#152. Å få det bra uten å måtte bli en bedre versjon av seg selv. Mindfulness, meditasjon og stressmestring. Med lege Morten Finckenhagen

Hjertelig velkommen til podcasten «Leger om livet». Mitt navn er Anette, og jeg er utdannet lege. I dag er jeg så heldig å ha Ragnmorten Finkenhagen som gjest. Ragnmorten er overleger i direktoratet for medisinske produkter og enhet for riktig legemiddelbruk. Han er spesialist i allmenn medisin og har tidligere jobbet som fastlege på Bøkkestua i Bærum i 30 år. Han har også jobbet som universitetslektor ved Universitetet i Oslo, samt jobbet som leger for leger gjennom legeforeninger. Han er også videreutdannet som idrettslege og mindfulness-instruktør. Som man hører, er Jan Morten en mann med et stort engasjement og et bredt interessefelt. Han har en kunnskapsbasert tilnærming til pasientsikkerhet og riktig legemiddelbruk, og forebyggende tiltak for psykisk folkehelse gjennom fysisk og mental trening. Hjertelig velkommen, Morten. Tusen takk. Veldig hyggelig å bli invitert. Jeg har hørt mye om podcasten din fra kolleger og venner. Jeg har en datter som er fastlege som følger deg regelmessig. Jeg må med skam bekjenne at jeg ikke har hørt på deg enda, men nå kan det hende. Kanskje du hører på denne episoden? Denne episoden må jeg nødvendigvis kanskje høre på. Men jeg har hørt veldig mye bra. Og jeg har hørt at det var høye lyttertal, sånn at dette er jo åpenbart en kanal som kan formidle veldig mye viktig stoff til gruppen leger. Ja, jeg er veldig glad for at det er så mye nytt som har skjedd innenfor medisinsverden, ikke sant? Og jeg synes det er så fint at i denne kanalen kan vi formidle både ny forskning og så gammel visdom. Absolutt, og det kan være en fin kombinasjon. Det er lett i traveligheten og glemme den gamle visdommen. Det har jeg oppdaget etter hvert som jeg er blitt gammel eller godt voksen. Da jeg var nyutdannet lege så var jeg litt sånn eppelig kjekk på skolemedisinen, så var jeg en av avviste av alt annet som tull og tøs. Men livet skole har lært meg at det er all grunn til å åpne seg for andre måter å tilnærme seg helse og sykdom på. Ja, for det er utrolig mye. Jeg driver og skriver bok akkurat nå, og da skriver jeg om helsens historie. Og så bare ser tilbake til i Egypt og i gamle Grekeland, hvordan de drev, og det var jo mye overtro og sånne ting. Men det var også en utrolig stor forståelse for menneskelig anatomi og hvordan vi fungerte. Jeg blir veldig fascinert. Absolutt, veldig spennende. Og mange av de rådene som Hippocrates ga til sine pasienter er fortsatt høyst aktuelle og er et nødvendig supplement til moderne medisin. Det som er utfordringen er at vi har det så travelt i vår tid at vi søker etter raske løsninger, og der vinner dessverre legemidlene alltid, fordi de representerer quick fix både for lege og pasient. Man vil gjerne ha løseproblemer så fort som mulig. Mens det vi vet gjennom forskning er jo at metodene som er beskrevet i antikken, de virker. Det er bevist i moderne forskning også. Men det krever en egen innsats fra pasienten, og det krever at legen bruker litt tid på kartlegge motivasjon, heie på pasienten til rettelegge for at de faktisk kan mestre livet og styrkes både fysisk og mentalt. Jeg tror ikke vårt helsevesen er bærekraftig hvis vi ikke tar i bruk de ressursene i større grad. Ja, for at med egang man får muligheten til å Jeg ser hvertfall det hos mine pasienter med en gang de skjønner at de har mulighet til å hjelpe seg selv. Så er det veldig mange som ønsker det, men da må man gå om veien. Den tar lengre tid, men den er jo ofte sånn at du har vedvarendes effekt, og at du faktisk kan bli mye bedre eller helt frisk fra dine plager. Det er livsmestring, det å kunne håndtere livet, som også gjør vondt og byr på ganske store utfordringer. Det er jo veldig viktig, og jeg tror man snakker om behandlingsparadoxet, at det moderne helsevesenet tilbyr jo da behandling for det allermeste som er vondt og vanskelig. Selvsagt i bunnen de alvorlige sykdommene som trenger og fortjener hjelp, men veldig mye av det som er liksom Hverdagslivets påkjenninger kan bli definert som sykdom og få diagnosekoder også. Og så er vi med på, paradoksalt, å gjøre pasientene hjelpeløse ved at de oppfatter at det er en feil med meg som noen andre må fikse, i stedet for å velge metoder hvor de oppdager at det jeg trenger bor i meg selv, jeg kan faktisk håndtere dette, og jeg tåler å stå i en del ubehag. Det er jo de metodene jeg har utforsket for egen del, fordi jeg hadde en alvorlig livskrise for noen år siden, hvor jeg mistet to voksne sønner og tre andre nærefamiliemedlemmer og fikk kreft innenfor en periode på under to år. Det var ubegripelig vondt og vanskelig, og gjennom litt tips og Med gode råd valgte jeg å ta en instruktørutdanning i mindfulness, og fikk innblikk i en metode hvor jeg var i stand til å hjelpe meg selv. Det var ikke et hjelpeløst offer lenger. Og det synes jeg var så interessant. For til å begynne med tenkte jeg at livet er slutt, og jeg hadde gode venner og kolleger som mente at jeg skulle ta antidepressive legemidler, og at jeg bare måtte bli uføretrygget. Alle skjønner at ikke du orker noe mer nå. Men nå har jeg stor glede av livet. Jeg er veldig takknemlig for hver dag jeg lever. Jeg kan ikke få gjort noe for mine døde sønner, men det jeg gjør nå med å inspirere andre unge mennesker, som melder tilbake at dette er super relevant og nyttig. Det gir virkelig livet innhold og mening. Ja, for at livet ga jo deg noe av det vanskeligste man kan gå gjennom. Og det høres nesten umulig ut å få et godt liv. Så det at du sier at du har et godt liv, det kjenner jeg at jeg blir veldig rørt av. For det er... For det er en veldig sterk historie du har. Ja, å miste barna sine er det verste marerittet man kan forestille seg. Som foreldre ligger det litt innebygget i instinktene våre at vi må passe godt på barna våre så det ikke skjer noe med dem. Det er den største investeringen på en måte, ikke for at man skal få noe igjen for det, men det er livets investering i neste generasjon. Og så ryker hele prosjektet ved at de dør. Det er eksistensielt og biologisk helt meningsløst og fryktelig tungt. Men det er jo mulig å komme seg videre. Og det har jo historien vist. Og da kom vi inn på en side ved tema mindfulness som heter self-compassion. Selvmedfølelse. Hvor det å akseptere tilstandene og følelsene. Det er min virkelighet nå, jeg kan ikke unnslippe den. Men også løfte blikket litt historisk og globalt, tenker jeg. Jeg er ikke den eneste i verden som har opplevd noe som er vondt og vanskelig. Dagens nyhetsbilde minner