Hans Kristian Smedsrød | Ultraløping, maraton, tips og triks, melkesyre, veganisme, Game Changers

Du driver jo med ultraløping, ikke sant? Ja, fjellløping. Noen løper veldig langt, og noen løper kortere. Fordi jeg sa til en kompis her i stedet som jeg trente med, så sa jeg sånn, jeg skal opp og spille en podcast etterpå med en ultraløper. Hva faen er det for noe? Det er tre-fire ganger så langt som maraton. - Åja, det er sånn for skump folk der da. Og det er jo kanskje det er sånn, det er jo ikke alle som vet helt hva det er ultraløpere, hva det er. De har kanskje hørt ord og sånt, men det er jo marathon, det er jo liksom det folk forbinder med langløping tror jeg. Og så er det jo det at folk løper enda lengre, jeg tror ikke folk er klar over faktisk. - Nei, det begynner å bli litt mer mainstream da, faktisk. Men ultraløp er jo alt som er over marathon. Det trenger ikke være dobbelt eller trippelt. Det er ikke noe gitt distanse. Jeg sprung i et løp som var 43 kilometer. Alle ultraløpere hadde ingen som egentlig et maraton. Det er jo ikke et ultra. Det er ikke en ultra. Mange vil kanskje de lærte strides kanskje litt, men Mange sier at en ultra starter etter 50 kilometer. - Ja, det høres riktig ut. Jeg synes man burde ha en slags terskel der, så man kikker inn i det. Så er det en dødszone. Postmarathon, kan man kalle det. - Ja, og så er det mange som har løpt 100 miles. En sånn distanse som mange chaser etter. De liker å si at et ultra starter jo egentlig etter 100K. Ja, ikke sant? Fordi da er kroppen din helt ødelagt. Da er det kun hodet som du må jobbe med. Men hvordan ... Kom du inn i dette, så var det klassisk i reisen, halvmaraton, eller født med god kondis, eller fikk god kondis, halvmaraton, maraton, ble interessert i det, eller er det med alle sine veier inn? Jeg har vært skøyteløper. Det er min bakgrunn. Hvor er du her fra? Tromsø. Du er fra Tromsø? Skøyteløp, du er fra Tromsø? Det er bra med ishaller her oppe. Det er det ikke. Gikk dere på vann og sånn? Jeg vokste opp rett at vi... Tromsdalen kunstisbane. Som er utendørsbane. Jeg vet ikke om de klarer å holde den i gang, egentlig. Nei. Med tanke på at det er et gammelt anlegg og de får ikke støtte fra kommunen og det er bare lekkasje i anlegget hele tiden. Men uansett, det er også derfor jeg flyttet sørover etter hvert. Fordi det var ikke stabile nok forhold. - Hvor høyt i skøytetoppen kom du da? Eller i skøyteverdenen? - Jeg kom akkurat på nippet til World Cup landslaget. - Hvilke kull var det du var med i som kjente norske skøyteløpere? - Bøkko var på en måte forbilde. Han er bare to år eldre enn meg. - Og du er? - Jeg er 89-modell, så 31 år. Så ja, det var Bøkå som var store forberedere. - Hva var disansen din da, på sluttet? - 1500. - Ja. Det var de røffeste disansene, en blanding av største lår og kondisjon. - Ja, jeg var gigantisk. - Var du det? - Ja. - Så både overkroppen og ... For du er veldig tynn nå, det er jo ingen ... - Jeg sprang alt fra meg. Men det har også vært en forvandling. Men nå er det jo 8-9 år siden jeg sluttet. Så det er jo... Det er jo ikke det at jeg sprunget av meg og bare ikke gikk opp på skjøyte. Men du gikk ikke et masse vekt, det. Ja, for du gikk ikke 10 000 meter, og så gikk du over til... Jeg gikk 1 000 meter, og det var i 15 minus og snøstorm på Kanebogen stadion i Harstad. Og tida der, da? 18 minutter, kanskje. Røft dag. Ja, det var helvete. - Du er jo vant på å trene mye styrke, da kan du hele den biten der. - Ja, og jeg drar masse nytte av det nå. Jeg er ganske overbevist om at det er en god grunn til at jeg gjør det såpass bra i lange løp. Sånne harde løp der det krever mye beinstyrke, mye nedoverlaping. At det harver opp beina dine. Det er fordi jeg har min bakgrunn i å bare ødelegge beina mine. - Ja. Men gjør du noe styrke nå som ultra løper? Styrketrening ved siden av? - Ja. - Og da, hva gjør du da? - Knæbøy, markløft. - Ja, det vanligere. - Akkurat nå på grunn av korona, så får jeg gjort så veldig mye. Jeg bor i en Airbnb. Onkel min har en Airbnb, så det er på en måte ganske beligelig. Men der er det to 6 kilos hantler, som jeg må bli ganske kreativ med. Og så har jeg en romaskin. Ja, den er jo ganske nice da. Og skogen, ja. Så du har fått gjort litt koronatrening nå i det siste? Ja, jeg ror masse. For jeg har en sånn liten dritt skade, et sånt plantar for sitt. Plantar for sitt heter det. Det er sånn betent farsian under foten, altså bindevevet, er bare betent. Så når jeg står opp på morgenen, så er det bare ufattelig vondt. Hver eneste morgen. Hver eneste morgen. I hvert fall på natten, når jeg skal opp og pisse. Og det er sånn kaldt steingolv. som er worst case for dem som har plantarfartitt. Så det tar meg et par timer bare for å bli varm og komme i gang. Ja, det minner meg om da jeg hadde prolaps. Da måtte jeg gå meg varm, ikke sirkler i stua, for å få vekk ryggsmertene som jeg vokte opp med. Så gikk dagen for så vidt ganske greit. Er det noen betennelsesdempene du har med deg? Nei, det er ganske nytt altså. Så jeg er ikke helt sikker på hvordan jeg skal angripe det. Hadde det ikke vært korona, så hadde jeg dratt til fysio. Ja, men kan du ikke finne en fysio som kan komme hjem til deg? Sikkert etter påsken, tenker jeg. For det der høres jo ikke bra ut. Tenker du at ting står på spill nå? Nei, men det er jo ingenting som står på spill heller på grunn av koronaen. Alle løp er jo kanslert. 2020-sesongen er jo bare... Ja, gått i vasken. Men kunne man ikke hatt noen type løp i veldig liten skala? Jo, jo. Vi tenker nå, og det kommer vi sikkert inn på, min løpegruppe Skyblazers. Shout out til Skyblazers. Men vi har startet noe som ikke er annonsert enda. Det er første gang vi annonserer det nå, her i vårt gang ved Uncut. Det er deilig å få nyheter. Det er Blaze Cup. Nice. Blaze Cup er et konsept om at du starter løpet når du vil. Det er i Lillemarka. Du må til Lillemarka. Og det er tre distanser. Og det er jo sammenlagt tid på de tre distansene. Vi har tre løype som du må springe. Og da sender du inn, da bruker vi Strava. Du kjenner til Strava. Og så gjør vi det sånn at ingen trenger å møtes. Du gjør det alene. Mhm. Og så bruker du bare nettet til å samle tidene og lage tabeller og så videre. Ja, og jeg er jo webutvikler. Så jeg har allerede laget nettside. Jeg kommer til å dra inn Strava API og data og gjøre det hele ganske fett. Og Strava er for de som ikke vet hva det er de som hører på. Det er en typ av sosiale medier for å logge all trening. - Ja, det er som å ha pulsklokke som sender alle informasjonen ganske detaljert til. - Ja, så blir det en fin post som folk kan like i form av kudos. - Ja, og det er ikke mulig å jukse med de greiene der. - Du kan jo kjøre bil og logge. - Eller moped da. Da skal du kjøre taktisk rolig mot pedalen. Det er kjipt å bli tatt mot sjøkkel i skjevnet. - Ja, og så har du segmenter. Alle som hører på vet hva Strava er. Jeg mistet et segment til et prestigetungt segment i Kalifornien utenfor San Francisco. Da fant jeg ut at hun var på hest. Du kan jo bruke hest. Ja, hest du vil. Men det er vel ikke så... Det er vel veldig sjelden at dere ser noe kødd med det greiene der? Ja, det er ikke vits. Det er ikke noe å hente på det. Det er ingenting å hente på. Da er det bare sånn psykos som prøver seg. Men det er kult nå å se hva det gjør med kulturen og mindsetet til løpere. I hvert fall terrengløpere. For de kan sammenligne seg med hverandre og sånt. Ja, men jeg tenker på det med at 2020-sesongen er på en måte bare... Hva gjør det med mindsetet til folk? Jeg ser nå på Strava at veldig mange som springer ufattelig langt og gjør sånne her personlige prosjekter og bare gjør syke ting for tiden. Fordi at de har ingen løp å trene seg opp til. De løpene vi gjør da, de er såpass kraftige, eller sånn har kost for kroppen, at når du er ferdig med det løpet, så er du ikke gangbar i en uke etterpå. Så det at du kan gjøre hva du vil, når du vil, nå, er ganske interessant. - Er det viktig for dine nærmeste og konkurrenter å hele tiden finne noen rekorder å slå, målsettinger og sånt, eller er det mest å holde seg i gang nå, slik at det kommer noen nye stevner igjen? - Jeg tror det er mange som prøver å finne seg en sånn rekord. Jeg liker den Conor McGregor-metoden å bare være alltid i shape. Hvis det er et løp i morgen, så kan jeg stille opp og gjøre det dritbra. Det mindsetet liker jeg. Men det er mange som velger å dra ut og finne seg rute og prøve å sette rekord på ruten. Jeg har også et fenomen som heter fastest known time. Forkortet til FKT. Det er å si det seg selv, at det er bare å sette rekord på en sti eller en strekning. Jeg har en kompis som heter Johannes Rummelhoff. Shoutout til Johannes. Vi lanserte nettopp en dokumentarfilm om en FKT som han gjorde sommeren 2018, der han sprang fra operataket til Gallupyggen. 401 kilometer. 400 km. Ikke sant? Og det gjorde han på 104 timer. Affefan. Da er jo konseptet at det er en sti som går fra startet på Operataket, går opp langs Akerselva, inn i Nordmarka, og helt til Jotunheimen. Den heter Jotunheimstien. Ja, ikke sant? Og når du da kommer til jendescenen i Jotunheimen, så for å liksom bare sette prikken over igjen, så sprang jeg til Garderbyen. Og vi lagde dokumentarfilm på der da. Og det håper jeg vil kickstarte hele FKT opplegg i Norge. - Yes, jeg har ikke hørt om det. Kanskje løpere vet vi hva det er. - Jeg tror det kommer til å ta litt av i 2020 på grunn av korona. - Veldig interessant. Men når han da løper, hva var tiden igjen sa du? - 104 timer. - 104 timer, så jeg vil si litt over fire døgn. Først til jeg tenker på, hvor mye stopp er det? Er det kontinuerlig løping, drikker, spiser og bæsjer den i fart? Ja, men han sov jo også. Du må jo sove litt på fire døgn. Så tre timer hver natt. Vi var et crew på totalt åtte stykk. Han sprang aldri alene. Vi hadde en van, og han sov i baksettet på van. Vi lagde matene. Han sprang med veldig lite i sekken. Vi sprang med alt drikke og mat. Han trengte egentlig bare å løpe. Det kan vi snakke mer om, hva slags langdistansløp det finnes, men når du løper 400 kilometer, er det helt oppe i toppsikt av hva menneskekroppen tåler? Nei, det er begynt å bli ganske vanlig med 200 miles løp nå. Hvor mange kilometer er det? En mile er 1,6 kilometer. Så det er jo, ja. Ta det på sted liksom, du er jo 300 og et eller annet da. Ja, og så har du, den forrige podcasten jeg gjorde da, det var med Leif Abrahamsen, og da snakket han om at han skulle gjøre et løp som heter Mega Race, og det er 1001 kilometer. 1001 kilometer, ja for den hørte på det, er det liksom det drøyeste da? Jeg har aldri hørt om noe som er lengre. 100 mil? Hva distanse snakker vi da? Fra Oslo til? Jeg vet ikke hvor langt det er Norge liksom. Hvor lang er Norge på lands? Jeg bare husker så godt, vi kjørte til Vestlandet, og det er kanskje ikke luftstrekning, det er bare bilveien. Husker du hva, sånn 400 kilometer til Vestlandet, kan jeg stemme det? Fra Oslo til Bergen. Ja, og Trondheim er ikke det 500. Kan vi ikke ta bare sjekk her da? Ja, bare sjekk. Det er noe vi skulle ha den Jamie, vet du. Jeg vet, det er det jeg ikke har råd til enda. Men det må jeg bare si, som vi sa i sted, du sa jo at du må få inn en Jamie her, men det var en eller annen som hørte på en av de første episodene av North Korea Uncut, så sa jeg bare sånn, faen jeg må få inn en Jamie her, så var det en som sa, ja det kan være Jamie, jeg er helt fett det, jeg stiller opp, men jeg husker ikke hvem det var, og hvis du hører på nå, gi lyd fra deg. Ja, for det er min plan da, det må vi komme inn på, er å starte ordentlig studio. Ja. Og ansette en Jamie. Er ikke sant? Ja. Det hadde spart meg for jævlig mye trøbbel. Jeg får ikke opp i gang. Oslo boder. Kom igjen da. Jeg er ikke på nett her. Ja, ja. Men altså... Jeg har egentlig konkludert med at det er ingen begrensninger for hvor langt du kan løpe. Altså, menneskekroppen kan gjøre hva som helst. Det der er interessant, fordi, skal jeg bare se her, Oslo-Tranheim er nesten, det er så godt som 500 kilometer. Det er tur i tur Oslo. Det er tur i tur Trondheim-Oslo. Fy faen, ass. Men så er det jo i terrenget også, ikke sant? Ja, ja, ja. Så det er jo... Shit, altså. Men for det er interessant. Jeg har jo ikke så... Jeg har to kompiser, kanskje, som har vært med mine litt aktive morsonister som har løpt. Og så har jeg et par morsonistvenner som har løpt maraton og sånt. Men det var en som sa til meg sånn der... at han trente opp til halvmaraton og så ble det bedre kondis. Han var veldig slak, veldig tynn og veldig anaerob, er det ikke det heter? Aerob. Aerob, er det omvendt? Ja, anaerob er når du ikke har tilgang på nok oksygen for å Ja, fjoll i kroppen. Han sa til meg bare sånn, en dag bestemte han seg for faen, nå skal jeg bare sette opp tempo, og se hvor lenge jeg holder det i tempo. Og fordi han hadde løpet maraton på en jævlig bra tid, så jeg skrev, hvordan greier du å holde tempoet? Det er jo helt sinnssykt. Det er som om du skulle ha tredjemøllet på den kilometer-tiden konstant. Jeg bestemte meg bare for å sette det marstonen på, så var det jævlig hardt, men så plutselig kom jeg på sånn nivå at det gikk av seg selv. At du... det er som å komme en tersk, du kommer over en kneik, og så er det, og den kneika kan jeg jo kjenne litt igjen, for alle har jo vært på den sånn, alle som har jogget bittelitt på lavt nivå, vet at når du kommer over denne berømte kneika, så kan du gjerne jogge og jogge ganske lenge, jeg vet ikke om det er det samme med ultraløping, at plutselig når du kommer over et visst nivå innenfor løping, så er det sånn, ok, om du løper midt, 60 kilometer eller 120 kilometer så har du ikke så mye å si. Ja, faktisk. Nå skal ikke jeg skrute på meg at det er sprunget så langt. Det lengste sprunget er 90 kilometer. Ja, så du har holdt det mellom 50-90 ish da? Ja. Det er vel sikkert mange som vil si at jeg ikke er en ultraløper en gang. Å nei. Jeg har ikke engang sprunget 100 kilometer. Knallhard, sånn der definisjonsmaktig ultramiljø. Nei, men vi bor i Norge da. Ja. Det er vel helst det. Men Er det litt sånn at du må helst ha 100 kilometer? Nei, det er 100 miles som er da du får beltespennet. Det er en greie i ultraløping. De store løpene i USA, der får du en beltespennet. For eksempel av Western States, som er et av de første 100 mile løpene, som egentlig var et hesteløp. 100 miles, og der - Tror jeg det var at du fikk en beltespenne hvis du klarte å gjennomføre det på under 24 timer. Og så var det en som, jeg tror det skjedde noe med hesten, og så bestemte han seg for å løpe hele distansen. Og for å få den beltespennen til fots. Og da ble på en måte 100 miles distansen til fots da sånn kickstartet den det. Men de løpene du gjør da, er det sånn at du har spesialisert deg litt, kan du si, for å komme på høyt på lister og sånt? Er det viktig for deg, eller er det bare viktig for deg å bare være med mange, være i miljøet, være aktiv og ha det gøy med løpinga, eller har du ambisjoner om og vinne ting. Motivasjonen har endret seg litt opp gjennom årene. Jeg startet fascinasjonen for det hele med fjellløping. Tromsø Sky Race, det er vel 57 kilometer, og jeg tror det er 4,5 tusen høydemeter. Det er ganske drøyt. Du er ute ganske lenge. Tidsmessig er det en ganske lang ultra. På sommeren, eller? Ja. Og... jeg vet ikke hva jeg skulle fram til nå, men jeg startet på en måte med å bare springe i fjell, ikke sant? Og Jeg begynte å gjøre det ganske bra etter hvert. Og når du gjør det dritbra, eller når du gjør det ganske bra, så blir du også litt sånn høy på deg selv. Og så chaser du den dopamin-greia med jeg vil gjøre det bedre. Og så plutselig fikk jeg telefonen om, hei Hans-Christian, du har gjort det så bra nå, du vil jo være med på landslaget i Terrenge Ultra. Kult. Og da selvfølgelig så for jo det egoet. og du vil bare gjøre det bedre og bedre og bedre. Det går til hodet på deg, rett og slett. Og det er jeg på en måte, jeg er veldig glad for at jeg er ferdig med den perioden, fordi nå kan jeg lytte mer til kroppen, hvis jeg ikke har motivasjon for å prestere for å vinne, så liker jeg fortsatt å løpe, ikke sant? Jeg liker å være i miljøet, jeg har en podcast som for det meste handler om trengløping, ja, Men samtidig har jeg en livsstil som gjør at jeg springer ufattelig mye hver eneste uke. Jeg reiser rundt i hele verden i fette fjell. Som et produkt av det, så blir jeg en av verdens beste fjellløpere. Det var en av ... grunnen til at jeg sa opp jobben og flyttet ut av leiligheten på Deesen og kjøpte meg et telt, det var jo det at jeg skulle gjøre hverdagen om til bare at det var normalt for meg å løpe i flere timer og få at 1000 nøydemeter om dagen var standard. Uten at jeg tenkte så mye over at det var trening. Det var mer bare det at jeg skulle ut i fjellet og ha det fett. Det er vel løping og sykling, det jeg fanger opp da, som er de to tingene som for meg skiller seg veldig ut, for at det virker som når de menneskene som først kommer inn i den der drivkraftsirkelen her, eller hva man skal kalle det, så blir det liksom, det er liksom aldri et endepunkt. Du har tatt halvmaraton, så har du tatt marathon, så har du tatt et liten løp på 6 mil, og så 9 mil, og så 12 mil. Det er hele tiden bare kontinuerlig, notovis på byggeform, byggeform, løpe, løpe, løpe, og du gjør deg alene mye. Sykling og løping er veldig likt. Det er veldig ulik fra det som tydelige type styrketrening som er jo veldig kortøkter, kan være sosialt, det er en treningsstudio, du får jo et fysisk overskuddsutbytte av det, du får mer energi i arbeidsstallet, du ser bedre på strandene, og så er det jo fotball eller ballidretter som jeg driver mye med, det er gjengen, det er en match du skal vinne, det er dårlig stemning, det er god stemning, og det er det sosiale, men løping, Og i de tingene jeg nevnte der nå, der er det liksom ikke på en måte et hevenivå og hevenivå. Det er mer sånn drifte, kose seg, ha det gøy. Kanskje styrketrening kan jo gå til det ille, men de fleste blir jo ikke sånn bodybuilder, fitness. De fleste vil jo bare ha en kropp de er fornøyd med, og være sterk og være i form og sånt. Men med løping så er det på en måte en sånn never ending story virker det som da, i større grad. Ja, men så har du på en måte, du har jo denne punk-rock varianten som er terrengløping. Ja. der vil jeg si er motsvar til denne halvmarathon og 10 kilometer opplegget. Fordi der er det ikke så nøye. Det er veldig mange som bare springer på, som gjør det lystbetont. Kommer seg ut litt på kvelden, bare for å klare ned hodet litt. Og kanskje aldri springer en konkurranse. Kanskje aldri forteller noen om det. - Men som kan løpe i skjeven og organiserte ting, og at de har et større affeksjon eller glede med det, for at de er i skogen. - Absolutt. Vi startet gruppa med Skyblazers for tre år siden, kanskje over tre år siden, en sånn ukendtlig greie som heter tirsdag. Så på tirsdagen springer vi ikke noe lenger på grunn av koronaen. Vi vil ta en pause. Men da springer vi fra Disen og inn i Lillemarka en fast runde hver eneste tirsdag klokka seks. - Hvor lang er den runden? - 12 kilometer. Overkommelig for de fleste. Og det er majoriteten der, de som møter opp der, De springer ikke i konkurranser. De er bare der for miljøet, og fordi det er litt sånn lukka fotball. Det er ingen konkurranse. Det er det som er så fett med terrengløping og ultraløping. Det er mange som driver med ultraløp som ikke engang ser på seg selv som ultraløper. De bare liker å løpe langt på trening. Er det ikke sant? Ja. Men jeg tar meg en pils i nionet, altså. Jeg sier ikke nei til det. Og det er også en greie med fjellløping, ultraløping og