Hei, Annette her. Før episoden starter vil jeg dele at Recharge Health, som selger rødlysterapi-apparatet Flexbeam, har en kompanje nå i november som gir den beste prisen de har gitt på Flexbeam i hele år. Og i tillegg så får du ekstra arbeid med koden HELSTIPS på den. Så ønsker du å prøve rødlysterapi for dine helseplager og styrke kroppen, kan det være et godt tidspunkt å gjøre det nå.
Jeg vil også informere om at det er noen ledige billetter på live podcast søndag 17. november på Solastrand Hotel rett utenfor Stavanger. Lege Ragnhild Skarer-Juhl gir deg den viktigste kunnskapen du trenger om nervesystemet og gode verktøy som gjør at du kan få bedre helse og leve et liv med mindre stress og mer overskudd.
Så kan jeg også røpe at det blir Vagus Magi Dagsretrit med Asja Sundaren og meg i Oslo på nyåret. Mer informasjon om det kommer veldig snart.
Hei, mitt navn er Anette Lønno og hjertelig velkommen til Helstipspodden. I Helstipspodden dykker vi ned i alt som har med helse, velvære og personlig utvikling å gjøre. Hver uke deler vi tips, innsikt og samtaler med eksperter for å hjelpe deg til å forstå mer om hvordan kroppen og sinnet vårt fungerer, og hvordan du kan ta smarte valg for å leve et friskere og mer balansert liv.
fra praktiske helsevarener til dypere forståelse av kroppens mysterier. Vi gir deg verktøyene for å ta kontroll over din egen helse. Denne ukens episode skal handle om yoga, og yoga er mer enn en bare fysisk treningsform. Det er et helhetlig verktøy som påvirker både kropp, sjel og sinn. Gjennom bevegelse, pust og meditasjon gir yoga oss muligheten til å gjenopprette balanse, redusere stress og forbedre helsen vår på flere nivåer.
Yoga gir oss mulighet til å jobbe helhetlig med kropp og sinn, og er et effektivt verktøy for å ta kontroll over egen helse på en naturlig og bærekraftig måte. Og som alltid har jeg dypt dykket litt inn i forskningen, og det er masse spennende forskning på yoga som viser til at yoga er et kraftfullt verktøy for å forbedre både fysisk og mental helse.
Og jeg kan blant annet nevne for bedre fleksibilitet, styrking i muskulaturen, bedre kroppshållning, redusert smerte, bedre balanse og koordinasjon.
styrking av hjertekarsystemet, forbedret pustefunksjon, økt sirkulasjon, styrking av immunforsvaret, reduksjon av stress og angst, forbedret humør, bedre emosjonell regulering, økt mental klarhet og fokus, bedre søvn, bedre fordøyelse, forbedret sosial tilknytning, og hjelp av angst, lilles og depresjon, og gi støtte ved kroniske sykdommer. Wow, er ikke det fantastisk?
Og i dag har jeg gleden av å ha Siri Tuset som gjest. Siri har undervist yoga i over 20 år. Hun driver Satya Yoga og Satya Yoga skole, og holder regelmessig fordypningskurs og foredrag om helhetlig helse. Og jeg selv har hatt gleden av å delta på Siri sine yogatimer. Og hun er virkelig en nerd i faget, og deler røyst og klokt av sin kunnskap og erfaring.
Siri er lidenskapelig oppsatt av menneskemøter og skaper rom for at vi skal lande godt i kroppen vår og lære av henne. For Siri er kropp og pust og refleksjon essensielt i yoga. Og hun mener at disse elementene er nøkkelen til å forstå og ta vare på vår egen helse. I tillegg legger hun også vekt på fellesskap. Og hvordan vi sammen kan utvikle en praksis som ikke bare kan forbedre vårt forhold til oss selv, men også hvordan vi er sammen med andre.
I dagens episode skal Siri dele sine beste tips for hvordan yoga kan være et kraftfullt verktøy for å styrke helsen din. Og jeg gleder meg til en inspirerende samtale om hvordan vi kan bruke yoga for å skape balans i livene våre, finne ro og utvikle et dypere forhold til kroppen vår. Velkommen, Siri!
Tusen takk for en fin introduksjon til både yoga og forskning. Når jeg hadde vært med denne uka for å forberede episoden, så var jeg sånn, hva sier forskningen da? Og så er det jo sånn, wow, den uendelige mange forskningsartikler som viser til den fantastiske effekten av yoga. Det er rett og slett å bli litt sånn målløs av.
Ja, det er ganske fint, fordi yoga er jo et veldig gammelt helhetlig helsesystem, sånn at vi går mange tusen år tilbake, og vi kan tenke oss før det fanns det mangfolde av helsepersonell som finnes i dag.
Så disse yogene for lenge, lenge, lenge siden var jo både vitenskapsmenn og de nerder i kropp, og de var terapeuter for seg selv og inn i de fellesskapene de praktiserte i. Sånn at vi må tenke et sånt
tilbake i tid før man liksom hadde disse systemene av hjelp og støtte som vi har i dag, sant? Og det er jo det som fascinerer meg så enormt at noen for lenge, lenge siden også fant ut akkurat som vi fant ut i dag at det å leve et liv kan både være så fantastisk og så komplisert. Og så lever vi det her livet og så blir vi både syk og frisk og vi...
For relasjonelle utfordringer, vi opplever tvil og stress og uro i oss selv. Og det er en litt sånn rød tråd i det å være menneske da. At det går liksom aldri over, og det har kanskje alltid vært med oss. Og da kunne jeg ha noen gode verktøy i seg selv, og et godt verktøyskrin. For hvordan kan jeg være med på dette livet? Og tåle min egen menneskelighet, og ikke minst også kunne romme andres.
Slik at vi kan leve godt i oss selv, men også lage gode fellesskap og gode samfunn i stort og smått. Og det synes jeg er det vakre. For da, når man binder det inn til forskning igjen, så kan vi jo se...
Ja, veldig mye av det du holder på med, Annette, og andre i disse dager, både med du holder på med vagusnerven og mye annet, og andre som gjør så mye viktig og godt arbeid, og så kommer jo veldig mye av disse teknikkene, pustøvelsene, meditasjonene, guidingene, selvledelsen, livsvisdommen, det kommer jo også fra yoga.
