#53. Dr. Bergland om tilhørighet, depresjon og morgenrutiner.

Hei kjære lytter, før vi starter dagens episode så vil jeg gjerne benytte anledningen til å takke ukens sponsor som gjør det mulig for meg å drive denne podcasten. For de som har lyttet til podcasten en stund har kanskje fått med seg at jeg elsker bøker. Jeg har en bok med meg hvor enn jeg går, og har også lydbøker som jeg har lyttet til når jeg er ute på tur eller sitter i bilen på vei til innspilling. Og her kommer Nextory inn. Nextory er en utrolig god strømmetjeneste for nettopp bøker. Ved å melde meg inn har jeg fått tilgang til hundre tusenvis av lydbøker og e-bøker, og jeg elsker at det er så lett tilgjengelig. Historien bak Nextory gjør det også lett for meg å anbefale akkurat de, fordi grunnleggere Anshadi og Ninos har som mål å gjøre bøker tilgjengelige for alle. De vokste opp i Syria, der de så hvordan diktaturen begrenset tilgangen til bøker, så da de flyttet til Sverige gjorde de det til sin livsoppgave å sørge for at bøker ble tilgjengelige for alle. og den livsoppgaven støtter jeg fullt ut. Akkurat nå lytter jeg til boka «Morgon og kveld» av Jon Fosse, og det er en bok jeg lenge har fått anbefalt av min gode venn Kasper, og som jeg er glad for å endelig være i gang med. En annen bok jeg varmt vil anbefale nå i ferie er boka «Alkemisten» av Paulo Coelho. Det er en av de få bøkene som jeg kan lese om og om igjen, da den gir meg en ny mening hver eneste gang jeg leser den. Så den anbefales varmt. Og et annet godt tips, nå når sommeren er i gang, er å skru på en lydbok i bilen. Jeg vet ikke om det, men bilturene med guttene går veldig mye fortere hvis vi har på en lydbok. Inne på Nextory er det huvudvis med barnebøker tilgjengelig, alltid fra Harry Potter til min yngste søns yndlingsserie, Dinosaur-gjengen. Så hvis du ønsker å prøve ut Nextory, så får du nå seks uker helt gratis ved å trykke deg på linken i episodeinfo, eller gå inn på nextory.no skråstrekk live. Det skrives n-e-x-t-o-r-y dot n-o skråstrekk live for å melde deg inn. Meld deg inn i løpet av de neste ukene vil du få 45 dager gratis litt. God litt! Så når jeg sier at det ikke er noe feil med deg, det er bare at du reagerer på et eller annet som du ikke skjønner representerer en løve i sivet. Og hvis man da bare klarer å oppdage de størrelsene som gjør at du har det sånn, så kan man forstå det bedre, og man kan kanskje unngå det. Ja, hjertelig velkommen til podkasten Leger om livet. Jeg heter Anette og jeg jobber som lege. Og i dag så skal vi snakke om mye forskjellig. Jeg har en veldig spennende gjest i laget meg som heter Jonas Hinge Bergland. Mange av dere kjenner han sikkert som komiker, men han er jo lege også. Og... Jonas, han er ikke bare komiker og lege. Jeg har søkt litt opp om deg, Jonas. Og det viser seg at du faktisk er et stort multitalent. Ja, det er jeg vel. Du er faktisk karikaturtegner, det må vi snakke om. Du har vært aktiv skiløper. Du er skribent, du podcaster, du skuespiller, du er realitystjerne. Vi kom på andre plass i 71 grader nord. Tidligere fastlege og nå sykehjemslege. Ja. Åh! Jeg skjønte at du har skjelt hundre tusenvis av billetter på latter de siste tida. Det er veldig imponerende. Hjertelig velkommen, Jonas. Takk for det. Vi får starte fra begynnelsen av. Jeg så at du har vokst opp på en gård. Ja. Midt i Oslo, eller? Ja, på Holmlia av alle steder. Ja. Og jeg er ikke så veldig god på geografi. Men er det alt med tusenfryd? Ja, altså det er den retningen. Hvis vi reiser mot tusenfryd nå, så kjører vi forbi Holmland da. Og nå sitter vi jo midt i Oslo. Så det er jo sørover fra Oslo sentrum. Og du vokste på gård der. Var det mange gårder der? En gård. Det var en gård, ja. Og begge foreldrene dine jobbet på gården, eller? Ja, det var en slags... fritidssenter for ungdom i området med rideskole som fokus da. Så det var jo veldig mye hester der og så var det mye ungdommer som kom dit for å lære å ri og så var det folk som bare hang litt og så var det et spesielt sted. Så du har vokst opp med veldig mye folk rundt deg til enhver tid? Ja, det har jeg. Er du ekstrovert da, eller? Nei, det er jeg nok ikke. Jeg har aldri tatt noen sånn personlighetstest og sånn, men jeg kjenner meg ikke igjen i sånne folk som digger å mingle. Nei, ikke jeg heller. Men synes du det var hyggelig å vokse opp på gårda? Ja, det var jo helt supert. Jeg vet jo ikke hvordan det er å ikke vokse opp på gård, så jeg har jo ikke noe sammenligne med, men det var jo et vanvittig Arsenal av rare ting Man kunne gjøre da Være oppe på loven, for eksempel Være under loven, bygge hytter Inni halm, eller høyballer På en måte, altså bygge borger I høye lagde rare våpen på verste... Altså, vi gjorde så mye rare ting hele tiden, da. Det er ikke rart du ble kreativ. Nei, så det var vel kanskje det som har vært greia. Og så var det mye dyr, og så er det mye... Men hvordan gikk det fra den barndommen til å bli lege og komiker? Er det... Er det en sammenheng med disse to yrkene som gjør at du har valgt å bli begge deler på samme tid? Eller er det tilfeldigheter som har ført deg dit du er? Jeg tror det er mye tilfeldigheter. Men hvis jeg skal gå veldig psykoanalytisk tilverks, så tror jeg nok at den oppveksten på gården var... veldig bra i starten, da jeg var liten. Og så når jeg ble ungdom, så var det ikke så bra, for da skilte jeg meg veldig ut. Så det skatte... Jeg ble litt sånn isolert av det. Og jeg var veldig sånn... Og fordi jeg ikke er en ekstravert, så ville jeg jo ikke da nødvendigvis bare skaffe meg venner og et miljø av... I kraft av å være meg selv. Og når du da i tillegg blir litt fryst ut da, så... Får man et behov for å på en måte skape seg et sted å stå hvor man blir sett eller hørt eller godtatt eller hva skal jeg si? Ja, inkludert da. Og da, jeg tror at jeg har oppsøkt steder og anerkjennelse på en måte litt på grunn av det da. Da har jeg på en måte søkt mot steder hvor man får oppmerksomhet for å få den følelsen av tilhøret. Det er min analys av det. Men