‹ Tilbage til podcasts ‹ Helsetipspodden

8/24/2024

71. NARSISSISME. Personlighetstrekk, narsissist i nære relasjoner, skader, reparasjon og er det et økende samfunnsproblem? Gjest: Elisabeth Sjølie

I denne episoden av Helsetipspodden snakker Annette med Elisabeth Sjølie, psykologspesialist, om narsissisme. De diskuterer personlighetstrekkene til en narsissist, hvordan narsissisme påvirker nære relasjoner, og om det er et økende samfunnsproblem. Elisabeth forklarer at selv om narsissisme er en alvorlig tilstand, er det ikke en diagnose man bare slenger ut, og at det er viktig å forstå forskjell på narsissisme og psykopati. De snakker også om hvordan narsissisme kan påvirke barn som vokser opp med en narsistisk forelder, og hvordan man kan komme seg ut av et forhold med en narsissist.

02:47

I denne episoden diskuterer vi narcissisme, dens trekk, og hvordan den påvirker relasjoner og psykisk helse.

10:03

Narcissisme i nære relasjoner fører til at enkelte setter egne behov over andres, skaper emosjonelle sår og begrenset omsorg.

19:54

Barn som oppdrar foreldrene sine kan finne det vanskelig å slippe ansvar, spesielt når partners trekk er stabil over tid.

23:46

Selskapets kultur fremmer narsisme, som kan gi problematiske ledere, derfor burde vi prioritere empati og omsorg i samfunnet.

32:10

Samtalen utforsker hvordan narsissisme former samfunnet vårt og hvordan det påvirker interaksjonen mellom mennesker.

Transkript

Nævnt i episoden

Narsissisme

Narsissisme er et tema som blir diskutert i episoden, og Elisabeth er invitert som gjest for å snakke om det.

Psykopati

Elisabeth forklarer forskjellen mellom narsissisme og psykopati, som er en mer alvorlig tilstand.

Emosjonell omsorgsvikt

Elisabeth forklarer at narsissisme kan føre til emosjonell omsorgsvikt for barn som vokser opp med en narsistisk forelder.

Adversive childhood experiences

Elisabeth nevner at negative barneopplevelser, som alkoholmisbruk hos foreldre, seksuelle overgrep, og emosjonell svikt, kan øke risikoen for narsissisme.

Instagram

Elisabeth mener at Instagram er en plattform som kan bidra til å fremme narsissisme, da den gir folk en plattform for å fremheve seg selv og få validering.

Netflix

Elisabeth bruker Netflix som et eksempel på en plattform som er fylt med serier som kan bidra til å fremme narsissisme.

Beverly Hills

Annette nevner Beverly Hills som et eksempel på en TV-serie som kan bidra til å fremme narsissisme.

Flexbeam

Flexbeam er et rødlysterapiapparat som er sponsor for podcasten.

Audun Møsje

Audun Møsje er nevnt i forbindelse med et kurs som Elisabeth har deltatt på, og som har fått henne til å reflektere over narsissisme.

iPhone

Elisabeth bruker iPhone som et eksempel på et produkt som krever en grandios tenkning for å bli laget.

Psykologinord

Dette er Elisabeth sin Instagram-konto hvor hun deler sin kunnskap, refleksjoner og klokskap om psykologi.

Lofoten

Elisabeth er opprinnelig fra Lofoten, og har praksis der.

Vesterålen

Elisabeth har praksis i Vesterålen.

Familievernkontoret

Elisabeth nevner Familievernkontoret som et sted hvor folk kan få hjelp med narsissisme.

Barneteve

Annette nevner barneteve som et eksempel på hvordan medielandskapet har endret seg.

Deltagere

Host

Annette

Guest

Elisabeth Sjølie

Sponsorer

Flexbeam

Lignende

Loader

Hei, Annette her. Før jeg går i gang med ugens episode vil jeg bare tipse deg om at rabattkoden på 1200 kroner på Flexbeam gjelder ut av august. Så jeg håper du har episode før den tid, og hvis ikke så går rabatten ned til 650 kroner. Rabattkoden er helsetipspodden, og Flexbeam er et rødlysterapiapparat som kan brukes for smerter, idrettsskader,

søvnplager, mageterproblematikk. Ja, bruksområdene er mange. Og jeg er stolt av å være samarbeidspartner med Flexby, fordi at det er et norsk firma,

Og det er et brukervennlig apparat som er lett å ta med seg og kan brukes av hele familien. Så jeg anbefaler altså Flexbeam. Og tenk at det kunne vært et apparat som er nyttig å ha i alle hjem. Nå skal jeg sette deg over til episoden.

Hei og velkommen til helsetipspodden. Dette skal være podcasten for deg som søker forsknings- og erfaringsbasert kunnskap som kan bidra til at du kan leve et friskere liv med mer livsglede. Jeg ønsker å snakke om alt som påvirker helse vår, slik at du og jeg kan få innsikt i den komplekse menneskekroppen. Hvordan kropp, sjel og sinn fungerer. Og hva vi selv kan gjøre for et liv som oppleves trygt og godt.

I denne episoden har jeg invitert tilbake en tidligere gjest. Og jeg måtte masa litt i hermetegn for å få ut og snakke om dette temaet. Så jeg er glad for at du endelig sa ja. For dette temaet, jeg vet, angår ganske mange. Som kan være veldig krevende, både for å ha det, og å leve med mennesker som har det. Episoden skal handle om narsisisme.

Men først litt om gjesten. Elisabeth Kjøli, psykologspesialist, opprinnelig fra Vakre Nord, Lofoten, og har praksis i Lofoten og Vesterålen. Hun har jobbet som psykolog i 15 år. Hun har jobbet i sykehus med de alvorlige syke og vært kommunesykolog og jobbet med forebygging. Nå har Elisabeth egen praksis, går fokus på relasjoner og parforhold. Hun er også barnefaglig, sakskyndig og mekler i barnesaker.

Elisabeth har bodd og reist mye i utlandet og interesserer seg for hvordan samfunnet vårt påvirker den psykiske helsa. Elisabeth har også etter hvert vært ganske aktiv på Instagram under kontoen psykologinord, der hun deler sin kunnskap, refleksjoner og klokskap.

Jeg har mye jeg lurer på i dag, så jeg tenker at vi bare går i gang og inviterer Elisabeth inn. Velkommen Elisabeth! Hei hei, takk! Fin introduksjon, og gleder meg! Ja, jeg også! Og som jeg sa i introduksjonen, eller røpte litt i introduksjonen, at jeg har hatt lyst, jeg har prøvd å lokke deg til å

prate om dette her og forstå litt sånn at du har ikke lyst til å bli narkosismpsykologen og det skal du absolutt ikke bli for det er at du har god fokus på alt som går på vår psykiske helse og så fint deler også mye om det som går på sosiale forhold

Og der spiller det jo inn dette her med hvem vi omgir oss med. Og hvor viktig det er for en psykisk helse. Der kommer jo på en måte narsisismen inn som en del av gode versus dårlige relasjoner. Ja, og hva er narsisisme da? Ja, kort fortalt så tenker jeg at vi kan starte med å si at de aller fleste mennesker som vi omgir oss med i samfunnet er flotte, sympatiske, empatiske mennesker.

snille, omsorgsfølge folk. Og så har vi jo noen som ikke har den samme empatien, omsorgen for andre, og som gjerne kan

Ja, tro på andre på veien for å komme dit de ønsker. Så mindre av denne empatien og sympatien. Og disse kaller man jo i mitt fag for å ha høy narsisisme. Og så synes jeg jo at dette begrepet på sosiale medier, det tar jo litt av, ikke sant? At man slenger det litt etter sånn, også uskyldige ekskjærester, ikke sant? At det får en litt sånn betydning som, jeg synes nesten at

det mister litt sin funksjon, altså begrepet. Så jeg håper vi minns det om kontoen også når jeg skal være med på podcastepisoden her og sånn, så vi kan snakke om det på mer enn som faglig måte, hva det er for noe å forstå det. For jeg synes jo at begrepet har absolutt sin verdi, det er absolutt noe vi burde snakke om, burde bruke, men kanskje ikke på den måten som det brukes i dag da.

