‹ Back to podcasts ‹ Helsetipspodden

3/7/2026

133. Ensomhet, systemsvikt, symptombehandling og mental slitenhet – hva skal til for bedre helse? Gjest: Mozzie Marvati

Podcasten diskuterer utfordringer i det norske helsevesenet, inkludert fastlegekrisen, legers krevende rammer og mental utmattelse. Gjest Mozzie Marvati kritiserer systemsvikt, pengemisbruk og fremhever ensomhet som en folkehelseutfordring. Han oppfordrer til personlig ansvar og fellesskap for bedre helse og samfunnsendring.

01:55

Legen Mosse Strivkraft diskuterer hvordan personlige og samfunnsmessige endringer kan fremme bærekraftig helse og redusere ensomhet.

40:48

Foredraget tar for seg hvordan ensomhet oppleves, uavhengig av relasjoner, og viktigheten av meningsfulle forbindelser.

45:15

Menn opplever økende ensomhet, og det er viktig å skape dypere relasjoner for å motvirke dette.

53:33

Taleren diskuterer den emosjonelle belastningen mange opplever, og behovet for bedre kommunikasjon og støtte i samfunnet.

01:01:51

I dette segmentet diskuteres viktigheten av redusert arbeidstid for mental helse og familiens verdier i dagens samfunn.

Transcript

Mentioned in the episode

Mozzie Marvati

Gjest i podkasten, fastlege som kritiserer det norske helsevesenet og engasjerer seg for systemendring.

Nettie Lønno

Vert for Helsetipspodden og intervjuer Mozzie Marvati om helseutfordringer og systemsvikt.

Recharge Health

Sponsor av episoden, et norsk firma bak rødlysterapi-apparatet Flexbeam.

Flexbeam

Et rødlysterapi-apparat som kombinerer rødt og nærenforrødt lys for restitusjon og heling.

Helsetipspodden

Tittel på podkasten der samtalen om helseutfordringer og systemsvikt finner sted.

Brisforlag.no

Nettbutikk hvor boken «Lysrevolusjonen» av Fredrik Paulun kan kjøpes med rabattkode.

Lysrevolusjonen

En bestselgende, forskningsbasert bok av Fredrik Paulun om rødlysterapi og sollysets helsefremmende effekt.

Fredrik Paulun

Bestselgende helseforfatter av boken «Lysrevolusjonen».

Tunnsberg-dagene

Et arrangement i Drammen med fokus på vagusnerven, naturmedisin og klinisk erfaring.

Drammen

Byen hvor Tunnsberg-dagene arrangeres.

Vagusnerven

Nevnt i forbindelse med stress, uhelse og praktisk workshop under Tunnsberg-dagene.

TV2

Norsk mediekanal som dekket en sak om legers arbeidsvilkår, som fyrte opp Mozzies engasjement.

HelseNorge

Nevnt i sammenheng med digitalisering og pasienters forventninger til leger.

NAV

Offentlig etat som kan straffe leger for feil sykemeldinger, noe som skaper frykt.

Fastlegekrise

Beskriver mangelen på fastleger og de krevende rammebetingelsene for leger i Norge.

Systemsvikt

Et hovedtema i samtalen, refererer til manglene og ineffektiviteten i helsevesenet.

Ensomhet

Identifisert som en sentral folkehelseutfordring og årsak til depresjon, angst og dårligere helse.

Klasseskille

Frykten for et økende skille i helsetilbudet basert på økonomisk status i Norge.

Sosiale medier

Nevnt som en plattform for samfunnsdebatt, men også som en kilde til ensomhet og overfladiske relasjoner.

TikTok

Eksempel på sosialt medium som bidrar til dopaminavhengighet, tap av menneskelig kontakt og isolasjon.

Instagram

Eksempel på sosialt medium Mozzie Marvati bruker for å spre sitt budskap og som kilde til overfladisk kontakt.

Facebook

Eksempel på sosialt medium Mozzie Marvati bruker for å spre sitt budskap og som kilde til overfladisk kontakt.

Tinder

Datingapp nevnt som en upersonlig måte å møte partnere på, som bidrar til et "bruk- og kastsamfunn".

SSB

Statistisk Sentralbyrå, nevnt i forbindelse med statistikk over ensomhet blant unge i Norge.

Stavanger

Nevnt i forbindelse med bygging av nytt sykehus hvor leger mangler egne kontorer.

Sørlandet

Sted hvor Mozzie Marvati jobbet som turnuslege under en vanskelig personlig periode.

Norge

Konteksten for diskusjonen om helsevesenet, ensomhet og sosiale normer.

Mette Lind

Helsenordirektør nevnt i Mozzies kritikk av skyhøye direktørlønninger i helsevesenet.

Asle Toge

En politiker/debattant som Mozzie Marvati kritiserte i en kronikk om nasjonalisme.

Maiken

En kollega av Mozzie Marvati som tok selvmord, brukt som eksempel på legers ekstreme belastning.

Participants

Vert

Nettie Lønno

Gjest

Mozzie Marvati

Sponsors

Recharge Health

Points

Jeg ser mer og mer av det jeg kaller et A- og B-lag. De rike versus de fattige, hvis man skal bare si det rett ut.

Mossi's direkte kritikk av en voksende klasseinndeling i helsevesenet.

Vi bruker mest i verden på helse. Men det brukes ikke der det er behov. Det er ikke på sykepleierne, det er ikke på hjelpepleier, det er ikke på leger. Det er bare flere lag av ledere, mellomledere, rådgivere, strategirådgiver, organisasjonsrådgiver og det ene og det andre. Det er jo der pengene blir brukt, ikke på pasientene, ikke på de som faktisk står i jobben.

En sterk kritikk av feilallokering av ressurser i det norske helsesystemet.

I stedet for å behandle symptomet, så er jeg som lege opptatt av hvordan vi behandler sykdommen. Hva er årsaken til at en 14-åring havner der?

Mossi anvender et medisinsk prinsipp på sosiale problemer som ungdomskriminalitet.

Du kan ikke hjelpe et menneske på et kvarter. Det går ikke. Det er umulig. Du får bare drevet med symptomsbehandling.

Understreker begrensningene i dagens fastlegekonsultasjoner og hvordan det hindrer reell hjelp.

Har du en lege som ikke er utbrent, ikke er sliten, ikke må jobbe 18 timer for at økonomien skal gå rundt, da har du en mye tryggere lege.

Knytter legens velvære direkte til pasientsikkerhet og kvaliteten på helsehjelpen.

Det er mye fryktkultur blant leger dessverre, og det er derfor mye av tingene ikke kommer frem heller.

Forklarer hvorfor leger er tilbakeholdne med å snakke ut mot systemiske problemer.

Ensomhet: Den der ensomhetsepidemien som ingen snakker om, det er der de fleste problemene starter, både hos oss leger og pasientene mine.

Mossi Marwatis hovedargument om ensomhet som den underliggende årsaken til mange helseproblemer.

Ensomhet er mer farlig enn det å røyke for helse.

Understreker alvorlighetsgraden av ensomhet som en helserisiko med en sterk sammenligning.

Vi er flokkdyr helt fra 10.000 år tilbake, vi er ikke skapt for å være ensomme.

Fremhever det biologiske og historiske grunnlaget for menneskers sosiale behov.

Det er lov å kjede seg. Det er lov å ikke... Du må ikke ha input hele tiden. Hjernen din må kunne roe seg ned.

En oppfordring mot konstant digital stimulering og viktigheten av å tillate hjernen å hvile.

Ta ansvar før det er for sent. Det er det jeg ser på pasientene mine nå. Når de først er utbrent, så er det så ufattelig vanskelig å få gjort noe med det.

Viktig råd om proaktiv egenomsorg for å unngå utbrenthet.

Si nei til litt flere ting som ikke gir deg overskudd. Og ja til de tingene som betyr noe.

Praktisk råd for å sette grenser og prioritere i hverdagen.

Claims

Rødlysterapi kan blant annet brukes ved smerter, idrettsskader, søvnplager, lavt energinivå og fordøyelsesplager.

En bred påstand om helsefordelene ved rødlysterapi, nevnt i annonsen.

Vi bruker mest i verden på helse. Men det brukes ikke der det er behov.

En kritikk av Norges helsebudsjett og hvor pengene faktisk blir allokert.

Jeg må jobbe dobbelt så hardt for å få det samme som en som har norsk navn.

Mossi Marwatis personlige erfaring med diskriminering som innvandrer i arbeidslivet.

Leger er i toppen av selvmordsstatistikken.

En alvorlig påstand om den psykiske belastningen på leger i dagens system.

Det er ikke lagt rammer for å kunne faktisk hjelpe. Du kan ikke hjelpe et menneske på et kvarter.

En påstand om strukturelle hindringer for effektiv pasientbehandling i fastlegeordningen.

Helfo kan komme om tre år og si, her har vi plukket opp 20 notater hos deg, vi skal se på dem. Og da er det en eller annen byråkrat som går gjennom, ok, utenfor dette notatet er det for kort, her mener vi at du ikke har brukt mer enn 20 minutter, da får ikke du betalt, så her har du gjort feil. Og da kan de ta gjennomsnitt av antall takster jeg har tatt, og gi meg en bot på en million, to millioner, tre millioner. Det meste jeg har hørt om er 4,7 millioner. Det er helt sinnssykt.

Detaljer om Helfos tilsynspraksis og de potensielt ødeleggende bøtene for leger.

Hvis vi snakker om det [våre utfordringer], så er det ingen som syns synd på oss [leger], det er ingen som har forståelse. Så det blir ikke snakket om. Men jeg ser jo det motsatte når jeg setter ord på de her utfordringene. Så er det jo massivt støtte blant befolkningen.

Mossi utfordrer oppfatningen om manglende offentlig empati for legers utfordringer.

En av fire mellom alderen 18-24 føler seg ensomme.

Statistikk om utbredelsen av ensomhet blant unge voksne.

Vi har 50% færre venner nå enn for 30 år siden. 15% av menn har ingen nære venner.

Statistikk som viser en nedgang i sosiale relasjoner, spesielt blant menn.

Ensomhet er det samme som å røyke 15 sigaretter om dagen.

En sterk sammenligning for å illustrere helserisikoen ved ensomhet.