trengløping. En pils er ikke så farlig. Vi har så sykt mange andre variabler der ute som vi må mestre. Det å drikke litt øl i nionet, det er jo bare... Så krykker du med noen ting. Men det jeg tenkte på, det var det jeg skulle si, når du tar en mil, en kompiseng, eller to mil, og skal ta det til et hyggeløp, det skulle vært en ganske hard påkjenning for de aller fleste, kanskje. Hva... Men det nivået du vet du har innom hvordan slags marshtempo for eksempel starter du med da? Bare sånn joggetur med kompiser? Ja, den gjengen der starter veldig rolig og så bare kjører på etter hvert? Det kommer an på hvem du springer sammen med. Du må jo... Nå har jeg veldig mange løpekompiser, så hvis jeg skal ut på en tur sammen med noen, så bruker jeg å velge kompis utifra hva jeg vet de kommer til å gjøre på den turen. For det er noen som liker å bare øke og øke i tempo, og så er det noen som bare liker å kose seg og stoppe å spise i brødskiver og se på naturen. Så det er avhengig av hvordan menneske du springer med. Når du løper veldig lange løp, ultraløp, legger du det på samme måte som maratonløpere gjør? Det er en jevn fart hele veien? Hvordan funker det? Det kommer også veldig an på løpet. For igjen, så er det sånn at noen løper har du... har du masse forskjellig terreng du skal gjennom. Du har jungel, du har isbred, springer opp gjennom elve, og grus og masse røtter og sti. Det jeg bruker å gjøre er å trene ekstremt spesifikt for et race. Ja, for du vet hva som skal løpe også. Ja. Og da virker det like godt til verks å memorisere løypa. Om jeg får trent på, altså dratt til et område og trent på stien, så er det ideelt. Hvis ikke, så liker jeg å gikke ut på Google Maps, 3D-printe fjellene. Jeg har malt fjellene, tegnet stien. Wow. Jeg tegner opp hele løpeprofilen på armen, og tegner opp hver eneste aid station der du får mat å drikke. Og så gjør jeg research og finner ut for eksempel hva er det de serverer på de forskjellige matstasjonene. Sånn at hvis du vet at de serverer for eksempel en eller annen sportstrikk som du vet fungerer med magen din, så kan du strategisk velger å ikke ta med deg så veldig mye av eget. Så slipper du å løpe med masse i sekken. Masse småknep som du tar med deg. Hvordan bruker du den informasjonen av terreng, stigningsnivå og sånne ting? Hvordan bruker du det underveis da? så kan du spare deg for en veldig tung bakke for eksempel. - Ja, og hvis du vet hva styrken dine er, og svakheten dine, så kan du spille kortene dine riktig. Så det er jo et veldig avansert sjaksspill da. - Ja. - Faktisk. - Og da løper du alltid, er det som oftest fellestart? Så at du løper side om side? - Altid fellestart. - Og da kjenner du konkurrentene godt også da, så da vet du litt om de også? Eller gjør du mye intel på det også? Man vet som regel hvem eliteutøveren er. Nå har jeg konkurrert mot ... Nå er det forskjellige typer. Det er litt sånn som i fighting, at du har forskjellige organisasjoner. Du har på en måte UFC, og så har du ... I bokseverdenen er det masse forskjellige greier. Det er det samme i ultraløping og fjellløping. I fjellløping er det noe som heter Skyrunning-serien. Og så har du noe som heter ... Golden Trail Series. Det er litt sånn som Bellator og UFC. De utøverne holder seg som regel til de organisasjonene. Avhengig av sponsorer og hva de liker å gjøre. Nå kjenner jeg veldig godt til dem som driver med Sky Running-serien, og det som regel de løper ned spring også. Så da kjenner jeg til eliteutøverne. Liksom topp 10, du vet at det er de her du kommer til å kjempe mot. Nå er det liksom... delt hotellrommet de fleste, jeg kjenner dem godt. Det gjør at når du skal opp det siste fjellet på et løp som er du springer ti timer, så vet du om du har mer på lager som regel enn den andre som du kjemper mot. Og så går det å henge seg på er det vanskelig å henge seg på i løping på andre utøvere enn der i langrenn for eksempel? Og så følger ryggen til noe. Du kan ikke ligge i dragsuget, men jeg tror du kan kanskje... Jeg har hvertfall ikke noe koronatider, det er jeg hvertfall glad for. Jeg tror du kan space ut mentalt og bare følge beina. Hvis du ligger bak noen. Jeg vet ikke hvor mye aerodynamisk effekt det har i fjellløping, men at du bare følger... at det blir sånn meditativ state. Det er noen som alltid springer alene. De ikke drar andre? Nei, de liker ikke å bli distrahert. Men det er også folk som ofte ikke er vinden da. De som er litt sånn bak i feltet, de som bare gjør det for sin egen del. Det er ikke noe galt i det, men det er mange som liker å springe helt alene. Ja, de er litt sårbare på sykehund, at hvis noen fucker med noe og opplegges og forstyrrer litt, så ... så ødelegger det rutinen litt. - Ja, altså det er mange som blir nervøse hvis de får melkesyre. Så for eksempel hvis du fikk velge personlig hvordan tempo du skulle ha opp den skrenta, så ville ikke du satte tempo etter makkeren din. Men det er nå et løp da. Det er en konkurranse. Skal du vinne så må du jo følge med han. Og da kan du ikke la han gå og satse på at du tar han igjen om ti timer. Det er noen som klarer å holde tunga rett i munnen og faktisk gjøre det. og faktisk tar igjen de folkene om ti timer. Og det er fascinerende. Jeg er ikke helt der. Nei. Jeg må være... Ja, eller liksom stole på at det er ikke så farlig da. Jeg vil heller ha palen i sikte hele tiden enn å sjanse på at det kanskje kommer om noen timer. - Er du like utsatt for at det plutselig overvurderer deg selv underveis, at det plutselig melkesyre begynner å komme snikende, at du holder for høy tempo og sånn? Eller har du stålkontroll på det hele veien, mer eller mindre? - Nei, men det er liksom ikke, som regel så er det, jeg vet ikke, jeg tror hvis jeg skulle løpt 100 miles nå, jeg skulle egentlig debutert på den distansen. Jeg skulle egentlig, nå skal vi se, neste helg skulle jeg løpt 100 miles i Tokyo eller i Japan. Rundt Mount Fuji. Det blir litt lengst du har løpt, eller? Ja, jeg ville nesten dobla. Er ikke det bare sånn der, for jeg vet ikke om det er samlingbart, men folk som går fra halvmaraton til marathon, og så kollapser i den siste halve milen, eller siste milen, rett før maratona over, og så sies det av andre at det er fordi de ikke har tatt nok gjennomkjøringer på maratondistancen. At de trener på halvmaraton, og regner med at de skal greie å stå maratondistancen. Nå er jo på en måte maraton og halvmaraton såpass nært grenser av hva du klarer å løpe, med tanke på ... på intensitet og hvor mye glukogen som ligger i muskler og leveren din. Så når du går tom der, så er du tom. Da sier det stopp, du møter veggen. I et løp du skal springe i 24 timer, så har du som regel lavere tempo, lavere intensitet, du... Det gjør ingenting om du møter veggen litt. Alle kommer til å møte veggen mentalt og fysisk flere ganger underveis. Det handler om hvordan du dealer med det. Og alle kommer til å møte veggen. Hvordan dealer du med det? Jeg begynte å kanskje like det, de der gangene man møter veggen. Snakker du med deg selv da? høyt. Nei, ikke høyt, men mer som inne i hodet ditt og så diskuterer med seg. Ja, du har jo det her samtalen med deg selv hele tiden. Jeg vet ikke, nå har jeg ikke sprunget langt nok til å ha de virkelig dype samtalene, tror jeg. Men selvfølgelig den siden der, hvorfor gjør du det her? Ta nå bare stopp. Det er de klassiske, men jeg tror ikke jeg hadde en ordentlig stemme i hodet som sier stopp. Egentlig aldri. Det har alltid vært en selvfølgelig at jeg skulle til mål. Men selvfølgelig er det hardt hvis du har masse kramper og spyr og har diaré og sånn. Det har ikke skjedd med meg enda. - Spyr og de har ren hud. - Det er mange som sliter masse med magen. Det er en av de greiene med variabler. På maraton kan du trene deg opp til å akkurat vite hvilken fart du kan holde helt inn. - Det er flatt ofte, er det ikke det? - Ja, det er kjempeflatt. Alt er ekstremt kontrollert. Mens i de her lange løpene er det større sannsynlighet for at du kaster opp og føler for å sove enn at du møter veggen på den måten som en maratonløper gjør. Så det er mange andre variabler. Og det er ganske artig å se de beste ultraløperne, de trener jo på det her. Hvis du vet at løpet ditt skal gå gjennom natta, så må du jo trene på det. Hvis du vet at du har problemer med matinntak underveis mens du springer, så må du trene på det. Fordi hvis det kan fucke opp for deg under et løp, så spiller det ingen rolle hvor bra trent du er. Så da kan man jo... - Du kan ha så høy VO2 max du bare vil, men hvis du må stoppe for å drite hele tiden, så spiller det ingen rolle. Jeg har ganske lav VO2 max, altså oksygenopptak, men jeg kompenserer med det, for det er litt sånn, du kan trene deg opp til å få litt høyere, men du er på en måte genetisk begrenset også. Eller begavet, hvis du er det. Jeg er ikke så begavet, men jeg takler tydeligvis å springe mye. Jeg har aldri noen problemer med mat underveis. Jeg takler høyde bra. Er det fordi du har gjort det så mange ganger, eller er det bare sånn av natur? Ja, det er erfaringsmessig. Og av natur også sikkert. Og at jeg har en skjøyte bakgrunn, og at beina mine klarer mye. Jeg tror det er med at du må klare å å like den såkalte grinden da du må like å ha det jævla ondt ja, interessant og er det et fellestrekk med alle flinke langdistansløpere at de har er det et eller annet på sånn militært liksom? alle topp i resultatet da det har ingenting å gjøre med langdistansløping det stemmer det, nå fikk jeg en sånn flashback til han ene som jobber på Magnat her Marcel da Cruz som er instruktør der og han sier også at eller var det Blake Schaefering som sa det? Jeg husker ikke, en av de to da, som sa at de her topprisseutøverne, det er så spesielt med dem og spesielt med MMA-utøver og sånt, de har jo sånn smerteterskel med oss som er bare helt sinnssykt. Det har vi liksom på en måte vært litt sånn, nei, ja, eller på en måte gir oss, eller ikke orker med. Der har de på en måte bare sånn, bring it on, få litt mer. De får nesten sånn energi av det. Og kan bare sånn pushe på videre der vi andre bikker litt av da. Ja. Og det er det jeg liker å se, la oss si du springer i et felt i et løp, det er ganske høy intensitet, du har sprunget masse timer, alle er dritslitne, og så begynner du å kjenne på dem rundt deg at de er sliten. Selv om du også er sliten, så vet du at hvis du bare kan pushe litt ekstra nå, det er når du er på ditt mest slitne at du skal begynne å pushe. Fordi da kan du banne på at de andre også er sliten. Aha. Det handler om bare hvordan du dealer med det. Det tar jeg for skjøyte. Det hører jeg fra alt opp i idrett. Det er gjenganger. De som starter med idrett, spesielt toppidretter, sent i livet, der ser jeg at det er mange som sliter med akkurat når det er greia. Det er mange som er redde for melkesyre, for det er en ukjent følelse. De tenker at de må stoppe nå. Skal man ikke stoppe da? Hvorfor skal du stoppe? - Men når melkestyret kommer, stokker det ikke bare seg fullstendig? - Ja, men hvis du vet at det er fem minutter gjennom den bakken. - Ja. og at det er det som skal til å pushe opp den bakken for å vinne. Så hvis du har masse erfaring med å pushe opp masse bakker fra Topp Irets bakgrunn og masse år med hard trening, så vinner du det løpet hvis du konkurrerer mot folk som ikke har den bakgrunnen. Er det ikke sånn at når melkesyret først kommer, så er det nei for å ha kommet for å bli, holdt du på å si? Ja. Det å begrense dose med melkesyre, og det at det gjør ondt, er jo et signal du får i hjernen om at det er begrenset. Det er jo grunnen til at det gjør ondt. Men det er jo også et mer effektivt bensin for kroppen enn oksygenet. Det er derfor det kikker inn. Det er litt sånn reservetanken på bilen. Men ... Jeg vet ikke, fra skjøyte, der pusher vi melkesyre hele tiden. - Ja, står ned i hockey der og jobber. - Jeg kaster opp så sjukt mye på trening. - Er det? Og det er melkesyre som gjør at du blir så kvalm? - Nei, men det er bare totalbelastninger i økten. Det er så mange trappeløpegreier i Holmenkollen. - Fy faen. Det er bra trening, altså. Gjør du det ennå, eller? - Nei, i dag sprang jeg opp Linnrudkollen. pusher ganske bra opp der. Ja, men det der hinke opp alle trappene i Holmenkorn, den type treninger gjør jeg ikke. Ja, nei, ikke heller. Skryt på meg. Nei, det er viktig med den delen av treningen der også. Det er jo ikke alle som har, jeg bor jo på Fornebø her, der er det jo faen meg ikke en trapp eller opp eller bakker nesten og finner ut det. Så når det er korona nå, så har jeg begynt å trene litt på, det er sånn tufteparker her ute og sånn. Så prøver vi å få noen treningsøkter og gjøre litt kreativt. Man blir jo veldig kreativ da. Jeg tar utfall med sparksyklen til ungene for å få maksimum sped på dem, og det fungerer dritbra. Så du får litt, og jeg liker jo litt den der Jeg så noe videre, Emil Mek nå som trener mye på garasjen sin med ting han finner, dekk og trestammer og alt mulig. Man utfordrer seg og tenker litt nytt. Det er kult. - Også det med at nå som det ikke er konkurranse å trene til, så kan du eksperimentere litt. Du kan gjøre det du alltid har hatt lyst til å gjøre. Det er fett. og vi kommer til å miste noen utover, noen som kanskje erkjenner at de kun driver med ultraløping for å få den eksterne bekreftelsen, de får med bilder på Instagram når de har kommet til mål. Jeg sa det til en kollega en gang, jeg skal ikke si navnet han sier, han kom til å bli dritsur, jeg tror han fortsatt er sur for det, han kom i gang, han er ganske aktiv i sosiale medier, det er vel litt digresjon her, men Så kom han i mål, og det var 14 bilder av en halvmaraton. Fikk han litt å bilde seg selv og selfie, og det var kjøre et par dager etterpå. Så da møtte han på kontoret etterpå og bare sånn, ja, var det best å komme i mål, eller var det best å ta bilder etterpå og legge ut? Og da ble han så sur. Han ble så jævlig sur. Ja, han ble jo sur fordi det var sannhet i det. Ja, ja, ja. Og så sier jeg det sånn høyt i kontorlandskapet. Og det er sånn der alle kommer bort på, det er faen så bra på tida, og prøver liksom å være litt, kommer jeg sånn bare utlegge hele greia. - Det er jo et aspekt det da. - Det er en greie. - Det er jo det du står på makst respekt for, er jo å drive med sånne ting som det der. Sånn som du da, sånn som du løper på fjellkjeder, topptur og alt mulig sånt. Sånne uttrykk som på en måte, jeg vet ikke hvor aktuelt, du driver jo en podcast og så videre og selger ting, så du blir jo et fælt eksempel her, men la oss si at du er bare en vanlig person da, som ikke tar bilder av seg selv, og ikke gjør noe som sosiale medier, men bare er liksom i nye, løper og nyter tilværelsen og omgivelsene, uten å dokumentere det og legge det ut da. Det er jo bare... Det må jo være det mest ekte. Ja, men tror du ikke han fortalte kona si det? Hva han gjorde? Det synes jeg er jo feil, på en måte, hva man har gjort. Jeg føler det samme, sånn at ... Dopaminnivå når jeg deler en ekstrem ting jeg har gjort til hele verden og når jeg bare sender det til søstrene mine. Jeg deler veldig lite av det jeg gjør. Det er ganske mye stress. Bare det å poste noe på storyen din Og så får du masse, altså story kontra vanlig post. På Instagram? Ja. For meg har jeg innsett at det er stress å poste på story, fordi da føler folk det som en selvfølgelig at de kan skrive til deg direkte. Og når du da får en melding direkte, og det ikke kommer en sånn kommentar, da føler jeg i hvert fall at jeg er på meg av en eller annen grunn at jeg må svare. Og helst fort. Jeg er såpass ny på Instagram at jeg fortsatt, men jeg vet forskjellen. Jeg tenker bare sånn, ok, jeg standarder meg uten meg der som ikke vet forskjellen også, men Instagram story, det er en ting da, du legger opp noe, tekstbilde, dette her høres ut som en podcast på 70-åringer, men det ligger opp i 24 timer da, og så blir den borte. og da får du liksom de som svarer på den da de føler du må svare på jeg tror faktisk jeg gjør det selv, jeg sier alltid takk utropstegn, tommel opp ja, mens jeg Jeg vet ikke, når du legger ut et bilde eller noe sånt der, og det kommer noen kommentarer, så er det som regel ikke et direkte spørsmål til deg personlig. Det er liksom bare en kommentar til deg som er der. Så ja, det er noe bare en sånn digresjon da. Men det der med å poste ting på nettet, og bruke Strava for å logge i treninga di, mange poster jo skikkelig drøye ting de har gjort. Selvfølgelig gjør de det, det er jo dritfett å dele det du gjør med din boble og dine peers. Alt man aktivt deler må man forvente hvis man får utrøst seg hyggelig eller pepper. Jeg mener faktisk motsatt. Det er jo folk som klager på at de får så mye hat. Det er sikkert mange som kan berette at de får mye hat for noen som er Jeg sier ikke at alt er feil, men du må jo også ta høyde for at du får pepper og dritt. Folk blir så overrasket. Jeg skulle ikke tro hvor mye dritt jeg fikk i inboxene. Når du stikker huet på den måten, så må du faktisk regne med det. Det er litt sånn pris med det. Men hva synes du om feedback på podcasten? Jeg vet jo at du har noen haters. Det har ikke råket å bli stort nok til at du får noen hat på en. Det er egentlig bare veldig mye hyggelige ting enn så lenge. Det er jo fordelen med å drive en liten greie. Og det er også fordelen med å drive nisjeting. Det må jeg også si, fordi jeg har jo I NRK så har jeg lagret programmer av tre forskjellige størrelser. Et nisjeprogram om hausmusikk, hvor det kun er kjærlighet, og kanskje mer noen som, jeg kan ikke huske hva er det negativt her, og så er det et enda mer nisjeprogram, så det er filmmusikkprogram jeg lager, som er nisje, nisje, nisje liksom. - Det er jævla bra. - Takk for det. Der får jeg enda færre lyttere. Og det er bare de beste. Der får jeg lange svar. Masse lange mailer og hyggelige. - Der skjønner du at du legger kjærlighet i det. - Med større programmer, hvis jeg er med som gjest hos Christine eller innom Petremorgen eller har gjort en fredagssjokk på Petra. Med en gang du øker skalaen, så senkes kjærlighetsgraden litt. Og du får oftere sånn, sa du det, det var feil, det blir korrigert mer og mer. Så på en måte jo mer, jo bredere du kommer, jo mer må du egentlig bare regne med at folk har lyst til å ha lyst til å si fra, og har lyst til å påpeke feil slengedritt. Altså folk har bare behov, sikkert også, å bli sett på sin egen måte. Og det er bare en pris man bare det er bare en sånn ligning som må gå opp, hvis man velger å gå inn i det rampelyset der, så er det sånn, ok, men da må du bare holde kjeften. Det er sant det. Ja, det tenker jeg da. Jeg tenkte litt på det, for jeg har nesten ingen haters. Fordi liksom, ja, Har du haters på din team? Jeg har ingen haters, men det er alltid noen som kommer med flåsete kommentarer. Og i går kom det en kommentar på Facebook. Du har et sånt her review på Facebook. Har du sett det? Ja, ja, ja. Så det er en sånn femstjerners rating, ikke sant? Kjempefin podcast, fem stjerner. Men du må slutte å avbryte gjestene dine. - Ok, interessant. Gikk det inn på deg? - Ja. Og det leste jeg rett før jeg la meg. Jeg fikk faen ikke sove. - Det har jeg også gjort. Jeg vet at det kommer til å bore seg inn. Jeg snakket med Emil Mekom og flere også. Dette gjelder alle, idrettsutøvere, artister og alt. En kjip tilbakemelding, tromfe og ny, kjempehyggelig. - Det er også fordi det er garantert noe i det. Han er jo ikke en hater. Han elsker jo podcasten. - Den er jo på en måte, hvis han gir deg, den ratingen er jo, jeg gir jo faen i det, men for mange som driver en business, skal selge ting og trenger godteri med, så vil en rating, for eksempel en restaurant eller spisested, være