Hei og velkommen til helsetipspodden. Først og fremst vil jeg takke for at du lytter. Det er en stor glede at stadig flere lytter til helsetipspodden. Jeg har som mål med denne podcasten å dele av alle temaer som omhandler helse vår. Og med god kunnskap får vi muligheter til å ta valg som kan gi oss friskere liv og mer livsglede. Noe av det viktigste vi kan gjøre for å kunne leve lange og gode liv er å ha gode relasjoner.
I den lengstløpende studien av voksenlivet noen gang, som startet i 1938, skulle de finne ut av hva vi trenger for å ha et godt liv. Studien fant at de som holdt seg sunnest og levde lengst hadde sterkest forbindelser med andre. Varmen i disse forbindelsene hadde altså en direkte positiv innvirkning på deres helse og velvære. Gode relasjoner betød at deltakerne hadde mindre sannsynlighet for å utvikle hjertesykdom, diabetes og lebbikt.
Vreier sosialt nettverk og mer sosial aktivitet resulterte i senere oppstart og langsommere forekomst av kognitiv nedgang. Interessant nok fant studien også at deltakerne ble lykkeligere etter hvert som de ble eldre. Episodens gjest er Elisabeth Kjøli, opprinnelig fra Lofoten. Lofoten med praksis i verkre Lofoten og Vesterålen. Elisabeth er godt kjent for mange på Instagram som psykologinord.
Hun er psykologspesialist i det som heter klinisk voksen og jobber som psykolog i snart 15 år. Hun har jobbet i sykehus med de alvorlige syke og vært kommunesykolog og jobbet med forebygging. Nå har hun egen praksis hvor hun har fokus på relasjoner og parforhold. Hun tar videreutdanning i parforhold gjennom Norsk psykologforening. I tillegg er hun også barnefaglig sakskyndig og mekler i barnesaker.
Elisabeth har bodd og reist mye utlandet og interesserer seg for hvordan samfunnet vårt påvirker den psykiske helsa. Hun deler kunnskap og refleksjoner på hennes Instagram-konto med en røuset omsorg og smert av humor som jeg liker godt. I ene innlegget skriver hun så fint. Altså, jeg sitter på psykologkontoret og forsøker å hjelpe enkeltmennesket. Men aller helst har jeg lyst til å sette hele samfunnet i stolen.
Enkeltmennesker er nemlig ikke så ofte så mye vei med, som samfunn har vi derimot åpenbare problemer. Dagens episode skal handle om relasjoner, og det er en sann glede å ønske velkommen til Elisabeth.
Takk, takk. Veldig hyggelig å være her. Så skjønt at du har lyst å være gjest. Og jeg har jo fulgt deg på Instagram lenge, og føler at jeg kjenner deg ganske godt. Ja, i like måte. Dette føles veldig kjent. Ja, og tenk det at relasjoner er så viktig for helse vår. For ofte så hører vi jo om spiser, beveger seg, og
Og så ser vi at egentlig hvem vi omgir oss med er det viktigste for at vi skal leve lange og friske liv. Så du er jo opptatt av gode relasjoner, men også dårlige relasjoner. Og hvis vi skal gå litt inn på hva betyr egentlig relasjoner?
Ja, altså det som jeg synes er viktig å si til folk og kommunisere ut, det er jo at jeg sitter år etter år og tar imot pasienter, og leser henvisninger og snakker med dem, og spør om alt mulig fra kosthold til trening til relasjoner til tidligere opplevelser i barndommen.
Og så er det sånn at hver dag jeg sitter her, så blir jeg jo ganske overrasket over at de her relasjonene, de vurderingene jeg gjør der, hvor godt har man det, hvor varme relasjoner har man, klarer man å søke støtte, alle de her tingene, at de som kommer til meg, de sier veldig ofte at det ikke er så bra. Når du har kommet inn på et psykologkontor, så er det ofte noe som ikke er så greit der. Og så er det veldig sjelden at det kommer noen hvor jeg tenker at
her er jo alt bra, her har de det godt i relasjonene, og likevel har de det i dårlig helse. Så det er noe som jeg opplever veldig sjelden. Og der er min interesse og lyst til å kommunisere ut hvor viktig de her relasjonene er. Ja, og det er sant, når en leser studier opp mot dette her, sånn som det er studiene også har pågått siden 1938, der er det jo en gruppe
Da de begynte med unge Harvard-studenter, var det også en gruppe med ungdomskriminelle i Boston. Det er så tydelig at sosiale relasjoner ikke bare skaper mer livsglede, men det gir også økt forsvar og redusert risiko for helseplager og sykdom. Ja.
og livslengde og hva tenker du da som gjør at at det kan være som du sier at det kommer folk til deg på kontoret og
har krevende sosiale relasjoner hvorfor er det så vanskelig for oss? altså hvorfor er relasjonene så vanskelig for oss? ja altså det her er jo mange ting å si og det ene er jo det her med samfunnet vårt ikke sant? at vi det kreves av oss i dag eller hvertfall er det forventning fra samfunnet om at vi skal være veldig selvstendige og vi skal klare oss selv sånn at folk liksom prøver det da, klarer seg selv
Klarer seg selv. Og så når man da ikke, altså man føler seg ensom, eller man får ikke helt til å være seg selv sammen med venner, eller man får ikke til å
stille nok krav eller standard på kjæresteforhold eller relasjon til foreldre eller hvem det er så legger man det gjerne på seg selv det er mitt eget ansvar å klare meg og jeg må ikke klage fordi at jeg synes jeg leste et tal om at 20% er aleneboende for eksempel og det her er jo
ikke godt for oss mennesker å bo alene i et hus og særlig ikke når vi ikke har så mange sosiale arenaer vi deltar på oppe i Nord-Norge i hvert fall hvor det er kaldt i Sør-Europa er de jo mye mer ute i gata sammen med folk hele tiden men her bor du alene og så kan du gjerne være alene masse av tid ja, altså vi har skapt en sånn
struktur i samfunnet så jeg tenker strid imot vår natur fordi at vi mente å være sammen vi mente å være i flokker det skaper trygghet å være sammen med andre for det var ikke klart det var så høyt tall det er så mange som lever alene og så går du på jobb og så sitter du på kontor alene kanskje og så går han hjem og så går han igjen og trener alene
Også den sosiale kontakten gjerne er på Instagram eller på ring. Det er ikke så mye av de her fysiske møtene som vi har behov for. Eller det er i hvert fall ikke nok ofte. Vi har behov for masse mer. Ja, og så nevner du det med å se nedover mot Sør-Europa der det er i større grad...