Det gjør noe med hjernen vår når du på en måte selekterer noen bort. Så er det jo bare sveipe til venstre. Det er ikke noe negativt, men jeg tror underbevisst så begynner du å på en måte sette mindre verdi på noen mennesker. Det gjør noe med verdiene du har med deg i livet generelt også.

En påstand om den psykologiske effekten av datingapper og hvordan det kan påvirke menneskesynet.

Dagens politikk er i sosiale medier. Får du flere likes og delinger, så vil politikerne få det med seg.

En analyse av hvordan politisk innflytelse og diskusjon foregår i dagens samfunn.

Similar

Loading

Episodens annonsør er det norske firma Recharge Health som står bak rødlysterapi-apparatet Flexbeam. Flexbeam kombinerer rødt og nærenforrødt lys for å støtte kroppens naturlige evne til restitusjon og heling. Rødlysterapi kan blant annet brukes ved smerter, idrettsskader, søvnplager, lavt energinevå og fordøyelsesplager. Jeg bruker selv Flexbeam som en støtte til kroppen og styrkehelsen.

Du får rabatt med koden helstipspodden, og det er 60 dager åpne kjøp og hele fem års garanti. Nå kan du også få 100 kroner i avslag når du kjøper boken Lysrevolusjonen av den bestselgende helseforfatteren Fredrik Paulun. Boken gir en grunnig og forskningsbasert innføring i rødlysterapi og sollysets helsefremmende effekt. Du kan kjøpe den på brisforlag.no med rabattkoden helstipspodden.

Til slutt vil jeg tipse deg om Tunnsberg-dagene som arrangeres 13. til 15. mars i Drammen. Fredag 13. mars er den store vagusdagen med foredrag og praktisk workshop. Dagen avsluttes med en åpen samtale mellom oss fire foredragsholdere der vi knytter sammen vagusnerven, naturmedisin, bevegelsesoneterapi og klinisk erfaring og utforsker hva som faktisk skaper varig endring i terapeutisk arbeid.

Du kan delta fysisk eller via Nett-TV. Ønsker du å være med, får du rabatt for å bruke linken i episodeteksten. Håper jeg ser deg der. Velkommen til helstipspodden. Mitt navn er Nettie Lønno, og i denne podcasten inviterer jeg spesialister og fagfolk som brenner for å dele innsikt, kunnskap og forståelse. Mennesker som har en tydelig drivkraft i arbeidet sitt for at flere skal kunne leve friskere liv.

Mange av gjestene mine er også opptatt av hvordan vi kan skape mer bærekraftige endringer, både for enkeltmennesker og på samfunnsnivå. For ikke så lenge siden dukket det plutselig opp en mann på radaren min. Han fanget umiddelbart oppmerksomheten min med en tydelig stemme og kloke perspektiver.

Han setter ord på viktige innfallsvinkler, deler ærlig og modig, og peker på reelle utfordringer og mulige løsninger. Jeg tenkte meg en gang, han må jeg snakke med. Og til min store glede takker han ja til å være gjest.

Mosse i Marwati er fastlege, og gjennom jobben sin møter han daglige mennesker med ulike helseutfordringer. Han står tett på det som rører seg i helsesystemet vårt, og er særlig opptatt av historiene vi bærer med oss, hvordan barndommen preger oss, og hva vi kan gjøre for å skape gode varige endringer. Dette er en samtale jeg gleder meg til. Jeg er nysgjerrig på hva som har formet Mosse Strivkraft, og hva som gjør at han skriver kronikker og engasjerer seg og løfter viktige temaer.

Hva ser han på som er den største utfordringen i helsevesenet vårt i dag? Og hva skal til for å skape bærekraftige løsninger, både for helsepersonell, men også for oss som pasienter? Velkommen! Hjertelig takk for at jeg får være med her.

Denne samtalen har jeg gledet meg til veldig lenge. Å, takk like så. Og det var litt sånn, det var bare plutselig så dukket det opp. Jeg fyller jo veldig mye med på hvem som har viktige stemmer i debatten om det som går på helse. Og så var det sånn, oi, hvem er dette her? Og så skrev du så utrolig bra. Du bruker få ord som gjør at den plutselig sånn, og tydelighet.

Å stille spørsmål og løfte frem perspektiver som jeg tenker er så viktige, men som kanskje mange ikke helt har klart å sette ord på før. Og da var det sånn, hva er dette? Han har jo ikke vært lenge på Instagram, hvor kommer han ifra? Så hvor kommer du fra, må jeg si? Godt spørsmål. Jeg er overveldet selv over responsen jeg har fått på mine poster i

Litt som noen av kollegene mine tuller med. Jeg ble rikskjendis over natten. Og påstår som jeg skriver plutselig blir delt fem-seks tusen ganger. Flere tiotals tusen likes. Jeg kan vel starte med å si at som person så har jeg alltid engasjert meg for systemendring. Fra barneskole, vært i elevrådet, universitetet. Engasjert meg på en måte for studenters rettigheter. Det samme i arbeidslivet. Prøvde å inkludere de kollegene rundt meg.

Og så har jeg alltid fått høre, ja, men du setter jo så godt ord på de her utfordringene vi møter. Og engasjementen startet vel nå til våren, hvor jeg nesten daglig irriterte meg over helsevesenets utvikling. Der jeg ser mer og mer av det jeg kaller et A- og B-lag. De rike versus de fattige, hvis man skal bare si det rett ut.

Da begynte jeg å se litt på hva vi som leger kan gjøre. Hvorfor er det så få av oss som er så stille? Vi har jo en legegruppe hvor jeg er admin nå med nesten 8000 medlemmer hvor vi ofte diskuterer ting. Jeg ser at mange av mine kolleger setter pris på det jeg skriver, er enige og mange har jo sagt at jeg er en stemme for leger nå.

Men utfordringen er at man er såpass utslitt etter en tøff jobb at man ikke orker å sette i gang med denne samfunnsendringen. Så det er vel der engasjementet mitt startet til våren. Og så var det en sak med TV2 i høst, jeg vet ikke om du fikk det med deg, legefrukten fra sykehuset og litt for å få politikerne med på banen. Jeg har jo sendt mail til nesten samtlige stortingspolitikere og prøvd å

Prøvde å få dem til å forstå hvordan ting er på gulvet. Null respons. Da fyrte det opp mer under meg. Jeg som er lege og jeg som klarer å sette så godt ord på de her utfordringene, hvorfor blir ikke jeg hørt? Hvordan er det da med Ola Nordman som kanskje ikke har den samme statusen som meg? De føler seg i hvert fall ikke hørt.

Og så tenkte jeg, men man trenger jo egentlig ikke en annen enn sosiale medier. Man trenger ikke avisene, man trenger ikke politikerne. La oss starte med å bare skrive på Facebook. Og den aller første saken som jeg skrev om det virale, var jo det med Mette Lind, helsenordirektøren, hvor det kom frem den skyhøye lønningen og hvordan ting fungerte der. Og så ser vi kolleger som

Som sagt, jeg har et stort nettverk. Jeg får mange meldinger om hvordan kolleger sliter, blir presset til helt forferdelige vakter, dårlig lønn blant leger, og så er det direktører som tjener såpass mye. Så vi gravde litt mer, og så ser vi at det bygges opp direktører, rådgivere,

Litt som den vestre helseministeren vår sier, vi bruker mest i verden på helse. Men det bruker ikke brukt der det er behov. Det er ikke på sykepleierne, det er ikke på hjelpepleier, det er ikke på leger. Det er bare flere lag av ledere, mellomledere, rådgivere, strategirådgiver, organisasjonsrådgiver og det ene og det andre. Det er jo der pengene blir brukt, ikke på pasientene, ikke på de som faktisk står i jobben. Så det er vel der engasjementet startet.

Og så ble jeg vel mest populær med den kronikken hvor jeg svarte Asle Toge, hvor han mente at han skulle bygge opp om nasjonalismen i Norge. Og det traff et sårt punkt i meg, fordi jeg er innvandrer. Jeg kom til Norge som syvåring, og jeg har alltid slitt med det her. Blir jeg noen gang norsk? Hva er det som skal til for at jeg skal bli norsk da?

Det er fordi man ser studier på det. Det er ikke noe jeg eller mange innvandrere føler. Vi blir diskriminert på arbeidsmarkedet. Det er tøffere å få jobb. Jeg må jobbe dobbelt så hardt for å få det samme som en som har norsk navn. Det er ikke rettferdig. Men det snakker man ikke om. Man snakker ikke om at innvandrere skal få samme muligheter, bare mer krav. Det blir sånn ulogisk.

Hvis vi skal se på integrering, jeg har full forståelse for at vi har en utfordring. Når var det? Jeg tror det var i høst, hvor det ble sprengt en granat ved et surskistede her på Strømmen. Det er der jeg bestiller surskimen fra. Jeg synes det er kjempeskummelt selv. Jeg ønsker jo ikke det. Men det er jo bare et symptom på en sykdom. Og i stedet for å behandle symptomet, så er jeg som lege opptatt av hvordan vi behandler sykdommen. Hva er årsaken til at en 14-åring havner der?

Det er det som er det reelle spørsmålet. Hvorfor er det utenforskap? Hvorfor har den havnet dit? Hva kan vi gjøre med det? Det snakkes bare om enda strengere straffer for unge mennesker. Når det har vært snakk om selvbelag, så er det løsningen. Skal vi sette det inn i voksenfengsel? Vi hjelper jo ikke den 14-åringen til å kunne få et bedre liv. Og at noen tenker at

det er kun det som er løsningen at vi skal bare ha mye strengere straffer så vil jo dette bare her eskalere jeg skjønner ikke hvorfor vi har kommet i den retningen til å tro at det er sånn vi skal fikse ting det er det jeg ikke forstår heller hvorfor har vi kommet dit hvor vi tror straff er løsningen for det er jo ikke det det gjelder jo alt jeg ser jo jobbet mitt jeg ser for deg hvis du kommer og har noen symptomer og så skal jeg heller straffe deg enn å veilede deg og hjelpe deg

Det gir jo ikke mening. Så det er vel der jeg føler jeg har blitt populær, kan du si. Jeg setter ord på det veldig mange tenker, og så er det ikke pakket inn i det jeg kaller svaret av politikerspråk. Ja, for du har en veldig tydelighet.