Og det er jo det vakre, synes jeg, at vi har en slags førstevitenskap i bakgrunnen, og så kan noen nerde seg inn på et felt, og noen kanskje har lyst til å holde på med noe annet, og så blir det feltet bare større og større, og mer tilgjengelig nå for fellesskapet. Ja, og så tenker jeg jo at instinktivt så har vi som mennesker tilbake til starten
skjønte og kjente nok gjort og praktisert det naturlig og så nå har vi kommet til en tid der alt er så travelt og det som vi skal gjøre og prestere at de naturlige pausene med å ta seg noen dybepust tøye eller møtes i en park og gjøre bevegelser sammen det har jo falt vekk og i hvert fall i dette landet vi lever i at
Nå for å virkelig ta det tilbake igjen, så lever min tid at vi kanskje trenger å forstå intellektuelt først at dette er viktig for meg, og derav sette tid av til det og prioritere det. Det er synd at det er sånn, men det er jo en realitet for de fleste.
Absolutt. Og vi må jo også huske uten å være streng med oss selv, for det synes jeg er så viktig, at vi har blitt opplært til litt i den delen av verden vi lever i da, at det er hodet og hodets funksjon som var viktig, og så var kroppen litt sånn vedheng, som bare på et eller annet vis enten skal fungere, og hvis den ikke fungerer, så må vi få den til å fungere. Kjapt har det jo blitt.
Så vi har liksom delt hodet og kroppen så lenge, sånn at når vi nå igjen begynner å se, som du sier, naturlige rytmen og flyten i at lytter vi til kroppen også, og kanskje øver oss så godt at vi lytter til kroppen først,
så vil vi få en opplevelse av å ha oss selv med i livet, altså i alle beslutninger og valg vi tar, om det er på jobb, eller om det er i familielivet, eller inn til meg selv når jeg tviler på hva jeg egentlig holder på med nå. Sånn at vi kan bruke disse veldig gamle teknikkene i dag, og jeg vil si det er høyaktuelt. Jeg tenker verden og enkeltmennesker har aldri trengt yoga mer enn akkurat nå.
Det vil man kanskje si om ti år også, men vi sitter jo her nå. Og jeg tenker sånn det, eller føler i hvert fall i mitt eget liv, det er så, så fint å kunne ha noen gode verktøy, sånn at jeg hele tiden husker på det var en kropp å ha med, det var en kropp å lytte til, og det var en pust som kunne guide meg når hodet spinner av, eller samfunnet får meg til å spinne litt av. Med alle disse, altså det er så mye stimuli.
Det er så himla mange flater og det er så himla mange valg vi har i dag på å bli konstant forstyrret eller konstant underholdt eller konstant sammenlignet med noe. Så det å få lov å bare lande ned i kroppen og inn i denne grunnerytmen hvert eneste menneske har, en trivselsrytme som finnes i oss.
Det tenker jeg ikke bare er individorientert, det er politikk, det er helhetlig helse, det er sosial medisin. Ja, og mer enn noen gang trenger vi det, for det er så vanskelig for mange å roe ned og komme i kontakt med kroppen, og det kjenner jeg også.
altså hovedet det har jeg måtte tenke meg konstant med det å skjenne etter om jeg har et kne eller en legg eller en tå
kan være vanskelig. Og jeg husker i starten når jeg begynte med yoga, så er det sånn beveg eller få kontakt med en muskel, så er det sånn den muskelen har ikke jeg kontakt med. Hvor er den? Hvordan skal den kjennes ut? Og så plutselig i noen øvelser så er det sånn, ja, jeg har jo den muskelen. Den der fantastiske følelsen og å få bli kjent med egen kropp også da, som
mange ikke har i dag. Og vi tenker på at vi så mye håper, det er så mye vi skal prestere og gjøre og bruke vår hjerneintellekt, så kaller vi det. Så har vi jo mistet kontakt med kroppen. Og skal hjernen fungere, så må vi jo også bruke kroppen godt. Så ønsker vi bedre konsentrasjon, hukommelse, prestasjon.
så vil også yoga være så nyttig for at de kognitiv ferdighetene også skal fungere. Og vår mentale helse, ja, det er helt fantastisk. Og nå blir jeg jo sånn, hva er det som gjør at du oppdager yoga? For, som du sier, det har vært i tusenvis av år, men i Norge har det ikke vært så vanlig å
litt sånn tanke på at det er jo det hippien holder på med. Det er jo ikke sånn vi skal holde på med, sant? Og du begynte med dette her relativt tidlig sammenlignet med mange. Hva fikk deg inn? Ja, jeg kommer jo fra rett og slett et bygdesamfunn.
og jeg kommer fra en gård. Jeg har vokst opp i og rundt natur, og også litt det her å følge syklusene som kommer med et år, og årstidsskiften, hva gjør vi på våren, hva gjør vi på sommeren. Sånn at i bakteppet, har jeg skjønt, så er det en enorm glede over å få lov å være i kontakt med naturen. Og den fascinasjonen, jeg skjønte tidlig, vi kan ikke skynde på naturen.
Du sår et frø, så kan du ikke stå og mase på det. Voks da, voks da, kom igjen, kom igjen. You can do it. Det må bare få lov å holde på. Og så er vi heldige og heldige. Noen ganger blir det tørke, eller så blir det regn. Og så er det litt opp til tålmodigheten og ventingen, og se hva blir utkommet nå. Så det er jo en del av det, denne her.
fine tålmodigheten det er, eller naturligheten det er å stå i kontakt med natur rett ut forbi stuedøra. Så samtidig som at jeg er ganske travel til sinns, og liker å gjøre ting, og liker å være i hodet, og...
og ha masse greier gående, og så begynte jeg å kjenne da i veldig ung alder, at det å holde på å studere, og kanskje ha et par ekstra jobber, og i tillegg så skulle du, altså all den der gleden det er å være i slutten av 10 år, starten av 20 årene, men også den uroen det kan være i kroppen, og konstant være på, og konstant gjøre mer,
gjorde at min kropp begynte å gi beskjed. Veldig stiv i skuldrene, stiv i nakken, mye migrene, fordøyelsen kranglet litt, og sånne ting som jeg ikke hadde hørt så mye om, hvordan vi skal løse, annet enn å kanskje gå til legen. Og det er jo fantastisk å ha en lege å gå til. Men det tar jo ikke vekk grunnen til at mine skuldre var stiv.
Så jeg var så heldig at kroppen min begynte å gi beskjed om at nå synes ikke jeg det er så kjekt lenger, det her tempoet du holder. Og da var jeg ganske ung, jeg sa par og 20 år. Jeg var nettopp ferdigutdannet sosionom her i Stavanger, og begynte å jobbe og hadde jobbet i en ganske krevende jobb for min alder å være. Og så kjente jeg at nå er det et eller annet som foregår.
Og det var ganske fint, for jeg tenker jeg var så ung at jeg kunne begynne å gjøre noe med det tidlig. Og det har jo vært min blessing, tenker jeg, at på et eller annet vis så skjønte systemet mitt, eller hodet mitt, eller intellektet, eller hva det var, jeg må begynne å lytte til denne kroppen. Jeg må begynne å ta vare på denne kroppen min.