ut fra det jeg opplever mye mer i sammen. Har du noen tenker på hvorfor vi oppe i nord er enke opp til dette? Nei, det kan du si. Jeg har faktisk tenkt på det mange ganger. Jeg er masse i Spania, som jeg kjenner best. Har bodd der og studert der og har hus der. Det jeg ser er at hvis jeg går ut en dag der
Så jeg snabbtaler og kommuniserer med veldig mange i løpet av dagen.
det å være seg at jeg står og venter en plass eller inne på en butikk eller uansett hvor jeg er henne så kommer jeg i sånn småsnakk med mange løpet av dagen og det er masse mer enn hva jeg gjør her i Norge og nå er jo jeg en person som er opptatt av dette sånn at jeg liksom har jo bestemt meg for at jeg skal snakke med folk og jeg kommer lett i kontakt og har litt sånn ekstravert personlighet sånn at det er for så vidt ganske lett for meg men likevel så er graden av kontakt med andre mennesker det jeg opplever mye større
for eksempel Spania det får meg til å tenke på at kanskje nettopp fordi vi bor i et land med så god økonomi så har alle råd til hver sitt hus eller hver sin leilighet generasjonsboligen går ut vi bor ikke sammen med foreldrene våre, spanjolene er jo det er jo vanlig å være 26-27 år og bo sammen med hver mamma ja
Ja, og det trenger ikke nødvendigvis bare være bra for oss. Nei. Så hva er det som gjør at relasjoner, det har folk rundt seg, er så viktig for oss da?
Jeg tenker det her er litt sånn det biologiske og det menneskelige i oss. Vi er skapt til å være flokktur. Hvis vi går tilbake nå med tusen og ti tusen og hundre tusen år, så vet vi at måten vi lever på i dag er helt unaturlig for oss. Det her med å jobbe sammen og sitte rundt et leirbål og hva man kan se for seg, vi har ikke det lenger i dag.
Nei, og hvis den kanskje på kvelden, som du sier, ler på alle noen og ser på hver sin skjerm? Ja, det er ganske trist. Jeg tenker masse på disse tingene. Jeg møter pasienter, og mange kommer jo til meg og sier
De ser at det er noe feil med seg selv. Det er et eller annet som ikke funker, og jeg må hjelpe dem å finne ut hva som ikke funker. Det er veldig enkelt for meg å se at den måten vi, veldig mange av oss, lever på blir feil. Og så er det jo noen av oss som tåler det, og det er jo kjempeflott. Men at mange ikke tåler det, er også helt logisk og naturlig.
Og jeg synes det er vanskelig å kalle det for en slags psykisk sykdom som om at det er en feil som oppstår i oss når det er ganske åpenbart at det er samfunnsstrukturen som ikke passer til den enkelte av oss.
Ja, og at vi ikke får dekt et primærbehov av å være sammen med andre, skape, hvilke type følelser ser du dukke opp hos de som kommer til deg? Ja, når du har tatt steget til å komme på et psykologkontor, så er det jo gjerne litt åpenbare ting.
Ting som for eksempel en depresjon, eller ganske hemmende angst, eller de her vanlige folkehelseutfordringene. Jeg synes det virker som at det kan slå litt ulikt ut hos oss mennesker. Men at litt kjern i det er ofte veldig det samme. Det er det her relasjonelle som vi enten har strevdes med eller streves med.
Du har jo foreldre-barnrelasjoner fra barndom som kan utgjøre veldig masse i voksenlivet, eller jo relasjonelle ting som foregår nå. For eksempel at man har for lite kontakt, som er det vi snakker om nå, men det kan jo også være at man har relasjoner som ikke er gode for en.
Det er konsert med at vi har en relasjon som ikke er god for oss da. Hvordan vet vi det? Det er mange som henvender seg til meg på Instagram, og så spør de hvordan jeg vet om kjæresten er bra for meg. Svaret mitt bruker å være at hvis du kjenner godt etter, så vet du det faktisk. Mer komplisert er det ikke.
Vi har en magefølelse vi er utstyrt med, og den varsler oss. Men så har vi jo også de her tankene, og så har vi kanskje lyst til at ting skal fungere, vi har lyst til at ting skal se bra ut, vi har lyst til å være den som er i et funksjonelt parforhold, for eksempel, og så kjenner vi egentlig at det funker ikke. Det er noe som ikke er bra. Sånn at denne her, å lytte litt innover til magefølelsen, tror jeg jo er...
Og når det gjelder kjæresteforhold, så har man jo veldig ofte, det hører jeg i hvert fall pasienter beskriver, venner, foreldre, de man har rundt seg, har ofte sagt at dette virker ikke som at du har det så bra. Den relasjonen virker ikke så bra for deg. Ja, og så er det jo, jeg kan vel undre seg litt i det da, litt som du sier, kjenn etter du vet det. Så stoler vi ikke helt på det, og så må liksom...
Spør en psykolog, kan du gi meg svaret? For det er så vanskelig ofte å kjenne ytter. Det der med bare å holde ut og bare fortsette å ha de dårlige relasjonene. For det er så krevende for mange nå. Må du kutte ut eller avslutte eller redusere? Ja.
Hva råd pleier du å gi hvis de skjønner at jeg er i en dårlig relasjon, men jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre? Det er litt forskjell på om det er en foreldrelasjon, søsken, familierelasjon versus en kjærestrelasjon for eksempel.
Eller vennskap. Og når det gjelder det første, altså familie, så bruker jeg alltid å reflektere med pasientene om dette er relasjoner som de faktisk ønsker å ha med seg i livet til tross for at det er dårlig. Og ofte er det jo sånn. Er det en mor eller en søster eller noe som på en måte er kjempedårlig og kanskje til og med skadelig for helsa.
så kan det likevel være slik at man synes det er best å beholde relasjonen i livet sitt. Da er det jo mer å prøve å kanskje gi mindre tid
med den personen. Kanskje ikke gå inn i type samtale tema som er vanskelig, der det ofte blir litt sånn betent. Jeg bruker å si, dra på søndagsmiddag og snakke om kjøttkaken og været, så kan den relasjonen fungere. Men at man også er klar over at det er det jeg gjør da. Og når det gjelder foreldrerrelasjonen, så kan det være veldig vanskelig, fordi at
litt biologisk i oss så har vi forventning til hva en forelder skal være og hvis foreldren da svikter så vil på en måte det skade oss i den forstanden at det er noe i oss som har den forventningen det skal være så en forelder skal alltid ta vare på barnet sitt og når foreldre eventuelt ikke klarer det da så vil det jo påføre barnet noe negativt og noen ganger er det jo også pasienter som velger å avslutte relasjonen
til foreldrene sine og få det bedre da ja, og så er det jo hva det er som gir gode relasjoner og det er jo ofte det å kunne møte mennesker, tenker jeg, som kanskje har litt samme interesser
Det å pleie vennskap med de som man kjenner. For det har jo vært et spørsmål. Hvordan vet jeg hva en god relasjon er? Når du har det fint og trygt og godt. Så enkelt er det. Og det er også der hvis du har noen dårlige relasjoner i livet ditt som kanskje bare må være der. For eksempel en foreldrerelasjon. Så er det jo veldig viktig at
at man da tenker at da må jeg være svært nøye med å ha andre trygge, gode relasjoner. Og gjerne noen relasjoner der jeg kan få lov til å fortelle litt om hvordan den relasjonen til foreldrene mine er. Og som sagt, man vet jo hvis at man føler seg godt. Altså hvis man kan være seg selv, man føler seg trygg, man gleder seg til å være sammen, har en god magefølelse, da har man det jo godt i relasjonen.