Jeg setter meg ned, og så er det litt mer emosjoner som styrer meg. Jeg vet ikke om det er utlendingen i meg. Jeg er en veldig emosjonell type. Så leser jeg eller hører noe om helseministeren og blir for mye forbanna. Nylig introduserte jeg sinnerlegen. Den ble jo veldig populær. Men da er det på en måte den der frustrasjonen som mange pasienter jeg møter, mange av mine venner som møter, og så

prøver jeg å få det og tenker hvordan kan vi finne en løsning til det her og hvordan kan vi få det ned på papiret og det er jo det jeg inviterer til en dialog og der hører jeg jo litt sånn for dette her engasjementet har du jo hatt med deg fra du var barn av og har lyst til å skape endring og så må det jo også være litt sånn fortvilende sånn som vi har det nå med ja bare det som du sier med leger så leger i toppen av selvmordsstatistikken

Og så blir det servert som en nyhet med data. Men så er det sånn, ja, men dette må jo tas på alvor. Det er den viktigste jobben vi har i samfunnet. Ikke bare med å fremme helse, men det redde liv. Hvorfor går vi ikke inn og ser på hva er årsaken der? Hva kan vi gjøre? Og nesten alle leger jeg snakker med som har jobbet i systemet, sier jo det at det er rammer som er utrolig krevende å jobbe i.

en får ikke hjelpt skikkelig den har alt for lange vakter når vi bygger sykehus helt nytt sykehus i Stavanger legen har ikke et eget kontor engang de skal rullere en kontorplass det er helt utrolig og det som du også fint har snakket om med tydeligheten er at det er fortort å tenke at fastlegene gjør en dårlig jobb for de hjelper ikke men det er ikke lagt rammer for å kunne faktisk hjelpe

Du kan ikke hjelpe et menneske på et kvarter. Det går ikke. Det er umulig. Du får bare drevet med symptomsbehandling. Og det er jo det som er utrolig trist, spesielt når det har vært en fastlegekrise. Vi vet mange, spesielt i distriktene, hvor for eksempel det var en som sendte meg en Facebook-melding, la oss kalle henne Kari, når det møtt 30 forskjellige vikarer i løpet av de siste tre årene. Det er helt sjukt.

Og vi vet jo at spør du ti leger, hvis jeg spør ti kolleger om blod, så får jeg ti forskjellige svar. Så tenkte jeg denne stakkars pasienten som kommer til en lege som mener det ene, og så forsvinner han, og så kommer en annen, og så mener hun noe annet, og bytter medisiner, og det blir det ene og det andre. Og det aller viktigste med fastlegehjulene er jo tillit. Man får ikke skapt tillit når du møter 30 forskjellige pasienter, altså leger.

Det blir ikke noen kontinuitet, det er det som er hele bjelken i fastlegeordningen nå. Jeg blir bare frustrert på vegne av pasientene, fordi jeg har lyst til å være i den jobben. Jeg elsker jobben, jeg synes det er kjempegøy. Men jeg ser for meg også at jeg ikke kan holde ut hvis rammen ikke endrer seg. For da får jeg ikke gitt den gode helsehjelpen som jeg selv forventer.

Og det er derfor jeg ble lege, for å være den forandringen. At pasientene som kommer til meg når de faktisk går ut, skal føle seg sett og hørt. Men dagens system er jo at legen må sitte og se i skjermen, og så får de ikke noen blikkontakt. Pasienten blir fortvilet, legen så meg ikke, legen forstod meg ikke. Og legen føler seg helt jævlig, fordi man merker jo de her følelsene, og så blir det ikke gjort noe. Men så er det hvorfor...

Og hvorfor vet ikke befolkningen om de rammene jeg har? For eksempel noe som ikke gir mening for meg i det hele tatt. For at jeg skal få betalt av helfer, for vi er selvstendig næringsdrivende, så har vi på en måte et taktsystem. Og da er det på en måte det jeg kaller takstametere. Den har ikke lov til å starte før du sitter i stolen på kontoret.

Og den må jeg avslutte i det du har gått ut av kontoret. Så la oss si, jeg kan ikke gå inn og få betalt for å lese litt om Anette. Hva pratet vi om sist? Hva var det som vi ble enige om? Hvor er det vi skal plukke opp tråden igjen nå? Det har jeg ikke lov til. Så jeg henter deg inn, og så kan jeg få betalt. Og da må jeg sitte og se på skjermen i stedet for å fokusere på deg for å lese opp. Og så har du allerede i gang med å prate, og så har jeg plukket opp to tredjedeler.

Og så må jeg prøve å dokumentere det, skrive hva du sier, samtidig som jeg leser litt. Det er jo ikke kvalitetsarbeid det her. Og la oss si at hvis jeg ikke rekker noe, og når du går ut, så har jeg ikke lov til å få betalt. Har du ikke betaling for journalføring? Nei, så hvis jeg skal henvise deg til noe, og hvis jeg ikke gjør det under timen, da må jeg sitte og gjøre det på kveldstid, og da får ikke jeg lov til å ta betalt for det.

Dette visste ikke jeg. Dette er jo så viktig å snakke om, for det gir jo en veldig stor forståelse for hvorfor dere faktisk må sitte med blikket vent inn i skjermen. Og så snakkes det så mye om at leger tjener jo så mye penger. Ja, men...

så enormt hvis du ser på ja nå er jo Ekstavanger oljebransjen og hva han kjenner der og der får han jo betalt for all overtid og at dere får de rammene det burde jo ikke vært lovlig burde det vært lovlig? det er ingen som snakker om det det er litt som du sier og jeg har jo

Jeg er jo prillist av mange gutt, og jeg har en søster som var oljeingeniør. Og jeg så jo hvordan hun jobba, inntekten hun hadde, mye høyere enn min. Men likevel, i familiemiddagene, så er det jeg må si han tjener mest. Men i realiteten, når vi sammenligner lunsjlippene, jeg hadde ikke mest. Og samtidig var det jeg som jobba mest også. Det er den myten folk har, at leger tjener så mye bare over å jobbe 37 timer. Det er ikke sånn.

Jeg jobber intenst, altså 20 minutter per pasient i 7,5 timer, og så er det alt jeg ikke rakk å gjøre. Fordi det er jo det som skjer, de som liker å jobbe sånn som meg, liker å se på pasientene, vi rekker jo ikke å dokumentere og journalføre alt. Da må jeg gjøre det på kveldstid, og da må jeg gjøre det gratis. Og det går på bekostning av fritiden din. Og det er ikke rettferdig.

Nei, og det burde jo ikke vært lovlig. Altså av arbeidsmøeloven så kan jeg nesten ikke forstå at det er lovlig. Og dette må jo snakkes om, for det er at det må en endring til. Og så er det jo det overordnet, tenker jeg, at vi må lage vilkår for at dere som leger skal få lov å gjøre jobben deres og selvfølgelig få betalt for det.

Men at dere skal ha noe som er bærekraftig for å kunne ha god helse. Og når de rammene er der, så vil det kunne være at vi som pasienter blir tatt vare på og får bedre vilkår for å ha god helse. Helt riktig. Og det er jo det som jeg prøver å formidle. Har du en lege som ikke er utbrent, ikke er sliten, ikke må jobbe 18 timer for at økonomien skal gå rundt,

Da har du en mye tryggere lege. For det handler ikke bare om at lege skal ha det bra. For hvis leger har det bra, så er det en butterfly-effekt som gjør at pasientene blir bedre ivaretatt. Det er litt som å si at jeg skal bygge nytt hus, jeg skal til en arkitekt, men han får ikke betalt med mindre jeg sitter der. Tenk hvor skjelig det hadde vært at jeg bare skulle sitte der mens han tegner. Det gir jo ikke mening.

Så hvorfor gjør vi det med fastlegger? Hvorfor må pasienten sitte på stolen foran meg, fordi jeg skal få betalt for å skrive den henvisningen, eller det journalnotatet, eller skrive ferdig resepten for eksempel? Ja, eller som mange av mine pasienter har sagt,

Når jeg kommer inn til legen, så må jeg begynne på ny hver gang, som om at han ikke husker jeg har vært der før. Hvorfor har han ikke lest seg opp i journalen min før jeg kommer inn? Her har han jo svaret. Vi får ikke betalt. Og når vi er selvstendige næringsgivende, når jeg må betale lønn til sekretæren som er der, når jeg må betale lokaler, når jeg må betale strøm, når jeg må betale for et IT-system, når jeg til og med må betale for et kort system,

som jeg må sende resepter eller sykemeldinger det korte koster penger jeg må betale for et oppslagsnettverk for å finne oppdatert informasjon da blir det litt som en bedrift da kan jeg ikke bare tenke som lege men hvordan kan jeg få denne bedriften til å være forsvalig driftet da må jeg faktisk tjene penger og det er der dilemma kommer inn fordi man skal ikke tenke sånn som lege

Har det alltid vært sånn? Eller er det noe som har kommet inn i systemet etter hvert? Har du innsikt i det? Det jeg snakker med eldre kolleger om, så var det mye mindre av det før. Og det har vel noe med at dokumentasjons... Det jeg har sett i diskusjoner, og jeg har sett på legevakt, hvis du går til legen,

Er det Ola på 50 år eller 60 år, så er det ofte en veldig kort notat. Pasient kommer med brustsmerter, finner ikke mistanke om noe alvorlig, sendes hjem. Eller mistanke om det vi kaller AKS, akutt koronasykdom, sendes til sykehus. Mens vi yngre leger har mye lengre, mer utfyllende notater. Grunnen til det er jo frykten. Det sitter mye mer frykt hos oss for at helfo kommer og tar oss.

Det er det mange ikke vet, for helfo er jo egentlig vår arbeidsgiver, det er de som betaler lønnen vår. De kan komme om tre år og si, her har vi plukket opp 20 notater hos deg, vi skal se på dem. Og da er det en eller annen byråkrat som går gjennom, ok, utenfor dette notatet er det for kort, her mener vi at du ikke har brukt mer enn 20 minutter, da får ikke du betalt, så her har du gjort feil.

