#164. Når livet drar seg til, steady state, stress og 6 faktorer som styrker. Med lege Trude Salte.

Hjertelig velkommen til podkasten Leger om livet. Mitt navn er Anette. Før vi starter dagens episode så vil jeg gjerne benytte anledningen til å takke min sponsor Seasops, som gjør det mulig for meg å drive denne podkasten. For de som har hørt lenge på meg så har dere kanskje fått med dere at samarbeidet med Seasops er det jeg har hatt lengst, og det er med god grunn, fordi Seasops stoler jeg på. Seasops er et norskt soppmerke som er startet av den herlige og dyktige dama Caroline Heerdal. Karoline mener at vi ikke skal holde pust når vi vasker hjemme, og starter derfor hjemme på egen kjøkkenbenk i Drammen en serie med vaskemidler, såper og kremmer som er fri for skadelige kjemikaler og tilsetningsstoffer, og som selvfølgelig er helt uten evighetskjemikaler. Jeg prøver personlig å begrense eksponeringen min for dette, og Sisops gjør dette så mye lettere for meg. Og for de som er allergisk mot duft, så har Sisops også laget det de kaller en trippel, som er veldig grei å ha i hverdagen. Det er en primastift til lepp og kinn, som inneholder kun åtte ingredienser, og er USDA-sertifisert, noe de med god grunn er stolte av. En stjernesåpe som fungerer godt til alt fra husvask, oppvask og fjerning av flekker på tøyet, og håndkremmen for arbeidsomme hender og fløtter. Så om det er et såpmerke du skal gå for, så anbefaler jeg varmt CISOPS. Og ved å fylle inn rabattkode LEGEROMLIETI får du 10% på alt i nettbutikken CISOPS.com. Det skriver C-S-O-A-P-S.com. Jeg legger ved link i episodeinfo. God lytt! Hjertelig velkommen til podkasten Leger om livet. Mitt navn er Anette Dragland, jeg er utdannet lege og har laget denne podkasten for å gjøre nyttig og god og viktig kunnskap om kropp, helse og sinn lett tilgjengelig for oss alle. I dag har jeg med meg en veldig dyktig, klok og helt rå dame som heter Trude Talte. Hun er lege, har tidligere jobbet som både fastlege, kommuneoverlege og legevaktslege på Nesodden. Hun driver for tiden og fullfør spesialiseringen sin i allmenn medisin på Sunna sykehus. I tillegg til dette... så startet hun i fjor klinikken Grunnlegene med kollega Line Kapion, som er landets første klinikk for forebyggingsmedisin. Åh, det må kloppe derfor det. Og Trude er i tillegg en ettertraktet foredragsholder og holder årlige retreats i stressmestring. Hjertelig velkommen, Trude! Takk, Annette! Så fint å se deg! I like måte var det så fint å se deg! Vi fant ut at det var to år siden vi spilte inn den forrige episode. Det er jo... Alt for lenge siden. Men nå er jeg her. Ja, nå er du her. Og mye har skjedd siden da. Du har startet en ny klinikk. Landets første klinikk for forebyggende medisin. Det er jo helt rått. Det føles helt fantastisk. Og det har jo vært en veldig spennende prosess med å innse for seg selv at De mulighetene og de rammene man har på fastlegekontoret oppleves å være til hinder for mye av den jobben jeg vil gjøre for pasientene. Så det er todelt både med at jeg rett og slett ikke får utfallet meg nok i det faglige og det medisinske til å gjøre ordentlig godt legearbeid. Fordi det er for liten tid og det er for få ressurser og sånn. Og så handler det jo også om å skape et tilbud for pasientene der vi virkelig har rammer og rom og tid og kunnskap til å gå ordentlig i kjernen av symptomene pasientene kommer med. For det er jo gjerne symptomer. Og så er jeg mer genuint interessert i å finne årsaken etter de da. Ja, for det synes jeg er så fint. Jeg tenker at jeg håper i hvert fall på sikt at At man får på hvert eneste bygd og hvert eneste by et sånt legekontor som dere har åpnet, som kan supplere den jobben fastlegerne gjør. For det er ikke til fastlegerne gjør kjempeviktig jobb, men de har så dårlig tid. Altså, jeg tar av meg hatten for fastlegerne i dette landet, for de jobber beinhardt. og vi trenger noen som kan støtte dem i dette med å se på ikke bare et symptom, men alle symptomer sammen og se det hele bildet og se hva som kan være den underliggende årsaken til at alle disse symptomerne har dukket opp de siste 5-10 årene hos denne pasienten. Det synes jeg er så fint at dere gjør. Jeg vet hvor vanskelig det er å starte opp for seg selv, og dere har kommet godt i gang allerede, så gratulerer med ny klinikk. Takk. Takk. Jeg tror du sier noe veldig viktig derfor vi ønsker å være et tilskudd. Jeg har selv til fastleggende, jeg har selv prøvd å Jeg har optimalisert alle faktorene som er innenfor min kontroll på fastlegekontoret for å prøve å sette dette i system når jeg var fastlege. Det å jobbe mer forebyggende, men også ha mulighet til å gå til rotårsakene til ting. Men det har ikke vært mulig. Det å kunne være et tilskudd til alt det som fastlegen også kan bidra med, tror jeg kan bli fantastisk viktig. Jeg håper at det er... håper og tror at det må være fremtiden. For jo mer jeg innser hvordan alt henger sammen med alt, men også hvor ganske seine tegn symptomer er på system som har vært lidende lenge, gjør jo at jeg tenker at det blir fint å kunne komme inn litt tidligere i forhold til det. Og i dag skal vi snakke om dette med stress og hvordan det påvirker oss. Stress er jo en av faktorene som vi vet er en bidragsyter til veldig mye uhelse i bevolkningen. Kan du bare fortelle kort hvordan stress påvirker oss? Ja, altså sånn overordnet så må vi bare definere stress litt. For det er jo et ord vi har i hverdagen hele tiden også. og som brukes veldig mye i dag. Så overordnet er jo oppståelig stress som en fantastisk og livsviktig fysiologisk respons på et indre eller et yttre krav. Og så skiller vi jo på akutt og kronisk stress. Det vi snakker om i dag er jo dette langvarige stresset som vedvarer over tid, der vi opplever at belastningen eller kravene eller ressursene ikke samsvarer med påkjenningen vi utsettes for. Så konsekvensene av dette er jo godt dokumenterte. Det har både store fysiske og psykiske konsekvenser. De fleste av oss vet jo nok intuitivt at det å hele tiden gå på akkord med ressursene i en hverdag, at man kjenner at man ikke mestrer hverdagen, har sin pris. Men jeg tenker at det å vite mer konkret hva som skjer, kanskje gjør det lettere å ta det på alvor. Hvis vi starter fysisk og ser på for eksempel sammenhengen mellom hjertekar- sykdom og stress, så vet vi at vedvarende langvarig stress har en påvirkning både på hjertets pumpeevne, på sammensetning i blodet, og på selve blodkarrene. Og dette er jo Når det som var tenkt som en evolusjonsmessig superkraft, som skulle gjøre oss rustet til å håndtere en eller annen kort og rask påkjenning, vedvarer over tid. Det er da disse problemene kommer. Det har med at det blir en vedvarende lavgrad i inflammasjon som driver mange av sykdomsprosessene, inkludert i hjertet. På hjerteveggen vil de hjertestellene vi vil ha i muskelveggen vår byttes ut, så den blir mindre fleksibel, så selve hjertepumpefunksjonen reduseres. Vi vil få en tilbøyelighet til mer koagulering av blodet, altså vi har en høyere risiko for blodpropp. Alle disse er også veldig sentrale bidragsyter i forhold til høyt blodtrykk, som i seg selv er en enestående forhold. katalysator for hjertekarsykdom. Man har jo sett for eksempel at personer som over tid er utsatt for stress i jobbsammenheng, det har man oppsummert i en befolkningsstudie der man tok utgangspunkt i 14 kohortstudier med over 80 000 personer, konkluderer med at man har mellom 40-50% risiko for hjertekarsykdom med å være i vedvarende stress over tid på jobb. 45-50% høyere risiko. Og det utgjør jo, det er jo veldig, veldig mange av oss som lever i veldig stressende jobbsituasjoner da. Ja, absolutt. Og så har man jo også sånn som stress og økt forekomst av infeksjonssykdommer, autoimmunsykdommer og metaboliske sykdommer. Og dette har jo med at kortisol har en veldig stor betydning for at at immunsystemet vårt ikke skal fungere som det skal. Så vi ser at det er en økt forkomst der også. Men hvordan er det? Vi vet jo at kortisol på kort sikt demper inflammasjon. Men på lengre sikt ser det ut som det øker inflammasjonen. Hvordan ... Vet vi noe mer om det? Det ser ut til at det er sammenheng med hva som uttrykkes av genene våre under langvarig lavgradig inflammasjon. At vi får en forskyvning i det som skal være i varetals med gode reparasjonsprosesser i cellene våre, i forhold til cellaldring, i forhold til mitokondrihelse, i forhold til telomerlengde. Ikke sant? Disse tingene her, og hva som da blir overvekten av det som sirkulerer i blodet vårt som et resultat av kortisol, at det er inflammasjonsfremmende, pro-inflammatorisk. Det er jo veldig interessant at det påvirkes jo større Stress over tid påvirker så radikalt på veldig, veldig mange ulike måter. Og du har jo helt sikkert lett de studiene på til og med lenge. Der de ser på for eksempel pårørende seg som har foreldre de måtte være på for eksempel, eller syke barn. Og så viser det seg at de mødrene som tar vare på syke barn har kortere til og med lengde enn de som ikke har det. Og til og med lengde er jo viktig, for det er jo på en måte endetuppen på DNA-et våres. Plastikkhylsen på skolisten, de