Ja, og så er det et poeng som du sa tidligere, og det er at vi er så travle at vi ikke helt har disse møtepunktene. Og det er derfor jeg hadde så lyst til å ha en episode nettopp om dette her, for å nettopp forstå hvor viktig det er, sånn at vi kanskje klarer å prioritere de møtepunktene da. Ja.
Det er det jeg ser masse, en sånn ny, ikke nytt av året og uka, men en ny greie er jo det her med utbrenthet. Altså det ser jeg jo fra jeg startet som psykolog til nå, så er jo det noe som er blitt, hvertfall at folk setter ordet på det som plager dem, altså de er utbrent. Og så er det jo ofte folk som har jobbet for masse, eller tatt på seg for masse, og type sånne mennesker som liker å prestere
og både trene og jobbe og spise sunt og gjøre alt på en måte etter boka og så blir de sliten og jeg bruker alltid å ha fokus på ikke bare hva de gjør som blir litt for masse men hva de ikke gjør
Ikke sant? Og da er det ofte det her med relasjoner. Altså at jobben har gått på bekostning av relasjonen, at man ikke har tatt seg tid til, familielivet tråkker og går, og så har man ikke prioritert venner man har hatt med seg hele livet, og så blir det et savn. Så kroppen merker at noe mangler. Det er ikke nok at vi trener å spise sunt og går på jobb, ikke sant? Vi er mennesker og trenger noe mer. Hmm.
Og så fint du sier akkurat det der med hvis vi bare skal redusere alt vi gjør for mye av, men går viktig også gjerne for å avdekke, hva mangler du for å ha det bra? Ja, nettopp. Mange som er utbrent føler at de fyller tida med så mye, mens de ikke er så observante på hva det er som jeg skulle gjort som jeg ikke fyller tida med. Ja, og...
Det er jo også, for hvis det er noen som lytter og sier at de ikke har noe nettverk, hva skal de gjøre da? Ja, og det har jo også mange som kommer og sier, og det som jeg legger merke til, det er at veldig mange tenker at jeg har ikke noe nettverk nå, og så har jeg kanskje ikke hatt noen trygge gode relasjoner de siste årene eller i lang tid.
Så er det så viktig å kommunisere at det kan man gjøre noe med. Det er ikke sånn at fordi man har det som nu og er ensom og ikke føler seg tilfreds i relasjonene sine at man ikke kan gjøre noe med det. Man kan faktisk begynne å bestemme seg for at man skal ta litt sånn sjans og melde seg på
jeg vet ikke hva man liker, men du vet, padlekurs til kunstgruppe til, du vet, det finnes masse ulike ting man kan melde seg på, der man kanskje har felles interesse med noen, og så blir kjent å ha det som en slags plan for dagen og for uken og måneden, at nå skal jeg prøve å utvide nettverket mitt. Og så bruker jeg å si at man kan sende ut 50 søknader til venner, og så får man kanskje 49 avslag, ikke?
At man ikke tenker at alle skal bli en bestevenn, men at man prøver å sjekke, ok, vi inviterer den. Og litt sånn gå tilbake til det her med å invitere hjem på en kaffe. Vi inviterer, ja, helt sånn som man gjorde mer av før i tiden. Og veldig mange takker ja, det er for øvrig også mye erfaring. Det er mange som sitter og tenker at jeg har ikke noe nettverk, og hvordan skal jeg gjøre det? Og så føler de seg litt utenfor ensom, og så tar de derfor heller ikke plass.
men når jeg på en måte klarer å motivere til å gjøre denne innsatsen så viser det seg at de ofte får napp folk søker venner og så kommer de tilbake noen uker etterpå og føler seg masse bedre forresten så er det kommet en venn inn i bildet men så ser de ikke helt at sin egen bedring faktisk handler om at nå har jeg noen som jeg kan ringe og spør om de vil være med å trene og disse tingene
Sånn at, ja, det er veldig fint å se at det funker. Ja, og så er det noen ganger bare for at sånn lite dyttig, i en retning, så jeg retter meg litt modigere da. Mm, klart. Og så er det jo litt, sant, bare på en arbeidsplass, så er det jo ofte noe at folk sitter og spiser på arbeidsplassen, de prioriterer, du har ikke der møtepunkt i lunsjen, eller,
disse mange treffpunkter sosiale treffpunkter som for mange er vekke og jeg synes det har vært interessant nå når vi har hatt en pandemi der vi fikk beskjed om å bli fratatt flokkene våre vi skal holde avstand vi skal ha munnbind på oss vi skal heller ikke få lov å vurdere ansiktsuttrykk om vi var trygge eller ei
og hva det har gjort for mange, hvor strevsomt det har vært. Har bare på en måte forsterket forståelsen, tenker jeg, for hvor viktig det er at vi får lov å være sammen. Helt enig. Og det er jo sånn det er, og jeg tenker at
for min egen del i mitt liv og for andres tenker at det er så viktig å huske på at vi er på underskudd vi er ikke i en pandemi nå, men vi er fortsatt på underskudd i forhold til det som er i vårt menneskelige behov
noen av oss lever et liv hvor de er i kontakt med masse folk men som befolkning og det jeg ser på kontoret mitt så er det at folk er generelt underskudd sånn at vi alle sammen kan jo trene oss på å ta mer kontakt med andre man kan snakke med folk på butikken eller på kaféen jeg er jo veldig bevisst på å gå til kassen i butikken jeg går jo ikke i adjuvaga ikke i denne selvbetjeningen nei takk altså å snakke med en maskin
Og sånne små ting, man tenker kanskje ikke over at det er så viktig. Litt blikkontakt, en liten kommentar, men alle de her små drøppene er kjempeviktige. Og det har man jo selvfølgelig forsket masse på, og sånne her mikromøter, de er kjempeviktige for helsa vår. Jeg kan si forskningen der da, for det er jo akkurat det du sier, det har jeg ikke tenkt så mye over, men
skal vi sjekke inn på et hotell så er det ingen i resepsjonen skal vi gå og handle på butikken så får vi aldri snakke med noen i kassen vi skal ta ut penger, vi får aldri snakke med noen i banken altså jeg har faktisk det her er jo sånne ting som jeg tenker ofte på så jeg har faktisk reist til Oslo en gang fra Lofoten og jeg snakket ikke med noen på veien, det var helt merkelig og jeg prøvde liksom å tenke over hvor mange har jeg faktisk og det er sånn selvhjelpsskranker overalt og maskiner overalt
og jeg er jo bevisst på dette, så jeg kjenner jo at nå er jeg utsylt, så nå må jeg komme i kontakt med folk og skjønne behovet, men det tenker jeg det gjør ikke andre, altså folk som ikke jobber med psykologi og faget mitt de antagelig bare går inn i en slags normal og tenker at dette er en normal som man bare må forholde seg til og så tar man kanskje på seg et litt som skal og tenker at dette må jeg bare tåle
Men det her har noe å si, og det er som sagt, jeg kjenner ikke detaljene i forskningen, men det er forsket på at disse små møtene, at de også er viktige, så det er ikke bare det å ha fokus på å ha en bestevenn, men det å også ha fokus på disse små samtalene. Og det har de jo forsket på også i livslengde, altså disse, du kjenner sikkert også til sånne som står utenfor butikken og som prater med alle som kommer inn, eller...