Og da kan de ta gjennomsnitt av antall takster jeg har tatt, og gi meg en bot på en million, to millioner, tre millioner. Det meste jeg har hørt om er 4,7 millioner. Det er helt sinnssykt. Helt sinnssykt. Hva skal vi gjøre for å få til endring da? Prate om det først og fremst, selvfølgelig. Prate om det, for jeg tror det er det jeg mener at...

legeforeningen har gjort feil det er en misoppfatning om at pasienten ikke har empati for oss for det har jo alltid vært som leger har vært høyt opp i hierarkiet myten om at vi tjener så bra også er det denne myten blant oss legene hvis vi snakker om det så er det ingen som syns synd på oss det er ingen som har forståelse

Så det blir ikke snakket om. Men jeg ser jo det motsatte når jeg setter ord på de her utfordringene. Så er det jo massivt støtte blant befolkningen. Og de har forståelse for at jeg kan ha en dusten som sitter og bare tjener millioner og ikke bryr meg om det, men det er en grunn til det. Og det er sånn jeg mener vi får til forandring.

For når pasientene prater om det, så vil politikerne også prate om det. Og det er jo sånn vi kan få politikerne til å endre de rammene. Og det er det som er utfordringen nå i dag. Systemet prater jo ikke sammen heller. Vestere krever at vi skal bli digitale. Men vi fastlegger det allerede digitalt. Jeg tilbyr e-konsultasjoner, jeg tilbyr telefonsamtaler. Men jeg har jo ikke lov til det.

For eksempel hvis du sender meg en melding og sier, jeg er forsølet, jeg har brukt opp egenmeldinger, trenger sykemelding. Jeg har ikke lov til det, for da kan jeg risikere å miste lisensen og få en massiv bot av NAV. Men du forventer da at jeg skal være tilgjengelig digitalt, og helseministeren legger til rette for det. Og så kan helfo komme etterpå, selv om det er du som har tatt kontakt med meg og sendt en e-konsultasjon,

Og det her er det som var morsomt. For noen år siden så gjorde helfoen stor kontroll. Da underkjente de altså 50% av takstene og krevde de pengene tilbake. Dette var en sånn stor kontroll, men

Hvis det hadde gått på et enkelt lege, sånn som meg eller en kollega av meg, så kunne de sagt at vi har tatt kontroller av tre av dine e-konsultasjoner. Vi ser at to av dem blir ikke akseptert som e-konsultasjon. Det er ikke konsultasjonsverdig. Selv om jeg har hjulpet deg, selv om vi to har blitt enige, du har betalt,

Så sier de, ok, da er 66% av dine e-konsultasjoner misbruk. Du er en svindler. Vi ser at du har tatt 1000 e-konsultasjonstakster. Så du får en bot for 66,6% av dem. Det er 3 millioner. Du har tre uker på deg til å betale. Dette er så skammelig at det ikke ofte jeg mister munn og meler, men det er nesten ikke ord for å vite hva...

et sånn overformunderi og hvorfor skal de gå inn og bestemme hva som er når du har gitt en hjelp? Ja. Og det står på helsenorge, pasienten, at det her er du må betale en egenandel. Det regnes som en vanlig time. Så pasienten har allerede akseptert og er villig til å betale. Så hvis pasienten har akseptert og ønsker hjelp, hvorfor skal helfer mene noe annet? Og det er jo det som er litt morsomt også, fordi

Jeg husker ikke taksten helt i hodet, men jeg tror en egen andel er ved en konsultasjon for oss leger, så er det 179 kroner, og så er det fusjon fra helfo 15 kroner, så jeg som fastlege tjener da 194 kroner ved en vanlig time. Så det er ikke sånn at helfo betaler meg det dobbelte eller det trippelte som mange tror. Så hvorfor skal de mene noe annet?

Ja, det er helt vilt. Og det å jobbe og nærme seg allerede ikke fungerer, men i tillegg får på seg den frykten i gjør jeg noe feil? Og vi vet jo at det å ha et nervesystem i frykt, det er jo utrolig utmattende på enormt mange måter. Nå er jo jeg

Og velsjøvagusnerven vil være aktuert når han sitter på jobb i alle fall. Og det medfører jo at legene blir syke, og det er jo ikke rart at det er flykt fra systemet. Men hvis vi ikke har nok leger, så kollapser det jo. Og det er jo det som er utfordringen på sikt. For jeg også brenner veldig mye for psykisk helse, og hvordan det her nervesystemet som er aktivert,

Det er jo det vi ser blant leger. Det er jo det som er svaret på hvorfor vi er øverst på selvmordsstatistikken. Det er ikke et enkelt tilfelle, men det er summen av disse tingene over lengre tid, så kollapser du. Vi leger er et stolt yrkesgruppe. Vi søker sjeldent hjelp. Jeg prøver å engasjere kolleger også.

Men det er vanskelig å be om hjelp også, for du merker ikke til det. Det går så stille og rolig, og til slutt sitter du der. Du føler at du ikke får gjort en god jobb. Du blir lege for å hjelpe folk, men du hjelper sjelden folk. Hva er vitsen? Du er plutselig 40 år, eller 50 år. Så ender det dessverre litt som kollegaen min, Maiken, for noen år siden som tok selvmord, eller alle de hundre andre kollegaer som tar selvmord.

Og så blir det snakket om, sånn som med Mike'en, så blir det jo en stor greie. Lege må leve, hashtag. Varte to uker, stille. Ikke noe mer etter det. Så kommer det ikke endringer i systemet. Så den venter egentlig bare på neste. Det er helt forferdelig når det er helt frysninger på hele kroppen. Og min ene frykt som jeg også har, er jo det at vi skal få, du nevnte det jo litt i starten, med det med klasseskylde. At vi får et klasseskylde innen helse. For

Hvis jeg nå flykter fra det offentlige helsevesenet og jobber privat, som egentlig er helt forståelig ut fra de rammene, så er det at mange ønsker å gjøre det. Så ender vi opp med at kun de som har god inntekt, har råd til å gå privat til en lege, som kanskje setter av en halvtime eller en time til og med til deg. Og ringvirkningen av det, fremover i tid, jeg har alltid tenkt at styrken i Norge er at vi skal ha et styrke

et system som gjør at det skal være like god skole, like god helsehjelp for alle. Men det er ikke den retningen det går i nå. Absolutt ikke. Og det er det som gjør meg forbanna, trist, alle de her emosjonene samtidig, fordi jeg er...

det man kaller topp 10% jeg har millionlønn, jeg vil klare meg jeg kan jobbe meg, altså finner meg en jobb privat og ha det mye bedre jeg tjener mer, mindre arbeid så når jeg skriker ut, så er det ikke fordi jeg er det han egon som vil tjene mer

Men fordi jeg er han innvandrergutten som vokste opp i et fattig hjem. Klærne mine var fra fredteks. Hvor jeg begynte å jobbe som 13-åring for å hjelpe familien med økonomien. Jeg vet hvordan det er. Og når jeg ser at de som er på en måte det man kaller søsokonomisk svake faller mer og mer ut, så ser jeg tilbake og tenker det kunne vært meg, det kunne vært moren min, det kunne vært

noen vi er glad i. Og det er ikke det Norge ønsker å se om 10, 15, 7 år. Og det er det som gjør meg utrolig frustrert, og det som brenner meg, og har lyst til å være en stemme og få til en forandring. Og så hører jeg jo at du har en enormt sterk rettferdighetssens med deg. Veldig. Det kommer nok kanskje av fra hele barndommen, at jeg alltid...

Jeg var den som løste opp alt for alle andre. Og så er det ingen som har vært der for meg. Og så har jeg sett veldig mye urettferdig i verden. Jeg har jo snakket litt om det. Jeg er veldig åpen om det. Som femåring har jeg vært i fengsel. Opplevd tortur. Hvor jeg har blitt slått. Hvor jeg har blitt pisket. Hvor jeg har sett på min egen mor bli mishandlet. For å få informasjon ut av oss. Jeg har overlevd alt det her. Og det var ingen som sto opp for denne urett. Når vi kom til Norge...

opplevde mye urettferdighet det var ingen som sto opp for oss og så har jeg alltid tenkt man må være den forandringen man ønsker å se i verden og jeg ønsker ikke å se urettferdighet jeg ønsker ikke å se at de som har status, makt eller posisjon misbruker den makten på kostning av de svake så går du det vi trenger vi trenger

Vi trenger deg, for det er at når du begynner nå å prate høyt om det, så vil andre våge å prate høyt om det. Og jeg har jo hatt et litt sånn naivt håp om at politikerne skal bare komme inn og plutselig forstå det en dag. Og så har jeg jo skjønt at så lett er det jo ikke alltid. Så jeg har også tenkt at

Det må spre seg, og jo flere som prater om det, at det er det som skaper innvirkninger til å virkelig få endring. Samtidig er jeg også veldig utålmodig, så jeg ville helst hatt forandringen i går. Jeg ønsker ikke at det skal fortsette sånn. Og det er jo der også, for som fastlege får du inn enormt mange pasienter.

som kommer og strever med ulike helseplager. Hva ser du hos pasientene? Hva er det de kommer med? Hva trenger de? Hvordan skal vi få en bedre folkehelse? Jeg svarer på det, og den skal jeg bare spole litt tilbake. For det er det jeg håper på, at jeg skal være et forbilde for kolleger, at flere står frem.

Det som er veldig trist, og som jeg håper vi begynner å snakke mer om, er at leger blir straffet for å komme ut. Bare det her med TV2-saken, det reporteren fortalte meg, er at for å få leger fra sykehuset til å fortelle om de vilkårene, det å få sykepleiere frem, det er veldig enkelt, for de får støtte fra sykepleierforeningen, de har støtte blant kolleger. Men leger blir ofte både hengt ut av kolleger, jeg har merket det selv også,

Og så blir man oppfattet av ledelsen som en trøbbelmaker. Jeg har selv blitt stemplet av kolleger som en trøbbelmaker, fordi jeg står opp for denne uretten og sier ting som det er. Og det er jo derfor veldig mange leger ikke tør å være så tydelige som meg, fordi det vil påvirke karrieremulighetene. Og når du har brukt seks år på medisinstudiet, så har ikke du råd til at du ikke får den neste jobben eller vikariatet.

Sånn som ofte sykehuset, der er det jo seks måneders vikariater. Er du litt for tydelig med systemkritikken, så får du ikke fornyet kontrakten din. Hva gjør du da? Så det er jo det som er noe av utfordringen også. Det er mye fruktkultur blant leger dessverre, og det er derfor mye av tingene ikke kommer frem heller.