passer på at genene våre ikke blir frynset opp på en måte. Veldig enkelt forklart, du kan jo dette. Men jeg synes bare det er så fascinerende at stress kan gjøre de kort over ganske kort tid at en av de viktigste årsakerne til at vi aldri ser raskere ut til er stress. Mhm. Absolutt. Stress er helt sentralt i om aldringsprosessen vår er optimal. Og så synes jeg det er veldig interessant, for når jeg gikk på medisinstudiet, så var telomerene bare noe som var på endestykket av kromosomen våre i DNA. Og vi hadde ikke da en forståelse av hvor veldig... Møye man kunne påvirke telomerlengde og enda mer telomerase, altså enzymer som bygger opp telomerene, i forhold til livsstilsfaktorer. Og det er jo bare kjempekult. Når vi er inne på dette, så må vi også legge til at for lite stress også påvirker telomerlengden negativt. Veldig bra fortell om det. Ja. Det er jo så interessant, så oppsummert, sånn overordnet, så har for lite stress en betydning for aldringsprosessen vår og for mye. Når det gjelder for lite stress, så har det sammenheng med at vi har et grunnleggende behov for å føle mening, for å føle mestring, for å føle tilhørighet og kjærlighet. et eller annet slags purpose. Noe som driver oss fremover. Der har de gjort studier blant annet på en eldre befolkning Som egentlig var trygge, så det var ikke noe utrygghet i bunnen eller noe sånt. Men som på en måte var resignert litt. De hadde ikke noe meningsfylt i hverdagen. De hadde ikke noe mål med der de skulle. Og så satte de disse i system med vanskelig stilt ungdom. Så de koblet disse eldre som en støttekontakt for ungdommer. Så følte de dette over en tid. Dette var ikke i Norge, det var i USA. Det ble et utrolig vellykket prosjekt. Når man undersøkte hjernen til disse eldre med MR, så så man at det hadde gitt en tydelig vekst i et område i hjernen som er utrolig sentralt for kognitiv funksjon, hippocampus. Og det viser jo at hjernen vår er veldig plastisk, og at det kognitive funksjonene også krever innsats i forhold til trening av fysisk helse. Sånn er det faktisk med kognitiv funksjon også. Så det var jo en enorm vind-vind. De eldre fikk en økt funksjonsnivå. funksjon og kapasitet i helt essensielle, viktige områder igjen. Og ungdommene fikk en kjempeverdefull støtte i de eldre. Så det må vi gjøre mye mer av. Ja! Åh! Den studien har jeg ikke lest. Også er jeg veldig noe som har vært ganske sånn heftig å forstå omfanget av i forhold til fysisk helse og stress. Det har vært hvilken bidragsyterstress det er for dette med metaboliske sykdommer. Og metaboliske sykdommer, da tenker vi jo på høyt blodtrykk, åre forkalkning og insulinresistens, altså dårlig regulering av blodsukker og også fåkomst og diabetes type 2. For kortisol er veldig sentralt i fettdeponeringen vår. Før har vi vært veldig opptatt av mengden fett på kroppen i forhold til helserisiko. Så ser det nå ut som at vi skal være like opptatt av hvor fett er lokalisert. Vi har overordnet tre måter å lage fett på. Den ene er subkutant fett, det vi ser med det blotte øyet, som vi tenker er av overskuddsenergi. Og så har vi viseralt fett, eller abdominalfett, som legger seg rundt indre organet, og så har vi fettlever. Da ser vi at stress er en veldig viktig bidragsyte til det viserale fettet, Grunnen til at vi skal være opptatt av det er at det er veldig ulike helserisiko knyttet til de ulike måtene å lagre fett på. Evolutionsmessig var det veldig lurt å lagre abdominalfett raskt, fordi det også var en veldig rask mobiliserbar energikilde når man trengte det. Men dette fettet undergår da cellulært stress og fungerer etter hvert som et egentlig endokrint organ, og utskiller masse pro-inflammatoriske faktorer som fremmer betennelse eller inflammasjon, og som har en stor betydning for vår risiko til åreforkalkning. Insulinresistens er et kjempestort problem i dag, og dette med hjertekarsykdom generelt, Så det har vært noe som jeg tar mye mer på alvor når jeg sitter med mine pasienter generelt i forhold til høyt blodtrykk og diabetes. Vi kan gjøre veldig mye medisiner, men vi må virkelig adressere vedvarende for høyere stress over tid også. Så det du sier at stress kan føre til at vi lager fett annerledes rett og slett? Yes. Vi lagrer det på steder som ikke er så heldige for helsa våres, enn hvis vi har like høy fettprosent, men ikke er stresset, for da lagrer det seg oftere subkutan, som vi sier, under huden og steder som de skal lagres på. Men når kroppen vår er stresset, tenker at det er en tiger som jager dem, eller at de har høyt stress, så lagres det rundt organet, sånn at det blir lettere tilgjengelig hvis de skal løpe fra en tiger, eller gjør noe veldig raskt. Er det det du sier? Det er det jeg sier. Dette har man studert for eksempel med fengselsinsatte, som man jo åpenbart skjønner har vært utsatt for vedvarende for høyere stress over tid, med mest sannsynlig en veldig belastende livssituasjon, enten ganske akutt, men ofte over mange år. Der er det jo mulighet for god trening og fysisk aktivitet, men da ser man jo at de kan oppleves veltrent, fordi mengden subkutant fett er lavt, mens mengden av visceralt fett er tydelig, tydelig økt. Oi, dette er kjempeinteressant! Og det er jo så relevant, ikke sant? For man ser en slank person, veltrent person, men rundt i organene så har man dette fettet som man vet kan være mer betennelsesskapende. Ja, det Det samme har man sett hos deprimerte. Da er det moderat alvorlig deprimerte, og det er ikke uvanlig at ved alvorlig depresjon så går det ut over matinntak i den grad at man faktisk går ned i vekt. Og da ser man også at man kan være undervektig, som ved en BMI-definisjon, som er jo har jo ikke noe rolle i å si noe om helsesituasjonen åpenbart, men at man da også ser ved MR-scan at de har tydelig økt viscerale mengde fett på grunn av vedvarende for høyere stress. Tenk det! Dette er jo ganske nytt, ikke noe vi har hatt så særlig fokus på. Det har vært mer og mer fokus på visceralt fett, men hvordan kortisol og stress påvirker det hele. Det bare viser meg igjen hvor viktig det er å adressere stressfettet Fordi stress påvirker absolutt alt med oss. Vi har jo også studier på, særlig med dette med insulinresistens, som betyr at kroppen har vanskelighet for å holde blodsukkeret vårt under god kontroll, som er kjempeviktig i forhold til hele hjertekarhelsen og blodkarrene våre, nyrene. Sånn kan være stressstrevet isolert. Samme med overvekt. At man opplever at man gjør... mye riktig med kosthold, mye riktig med bevegelse, men tar man ikke tak i hverdagen sin i forhold til total stressbelastning, hvis den er veldig høy, så kan det i seg selv være et tydelig hinder for å for eksempel kunne gå ned i vekta. Tenkte jeg det. Så det er jo sånn Så oppsummert så er det jo noe med det der å forstå at man aldri utifra en persons kroppsperson kan si noe om helseutfordringene eller helserisiko når det gjelder dette med fett. Og det tenker jeg kunne vært fint å fokusere mer på, for vi er jo veldig opptatt til at overvekt bare handler om uhelse, sant? Det har man ikke skjønt omfang av alt det som skjer på innsiden. Men så stress kan gjøre at det er vanskeligere å gå ned i vekt? Ja, helt åpenbart. Det er ikke uvanlig. Igjen, det er mange flere lag av dette enn vi tenker. Og det er derfor det er så artig å leve akkurat nå, for vi får så mye kunnskap om det. Men hvordan ligger vi an her i Norge egentlig? Rent stressmessig vet vi ikke. Jeg tror ikke det er helt konkrete tall akkurat på hvor mange som er sykemeldt av stress, eller hvor mange som føler seg stresset. På verdensnivå, eller i USA, så opererer de med et tall som 70 prosent av den amerikanske befolkningen føler seg til en hvertids og stresset til å gå ut over dag funksjon. Men Norge er det landet i verden med høyest sykefravær. Og da er muskelskelett den største gruppen, og så er skelettlidelser mer definert nummer to, og så har psykiske lidelser ligget som nummer tre. Og da vet jo vi at det er særlig vond nakke eller vonde skuldre. Alle disse kroppslige fenomenene som også kan være et resultat av stress, helt garantert har en stor medvirkning i de sykeforverstallene. Og det er i alle fall også min opplevelse på kontoret. Men hva hva skal man gjøre med dette? Vi lever i det samfunnet vi lever i. Hvordan påvirker det samfunnet vårt? Jeg føler at av og til kan det på en måte nesten motarbeide at man skal klare å ha en fin stressbalanse. Men du er jo et eksempel på at man fint kan ha mange baller i lufta og fremdeles sannsynligvis slippe unna forhøye av kortisol over lang tid. Ja. Hvis vi ser det sånn teknisk. Ja, altså samme skjønne utifra både til og med lengde og behov for både positivt stress og negativt stress, så er jo ikke målet å unngå stress for en hverpris, sant? Det er ikke mulig, og heller ikke meningen Men det jeg opplever ved gård igjen på legontoret er jo at man ikke kjenner at man selv sitter i føresettet av hverdagen og livet sitt. At hverdagen ser ut til å bare ta og gåre med deg, og så henger man så vidt med. Så jeg tenker at noe av det er nok samfunnsskapt, for vi har jo et fokus på produktivitet og effektivitet og sånn som helt