Og i stedet for å forvente og prestere og pushe på enda høyere tempo, og kanskje være streng med kroppen hvis den ikke gjør som jeg vil, så være virkelig ned i grunnkjernen og i grunnrytmen og merke hva er det som foregår. Og det var jo kjempetøft.
Da må du inn i en brutal, ærlig erkjennelse om hvilket liv du lever nå, hvem og hvor har du lært å være så flink, hvem er du hvis du ikke er flink og produktiv.
Hva prøver denne kroppen å gi beskjed om? Har jeg lyst til det? Nei, for det er jo å gå glipp av noen ting som jeg synes også er moro. Og så holdt jeg på i mange år, frem og tilbake, å heive yoga inn og ut i fortsatt litt multitasking, frem til jeg begynte virkelig å kjenne at nå skal denne kroppen og denne pusten også bli tatt like mye på alvor som tanke, hode, intellekt, analyse og fornuft.
Men det tok noen år i en sånn dans med «jeg bruker yoga, og så fortsetter jeg som før. Og så bruker jeg yogaen, og så ramler jeg litt ut på igjen. Og fortsatt gjør jeg jo det, selvsagt. Vi er jo høyst menneskelig hele gjengen. Men det er noe med å ikke gi opp da. Og sånn tålmodig holde på i kverna liksom.
Ok, lytter jeg inn i kroppen nå? Puster jeg? Hvor puster jeg? Hvordan står det til i nakkemuskulaturen? Har jeg følelse ned i føttene? Hvordan kjennes det i korsryggen min? Hvilke øvelser kan jeg gjøre for å komme tilbake igjen? Og jeg var bare heldig av en eller annen grunn så begynte jeg å forstå det tidlig.
Og da begynte jeg å gjøre yoga i tidlig 20 år, og så begynte jeg også å undervise ganske tidlig. For det var ikke så mye yoga i området, som du sier akkurat da. Så det var veldig fint å få lov å begynne å undervise også, og bygge fellesskap utifra den kunnskapen som både er og andre verver, og sånn steg på steg.
Så det var ikke et ferdig pakke. Det var litt sånn, ok, det her virker. Det er ikke så mye av det. Kan vi begynne sammen å praktisere? Og har andre lyst til å være med på det? Utrolig. Hvor lærte du det fra da? Reiste du til andre land? Eller?
For meg har det vært en evigvarende teacher training. Jeg har holdt på å få undervisning fra veldig mange lærere i ulike land. Jeg har fått veldig mange lærere til å komme hit. Jeg har vært på utdanninger også i området. Jeg vil si det er en ongoing praksis. Det synes jeg er så viktig, at en er aldri ferdig utlærd i noen ting her i livet.
og man ikke er ferdig utdannet av hverken yogalærer, du kjenner jo også nettet sånn, du holder jo stadig på, stadig noe nytt, og så hold den nysgjerrigheten ved like, og få inspirasjon fra andre som kan mer enn en, og så kan man ta med seg det man synes, ja, det ga mening, og det finpolerer jeg litt. Og så det andre ting man kjenner kanskje, nei, det ventet jeg litt med, eller det var ikke helt det som passet nå. Og så får man en litt sånn,
personlig praksis som man også kan gjøre til en personlig undervisning så jeg holder på og veldig lenge og reist mye og undervist mye også selv i mange år nå det er bra sånn at enda flere kan få lov å holde på med det i vårt langstrakte land
Jeg tror det er litt viktig, som du sier, å gå ifra det at dette er bare noen som holder på med. Så har det jo skjedd enormt masse i feltet, bare de siste årene, de siste ti årene spesielt, med at yoga har blitt litt mer allemannseie, og det er jo rett og slett fantastisk. Å avmystifisere yoga,
og virkelig få det så egentlig skjert ned til så enkelt som yoga handler om at du blir klar over hva som gir slitage og rastløshet og uro i ditt system og så finnes det mange forskjellige teknikker i yogafeltet til at du kan oppleve mer frihet, letthet og en bedre helse og hva som ikke er ja takk og for de som
er helt ukjent med yoga. Og så tenker han, dette har jeg lyst til å teste ut. Og så går han inn, og så ser han på en plan, og så er det sånn, wow, her er det jo mange typer yoga. Hva skal jeg velge? Hvor starter jeg? Ja, og det er et veldig godt spørsmål at det har vært, for det har kommet så himla mange forskjellige typer yoga. Og
Det er ikke et godt svar på det heller, hvis jeg bare kan bruke et halvt minutt på å snakke om hva det egentlig startet med, for da kan det gjøre det litt lettere. Langt tilbake har vi noe som heter yoga margas, og en marga er en sti, en vei du kan gå på.
Så langt tilbake hadde man noen sånne grunnleggende yoga-retninger. Den ene, karma-yoga, som du kanskje har hørt om. De handlingene vi gjør mot oss selv og andre, vi kikker litt på de. Det er en praksis. Og så har vi bhakti-yoga, som er hengivenhet, hjertelighet, omsorg, medfølelse, vennlighet. Det er en type praksis.
Og så har vi jnana yoga, som er intellektets yoga, kunnskap, jeg studerer litt både meg selv og kanskje også noen tekster, og jeg blir litt ekstra nerdet i noe. Og så har vi raja yoga, som er den kongelige vei, det høres jo fantastisk ut, hvor vi forener da
kroppen med fysiske øvelser, pust og meditasjon. Og det er jo det vi kjenner til mest i dag, ikke sant? Når vi møter på et yogastudio eller andre plasser, det er kanskje kurs i meditasjon som er yoga, det er kurs i pusteteknikk og pustøvelser, det er yoga, og det er kurs eller timer i fysiske øvelser.
Og så er det jo lurt å vite, ja, hva har jeg lyst til? Det blir jo litt det, sant? Hva hadde kroppen min trengt nå? Og av og til tar man jo bare en sjans. Ok, det høres godt ut med å lære noen pustøvelser. Ja, da tørsler jeg til den timen som har fokus på det, sant? Eller jeg kjenner kroppen min er ganske knirikket og stiv og stør. Kanskje det er godt å gi den litt mer bevegelighet og styrke og sirkulasjon for at
Jeg skal lettere få kontakt med det som skaper blokkering eller smerte eller kanskje litt lav energi i hverdagen. Så hva man velger, kanskje skal man bare bruke litt tid først på å kjenne hva har jeg bruk for? Hva har jeg bruk for nå? Hvis jeg ikke har sovet godt på lenge, så kan det kanskje være godt å gå på en rolig yogatime der man lærer å få pustet dyp, noen øvelser du kan gjøre før du går og legger deg
Kjenner du at grunnen til at jeg ikke sover. Kanskje fordi jeg er så himmel og rastløs. Ja da kan det kanskje være godt. Å gjøre noen fysiske øvelser. For å brenne ut litt av den rastløsheten. Eller jeg har et sånt tankespinn. Så derfor får jeg ikke sove. Nei da kan det kanskje være fint. Å lære noen meditasjonsteknikker. Så du stiller det tankekjøret. Så.