ganske kjipt. Trekk inn i snittet en del. Så de har jo veldig mye makt, de som driver og rater. Men hvis du da får en veldig hyggelig rating, som er en topprating, og er fan, og det da kommer en kritisk tilbakemelding på det, da tenker jeg at det er den... den kritikken eller det pepper jeg vel tatt mest til meg og tenkte ok, dette var motivasjonen for å skrive det, det er ikke bare for å pløse ut her, hadde bare stått og sluttet å avbryte gjestene dine, så hadde jeg kanskje tenkt litt over det også, men det er på en måte det verifiserer at dette her er på en måte, jeg opplever at du avbryter gjestene dine for ofte da så det er sånn, ok, men kanskje ha det i bakhut neste gang Men hva med snarere nå har jeg sikkert avbrutt deg også ja Som gjest. Er ikke det menn gjør da? Menn avbryter kvinner. Menn avbryter menn. Men hva med den her regelen om at i restaurantbransjen, hvis du digger det, si det til alle. Hvis du er misfornøyd, si det til oss. Hvorfor må man si det offentlig når det er en gratis podcast eller whatever innhold du konsumerer? Hvorfor skal du heite offentlig på det? Du velger å trykke på play og høre på det og bruke tiden din på det her gratis innholdet. Det er rart å komme med kritikk. Jeg hørte en diskusjon om det var ... Gad Saad og Joe Rogan. Har du hørt den du også? Nei, men jeg vet ikke hvem det er. Jeg har sikkert hørt, bare nå har jeg brevd det da. Han, han, jeg lagde ikke merke til det en gang. Men han sa jo det da at han ville være interessert å se en undersøkelse på om terningkast 1-anmeldelser er lengre enn terningkast 6-anmeldelser. For de gode anmeldelsene som er veldig korte, Mens de dårlige er som regel mye lengre og har fulgt med mye bannord og på en måte et annet type språk og sånt. Så søkte han Jimmy opp, og så fant han at det var tilfelle at de enere anmeldelsene var mye lengre. Jeg tror også brukerne hadde flere enere anmeldelser hos andre steder. Det var noe sammenheng der da. Det leste jeg i forbindelse med koronaopplegget. Det med statistikk, altså måten man leser statistikk. Og det Det er jo masse statistikk man ikke har på for eksempel restaurantanmeldelser. La oss si at det er stjerne 1-6. Det er veldig få av de 3-4 stjernene. Hvis du bare synes at den surskinn var OK, så gidder du ikke å bruke tiden din på å skrive at den var OK. hvis du hater den, så skriv det det og som regel da på sånne hjelp-reviews så ser du sånn her, I came here with my family, ikke sant det er sånn hele bakhistorien ja, ja, ja og hvis du elsker det søstrene min ringte meg mens jeg var ute og sprang i sted, jeg tenkte sånn, vanligvis har jeg ikke telefonen på, men jeg tok den mens jeg sprang, og så sa jeg sånn, jeg måtte bare ringe deg, for det skjedde noe helt fantastisk og nå, den bor i Tromsø, og det er snøstorm. Det er to meter. Hun var ute og syklet med elsykkel, og så hadde kjede, jeg vet ikke, hoppet av. Og med elsykkel så er det et eller annet med at det er sånn kamer, at du kan ikke nå det. Du kan ikke bare fikse det under fly. Så hun hadde måttet stoppe av i grøft, i snøstorm, og langt hjemmefra. Og masse bakker hjemmefra, ikke sant? Så hadde jeg stoppet en kar et minutt etter at det skjedde, og sa sånn her, hei, har du mistet kjede? Jeg er sykkelreparatør, vil du at jeg skal hjelpe deg? Ja takk, så hadde han hjulpet, og så hadde hun syklet hjem. Det er jo helt sjukt. Nå tenkte jeg at det skulle komme en vennepunkt på, nå bryter jeg det. Nå tenkte jeg at det skulle komme en vennepunkt på at han sa, nei jeg reparerer ikke hele sykler. Sånn der, hele syklerhater liksom. Ja, men han fiksa den, og så tenkte jeg sånn her, det der er jo, hun kommer alltid til å oppsøke han, Neste gang hun trenger hjelp på sykken. Det er brand loyalty. Gjennom fire av fem. Det er jo... Jeg var ikke kjent med rating-greiene, for på Apple Podcasts så får podcasten rating-reviews. Og det er sånn, jeg vet ikke om det er med en gang jeg startet podcasten, så kom det et par veldig fort. Jeg vet ikke om det blir løftet frem som en ny podcast, at det blir synliggjort. Og så tenkte jeg bare sånn, yes, alle var sånn femmer, det var bare sånn fem stjerners reviews, og det fleste er bare sånn Og jeg gjør jo det selv også når jeg bare når de spør om en review uten så trykker jeg bare fem stjerner liksom. Det er sånn utrolig sånn hvem er det til å trykke tre eller fire stjerner liksom? Hva er pointet da? Det er sånn da må du begrunne det. Hvis det er fem så er det sånn jeg er fornøyd. Kjempebra. Jeg vil ha mer. En hater det. Og så hvorfor skal du trykke igjen da? Det er en interessant psykologi rundt det med rating altså. Ja, funker det liksom? Det er også det med terningkast med filmer og sånt. Men det er betalt av, altså da jobber du i NRK eller VG, ikke sant? Og så er det jobben din å sitte og anmelde ting. Det er ikke det at du liksom velger å anmelde en film, fordi at Du hater den. Du må anmelde filmen fordi det er jobben din. Det går jo opp for flere og flere at anmelderi er noe som forsvinner mer og mer. Jeg tror fremtiden for anmeldere er å skaffe seg at de også har et lojal publikum som stoler på deres dømmekraft og deres smak. tror jeg er fremtiden til anmelderne. Jeg tror ikke på et anmelderhus hvor det er helt random hvem av de ansatte som skal anmelde. For det er så utrolig subjektivt. Når det kommer spesielt til Med film er det kanskje litt mer objektive kriterier å velge utifra. Men der er det sånn at du vet hvilke anmelder som bare setter denne actionfilmen på en treer, og så setter Bygge Vestmål alltid på en firer. Hvis du identifiserer deg med filmsmaken til Bygge Vestmål, du trenger ikke lese så veldig mye anmeldelser for å vite hvor han ligger i skikt og hva han liker. Så har du en bra sånn der, ok, da vet jeg hvor filmen ligger i forhold til han, og han ligger opp til min musikksmak også. - Nei, filmsmak mener jeg. Det jeg tror er helt åpenbart er, nå snakker jeg kanskje mest ut fra eget stålsted, at jeg stoler veldig på IMDb score. - Hvem er det som setter en skakere fort? - Det er bare brukere. - Det er som Wikipedia liksom. - Det er IMDb filmfans som logger seg inn med sin profil på IMDb. Det er over gjennomsnittlige filminteresserte, men det er ikke sånn Rotten Tomato interesserte, der er det hakket over det, hvor de skriver korte tekster om Men det viser at Rotten Tomato er også rigget, fordi det er jo kjøpt opp av Time Warner. Så der er det jo sånne der fjerner. Det har vært masse historier om at de har fjernet og rigget ting, at filmer skal ha et godt utgangspunkt når de kommer ut, og at det blir så svært. Men IMDb pleier ofte å se på, der er det sånne der... Der har jeg nesten sånn jettekonkurranse med kompiser og damer og sånt. Det er veldig lett å gjette seg frem til hva filmen omtrent ligger på. Sånn skår da, hvis du har sett filmen og tenker at den er en 7-2. Det blir kanskje for min egen del. Jeg synes den stemmer veldig godt over det inntrykk jeg har av filmen generelt. Stemmer i MDB-skårene veldig godt da. Det som er artig å se nå er trenden. Du vet den her reaction-video-trenden. Det å se på at andre ser på noe. Det er en trend på YouTube. We tried Brooklyns worst rated sushi restaurant. Eller i klatremiljøet er det sånn at Magnus Mittbø er ute og tester den beste og den dårligste raten. Klatre i buldereggummen i New York eller whatever. Det er noe artig med det her å se. Hvem skulle tro at ungdommer har lyst til å se på andre ungdommer, eller unger, spille dataspill? Som er noe av det største, liksom. Det er helt sinnssykt. Og det slo meg om dagen, for det er jo så svært, at det er Twitch-kanalen og sånt, hvor folk bare sitter og ser på andre spille dataspill. De ser på skjermen. Jeg som har vokst opp med dataspill, tenker sånn, fy faen så absurd, liksom. Men alle som har søsken som er yngre enn seg, vet jo at yngre søsken bare steller seg ved siden av datamaskinen eller konsolen og vil bare se på at du spiller. Det er en fascinasjon med det grunnen der. Men hva med den trenden om å se på at andre spiser? Jeg gjorde jo en podcast episode da jeg for to år siden begynte podcasten. Jeg tror det var for det vinteren. Så så kom jeg over det fenomenet som heter mukbang. Har du hørt om det? Det er jo veldig stort i det er en vice dokumentar på en halvtime på YouTube. Dritbra. Greia er at det er så mange ensomme der ute. Det å dele et måltid med noen er primalt. Det mest hyggelige du kan gjøre er å spise middag med familien. Men det er så mange som ikke har en. De har flyttet hjemmefra og får ikke fyllt det behovet. Det å se på at andre spiser og betaler dem underveis og chatte med dem og ha denne Ja, det er en greie. Jeg fant på Twitch, da fant jeg en som heter Nina, som er en norsk jente som bor på Torshov, som egentlig ikke visste at hun drev med mukbang. Hun bare kalte det social eating, og hun spiste foran kamera før hun skulle spille Fortnite. Og det er masse folk som så på. Da sitter du med middagstalerken, webcam, før hun skal spille data, og bare snakker. Også kommer det kommentarfelt og sånn. Mukbang, det høres litt skittent ut. Mukbang, ja. Det høres veldig skittent ut. Men jeg har alltid, etter at jeg så at det var en greie i Sør-Korea, og skjønte at det var dritstort, så tenkte jeg at dette kommer til å ta av Og det var også en sånn greie jeg prøvde å tilby mine... Vi kommer inn på Patreon og crowdfunding og sånt. Ja, det var det jeg skulle si. Det har du som et tilbud på Patreon. Ja, det er bare en eller to som har signet opp på det opp igjennom årene jeg hadde der. Men konseptet er at... Jeg vil tilby bare det å spise middag med programlederen som en del av pakka, hvis du støtter meg. Det handler ikke om middagen eller å se på det, spis det handler om at vi skulle bare sette oss ned, ha en times chat på Skype og kanskje bryte litt bra. Men - Hva spurte de om de som du hadde med? - Nei, det er jo ultraløping. De prater skitt om det. Og om gjester i podcasten og sånne ting. Men det som er greia nå da, er jo at mukbang på grunn av koronaen, og isolasjon og alt sånt der, det må jo bli en greie i Norge også. Selvfølgelig må det bli en greie. Kan andre også bli med på den middagen? Som bivånere, på en måte? Eller faller litt av poenget bort da? Hvis du og jeg hadde gjort det da, spist middag hver vei inn og begynt å snakke om ting, at jeg var lytter av deg og så spør jeg masse ultra ting, kan andre folk være med oss til den samtalen? Eller er det litt av poenget at det skal bare være et lukkerom? Egentlig er mukbang at du sitter der og spiser ikke med noen andre. Det er bare folk som skal se på at du spiser. - Det er en slags en til mange relasjon. - Ja. Men så har det selvfølgelig utviklet seg til å bli ekstrem spising opplegg. For å få masse følgere har de store piles med helt ufattelige mengder. og du vet at de kommer til å kaste deg her oppe etterpå. Nå har jeg ikke følt med på mukbang-trenden etter at jeg gjorde denne episoden, men jeg skjønner jo at det er det som er greia. De og de her thumbnails med 50 hamburgerer på. Det er en sånn norsk fyr som drikker seg full med sånne trygge dekotorer. Det er jo mukbang bare med øl. Ja, det er det, ja. Da knærte han jo sånn vodkaflasker og masse sånn fortilstent masse greier som han bare shotte ned på stedet. Men vet du om han fortsatt eksisterer? Maja Dav? Det må vi finne ut av. Jeg husker ikke hva han heter. Bare to år siden nå. Han tjente ganske bra. Ja, han gjorde det. Det er jo på en måte med den eleven han får etter hvert, så bare håper han greier å dra inn litt penger før han er ferdig. Ja, og å investere det. Det hadde vært jævla kult hvis han kom til suksess i historie. Kommer sånn videregående skoler og holder foredrag og sånt. Men det der på neste nivå med narkotika og sånt, på tidligere sted har man fått en MDMA fra fra Leipzig, fra en liten guttigjeng som har drevet av Coca-Cola. Det blir spennende å prøve ut. Det blir kult. Men tror du, jeg vet jo i starten av, vi har jo begge på Joe Rogan, jeg vet ikke hvor lenge du har hørt på han, men har du følt han siden starten? Nei, jeg har jo gjerne, jeg har jo alltid visst nesten hvem han, nei det har jeg ikke, men jeg tror jeg kom inn i podcasten hans for tre år. For ikke dratt for høyt, tre år siden, tipper jeg. Noen av de første tingene jeg begynte å sette ordentlig pris på podcasten, var jo en av de første han hadde med han der Jordan Peterson. Det var en av de første jeg begynte å høre gjennom full lengder nå. For jeg husker da det var kontroversielt at han røyka weed på podcasten. Jeg tenker snarere, kunne det funket i Norge hvis du hadde dratt opp en joint nå? Men er det ikke det at han gjør det i Kalifornien hvor det er lov? Ja, ja, men hvem som kan liksom dobbeltsjekke at det er weed? Ja, ikke sant? Så da må man bare gjøre det, men ikke snakke, si at det er det. Så det er jo det risikoen. Du kunne gjort det, du kunne tatt en pille og sagt at det var MDMA foran kameraet, liksom i mukbang-format, og bare late sånn. Det er litt riske, har du lyst til å komme på de radarene og så videre? Jeg tror jeg ville vært en ganske stor podcast før jeg begav meg opp noe sånt. Du vil gjerne ha beskyttelsen, hvis du er så stor offentlig person, så vil du også ha beskyttelsen av å være en stor offentlig person, hvis du skjønner hva jeg mener. At du skal veldig mye til å ta deg, fordi hvis det er noe som skjer med at du blir anmeldt eller tatt inn, så blir det en overskrift i seg selv, som gjør det mindre riske. Jeg tenker, nå... Nå er tida for å gjøre noen riske greier. Fordi politiet og helsevesenet, alle har for mye å gjøre. Så bare drikk det fullt. Vi lagt inn noen pumper. Et sånt der sykt narkoprosjekt som jeg alltid har hatt i hodet, men som vi på en måte blir og fjerner og fjerner heldigvis, det er jo jeg tenkte på for første gang for ti år siden, da var jeg som sette seg ned på en hytte med et videokamera, noe man gjorde med et internettkamera eller webkamera. Da var det mer sånn filme seg selv, og så gå igjennom alt som finnes av narkotika. Altså sånn suksessivt da. Bare sånn filmereaksjon da. I dag er det første gang jeg prøver det, første gang jeg først prøver det, og så bare filmer og sitter og snakker, og så bare ser hvordan formen utvikler seg da. Hva man snakker om. Ja, de har gjort det litt på veis da. Ja. Han er en av de som tar masse sopp og sånt. Ja, det er jo en som tester liksom alt. Reiser rundt i verden og bare tester alt som er å teste. For min egen, jeg bunner jo det ned i på en måte litt sånn som podcasten her også. Jeg er oppriktig interessert i effekten av de forskjellige narkotikumene. Hva gjør kokain i forhold til den, og i forhold til den, og i forhold til amfipnomin, og hva er det som booster det kreative greiene som det høres mye om, og sånn LSD, og bare sånne der... vite litt mer på en måte. Det er jo en ting å bare lese seg opp og prøve å memorisere hva de forskjellige narkotikene gjør og hva som passer til hva. Men bare ha erfaring, beina og erfaring med det. Det er det som er så kult å ha. Litt sånn frimerkesamling approach. Frimerkesamling? Ja, at du har et bok å notere og si, nå har jeg prøvd det. Jeg tenkte mer sånn at du snakker ut av... Erfaringen er litt sånn som du kan studere opp til å løpe maraton, men hvis du har gjort det, så har du et helt annet grunnlag for å snakke om det. Det er kanskje ting som ikke er vitenskapelig bevist, fasting, karnivåer, alle de her tingene. Det er en ting å bare lese om hva alle andre har drevet med, og anekdotisk bevise, men hvis du har gjennomført to måneder med carnivore, eller et par dager med tørre fasting uten væske eller mat. Da vet du med deg selv effekten av hva som skjedde med deg rundt det, og at du har erfaring og kan snakke fra leveret rundt det. Det er veldig mange podcaster som kaller seg for en equals one experiment dude. Ja. som gjør sånne ting, som tester ut ting på seg selv. - "I tried this for 30 days, this is what happened." - Ja, de er jo veldig populære også. Pip Lawson som var der sist, er jo litt den typen der, han har lyst til å teste ut ting som også er litt sånn umulig. Det er jo utrolig kult med han da. Han har jo ingen sperrer på å teste ut ting og lage seg challenges. Jeg synes jo det er spennende fordi du lager jo litt sånn skinn in the game for deg selv, at du setter ditt egen kropp og sinn og vilje og tid bare for å se hva som skjer med det. Og jeg synes informasjon er mye mer verdifull enn skal vi si samfunnsdepartant eller en sånn journalister et eller annet som sitter bare sånn dette her vet vi for lite om dette her har vi ikke noe vitenskapelig dette er ikke vitenskapelig belegg for å si og gjøre disse tingene her og så er det sånn ok, men det er så kjedelig å høre på jeg vil heller snakke med jeg vil høre på folk som faktisk har gjennomført og hva opplevde de da så er det mye mer interessant vi vet for lite om det hva er ditt neste eksperiment da? Jeg snakket litt med han, eller nevnte for han er Pim Blåsen faktisk, og jeg har jo tenkt på lenge, og det er jo ingenting å skylle på, selv om Corona kunne vært et start på det, og det sitter litt inne å begynne med det, men det hadde egentlig vært spennende, og det er jo karnivåer, kjøre to-tre måneder på karnivåer. Bare se effekten ut av det. Det er jo ikke så mange som har gått den veien, og å være to-tre måneder med veganisme, det skulle ha vært interessant i og på en måte, men det er så mye andre... Jeg synes det er mindre ekstremt å gå vegetarianer og veganisme, fordi jeg vet hvordan det kostholder, hvordan en tid har blitt sånn cirka. Men med carnivore føler jeg at da fjerner jeg så utrolig mye mer enn motsatt retning, og at det er ingenting annet som skal inn. Hvordan fungerer det opp mot alt? Det er jeg nysgjerrig på. Og så er det jo alle de her anekdotiske historiene og bevisene som så å si interessante da. Ja. Rundt det. Jeg har vært, jeg har vært ikke, jeg var vel veganer i nesten et år. Du var veganer i et år? Ja. Interessant. Ti måneder kanskje, nesten et år. Ja. Som, ikke, det var, jeg hadde en sånn her liten break etter at jeg var skjøtløper og begynte å løpe, kanskje tre år, der jeg var vanlig nordmann, ikke sant? Studerte jo, jeg jobbet 30-styrke bare ved likeholdt og liksom, Ja, jeg vet ikke. Så hadde jeg en kjæreste som var vektraner og veganer, og så bare ble det sånn. For å gjøre det samme med henne? Eller var du nysgjerrig på det? Ja, først det, og så bare var jeg nysgjerrig på det, og så testet jeg det. Men så husker jeg det var en sånn indre... kall inni meg som sa du mangler noe. Sånn primalt kall inni meg. Akkurat som om det var et sånt sort hull som ikke var fylt. Og så ble det slutt med henne. Og så gikk jeg og kjøpte meg biff. Make up biff. Og så husker jeg at jeg bare fikk livsgnisten tilbake. Wow. Og det er ikke noe jeg bare sier for å lage show. Jeg husker det bare sånn her. Barometret gikk fra 60 til 100%. - Både den påkjenningen av å være i brudd og å få den kjøttet opp turen, det er sikkert en dobbelt boost der da. - Ja, ja, ja. Det var noe isolert med det kjøttet. - Ja, interessant det du også. - Jeg har vært gjennom det da. Det var det både på grunn av - Ja, måten factory farming blir gjort og hele pakka, jeg var disgust av hele greia. Og det var også det at du er blind på, du vet hvor kraftig dokumentarer kan være. Du blir liksom, Ja, du kan bli trollbund av å se en dokumentar. Historiefortelling er jo sykt kraftig. Så hvis det er noen som har laget en bra dokumentar, så er det game changers. Den kommer til å fucke opp så sykt mange som går veganer nå. Ja, helt klart. Jeg tror du er helt rett. Det er sånn du skal... Du skal både være ganske smart og litt sånn belest og veldig interessert for å kunne skjære gjennom mye av