da er det jo, jeg kan skjønne det at da er det jo ganske safe å gå for legeyrke. Ja, altså da går man for noe som er litt status. Altså jeg var veldig interessert i det også. Men det er bare i ettertid så har jeg tenkt sånn, det er en fellesnevner her i alle disse her tingene, som på en måte handler om å stikke seg litt frem da. Og legeyrke er jo også det. Men det å bli komiker er jo veldig... Usafe da, for der kan det jo virkelig komme veldig utenfor. Alle har jo vært på et show der komikeren ikke var morsom, og man bare syns inn i det. Det er jo veldig risikabelt. Ja, men høy risiko betyr ikke at potensialet for gevinsten er jo... Høy gevinst er jo til stede. Så du får jo veldig sånn... målt i hvor stor grad du er anerkjent da ved å få den responsen. Men altså det å ville stå på en scene, det var ikke noe jeg grunnt og drømte om, altså det var et tilfelle at jeg begynte med det. Men etter jeg hadde prøvd første gang og fikk det til, så er det veldig vanskelig å snu. For man får et lite dopamin-kick? Jeg er noe så inn i helvete. Så det er Det er en sånn vanvittig driv i det der, når man har fått et publikum til å le veldig mye første gang. Men har du alltid visst at du var morsom, eller? Nei, på ingen måte. Det var en liten overraskelse det også. Nei, altså jeg har aldri vært noen sånn showman og stukket meg fram noen sted egentlig. Så det var når jeg begynte på folkeskolen at jeg måtte stå foran et publikum, for at man måtte ha sånne her presentasjoner på morgenen. Og så fordi jeg ikke tørte å gjøre det ordentlig, så gjorde jeg det veldig, veldig dårlig i stedet for. Altså sånn med vilje dårlig. Og så ble det morsomt, og så... Da fikk jeg det der, oi, dette var noe annet. Ja, tenk om man hadde lært barn helt fra de var liten å tørre å stå fremfor folk. Jeg har jo hatt sånn vanvittig taleskrekk, jeg måtte jo ta kurs for å lære meg å prate i forsamlingen når jeg var 30 år, det var fem år siden. Og jeg tenker at hadde jeg lært fra jeg var liten at det var trygt å prate fremfor folk, så hadde det jo vært Det hadde jo vært en stor forskjell, i hvert fall i mitt liv. Og sannsynligvis i ditt liv også. Du innså ikke det før du var på folkehøyskolen? Nei, jeg var aldri noe sånn opptatt av å ta noe plass. Og heller ikke på folkehøyskolen. Det var jo, som jeg sa, noe man måtte. Men når man først gjorde det, så var jo det... Det var rart å oppdage at jeg fikk det til da. Og da blir jo det veldig, ja, det skaper en sånn, et rush som, det er vanskelig å glemme, ja. Fikk du meg selv til litt av det? Ja, gjorde jo egentlig det. Så det handler jo på en måte om en form for kontroll da, det er å stå på scenen og si ting og få, du er en slags dirigent da, dirigerer publikum. Og det føles veldig bra for vår mentale helse å føle at man har kontroll på ting. Men jeg var på showet ditt for noen måneder siden, eller noen uker siden. Det var kjempemorsomt. Så bra. Og du er jo kjempedyktig, men det er jo noe litt sånn mørkt og rått i showet ditt. Mhm. Det er jo veldig imponerende at du tør å ta opp så vonde ting på en scene framfor mange hundre mennesker, uke etter uke. Synes du det er vanskelig å fortelle at du har slitt med depresjon? Nei, egentlig ikke. Det er litt fordi jeg vet hvor vanlig det er. Altså sånn... Det er ganske vanlig å ha en depresjon i løpet av livet sitt, og så er det kanskje ikke så vanlig å ha det gjentagende. Men også vet jeg jo også at det gjør ikke noe å si det til folk. Altså noen synes det er, jeg vet ikke helt hva de skal si, og synes det er sånn ukomfortabelt å vite at noen har hatt psykiske problemer, men man taper ikke noe på det. Det kan virke sårt og sånn, hvis det er Man ikke klarer å formulere noe rundt det, kanskje. Men nei, jeg synes ikke det er noe flaut eller noe egentlig så veldig rart å snakke om. Synes du det var vanskelig å snakke om i starten, når du innså at du sleit? Ja, altså, det var jo tidlig i livet at jeg skjønte at dette er nok ikke normalt å ha det sånn. Hvor gammel var du da? Nei, da var jeg vel kanskje 16-17 eller noe sånt. Men så tenker man jo at det går vel over. Og så gjør det ikke det helt. Det er sånn gjentagende da. Så det tar litt tid før man klarer å finne et sted å sette ord på det da. Ja. Men jeg oppsøkte jo psykolog da jeg var i sånn tidlig 20-årene, da. Så du sleit så lenge før du snakket med noen om det? Ja. Dette tror jeg er veldig vanlig. Men jeg tror nok det også handler om at det er vanskelig å vite hva ting er. For ved å ha det dårlig, så blir man... Man reagerer gjerne med å enten være veldig sint, eller man trekker seg vekk, da. Så... Det er vanskelig å vite når man skal skjønne at dette bøter tak i. Dette trenger man hjelp med å komme ut av. Gikk du på medisin når du søkte hjelp? Om jeg tok medisiner, eller om jeg gikk på medisinstudiet? Nei, studiet. Om du gikk på medisinstudiet. Jeg gjorde det. Ja. Så ... Da fant du ut at, ok, nå har jeg det så mørkt inni meg at nå trenger jeg noen å snakke med. Eller var det noen som pushet deg etter det? Nei, det var vel første gangen så var det jeg selv som tenkte sånn, jeg må jo gå og prate med noen. Jeg kan ikke drive og ikke finne av disse tankene. Og så tok jeg kontakt med blinderen. De har en helstjeneste for studenter der. Og så kom det en psykolog der som Det var bare en time, så jeg ga han ikke sykt mye tillit. Men jeg husker at han responderte på noe jeg sa, som om han ikke hadde skjønt hva jeg sa i det hele tatt. Så jeg tenkte, åja, han har bare et automatisk svar. For det her rimer jo ikke. Så tenkte jeg, nei, jeg gidder ikke. Jeg finner ut av det selv. Og så droppet jeg det. Og så dro jeg igjen... Da var det en kompis, men det var bare en periode jeg hadde sinnssykt kjærlighetssorg, liksom. Men da bare toppet det seg veldig. Og da tok vel han meg med på legevakta, faktisk. Og sa liksom, du, jeg vet ikke hva jeg kan gjøre, men jeg tror vi finnes det her, liksom. Og satt han og ventet, og så da hadde jeg muligheten til å bli med han til Sverige for å dra og klatre med noen venner