På busstoppen er de i samtaler med bussjåførene og overalt. Disse folkene er generelt lykkeligere enn de som ikke gjør det.
Ja, jeg har en nær butikk her. Jeg har mange butikker jeg kan handle i, men rett i nærheten av jobb, så han som driver butikken og de andre, de er alltid på hei til alle. Og det som er så tydelig er jo at veldig mange velger den butikken på grunn av det. Ikke nødvendigvis på grunn av varudvalget, men der kommer de å bli sett og bli satt fint på. Ja.
Det er jo så fint, det er akkurat sånn det er. Og så er man liksom så lite bevisst på det, men det er dette vi trenger. Jeg bruker å si at man overkompliserer hva psykisk helse er, og man kaller det utallige forskjellige diagnoser og ting og koder og sånn, men det handler om at vi trenger å bli sett, vi trenger å bli elsket av noen, vi trenger å være viktig. Og verre er det ikke. Nei.
Nei, verre er det ikke, men for mange er det jo likevel vanskelig. Og så var det jo litt fint med det innlegget du hadde med at det er ikke enkelt menneske det er noe i veien med, men at du helst skulle ha hatt hele samfunnet i stolen. Så hvis jeg nå hadde servert samfunnet i stolen, da... Ja, hva hadde vi gjort? Ja, med endringer. Hvis du skulle...
nå i en ikke en drømmeverden men en håpefull verden hva endringer ville du startet med da?
Ja, altså, nå får vi lov til å drømme og tenke høyt. Altså, for det første, selvfølgelig de her vi snakker om, de her skrankene, de må jo bort. Altså, vi må jo være i kontakt med hverandre. Og så vi nordmenn, vi helser jo på hverandre i marka, men da hadde vi helset på hverandre i gata. I mitt sånn drømmescenario. Og så hadde vi nok hatt
helt bort med tanken om at vi skal klare oss selv, og at uavhengighet er en bra ting, og vi må være selvstendige og alt det her, da hadde vi vært helt avhengige av hverandre. Og vi hadde vært stolte av det, i min verden. Vi hadde vært stolte av å be om hjelp, eller de her tingene som vi ikke gjør i dag. Og så hadde vi nok i en tenkt verden også, i hvert fall...
Jeg skal ikke si, for det er jo noe med hvordan man tilrettelegger arbeidsplassene også, så man kan jo ha lange arbeidsdager, men da må det jo så for å være tilrettelagt at man ikke sitter på et eget kontor og i hvert fall ikke spiser lunsjen sin på det egne kontoret, men at det er mer tilrettelagt for sosiale arenaer.
Ja, da vet jeg jo at det med åpne landskap har jo gjerne medført mer stress for en del. Men det er jo for dette jeg blir forstyrret når jeg jobber. Så det er derfor det er så fint du nevner det der med, ja, man skal få sitte og jobbe, men det skal kanskje ha hatt noe sånn rom for å møte steder. En sofa-gruppe sitter og tar en kaffe og ikke bare prater jobb, men bare være med hverandre. Ja.
Nettopp. Og så vet jeg jo, det her leilbålet, det hadde vært veldig fint med en eller annen sånn, når vi kom hjem så hadde vi en liten flokk da, som vi kom sammen med og snakket om dagen. Og det er litt interessant, for jeg har jo en del menn også på kontoret her, og noen av de er jo på elgjakt.
Og da beskriver de en sånn lykkefølelse. Og når man går inn i det, så er jo det her, det må sitte sammen rundt et bål. Det er jo en del av gleden og lykken i den elgjakten. Ja, og så er det noe vi har gjort gjennom alle tider. Hvis vi tenker at det er et avtrykk for alle generasjoner før oss, så er det en avtrykk på...
En sånn, nå samles vi rundt bålet i et fellesskap, i en ro for nå er det mørkt, så vi skal ikke ut og jakte videre. Vi skal være her. Og det er jo veldig fint det du sier med, for hvis du spør folk, hvor tid har du det bra? Hvor tid har du det best? Og så får du et sånt eksempel, det er når jeg har vært på elgjakt. Ja, ja, ja, det er veldig fint. Det er noe som jeg har gjort gjennom alle tider, å være på jakt og få tag i mat.
samles rundt leirebålet ja hva skulle vi fått til det da? kanskje vi skulle lagt en leirebål i hver gata sant nå blir du innkast dit det jeg tror som jeg ser det at det finnes en del anledninger
men vi har ikke tid til å delta. Jeg ser for meg at hvis man legger merke til i løpet av en uke, veldig mange av oss får jo en del invitasjoner som vi takker nei til, enten fordi vi har ikke tid, eller at vi tenker at det kanskje ikke var en ordentlig invitasjon. Men hvis man begynner å legge merke til, så er det jo en del arena for veldig mange, hvor man faktisk kan møte opp
Vi er sliten. Vi er litt sliten folk. Det er det jeg mest av alt ser. Kapasitetsmangel. Har ikke energi i kveld. Det er mange sånne, nesten blitt sånn standardflase at jeg har ikke kapasitet.