budskapet og bare sånn «Vent litt nå, kanskje ikke det er sånn her, og hva er det de faktisk ikke viser frem, og hva er det de ikke sier her?» Jeg snakker med masse ernæringsfysiologer, og de sier game changers er worst case. Ikke hør på det. Jeg var veganer i en periode der jeg ikke drev med toppidrett. Det de gikk ut over var bare livsgnister. Kanskje jeg så litt... pale ut i ansiktet. Jeg vet ikke. Og kanskje jeg ikke fikk så mye gains på styrketrening etter en annen. Jeg vet ikke. Men når du driver med for eksempel ultraløping, det er mange veganere som driver med ultraløping og gjør det bra. Det er mange som gjør det bra med å være veganer. Det er mange som får det til. Men det er ikke alle som er laget for det. Og spesielt ikke når du mikser det med toppidrett. Og Ultraløping og langdistance løping spesielt da er såpass snære. Du pounder kroppen flere timer om dagen. Det siste du må gjøre er å restrikte deg med kalorier. Det er det som skjer når du er veganer. Det er vanskelig å få i deg nok. Det handler ikke om at det ikke er kjøtt. Det handler om at det ikke er nok kalorier. Du må være smart for å få i deg kaloriene. Også makroen. Å få i deg nok proteiner, selvfølgelig det er en greie, men alle som er veganer og fikser det, det er ikke noe stress å få i seg nok proteiner, spesielt ikke når du løper. Det meste er med kaloriene. Nå falt jeg helt ut av det. Jeg hadde så mange gode spørsmål, så det var sånn det du sa nå. nå gjorde jeg det, nå som jeg også podcaster nå gjorde jeg det som jeg hater mine intervjuobjekter gjøre stopper å prate? nei, det der med at, jeg vet ikke om du stilte meg et spørsmål, men jeg svarte på det, og så kom det en digresjon og så fucka jeg opp ditt lead up spørsmål Det er fordi man forsvinner litt inn i samtalen, og det skjer jo hele tiden. Det er jo naturlig en dynamisk samtale. Det er jo det, på en måte. Vi skal ikke tenke å gå den veien der enda, men det er sånn der jeg liker litt at noen ting man har på tunga, det faller bort, og så går man videre i samtalen på en måte. Man må jo hogge til når det når det er der da. Men til hvor var vi da? Vi var på veganisme. Ja, du snakket om carnivore og n equals one og det teste ut eksperimentet. Ja, det var det der med dokumentarer. Det hadde jeg jo. Historiefortelling. Ja, hva faen var det jeg skulle si? Nå helvete! Og jo mer du tenker på det, jo mer lenger går det unna. Det er jo... Når du var vegan spiste du kylling og Kjølling og... Kan du ikke spise kjølling? Det var et spørsmål. Fisk, mente jeg. Nei, for da er det jo pesketerianer. Kjølling. Jeg er pesketerianer, men jeg spiser litt kjølling. Jeg hadde en kollega før som sa han var vegetarianer, men jeg spiser fjerkere. Ja, det var da. Spiste kalkunskink og sånn. Det går ikke. Det var jo på to ganger sted, og det er selvfølgelig ingenting viktig. Det var bare en bitteliten bemerkning. Men til dokumentarer som er veldig påvirkelig, så er det sånn at man får ikke veldig lyst til det. Derfor sa jeg kylling nå, for det poppet på huet. Nå skjer det mye rart og bedre, vet du. Så det er sånn at når man ser dokumentarer, for eksempel en sånn der... industriell skuff, så bare skuffer høner og kyllinger ned en trakt. Du går jo ikke ut på Kiwi og kjøper deg en firepakning med kyllingflet på. Og det er liksom, du så jo bare på det der, alle de der, skal vi si, dokumentaren og kampanjen som har vært mot fjerkre og kylling og den råvdriften på hvor innestengt de er og sånn, så så du det kyllingstallet bare bli forfjor og sånn. Det bare stupte jo fullstendig da. Det var jo sånn helt tabu en liten periode å spise fjerkre. Da jobbet jeg i NRK. Har du jobbet i NRK? Jeg jobbet 6-7 måneder hos Yr som konsulent. Her kommer du fram. Webutvikleret. Da spiste jeg jo i kantina. Da har du vært der samtidig. Fantastisk. Jeg husker veldig godt at det var sånn her. Nei, det hadde ikke med det å gjøre. Det handlet om at vi måtte ikke glemme høna. Høna var på vei til å bli glemt, så den ble ikke spist, den ble bare kastet i søpla. Så vi måtte huske å spise høna. Så det var høns og frikasse hver dag i kantina på NRK. Husker du ikke det? Nei, jeg husker det. Det er jo et repetitivt mønster i NRK-kantina. Den er jo noe for seg selv. Det er noen ganger de har tatt inn sånne eksterne koker inn der for å lage noe ny, og da tar du helt av. Da skal jo alle spise i kantina, og det er lange køer og sånt. Det er sånn... Men det som undrer meg over kantineting er jo at hvorfor ikke lage ekstremt basic ting som smaker godt, som du ikke kan fuck opp, som du ikke må være så avansert med, som folk elsker. Jeg skjønner ikke hvorfor man skal lage kantinemann så utrolig semi-fancy. Det er det som går gærent når du skal masseprodusere semi-fancy ting, så blir det ikke noe særlig, i stedet for å bare gå for det klassikerne. Kjør tradisjonelt. Kjør kjøttkaker og kjør fisk med poteter og liten smørklat over dem. Det er alltid noe sånn Fiskefilet, du greier å fuck opp med å gjøre et eller annet dritt oppå fiskefilet. Det skal alltid være en sånn feinsmekke på kantinevis, en eller annen fyr eller dame som får noen ideer inn på kjøkkenet. Jeg skal si at jeg jobbet et sted, det var da jeg jobbet som konsulent. Da jobbet jeg et sted som heter Eggs Design. Og der var det en som, jeg tror hun jobber der fortsatt, hun heter Mona. Hun var kokk, og ikke bare kokk, men en sånn der hva skal man kalle det, en sånn greeter. Du kommer inn i lokalet, og så bare, du ser Mona. Mona med det store smilet, og hun som lager sykt god mat. Hun var kjernen i byrået. Du drar på jobb, og så gleder du deg til å hilse på Mona. Hun lagde tradisjonell husmannskost, men pimpa det opp. Og det var jævlig godt. Konge. Og spiser opp her og der. Men lunsjen var alltid sykt god. Shoutout til Mona. - Halla Mona. Vi må tagge ned på Instagram et eller annet. Facebook. Hvis du fortsatt er med oss. Ja, hun er med oss. Hvis ikke Rona har tatt det. Oi, oi, oi. Nå gikk vi ned i en litt mørk sidegate her, men jeg kom til å tenke på NRK-kantina. Et par morsomme anekdoter her nå. Jeg husker da de prøvde med kjøttfri mandag eller noe sånt. Da ble det jo helt kaos. Da ble det jo ramasker i moksen. Så det gikk jo fort bort da, for folk ville jo ikke ha det. Nei. og de som på en måte ville ha det, de var jo... ekstreme minoritet da, som snakker høyest liksom, som jo sånn greide å få det. Det var dem som var høyest oppå rangen. Ja, det er jo et kjempestort tema da, som Nassim Taleb, jeg vet ikke om du kjente han. Nei. Han har jo et sånt ide, teori, konsept om at med dictatorship of the minority, at minoriteter bestemmer jo i veldig stor grad, eller har enorm påvirkningsgrad på hva som omgivelser og sånn. Det var et eksempel der for eksempel pianøtter, for eksempel de som er allergiske mot pianøtter. For folk flest er det ikke så viktig om de spiser pianøtter eller ikke, men hvis en ikke tåler pianøtter, så har vi ikke noen pianøtter på det flyet. Det er et eksempel på i samfunnet med alt fra mat til religion til korona. Korona for eksempel, og halal og korser, eller hva man kaller det. For alle mennesker så er det jo, vi bryr oss jo ikke om vi som er alt etende, som ikke har noen preferanse på det. Vi spiser også deres kjøtt, eller deres kvalifiserte produkter, mens den andre siden som er mindre tolerant, de vil jo ha sine ting, og da er det en måte å følge det intolerante sporet, fordi at man vil ha med seg alle. Så det er til den der kantinegreiene, hvis noen sier at vi er 10% her som sier at vi har ikke lyst til å ha kjøtt i kantina, så er det veldig sannsynlig at hvis det hadde vært type en veldig spesifikk type kjøtt da. Så tenker alle sånn, ok, men jeg kan greie meg ut det kjøttet, hvis resten av tiden er sånn. Men når de går såpass hardt inn og sier at all kjøtt skal bort på mandager og tirsdager og onsdager, og hvor svært det blir da, så blir det plutselig, da våkner majoriteten og sier fra at dette finner vi oss ikke i, dette er vi ikke med på. Men hvis det er på en måte en slags minor ting, hvis det er et eller annet sånt skampig for eksempel, eller egentlig et bedre eksempel, at det er den sterke minoriteten som sier, vi skal ikke ha skampe, det er miljøskadelig, det er ditt og datt, og det driver med slavarbeid og masse sånne parametre. Da sier jo alle på en måte, vi kan finne et kreis uten skampe, og da følger man jo minoritetens styrke og initiativ, og sånn er det mange eksempler på. Men det er litt rart å protestere mot noe man ikke får. Det ville vært mer naturlig hvis veganere protesterte, hvis det eneste de fikk servert var skampe, Det er veldig interessant, ja. Kjøttpudding. Ja, ja. Ja, ja, ja, for det er jo litt sånn, ja, for de vil jo, det er jo sånn, den intolerante minoriteten vil jo gjerne, er jo ikke tolerante overfor fellesskapet eller majoriteten. De vil jo ha liksom inn på sitt vis da. Men da handler det jo mer om at dem som protesterte, dem anerkjenner ikke veganisme og vegetarianer som... Det er liksom provocerende på samme måte som med svin og muslimer, og visse former for islam som på en måte er totalt intolerante for alle andre former for ekteskapelsengåelse, kulturimøtelgåelse, assimilering, mens det er deler av islam som på en måte er mye mer liberale på nettopp det. Så det er en veldig interessant asymmetri og minoritets ting som ja, for hvordan ser den e-posten ut? Den vedkommende jeg vet ikke hvem som sendte den, jeg vet ikke hvem som er høyest opp på rangen som kunne sendt det er et godt spørsmål, men det med grøt også ja, men la oss forestille oss den e-posten da med kjøttfri mandag Hva står det den liksom? At de ikke fikk B12 siden den dagen? Gitt at det kommer fra en minoritet av kundene som sier at de har lyst til at det skal være en kjøttfri argument, så kan det være ført at man vil ha et større del av varmatilbudet skal være vegetar. Fordi det er alltid kanskje sånn kjøtt, kjøtt, vegetar. Hvis du da som eller vegetarianer, så vil du da få et mye større utvalg av det du liker da. Det kan jo være et initiativ og en motivasjon til å kunne gjøre det, men jeg vet ikke, det kan jo ha vært fra et politisk korrekt topplederhold, at vi må gjøre noe med denne her. Hva kan vi gjøre? Jo, vi kan være miljøvennlig kantina. Vi har kjørt inn noe tiltak for å vise at vi har gjort jobben vår her. Det kan jo også være et... Fordi vegetar og veganisme, det har så sykt mange argumenter. Du kan gjøre det på grunn av miljøet, på grunn av dyrevernet, eller på grunn av kosthold, at du er overbevist om at det er best for deg og din kropp å ikke ta til deg et gram dyre protein. Det er umulig å ha en samtale med noen som prøver å overbevise deg om at vegan er the way to go. Uansett om du kommer med et bra argument en retning, så har de alltid en anna igjen. Ja, vi har alltid det. Det er jo en grunn til at det er litt sånn internett humor av å liksom gjøre nær av veganere, at på en måte de sier at de er veganere i enhver sammenheng, som ikke har noe med mat å gjøre. Til å kjøpe deg en stykkel med veganer. Ja, men det er jo som crossfitter. Crossfitter paleo. Ja, er det ikke det? Kanskje det er sikkert masse varianter av det greiene der da. Men en annen sånn interessant, da vi var inne på NRK-kantinen her i stedet, det er jo dette her med grøt. Det har jo, så lenge jeg har jobbet i NRK siden 2004, og jeg kan ikke huske det ikke har vært grøt i kantina på fredager på NRK Marienvist. Rømmegrøt, risgrøtsgrøt, og snakker grøt hele året. Vi snakker juni, juli, august. Hele kalenderåret. Og det her tok de vekk noen fredager og sånt, og da, og nå var det bråk med kjøttfri mandag, så ble det i hvert fall bråk med den grøten, for det tror jeg på en måte angikk sikkert enda flere. som på en måte ville ha grøten sin på fredager. Det kom tilbake, kjøp med en gang. Jeg sa jo det flere ganger, er det ikke det å bare kutte, bare droppe grøt på fredager, og heller få en litt større ansambel av varm mat, altså sånn fredagsmat, og så kjøre inn Vaganer ting og taco, pizza og burger. Hva faen vet jeg da? Men det finnes jo andre ting som er gøy å spise på fredager enn grønt. Men der har du et primært eksempel på at mat er mer enn næring og smak. Det er følelser og kultur. Yes, det er helt riktig. Og ritualer. Ja, ekstremt mye følelser når det kommer til mat. Og spesielt sånn, jeg vet ikke om du har kødda mye med kosthold og sånt. Jeg har kødda sykt mye med det. Det provoserer folk noe jævlig. Gjør det det? På hvilken måte? Hvis du bare sier at du kutter frokost, som jeg har gjort, så er det på en måte sånn, du mener at det er noe gærent med at jeg spiser frokost? Du er hevlet over meg som spiser frokost på en måte? Er det noe jeg ikke har fått med meg her? Eller at du... Påpeker ting med kostholdet i form av fett, karbohydrater, sånn type folk som spiser veldig ofte og tror på det. Folk som setter i gang og spiser tidlig for å få i gang forbrenningen og alle disse mytene og ting man har lært og lest i KK og side 3 hvor faen man plukker opp kostholdsrådet. - Det er sunt å bare ha et skråp blikk på det meste, tenker jeg. Der er kosthold også en greie, spesielt som idrettsutøver. Hva er ditt regime der da? Jeg har prøvd det meste. Og jeg har egentlig kommet frem til at det er ikke vits med noen restriksjoner. Fordi med restriksjoner kommer det også en skamfølelse hvis du bryter den restriksjonen. Og med skam så kommer det ofte kjipe følelser og feile valg. jeg ser det masse i idrettet også mange som er liksom Kanskje er vegetarianer, veganer, eller jeg vet ikke, kanskje er det carnivore også, men det er ikke så mange som er carnivore. Men med en gang de bryter streken, så blir de så ufattelig leise. Ja, ikke sant? Eller at folk som de med kalorierestriksjon, for eksempel, med en gang de har åpnet slusen, så må de åpne dem ufattelig mye, og bare binge ufattelig mye, ikke sant? Så spesielt da som idrettsutøvere, så tror jeg det er viktig å kanskje ikke... Ikke ta del i en klubb for hva du kan spise og ikke spise. Spis alt med moderasjon. Nå synes jeg at jeg er ufattelig flink til det her, men det er i hvert fall det jeg har kommet frem til etter å ha testet veldig mye forskjellige greier. At alle typer regimer, det er ikke bra når du er idrettsutøver. Fordi nå har jeg også vært på den på en måte andre siden av skalaen, der jeg har vært alt for tynn, uten å vite det. Samme løper? Ja, og det er det to år siden. Det var jeg ganske åpen om i podcasten også. Det er samme type symptomer som anoreksi. Du vet ikke at du er der en gang. Nei, og du ser det ikke. Du ser det ikke. Du kanskje føler det, men Og du ser det på blodprøvene, altså lav testosteron. Det føler du som mann. Nå er jeg i andre skala, nå føler jeg meg dritbra som mann. Men det å hele tiden være ufattelig ripped og match weight konstant, det er ikke sunt. Det handler om restitusjon, det handler om å fylle på med kalorier for å mestre hverdagen, ikke bare treningsøkta. Så hvis du for eksempel da forbrenner 2000 kalorier på en løpetur, og så tror du at det er ok å spise 2000 kalorier når du kommer hjem, og så er du good liksom. Det er ikke sånn det fungerer. Du trenger uansett to og et halvt tusen, for eksempel i mitt tilfelle, bare for å leve, for at hjernen din skal fungere, for at metabolismen skal fungere, for at du skal sove og recovery, alt det der. Du kan gå blind på hele greia. Worst case da, dette skjer med veldig mange uten at de vet det. Worst case så får du stressbrudd, Kanskje lårhalsen brekker rett av under en løpetur. En vanlig joggetur, liksom. Eller... Jeg vet ikke. Jeg har ikke hørt om... - Jeg tror dette er ganske vanlig skimiljø. Dette heter Relative Energy Deficiency Syndrome, REDS. Nei, ikke syndrom, men Relative Energy Deficiency in Sports. Det er det jeg står for. Det handler om å møte din relative energi, i tillegg til det som kreves av deg som idrettsutøver. Hvis du har et skakkskjørt syn på det, så går du til helvete med det, hvis ikke du får hjelp. Jeg oppsøkte en næringsfysiolog, Ingrid Måkestad Bovim. Hun vet du kanskje hvem er. Nei. Hun er vel Norges beste 800-meter-laper. Hun var med i Mesternes Mester i år. Ok, ok. Ikke sett på, mann, eller? Nei. Jeg fikk ikke sett på heller, for jeg var i utlandet. Så jeg oppsøkte henne, hadde masse sessions med henne. Jeg tok sånn dexascan, vet du hva det er? Da ligger du i en sånn, det ser ut som en setmaskin, og så får du scannet hele kroppen din. Så måler den beintetthet og fettprosent og hele pakka, alt det liksom. Og da var liksom alt var ganske skakkjørt. Og så sa han liksom, Hans Christian, nå må du gå opp noen kilo. Hvis ikke så knekker du ryggen rett av. Å, fy faen. Altså sånn på en type joggetur da? Ja, ja. Men er det fordi at skelettet blir så porøst? Ja, det handler om at du rett og slett depliter deg selv for alle mineralene. Shit ass. Og at du ikke merker det heller? Nei. Fordi du er så inn i din egen boble. Du går en toke, og du performer fortsatt i idretten. Jeg sprang dritfort. Og du presterte i tillegg. Ja, det var dødt. Men jeg presterte jo ikke noe i livet. Nei, ikke sant? Altså fra hverdagen til sex og hele pakka. For du hadde veldig lavt testosteron på den tiden der. Hva var det på en måte når du ser det i ettertiden? Var det som... Hva er signalene for lav testosteron? Nå hadde jo ikke jeg dame, så jeg fikk ikke testet det her. Det er med 6 grader. Men det er kanskje en grunn til at jeg ikke hadde dame. - Og det at du ikke oppsøker dame. Du er ikke interessert i dame. Det er sånn jeg merker det. Når jeg gikk på gata og møtte dame, så var det aldri noe i baktanken om at kanskje man skulle "pursue" dette forholdet. For det har man jo. - Og hadde du vært i forhold, så hadde du kanskje også fått en kommentar eller på en måte også merket at du ikke er interessert i å ligge med damaen din denne uka. Da hadde du fått et signal gjennom det. Så det er interessant det er der. Så jeg har vært på den siden av skalaen og kjent på hvordan det er å være 80 år med tanke på testosteron. For han sa til meg, vet du hva han sa? Han første fastlegen min sa, vet du hva Hans Christian, jeg tror du har en surs på hjernen. Jeg tror du har kreft. Og så fikk jeg en time på Riksen, ventetid tre måneder. For konsultasjon hos en spesialist. Hormonendokrin spesialist. Tre måneder med mistanke om sults på hjernen? Ja. God tid. Jeg vet ikke hvor stor mistanken var, men det å si til meg det kan være at du har en sults på hjernen, men det er ikke sikkert. Men jeg tror vi bare sender deg til en spesialist. Snakkes. Og før det så skulle jeg springe VM. Så jeg gjorde det, men uansett da. Etter at spesialisten, han var triathlet, han så på verdiene og sa til meg sånn her, du er jo bare idrettsutøver, Hans Christian. Du må bare spise litt mer. Det er jo derfor du har så lave verdier. Du har ikke kreft, du liksom. Så da bare gikk jeg inn for å ikke restrikte noe som helst. Jeg husker jo at du spiste på den tiden. Ja. I og med at du var veldig tynn og spiste veldig mye. Jeg tror det handler mest om at jeg ikke tok til meg så veldig mye under trening. Fordi at når du springer såpass mye som jeg gjør, så blir du blind på treningen din. Det er det som er farlig. Så en to-timers, en tre-timers løpetur er bare hverdagslig. Når du tar så lett på det, så er det også veldig lett å gjøre det uten å spise noe. Ja, så det er sånne lange økter, både med tanke på transport til og fra der du skal trene, langt renseøkt. Jeg springer etter utenmarka. Men tenk på sånne syklister og sånt også, det er jo en fare for de, for de holder på ekstremt lenge av gangen. Det her er sykt vanlig hos syklister, det er sykt vanlig hos alle idretter, spesielt utholdningsidretter, ski for eksempel. Ja. Du kan se på det som at det er noen som faller i