oss jo på en grusom måte om hvor mange som virkelig har det elendig og vanskelig og håpløst. Så det å oppleve noe som er dramatisk vondt og vanskelig, det er faktisk ganske vanlig. Det er allmennmenneskelig, men det rammer ikke alle heldigvis. Og når det er sagt, så kan vi jo på en måte heller ikke noe for det lodde vi har trukket, hvor vi har havnet i historien og i geografien. Mye er flaks og uflaks. Og min kone og jeg, vi oppsummerer jo at vi har jo hatt flaks ved å ha vondt i Norge. Vi har opplevd grusomme ting, men rammene rundt vårt liv i et velorganisert samfunn er jo allikevel mye bedre enn å sitte i Gaza eller Ukraina i et sønderbombet landskap med et samfunn som ikke fungerer. Og så er det liksom fjerde punktet i dette som jeg har veldig tro på å lære folk, selvmedfølelse. Det er å være snill mot deg selv. Du har opplevd barske ting. Det er grunn til å være vennlig og tålmodig med seg selv i den prosessen og komme seg på beina tilbake til livet. Det er noe av problemet med psykisk plager, sånn hverdagsplager, det er den indre samtalen vi fører med oss selv, som veldig fort blir streng og uvennlig og kjeftete og utholdmoddig, når livet er vanskelig og frustrerende. Og da er det det å kunne ta et skritt tilbake, se ting litt i fulle perspektiv. Er det en som trenger omsorg og varme og medfølelse nå, så er det faktisk meg. Og da skal jeg snakke pent til meg selv. Dette høres jo vanskelig ut, og det er jo mye lettere å forholde seg til når man har fått innføring i metoden. Og det skal vi jo snakke om her. Når du har sagt mindfulness, så vi skal snakke om mindfulness meditasjon, og hva det er, og hvorfor det viser seg å være så effektivt for oss mennesker for å få det bedre. Du nevnte noen ting her, blant annet at man ikke trenger mye utenforståelse midler for å få det bedre. Jeg så igjennom tilbakemeldingen du har hatt på foredragene dine. Og da var det en som hadde skrevet tilbake i melding, som var kursdeltaker, som hadde skrevet «Jeg opplever at det er veldig befriende at mindfulness ikke handler om at jeg må bli en bedre versjon av meg selv, men at jeg bare skal legge merke til det som er. Og det synes jeg også er utrolig fint, fordi det er så mye i samfunnet som sier at vi skal bli bedre. Bedre på det ene og bedre på det andre. Hvis vi ikke klarer å bli bedre, så er det for at vi ikke klarer å mestre det godt nok. Også føler man at noe som kanskje skulle være bra for en, kanskje blir heller et nederlag. Absolutt, det er så viktig det du sier det. For jeg tror i beste mening så påfører vi pasientene våre og folk flest skam og dårlig samvittighet for at de ikke mestrer livet bedre, at de ikke tar seg sammen og får til ting. Går ned i vekt, trener mer, tenker positivt. Og det er jo til dels kampanjene som kommer fra Hølstrykteratet, men også de rådene vi har lært opp til å gi pasientene, samt at liksom hele junglen av kortser og personlige veiledere og litteraturen, selvhjelpslitteraturen, bygger jo på prosjektet. Jeg skal bli den beste utgaven av meg selv. Og for meg var det også utrolig interessant. Fordi metoden er å påføre seg selv stillhet, som er ganske uvanlig. Og det er en metafor som jeg synes er veldig fin i den forbindelse, at gromsete vann som får lov å stå stille en stund, det klarner. Og litt av den opplevelsen kan man ha å meditere. Vi kan snakke litt mer om det etter hvert, hva det går ut på, for det høres litt sånn mystisk og rart ut for folk som ikke har praktisert det. Men da begynner man plutselig å legge merke til sinnets natur. Du får selvinsikt på en helt ny måte. Og det er en helt annen forståelse av mitt eget sinn enn jeg har fått gjennom å lese veldig mye litteratur om psykologi og psykiatri, som er veldig bunnt opp i konsepter og modeller og diagnoser og kriterier. Men så her er det rett og slett bare å sitte stille og legge merke til hva som skjer. De som melder seg på kurs har jo en bestilling om å få sinnsro. Nå skal det bli stilling i deg. Og det du oppdager er jo at det er ikke mulig. Fordi vårt sinn er skrudd sammen sånn. Det er et resultat av evolusjon og kognitiv revolusjon. Sånn er menneskesinnet. Det dukker opp tanker og følelser hele tiden. Det er sinnets funksjon, og den er veldig nyttig. Plutselig kommer jeg på at jeg skal til tannlegen i morgen, og det skal jeg faktisk. Og det er jo viktig at jeg husker det, og at jeg må kjøpe konfirmasjonsgave til sønnen og sønnen min, som også er noe jeg skal huske på. Alle disse tingene er jo veldig nyttige. Men så dukker det opp tanker som vi ikke kan få gjort noe med, som er bli gående og kverne på tomgang og gjøre livet vondt og vanskelig. Og det handler veldig mye om bekymring for fremtiden, grubling over fortid, dumme ting man har gjort og sagt, og valg man ikke skulle ha tatt, og så videre. Eller prøve å forstå hvorfor jeg er trist, eller lei meg, eller engstelig akkurat nå. Og et stort tema som også folk jobber veldig mye med, er hva man tenker og syns andre om meg. Og det er ting vi ikke har kontroll over. Og i holdningen i mindfulness er det å gi slipp på det du ikke har kontroll over. Og konsentrere seg om at livet hele tiden foregår her og nå. Dagen i dag. Og så er alt forbigående. Og det er både vedmodig og befriende. Så det å bli kjent med sitt eget sinn, det var veldig spennende og ny tilnærming til meg selv. For jeg har hatt mye uvennlige samtaler om at jeg må ta meg sammen, jeg må være voksen og ikke minst som nybakt lege hvor du kastes ut i ganske skremmende og overveldende situasjoner i akutt mottak på et sykehus. Nå må jeg være profesjonell, nå må ingen se at jeg er litt stresset. i stedet for å møte seg selv med selvmordfølelse. Ja, dette er nytt for meg. Dette er en tøff situasjon. Det er en menneske her som jeg har ansvar for som er livstruende sykt. Jeg trenger hjelp og støtte fra andre, og det er helt ok at jeg er stresset nå. Å møte seg selv med den vennligheten, så går jo det stresset, det reduseres bare av det, i stedet for at jeg i tillegg kjefter på meg selv fordi jeg ikke er like tøff som jeg tror alle andre. Ja, jeg kjenner at dette temaet er veldig nært for meg. Både jeg og du kom jo inn i mindfulness-verdenen under vanskelige perioder i livet. Du hadde jo, jeg tenker at de som har lyst til å høre hele din historie, anbefaler å høre episode 53 av Viggo og Philips podcast. For det var sånn jeg fant deg. Jeg hørte denne episoden, og jeg synes det var en utrolig fin episode. Men du kom inn i det i en kjempe stor livskrise. Og det gjorde jo jeg også. Men jeg hadde jo ikke mistet noen. Jeg hadde bare sakte, men sikkert fått vanskeligere og vanskeligere i livet. Og