Ja, jeg kjenner meg igjen i det. Og så er det noe med at vi bruker opp all kapasiteten i jobb da. Og så når kvelden kommer så har vi ikke helt mer å gå på. Og så er det ikke bare jobb, vet du, vi driver med. Vi driver også med hvor sunt vi skal spise og hvor masse vi skal trene. Vi har å pusse opp huset og bade fra 2013 når jeg allerede er klar. Sånn at vi har mye vi driver på med.
og skal perfeksjonere. Så det er ikke bare jobben heller. Jeg ser jo også pasienter som ikke er i jobb, men som likevel har levd et meget travelt liv. Ja, det er sant. Men der var det noen gode forslag. Ja, det kan du godt tenke at det er en drømmeverden, men en del av det er jo helt klart oppnåelig å få til, og som du sier med de der treffpunktene med
Den der utryggheten, nå er jeg ganske teknisk, men for meg å gå og handle og skanne varen og alt dette her, går jo fint, men jeg tenker for de som er eldre, den der utryggheten med å, det her er noe teknisk, får jeg det til? At det kan skape utrygghet også med...
Jeg jobbet på hotell for mange år siden, og da husker jeg de sa at fremtidens hoteller uten resepsjon. Resepsjon sammen sett, det er faget du utdanner deg til, for jeg gikk på hotell i skolen. Dette kommer til å forsvinne. Trist, sant? Ja.
Og så tenker jeg, nei, nei, det er det dummeste jeg har hørt. Gjestene bor jo på dette hotellet fordi vi er så hyggelige med dem og tar dem imot og husker navn og hva rommet nummer de ønsker og så videre. Fint.
Det var helt uaktuelt. Altså den fremme tenken, det kommer aldri til å skje. Og så skjedde det. Og så hadde det skjedd litt sånn umerkelig, og så hadde det blitt en slags ny normal, som vi ikke har sett spørsmålstegn ved, og ikke helt mange tenker får ikke med seg hvor lite kontakt vi har, eller hvor begrenset kontaktene blir. Det sniker seg ikke. Det sniker seg ikke.
Så det, ja, det trengs, jeg tenker at det er så viktig, og jeg håper det kommer veldig tydelig forskning på de endringene også, og hva det gjør med oss, at noen vel våger å se inn på det, sånn at
ja, for vi kan ikke bare økonomisere det med at vi slipper å ha så mange på jobb i kassene, for nå skal alle gjøre det selv, og varene har jo ikke blitt billigere heller. Så jeg er litt sånn, hvis jeg skal gjøre hele jobben selv, så skal du ikke spise på restaurant i dag. Så skal du bare gå inn på en app, bestille maten, så går du og henter maten, og det er ikke
før du må gå og vaske opp sjøen og så har jo heller ikke verden blitt billigere og så har du egentlig gjort mange menneskers jobb det er helt sant det skjedde en ganske stor endring overalt ja, og sånn som du sier det sniger seg inn så man liksom ikke helt har fått muligheten å si hei, nei, det ønsker jeg ikke og hvem skal vi gi beskjed til? mm
Ja, og det er derfor vi må ha hele samfunnet, ikke sant? Vi må alle tenke over disse tingene, for det er jo vi som lager samfunnet i lag. Så den Instagram-kontoen min er jo et slags forsøk på å gjøre folk oppmerksom på hvor stort relasjonelt behov vi har, og at vi er som sagt veldig mange i underskudd.
Og så får man symptomer på diverse ting, og så er det vanskelig for hver og en av oss å forstå at veldig ofte er det her
linka til nettopp at jeg har det ikke så trygt og godt eller det er i relasjonene mine eller jeg ser ikke, jeg er ikke sammen med folk like masse som jeg trenger jeg blir ikke bekreftet like masse som jeg trenger og vi er komplett avhengige av hverandre og jeg sier det til alle som kommer på kontoret mitt som skal prøve å gjøre ting selv og alt at du er helt avhengig av andre for å ha det godt det må vi bare innse vi er avhengige av kjærestene våre, vi er avhengige av foreldrene vi er avhengige av venner, kollegaer, alle sammen
Ja, altså får det meg til å undre meg over hva jeg gjorde...
Hvor gikk det feil på veien? Hvorfor kom det i den retningen så i stor grad at vi skal klare oss selv? Det synes jeg er merkelig. Det er veldig merkelig, og veldig mange kjenner et press på det. Jeg ser det på unge foreldre som har blitt skilt, og så sitter de alene med barn. Og så er det forventning fra samfunnet at «Det her må du klare».
Og veldig mange som kommer på mitt kontor gjør jo ikke det. Altså det er kjempevanskelig. Også hvis du i tillegg har en pågående konflikt med eksen din, ikke sant? Som tærer, og så kanskje økonomiske vansker, ikke sant? Så det er klart at da blir det vanskelig. Da trenger man en flokk som støtter opp og som sier at det er helt ok at du ikke klarer det her selv. For det skal du ikke. Så nå er vi her for å hjelpe deg. Ja. Ja.
Det kan jo være så vanskelig å spørre om hjelp. Det kan jeg kjenne på selv også, at det der å spørre om hjelp, å få hjelp, er jo kjempefint, og jeg er heldig å ha mange rundt meg som gjør det. Men det sitter langt inne. Jeg har en sånn motstand mot at det
«Åh, skal jeg be om hjelp igjen? Klarer jeg ikke selv i dette denne gangen heller?» Ja, for da er vi svak, sant? Ja, en følelse av at dette burde jeg klart selv, og ja, at vi måler litt verdi når vi må be om hjelp. Ja.
Det er helt sant, og så er det så rart fordi at de fleste av oss liker å kunne være til hjelp. At noen ringer og sier «Kunne du ha hjulpet meg til noe?» Det er jo en ære å få det spørsmålet. Og de fleste ønsker jo å stille opp, og vi føler oss også ofte bra selv hvis vi får lov til å hjelpe. Ja, og jeg elsker å hjelpe andre, så det er jo veldig motsikkelse dette her. Ja.
Og en av de tingene jeg også er veldig opptatt av som relasjonelt, er det her med å gjøre snille handlinger for andre. For det finnes det jo også veldig masse forskning på. Det finnes en hel bok om det. Det med å være snill og gjøre snille handlinger. Og det at man kan trene seg på å gjøre snille handlinger. Og det er jo også noe som har blitt, jeg føler i samfunnet nå, at vi har gått litt fra akkurat andre. Skjer det noe med noen som mister noe på butikken, så er det ikke mange som hopper til og hjelper.