den grøfta fordi at de prøver å bli super ripped og se bra ut. Andre som driver med utordnet, de bare ligger på grenser uten at de vet om det, og så plutselig blir de bikket over. Det har du sett for eksempel i skimiljøet, de som ikke får lov til å stille til start. Det er jo fordi legetimet sier at du må være rett og slett bare legge på det, for det er ikke sunt det du driver med. Hopperne og sånt, er de i samme kategori, eller blir det noe annet igjen? De driver jo ikke med utholdenhet. Og der er det jo ikke noe hemmelighet at de skal være superhøyt inn. Løping, det gjør ingenting om du har et par litt ekstra, altså helt seriøst det gjør ikke det men det har blitt et sånt bilde opp gjennom årene at du skal være sylt inn og det som fucker litt opp for meg det var liksom det der VO2 max, altså oksygenopptaket ditt det er en du tar en test for å liksom - Du har sett 50 Cent springe på tredjemøller med maske av det ser superfett ut. Så du tar en test og så springer du på tredjemøller og tar deg helt ut og så får du et tall som er som regel mellom 50 og 90 blant de fleste. Noen ekstremutøvere er over 90. Jeg har ikke sagt offentlig hva mitt tall var. Men greia er at det tallet der påvirker vekten din. Så hvis du vil få en bedre vo2max, så kan du også bare gå ned i vekt. Det fucker jeg også litt opp med folk. Det at du liksom tenker at du jager den der og blir bedre trent, fordi det der tallet der er liksom definisjonen av å være bedre trent. Men som sagt da, ultraløping, fjellløping, det er så sykt mange andre variabler enn det å være bra trent. Hvis jeg bare kan, altså hvis jeg, for eksempel da, jeg sprang Everest Trail Race, et seksdagers etappeløp der du springer liksom fem-seks timer hver dag i Himalaya på 4-5 000 meters høyde. Ja, ikke 5000, mellom 2500 og 4500. Hver eneste dag. Med 5-6 kilo på ryggen. Og Jeg vet ikke hvor jeg skal starte med det jeg la på der, men uansett da, det er så sykt mange variabler, og tror du at fettprosenten din er der du skal starte for å komme deg i form? Overhodet ikke. Nei. Så du må bare innse det da. Det er ikke så mye å hente der. Og det å restrikte på kalorier, for eksempel gå inn og bli veganer eller vegetarianer, og ha ekstreme treningsmengder, det fucker opp for deg i lengden. Og jeg er jævlig glad for at jeg fiksa det før de bikket over da. - Det var det jeg faktisk skulle si nå, det med game changers. Jeg har en kompis som sa at det som er så fucked med den game changeren spesielt, er at de beviser at du kan bli best i verden med vegansk livsstil. Hans poeng som er veldig bra er jo at uansett om veganer blir best i noe, Og til faktisk å vise en gang i fremtiden, ja, kanskje veganisme har noe for seg for de og de aspektene som vi ikke ser noen år. Kanskje de har rett i de og de tingene. Men så likevel så er jo liksom uten nest beste i verden spiser jo kjøtt. Ja. Ikke sant? Og er kanskje så mye dårligere enn beste som hadde en god dag i finalen eller noe sånt da. Det er sånn bare skal man negligere det i det store bildet da. Og nesten alle de idrettsutøverene i Game Changers, de var jo nylig blitt veganer. De var Det må jo ha vært spiskjøtt hele livet sitt opp til da. Ja, sikkert blir kjøtt spist i det nå ute. Ja, ikke sant? Team Chief, som jeg nevnte, kanskje var det før recordingen. Han er parkourutøveren. Ja, som du nevnte i sted her. Han er jo kjent for å være ansiktet til veganer. Han var jo The Vegan Prince. Ja. Han startet til og med et klesmerke som heter V-Gang. Alle følte han slavisk. Han er også en snærkis som liker å teste ting, så han gikk på en 31-dagers faste. For å få fikset på noen helseissues, da hadde han vært veganer i fem år. Etter fasten så gikk han tilbake til veganerlivsstil, men ting var fortsatt ikke fikset på. Så sa han da på vloggen sin på YouTube, jeg var nesten på gråten da, for han satt bare i et rom og så snakket han til kamera. Så sa han sånn her, «Folkens, jeg må skuffe dere, men jeg har spist et stykke wild salmon». Og det var helt amazing. Og han hadde en våt drøm for første gang siden han ble veganer. Så det var et eller annet sånn dypt inni han som savna den der, jeg vet ikke hva det var i den fisken. Så han er jo noe skikkelig beefy. Han er jo drittor. Ja. Jeg vet ikke hvor jeg skulle med det her, men han skulle jo egentlig være med i Game Changers, men de tok han bort, fordi han kom ut med det her mens de redigerte filmen. Ubeleilig. Det er ganske ubeleilig. Og det var jo flere i den filmen. For eksempel han, han fighteren, hva heter han? Nick Diaz, var det? Nate? Nate Diaz. Ja. Han var jo med i filmen. Han spiste jo fisk. Han var jo ikke veganer. Det var masse andre eksempler der. Det er bare en tull dokumentar. Jeg føler også litt sånn at det blir noe et eller annet sånt halvpolitisk over det med en gang du spiser fisk, og kanskje også til og med hvitt kjøtt, men på en måte at rødt kjøtt liksom blir bad guyen, altså på en måte det er fyfy, og så begynner det kanskje å snike inn seg noen sånne miljøtanker og litt sånne større ting, og så merker du at man forkludrer hele det her på en måte, er det egentlig bare rødt kjøtt og mye ideologi og politikk som står bak det her, eller er det faktisk bare at er det dyre velferd, eller hva er det liksom på en måte, det er ikke alltid så lett å tyde da, synes jeg. Mange rettferdiggjør den spisevanen som veganespisevanen er med de her dyrevelferdsopplegget. Bruke det som et argument. Jeg er ganske overbevist om at, og jeg vet jo det her, det er mange som bruker det å være vegane for å holde vekta i sjakk. Det er jo kjempeenkelt, fordi det er jo en kalorirestriksjon i seg selv. Det er genialt hvis du skal ned i vekt. Så de første månedene vil du jo få, hvis du er overvektig, så vil du jo få store vektmøter fremgang på vektet og garantert i livet ditt generelt. Grunnen til at du var overvektig var sikkert fordi du spiste mye dritt uansett, så det er mer elimineringsdieten. Du tar bort dritten og putter inn masse vitaminer fra grønnsaker. Det kan alle få masse godt ut av. Problemet er at du melder deg inn i en klubb som gjør at du Som jeg var inne på i stedet. Du vil ikke bryte streaken. Du vil ikke ut av Jehovas vittne. Du vil ikke ut av... Vi er veldig sånne mennesker som bare liker å sette ting i bås. Når du mikser inn kostholdet ditt i det, så kan det fucke med hodet til mange. Jeg kom til å tenke på den norske filmen med, jeg husker ikke om det var pakistaner eller indisk jente, men hva vil de si, tror jeg den heter? Det handler om en storfamilie som blir sendt hjem til hjemlandet for å få ordentlig kustes på ungen. Jeg husker ikke helt tallene der, men det er en budskap i filmen. Hva skal de andre si når de ser hva vi i familien vår holder på med? Hva vil storfamilien, hva vil samfunnet si i lokalmiljøet? Det er litt sånn sikkert også høres det ut som da, veganer og vegetarier, hva vil andre tenke når jeg faktisk, og hva skal jeg si til meg selv? Nå har jeg drevet på med dette i et halvt år, et år, skal jeg liksom bare, er det litt sånn, fallitt over egne vurderinger og ideologi, og på en måte det er en slags nederlag som også er vondt å ta til seg hvis man faktisk bryter ut av det da. Rett og slett. Ja. Det er jævlig interessant det der. Fordi mennesker, vi har så vel snarere, vi liker å ta del i de klubbene. Vi elsker jo liksom å Bare det å komme på løpegruppa vår en gang i uka på styrdag, det er jo dritfett. Nå har vi ikke noe sånn budskap som vi prakker på andre. Har du spilt fotball? Det er så sketchy. Simon, det her er ikke greit. Det med å oppsøke religion i voksen alder for eksempel, fordi at du mangler det fellesskapet. Men bare se på hvis du har et fellesskap med gjerningskjøtt driver med å kjøre karnivåer og har kjørt det åretsvis og har klubb med det og har du prøvd denne kjøttvarianten her og så videre så bare sånn jeg spiste noe brokkoli hva faen er det du sier for noen år siden nå når du spiller brokkoli altså du kan ikke se for at det er samme reaksjon du Du skjeier uten å spise en is med ungen eller noe sånt. Hvis du er veganer og spiser en ordentlig vinepølse sammen med ungen din, da kjenner du på svik og skuffelse over hele pakka. Jeg må skikkelig på å ta dette. Jeg også. Konga at du sier det. Ta en liten break. Nå kommer vi. Er det Valhalla, siden? Hæ? Er det Valhalla, siden? Nocco, nocco? Ja, det er hans, ja. Det var han som kom med. Og denne her kom sjefen hans med. Nikka-visken. Det var ganske fint. Jeg er egentlig ikke noen glad i viske, egentlig. Jeg får fint. Helvete, skallebanka det. Og den der fikk jeg naboen. Kan jeg teste litt? Fy faen, jeg blir så overrasket. Så... Skal vi se, ja. De jeg tror ikke skal ha whisky, er UFC Jack. Skulle ha det, ja. De mest trente folka og treningstipsutrørene, de skal ha whisky. Ja, men det blir ikke snakket om så mye, ikke sant? Det er bra glass. Jeg tror jeg holder meg på en lett øl. Jeg er rydd på at jeg faktisk ikke skal ha noe whisky i dag. Altså, jeg har BF. Jeg må ha sikkert drukket så mange etterhver i solidaritet. Jeg må ha en bøy på etterhver. Det kan ikke være sånn at jeg følte meg litt... Men den der Nikka-viske, det er litt fascinerende, det er en tredjedel av esten som er inne med her, er litt sånn, sier jeg hvertfall at jeg er viskeinteressert i, karer, og så kikker de, ja, Nikka-viske, ja, den er bra, så anerkjent så jeg den på Pole, der var den jo utsolgt i huet av deg. Jeg er ikke noe snarere viskekjenner, men jeg vet å sette pris på god viske. Gjør du det? Ja. Det var litt lite. Men jeg er fortsatt kanskje i læringsfasen der, og jeg synes jo konjakk blir det søteste laget. Det var det jeg begynte å drikke først av de her brune sortene. Men jeg sverger nok til øl, rødvin, hvitvin, tror jeg. Øl, rødvin, risling. Du har kanskje sett en god rødvin av hvert fall. Det gjør det altså. Det er ikke feil, ja. Det blir mye pilse. Det som er sjukt med lettolv, noen kompis som har introdusert meg, vi Skal kose oss litt, for jeg tok jo alltid bilet til han, og det var jo 2,4 prosent. Du skal drikke jævlig mange av de her før du ikke kan kjøre hjem. Og det smaker faktisk overraskende nærme og i nær pils. Men jeg visste ikke at lettøl var 2,4. Jeg trodde lettøl var alkoholfri. Nei, det er det som er mistet for oss. Jeg tror det er gammelt, og jeg husker fra butikk. Det har alltid vært sånn mellom to et eller annet. Denne er jo nesten mellannøl. Mellannøl er vel tre og en halv eller noe. Mens alkoholfritt og sånt. Alkoholfritt er jo en halv promille eller noe. Shoutout til Hansa, det var jo godt. Det er bra, ikke sant? Det smaker liksom ganske nærme en all right pils. Jeg drikker mye børterøl i trening. Jeg bruker å springe fra hytte til hytte i marka. Så kjøper jeg Kjøper jeg hvert røll. Den er null, tror jeg. Ja, den er null. Alkoholfitt øl? Det drikker jeg også mye av. Det er jo sånn 0,5, det er 0,9 og 0,5, det er jo alkohol i det også. Det er jo også litt alkohol i kefir. Er det det? Ja. Men vet du hva som er ganske mye alkohol i? Det er jo sånn du tilsetter sånn ekstrakt. Vodka-ekstrakt og sånt, som du kan få kjøpt i butikken. Det er sånn vaniljeessens og sånt? Ja, essens var det jeg mente. Ikke ekstrakt selvfølgelig. Vodka-essens heter det vel. Og den type tingene der. Og så gin-essens. Den ligger på sånn 8-9% i dagligvaren. Og den kan du kjøpe hele døgnet. Så du kan drikke ganske full på sånn vodka-essens. Det er faktisk ganske mye promille i dagligvaren. ganske høy promille i det der, eller høy prosent, jeg tror det er, i det der essens-greiene, som vi da ikke er liksom, det hørte jeg en gang en fyr som sa det, så er jeg sånn, det der høres ut som pisspreik, men så sjekket jeg det, og det er, jeg tror det er, hvis en av nettaviserne hadde skrevet om det her, VG eller noe, så hadde det sikkert kommet til en forbud på det med en gang. Ja, det var akkurat det her. Ja, det var her det skjedde. Vodka-essens. Der kom den, da skal jeg ta den. Først. Jeg må sjekke kiven først, at det faktisk er tilfelle. Skål da. Skål. Fordiensten, Highland, Single Malt, Scotch Whisky. Ikke noe mer å si om det. Det er lenge siden jeg drukket hard liquors. Jeg liker at du sparer ut en god anledning. Det var en kompis av meg som flyttet fra Oslo til Beijing for tre år siden. Ja. Og da ga han meg alt han hadde av brunt. Og det var masse liksom. Det står fortsatt i kjelleren min. Jeg har fortsatt en kjeller da. Greia var at i fjor så sa jeg opp jobben min. Sa opp alt som heter jobb. Altså ordentlig jobb. Og så leide jeg ut leiligheten min. I ett år. 12 måneder. I Tromsø? Nei, på Disen. Jeg har fortsatt en kjeller som jeg bruker som... Ja, depot. Der er det masse visker. Var det mye viske i den perioden for to år siden du snakket om det? Du kjørte ikke på med viske på en helg? Nei, nei, nei. Hvorfor skal jeg gjøre det? Jeg bare lurte på om det var noe sammenheng der. Det var litt mye nede i boet der og hentet krefter av på sin. Nei, det var litt alkohol på en tid. Men det leder jo seg inn på det du sikkert også leder deg selv inn på nå, podcasten din. Og det her med at du lever av, du har sagt opp jobben din, du lever av det du elsker å drive med og snakke om og gjøre. Så jeg har gjort løping om til min inntektskilde. Det er nesten umulig å overleve på kun inntekter fra å vinne løp. Jeg visste ikke at det var store pengeprimer. Nei, det er jo ikke store pengeprimer. Men jeg visste ikke at det er pengeprimer i hele tiden. Ja, det er noe. Det er ikke som regel flybilletten. Ja, ok. Det er førsteplassen liksom. Ja, hva var det? 10 000 kroner liksom, eller? 20 000? Ja, nå har jeg ikke... Skal vi se, nå kommer jeg på... La oss si da... Hva var det? Everest Trail Race som jeg kom på tredjeplass på. Det var en ganske stort race. Jeg tror jeg fikk... - Jeg tror jeg fikk 200 euro. - 200 euro? Og det koster jo skjorta å delta. Det er så rart. - Du vil ikke høre hva det koster. - 2000. - Nei, du må opp. - 2000 euro? - Hvor mye norske kroner er det? - Det ligger jo 10 nå. Nei, euro ligger ved 11. - Nei, jo. 2000 euro. - Ja, litt over 20 000 kroner da. Ikke sant? Nå var jeg heldig at de sponset meg med en fjerdedel, men fortsatt... Det er vel mye avhengig av sponsorer inne i det greiene der. Ja, det er greia. Du kan ikke bare springe. Sånn er det med alpintom, når jeg bare skyter inn. Jeg husker jeg var inne og sa at det er alpint på litt lavere nivå, hvor det ikke kommer helt opp i toppen, men der er utgiftene helt hinsidespålet. Det er transport, utstyr og deltakelse. Og så er det sånn fillepremier. Jeg har spytt inn noe bra. Det var en av grunnene til at jeg sluttet med å skyte. det var jo det at for å ta det til neste nivå, var jo at jeg hadde allerede masse utgifter, jeg var student, ingen inntekter nesten, reise kostet sykt mye, jeg måtte reise masse, reise masse til Kanada, Berlin, Tyskland og sånt, og så... For å ta det til neste nivå, så måtte jeg ut med enda mer. Og jeg hadde allerede begynt å stagnere, og jeg var skadet, og det gikk litt nedover med formen det året. Og da liksom for å skite seg selv, jeg skal satse neste år også. Det gir ikke mening, eller det ga ikke mening. Jeg tegnet opp en sånn pros og cons liste. Det var bare en høy med cons. Ingen pros. Nei. Så? Ja, men jo. Jo. Nå lever jeg på en måte avløping. Jeg mener å huske at når jeg startet podcasten her, så tror jeg du, om det var deg da, jeg tror det var deg, som var en av de første som tok kontakt med meg og sa, hei, gratulerer med ny podd. Ja, fett. Var det du? Ja, jeg var ganske tidlig ute. Jeg tror du var nesten som snakket med den første andre personen, han har gratt mye med ny podcast. Dette er fra Failover Podcaster som holder på å tommel opp og spenne og stå på liksom. Og så tror jeg vi holdt litt kontakten, snakket litt, og så snakket vi litt mer etter det igjen, og så fant jeg ut, snakket vi og sånn. at du gjorde det via Patreon, og det ble jeg interessert i, hvordan funker det, og så videre, og så sa du, nei, jeg lever av det her, og selger produkter rundt det, jeg er litt sponset, men jeg har sagt opp jobben, og jeg var sånn, wow, dette er jo helt sykt, og Og du driver jo nisjepodcast også, og får det liksom til å kan leve av det. Det synes jeg både er jo superimponerende og spennende. Du må også ta i betraktning det at jeg kan kun leve av det her fordi jeg har en billig livsstil. Og jeg tror ikke jeg kan leve av det her nå når jeg er tilbake i Norge. Det er grunnen til at jeg flytter fra landet. Det er fordi at å bo i utlandet med telt for eksempel, eller på campingplasser eller på Airbnbs og hosteller rundt omkring, det er jævlig billig i forhold til å betale 10 000 på et lån hver eneste måned på en ledelighet som banken er i. - Men du leier ut den kåken din? - Ja, så den betaler lånet mitt. Det var en del av måten jeg rigget meg på. Den skulle på en måte bare betale ned på seg selv. Jeg skulle... leve billigere, ha færre utgifter, og ta meg, hvis jeg ikke er underskudd, ok, jeg har litt oppspart, det handler om å ta minst et år og bare se hva jeg kunne få til. Og jeg håper det at jeg gjorde det, gjorde at jeg kom til å få flere lytter, og at jeg kom til å generere fett innhold, fordi at jeg satt meg selv i en sånn posisjon at jeg kom til å kunne oppsøke jævla fete folk, der de gjør det de liker best. Det er ikke sånn at jeg flyr inn folk. Bare det at jeg var i Nepal og kunne snakke med Mingma David Sherpa, som er det yngste gjennom tiden som har klatret alle 8000-meter-stoppene i verden. Gjorde det på rekordtid. Det kunne jeg kun gjort hvis jeg var der i Kathmandu og traff han på den kaféen tilfelligvis. Yes. Han hadde aldri kommet til Oslo. Kan du si litt om hvordan hva slags... Vi har faktisk ikke sagt hva podcasten heter, og hva slags type struktur det er. Det er en 1-1 podcast og så videre. Bare si litt kjapt om det. Det er jo en... Ja, det er jo litt sånn... Hva mener du med hvilken type podcast? Det er en podcast der... Jeg intervjuer folk. - Det er du og en gjest? - En gjest, eller to gjester. - I lang format? - Lang format, det er veldig sjeldent at det er kort format. Det er nesten aldri at det er under en time. Rekorden er vel 4,5. Kanskje, 5. Jeg tror kanskje jeg har vært oppe på 5. - Det er nice. - Du har vært også oppe på 5. - Jeg var jo med 5,10. Jeg satte rekord med 5,19 med pimple-offer nå. - Seriøst? - Ja. Jeg var sliten, det skal sies da, for dere som har hørt på den, eller skal høre på den, hører meg på tre og en halv time, da er jeg ferdig. Men pimple ocean drar meg i en halv time, nesten to timer til da. Men du, den fem timene jeg gjorde, det var med en kompis av meg. Jeg vil si at den podcasten her, den startet i Bastua, i kjelleren på Rignespark, satt Elixir. Ja, kontinuerlig hele veien. Den startet der, spiriten til den startet der. Fordi jeg satt der, i min anorektiske periode. Nå spør jeg ikke, men jeg burde ikke spørre. Jeg var ikke anorektisk. Han takket det tilbake, faktisk. Det var den perioden i livet. Jeg var ganske mye... Jeg var ganske mye alene på den tiden, og jeg syntes det var ganske fett å dra i basstua, for der var du i en setting der det ikke var mobiltelefoner. Du satt der med randoms, og du måtte få i gang en samtale hvis du skulle få tid til å gå fort. Jeg drev mye med varmetilpassning til varme løp, og da brukte jeg masse i basstua. For å få tid til å gå, måtte jeg bli flink til å småltåke. Og jeg begynte litt med å gjøre sport i det. Og se hvor langt jeg kunne dra strikket fra å ikke kjenne et menneske til å se hvor mye kan jeg få vedkommende til å åpne seg opp på en time. Best case hvis han var her en time. Worst case, bare 20 minutter. Så la oss late som om det er 20 minutter. Det at jeg - Ja, jeg kunne få folk åpne seg opp med syke ting. Det var ikke