mindfulness ble jo en av de viktigste faktorene for at jeg kanskje føler at jeg er her jeg er i dag. Og når du sier det der med at vann som står stille, så blir gromser borte. For meg, når jeg begynte med å meditere, så var det så mye groms der at jeg klarte bare å være med mine egne tanker i et sekund av gangen. For det var så tungt. Så det er også et sånt Jeg sa det til deg på telefonen at jeg måtte jo lese fire bøker om meditasjon og mindfulness før jeg i det hele tatt klarte å komme i gang. Sånn er jeg, sånn type er jeg, men man trenger jo egentlig ingenting. Man trenger bare sitte i ro med seg selv. Jeg synes det var så rørende og fascinerende at du også har opplevd en selvsettende virkning av denne metoden. For det ante jeg ikke noe om da jeg sa ja til å bli intervjuet her. Men du nevnte at du hadde det vanskelig, vil du si noe mer om det? Når i livet ditt var det? Ja, jeg var 85 år. Jeg gikk femte året på medisinstudiet. Og jeg hadde sagt det, men jeg vet ikke hvordan det begynte. Det begynte mange år tidligere med at jeg begynte å få helseplager, fysiske helseplager, mageplager, migrene, mange sånne fysiske ting som jeg kunne kjenne da. Men etter hvert så utviklet det seg til at jeg begynte å få det veldig vanskelig inni meg. Jeg begynte å ha veldig vanskelige samtaler med meg selv. Jeg utviklet sosial angst. Jeg syntes det var vanskelig å være i rom med folk som jeg var kjempeglad i. For jeg fikk så uro inni meg. Og etter hvert så la jeg meg hver kveld og håpet på at jeg ikke skulle våkne. Og hver dag jeg våkna så tenkte jeg at må jeg gjennom denne dagen nå? Jeg hadde bare ikke lyst til å leve. For jeg syntes at livet var så vanskelig. Og jeg så liksom ingen mening med livet. Det er jo veldig, veldig alvorlig. Takk for at du er så åpen. Men jeg tenker at det du forteller der, og det jeg forteller, at vi ikke tør å fortelle hvordan vi har det, og tenker at alle andre fikser livet. Og det tror jeg er veldig vanlig også i sånne superflinke miljøer, hvor et medisinekull er jo da et utvalg av personer som alle har vært den beste i klassen, og har på en måte målt livets verdier i å få antall seksere til eksamenartsum. Og så kommer man inn med hundre andre, og så skal man kanskje liksom fortsatt ha det som verdisystem. Og noen kan, altså det er bare en som kan være best i den gruppen også. Og så skal man tøffe seg litt, som jeg har snakket om, og være like kul som rollemodellene. Pytt, pytt, noen dør, og det går så bra. Og så går man kanskje rundt med en selvkritisk indre samtale, og drar seg selv ned, og går med skam for at de andre ser ut som de fikser det. Det synes jeg er så vakkert og befriende med de kursene jeg nå holder for unge akademikere i det som heter legemiddelverket, som nå heter direktorat for medisinske produkter. Det er jo superflinke unge, stort sett kvinner, med naturvitenskaplig utdannelse. Og skeptiske som bare gjør det, men de har hørt om dette gjennom andre at de burde prøve. Og så er jo en del, her møtes vi to timer en gang i uken i syv uker. Total investering er 14 timer, det vil si to arbeidsdager i et helt karriereløp, og så kommer de tilbake med vidundelige beskrivelser, og vi evaluerer dem også ordentlig med noen slags psykometriske instrumenter som viser fremgang på en rekke parametre på gruppenivå. Men det at de forteller at i gruppeprosessen, hvor vi egentlig bare skal dele erfaring med øvelsene, at de oppdager at det jeg har trodd jeg var alene om, og som jeg har skammet meg over, sånn har jo alle det. Det er sånn det er å være menneske. Og da er det ikke så farlig lenger. Det er en stor befrielse du kan legge fra deg det. Sånn er det å være menneske. Det er klart det er litt forskjell på oss, men noen grunntrekk går igjen. Og det som vi begynte med, eller du innledet med, er at vi skal ikke få til noe som helst. Vi skal bare stoppe opp, la gromser legge seg, legge merke til det som er, og møte oss selv med vennlighet. Så skjer det en endring. I går var jeg på et arrangement som handlet om selvmord blant veterinærer, fordi både leger og veterinærer ligger høyt i selvmordsstatistikken. Det er en internasjonal dag til minne om en veterinær i Australia som tok livet sitt. Der møtte jeg mannen til en som hadde gått på kurset som jeg, som sa, da skjedde noe med kona mi under det kurset. Jeg blir så nysgjerrig. Jeg har ikke lyst til å gå et sånt kurs selv. Hun har forandret seg. Og det skjer jo ikke noe radikalt. Det er ikke noe slik at du blir en ny person, men måten vi forholder oss til frustrasjoner og stress på, og måten vi ikke minst forholder oss til den indre samtalen, endres ganske radikalt. Og det gjør noe med livskvalitetene. Og det som jeg synes er så fascinerende, for jeg startet med dette i 2011-2012. Og jeg gjorde det helt alene. Jeg kjente ingen som drev med mindfulness eller meditasjon. Jeg visste ikke hvordan jeg skulle komme inn i det, men jeg skjønte at jeg måtte hjelpe meg selv. For jeg var redd for mitt eget sinn. Jeg husker at jeg tenkte at nå skal jeg få helt ro. Nå skal jeg bare sitte her helt i fred og ro. Jeg er trygg. Alt skal bli bra. For jeg hadde jo i mange, mange år, sikkert hele livet, tenkt at man kunne finne en måte å bare ha det bra på. Men det er så hva at, når jeg kom inn i det, så kommer jo kanskje mange følelser at du er undertrykt frem. Så det kan jo være ganske vanskelig i starten. Absolutt. Det er jo veldig krevende. Det er en krevende og ubehagelig øvelse. Og det kommer jo som en litt sånn sjokkerende overraskelse på mange som melder seg på kurs. Og vi har en annen morsom metafor. Vi har det der med vannet som klarner opp. Det høres jo veldig fint ut. Men en annen metafor er jo at når det blir stille i fjøset, så kommer nissene frem. Og nissene vil du ikke ha der. Og det er jo å møte med seg selv, med vonde tanker og minner. Og det som man også trener på i meditasjon, er en form for selvdisciplin. Å sitte med det som er, som det er. Og se at jeg tåler det. Og en fascinerende analogi fra fage leggemidler, som jeg bruker i minnekurs, det er halveringstiden for en følelse. Vi har jo sånne kurver for halveringstiden av leggemidler som tilføres kroppen. At du når et punktmaksimum, og så er det en halveringstid til halve, og så brytes den og skilles ut. Og hvis man begynner å observere følelser, både vonde og gode, så ser man at de kommer opp, blir synlige, når et punkt maksimum, og så klinger det av å bli borte. Det er også en utrolig lærerik og nyttig observasjon, for da er det ikke så farlig lenger. Jeg har vært sinnet før, og det har gått over. Og det å ta et skritt tilbake og se på hva det er, gjør at