av han. Så... Da jeg var inn til en sånn her vurderingssamtale der, så la jeg fram det som et alternativ til å bli lagt inn. Og så sa de, ja, men jeg tror det er bedre. Og så drøp jeg på det. Og så begynte jeg noen behandling etter det da. Ok. Så du har hatt veldig gode venner som har stilt opp for deg rett og slett. Ja. Det er jo så vanlig, særlig menn søker hjelp veldig sent. Og vi vet jo at ofte er menn enda sykere når de får hjelp. Og selvmordsraten er jo mye høyere blant menn i ung alder. Og det er jo fokus på mental helse. Men jeg føler at det er for lite snakk om det, for det er jeg. Fordi jeg føler at mange snakker om at de har hatt det vanskelig. Sånn som jeg selv har hatt det vanskelig. Men når man er i det, så er det så vanskelig å si dette nå. Ja, det er veldig rart det der. Og jeg kan jo merke det hvis jeg får en periode med uro i kroppen selv nå da. så går jeg heller og tenker sånn, jeg venter til det går over til jeg sier til noen at nå går det dårlig. Men så tar jeg meg i det at, nei, faen, jeg må jo selvfølgelig nevne det. I hvert fall hvis noen spør da. Så da gjør jeg jo det. For deg så kommer det å gå litt, den depresjonen. Er det veldig slitsomt å hele tiden... aldri vite når du blir mørk i sinnet? Det er slitsomt å ikke vite hvor robust du er når du har det bra. Fordi at man tenker sånn, ja, nå går ting bra, liksom. Og så er det plutselig veldig lite som skal til for at man vippes ut av det da og det synes jeg er litt kjipt å ikke klare å stole på den tilværelsen du er i når ting er fint mm Blir det sånn at du blir redd for at du skal bli beslutt? Ja, og jeg er veldig oppmerksom på det at man ikke skal gå rundt og tenke på det. For da blir jo det en egen greie på en måte. Så det er mer det at, nå har jeg det bra, ok, nytte. Kosta med det, liksom. Men har du noen du går til fasta og prater med deg om? Nei, ja, jeg har noen venner som... som fungerer ganske bra, som er ekte nysgjerrig på det, og har et ordrett språk for å kunne være støttende og være genuint interesserte. Så jeg vet jo på en måte hvor jeg skal gå, og det er bra. Men blir det litt sånn når man har slitt at du merker at for eksempel familien er veldig glad i deg, blir bekymret og sjekket innom kanskje litt for ofte? Eller synes du det er en fin balanse der? Nei, altså jeg har et veldig godt forhold til mine foreldre da. Og jeg ser jo... Jeg husker jeg snakket med i jula faktisk, eller vi snakket liksom rundt middagsbordet i jula da. Og så var det liksom... Ja, vi tok opp liksom hvordan alle hadde det da. Og så... Det var søsteren min som sa Det virker som Mamma skjønner det Når vi har det dårlig Og så sier mamma Selvfølgelig ser jeg det Jeg ser jo det på lang avstand Og så sier jeg ja det stemmer For at hver gang Jeg har hatt det dårlig, og jeg vil ikke si noe til de. Jeg har ikke lyst til at de skal gå og bekymre seg. Så hver gang jeg faktisk har hatt det dårlig, når jeg drar fra mamma og pappa på søndagsmiddag hver søndag, så spør hun sånn, har du det bra? Og selv om jeg ikke har det bra, så sier jeg ja. Men hun spør alle de gangene hvor jeg faktisk har det bra. Så hun ser det jo. Det er ganske snårt. Det er veldig vanskelig å være nær noen som har det vanskelig, for man vet ikke hva man kan si og hva man ikke kan si. Og det er en sånn hårfin balansegang, for man vil jo være til hjelp. Hva tror du er beste måte for en pårørende å håndtere at noen andre rundt seg har det vanskelig? Nei, altså, det er vel ikke veldig personbasert, liksom, altså... Det er jo på en måte bare å spørre hvordan det går, og hvis du føler at svaret er litt falsk, så bare sånn, jeg tror ikke jeg er på deg. Og jeg er faktisk interessert, så det går jo an å si det. Og så går det an å legge inn en sånn, jeg vet ikke, disclaimer på at du trenger ikke å fortelle alt. Du kan bare si litt om det. Og så skal du få lov til å trekke deg når du vil, når det blir for vanskelig. Så kan man stoppe opp. At man alltid har den muligheten da Selv om man egentlig vet at man har den Så kan man jo da Vet ikke, betrygge Med at det er lov å gi seg noe som helst Ja, at man i hvert fall er der Hvis det skulle være noe Det er veldig vanskelig å ta den samtalen der Den første samtalen Hvordan har du det egentlig? For det er jo veldig lett at man bare skygger banen Ja Det er jo det letteste å si sånn, ja, ja, vi tar det senere. Og så snakker man om noe hyggelig, liksom. For man vil at stemningen skal være bra akkurat når den personen er i rommet. Åh, det der er så vanskelig. Men jeg tror at det er veldig til hjelp. Jeg tror det er vanskelig å fatte hvor viktig det er at du for eksempel står på en scene og forteller humoristisk om noe så vanskelig. utrolig vanskelig. For jeg tror ikke bare det er befriende for de som har det sånn, og som har hatt det sånn, men det er også litt, det hjelper oss å kunne snakke om dette temaet uten at det skal være så veldig mørkt hele tiden. Ja, altså, jeg har vært veldig opptatt, altså da jeg tenkte at jeg skulle snakke om psykisk helse i det showet, så var jeg veldig opptatt av at det ikke skulle være sentimentalt da, på et vis. Altså det ikke skulle være en form for... Altså det er ting som jeg skrev for det segmentet i showet som er tatt ut. Og det handler om det der å sette publikum i en gisselig situasjon når du kommer inn på et sånt tema, ikke sant? Fordi at med en gang man begynner å snakke om sånne ting, så er folk såpass engstelige for å reagere noe feil, eller... det er på en måte veldig programforpliktet til å være velmenende eller noe sånt, så du du fanger publikum i en litt sånn låssituasjon hvor du ikke får lov til å reagere helt ærlig lenger du har ikke lov til å si at du synes det er kjedelig for eksempel da, alle andre vitser kan du bare si sånn, du dette er, du sier det ikke men du ler ikke eller klapper ikke liksom mens et sånt tema så blir folk hvis du på en måte prøver deg på noen sånne emosjonelle ronking da, så så er publikum prisgitt å reagere ut av høflighet og ikke ut av hva de synes er