Jeg har i hvert fall 100-200 meldinger fra kolleger som forteller meg om helt absurde ting. Du følger meg på Instagram hvor jeg har lagt ut et par av de her meldingene. Det er jo helt umenneskelig. Men ingen av dem tør jo å komme offentlig ut og snakke med avisen om det. Fordi de blir straffet. Det er realiteten. Og det går ikke an. Det går jo an dessverre, men det er jo...

helt horribel, for igjen så er det jo da skapt en fryktkultur som skal kue og holde folk nede til å ikke kunne snakke om det som er, og ikke funke så der er det jo noe som er satt i system for å ikke skape endring ikke skape bedring og det virker jo som at det ikke er ønskelig at vi skal ha et bedre helsevesen hvorfor? Hva er motivasjonen bak det da?

Det er det jeg lurer på. Hvorfor har vi havnet der? Og da er det tilbake til spørsmålet du stilte. Jeg har jo veldig mange hos meg. Jeg møter jo mellom 20 og 30 pasienter i løpet av en arbeidsdag. I løpet av en uke er det snakk om, hvor mange blir det da? Rundt 300 personer. I løpet av et år er det 4-5 tusen mennesker. Ikke forskjellige, men konsultasjoner man har. Og det er det jeg ser er jo,

i hvert fall hos mine, de er veldig takknemlige for at jeg er den type legen som bruker tiden. Jeg er aldri han som avslutter samtalen. Jeg starter alltid med å si kartlegge, hva er det vi skal prate om i dag, og så avslutter jeg alltid med har du forstått alt vi har snakket om? Jeg sitter igjen med noen spørsmål.

Det hender at jeg blir forsinket, men fordi jeg driver sånn nå, så blir mange av mine pasienter fornøyd. De sitter gjerne en time, for når vi kommer inn, så får vi den forståelse og hjelpen vi trenger. Men det jeg merker på meg selv, å drive på sånn, jeg blir ekstremt utbrent, fordi jeg alltid forsinker, stresser mer, det er ikke bærekraftig.

Det er derfor jeg nevnte også at jeg merker at de dagene vi er mer forsinket, så blir jeg mer irritabel. Det merker pasientene, hvor de føler at jeg var masse ikke helt med. Da gir jeg ikke den hjelpen jeg føler jeg kunne gitt. På sikt føler jeg at jeg blir utbrent. Jeg blir en av de legerne som bare ser på skjermen for å kunne se for deg hvis jeg skulle hatt kone og barn. Jeg hadde aldri klart å jobbe som jeg gjør i dag.

Da må det enten gå på bekostning av egne verdier, eller rett og slett si opp jobben og finne meg en annen jobb. Og det å ha en arbeidshverdag som er på bekostning av egne verdier, det er mer utmattende enn vi snakker om. Det er jo en ting når jeg dypdykker i vagusnerven, og hva er det som skaper stress for oss?

Det å kontinuerlig, litt som du sier, at du blir mer irritert når du er forsinket, det er jo fordi at du er empatisk og et medmenneske som har respekt for andre sin tid. Så det stresser deg at du vet at noen sitter på gangen som du egentlig skulle vært med samtidig, så har du så lyst til å være til stede med den som er inne på kontoret ditt. Og det kan gå en gang iblant, men hver dag, igjen og igjen og igjen gjennom hele året,

så er det en for høy belastning. Det er jo det som er utfordringen nå, for det ser jeg hos leger og pasientene, det er det jeg ser mest på legekontoret. Det er ikke depresjon, det er ikke angst, det er ikke stress, men det er ensomhet. Den der ensomhetsepidemien som ingen snakker om, det er der de fleste problemene starter, både hos oss leger og pasientene mine.

Og ensomheten blir ofte til depresjon, eller ensomheten blir til angst, sosiale situasjoner blir vanskeligere, det blir til dårligere søvn, og det blir til dårligere vaner. Så jeg tror rett og slett at ensomheten er en av de viktigste løsningene til at vi kan gjøre noe med som et samfunn eller mennesker.

Og hva legger du da i ensomhet? For jeg tror en del tenker at jeg går på jobb og har kolleger og kommer gjerne igjen til en familie. Hva er det motsatt av ensomhet? Kanskje vi kan finne det? Det er viktig å skille på hva ensomhet er. Man har jo den der emosjonelle ensomheten. Og det handler jo om fravær av en nær, trygg familie.

tilknytningsrelasjon, altså en partner, en bestevenn, noen du kan ringe klokken to om natten og si jeg trenger deg. Og så er det den andre formen som er en sosial ensomhet. Det handler om gruppetilhørlighet, at du hører til et fellesskap, vennigeng, et arbeidsmiljø, et nabolag. Du kan for eksempel ha en fantastisk partner, men likevel føle at du mangler det bredere nettverket.

Og så er jo denne eksistensielle ensomheten mer som grunnleggende en følelse av isolasjon og meningstap. Følelsen av at du sitter utenfor selve tilværelsen, kan man si. Og det er den formen som kanskje er vanskeligst å sette ord på. Og den måles sjeldent i de her store undersøkelsene. Men veldig mange kjenner på den. Så det er det som er viktig for meg å skille mellom de tre, fordi

Du kan ha en partner hvor du har det emosjonelle, men du mangler den andre hvor du ikke har et arbeidsliv, har falt ut av for eksempel arbeidslivet. Eller du har arbeid litt sånn som jeg var før, hvor jeg skulle bli Norges beste lege. Da kutter jeg ut kontakt med venner mine. Da mister jeg den sosiale nettverken min. Da mister jeg muligheten til å

være til stede for da ekskjæresten min som også var lege vi endte opp til slutt fordi vi hadde ikke tid til hverandre og da fører det igjen til et form for ensomhet som på sikt igjen alle de her ringvirkningene vi snakket om De sier jo det at ensomhet er mer farlig enn det å røyke for helse og og

verdens lengst pågående befolkningsundersøkelse skulle se etter hva som var viktigste for oss for å ha en god helse og leve et langt og lykkelig liv og igjen sosiale relasjoner for det er det jeg synes er så viktig for mange å tenke at ensomhet handler om at du er alene men det handler ikke om det for du kan føle deg ensom i et forhold du kan føle deg ensom på jobben for det handler om å ha en tilhørighet til noe

Og også nå når en har det meste kontakt via skjerm. Jeg er kjempeglad for skjerm, for nå får jeg prate med deg. Så det gir enormt mye også. Men hvis all kontakt skal skje via skjermene, og en ting er at nå er kontakt en til en, men det som er søket av tilhørighet er det som skjer andre steder, som vi egentlig ikke heller har hørt til. For eksempel på TikTok da.

Det er jo det som er veldig viktig for meg å si, og det presiserer det du sier. Jeg kan være i jobben som jeg elsker nå, men om fem år føler jeg meg ensom, fordi det gir ikke en mening for meg lenger, hvor jeg ikke føler at jeg gjør den samfunnsnutten. Da vil jeg føle meg ensom. Eller som du sier, man kan sitte med en partner, men samtidig føle seg ensom, fordi man har ulike verdier, eller ikke er på samme plan.

Så det å bare ha en kjæreste er ikke nok til å si at jeg ikke er ensom, eller det å si at når jeg er på jobb, så du ikke føler at livet gir en mening. Og det ser vi fra studier også. Hvis du skjeder deg på jobben eller har for lite arbeidsoppgaver, så vil du ikke trives. Er det for mye å presse over tid, så vil du ikke trives. Og da blir det en form for ensomhet hvor meningstapet blir. Og så er det jo det her paradoks igjen. Vi har flere tusen venner på TikTok, Instagram, Facebook, Facebook.

Men vi har ikke den nære relasjonen som før. Og jeg merker jo det. Altså, da jeg var liten, jeg kunne komme hjem fra skolen, gjøre leksene, hoppe på sykkelen, rett hjem til enten Daniel, Vegard eller Rakel, finne dem på fotballpassen. Nei, de var ikke hjemme, de var der. Leke, ha noen å være med. Og så ser jeg på nødvendige med nyesene mine. Det skjer ikke. De er på mobilen og meldinger.

Selv når de er sammen med venner, så sitter de på hver sin mobil. Vi har mistet denne menneskelige kontakten. Jeg er veldig glad i for eksempel telefonsamtaler. Men jeg ser jo mange av de yngre, de svarer ikke på telefonen engang. De er livredde for det her å snakke med noen. Alt skal gå via meldinger. Se for deg denne samtalen over meldinger. Det har ikke blitt det samme. Du får ikke denne menneskelige...

Det vi trenger, det kommer et smil når du sier noe. Jeg har også den der som slo meg nå, når jeg skriver meldinger, så kommer det til og med opp forslag på hva ord jeg skal bruke. Sånn at jeg får ikke reflektere heller hvordan jeg skal forme en setning. Så det der tempoet, at det nesten foreslår setningene før du har fortenkt hva du skal si, det er ikke bra for oss.

Ikke bra for oss. Og det ser vi, SSB kom jo med en statistikk for litt siden. En av fire mellom alderen 18-24 føler seg ensomme. Det tror jeg var 24%. Jeg synes det er veldig skremmende. Spesielt menn, mannlig ensomhet, det er enda verre. Kvinner er mye bedre enn oss mannfolk. Dere har jentekvelder, dere møter, snakker om følelser. Menn har...

Jeg tror det var noe sånn at vi har 50% færre venner nå enn for 30 år siden. 15% av menn har ingen nære venner. Og jeg ser jo det på guttegjengene nå. Man møtes aldri for å prate. Det er enten for å se fotballkamp, spille bowling. Det er alltid et eller annet.