Det er kanskje litt fort gjort med mange ting at vi slenger ut for hvert en kanskje noen strekk som man gjenkjenner, som man har hørt tilhøre en eller annen personlighetstype eller opp mot diagnoser. En grunn for at jeg hadde lyst til å snakke om det er å forklare hva det er

Og så lurer jeg på hva det gjør at noen er sånn. Ja, litt av det. Hvem? Det som jeg har i alle fall erfart er hvordan mange som lever med relasjoner som har disse trekkene og hvor krevende det kan være. Og det som er et spørsmål jeg kan få på klinikken da er hvordan skal jeg ha det best mulig i den relasjonen?

Kan jeg endre den personen? Hvordan er det best å møte den personen for å spille på lag og få til et bedre samarbeid? Hvordan kan jeg komme meg vekk fra den relasjonen? Det var et typisk spørsmål som kom opp, og så begynte jeg å merke i kurs med Audun Møsje her i vår, der han...

mente at det var stadig økende narkosisme i samfunnet. Og det også fikk meg til å tenke, jeg har tenkt at det er trekk som er medfødt. Men ja, da har du, jeg har allerede mange spørsmål. Kan du gjerne begynne med hva type trekk, hvem som skiller narkosisme, du nevnte det der med empati og sympati, men hva typiske trekk

er det hos mennesker med narkosisme? Jeg tror jo at når vi snakker om narkosisme i samfunnet så er det ofte det ene trekket som er selvsentrerthet.

Sånn at hvis man har en man kjenner noen som er selvsentrert litt egoistisk og tar egoistiske valg, så kaller man de for narkosister. Og det er jo viktig å si at når jeg snakker om høy narkosisme og fagfolk, så er det jo en hel pakke av trekk. Sånn at vi alle kan på en måte møte på folk som er selvsentrert uten at vi kaller det for narkosisme. At man må virkelig huske på det.

Sånn at kjennetegnene på de med høy nesism er jo hovedsakelig det med empatien. Er den redusert? Er den borte? Er den mer kognitiv, at man forstår, men ikke tar den i bruk? Jeg har vel kanskje landet på at de har forstått empati, men mer enn kognitiv empati, at de kan sette seg inn i andre sine følelser, men de på en måte velger å ikke ta hensyn til det da.

Det kan vi jo snakke mer om. Men også er det grandiositet, at man tenker at man lever litt i en sånn fantasiverden, man tenker at man er bedre enn andre, bedre enn man egentlig er. Grandiositet kaller vi det. Også at man føler seg over andre, at man setter sine egne behov over andre.

Så andres følelser trenger man ikke ta i betraktning. Det er mine følelser som er mest viktige. Eller på jobb synes man at man trenger høyere lønn. Og så tar man ikke hensyn til at kanskje de andre der også skulle. Man synes man har større rettigheter. Sånn typisk at man alltid forholder seg til lederen. Og så er det jo også at man er overfladisk. Behov for å bli beundret, validert. I tillegg til selvsentrerthet.

Og sånn for folk, så tenker jeg at dette ser jo ut, altså hvordan dette ser ut, nå sa jeg mange begreper, men dette er jo sånn typisk, som du ser på for eksempel jobb med noen som er slem og hensynsløs og ikke har forhold til spillreglene. Noen kan være litt enkel og forfattig, at man ser at det er det her, og så skjønner man kanskje ikke at de her trekkene, som man kanskje ser hos en kollega på jobb,

kanskje går an å forholde seg til på jobb, men ikke går an å forholde seg til i et parforhold, eller som foreldre, ikke sant? For har man de her trekkene på jobb, så er de ofte det samme hjemme og kanskje verre. Og da går vi over til at det blir skadelig. Altså man klarer kanskje å forholde seg til en kollega, og så tenker man at dette er kanskje ikke så ille, liksom, og så hjemme så er det ganske ille. Så jeg håper jeg fikk det opp. Det er vanskelig. Mange sier at de ikke helt forstår begrepet, hva er det for noe.

Ja, og så er det litt sånn det som jeg ofte opplever er jo at mange synes det er vanskelig

Og sette seg selv først, sant? Og når man først setter seg selv først, hva tenker folk om meg da? Og det er jo der også det er viktig å poengtere at det er den forskjell, og det er jeg tenker at det er et avvik fra normalen jeg da. Det er definitivt et avvik. Sånn historie som jeg hører, sånn typisk historie, det er jo

Hvis man for eksempel er i et kjæresteforhold, eller med foreldre, eller i nære relasjoner, og så blir man syk, eller man er i en fødsel, eller det er ganske alvorlige ting hvor man trenger den andre, så vil det her med at man setter sine egne behov komme veldig tydelig frem.

fordi at en med høy narkosisme vil ikke kjenne et sånt behov for å gi omsorg i en sånn svak posisjon, sånn at de kan finne på å dra hjemme under en fødsel, for nå er jeg trøtt, eller litt sånn for å le litt av det, men poenget er at man setter sine egne behov over den andre, og det er ikke på en sånn, det kan vi alle gjøre, det kan til og med være bra og anbefalt, men det er på en måte litt over det som man kan kalle for normalt.

Og så er det jo to ord som jeg tror kanskje, og for meg også kan være vanskelig å vite hva er forskjellen da, det er jo psykopat og narkosist. Er det forskjell?

Det er litt forskningsteknisk hvordan man snakker om disse tingene, om det finnes noe hjern. Det er sikkert forskere som kan se at det er litt større enn det ene og litt mindre enn det andre. Men jeg bruker å se på det som litt glidende overganger.

Hvor du har denne grandiose narkosismen, som man kaller sårbar narkosisme, og så begynner det å bli malign narkosisme, da er det begynt å bli litt mer skadelig, eller det er veldig skadelig for folk. Og da begynner man å nærmest se det her psykopatien. Og psykopatien er jo mer enn sånn at man finner glede i å skade andre. Narkosisme har ingenting med det å gjøre.

Nersisme handler jo om seg selv, fokus på seg selv. Det handler ikke om å gå inn for å skade andre eller gjøre andre skadelidende. Men psykopatien er mer der da. Ja, mer alvorlig da. Min forståelse er det. Og så er det medfødt, eller blir det sånn? Hva tenker du om det?

Ja, det er jo også selvfølgelig at det er vanskelig med narsisme, fordi det er vanskelig å forske på det. Så jeg tror at det finnes noe, jeg kan ikke sette sånn, her er det, det her vet vi på en måte. Men man har jo gjort så mange tanker, og jeg har gjort mange tanker. Jeg tenker jo definitivt at man må ha et slags medfødt temperament, hvor man på en måte er sårbar for å utvikle de her trekkene. Fordi at du vil jo se at

som vokser opp i samme familie, eller under samme sviktenes forhold og omsorgsbetingelser, vil jo kunne utvikle seg veldig forskjellig. Det er jo ikke sånn at en oppskrift på miljøet gir narsisismen. Du kan jo ha på en måte like ting som skjer, og så vil man utvikle seg forskjellig. Og vi alle sammen har jo et medfødt temperament, hvor noen av oss er veldig sånn søvnlige,

søte og behagelig fra vi er født, ikke sant? Mens noen er litt bedre igjen, og det vet alle som har flere barn, ikke sant? At de er forskjellige når de blir født. Og der ligger det nok noe av svaret, at noen på en måte har mer tilbøyelighet og er litt mer sånn, ja, litt mer sånn sårbar temperament for narkotisme. Men så tror jeg nok alle er enige om at det må noen miljøbetingelser til, sånn at det skal ligge planter i genene våre, så uavhengig av miljøet som utvikler med narkotisme, det tror ikke jeg

Og det tror jeg nok egentlig ikke andre i mitt fag heller tror, men tenk at det er miljøskapt også. Ja, jeg så bare tall på det om at, jeg husker ikke hvor høyt tall det var, men hvis en hadde en forelder med disse trekkene da, så var det ganske økt risiko for å

få det selv, men det er klart at det lager og gjør at det er kanskje en normal måte å oppføre seg på, og så kopierer vi gjerne foreldrene våre også. Ja, det har jeg også tenkt på. Jeg tror det er mindre det, for jeg tror man kan tåle å se narsisisme i en foreldre, men jeg tror mer det er det, hva vil en narsisistisk foreldre klare å gi av omsorg, og det er ganske begrenset på den emosjonelle omsorgen.