Sånn at det her må faktisk bistå. Andre har ikke bare den andre gått av, men vi har gått av det. Vi synes det er fint for vår egen del å hjelpe andre. Og når de også har sjekket, altså spurt folk om hva var det for at du ikke troppet til å hjelpe til her, så ser jo de fleste som det er eksempel i butikken. Det handler om at jeg var redd for å være i vei igjen. Jeg var redd for at hjelpen min ikke var
Jeg vil ikke være til bry. Jeg vil ikke være til bry. Mens når man spør den som mister noe, så er det jo selvfølgelig vil man ha hjelp. Ikke sant? Det hadde vært kjempehyggelig. Og til og med om man ikke trengte hjelp, hvis noen da hoppet til og gjorde noe, så setter de aller fleste pris på det. Sånn at det er også en slags misforståelse mellom oss som samfunn, da.
At vi ikke har løft til å bry, men få synes at vi er til å bry da. Ja, da fikk vi en sånn tenke på at det skal være sånn hver morgen, så er det sånn, vær så god, her har du minimum tre gode handlinger, bruk de i dag. Ja, og det her er jo, det er så nydelig, for det her er de jo forsket på. Hva er det? Ja da, de har jo gitt ut 20 dollar, eller hva det var, til x antall mennesker, og så har de sagt, bruk disse pengene på deg selv, eller gå og bruk dem på noen andre.
Og så treffes vi igjen klokka fem, og så ser vi hvordan har dere det. Og de som hadde fått denne med 20 dollar, brukte den på noen andre enn seg selv, uansett hva, de var i bedre humør klokka fem. Og de andre? Ja, antagelig. Jeg husker ikke detaljene. Nei, ikke sånn. Men antagelig. En måling på at en...
Ja, og at vi på en måte er skrudd sammen sånn at vi kan oppleve så tilfredsstillelse og glede av å kunne hjelpe andre. Nå har jeg jo nevnt det mange ganger før, men jeg har jo to små gutter hjemme, og jeg ser det
Jeg er så tydelig allerede over den begge to. Jeg har den der gleden av å, hjelp deg! Så det ligger jo, det er ikke bare opplært. Selv om nå er det i 3 og 5, så nå er det nok innlært også, selvfølgelig. Men jeg vurderer det mer dit enn at det bare ligger instinktivt i oss. Helt klart gjør det det. Ja.
De har jo til og med gjort noen små studier hvor de har hatt toåringer, altså helt ned i torsjelder, og så er det noen som plages med å åpne dør og har en stabel av bøker i handen og har problemer med å åpne dør. Og til og med når toåringen sitter med en pedd eller noe sånt, veldig opptatt med noe, så legger de fra seg og så går de og hjelper.
Sånn at det er absolutt noe instinktivt i oss. Vi mennesker er jo mente til å samarbeide. Tilbake på denne flokken og tilbake på det her å sitte rundt lederbålet. Vi er jo mente til å samarbeide. Vi er jo helt hjelpesløs skulle vi være et menneske alene. Sånn at vi får et slags belønning i kroppen vår på å hjelpe andre. Så det jeg bruker å si til pasienter, men det er bare å begynne i dag. For det er masse sosial og relasjonell glede i å kunne være til hjelp.
Og man trenger ikke være redd for å være i veien, for man er veldig sjelden det. Så gjerne da hvis dette her gir resonans og gjerne bare det å øve seg litt. Ja, det er det man må. Og kanskje begynne litt med å være snill med seg selv også. Ja, ja.
Men det er mange måter å være snill på, man må ikke bare hjelpe noen som mister noen, man kan også være oppmerksom på om noen faller ut av en samtale, man kan være oppmerksom på om noen ser ut som de har sovet dårlig, det er mange snille handlinger man kan gjøre hvis man begynner å lete etter det.
Og det som er så fint, hvis vi selv har en litt dårlig dag, så det å yte hjelp til den andre, vise deg og løfte humøret vårt. Jeg tenkte det. Det er utrolig fint. Og også bare det å ha blikkontakt og smile. Det er også å være snill. Det er også en snill handling. For noen kan det være det eneste blikket de fikk den dagen. Hvis du møter noen i gata, det er også en snill handling.
Og så synes jeg det er så kult at jeg har sett på det at når jeg smiler til deg og aktiverer mine smilemuskler som gir en produksjon av noe velvære eller gode hormoner, så smitter det. Så når jeg smiler til deg, så er speilnevroner, og så blir du også litt glad og har det litt bedre. Så bare fortell litt om viktigheten av det å være sammen. Ja.
Vi er jo så biologisk rustet til dette. Vi kan det, og det er instinktivt og helt naturlig, og kroppen vår svikser jo det her selv. Men samfunnet vårt har blitt bygd opp på en måte at nå må vi faktisk konsentrere oss for å gjøre dette. Folk traver fra jobb til barnehage til jeg vet ikke hva. Da må vi faktisk lete etter innsmett til å klare å få det her relasjonelle. Ja, og kampen mot skjermen også. For det at...
Jeg ser når jeg går forbi, nå jobber jeg i nærheten av en ungdomsskole og bor i nærheten av en ungdomsskole, og der går jo stort sett disse elevene til og fra igjen, kanskje, men alle er på mobilen. Så de ser ikke på hverandre engang. Det er klart det ikke er bra. Så det er en kamp mot noe også som gjør at det der med å ta bevisste valg på...
Se på hverandre. Og det fikk meg til å tenke. Jeg jobbet ett år i Disney World når jeg var 20. Og der var vi tvungne til å smile og si hei til alle gjester i parken hver dag. Og vi kunne få sparken hvis ikke. Men jeg husker det som et av de beste årene i mitt liv. For der var vi jo en sånn, og så smilte jeg og smilte noen tilbake. Og så hadde vi den der effekten.
kontinuerlig som et ekstremt tilfelle det var men ganske interessant å tenke på at kanskje noe av den følelsen jeg sitter igjen med at det var så bra var nettopp fordi at vi hele veien var i kontakt med andre med et smil og du er ute av å tjene seg antagelig for andre, så du er ute av hjelp ikke sant? og så var du kanskje en del av en gjeng dere var kanskje flere som du førte en slags samhold i
Ja, ja. Og selv om jeg da var vekke fra min flok hjemme, for jeg var et år vekke, så fikk han jo på en måte en ny flok som han følte tilhørighet til. Ja. Men så må vi liksom snakke litt også om det, for nå snakker vi om alt det gode med relasjoner. Men de dårlige relasjonene. Du nevnte jo det der med å kjenne ytter.
at den vet det, hvis det er en dårlig relasjon. Men hvis den da står i et forhold der som er krevende, har du noen tips du pleier å gi for å få hjelp til å sette grenser, eller komme seg ut av det, eller begrense det? Hvor veien å starte?