det jeg ville at de skulle åpne seg med syke ting. Det var bare at jeg ville ha en samtale med dem. Jeg synes det var dritfett. Så jeg tenkte alltid at dette burde vært en podcast. Og så hadde jeg alltid hatt lyst, jeg hadde alltid vært en podcast junkie, alltid hatt lyst til å lage en podcast. Men det her var på en måte, vil jeg si springbrettet da. Og så var jo det her, Det er en så lang historie, men jeg hadde drømmet om løping i et par år. Jeg hadde begynt å gjøre det ganske bra. Jeg hadde begynt å gjøre det så bra at jeg kom på landslaget. Jeg hadde allerede sagt opp 20% av stillingen min som webutvikler. Jeg gikk ned til 80%, slik at jeg kunne løpe en ekstra dag i uka. Vi er mer enn 10 meter løping. Så begynte jeg podcasten, men man får litt sånn Du har 20% ekstra til å løpe mer, men så bruker du det kanskje til å lage en podcast. Og så lagde jeg en podcast med en kompis. Jeg bare trykket på play på Mac-en. Brukte den interne mikken på Mac-en bare. Prater skit i en time om løping. Folk likte det. Og så tenkte jeg sånn, ok, det er fett. Da kan vi ta det herfra. For jeg er litt sånn her... - Ja, trenger ikke kjøpe masse fett utstyr først, tenkte jeg da. Nå bare prøver vi å spille inn, og så ser vi om det blir bra, og så lanserer jeg, så ser vi hvordan jeg kan ta det videre. For det har aldri vært noen sånn her lydkiss. Jeg tenkte bare, hvis jeg vil få en podcast til, så ordner jeg det. Så gikk jeg til anskaffelse av en mikk, en veldig portable, en bitteliten H1 Zoom. Jeg dro til Gran Canaria på treningslir med noen legendariske løper. Gjorde løpende intervjuer over fjellryggen. Kjempedårlig lydkvalitet, men innholdet var genuint og dritbra. Innhold som du ikke kunne få tak i noen andre steder. For dere toppidistruktører, dere greier å snakke, holde en samtale med en ultraløper. Det har vi ikke. I motbakke, ikke sant? Men det å høre tankene til en legendarisk ultraløper, som ellers ikke er så offentlig, mens han er på treningsleir. Høre hva han tenker og hva han mener om trening og sånt. Ja. Jeg satt meg selv, det er en unik posisjon der jeg kjenner mange flinke utøver også. Og jeg er på treningsleire, jeg er på løp, reiser rundt omkring, og har anledning til å snakke med de her folkene, som om det var en vanlig samtale, og ikke som en sportsreporter som stiller deg spørsmål om hva du føler nå. Jeg kunne spørre om hva spiser du nå? Det er frokost, eller hvordan musikk er, eller ikke det. Random spørsmål som får folk til å bli kjent med utøveren. Ikke bare de spørsmålene som alle egentlig driter i. Og så hadde jeg en podcast med en kompis som tok master på kunsthøyskolen. Han var også løper, og han skrev master om tesermonier og andre ritualer. Og vi hørte på... Tesermonier? Ja. - Han gikk ut på te. - Det er det ikke. - Te og seremoni, ja. Men det at du serverte meg viske nå. Hvis du hadde gjort det skikkelig pent og dandert det hele og serverte meg, så ville det vært en helt annen opplevelse enn hvis du bare klunket deg i et eggeglass. No offense. Men det der studiet om ritualer, det er en stor greie. Og så... Siden han er løper, så pratet vi skit om løping, mens vi pratet om det. Også var det fett musikk i bakgrunnen på høytaleren. Skikkelig dårlig lydkvalitet, men vi pratet om noe genuint i tre timer. Og folk hørte på hele driten. Og jeg tenkte sånn her, hvis folk hører på det her, drit det her, så må jeg bare pursue det her, og se hvor langt jeg kan tøye det. Og så begynte jeg å gjøre det bedre i løping, og så åpnet det seg opp noen muligheter for å undervise på Høyskolen Kristiania, som var 60%. Du får en bra inntekt på den biten, ja. Da hadde jeg en 80%-stilling, så gikk den til 60%. Da fikk jeg mer tid til løping og podcasting. Den jobben var på en måte bare en jobb. Det gikk fra å være undervisning til å bli mer sånn her... praktisk greie da. Jeg ble en kise som rigget til å holde noen kurs på et sånt her skaperverksted. Litt sånn vaktmesteraktig, bare med masse teknisk kompetanse og kunne liksom undervise litt inn mellom slagene. Men i hvert fall da, det var tre dager i uka. Så da kunne jeg podcaste masse. Ja. Og jeg kunne bruke laserskjæren og lage props og bare herje med masse fett 3D-printing og sånt. Samtidig reiste jeg rundt og sprang VM og lagde reportasjer med topputøvere fra innsida. Ganske tidlig startet jeg Patreon-siden. Ja, for det er interessant. Det er sikkert mange som har tenkt på å starte opp et eller annet for å få podcast- et eller annet prosjekt, trenger ikke være poddkassere, bare et eller annet hvor du faktisk, og Patreon-modellen baserer seg på at du får følgere som da betaler en fast månedlig sum. Dette er på en måte et videreledd ut fra crowdfunding-modellen til GoFundMe og det er, hva heter det, Kickstarter, ikke sant? Der der konseptet var enten så hadde du en idé til en dokumentar eller et produkt, jeg vet ikke, en løgnestol som var helt genial, som solgde masse problemer. For at dette skulle komme til livet, så måtte enkeltindivider der ute som hadde lyst på produktet, chippe inn med et billopp. Når du gjorde det, så skulle du ikke bare få denne stolen. Det var forskjellig sånn her. Jeg husker ... Det var ikke sånn at du fikk stolen hvis du chippet inn med 10 dollar, men du investerte i produktet, og du kunne få behind the scenes goodies. Jeg vet ikke. Min første eksponering til crowdfunding var, jeg vet ikke om du vet hvem han er, Carl Christian Lindstorm. Han er musiker. Turdus Musicus, har du hørt om det? Tromsø-band. Nei. Hardcore-ben, han er også filmskaper. Han lagde, var med å lage den her, han står jo bak hele dritten, den er 1997 Forever og There's Always Next Season, som er en snowboardfilm. To snowboardfilmer som ble crowdfundet på Kickstarter. Jeg var med å chippe inn der, for at hele storyen der var at han var en del av et snowboardcrew på 90-tallet. Og Greia var at det crewet der var legendarisk bra. Han var overbevist om at de var verdensledende. De var noen av de beste i verden på den tiden. Men problemet var bare at de var i Tromsø, og ingen dokumenterte det, og de var ikke i USA, og det ble ikke laget noen filmer. De bare var en satellitt der oppe, udokumentert. Det var en dokumentarfilm som aldri ble laget. Så var det en sånn, nå sporer jeg litt av da, når vi forteller om historien her. Så han bestemte seg for å lage en dokumentar om dette, for å vise verden hvor jævlig flink den var. Og for å vise verden hvordan en sånn miljøskaper, det var en sjappe i Tromsø, som var ledet av en kise som het Vegard Scheffler. som rett og slett bare backet opp de her kidsene og fikk dem til å blomstre. Det var et unikt miljø, og han ville dokumentere hele det her. Det kom også masse footage, never seen before. Det blusset opp for ti år siden. Det kan være 1080. Det er i 1997 i en konkurranse at Stian Tappai Gunnarsen tok en - I 1080, det samme året, så var det i X-Games, vinner-spinnen var på den 27. Det var bare en legende, for det var ingen som hadde filmet det, inntil nå, der footage kom fram. Da var det sånn, vi må lage dokumentar om det, vi må fortelle historien, men vi trenger spenn. Det er vanskelig å få investorer med, og det er problemer med investorer, eller folk som har et brand bak det. Det er det at du blir partisk, eller du får en følelse at du må ... representer brandet på en eller annen måte. Hvis det er folket som vil ha det, så blir det på folketes premisser og dine premisser. Og historien blir fortelt på den rette måten. Og det ble denne historien da. Og jeg gjorde faktisk podcast med han for et par år siden. Og prosjektet det ble jo til. Men det tok jo mye lengre tid enn planlagt. Det er derfor den heter There's Always Next Season. Fordi det er jo sykt mye jobb med å lage snorfilm. Fordi Ja, du må rette forhold for eksempel. Du må neile triksene, du må bygge hoppene. Og når du er liksom folk som begynner å pushe 40, ikke sant? Og skal ta frem brettet og liksom vise at de fortsatt kan gamle ting, sånn de gjør da. Det er noe å tenke over når man ser en snowboardfilm eller en dokumentarfilm, hvor mye jobb som egentlig er bak det. Man tenker sånn, ja, dette er bare en dag i bakken og noen god filming og ikke sant? Fett produksjon. Ja, det er jo ikke det. Det tar jo kanskje, de sier jo det at det tar mye lenger tid å lage for eksempel en snowboardfilm på 20 minutter enn en featurefilm på to timer. Og såpass, ja. Ja, ja. Jeg sier ikke at det er flere folk i... Nei, det er så mye mer. Terping og vente på tidspunkten og solnedganger og hva faen. Ja. Så det de sa da på Kickstarter-kampanjen var, hvis du tripper inn med, jeg vet ikke hvor mye det var, 50 dollar tror jeg jeg trippet inn på, så får du også soundtracket. Gratis når det kommer, fordi de skulle lage det fra scratch. Fordi han er punk-rocker, og han hadde mulighet, han skulle lage det selv med sitt band. Skredderskyet til filmen. Så jeg tenkte at det her må jeg bare være med på, fordi jeg hadde også kjørt litt med de folkene der på, liksom da jeg var liten. Jeg så opp til dem. Jeg ville at dette skulle skje. Og selvfølgelig, han lagde jo filmen og det ble dritbra. Jeg var på premieren på Parkteateret. Og det var også liveband til screeningen. Og de har nå reist rundt i hele verden og vist filmen med liveband. Så det er på en måte et konsert og en visefilm samtidig. Helt spesiell opplevelse. Og det er veldig komplisert, for det er en snowballfilm, og så er det en dokumentar. Så det er to filmer. Uansett da, denne ble crowdfundet, og jeg så... i crowdfunding, og det å skape noe kreativt. Han sa opp jobben sin som lege, for å gjøre dette. Og da tenkte jeg sånn her, da må jeg faen av å forklare å si opp jobben min som webutvikler. Eller vaktmester. Det skal jo sies da, det er sånn at leger, og nesten sånne piloter, eller folk med sånn helt opp på toppen der da. De får alltid jobb et sted. Hvis de skal gå ut og gjøre det eventyret, går til helvete, så får de alltid jobb et eller annet sted. Det er sant. Men likevel, det er jo gøtt å si opp jobben og følge den berømte drømmen. Det er det. Ja, det gjorde jeg. Det er mange som sier at Det er så fett at du gjorde det. - Det er mye bålse det du gjorde, synes jeg. Legen kan jo gå tilbake og være lege, men det er ikke gitt at det står en jobb og venter på deg. - Som webutvikler også går jo utviklingen gjerne fort da. - Det er sant, men jeg holder vel like da. Jeg programmerte i går, sånn som den der Blaze Cup som vi lanserer i Lillemarka, der lager jeg en nettside. Og jeg gjør sånne små prosjekter. Vi tjener ikke en krona på det. Det at jeg kjøpte domene, bare sånn, allerede da var det 110 kroner i underskudd. Så jeg holder vel like med sånne tulleprosjekter. - Jeg tenkte med Blazeløpet, - Kunne du ikke hatt en løpe som endte på strippeklubben Blaze i Oslo? - Det hadde vært lett. - Det hadde vært helt rått. Da har du i hvert fall nettavisen, og kanskje også, vi menn er sikkert med på det der. Du har et par pressoppslag der da. - Ja. - Ente opp på Blaze. - Vi heter jo Sky Blazers fordi at først ville vi egentlig kalle det for Trail Blazers for å spille litt på det, men så var det tatt selvfølgelig av et sånt her basketlag og alle andre stiloppeklubber i verden. Og siden vi drev med Sky Running så tok vi bare Sky Blazers. Og så var det flere internasjonale folk med i crew. Men uansett da. Greide ingresjoner. Hvor var vi? Crowdfunding og si opp jobben. Hele pakka der da. Og Patreon. Så jeg startet Patreon egentlig ganske fort etter at jeg startet podcasten. Bare sånn på faen for å se om det var noe som kunne gjøres der. Fordi så vidt jeg visste da var det ingen nordmenn som hadde en Patreon-side. Og i hvert fall ingen nordmenn som levde av det. Og jeg trodde hele tiden at dette var utopisk. Jeg kommer aldri til å klare å leve av Patreon. Jeg gjør ikke det nå heller. Det er jo ikke min eneste inntekt. Men det er halvparten av min inntekt. Det er også min plattform for å lansere veldig mye behind the scenes goodies til dem som støtter meg. Det er et støtte av Karl-Christian med produksjon av av "There's Always Next Season", så skulle jeg få soundtracket, og når folk støtter meg, så får de masse ekstra. - Bare pause deg der, for når du gjør nye ting og podcaster, alt det du gjør legger du ut først på Patreon, og så på Spotify, Facebook. - Så kommer det til det som jeg kaller resten av røkla. - Resten av røkla, så tar du masse distribuert til restenettpost. Der ligger hvor lenge? - En uke, ca. - En uke på Patreon, ja. Hvor mye betaler man i måneden? Kan man velge forskjellige stunder? Da velger du 6 eller 10 dollar. 6 eller 10 dollar, ja. Det finnes også en 30 dollar. Den er veldig eddighetspakke. Det er pilsen som kommer opp. Det er bare å rape rett inn i mikrofonen. Dette er en sånn type podcast. Folk liker det faktisk. Ja, folk bare sier «Åh, koselig! Han har rapet meg rett ut i døden!» Jo, den kan jeg fortelle litt om. Den er dedikert til Alex Honnold Foundation. Vet du hvem Alex Honnold er? Hva var det han da var? Alex Honnold. Hjemmefølgen, hva var det du sa? Foundation. Eller den pakka. Den 30 dollar pakka på Patreon. Hvis du støtter, hvis du signer opp på den pakken her, for du kan støtte på 6 dollar pakka, eller 10 dollar, eller 30 dollar. Ja, riktig. Og 30 dollaren, den er da Der første måned så går 30 dollar, altså hele pakka til foundation. Og videre da så tar jeg halvparten. Så da starter du med med 15 og Alexander Foundation med 15. Så da er det på en måte... - Bakgrunnshistorien for Alex Honnold Foundation, det er jo at Alex Honnold, det var han som hadde den fri-solo dokumentaren som du har sett på Netflix. Har du sett den? Han som klatre, han som gjør andre syke, El Capitan og Half Dome og alt fri-solo. - Jeg har sett Trial, jeg vil ikke filme den nå. - Ja, ok. Så han startet en veldighetsorganisasjon da. som han kalte for Alex Hondo Foundation. Det var et svar på at å klatre alene, Det er ganske en sånn ego-ting å gjøre, ikke sant? Du redder ikke verden med å bare klatre. Alle som er glad i det, bare sitter og biter nei eller hva faen. Så dette var en måte han kunne, også rettferdiggjøre det at han reiser rundt og forurenser. Flyr masse snart. Så det er et prosjekt som heter Solar Aid, som ikke har så veldig mye å gjøre med Alexander Foundation, men nå har de på en måte blitt en del av dem. Solar Aid, det går ut på å og støtte remote bygde ute i Afrika med å få dem bort fra paraffinlampe og fyring til soldrevne greier. Så konseptet er at for det første, det er stor brandfare med at det er paraffinrevne lampe i husene, for det er jo stråhytte. Så folk dør, det er dårlig luft inne i bygget, så folk har kort levetid, og du bruker paraffin. Det er dårlig for miljøet. Det er bare alt er dårlig med det. For det andre, det at du har noe solcellepanel og lampe som er drevet av det, så kan du da, siden de er sparsomme på paraffin, så skrur de av lampa tidlig på kvelden. og da kutter du ned leksetiden på kidsene. Hvis du da gjør at du har egentlig uendelig mye lys, så kan du da lese to timer ekstra på kveld, og du da støtter opp mot neste generasjon og utdanning. Ikke sant? Så ikke bare har du det å investere i neste generasjon, og satse på at de kan fikse de problemer, alt det vi har fucka opp. Men du støtter helsa og miljøet i tillegg. Så det er liksom bare sånn her fullpakke. Jeg tenker sånn her, hvordan kan jeg involvere meg i det her? Hvordan kan jeg bidra? Så jeg startet den pakka her da. Så nå har jeg ikke telt noe av det siste, men vi har bidratt med flere hundre dollar. Gått over tusen. Og saken var da, jeg kom nettopp fra Patagonia, jeg måtte jo reise hjem på grunn av koronaen. Der nede så møtte jeg han, Alex. Og det her er jo mitt store forbilde. Han er også en av grunnene til at jeg flytta, altså sa opp jobben min og bare lolla meg rundt i verden i et år. Så da jeg møtte han da, så var det sånn her. jeg møtte han, det var i El Chalten, som er en sånn klatre mekka, bitteliten landsby, og han, denne filmen må du se, den er en sånn dokumentarfilm, han og han, åh, nå gir han teppet, men de klatrer, de tar hele denne traversen, I Fitzroy Traversen, som er, du har sett denne fjellkjeden her, for den er logoen til Patagonia. Du har sett, du vet den Patagonia-merke som alle her på vestkanten går med. Nettopp. De klarte hele Traversen da, på rekordtid. Og da er de da i Edselteien. Der var jeg sist, det er der jeg kommer fra nå. Og da var det dårlig hverdag da, for det kan være ganske kjipt vær i Patagonia. Det kan plutselig slå til. Når det er dårlig, så er det som regel dårlig ganske lenge. Da dro jeg på en klatregym og trente styrke i overetasjen. Der var han og hans entourage. Jeg ble så sykt starstruck. Ikke starstruck, men jeg bare... Føler du må gjøre noe og si noe? Jeg følte jeg måtte si noe. Det er ikke artig. Jeg føler ikke det når jeg møter såkalt kjendiser. Kjendiser er bare vanlige mennesker. Men han Alex... Han hadde jeg nettopp hørt i en podcast også, da han sa han var lei av at folk approachet han på klatregumma. For han kunne ikke engang dra og klatre alene. Ja, det ble highstake. Men jeg følte at jeg måtte si til han at jeg og min podcast har bidratt til masse spenn til Green Foundation. Jeg vil bare at du skal anerkjenne det. At du skal vite at du har en brigade oppe i Norge som støtter deg. Men da jeg så han, så freaket jeg ut. Fikk panikkangst. Jeg har aldri i mitt liv fått panikkangst. Eller jeg visste ikke hva det var, men hjertet mitt bare begynte å banke. Og hun som jeg var sammen med der, hun var over der også. Og hun bare sånn, hva skjer? Jeg bare sa sånn, jeg må ut. Og så snarte jeg på med løpeskolen, og så bare sprang jeg i en retning, så fort jeg klarte, i en kilometer. Og så sprang jeg så fort jeg klarte tilbake. Jeg visste ikke hvorfor jeg gjorde det en gang. Jeg måtte bare tenke og puste, og bare, jeg vet ikke, klarende hodet. Og så kom jeg dit, og så bare ble jeg skikkelig cool, bare sånn her, da var jeg liten. tenkt ut strategien. Det var nesten sånn som du vet når du liksom skal i amerikansk film, og det er sånn klisje når du skal sjekke opp en damme på en bar, så sier du så du kommer often? Ja. Så spurgte jeg sånn her, hvor ofte trener dere egentlig styrke da? På treningssenter? Var det først? Gikk ofte vi å sa det? Jeg vet ikke om det var det første, men det var litt sånn her, det første han gjorde da, var jo, for jeg drev og tok pull-ups i ringa, Og så kom Alex og tok pull-ups etterpå. Legendarisk. Alex, han og han, tok pull-ups i de samme ringene som jeg har. Hahaha. Allerede var vi gått innenfor korona-intimgrensen. Bare der. Da var det naturlig å komme i prat. Så begynte jeg å prate om det, og viste at de trenger aldri styrke. De trenger når de må, fordi det ikke går an å være i klatreveggen. Men så sa jeg bare sånn her, jeg prøvde å late som om jeg hadde full kontroll og bare sa sånn her, jeg vil godt du skal vite at jeg har en podcast. Og via podcasten så har jeg støttet deg og din foundation med flere hundre dollar. Og mens han liksom hang der i det hangboardet og grep tak i det med liksom en finger og tok en av One Arm Pull-Ups. Han gjorde det? Jeg vet ikke, noe sånt der, i baris selvfølgelig. Så bare sånn her, ah that's really cool man. Appreciate it. Og da var liksom styrket øktet over, og de dro. Og det var helt altså. Ja. Så jeg visste da, da jeg var i eldre sortiment, så visste jeg, det var ikke derfor jeg dro dit, men da jeg kom dit, så så jeg på Instagram at han og de andre var der, og klatret. Så sjansen for å møte på dem var ganske stor. Men uansett da, Jeg bidrar til Alexander Foundation på Patreon-sida. Og det er på en måte en måte at jeg kan rettferdiggjøre min eksistens også med å drive med den her. Det som fra utsida kan