Sånn at jeg tror heller man må tenke at en forelder med høy narsisisme vil på en måte ha en stor begrensning i emosjonell omsorg for et barn, og at dette er en belastning for et barn. Som igjen, noe som kan føre til et sånn narsisistisk forsvar, eller hva man skal si. Ja, og når han har litt sånn grandiose tenker om seg selv, så er det vel kanskje ikke disse personene som kommer på ditt kontor og bør om hjelp, kanskje?

Nei, jeg ser jo mye mer de som er offer for narkosisme. Jeg har jo veldig, veldig mange pasienter som i 20, 30, 40, 50 årene og også mer sitter og snakker om barndommen sin, sitter og snakker om oppveksten med foreldre som antagelig har hatt høy narkosisme, fordi at dette har skapet noen sår, eller hva man skal si, som ikke bare går over med tiden.

Det har jo mye mer av de pasientene som ser mot den offerrollen for narkotisme mer. De som er utsatt for det. Og kjærester ser jeg jo også ganske mange av. Men jeg ser jo også disse med høy narkotisme. De kommer jo ikke med så

jeg har et problem og jeg har lest på internett og nå har jeg nok narkotisme og trenger hjelp for det. De ser jeg ikke. Men jeg ser jo, de kommer jo med depresjoner, søvnvansker, alkoholisme, det er jo parforholdsvansker. Så de kommer jo definitivt. Og så er det jo, jeg synes jo alltid det er veldig trasig, fordi jeg vet jo også at min hjelp kommer til å komme til kort.

Det som vanligvis funker av psykologisk hjelp, vil ikke kun bidra. Sånn at det er alt litt trasig for meg, både å se de her trekkene, og å kommunisere til pasienten. For det som er vektig å si, det er at de mennesker med narsisme som kommer med en depresjon, for eksempel, det er ikke sånn at de har en mildere depresjon enn andre. Og depresjonen er forferdelig. Man har jo lyst til å hjelpe folk, får ikke til å finne glede i livet.

Man har jo lyst til å hjelpe, men det er rett og slett veldig vanskelig. Vi har i hvert fall ikke nøkkelen i dag. Jeg har ikke lyst til å si at det kommer vi aldri til å finne, eller at det er ingen som klarer det. Så tenker jeg litt på det du nevner med barn som kommer som voksne med sår, og det må jo være ganske forvirrende som barn med normal empati og sympati å se at mor eller far

ikke oppfører seg etter det som er normalt. Det som ofte skjer er at ungene ikke ser dette når man vokser opp. Man er ofte ganske voksen før man begynner å se hvordan ting er. Barn vil jo på en måte trenge foreldren sin. Tilknytninger til foreldren, den vil jo liksom

gjør alt for at relasjonen skal være intakt, for det er jo helt klart at barn er hjelpesløse uten sine foreldre. Så den vil jo alltid prøve å bygge opp under en god relasjon, og vil jo ofte en opp med en narsistisk foreldre, så vil den jo ofte en opp med en slags idealisering av foreldren sin.

Min mamma er så flink, og hun har ingen feil, og vi har det godt i lag, og hun er kjempeglad i meg, og lager seg en illusionverden. Og så er man jo ofte ganske voksen før man begynner å se at dette var jo ikke normalt. Og det ungerne stort sett gjør, eller veldig mange, det er jo at narsismen handler om sine egne behov.

Og det gjelder også som foreldre, sånn at barna blir jo en slags forlengelse av seg selv når man ønsker at de skal oppfylle sine behov. Så på en dårlig dag så vil de at barna skal trøste, eller hvis huset er rotet så vil de ha hjelp til å rydde. De vil alltid være hva trenger jeg nå, og ikke fokus på hva trenger barnet mitt. De vil jo ofte ha problemer med å se barnet som noe selvstendig. De vil bare at barnet skal være til hjelp eller til nytte og fornøyelse.

Sånn at det å vokse opp med dette gjør jo at barn trykker ned sine egne behov. Og når de kommer til meg så er de jo ofte ikke flenke på å kjenne sine egne følelser, ikke flenke til å snakke om sine egne følelser. Det er mennesker som ofte får veldig dårlig samvittighet hvis de snakker negativt om foreldren sin. Sånn at konsekvenserne på en måte, det er jo det, det er det her jeg tenker som blir de negative konsekvenserne. Vant til å tåle masse, vant til å sette seg selv til siden.

Det er veldig, veldig alvorlige konsekvenser, tenker jeg, å vokse opp med narkotisme. Og det er ondt for folk når de begynner å gå opp. Fordi ofte når de kommer til meg, så ser de litt hvordan det har vært. Også når de har gått her et halvår eller et år, så ser de veldig mye. Og det er en stor sorgprosess. Ja, det vil jeg tro. Jeg har tenkt litt at kanskje en oppdage er litt sånn

Ikke lite barn da, men han vokser til at her er det noen som ikke helt stemmer. Så det du sier med at han er

på et vis ikke oppdages for en voksen eller skal man godt forstå at det er en sånn sorg som føler med det rett og slett for man er også vant å oppdra til at man skal fylle foreldrens sine behov så det blir nesten en motsatt rolle hvor barnet liksom tar ansvar for foreldren og det da å beskytte seg selv og skal slutte å ta vare på foreldren er ikke sant veldig, veldig vanskelig for folk ja, og så det som jeg tenker også på er at hvis man har da en kjæreste

med disse trekkene, som man er veldig, veldig glad i. Kan de forandres? Kan det bli bedre? Ja, nå er det jo liksom for type seks dager siden noen har kommet etter studiet, et veldig bra studie, som prøver å svare på alt dette da. Det er sånn metastudier, men det her har jo på en måte vært noe sånn at man alltid spør seg, kan det bli bedre? Psykologer, alle lurer på, kan det her bli bedre? Og vi forsøker å

Det er jo aldri sånn at jeg avgjør noen fordi de har narkotiske trekk. Men man prøver jo alltid, det kan jo bli bedre. Og så har de da tatt en sånn meta-analyse, 37 000 folk til sammen, altså mange studier som de har satt sammen. Og så finner de ut at de her narkotiske trekkene, det er et tysk studie for øvrig, og de her narkotiske trekkene er veldig stabile over tid.

Og så kan man jo likevel si, jeg tenker jo alle personlige strekk blir jo litt mjukere med tiden. Det har du kanskje merket selv, at man kunne ha ganske sånn, du vet,

et eller annet personlig strekk, og så blir det på en måte litt mjukere 40-50 år. Og sånn er det med narkosm, og man tror kanskje at store livsforandringer, det å miste noen nære, sånne her ting kan jo ikke gjøre at man blir litt mjukere i kanten. Men at du går fra høy narkosm til veldig empatisk, sympatisk og lett å leve med, det tror man ikke. Jeg husker jeg så en dokumentarserie for mange år siden, og da så de på

Ja, amerikaner som satt i fengsel for å småle empati da, som hadde gjort forferdelige forbrytelser. Og da fikk du se bilder av

forferdelige ting, og da var det ingen respons i hjernen når det gjeldt empati pulsen gikk ikke opp, de målte det var ulike stressmarkører og da husker jeg teorien var at det er noe som er medfødt, men hva miljøen vokser opp i avgjør gjerne hvor sterkt grad det kommer i

Når vi vet så mye i dag, at tarmflorens spiller inn for vår psykiske helse, at kanskje vi kommer til å forstå mer etter hvert hvorfor noen er sånn. Det får meg til å tenke på, er dette personlighetstrekk som egentlig kan ha vært nytte for menneskeflokken gjennom tidene for at vi skal overleve så artig?