sinnet kanskje ikke varer fullt så lenge. Fordi man ikke forer det med selvredferdighet og ja da, det er helt rett og rimelig at jeg er forbanna nå. Dyrker det på en måte. Så det er igjen dette metakognitiv, at man blir klar over prosessen i sinnet sitt, tar et skritt tilbake eller ser ting litt mer i fugleperspektiv, med vennlighet. veldig nyttig. Reaktiviteten vi har kan dømpes. Psykiateren Viktor Frankl har jo formulert at mellom stimulus og respons er det et mellomrom. Og i det mellomrommet ligger muligheten for vår vekst og utvikling. Fordi du rekker, du kjøper deg tid til å legge merke til at nå er det like før jeg sier noe dumt, som jeg vet kona mi blir leise for. Men jeg kan la være også, for jeg rekker å oppdage hva som er i ferden med å skje. Og dette er trenbart. Det sitatet der hadde jeg skrevet opp og hadde med meg overalt i en lang periode. Dette er jo visdom som er, det er eldre enn Viktor Frankl, men han har beskrevet det veldig godt. Det er jo også sentralt i teoristoffet vi jobber med i kursene vi har holdt, eller stadig holder. Fordi da jeg tok denne utdannelsen for å egentlig hjelpe meg selv, redde meg selv, så måtte jeg holde et kurs for noen og evaluere det. Det var for å bli godkjent. Og da var det at jeg spurte på jobben om jeg kunne få holde det foransatt i legnedverket. Og da hadde jeg et kurs for 15 stykker, og jeg syntes det var et dårlig kurs. Jeg møtte min egen perfeksjonisme og skam over at det var ikke så bra. Og det var jo interessant. Men så fikk jeg vidundelige tilbakemeldinger, og det er småbarnsmødre som sier at jeg har fått et helt nytt, ny kontakt med treåringen min, og vi koser oss på vei til barnehagen. Det er ikke noe stress, det er noe vi skal rekke, og mobiltelefonen ligger i lommen. Og så snakket folk sammen i kantinen, og så har det bare drevet seg frem selv. Så nå har jeg holdt ti kurs for ansatte der, over 150 stykker, inkludert en ledergruppe og en avdeling som hadde det veldig vanskelig. Nå tror jeg det er 40 på ventliste som ønsker kurs. Folk kommer forbi meg i trappen og i kantinen og sier, du, det jeg har lært på kurset, det bruker jeg hver dag. Og jeg hører fortsatt på lydfilene dine, hvis jeg ikke får sove. Og jeg synes jo de lydfilene var sånn midt på treet. Men det virker, og det er ikke så farlig. Fordi dette handler ikke om meg, det handler om metoden. Altså jeg setter folk på sporet og heier på det, og så oppdager de det jeg selv oppdager. Og så har de plutselig fått noen mentale verktøy som bedre livskvalitet og mestring av hverdagen, for det er jo det livet består av, hverdager. Ja, topp. Men hva er egentlig forskjellen på mindfulness og meditasjon når vi bruker de litt sånn? Mindfulness springer jo ut fra buddhistisk visdom og praksis, og det ble jo etablert som en sekulær behandlingsmetode av en professor i medisin, Jon Kabat-Zinn, jeg tror det var i 1979, da han ble utfordret av sykehuskolleger til å lage et tilbud til pasienter vi ingen kunne hjelpe, særlig kronisk smerte, som er fortsatt et veldig utfordrende felt. Og Kabat-Zinn han drev med noe som heter Vipassana meditasjon, som er en retning innenfor buddhismen. Han sa, ja jeg driver med meditasjon, jeg har stor glede av det selv, det kan jo være spennende å se. Vi kan lage et kurs for smertepasienter og andre som sliter med stress og kroniske helseplager. Og så gjorde de det systematisk og evaluerte det og så at ja, folk fikk bedre livskvalitet. De ble ikke nødvendigvis helt kvitt smerten sin, men de lærte å forholde seg til smerten på en ny måte og åpne seg for livet. At det går an å akseptere at jeg kanskje aldri blir bra, men jeg har fortsatt mye å glede meg over. Og siden så har det eksplodert som forskningsfelt, og det har utviklet mange retninger. Dette opprinnelige konseptet, Mindfulness Based Stress Reduction, hvor han har sin egen klinikk på Massachusetts University Hospital. tror jeg det heter. Og så er det en gruppe i England, Mark Williams og noen andre, som videreutviklet til behandling av depresjon og psykiske lidelser. Mindfulness-based cognitive therapy, der publiseres over tusen seriøse forskningsartikler på tema mindfulness årlig. Så interessene er økende, og det er absolutt akseptert inn i psykologisk behandling som en egen metode, litt som en supplemang. De to hotteste, nyere variantene av kognitiv terapi, det har vært en utvikling fra atferdsterapi til kognitiv atferdsterapi, og nå er man over i metakognitiv terapi og ACT, som er acceptance and commitment terapi. De har veldig mange overlappende elementer i mindfulness, hvor det aksepterer virkeligheten som den er, Og ikke skulle grubble og løse å forstå alle ting, og se årsakssammenheng med at moren min var så vanskelig, så det er ikke så rart at det går til helvete med livet mitt. Men legge merke til at nå grubler jeg, det kommer i stort sett ikke noe ut av, så jeg utsetter den grublingen til klokken syv i kveld, for da har jeg satt av tid til grubling. Når klokken blir syv, så har du kanskje ikke behov for det, for du har lyst til å gjøre noe annet. Og så kan man øve seg opp til å se at tanker og følelser er hendelser i sinnet mitt, som jeg ikke har full kontroll over. De dukker opp og forsvinner igjen. Men de er forbigående hendelser, og jeg er ikke tankene og følelsene. Jeg legger merke til dem. Og i det ligger det potensialet som er veldig spennende. Per Einar Binder er professor i psykologi i Bergen og har vært en pioner på å ta dette inn i psykologisk behandling i Norge. Han har også vært veldig opptatt av self-compassion, selvmedfølelse. Da har jeg lyst til å nevne en bok som er nyttig å lese for alle, i hvert fall alle som er litt streng med seg selv, men som også er en utmerket bok å låne ut til pasienter hvis man jobber som fastlege. Og den heter Ikke vær så slem mot deg selv. Ikke vær så slem mot deg selv. En veiviser i det ufullkomne livet. Den er veldig tankevekkende og gir en innføring i det. Jeg må si at jeg beundrer deg som kjempet i en stillekamp, muttet seg alene og leste bøker og lastet ned apper og kom i landet i livet ditt og reddet deg selv. Det synes jeg er utrolig imponerende, fordi det er veldig vanskelig. Og jeg vil si at til folk som er interessert i mindfulness, meld deg på et kurs, få litt veiledning. Det er banalt enkelt, det er nesten provocerende enkelt, og til dels litt sånn kjedelig i starten. Hvis man gidder å holde ut til syv uker, åtte uker, så skjer det noe, nesten garantert. Da skal du ha penger igjen, hvis det ikke skjer noe. Det passer jo ikke for alle, og jeg tenker at noen tenker at det trenger jeg ikke, og det er helt greit. Det er jo ingen