Ja, dette er jo et stort tema. Hvor skal man starte? Er det et kortvarig forhold man har vært i, hvor man kjenner at her har det ikke greit, og hvor man begynner å tenke at noen ikke behandler en bra, dette er ikke godt for meg, jeg merker at humøret mitt har gått ned, sånn som det er motsatt av som det skal være i et forhold, man skal jo egentlig være på en rosa sky og synes at alt er bra.
Bra den første tida, men hvis det er helt på begynnelsen og man kjenner at dette er ikke bra, så vil jeg jo ha tenkt å gå ut så fort som mulig. Det er mitt beste råd, fordi når man først blir værende i god stund, så begynner det å bli mer komplisert. Da har man en for stor tilknytning, og man har kanskje en del av sammen, hus eller bil eller barn, som gjør at det blir komplisert.
Men som psykolog tenker jeg at man ikke skal undervurdere effekten det har på oss å være i en dårlig relasjon. Man må unngå det. Det er skadelig på alle måter.
Det er masse interessante studier hvor de har testet hvordan de har satt folk i en MR-maskine og tatt bilder av hodene deres, og så skremte de med at det er skummelt å være i en MR-maskine. Og så sitter du der alene, eller du har en sykepleier som holder deg i handen, eller du har en kjæreste som da er bra eller dårlig. Og det er så enkelt å se påvirkningene det har på oss.
jeg husker ikke resultatene men jeg er helt sikker på at det er bedre å holde en sykepleier i handen enn denne dårlige kjæresten ikke sant? så det sier ganske mye men vi regulerer sammen med andre sånn at med en gang vi er i et forhold som gjør oss uregulert og som ikke er til hjelp for oss og ikke støtter oss og ikke tar vare på oss så er det skadelig rett ut og man blir veldig syk hvis man fortsetter over mange år å være i et forhold som er dårlig
Tenker du at, sånn som med andre relasjoner, at for eksempel familie, kan krevende sosiale relasjoner forbedres hvis bare en part vil, eller må avhenge av begge? Er det et stykke arbeid som kan gjøres, eller bør den bare redusere? Jeg skjønner jo at det er individuelle forskjeller her, men...
Du får skjønne hvor gul den er. Det spørs jo helt hvem, når jeg tenker på parforhold, så spørs det jo hvem er den her
Andre partner, det vil jo alltid hjelpe i et parforhold med to sunne personer, at den ene gjør en jobb. Det vil alltid kunne bevege parforholdet i retning. Men med en gang du står sammen med en partner som ikke behandler deg godt, som ikke gjør de snille gode handlingene mot deg og tar vare på deg og får deg til å føle deg trygg,
så hjelper det nok veldig lite at du prøver på egenhånd å gjøre noe. Og det er jo det jeg ofte ser at pasienter som kommer til meg, som er i de her veldig dårlige parforholdene, det er jo at de prøver så godt å endre seg selv. De tenker at hvis jeg bare gjør litt mer sånn, eller hvis jeg prøver å unngå det temaet, eller hvis jeg er litt mindre sånn, så blir det jo bedre. Men det blir ikke det hvis det er en partner som ikke tar vare på en.
Og så er det noe du har delt om på Instagram som har fattet min interesse, og det er litt opp mot personlighetstyper enn det som går på psykopater og narsisisme. Har du lyst til å dele litt om hva det er?
Hva de to tingene er. Narsisme som jeg har snakket mest om, det er jo det som er vektig, det er at det gjelder ikke en så stor del av befolkningen. Det er noen enkelte som lager mye krøll rundt seg, sånn at de tar for så vidt stor plass. Men mange, jeg hører jo veldig mange når de gjør det slutt med kjæresten, så er han jo blitt narsisist og psykopat, ikke sant?
Og 50% av befolkningen er ikke narkosister og psykopater. Men det gjelder noen. Jeg har hatt litt på Instagram forsøkt å heve kompetansen hos folk til hvordan man kjenner igjen det som er høy narkosisme og en personlighetsforstyrrelse, altså kategorisert som det. Fordi at de kan skape veldig mye negativt rundt seg. Ja.
Og hva er narsisisme? Jeg vet ikke om du har lyst til å prøve. Kort fortalt er det jo noen som synes, det er jo en skambasert, det er jo ofte veldig mye skam innvendig, men det man ser på utsida, det er jo mennesker som synes godt om seg selv,
Det er gjerne de som jeg ser for meg som første date, så kommer de trygt og flott inn i rommet og tar seg godt ut og er gjerne litt sånn ekstravert personlighetstype, ikke sant? Som tar en del plass og som ser trygt og godt i stolen, ikke sant?
I en første date synes jeg egentlig man skal være litt nervøs og litt spent. Men gjerne de som ser trygt og godt i stolen, og som gjerne evaluerer andre litt dårligere, setter andre litt under seg selv, synes at de fortjener litt spesialbehandling der de går. Det er noe av hovedtrekkene.
Også i parforhold så blir det her spesielt dårlig fordi at det blir et slags utnyttjende parforhold hvor den med høy narsisisme prøver å få, altså har fokus på hva kan jeg få ut av parforholdet? Ikke hvordan kan jeg ta vare på oss eller deg, men det er hva kan jeg få? Så det er jo en egoisme i det. Men du sier at det er en personlighetsforstørrelse. Er det medført eller er det...
Kommer det av miljøet vi vokser opp i? Ja, og det her kunne jo sutt ti psykologer sammen, og så hadde du fått antagelig ti forskjellige svar, og noen besterkere mening enn andre. Jeg personlig tenker at dette er nok også miljøstyrt. Man skal sikkert ha noe latent fra fødselen, men det er nok også miljøstyrt. Ja.
jeg har jo møtt mange det er jo mange som kommer på kontoret mitt som jeg tenker at dette her dreier seg om narsisisme og noen ganger har jeg også diagnostisert det og de kommer jo selvfølgelig ikke fordi at de har lyst på hjelp med sin narsisisme men de kommer gjerne fordi at de føler seg deprimert eller at de føler seg dårlig behandlet av noen eller at de sover dårlig
og jeg går jo gjennom bakgrunnen til disse menneskene og det er jo ofte opplevelser og barndom som ingen av oss hadde fortjent å få ikke sant? gjerne av narsisisme fra en forelder
Utnyttjernes forhold der, utviska grenser. Det er mange ting å si der, men jeg har tenkt at det er også miljøstyrt. Ja, så vil jeg tenke at hvis den har vokst opp i det miljøet, er det
ervelig, men så kopierer vi jo mønster også, sånn at det er jo ikke sikkert at det er genetisk heller. Jeg tenker ofte opp mot noe som er egentlig det meste, men det er
At de har en sånn personlighetstype som en del av flokken igjen. Har det hatt en hensikt gjennom evolusjonen? Var det meningen at noen skulle være sånn? Eller har det skjedd noe feil i hermetegn på veien? Det har jeg grunnet meg litt over. Det er jo et spennende spørsmål. Jeg tror jo at vi mennesker kan bli veldig mye under ulike omstendigheter. Sånn at vi vokser opp trygt og godt og har fred rundt oss.