garantert går på akkordet på hverdagen. Både kvalitet, men også på helsevård, rett og slett. Og så tror jeg en del av det er en slags forventning eller forestilling fra oss selv også. Og det er ofte en ganske sånn sår del av detektivarbeid hos mine pasienter når vi skal prøve å nøste opp i hva som kan være rotorsaken til dette. Når man innser at store deler av hverdagen bruker tiden sin på en måte som ikke er meningsfull for dem. Så det å virkelig identifisere hva man opplever hele tiden å gå på akkord med hva man egentlig har lyst til å bruke tid på, jeg kjenner det. Det kan være en kjempe stor prosess, jeg har vært i det selv, i forhold til å ta steg borti for noe som man egentlig trodde var sånn man tenkte, ikke sant? Å klare å gjøre små endringer i hverdagen sin, så man lever den litt mer i tråd med hva man trenger, det tror jeg er kjempe, kjempeviktig. Så vi kan jo kalle det skylda på samfunnet, og så må man også kjenne på ekte inni seg selv hva som er viktig for seg, og prøve å ta litt valg derfra. Og så synes jeg det er en utrolig spennende greie som man faktisk bevisst kan jobbe med, og det er jo i forhold til mindset. Hvilken betydning bare mindsetet også har for hvor rett og slett betennelsesfremmende disse kravene vi har rundt oss oppleves. For hvis jeg jobber med måten jeg opplever min stressrespons, at jeg ser på den som en mobiliserende god ressurs i meg, og tenker at yes, nå gjør kroppen min akkurat det han skal, og kjenner på dette, nå blir jeg skjerpet og klar for å møte et krav, kontra hvis jeg føler en veldig stor maktesløshet i den samme utfordringen, så har det stor betydning for både vår evne til å bevare utfordringen, kompleks problemløsning. Det har en evne til oksygenering til hjernen, hvor effektiv den er. Og i forhold til hele kardiok-outputen til hjertet, hvor effektivt hjertet slår, og hvor betennelsesfremmende dette er. Så bare med å jobbe, hvis det er noen sånne ting som du er helt nødt til å opprettholde i hverdagen, som du liksom egentlig ikke helt blir kvitt, men som du kjenner koster mye av deg, så kan man rett og slett gå inn og jobbe med mindset i forhold til kostnaden for kroppen. Og det er jo kjempespennende. Det er veldig, veldig interessant. Så hvordan jeg vel å relatere meg, nå skal vi snakke om hvordan man kan redusere stress også, for det hjelper jo ikke bare å tenke på at det ikke er en stressende hverdag når det er det. Men hvis du har, la oss si at du er pårørende, og det er kanskje noe som vil være vedvarende over tid, så vil det å på en måte finne ut for eksempel hva det positive kan være med det, og ikke tenke hele tiden at dette er farlig for meg, så vil det være mindre belastende for helsa vår. Det er det du sier. Og blant annet er det ikke sånn at Det er vanskelig. Det der er vanskelig, for det er veldig, veldig mange av oss som er pårørende. Og man bekymrer seg for de, man tenker, er det noe mer jeg kan gjøre? Har jeg gått glipp av noe her? Det er sånne tanker som surrer. Men det å bare adressere at, oi, men jeg... jeg lever faktisk i tråd med mine verdier for at jeg bryr meg om vennene mine, familien min, eller å se de positive aspektene ved det. Tror jeg kan ha en veldig positiv, eller i hvert fall gjøre det lettere for oss å ha den oppgaven som vil være med oss over lang tid. Og der er det jo veldig stor forskjell på hvilke oppgaver det er. Så akkurat den pårørende rollen er noe helt for seg selv, som nok er veldig vanskelig å forestille seg før man står i det selv. Så den rollen tror jeg er en av de vanskeligste å faktisk jobbe med mindset på, særlig hvis det ordentlig drar seg til. Ja. Men det er mange av disse helt sånn hverdagslige tingene som er med å fyre at vi liksom ikke kommer ned i ordentlig hvilemodus hele tiden, for det er akkurat oppleves å være litt mer enn vi egentlig klarer å bidra med. De må man i alle fall prøve å luke vekk, så er det ekstraordinære livssituasjoner, så tenker jeg man må se litt annerledes på det, man må være ordentlig raus med hva som er viktig i livet, altså hva som er viktig og hva man virkelig må fullføre gjennom en dag, og hva som faktisk kan vente til en tid med mer overskudd, ikke sant? Å jobbe masse med aksept, som er jo utrolig vanskelig, men helt sånn utrolig viktig, og Jeg tenker at for de som er pårørende å høre, at man virkelig ikke bagatelliserer en sånn veldig, veldig tung og stor rolle det er. Men hvis man klarer å snu det også til at akkurat nå, så er det dette jeg kan bidra med. Jeg kan kjøre med middag til min syke veninne, eller jeg kan be om å ta husvasken eller klesvasken. Bare stole litt på at det er ting å faktisk ha betydning for hvordan det oppleves og hvor belastende det er. Det kan være noe. Det er veldig fint. Men hva er andre eksempler? I forhold til sammenheng med stress og fysisk sykdom, så har man jo sett på dette med kreft også. Her er det mest eksperimentelle studier med dyr, der man ser sammenhengen i forhold til forekomst av noen typer kreft, i forhold til vekst og spredning. Når det gjelder studier på mennesker, så er de litt mer delt, men der man ser at stress har en betydning for vekst ved aktiv kreftsykdom og tilbakefall ved aktiv kreftsykdom. Også har det jo en enorm rolle i evnen til å stå i den belastningen der med aktiv kreftsykdom og ha en god strategi for stressmestring så både for deg er man pasient eller er man pårørende igjen så vil jo det å ha gode strategier for å håndtere stress ha enorm betydning for livskvalitet og livsmestring rett og slett Men det man jo virkelig vet er jo at stress litt mer indirekte har en rolle i forhold til kreft, fordi vedvarende stress over tid ofte gir med seg en del dårlig livsvarme. Ikke sant? At man har vanskelig for å og gjør det som ofte er det beste for seg selv i vedvarende, krevende og stressfullte perioder. Så den biten er jo helt klart en sammenheng. Ja, det er litt sånn stresset på en måte. Ofte ser jeg hos mine pasienter den første domino-brikken som faller. så blir det lettere å ta lette matvalg, eller vanskeligere å ta gode matvalg. Det går utover skjevner, det går utover relasjonene, du får plutselig ikke tid til å bevege deg. Jeg hadde en klient av meg som sa sånn at Den dagen han skjønte at han ikke hadde tid til å trene en gang, var den dagen han skjønte at nå er det for mye stress i livet mitt. Så det er ofte den første blikken som faller. Og det kan være ganske vanskelig å se deg i ting og selv. For ting føles veldig viktig når man er overveldet og stresset, rett og slett. At det kan være vanskelig å skille viktig fra uviktig, for alt føles fryktelig viktig på en gang. Og da føler man ikke at det er tid for de der grunnleggende gode valgene for seg selv. Nå har vi jo vært mest fokus på fysiske sykdommer, men stress har jo også en stor betydning for psykisk helse. Ja, og vi vet jo at dette er i økning. Det er flere og flere som får mentale lidelser, og til enhver tid gjennom et år vil 20% av befolkningen oppfylle kriteriene til en psykisk lidelse. Det er enormt. Det er en av fem normene. Hvordan påvirker stress det? Stress, altså overordnet med psykiske lidelser, så vet man at noe er relatert til genene, men fortsatt er det den biten av ikke-arvelige faktorer som har størst betydning, og dermed også det vi kan påvirke mest. Når det gjelder stress og forekomst av psykiske lidelser, da tenker vi mest på angst og depresjon, men også bipolaritet og skifsofreni, så gir vedvarende kortisol over tid en inflammasjon i nervevevet. Som hvis det forstår over tid, kan ivarige strukturelle endringer i hjernen. Dette har blant annet, det er jo mange ting vi ikke vet her, men blant annet har det sammenheng mellom at kortisol hemmer en del viktige vekstfaktorer i hjernen som er helt avgjørende for hverandre. nyetannelsen av nerveceller, og også for optimal kommunikasjon, rett og slett fungering av nervecellene. Den ene er jeg kjempefasjonert av, en som heter BDNF, Brain Derived Neurotropic Factor, fordi min inngangsborte til dette var jo bevegelse, og bevegelse er veldig viktig for den. Det kan vi komme tilbake til. Så vi ser at at det rett og slett gir en kronisk betennelse i hjernevevet. Og hva i alle dager som stress kan gi, stress som igjen fører til fry og kortisol, kan føre til betennelse i hjernevev. Det er helt vanvittig. Og sånn overordnet for kognitiv funksjon, så er det også sånn at når stress får stå på over tid, og når jeg sier det på denne måten, så refererer jeg til vedvann for høy kortisolnivå, at det også fører til en omprioritering av blodstrømmen i hjernen. Så evolutionsmessig var det jo ikke nyttig at vi kunne drive med kompleks problemløsning, kreativitet, fornuftig tenkning, og sånn når vi var i en ekstremt belastet situasjon for mange tusen år siden så hjernen omprioriterer blodstrømmen til å ta blod fra logikkjernen eller prefrontal korteks til å gi mer til amygdala altså følelsesreguleringen, følelsesenteret vårt, sant, og Herregud, det er så fin regulert. Det er utrolig å høre på deg snakke. Det er genialt, sånn evolutionsmessig. Og så er det så tydelig for meg at i et hverdagsmodus så har dette enorme konsekvenser for oss. Og det å forstå