Aldri ringe bare for å høre hvordan det går, eller du, nå føler jeg meg litt ensom. Dere damer er mye flinkere på den fronten. Man ringer rundt til venninne og sier at nå hadde jeg en drittdag på jobben. Kollegaen min var skip, eller sjefen var skip. Mannfolk har ikke den der. Og så er det hvordan kan vi gjøre det? Det er det jeg sitter og lurer på. Hvordan kan vi gjøre noe med dette her? Hva er det vi som samfunn kan gjøre? Ikke bare for mannfolk, men

generelt endrer retningen vi er på vei til å gå vi er jo flokdyr helt fra 10.000 år tilbake vi er ikke skapt for å være ensomme sitte hjemme, liksom som du sa ensomhet er det samme som å røyke 15 sigaretter om dagen det er farlig for oss og det er gjort studier hvor man har tatt MR av hjernen vår og det aktiverer de samme stedene som fysisk smerte og det sier litt det sier mye

Og det er jo det vi hadde ikke overlevd som art uten at vi var sammen som flokk. Så det står jo så enormt sterkt inn i hele oss. Og selv om vi i dag kan fint overleve uten noen så helst rundt oss, for det er vi kan gå på butikken og handle mat, vi kan gå på jobben og jobbe for oss selv, så rent fysisk overlever vi et langt liv

uten kontakt med andre. Men på grunn av at det står så overordnet som et behov som overlevelse, så skaper det uhelse. Du trenger ikke gå ut en gang. Hvis du er heldig og har en jobb, kontorjobb, hvor du kan drive med hjemmekontor, så er du bare hjemme. Du trenger ikke gå i butikken for å handle, for du bestiller via ODA som leverer hjem til deg.

Det er det som er så farlig for deg. Det blir en selvforsterkende spiral. Du er ensom, du isolerer deg, du blir mer ensom, du blir mer isolert. Og så vet du at dette vil føre til depresjon, som da gjør at du gir opp. Ja.

Og så er spørsmålet da, hva kan vi gjøre? Fordi at vi trenger å skape på samfunnsnivå sosiale arener. Og de finnes jo egentlig på mange måter nok av. Men hvordan skal vi få det inn sånn at faktisk vi skaper gode sosiale relasjoner? Og det trenger jo ikke å være, det er jo det jeg synes er så fint også, forskning sier det handler ikke om at du må ha 40 gode venner. Du kan holde med én.

Og den der mekanismen som du sier med å prate med noen, at vi er satt sammen sånn at hvis jeg kjenner at jeg har det skikkelig feilt, så kan jeg bare fortelle hvordan jeg har det til deg, uten at du egentlig sier et ord tilbake, men ser meg i øynene og møter meg, så vil jeg føle meg mye bedre. Ja.

Men når vi tar vekk alle disse her treffpunktene og alle de samtalene, eller menn som gjerne står og hogger ved, skulder mot skulder og gjør noe sammen og bare litt sånn, trenger ikke noen å si et ord på det, men ikke at jeg ser deg med her sammen. Det kan være nok det. Ja.

Men i det enormt travle samfunnet vi har i, der vi bare haster og haster forbi, og ikke har tid til å se hverandre i øynene en gang når vi går på butikken, når vi går forbi noen og anerkjenner at jeg ser deg, når mye av dette her forsvinner vekk, så gjør det noe med hver enkelt av oss, og som gruppe. Og det er jo det som er det jeg sa i stedet for at jeg elsker, du må være den forandringen du ønsker å se i verden.

Vi må se litt i speilet og si hvilket samfunn ønsker jeg. For det må starte med deg eller meg. For det er ingen som kommer og rødder meg. Mine venner vet jo ikke at jeg sliter for eksempel, eller at jeg er ensom. For man ser jo fint ut. Ensomhet er ikke noe man ser. Det er ikke bruket bein hvor du har gips.

Så jeg tenker første steg er å innrømme til seg selv at jeg er ensom. Og ikke bare jeg er sliten eller jeg trenger litt space. Men at jeg er ensom og det må endres. Og så holder du med å ta kontakt med en person som du nevnte. Du trenger ikke tid, du trenger ikke 50. En. Og det er en gammel venn som du ikke har snakket med på lenge. Eller en kollega som du liker. Et familiemedlem.

Bare send en melding, hvis du er redd for å ringe. Hei, jeg har tenkt på deg. Skal vi ta en kaffe? Så enkelt er det. Og når man møtes, så er det at vi må på en måte tørre å ta de litt mer dypere samtalene. For vi spør ofte hvordan går det, og så forventer man at svaret går fint. Snakk om været, slutt. Men spør heller hvordan går det egentlig?

gjerne del litt først. Fortell om noe enkelt. Vet du hva? Jeg har det litt vanskelig nå, fordi det er for mye på jobben. Start der, for eksempel. Åpne døren, og så vil mest sannsynlig vedkommende dele tilbake, fordi det her er en følelse veldig mange kjenner på. Og så er det jo at vennskap bygges ikke på en kaffe. Det må bygges på over tid. Man må være konsist, man må bygge for. Det er å gi og ta et forhold. Og når vi som

et samfunn har blitt der, vet du hva, jeg har nok mitt, jeg orker ikke høre på andre. Da får vi ikke det her. Så må vi våge å være ekte og ærlige og, for det som du sier, vi har et språk nå som nettopp sier, hvordan har du det? Og så vil vi egentlig ikke ha det ekte svaret. Og vi har ikke tid til det, for vi har det travelt. Og det ser jeg ofte som terapeut også, at når jeg spør mine pasienter, hvordan har du det? Og de skjønner at

jeg faktisk mener det og ønsker et ærlig svar så begynner de ofte å gråte og da skal de si for første gang i sitt liv faktisk hvordan de har det for det har de gjerne ikke sagt til noen før og det må skapes rammer for den tryggesveren det er det jeg kaller emosjonell analfabetismen i dagens samfunn for jeg er også der hvor jeg spør hvordan føler du deg

Fint er ofte det svaret jeg får. Og så pleier jeg å følge opp. Når jeg har jobbet på samme sted i to år, i det de kommer inn døra, så ser jeg på kroppsspråket, øynene, at her går det faktisk fint. Et av de viktigste kommunikasjonsverktøyene jeg lærte på studiet. I Danmark hadde jeg veldig mye fokus på kommunikasjon. Vi hadde flere kurser. Men det der pausen, så spør jeg, nei, men egentlig? Og så bare holder jeg kjeft.

Og så går det gjerne noen sekunder og bare plutselig renner tårnet. For da føler jeg ikke endelig en som vil høre. Og da kommer det. Og det er litt det som gjør meg forbanna med denne sykemeldingstatistikken. Det er folk som har strukket strikken så lenge. Når de kommer og sier jeg vil ha sykemelding, så er det fordi de vet legen har det travelt. Det er bare 15-20 minutter. Jeg må gå inn og fortelle hva jeg skal ha, og så ut.

Men det er en grunn til at de ber om den sykemeldingen. Det er fordi de har presset seg og presset seg og presset seg, og til slutt nå går det ikke. Når man faktisk spør, liksom som det du erfarer, så er min erfaring det samme. De gråter og forteller meg at på jobb så går det ikke greit, de føler seg helt, altså de ikke har styring over jobben, på hjemmebane, føler seg som en dårlig mor, som en dårlig datter, som en dårlig kone. En mann som kommer og forteller at han har mistet meningen med livet.

Det er da vi begynner å identifisere følelsene og beskrive dem. Det er ofte det folk, spesielt mannfolk, er ekstremt dårlige. Det er fem ord de har. Det er fint, sliten, irritert, sint, stresset. Det er de fem følelsene de kan sette ord på. Mens kvinner er mer trist, bekymret, skuffet.

frustrert, overveldet redd, ensom man klarer å på en måte, dere er mye flinkere på å sette ord på de følelsene som kroppen har jeg pleier ofte å spørre men hvor kjenner du de kroppen? og da begynner det litt sånn å nei, jeg kan kjenne de ryggene eller jeg får ikke helt puste da åpner det opp for noe mer

Og opplever jeg ofte. Og det er jo nettopp det skannetid til det, og litt fornøyd med tilbake til det der med at det burde ikke være at pasientene går og spør om sykemelding. Og så blir det en nyhetssag. Og så er det sånn, ja, men hvorfor gjør de det da? Og det er så du sier, de aller fleste har stått på alt for lenge og har...

Enten på vei eller har kollapsa. Og skjønner at det er ikke noen annen løsning enn at noe må tas vekk fra livet mitt. Og jeg kan ikke ta vekk ungene. Og jeg kan ikke ta vekk min syke mor eller far. Så hvis jeg skal ta vekk noe, så må jeg få et eller annet hjelp. Og det er den sykemeldingen som de er desperate og søge etter. Og det er jo ikke et lett spørsmål. Det er en desperation.

Og det er det som er, det er akkurat det det er. Og jeg skjønte på det i kroppen selv for fire-fem år siden, da min mor fikk en alvorlig kreftdiagnose. Prognosen var veldig dårlig. På den tiden var jeg turnuslege i Sørlandet. Og som turnuslege hadde jeg aldri jobbet som fastlege tidligere.

Visste ikke hvordan systemet var, så man jobber litt mer langsomt i starten. Da har man 30 minutter per pasient. Og så er det noen som fortsetter med de her 30. Noen begynner å jobbe med normal tempo. Og jeg husker jeg gikk til han som var veilederen min og fortalte at jeg går gjennom mye i livet nå. Jeg er ikke klar til å gå ned til de her 20 minutterne.

Han kalte meg dust rett ut. Og at nei, her måtte jeg gå ned til 20 minutter, for det var det alle turnuslege skulle gjøre for å lære hvordan det er faktisk å være fastlege. Jo, men du skjønner, jeg må tenke på mamma. Jeg har ikke lyst til å syke med meg, og jeg føler meg sliten. Jeg kjører fra Sørlandet opp fredag etter jobb og er på sykehuset med mamma frem til søndag kveld, kjører ned igjen

Jeg har et trivesjobb, men jeg har lyst til å fungere. Men med litt redusert kapasitet. Nei, det går ikke. Du må ta pasienter hver 20 minutter. Og til slutt endte det med at jeg begynte å ta pasienter hver 20 minutter. Jeg ble så utslitt den perioden. Jeg bare så frem til den, for det var bare halvt år. Og så når perioden var over, så var jeg helt overvælget. Jeg tror hvis den hadde vært et par uker til, så hadde kroppen min rasert sammen.

Det er jo det som er trist med arbeidslivet. Av og til har man en dårlig leder som ikke klarer å se deg, som ikke klarer å forstå, som ikke klarer å tilrettelegge. Vi er jo mennesker. For meg var mamma en av de viktigste personene i livet mitt. Å se hun sånn, det gjorde noe med meg. Så har man jo alle de velferdsgodene man kan søke om det ene og det andre, men

Ofte tar de sykt lang tid, og så er de innviklet av NAV-systemet, og finner ut hva man har krav på, hvordan skal man søke om det. I mitt tilfelle, som mor, så visste jeg som lege at hun ikke har så mange måneder igjen å leve, men selve prognosen kunne jo være god. Så man fikk jo aldri søkt om livet siste fase, for vi hadde litt håp. Vi ønsket at hun skulle prøve selvgiften og se hvordan det går. Kanskje det hjelper.