bli sett på som litt egoistisk, å bare springe i fjellet og leve av bløping. Så da i hvert fall har jeg... Det på samvittighet da. Vi hjelper i hvert fall. Men til det møtet ble du skuffet over at man blir gjerne skuffet over stjernemøter, at man har en illusion og forestilling og forventning, og så samsvarer ikke det helt med den praten man får gjennomført. Meet and greet blir jo aldri som man kanskje håper helt på. Beste mora mi møtte han... såkalt reflexnes på matbutikken. Og da var han jo bare grumpy, selvfølgelig. Ja, selvfølgelig. Sånn som alle kjennelser er. Fordi at de er ikke like morsomme som de er på TV. Jeg vil si, de fleste komikere er generelt ganske grumpy. Og kanskje noen lørdagsprogramledere og sånt. Men jeg tror det er sånn... Det er jo en ny generasjon med kjendiser nå. Litt andre type kjendiser, og de fleste kjendisene er jo veldig opptatt av å ha et godt forhold til publikum. De er avhengig av det. Jeg har blitt at kjendiser er veldig mye mer sånn at de åpner for selfies, de er mye mer høflige, som type tusen takk, de er ikke den iskalle generasjonen før det igjen. Det er sånn knallhardt. Du kommer til å få høre det i sosiale medier. Kikken er så stor at Kostnaden er liten, og kickbacken er veldig stor. Hvis du for eksempel bare, «Fy faen, han kan ikke hilse på meg, for han er arrogant. Hvem er det han tror han er?» Ja, det er sosiale medier jeg kan, helt sikkert. Men jeg tror også på en måte det er, man har jo vokst opp, sånn rollvesenene var kanskje ikke liksom, når han vokste opp på en måte, hadde kanskje ikke noen sånne forbilder, eller sånt, når han plutselig var, så at folk kom bort til ham på butikken, og begynte å mase på ham, han var jo, Den største norske komikeren og TV-personligheten, med alt det mas og alt det kjører. Det drev jo Tadde P til vanvidd, det greiene der. Han isolerte seg jo i et hotell rundt i syden. Han taklet jo ikke det presset der. Begynte å konspirere med folk på utdateren, og det klikket jo helt for han. Men sånn som Dag Børge har jo taklet det her helt fint. Han har jo bare kost seg. Han bare omfavnet hele aspektet der. Så det er veldig mange forskjellige takler der, men jeg tror det er en nye generasjon Jeg har stukket hodet mitt frem der, eksponert meg, er på Instagram, alle kanaler, hvis folk kommer opp til meg, så er det det minste jeg kan gjøre, liksom bare å og si takk for at du følger meg med en bilde og hei. Det er interessant det der med hvordan man takler fame. Nå er jeg ikke famous i det hele tatt. Men sjansen er stor hvis du driver med ultraløping at du har hørt navnet mitt. Det er såpass famous. Og det er ingen i Norge som har hørt om ultraløping engang. Men uansett, jeg digger, en av mine store hobbyer er jo mat. og lage mat, og følger mye med på YouTube, og mange skaper av der, for det er mye innovasjon der, med tanke på kreativitet i ... Ikke bare mat, det er drit hva de lager. Det er måten de presenterer det på YouTube som er jævla innovativt. En kill som heter Adam Ragusea, han er professor, har du hørt om han? Jeg tror han egentlig bare underviste på en college i journalistikk eller noe sånt. Veldig flink til å historiefortelling. Så lagde han en YouTube-video om hvordan han Jeg tror det var bare Hannes oppskrift på New York style pizza. Og den tok helt av. Masse millioner av views. Helt sjukt. Fordi i USA er det jo ganske sånn Chicago versus New York style pizza er liksom brennhett tema hele tiden. Hva er forskjellen for de to? I Chicago er det deep dish. Det er mer som en pie. Du serverer det, du baker det i en ofte en rund form, og så er det ganske tjukt crust, og så er det ost underst. Underst? Ja, underst. Og så er det fillings oppå der, og så er det tomatsaus. Og så er det kanskje litt parmesan på toppen. Men det er på en måte som en pie da. Og så har du New York, den klassiske, bare sånne her - Ja, cheese pizza. Jo, han lagde den, og så ble han jo bare "blue up overnight" som det heter. Han valgte å si opp jobben sin på universitetet. Etter hvert da. Han lagde et par til videoer og skjønte at den oppskriften, den måten han presenterte inneholdet på, var genuint og right on point, snappy, og det funket. Han hadde truffet en eller annen nerve der ute. Så han valgte å bare kjøre på og kjøre sin greie. Så lagde han en video for en stund siden om hele den reisen sin fra det å liksom ha en vanlig jobb til å bli internettfamous eller bare sånn her overnatta famous. Og da brukte jeg en case study fra en case som het jeg husker ikke hva den heter, men husker du den der Cherry Pie sangen? - Cherry Pie sangen? - Det var en av sånne type pudelrock... - Nei, jeg kan ikke si jeg husker det. - Nei, men i hvert fall. Han er Cherry Pie-karna. Han hadde ikke hatt noen hits, men han var en ganske OK musiker. Så hadde han fått det på bestilling av plattselskapet, liksom "Nå må du komme opp med en hit." Og bare på fans hadde han skrevet den i dusjen, Cherry Pie. Så han spilte den inn og så tok den helt av. Og alle ville bare høre Cherry Pie overalt. Alle konserter, det var det eneste folk ville høre, de ville ikke høre den andre rælen hans. Og Cherry Pie ble brukt overalt på radio. Han var Mr. Cherry Pie. Det var det eneste han hørte opp i skallen sin. Fra han sto opp om morgenen til han la seg på kvelden. Han er etter å oppmåte selvmord. Såpass? Det var worst case. Han vil du ikke være. Det handler om hvordan du takler den der Den der brå overgangen. Og han sa liksom sånn her, «Jeg velger å være han pizza-kisen, og jeg embracer det. Hvis jeg digger denne livsstilen her, jeg kan i mitt tilfelle løpe, han kan lage mat, forsørge familien, ha det dritfett med hjemmekontoret og bare gjøre det han liker, så vil han synge Cherry Pie any day, på en måte.» Jeg vet ikke helt hvorfor jeg... Nei, det er jo bra. Hva skal man si da? Vi snakket med Alexander og det der, med å møte... - Siden jeg er helt der. - Ja, det er faktisk å få til noe og skape et fenomen. Det er jo noe av one hit wonder der ute på. De fleste hitter ut fra ingen sted, de blir som regel one hit wonder. Det er jo veldig få sånn som Chainsmokers og de her som greier faktisk å bygge videre på en helt overraskende hit, og så greier å bygge en karriere ut av det. Det er ikke alle som greier, Norske Sib greide det, av sånn artistfronten. Jeg synes det er like gjort at hvis du får et treffer på et fenomen, om det er TV-serie, restaurant, YouTube-kanal eller en hit, så er det bare å melke den dritten, skaffe deg kapital og nyte livet og gjøre lidenskapsprosjekten din. Ja, ikke sant? Det må jo være lidenskapen din. Hvis du ikke gjør det, så er det ikke vits. Hvis du har mulighet til å ha ett eller to år hvor du kan bygge deg opp masse, masse kapital. Hvis du i podcasten din bare finner ut på sånn Oi, jeg kan tjene veldig mye penger på å teste joggesko. Det har ingenting med podcasten din, eller løpingene dine, men du tjener bare masse på sponsor, og du får helt vilt mye YouTube-klipp på det. Ok, men da melker du det, og så kan du gjøre passion-prosjekten ved siden av, og finansiere det. Og det er jo sånn, man må bare embrace de der mulighetene som dukker opp, og ikke bare tenke, eller... og la seg dra seg ned av det, og det er jo fascinerende at folk, at den eksponeringen kan bli så vild at man faktisk tar livet av seg til slutt, for at man... Han ba på en måte ikke om det, og det var sikkert også en tidsalder der sosiale medier, det var jo absolutt ikke en greie, det var jo før internett, så det å bli overnattet av Femis var jo... Sikkert ganske ekstremt da. Det blir ganske ekstremt når du er i utgangspunktet ganske aktiv og avhengig av sosiale medier, og sjekker alt da. Twitter, Instagram, og så går saumefaren på det kommentarfeltet, veldig opptatt av hva andre syns, i stedet for å bare lage ting, få det ut der, og så bare la noen styre sosiale medierkontene, kose seg og nyte livet. Hvis du går inn i materien der og begynner å høre på hva folk sier, Da er det jo bleikende. Det er ikke mye fem-star-ratings der med ikke avbryte intervjuerbøk ditt. Der er det jo sikkert en star og bare pepper og dritt og masse sånn helvetes mye skit og veldig mye hyggelige ting også. Det baler på seg når du stikker hodet ut der. Det må jo være bredt på deg. Det ser ikke noe Det beste er jo bare å skjøtre det ned. Det er jo veldig få som ikke greier å si, det er noen som har skrevet noe om deg, eller det er noen som har tagget deg, du sjekker det ut. Du er vanskelig for ikke å se hva andre mener eller sier om det du driver med. Du greier ikke helt å se bort fra det. Det er noe sånn, i stedet for å si whatever, man må komme på et visst nivå, så burde det være autoresponsen, jeg har ikke... jeg har ikke kapasitet til å gå gjennom noen kommentarfelter og enkelkommentarer, for det er så mye av det. Selv om det er veldig hyggelig at veldig mange liker det, så skal jeg ta stilling til 90% positivt og 10% negativt, det er ikke noe point da. Og så tenk litt på sånn her, det er veldig mange som har lyst på podcast. Mange som har lyst til å lage innhold, og på feil grunnlag. Mange vil bare snakke nemlig, fordi at de vil at andre skal høre det de sier, og og har en narsisistisk approach. - Det kan funke hvis du er en veldig spesiell person. - Ja, ikke sant? Men hvorfor skal folk høre på meg? Det er et spørsmål jeg stiller meg ganske ofte. Jeg tok Joe Rogan approachen. Jeg tenkte på hvorfor jeg har blitt så lojal Joe Rogan lytter. Det er fordi at For det første, han får lytter fordi de kommer inn i podcasten, enten fordi de liker det han driver med stand-up. Hva heter stand-up? Bare stand-up på norsk. Ja, det heter stand-up komikk. Stand-up komikk. Ja, det var bare stand-up komikker. Comedy, vil jeg si. Ja, han er stand-up komikker da. Han er stand-up komikker. De digger det han gjør der, så de kommer inn i podcasten, og så hører de på podcasten. Ellers liker de fighting, fordi de vet at han er kommentator i UFC. Og at han har masse fighters i podcasten. Det er på en måte forskjellige innfallsvinkler. Men han er på en måte allerede etablert i et eller annet. Han er ikke bare en dude som har en podcast. Han er vel etablert, og folk vil høre hans vinkling av det, fordi de liker han fra før. Han er flink i det han driver med. Vet hva han snakker om med fighting og stand-up. Så når du hører på Andrew Roggen da, så er du enten en fighter, eller du liker stand-up komedier. Så da vil du høre vinklingen til Andrew Roggen når han stiller spørsmål til gjestene sine. Jeg har litt annen approach på det. Ja, man kan ha masse opprørsene, men jeg tok den opprørsene. Fordi jeg tror at mine lyttere hører på meg, fordi at de vil høre en ultraløper, en av dem, eller en som driver med friluftsliv. De vil høre han der kisen der, som også har gjort det bra. Det gir mer troverdighet. Du tilbyr jo nisje da, det er jo litt annerledes sammenlignet, du gjør litt av samme type podcasten, men du er jo en nisjepodcast som tilbyr noe som ingen andre har gjort, og så på en måte er innholdet som er såpass nisje og smalt som ingen andre tar for seg i samme detalj og samme kunnskapsmengde som du har, og du har innsikten, du er aktiv utøver, du er ikke en teoretiker eller instruktør som sitter der og forteller om alt det fantastiske med idrett, men du er bare sånn, nei, du er ute i felten da. Du må walk the walk da. Ja, du er en soldat liksom, som på en måte forteller og er tett på de interessante menneskene i universet der. Ja. Men det var interessant det du sa på en måte, hvorfor folk skal høre på meg. Du sa det på en måte, hvorfor skal folk gidde å høre på meg? Folk vet jo hvem du er. Du er ikke bare random piece. Ikke nødvendigvis, det er jo ikke så mange som hører på dette utgangspunktet, men når du sa det at hvorfor skal folk høre på meg, så tenkte jeg sånn der, jeg har en litt sånn der mer sånn type at det er ikke meg som De skruker på i personen for å høre på meg, men de stoler på at jeg får det beste ut av det intervjuobjektet som virker veldig interessant. For meg, og min approach for hver eneste podcast jeg går inn her, så tenker jeg sånn, nå skal jeg få det beste jeg kan ut av gjesten. Jeg var jævlig nervøs de første episodene i den serien der folk dukker ut på å fuck opp, dukker ut på å si dumme ting, og så på en måte det handler veldig om meg selv da. Jo mindre jeg tenkte på at jeg må få det beste ut av gjesten, så lenge jeg plukker de gode gjestene, hvis jeg er flink på å plukke gjester, så går det veldig utrolig nok veldig i seg selv. Sånn det bestod som det her da. Du er en interessant gjest, jeg er interessert i deg. På en måte hadde jeg ikke vært det. Så hadde du stagnert og sittet her sånn. ok, da har jeg kanskje ikke så inner tid i bookingen der liksom, og det har jo skjedd det liksom tidligere serien liksom og det tror jeg er sånn der, jeg har jo på en måte aldri, jeg er ikke imponert liksom over, for meg har ikke Joe Rogan sånn spesielt sånn det er ikke noe med han som jeg synes er veldig veldig interessant, sånn superinteressant med han, men han er bare dyktig med gjester. Han får liksom intellektuelle folk, han kan snakke med alle, som får seg til å snakke om sitt fagfelt og sin kunnskap på en veldig jordnær enkel måte til han, og han greier også å sette seg inn i deres ting, stille enkle spørsmål og gjøre gjestene sine utrolig tilgjengelige og gode, og kan gjerne nerde ned på detaljnivå. Han svarer veldig lite til annonsører, han svarer veldig lite til på en måte sånn konforme ting da. Han lar dem snakke ut, det kan være drøye ting og alt blir sånn. Veldig fritt univers. Så er han bare en kule fyr. Han er ikke en tulling. Han er jo en meathead. Det her er jo artig. Han er jo en av de største grunnene til at jeg begynte med grappling og jiu-jitsu. Jeg begynte jo med det. Jeg begynte med det. Jeg trente på front line. Og så flyttet jeg til Brasil og gjorde det litt der. Og jeg skal ikke si at jeg gjorde det for å bli en bedre lytter av podcasten og kunne skjønne mer av det han pratet om. Men det var såpass mye prat om jujitsu og at det var liksom den ultimate idretten. At jeg ble bare solgt Jeg må prøve det. Så jeg gjorde det. Jeg hører på ingen av hans kampsportpodder. Nei, sant. Han penser jo ofte inn på det i andre sammenhenger, sånn når det kommer til psykologi, selvforsvar, kultur, religion. Så kan han få kampsport inn på en eller annen måte. Eller spesielt andre idretter og... Og sånne transer og kjønsidentitetsdebatter. Og det synes jeg er interessant med bakgrunnen hans, for han er veldig trygg på akkurat det, og ernæring og kosthold og trening, det har han full snøring på, og veldig integritet på. Og det er jo interessant. Men det som er hans kjernområde, som er litt som mitt kjernområde, det er jo musikk for eksempel, og det er jo noen av gjesterne her som ikke har noe med musikk å gjøre, som jeg også synes er blitt kjempebra episoder. Så det er sånn der... Jeg har følelsen av at han bukker interessante gjester. Jeg tipper han har blitt veldig profesjonalisert med tiden. Han får gjester inn som jeg merker at han har gjester han ikke er så interessert i. Det er mye journalister, det er mye folk som er aktuelle med bøker og at de fyller opp. Han har fått et svært team som bukker de neste foran. Jeg tror det ble bytt med mer maskineri. Du merker det. Før var det ikke sånn. Før var det ikke sånn. Ja. Og du merker for eksempel at det er Courtney DeWalter som er ultraløper, som var også en Joe Rogan. Dritdårlig episode. Fordi at hun var i podcasten, mest sannsynligvis fordi hun hadde gjort noe drøyt. Var det hun som var litt sånn nervøs? Jeg hørte på det, tror jeg, de første minuttene. Han sto nesten for all praten i starten. Fordi at hun er kanskje ikke så snakksærlig av seg. Han hadde flere... intervjuer der det er noen som har gjort noe drøyt, og det skal liksom være en god grunn til å komme i podcasten. Og jeg får masse tips om at han her er drøy, han må nå være i podcasten. Det er ikke god nok grunn da. Det er mange som gjør drøye ting. Jeg tror det som var interessant som jeg hang meg opp i, som jeg tror også har blitt mitt dogme her, er at han sa på et tidspunkt at den ene personen skal ha Jordan Peterson, og neste personen så har han en fucking selv av bueskyter fra Alaska som ingen har hørt om, som bare sitter i skaven og knappt åpner kjeft med, som er smart og liksom bare kan sin greie, og de sitter og nøler om jakt, liksom, og det er liksom spennviden, tenkte jeg, det er jævlig fascinerende, for jeg er ikke noe sånn mindre interessert i neste person, for det var sånn der, var gjesten god, så dreit jeg på en måte om det var verdens mest populære intellektuelle fyr, eller en evolusjonær biolog, eller noe sånt, men det var bare sånn, De gjestene han var interessert i fikk meg så interessert. Da tenkte jeg, ok, de gjestene jeg ser i denne podden er folk som personlig interesserer meg. Jeg driter litt i hva ... majoriteten av lytterne til den podcasten der var sånn ok, den podcasten her gjorde mye dårligere enn forrige hva bør jeg se på her, bør jeg se på statistikken bør jeg ha sånne type gjester prøver å drite mest mulig det og bare sånn ok hvis jeg synes gjesten er interessant og det er en interessant ting å snakke om så tror jeg at det er folk som er interessert å høre på og så er det noen episoder som drar kjempe mye fordi kanskje det er en kjent kjent person da, i disse utøver. Det sier seg selv at jo mer kjent person er jo mer folk drar du. Men det jeg tenker, da blir du fort ved de andre podcasterne. Det betyr ikke at det er bedre. Nei, ikke sant? Og da blir du fort, hvis du bruker det som parameter, da må du partjase alle av kjendisen i Norge, eller de som på en måte har høyest eksponeringsverdi da. Da får du en sånn, da blir du fort veldig mange andre podcaster da. Ja, det er dritkjedelig. Det er dritkjedelig. Og hvis en episode er dårlig, så gjør det ingenting. Nei. Det er ikke noe med å trykke på unsubscribe-knappen. Det er masse andre episoder av podcast å høre på i feeden din. Bare scroll videre. Men det som er fett med podcasting, jeg vet ikke hvor lenge vi har holdt på nå, ikke sjekk, men la oss si at du er en annonsør. La oss si at du er... De da som vil sponse podcasten min. Og så sier jeg sånn, hvor mye lytter har du da? Og så vet jeg ikke, de kan ingenting om podcasting. De har aldri hørt om podcasten min. De kan ingenting om det. Det eneste referansepunktet de har er Instagram. Så de er sammenlignet for eksempel, hvorfor skal vi støtte podcasten din hvis du har så mange lytter da? denne influenseren her som har 30 000 følgere det er jo mye mer reach til hodet her influenseren enn podcasten din Men det de ikke skjønner da, er at mine lyttere er så ufattelig hardcore. Og i tillegg da, så hører de på tre timer om gangen. Så når de hører tre timer, og det etter andre blir nevnt da, i løpet av den sendingen flere ganger kanskje, fordi at jeg genuint girer på det produktet, eller etter andre. Fordi jeg har aldri noen avansører som jeg ikke... - Stå til. - Ja. - Eller bruker selv. Så har det en helt annen påvirkningskraft. - Klart det. Hvis du selger en ultrasko, da vil du heller nå tusen ultraløpere der ute i Norges land enn 20 000 følgere av en influencer vår som knapt har gått tur i marka. - Det er også derfor jeg sa opp en sponsor som også viser seg å spørre om sponsor, Sofie Lise. - Så du gjorde prinsippet ut av det? - Ja, jeg kan ikke være med på det. Men det her tar vi tilbake på, eller ikke tilbake, - Jeg vil ta oss videre til et konsept som jeg har virkelig holdt fast på, helt siden starten. Det kommer av en artikkel som jeg leste av redaktøren i Wired magazine, som heter John Kelly tror jeg han heter. Og artikkelen heter A Thousand