tvil om at man kan leve rike og gode og meningsfylle liv helt uten mindfulness. Det gjør de fleste. Men hvis man ikke er helt fornøyd, eller strever med noe, eller har opplevd noe veldig vondt og vanskelig sånn som jeg og du har gjort, så er det absolutt verdt å gi deg en sjanse, fordi man kan lære å hjelpe seg selv videre. Ja, og det jeg ser i hvert fall er at jeg har gått fram og tilbake, og fått perioder der jeg gjør det daglig, og så perioder der jeg ikke gjør det daglig. Og det jeg ser hver gang jeg kommer tilbake til det igjen er at, oi, jeg har ikke hvor stor forskjell det er. Nå har jeg jo praktisert det daglig i mange år, men De periodene der jeg på en måte har glemt av å bruke det i hverdagen, så merker man ganske fort stor forskjell når man begynner med det igjen. Jeg vet ikke om du merker det samme? Jo, jeg er helt enig med det. Det er egentlig veldig parallelt til fysisk trening også. At det å holde seg en rimelig god fysisk trening virker både på hvordan man har det i kroppen, og det virker tilbake på sinnet. Dette er det jo norske forskere som viste, professor Egil Martinsen som dessverre døde for ikke så lenge siden, han var jo pioner på det. på modumbad, hvor han da tok pasienter, han fikk dem fri fra noe arbeidsstue eller et eller annet sånt, tok dem ut på tur i skog og mark og ga dem fysisk trening, og viste jo at fysisk aktivitet har samme potensialer til effekt på angst og depresjon som leggmidler og psykoterapi. Så det bør ligge i bunn i all psykiatrisk behandling, Nå skrev nylig Rådet for psykisk helse en kronikk i Dagens Medisin hvor de sier at det må vi satse mer på. Fysisk aktivitet og gjerne med en vis belastning, ikke bare kos. Mental trening er litt av det samme. Jeg kjenner at jeg trenger begge deler. Hvis jeg slurver med det, så kan jeg tenke at jeg ikke er helt i slaget. Det kommer snikende noe sånn litt mismot. Og da kan man begynne å gruble på hvorfor har jeg egentlig noen grunn til å være trist nå og da, og så videre. Ta deg en løpetur, eller en runde med meditasjon, eller begge deler, i alle fall gi deg en sjanse, så kan en av de tankene slippe tak i stedet for at man skal inn i det og prøve å analysere og forstå årsakssammenhenger som kanskje ikke er der i det hele tatt. For det er jo det man ofte vil. Man vil bare finne grunnen, og hvis det er noen sin skyld, eller peke bort fra seg selv. Hvem er det som er grunnen til at jeg har det så vondt inni meg? Men det er jo sånn som han Kasper Scheip, en som har vært her før, som kaller seg urolærer da. Han driver mye med dette, og han sier det er jo menneskelig å ha sorg og smerte. Vi er født med det. Vi er født inn i smertet gjennom fødsel. Det er en del av overlevelsesystemet. Vi har fem basale følelser som er glede, det vi gjerne har, men sinne, tristhet, aversjon og fryktangst, det vil vi helst ikke ha. Men hele pakka er nødvendig for at vi overlever. Og det er jo den evolusjonære arven vi bærer med oss. I mitt kurs har jeg obligatorisk at alle skal se Disney-filmen «Innsiden» ut. Og så har vi det som utgangspunkt for å diskutere både de basale følelsene og mer sammensatte følelser som missunnelse og sjalessi og sånne ting. Men da er det jo veldig interessant å si at det er bare glede jeg vil ha. Jeg vil egentlig hige etter og klamre meg til gleden, og så vil jeg dytte det andre vekk. Grunnholdningen i mindfulness er å aksepte og godta at sinnet er sånn. De følelsene finnes, de kommer og går. Jeg må forholde meg til det. Jeg må ta imot det som er ubehagelig, og jeg lærer at jeg tåler det. Det er veldig interessant. Men det du sa i sted, synes jeg også er veldig spennende, fordi kausalitet, årsak, virkning, er jo en del av vår mentale programvare, som også er en del av forklaringen på vår suksess som art. Det er grunnlag for moderne forskning, PIKO-spørsmål og randomiserte kontrollerte studier. Det er å prøve å finne om det er årsakssamlinger. Men vi går i den fella hele tiden med at noen har skylda, eller det må være en årsak til at jeg ikke har det bra i dag. Og det blir veldig ofte projektivt. At det er samfunners skyld, eller konas skyld, eller... Barnedommens skyld. Barnedommens skyld, ikke minst. Og det er jo veldig vanskelig å være i offerroll. Det er et utrolig vanskelig sted å være. Så det å klare å komme seg ut av det, det gjør at man får det så mye bedre. For at det er jo, jeg synes det har vært lærerikt for meg å vite hvorfor jeg har de mønstrene jeg går. Ikke sant, vi alle har mønstre som vi kanskje har lært fra barndommen eller mellom, ja, til man er blitt voksen. Men det kan hjelpe meg, men det som hjelper meg allermest er jo det å bare klare å være med meg selv her og nå. Og nå er det jo ikke smertefullt for meg lenger å være her og nå. Jeg har jo smertefulle perioder i livet. Men før når jeg gikk inn og bare kjente på hvordan jeg hadde det, så var det alltid kjempe, kjempe vondt. Og det vil jeg bare si til, hvis det er noen som prøver nå å merke at de får så sterke uro at de bare har lyst til å springe ut av døra, så sitt litt med det, for det er en grunn til at du kjenner det sånn, og det blir lettere. Vi er jo to som kan fortelle av egen erfaring at dette har hjulpet oss i to veldig alvorlige og vanskelige livskriser. Vi er bare to, men det finnes veldig god dokumentasjon for at det har hjulpet tusenvis av andre. Det er i motsetning til løgmidler helt uten bivirkninger og avhengighetsskapene, kan man jo kanskje si det er, men det er i hvert fall ufarlig vane å få. Det å meditere ti minutter om dagen er jo en ganske liten investering. Det utgjør 0,7 prosent av et døgn. Det er omtrent det man bruker av en kvinne på å pusse tenner og sminke seg. Å ikke skulle kunne investere tilsvarende tid i mentalhygiene, i altså omsorg for eget sinn, er jo egentlig litt rart. Men man har en følelse av at dette er ikke tid til, for det å sette seg ned og lukke øynene og la det være stille i ti minutter, er på en måte å kaste bort tiden. Men når du oppdager etter hvert at dette gjør deg godt, og det er målbart både på puls og blodtrykk og kortisolnivå i blod, og du oppdager ting ved deg selv som gjør det lettere å håndtere stress og liv og hverdagen der ute, så er det jo en mini-investering. Alt du og jeg skal og oppleve i livet vårt. Det kommer jo til syne i sinnet. Så hvordan sinnet er, setter jo rammebedingelsene for livskvaliteten. Og det å jobbe litt for å vareta og utvikle sitt eget sinn, sette av tid til det, er jo da, når man tenker på det, ganske viktig og kanskje en overkommelig investering da. Omtrent som tandpus og sminke. Ja, og så tenkte jeg i starten at dette var noe jeg måtte