Så man kunne ikke søke om de her omsorgsdagene heller. Og når man er flere søskende og alle har lyst til å være til stede, så er ikke systemet lagt opp til at alle kan søke og dele litt på det. Så det er akkurat det systemet er så vanskelig. Det er der jeg mener at vi må begynne å gjøre en forandring. Ikke på enkeltmennesker som sitter i helt umulige situasjoner. Ikke om familiefaren som...

er presset fra alle kanter, har regninger som ikke er betalt i en kassovarsel, eller det er moren som ikke strekker til, for hun ser en Instagram-video av en mor som har laget perfekt matpakke, men hun ikke gjør det. Og da kommer skyldfølelsen, fordi samfunnet forventer det ene, men så klarer man ikke å levere heller.

Det er så mange nivåer og nyanser og lag i dette her også. Og nettopp den der totalsummen. Og når du da som modig egentlig går og sier at dette her er for mye for meg, og du blir møtt på den måten. Selv om du ikke hadde fått lov til det, så er det mange måter du kunne blitt møtt på som et medmenneske. Men når han blir møtt med en sånn horribel måte,

at det skal, altså du våger ikke spørre om det igjen, de aller fleste vil jo ha tenkt at ok, sånn som du behandler meg, den situasjonen har jeg ikke lyst til å sette meg i, så jeg skal aldri spørre om noe sånt igjen og nettopp så du sier det der med å ha tillit og i en sånn fase, at vi har et system som tillater at nå har du en ekstrem belastning i livet ditt vi har et system som legger til rette for at det går fint

Vi skal jo ta vare på hverandre. Og det som er noe at det også er litt lagt opp til at vi skal ha et samfunn som tar vare på innbyggerne, og så på mange måter så skjer jo ikke det. Og i tillegg har vi fratatt også den måten å være sammen på med at vi skal være sammen som flokk. Det er jo det man snakker om, at man har så mange rettigheter som arbeidstaker, men

Jeg tror seriøst at det var mye enklere på 1960-tallet eller 50-tallet enn det er i dag. Man er færre på gulvet, det er flere arbeidsoppgaver, det er effektivisert mer. Så kanskje rent fysisk er man ikke så belastet, men psykisk den belastningen man går gjennom i dag som arbeidstaker,

Det er derfor jeg er en veldig stor tillenger av det her med seks timers arbeidsdager eller fire dagers arbeidsuker. Jeg mener at det er løsningen for at vi som samfunn skal kunne lykkes videre. Og det er jo igjen å se helhetlig på det. Åtte timer jobb er ikke bare åtte timer jobb. Det er en time, ofte, altså halvtime en time pendling til og fra. Da har du plutselig brukt en time to. Og da har du en arbeidsdag som varer ni-ti timer.

Og så sier vi at fødselstallene synker. Jo, men hvordan skal vi få familier til å ønske flere barn? Jo, men det må jo bli at vi verdsetter familie høyt. Og da kan ikke jobb faktisk ta mer tid av de her 24 timene. Og så sier jeg at vi vil at familieverdiet skal bli høyere. Det henger ikke på grep. Og da får vi et samfunn som ikke er emosjonelt på nivå.

Skal vi ha flere kvinner eller menn som ønsker å bygge familie, da må vi sette de verdiene høyt, og da må det også prioriteres. Da må du ha mer fritid enn jobb. Det er det jeg prøver å lære pasienten min om. Men hvis man skulle trappe ned i stilling, si for eksempel du, da går du ned i form av pensjon senere. Da går det på bekostning av økonomien.

spesielt yngre nå om dagen, mye enklere før. Pappa kjøpte seg en enebolig her i nabolaget til to millioner på en inntekt. Altså han klarer seg fint. Samme enebolig nå koster åtte-ni millioner. Hvordan skulle jeg ha dråd til det? Det går ikke. Da må man være to i jobben for å kunne fungere.

Og når økonomien blir så presset, spesielt nå med de høye rentene, det er jo det jeg ser. Folk må jobbe 100% for at ting skal gå rundt, og så går det ikke rundt. Fordi man prioriterer for mye jobb og for lite tid til det som er viktig. Familie, egenomsorg, venner, det sosiale.

Når du er helt utslittet til jobb, så orker du ikke å gå ut og ta en kaffe med noen venner. For du har ikke rett og slett orket energien til det. Og det er det som er litt sånn viktig at folk forstår at fysisk er du kanskje ikke sliten, men mentalt er du helt sliten. Og det er her det kommer, ja, vi som samfunn kan prøve å rette samfunnet, liksom jeg sa, seks timers arbeidsdager.

Men folk må ta et ansvar også. Og det er det jeg gjør når jeg sykemelder en, to uker eller tre uker. Så de får den pausen, for jobb kan man ta bort, alt annet kan man ikke ta bort. Og så er det jobbet systematisk med hvordan man kan lage en struktur rundt livet. Hvilke verdier har du? Hvor mye tid bruker du på det? Hvordan kan du bruke mer tid på det? Hva kan du gi slipp på?

Sitter du styret i korpset for sønnen din? Er det viktig for deg? Nei, da skyr du opp den jobben og sier jeg har ikke kapasitet. Og så bruker jeg hele tiden på å dra på en date med gubben som dere ikke har vært på de siste tre årene for eksempel. Så det handler rett og slett om å begynne å lage en timeplan hjemme, ikke bare på jobben. Strukturere hverdagen din bedre. Men det er så ufattelig vanskelig når du er presset på jobb, presset hjemme.

og så sliter du med søvn og så sover du ikke nok altså nervesystemet er aktivert krisemodus kroppen din er i krig og da er det ikke lett å tenke rasjonelt nei, og når kroppen er altså nervesystemet er høyaktivert også, sant så mister vi jo også grep på det å ha kontakt til stedeværelse se andre ta god valg for seg selv omsorg for hverandre og seg selv kommer jo i et

rolig nervesystem og der tror jeg også mye av eneste uten å komme med for at folk er så stresset at de raser forbi og så ser vi ikke hverandre før var det gjerne en prat over grønnsaksdisken eller på en tur i skogen og jeg gjorde et sånn lite sånn jeg syklet til jobb og så bestemte jeg meg for at jeg skulle si hei og smile til alle jeg syklet forbi og det er forbi Mosvann i Stavanger så der er det veldig mye folk

Og de eldre, litt sånn skremt og så hei tilbake og smilte, mens de unge så på uttrykket at de så ned i bakken og tenkte hvem er hun der gallende på den sykkelen der, så går og sier hei til meg, hun kjenner jeg jo ikke. At man har kommet så langt at folk kan nesten oppleve frykt og uro av at noen ser deg. For det er jo også en sånn, vi må begynne å se hverandre igjen.

Hvis alle smiler, eller om ikke smiler, men gir et blikk, anerkjennende blikk, at jeg ser deg, du finnes i verden, hadde alle bare begynt med det, så tror jeg at tallene på en som er, ville kunne gått ned ganske mye. Jeg er helt enig. Også er det noe med denne

Jeg har jo reist mye i verden, jeg har studert i utlandet. Her i Norge er vi veldig spesielle på det her. Bare på toget sitter folk alene og har setet ved siden av tomt.

Og du har sett med en bag der for å sørge for at ingen setter seg ved siden av deg før det er nødvendig. Og jeg er veldig en sosial type som når jeg er ute så har jeg bare lyst til å prate med folk. Og jeg husker i Danmark så var det mye enklere for meg å bare gå til et bord og si du nå kommer jeg her alene, har lyst til å ta en kaffe, kan jeg sitte med dere? Det var sosialt akseptabelt. I Norge er det ikke det.

Mye lettere å sjekke opp damer i utlandet, bare ute i gata. Man kunne møte noen for eksempel netto, som er en form for kiwi. Begynne å bare spørre, du har lyst til å lage middag, men er et usikker, har du lyst til å hjelpe meg? På den måten begynner du å prate, du skal jo på en date, du er kul. I Norge, du kan ikke prate med noen i butikken, for da blir du sett rart på. Hvorfor spør han meg om middagsråd liksom?

Da får vi denne datingkulturen igjen, hvor den eneste måten å møte en partner på er Tinder. Som er et bruk- og kastsamfunn som vi legger opp til. For du får så mange valg. Det kan også funke. Jeg møtte min samboer på Tinder. Men jeg måtte jo gjennom noen deiter før det. Så det er jo ikke bra.

Og det er jo det som er, som du sier, en sveipe ja eller nei basert på at du faktisk aldri har møtt menneske. Så utrolig upersonlig. Jeg mener at det gjør noe med hjernen vår når du på en måte selekterer noen bort. Så er det jo bare sveipe til venstre. Det er ikke noe negativt, men jeg tror underbevist så begynner du å på en måte sette mindre verdi på noen mennesker.

Det gjør noe med verdiene du har med deg i livet generelt også. For når en venninne ringer deg og har en dårlig dag eller en kompis, da er det sånn at det passer meg egentlig ikke. Legg bort. Det er mye enklere å ignorere en melding enn en telefonsamtale. Det er det alt henger sammen. Det er derfor vi...

Og summen av dette her, jeg hører også at tenåringer går hjem og griner hos foreldrene for at de har lagt ut et bilde på sosiale medier, og så er det ingen som likte. At det er en måte å stenge noen utenfor fra flokken, som barn eller ungdom, med at du får ikke være med i den snappgruppen, eller vi liker ikke dine innlegg,

Det er mange ting som har kommet til noe som forkludrer fellesskapet. Men det er en sosial valuta. Jeg mener det er viktigere enn penger i dagens samfunn. Antall likes og delinger du får på en post. Det er dessverre blitt slik. Det er det jeg har prøvd å si til legeforeningen og alle de som er i foreningen vår. Dagens politikk er i sosiale medier.