den sammenhengen, hvordan hjernen faktisk omprioriterer til områder som er, kall det mer primitivt, nødvendige for vår overlevelse, er jo evolusjonsmessig helt genialt, men det fungerer veldig dårlig for oss i et hverdagsmodus. Og er det noe jeg ser... hos pasientene mine som opplever å være veldig overveldet og ikke møster hverdagen veldig bra, så er det akkurat de tingene som forsvinner. De føler seg ikke konsentrert. De føler seg veldig lite kreative. De har ikke sjans til å holde i komplekse problemløsninger. Og det er jo en kjemisk endring i hjernen som driver seg godt i solen. Du får rett og slett ikke tilgang til ressursene dine. Helt riktig. Og da tenker jeg bare på bedrifter rundt omkring. Hvis de hjelper sine ansatte å håndterer stress på en bedre måte, så vil det være så positivt for hele bedriften. Virkelig. Jeg er helt enig. Ja, det er en spennende tid da. Og jeg ser jo at til og med oljefondet nå har fått inn en egen ansats som hjelper dem med meditasjon og stressmestring i oljefondet. Altså, da har vi kommet langt. Ja, ja, ja. Min kollega Line Kjeldsby i grunnleggene også har jo utarbeidet et program som er Veldig gjerne vil gå ut i bedrifter med, for vi ser hvis vi tråler forskningen i forhold til hva som faktisk betyr noe for effektivitet, produktivitet og konsentrasjon og fokus, så er det mulig å implementere i ulike bedrifter. Da blir det jo noe av det som du sa, med å skape en kultur- for å puste meditasjon eller stressmestringsstrategier og flere av de faktorene vi skal komme inn på senere men det å endre kulturhjemmedrift er jo fryktelig, fryktelig vanskelig så det å kunne lene seg på det vi faktisk vet om hvordan hjernen vår fungerer best og virkelig ta ha en slags respekt for det at vi spiller på lag med det i stedet for at vi skal prøve å jobbe imot det tror jeg er et veldig utbrukt potensial da Ja, herregud. Hva er det vi kan gjøre, Trude, som vi vet er effektivt? For det er jo veldig mange som sier «Kan vi gjøre det, og det, og det vil hjelpe deg», men hva er det som konkret vi vet kan redusere kortisol også, og kan redusere stresshormonene, og kanskje reversere de sånne endringene som man ser skjer hos de som går med kronisk lavgradig stress over lang tid? Ja. Et kjempegodt spørsmål med et veldig stort svar. I pasientvirksomhet består det ofte av tre ting. Det ene er først å bli bedre. sammen med pasienten plukket av helt åpenbare store stressorer som får lov å tappe for mye av kapasiteten gjennom en dag. Og da skjønner du at først skal vi ikke bare styrke basislinjen på en måte. Vi skal faktisk plukke vekk og bli litt mer kjent med hva den basislinjen er. For det er veldig vanskelig å jobbe aktivt med ting som bare skal bli bedre hvis man opprettholder Mange av de store tyvene i kapasiteten sin. Så det første er rett og slett å plukke av stressordet. Og så kommer man ikke utenom å jobbe med grunnplarene for god fysisk og psykisk helse. De er nå så godt dokumentert i forhold til gevinst at man må jobbe med bevegelse. Søvn, stressmestring, pust og meditasjon, kosthold, og dette med stimulerende stoffer, ofte skuffe inn for de fleste, og relasjoner. Det tredje er å kunne legge på det vi kaller positivitet. positivt stress eller homoetisk stress i forhold til for eksempel fasting eller badstue eller isbading og sånn, men å ta det i riktig rikkefølge er helt essensielt for at pasienten skal oppleve mestring, men at det faktisk skal ha den effekten man ønsker også. For det hjelper ikke å gi positivt stress når du allerede er stressbøtta er stappet full. Nei. Men det kan fort føles litt sånn overveldende som, oi, Så har man tenkt på søvn og mat og alt sånt der. Men det jeg opplever hos mine pasienter er jo at har man fokus på en av de områdene, så gir det en buffer for de andre. Hvis du har en stor lekkasje, la oss si at du har en stor lekkasje på mat, for eksempel. Det å spise dårlig mat, det gir oss stress. Det gir kroppen... det gjør det vanskelig for kroppen å få en velfungerende helse som igjen fører til stress. Så hvis man ser på en av disse faktorene, la oss si stressmestringsteknikker eller maten, så vil jo det også hjelpe de andre områdene. Plutselig vil du søve bedre, plutselig vil du ta bedre valg, plutselig har du tid til å være sammen med kjæresten din eller vennene og alt dette. Tilsammen blir det en positiv spiral. Så Hvordan går du frem med dine? Ja, det sier du noe utrolig viktig. For ofte kan man føle en maktesløshet av å høre disse komponentene som er så viktige, og så aner man ikke hvor man skal starte. Først og fremst er det viktig å presisere at alle de tingene ikke kan være like viktige på en gang, og det er heller ikke like relevant på en gang. Virkelig ikke. Så det jeg gjør med pasienter er å være ordentlig, ordentlig detektiv i å fylle ut hva som er viktigst. Hvor er det skoen trykker som mest? Hvor er det størst utbytte å hente? Og virkelig starte med de helt lavtingende fruktene. Men også stole på at det vil hjelpe. For noen kan det være som du sier, kosthold. Der det er mye å ta tak i, så er de ganske gode på å bevege seg og kjenne at det er veldig å sove godt for eksempel. Så hvor jeg pleier å starte er faktisk å la dem bli bevisst hva stresset gjør med dem. Så vi øver på å få rutine på det jeg kaller en mindful check-in. For hvis vi ikke vet hva stresset gjør med oss, så er det veldig vanskelig å lære seg å kjenne hva man trenger, og lære seg å bruke verktøy som gjør at man kan få det bedre. Så en mindful check-in kan jo innebære å legge merke til at man har veldig knyttet hendene, eller spenne kjeven, eller sitte med veldig høye skuldre, eller kjenne at pusten er veldig hakket og uregelmessig, eller magen holdes helt inn mot ryggen, eller at man er veldig irritabel, at man er veldig utholdmodig, at man føler seg veldig raskt overveldet. Og da pleier vi å øve på å koble til denne mindful check-in på noe vi allerede gjør. Så for meg så ser det ut, har jeg en mindfull check-in noen ganger i løpet av dagen, som hanker meg inn, og som hjelper meg å ta temperaturen på meg, slik at jeg klarer å justere litt dagen. Og den ene er når jeg står opp, og bare kjenner litt sånn, tar meg noen få sekunder, jeg vet at du også har en god rutine på, hvor er jeg i dag? Hvordan føler jeg meg? Og hva har jeg i meg? Og den andre er alltid før måltid. Mitt første måltid stort sett da, det er rundt lunsj. At jeg uansett hvor travel den dagen har vært med pasientene, tar meg noen få øyeblikk til å kjenne etterpå hva har pasientene møtene satt i meg av følelser, sant? Og hvor tilgjengelig er jeg egentlig for denne maten som nå skal være et skikkelig sånn fin greie for meg da. At jeg ikke bare kaster inn på mat og så er det raskt videre. Og så er det også betydelige fasebutt i dagen. For eksempel når jeg sitter og skal kjøre hjem fra jobb til å hente barn i barnehagen, så vil jeg være litt i kontakt med hva jeg kommer med. Og de mindfuldsjekkene opplever jeg at folk virkelig synes er veldig nyttige da. Og så kan man jo legge seg strategier, eller ha gode verktøy for hvordan man skal bruke de mindfulle øyeblikkene. Og der er jo pust og meditasjon Helt enormt, for det fungerer som en bro, nærmest, vil jeg kalle det, mellom bevisstheten vår og det som får lov å styre og herre på i underbevisstheten. Pusten kobler de to litt sammen, og da kan jeg legge til rette for et annet miljø i kroppen min. Det har jo en umiddelbar effekt med å styre om det er gassen eller bremsen i nervesystemet som får lov å dominere. Men også med å ha disse mindful checkene rett og slett bygger resiliens mot stress. Det synes jeg var så utrolig fint, Trude. Mindful checken, veldig fint begrep. Det er det sjekket innom, hvordan står det til med meg akkurat nå? Det tar jo bare et par sekunder ofte. Jeg kan ta meg selv i at hvis jeg er i en stressende situasjon, som som i går var med i en debatt, Så sitter jeg der, og så tar jeg en skikkelig rask innsjekk, hvordan står det til her, for at nå er jeg stresset. Og da merker jeg at jeg satt med høye skuldre, så bare midt i bort senker jeg de. Og bare det forteller jeg da kroppen min, at jeg er trygg, det er bare bra at jeg er stresset, for det gjør meg skarp til å få fram det jeg ønsker å få frem, men Men jeg trenger ikke stå her og puste veldig grunt og ha høye skuldre. Så det hjelper. Det er lille greier som hjelper, men man må være bevisst. Og det er veldig lett å glemme. Så det med pust og meditasjon synes jeg ofte peker seg ut som en veldig nødvendig faktor å ta tak i hos veldig, veldig mange. Om ikke det er den viktigste, så er det alltid en av de viktigste faktorene. Og meditasjon er jo også en utrolig fin måte å jobbe med aksept på. Og det å ha noen verktøy for å jobbe med aksept er for mange også en veldig viktig del av å ha øka robustheten sin mot stress. Vi vet jo at det å bli værende i et tankemodus der vi bruker mye kapasitet på ting vi ikke kan gjøre noe med, I seg selv er vi i veldig stor grad opprettholdet betennelsesprosesser. Så det å jobbe med aksept er i seg selv veldig verdifullt. Jeg har en fantastisk metafor. Alle i livet har en murvegg av noe som har tyngd oss eller påvirket