gjøre en halvtime om dagen. Fordi jeg hadde lest noen bøker på, liksom gått gjennom noen apper som var på 20-25 minutter. Men sånn som jeg gjør det i hverdagen nå, i travle hverdager, så har jeg jo tid der jeg bruker det litt mer, men i en travel hverdag nå er Jeg er mor til to gutter, jeg har en jobb som er krevende, men jeg vet at dette er så viktig for meg, så jeg bruker av og til bare tre minutter. Så lite som tre minutter. Det er det som er så fint når du først har lært det og kjenner igjen hva som skjer i kroppen sin, så trenger du, altså du kan punktere en travelhverdag med sånne tre minutters små stille pause hvor du bare kjenner at du faller til ro, du kjenner kontakt med underlaget, du kjenner pusten din litt. Nullstiller deg. Og så kan du gå videre til et møte eller noe annet med en annen ro. Og det synes jeg er utrolig fascinerende, for det alternative veldig ofte er å skrolle VG-enigheten og lese om Putin og Trump. Og bare bli liksom stresset og nedbrutt i den pausen. Og så tar du det unbevisste gromset med deg inn i resten av dagen. Det er akkurat det jeg synes er fascinerende. Det er underbevist. Først kunne jeg starte dagen med å skru på mobilen og lese nyheter, mens jeg lå fremdeles i senga. Da forteller jeg meg underbevist at dette er et farlig sted å være. Absolutt. For det jeg leser om er jo bare mye kiste ting. Forferdeligheten i nyheter er jo stort sett det. Ja, og da starter dagen på det viset. Mot at jeg nå står opp, ofte så setter jeg meg bare på sengkanten hvis ikke guttene har våknet. Og så bare kjenner jeg, tar en sjekk innom. Og hvis jeg går i dusjen, så tar jeg en sjekk innom hvilken vann jeg treffer ansiktet. Ikke sant? Det er sånne små ting som gjør at jeg er mer tilstede. Jeg har mer ro. Og så er det jo ikke en kvikkfiks. Det er ikke en, som du sa når vi snakket på telefonen, det er ikke sånn at det fikser alt i livet. Absolutt ikke. Det er ikke sånn at jeg går rundt på en rosa sky hver dag. Men det hjelper meg å håndtere livet, for livet er også vanskelig. Det er uungåelig. Det er en del av pakka, liksom. Du kan ikke velge bare det ene. Men det er så vidunderlig det du beskriver om nærvær. At man kan, når man har trent litt på det, ta kontakt med vannet i dusjen. Bare være i sandseng. Det er en form for mini-meditasjon. Fordi i dusjen kan du også planlegge møtet du skal ha, eller hva du skal kjøpe inn til middag. Du er i forkant planlegging, og der slapper man ikke av. Men her er det mange muligheter, og det var veldig bra det du sa om, for da jeg leste Kabatzins bibel, liksom full catastrophe living, så anbefaler han, eller han beskrev seg selv, at han sto opp klokken fem en time før resten av familien, tok en iskaldusj og mediterte en time. Det er jo helt urealistisk for folk flest. Hvis du skal markedsføre noe sånn, så har du tapt før du har fått folk til å melde seg på. Så for meg ble det veldig viktig at jeg skal selge de inn til unge, travele småbarnsmødre som er akademikere med veldig krevende arbeidsoppgaver i en kunnskapsbedrift. Dette må være overkommelig. Så mine hjemmelekser var ti maks 15 minutters øvelser og også raskt begynne å trene på sånne tre minutter. På jobben bare sitt på stolen og lukke øynene. Ta kontakt med pustankere, som vi sier, at du lærer å bruke pusten som et meditasjonsobjekt, og så faller du til ro, og det rapporterer du tilbake er veldig nyttig og effektivt. Så meditasjon kan høres både mystisk ut og veldig stort og uoverkommelig ut, men det gjelder å rydde plass til det, og det har jo du fått til da. Hvordan er det du praktiserer det i din hverdag? Ja, det er ikke veldig sånn sterk selvedisiplin som jeg hadde da jeg gikk på kurs for å bli instruktør, men jeg er veldig glad for at han, Ivar Wehler som var vår hovedlærer, og Viggo Johansen som også var en viktig lærer og inspirator der, hvor det var litt strengt, det var litt sånn zen buddhistisk, at du skal sitte og du skal gjøre det hver dag. Og jeg hadde mange rare tanker om at dette er teit og kjedelig og var ikke motivert. Og så, fordi jeg bare hadde pålagt den disiplinen, så skjedde det jo noe. Og så har jeg på en måte lært en ferdighet da, som jeg sammenligner litt med å lære å svømme. At du strever litt, og så kan du svømme, og da kan du svømme resten av livet. Hvis du blir hevet ut på dypt vann, så svømmer du uten å tenke på det. Og det å kunne liksom, komme i en slags meditasjonsmodus. Det er trenbart, og det føler jeg at jeg har inne. Så nå bruker jeg det mye slik som du gjør. Jeg kan bruke det på T-banen. Der ser jeg jo at de aller fleste har mobilen oppe med en eneste gang, og noen ser serier på Netflix med hodetelefoner, og noen scroller nyheter, eller spiller sånne T-tricks-spill, eller hva det heter. De underholdes hele tiden, så det blir aldri stille i sinnet. De har det sikkert bra, men for meg er det også å meditere på T-banen blitt en fin måte å reise på. Det kan jeg gjøre både med å åpne og å lukke døgnet, men jeg hviler i meg selv. Det er ikke noe som skal skje. Jeg kaster ikke bort tiden. Jeg faller til ro. Og støy og bråk fra det som skjer rundt meg har ikke noen irriterende effekt som det hadde til å begynne med. Nå skal jeg meditere, så nå må alle i huset være stille. Og hvis noen våger å forstyrre meg nå, ok. Da kan du oppdage ditt eget sinne og din irritasjon. Og da har du jo faktisk fått et utbytte av den meditasjonen, hvis du ser det. Men etter hvert så får du toleranse for at det skjer noe hele tiden. Og om det ikke skjer i den ytre verden, så popper det opp rare ting i sinnet ditt. Og du kan være med det. Det hadde jeg ikke tenkt på, men det husker jeg veldig godt. Jeg måtte være helt stille når jeg skulle meditere. Jeg håpte ikke det var noen som tutet ut før, eller noe sånt skjedde. Jeg måtte være helt stille i den halve timen. Og det her glemte jeg egentlig at jeg var opptatt av, for det er jeg ikke i det hele tatt lenger. Så det er jo morsomt. Jeg er så glad for at du sier at det ikke er noe mystisk med dette. Det er ikke noe overtro. Du trenger ikke å brenne røkelse. Du trenger ikke å sitte som en buddhist. Du kan gjerne bare sitte på en vanlig stol og lukke øynene. Det kan gjøres hvor som helst, når som helst, så lenge du er våken. Og det kan hende at du sovner av det, og da er det kanskje det du trenger. Det er ikke noe farlig det heller. Men hvordan anbefaler dine, for du har jo holdt mange kurs nå, hvordan anbefaler de å komme inn i det? For en person som sitter på en øye i Nord-Norge nå og ikke har tilgang til kurs, hvordan ville du anbefalt de å starte? Nei, jeg tenker at jeg ville leste en god sånn introbok. og lastet