Altså ja, og jeg har også tenkt å prøve å lese litt på det, sånn at jeg forstår det her, for det er jo rett og slett litt sånn forunderlig. Jeg har jo konkludert meg at, og det er det her jeg prøver å snakke om på Instagram, at vi trenger ikke narkotisk i et samfunn. Det kan godt enn de alltid har vært der, og det tror jeg nok. Så jeg bruker litt sånn på spøk å si at helsia, vi mennesker, kun konkurrerer om bål og steiner og sånn, så har det nok vært noen.

som har liksom tatt de største tegene og konkurrert om å brenne det største bålet og få mest mulig folk til å klappe eller hva man gjør. Sånn at det har nok sikkert alltid funnet der, men det er ikke dermed sagt at jeg tror vi trenger det i dag. Og det vil jo si, det kan vi jo være helt uenige om, for det spør seg hvilken samfunn vi vil ha. For jeg tror jo at uten å liksom diagnostisere folk her, så tror jeg jo at grunnen til at vi har både datamaskiner og mobiltelefoner i hendene og disse tingene, det er nok narkotismen som har

vært litt sånn bakgrunn for det her, og noen som har tord og drøm stort og ikke ser begrensninger og liksom klarer å skape store greier, sånn at i den grad vi vil ha noe sånn vanvittig innovasjon og sånn i samfunnet våre, så kan det gå til at det er heldig å ha noen som litt sånn skrupelløst har store drømmer og ja

konkurransinstinkt. Grandiøs tenkning, ja. Grandiøs tenkning, for det må du ha for å begynne å lage en iPhone, liksom. Så antallet av tingene... Jeg elsker, jeg elsker et sterkt ord, jeg er utrolig glad for all kunnskap, man er tilgjengelig og teknologien og sånn, men med dette her

Bare at noen har fått inn gjerne forskere og sett hvordan vi skal lage en app som gjør at mennesker bare ikke klarer å stå imot vår app og bare bruger enormt hele livet sitt på å være inne på den. Det ligger ikke så mye empati inni det, rett og slett. Nei. Også tenker jeg at det som er hovedårsaken til at jeg tenker at vi trenger ikke narsisisme i samfunnet, det er jo bare å se på verdenslederen i dag.

altså prøv å visuelt se for deg at vi hadde byttet ut minst tre, men nå har det vært ganske mange flere. Det ville vært en ganske annerledes verden, men en gang du har noen på toppen som har altruismen og omsorgen og befolkning og det i fokus, så vil du ha hatt en helt annen verden.

For dette med narkosisme, det er jo, vi har jo en del eksempler som sikkert noen kan tenke seg til som statsledere, og det er jo det her med å være emosjonelt uregulert. Det må bli, ja du vet, sint og rød i toppen i et intervju hvor du egentlig har blitt forberedt på at nå må du sitte rolig og snakke med folk, liksom. Og sikkert ha en time samtale om hvordan du skal regulere deg selv, og så smell det likevel. Og så står du likevel på TV og er rød i toppen og uregulert, ikke sant? Og

Barnslig er vel også et ord. Emotjonelt umoden. Det får meg til å lure på. For de er jo ofte ikke særlig charmerende. For å bruke det ordet. Men hva er det som gjør at flokken følger de? Hva er det? Hvis lederne klarer å tilegne seg så mye makt, hvordan blir vi så forførte av dem?

Jeg tror jo, altså hvis vi går bort fra statslederen, for det er kanskje en større diskusjon, men hvis du tenker sånn, hvordan de som blir stemt frem mer lokalt her da, og influensere som tar mye oppmerksomhet i hertingen, hvordan, hvorfor liker vi det? Og jeg tenker helt sånn basic

Hvis man skal på en første date, for eksempel, så hva spør folk om når du kommer hjem? Det er jo hva jobber han eller hun med, og hvem er foreldre? Det er en del spørsmål som går på ting som handler om hvem du har klart å bli i samfunnet.

Det må faktisk klare å få en posisjon, det må klare å være noen til fordel for andre. Det er noe vi spør, og vi spør sjelden, jeg håper mange flere spør, men var han snill? Virker han omsorgsfull? Behandler han folk med respekt? Hvordan kjører han i trafikken? Hvordan snakker han med restauranter? Hvem er mennesket her? Er det et godt menneske? Men det er ikke egentlig det vi spør om.

Og vi ser jo gjerne etter de kule klærne, eller et eller annet, altså sånn karakteristikker, som på en måte disse, altså jeg tenker at de med narsisme, de gjør det veldig godt på første del. De gjør det veldig godt i et jobbintervju, de gjør det veldig godt på en scene,

For de har ikke det her samme som oss, nervøsiteten for å ta plass. Når jeg skulle inn på denne podcasten, så er det jo første tankene, kan jeg si noe, er dette viktig? Kommer det til å bli litt vanskelig for henne hvis det blir en dårlig episode? Man bryr seg jo om det, han er sosial i det. Men det å ikke gjøre det, passer jo inn i våre samfunn.

og det er det som er så synd det passer inn å liksom være den som bruter seg litt fram og bruker spissealbuer og man da er litt sånn uregulert og sånn så akkurat som vi bare hopper over det og så forholder vi oss ikke så mye til det og så tror jeg jo at folk ikke forstår at en del av de trekkene her er helt forferdelig å ha hjemme det er helt forferdelig å ha som foreldre ikke sant? og det kalles jo emosjonell omsorgsvikt og

Jeg tror folk ikke forstår rekkevidden av det man kan synes er charmerende. Det er virkelig ikke det. Og jeg tenker at vi må gjerne synes det å heie frem noen som skal på store ting og har de grandiose forestillingene og oppførs litt lærerett, men faktisk får utrettet noe. Men vi må ikke finne på å ta dem hjem og gifte oss med dem og få barn med dem. For da er det et veldig alvorlig.

Og det er det her jeg har så lyst til at folk skal forstå, at samfunnet vårt i dag er nesten sånn

Det er laget for narkotisme. Det er sånn perfekt. Instagram, for eksempel, sosiale medier, det er sånn perfekt for noen som er høy på seg selv, og får lov til å poste masse bilder, få masse validering, få lov til å få inntekt som gjør at du kan lage en egen profil som du bare bygger og bygger og bygger. Det er jo sånn mothership for noen med narkotisme.

Sånn at det her synes jeg er så skremmende, at på en måte så

så beundrer vi det og synes det er stilig og charmerende, så tenker at de klarer det og tjener så mange millioner og kjører rundt med den bilen. Og det er mange sympatiske folk som gjør det her. Men det at vi liker disse tingene gjør jo at det blir veldig mye rom for narkotisme. Veldig mye rom for at de kan få lov til å spelle seg ut og ta stor plass. Og så synes vi de da, jeg tror ikke vi skjønner, vi skjønner ikke da at det må skulle dra på første date med at disse menneskene er dumme.

Ja, og det får meg til å tenke litt på oppveksten vår uten å prøve å forklare hjemme at den seksåringen at når vi vokste opp så var det barneteve og det var ingenting annet for oss å se på TV da. Og det er jo som om vi snakker et annet språk. Men litt det der med hvor mye inntrykk

vi får fra den ytre verden. Før var det stort sett inntrykk vi fikk fra de omgivelsene vi vokste opp i, og som godt og vondt for mange, det kan være begge deler av det, og hvis vi så noe på TV, så var det jo ofte det at, ja ja, si da, vi så på Beverly Hills på TV, og så var det jo sånn,

Han tenkte ikke at han skulle være sånn. For det var jo noe som var på TV som var en annen plass i verden. En helt fjern ting. Og så kan han gjerne drømme om han var en av de karakterene og fikk han helten i. Men litt det der stimuli han får nå på at dette er feil. Dette er riktig. Sånn skal du se ut. Sånn skal du være.

Den der yttre styringen som påverker oss så enormt. Og disse folkene er de beste. For det er noe med det jeg tenkte at han helten i Beverly Hills, nå er jeg ikke helt sånn kjent med det, men jeg tipper det var noen med høy narsisme det også, som var helten, sant? Men da var det noe fjernt.

Det var ikke en snille dork som kjørte en sånn... Nei, og sikkert mange slikte henne også, men jeg er fascinert av henne som var litt bedre på å huske henne ærlig innrømmende. Ja, så bra! Men jeg tror nok mange liksom også da var charmert av denne som var litt sånn drittsek, men så hadde man lyst til å redde, ikke sant? Og så hadde han jo en sympatisk trekke etter hvert, og fikk man liksom lirka frem litt når han ble forelsket. Men ja...