morsomt. Så jeg har fokusert på å gjøre det på en usentimental måte og snakke om det med samme tonefall som når du snakker om å gå en tur i butikken. Fordi det er like tilstedeværende. som å gå i butikken, så hvorfor ikke snakke med om det på samme måte? Det er veldig befriende å gjøre det på den måten da. Ja. Da blir det ikke så... Det er lettere å le av det da, enn hvis jeg på en måte går ned i tonefall og sier sånn, ja, jeg har sluttet litt. Så sitter jeg og, ja, nå skal vi være med linnene. Og høflig å le på de rette stedene. Ja, det synes jeg, altså du, det showet er jo bare kjempe morsomt, og jeg føler ikke at det er noe sånn, det er det som er så utrolig at du forteller, at man ler jo av deg og det du forteller, uten at vi føler oss dårlig inni oss av å høre på at du har hatt det dårlig. Ja, det er bra at du sier det. Og det er jo en kjempevanskelig balansegang som komiker. Men ja, dette temaet er jo stort, og det er veldig, veldig mange som sliter. Ja, det er det jo. Hvorfor er det så mange som sliter, Jonas? Ja, altså der er det jo mange teorier da. Jeg tror jo at Vi lever nok litt kunstig liv utifra hva vi er rigget for å takle. Det er ikke naturlig å bo i store byer. Det er ikke naturlig å bo i så store samfunn med så mange mennesker som du ikke kjenner. Altså, evolutionært sett så er vi tilpasset å bo i en gruppe på inntil 50 individer som du kjenner ut og inn gjennom hele livet ditt. Mhm. Så den måten mennesker har på en måte tatt form på da, er evolusjonen og det sette med emosjoner og det sette med... Måten å reagere på sånn er ikke tilpasset det livet. For at evolusjonen går mye saktere enn vår utvikling av måten vi lever på. Det har endret seg med teknologi. Så jeg tror nok at det er et brytningspunkt der, med hva vi har av biologiske forutsetninger. For alle emosjonene våre er jo der for en grunn. Det er for å skape interaksjon med mennesker. Det er for å holde deg i gruppa, for å reagere hensiktsmessig, for å overleve, og være med i en gruppedynamikk. Men hvis du setter disse reaksjonsmønstrene, og emosjonene, og alle disse tingene som fungerer veldig bra i et lite samfunn, i en helt sinnsvak sirkusverden som vi lever i nå, så vil du få en del... reaksjoner hos en del mennesker. Tror jeg. Jeg tror nok det kan være det. Og så kan det tenkes at jeg har helt feil. Men det er min teori. Men hva er antidoten da til dette høyteknologiske Ja, det er jo helt... Det som du sier, vi lever jo helt annerledes enn vi gjorde for 10 000 år siden. Og hva kan vi gjøre da? Vi kan jo ikke gå ut av samfunnet. Nei, man kan jo ikke det. Så man er litt låst også. Men det kan være... Man skal være litt forsiktig med å balansere en sånn teori som en sannhet. Men man kan være nøye på at de... Det er ikke noe feil med deg, nødvendigvis. Fordi man har det dårlig, eller reagerer på forskjellige ting. Og det er et så viktig poeng. For veldig mange tenker at jeg er feil for at jeg har det sånn som jeg har det. Jeg gikk jo rundt og tenkte det i veldig, veldig, veldig mange år. At meg det var noe galt med. Og leste alt av bøker man kan komme over, av psykologi, hvordan blir jeg kvitt? uroen inni meg, og hvordan kan jeg få det bra hele tiden? Men det er ingen menneske som går rundt og har det bra hele tiden. Nei, nei, på ingen måte. Og så kan man jo romantisere og si sånn her, jeg er i et sanktsamfunn og har en fantastisk tilværelse å være i. Det var det jo selvfølgelig ikke, for at faren for å bli drept, eller tatt av et dyr eller noe sånt og den var jo absolutt til stede så man hadde jo angst og var redd og hadde det jævlig der også men da var jo disse emosjonene tilpasset de omgivelsene man levde i sånn at når jeg sier det at det er ikke noe feil med deg det er bare du reagerer på et eller annet som du ikke skjønner representerer en løve i sivet da ja, ja, ja, nettopp ja Og hvis man da bare klarer å oppdage de størrelsene som gjør at du har det sånn, så kan man forstå det bedre, og man kan kanskje... unngå det på et vis. Og få det bedre. Bare det å være bevisst i sine egne instinkter og følelser og hvorfor man reagerer slik man reagerer. Vi har jo veldig mye skam. Vi mennesker går jo rundt og bærer på veldig mye skam. Og det var jo for at man skulle overleve i flakken. Man skulle ikke ta helt av Men per nu så kan jo skammen bli for stor igjen i det samfunnet vi lever i nå. For man kan jo skamme seg over alt mulig, at man har feil bukse i feil selskap, eller at man ikke har tatt den riktige utdannelsen som samfunnet sier du burde ta. Man skammer seg jo veldig mye. Ja, man kan jo klare å bruke krefter på å skamme seg over noe du har sagt for veldig mange år siden. Det har jeg tenkt mye på i siste... Jeg husker søsteren min sa det der en gang. Hun bare, faen, jeg sliter med å sove, for jeg ligger der og prøver å sove, og så... Sier hjernen min. Det greien du sa for ti år siden, det var litt teit da. Ja. Å. Og så lo jeg da, for jeg bare, ja, selvfølgelig gjør du det, liksom. Hun bare, ja, du ler du. Jeg synes det er et skikkelig problem, liksom. Og det er det jo for meg også. Altså, jeg kan begynne, og hvis jeg først begynner å kverne på greiene der, ting du har gjort mot noen, eller sagt, eller hvordan du har vært i en eller annen situasjon, liksom. Altså, det der kan jeg ligge og bruke tid på. Eller, ja, det kan liksom... ødelegge veldig mye da hvis man har bare sagt noe litt feil og så bør man jo da også fokusere på ok, hvor detaljert husker du hva andre har sagt rundt deg hele tiden Fordi det er det deres perspektiv er, av hva du har sagt. Har de fulgt med på deg så nøye at de går og tenker på deg ti år etter? Ja. At den lille nyansen der han gjorde, det var helt kristelig. Folk er jo stort sett veldig opptatt av seg selv, og det betyr at du trenger heller ikke være opptatt av deg selv, for ingen er opptatt av deg. Har det hjulpet deg å tenke sånn? Ja, litt til grann, ja. Faktisk, fordi at på et eller annet tidspunkt så må du bare tro på at dette er faktisk ikke noe problem liksom. Det er ingen som