Det kan være lurt nesten å sette seg ned som en liten sånn og skrive litt på seg selv. Hva hadde vært godt for meg akkurat nå for å ta bedre vare på meg selv? Og jeg tenker jo at akkurat som å spise allsidig mat, så er det godt å gjøre en allsidig yogapraksis også. Av og til så beveger jeg kroppen og gjør disse asanas, disse fysiske øvelsene og sekvensene. Det er godt for meg. Av og til så trenger jeg å fokusere meg på pust.
få koblet på nervesystemet og vagusnerven og i det hele tatt få dempet igjen kanskje denne uroen som sitter øverst i skumlebladen. Og andre ganger så er det kanskje det å virkelig få lov til bare å sitte stille og møte det som kommer av både forvirring og ro og fred og konflikt i systemet da. Og tørre å møte opp i det også. Så
Det er kanskje ikke et godt svar, men... Jeg synes det er et kjempefint svar, Siri, for du starter allerede i tanken, eller ønsker mye å gjøre yoga i en omsorg for å lytte inn hva trenger jeg? Hva trenger jeg nå? Hva kan jeg gjøre så godt for meg?
Og det tror jeg, det er jo denne sunne grensesettingen, sant? Hva er det jeg trenger? Og det, rent sånn yoga-filosofisk, er interessant. For det er ikke hva jeg trenger utifra et sånn forbruksmønster i meg selv, da.
jeg trenger det her, jeg betaler det, jeg gir det til meg det er jo en måte å si hva en trenger men det jeg virkelig trenger er jo det som kanskje du legger merke til hvis du nettopp lukker øynene og puster litt dyrt og lander litt lenger ned i brystkassen og kanskje litt lenger ned i magen og så kjenner du åh, jeg trenger mer energi eller åh, jeg trenger å være snillere med meg selv eller åh, jeg trenger å slutte å tro at ingen liker meg
Det å virkelig bruke litt tid på å få landa ned i denne ærlige tilbakemeldingen som kroppen besitter, ikke i hodet, men i kroppen, så tror jeg du kan få en bedre opplevelse av yogaen også. For det er ingen kvikk-fikk. Vi må holde litt på og være tålmodig. I yoga har vi fire grunnsøyler for praksis. Det er motivasjon,
Håp når vi har lyst til å gi opp. Eller være litt streng. Eller være litt håpefull. Og så er det hukommelse. At vi husker litt hva vi holder på med akkurat nå. Vi husker litt hva kroppen trenger. Og så er det selvstudie.
At jeg også tør å ta oppgjør med det som i meg ikke gjør meg godt, og forsterke det som gir meg livsklede og vennlighet.
Og på den veien kan man jo møte på ganske mange skramlete spøkelser i skapet. Og så kan man også møte på noen helt fantastiske deler av seg selv, som kanskje har glemt ut når tempoet går alt for hurtig i hodet, eller ute i møte med andre i samfunnet. Og så er det noe når vi kobler oss på, eller kommer i kontakt med kroppen, så er det gjerne at da må jeg kjenne på
Au, det var vondt. Her er det noe ubehag. Og det kan jeg kjenne meg igjen i fra starten, men også enda sånn glemmer meg litt ut. Det er jo at, å det er vondt, ja da skal jeg bare presse enda mer. Sånn at jeg ikke, så skal jeg prestere, og så er det jo ikke det jeg skal gjøre. Jeg skal vise omsorg i det. Hva trenger den vonde skulderen da? Så det der å
lære, men også bli minnt på at en skal møte dette her med en godhet som ikke blir så strenge eller gjør noe som gjør at man blir det som er sånn standard er at hvis for eksempel pasienter hos meg så sier jeg, jeg tror kanskje yoga kunne vært godt for deg nei, jeg er alt for stiv, det kan jeg ikke
jo men det er jo nettopp derfor det kan være godt for deg en del synes jo jeg er veldig fantastisk fordi at vi kjenner jo alle det her at vi av og til så blokkerer vi vi blokkerer jo glede for oss selv av og til vi blokkerer spenningsfugjøring for oss selv fordi at vi konkluderer med sånne ting altså vi er på streng med oss selv da nei jeg kan ikke gjøre yoga fordi jeg er for stiv eller jeg skal begynne på yoga jeg skal bare tøye litt hjemme først
og det handler jo om en prestasjonskultur også jeg må være noe jeg ikke er for å møte opp i meg selv og akkurat i det da å tørre å møte opp selv om jeg føler seg litt stiv og stør og se det betydde ingenting her har alle nok med seg selv men vi praktiserer sammen
Så det er en sånn fin ting med yoga-praksisen, synes jeg. At vi praktiserer sammen, og likevel møter jeg opp og tar godt vare på meg selv. Og den fellesskapsfølelsen, jeg tror noe er det mest magiske jeg vet om, når en roer ned nervesystemet i sammen. Det er et eller annet der som jeg kjenner for frysning, og når jeg snakker om det, er ...
Og det er jo klart, når alle vager snakker til hver og seg sammen, men når vi bare våger gå inn i ro, i fellesskap, uten å prate, uten å prestere, så skjer det noe som jeg ikke synes vi skal heller sette så mye verbale ord på, for det er en følelse, en stemning som er så fin.
Ja, og den er ganske viktig fordi at ofte så kan en, jeg kan kjenne igjen i meg selv i hvert fall når man har kanskje, også har man vært på jobb og så kan man kanskje prate mye eller vært mye i stimen i løpet av dagen, og så skal man kanskje møte opp i fellesskap som er viktig for oss. Det vet vi jo, det vet jo du Anne, er det noen nervesystemer vi trenger, så er det jo tilhørighet.
Vi er veire av vi mennesker til å være sammen. Tilknytting er så viktig for at vi skal ha det bra i store og små fellesskap. Og ikke minst tilknytningen til egen kropp, til mitt eget hjem, til min egen relasjon til meg selv.
Jeg håper at når vi underviser yoga, og vi kommer sammen, og vi trenger ikke å prate, vi trenger ikke å prestere, vi trenger ikke å spørre etter, vi kan bare være sammen i stillhet, eller i bevegelse, og stillhet og pust, så er det som vi kanskje kan lære oss litt sånne grunnleggende måter å være sammen på også. Kan jeg bare kjenne nå at jeg er sammen med mennesker som vil meg vel?