oss opp gjennom livet. Og den murveggen får vi ikke flyttet. Og så disse belastningene blir som tau som står helt fast i denne murveggen, som vi velger om vi skal dra mye eller lite i. Alt dette går med med kreftet, med bruket på tunge livsbelastninger eller vanskelige ting i hverdagen vår. Og det å bli bevisst sine tau som henger fast i den murveggen uansett hvor mye du haler og drar, Det blir bevisst hvilke tau som får lov å stjele mye av din kapasitet hver dag uten at du kan gjøre noe med det, er også veldig kraftfullt. Det er en amerikaner som sa «drop the rope» eller «slipp tauet». Og det å visualisere seg hvilke ballaster man har, murveggen kommer til å stå der. Så du kan velge selv hvor mye du skal stå og hale og dra i disse tauene uten at du får rikket noe av flekken. Det bare tar kapasiteten din her nå. Så jeg har litt bevisst mine tau og så øvegg Når det får ta mye tankekapasitet, så kan jeg visualisere at jeg slipper dette tauet, og jeg kan til og med si «slipp tauet». Det handler om aksept og hvordan man kan romme ting man ikke kan gjøre noe med, for det er også veldig opprettholdende for vedvarende stress. Har du noen eksempler på hva man kan ha der de driver og drar og sliter i deg? Det kan jo generelt være ting man tenker man skulle gjort annerledes i en viss setting. Enten om noen har vært syke og man ikke følte man stilte opp. Kanskje gjorde du det aller beste i den gittesettingen. Det var det du hadde å gi. At man ikke blir værende i noe man skulle ønske man kunne gjort annerledes, som man ikke forendret. Det er jo bare... ha en slags egenomsorg for seg selv, og bli bevisst at dette her koster så mye. Nå er det kanskje greit å bare slippe av det tauet. Jeg kan jo se det på murveggen min. Tauet kommer til å være der. Men jeg trenger kanskje ikke stå og hale og dra i det hver dag, slik at det tar av kapasiteten min og ressursene mine. Ja. Ja, og dette med aksept, som du sier, å akseptere at situasjonen er som den er, det er vanskelig også. Det er utrolig vanskelig. Man kan føle at, hvorfor skulle dette skje meg, eller hvorfor skulle dette skje noen nær meg, Eller hvorfor ble han sint på meg? Det er alt fra veldig, veldig store ting til de små tingene. Ja, og jeg synes kanskje det er mest effektfullt i forhold til de små, faktisk. I det daglige mener jeg da, at jeg skjønner at jeg ikke har hatt ansvar for hva andre føler, for eksempel. Og sånne små ting som man tar en stor rolle i eller tar et stort ansvar for og så skylder litt på hva som faktisk er noe jeg skal bære med mine ressurser så hvordan gjør du det? hvis det er for eksempel noen andre sine følelser som du synes har vært veldig vanskelig å stå i at de har vært vanskelig mot deg eller et eller annet sånn hvordan gjør du det? Da mediterer jeg rett og slett. Da puster jeg meg ut av det, og så prøver jeg å signalisere at det var ikke mitt ansvar. Så pust og meditasjon har jo blitt en helt kjempeviktig ressurs hver eneste dag i forhold til å forankre meg, liksom grounda meg på en måte. Hvordan er det du pleier å meditere? Det kommer veldig an på hva jeg trenger. Det kan være alt ifra å bare jobbe med pust helt på egen hånd, da er fokus på at utpust varer lengre enn innpust, som er det eneste som er viktigst for å fremme bremsen i nervesystemet, for å signalisere at man er trygg. Så kan det være bokspust, at man puster på et visst antall sekunder både inn, holde, ut og holde, som i en boks. Og så kan det være en del guida meditasjon. Alt ifra så lavt som, eller så lite som tre minutter, opp til 20 minutter. Så det å prøve å ha det tilgjengelig når det også er litt vanskelig å få til. Så kort nok, tilgjengelig nok, og sånn opplever jeg veldig nyttig da. Jeg ser på det som en mikro-meditasjon. Når for eksempel vi går inn her, og setter meg ned i stolen, så bare kjenner jeg etter hvordan jeg sitter. Og så tar jeg en rask innsjekk, bare kjenner hvem jeg er inni denne kroppen. For meg har det blitt en mikro-meditasjon som jeg gjør utover dagen. Jeg gjør også det. Så det trenger ikke være så lenge. Nei. Der er vi veldig ulike i hvordan vi trives med de ulike verktøyene. For noen fungerer det å kontrollere pust kjempebra, mens for andre er det veldig skremmende. Særlig hvis man er litt sånn anstrengt å kjenne veldig veldig itte pusten i brystet da, kan være kjempevanskelig. Og bare forsterkende, særlig i forhold til en angst og en uro, men det å for eksempel dedikere fokuset sitt utover. Er man komfortabel med det? Lukke øynene, og så bare leide deg til den lyden man hører aller lengst vekk ifra. Og så blir væren å virkelig høre at man retter et nærvært fokus utover da. Ikke innover. Så her er det jo mange ulike teknikker. Og det er veldig fint du sier, for det er Det kan være en vei inn. Det kan bli så overveldende å gå rett inn. Hvordan har jeg det inni meg når man har gått så lenge og hatt det vanskelig? Men bare det å se utenfor, det synes jeg var veldig fint at du tar frem, tror jeg. For det gjør at du kan gradvis gå mot sånn som du har det inni deg og kanskje klare å romme det. Sånn som når det er veldig vanskelige følelser så prøver jeg å bare puste inn i den veldig vonde følelsen. Ikke tenk på de tankene, men bare puste inn i det og gi det plass. Jeg liksom via ut lungene mine og tenker at jeg fysisk gir denne vonde følelsen masse plass. Og sånn som jeg sier det til mine to gutter er at Da går disse følelsene gjennom det at de får lov til å være der og da forsvinner de igjen etter hvert. Eller så blir de i hvert fall mindre vondt i stedet for å tenke å nei, dette var vanskelig, jeg vil ikke føle de. For da blir de lagret i kroppen. Så bare gi følelsene rom. Og selvfølgelig er det perioder man ikke har. Hvis du sitter i et jobbmøte så kan du ikke gi alle følelser plass. Men det å tillate da etterpå det er Det er det som er det jeg sier. Når du lar det passere, så går det ut. Men hvis du trykker det ned, så blir det lagret. Ja, det er nettopp det. For der er jo også pusten fin. Noen opplever en lettelse av å bare tenke at de bekymringene blir med. Pusten ut, da. Når man puster ut, så blir man også kvitt bekymringene. Man fester bekymringene på utpusten. Når man kvitter seg med det i kroppen, så fjerner man også de tunge tankene. Noen andre visualiserer skyet, som de legger følelsene på. Når skyene kommer og går, så trenger man ikke... ta ansvar for de skyene hele tiden, men at de forsvinner. Så det er jo mange, mange verktøy. Så man må bare stole på at det finnes noe for alle. Så hvis man opplever det man har prøvd veldig vanskelig, så enten må man øve litt mer, eller så er det rett og slett andre verktøy. Ja, veldig fint. Og så jobber vi jo mer med alle disse grunnpilarene, og da er jo gode relasjoner, det begynner å bli veldig akseptert at det er en fantastisk investering i vår robusthet mot stress. Det er å pleie å ivare til gode relasjoner, og her er det heldigvis ikke antall som har noe å si, men kvaliteten. Så det er nok med en god relasjon for å bidra til et lavere stressnivå. Og dette med kosthold synes jeg også er Det er utrolig spennende, for i veldig mange år har vi hørt at kosthold har betydning for risiko for hjertekarsykdom, for overvekt og diabetes. Men jeg kunne ønske at det ble snakket enda mer om hvilken enorm betydning kosthold har for hjernehelsen, for den psykiske helsen vår og for stresstoleransen vår. Så det bruker jeg masse tid på med mine pasienter å forklare inngående vilkår Hvilket genialt integrert kommunikasjonssystem det er mellom det som produseres i tarmflorene våre og hjernen, og hvilken betydning det har hva vi fore den tarmflorene med. Nå vet vi jo at ved dårlig kvalitet på maten over tid, så vil det som produseres av tarmflorene fremme informasjon, det vil bidra til lavgradig og vedvarende informasjon, og nå vet vi at det har påvirkning for utvikling av hjertekar, for nevrodegenerative lidelser, sånn som Alzheimer, så for smertefølsomhet og sånn, men det vi også må få mye tidligere fram, er at det har betydning for energinivå, for tretthet, for følelsesregisteret vårt, for hele det sosiale samspillet vårt, så alle Alt som kan bli med å endre den metaboliske aktiviteten i tarmen, også har en betydning for stresstoleransen. Ja, og det er jo veldig relevant i dag når vi vet at 50% av maten vi handler inn er ultraposert og dypt. Det gir oss ikke den næringen som vi så svårt trenger. Og kanskje ikke tarmbakteriene heller. Man tenker at kanskje ikke maten har noe å si med tanke på at du er veldig stresset i hverdagen, men det kan ha mye å si for om du faktisk får en buffer til å håndtere det du står i, eller ikke. Ja, ja, 100%. Jeg er helt enig med deg. Der opplever jeg faktisk at det er litt forskjell hvis pasientene klarer å forstå hvilken enorm verdi det har å ivareta økosystemet sitt i magen. Jeg er jo veldig glad i hage og drivhus og dyrking og sånn, så i England, når vi var der, på et sånn stor konferanse, så lærte vi uttrykke magehagen. At du tar vare på magehagen din og ser på det som et økosystem som virkelig trenger gode, gode forhold. Og av og til så hjelper det for noen pasienter å ta... fokus litt vekk fra maten en selv