går rundt og holder regnskap med alt hva folk har sagt og gjort av små nyanser i sosiale settinger, hvor det er åpen fortolkning om man mente å være et dårlig menneske eller ikke. Det minner meg litt om at jeg leste den boka av Jordan Peters. Har du lest den? Nei, jeg har 12 råd for... Jeg leste gjennom den, og der sier han at vi mennesker, vi går rundt og tenker at vi ikke har vært... Hvordan var det, Ola? Det var en studie som viste at hvis hunden din blir syk, så gir du dem alltid medisiner som veterinæren sier at de skal ha. Men hvis du selv blir syk, så var det, jeg husker ikke tallene, men jeg tror det var under halvparten som tok de medisinerne. Og en av hans teorier var at man... Man har så mye negative tanker om seg selv og det man har gjort. Man husker på alle feil man har gjort, og føler at man nesten ikke er verdt de medisinerne, mens hunden din, man holder ikke regnskap med han, og han er jo bare verdens snilleste hund. Ja, men hunden har jo egentlig gjort noe feil, eller? Nei, ikke sant? Men vi går jo rundt, og alle vi har det jo sånn. Vi går rundt og holder regnskap selv, for alt det vonde og dårlige og utrolig kleine vi har gjort. Men vi... Hvis du skal tenke på beste kompisen din, så husker du ikke på noe de har gjort. Men de har jo garantert gjort like mye som deg. Ja, ikke sant? Så tenkte man at hvis alt skal tas opp i en stor jury av folk som har kontroll på alt du sier og gjør hele tiden, så blir det jo helt umulig å være utendørs. Det er vel kanskje nettopp derfor noen også synes det er vanskelig å gå utendørs. Men den juryen finnes ikke. Men hva sa du til søstrene dine da? Nei, jeg sa at jeg skjønner hvordan du har det. Jeg gjør jo også det. Og det har hjulpet meg ingenting. Jeg tror det er veldig deilig å høre at andre har det sånn. Jeg tror det er det som skal telle for at vi får det litt bedre med oss selv. Når vi innser at vi alle har det sånn. Jeg husker når jeg ble fastlege. Jeg jobbet som fastlege tidligere. Og da innså jeg at Alle familier og alle mennesker har sine ting. Og det gjør det litt lettere å være et menneske når man skjønner at det er helt normalt. Det gjør jo det. Og det er jo litt i det der som vi snakket litt om det der med å leve i en flokk eller å leve i et storsamfunn. Så i en flokk så vil du visst om alle problemene til alle rundt deg. Ja. Alle problemene dine hadde vært lettere identifisert hos deg selv og hos andre. Du ser hvordan strukturen er hos mennesker rundt deg. Mens i sånne gigantiske samfunn som vi er i nå, så vil man skjule de tingene. Fordi de nettopp trekker statusen din ned, og da blir man jo fremmedgjort. Ja. Føler du at det er det som gjør at du får det bedre i de periodene du har det bra, eller føler du at det er kunnskapen rundt egen helse og bevissthet som gjør at du klarer å komme ut av det nå? Nei, altså, jeg har nok fått hjelp i det at når jeg har gått i terapi, at de liksom... Du forteller dem hvordan ting er, så er det sånn... De trykker ikke på noen alarmklokker. Så man blir litt beroliget i at man ikke fremstår som så gæren på et vis. Men også det å bli tatt på alvor. Ja, jeg skjønner at dette er et problem, men det er også et vanlig problem på et vis. Det er en form for trygghet. Men jeg tror nok det handler mer om å være i prosess. At du er i en en prosess hvor du faktisk prøver å finne ut av ting. Altså du er mer motivert for å gjøre noe med problemet. Når man aktivt går et sted og du jeg tror du ender litt innstilling da. Å gå i behandling. Det er ikke nødvendigvis noe som blir sagt i behandlingen som er sånn som nøkkelen lås og alt blir bra på en måte. Så jeg har nok til gode å gå fra en terapiteam og være sånn veldig lett i steg og tenke sånn, ja, det var det nå er det ut av verden liksom Det er ikke så enkelt. Nei, det er ikke det altså. Og det er jo en skuffelse i det, på et vis. Altså man tenker sånn der, blir ikke denne behandlingen her funket bedre? På samme måte som i somatisk medisin, at man gir en antibiotikkakur, så blir du bra i løpet av noen dager liksom. Ja, men det er det jeg er så opptatt av å snakke om. Fordi at vi la jo på medisinstudiet at De aller fleste sykdommer er multifaktorielle. De kommer av ulike faktorer. Og da er det jo vel så viktig å se på flere faktorer for å få det bra igjen. Og det jeg tenker med terapi, det tror jeg er kjempebra, men jeg tror også at man bør ta tak i flere områder da, mens man går i terapi. Hvordan lever du ellers? Hvordan er søvnene dine? Får du luft av deg? Får du 15 minutter dagslys om dagen, så du snullstiller 24 timers klokka? Det er sånne små, bare bittesmå endringer man kan gjøre for å få det bedre. Mm. Og det er jo akkurat sånn for somatiske sykdommer også. Det er de færreste medisinerne, utenom at antibiotika er fantastisk, men de færreste medisinerne gjør deg helt frisk. De støtter og de hjelper, men det er jo utrolig mye man kan gjøre selv i tillegg for å få det bedre. Ja da, og mesteparten ligger jo i helt sånn enkle ting, og det er jo kost, hold, fysisk aktivitet og søvn. Det er så basalt, men vi må jo snakke om det, for det innså jo jeg når jeg gikk femte året på mesinstudiet og fikk det veldig, veldig dårlig. Og da var det jo min far som så det, at dette var ikke bra. Og Det vekket meg. Jeg kom ut av et veldig dårlig mønster. Og så begynte jeg å lese alt jeg kunne om hvorfor jeg har det sånn som jeg har det, og hva som kan gjøre at jeg får det bedre. Og det å prate med noen er kjempeviktig. Om det er et familiemedlem, eller en venn, eller en psykolog, eller en psykiater. Men det jeg innså når jeg ble veldig... veldig opptatt av det. Så det jeg innså når jeg leste disse bøkene var jo at det er ikke en fasit til dette. Nei, nei, nei. Jeg har så lyst til at det er den ene samtalen eller den ene planten her den skal gjøre meg bra og da får jeg det bra resten av livet. Men det jeg innså var jo at det er egentlig ganske små ting og det er ikke sånn Det er vanskelig når man har det vanskelig, men bare det at man går ut i dagslys og får de 15-20 