Når jeg er i et rom, kan jeg virkelig begynne å stole på, i dette rommet vil disse menneskene rundt meg bare godt. Og ikke minst det som vi glemmer av og til, jeg er også det menneske for noen akkurat nå. Når jeg møter opp i et fellesskap, praktiserer, er til stede, så er jeg også den som bærer fellesskap. Jeg kommer ikke inn i noe ferdig designet. Jeg er en viktig del av denne praksisen.
Og det tror jeg er så viktig for oss i forhold til at vi har disse jobbene våre hvor det er mye tekniske dupeditta og det er maskiner og det er effektivitet og det er snart ikke mennesker å se på noen plasser lenger og alt skal liksom skje så himla effektivt. Og det å merke det vi virkelig trenger i en hverdag er å kjenne disse menneskene omkring meg
vil meg godt, og jeg er også viktig for andre. Og her er jeg trygg, og vi er trygge sammen. Og jeg trenger ikke, og jeg merker jo av og til når jeg har for eksempel retreats, og litt sånne lange workshops over flere dager, så har vi egentlig ikke måltiden i tauset. Altså vi snakker ikke sammen under for eksempel frokosten. Og det gjør jo, tilbakemeldingen er jo ofte da, oi, det var jo litt godt, for da kunne jeg gå og sette meg hvor som helst.
For da skal man ikke prate sammen. Skjønner du det? Da er det bare det å sitte sammen, spise mat, puste litt, kanskje se litt ut vinduet, kjenne på smakene, bare være i et fellesskap. Men det er null prestasjon. Og det har vi litt for lite av.
Vi trenger mer stillhet. Vi trenger mer stillhet, og vi trenger mer rolig samverd, hvor ingen skal føle at de skal ha noe å bidra inn i, eller prestere, eller hva var den her statusen vi nå, eller, altså vi sammenligner oss, det er jo en av disse store, emosjonelle slitasjene som går utover helsa vår, det vet vi jo, det er at vi sammenligner oss med andre.
Konstant ser vi en sammenligning. Og det kan jo være vel og bra det av og til, men det gjør oss også veldig sårbar når vi tenker jeg lever ikke opp til, eller jeg må konstant prestere, jeg passer ikke inn her. Så det å få lov å være litt mer i ro og litt mer i stillhet gjør at sånne ting feides ut. Og da er det ikke det at jeg ikke liker folk, eller den, eller de, eller bare får lov til å kjenne, vi skal bare være her nå.
Og det er en veldig kraftfull praksis å gjøre yoga sammen, men det er også en veldig kraftfull praksis å gjøre yoga for deg selv. Altså hjemme, eller et par øvelser når du går tur, eller finne deg en fin gressmatte på sommeren. Fordi en ting er at vi trenger en god relasjon og en god trygghet oss imellom, men det er jo vanskelig å skape hvis jeg ikke er trygg i meg selv og i møte med meg selv.
Og det er fint at du nevner det, for det er jo en del som tenker at det er for skummelt å gå inn i en yogasal. Det er andre der, eller de ikke liker at den er tett på andre. At det er så mange måter å gjøre dette her på. At hvis det er mange gode fordeler som har snakket om nå, om å gjøre dette i fellesskap,
men en må ikke det og noen ganger kan det være jeg kjenner jo at jeg lett kan bli litt sånn oi, han eller hun er mye mykere enn meg jeg får ikke til den stillingen går fort i den der sammenligningen som sier at her vil jeg prestere og dette får jeg ikke til så noen ganger kan det også være godt å bare gjøre litt yoga på stugulvet hjemme der jeg tenker at ingen andre dømmer meg det å gjøre yoga for seg selv er
Det handler om å finne disse ulike fellesskapene. For det første er det et veldig deilig og godt og nødvendig fellesskap med meg selv. Altså jeg lander inn i egen kropp, og det er en viktig relasjon. Det er den viktigste relasjonen jeg har i livet mitt, er jo til meg selv og kroppen min. Og så vet jo jeg, når jeg praktiserer yoga på stuegolvet mitt, så er det mange andre mennesker som også gjør det. Og da er jeg en del av et fellesskap. Sånn at det synes jeg er så utrolig fint.
Og så tenker jeg, ja, når jeg holder på å strekke på den der armen der, eller står i en foroverbøy, eller ligger i en bryståpner, så vet jeg at det er noen mennesker som gjør andre plasser også. Sånn at det er jo på et vis det her litt sånn usynlige fellesskapet som vi glemmer litt av og til. Ja, men nå holder jeg på.
flere holder på, enten for seg selv eller i gruppa, og det danner også på et vis en sånn fin stor klubb da, et fin stort samfunn. Og da blir det også, om man synes det er litt skummelt å gå på vanlige timer, så vet man samtidig da, ja, jeg er en del av noe. Jeg er en del av noe større enn bare meg. Og det tror jeg vi mennesker har gått av. Jeg er en del av noe større enn meg selv, selv når jeg er alene.
Mitt bidrag til å ta vare på meg selv og helsa mi er også et bidrag til noe større enn meg selv. Fint at du sier det, for ofte tenker jeg at jeg ikke har tid, eller at jeg ikke fortjener å ta bedre vare på meg selv, for jeg må jo gjøre så mye for alle andre. For de synes det er vanskelig å streve med å gi seg selv den selvomsorgen, og da kobler på at det gjør han også for de andre.
Så kan det også være en sånn, ok, men da skal jeg gjøre det da. Ja, det er viktig, for å ta et helt annet eksempel, tannpine da, tannverk, for det er jo ganske intenst, det kan liksom ikke komme utenfor, så det er en sånn smerte som er litt sånn, oha, og jeg vet jo at hvis jeg går med tannpine, uten å gjøre noe med det, så blir ikke jeg den beste versjonen av meg selv, mot meg selv, jeg blir heller ikke
på lang sikt kanskje ikke spesielt tålmodig og raus med mennesker omkring meg, og jeg begynner også, fordi kroppen går i så mye smerte, og høyspenn og stress, så begynner jeg til å tolke, hvis jeg får lov å holde på lenge nok, så kan jeg begynne til å tolke at omverden kanskje ikke vil meg vel, eller jeg begynner å se ting som faktisk ikke helt er der, fordi at jeg er sliten. Så det er jo noe yoga jobber masse med, at
Skal vi kunne videregi og være på et vis et vennlig menneske, for å kalle det det, så er det oss selv vi må begynne med. Vi ikke må som i moral og pekefinger og rett og galt, men som en selvomsorg og en ren kjærlighet til eget system, men også til mennesker omkring oss, til naturen vår og til kloden.
Det er en sånn indre og yttre bærekraft da, hvis det gir mening. Når jeg tar vare på meg selv, når jeg tar gode valg for meg selv, så vet jeg i alle fall av erfaring, jeg blir også litt rausere med andre, og jeg forventer ikke så mye av ting omkring meg, og så blir jeg også litt mer tålmodig, så jeg tar ikke sånne kjappe løsninger hele tiden.