Får du flere likes og delinger, så vil politikerne få det med seg. Det vil settes på dagsorden. Du bruker det til det positive nå, for du har skjønt at sånn er spillereglene. Skal vi få til endring, så er det det man må bruke til det positive. Tenk hvor vanskelig det er. Jeg er glad jeg vokste opp på 2000-tallet, og ikke i dagens samfunn. Jeg tror det å vokse opp i dag ...

Det er utrolig tøft, og alle respekter dagens ungdommer som klarer det her. Men de gjør ikke det. Det er det jeg er urolig over. Det er derfor vi må ha endring, for det kommer ikke til å gå. Og jeg er så heldig at jeg vokste opp på 80-90-tallet. Da var det...

Ja, hustelefon. Du måtte gå og ringe på dørene. Og det er jo et konsept som ikke finnes lenger, men også det der å henge ute i gaten og møte noen, men også at alle vet hvem som er i bygda eller i bydelen der du bor. Så det har skjedd noe på kort tid i menneskets historie som ikke er bra for oss.

Så jeg er så glad for at du løfte dette opp. For skal vi få til endring, så trenger vi egentlig at hver ene av oss gjør noe med det. For vår egen del, og for fellesskapet, og spesielt barn og unge som vokser opp i dag. Det er det som er viktig for meg, at vi kan være en stemme for å endre systemet, men hver og enkelt av oss må faktisk ta litt ansvar her. Vi må...

Altså vi nordmenn vi elsker jo dugnad. Hvor er dugnadsånden? Hvordan kan vi mobilisere alle sammen til å bare gjøre en liten forandring i sitt eget liv? Det mener jeg er nok til å på en måte få ringvirkninger for hele samfunnet. Bare det å ringe en venn som jeg sa. Skape en relasjon. Få bort ensomheten.

Det vil gjøre at man sover bedre. Mindre isolasjon, mindre dopaminavhengighet. Når du sitter med en person, så er det en genuin samtale, og ikke hvor du scroller på TikTok eller Instagram. Det vil føre til at man rømmer mindre til de her fantasiverdene som ikke er reelle i det hele tatt. For livet er tøft. Livet er opp- og nedturer. Så det er det jeg håper at folk tar med seg fra denne samtalen her, og at

Forandring starter med deg, og med meg, og med Kari og Ola og Abdi og Mohammed. Det er vi som er samfunnet og strukturen. Og hvis vi ikke liker noe vi ser, gjør noe med det. Nytter ikke å bare klage og si at samfunnet er så skilt. Noen uker siden sa det en yngre jente hos meg som klaget over hodepine, søvnsvansker og litt sånn diffuse plager. Jeg lurte om vi kunne ta noen blodprøver og sjekke om det er noe.

Det skal sies at hun her hadde alvorlig D-vitaminmangel. Men det jeg var litt fascinert over, under samtalen som ble kalt ut av sekretæren vår, var det ti sekunder, og så kom jeg inn igjen, så sitter hun på mobilen og scroller på TikTok. Så ti sekunder kunne denne 17-18 år gamle jenta ikke sitte, og var avhengig av at noe må jeg gjøre et eller annet.

Det er lov å skjede seg. Det er lov å ikke... Du må ikke ha input hele tiden. Hjernen din må kunne roe seg ned. Og det er det som gjendrer sånne her... Det gjendrer ingen virkninger. Det sitter hele tiden. Hjernen får aldri slappe av. Når slapper du av? Klokken 11 på natta. Og da kommer alle de her tankene som du skulle hatt i løpet av dagen. Da sover du dårligere. Og da fungerer du dårligere dagen etter. Og da er du mindre...

mindre lyst til å møte noen etter jobb eller skole, fordi du er sliten, fordi du har sovet dårlig. Og det er det jeg vil at folk skal forstå. Alt henger sammen, og det holder med å bare bryte en av de her. Og det enkleste er å bare starte med «sov bedre», «reducer litt på mobilen», og «ring en venn» og «drikk mer vann».

Jeg pleier jo å avslutte med å spørre om du har noen helsetips, men da serverte du meg på et fart uten at jeg trengte å spørre. Jeg kan si at ta ansvar, det er vel siste rådet, som jeg igjen sier igjen og igjen, ta ansvar før det er for sent. Det er det jeg ser på pasientene mine nå.

Når de først er utbrent, så er det så ufattelig vanskelig å få gjort noe med det. For da er kroppen din i en fight-or-flight-modus. Da har vi sykemeldt deg fra jobb, og så er risikoen igjen for at du faller ut av arbeidslivet. Det ser vi i studier også. Så gjør tiltak før du havner dit, før du må sitte på kontoret foran meg og rase sammen og gråter. Ta noen små, enkle grep. Så hvis jeg nå kjenner på at

Det er meg du prater til, av de som lytter. Og så sier du ta ansvar. Ja, men jeg har tatt så mye ansvar. Sier nei til litt flere ting som ikke gir deg overslut. Og ja til de tingene som betyr noe. Jeg selv måtte ta noen grep for litt siden. Og da startet jeg med å sette meg ned. Og skrive ned noen av verdiene mine. Hva er det som er viktig for meg? Hva er det jeg ønsker i livet mitt?

Og så hvor mye tid jeg faktisk bruker på hver og enkelt av disse tingene. Og da fant jeg ut at et av de største tingene jeg ønsker nå, det er et genuint forhold. Og så svarer jeg på det, hvor mye tid bruker jeg på det? Det var null. Og da er det sånn der, ok, shit, da er det ikke rart jeg begynner å bli sliten eller utbrent. For kroppen min sier til meg at nå er du klar for å gå i et forhold. Det er det du ønsker deg, stifte en familie, men så bruker du null tid på det.

Og så var jobb litt sånn midt på lista, men jeg bruker mest tid på det. Så hadde ikke jeg tatt de her grepene som jeg gjorde da, som å laste ned Tinder og begynne dating, da hadde jeg nok blitt utslitt og utbrent. Så det setter jeg ned. Det var et godt tips. Ja, sett deg ned og se hva er det, litt sånn rangering av hva er det viktigste for deg. For der vil det være

garantert at de vil avdekke noe at her er det noe som ikke samsvarer for det er jo derfor vi blir slitt det er jo det mange som kommer til meg og sier at jeg har gjort alle grepene, men de har jo gjort feil grep, det nytter ikke å si ja til mer på jobben det nytter ikke å si ja mer til unga

Et eksempel er storesøsteren min, hun har to barn. Datteren går på svømming, karate og piano. Sønnen drev med fire forskjellige ting. Hun var en gratis Uber-sjåfør etter en åtte timers tøff arbeidsdag. Kom hjem og begynner å kjøre sønnen dit, og da skal jeg kjøre datteren dit, og så var det sønnen som skulle videre dit, og så lage middag, og så ... Det går ikke.

Og da har hun tatt ansvaret for mange fremtid. Så har hun jo fått barn for å ha lyst til å være med dem. Og så, som du sier, sende en Uber-sjåfør og bare kjøre rundt på de aktiviteter. For det er jo også enormt mange aktiviteter barn har i dag. Travelheten også. Altså, ungene vil jo helst bare være med oss foreldre, i hvert fall når de er små. Og så blir det litt sånn skufflet rundt her og der. Så ja, det er litt sånn...

Å tenke igjennom hva er viktig for meg, og hvordan kan de strukturere det på en annen måte? Det er det jeg møter. Mange sier de har gjort grep, men når jeg spør hvor mange ting barnet driver med, så er det flere ting. Da har du ikke sagt nei til barna dine, for de har gått av å få noe nei. Du strukturerer litt rundt dem også. Sett deg ned med barna. Hva er viktigst? Er det karate, fotball, svømming? Du får velge en av dem. Det er det vi har kapasitet til.

Og det er det jeg på en måte kan være til stede og støtte deg opp mot. Si nei til flere unødvendige ting, og ja til de få viktige tingene. Det er det folk må lære seg. Ikke bare ja til alt, og så havner man der hvor man føler man har gjort grep, men så har man egentlig ikke gjort grep. Det er verdt å ta med seg videre i dagen. Det skal jeg også gjøre, for jeg kan også kjenne at livet blir litt møyen imellom. Så

Nå ble jeg inspirert til å lage en sånn liste. Og bare få det gjerne litt ned på papiret og skrive for hånd. For det som gjelder i dag trenger ikke gjelde om et halvt år. Så det er da å innimellom ha en sånn refleksjon. Og hvis den er familie også, hvordan den fungerer sammen som familie. Så takk.

Takk for dine kloke refleksjoner og innsikter og overordnere, så tenker jeg at det viktigste, egentlig når det gjelder alt man snakket om, handler jo om ensomhet og fellesskap.

For det at både som lege, det å føle at du er en del av fellesskap, og ikke at du har en pekefinger og lever i frykt for å bli tatt for noe, når man gjør jobben sin og vil hjelpe andre mennesker. For dette handler om veldig mange nivåer, men vi trenger fellesskapet. Vi trenger fellesskapet, og jeg har troen på at vi ...

Jo mer vi prater om det, jo større sannsynlighet for at vi sammen blir bedre, og at vi får til den systemendringen også. For systemet må følge etter oss mennesker. Det er vi som lager systemet. Så vi må bare prate mer om det. Det starter med de litt ubehagelige samtalene. Så nå har du så luttet. Våg deg litt ut på disse her

Kanskje starten av ubehagelige samtalene, men de åpner jo opp i noe som skaper ærlighet, sårbarhet, men også styrke. Og hvis vi flere så våger det, så får vi andre med, og så er jeg optimistisk og tror på at vi får endring. Så takk for, igjen, for at du våger å åpne opp dette her, som gjør at andre også kan våge ytte deg.

Og så er jeg spent på å følge med videre på ditt viktige arbeid. Så hvis noen nå tenker at hva er disse tingene han snakker om, dette har jeg lyst til å være med på. Hvor finner vi deg, Henne? Reisen startet på Facebook, og da er det Mossi Marvati. Men nå er jeg på TikTok under navnet Dr. Mossi, og på Instagram under navnet Dr. Mossi.

Jeg kan linke også episodeteksten. Hjertelig takk, Mossi. Og så takk jeg deg som har lyttet. Så når du går videre i dagen nå, en sånn siste sånn neste person du ser, bare gi et sånn lite nikk og et smil og bare vise at jeg ser deg. Vi er her sammen som mennesker, som flokk. Så takk jeg deg for at du har lyttet. Ha det godt!