minutteren, har forskning vist hjelpet på humøret og gjør at du får bedre og dypere søvn. Jeg skulle gjerne ha visst dette når jeg var 12 år. Så jeg tenker det er viktig at vi snakker om det også. Når man har en venn som har en sykdom, om det er mental eller somatisk sykdom, så Og jeg må bare skyte inn der at mentale og fysiske lidelser, de er jo forbundet. Det er jo ikke bare, man kutter jo ikke av med halsen. Men når man har det dårlig, så se over flere områder. Går jeg ut i det helt tatt? Ja, da må man se på totalmønstre. Og da er det jo nettopp det som, også fysisk aktivitet er sykt viktig, liksom. sove er jo helt vanvittig viktig. Og det du har vært inne på med relasjoner, at man har bare noe man snakker med, og det med at Siden vi er flokdyr og et produkt av evolusjon, så vil vi se på det som en trussel hvis vi er helt alene. Instinktivt så gjør man det. Men hvis man har noen i laget seg, eller man vet at det er noen i ryggen, så blir det en utfordring. Da klarer man alt. og gjør noe med det som regel. Men det å være helt alene i verden, det er vi ikke laget for. Nei, man er ikke laget for det, og man er jo da også utrolig dårlig disponert for å takle dårlige relasjoner. Og det er jo en god grunn til det, for at en dårlig relasjon vil jo skape, altså, for 10 000 år siden, så ville jo det gjort at du kanskje ble utstøtt av flokken. Og utstøtt av flokken er jo den visse død. Da vil du jo Den visse død, sikre død heter det. Så da vil du jo dø, for du klarer deg ikke alene i den verden da. Så det er derfor man har det sette av reaksjonsmønstret til nettopp relasjoner som er vrine. Det skal være ubehagelig å ha en dårlig relasjon. For hvis du ikke klarer å samarbeide, så dør du. Mhm. Så å fikse de tingene gir jo fullstendig mening. Det er jo det som redder deg. Så det er litt som jeg var inne på, ikke sant? Alle disse følelsene og tankene og alt mulig sånt, er det for en grunn. Men den måten du lever på er ikke laget for akkurat den riggen vi har, sånn rent biologisk. Hva Simsa Hida var på YouTube-kanalen hans, og da spurte han meg om akkurat det at Hva anbefaler du hvis man er i et veldig dårlig forhold eller har en veldig dårlig relasjon? Det er et vanskelig spørsmål å svare på fordi at man kan jo ha det veldig dårlig i et forhold selv om forholdet er bra i en periode. Men Det som vi vet er jo at det å ha dårlige relasjoner påvirker vår psykiske og fysiske helse i veldig stor grad. Så hvis dette er et forhold som faktisk er skadelig, eller gir deg høyt stressnivå over veldig lang tid, og man ikke får hjelp med det, så er jo det absolutt noe man må ta tak i. Det er jo kanskje pri 1 i livet vårt å ta tak i det. Ja, det er det. Så hva ville du ha svart til? Og hvordan man fikser dårlige relasjoner? Ja. Nei, altså, man må vel kanskje spørre seg, er relasjonen verdt å ivareta? Altså, trenger jeg den? Kommer jeg meg utenom, på en måte? Og hvis det er en relasjon som du skjønner ikke enten er, altså, hvis den kan unnvære, så blir du kvittet med den, liksom. Fordi at... Hvis det viser seg å være helt umulig å fikse over veldig, veldig lang tid, så er det kanskje ikke verdt å prøve å fikse det. Mens relasjoner som du ikke kommer deg utenom, altså i nær familie, til foreldre og sånne ting, er vanskeligere å bryte selvfølgelig da. Og er noe ganske skadelig å bryte også. Så da er jo målet å fikse enten i relasjonen eller prøve å forstå hvorfor den er dårlig i hvert fall. Nettopp identifisere hva som gjør at den skaper de reaksjonene hos deg. Hvis du identifiserer det problemet, så er det lettere å tåle hva den gjør. Ja, det synes jeg var et veldig godt svar, Jonas. Jeg får lyst til å kalle deg Doktor Bergland, for det er jo det som står overalt. Ja, det er det som på en måte er salgsplakaten, ja. Blir du titulert med Doktor Bergland når folk møter deg på gata, eller? Ja, nei, jeg vet ikke. Det har vel hendt, kanskje. Det er vel ikke så mange som henvende seg til meg ved navn, liksom. Jeg sier sånn, der er du. Jeg leste, du var jo med i forrige tidsskriftet, medisinske legeforeningens tidsskrift. Og jeg må si at jeg synes det var veldig morsomt å lese. For du har jo Du har jo dine særtrekker, Jonas, og blant annet var det frokostritualet ditt som var litt heldig for deg? Ja, det er frokost og lunsj, altså det er ikke så heldig at jeg ikke kan gå utenom det, altså hvis jeg er på ferie eller på hotell, eller hotell er kanskje litt, men... Tar du med deg norsk mat på hotell? Nei, nei. Nei, ok. Nei da. Nei, jeg gjør ikke så mye sånne ting, men det er mange som har hengt seg opp i akkurat den der matrutinen min, men det er bare fordi jeg har funnet en lunsj som jeg synes er veldig god. Og så blir jeg ikke lei av det, og da bare fortsetter jeg med det. Ja, men du må fortelle hvordan du spiste denne lunsjen. Du vil helst spise alene, er det det? Ja, jeg har ikke noe behov for å spise med folk, nei. Hverken frokost eller lunsj. Men hva skjer hvis du må spise lunsj med noen? Nei, da blir det sånn da. Det høres kanskje litt rart ut, men da er det ikke så viktig å spise akkurat den lunsjen som jeg da pleier å spise. Ok, og hva er det du pleier å spise? Det er to brødskjerm med gulost og en brødskjerm med kremostkrydder. Og så er det Tomat på alle sammen. Tomatskiver og sitompepper. Og spiser jeg da den ene med gulost først, så kremost, og så gulost igjen. Og så... Det gjør jeg hver gang. Og det er bare sånn... Det gir ikke noen mening å gjøre om på rekkefølgen. Jeg tenker bare sånn, sånn har jeg gjort det nå hele tiden. Jeg gjør jo selvfølgelig det jeg gjør. Hver gang? Men du må drikke melk imellom. Nei, det er appelsinjuice, det er lunsjen. Så frokosten er melk. Men kan du drikke appelsinjuice mens du spiser, eller må det være imellom de brødskjemaene? Mellom brødskjemaene. Et helt glass? Ja. Du styrter den, eller? Ja, omtrent. Hvor lang tid tar dette å mate ritualet? Nei, det tar vel lenger tid å lage maten enn å spise den. Det tar jo bare ti minutter å spise det, liksom. Men du er veldig mindful