Litt sånn forbrukeren i meg da. Kjøpe løsninger. Kjøpe noe kjapt, spise noe kjapt, være i gang på noe kjapt. Så jeg blir litt segere i omsorgen. Og så kommer man jo mer kontakt med, nevnte innledningen her med kroppsskjel og synd, men også det å komme i kontakt med egne verdier, egne grenser.
Sånn at han ikke offrer seg selv i det livet han lever. Og det tenker jeg jo litt verdensbildet i dag med et valg som akkurat har vært der man blir vant med noen som snakker og skaper frykt.
at vi automatisk responderer på andres nervesystem. Sånn at hvis det er veldig høyt stress i det som skjer rundt oss, så skal nervesystemet vårt egentlig respondere for å vurdere om vi er trygge eller i fare. Så når alle nå går rundt, eller mange går rundt og bare er stresset hele veien og ikke får nedregulert, så ender vi opp med å ta ganske mange dårlige valg for oss selv.
Så det der å senke stresset, komme ned i en modus i nervesystemet som gjør at vi tåler stress bedre, blir mer robuste, men får tak på hva er godt og viktig for meg og de rundt meg. Så det er jo
Så jeg brenner for, og jeg har sagt det mange ganger før også, at vi lever i det samfunnet vi lever i, men vi har ekstremt lett tilgang på å være sympatisk stressaktiverte i dag. Så vi må innføre i fellesskap nedreguleringen. Så de som vokser opp i dag, så er min store drøm at det blir lagt inn at en yogateam med
eller halvtime eller et kvarter for barn, det er like viktig som at de skal lære seg bokstavene. Helt enig. Og tenk tilbake, vi er jo cirka like gamle enn dette, og det er sikkert da lyttere som er i cirka vår alder, og både yngre og eldre, men jeg kan ikke huske i...
altså når jeg gikk på skole, heller veldig lite når jeg gikk og utdannet meg som sosionom, altså da skal man jo være hjelper, veldig, veldig lite om hvordan jeg forstår kroppen min, og hvordan jeg lytter til kroppen, og hvordan jeg tar gode valg, og hvordan jeg tar vare på både kropp, nervesystem, og da gjerne hodet, fokus, null og nada, ikke sant?
Da er det klart at når det bare har blitt i så mange år et tempo som går stadig opp, og så må vi huske at det er jo vi mennesker som skrur opp tempoet. Det er jo ikke en usynlig kraft et eller annet sted. Det er jo vi mennesker som lager system, og som lager effektivitet, og som blir stående litt fast i det. Så det er sånn, hvordan i alle dager stopper vi nå?
Og så kan man bli litt overveldet. Jeg kan kjenne det i hvert fall. Så blir man sånn, det er håpløst. Jeg er ikke noe poeng allikevel. Og så husker du jeg sa, en av grunnpilarene i yoga er håp.
Så hele tiden komme tilbake til, jo, det er et poeng at jeg øver på å ta godt vare på meg selv. Sånn at jeg er litt regulert når jeg møter andre mennesker. Jeg kan også, nå det vanskeligste når vi er høyaktivert, er jo for eksempel å si, nei, nå dreiter jeg meg skikkelig ut. Sorry, unnskyld, nå var jeg skikkelig dum.
At det blir en sånn raushet, at vi gjør jo alle så godt vi kan, og så gleiner vi ut på glatta av og til, og så glemmer vi oss ut, og så har vi en agenda, og så glemmer vi å lese rommet, og så styrer vi på. Og så lager vi ofte så unødig straffende støy og drama oss imellom, i stedet for å si, unnskyld, kan vi begynne på nytt igjen? Jeg synes det er så dumt når det blir sånn.
Nå gjorde jeg noe jeg vet kanskje du eller dere synes er litt upassende, eller jeg gjør deg redd, eller kan vi begynne på nytt? Når vi har en rauset inn og har trent opp et velfungerende parasympatisk nervesystem, så blir det også en sensitivitet på at vi kan si unnskyld, eller ta imot med unnskyldning, og så kan vi begynne på nytt igjen. Da blir det jo mindre frykt.
og fryktbasert kommunikasjon, for det får jo mindre næring. Og så kan vi begynne å se når vi bår oss langt, langt ned i disse fine systemene våre, så er det jo to ting vi tar valg ut ifra. Det er frykt eller kjærlighet. Og i kjærlighet så ligger det, som jeg har snakket før, om vennlighet, omsorg, tålmodighet, takknemlighet, forståelse.
Når vi blir litt for travel, så er det så lett å hoppe på det her som egentlig er en fryktbasert kommunikasjon. Usikkerhet, sammenligning, litt drama, litt sladring, overskriftsklikkbeit. Det gjør oss fryktelig, fryktelig slitne.
Og det som er fascinerende i det, jeg vet at du også er glad i Gabor Maté, det er jo en av mine... Altså, jeg heier sånn at disse lytterne virkelig skal gjøre seg selv godt, og jeg sa...
Finn nå på YouTube eller les en bok av Gabor Maté. Fantastisk. Og han prater jo veldig mye om det å forstå og akseptere at den historien og det narrativet vi har i kroppen fra livshendelser, fra oppdragelse, fra hvor vi ble puttet inn hen, hvilken familie vi har tilhørt, at vi har en enorm raushet og forståelse rundt det. Jeg har blitt, og jeg er som jeg er,
av så mange fantastiske og kanskje rare og litt stressende grunner, men ved å begynne å se på det, begynne virkelig å gi seg litt sånn hen inn i det vi kaller for selvstudie i yoga, så kan jeg fra nå av begynne å ta bedre valg på meg selv. Men er jeg nødt til å gjøre den jobben?
heldigvis og dessverre av og til jeg skulle ønske jeg hadde en sånn tingtur av og til en sånn pimpet som jeg tok liksom så bare dryppet litt på kroppen min og så var det greit så var det gjort, sant men jeg vet at det er også en evig ferskvarepraksis, sant sånn at det er liksom en sånn
Når jeg var yngre da, trodde jeg at bare jeg gjør den utfordringen nå, så blir det fred og ro. Bare jeg kommer meg gjennom den arbeidsoppgaven nå, så blir det fred og ro. Bare jeg pusher meg selv denne måneden her nå, så blir det jo ro neste semester. Også den skuffelse man kan gå igjennom i mange år på at det er stadig noe som skjer. Så min selvomsorg er kanskje å gjøre meg selv bedre.
så klar over hvordan jeg kan ta gode valg på meg selv og gjøre meg litt sånn motstandsdyktig som du sier, sånn at jeg kan være en del av det livet byr på av godt og av og til også vondt. Og så handler det ikke om at vi bare skal gjerne sitte i en stilling og puste rolig for det at vi lever i det samfunnet vi lever og vi skal prestere men for mye
Tid i det sympatiske stresssystemet gjør oss i stor grad utsatt for sykdom. Og vi ønsker jo å ha et friskt og godt liv. Og det er jo der yogaen virkelig også er med å hjelpe oss inn i å nedregulere det stresset. Og derfor også må det være en jævnlig praksis. Det er ikke at vi tar et helgekurs og så har vi knekt koden. For vi går jo rett tilbake inn i det livet vi lever i.