Vi burde jo heie på det. Ja, vi burde jo det. Og det er jo det som er når vi er så yttre og styrt og ser opp til de som har store stemmer. Og litt som du sa, det viktigste er jo hvordan vi som mennesker, som medmennesker, må snille og hyggelige.

Men at det er nå en verdisamfunn på hvor god stillingen her, hvor mye en skjene, hva hus de bor i, hvor bra bil, altså hvor dyr bil er. Den påverkningen også gjør jo at det er utfordrende for de som ikke nesten synes det også. Det er det. Definitivt. Det er rett og slett vanskelig. Og så

Litt tidligere, som Mursjø sa på det kurset, da han kom med påstand om at det var stadig økende narkotisisme i samfunnet. Er du enig i det? Jeg tror, hvis jeg snur litt om på det, at vi har lagt opp til et samfunn der narkotisismen blomstrer for stor plass,

seiret, vinn, altså, skjønner du? Så om den da vokser av samme grunn, det er i hvert fall et samfunn hvor vi vil se det mye mer. Altså, Instagram, som sagt, er jo lagt opp til nettopp det som narkotismen elsker, med validering og få lov til å poste masse av seg selv og fremheve seg selv. Sånn at vi er i hvert fall lagt opp til et samfunn der vi gir disse en slags stor mikrofon, tar stor plass,

Det er bare å bla deg gjennom Netflix, så vil du se. De seriene som folk mest ser på er denne. Jeg bruker nå alltid å tenke, har vi narkosisme? Og så er det kanskje noen som tenker, jeg kan bruke meg selv som eksempel, for nå har jeg tatt en mikrofon for jeg vil ha en stemme. Jeg deler kulsker på Instagram og vil på en måte...

ta litt plass. Betyr det at jeg er nærmest siste for det? Ja, det gjør vel det da. Nei, du, da skulle jeg ha gitt deg hyggelig tilbakemelding om det. Du, jeg tenker, det er jo det samme som vi begynte med å snakke om med denne ingredienslistanen.

Det er noen ingredienser som må sammen her for at vi skal kalle det narsisismen. Vi liker å se oss selv på Instagram, eller at vi kan være litt selvsentrert og sende en dum melding rundt omkring. Vi alle gjør litt narsisistiske ting. Det betyr overhovedet ikke at man kaller det for høgnarsisismen.

Sånn at, og det er virkelig viktig at folk, for jeg tror faktisk det er også litt av greia når jeg snakker om narsisme, det er at det er også skremmende, det er folk som blir litt sånn, oi, er det meg man snakker om liksom. Men jeg tror det må man bare huske at narsisme hovedtrekk er jo at man mangler empatien eller ikke tar den i bruk, og at man er til plage for andre.

Og det her har man jo gjerne fått noen tilbakemeldinger om opp igjennom livet, hvis man er til plage for andre. Altså hvis man mobber andre, trør på andre, blir sint fire ganger i løpet av en ettermiddag uten å beklage seg. Dette er jo noen personlige strekk som man har hatt, det er ikke bare at man hadde en dårlig uke.

Ikke sant? Det var pre-mønstrøy, altså. Det her er snakk om personlig strekk som har vært der lenge, og som man kan forutse at det her kommer til å være det lenge. Og det er jo litt av poenget med at vi kaller det for personlighet. Ikke sant? Også det, hvis jeg da hadde hatt en kollega her som var nærmest hadde disse strekkene. Hvis jeg da hadde tilnærmet meg den personen med å si det, at

Jeg opplever at måten du behandler meg på kan vittne til at du har noen narkotiske trekk. Vil de skjønne det selv? Jeg tror den samtalen skal du ikke ta. Jeg tror den hadde gått dårlig for ditt vedværelse. Neida, jeg tror det er litt forskjellig. Noen

Samfunnet er jo opplyst. Mange har nok lest på disse trekkene, og jeg tror nok noen også konkluderte med at ja, kanskje har jeg litt av det. Og jeg må jo si, jeg har jo også pasienter som går ut av døra, jeg har satt narkotisk personlighetsforstyrrelse som diagnos, og de tenker ja, men det stemmer jo. Og nesten litt sånn, kanskje en fordel, at man ikke tar så mye hensyn til andre, og at man får til det man vil i verden, og at man, ja,

kanskje ikke stolt av det, men mer sånn ja, det høres rett ut. Og jeg tror at poenget med narkotiske personligheter, det er jo ikke at det forstyrrer de så veldig, det er jo at man forstyrrer andre. Det er jo at samfunnet på en måte belemres med dette. Så de kan ofte ha det ganske fint med å være sånn de løfter.

Jeg tror til og med noen kan se på det som en superkraft. En del av de her grandiose narsisismene, det tror jeg at de kan se på det som en fordel. Og så er det en annen ting. Jeg tror hvis du spør dem, og det er jo det som gjør det her litt vanskelig å forske på, for hvis du spør noen med høy narsisme, så vil de jo ofte synes selv at de er veldig empatiske.

Du har jo en del mennesker med høyde narsisme som lever godt på å lage til store tilstelninger, og være den som står ut over natta og lager sjokoladekake til fotballturnering, og som er den første til å komme på døra til naboen, og på en måte være veldig sånn

fokusert på samfunnet, fokusert på lokalsamfunnet og noe sånt. Og det kan jo se ut som noe veldig sympatisk, men det er jo egentlig for å få denne samme bekreftelsen og validering og for å føle seg bra. Og ikke sant, jo, narsisismen vil du jo fort se, altså forsvaret vil du fort se hvis du ikke sier tusen takk for at du har stått her hele natta og laget en kake og det setter vi sånn pris på. Hvis du bare går litt forbi, så vil du jo se det her uregulerte og barnsle kom frem.

Ja, det kommer litt ulike former. Og det er litt som du sier, hvis man har stoppet hele natten og jobbet, så tenker man ofte, å, for et godt menneske som gjør alt dette her for oss, for at vi skal få det til. Ja, og da vil man, når man får et spørreskjema fra nedsykologen, ikke sant, så vil man krysse av for at jeg er et veldig empatisk menneske.

fordi jeg gjør det og det og det. Og det her er jo litt synd, for det betyr at det er rett og slett vanskelig. Du må være skolert for å klare å se de her trekene og for å sette deg diagnoserne. Det er derfor jeg tenker også når man spør om det øker i samfunnet, er det ikke så lett å svare på. Men man har jo noen som tester, men har tatt over tid, og da viser det seg at det er jo litt flere, hvis du forsker på ungdom i USA for eksempel, så er det litt flere som skårer på de her selvsentrerte trekkene blant annet.

Så man kan anta at det øker litt. Men så er det jo forskjell på det vi snakker om med høy narsisme og narsisistisk personlighetsforstyrrelse. Man kan jo anta at noen har høy narsisisme uten kanskje å innfri kriteriene for en personlighetsforstyrrelse med nok trekk til at det blir plagsomt og kanskje skadelig for andre å være ut. Ja, og så tenker jeg litt en kombinasjon av

Hvis du også er høyt intellekt med disse trekkene, så vil de ofte komme i lederposisjoner. Og kanskje litt i det med å tenke går å være lik for å få den posisjonen. Ja, og tar avgjørelser for å fortsette å stå i den posisjonen. Og det er jeg veldig opptatt av i samfunnet, at

politikere, ledelse i sykehus, ledelse i NAV, ledelse i de store, store systemene våre, institusjonene, det er så viktig at her har vi omsorgsfulle folk på toppen. Fordi at disse med høy narkotisme, de tar ikke valg som omhandler hele folkninga eller brukeren eller pasienten. De tar valg basert på hva får meg til å se bra ut? Hvordan kan vi få mer penger inn hit? Hvordan kan jeg få blomster i det møtet der?

Og når du sier det, så er det fort gjort å tenke at da må jo alle være...

nærmest siste som vil styre landet vårt, og det er jo ikke riktig, men en for vi har jo også et samfunn som i så stor grad blir styrt fra økonomi. Jeg mener omsorg og folkehels, det må jo alltid ligge over for å kunne ha et godt samfunn. Og befolkningens godhet for hverandre og glede i hverandre og de her tingene bør jo ligge kjempehøyt i et samfunn. Ja.