ned en app og så prøvde å så godt det la seg gjøre. Men gjør det gjerne sammen med noen andre at man liksom kunne dele opplevelsen av det. For det der å sitte alene som du gjorde med din store smerte og skam og på en måte misforståelse om at du var helt alene i verden. Det er ikke sant. Så det å dele det med noen man stoler på Du, jeg har lest noe veldig spennende om mindfulness. Vi skal ikke utforske det sammen. For nå har vi jo jogget sammen i noen år, og jeg synes det med mentaltrening også høres spennende. Den der delingsbiten av kursene ser jeg har en veldig nyttig effekt. Det å få til noe om ytterseg alene krever veldig mye selvdisciplin og også en risiko for frustrasjon og motløshet. Jeg får det ikke til. I mine kurser åpner jeg for at alle kan få en halvtimes konsultasjon med meg alene som veiledning, hvis de føler at de står fast og streber. Nettopp for å kunne luke vekk sånne misforståelser. Jeg får det ikke til. Det er ikke noe du skal få til. Non-striving, altså ikke-strebing, er en viktig grunnholdning fra Kabat-Zins oppskrift. Du skal ikke få til noe som helst. Du skal legge merke til det du erfarer, her og nå. Og om det er ubehagelig, så er det helt i orden. Hvis du legger merke til at du ikke får det til, da har du fått det til. For da har du lagt merke til din egen dialog. Det er paradoksen. Så det er en veldig vanlig tanke å ha i starten. Dette får jeg ikke til. Jeg sitter jo bare her og tenker på masse tusen ting. Hva har dette for noe effekt? Det var en av de tankene jeg hadde. Dette har jo ingen effekt. Dette er jo bare utrolig frustrerende å se. Og det er jo det som er spennende og som jeg fikk bekreftelse for i går og som jeg har hørt fra veldig mange andre. At det skjer noe som du ikke legger merke til selv, men folk som kjenner det legger merke til at det er ... Du virker litt mer avslappet, litt mer fornøyd. Det har skjedd noe med deg, og så har du ikke lagt merke til det selv, for det skjer så gratvis. Jeg har hatt flere på leggmiddelverket som har kommet sånn litt flirette tilbake og sagt at jeg har blitt en snillere kone. Og det handler ikke om at jeg har blitt servil og selvutslettende, men at jeg har sluppet litt kontroll. Mor behøver ikke å styre og kjefte og mase på alt hele tiden. Det er mange sider i livet som er viktigere enn at det er perfekt til enhver tid og i hvert rom hjemme. Relasjonene våre er jo det aller viktigste, og det er også vist i interessant forskning at det er overordnet alt annet som påvirker vår helse, livskvalitet og leveutsikter. Du har hørt om Harvard Adult Development Study, som begynte i 1938, og som ledde seg en psykiater som heter Robert Waldinger, hvor de da fulgte en gruppe college-studenter fra Harvard, og også en inner-city poor people i gruppe fra 1938, med regelmessig omfattende helseundersøkelser, både somatisk og psykisk. Og de begynner jo nå å dø ut, men det har fulgt dem gjennom hele livsløpet fra de var ungdommer. Og det som er absolutt den viktigste faktoren for et godt liv og et langt liv, det er gode relasjoner. Mindfulness gjør man ikke bare for seg selv, det gjør man for sine relasjoner, for det påvirker måten vi forholder oss til medmennesket på. Så kvaliteten i samverd både med våre nærmeste og arbeidskolleger påvirkes positivt, og det er vist. Og i den sammenheng så er det også vist at du lever lenger og har det bedre. Og det handler slett ikke om at du må ha et lykkelig ekteskap, men at du har ett, minst ett, menneske i livet som du stole på, som du har det hyggelig sammen med, som du kan ringe til midt på natten hvis du blir syk eller er fortvilet. En som vet om deg, og som du går an å ha det hyggelig med, og som du ikke bør gjøre deg til eller spille roller sammen med. Et er nok. Og ensomhet er et av de største helseutfordringene vi har. Og jeg tenker vi blir fort veldig ensomme av å bare kikke inn i den skjermen. Ja, det blir det. Ja, og der er det innebygget algoritmer som drar oss mot sånn kortvarig underholdningsforbruk. Og det å la det bli stille og la gromset synkes, så kan vi gjenvinne selgeråderetten over vår egen oppmerksomhet. Du kan bli mer bevisst på hva velger å bruke tiden min på. Og i den forbindelse så er jo disse eksistensielle rammevilkårene også et tema som berøres i mindfulness. At alt er forbigående, også livet er forbigående. Og det å være dødsbevist høres veldig trist og vedmodig ut. Men et gjennomsnittlig menneskeliv består av ca. 4000 uker. Det høres ikke så veldig mye ut. Hva fyller du de ukene med? Hva er viktig? Å få kontakt med verdiene og prioriteringene blir kanskje litt utfordret av det perspektivet at ingenting varer, og livet foregår her og nå. hele tiden, mens vi veldig ofte holder på med planlegging. Fremover, ja. Fremover, eller gremmer oss, eller lengter tilbake til noe som er bedre. Så går vi glipp av det som er livet hele tiden. Jeg tror det er mange som sitter her og tenker sånn, det der har jeg lyst til å sjekke. Så hvis man har muligheten til å ta et kurs, så er jo det absolutt å anbefale. Det vil jeg si er det beste. Jeg tenker at jeg har ikke følt så mye på skam i starten med at jeg ikke følte at jeg mestret det, for da hadde jeg ikke kunne snakket høyt med noen andre som også følte på samme vis, eller en instruktør som kunne fortelle meg at dette var helt vanlig. Men hvis man ikke har muligheten til det, så finnes det jo utrolig mange apper. Sånn som en som heter Calm, en som heter Headspace, en som heter, hva er det han tar han sammen her, er 10% happier. Sam Harris har en som heter Waking Up. Også var det en jeg fant som er gratis, som heter Medi 2, som utgår fra University of Bath i UK. Som jeg har sjekket ut litt av den, synes jeg så veldig fin ut. Det er en enkel måte å starte på, for det er jo abonnement på en del av disse du må betale. Også Insight Timer, også gratis. Og så har vi også en norsken nå, det er Tove, en psykolog som heter... Åh, nå husker jeg ikke navnet på han igjen. Men han har vært i podcasten min, så det var litt omtatt at jeg glemte navnet på han. Men han har en podcast som heter Mestre, som også har mindfulness og meditasjonsøkte på appen sin. Ja, det er riktig. Og hva er han heter? Hva kan han hete da? Bjarte Stuebø. Det finnes absolutt mange muligheter, men hvis man kan komme seg på et kurs så vil jeg anbefale det. Jeg har jo hatt den store gleden i høsten av å holde et kurs for 16 fastleger i Asker og Børum i samarbeid med Aksjes legeforening. Og det var helt vidunderlig, fordi jeg var jo på hjemmebane. Jeg har jo vært fastlege i 30 år, så jeg vet hva slags liv de har. Og det var på kveldstid, og det kom etter en lang