trenger da, men man må i alle fall sørge for å fore tarmfloraen bra da. Ja, det blir som dine små hunder på en måte. Ja, ikke sant? Så det er jo litt gøy da. Ja, ja, ja. Morsomt. Hva annet er det du tenker er viktig å se på når det kommer til stressmestring? Søvn. tenker jeg også er helt avgjørende. Og hvis man ikke sover bra, så vil det være infiltrerende på virkelig alt. Så er søvnene dårlig, så er det kanskje der man må starte. Og så henger jo også det selvfølgelig sammen med kosthold, og det henger sammen med bevegelse, og det henger sammen med... nivå av anspenthet da søvn er jo en veldig aktiv tilstand, dermed trenger utbytte av de helt konkrete søvnfasene hver fase har en helt sånn egen rolle som er helt avhengig av både for fysisk og for psykisk helse Og derfor blir jo også søvn veldig nært linket til vår evne til motståndsstress. Når man har sett at særlig remsøvn er veldig sentralt for måten vi er robust mot stress. Remsøvn er jo til vanlig viktig for possessering av minnet og for å aktivt fordøye det man har gått gjennom i løpet av en dag. Så det å ta på remsøvn har betydning for hvor robust vi er mot stress. Og Det kan du også bruke motsatt. De gangene du vet at det kommer en skikkelig stressfull periode, vær ekstra oppspå og verne om søvnen din. For det vil ha veldig stor betydning for hvor godt du tåler den. Hvordan du prosesserer det som har skjedd, for eksempel konflikter, veldig vanskelige perioder. Du prosesserer det, og det blir mindre vondt neste dag, har studiet vist. Så det å prioritere søvnene, som kanskje er kontraintuitivt når du har veldig mye å gjøre, er kjempeviktig. Men så er det jo veldig mange som nettopp sliter med å få søvn når de er stresset. Ikke sant? Og det er jo mange grunner til det. Det ene kan jo være rett og slett grubling og uro. Og da kommer vi jo tilbake til dette med strategier for å mestre det. Også er jo kortisol i seg selv helt sentral for reguleringen av døgnrytmen vår. Og vil naturlig nå en topp rett før vi skal våkne, for å skifte oss over fra et søvnmodus til et mer energifullt modus. Og klart, når de nivåene av kortisol er forhøyet, som på permanent basis, så forskyves den reguleringen veldig. Og det er jo ikke uvanlig at pasienter forklarer at de våkner i 4-5 tiden på morgenen og ikke får sove, for man har allerede nådd det punktet som egentlig skulle vært. senere på morgenen med en høyere basislinje, og det er kjempeproblematisk. Og så vet vi også at det forstørrer produksjonen av søvnhormonet vårt, melatonin, så det å verne om søvnen og ha strategier for å mestre stress, det er kjempeviktig. Ja, for at det er ofte stress en av årsakerne til at man søver dårlig. Jeg ser det når jeg har søvnkurs, at det er stress vi har i stor grad fokus på, fordi det er nesten umulig å søve godt hvis du har veldig mye kortisol som sirkulerer i kroppen din. Fordi kortisol er et hormon som også påvirker andre hormoner, og det er mange, mange grunner til det, men stress påvirker søvnene våre. Absolutt. Og så er jeg jo en superfan av all form for bevegelse. Det var jo det som for snart 15 år siden var min inngangsbillett til dette. Hva skjer når vi er i bevegelse? Og det var jo det som også var vår forrige episode her, ikke sant? Så bevegelsen bevegelse står jo i en særstilling som stressmedisin. Både med å gi en umiddelbar stresslindring, som en cocktail av hormoner som fungerer som en motvekk til stresshormonene, men også for å bygge opp vår resiliens mot stress, for at vi tåler yttre påkjenninger bedre hvis vi blir stående i trening over tid. Så man bygger rett og slett opp stresstoleransen, altså toleransen man har for stress ved å trene? Ja, Ja, for det viser seg at kortisolet øker mindre og faller fortere ved gjentatt belastning i form av trening. Så vi bygger rett og slett opp vår resiliens mot stress. Og her er det også bare utrolig viktig å legge til at hva man skal gjøre av treningen i en gitt periode er viktig. så viktig å tilpasse i forhold til livssituasjonen du er i. For meg er jeg veldig opptatt til at trening er bra, og så opplever jeg at det kan gå litt sånn nådeløst utover totalbelastningen, at man på død og liv skal opprettholde den times treningsøkten, når alt bare stormes som verst mange ganger per uke. Det er jo ikke en god bruk av ressursene, så noen ganger, og det kan være ordentlig vanskelig å se selv, jeg har vært litt sånn selv, at treningens Den skulle bare gjennomføres uansett hva, sant? Men når man da øver igjen og igjen og lytter på hva man faktisk trenger, så gjelder det også en god tilfasning av trening. Noen ganger kan gåtur og kanskje lett mobilitet eller yoga være det aller aller beste du gjør i en gitt livsfase. Så at man er raus med å tilpasse det både Både til dagsform, men særlig til hvilken periode man er i livet, er bare så viktig. Så hvis du er i en veldig stressens periode, så er det kanskje ikke det lureste å kjøre veldig harde treningsøkte. Fordi akkurat da har du ikke en så stor toleranse for det stresset. Men hvis du klarer å plukke ut andre grunner til at du er stresset, og får ned stresset, så vil det... ha de gode treningsøkten vil med tida kunne øke toleransen din før stress. Er det det du sier? Ja, og den dimensjonen der er skikkelig viktig. Ja, den er veldig viktig for at det er så veldig vanlig å ha gjort det gjort det selv at når man er stresset så kjører man på hard økte fordi man bare vil få ut stresset og jeg gjorde det selv på medisinstudiet så kjørte jeg benhard økte hadde jeg ikke blodsmak i munnen etter en økt så var den ikke verdt noe liksom og det gjorde jo bare at jeg fikk enda mer stress i kroppen fra akkurat der jeg var bøtta fylt opp og stress er en ytterpåkjenning nei, unnskyld, bevegelse er en ytterpåkjenning sånn så Man må se litt hvor man er i totalbelastningen. Det siste og sjette punktet er at man er bevisst bare inntak av stimulerende substanser, særlig kaffe. Man har gjerne en økt tilbøyelighet til mer kaffe under stressende perioder. Det er mange av de samme fysiologiske responsene som stresser seg selv, med økt puls, nervositet og uro. så tør man kanskje til enda mer kaffe. Og så forsterker det det veldig da. Så det å bare ha en bevissthet rundt det, nå skal vi ikke ta fra kaffen, men å ha en bevissthet rundt det kan hjelpe mange. Ja, for det tenker man ikke på. Når man har drukket kaffe i 20 år, og så er man i en periode der man har veldig mye stress, og søv dårlig, så trenger man hvertfall en kaffe, tenker man. Men det kan bare være enda et stressmoment i hverdagen hvis det blir for høyt inntak. Og det merker jeg i stor grad selv. Vi har jo et enzym som bryter ned kaffen, og jeg har veldig lite av det tror jeg, for jeg kan ikke drikke fire kopper kaffe om dagen da hadde jeg gått helt rundt med meg selv men jeg merker det veldig fort at hvis jeg har mer stress i hverdagen enn vanlig så må jeg ned på koffeinmengden fordi at ellers kan jeg få hjertebank eller kjenne at jeg blir litt sånn hva skal jeg si, litt sånn urolig etter å drukke kaffe det er mange som gjør det, men som ikke klarer å adressere det til kaffen. Ja, ja, ja, nettopp. Så veldig bra at du sier det, og det er jo koffein i også mye annet, mørk sjokolade, grønn te, det er ikke så mye, men det er bare greit å vite om, og i alt av disse redbullene og energidrikkene. Og Så har vi det i Pepsi, Max og sånne ting som man gjerne drikker på fredagskvelden for å kose seg. Og så kan det påvirke søvnene. Og igjen, det påvirker stresset. Men jeg tror det. Det var veldig fint og oversiktlig at du gikk gjennom disse seksrelasjonene, det var bevegelse, det var maten vi spiste, søvn, stimulerende stoffer som koffein. Og pust og meditasjon som en stresshantering. Ja, og det var veldig oversiktlig. Men jeg er interessert i hva du gjør. Nå har du fortalt meg at du selv har gått gjennom en ganske stressende periode. Kan ikke du bare fortelle hva som skjedde? Ja, altså det gikk ifra å være delaktig på Fiskedammen på 17. mai på barneskolen på barna til å havne akutt mot taket på Ahus med alvorlige neurologiske symptomer. Så Da fikk jeg jo veldig kjent på hvilken betydning de fysiske og psykiske ressursene er. Og hva som bor i meg når livet virkelig drar seg til, når man får en sånn minikrise-situasjon. Jeg vil kalle det en stor krise. Du ble innlagt på Ahus med en neurologisk lidelse som du nå nesten har blitt helt frisk fra. Det er jo sånn, først og fremst skikkelig heftig å være lege. Og konforere inn seg selv på akuttmottaket, fordi jeg vet jo at de symptomerne jeg har er jo en sånn dimensjon at dette må inn på et akuttmottak man selv har jobbet, og både det er investert blod, svett og tåre, og så plutselig er man pasient selv med symptomer som bare har alvorlige forklaringer. Det er en sånn test av min mentale kapasitet som jeg ikke har vært med på På lignende. Så. gjennom de siste ti år, eller snart tolv år egentlig, så har meg og min samboer Sebastian hatt et slags mantra som heter «What's your ready state?» Eller «Hva er grunnkapasiteten din, både fysisk og mentalt?» Så hva bor i deg av fysiske og psykiske ressurser når livet drar seg til? Enten fordi man mister en nær