Så strukturen i dag gjør jo at vi mister noe som jeg kjenner jeg blir litt neipig for, men ok. Jeg tror ikke vi skal si at alle som setter lederposisjonen har høy narkotisme, for da blir både jeg og du upopulære. Så det tror jeg ikke vi skal si, men det er klart at sånn som lederposisjonen er i dag, så vil det passe noen med høy narkotisme.

De vil kunne stå på natt og dag og ikke jobbe vanlig arbeidstid, ikke sant? Før å få denne valideringen. Sånn at det er på en måte, det er mer at man må snu det den men at det samfunnet vi har er ideelt for noen med høy narkotisk. Og det er det jeg vil til bunn se og at folk skal se de her tingene og ikke heide frem. Ja, ikke heide frem. Det er geni. Så hvis det nå da

Et spørsmål, en situasjon som dukker opp i flere sammenhenger som jeg har fått, er at hvis en har en partner med disse trekkene, og kjenner at jeg orker ikke mer, jeg må komme med Gud av dette forholdet. Et spørsmål som ofte går igjen, hvordan skal jeg klare å få til det?

Jeg tror det ene er jo bare å berømme at man får lyst til å forlate et sånt forhold, fordi det som jeg møter mest er jo at folk ikke klarer å forlate det. Det er faktisk veldig vanskelig. Sånn at man først er kommet dit, at man har tatt såpass distanse og egentlig møste håpet for at dette skal endre seg, til at man da har lyst til å forlate, det er jo veldig bra.

Og det jeg ser er at folk bruker veldig mange år på å komme dit. Altså, folk er jo sammen i mange, mange år. De har satt lang tid inn å forlate. Ja, og det er sånn, jeg skulle tenkt at når du ser at den personen du sammen med har mangel på empati og sympati, og ikke klarer å være, måtte oppføre seg, enkelt sagt. Hvorfor går han da ikke bare da? Vet du, jeg tror at veldig mange ikke ser dette, fordi at

Har man empati selv, som de fleste har masse av, så er det vanskelig å se for seg at det faktisk er der det skortet.

Jeg tror mange er gode på å finne unnskyldning og forklaring. Det må være noe annet. Det må være det at han vokste opp på den måten, og derfor gjør han sånn. Han mener det jo egentlig ikke. Det er jo egentlig noe annet her. Sinyutbrud som er helt klassisk. Det kommer masse sinyutbrud og litt sånn umodne reaksjoner med at man er tøys, at man straffes med tøys. Klassiske parforhold. Så tror jeg man er god på...

å finne noen alternativ forklaring. Og så ser man heller den ene dagen der det var veldig fint, og det ble sånn mellom oss, og så håper man at man skal få tilbake det, og kanskje hvis jeg tilpasser meg litt her, gjør de justeringen, og passer på at han får sin matbit når han kommer inn fra jobb, det er mange som sier. Ja. Og det er jo utrolig hyggelig å omsorgsføre. Men ja,

Nei, så hvis man først kommer dit at man kjenner at dette er veldig forlatt, så er det jo kjempefint fordi man tar skade av å være sammen med noen med høy narkotisme over lang tid. Så tilbring mange timer og uker og må nå etter hvert et liv sammen med noen med høy narkotisme, det er jo ikke noe man må gjøre. Virkelig ikke.

for sin egen del, sånn at når man skal forlate, så er det bra, og så er det jo vanskelig. Og det er det jeg ofte møter, at det ikke er sånn at, ok, nå har jeg skjønt, nå har jeg krysset han på en liste, og han har høy nødvendighet, så nå forlater jeg. Det er jo ikke sånn, fordi man har jo gjerne felles barn, eller man har felles hus, eller felles familie, eller man bor på samme sted, man jobber på samme plass, sånn at det ikke er sånn at man bare er fiks ferdig, da forlater jeg. Så det er de her tingene mange står i.

Hvordan gjør jeg det her? Og så er det jo dessverre sånn at de med høy narkosisme liker jo ikke at ting ikke går deres vei. Sånn at det å bli forlatt av noen er ikke noe de ønsker. Det er jo gjerne en følelse av å miste ansikt, og at den grandiose følelsen plutselig, eller ansiktet, blir knust. Du ser ikke hvor bra jeg er.

Nei, og det jeg også tenker, så hører jeg jo at han igjen når han da er bunn og tar opp ting, så

dukker det opp med mye motstand, eller spiller på dårlig samvittighet. Ja, jeg skulle ikke si det, det er jo vel så mye det, at man prøver å si at, vet du hva, jeg skjønner godt, og det er her det kommer inn det her med kognitiv empati, at de klarer ofte å bruke empatien sin når de har lyst.

Sånn at en med høy narsisme vil helt fint kunne si at jeg ser hva jeg har utsatt for nå, og det her var ikke bra, og jeg skal jobbe med det at jeg blir så sint, og du fortjener bedre enn det. Så vil man jo på en måte få en sånn reaksjon.

Mennesker med narsisme, det er jo det som er viktig, at de ønsker jo en tilknytning på like linje som oss andre. De ønsker jo familieliv, de ønsker jo å ha en kjæreste, de ønsker å dra på ferie med noen. Så det er jo ikke sånn at de ikke blir leise hvis de blir forlatt. Og så er det bare det at denne uregulertheten og alt det gjør at det blir veldig vanskelig, og at det kommer mye sånn adferd som blir stykk mot den andre. Men jeg er jo liksom opptatt av å på en måte løfte frem at jeg tror ikke det er sånn

Man kan kanskje kalle det manipulasjon, men jeg tror nok mest at alt er frykt for å bli forlatt. Sånn som vi alle har. Hva kan jeg gjøre for å reparere forholdet? Det er de samme tankene som ligger bak ofte. Men det blir jo veldig skadelig, fordi som vi snakker om, at narkotisme er ikke noe som blir fikset lett. Det er i hvert fall ikke noe en kjæreste skal drive og fikse. Vi psykologer har velt oss denne jobben, så vi må prøve. Men det er ikke noe kjæresten skal drive med. Og finnes det noe du også

kalle taktikk for å så, hvis en ønsker da at det skal være et brudd, finnes det noen sånn triks til å få denne personen triks til ut? Du, jeg hadde personlig gått for å få den andre til å gjøre det slutt med meg. Det tror jeg er den billigste du kjenner billigst ut av det. Ja. Så det hadde vært min taktikk. Det hadde vært din taktikk, ja.

Ja, og da er de med på det. Så gjør rett. Så hvis de tror selv at de har bestemt og tatt denne avgjørelsen selv, så er de med å samarbeide. For da får de opprettholde den grandiose følelsen av at det er jeg som går ut av dette fallet. Ja, sant. Og hun var ikke bra nok for meg. Nei, og det er jo bra. Men jeg tror jo, vi kan jo flyre det og sånt, men jeg tror jo det er kjempe, kjempe vanskelig for folk. For det som er vanlig er at det kommer litt sånn, at det blir kjempe vanskelig. Det blir litt sånn

umodne avstraffegreier og jeg tror jo spesielt dette er alvorlig når det er barn involvert fordi at denne manglende empatien gjør at også barna kan tas med i denne straffeaksjonen og da har du jo ikke sant familievernkontor og rettsaker ikke sant, familiesaker som det er så viktig at man har denne kunnskapen om narkosisme at man forstår rekkevidden av det

Ja, og tenke hvor vanskelig det må være, for i dag er det jo veldig vanlig hvis foreldre går og frakferdene at det er 50-50, og kan nesten ikke forestille meg å være i den situasjonen der

Jeg skulle lett ungene mine være hos en sånn person 50% av tiden. Det er en veldig god grunn for at mange bare blir. Det tror jeg er helt rett. Det er ikke bare å sjekke på en liste og forlate. Jeg tror mange blir av den grunnen. De vil heller ha kontroll på det som skjer hjemme med barna. De har de 100% for å beskytte dem mot dette.

Og det er nesten en god grunn hvis man forutser at dette kommer til å bli forferdelig. Mange partner kan jo skjønne hva som skjer.

