5/31/2024

291: Anniken Binz - Hvordan finne vår egen superkraft?

Anniken Binz, mentaltrener og forfatter av boken "Superkraften", snakker om å finne sin indre gnist og superkraft. Hun deler sin egen historie om å miste livsgnisten etter å ha fått barn og hvordan hun fant tilbake til seg selv gjennom mentaltrening. Binz understreker viktigheten av å ha et liv utenom familien for å finne mening og utvikling. Hun forklarer også hvordan selvsabotasje kan hindre oss i å nå våre mål og hvordan vi kan overvinne dette gjennom å bli bevisst på våre verdier og ubevisste mønstre.

00:00

Sommeren gir glede gjennom enkle, friske måltider fra HelloFresh, perfekt for familie og venner.

05:06

I denne episoden diskuterer Anniken Bins hvordan vi kan finne vår indre gnist og skape et liv med mer energi og mening.

Transkript

Ukens annonsør er HelloFresh. Og nå som det er sommer, så er det nettopp dette jeg gleder meg til å lage friske, velsmakende og fargerike måltider til barna, mann, venner, familie og meg selv. Fordi sommeren den er sånn for meg, så er det nå jeg koser meg med å stå bare beint på kjøkkenet, ta på forklet, sette på noe deilig jass eller noe digg bossa Nova i bakgrunnen,

Og sommerkveldene som er så lyse og deilige, selv om det er ukedager, så føler jeg liksom at det er litt ferie fra mai. Og da koser jeg meg altså sånn med å lage masse god mat, enten det er hverdag eller helg. Men det er sommer uansett. Og på hellofresh.no så får du 28 spenner etter hver uke. Du kan velge mellom

Det er jo sånn at det er mye som skjer, så da er det deilig at det ikke tar en evighet å lage denne maten, selv om det kan jeg også kose meg med. Men med HelloFresh så kan jeg jo nettopp bestemme det selv. Og da kan du jo også se på en måte, da står det hvor lang tid det tar. Så for eksempel hvis du tar to retter som tar litt lengre tid, fordi du vet at du skal kose deg på kjøkkenet med en du er glad i eller mange du er glad i på fredag og lørdag, og så tar du de som tar sånn 25-35 minutter,

i resten av ukedagene. Og her nå er det masse. Det er bongner av ferske råvarer som er i sesong. Og det er masse lekkere, digge grillretter med nye oppskrifter hver uke. I tillegg så kommer jo maten fra HelloFresh på døra.

Jeg har en familielivkode til dere. Den er FRESHFAMILIE, som du putter inn. Da får du opp til 1779 kroner rabatt på de første seks matkassene, og gratis levering på første kasse, hvis du ikke har prøvd HelloFresh før enda. Rabatten kan brukes også hvis du har vært kunde hos oss for mer, eller ikke hos meg da, men hos HelloFresh, for mer enn 12 måneder siden.

Så da går du inn på hellofresh.no, velger deg ut alt det deilige du har lyst til å spise og dele, enten det er til mange eller til få, for dette kan du da justere. Og så putter du da inn Fresh-familiekoden fra meg til deg og får da rabatten din.

Her er det bare å nyte og ta med deg masse inspirasjon som du kan bruke gjennom sommerferien, eller om du er hjemme i ferien, så kan du få deilig mat levert på døra hele ferien. Så bruk FreshFamilie-koden min, og nyt masse koselig og enkel matlaging med deilige smaker og råvarer. God sommer, og velbekomme!

Hei i vårens tegn. Nå er det... Nå føler jeg liksom at alt og ingenting skjer. Alle er sånn yrere, går i litt for lite klær. Vi snakker om våren, vi snakker enda mer om været, sånn som nordmenn kan best. Vi er rett og slett ganske søte og charmerende når dette sollyset treffer nettiden, og det er en sånn...

for mange allergisk reaksjon, meg selv inkludert, men også et eller annet med at vi våkner på ny, og rett og slett blir litt sånn våryre på livet. Og så vet jeg at det er ganske mange som også syns våren er litt dritt, fordi det liksom er forventet at nå skal jo alt være fint.

Så det er veldig lov å kanskje være de som ikke liker våren heller. Jeg trenger å gå i småsko og kunne sykle uten å fryse. Så det er godt å kjenne på. Men det er mye i...

Det er mye rundt. Og det å drive og bygge egen bedrift, som jeg jo har sagt nå at jeg gjør, jeg har jo gjort det i seks år, jeg har liksom bare ikke sagt det høyt nok mange noen ganger til meg selv. Det er veldig spennende, veldig krevende, noen ganger veldig tappende og skummelt.

Så derfor er det jo helt nydelig når erfarne, kunnskapsrike, stødige, gründerkvinner tar kontakt. Akkurat når jeg trenger det som mest, og ganske sikkert en god del av dere også, for jeg vet at det er mange som jobber for seg selv, eller som vil det, som drømmer om det, men som synes det er skummelt med rette.

Så i dag er jeg så klar for å forstå mer av hvordan hjernen min og motivasjonen min funker. Jeg tror jo jeg vet hva som motiverer meg, men jeg tror også jeg kan få noen overraskelser. Gå litt sånn godt i dybden. Finn ut hvorfor mange av oss driver og selv saboterer oss selv.

hvorfor vi føler at vi ikke har overskudd, selv om vi på en måte gjør i gåsøgne alt rett, og hvordan vi kan bli bedre til å rett og slett lage et skikkelig digg liv for oss selv, slik at vi blir veldig hyggelige mennesker å leve rundt, og at vi synes det er hyggelig å leve i oss selv, er jo også veldig viktig for å være et godt medmenneske som kan bidra rundt oss også.

så forfatter, foredragsholder

Mentaltrener og superkvinne, Hanneken Bins, velkommen. Tusen takk for en intro. Og gratulerer med bok. Takk i like måte. Supergnisten. Superkraften. Superkraften er det, og inni der ligger gnisten. Der er det med gnist, ja. Hvordan vi skal finne vår egen superkraft. Ja, for det er et liv uten den indre gnisten. Det er ikke så veldig gøy. Nei. Nei.

Og det er kanskje mange som går på sparebluss. Veldig mange som går på sparebluss, ja. Og som kjenner litt forskjellen på den gnisten, da. Helt klart, helt klart. Ja.

Kan ikke du sette deg selv? Hvor er du i livet nå? Hvem bor du sammen med? Hvem er Anniken Bins i dag? Versjon 2.0 av Anniken Bins. Du skal jo bli kjent med versjon 1.0 også. Ja, det er mange tidligere versjoner, kanskje. Men jo, dagens versjon er full av gnist. Mye motivasjon og livsgnist og glede og superkraft.

Jeg er jo, som du sa, gründer, har vært det i mange år, jobbet for meg selv. Og så er jeg gift. Veldig lykkelig gift. Tror jeg ikke hadde vært gift en dag i dag, hadde ikke vært for mentaltrening. Det tror jeg. To barn, og nå er vi over den der knekka. De er 12 og 13. Så det går av seg selv. De kan være alene på kvelden. Ja.

Så det betyr mye mer frihet og tid til meg selv. Men det har vært reft, alle de årene med småbarn. Så ja, kort oppsmørt, jeg jobber som mentaltrener, bor i Oslo, er gift, elsker å være ute og leke, bør være i naturen. I dag tidlig sa jeg til mannen min, for i går var jeg nemlig igjen i Hemsedal, og gikk en liten topptur på morgenen.

Og så før jeg dro hjem til Oslo, så bare kjente jeg på den følelsen at hver cell i kroppen var bare sånn påskrudd. Bare sånn indre lykke og glede. Og jeg bare sånn, vet du hva? Jeg sa til mannen min,

Jeg kjente sånn i går da jeg kom ned av fjellet, hvordan det bare er meg. Det er liksom bare sånn det autentiske Anniken når jeg 100% meg selv er når jeg er ute og bare har vært i fjellet på sjøen og har brukt kroppen og bare sånn føler meg så levende. Det var sånn, ah, det vil jeg ha mer av i livet. Ja. Ja.

Så det er en stor drivkraft for meg å skape rom for det. Jeg er veldig bevisst på at det er det som gjør meg glad. Og så har denne hele siste året vært preget av bokskriving. Det har vært mange timer foran datamaskinen, det kjenner du sikkert til. Og det er litt sånn at jeg har visnet litt hen. Jeg har ikke fått trent så mye, vært så mye ute, eller prioritert skrivingen. Det tar tid. Jeg er kjempeglad for at jeg har skrevet denne boken.

og nå skjønner jeg at nå er det på tide å leve litt igjen nå kan du ruere på deg og gå ut i verden ja

Jeg tror jo vi blir mer vant til begrepet mentaltrener og selvomsorg, egenkjærlighet, at vi hører jo mer om det, og selvhjelp. Og så er det samtidig, tror jeg, ganske mye skeptisk, eller at det er litt skummelt, det er litt ukjent, og det er litt sånn, som jeg sa til deg, det er litt sånn abstrakt, sånn at folk ikke har tak på det. Og at...

Nettopp fordi det er ukjent. Vi er jo mennesker som liker trygghet, og endring er skummelt. Og at kanskje det også på en måte trykker på litt sånne ømme, usikre punkter i oss da. Med dette med liksom, hva skal jeg trene mentalt? Altså at det er litt sånn, det er litt vitt og brett. Opplever du det også selv? Vet du hva, jeg er altså veldig inne i det. For meg så er det hele verden med en.

Så, nei, egentlig ikke. Men det er veldig hvitt og brett, det er jeg helt enig i. Så er det jo litt sånn, litt abstrakt, det er ikke helt håndfast. Hva er det egentlig? Hva er det vi driver med? Vi driver å jobbe med det vi har på innsiden. Og når jeg jobber med folk, de går på kurset mitt, eller jeg jobber en til en med de, så er det jo ofte at endringene er veldig sånn til å ta og føle på. Men det er likevel ikke noe sånn, jeg gikk ned 16 kilo. Det er sånn bare...

det er følelsene som er annerledes, det er hvordan man reagerer i en situasjon som er annerledes, det er hvordan man har det på innsiden. Så ja, det er litt abstrakt, helt klart. Men når man begynner å jobbe med seg selv og kjenne at det er der hvor det har vært tungt før, det er der hvor jeg før kanskje har holdt igjen, det er endret, da er det veldig stort. Og det er en stor forskjell.

og det føles jo veldig befriende ut. Men du, du ble jo kjent med, du har jo ikke alltid vært mentaltrener, og så ble du jo på en måte kjent med deg selv på nytt i voksen alder da du fikk barn. For det var jo en

identitetskrise? Kjempe stor. Kan du ikke fortelle hva som skjedde da? For jeg er jo ganske sikker på at det er mange som kjenner seg igjen. Jeg tror veldig mange kjenner seg igjen i det. Og når jeg ser tilbake, så er det litt sånn «Lille naive meg, jeg burde jo kanskje vært forberedt på at mamma-rollen kom til å kreve litt mer, men det var jeg ikke. Dette her er liksom bare «Skal fortsette som før».

Men jeg hadde jo en jobb som, da var jeg profesjonell basoppe før jeg ble gravid. Så jeg reiste jo rundt i verden, hoppet fra fjell og gjorde veldig mye spennende. Og det var en veldig stor del av min identitet. Og nå er ikke det hele, altså det er ikke hele bakgrunnen min. Jeg er utgangspunktet samfunnsgeograf, og planen min var at jeg skal jobbe inn bistand og utvikling, humanitært arbeid.