Og så er det litt sånn å gjøre det så lavterskel som mulig. Vi er så heldige i dag at det finnes helt masse på YouTube som eksempel. Et lavterskel med å gjøre et kvarter. Litt er bedre enn ingenting. Altså fem minutter er bedre enn ingenting. Fem minutter
Å sitte og lukke øynene i stillhet. Altså fem minutter kan være himmelen lang tid av og til hvis man ikke skal gjøre noe. Jeg er vant til å gjøre noe sånn. Det kan være kjempe ubehagelig. Men da skal han liksom kjenne litt det der med oi, her er det ubehagelig, bare sitte helt i ro. Ja, hva skjer med meg? Hvor kjenner jeg det? Hva er dette for noe da? Kanskje jeg skal bevege meg litt heller?
Sånn at bare fem minutter om morgenen, eller en tid, men det kan være lurt å sette av, ok, fem minutter i løpet av en dag, eller ti minutter i løpet av en dag, så slår jeg litt av telefonen, kanskje på lydløs, legger den vekk.
Jeg tar av den klokka som gir meg notifications, så jeg må stadig være på. Jeg må aldri glemme å ikke være på for alle andre hele tiden. Så jeg tar vekk alle de uremomentene, og så bare tenker jeg på en yoga-matte en gang, eller
yoga, klærvann og det er sånn det handler jo om å kjenne sånn kanskje skal jeg rulle litt på skuldrene strekke litt på kroppen, hva skjer hvis jeg bøyer meg frem, hva skjer hvis jeg gjør en sidestrek legger meg litt ned, puster dypere og kanskje avslutter med å bare sitte eller stå i stillhet det er helt utrolig virkningsfullt og jeg heier på lavterskel det lettere tilgjengelig vi gjør ting det er
Høyere sannsynlig er det at vi gjør det, men så kommer det også inn det vi kaller for en sånn yogisk disiplin. Disiplin er det jo mange av oss som har litt sånn trøblete med, for vi forbinder det med noe negativt.
du skal oppføre deg på en spesiell måte det har vært strengt og disiplin er knyttet til en straff hvis du ikke går som jeg sier men hvis du språkvasker disiplin og fyller det med omsorg fyller det med kjærlighet fyller det med takknemlighet for å ha en kropp som kan gjøre noe så blir jo disiplin noe utrolig fint da blir jo disiplin og motivasjon
Selvomsorg, det samme. Jeg må nesten gjøre det selv. Troppen min trenger jo at jeg gjør det. Og så er det jo deilig å gå og få en god massasje eller en behandling. Klappe i hendene for at det finnes så mye godt som kan hjelpe oss å ta vare på oss selv. Men jeg kan ikke bare gjøre det.
Jeg må også kjenne at jeg må få litt dagslys. Jeg må gå den turen. Det kan være lurt hvis jeg føler meg litt urolig. Å ta fem minutter og bare lukke øynene og puste. Hvis jeg kjenner meg stiv og større i kroppen, så må jeg kanskje begynne å bevege meg litt. Føler jeg meg svak og lite energi? Kanskje det er lurt å begynne å bygge litt muskelmasse. Men ikke blande med prestasjon og perfeksjon. Kroppen skjønner jo ikke det egentlig. Det er bare hodet som skjønner.
Men kroppen vil så gjerne at du kommer hjem. Kroppen lengter etter at du kommer hjem. Så den vil alltid ta imot det. Og så kan det jo være, når den tar imot det, så kommer den sånn, ja, du har jo ikke tatt vare på forsryggen i stundene, så det kan jo være litt sånn rart å komme dit hen. Men kroppen ønsker deg alltid velkommen.
Og så kan du tenke at hjernen, eller hodet, er jo veldig lite i forhold til kroppens flate. Og hvis du skulle tenkt at vi skal få del av ut oppmerksomhet til hele kroppen, så er jo den hjernen får vel litt veldig mye oppmerksomhet hos de fleste. Ganske mye på toppen der i den liten flate. Og jeg tenker jo sånn at det som jeg blir så fascinert over når jeg praktiserer yoga, er jo at jeg vet at det er så mye inni meg jeg ikke ser da.
Jeg ser jo ikke hormonene, og jeg ser ikke de indre organene, og jeg ser ikke blodårene mine, altså litt av de ytterste. Det er så himla mye, det meste som holder med gående, ser jeg ikke. Men når jeg praktiserer yoga, så vet jeg at jeg gir næring til alle kroppens systemer. Så jeg vet at jeg gjør denne innsiden min så godt. Og det får meg en sånn motivasjon på, men da fortsetter vi da. Da fortsetter vi.
selv om min praksis er jo helt annerledes nå, når jeg begynner å nærme meg 50, mot når jeg var i starten av 20-årene, fordi jeg har for eksempel kommet inn i en overgangsalder. Og hvis jeg ikke lytter til kroppen da og tenker at jeg skal fortsette helt likt,
Uansett, og så skal jeg bare bli sint og sur på denne kroppen for at den ikke vil gjøre som jeg sier, så blir det jo fryktelig tungt, både fysisk og mentalt. Så det å gjøre yoga handler ikke om at ting bare blir bedre, at kroppen bare blir bedre, men jeg blir bedre til å takle hvordan kroppen min har det. Og jeg blir kanskje litt bedre til å ta vare på den. Og så når jeg blir bedre til å ta vare på kroppen min,
og regulere nervesystemet med god pust, og få litt mer oversikt i hodet, så blir jeg også kanskje snillere med meg selv, og det gir en videregivelse ut, garantert. Kan jeg få lov å si noe? I gammel yoga-filosofi, for jeg synes det er så fint, så har de fire kura, fire medisiner for fred.