så får vi en versjon av oss, mens vi vokser opp med de andre miljøbetingelsene, så får vi en annen versjon. Det er veldig trasig å høre en del historier om hvordan det har vært. Jeg tenker at vokser du opp med en forelder med høy narsisism og hvor det er mye konflikter, så har du ikke så mange alternativer til hvordan du skal overleve i det som barn.
fordi at du er alltid helt avhengig av tilknytninger til dine foreldre det går over absolutt alle andre behov at du blir passet på av foreldrene din sånn at det med å utvikle narkosisme selv kan jo være en måte å håndtere det på jeg ser det jo på en måte så rart at
Når man gjerne opplever den uttrykkheten med en sånn forelder, at vi ikke gjør det bedre selv. Men jeg tror kanskje de fleste ikke utvikler narsisism av å vokse opp med narsisism. Jeg tror nok de fleste at det blir en annen utvei. Og det er jo gjerne de som kommer til psykolog, som har det veldig tøft og som blir på en måte veldig sånn,
Ja, får det vanskelig i andre relasjoner. Altså den relasjonen til foreldrene har skapt så masse vanskelig i at det blir også vanskelig å stole på andre i voksen alder. Og gjerne godtar for mye. Typisk at man havner sammen med en med nødvendig syssel, som jeg ikke har sagt. Har ikke så klare grenser, og man er veldig sensitiv og empatisk. Ja. Ja.
Ja, vi mennesker er fascinerende altså. Veldig. Er det noe du tenker vi burde snakke om som vi ikke har snakket om enda?
Ja, en ting som jeg synes, ja, det er dette, vi har vært litt inne på det med samfunnet vårt, men det jeg ser, og dette er også noe litt nytt av tiden, og det er at vi, hvordan skal vi holde oss glad, hvordan skal vi ha det godt i livet, så det er mange som misforstår litt, og så tenker de at det med å ha suksess i livet sitt, vil si at man har det godt.
Sånn at mange legger store planer for seg selv i forhold til utdanning, jobb, familie, hus, opppusting og bad som vi snakker om. Man legger seg store planer og tenker at når jeg er suksessfull så har jeg det bra.
mens det jeg ser som psykolog er at de her tingene har ingenting med å ha det bra å gjøre altså jeg har øverste sjef der, ikke sant, på kontoret mitt vel så masse som jeg har noen som står nederst på den slags sosiale rangstigen som vi har laget da, sånn at jeg tror et sånn godt tips til
Folk det å tenke litt over hva er det som betyr noe i livet mitt, hva er mine verdier, hvor er det jeg skal, og så prøve å selektere ut litt de her som samfunnet slags har vurdert som bra. Fordi at ofte, og når jeg snakker med pasientene mine om dette, så er det jo ikke de her tingene de snakker om overhodet.
De snakker om relasjonene sine, de snakker om hvem de har rundt seg, og de snakker om de her dårlige kjærestene, sånn at det er det som opptar oss. Og de fleste, når jeg spør dem hva de ønsker i livet ditt, når du ligger for døden, hva var det du hadde lyst til å se tilbake på, hva var suksess i livet ditt, og da er det jo ikke de her tingene som veldig mange av oss holder på med.
Det nevnes sjeldent i den høye karrieren, den høye lønnen, eller det fine badet, eller den fine rumpa, eller hva vi prøver på i treningssenter. Det nevnes jo i relasjonene våre. Folk sier jo at de ønsker å ha mange rundt seg. Ha gode venner, ha noen som gir omsorg som man har omsorg for, ha mange som er glad i en og setter pris på en. Det er disse tingene vi søker. Så igjen det relasjonelle.
Ja, og der er vi jo litt tilbake til det studiet jeg snakket om helt i starten også, for der ble det jo spurt de eldste hva de angret mest på, og mennene angret på at de hadde jobbet så mye, og kvinnene angret på at de brydte seg så mye om hva andre syns om dem. Sånn som det er. Ja, ennå er det. Veldig stereotypt, ja. Ja.
Og at de var stoltest over relasjonene sine. Det er veldig fint. Og det er virkelig dette som er mitt inntrykk etter mine år her på psykologkontoret. Det er akkurat dette. Takk for at du nevner det. Og det...
tenker jeg er en fin avslutning også. Og så pleier jeg å spørre om du har tre helsetips som du vil dele som en oppsummering til episoden? Ja, det er jo det første det som vi nettopp var inne på. Spør deg selv hvordan verdier har du i livet, og fyll tiden din med det. Og stort sett så handler dette om relasjonene våre. Og så er det jo å gå ut i verden, gjøre snille handlinger.
Vi er laget for det, og vi vil føle oss bedre i etterkant. Så gjør så masse som mulig av det. Og så et siste, lev mer i tråd med det som er ekte menneskeliv. Kjenn på skogsluft og få vind i ansiktet. Legg bort mobilen og vær fysisk nær andre. Min råd. Nei, nå klapper jeg her. Det er utrolig gode råd.
Tusen takk Elisabeth for at du vil være gjest og hvis du har lyst til å lære mer om dette her så kan jeg varmt anbefale å følge Elisabeth på Instagram psykologinord
Og så takker jeg deg som har lyttet, og håper at du har fått noe innblikk, innspill og motivasjon til å prioritere, og være med gode sosiale relasjoner, og gå ut og gjøre gode handlinger. Takk for at du lyttet. Ha det!
Hei igjen, jeg vil bare tipse deg om at jeg har fått gleden av å inngå avtaler som gir deg noen fordeler. Du kan få 30 dagers gratis lytting i Lydbok-appen Storytel, som har over 500 000 lyd-e-bøker i alle kategorier for alle aldre. Du får 10% avslag i helsegårdsbutikken Superstate, der mitt absolutte favorittprodukt er magnesium L-traonat for symbiotika, som jeg merker gir meg et klarere hoved.
I tillegg får du 10% avslag i nettbutikken til Happy Hikers, der de selger produkter som bidrar til økt turglede.
Jeg kan tipse om at jeg blant annet har matbokser i rustfritt stål. Link og rabattkode finner du i episodetekst. Ønsker du å lære mer om vagus, stress og bærekraftig helse, er du velkommen til å følge meg på Instagram. Jeg holder også foredrag om vagus, der jeg deler kunnskap og verktøy som gir økt forsvar mot stress, helseplager og sykdom. Takk for at du lyttet, og jeg ønsker deg en fin dag.