Så jeg gjorde det en stund etter studiene. Jeg dro til Pakistan og jobbet for flyktinghjelpen. Og så fikk jeg samtidig kontrakt for å være sponset basopper. Og så traff jeg mannen min, som da bodde i Oslo. Så var det sånn, ok, skal jeg ta en ny kontrakt i Afghanistan nå, eller skal jeg bare ha Norge som base, og så reise rundt og hoppe? Så...

Så livet mitt hadde vært veldig fylt av spenning, ikke sant? Det å dra til Pakistan og jobbe der også var kjempespennende. Så eventyr, spenning, total frihet, ikke sant? Det er jo drømmeliv. Og så sitter alle her nå som har barn og skjønner at det er en veldig stor overgang til det å få barn. Å bli bunnet på hender og føtter, litt sånn som jeg har følt av det. Ja.

Ikke noe tid til seg selv, ikke noe energi, ikke noe overskudd.

Jeg tror at hvis jeg hadde blitt forberedt på det før jeg gikk inn i denne småbarnsperioden, så tror jeg det taklet det på en bedre måte. Men det jeg ikke skjønte, og det er klart at det er lite energi, for du har ikke sovet så mye, og det er liksom hele den pakka, men jeg mistet jo også alt det som definerte meg som person. Ja.

Og det var helt klart at jeg visste hele tiden at jeg ville ha barn. Det har liksom alltid stått på agendaen. Og jeg visste altså alltid at når jeg får barn så skal jeg slutte med bashopping, for de to hører ikke sammen. Det er to forskjellige liv. Og det er altså helt greit. Så jeg hadde ikke noe sånn, jeg savnet ikke bashoppingen. Det var ikke noe sånt at jeg måtte tilbake til det. Men jeg hadde ikke noe nytt å fylle livet mitt med som ga meg nok mening i livet. Mhm.

Det skjønte jeg ikke lenge etterpå da jeg kom inn i mentaltrening, fordi hele livet mitt frem til det tidspunktet hadde hatt veldig klare og tydelige mål, som alle var basert på det som virkelig var verdifullt for meg, som ga meg mening. Jeg hadde studert, jeg hadde jobbet som frivillig i Ecuador, jeg hadde gjort masse ting som alt var sånn «Dette er meningsfullt, dette vil jeg, jeg jobber mot et mål, jeg får det til».

Og så er det klart at det å få barn, det er jo spennende også, ikke sant? Gifte seg, pusse opp en bolig, ikke sant? Alt er nytt og spennende, da. Så det er nok til å på en måte fylle tiden med en periode og

Men så plutselig var jeg over alle de tingene. Jeg hadde vært ferdig med å puste og puste, og fått de barna, og så hadde jeg bygget opp en egen bedrift. Et yoga-studio hvor vi tilbyr alt som handlet om graviditet og barseltid og alt sånt. Og det hadde også vært spennende. Altså hadde jeg kommet til et sted hvor det ikke var noen nye ting. Jeg hadde ingenting som jeg hadde lyst til å fylle livet mitt med annet.

Bortsett fra det å trene, spise sunt, rydde hus og skifte bleier. Det vi hører at er viktig for å få et godt liv. Ja, komme deg ut i naturen, trene, hvile, avspenning, stresse ned. Jeg gjorde alt riktig.

Men jeg var jo helt tom for energi. Jeg mistet helt livsgnisten. Og jeg følte at livet var over. Jeg var sånn, ok, livet har vært gøy. Det har gitt meg så mye.

nå er det over. Nå skal jeg leve for barna og familien. Ja, det var det jeg tenkte. Jeg må beholde det selvfølgelig. Jeg elsker familien min og barna. Jeg gjør alt for dem. Jeg får bare putte på et smil, og så får jeg være der og gjøre de tingene som skal gjøres. Men det var ikke noe indre energi der.

Ja, så det var en sånn lang fase hvor jeg bare vaset rundt og prøvde, for jeg er veldig sånn ok, men jeg skal jo få det til jeg legger meg ikke på sofaen og bare så var jeg ute og trener, og det var liksom bare sånn men hva skal jeg gjøre, hva skal jeg fylle dagen min, hva skal jeg fylle livet mitt med ja

og det var da jeg kom over mentaltrening heldigvis, en veninne som bare du skal ikke prøve det kurset her og det var jo som en sånn gardin som bare ble trukket opp, eller åpent opp eller en rullgardin som gikk opp kanskje hvor jeg plutselig skjønte at oi, men det handler egentlig ikke om de tingene jeg gjør på utsiden av meg det handler om hvordan jeg har det på innsiden, hvordan jeg tenker om de tingene rundt meg

Og så handler det også om at jeg trenger å begynne å skape et liv som gir mening på litt flere nivåer enn å bare være hjemme med barna og gjøre de husmortingene. Jeg tror jo veldig mange kjenner seg igjen, og så tror jeg det er så lett å ikke sette seg fast, men at vi ...

Man er jo så altopp offrende for barna, og det er så intenst de første kanskje to-tre årene da,

Fyre, hvis du har... Det kommer an på avstanden mellom barn, hvis du har flere. Men at vi blir så inn i det og så dedikerte. Det er jo mye forventninger til hvordan man skal gå inn i livet som mamma og familie. Og særlig kvinner. For det er vi som føder og ammer og som...

fortsatt tar det tredje skiftet i mange familier jeg vet at veldig mange fedre begynner å komme skikkelig på banen fordi vi snakker om det og det er helt megabra men jeg tror det er noe medfødt sånn instinktivt i oss også hvor altså omsorgsarbeidet for barn kjæreste, parforhold huset, det er liksom det blir plutselig det som skal være vår drivkraft da

Og jeg kjenner meg så godt igjen i det der. Og det har jeg jo snakket om litt selv også, at det er jo litt skamfullt å ønske seg mer. Fordi du har jo på en måte, du har jo alt. Du har fått friske barn, du er i et forhold, du er to, og må ta og dra lasset. Du har jo på papiret på en måte alt. Og så sitter man og

tenke på seg selv og ønske seg mer som er uten de du bor sammen med det er jo lett å snurre seg inn i nett av at man er egoistisk og selvsentrert og utaknemmelig og kravstor jeg kjenner hvertfall på veldig det når du snakker om at det er

Det kan være også sårt å ønske seg mer. Kanskje særlig når du ikke helt i starten vet, eller klarer å sette fingeren på hva, og du bare vet at det er et eller annet som mangler. Ja, for man er jo litt sånn lost da, kommer inn i mamma-rollen, og det er klart det er som du sier, det er noe i oss som gjør at vi bare er der for å ta vare på den ekstra omsorgen. Og jeg, som en veldig sterk kvinne,

alltid hatt høye mål og gjort kule ting og hoppet bas og alle de tingene. Hva var det som skjedde hjemme hos oss? Jo, det var jeg som gjorde alt av husarbeid. Det var jeg som tok alle nettene. Og mannen min også grunder, og han var sånn, nei, det var sene kvelder, og nei, jeg har ikke tid å overskudde det. Så jeg gjorde alt. Og jeg turte ikke si fra å sette fingeren. Og i det lange løpet så var det noe som slet meg skikkelig ut. Jeg fikk eksem på hendene meg.

og den eksamen gikk bort da jeg til slutt, det er to år siden da satt man der med mannen min og jeg bare, det her går ikke lenger og så bare hadde jeg en skikkelig rant og bare ut med alt og da har jeg gått og båret på det mange år jeg er mentaltrener, jeg burde ha sagt det før og jeg er en veldig sterk person

Men jeg hadde så godt å bare båret det i meg, eller holdt det inni meg, båret det, tatt ansvar, tatt ansvar, sørget for at barn har det riktig skift i barnehagen, sørget for at det er det riktig i matpakken. Altså, alle de tingene.

Og så bare komme til et punkt hvor jeg bare, det her går ikke lenger, vi er nødt til å dele på ansvaret. Det kan ikke være jeg som skal lage middag hver dag, det kan ikke være jeg som er ansvarlig. Jeg kan godt gjøre det, men da skal det være sånn at vi har fordelt ansvaret, at det er innenforstått med at, oi, går det greit at jeg kommer sent i dag, kan du ta middagen? De tingene der.

Så jeg hadde en skikkelig rant og bare ut med alt, og han bare, ja, skal du skilles eller hva? Jeg bare, nei! Jeg vil bare at det skal være et feil. Så det var liksom helt forløsende. Eksamen forsvant, og...

Forholdet er kjempebra. Han har tatt alt ansvar etter det. Så nå har du byttet helt om? Ja. Nå er det sånn, jeg slipper alt, jeg gidder ikke noen ting. Hvordan føles det da? Det er veldig deilig. Det er noen måter, når vi prøver å kontrollere alt, så bare blir vi stresset. Hvordan det ser ut hjemme, hvordan er klærne brettet, ligger sakene i riktig skuffe, liksom alle de tingene kan ikke bære alt det i hodet vårt. Nei.

Men ja, det var en liten sidespor. Tilbake til dette med det å ønske seg mer. Etter at jeg begynte å snakke om det, så er det jo flere og flere mammer som bare «Ja, jeg også. Vi har alt. Sunne, friske barn. Alt er fint.»

Vi burde bare vært lykkelig. Men etter at jeg begynte å dykke inn i mentalt trening og hva som driver oss mennesker, så skjønner jeg at vi alle mennesker har et behov for mening i livet vårt. Og det er klart at familie og barn er meningsfylt. Det er klart at de gir oss mening. Og for veldig mange av oss trenger vi noe mer også. Og det må ikke være så stort, det må ikke fylle all tiden vår, men noe annet å liksom...

noe vi kan brenne for da det kan være en frimerkesamling det spiller egentlig ikke noen rolle hva det er

Men det er viktig at vi har en interesse utenom det å drifte familien. Og så ser jeg også veldig ofte når vi da ikke har noe liv utenom familien. Altså barna skal jo flytte ut på et eller annet tidspunkt. Vi skal finne tilbake til partneren vår forhåpentligvis på et eller annet tidspunkt da barna flytter ut. Så det å ha et liv utenom barna, både på personlig plan og med partneren,

Det er jo kjempeviktig. Men jeg ser jo veldig, veldig, veldig mange som bare glemmer seg selv. Og det er jo ikke så rart, fordi at hverdagen er tight. Det er den.

Men desto viktigere å sette av den tiden til å finne noe som man selv kan brenne for. Det kan være jobbsammenheng, men det kan også være på fritiden at vi faktisk gjør noe utenom det å drifte familien. Og ikke forventer at all lykken ligger i det å ha disse menneskene rundt oss. Jeg snakket her for en stund tilbake med en som

som var gravid, som ventet barn og endelig fått samboer, endelig blitt gravid og ønsket seg dette lenge, og så kjente hun på at hun er ikke lykkelig, det er så mange andre ting hun ikke har tenkt på. Så sier jeg bare det at det vet hva...

Det er jo ikke de rundt deg som skal gjøre deg lykkelig. Det er en indre jobb. Og jeg tror at når vi går rundt og forventer at det er jo partneren min som skal gjøre meg lykkelig, eller det er jo barna, så legger vi alt ansvaret på deres skuldre. Og det er i mine hender veldig dårlig gjort.