De kjenner personen så godt at de forstår hva som kan bli konsekvensen. Og at det blir rett saker, og at det blir å kjempe for 50-50 enda de kanskje ikke har vist interesse for å være masse sammen med barna før det. Priortert jobb eller sosiale greier, og barna nå kommer nederst på prioriteringslist, og så plutselig skal de være 50-50. Sånn, det her er jo veldig klassiske saker. Ja, altså, det kan jo være veldig overveldende for meg at den som ikke har dette her, da...

Sikkert har gjort veldig mye i den omsorgen for ungene, og plutselig får 100%, 50% av tiden. Det kan være krevende også. Ja, og så vet man, jeg tror mange er fryktet at det man selv har vært utsatt for, også skal bli det barna blir utsatt for. Det trenger de jo ikke å bli, men det er det man er fryktet. Så en måte for å få litt viljen, siden du er her med tegn, i en relasjon med

narkosisme er å altså det handler ikke om å lure men egentlig prøve å få de til å tro at jeg har tatt av det om seg selv da som egentlig er et ganske godt triks og så skjønner jeg at dette her er ikke alltid lett å få til for det at jeg har inntrykk av at de ofte er veldig smarte

Ja, jeg vet ikke om det. Jeg tror det i hvert fall, og vil i hvert fall formidle det. Det er kanskje det jeg har blitt lurt av. Det spørs, men jeg har ikke sett noe sånn intelligens, og som sagt, det er jo vanskelig med forskning, men det kan hende at det hadde endt opp med andre diagnoser, hvis intelligensen var litt lavere.

Det er jo mye overlapp mellom borderline og narkotismen, alkoholmissbruk og narkotisme, rusmissbruk og narkotisme. Det er en del overlapp. Så det kan jo hende at man vil ha... Dette er jo bare teori og litt psykologforskere driver forsker frem. Det er jo ikke noe som støpt i stenen om plass. Det er jo ikke noe som, du vet, blodprøver og du har anemi. Det er jo ikke noe som... Så det kan hende at de som havner i narkotismekategorien, at det er rett som du sier, at de har litt høyere intelligens, men jeg er ikke helt sikker altså.

Nei. Og så lurer jeg litt på det med ulik grad av narkosisme. Hvis den har noen trekk som kan være ganske tydelige, hva type situasjoner vil forverre dette?

Hva mente du nå? I forhold til at du har en gradsforskjell med narkotisisme, så hvis du i ulike... Tenkte du på i oppdrag? Ja, det var det jeg tenkte. Gradsforskjell. Hva så spiller en da hvis du har en normal grad? Og så er det noen som har sånn kjempeavgivende...

veldig utpreget. Jeg skjønner hva som avgjør det i livet, liksom. Jeg ser jo før meg at det er oppveksten og omsorgsbetingelsene og sånt, og det jeg i hvert fall veldig ofte ser og også har sett i studier og sånt, det er jo at man finner ut det som man kaller for «adversive childhood experiences».

negative barneopplevelser. Altså det å være alkoholmissbruk hos foreldre, seksuelle overgrep, emosjonell svikt ved at du har narkotisme som forelder. De her tingene gjør at du har høyere risiko for narkotisme. Og jeg ser jo for meg at jo mer av dette, jo verre.

Jo større du må jobbe som barn for å idealisere foreldrene dine, for å beholde tilknytninger opp mot hva du faktisk har, at den forskjellen, jo større den er, jo verre kan det bli. Det kan jo lette seg for meg. Men det er veldig viktig å si at mange vokser opp med disse betingelsene, og så får de ikke narkotisk. Det tror ikke vi egentlig vet. De aller fleste vil jo ikke få narkotisk, som vokser opp sånn.

masse, masse flotte folk som setter forklare om forferdelige oppvekster og som er helt sympatiske og fine. Og hva gjør han hvis han da får et barn med disse trekker? Jeg leste bare det var vel en artikkel med at da vil det være ekstra viktig hvis barn ikke har så mye empati å lære det rett og galt. Altså at de blir styrt kognitivt med en forståelse for

For det at han kunne ikke spille på empatien da. Har du noen refleksjoner på dette? Ja, men jeg tror det er greit at vi bare avskrekker litt her. Fordi jeg tror at mange er sett med en frykt, spesielt hvis de har en partner med narsisme, så er de sett med en frykt om at nå de her trakkene kommer jeg til å finne i barnet mitt. Jeg har ikke sett at det har skjedd. At jeg har sett det...

en sympatisk forelder, og så en med narsisme, og det er liksom narsismen som blomstrer hos barnet. Fordi at med en gang du har en som er beskyttet, med masse empati, og som lærer disse tingene, så er du på en måte også veldig beskyttet. Så jeg tror det er vektig at vi sier at det er ikke sånn at det er stor sannsynlighet for at du får et barn med høy narsisme hvis du klarer å gi høvelig OK omsorgsbetingelser.

Det jeg hører med de med høy narsisme, det grove ting. Det er barndommer som har vært feil på de fleste måter. Sånn at jeg tror man skal ikke være så redd for det. Jeg tror det er litt sånn vektig. Jeg tror mange er rett og slett litt redd for det hvis man har en medforeldre med narsisme. Sånn at jeg tror ikke man skal være så redd for. Og så hva var spørsmålet ditt?

nei, hvis den får et barn som en som ikke har så mye empati det tror jeg at det er en stor sorg hos foreldre det med å

I hvert fall når de blir voksne, de her barna, og begynner å ta avstand, begynner å skjerm seg selv. Det kan ikke se for meg en større livsorg. Og så tror jeg jo veldig mange vil se tilbake på sin egen oppdragelse, og jeg tror veldig mange også vil kunne si at, vet du hva, jeg ser at dette ble ikke bra.

Og det er jo en stor sorg som forelder. Vi alle har jo lyst til å gjøre det beste, og vite at vi liksom har gjort en god idé, vi har lyst til å være beste på foreldrerollen. Og det å se tilbake og si at det her gikk ikke så bra, det tror jeg mange gjør. Jeg tror det er veldig feil. Og så hva man skal gjøre når de er barn, så tenker jeg det er jo det...

Vi alle skal gjøre det å være med barna våre. Emotjonelt og kognitivt. Jeg er veldig opptatt av at man ikke skal føle seg mye reglet og være så styrt av all slags checklist som står overalt. Hvor man er en god foreldre, men å faktisk bare være med barna. Leve sammen. Gjøre ting i lag. Og se barna. Ha respekt. Det er jo det grunnleggende i bond som jeg tenker med mennesker at

har trengt gjennom alle tider. Det er det. Så det å vise omsorg og være til stede. Og så er det kanskje noe man ikke skal gjøre, og det vil jeg være litt forsiktig med med alle barn. Og det er å fortelle barnet at du er mer spesiell enn andre. Du er flinkere enn de andre der. Du fortjener kun den beste skolen. Disse klærne er ikke bra nok for deg. Ikke sant? Dette er ikke lurt.

Det hører du kanskje når jeg sier det. Og så tror jeg jo en del folk gjør det, og så går det jo stort sett bra. Og så synes barna etter hvert at mamma er sånn, og høyser meg opp på skyen. Du er best i verden. Og det kan jo være søtt hvis barna forstår at det sier alle de andre mammaene om sine barn. Men det er ikke lurt, og har du noen du er bekymret for i den rasistiske trekk, så vil jeg ha passet på det. Du liker det litt. Ja, det er

Det er den komboen som blir farlig. Det å la et barn vokse opp i omsorgsbetingelser som er veldig negativ, og samtidig plusse på med at du får beskjed om at du er mer spesiell enn de andre. Det er jo en sånn kombo som man ikke ønsker. Det er en liten cocktail-effekt, som vi kaller det av og til for. Nå er jo litt samfunnet lagt opp til at vi skal heie, og de skal ha arbeidst, og...

Så det vil nok... Ja, og jeg sa for meg en sånn bitteliten ball, og så jo mer man liksom heier, jo større blir den ballen, og så større blir det egoet da. Og litt så du sier, du er like verdifull som alle andre. Ja. Ja.

Det er en god kompensasjon. Jeg har gått i feller selv. Ja, det har vi ikke alle. Jo, det går nærmest verdens beste gutt. Når jeg går inn på det andre soverrommet, så ser jeg det samme til den andre også. Men det er ikke så mye jeg kan få sagt nok og la meg i. Det er litt som vi bare bruker svulstike ord. Men det er med en gang du sier at i forhold til andre, du er verdens beste. Ikke bry deg om disse nabobarnene.