True Fans. Har du lest den? Har du hørt om den? Når du sier det, så er du på med en kompis som har nevnt det. Ja, for det er veldig vanlige ting i markedsføringsopplegg. Men hvis du er en freelancer eller en independent innholdsskaper, sånn som jeg, eller du, Og du tenker da, jeg vil leve av det her. Så har han laget et regnestykke som går ut på at det eneste du trenger for å overleve eller for å leve på det du driver med nå, det er tusen hardcore eller true fans, som han kaller det. Og hans definisjon av en true fan, det er at vedkommende legger igjen 100 dollar til deg i løpet av et år. Mhm. - Cirka 1000 kroner da. - Han legger igjen en tusenlapp. Ikke bare legger han igjen spenn, men han vil egentlig kjøpe alt du lager av innhold. Hvis du er et band da, eller la oss ta meg som eksempel. Hvis jeg hadde releaset en podcast episode som en torrent, uten å si hvor, men at det ligger en torrent der ute. og du må bare finne ut av det, så finner du fremtiden. Som jeg gjorde. Så får du testet hvem som er dine hardcore fans, og om de faktisk eksisterer. Og hvis jeg hadde spilt det på en kassett, og lagt det inn i en box, og grev det ned på Grefsenkollen et eller annet sted med GPS-chips, så ville mine hardcore fans funnet den. Ikke sant? Ja. De støtter deg så mye, og digger det du lager så mye, at de er villige til å støtte deg med alt. Men i det regnstykket der, så er det snakk om 100 dollar. Det høres jo veldig kommersielt ut nå at jeg er sett der i systemet, og det høres litt ekkelt ut når jeg sier det, men det er på en måte det han skriver. Og du trenger tusen av dem for å make six figures hvert år. Som han sier da, så sier han at that's a living for most folks. Jeg trenger ikke så mye for å overleve. Jeg trenger Ikke engang halvparten. Du kan justere på det regnestykket. Jeg trenger ikke engang 100 dollar fra et menneske. Så jeg tok det regnestykket og så: "Hvor mye trenger jeg?" "Hvor mye trenger jeg å få utbetalt i måneden for å overleve?" "Hvor mange, nå i mitt tilfelle, "patreons" krever det for at jeg skal kunne overleve på det?" Så det er veldig velkalkulert at jeg har gjort det de siste to årene for å få meg å komme hit der jeg er akkurat nå. Så du blander en slags både annonsører og Patreon-følgere og sponsorer av utstyr og sånn? Sponsorer av utstyr og annonsører, det er nesten ikke cash i det hele tatt. Cashen kommer fra Patreons. Men du sparer på en måte penger på å kjøpe klær da? Ja, ja. For eksempel Arcteryx. De er jo... De har vært kjempesnille mot meg. De støtter podcasten med både penger og de gir meg produkter. Jeg brukte dem før i det hele tatt. De sponset podcasten og meg. Jeg var allerede en ambassadør, fordi jeg digget det de lagde uansett. Så det var en perfekt match. Så jeg bruker alt det eneste jeg bruker. Så de har vært med et par ganger nå, og sist jeg var i Patagonia så traff jeg på en Arcteryx utover også og gjorde intervju med han, en klatrer fra Italia. Og selvfølgelig ville Arcteryx være med og sponse dem. Og jeg lagde, ja nå lagde jeg matkokkeprogram med Arcteryx forrige uke. Så ja, det er drittfett. Ja. Så det er jo litt inspirerende at du har fått til en modell, både en blanding av personlig levestil, og så har du fått til en slags økonomisk modell med flere nivåer. Det er jo veldig interessant. Og det er en stykke som du også la frem der, med folk som er interessert i å legge ned penger i det. Det er jo flere måter å få inntekt fra en podcast på. Vi har vært innom... denne Patreon-crowdfundermodellen, hvor du får en månedlig sum inn. Men jeg spurte deg bare sånn, er det verdt for meg å bygge, altså på en måte, er det Jeg husker ikke helt hva jeg stilte spørsmålet til. Er det verdt tid å legge inn og lage den Patreon-siden? Det kommer an på hvor hardt du vil det. Ja, du sa overhovedet ikke, sa du. Nei. Jo, du sa nei, tror jeg. Ja, det kan godt være. Jeg tror jeg stilte det på en måte sånn at er det verdt tid? Nei, det er jævlig mye jobb, tror jeg du sa. Det er sykt mye jobb. Og det eneste jeg tenker på hele tiden er hvordan kan jeg... gjøre mine Patreons fornøyd. Sånn at de ikke hopper av lasset. Så det er mye ansvar da. Og jeg har ikke en arbeidsgiver. Jeg har 161 akkurat nå. Ikke sant? Og jeg fikk en på bussen nå på vei hit. Nice. Men hvis du mister plutselig fem-ti stykker i slengen, så er det jo på en måte en ganske kjip ting da. Ja, det skjedde jo med korona da. - Gjorde det? - Ja, jeg var jo kjemperedd. Shit, hva gjør korona med meg? - Så bare switchet de av abonnementene? - Det var ikke så mange, men det var noen som sendte meg en melding og sa: "Hans Christian, nå er jeg permittert. Jeg må kutte alle abonnementene. Sorry, men det er business." "Jeg håper du skjønner." Og det skjønner jeg, selvfølgelig skjønner jeg det. Selvfølgelig. Alle blir jo påvirket. Selvfølgelig blir jeg påvirket av en eller annen måte. Så det skjedde, men det virker som om det har gått i null. Fordi Folk skjønner at nå, etter å ha hørt på meg i to-tre år, og ikke har støttet noe, så kanskje det er noe det er verdt å gjøre. Så tror jeg også, jeg har brukt Patreon nå i to og et halvt år, jeg har postet unikt innhold bak en betalingsmul der kjempelenge nå. Det er ikke bare early access, men det er eksklusivt innhold. Ja. Så du kjøper det inn til masse fett innhold. Og det er også sånn her, bruker du Slack på jobb? Det er jo typisk chatkanal. Litt sånn nyere variant av IRC. Er det det? Mange bruker det på arbeidsplassen. Så da er alle mine Patreons inne på min Slack-kanal. Og kan snakke med hverandre og meg. når de vil. Og det er masse topics, det er liksom ernæring, løping, utstyr, ikke sant? Og så snakker de med hverandre og får spørsmål og svar. Så det er dritfett. - En kul community da. - Ja. Så jeg tar litt sånn designer approach til det hele da. Jeg har jobbet med masse tjeneste-designere opp gjennom årene og ser at eneste måten du kan finne ut av å lage det beste produktet er å spørre brukere. Så at du ikke tar en sånn arrogant Apple approach med å tenke sånn her brukeren våre stemmer De vet egentlig ikke hva de vil ha før vi lager det. Den er nice. Men så har du konsulent-tjenestedesigner-approachen der du brukertester masse. Sånn som da jeg jobbet i Yr, så dro vi ned på Nasjonalteateret og spurte alle der hvordan de bruker Yr, om de bruker Yr, og hvor ofte. Bare hele pakka, ikke sant? Og brukertester forskjellige varianter av appen. Og det samme gjør jeg med podcasten. Jeg stopper folk på stien mens de springer. Hvis jeg ser en kis med headset eller jente som springer, så stopper jeg og sier «Unskyld, hva hører du på? Hører du på podcast eller musikk?» Og hvis du sier podcast, så spør jeg hvordan, og så spør jeg hvorfor, og hva er det med den som gjør at du liker å springe på stien med den. Og så avslutter jeg selvfølgelig med å si, ta og prøv ut noe av det alvor. Den er bra liksom. Men det er ikke det som er poenget. Jeg er ikke uten å markedsføre mens jeg trener. Men noen ganger så gjør jeg det faktisk. Hva har funnet dine da? Hver gang jeg spør, så har det aldri vært at de har vært allerede en lytter. Men jeg har blitt stoppet på stien av folk som sier at de er lytter. Ja, kult. Det er fett å være langt inn i Lillemarka og så høre en som roper Hans Christian. Og jeg aner ikke hvem det er. Men jeg ser jo at det er en kis med hvit kaps, og det bruker jeg ofte. Så de tenker at det er meg, fordi det er en kis med hvit kaps i Lillemarka. Så du må egentlig ut og løpe med hvit kaps for å opprettholde den der nå? Ja, kanskje det. Ja, men seriøst, det er ikke dumt det da. Det er greit å ha en liten sånn trademark ute i skjeven. Ja. Men det er bare å spørre brukere på den måten, og det er litt sånn rart i starten. Vi var inne på Patreon, de forskjellige pakkene. Det som er fett da, med Patreon, er at det er også en community blant skaperne som bruker Patreon. Og Patreon som tjeneste, de har ukentlig eller annetvert ukentlig type sånn her konferanse, der de tar opp masse spørsmål og svar. Så han som starter Patreon, han er også en skaper, han har et band, og skapte Patreon fordi han så at dette trengtes. Og konseptet er jo det at det er crowdfunding, men de tar Det er jo månedlige beløper. Når du signer opp på 10 dollar pakka med meg, så blir beløpet trekt en gang i måneden hos vedkommende. Så får jeg en månedslønn. Det er en måte å skape stabilitet for min lønning. Det at jeg har en lønningsdato som en sånn jolo podcaster, det er jo dritfett. Ja. Men da plukker du opp triks og knep og sånt. En av de tingene da. Jeg har jo en sånn spredt følgerskare, en sånn jevn story på Facebook, litt på YouTube. Jeg vil jo gjerne at folk skal være mest mulig på YouTube, for det er der jeg tror slaget står, og der mulighetene kanskje blir størst etter hvert. Det er vel lite... Forresten av verden er på YouTube, men i Norge er folk på Facebook og Spotify. Det er ikke så mye på YouTube. YouTube henger litt igjen i Norge av en eller annen merkelig grunn. Norge er veldig trygge på Instagram. Ja, det er et eller annet med Instagram. Et eller annet med livsstil. Og Facebook. Ja, Facebook, Instagram. Instagram er kjempesvært, og Snap også. Det er en kikk inn i hverandres liv. Mens YouTube er... Det er stort kanskje på noen kanaler og sånt, men det er ikke den ville trafikken. I Sverige er YouTube mye større. Ja, det er sant det. En av dem som jeg også ble inspirert av var en hankisen, Brian Rose i London Real. Har du hørt om London Real? Nei. Det er en podcast som jeg begynte å høre på ganske tidlig egentlig, og da ... Han var ganske tydelig på det at video er the shit. Så podcasten startet som lyd, og så gikk de over til video. Det er ganske stor nå. Jeg tenkte litt, men jeg sette opp video, og jeg tenkte jeg kom til å drukne fullstendig, for det ble startet ti podcast hver dag i 2019. Seriøst? Nei, nå slenger jeg bare ut et tall. Men det føltes litt sånn ut da. Så da tenkte jeg at da lager jeg videoen på siden, og så har jeg laget video før og er interessert i både lyd og video og friske opp det, og så har jeg en liten edge enn å bare lage lyden. Arbeidsmengden øker jo. Jeg bruker å skrive 80% på video og 20% på lyd. lyden går jo veldig fort ut da det er jo kanskje minste jobben, så jeg kunne jo egentlig hatt podcaster hver dag og bare pushe ut lyd men med video så blir det litt ekstra jobb da, så kanskje det, jeg håper jo det lønner seg liksom i lengden da. Ja, vi hadde jo en liten prat om det her på Instagram, og det er et - Jeg sa at kanskje du ikke burde bruke så mye tid på video. Jeg tror jeg sa det. Men jeg tenkte litt på det. Jeg tror det er verdt det. - Ja, kanskje. - Når man ser over tid da, når du har masse episoder, og den streaken du har med bare masse fette videoinnhold, og bare det biblioteket. - Det er sånn søkbart at det blir en bra bibliotek, hvor det er masse gøy som man kan hoppe tilbake til. Og så er det jo det også når man gjør så mye sånn der klipping. Nei, jeg gjør jo ikke noe klipping, men jeg lager til Facebook. Jeg må jo høre innom jævla episoden igjen. Jeg må høre innom... Er den fire timer lang, så tar det fire timer å høre innom da. Det er det som er ulempen med å ha så lange podcaster. Da må jeg finne ut hva som skal på YouTube. Da tar jeg de lange podcastene. Alt det morsomme går til Instagram. Det jeg har funnet ut er at det eneste som fungerer på Instagram er morsomme ting. Og Facebook er noe som er blandet av drops. Og da blir... Og så må jeg ha thumbnails til YouTube og Instagram. Det tar jævla mye tid å lage, så jeg har begynt å droppe det egentlig for å spare tid. Men du får sånne produksjonsteknikker som bare... effektivt fra helvete da. Du kutter corner og finner triks og muligheter, bare du blir så ekstremt finne måter på å eksportere ut ting flere samtidig, spare masse tid. Du finner ut metoder som, fordi produksjon krever at du bruker minst mulig tid på hver episode, så finner du måter og triks på å, supereffektivt altså. - I mitt tilfelle da, så har jeg begynt å få såpass gammel og dårlig Mac, Sånn som i går da, så jeg filmet hele den der stirsdagsrunden i Lillemarka, den der treningsrunden som jeg snakket om i sted. Den er på 12 kilometer, jeg sprang gjennom den hele med GoPro på hodet, og dokumenterte den minutt for minutt. Ikke sant? Og la den ut på YouTube i i går, og da den eksporterte ut på søndag, så tok det ni timer. Da var Mac-en min utilgjengelig. Da kunne ikke jeg jobbe. Jeg hadde bare telefon. HD-kvalitet eller 4K? Det var 4K. Jeg har jo Mac fra 2012, og hvis du skal virkelig sette Mac-en inn ut av spill, det er en 3-4 timers episode, det tar for meg mer enn 6-9 timer å eksportere ut. fra råformatet, enorme formatet, til ned i en sånn YouTube-format. Men hvis jeg da legger på en liten logo på hjørnet, en liten overlay. I hvert fall med skygge. Det er det verste. Bare den overlegen, eller skyggelen, eller om vi tar litt lydeffekt på noen plugins på lyden, så var den oppi da, på den forrige nå, da kom det opp 55 timer. Da tenkte jeg sånn, ok, den starter sikkert på 55 timer, låten står over natta, så da jeg stod opp så var den 44 timer jeg stod opp, jeg bare, fuck det her liksom, jeg kan jo ikke sitte... tre døgn å la Max rendere? Da må det jo være noen som har opprettet en sånn rendering farm for filmskapere. Eller bare kjøpe en ny Max hadde gjort seg på tre ganger ti. Men du må være på gamen og tilpasse deg, for det endrer seg også. Jeg husker i starten da var det ganske inn og - Når det kom en ny episode eller noe nytt på siden din på Facebook, så endret du coverbildet. Det var en greie. Fordi når du endret coverbildet, da ble det som en stor nyhet på feeden til folk. Så det var en hack. - Hæ, var det det? - Det er det ikke noe lenger. Jeg husker det skiftet der da. Det er derfor det er masse coverfotos på. Jeg husker også, det var en tid for langt tilbake på Facebook, hvor alt du gjorde på pagene dine dukket opp i feeden til folk. I alle sin feed. Da var pagene helt sinnssykt, og de som var gode i den tiden der, artister og sånt, de fikk jo så sinnssykt mange følgere. Og så begynte det å blande seg med alt mulig annet. Det er sånn som grupper nå, dukker vel opp i alt. Gruppeting hos alle sin feed nesten. Mens pager er bare blitt ... Ja, det er sant det. Jeg lurer på hvorfor egentlig. Jo, jeg leste at de ville personifisere innholdet sånn som det var før. Grunnen til at folk ble med på Facebook forsvant mer og mer, for det ble bare sponsorer og pager. De greide ikke å vekte riktig, så de vekte tilbake til det personlige innholdet. Så mye mer hva du får fra venner og de du følger, enn de pagene du liker. Jeg vekta det mye sunnere. - Ok, forbrukeren. Jeg har jo haida nesten alle jeg kjenner på Facebook, for det er så jævlig mye drit og faenskap og piss de kommer ut med. Nå kommer det på Instagram i stedet, men jeg prøver ikke å være så mye på Instagram, men det er så mye piss da, som folk bruker tid på, så jeg kan ikke forholde meg til det. Det er mye rarere meninger nå, om korona for eksempel. Det er jo bare influensa. Har noen folk en sil... Altså det er det folk sier da. - Skal man gå inn i det der, så er det sånn... Det kan man ta med naboen. Det kan man ta med naboen når man står på plenen og... - Folk tror at Facebook er naboen da. Og det ikke folk skjønner er at alle sin Facebook er unik. Du har en helt annen feed enn jeg har. - Jeg har hatt sånne samfunnsdebatt inne i podden her og sånt, og der sier jeg sånn: "Facebook er ganske underlig fordi Man sitter til klokka halv ett og kranger med folk og diskuterer i kommentarfeltene. Det er der debatten foregår. Og så daglig natt på oss eksisterer det ikke. Det er borte. Det er ingen som husker det. Ingen som henter opp. Møter sjuk i hodet og henter opp noen gamle tråder og skal mot bevisene og noe annet. Men den samtalen er borte. Det handler om å vinne og slenge dritt. Jeg ser ikke helt at det funker da. Nei. Som debatt. Nei. Ja, hva sier du? Nei, jeg vet ikke. Har du tomt for whisky og lett øl den er konsumert, og har lyst til å gjette på hvor lenge vi holder på? To og en halv. Vi er nok på tre timer og ti minutter. Ja, det er godt tegn. Det kjennes riktig. Det er godt tegn. Jeg begynner rundt av, det er greit. Det ser så fint ut i Spotify, så 3.10, enn 2.50. Jeg synes det er bedre. Jeg er helt enig. Er det noen siste Patreon-crowdfunding-ting som ikke er kommet frem, tror du? Skal vi se, har vi fått noen melding fra lytterne? Nei, det er ingenting. Hvilken episode var det du sa at det var Howard i Patreon, og det var latet som om han hadde masse spørsmål bladd i papirene? Det var ikke Howard. Det var ikke Howard som gjorde det. Jeg kan ikke si hvem som gjorde det. Da tenkte jeg, det skal jeg så begynne med. Og vinneren er Stine Johansen. Den har jobbet med at du får CD-sengel fra Ace of Base og Ramsehopp, og så hadde den ikke noen ting foran deg. Han bare piste i han. Det er jo fantastisk. Det er ikke rett i fellet da, på 90-tallet og sånt. Ja, jo, men jeg tror de fleste var redelige på det da. Han var en skurket, han bare tok opp noen greier og kjørte konkurranter. Det var bare skurkereier da. Jeg kan ikke si hvem det var. Det er mulig å finne ut av det, men jeg skal ikke oute noen her nå, tre timer og ti minutter inn i... Det hadde ikke skjedd noe uansett. Han hadde ikke vært gjest der, kan jeg si. Men du, tusen takk for praten. Dette her var jævlig moro. Og som en av de første jeg snakket med etter starten på krisen, var det så stas at vi endelig liksom til å bare ha vært Instagram-venner, så å ta en god prat her, det var like. Kanskje du kan gjeste i min en gang. Jeg tenkte det var veldig naturlig at du kom inn hit og stviknet å snakke om, for jeg er jo interessert i det du driver med, men det er jo veldig rart med min bakgrunn å komme inn til deg og snakke, men hvis du har lyst til det. Jeg er også jævlig musikk-interessert. Jeg har jo vært internett-DJ-interessert. Mitt publikum er også åpen for veldig mange sidespor. Faren min for eksempel, professor i biologi, har vært med mange ganger. Prater masse om carnivore. Jeg er dritgod i cage-fotball i Nydalen, og så var jeg god i beep-testen når jeg var junior, når vi var fotball. Så jeg var kjapp. Kjapp og god spenst. Hva skjedde? Det kan vi ta en tre timers spørsmål. Du kan løpe fra Fornebø til Disen, og så tar vi... Jeg har en ting jeg glemte å spørre om. Det er jo intervalltrening og sånt. Det er masse jeg glemte. Ikke gjør det. Det er mitt tips. Ikke intervalltrening? Spring i terrenget og la bakkene være din naturlige intervall. Og kose seg. Kose deg faen altså. jeg hadde dette med å dele med meg, jeg hater, jeg slutter å trene kondis. Og nå som fotballen er nede, så er jeg fornøyd til at det kommer til å bli et helvete. Men jeg vet at alle de gutta jeg spiller fotball med, er like dårlig form som når jeg kommer tilbake en kondismessig. Så jeg prøver å ha en god fysikk, ta de på det da. God analyse. Takk for praten. Vi holder kontakten da. Lykke til med den nye eventen. Ja, Blaze Cup. Blaze Cup 2020. Blazecup.no. Hvor mange kilometer? Den ene runden er 12, neste er 21, og siste er 50, og det er rundt hele Lillemarka. 12, 21, 50. Jeg vet hvem av dere som hører på nå som har lyst til å melde dere på 50. Sikkert et par av dere som synes det høres fristende ut. Bå meld seg på. Og Og så sjekker jeg ut den dokumentaren som jeg snakket om. Den er jo på YouTube nå, gratis. Vi reiste jo rundt og viste screenen først, men på grunn av koronaen så er den nå på en måte tilgjengelig for alle. Den heter Besatt. Bare søk på Besatt fra Operataket til Gallup-byggen. Besatt? På Netflix. Nei, på YouTube. På YouTube, ikke på Netflix. Nei. Nydelig. Er det noe mer da? Nei. Tusen takk for å prate med meg.