på deg selv, Da kommer det masse muligheter. - Og så er det ikke så dyrt å være gjest i Wolfgang W. Køtt, eller? Det er jo et sted mellom 2-4 tusen ettersom hvor mye eksponering du vil ha. - Det er det, så det er ganske rimelig. - Ja, i medie sammenheng så er det veldig rimelig. - I medie sammenheng så er det ekstremt rimelig. - Masse bang for the buck der. - Ja, det er akkurat det det er. - Du Thomas, det er fantastisk. Jeg har kost meg veldig. Nå bikker vi snart tre timer her. Takk til alle dere håndverkere, vektere og mine faste folk som har hengt med her, og dere som Ja, det er jenter som også må ha hengt med. Det er 4% av 4% jenter som henger igjen her nå. Shoutout til dere. Ja, og hvis en av de 4% av jentene som hører på dette her, nå har sittet og hørt hele denne podcasten er ferdig. Så har de en ting å gjøre. Send meg en melding, så skal dere få en gave i posten, for det er stort. Gave i posten, er det det heter nå? Og så er jeg fortsatt single, og jeg er veldig på jakt etter drømmedama, så jeg er opp for grabs. Men ikke forstyrret i Marantone-oppdreninga? Nei, jeg må få lov til å trene og jobbe så mye jeg vil. Ellers er alt annet jeg er villig til å komprimere på. Kanskje du skulle hatt en liten kort pdf hvor du bare kommer et par grunnregler for forholdet? Ja. dette her. Jeg tror nesten det. I gangen, lykke til med alt det neste året, og så prater vi på. Det gjør vi. Ha det.

Lignende

Loader