Ikke sant? Altså det med en gang du skaper en sånn, du er bedre enn alle de andre. Det er vanskelig for unger å forstå at de ikke er. Ja, nå har vi snakket igjennom meg, Elisabeth. Ja. Og vi hadde jo en litt sånn broke til start med sånn...

oppkoblingsproblemer så vi klarte å beholde roen i sammen så det er så vidt det var rett for deg Mr. Håve det der synes jeg er frustrerende så jeg takker for din tålmodighet i det også er det noe nå vi ikke har snakket om så du får mye spørsmål om på kontoret eller på Instagram

som er viktig å ta med, eller har vi klart at det ikke er en del? Jeg synes jo det med at mange blir stående fast,

Og så skiller de litt på seg selv. I en foreldrerrelasjon klarer de ikke å kutte kontakten. Eller i en kjærestrelasjon klarer de ikke å forlate. Og det her er jo det vi ikke klarer. Jeg tenker at man må være god med seg selv og røys med seg selv. For mange klandrer seg selv. Hva er det med meg som tiltrekker disse menneskene? Hva er det med meg som gjør at jeg til stadiet ikke klarer å sette grenser?

Og så bruker jeg å tenke at man må huske på at det er et annet menneske som drar nytte av, som utnytter, som tråkker på, som krenker. Det kan være lurt å være røst med seg selv og se at man faktisk blir utsatt for noe som ikke er helt normalt. Det er ikke normalt at en mor krenker.

gang på gang på gang. Det er ikke normalt at en kjæreste er sint fire ganger om dagen, og du alltid må gå og trippe rundt og lure på hva du har gjort galt, jeg tør ikke å si noe lenger. Men å flytte fokus på hva jeg har gjort med meg til, det er veldig naturlig å reagere på det med å ikke klare å forlate.

Å, så godt at du legger det til. For det, den der, ja, jeg kan bare forestille meg den følelsen av at, ja, det er mennesker, og hvis man har veldig høy empati, så er det jo veldig fort gjort å tenke at hva er det jeg gjør gale? Hvorfor skjer dette med meg? Og det er jo kjempefin trek å være empatisk, og ha lyst til å hjelpe andre, og ha tro på at nok kjærlighet gjør at kjæresten min forandrer seg. Det er jo supert. Hadde hele verden vært sånn, så hadde det vært et glimrende sted å være.

Ja, det er geneki. Og hvis han er en av disse nå som lytter, så kjenner han at dette har jo han opplevd. Og synes det er vanskelig. Jeg har lyst til å gjøre noe for å ta bedre varen på meg selv. Hvordan kan han legge disse sårene? Hvordan kan han øve seg på mer selvomsorg? Sette grenser? Hvor er det hjelp å få?

Ja, og egentlig hos andre, det med å snakke med andre, for mange gjør ikke det. Mange skjuler og dekker litt til og prøver å forklare at det er nok bare sånn, men det å snakke med andre om sin egen opplevelse og det man ofte føler på er jo en utrygghet. Det er det folk beskriver som er i relasjon til disse. De føler seg ikke trygge. De vet at det hele tiden kan smelle, eller hele tiden kan det komme en trussel om at du forlater deg, eller at du ikke er bra nok, eller en krenkelse, sånn at den tryggheten har det ikke. Så

Sånn det med å snakke med andre og få litt bekreftelse på at her er ikke ok. Du skal kunne føle deg trygg i en relasjon. At noen på en måte sier det. Ja, til dette noen inn og for meg er jo, vi kjenner jo at vi har opplevd at vi er sterkere når det er noen som er litt på siden og heier på oss og støtter oss. Så våge å

og snakker høyt om det med noen den er trygg på. Ja, det tror jeg er det beste. Og så er det det her med det narsisismebegrepet, at fordi det blir kastet så mye rundt, så tror jeg det er mest litt sin kraft. Sånn at det med å si til folk at jeg tror at eksen min for eksempel har høy narsisme, det er ikke lett. Det er ikke sikkert at man blir møtt så veldig bra, fordi det er et overbrukt begrep. Så jeg tror det lurer å snakke med andre om hva man faktisk opplever utrygghet og

om opplevelsen og få støtte, for det trenger man og de beste kan havne i disse relasjonene det sier ingenting om menneskene nei, hun tenker kanskje litt flås til seg men kanskje det er de beste for de har så mye samvittighet og omsorg og flere værende på grunn av det at det blir litt utnyttet på en vis det er det som skjer

Ja. Og hvis den ikke har noen rundt deg som man kan snakke med dette om, så er det jo viktig, synes du, å si at det finnes profesjonell hjelp. Ja, det gjør det. Og fastlegerne til hvert begynte å få masse erfaring med dette. Man kan møte på familievernkontoret, og man skal anta at de er klare å forstå hva det handler om. Takk, Elisabeth. Jeg synes dette ble veldig fint.

Og jeg tror kanskje grunnen for at jeg synes det var så viktig for å snakke om er at jeg føler stadig høre om at folk er i relasjoner med dette. Og om det er mer nå eller ikke, det er jo vanskelig å vite, men det er da også å vite at den ikke er alene. Og det å klare å gjenkjenne det litt. Og at hva kan den gjøre? Og så snakk med noen. Søk kunnskap om dette. For at

Det er jo ikke tvil om at dette vil prege en veldig mye hvis man har en nær relasjon med disse trekkene. Jeg pleier å spørre om det er noen helsetips på slutten. Og nå tenker jeg kanskje tipsene kan gå til de som har en relasjon som har dette.

Jeg tror tips nummer en er å ikke gå inn i relasjoner hvor de her trekker er. Fordi hvis man går sakte inn i for eksempel et kjæresteforhold, så vil man kunne se det her. Man ser det ikke på første date, andre date, tredje date. Men hvis man på en måte går sakte frem, så vil man etter hvert se at det her er noe som skurrer. Sånn at da er det på en måte å rygge ut så fort som mulig. For det her blir på en måte ikke bra.

Så det er en del. Og til de som er i disse relasjonene, så er det jo litt det vi sier med at man må passe på at man ikke blir selvkritisk. Man har jo da en yttre kritiker sammen med seg. Noen som forteller at man ikke er god nok og ikke fungerer bra nok til det, og får på en måte krenkelse av den veien. Det er veldig viktig at man ikke har indre kritikk i tellegg. At man klarer å være røyst med seg selv og god med seg selv og hjelpe seg selv til å forstå hva som skjer. Og jeg tror mange bruker veldig, veldig mange år på å forlate relasjoner.

Det finnes noe tall på det, og det er mange år. Så fra man begynner å skjønne at nå burde jeg forlate forholdet, jeg klarer ikke å bli det, og jeg klarer ikke å forlate, den perioden der tar mange år, gjemt over hos oss mennesker.

Så tilknytning og større stert, det må være røst med seg selv, tror jeg er en god greie. Og så kan vi komme, ikke et helseråd, men i oppfordring, at jeg håper vi kan alle begynne å se rundt oss, hva som er rundt oss, og være ærlig om at de her trackene, de vil vi ikke gi så stor plass. Den snillheten og omsorgen for hverandre, det er jo dette vi alle trenger og vil ha, og trygghet i hverandre, og se hverandre på en god måte. Og da må vi heie frem det.

Og det er jo denne dårlige fyren på Hollywood-filmen din, Beverly Hills. Det er jo han vi må heie frem. Ja. Ja, og så bra tre tips. Det som får meg å tenke er det der med hei frem de gode personlighetstrekkene. Snill, omsorgsfull, inkluderende, vær røs. For vi trenger

trygghet, rett og slett. Det er det vi alle søker, ikke? Ja. Også de med narkosisme. Ja, i sin form. Ja, i sin form. Ok, tusen takk da for at du var gjest, og så takker jeg deg som har lyttet, og jeg tipper kanskje det går noen tanker, og kanskje du går ut i verden og skikker deg litt rundt nå. Ja. Så hadde jeg blitt veldig glad. Ja.

Så får du ha en fortsatt fin dag. Ha det bra!