familiemedlem, eller blir alvorlig syk, eller det bare skulle kommet noen på døra og bøtt deg om å løpe. Hva er det som bor i deg da? Og så bare det bare fanget oss sånn. Vi ble så utrolig inspirert i det. Det var et eller annet som appellerte sånn til oss begge to den gang for 12 år siden. Hva bor i deg akkurat nå? Hvor mye hadde du tolerert akkurat nå? Ja, og hva er det av ressurser, både fysisk i styrke og utholdenhet, men også mentalkapasitet som du har å stille med når det skjer noe? Ja. Og det har vært en sånn kjempe motiverende greie som jeg har tullet opp, tullet meg en del opp gjennom å huske noe, what's your ready state, verne om, eller investere da i ressursene sine. Som regel så har det vært fysisk for oss at vi er kjempe, kjempe glad i trening, og de siste årene har vi hatt en veldig spennende reise i forhold til det mentale å bygge opp robusthet mot stress som ikke alltid har vært så god som nå, ikke sant? Å klare å ha også disse mentale for eksempel meditasjonsverktøyene som er en helt integrert del av hverdagen vår nå. Og det ble så tydelig for meg når jeg lå i akuttmottaket der. For jeg skal love deg at det siste jeg egentlig ville, var jo å bruke noe som helst verktøy. Jeg ville bare ha svar. Mhm. Men det å på ekte vite hva det betyr for meg, eller hva det gjør med kroppen min da, ikke hva det betyr, men hva det gjør med kroppen hvis jeg klarer å fremme et slags hvilemodus i kroppen når det stormer som verst. At jeg bare tviholder på de verktøyene som jeg har øvd og øvd på for å klare å skape et bedre hvilemodus i meg. Bare også ta det i bruk når jeg trenger det som aller verst. Jeg skal love deg at det ikke var noe jeg egentlig hadde lyst til, som sagt. Jeg var livredd. Jeg tror rett og slett alle har vært så redd nesten i hele mitt liv. Men det er bare å stole på at dette har jeg øvd på i fredstid. Og bare starte når jeg ligger og venter på legene akuttmottaket der. Bare bruke de verktøyene og kjenne at man har mer kontroll å klare å holde den rasjonelle delen av hjernen intakt. Ikke bare gå rett i krisemodus. Det hadde ikke jeg klart, hadde jeg ikke øvd på dette. Men hva gjorde du? Altså, hva gjorde du konkret? Nei, konkret da var det først å prøve å koble opp på pusten. Det hadde jeg ikke sjans til. Nei. Ikke sjans til. Den var helt overfladisk i brystet, og jeg var klam og... veldig, veldig engstelig. Kjempehøy puls. Jeg har en sånn pulsklokke, den måtte jeg bare legge av, for den drev å pipe om at nå er det unormalt høy puls. Sånn som vi snakket om sist, så kan det være, eller i stad, så kan det være ulike verktøy som er gode til ulike situasjoner. Og da trengte jeg hjelp til en guide av meditasjon. Ja. Og jeg vet jo at ting kan ta tid, så da valgte jeg bare en minutsvarighet, og hvis det dro seg til igjen, så gjorde jeg det flere ganger. Så jeg fulgte rett og slett en guide av meditasjon. Hvordan meditasjonsapp bruker du? Jeg bruker forskjellige. Alt dette jeg vil ha ut av det, da var det Headspace. Så den liker jeg veldig godt. Den introduserer jeg også til pasientene, for den har en sånn fin opptrappings- opptrappingsprogram på en måte som er bare tre minutter svarighet, men med ti steg så er det veldig overkommelig. Alle skjønner at ikke man klarer å sitte i ti og tjue minutter i sitt eget hodet første gangen. Også særlig i en så stressende situasjon. Så du merker at tross for at du har øvd mye på pusten. Du har jo vært i podcasten min for to år siden og snakket om pusten, så det var ikke tilgjengelig ressurser. Så da fant du ut hva annet kan jeg gjøre nå når jeg er så stresset. Og da tok du tak i det ved å høre på guida meditasjonen. Ok, jeg vil høre mer. Dette er jo kjemperelevant. Vi vil alle komme i vanskelige perioder, kanskje ikke sånne akutte perioder som du har hatt så ofte, men vi vil alle ha perioder der det er vanskelig å komme i kontakt med for eksempel pusten og meditasjon, at det er så mye tankekjør, at det er vanskelig å komme inn i det. Nei, og det jeg gjorde da, hele den, dette var jo pinsehelgen, en fantastisk fin helg, 25 grader ute, ting begynte endelig å sprette litt opp i drivhuset, vi hadde planlagt den fine hjemmehelgen med mann og to barn, Og så ble det bare en enorm kontrast til det, inn og ut av A-hus, og med MR-undersøkelser selvfølgelig av hjerne og ryggmarg, for å se hva som kunne skyldes de symptomene. Og i hele denne prosessen så bare tviholdte jeg på å bruke de verktøyene jeg hadde. Så det var veldig tydelig for meg at jeg sånn, faktisk fikk oppleve at det var ikke for å avlede meg. Det var ikke for å fjerne frykten. Det var helt umulig å fjerne den frykten. Men det var å klare å romme den. Det var å klare å være i den på en annen måte enn jeg hadde klart før. For det er jeg helt sikker på at jeg egentlig ikke hadde klart så bra før. Og så har jeg bare vært helt ubeskrivelig heldig. Jeg... Det kan gå helt fint, som ikke er så vanlig med denne problemstillingen. Jeg skal bare nå være forsiktig og ikke foreløpe i såpass kort tid på å belaste meg vektet. Men jeg kan løpe lett med barna, jeg kan gjøre masse egen treningshøvelser. Jeg drar seg mot en sånn så galt det kunne gått, til bare at jeg er så ubeskrivelig takknemlig for hvor bra det gikk da. Og det å få det så tydelig i fleisen, som jeg nesten har sagt, som jeg sier på gjerst, det er bare... Ja, å klare å ha noen strategier for å bare håndtere det emosjonelle kaoset som det var, som en familie og som... som partner og meg selv, det har vært helt avgjørende, rett og slett. Men, for det er jo ingen tvil om at det du har øvd på i fredstid, som du sier, har hjulpet deg, i alle fall mentalt. Men, legen som, neurologen på sykehuset, kom jo og spurte deg, er det noe du har gjort annerledes? For de har ikke sett det nesten tidligere, at man kan bli så fort frisk igjen. Mange får jo vedvarende plager, og hva sa du til ham når han sa sånn, hva er det du har gjort? Er det noe annet du har gjort? Ja. Først så synes jeg jo at han kommer kanskje ikke til å forstå dette her, så jeg vet ikke helt om jeg skulle fortelle hva jeg hadde gjort. Det er jo ikke alle... i legestanden som tenker at meditasjon er et viktig verktøy for noe, kanskje? Eller, hvordan å si det på den måten? Og jeg har jo før, bare for fem-seks år siden, tenkt at meditasjon, det er ikke noe for meg. Jeg kan dra på løpeturene mine, og jeg kan bare utfolde meg med treningen, men meditere, det tror jeg ikke er noe for meg. For jeg har tenkt på det som så fjernt og så diffust og så er det jo så håndfast og konkret og håndterlig og håndgripelig som det går an å få det, men umiddelbare og direkte effekt på hva som faktisk rører seg i kroppen da. Så jeg sa at jeg har nærmest overkompensert med alt jeg vet fremme hvile i nervesystemet mitt. Det var vel noe sånt jeg sa til han at jeg har gjort alt jeg kan For at kroppen min skal oppleve å være trygg, å kunne være i hvilemodus, at jeg ikke er i fare. Og da spesielt med omfattende meditasjonsarbeid. Hva sa han da? Nei, han ble helt stille. Dette er en veldig erfaren overlegge på A-huset. Han ble helt stille, og så var det ikke noe dømmende. Der kan jeg bli helt rørt av når jeg sier det. Det var ikke noe dømming der. Jeg tror han skjønte at det rett og slett kunne ha en betydning, for dette har faktisk trukket seg tilbake. Symptomene gikk raskt i bedring, og jeg har hatt en utrolig mild variant og vært ubeskrivelig heldig, så noe er det jo. Om man noen gang klarer å forklare det, for da begynner jo min teknisk og medisinske hjerne å si at ting er så gøy det hadde vært å studere dette på MR, nærmest når jeg ligger i pasientsengen din selv, eller min selv. Og der var han jo helt enig. Sånne ting kommer nok. Vi vet jo at meditasjon har en kolossal effekt på hjernevevet. Man ser jo overordnet på de som mediterer på jevn basis har en hjerne som ser gjennomsnittlig syv et halvt år yngre ut enn de som ikke gjør det sånn så vi vet at mye skjer men i en sånn akutt fase hva det betyr å jobbe med det som fremmer hvile og trygghet og ro når noe er galt med nervesystemet Det har vi jo ikke forskning på, så dette blir jo bare min unike historie. Men du fortalte bare kort, bare det å være i en MR-maskin, du visste ikke, ingen visste hva dette var. Det kunne være alt mulig, veldig alvorlige diagnoser. Og du ligger i denne MR-maskinen i en time, og du hører denne dum-dum-dum-dum-dum-dum. Hva gjorde du da i sånne... Du mediterte over disse dagerne, og du så at symptomerne gikk tilbake. Hva annet gjorde du, for eksempel hjemme i maskinen? Det var som jeg sa til deg, at det å få hjernen og ryggmargen så grunnig undersøkt, når man har symptomer, var så utrolig skremmende for meg. Jeg synes det var så ekkelt, på en måte. Og virkelig skummelt å få... organene mine så grunnig undersøkt, for det var jo ganske høy sannsynlighet for at det var tydelig funn, ikke sant? Og da fikk jeg beskjed om at dette var jo MR av hodet og ryggmerg, og man trenger å gjøre det med kontrast, og det kommer til å ta nok en god time. Og det er jo fryktelig lenge å ligge inne i en MR-maskin helt, helt stille uten pause. Men da, og da kan jeg kjenne at jeg først får en litt sånn Jeg vet ikke