når du først har spist, da? Ja, altså... Nei, så ser jeg på et eller annet, eller hører på en podcast, eller... Altså, det er veldig viktig at jeg gjør noe annet i tillegg til å spise. Ok. For at det skaper... Altså, det er jo maksutsituasjonen, liksom. Sånn, ultimat... Ultimat hygge, på en måte, for meg selv. Ja. Og hvis det er noen andre folk der, så kan de snakke, og de forurenser hele situasjonen. Så da vil jeg jo gjerne se på et eller annet som jeg synes er morsomt eller interessant. Føler du at det gjør noe med stresshormonene, at du blir roligere når du har et fast rituale? Det vet jeg ikke, for jeg har ikke så veldig mange fast ritualer. Hvordan andre har du? Nei, altså nå... Ja, frokost nå har blitt et ganske fast rituale, for da... Ok, jeg står opp mye før jeg trenger. Når står du opp? Jeg står opp sånn litt over seks. Ok. Jeg begynner på å jobbe halv ni. Ja. Hver dag? Ja. Uansett? Ja, altså det kan tenke seg at jeg drar til halv syv da, men... Ok. Nei, og så står jeg opp, og så går jeg opp i kjøkkenet, setter på kaffe og setter på radio, P2. Mhm. Og så lager jeg meg da to brødskiver. Det her er også fast hver gang da. Det er? Ja. Og på vinteren ofte kaviar, og på sommeren blåbærskjørtet eller banan. Og så leser jeg avis mens jeg spiser dette her, og hører på nyhetene på radio. Og så er det kaffe, og så setter jeg meg, og så mediterer jeg. Å, du mediterer? Mm. 10 minutter. Hvor lenge har du gjort det? Nå er det vel et års tid, kanskje. Noe sånt. Det er litt kjedelig, men jeg tror det er lurt. Føler du ikke effekten av det? Ikke så veldig. Gjør du? Har du prøvd det? Ja, jeg har meditert i fasten i et år. Jeg har blitt mye roligere. Har du det? Ja. Nei, altså, jeg har brukt noen sånne grep som... Jeg har den der meditasjonsappen til Sam Harris. Mm. Det er jo litt klisje. Waking up, er det ikke det heter? Det heter det, ja. Ja, du hører på han hver morgen. Ja. Det er en meditasjonsappen hans. Jeg har brukt de verktøyene for hans tilnærming til bevissthet og emosjoner og sånne ting. At det motiverer Hvor lite kontroll du har over følelsen dine. Og hans bilder på en måte prøver å distansere seg fra en følelse eller en tanke eller noe sånt. At det bare kommer som en sky som driver forbi, liksom. Du får ikke gjort noe med det. Men du kan se på den og forholde deg til den. Men den blir borte på et eller annet tidspunkt. Så det har jeg brukt litt i radene, da. Og det er jo sånne ting han tar opp i den mutasjonsappen. Mhm. Der mediterer jeg i ti minutter, og så spiller jeg gitar til jeg må ta trikken. Oi! Dette høres ut som en veldig hyggelig start på morgenen. Ja, det er dritbra. Jeg koser meg skikkelig med det. Da øver jeg på en fingerspill-tabulatur som jeg har enten printet ut, eller skrevet ned, eller noe sånt. Det er egentlig veldig medtatt hit, fordi det er hyperkonsentrasjon. Å treffe de rette strengene i den rytmen du skal ha det i. Huske hele tablaturet. Det er dritvanskelig, så nå i det siste har jeg holdt på med en sang som ikke er noe spesielt fin heller. Det er bare gøy å få det til å høres riktig ut. Men det gir meg en sånn vanvittig ro å sitte og kåle med det greiene der. Så jeg tror kanskje det er like medtattivt. Det kom jeg på nå da jeg nevnte det. Har du hatt det bedre det siste året? Ja, det har jeg vel kanskje hatt, ja. Så nå prøver du å lure meg til å si at min person har jobbet, ikke sant? Nei, jeg prøver bare å si at det høres ut som du gjør veldig mye bra for din mentale helse. Ja da, jeg gjør det. Men jeg har jo funnet ut, ikke sant? Det er jo det... Få trent i løpet av dagen. Få sovet nok. Ha det ryddet rundt deg. Å, det er jeg helt enig. Det er i hvert fall det som fungerer for meg da. Og gjøre alle de samme tingene, ikke sant? De tingene man liker, altså... Ja, det er meditasjon og gitar. Når du nevnte han Sam Harris, så kom jeg på en bok som han har skrevet som har vært til stor hjelp for meg. Har du lest boka Lying av han? Nei. Den må du lese. Den er fantastisk. Det er en bitteliten bok der han forteller om hvorfor man aldri skal lyg. Og vi husker ikke hva det sto i boka, men det var noen statistikk på hvor ofte man skal lyg. Ja, men det er jo hele jævla tida, ikke det? Ja, ja. Så jeg måtte skikkelig ta tak i det her, for han mener at man aldri, aldri skal lyg, selv om det er en hvit løgn. Selv om datamaskinen Spør rett før hun skal gå opp kirkegolvet om hun ser fin ut, og faren ikke synes hun ser fin ut, så skal man si sånn litt. Han er helt på det nivået. Men i helvete, har du prøvd det noen gang? Ja, altså siden jeg leste den så har jeg gått veldig, veldig hardt inn for at jeg aldri liker. Og det skjer av og til uten at jeg tenker på det. Det er ubevisst hvis noen sier «Å, for hun har en fin kjole», så sier jeg «Ja, ja, så fin». Men da har jeg også fått det, jeg har nesten fått sånn heng opp på det, så Da må jeg nesten gå tilbake og si sånn, ja, når jeg sa fint så mente jeg at det var stilig, men jeg prøver liksom å rette opp i mine feil da. Så jeg får den hele tingen på å være ærlig da. Ja, så du er faktisk ærlig med alle gjestene dine da? Ja. Om at du synes det de gjør er bra og sånn? Ja. Yes, ja, men det er jo fascinerende. Ja, jeg føler hvertfall at jeg har fått det mye bedre bare av å slutt å finne unnskyldninger for ting. Jeg sier det som regel som det er, og hvis det er uhøflig, så sier jeg det passer ikke, for eksempel. For det er jo en veldig god... Ja, det er jo veldig interessant da, fordi at man... Jeg har jo merket det at jeg havner i veldig mye sånn her crash i dagene. I stedet for å si jeg har ikke noe lyst, sier jeg sånn, ja, jeg kan sikkert bli med på det. Og det er det jeg slutter med. Det er så befriendes. Du må prøve det. Ok, det skal jeg gjøre. Og så sier du ja til flere ting samtidig. Du sier sånn, ja, jeg kommer om... Plutselig vikler jeg meg inn i en sånn jævla surr. Jeg må inn om noen der, og så sitter jeg der. Og så må jeg late som om jeg er kjempetrøtt. Jeg må dra hjem igjen nå. Og så skal du egentlig til et annet sted. Det