Det er jo litt sånn høyaktuelt når man synes at verden av og til kan være litt kaotisk nå, sant? I gammel yoga-filosofi så har man fire sånne kura, eller fire praksiser som man tenker gir fred innovervendt og utovervendt. Og den ene er vennlighet. Vi øver på vennlighet til oss selv og i møte med andre. Og så har vi medfølelse. Medfølelse for oss selv
og medfølelse, empati og forståelse for andre. Den tredje er livsglede. En sånn grunnstemning av det er jo ganske fantastisk å få lov å være i dette livet akkurat nå. Og det som er fint med denne livsgleden er at den også utfordrer oss til å virkelig glede oss på andres vegne. Når andre har det bra. Når jeg ser at noen
får til noe som ser godt ut for de, så gleder jeg meg over de. Så for eksempel om dette som du sa, og så sitter jeg i yogasan, og så ser jeg at noen andre får til den stillingen såkalt bedre enn meg, så bra for de. Ja.
I stedet for å gå i prestasjon, eller være kritisk til meg selv, eller bli litt sånn at det var noe voldsomt som han eller hun skulle vise seg frem. Skjønner du? Så denne livskleden er jo også noe som jeg tenker er så viktig å bringe tilbake igjen i systemet, hvis vi kjenner at det er litt lite av den, og at vi fyller på det litt. Og det siste er en ikke-dømmende holdning til oss selv og andre. At jeg prøver virkelig å ikke være så streng,
med meg selv, og så kjapt til å sette konklusjoner på det jeg ser omkring meg. Vær litt mer undrende, gi deg litt mer tid. Absolutt, det skjer både gode og dårlige ting i verden, og jeg tar gode og dårlige valg, men at jeg da med en sånn ikke-dømmende holdning kan bli litt mer nysgjerrig på, men hvorfor skjer det her akkurat nå? Undring er et nydelig drøm, synes jeg. Ja, jeg undrer meg litt. Jeg skal ikke bli ferdig, jeg undrer meg litt.
Så det er det som i yogaen vi tenker kan være med å bidra til et menneskets fred, og relasjonell fred, og en litt større sammenheng også i det store. Og så i tillegg til dette, som jeg tenker er sånn grunnleggende viktig for oss som menneskeflokk, for oss selv og fellesskapet, så får en jo også
tilgang på alle de tingene som jeg leste opp i starten som forskningen viser til men det er jo egentlig det samme at når jeg får praktisert yoga kanskje i en veldig krevende livsperiode hvor jeg kanskje kjenner på stor sorg eller kanskje er utbrent fra jobb eller kanskje og så videre, listen, livet skjer ikke sant?
Men hvis jeg da får praktisert yoga og gjort noen teknikker hvor jeg jobber med kroppen fysisk, jeg får gjort noen pustøvelser, jeg får gjort noen meditative teknikker, så blir jo det egentlig det samme. Når jeg blir vennligere med meg selv, så er det kanskje lettere å både sørge ting ferdig, men også se på hva jeg skal gjøre når jeg kommer tilbake på jobb, så jeg ikke fortsetter helt likt, og kanskje så smeller det gjennom et halvt år.
Så det er en helhet å virkelig se på, kan jeg få lov å kjenne på det jeg kjenner på nå? Absolutt. Kjenn det tomt. Og hva og hvordan skal jeg få tilbake en god omsorg til meg selv, så jeg ikke holder på å repetere og repetere ting som ikke gjør meg godt.
Åh, så deilig. Vet du hva jeg skal gjøre etterpå? For å gå rett i gang med å begynne å skrive på Vagesfog, så skal jeg praktisere yoga. Og det høres helt fantastisk ut. Jeg skal rett ut på sola, jeg skal på flyplassen, så jeg skal virkelig ikke ta vare på meg selv. Jeg skal skynde meg litt. Og så er det desto viktigere å tenke at da blir man litt uregulert, da må jeg huske å kanskje ta fem minutter i kveld før jeg legger meg. Eller når du kommer på flyet.
Eller komme på flyet og lukke øynene. Takk, Siri. Dette her synes jeg er så viktig å dele for det at det trengs i det samfunnet vi lever i. Så pleier jeg å avslutte med om du kan dele tre korte helsetips som kan ta med seg videre i dagen. Ja,
Tre stykker. Vi har jo disse vanlige som er så viktige uansett. Og det er jo det her med yoga. Og i yoga som medisin så sier vi at vi må
Ha nok søvn, vi må få godt på do, og vi må da spise mat så vi får godt på do. Så det er sånne grunnleggende ting. Søvn, god mat, og da god fordøyelse. Og så bak det, så tenker jeg sånn som kanskje folk ikke tenker så mye er yoga, det er jo det å huske å sette av kanskje fem minutter til deg selv hver dag, kanskje mer i stillhet enn hva du tror, få lov å være litt stille,
Det andre som jeg synes er godt, hvis det er vanskelig å jobbe med stillhet, så kan du skrive litt, sånn skrive-meditasjoner. Bare kjenn litt hvordan du har det i dag, og bare se om det er noen sånne ting som kommer frem. Så vær snill med deg selv i både stillhet, eventuelt skrive litt, få dagslys, så viktig, kom deg ut på tur, og så vit at kroppen din trenger allsidighet, allsidig bevegelse,
Og den trenger også dyp god pust. Og så trenger den også andre mennesker. I stort sett. Nå ble det sikkert ti, ikke tri. Ja da, jeg vet det Siri. For du har så mye klokt å komme med. Nei, det vet jeg ikke. Så håper jeg nå at du som lytter nå kjenner deg litt sånn Åh, dette her.
Har lyst til å prøve ut, og hvis du allerede holder på med yoga, fortsett med det. Men litt av hensikt til å prate om dette er å få frem at her er det verktøy og praksis lett tilgjengelig som vi kan bruke for å styrke både vår fysiske og psykiske helse. Man kan gjøre det både i fellesskap, men også for seg selv.
Gjerne ta med unger på dette her. Det trenger ikke alltid være en full time. Det kan også være at Siri sier at hun setter seg ned fem minutter stille etter å bare puste. Øv oss på å møte oss selv i omsorg. Forklara litt og skjønne hva du trenger for å ha det godt.
Det er noe bunnet der. Jeg erfarer at mange når jeg spør på klinikken, så sier jeg, hva trenger du for det godt? Jeg vet ikke. Det er en veldig fin setning som er av og til en mantra når jeg tenker at verden er så eller så. We are all just walking each other home. Vi er i fellesskap, og vi skal bare øve på og tro på at vi skal lande hjemme. I kroppen vår og i
i hjemmene våre og i samfunnet våre. Vi vil hverandre vel. Tusen takk, Siri. Nå skal jeg slippe deg, så du får lov å dra av gårde og dele mer kunnskap. Tusen hjertelig takk for at jeg fikk lov å være med, og takk for det viktige arbeidet du gjør, Annette. Så fint. Tusen takk. Takk like så, Siri. Og så takk jeg deg som har lyttet og satt av denne timen til å
gjør noe så godt for deg for allerede her har du startet med at du har valgt å lytte til podcasten så det er jeg glad for og så ønsker jeg deg en fortsatt fine dag Ha det!