Det er jo ikke deres ansvar. Nei, mye å forvente. Men det er jo en frisk måte å se det på. Nå mener jeg ikke frisk som i sykdomsfri, men forfriskende er det jeg mener. Forfriskende måte å se det på. Jeg har snakket om det i andre episoder, om parforhold, hvordan man forventer ting av partneren.

som Katrin Sagensen sa til meg for mange år siden, hvis blomster er viktig for deg, du kan jo ikke gå, hvordan skal Bjørn vite det uten at du sier det? Så det er jo veldig uromantisk å si, jeg ønsker meg blomster av deg. Hun bare, det er jo ikke det. Det er jo et kjærlighetsspråk, og du gir jo han den muligheten, så får jo han velge når han gjør det, men det i seg selv er jo da, da vet du at da har jo han godt tenkt på det da.

Så det er liksom nettopp det der at vi, det er jo også en måte å bli mindre skuffet på, og at vi blir mindre liksom, jeg tenker sånn, og hun Line-Marie Vahrom snakker også mye der, at vi legger så mye i oss selv i andres hender, og så blir vi fort fornærmet, og det blir en veldig sånn

slitsomt å dra kamp om hvem er det egentlig som skal ta ansvar for hvem og hva i livene til hverandre da. Når man er et par så selvfølgelig skal det jo være raus og jeg elsker jo den der uttrykket å velge hverandre hver dag men det kan jo være en kaffekopp eller en klem eller et hjerte på en sms eller bare at du henter og sier bli en time ekstra på jobb hvis du trenger det. Men jeg tror liksom at

Er det selvsabotasje også? Ja, det er jo en form for selvsabotasje. La oss bruke meg da. At jeg går og forventer veldig mye av de rundt meg. Og så også blir fryktelig skuffet når de bare ikke skjønner hva jeg trenger. Mens i stedet for, hvis jeg hadde tatt ansvar for det selv, så...

så blir det jo mye bedre og alle får jo også mer plass da. Absolutt og så må jeg bare si at det er jo utfordrende å si fra fordi at vi har lyst til å plise alle andre, og så tenker vi at hvis jeg liksom sier fra så kanskje, da er det den ubevisste greia med at kanskje ikke de liker meg like godt så vi ender opp med å ikke si noe jeg gikk jo åresvis uten å si noe selv om jeg burde visst bedre.

Også har det vært veldig mye i den rollen hvor jeg er litt sånn passiv, aggressiv og står og bare ok, da tar jeg den oppvasken og litt sånn skjønner du ikke at jeg trenger det eller vil det? Det var sånn, nei, men folk kan ikke lese hva som er inn i hodet vårt.

Så vi går jo veldig lett i den fellen, fordi at vi har lyst, det er den der ubevisste, jeg vil at alle skal like meg, fordi hjernen din, som bare føler det som å ta det tilbake til hjernen, hjernen din trenger at du skal overleve det, det er hjernens viktigste, viktigste arbeidsoppgave, sørge for at du overlever, holde deg trygg.

Og for et par millioner år siden så levde vi som jeger og sankere, og hjernen har jo utviklet seg litt siden den tid, men ikke så veldig mye. Så de programvarene som styrer, jeg kaller det programvarene, jeg ser på det litt som en dataprogram som ligger i bunnen av oss, og som styrer alle mennesker. Mhm.

Og for at vi virkelig skal kunne ha et liv hvor vi har det godt med oss selv, så er vi nødt til å skjønne hva er det som egentlig styrer meg. Og den viktigste programvaren som styrer oss er en sånn iboende frykt for å miste tilgangen til fellesskapet. Fordi da vi var jegere og sankere, så var det livsfarlig. Vi overlevde ikke så veldig lenge alene på savannene. Det var lite mat og farlige dyr og tørke og alt sånt. Så hjernen din vet at du er avhengig av fellesskapet, og hvem

minste lille ting som kan minne hjernen din på at kanskje du står i fare for å miste tilgangen til fellesskapet. Livsfarlig. Så derfor har alle en sånn ubevisst greie med at vi må plise andre. Ja, frykten for å bli avvist. Frykten for å bli avvist. Eller utstøtt da, som det var før. Og den ligger i alle, ikke sant? Og så vet jeg mange grunner til det, men veldig, veldig mange har lav selvfølelse, og da blir det behovet enda større, ikke sant? For når du har lav selvfølelse,

så oppfatter du ubevisst at du har mindre verdi enn alle andre, og da er det enda viktigere at andre liker deg. Og det ser jeg et veldig stort problem. Det kan vi også snakke litt om i forhold til foreldre, hvordan de er overfor barn.

Det kan vi komme tilbake til, men det er i hvert fall årsaken til at vi sliter med å si fra til andre. Og så blir det jo bare verre enn ikke vi sier fra. For da går vi og bærer på det, og til slutt så bare, men skjønner du ikke, jeg har jo behov for dette. Så helt klart en form for å sabotere for oss selv. Vi vil ikke si fra, fordi vi vil bli likt, og så gjør vi det vanskelig. Ja.

Men hvordan er det vi da, nettopp da for å finne denne superkraften da, hvis vi liksom går litt inn på det? For det er jo litt der vi må begynne, hvis vi tenker at ...

mange som hører på er litt der hvor de har det bra, men det er noe som mangler. De savner et eller annet. Man savner noe i seg selv. Det er jo det Emilie Skålman var her for noen uker siden og snakket også veldig fint om det. For mange så er det litt sånn jobbrelatert, fordi

Man er jo veldig mye på jobb, så selvfølgelig er det mye identitet som kan ligge i det, særlig hvis man er glad i jobben sin. Men for mange er det jo selvutfordrelse på en annen måte, noe kreativt, enten musikk eller kunst eller sport, sjakk, hva som helst, gå på museer. Den der frihetsbiten hvor du kjenner at noe får Oda påfyllt.

å bare være meg det er jo, jeg synes jo fortsatt det er veldig befriende når jeg også bare kan gjøre ting for meg selv

uten at jeg har dårlig samvittighet for at jeg vet at Bjørn står i sykt mye slit, fordi vi har to små barn som krever sinnssykt mye når man bare er igjen. Men nå er jo jentene også blitt større, og det er jo noe av det fineste jeg merker, er jo at de tar mer plass i sine liv, fordi de blir jo også friere jo eldre de blir. Men Bjørn og jeg kan også gjøre det. Ja.

Og så er det enklere å romme hverandres behov for å på en måte finne seg selv litt, eller plukke seg selv litt opp der man, du kan jo aldri bli den du var, men plukke til, eller finne frem Bjørn spiller gitar. Det har jo vært flere år nå hvor det liksom har vært litt vanskelig da, fordi det er ofte på kveldstid, og det funker ikke med to små barn. Men nå så er det jo mer rom for det, og jeg ser jo hvor godt det gjør han nå da.

Og det å liksom at det nå er plass til det er jo veldig, veldig, veldig fint. Ja. Men det er jo sånn som jeg liksom sier til alle at det er jo en tid og sted for alt og akkurat de småbarns årene er litt survival. Det er ikke like mye rom for alt og det er på en måte greit. Jeg tror at når vi forventer at alt skal være som før sånn som jeg gjorde

prøvde å leve livet helt som før på toppen av alt det andre gjorde så går vi jo på en smell så bare det å senke forventningen og bare akseptere at det ikke er som det er en periode men som du sier

når det er mulig å skape rom for å ta mer av vare på seg selv tenk på, vi er jo de viktigste rollemodellene for barna våre hvordan har vi lyst til at barna våre skal ha det når de vokser opp vil vi at de skal sette seg selv bak oss hele tiden at de skal stresse at de aldri skal ta en pause

hvordan vil vi at barna våre skal ha når de er voksne? Fordi det vi gjør sånn vi lever i livet vårt nå, det er jo det barna lærer som det riktige. Så det når Bjørn setter seg ned og spiller gitar, han gjør noe gøy for seg selv. Og lek er jo et menneskelig behov, altså et biologisk behov hos oss mennesker, det å gjøre morsomme ting. Og hvis vi aldri ler, aldri gjør noe gøy, aldri tar tid for oss selv, hva er det barna lærer da?

Det er ikke veldig heldig. Vi kan tenke, jeg vet, og jeg hadde senest en lunsj før jeg kom hit med deg, og en som bare, ja, jeg har begynt å trene en del, og det er så deilig, men jeg føler fortsatt at det er dårlig smittet. Og for barna og mann, det er bare, dette er det viktigste du gjør. Tenk på hvor mye energi du får, tenk at du kommer til å leve lengre med bedre helse, og det er viktig for familien din. Så jeg ga den en skikkelig pep-tok. Men vi kjenner jo alle på det, at dårlig smittet skal jeg ta tid for meg selv.

og jeg burde egentlig sitte og spille pusslespill med barna eller noe sånt. Men det er så viktig, ikke bare for at vi har det bra med oss selv, men også fordi vi er rollemodeller. Hvordan vil vi at barna skal være når de er voksne?

Så denne superkraften, det handler jo egentlig litt sånn også om å bevisstgjøre og selv på å få den mer og mer, altså de to første, eller det kommer jo an på hva slags familie og hvordan barn og alt er, men

Er det litt det du tenker også, eller vil formidle da, at det er mange som på en måte glemmer den helt, eller mister den helt, eller nedprioriterer den, fordi vi går så 100% inn for å være familie AS, og der er det liksom ikke tid, rom eller sted for noe som helst, egentid og selvutvikling, hvis vi skal kalle det det da.

Helt klart. Og det er veldig lite rom når man går 100% inn i... Altså, det er jo lite rom i hverdagen. Det er jobb, og det er barnehage og lekser og skole og matbakker. Det er mye. Men likevel så trenger vi å ta den ekstra tiden til å gjøre noe for oss selv. Og jeg så på Instagram i dag, tror jeg, en fin reel med Hannah Rangan-Chatterjee. Ok.

og han delte det, han er jo lege i Storbritannia, og han delte at han hadde en pasient som hadde Crohn's, og hadde masse symptomer på det, og hun hadde lagt om kostholdet, blitt litt bedre, og bare, hva kan jeg gjøre nå? Så han bare, han skjønte at hun var en sånn mor som liksom stresset masse, tar vare på alle, bortsett fra seg selv, så han sa, hver dag skal du ta 15 minutter til deg selv. Kun det. Så kom hun tilbake en måned senere, og symptomene var 50% bedre.

og hun bare ble gladere alt var bedre og det er ganske sånn wow og vi jeg fortalte det jeg hadde med eksamen også undertrykket sinnet dette er bare det det er, følelsene setter seg i kroppen og hvis vi kun tar vare på alle andre hele tiden

så kommer ikke vi til å ha noe godt. Så mye av det med å finne superkraften sin handler rett og slett om å kunne ta tilbake leken, ta tilbake tid for seg selv. Om det er 15 minutter hver dag, så trenger det ikke være så mye, men å begynne å gjøre noe som gjør deg glad også. Og det kan være veldig mange ting. Og så vil jeg trekke deg litt tilbake til dette med identitet. Du begynte å snakke om at for mange er det kanskje det du gjør i jobb, for mange er det ting man gjør på fritiden. Og

Det jeg oppdaget, fordi vi er jo vant til at det vi gjør, jobben vår eller vennene våre, fritidsaktivitetene, er med på å definere oss som person og identiteten vår. Men når vi lar det definere oss,

så blir vi veldig avhengige av det for å kunne være den vi har lyst til å være og hva skjer når det faller bort, ikke sant? Hva skjer da jeg ikke lenger kunne være hun basopperen som reiste verden rundt, men var hjemmeskiftet bleier hva skjedde under pandemien da alle ble sittende hjemme og ikke kunne gå på jobb

ikke kunne være ute med venner, ikke kunne gjøre de tingene som vanligvis definerte dem som en person, som var med på å understøtte identiteten, da mistet veldig, veldig mange seg selv. Så det jeg oppdaget var at det handler egentlig ikke om hva du gjør, det handler om hvorfor du gjør det. Og det går tilbake til verdiene dine.

Så det når vi skal finne vår superkraft, det går helt det på grunnnivå, man begynner å finne ut hva er det som gir deg en følelse av mening i livet ditt? Hva er det som fyller deg med energi? Og det er verdiene dine.

Og det vil være ulikt for de fleste. For veldig mange så kommer utvikling, læring, progresjon og mestring og sånn inn. Og jeg tror jo egentlig helt personlig at det er noe som alle mennesker har på sin verdiliste når de bare liksom har tenkt seg lenge nok om. Og det er fordi det å utvikle seg er et menneskelig behov.

som er veldig stert knyttet til lykke. Og der kommer hele den selvutviklingsbiten inn, fordi går vi inn i mamma-rollen, eller pappa-rollen, legger oss selv helt bort, bare drifter familien, så har vi ikke noe utvikling. Og vi mennesker er skapt for utvikling.

Det henger jo sammen med evolusjonen. Vi skulle overleve som menneskeart, så vi er jo programmert til at vi skal være i utvikling, finne nye måter å skaffe mat eller tak over hodet. Det skaper skikkelig, veldig bra biokjemiske reaksjoner i kroppen med hormoner. Det gjør oss glad, det gir oss drivkraft, og det er liksom...

livets eliksir det å være i utvikling og det er hele bakgrunnen, eller mye av bakgrunnen for boken også, det at ok, jeg skjønte at ja, jeg var på et sted hvor jeg ikke utviklet meg lenger ja

Og det er et av de største menneskelige behovene, å være i utvikling. Og når vi slutter å gjøre det, så er vi jo ikke lykkelige. Vi kan tro at det handler om å lage den sunne fine middagen, og få tatt en treningssøkt, eller få ryddet huset, og få sett gullrekka, jeg vet ikke om man gjør det lenger på fredag, men uansett. Så man kan tenke at det er det, men det er bare sånn kortvarig ting som ikke tilfredsstiller det dypere behovet vi har for mening og utvikling. For det er et menneskelig behov som alle har.

Så det er en veldig viktig del av det med å finne din superkraft. Og når vi skal begynne å finne ut hvor jeg starter, så handler det om å komme til skjernen av verdiene.

hvor utvikling og mestring og progresjon mest sannsynligvis er på listen. Så når du lever et liv sånn som vi gjør, og sånn som jeg gjorde frem til jeg lærte om de tingene her, så er det sånn, ok, jeg var avhengig av de tingene jeg gjorde for å være lykkelig. Jeg var avhengig av aktivitetene. Den jeg var på utsiden av meg, den ytre meg, den sosiale statusen, det var min identitet. Og når jeg ikke kunne gjøre det lenger, hvem var jeg da?

Og så skjønte jeg at det handler jo ikke om, jeg har ikke lyst til å gå tilbake til det livet. Nå har jeg et nytt liv, det er nye rammer, det er nye forutsetninger, men jeg har fortsatt lyst til å være meg selv, men hvem er jeg midt oppi det her? Og da kommer jeg ned til dette med verdier, men det er verdiene mine, og så lenge jeg lever, altså ikke 100% etter verdiene, det kan vi aldri gjøre, men så lenge jeg lever etter de så godt jeg kan, og styrer etter de,

Da spiller det ingen rolle hvor jeg er i verden, eller hva jeg gjør, eller hva som skjer. Hele verden kan rase rundt meg, så lenge jeg lever etter verdiene mine, så har jeg det bra. Og det går også tilbake til identiteten, fordi vi kan bygge identiteten vår rundt verdiene våre. Blir det for komplisert? Nei, jeg bare prøver å se det for meg. Så i mitt tilfelle, så er det det. Ja.

På verdilisten min så er det frihet, veldig viktig. Natur. Jeg må være ute hver eneste dag. Frihet, tenker du da? Fleksibilitet? Altså, frihet vil jo bety noe annet for absolutt alle, ikke sant? Så hva det betyr for meg er noe annet for deg. Og det betyr veldig mange ting for meg. I stor grad det å kunne bestemme over livet mitt selv, da. Ja.

Så frihet er viktig for meg, natur, bevegelse, det å gjøre en aktivitet, leke, å være ute, utvikling, mestring, progresjon, og det å hjelpe andre. Helt siden jeg var liten og var i Afrika, så var det sånn, jeg skal redde verden, jeg må hjelpe andre. Så det er sånn, det er drivkrefter jeg har i meg, det er verdier, og bare de tingene er ingredienser jeg trenger inn i livet mitt.

og noen andre ting også, det er hovedingrediensene. Så jeg skjønte at det spiller egentlig ikke noen rolle hva jeg gjør på utsiden, det spiller ikke noen rolle hvilken jobb jeg har, eller hvilken fritidsaktivitet jeg har, eller hvor i verden jeg bor. Det som er viktig er at jeg tilfredsstiller de drivkreftene og de behovene som er verdiene.

Og så når du blir kjent med hva det er som driver deg på innsiden, så blir du helt fri, for du er ikke lenger avhengig av at ting må være på en viss måte. Jeg avbryter litt, for jeg tenker sånn at jeg kan være litt inne i øreklokken nå, men nettopp da at når det ikke spiller så mye rolle for

For eksempel at jobben definerer deg, så blir du også friere, for du lever ikke under tanken om at jeg burde elske jobben min. Fordi hvis ikke, så er ikke livet mitt bra, hvis det er i mening. Men at du kan jo være i en jobb, for jeg tror mange føler det, eller kanskje tror at man må elske jobben sin. Det er jo helt greit å ha en jobb som er kult.

Den er fin å gå til, hyggelig kollegaer, men det er ikke den som nettopp da definerer meg. Mens andre elsker jobben sin, men da er det kanskje nettopp fordi du ut, eller den er fylt av mye av dine verdier, eller du kjenner at du lever etter de gjennom jobben. Og det kommer jo veldig an på hvem man er. Men bare sånn, nettopp at dette her er jo noe alle kan få til.

Så jeg bare avbryter litt. Er litt kritisk. Det er et veldig fint eksempel. Nettopp det der med at da kan jeg gjøre hva som helst, men alle må jo liksom ha jobb og penger og tak over hodet. Og nettopp det der hvordan heve blikk og se det fra ditt perspektiv. Det var et kjempefint eksempel, Åda. Og det er helt klart at når vi vet hva som er viktig for oss,

Så kan det heller gått ennå. Jeg jobber jo veldig, denne prosessen kjører jeg med alle mine klienter og de som er på kurs hos meg, og det er jo veldig ofte folk hører, å nå skjønner jeg at det, ja men nå skjønner jeg hvorfor jeg ikke har trivdes på jobben, nå skjønner jeg hvorfor jeg har blitt utbrent, nå skjønner jeg fordi alt går på tvers av verdiene mine. Og det kan være fint, og så kan man kanskje endre jobben, men det er veldig sånn,

Det jeg snakker mye om er at når vi vet hva som er viktig for oss, så betyr det ikke at vi må leve til det hele tiden, men at vi bruker det til å ta informerte valg. For du må ikke ha en jobb som er sånn 100% match for alle verdiene dine. Det kan, som du sier, bare være en jobb som fungerer helt greit.

men den tilfredsstiller kanskje noen av de andre verdiene du har, som er økonomisk trygghet, det å ha en god familie, alle de tingene. Så det gjør at du kan oppfølge de andre behovene i livet ditt. Så det er ikke at vi må leve ut potensialet vårt på alle arener, eller alt må være etter verdiene, men det hjelper oss til å ta bevisste valg. Så forskjellen er at noen kanskje er i en jobb, og så bare

jeg er misfornøyd, jeg kjenner at det ikke stemmer, jeg vet ikke helt hva det er, jeg kan ikke sette fingeren på det, men det gir meg ikke noe. Og så blir man klar over verdiene, så kan man skjønne at jobben er kanskje ikke så full match i forhold til verdiene, men det gjør ikke noe. Det er helt greit. Men da kan man ta et informert valg og si, ja, nå skjønner jeg hvorfor jeg ikke har hatt full match og gnist på jobben,

Men det er ikke så farlig. Jobben gjør at jeg har stabilitet hjemme, kanskje har kort reisevei, gjør det lettere enn til barnehage. For en periode nå så er det den ideelle måten å leve på, og da kan man stå fint

finne gnissen i det, og tenke at ok, da har jeg lagt opp livet mitt på en måte som faktisk er veldig fint i forhold til sånn jeg vil leve livet. Og det gjør at man står mye lettere i situasjoner, versus at man er en blindpassasjer, som bare sånn jeg trives ikke, men jeg vet ikke helt hvorfor. Litt som vi snakket om i sted også, at du justerer forventningene dine til på en måte posten i livet ditt. Da er det ikke jobben som skal

få meg til å føle at jeg er på en sånn uendelig selvutviklingsreise, men den skal gi meg stabilitet og trygghet. Og så finner jeg de andre verdiene i andre arener og plasser i livet mitt da. Ikke sant? Ja, så veldig fint eksempel. Så

Nå skal jeg komme et eksempel, sånn at det blir litt sånn klart. Jeg skjønner at dette kan være litt sånn abstrakt og rart og verdier og identitet. Jeg vil bare så veldig gjerne også sånn at alle skal sitte og se det for seg i sitt liv. Det er jo det som er så gøy når vi får disse verktøyene og kan gjøre de til våre egne da. Viktig.

Så jeg oppdaget jo at, ok, utfordring, det trenger jeg. Og da bare sånn, ok, jeg må ha det i livet. Alle trenger det på et eller annet plan, men jeg trenger det kanskje litt mer enn andre. Så da, ok, utfordring,

Det sier ikke noe om hvor utfordringen skal komme fra, eller hvor utviklingen skal komme fra, men jeg trenger å lære, jeg trenger å bryne hodet mitt og kroppen min på noe. Ok, men hva kan jeg gjøre da? Jo, så begynte jeg å lære meg å surfe. Og det er kjempeskummelt, jeg driter av det hver gang, og det er store bølger og vannskrek og masse greier, så det er en utfordring. Og så har jeg begynt å jobbe som mentaltrener.

Og det er også utfordrende. Bygge business, være grunder, og kjempespennende felt, og jeg kan hele tiden lære og utvikle meg selv, for å tikte på mange av de verdiboksene. Og så i fjor, så skalet jeg nakken og ble nesten lam, og opererte nakken. Og så var det veldig mange som var sånn, ok, men hva hadde du gjort da hvis ikke du kunne ha surfing lenger, eller hvis du ikke kunne jobbe som mentaltrener lenger? Så sier jeg, vet du hva? Jeg har verdiene mine,

om jeg hadde endt opp i rullestol og ikke hadde kunnet surfe lenger, så hadde jeg funnet noe annet som tilfredsstilte de samme verdiene. Det er uendelig mye muligheter vi kan gjøre i dette livet her. Men når vi vet hvorfor vi har lyst til å gjøre noe, ja, jeg har lyst på friheten, naturen, utfordringen, de tingene, det kan jeg få til en rullestol også. Det blir kanskje ikke på samme måte som før, men jeg redefinerer meg

Og det er hele den nøkkelen jeg skjønte at, ok, jeg skjønte jo ikke at det var en identitetskrise, det gikk inn i mamma-rollen, men nå skjønner jeg det. Så når jeg ser tilbake nå, så er det sånn, hvorfor visste jeg ikke de greiene her før? Men uansett, jeg har i hvert fall gått hele den veien og satt som en push-flutspille, og bare skjønt at, ok, jeg trodde jeg gjorde alt riktig.

Men det gjorde meg ikke lykkelig. Så nå har jeg skjønt at det handler om å gjøre en indre transformasjon og kartlegge litt ting på innsiden. Og så faller tingene på plass. Så jeg trengte ikke å endre på hva som skjedde hjemme eller i hus. Ok, kanskje mannen min skulle ta litt mer av det. Men det er liksom sånn, ja, jeg ville fortsatt være mamma. Jeg hadde ikke lyst til å ikke være mamma lenger. Men ok, utenfor min...

livssituasjon der og da. Det var ikke så mange timer til lengre døgn, det var ikke like mye energi som før, jeg skulle ikke ta samme risiko som før. Hva kan jeg gjøre som fortsatt tilfredsstiller mine verdier og drivkrefter innenfor de rammene jeg har det?

Et annet eksempel som jeg liker å dele, det var en som kom til meg og sa at hun har to som har barn, og de krever så mye, og hun er vant til å trene mye hardt. Det er min identitet. Jeg trener masse hardt, men jeg skjønner at dette får jeg ikke til. Jeg har ikke energi til det, og jeg har ikke tid til det med barna.

Så jeg bare, ok, hvilket behov er det dette med å trene hardt skal dekke? Hva er det det skal gi deg? Hva skal det gjøre for deg? Og hun bare, ok, det skal jo... Det er fordi jeg vil ta vare på meg selv. Ja. Ikke sant? Og da er det sånn, ok, på hvilken annen måte kan du ta vare på deg selv? Nå, gitt de forutsetningene du har nå. Jo, ok, kanskje...

litt på hvordan jeg ser på dette med trening. Kanskje det handler om å trene kortere, litt lettere, kanskje det også handler om å ta en avspenning i stedet for å trene noen ganger, ikke sant? Bare, aha! Og det er så frigjørende, for det er sånn vi holder fast i at jeg må være hun crossfit-dama, eller jeg må være advokaten som er på jobb, eller jeg må bare sånn, nei, men det er bare det yttre. Hva er det på innsiden som egentlig driver de behovene? Og

Og når du finner frem til det, så er det sånn, ok, men det spiller ikke noe rolle hva jeg gjør på utsiden. Det handler om hvorfor jeg gjør det. Og når jeg gjør ting og styrer livet mitt etter det jeg har på innsiden, så har jeg det bra. Og det er hele hemmeligheten. Hele hemmeligheten som dere har i deres hul og hånd nå. Ja, noen flere elementer da, men det er liksom kjernen av det. Ja, det er jo veldig spennende å merke at jeg blir sånn,

gruble på sykkelturen på veien. Hvor mer er det, eller hvor er det jeg skal lete nå? Det er jo liksom mange lokk for å finne ut av disse behovene, og hva som gjør at jeg føler at jeg er skikkelig Oda. Heldigvis er det mange lokke, Oda, fordi at vårt dypeste menneskelig behov er å lære å utvikle oss. Hvis du hadde dratt av alle lokken i dag og bare «Ok, nå har jeg åpnet alle øskene og sett ned i bunnen, det hadde vært kjedelig».

Det er jo motiverende også for dere som hører på, tenker jeg. Det er et hav av muligheter, og det er jo ikke noen begrensning på hvor mange verdier det er lov å ha.

og at det finnes som du sier også veldig mange måter å dekke et behov på det er jo der vi også kanskje skal være litt kreative og utfordre oss selv litt da ja, og jeg tenkte liksom ok, ender jeg da opp med å bare lenke til kanskje jeg må ligge i en seng og ikke kan bevege meg lenger, ja men jeg har jo hodet mitt fortsatt ja

Jeg kan oppfylle verdiene mine gjennom hodet. Det er så mye vi kan gjøre da. Og gjennom korona, vi gikk gjennom som to grunner, og det har vært litt økonomiske svingninger, hvis vi kan si det mildt, de siste årene. Og både mannen min og jeg har jobbet for oss, så har vi sånn, ok, hva skjer hvis vi må selge hus da? Nei, men det er ikke noe stress. Ja, det er PS, selvfølgelig, men det er ingenting som forandrer seg.

Vi har det fint for det, fordi vi vet hva som er viktig for oss som par. Vi er veldig samkjørt på hva vi vil ha i livet og hva som er viktig for oss. Og så lenge vi har det, vi har samverdet, vi har det superfint som familie, vi har den kjærligheten av det samholdet, de aktiviteter vi gjør, det at vi kan reise på eventyr og være ute og leke, det kan man gjøre. Hvorfor

Hvor som helst i verden, på alle mulige arener, og hvis ikke jeg hadde surfet, så hadde jeg gjort noe annet. Om det hadde vært klatring, eller sykling, eller fisking, eller kajakfaddling, eller jeg vet ikke. Det finnes alltid noe å gjøre. Men kan du ikke ta kort om dette med denne selvsabotasjen? Eller føler du at vi har vært litt inne på det nå? Litt. Det kan vi snakke mer om, for det er et veldig stort tema. Ja.

Og det er en av de største hindrene for å, ikke sant, sånn som du sier nå, jeg skal ut i grunnderskapet, du sa vi har en jantelov inni meg, ikke sant? Vi har jo alle det, for det vi snakket om i stedet, det vi skal plise andre hele tiden, og den retselen for hva andre tenker om oss, ikke sant, retselen for å feile, retselen for at vi skal bli ordnere av alle de tingene, det er det som gjør at vi holder igjen for å gjøre de tingene vi egentlig vil gjøre, ikke sant?

fordi vi er redde for konsekvensen. Og det er jo det som er selvsabotasje. Så dette gjelder alle. Absolutt alle mennesker gjør det. Og det er rett og slett bare hjernen vår som skal holde oss trygge, for det er mye tryggere å ikke prøve, fordi da kan vi risikere å feile, ikke sant?

Og derfor så driver vi og selvsaboterer på ulike plan, noen mer enn andre. Dette henger veldig sammen med selvfølelse. Jo lavere selvfølelse vi har, jo mer vil vi sabotere. Og så er det, ikke sant, så virkelig for å begynne å bygge oss opp på innsiden og bli sterkere, bli gladere, skape et liv som vi digger å leve, så trenger vi å se litt på denne selvsabotasje-biten. Ja.

litt sånn som hun jeg nevnte i stedet som bare «Åh, jeg synes det er så deilig å trene, men jeg har for dårlig smittet for det», ikke sant? Så hun kunne lett ha, hjernen hennes kunne lett ha overtalt henne til at «Nei, du burde ikke trene».

Du burde heller være hjemme og passe barna, ikke sant? Og sørge for at de har det bra. Og droppe egne behov. Droppe egne behov. Og det skjer jo, ikke sant? Så hvis vi lar hjernen styre, så blir jo da strategien plise andre, ikke ta vare på oss selv, og da ødelegger vi for oss selv. Så absolutt alle har noe å hente på å bli bevisst på hvordan vi saboterer.

Det er kun beskyttelsestrategi fra hjernen. Men det som er interessant, og det som jeg tenker kanskje er litt spennende å gå inn på her, er jo dette med at mye av det handler bare om den programvaren vi har. Hjernen vår som skal beskytte oss, sørger for at vi har tilhøret til fellesskapet.

Og så er det mye av det som også handler om episoder vi har vært innom tidligere i livet, i barndommen. Og det kan være, sånn som jeg har oppdaget, jo mer jeg har dykket inn i dette feltet med adfeid og med det mentale, hva er det som egentlig driver oss? Fordi jeg begynte med mentaltrening, så var det sånn, ok, men du gir bare klienten din en sånn, du setter opp et målprogram, og så skal du ut og gjøre det. Så jeg bare, men...

det funker ikke. Nei. For folk saboterer, og folk er redde for å feile, og liksom, ok, hva med å ligge bak? Så jeg måtte liksom, flere sertifiseringer, dykke enda mer inn i det. Begynte å jobbe med underbevisstheten, fordi jeg skjønte at, ok, men det er der alle vanene sitter, det er der alt det som holder oss igjen sitter. Holdninger og norm og sånt. Alt. Ja.

Forventninger til oss selv. Yes, alt det sitter der, og for å få til endring, så er du nødt til å gå inn og jobbe med de ubevisste mønstrene vi har der. Og da begynte jeg å skjønne, når jeg jobbet 1-1, så bruker jeg hypnosen når jeg jobber med klientene mine. Oi, oi, oi. Og da kommer det jo opp tidligere episoder fra barndommen, som er årsaken til at de selv saboterer i vaksne alder, hvis vi skal ta det eksempelet. Og det kan være, ikke sant? Så

Dette er viktig, og dette trenger alle vite. Så barnehjernen er ikke ferdig utviklet før vi er 25 år, men barnas oppgave er å lære om verden og seg selv, slik at de kan bli trygge voksne og fungere når de er voksne. Så barnas oppgave er å lære. Barna har på seg, de bare suger til seg kunnskap overalt,

Men det tolkes gjennom øynene, gjennom filtret til en hjerne som ikke er veldig utviklet. Som ikke har sjans til å forstå kontekst. De trekker de korteste slutningene. Og i tillegg er det en hjerne som er giret på å holde barnet trygg. Det vil si det skal se etter alt som kan være farlig, og hva er det som er farlig.

Det er å ikke høre til i fellesskapet, og ikke være bra nok. Så første elevårene, type barneskolealder, så skal barna få tilhørighet fra foreldrene sine, og etter hvert er det fra venner, når de blir tenåringer. Så, når vi vet det her, da jeg skjønte det, var jeg sånn «Herregud, jeg har gjort så mye feil som forelder».

Men nå må alle foreldre bare, ok, vi kan gjøre veldig mye. Det er ikke over nå. Nei, det er aldri over. Jeg er ikke bekymret. Dette går fint. Det går veldig fint. Men dette er viktig at vi får med oss. Fordi at ting som for oss voksne kan virke som bagateller,

kan være store, traumatiske ting for et barn. Og jeg elsker den episoden med Marco Elsafade. Og en del av de tingene han snakket om er veldig tråd med det jeg også skriver om i boken. Fordi for eksempel i boken så er det en, jeg kan nevne et eksempel fra en jeg jobber med som jeg har med i boken. Hun er leder, og hun fikk det så mye på jobb. Hun bare setter seg et mål på jobb, går for det bare, yes!

kommer til hennes egne drømmer og planer, de tingene hun har lyst til å fylle livsid med, får ikke ut fingeren.

Og hun bare, Anniken, jeg saboterer for meg selv. Hva er det som er galt, liksom? Og så går vi inn, og så går vi tilbake til, og så kommer det minne fra da hun var liten. Og det ene minnet er når hun er åtte år gammel og skal henge opp en hylle fra IKEA med faren sin. Og hun skal da liksom prøve å skru inn noen skruer. Hun er åtte år gammel, ikke fått noen opplæring, aldri klart dette før. Og hun bare, åh, ikke sant?

Og så tar han hyllen, snur ryggen til henne og monterer den. Og da er det sånn, ok, det er bare en bagatell egentlig, men hva er det hennes hjerne tolker det som? Jeg er ikke god nok, jeg har ikke det som skal til, jeg får ikke til ting. Det jeg vil, det er ikke tilgjengelig for meg. Sånn, så er det jo flere episoder fra hennes barndom som lærte henne akkurat det samme. Det jeg vil, det får jeg ikke til. Det kom opp en episode hvor hun også...

hadde blitt dårlig og blitt sendt hjem fra skolen med migrene ingen foreldre kunne hente henne så hun liksom sto i grøftekanten og kastet opp hun kom seg hjem til slutt det gikk bra til slutt men hele tiden så ønsket hjernen hennes at noen skulle komme og hjelpe henne

og det var ikke tilgjengelig for henne. Så da lærer man ubevisst at det som jeg ønsker meg, det kan jeg ikke få. Og hvis det er det som sitter i underbevisstheten din, og du bare «Nå skal jeg sette meg et mål, og jeg skal bli gründer, eller jeg skal begynne å gjøre noe som voksen», så vet hjernen din at «Nei, men glem det, for det du ønsker deg, det er ikke tilgjengelig for deg». Og da vil den styre deg imot å sabotere for deg selv, og stoppe deg,

fordi det er tryggere enn at du prøver å ikke få det til, ikke sant? For de vet allerede at du ikke får det til. Så ...

Vi styrer, alle har sånne episoder fra barndommen, ting man har opplevd som barn, som hjernen har feiltolket, og så er det lagret på som en feil informasjon, rett og slett. Og det styrer oss hver eneste dag, og er stor grunn til at man saboterer. Gav det mening? Det ga mening. Jeg bare tenker sånn, ikke gå freak ut nå, alle foreldre, fordi...

Ikke at jeg ikke tror på det, men det skal jo på en måte litt til. Det går jo bra. Jeg tror også at vi som foreldre er jo ekstremt opptatt av å være veldig gode foreldre. Kanskje til ulempe for oss selv, fordi man blir så redd for alt vi kan gjøre feil.

Men derfor tror jeg særlig det å si unnskyld, kanskje, det å lytte litt mer, at det våre foreldre, eller den generasjonen, og hvertfall den før, ikke har vært så gode på. Eller visst om, egentlig. For det handler jo om, hvordan er det man snakker om oppdragelse? Det før har jo det vært...

foreldre, barn skal være stille. Og synd som ikke høres. Men der er det jo ikke noe. Men hva gjør det med et barn? Jeg har mange klienter som har opplevd det som liten. Du får ikke lov å le og tøyse og alle de tingene. Og et barn i et barns natur...

så er det jo det å være tøysete, å være høylytt og alle de tingene. Og når det er din natur å være sånn, men du blir fortalt at det er ikke riktig, det er feil, da tolker du jo gjerne det som om «Ok, jeg gjør noe feil, det betyr at jeg er feil, det betyr at jeg ikke er verdifull nok».

Men ja, vi kan gjøre veldig masse. Jeg har gjort masse ustrategiske ting med mine barn. De har det kjempefint. Og det er, som jeg liker å si, det er summen av alt. Alle har sånne opplevelser. Jeg har et minne fra jeg var fire år gammel og satt sammen med et par andre jenter fra barnehagen, og de hadde sånn lyst krøllete hår og

hadde sånn indienavn og sånn lysegul og lyserosa klær, og de var så indie og fine. Og jeg var mye høyere enn de. Jeg hadde guttestemme og sånne klær med helt andre farger, guttefarger. Jeg var sånn, jeg er annerledes enn de. Jeg er ikke like bra som de. Jeg har hatt all kjærlighet hjemme. Alt bra, men hjernen, hva gjør den? Jo, den ser etter noen som er farlige,

og så tolker den det i det verste fall, bare for å holde deg trygg. Just in case. Og så har du en gang tolket verden på den måten, så

så gjør du det igjen neste gang, og neste gang til slutt så sitter du her som en helt ubevisst vane som er del av identiteten din. Så dette er jo ting jeg jobber med å endre for folk. Så det vi ser til alle har disse episodene, uansett hvor kjærlig og god foreldre du er, så vil barnet ditt møte verden og tolke det på en måte som ikke er riktig. For det skjer med alle. Men vi kan endre på alt dette. Alt det som vi har lært kan vi endre på.

og til foreldre. Den episoden jeg nevnte nå med hun som opplevde dette med selvsabotasje, det var jo også mange flere ting i livet hennes, som gjorde at hun ikke hadde hatt den tryggheten og kjærligheten og blitt sett på den måten hun skulle av foreldrene. Så det var ikke bare de enkelstående episodene. Det blir jo som et mønster i hele oppveksten. Så hvis du har foreldre som er der for deg,

kjærlighet, trygghet, det å se barnet, det å vise barnet at du er det viktigste i verden, jeg elsker å være mammaen eller pappaen din, da kan du gjøre veldig mye annet, og barnet vil fortsatt vokse opp og være robust. Ja, og det tenker jeg også at noe av det fine med hvordan man ser på foreldreholden i dag, er jo nettopp at

Det er veldig bra også å vise at vi er feilbehagelige, og at vi kan gjøre feil, vi kan drite oss ut, vi kan si ting vi ikke mener, og vi kan si unnskyld. Vi er ikke så stolte at vi ikke kan sette oss ned og si unnskyld, nå sa jeg noe dumt, eller nå overreagerte jeg, eller nå hørte ikke jeg på deg. Jeg skjønner at du blir dritirritert.

Og det tenker jeg også er sånn, til det å lære barna å hjelpe dem til å bli robuste. Det er jo noe av det fineste, det er jo å kunne si unnskyld, det å kunne vise at jeg har selvinsikt. Det viser jo også at du er trygg på deg selv. Og da er det innenfor å drite på draget. Og det tror jeg er en veldig stor styrke. Veldig.

Vi foreldre er veldig bevisst nå. Helt klart. Det å kunne snakke om følelser, det å kunne vise. Noe av det som er veldig viktig med akkurat det du nevner der, Oda, er det at

Jeg vet hvertfall for meg selv så har jeg vært litt sånn, jeg skal bare være perfekt overfor barna og overfor alle andre. Jeg skal ikke vise at jeg feiler og sånn. Men hva lærer vi barna når vi aldri feiler?

Du er aldri lov å gjøre feil. Da lærer vi dem til å bli perfeksjonister. Så det at vi kan si at ok, jeg kan også ta feil, jeg kan gå på en smell, men jeg har det bra for det. Jeg er fortsatt verdifull, jeg står stødig i det, jeg tåler også unnskyld, jeg kan legge meg langflat, jeg

Jeg har det fortsatt bra med meg selv. Det definerer ikke meg. Og det gir jo barna våre tilatelse til å være uperfekte også. Helt enig. Og det er så fint. Og de øyeblikkene der er jo også veldig gode. Husker, nå kommer jeg på et minne at det var en barnehagelærer da var jeg, å jeg kan ikke ha vært så gammel kanskje sånn tre-fire altså mellom tre og fem da og da hadde jeg jeg fikk lov til å klepe meg selv

Har alltid likt å kle meg gøy, ha farger, bruke mye kjole og skjørt. Det gjør jeg jo fortsatt. Tatt det tilbake. Og så kommer jeg i barnehagen. Kan hende at jeg har fortalt den før, men den er verdt å fortelle igjen. Og så sier barnehagelæreren, jeg er assa så stolt. Jeg har tatt med meg alle yndlingsplaggene. Så det er jo fem forskjellige mønster. Hører ikke sammen, men jeg følte meg jo som...

Jeg har aldri følt meg finere. Og ikke minst, jeg hadde jo kledd på meg selv. Og mamma hadde latt meg kle på meg selv. Det var liksom beste morgenen i livet. Og så kommer jeg til barnehagen, og så sier barnehagelæreren Har du kledd på deg selv, du da? Og det var altså så ydmykende. Hun syntes jo sikkert jeg så helt fantastisk festlig ut, og veldig søt. Men det var tonefallet, og det var det der...

Hun sa ikke så fin du er, eller så har du klevd på deg selv. Så flott! Det øver vi jo på i barnehagen. Jeg følte jo at hun lo veldig av meg, og at hun ikke syntes jeg var fin i det hele tatt. Og det å bli møtt med det, det var bare sånn,

huske den ydmyk følelsen i brystet. Og det var så fælt. Og mamma så jo at hele meg bare gikk i oppløsning. Så det husker jeg veldig godt. Og det var litt sånn, den har jo satt seg. Og det var jo bare en hendelse. Mamma og pappa har jo aldri sagt det fordi jeg har fått lov til å

det var en januardag, det var 15 minutter, så mamma måtte sette meg ut på trappa i kjole for sånn, kjenn, du har ikke lyst til å gå uten den dressen til barnehagen. Det skjønte jeg da. Og med en baby og vond rygg, hva gjør du med en treåring da? Du må rett og slett be henne gå ut. Og det funket jo, og det har jo blitt bare, altså det har jo jeg glemt. Så det var liksom ikke noe krise. Det er bare en morsom historie. Men den ene der, den der, og hvertfall fordi

det gikk så veldig på meg da, det der å kunne gjøre noe selv, eller sånn, ja, da, ja. Ja, men det går jo, det er akkurat det, ikke sant? Sånn bare rett ned. Det går på selvfølelsen din. Ja. For hva er det hjernen din tenker da, ikke sant? Hvordan tolker hjernen din det? Bare sånn, jeg er ikke bra nok. Nei, det var ikke bra nok, og det var ikke noe stas, og ikke noe spesielt, og i hvert fall ikke noe fint. Så det, men...

Det har gått bra. Men det er et minne der, liksom. Og det er interessant, for det er jo lenge siden. Ja, og det kommer til å sitte her resten av livet. Ikke sant? Men mindre det går an å gå inn og jobbe med det. Det er jo sånn jeg gjør når jeg jobber med folk. Men til de tingene som... Det er greit å ha det. For det er på en måte en sånn påminnelse på hvis jeg tenker sånn, er det litt mye? Det er det ikke. Så det har egentlig blitt en sånn liten vink til henne. Hun mente det ikke vondt, men det er sånn ja, hvor

Det er sånn hjernen din tolket det, ikke sant? Den er sånn, ok, hva er det som kan være farlig? Det farlige er at Oda ikke blir akseptert av fellesskapet, ikke sant? Så det kan godt hende, hun mente det nok på en helt annen måte, men du bet deg fast i tonefallet, ikke sant? Den måtene, og det ble tolket i det verste hensene. Fordi det er sånn hjernen gjør det. Så ja, vi kommer til et kjempefint eksempel, og vi har alle massevis av de historiene, og vi tåler det.

helt fint. Så i bunnegrunn så er det tilbake det, ok, er vi der for barna, gir vi de kjærlighet og trygghet, ikke sant? Det å sette grenser, det gir å trygge barn. Og det går litt tilbake til, jeg hadde lyst til å si det også, dette vi snakket om med å plise andre og selvfølelse og sånt nå. Fordi ja, vi prøver å plise alle rundt oss, men vi prøver også, jeg ser veldig mange prøver å plise barna sine. Synes det er utfordrende å sette grenser, fordi da blir barna lei seg. Mhm.

Eller fly for banen. Ja, eller fly for banen. Så da er det lett at vi først synes at du kan likevel, men det som skjer helt ubevisst hos barna når vi ikke sitter i grenser, eller når vi går tilbake på det,

så er det en ubevisst oppfatning om at det ikke er så verdifull. Så vi tror på et eller annet plan at vi er snille med barna når vi lar dem få lov. Men det beste vi kan gjøre for det er å sette grenser. Mer kjærlighet.

og det er det som skaper robuste barn, rett og slett. Det gjør de trygge. For da oppfatter de helt ubevisst at jeg er verdifull, siden mamma og pappa har en grense overfor meg. Det betyr at de bryr seg. Mm.

Pluss at det å øve på det, det har jo hatt mange episoder om, grensesetting. Og det er jo fordi det er så vanskelig, men også fordi det er veldig interessant, og fordi det er mange kloke folk som jobber med dette. Ja.

Men jeg tenker sånn, til også det å få mer tid, eller finne tid til å ta vare på egne behov, jo mer trygghet og stødighet du har i foreldrerollen. At du ikke går og pisker deg selv, eller jeg orker ikke å sette grenser, så da blir det jo veldig mye mer stress og mas, og mye mer krangling og hyling, og alt flyter jo. Men nettopp det er jo mer du...

stole på deg selv og klare å stå stødig som mamma eller pappa jo bedre klarer du å ta vare på deg selv også, fordi nettopp forutsetningene som du har snakket om de er jo der til at det går fint at pappa legger i dag fordi vi har gode leggerutiner og han kan si nei, nå er det nok nå går vi og legger oss, og så blir ikke det

baluba i to timer så det er jo liksom nettopp det der å tilrettelegge for en sånn god livskvalitet på hjemmebane, eller det gir jo også muligheten til å dyrke oss selv litt også ja, og det er sånn til syvende og siste liksom, ok

hva slags liv vil du ha? Hvordan vil du at livet skal være? Med de forutsetningene som er nå. Ja, vi skal lage middag, vi skal ta opp vasken og alle de tingene.

med de forutsetningene du har nå, hvordan vil du ha det? Fordi hvis vi ikke har en klar plan da, om at jeg vil ha kjærestetid på kvelden, eller jeg vil liksom ha mulighet til å trene en gang i uken eller noe sånt nå, hvis vi ikke har en klar plan og setter det liksom ned på papiret at det her vil jeg, så er det jo veldig lett å la leggingen skli ut og ta tre timer. Det er veldig lett å la alt bare skli ut, og så sitter vi fast i alle de daglige tingene. Men å begynne da å tenke, for mannen min og jeg, vi har sånne

i hvert fall en gang i året, så rundt nyttår så går vi en tur og bare «ok».

Hva vil vi ha mer av i livet? Hvordan vil vi at livet skal se ut? Og hvor har vi lyst til å være om fem år og om ti år? Så er det sånn, ok, hvis vi har lyst til å leve sånn om ti år, ja, men hva krever det at vi begynner å gjøre nå? Altså, vi har lyst til å være sammen. Vi har lyst til å ha det gøy. Jeg ser for meg at, eller vi ser for oss sammen at når vi er 70 år gamle, så bor vi på Hawaii og surfer og er i god form. Det er sånn, ok, men det...

Betyr jo at vi trenger å ta vare på forholdet nå. Hvis ikke vi pleier forholdet nå, så er vi sikkert ikke kjæreste når vi er 70 år heller. Det er jo ikke noe automatikk at man bare fortsetter å være glad i hverandre. Så det krever det, og det krever også at vi tar vare på helsen. Vi kan ikke begynne å trene om 20 år. Hvis jeg skal være i form som 70-åring, så trenger jeg å begynne nå.

så de setter litt sånn der ok, ja, jeg har lyst til å være der og jeg kan godt drømme om å være der eller jeg kan bestemme meg for at det der vil jeg være når jeg setter hva har det å si for i dag?

Og det kan være litt sånn, for vi forsvinner jo lett ned i hverdagen, og det er så mye hver eneste dag, men det er liksom bare å trekke perspektivet litt ut, og bare, hvilket liv vil jeg egentlig ha om ti år, og nå i dag? Har jeg lyst til å våkne med overskudd på morgenen? Eller, hvordan vil dette skal være? Og det er helt opp til oss hvordan vi vil dette skal være, men det er så mye mer tilfredsstillende å ha en klar plan om

hvilke følelser vi vil ha, hvilken energi vi vil ha, hvordan forholdet til partner skal være, hvordan vil vi ha det med barna etter jobb da, når vi møter dem og skal lage middag. Ok, så hvis vi tenker at ok, ja, vi har energi og overskudd, ja, vi kunne se barna, men hva skal til for at jeg skal kunne være der? Da er jeg nødt til å ta vare på meg selv. Hvis jeg ikke tar vare på meg selv, og det kan jeg bare snakke om fra min egen del, hvis jeg ikke har overskudd, så er det mye lettere å sneppe på barna. Eller sånn. Da har vi det gående. Ja.

Så jeg trekker perspektivet litt ut og bare finner ut hvordan jeg egentlig vil at det skal være. Og hva skal til for at jeg skal ha det sånn? Ja, så tenk at det er jo på en måte, hvis vi skal oppsummere da. Tiden går fort når man prater om spennende ting. Hvor vi begynner, det er jo på en måte å sette seg ned i

og tenke på hvor verdiene mine, hvor er det jeg kjenner at de ikke blir møtt, i forhold til behovene mine, og så begynne å lage en liten oversikt, slik at du kan ta disse gode valgene, og gjerne gjøre det samme med kjæresten. For det er jo veldig romantisk, og det kan være veldig oppklarende, det kan være...

kjipt hvis det blir en krangel, men hvis det er ting som du også sa, at du bærer på ting, få det ut. Snakk fra ditt ståsted. Det er jo det beste. Jeg savner, jeg trenger, ikke du er. Ja,

Og så se hva som er på en måte sånn, det blir jo litt sånn kart over eget indre liv og et felles verdensbilde av livet med barn, eller om dere bare er kjærester. Det er jo viktig å ta vare på den drivkraften sin da også, ja.

Helt klart. Veldig fint oppsmørt. Er det noe du vil legge ut? Åh, masse, masse. Jeg skjønner at det er litt sånn abstrakt og litt sånn, ok, hvor startet sånn, men du er helt på sporet. Bare finne ut, ok, hvordan vil du leve livet? Hva er det som gir deg mening? Og kjempefint å gjøre det med partner. Altså forhåpentligvis så har man lyst til å henge med partner i noen år til. Og

skal vi bare vokse det er så lett at man utvikler seg hver sin retning, men hvorfor ikke bare samkjøre hva slags liv har du lyst til å leve hvordan har du lyst til at vi skal ha det ja tusen takk og gratulerer igjen med ny spennende bok den er jo nå den er ute, den finnes

Den finnes jeg. Forhåndsbestilleren er i butikken 1. mai. Så da er det bare at jeg legger som vanlig igjen en link. Hashtag reklame for en venn, sånn at jeg ikke tråkker i noe bar. Så håper jeg at dette har satt i gang mange spennende tankeprosesser, og at det fører til mye fin...

fine tanker innover i deg selv, men også at du liksom legger merke til hva du har rundt deg da og ikke minst det vi snakket om i starten at det der uttrykket du er din egen lykkes med det har noe for seg det har det tusen takk Annike vi høres

Grunn nummer 39. 50% priskutt på bleier med Æ. Hos Rema 1000 satser vi alt på å gi deg Norges roeste bleikutt. 50% priskutt på alle bleistølser og typer. Alt fra Pampers og Libro til Level. Maks 5 pakker med priskutt per handletur. Bare husk å aktivere kuttet i Æ-appen. Rema 1000. Altid lave priser.

Nævnt i episoden

HelloFresh

Sponsor av episoden, tilbyr matkasser med rabattkode FRESHFAMILIE

Hemsedal

Et sted i Norge der Anniken Bins gikk en topptur

Superkraften

Tittelen på Anniken Bins sin bok, handler om å finne sin indre gnist og superkraft

Anniken Binz

Mentaltrener, forfatter av boken "Superkraften", gjest i episoden

Mentaltrening

Et tema som Anniken Bins er ekspert på, handler om å bli bevisst på sine tanker og følelser

Emilie Skålman

En tidligere gjest i podcasten, snakket om å finne sin indre gnist

Hannah Rangan-Chatterjee

En lege i Storbritannia som deler tips om å ta vare på seg selv

Crohn's

En sykdom som Hannah Rangan-Chatterjee sin pasient hadde

Katrin Sagensen

En person som Anniken Bins har snakket med om parforhold, nevner kjærlighetsspråk

Line-Marie Vahrom

En person som Anniken Bins har snakket med om parforhold, nevner å ikke legge for mye ansvar i andres hender

Bjørn

Anniken Bins sin mann, en gründer som også sliter med å finne tid til seg selv

Marco Elsafade

En tidligere gjest i podcasten, snakket om barndomsopplevelser og hvordan de kan påvirke oss som voksne

IKEA

Et merke som selger møbler, nevnes i forbindelse med en episode fra barndommen

Crossfit

En type trening som nevnes som et eksempel på en identitet som kan være vanskelig å gi slipp på

Et lojalitetsprogram hos Rema 1000

Rema 1000

En matvarekjede, sponsor av episoden

Pampers

Et merke av bleier

Libro

Et merke av bleier

Level

Et merke av bleier

Deltagere

Guest

Anniken Binz

Host

Oda

Sponsorer

HelloFresh

Rema 1000

Lignende

9/13/2024

Familieliv

306: Sandra Kolstad - Identitetsmarkører

Hva skjer med og i oss mennesker når vi opplever tap av kontroll i livet? I form av å få barn, mindre tid i parforholdet eller i eget virke, som for mange er en stor del av identiteten. Komponist, feminist, produsent og musiker Sandra Kolstad bringer inn nydelige refleksjoner om livsendringer og hva et hierarkisk tankesett gjør med hvordan vi møter livet og ser på oss selv. En undrende samtale mellom to engasjerte kvinner midt i livet om å hvile i eget kaos, å vokse seg gjennom livet og verdien av å være brutalt ærlig med seg selv.Boka To ord for ødeleggelse av Sandra Kolstadhttps://aschehoug.no/to-ord-for-odeleggelse-1See omnystudio.com/listener for privacy information.

Se mer

3/30/2024

Helsetipspodden

53. Indre kraft, intuisjon, egne verdier, grenser og ta gode valg for deg. Gjest: Cathrine Lund

Gjest: Cathrine Lund - homeopat, healer og instruktør i babymassasje Har du kjent på at det kan være vanskelig å komme i kontakt med deg selv, egne verdier, egne grenser og ta gode valg for deg som er viktig for at du skal ha et godt liv? Denne episoden handler om hvordan du kan få det til bedre. Hva er egentlig den indre kraften? Den kan også kalles intuisjon, magefølelse, gåsehud-opplevelse eller et øyeblikk av å skjønne at noe er riktig for deg. Håper at denne episoden kan inspirere deg til å bli mer kjent med og lytte til din egen kraft. Cathrine finner du her: www.cathrinelund.com www.instagram.com/cathrine.lund Annette finner du her: www.nervusklinikken.no www.instagram.com/annette_loeno www.instagram.com/helsetipspodden * Episodens innhold er ikke ment å erstatte medisinsk råd. Har du en medisinsk tilstand ta kontakt med fastlege eller annet kvalifisert helsepersonell. Takk for at DU lytter til Helsetipspodden. Det settes stor pris på en god vurdering på din podcastapp og at du deler episoden med dine nære og kjære. Reklame/rabatt: - 10% avslag med koden 'Nervus' i helsekostbutikken Superstate - Kr.625,- i rabatt med koden 'helsetipspodden' ved kjøp av Flexbeam: En smart, bærbar infrarød terapienhet som stimulerer cellene til å produsere mer energi.

Se mer

6/11/2024

Leger om livet

#156. Å leve fullt ut. Med Anniken Binz.

Anniken Binz er mentaltrener og endringsnerd med et høyt ønske om at vi alle skal få mest mulig ut av livet. I ukens episode dykker vi inn i tema som automatiske mønstre vi går inn i, barnehjerner som lagrer informasjon for voksenlivet, hvordan vi kan leve et liv med varig glede og motivasjon og hvordan vi kan nå målene vi drømmer om. For mer fra Anniken Binz: https://www.instagram.com/annikenbinz/https://www.annikenbinz.com/hjemBoken Finn din superkraftØnsker deg en fin uke!AnnetteFølg meg på:Instagram.com/dr.annettedraglandFacebook.com/drannettedraglandhttps://youtube.com/@drannetteDisclaimer: Innholdet i podcasten og på denne nettsiden er ikke ment å utgjøre eller være en erstatning for profesjonell medisinsk rådgivning, diagnose eller behandling. Søk alltid råd fra legen din eller annet kvalifisert helsepersonell hvis du har spørsmål angående en medisinsk tilstand. Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

Se mer

9/12/2023

Leger om livet

#118. Ikke bare en følelse- hvordan finne veien til lykke og deg selv. Med lege Aili Kristina Hannisdal.

Gjest i dagens episode er lege og forfatter av tre bestelgende bøker, Aili Kristina Hannisdal. Vi snakker om følelser, lykke, nummenhet, vonde og gode følelser, og som Aili sier det så fint- hvordan vi kan våge å lytte til følelsene vi helst vil unngå, for å finne veien til lykke- og oss selv. For mer: https://www.endorfinlegen.no/For å kjøpe boken «Ikke bare en følelse» trykk her Ønsker deg en nydelig uke!AnnetteFor billetter til LIVE podcast 20. september i Oslo:https://www.eventim.no/eventseries/3467658/?affiliate=FK3Følg meg på:Instagram.com/dr.annettedraglandFacebook.com/legeromlivetDisclaimer: Innholdet i podcasten og på denne nettsiden er ikke ment å utgjøre eller være en erstatning for profesjonell medisinsk rådgivning, diagnose eller behandling. Søk alltid råd fra legen din eller annet kvalifisert helsepersonell hvis du har spørsmål angående en medisinsk tilstand. Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

Se mer

11/15/2022

Leger om livet

#86. Magefølelse, mål og mindset med Anja Hammerseng-Edin.

I denne episoden av Leger om livet er jeg så heldig å ha tidligere landslagsspiller og nå mentaltrener Anja Hammerseng-Edin i studio. Vi snakker om alt i fra magefølelse og intuisjon til meditasjon, målsetting og mindset. Og selvfølgelig lynskarp fokustrening!For å sjekke ut appen Heart Mentality kan du trykke på denne linken: https://www.fearlessheart.no/Og tusen takk til ukens annonsørhttps://www.csoaps.com/som gjør det mulig for meg å drive podcast! For årets nyttigste julegaver, trykk på linken. :) Alt godt,Annette Følg meg gjerne påinstagram.com/dr.annettedraglandfacebook.com/legeromlivet. Disclaimer: Innholdet i podcasten og på nettsiden er ikke ment å utgjøre eller erstatte profesjonell medisinsk rådgivning, diagnose eller behandling. Søk alltid råd fra legen din eller annet kvalifisert helsepersonell hvis du har spørsmål angående en medisinsk tilstand. Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

Se mer

4/15/2023

Helsetipspodden

10. SELVFØLELSE. Om hvordan selvfølelsen påvirker valgene vi tar for helsen vår. Gjest: Anniken Binz

Tema: Selvfølelse, grensesetting, endring og selvomsorg Gjest: Mentaltrener, coach og terapeut Anniken Binz I denne episoden får du høre om hvordan selvfølelse spiller inn på de valgene vi tar, hva man kan gjøre for å øke selvfølelse og hvordan dette kan påvirke helsen vår- positivt og negativt. Videre får du tips på hva du kan gjøre for å øke selvfølelse, ta bedre valg og gi deg mer selvomsorg. Anniken deler fra sin historie som bidro til at hun ble utbrent, hva som måtte til for å kunne ta bedre valg for seg selv og hvordan hun jobber i dag for å hjelpe andre med dette. Stikkord for episoden: utbrenthet, tankesett, yoga nidra, tanker, endring, negativ kritiker, hypnose, mekanismer, teknikker, følelser, selvomsorg, grensesetting, lykke, vonde følelser, hjernen, beskyttelse, utrygghet, lav selvfølelse, foreldrerollen, følelser, tilhørighet, verdifull, ubevissthet, selvtillit, dopamin, uro, bevissthet, sosiale medier, styrke, tilhørighet, trygghet, kritikk, bekymring, selvbilde, ytre stress, indre stress, annerledes, utenforskap, hjernen beskytter, jeg er nok, underbevissthet, avspenning, trening, lydfil, forskning, restituasjon, dopamin, non sleep deep rest, raushet, barndom, oppvekst, garmin, stressnivå, irritasjon, frustrasjon, utmattelse, uthvilt, søvn, verdier, indre konflikt, anerkjennelse, øvelse, behov, drivkraft, tid, nei, overskudd, glede, kjærlighet, frykt, verdier, latskap og lading. Du finner Anniken her: www.instagram.com/annikenbinz Her finner du lydfilen Anniken snakker om: www.annikenbinz/yoganidra Annette deler forsknings- og erfaringsbasert kunnskap her: www.instagram.com/annette_loeno Episodens sponsor er Eimealt - et fermenteringsverksted i Stavanger som brygger kombucha og lager tradisjonelt melkesyregjærede og upasteruristerte grønnsaker. * Denne episodens innhold er ikke ment å erstatte medisinske råd. Har du en medisinsk tilstand anbefales det å kontakte fastlege eller annet medisinsk helsepersonell. Det er gøy om du deler at du lytter til Helsetipspodden. Ekstra stor stas er det om du vil legge igjen noen stjerner i din podcastapp. Det vil bidra til at enda flere kan oppdage denne podcasten.

Se mer

6/28/2024

Familieliv

295: Ingrid Alm - Hvordan få mer tid i livet?

Etter et tøft samlivsbrudd og en bok som skulle vise seg å forandre tilværelsen til Ingrid og familien, er paret sammen igjen, kalenderen mindre hektisk og hvilepulsen alltid tilgjengelig for alle tre. Hvordan gjorde de det og hva kan du gjøre for å frigi mer tid og lek i livet? Ingrid brenner for at vi gir mer plass til det barnlige og spontane, og at samfunnets krav og forventninger til særlig småbarnsforeldre kan ta seg en bolle. Sammen skravler hun og Oda om å innføre "rampedager" og "liksomuker", og at ferie gir gyldne muligheter til å gå mer på oppdagelse i seg selv og med de vi elsker.Boken Vi skulle hatt mer tidhttps://www.friskforlag.no/produkt/vi-skulle-hatt-mer-tid/Aktuell kronikk https://www.aftenposten.no/meninger/kronikk/i/wgepVL/barndommen-er-organisert-ihjel See omnystudio.com/listener for privacy information.

Se mer

9/7/2024

Helsetipspodden

72. UT AV UTBRENTHET. Stressmestring, mønstre, forståelse, autentisk liv, styrke og egensomsorg. Gjest: Maren Kvalvaag-Toven

Gjest: Familieterapeut og coach Maren Kvalvaag-Toven Har du kjent på at livet byr på for mye? Med en økende følelsesmessig press og slitasje? En følelse av å ikke strekke til? Der du blir utslitt av livet du lever? Dagens episode skal handle om utbrenthet. Som jeg syns er et viktig tema å snakke om. Fordi det rammer stadig flere. I en artikkel fra 2024 på psykologisk.no står det at et nytt verktøy som måler risikoen for utbrenthet, har blitt testet i Norge. Her kommer det frem at 13 prosent av norske arbeidstakere er i faresonen. Tall fra 2023 viser til at nesten 8 av 10 unge arbeidstakere sier de har opplevd å bli utbrent eller vært nære ved å oppleve utbrenthet. Når man først blir utbrent kan det for mange ta lang tid for å komme seg igjen. Viktige spørsmål er hva er årsaken til utbrenthet, hva kan man gjøre for å unngå å bli utbrent, hva skal man gjøre om man først har blitt utbrent og hvordan kan man unngå å bli utbrent igjen? Dette er et tema som jeg brenner sterkt for. For vi må få ut kunnskap som kan bidra til at flere kan leve mer bærekraftige liv. Selv om utbrenthet ikke er betegnet som en sykdom, er det ikke tvil om at de som blir utbrent føler seg syke med sterkt redusert livskvalitet. Episodens gjest har selv vært utbrent og hennes erfaringer ga henne en livskraft i å ville hjelpe andre i samme situasjon. Etter hun ble frisk ble hun online-grunder og startet Det lille pusterommet der hun coacher utbrente kvinner til å skape den versjonen av seg selv som de er ment å være. Nå er hun også nybakt forfatter med boken 'Ut av utbrenthet'. Denne boken gir deg verktøy til å:- forstå deg selv og dine mønstre- oppdage dine styrker og gaver - skape deg en givende hverdag med mer energi og glede- unngå å møte veggen igjen Takk for at du lytter. Maren finner du her: www.instagram.com/marenkvalvaagtovenwww.detlillepusterommet.no Annette finner du her: www.instagram.com/annette_loeno www.helsetipspodden.no * Episodens innhold er ikke ment å erstatte medisinske råd. Har du en medisinsk tilstand ta kontakt med fastlege eller annet kvalifisert helsepersonell. Vil du hjelpe meg til å at enda flere oppdager Helsetipspodden? Da kan du abbonere på Helsetipspodden, legge igjen en god omtale i din podcastapp og dele når du lytter til episoden på sosiale medier. Har du et helserelatert produkt eller et firma du ønsker å annonsere for i Helsetipspodden? Send mail til [email protected]

Se mer

Loader