er bare sånn helvetes drittopplegg. Ja, men det er ikke bra for din egen selvfølelse, vet du. Nei, på ingen måte bra. For man går imot seg selv. Og du skrev den godt i den boka, så jeg anbefaler den til alle lytterene og til deg, Jonas. Ja, det skal jeg sjekke ut. Men når vi snakker om lytter, så har jeg fått noen lytterspørsmål. Ja, du har det, ja. Jeg la ut på Instagram i går at jeg skulle intervjue deg. Ja, det sa jeg. Ok, jeg har fått masse, masse spørsmål, så jeg måtte ta bort, jeg har skrevet ned fem. Ja. Nå skal jeg spørre disse spørsmålene, for jeg har ikke fått gått igjennom spørsmålene i dag, så jeg tok de fem første. Ja. Hva gjør du når du føler deg nedstemt? Da trener jeg eller rydder. Ja, og det hjelper. Rydder og vasker, ja. Ok, er lav selvfølelse arvelig? Det tror jeg nok ikke Men det kan jeg ikke vite, det er ingen som vet det Men jeg tror ikke det, jeg tror det har med miljø å gjøre Og er man i et miljø der foreldrene har lav selvfølelse Så blir man nok påvirket av det Ja, det er ganske rolig Har du opplevd at ditt komikeryrke har påvirket ditt yrke som lege? Ja, jeg har hatt pasienter som har syntes det har vært litt start med en sånn skepsis da. Jeg var jo fastlege i syv år før jeg begynte på sykehjem. De pasientene på sykehjem er jo veldig enkelt, for de er ikke så opptatt av de tingene jeg gjør. Ja. De har kanskje ikke vært på latter og søddeg? Nei, det er en ting. Eller de husker jo ikke så mye av noe. Så det er enkelt. Men ja, det er noen som har fortalt at de har syntes det har vært vanskelig i starten. Og så har det enda sett vært som tida går da. Jeg kan jo forstå det. Ja, og det gjør jo egentlig jeg også. Sånn sett så, ja, jeg vet ikke helt hva annet man kan gjøre, liksom. Jeg tror nok alle offentlige leger vil få et litt annet blikk på seg for pasientene, for pasienter er jo i ulike grader av sårbarhet, og da vil de... Du vil alltid møte en pasient som har en forutnyttetthet i forhold til en offentlig lege. Og synes at det kan være skummelt. Så man skal ta høyde for det for alle man møter, tenker jeg. Ikke at man ikke skal være hyggelig hvis du ikke er kjent som lege, men minimere risikoen for at ditt møte med en pasient blir en historie som den pasienten fortelle videre. Veldig, veldig godt råd. Er latter en god medisin for alt? Er det det? Nei. Det er vel... Hva definerer god medisin? Jeg må svare sånn som Jordan Peterson. Du kommer opp på hva du mener med god medisin. Latter vil jo... Hvis du faktisk ler, så gir det en bra følelse. Sånn at det er bra. Men... Men om det er noe behandlende i noen særlig retning, det tror jeg jo ikke. Vet du hva? Jeg leste en forskning, det var en liten studie da, men de hadde faktisk vært på sånn latterkurs. Latteryoga? Ja, sikkert noe sånt. Og de hadde sett at de faktisk fikk lavere kolesterolnivå. Gjorde de det? Ja. Men hvor stor er det? Ja, den er alt for liten til å ta seriøst. Men jeg tror at latter er veldig bra for oss. Hmm. Og du gjør jo en veldig god jobb der. Ja. Du gjør oss litt friskere ved å se på deg. Ja, det hadde vært litt fascinerende. Det siste spørsmålet her, det er jo litt spennende. For at jeg leste i tidsskriftet svaret. Bruker du humor på legekontoret? I minst mulig grad. Hvorfor det? Nei, nettopp fordi, altså humor er jo, Veldig personlig Og jeg vet jo ikke rammene For hva pasienten synes er gøy Og det er jo nettopp det rådyret Minimerer risikoen for at du blir en historie Som pasienten forteller videre Og hvis du prøver å være morsom Så tar du en mega risiko Å sjekke om isen er trygg For akkurat grensene til den pasienten Og det Den vil jeg ikke Prøve meg på Så du har et klart skille mellom Når du er komiker og når du er lege Ja Enn i mellom på fritiden. Hva er det da? Prøver du å være minst mulig morsom da og bare spare alle vitsene til seg? Åja, nei, da ser jeg til enhver mulighet til å smelle inn en vits. Ok. Ok. Ja, men du, da har vi gått gjennom fem veldig gode spørsmål her. Ja, det er... Veldig bra. Takk til lytterne mine. Vi har pratet over tid, for det var veldig hyggelig å snakke med deg, Jonas. Det gikk i måte. Jeg synes det var veldig mange kloke betraktninger du har. Jeg har et siste spørsmål som jeg spør de fleste av mine gjester. Er du klar? Hva tror du skal til for å få et godt liv? god tid og se bra ut. Nei! Nei, god tid tror jeg er bra. Men det er jo kjempevanskelig, særlig for oss i helsevesenet. Vi Vi må skynde oss opp og være på morgenmøte klokka åtte, og rekke så vidt å hente barn i barnehagen før de stenger. Det er ikke lett. Sa jeg at det skulle være lett? Men du tror at det er viktig for å få det bra? Ja, jeg tror det. Det synes jeg var et veldig godt svar, og det har jeg ikke fått til nå. Jeg synes det var veldig bra. God tid. Hvordan får du god tid i hverdagen? Velge bort ting. velger å få dagen min til å gå i et så rolig tempo som mulig på en måte. Så det hender jo at jeg må stable og holde på liksom. Eller veldig ofte, men de gangene jeg får til å ikke ha det sånn, så tror jeg det er veldig lurt. Da klarer man å bli litt bevisst hvordan man har det og hva man tenker og jeg er helt enig i det. Ja, men da avslutter vi med det. Jonas Hinge Bergland. Det er litt vanskelig å si navnet ditt, men... Ja, det er mange som spør om det. Det er det, ja. Tusen hjertelig takk for at du tok deg tid til å være med i podcasten. Takk for at jeg ble invitert. Det var veldig hyggelig. Og hvis lytterne mine vil finne deg, så finner de deg på doktorbergland på Instagram. Ja. Er det noe andre plasser? Nei. Og så har du et veldig bra show som går, går det fremdeles? Ja da, det går nok et år til. Ja. Ja, Dr. Berglund uten grenser på latter. Ombefales veldig. varmt. Jeg tror det var veldig mye helsepersonell som ser på deg. Det er det nok, ja. Ok, da sier vi takk for oss. Takk for det. Og hvis du synes at denne episoden var noe du tror er nyttig for noen, så del den videre. Det er kun sånn vi får ut den gode kunnskapen. Og med det så takker vi for oss i dag. Ha en kjempefin dag. Ha det godt.