Musikk
Hjertelig velkommen til podkasten Leger om livet. Mitt navn er Anette Dragland, jeg er utdannet lege og har laget denne podkasten for å gjøre nyttig og god og spennende kunnskap om kropp, helse og sinn lett tilgjengelig for oss alle. I dag har jeg med meg en lege som heter Line Kapjon, hun er spesialist i almenmedisin og indremedisin.
Hun har jobbet åtte år på sykehus og ti år som fastlege, og i 2023 så startet hun grunnleggende med kollega Trude Salte, en lege som har vært på podcasten her før. Og det er en legepraksis som ser på helheten når det kommer til forebygging og behandling av lidelser og utfordringer. Hjertelig velkommen! Tusen takk! Line, hvorfor har dere startet en egen praksis som ser på helheten?
Jeg har jo jobbet først på sykehus. Der jobber man med problemstillinger som ofte dreier seg om mer akutt sykdom, som jeg opplever at vi er veldig gode til å behandle, sånn som vi driver i Vestlige Medisin i dag. Og så har jeg jobbet ti år som fastlege. Og der har jeg også hatt følelsen av å gjøre veldig mye viktig arbeid,
Men så har jeg opp gjennom årene, nå er det kanskje litt sånn jeg er av person, men jeg har blitt mer og mer opptatt av de tingene vi ikke, som jeg ikke løste så godt som fastlege. Litt mer sånn komplekse problemstillinger, og da har jeg sett at for meg så ser det helt nødvendig ut å se mer helhetlig ut.
på både hvordan kroppen fungerer, fysiologien vår og hvordan livet til pasienten er og ta og zoome ut litt det er på en måte to øvelser vi gjør mye det ene er å zoome helt inn, ikke sant? helt ned på cellenivå og prøve å forstå mekanismene
bak det som gjør at kroppen vår fungerer eller ikke fungerer. Men så er det også viktig når vi skal se på et enkelt individ og zoome helt ut og prøve å gjøre oss opp en mening om alle de faktorene, alle ressursene, alle utfordringene som spiller inn, både rent som kroppslig, men også i livet deres. Ja, historien deres, for det sier jo mye det også. Ja, det gjør det. Personligheten og de erfaringene de har med seg, hvordan de har formet de mulighetene de har til å
nyttiggjøres av rådene vi kommer med da? Jeg tror at for dere er en av de første i landet som har startet en sånn her bedrift og det er så imponerende at dere gjør det og jeg tror at på sikt så vil det være en integrert del av medisinsk behandling akkurat det dere gjør for det er så viktig og så vet vi at kroniske lidelser øker og det er vanskelig å gjøre livsstilsendringer og det å ha en lege på laget
som ser helheten, samtidig som man får andre medisinsk behandling for eksempel, eller hvis man prøver å gjøre endringer, at man har den der kompetansen bak. Det gjør det mye mer sannsynlig at man faktisk klarer å reversere en sykdom, eller til og med bli frisk. Og jeg vet at i flere land er de i gang med å få det som en integrert del av all behandling.
Det er jo sånn at i kroppen vår så har vi masse systemer som regulerer ulike funksjoner, ikke sant? Det er et system som regulerer søvnen vår, søvnen våkenhetsrytmen. Det er et system som regulerer sultmettighetsfølelse. Det er et system som regulerer syklusen vår og menstruasjonen.
Alle disse systemene er veldig finregulert innad, men de påvirker også hverandre i veldig stor grad. Vi vet for eksempel at hvis man sover dårlig eller for lite, så påvirker det
hvordan sult- og metthetssystemet fungerer. Har vi sovet lite eller dårlig, så skiller vi ut mer grelin, som gjør oss sultne, og mindre leptin, som gjør oss mette. Det samme gjelder, vi vet også at hvis man har sovet dårlig uken før vi får influensavaksine, så vil man ha halvparten så god effekt av vaksinen. Sånn at
Disse systemene påvirker hverandre i så stor grad, og hvis vi ikke tar høyde for det, eller kan noe om det, interesserer oss for det, så går vi glipp av mange viktige behandlingsmuligheter som kunne gjort at den situasjonen løsnet litt. Ja, nettopp. Og kunne faktisk ha ført til stor bedring. Og sånn som det, halvparten så god effekt av influensa-vaksine, det er veldig viktig å
Det er jo enormt. Jeg tror de færreste av oss informerer om at du må sove bra i uka før du skal ta influensavaksine. Sånne ting, det er jo kjempespennende. Det er verdt å vite. Ja, det er helt enorme tall. Men har du alltid vært opptatt av dette? Å se helheten når det kommer til behandling og
Nei, jeg vet ikke om jeg alltid har vært opptatt av det. Jeg tror det er litt sånn som jeg var inne på i sted, at jeg trekkes veldig mot de tingene jeg ikke synes at jeg løser så godt. Og i den jakten på hvordan kan jeg hjelpe ordentlig godt til her, så har det blitt mer og mer tydelig for meg. At det å se på et symptom alene, det gir meg ikke de verktøyene jeg trenger for å gi en robust hjelp. Ja.
Du opplever at stadig flere hemmes i funksjon og livskvalitet som følger av komplekse problemstillinger, skriver du til meg. Slitenhet, hjernetåke, konsentrasjon, sånn skal depresjon, angst, overvekt, diffuse smerter. Det er økende problem. Jeg tror det. Jeg har jo ikke noe tall på det, for dette her er jo...
Mange symptomkomplekser som vi ikke teller. Men min følelse er det, og jeg vet at mange kollegaer har den samme følelsen. Og så kan man spørre seg hvorfor er det sånn? Er det fordi folk syter og klager mer? Jeg tror ikke det, jeg tror det er helt reelt. At vi har flere av disse symptomene nå i befolkningen enn vi hadde før.
Hva er årsaken til det? Det kan umulig være gener, for at gener skal endre seg på befolkningsnivå, så tar det tusenvis av år. Så hvis det er sant at dette her er problemet vi ser mer av i dag, eller som hemmer funksjonen vår mer i dag enn det gjorde tidligere, så må det være noe i miljøet vårt som driver det. Og jeg tror jo at
Hvis vi ser på hvordan vi lever i dag, de betingelsene de fleste av oss har i livene våre i dag, så er de veldig forskjellige fra det som har vært betingelsene opp gjennom de hundre tusener av år hvor menneskekroppen...
har blitt dyttet på i en retning som har bestemt hvordan vi har utviklet oss til det vi er i dag, ikke sant? Så har betingelsene rundt det vært veldig, veldig annerledes enn de betingelsene vi lever under i dag. Hvordan da? Nei, for eksempel så har det stort sett så har vi vært preget av fare for matmangel. At det har vært vanskelig for oss å skaffe oss nok energi.
Sånn at vi har masse systemer i kroppen som skal sikre at vi ikke går ned i vekt, og at vi liksom dyttes i retning av veldig kaloririk mat. Og det vi har dødda opp igjennom, det har vært skader og infeksjoner. Sånn at vi har, når vi blir stressaktivert, så er jo det et signal til kroppen vår om at vi er i fare. Og det som har vært farlig for oss,
i de tusener av år hvor menneskekroppen har utviklet seg til det den er i dag. Det har vært situasjoner hvor vi har trengt eksplosiv fysisk styrke over kort tid. