#132. Selvfølelse, relasjonell energi og det å føle seg påkoblet. Med Unni Turrettini.

Hjertelig velkommen til podkasten Leger om livet. Mitt navn er Anette Dragland og jeg er utdannet lege. Jeg lager denne podkasten for å gjøre nyttig og god og viktig kunnskap om kropp, helse og synd lett tilgjengelig for oss alle. I dag har jeg en gjest som heter Unni Turutini. Hun er utdannet advokat og er forfatter av bøkene Betraying the Noble og den prisbelønte The Mystery of the Lone Wolf Killer, om Anders Bering Breivik og andre massemordere. Hun vokste opp i Norge, men flyttet til utlandet som student og bodde i USA, Frankrike og Schweiz i mer enn 20 år, før hun flyttet tilbake til Oslo i 2016 med mann og barn. Hun har jobbet som advokat i New York og arbeidet innenfor just og finans i nesten ti år, før hun ble forfatter, foredragsholder og konsulent på full tid. Hvor hun bidrar til å hjelpe individer og organisasjoner å skape en kultur av tilknytning og øke relasjonell energi. Hjertelig velkommen, Unni! Tusen takk, Anette. Fantastisk å være her. Utrolig hyggelig. I dag skal vi snakke om human connection og... I Norge har vi ikke, på norsk er human connection, vi har ikke så godt ord for akkurat det, men det å være påkoblet hverandre, det å kjenne en tilhørighet og tilknytning, som du sier, det er det vi skal snakke om i dag. Og det kjente jeg med en gang du kom inn i mitt hjem. Så bra! Ja, det er den kjemien man får mellom mennesker som man... som man merker er påkoblet seg selv. Det er noe veldig fint med det. Du er jo utdannet advokat, og har de siste årene skrevet flere bøker, du har forsket på ensomhet, og blitt en internasjonal foredragsholder på tema ensomhet og tilknytning. Hvordan kom du inn på denne stigen? Oi, ja det begynte faktisk i 2011 etter Anders Bering Bleiviks gikk løst holdpåsi og drepte 77 mennesker. Jeg visste ikke det den gangen, men Jeg ble så satt ut av den dagen, det som skjedde. Jeg bodde i Sveits, jeg husker at jeg prøvde å ringe hjem, kom ikke igjen om telefonen. Det var akkurat sånn som 9-11, det var vårt 9-11 her i Norge. Alt var kaos. Jeg husker det som slo meg var at det sjokket var da vi oppdaget at han var jo en av oss. Han så ut som jeg kunne vært min lillebror, oppvokst på en måte i tilsvarende sted, Ja, omgivelser hjem, og hvordan kunne dette her skje? Hvordan kunne en som han over natten bli en massemorder? Så jeg bestemte meg for, og dette må jeg finne ut av. Og jeg fulgte rettssaken, fikk ikke de svarene jeg søkte etter. Og noe bedre forskjellelse egentlig. Så jeg begynte å studere, gravde meg godt ned i handen, men jeg begynte å studere også andre tilsvarende massemordere rundt om i verden. Og mange av dem faktisk. Og dette her ble liksom, egentlig skulle det bare være et sånt lite sideprosjekt, men det ble en fulltidsjobb. Og så endte jeg med å skrive den boken, The Mystery of the Lone Wolf Killer. Og det som var målet mitt med den boken, det var å forstå sånn at vi kan forhindre, og se om det er noen tegn, er det noen faresignaler, som gjør at vi faktisk kan forhindre gjennomkjenne dem før det smeller, sånn at vi kan stoppe det. Men det som egentlig slo meg, det som virkelig, og det var da jeg forstod hvorfor jeg var så fascinert av disse massemoderne, det var at jeg kunne kjenne meg igjen i den ensomheten og den tomheten som de følte på. For det hadde jeg også følt på i store deler av mitt liv. Og jeg tror det var den ... Jeg kallet det empati, eller forståelse, at herregud, det kunne vært meg. Og hvorfor ble det ikke meg? Og da begynte jeg å grave meg ned i dette her med ensomhet og tilhørighet. Og hva er det som får mennesker til å ty til vold? Hva er det som får oss til å oppføre oss på visse måter? Og hva er det vi trenger, og hvordan kan vi skape det og gi andre mennesker og oss selv det vi faktisk trenger. Og det er derfor human connection, for det er vanskelig å finne et norsk begrep på det, men det er jo rett og slett det at vi er skapt til å høre sammen. Vi er skapt til å være i flokk, til å være sammen. Vi er ikke skapt for å være alene, vi er ikke kattedyr. Vi skal være sammen i flokk. Og det ligger altså så dypt i oss. Og når vi føler oss utenfor, eller isolerte, så går vi da inn i en sånn overlevelsesmekanismer. Fordi at hjernen vår, den prehistoriske hjernen vår, tror at vi er i fare. Ja, så vi går inn i overlevesmodus. Ja, akkurat det. Vi putter på fight or flight-moduset. Ja. Men det endte jo opp med at du skrev en bok om det her, og hvor viktig det er med tilhørighet, og det å føle seg connected. Men hva som gjorde at du... gikk ut fra din praksis som advokat og gjorde dette fulltid, for nå gjør jo dette fulltid å hjelpe organisasjoner og bedrifter og ledere rundt om i hele verden med å skape en kultur av tilhørighet. Hvorfor er dette så viktig for deg? Jeg tror det henger sammen med, da jeg begynte å forske på dette her, da var jeg hjemme med barna mine, da hadde jeg tatt en pause i jobben i finans for å være hjemme med barna. For da bodde vi i Schweiz, og i forhold til Norge, så har Schweiz veldig kort permisjon. Så jeg tror bare jeg hadde noen uker, faktisk. Og etter det bestemte jeg for at jeg må slutte den jobben og være hjemme en stund med barna, og så kan jeg heller gå tilbake. Men det følte så lite tilfredsstillende for meg å skulle gå tilbake i en sånn jobb når jeg hadde forsket på disse massemorderne og begynte å kjenne på min egen tomhet og ensomhet, og jeg følte at det var så mye mer jeg skulle med livet enn å bare gå og tjene penger for andre. For å si det sånn. Så det var egentlig en sånn Og en luksus da, å kunne faktisk ta seg den tiden med å finne ut av hva er det jeg skal med det jeg sitter nå, med den kunnskapen jeg sitter med. For en ting var å skrive den og publisere den boken. Og da ble jeg jo kjørt ut med å holde foredrag i USA, for det er jo der boken min kom ut først. Ja. Og skulle jeg da selge boken, så ble jeg jo sendt rundt på en bokturnering og sånt noe. Og det var da jeg skjønte at dette er jo utrolig viktig. Det er ikke bare... Det er mange mennesker som sliter med dette her. Det var tilbakemeldingen uansett hvor jeg var, om det var på skoler, universiteter, organisasjoner, bedrifter, konferanser, så kom folk opp til meg etterpå og sa, «Det er så viktig, jeg har følt meg sånn så lenge selv.» Og etter hvert da så begynte jeg også med sosiale medier og dele mer på sosiale medier. Og særlig, det er vel cirka et år siden nå tror jeg som jeg delte en sånn liten videosnutt på Instagram om hvordan jeg hadde følt meg tom og ensom selv om jeg var gift og hadde to små barn og hadde på en måte alt jeg egentlig hadde ønsket meg i livet da. Ja. Og så hadde jeg, og den husker jeg at da jeg la ut den videoen, så tenkte jeg, jeg tar den ned om en time. Jeg tror ikke dette er noe som, det blir litt for intimt, tenkte jeg. Jeg kan ikke dele så, ikke sant? Så personlig. Så personlig. Og så var jeg heller ikke sikker på, men hva kommer familien og familien til mannen min, og alle de vi kjenner, hva kommer de til å tenke? De har jo kjent meg gjennom alle de årene på en måte da. Og så tok den helt av. Og jeg tror den ligger på nesten en million mennesker som har sett den nå. Og hundrevis av folk som tok kontakt og som skrev til meg at de hadde følt det akkurat sånn. Den der tomheten. Det å være akoblet. Selv om de har mennesker rundt seg. Familie, venner, kollegaer, nettverk. Alle de tingene. Og da... Jeg visste jo det før, men da virkelig fikk jeg den bekreftelsen at her er det, jeg må gjøre noe. Så det jeg har lyst til å gjøre nå, og som jeg planlagt å gjøre forhåpentligvis nå neste år, er å skrive en bok da spesifikt om Det er så mange av oss som sliter med det, og vi vet jo det. Nå har jo til og med Verdens helseorganisasjon, det er jo nettopp forrige uke hvor de gikk ut og skrev at dette her er et av de viktigste most pressing health issues over time globally. skrev de, og at nå lanserer de en internasjonal kommisjon for å prøve å bekjempe ensomheten i verden. Vi vet at en av fire mennesker i verden sliter med ensomheten. Ja, og så vet vi jo at det er verre for oss, hver en som er verre for oss enn å rykke 15 sigaretter om dagen. Det er så viktig for helsa våres at vi føler at vi har en tilhørighet i sted, at vi føler at vi har noen som vil ta oss imot hvis noe skulle skje. Og så er det jo mange som har det, men man har på en måte et nettverk, men så føler man seg fremdeles avkoblet. Jeg kan kjenne igjen den ... følelsen der veldig godt, for sånn hadde jeg det i mange, mange år. Når jeg gikk på medisinstudiet, så følte jeg meg ikke påkoblet av meg selv. Jeg følte ikke at jeg hadde... Jeg følte ikke egentlig en sånn tilhørighet som jeg føler nå. Nå vet jeg på en måte hvem jeg er og hva jeg vil med livet mitt. Så jeg følte meg ikke helt hjemme med meg selv, kan jeg kanskje si. Og Det har jo vært utrolig viktig for mitt liv å kunne finne ut hvordan jeg kan komme i kontakt med meg selv. Og det gjorde også at jeg lettere kom i kontakt med de rundt meg. Jeg følte meg mer koblet på de på et eller annet vis. Det er jo sånn vagt begrep egentlig, men det å føle seg koblet på noen, det merker man med en gang. Man merker det, ja. Og jeg vet hvordan det er å ikke føle det der. At man føler den der tomheten. Ja. Men kan ikke du forklare litt mer, hva er egentlig human connection, og hva er egentlig relasjonell energi som du prater om? Ja, det er kjempespennende. For når du forklarer, og jeg kjenner på det, jeg kjente det akkurat på samme måte. Den der tomheten, og særlig gjennom studietiden min, og da jeg begynte å jobbe som jurist, advokat, i finans også, hvor alt går så fort. Det jeg tror som skjer med oss, er at det vi lærer når vi er barn, er at vi skal gå ut og være som de andre. Og vi har også lært oss at Det vi verdsetter, det som har verdi for oss, er å være flink. Flink på skolen, få god karakterer, komme inn på bra studier, få bra jobber, prestise, ting. Vi viser at vi er vellykket. Så det vi gjør da, er at vi kobler vår egen verdi til alle de tingene rundt oss. Til prestasjonen og... Det vi faktisk gjør ikke hvem vi er. Og så mister vi oss selv i den prosessen. Også fordi at fra vi er barn så lærer vi oss at vi må tilpasse oss de andre. Og en ting er jo tilpasse seg. Men det går en grense mellom det å tilpasse seg og passe inn og miste seg selv fullstendig. For det som skjer med så mange av oss og som skjedde med meg, er at jeg visste ikke engang hvem jeg var. Hvem er jeg unni? Hva er det jeg faktisk liker? Hva er det som er gøy for meg? Det er et spørsmål som jeg faktisk stiller meg den dag i dag, er at jeg ... som jeg skriver i en sånn journal hver morgen, etter at jeg har meditert. For det er en sånn daglig praksis som jeg har faktisk for å knytte meg til meg selv, og som gjør at jeg faktisk fungerer mye bedre i hverdagen. Og da stiller jeg meg selv et spørsmål, hva er det faktisk jeg har lyst til, hva gleder meg på en måte? Det er så vanalt, men det er et så viktig spørsmål. De første årene da jeg begynte å stille meg selv i spørsmålet, hadde jeg ikke peiling. Jeg visste ikke hvem jeg var, eller hva jeg synes var. Jeg hadde bare blitt så vant til å forandre meg, og bli en sånn kamelion som forandrer seg i alle situasjoner, og bare blir den personen som alle forventer at jeg skal være. Når vi da mister oss selv i den prosessen, så har vi ikke sjans til å knytte oss til andre på en ... Vi gjør det, men det blir på et mer overfladisk nivå. Så når det gjelder det med hva ... Det er jo det som human connection er. Det er et sånn stort ... Det er hele spektret av tilknytting, tilhørighet. Og da må vi ta med den delen som er tilhørighet til oss selv. Starte med det. Starte med det faktisk. Det er jo forskere i USA som, Bruce Austin er vel han som er en av de hovedforskerne på det i Kalifornien, som snakker om de tre nivåene på connection, på tilhørighet, som vi må ha for å føle oss tilfredse, for å føle at vi føler oss hele som mennesker. Den første er intim tilhørighet. Det er rett og slett at du har en eller en håndfull personer som du kan være sårbar med, og som du stole på at de er der for deg, uansett. Nummer to er social tilhørighet. Det er rett og slett at du har noen venner, kollegaer og et nettverk. Den tredje er kjærlighet. eller societal connection, eller tilhørighet i samfunnet. Og det er den der belanging, og det at du vet at du hører til. Og den tror jeg mange sliter med i dag, og det ser jeg i hvert fall i USA. Jeg jobber jo mye i USA, og jeg ser det der borte. Mange som kanskje har, og du kan ha, To av dem eller en av dem, men du kan likevel føle deg ensom fordi du mangler en av dem. Vi må ha alle tre. Og det som jeg ser nå er med den mangelen på tillit til ledelsen, til regjeringen, som vi ser mye i den polariseringen i samfunnet, at folk mister tillit. Tilliten er så viktig for at vi som folk skal føle at vi har tilhørighet i samfunnet, føle at vi er en del av. Hvis vi ikke stoler på at lederen våre, og det kan være i en bedrift også, at lederen våre har vår interesse i at det ligger som senter, som det viktigste av alt, så føler vi ikke tilhørighet. Så kjempeviktig. Men det de ikke snakker om, disse forskerne, det som er så interessant, er at det er ingen av de som snakker om at du faktisk føler det, at du må ha tilknytting til deg selv. For det som jeg opplevde da jeg studerte disse mastermoderne og sammenlignet med meg selv, var at jeg kan forstå at Breivik og disse andre slet med alle tre nivåene av tilhørighet. Men hva med meg da? Jeg var gift. Jeg hadde en kjempegod mann som jeg elsker den dag i dag. Jeg har to flotte barn. Jeg har venner. Jeg har en nettverk. Jeg har kollegaer. Jeg vet at jeg har en plass i samfunnet. Jeg har skapt meg den plassen. Så hvorfor føler jeg meg tom og ensom? Det tok meg lang tid å finne ut av. For det, i hvert fall den gangen der, følte jeg at det var ingen som snakket om. Og jeg visste ikke hvordan jeg skulle sette ord på det heller. Fordi Hva er det egentlig jeg føler? Jeg følte bare en sånn tomhet. Og så kommer det en sånn tomhet med at livet ikke gir så mye mening, og hvorfor gjør du det? Og da føler du skam. Jeg følte skam. Fordi jeg har jo alt. Hvorfor føler ikke jeg at jeg hører hjem? Det må jo være noe å være med meg. Og det følte jeg veldig sterkt på veldig lenge. Mm. Og så var det at jeg fant ut, og da gikk jeg til leger, jeg gikk i terapi, jeg holdt på å si jeg gjorde coaching, altså jeg leste bøker, jeg begynte å meditere, begynte med yoga, og det tok meg flere år å finne ut av det der. Og så plutselig en dag, så var det som om jeg følte en sånn varm følelse i kroppen, og så kjente jeg på en måte at jeg var i kroppen, og da skjønte jeg at ... Herregud, jeg har faktisk ikke vært i kontakt med kroppen min. Jeg har liksom levd her oppe i hodet med alle listene mine, og alt det jeg skal gjøre, og alt det jeg må gjøre, og prestere, og få til, og alle tankene mine, men helt frakoblet min egen kropp. Og akkurat da jeg kjente det, så kjente jeg også hjertet mitt. Jeg kjente en sånn varmhet, som bare sprette seg utover hele kroppen min, og opp i hodet, Og jeg følte meg hel. Og så følte jeg at alt er bra. Og jeg følte en takknemlighet som jeg aldri hadde følt før. Og jeg følte at jeg har nok, jeg ønsker meg ingenting mer. Jeg bare er sånn fullstendig tilfreds og fred med meg selv. Som jeg faktisk aldri kan si at jeg har følt før. Og da skjønte jeg at det er her som mangler. Det er det å være knyttet til seg selv. For i det øyeblikket hvor jeg kjente på den følelsen der, så visste jeg også hvem jeg var. Jeg visste at jeg var verdt noe, uavhengig av de tingene jeg har prestert i livet mitt. Så jeg fikk en sånn enorm klarhet. Vi må gå dit, hvordan du fikk til det. For jeg tror det er mange som på en måte lengter etter den følelsen der de føler at de er takknemlige for den de er. At ikke alt de har prestert, eller gjort, eller laget, har noe å si. Det er bare hvem de er, har en verdi. Men før vi kommer dit, så må jeg spørre deg, hvorfor tror du at det er så mange som føler seg avkoblet av seg selv? Hvorfor tror du det er så mange som føler på en tomhet? For vi vet jo at ikke bare øka ensomhet, men depresjon, angst, mentale lidelser, øka, og vi ... Jeg tror flere og flere de siste 10-20 årene har kjent seg veldig godt igjen i det du forklarer. Hvorfor tror du det er sånn? Jeg tror vi lever i et samfunn, i en kultur hvor vi streber etter å finne alt det vi trenger utenfor oss selv. Så vi jager og løper etter, vi lærer opp barna. Jeg må ta meg selv dette hele tiden også, fordi jeg har to barn. Og de signalene vi gir våre barn, er at du må være flink på skolen. Du må få bra karakter. Hvis du får bra karakter, så kan du få det og det som du ønsker deg. Men du må få god karakter først. Så de signalene vi gir mennesker, Og alle er at du må finne de tingene som er viktige i livet, det finner du utenfor deg selv. Og så bygger du bare, så bare fyller du på. Og det var det jeg holdt på med også, jeg bare fylte på med titler og posisjoner og fine ting og presisje. Og så ble det bare tomre og tomre. Ja, man byggs utenfra og inn, i stedet for innenfra og ut. Og så lærer vi ikke barna våre, ikke sant? Yoga er jo... Det er jo så mye som blir betegnet som yoga i dag, som egentlig bare er gymnastikk. Og det er bra det, vi trenger gymnastikk også. Men yoga er jo bare en praksis i å leve. Hvordan leve i verden og ha det bra med seg selv. Det er sånn jeg ser på yoga. Så det er egentlig den praksisen, og det er det vi ikke lærer barna våre på skolen. Det burde jo være et fag på skolen, hvordan ha det bra med seg selv i I den verden vi faktisk lever i da. Ja. Ikke sant? Så jeg tror mye ligger der da. Og hvordan gjør man det? Hvordan lærer man barna sine det? Det er noe jeg tenker masse på. At jeg ønsker å skape et grunnlag der de setter pris på seg selv først. Men det er jo vanskelig, for vi lever jo i et samfunn der prestasjoner har så mye å si. Ja. Jeg tror jeg har fortalt denne historien en gang før, men vi er så opptatt av hva vi jobber med, eller hva vi gjør, eller hva vi har fått til, eller hvor flinke barn vi har. Men en av de jeg jobber med som har vært mest påkoblet seg selv, som har vært mest tilfreds, men du bare så det gløde ut av henne at hun var lykkelig med den hun var, var en som jobbet på sykehuset når jeg var i Turnus. Hun er turid, og hun jobber som renholdsarbeider på sykehuset. Hun hadde en sånn tralla, som hadde et stort skilt der det stod «Turid, si tralla». Hun hadde på den masketralla, sier hun. Hun gikk rundt og snakket med pasientene, og hun var bare så tilfreds. Hun var så tilfreds med hvem hun var. Jeg husker at jeg så ofte på henne, og tenkte «Herregud, liksom hva?» Hvordan har du fått til det der? Mens vi andre, vi stresser rundt, og vi er ikke koblet på oss heller i det hele tatt. Og hun hadde jo også en kjempeektisk jobb. Men hun klarte å ta seg tid til å snakke med de hun gikk forbi. Det minnet der har printet seg inn hos meg. Det er jo det vi alle lengter etter, å være tilfreds med oss selv. Men hvordan kommer vi oss dit? Det er et så utrolig godt eksempel, det du med hun tur i. Jeg tror at, og det er så godt å se sånne mennesker. Ja, det er så godt å se dem. Ja, det er så godt å se, og man har lyst til å være i nærheten av dem. De har en sånn energi, og det er jo det du snakket om i stedet med relasjonell energi, som jeg skal komme inn på også, at La oss gå tilbake og se på hva ensomhet er. Ensomhet er en mangel på at du ikke føler at du har den sosiale kontakten som du ønsker deg. Det er ikke tilfredsstilt. Men det som ligger bak det er mangel på selvverd. Når du føler deg ensom, så sier du egentlig at jeg tror ikke at jeg er verdig kjærlighet eller tilhørighet. Så det som Turi og andre som har den der, er at uansett hva du gjør i livet, det spiller ingen rolle hvilken jobb eller hva du faktisk gjør akkurat her og nå, men du er til stede her og nå, og du er fornøyd med den du er og det du gjør. Og det er noe med å gjøre sitt aller beste her og nå, å være i livet. nå da, ikke sant? Og det er det som skjer, i hvert fall med meg, er at når jeg lever oppe i hodet mitt med alle tankene mine og alle listen over ting jeg skal gjøre, så tenker jeg bare fremover på de, og så har jeg mistet fullstendig kontakt med den delen av listen jeg holder på med akkurat nå. Så det er noe med å bare være her akkurat nå. Og når vi er her akkurat nå, så kommer vi oss ut av fight or flight. Overlevelsesmodus. Ja, vi kommer oss ut av det moduset der. For det som skjer når vi er i overlevelsesmodus, det er at hjernen vår oppfatter at vi er i fare. Og da sender den fare-signaler til at nå må vi forberede oss for å enten bekjempe faren eller flykte fra den. Og så pumper den ut i kroppen masse stresshormoner. Kortisol, alt mulig greier, ikke sant? Som skjer. Blodtrykket øker, blodsukkeret øker. Mm. Pulsene øker. Pulsene øker, sånn at vi skal klare å bekjempe eller flykte. I tillegg øker også cellene som skal redusere betennelser i kroppen. De øker, så vi er i det moduset der. Så kuttes alt som ikke er viktig for å overleve, det bare kuttes kontakt med. Så den del av hjernen vår som faktisk er ment til å ha empati, og se det store bildet, å knytte seg til andre, å føle tillit. Det er ikke viktig når vi skal overleve. Så alle de tingene, det kuttes bare ut. Så vi blir veldig selvsentrerte. Og så fokuserer vi bare på akkurat den tingen og de tingene rundt oss, og så prøver vi å kontrollere utfallet av enhver ting, alle konsekvensene av det. Vi prøver å kontrollere alt. Personen vi føler at vi føler oss trygge. Og da har vi ikke sjanse til å knytte oss til andre mennesker. Det er ikke mulig. Og det er ikke vår feil. Vi gjør ikke noe feil. Det er bare at vi kan ikke føle oss tilfredse i relasjon med noen når vi er i overlevelsemodus. Så det første vi må gjøre, og det er det jeg ... når jeg underviser eller hjelper i coaching eller jobber med bedrifter, det er å lære dem opp til hvordan du frakobler overlevelsesmodus. Det er det første vi må gjøre. Da er det rett og slett så enkelt. Det er mange måter vi kan gjøre dette på, men det som jeg synes er min favoritt, som jeg føler funker så bra, det er med pust. Rett og slett. Og det var jo det vi gjorde før vi begynte podcasten. Vi tok noe duk, og så sa vi ok, nå tar vi noen pust. Det hjelper så veldig, og det trenger ikke ta lang tid i gang. Og det er et verktøy som jeg bruker. Jeg bruker det hver morgen. Jeg bruker det gjennom hele dagen. Ofte så kan jeg før jeg har et viktig møte eller foredrag, så går jeg bare inn på toalettet, tar liksom to minutter, og så puster jeg. Puster dypt inn. dyp pust inn, fyller alle cellene mine med oksygen, og så puster jeg ut, og så gir jeg slipp på det jeg ikke kan kontrollere nå. Så gjør jeg det noen ganger, og dette vet vi fungerer. Pust, det fungerer. Special forces bruker dette her i USA, hver eneste dag, for når de må ta viktige beslutninger i veldig, veldig, hva skal jeg si, Mere stressende situasjoner enn de er i, det er vanskelig å få til. Så hvis de klarer det, og det funker for dem, så tenker jeg, da funker det for meg også. Og det gjør faktisk det. For det som skjer da er at vi klarer å frakoble det sympatiske nervesystemet, og koble oss på det parasympatiske nervesystemet. Det er det som skjer når vi bruker pust. og bare roer ned. Så det skjer automatisk. Vi trenger ikke stresse med at det funker eller funker ikke. Vi vet det funker. Det kan ta så kort tid som bare noen sekunder, eller kanskje et par minutter. For det du forteller kroppen din når du har tid til å stå i to minutter og bare puste dypt, så forteller kroppen din at du er trygg. Jeg bruker det selv, og det har vært et kjempeviktig verktøy for meg. Jeg er ikke sånn som klarer å gjøre masse, altså bruke en halvtime på sånne ting om dagen. Jeg er litt forvimsatt for det. Men det jeg gjør er at jeg bare ... Hvis jeg går inn i et møte, så puster jeg bare noen to-tre ekstra dype trekk før jeg åpner døra. Eller sånn som det er at jeg kan gå på toalettet i et minutt hvis jeg holder et foredrag. Eller sånn som nå før vi spiller inn, så har jeg blitt lagt meg til en vannatt og sier til meg og gjestene at nå skal vi bare ta noen dype pust. Fordi da koppler vi oss på oss selv med en gang. Det er så effektivt. Jeg tenker at det er sånne raske, små triks som gjør at vi blir mer påkoppelige av oss selv. Det er så enkelt at man tror at det er bare en vits, men så har det så mye å si. Hadde noen møtt meg for 15 år siden, så hadde de jo ikke kjent meg igjen. De hadde følt at jeg var blitt betraktelig mye mer roligere. Fordi jeg har de der verktøyene. Selv om jeg er en person som har mye som skjer i livet hele tiden, så har jeg pusten som tar meg tilbake til meg selv i løpet av dagen. Så gjør at jeg sier til kroppen min at ja, du har mye å gjøre, men du er trygg. Absolutt. Og det som skjer når vi frakobler, avkobler en overlevelsesmodus, så kjenner du at du er til stede. Og da får vi en klarhet. Vi får all sånn forvirring, hjernetåke ofte. Alle de tingene som jeg slet meg før, det bare forsvinner. Og så det som skjer da også, og det er det som er så, og jeg synes det er magisk, det er kanskje ikke magisk, men jeg føler at det er magisk. For når vi da møter mennesker, når vi er bare i oss selv, selv om det er i et møte i heisen. Jeg forteller ofte en historie når jeg, Jeg hadde foredrag. Da jobbet jeg i finans, i Genev, i en investeringsbank. Så ble jeg sendt av sjefen min en gang til Moskva, til en stor finanskonferanse i Moskva. Det var veldig utydelig hva jeg egentlig skulle gjøre der, så jeg var ikke helt sikker på hva jeg faktisk skulle gjøre, men jeg representerte banken vår. Der var det masse mennesker, og jeg så meg ut av her lenge siden. Jeg var den eneste kvinnen. Det var bare menn i finans, i sorte dresser. Og så var det en annen kvinne som jeg så, og det var Madeleine Albright. Hun var der for å holde et litt lite innlegg. Og meg. Og jeg følte meg altså så liten, og så ubetydelig, og visste ikke engang helt hva jeg gjorde der, og følte at jeg ikke hadde kompetanse nok, og veldig usikker på meg selv. Ja. Og hadde det rett og slett ikke noe bra i flere dager. Og så var det en morgen som jeg går inn i heisen på hotellet for å dra på foredragene den dagen. I heisen, så stopper jeg heisen, så kommer det en mann inn. Og så ser han på meg og sier «Hei Unni, hvordan går det med deg i dag?» Han sa det på engelsk, han var fra New York. Og så ser jeg på han og så... Jeg hadde et minne om at jeg hadde truffet han så vidt en av de dagene før. Men jeg husket ikke hva han het. Jeg visste ikke helt hvem han var. Men han visste hvem jeg var. Og han husket navnet mitt. Og det gjorde noe med meg. Det var noe som skjedde i de 20 sekundene som den heisturen varte. Så jeg gikk inn den dagen på konferansedelen der og snakket med alle jeg traff. og kommuniserte og lo og hadde det kjempegøy og bare var i mitt S og kom tilbake på kontoret neste uke med en haug med visitkort. Og en del av de nye kontaktene investerte masse penger i fondet vårt. Og så har jeg tenkt på det i de senere årene. Hva var det som skjedde der? Jo, det som skjedde der, og det er det en gruppe forskere som har kommet til Og de kom til at det som skjedde der, det var faktisk at det ble skapt relasjonell energi. Og relasjonell energi, det er rett og slett bare det vi kaller den energien som skapes i enhver sosial interaksjon. Men den kan være positiv, og den kan være negativ. Og jeg tror vi alle har følt på den følelsen når vi har vært, kanskje i en middag, kanskje bare vært med noen mennesker, Så kommer vi hjem og føler oss utslitte. Vi har ingen energi. Du føler at du har blitt drenert for energi og alt du har. Du vet kanskje ikke helt hva det er. Det er negativ relasjonell energi. Mens kommer du ut av en situasjon, for eksempel som jeg kom ut av den heisen, og føler at jeg er i fyr og flamme, og bare er klar til å ... angripe dagen og snakke med alle menneskene og ha det kjempegøy. Det er konsekvensen av positiv relasjonell energi. For det som skjer, de forskerne, de forklarer det at det er tre ting som skjer når vi skaper positiv relasjonell energi. For det første så har du en emosjonell konsekvens eller reaksjon, og den er at vi føler oss bra. Føler så godt. Å bli sett. Å bli sett. Og føle at av en person som du kanskje ser litt opp til, eller som du ikke hadde lagt merke til deg, og du føler at du betyr noe, så det føles veldig godt. Og den andre reaksjonen er kognitiv. Jeg tror vi kan si kognitiv også på norsk. Det er at du øker prestasjonsytelsen, du føler at du har bedre fokus, Du husker ting bedre. Du blir rett og slett flinkere i det du gjør. Og så blir du mer produktiv. Det er den siste elementet. Så når vi de tre elementene sammen, det er jo oppskriften på suksess, egentlig. Det er kjempeviktig for samfunnet og alle bedrifter. Ja, for alle bedrifter. Og at vi føler oss så bra. At du bare kan gå inn, og vi vet jo den følelsen, Når du liksom bare, alt funker. Ting klaffer. Og så kommer den riktige personen inn i livet ditt. Eller så kommer det muligheter. Alt bare stemmer og klaffer. Det for meg er relasjonell energi. Det er det og tilhørighet og relasjonell energi, det er det det gjør med oss. Og hvorfor vil vi ikke ha mer av det? Ikke sant? Og tenk at det du sier i denne historien var at en person så deg, at en person anerkjente hvem du var. Bare det lille møtet der hadde alt å si for at du klarte å skifte om på ditt mindset. Måten du følte deg på, hvordan du tenkte om hele det oppholdet der. Ja. Og det viser jo bare hvor utrolig viktig relasjonen er. Selv de der løse relasjonene. Selv de løse. Når vi er knyttet til oss selv, så har vi den kraften vi kan gi til en annen. Men når vi møtes, og vi er alle i overlevelsesmodus, så har vi ikke den effekten på hverandre. For allerede er vi så frakoblet fra oss selv. At man klarer ikke å koble seg på noen andre. Nei. Herregud, jeg minner meg om dagen som jeg var på butikken, og så er det en på butikken som bare er så dyktig i jobben sin, og han er påkoblet seg selv, så han har den der øyren rundt at folk blir glad når de er rundt ham. Og så har ikke jeg sett han på kjempe lenge. Og så sier jeg, hei, der er du tilbake. Og han bare, ja, jeg har vært borte i et år. Jeg bare, hva har du gjort? Og så forteller han meg at han har vært ute og reist, og vært i Japan, og jeg bare, jeg kjenner den der energien hans lenge etter at jeg går fra butikken. Så den der energien som vi kan skape mellom oss mennesker, det er nesten umulig å skape for seg selv. Man må... komme i kontakt med andre mennesker for å få den der energien. Så morsom historie du kom med, og jeg tenker at dette er jo så relevant for hvordan samfunnet er akkurat nå, der så mange ikke føler det der. Jeg har sett på flere foredrag, du har vært på TEDx, og du er veldig god på å formidle dette budskapet på en lett og effektiv måte. Du hadde noe du kalte de tre C-ene. Hva er de? De tre C-ene, ja. Det er på engelsk, så det er «connection». Conference og contribution. Så connection er jo tilhørighet, den første. Og der deler jeg mellom da Tilhørighet til andre og tilhørighet til oss selv, som vi har sagt om nå. Tilhørighet til oss selv er å koble fra overlevelsesmodus og finne seg selv igjen, komme inn i seg selv igjen. Da kan vi skape relasjonell energi og tilhørighet med andre. Det er den første scenen. Scenen nummer to er Selvfølelse eller selvverd vil jeg nesten si at det tilsvarer på norsk, fordi Som jeg var inne på litt tidligere, er at ensomhet er en følelse av at vi ikke er verdig kjærlighet eller tilhørighet. Det er det som er så vondt med ensomhet. At vi mister selvtilliten vår, vi mister følelsen av at vi er verdt noe. Så derfor er det så viktig å bygge opp selvfølelsen vår, å bygge opp selvverdet. Og det er en ... Det er jo ikke bare en sånn ting som er gjort over natten det heller. Du kan ikke knipse så er det gjort, det bygger seg opp. Det bygger seg opp. Og så som jeg ofte sier til folk, det er at du kan ikke lese deg til selvtillit. Det funker ikke å bare høre på noen andre snakke om selvtillit, hvordan du bygger opp. Du må gjøre det selv. Du må faktisk ta de skrittene og ... Å være litt ukomfortabel da. Fordi du faktisk tar en risiko. Du gjør noe du kanskje ikke er vant til å gjøre. Du bygger opp den der, ok, jeg klarte det. Ikke sant? Ta noen sånn. Så jeg sier ofte, gjør noe et eller annet hver eneste dag som du synes er litt ukomfortabelt. Kanskje er det å ringe til en person som du har lyst til å være venn med, som du aldri har egentlig... som du egentlig ikke er i vennekrets med. Ta kontakt med den personen, spør om du har lyst til å ta en kaffe. Det er ukomfortabelt, det føles litt sånn. Jeg merker at jeg bare blir litt klammig i hendene av å tenke på det til og med. Men det å ta et sånt grep, eller kanskje det er noe du har lyst til å, for eksempel hvis du har lyst til å holde foredrag, ikke sant? Ja. Så meld deg på et eller annet sånt Hvor du kan snakke for mennesker, eller tilby deg på jobb at du skal formidle noe for teamet ditt. Bare to-tre stykker hvis du er veldig nervøs. Absolutt. Men gjøre sånne ting, vende seg til å gjøre ting vi er ukomfortable med, fordi det styrker nettopp den mestringsfølelsen som bygger selvtillit, selvfølelse og selvverd. Ja. Og jeg har hatt en gjest inne flere ganger som heter Øystein Pettersen, han er tidligere langrennsløper og er nå en anerkjent foredragsholder, og han sier det der med at selvtillit er det å ha tillit til seg selv, og det er noe av det som har truffet meg mest når det kommer til selvtillit, fordi Akkurat det. For jeg hadde jo veldig dårlig selvfølelse i mange år, og når jeg begynte å ha tillit til at jeg stod opp for meg selv, at jeg satt grenser for meg selv, at jeg tok valg som jeg ønsket, ikke alle andre rundt, men det jeg selv ønsket, så bygde jeg opp en tillit til at jeg kan stole på meg selv. Det handler om bare sånne små ting som at i morgen skal jeg gå opp til den personen og si at jeg synes du gjør en kjempegod jobb. Det ville jeg gjort meg kjempenervøs for å si det til en overlege for eksempel. Men så sa jeg til meg selv at hvis jeg gjør det, så skal jeg ta med en Havre cappuccino på kaffebrenneriet, bære meg selv og bare gi meg selv en sånn klapp på skuldra for at jeg klarte det. Og når jeg faktisk gjennomførte det og ga meg selv noe bra for at jeg klarte det, så bygde jeg opp tillit til meg selv. Og med tida så gikk jeg fra å kjenne meg som et sånt aspeløv, for det følte jeg i mange år at jeg følte meg utrygg, til å nå kan jeg holde foredrag framfor mange hundre mennesker og føle meg trygg. Det hadde jeg aldri, aldri, aldri trodd om meg selv for ti år siden. Så man kan bygge det der opp og ha et godt eksempel på at det kan man faktisk få til Men det har vært kjempeviktig i min prosess for å bli koblet på meg selv også. For hvis du ikke har tillit til deg selv, så er det veldig vanskelig å kjenne at du er koblet på til deg selv, og at du føler deg hjemme i deg selv. Absolutt. Det er så viktig. Og ofte så hører vi, det er jo så mange som snakker om det, bygges helt til litt. Vi hører jo det på særlig sosiale medier, føler at det er overalt rundt oss. Men det er få som snakker om den tilliten som vi trenger å ha til oss selv. Fordi Jeg sier ofte at vi må lære oss å høre og lytte på hva vi skal få. En ting er å ta ukomfortable gjøre ukomfortable ting som å gå opp til overlegen og gi han et kompliment. Ikke sant? Det er jo ukomfortabelt. Men du må også lytte på, er det her riktig å gjøre? For det er mange ting vi kanskje gjør fordi vi tror det er forventet av oss, fordi vi tror det er riktig. Vi rasjonaliserer det overfor oss selv at det er det vi skal gjøre. Men kanskje er det ikke det som ... Det er meningen at du skal gjøre det. Vi innerst inne ønsker å gjøre. Så vi må lære oss til. En del av å koble seg på oss selv, det er det å lære seg å lytte til. Føles dette riktig? Føles det som et ja? Føles det som et nei? Og jeg kjenner det i kroppen min. Mange kan få en stemme som ... prate bak der om det er nei eller ja. Men for meg kjenner jeg det. Hvis det er et nei, så føler jeg meg litt tung, litt mørk i kroppen. Men hvis det er et ja, så føler jeg at det er en sommerfugler- en sånn letthet rett og slett i kroppen som bare ja, det har jeg lyst til og jo bedre jeg blir på å kjenne etter hva som er riktig for meg da jo lettere er det å kjenne det også man begynner med de små tingene begynner med liksom har jeg lyst til å gå ut i kveld på den middagen og kanskje drikke vin og Å vite at jeg våkner opp i morgen, og så kommer jeg til å ha en ganske dårlig dag, hvor jeg er frakoblet med meg selv. Eller har jeg lyst til å gå og legge meg tidlig, kanskje lese et kapittel i en god bok, og våkne opp i morgen og føle meg fantastisk. Ikke sant? Det er liksom de valgene der. Og så tror jeg det er viktig også, for mange i hvert fall, er at hvis man er i tvil, hvis det ikke er et klart ja, så er det et nei. Ja. Og da kan vi trene oss opp til å lytte på den følelsen, det vi får om det er et ja eller nei, i sånne små ting. Og så blir det lettere å ta avgjørelser på de store tingene. Skal jeg ta den jobben? Skal jeg slutte i den jobben her? Skal jeg flytte? Hva skal jeg gjøre? Vi lærer oss til å lytte til oss selv. Og det gjør at vi bygger selvtillit og konferens. Ja, det er så fint det du sier. Akkurat det der at det hadde vært lang tid å klare å kjenne etter og klare å si nei, når jeg egentlig føler at jeg bør si ja, men når du klarer å si nei, Sånn som jeg kjenner på den dårlige samvittigheten jeg får, men så kjenner jeg også, eller sier til meg selv, at nå har jeg tillit til meg selv. At jeg vet hva som er best for meg. Og det føles alltid bra etterpå. Og så er det noe med det å si nei, at nei er en fullstendig setning. Man trenger ikke å forklare hvorfor. Eller si at Nei, jeg kan ikke, eller det passer ikke akkurat nå. Man kan si nei, det føles ikke riktig for meg akkurat nå. Trenger ikke si noe mer. Full stopp. Så tror vi vi kan bli flinkere til å slutte å forklare og komme med unnskyldninger. For da viser vi oss selv at nei, jeg stoler på meg selv. Jeg vet at det er det som er riktig. Og da bygger vi opp den muskelen som er selvtillit. Ja, det er så fint. Så nå har du sagt to sider, human connection og så conference. Hva er den trettie siden du føler er viktig for oss for å kunne koble oss på? Contribution på engelsk, som det er det å gi av seg selv. For det som skjer når vi, faktisk det å gi av oss selv, det er et av de mest grunnleggende behovene som vi mennesker har. For det som skjer når vi gir av oss selv, er at vi føler at vi betyr noe, vi er verdt noe. Og når vi gir av oss selv, når vi hjelper en annen, så går plutselig fokuset fra oss selv, fra vår lille egocentriske verden, og over på en annen. Og da glemmer vi, i det øyeblikket, så kan vi glemme alle de tingene som ikke funker i livet vårt, alle de grunnene til at jeg ikke er lykkelig akkurat nå, Det glemmer vi i det øyeblikket vi hjelper en annen. Jeg pleier å si at det ikke er så mye som skal til. Bare tenk på den heisopplevelsen, 20 sekunder i en heis hvor du snakker med noen, hvor du viser noen oppmerksomhet, eller du går opp til overlegen på sykehuset og sier at han gjør en fantastisk jobb, eller henne en fantastisk jobb, bare gi et kompliment. Gi noen din fulle tilstedeværelse. Det er en gave i dag. Det føles jo som det er så lite, men hvis du er med noen, og du legger ned telefonen, du legger bort telefonen din, Og så ser du direkte på den personen du er med. Og så holder du ikke på med å sende en melding eller sjekke Instagram mens du snakker med den personen. Da forteller du til den personen du er med at «Du er viktig for meg. Du er den aller viktigste personen i livet mitt akkurat nå». Og det føles godt. Ja. Så det å gi av seg selv trenger ikke være så voldsomt. Det trenger ikke være at du gir slipp på alt du har i livet, og så reiser du til Afrika for å hjelpe flyktninger. Det kan være det, men det trenger ikke være det. Vi kan gjøre det veldig enkelt også. Det føles så godt å gi. Det er noen av de største gavene man har, den gode følelsen man har når man gir til noen andre. Og det var veldig fint. Så du tenker at det er viktig å ha fokus på de tre hvis du kjenner på en tomhet og ønsker å kanskje bli mer koblet på. Så kan de tre siden hjelpe. Ja. Konferanse, connection med deg selv og andre og contribution. Ja. Det å gi. Ja, det å gi av seg selv. Ja, veldig fint. Hva gjør du selv når du kjenner på en tomhet? Da forsøker jeg å puste. Det første jeg tyr til er å puste. Jeg har en praksis. Hver eneste morgen står jeg opp og mediterer litt. Hvordan mediterer du? Jeg synes det fungerer for meg med en sånn meditasjon som jeg lytter på, og hvor det er musikk. Jeg bruker mye Joe Dispenza, hvis noen har hørt om det. Forskeren? Forskeren, ja, absolutt. Det er masse som ligger ute der, så det er bare å søke på Joe Dispenza meditasjon, så kommer det opp masse gratis meditasjoner som han har. Så jeg bruker en som jeg har brukt mye det siste nå, som er 15 minutter lang. Da setter jeg på den, og så lukker jeg øynene, og så bare lytter jeg på det han sier, og så fokuserer jeg på hjertet. Fokuserer på å komme ut av hodet mitt, og bare i hjertet og lande i kroppen. Og så puster jeg dypt og langsomt samtidig. Men han forteller deg alt du skal gjøre, så du trenger ikke å liksom sånn. Og det funker veldig bra for meg. Og så etter det, Nå høres jo dette her kanskje litt voldsomt ut, men nå har jeg gjort det over lang tid. Jeg setter av lang tid på morgenen for å gjøre dette her. Men da setter jeg av 15 minutter cirka til meditasjon, og så tar jeg en sånn 15-20 minutter til hvor jeg skriver. Da har jeg en sånn journal, daglig journal, og så skriver jeg. Og så skriver jeg hvordan jeg følte meg før meditasjonen, hva var intensjonen min med dagens meditasjon, for ofte føler jeg at det er mer effektivt hvis jeg går inn med en intensjon. For eksempel, akkurat nå føler jeg meg litt stresset, jeg føler at jeg har mye å gjøre i dag, så jeg må bare roe ned og føle at jeg har nok tid tilpå. Så intensjonen min er at jeg skal føle at jeg har nok tid, og at jeg har det jeg trenger for å takle dagen. Og så skriver jeg etterpå et par setninger om hvordan jeg føler meg akkurat nå. Og så stiller jeg meg selv et spørsmål i journalen min. Hvem har jeg lyst til å være i dag? Og bare det å stille meg selv det spørsmålet, skrive det for hånd, og så begynner jeg å skrive. Da skriver jeg uten å ha bestemt meg for hva jeg skal skrive. Jeg bryr meg ikke noe om hvordan det ser ut, om det er riktig stavet. Ingenting. Det er bare fri skriving. Det er ingen som skal lese det? Nei, ingen som skal lese det. Til og med jeg pleier ikke å lese min egen journal. Men jeg bare skriver det ned. Da kommer det ofte frem sånn at i dag føler jeg meg trygg på meg selv. Jeg vet jeg har alt jeg trenger. Jeg føler at jeg har det som skal til for å hjelpe de menneskene jeg skal hjelpe i dag. Jeg føler at det foredraget jeg skal holde i dag, det kommer til å gå kjempebra. Jeg ser det for meg. Så visualiserer jeg Mens jeg skriver hvordan jeg føler meg, og kanskje en person som kommer opp til meg etterpå vil snakke med meg om noe av det jeg har sagt. Og hvor godt det føles å ha den relasjonelle energien som blir skapt mellom meg og de som jeg snakker med. Og så kjenner jeg på den følelsen. Og det tar ikke så lang tid. Det er bare noen minutter hvor jeg sitter der og hvem skal jeg være i dag? Jeg bestemmer meg for det hver morgen. Så det er det jeg begynner dagen med. Nå lever jeg mye opp i hodet mitt, med alle listene over alt jeg skal gjøre. Det er mye som skjer. Som vi alle er. Som vi alle er. Og da føler jeg at jeg må bevege på kroppen min. Så jeg liker å trene. Noen ganger blir det kort, så blir det kanskje 15 minutter yoga i kjelleren. Eller så tar jeg meg en gåtur, eller så har jeg faktisk begynt å trene på Barrys Bootcamp. Jeg har hørt om det! Det er ganske hard trening da. Men jeg liker den der, for det er noe som skjer, særlig hvis jeg er veldig i overlevelsesmodus, og føler meg veldig stresset, og jeg klarer ikke helt å få meg ut av det gjennom meditasjon og skrive i journalen, så funker det med trening. Vi vet at det er noe som skjer i kroppen vår når vi trener, at energien vår skifter. Du får en senket stresshormon etterpå, og du får ut de gode fylgudhormonene. Det er min daglige ... Men det betyr jo også at jeg må stå opp litt tidligere på morgenen. Det handler bare om å finne det lille som gjør at akkurat du klarer å føle at du er koblet på. Jeg har jo mine egne ting. Man merker det når man har funnet de verktøyene som fungerer for seg. Ja. Og det er veldig mange som er kjent som skriv, at det er en veldig fin måte å komme i kontakt med seg selv. Det har jeg slitt selv med å klare å komme inn i. Jeg har prøvd flere ganger, og så har jeg falt ut igjen etter noen måneder. Men i de periodene synes jeg det fungerer veldig, veldig bra. Men for meg handler det om, hver gang jeg er i dusjen som mediterer, Og så hver morgen før jeg står opp, så bare ligger jeg i senga, bruker noen minutter bare på å kjenne hvordan jeg har det i kroppen, så setter jeg meg opp i senga, og så mediterer jeg bare fire-fem minutter. Gjør at jeg har en helt annen intensjon for dagen. Jeg hiver meg ikke etter telefonen eller alle de tingene jeg skal gjøre. Det er jo så fint at man kan gjøre dette på noen minutter om dagen, sånn som du sier du gjør pustøvelser i to minutter på badet før du skal holde et foredrag. trenger ikke å ta så mye tid, men så kan det ha så stor effekt for oss. Så Jeg tror vi alle vet det når vi er der. Når vi kjenner noe. At det her er bra for meg. For broren min er da ferdig ut og fisker. Vi er så forskjellige der. Jeg vet jo mange som strikker. Når de strikker, så får de den avkoblingen, og de kommer i kroppen sin. Man må finne det som fungerer for. Det er ikke alle det fungerer for å meditere. Da foreslår jeg å gå en tur. Hvis naturen er mange for mange, så funker naturen bare ute i skogen, ikke sant? Eller ved havet. Bare ta en liten tur ut. Og bare se på det som skjer. Kanskje ikke høre på noe akkurat i en fem minutt. Bare ta på et blad. Absolutt. Det er sånne små ting som gjør at du klarer å være til å si det akkurat her og nå. For da forteller man jo kroppen at her er du trygg. Ja. Det har vært kjempefint å snakke med deg, Unni. Du har veldig mye kloke ord, og jeg er veldig glad for at du tok deg tid til å komme hit til meg i dag. Tusen takk for at jeg fikk være her. Det er fantastisk å snakke med deg. Jeg synes det er veldig, veldig artig at det blir mer fokus på dette. Det er et viktig tema. Jeg tror at det skjer en liten revolusjon nå, der vi blir mer koblet på. Vi blir mer koblet til naturen, til oss selv og til hverandre. Jeg har så mye tro på det, og jeg er veldig glad for at du bruker så mye av din tid til å bidra til at vi kommer dit. Takk. Hvor kan mine lyttre av nå, deg? Så jeg er på sosiale medier. Så jeg er mye på Instagram, jeg er på LinkedIn, jeg er på Facebook, men mest på Instagram og LinkedIn. Så Det er bare å google navnet mitt, Unni Turretini. Jeg er den eneste i verden med det navnet. Det er fryktelig lange og vanskelig navn. Oi, oi, oi, Unni Turretini med to R og to T, fant jeg ut i går. Veldig hyggelig. Og til de som har hørt på, hvis du merker at dette har traff deg, og du tenker at det er til nytte for noen andre, så send den til dem. Det er sånn vi kan dele denne gode kunnskapen her. Og hvis du liker podcasten, så rate den gjerne. Det er sånn vi får den ut til flere. Og hvis du har noen spørsmål til meg, så kan du skrive under på Instagram. Jeg skal prøve å bli bedre på Facebook nå, men det er hvertfall på Instagram. Og med det så ønsker vi dere en kjempefin dag. Håper du får noen gode magepust. Ha det godt!