dags slitsom praksis. Vi hadde ikke hatt mange samlinger før en utbrett. Hvorfor er ikke dette pensum i studiet? Det er jo helt grunnleggende, både for å ta vare på seg selv og håndtere sitt eget stress, men dette er jo perspektiver som er så nyttige i møte med pasienter som sliter med kroniske tilstander og sammensatte tilstander. Det ble evaluert anonymt av legeforeningen, og jeg ble nesten flau over hvor god tilbakemeldingen var. Men igjen, dette har ikke noe med meg å gjøre. Metoden virker så bra. Jeg fikk fritekst tilbakemeldinger om at dette er det beste kurset jeg har gått på noen gang. Det må ut til alle leger og studenter. Det kule er nå at Vi har innledd et samarbeid med universitetet og legeforeningen. Oppen mai skal jeg presentere erfaringene mine på en forskningslunch i legenes hus. Vi er i dialog med Klinisk effektforskning og avdeling for atferdsfag for å prøve å etablere et kurstilbud for legestudenter i Oslo. Det bygger på erfaringene til doktorgraden Mikael de Vibe som gjorde en studie på lege- og psykologiske studenter tilbake i 2014. som viste veldig god effekt på livskvalitet, stressmestring, og det å mestre livet som student og lege. Kontrollgruppe, det var signifikant bedre effekt. De som hadde aller beste effekt var kvinnelige studenter, og studenter som skåret høyt for perfeksjonisme og neurotisisme, altså superflinke samme som har kommet rett inn på medisin. Og jeg synes det er så synd at ikke det forskningsresultatet ikke skal brukes videre. Så det er min drøm. Jeg skal ikke selge skinne før bjørnene er skutt, men det er noe jeg virkelig brenner for å få til. at studenter, det må ikke bli obligatorisk, men at det skal være et frivillig tilbud til vårdende lege å gå en runde med seg selv gjennom et sånt helt enkelt kurs. Og husk på, det er totalt en to-dagers investering i et helt karriereløp, og Michael de Wibba har vist at dette er viktig og nyttig for veldig mange. Ja, det er jo veldig mange bedrifter som tar det inn. Det var en som fortalte meg, han sa, som var instruktør selv da, han sa at jeg tror at om ti år så tør ingen bedrifter å ikke ha dette tilbudet, for det skaper så mye bedre vilkår for alle. Absolutt, og nå er det liksom, vi er inne i en tidsalder hvor psykologisk trygghet på arbeidsplassen er veldig viktig, og tillitsbasert ledelse alt sammen. Det er ikke tvil om, altså de store internasjonale konsernene som Google og Apple, de har jo dette som tilbud. Ikke for å være snille med de ansatte, men det øker produktiviteten av at folk driver. Og forsvaret har det, og i USA så har jo militære, alle blir jo skolert, eller veldig mange blir skolert i det, Det har effekter over hele linja. Du, tiden går. Det går tiden. Du må styre. Jeg har lyst til å nevne én bok til til slutt, jeg. Ja, veldig gjerne. Boken heter Når livet setter seg i kroppen, og som er en innføring i en norsk utviklet metode som er mindfulness-basert, som heter Livstyrketrening. Der kan folk gå inn på livstyrketrening.no, lesende. Det er et kurs for pasienter med sammensatte lydelser, altså de som er gjennomganger hos fastleger og andre. Og litt, det er tiukurskurs som er evaluert i flere doktorgrader, og Bærum kommune har vært pioner på å prøve ut dette i sitt frisklivssenter. De har holdt 11 kurs med helt fantastiske, for de har evaluert det ordentlig med spørreskjemaer, med psykometriske instrumenter, og med helt fantastiske effekter på enkelte pasienter, og det begynner fastleggende nå å oppdage at sånne gjengangere som du aldri kommer til å være med, de får plutselig et nytt perspektiv på seg selv, og ser at det går an å mestre livet og ha det ganske bra, selv om jeg aldri blir kvitt plagene mine. Så det er også en oppmuntring, for dette burde flere kommuner gi tilbud om. Det finnes sånne livsstyrketrenner utenom det, Mange steder i Norge. Min yngste datter som er fastlegget tar den ettårige utdanningen nå på Diakonium i høyskole. Og min eldste datter som er fysioterapeut har tatt den og jobbet med det. Veldig inspirerende fordi jeg er jo privilegiert. Jeg jobber med motiverte, friske akademikere. Men datteren min har jobbet med folk som er godt i systemet, mister troen, er i offerholden, ofte projektive, skuffet over samfunnet, skuffet over leger og psykologer. Og plutselig så de lærer meditasjon, gromset faller, de ser seg selv i et nytt perspektiv. Jeg er ikke den eneste i verden som strever. Jeg har fortsatt mye å være takknemlig for. Jeg kan faktisk gjøre noe for andre også. Og jeg kan mestre mitt eget liv med de begrensningene. Det er. Så Lisbeth Hammer Krogh som er ordfører i Bærum kommune, hvis du hører på dette eller får høre om det, du kan være stolt av kommunen din som har vært pioner på å ta dette inn i kommunehørelsetjenesten. Dette kommer vi til å høre mer om i årene som kommer. Så hvis du kjenner henne, send henne til oss og få hørt. Tusen hjertelig takk for at du har tatt deg tid til å være med i podcasten, Morten. Det har vært skikkelig fint å ta den og prate med deg. Tusen takk i like måte. Det har vært så hyggelig, og jeg har liksom glemt både lys og mikrofoner, for jeg synes vi traffer hverandre ved at vi har en fellesinteresse her og en erfaring som vi begge ønsker å dele. Så tusen takk for at jeg fikk komme. Jeg håper du er fornøyd med det sluttproduktet. At det kanskje kan inspirere noen. Og jeg tror leger er en målgruppe som vil ha stor nytt og glede av det. Det er jo så mange slitne leger nå. Ja, og jeg tror alle vil ha nytt av det, eller de fleste. Tusen takk for at du deler, og at du fortsetter å dele, og at du kjemper på for at dette skal bli også tilgjengelig for studenter i fremtiden. Det skal jeg jobbe med så lenge helsa holder. Hvis du synes at denne appen var til nytt, og du tenker at noen du kjenner hadde hatt gleden av den, så ta tilgjelden med det sånn vi får ut kunnskapen. Dere kan treffe meg på Dr. Annette Dragland på Instagram. Er det et sted du kan nå oss på? Ja, altså jeg har jo en offisiell adresse, morten.finkenhagen, som skrives med ck, at dmp.no. Så skriv gjerne til meg også, men jeg kan ikke garantere at det er plass på kursene mine, og det er også en tanke vi har om at vi trenger flere instruktører, det finnes mange. Og det utdannes stadig fler, men for å få en bærekraftig tilbud til studenter, så ser vi for oss at vi skal utdanne studenter til å bli instruktører, slik at de kan undervise hverandre. Jeg hadde møte med Mikael Levib i forrige uke, hvor vi begynner å lage en modell, en skisse til et prosjekt som jeg håper blir bærekraftig. Fantastisk. Og med det så sier vi takk for i dag. I like måte, tusen takk. Ha det godt!