om det går nå. Jeg vil på en måte ikke ha svarene, hvis du skjønner. Jeg var så ufattelig redd for svarene. Men jeg visste jo at det var helt nødvendig, så da ble det bare å igjen tviholde på det jeg har øvd og øvd og øvd på. Og bare tenke at nå bare starte den prosessen. Da var det pust da. Å jobbe med pusten hele tiden, forankre fokus i pusten, og ikke slippe det før de samme var ferdige. Og hvis tankene liksom ville gli ut, så var det bare å hanke det rett tilbake igjen, for dette ville jeg ha kontroll på i den grad jeg kunne. Og så må jeg bare akseptere, apropos akseptere, så det har jo vært en egen dimensjon for meg der, så å jobbe med aksept... I en sånn setting var det viktigste jeg kunne gjøre. Så når du lå i emmermaskinen så gikk du tilbake til pusten? Hele tiden. Hele den timen? Jeg nekte å slippe det, for det var det eneste jeg hadde. Men du ser også at du jobber med aksept i denne perioden. Hvordan da? For man vet ikke hva det er en gang. Nei, og jeg vet ikke om jeg klarte det helt optimalt før jeg har svar. Så det var et emosjonelt kaos. Men det har jeg jo en enorm støtt i som bor. Han er jo bare helt enorm. Så det var jo en sånn og en tro på at uansett hva som skjer nå, så bare kommer man seg gjennom det. Og nå vet vi dette, og bare bråstoppe, hanke inn de tanker ingen rekken om hva som skjer, kan være da, ikke sant? Og der er det også mange greier med meditasjoner i forhold til aksept. Men relasjoner var viktig i denne krisen? Helt kritisk, og venner som møtte opp, og jeg skal ikke navne dem, men dere vet hvem dere er, som møtte opp og dør om mat og middag, og når man så vidt er rekt å komme hjem fra hus, og Og barna og sambo skal jo prøve å leve et nok så normalt liv, for vi aner jo ikke helt hva som skjer. Og Elste sa det så fint at «Mamma, når du drar på sykehus, så er det jo for deg du skal hjelpe andre å være på jobb. Jeg vil ikke at du skal være pasient». Så det er jo en hel familie som blir berørt når noe sånt skjer. Så relasjoner var avgjørende. Ikke droppe den gåturen. Ikke droppe det dagslyset. ikke droppe den næringsrike maten, sant? Bare styrke alt som styrkes kan i det som har vært en stor krise, da. Jeg kan bli veldig rørt av å høre din historie, og at du har gått gjennom dette, og det er en stor belastning i livet å få sånne ting plutselig kastet over seg, og hvordan du har håndtert det, det gir jo, jeg tenker det gir håp for alle at Tross for kjempe, kjempe vanskelige tider, så kan man forankre seg i det man har øvet på, som du sa, så godt i fredstid. Og jeg er ikke i tvil om at det at du klarte, midt i kaoset, av og til å si til selve kroppen min, du er trygg, dette er en trygg setting, jeg er her, jeg kjenner dette pusten, det ... tenk hva du gjorde med hormonene i kroppen din ved å gjøre det der det hadde vært utrolig fascinerende å forske på deg hadde du ikke det? det er helt utrolig å høre på deg Hva tenker du, før vi runder av, hva tenker du at du gjør i hverdagen, også i fredstid, som har gjort deg såpass robust at du har klart å stå i det der, og du er tilbake i jobb allerede, og du sitter her med meg og kan fortelle om det. Du må jo ha en veldig robust kjerne for å tåle det der. Og hva tenker du at du har gjort i fredstid som har gjort deg såpass robust? Jeg tipper at det er jo en reise over mange år nå, der jeg mer og mer har luket ut de tingene jeg opplever ikke jeg tror med mine verdier, rett og slett. Både jobbmessig og privat. At jeg velger å ta valg basert på det som innerst inne fra hjerterota føles riktig og viktig for meg akkurat nå. Bruker ressursene mine der. tar vekk en veldig stor stressdriver for min del. Så når jeg føler at det er et tråd med noe som jeg tror på, som jeg er engasjert i, og som jeg vil ha i livet mitt, så er kapasiteten så veldig annerledes. Og så har jeg oppgjennom fra dette What's Your Ready State-prinsippet til nå, stadig jobbet med og ta på alvor ansvaret for seg selv. At man velger å investere i disse små, små valgene hver dag som handler om næringsrik mat, som handler om bevegelse og verne om søvnen sin, verne om grensene sine, og Og her tror jeg vi jo har en tendens til å tenke veldig fort avansert, og veldig fort stort, sant? At hvis man ikke får trent fire ganger per uke, en time hver gang, så er det ikke vits, sant? Men de gangene der de store tingene blir vanskelig, sverger til de små. Ikke droppe den ti minutter med kettlebellen som det er for meg da på stugulvet, sant? Ta med barna i den leken. Vær fleksibel. Øver på å være fleksibel og se muligheter. Det er det veldig letteste begrensningen. Jeg hører at det høres så flåsutt ut, men jeg håper jeg får frem hva jeg mener. Man må komme borti for dette alt eller ingen ting-prinsippet. Unngå å vente på den perfekte anledningen for både innsats og endring, for det kommer aldri en perfekt anledning. Det var jo ikke sånn at jeg kunne bestille de neurologiske symptomene, og man kan heller ikke bestille når livskrisen kastes på, så det er å ta på alvor din mulighet her og nå til å investere i de små tingene som i sum bygger resiliensen din over tid. Det er noe som bare driver meg til å ta de gode livstilsvalgene, og det håper jeg det kan gjøre med lytteren også. Den forrige episoden jeg og du spilte inn ble jo en av mine mest lyttet til episoder veldig raskt. Fordi jeg tror at du treffer oss jeg hører gjennom å høre på deg at du faktisk praktiserer det du sier og det du lærer bort. Du bruker det i egen hverdag, og det gir så tyngde, og det gir så... Det gjør at, i hvert fall jeg føler at du prøver ikke å gi pikefingre og gjør det og det og det, men du snakker fra et veldig godt sted, og det er så godt å høre på deg. Og man inspirert til å gjøre de der små tingene som du sier, det finnes ikke perfekte anledninger eller man har som regel ikke tid til den lille treningsøkten men det at du da gjør det på ti minutter i stedet for at ti minutter har så mye å si Du er jo et levende bevis på det, og vi har så mye dokumentasjon på denne. Så jeg er veldig takknemlig for at du tar deg tid til å dele denne kunnskapen, og jeg er utrolig takknemlig for at du har startet en klinikk for forebyggende medisin. Det er virkelig... modig gjort, og det er kjempeviktig for at vi kan gå videre. Vi leger og andre helsepersonell og hjelper enda bredere. Livet er vanskelig, og vi alle går gjennom tunge tider, og kanskje mange av oss vil få en gittelse eller en uten. helseutfordringer i løpet av livet og det å komme til en behandler som ser helheten det tenker jeg er kjempeviktig men også at det med tida kommer til å være et tilbud som er selvsagt det håper jeg du har så rett i Annette har du noe mer du har lyst til å dele når du er her? Jeg synes det har vært en kjempefin prat. Heldigvis dominert av det faglige, og også et litt sånn personlig innspill på tampen der. Så jeg håper bare at folk... tør å kjenne etterpå om de hele tiden går på akkord med ting som egentlig ikke er riktig og viktig for deg nå, og så kanskje prøve å gjøre noen justeringer utenfor det og det å ta seg selv på alvor og virkelig heie på de der små grepene som du får til, og som du styring på hver dag som i sum utgjør hele forskjellen i ditt lange løp og er det noe som stadig liksom tynger prøver å nøste opp i det eventuelt ser deg selv i et større bilde, større perspektiv er dette viktig om fem år, er dette viktig om ti år ok, hvis ikke så bare slipp av de taunene som vi har snakket om sånn, så jeg tror det må være siste ordene Ja, og det er jo en av de tingene som når man intervjuer eldre, hva de angrer på, så er en av de tingene at jeg ønsker at jeg tilåter meg å være lykkelig. At jeg ikke hadde så mye fokus på de små tingene. Tenk deg. det er veldig deilig og forfriskende av og til å se seg selv i et større perspektiv på noe som man kaver noe voldsomt med i eget hodet og så blir det nesten av og til litt sånn komisk bare dette her har jo ingenting å si og så klarer man å legge det bak seg så det kan være en sånn befriende øvelse Og noen ganger trenger man rett og slett faghjelp til de tingene, og det er også helt greit og kjempeviktig. Ja, og det å ha noen å snakke med om, altså, jeg hadde ikke klart å gå gjennom de vanskelige periodene i mitt liv uten å ha noen der som stod der støtt i laget meg, så hvis det ville tatt meg imot hvis jeg falt, det er Helt essensielt, og vi vet bare den ene er så viktig der. Tusen takk for at du tok deg tid til å komme. Hvor kan minne litt rand av deg? Nå som lege, så er det jo gjennom grunnleggene. Der har vi fysiske legekonsultasjoner i Oslo og på Nesodden. Og så har jeg også tilgjengelige digitale konsultasjoner. Så der ser jeg jo pasientene mer enn gjerne. Og så har jeg en Instagram-konto som er litt mer sånn om legerollen, om mammerollen, om tanker og betraktninger, om stort og smått, og det er Trude og Livet. Det får man også følge ut. Veldig fint. Tusen takk. Og til deg som lyttet til og tenkte at denne episoden hadde vært relevant for noen del, det er sånn vi får ut den gode kunnskapen når dere når meg på doktoranette.dragland. Rundt omkring er jeg også på YouTube. Og med det så ønsker vi dere en kjempefin dag. Ha det godt.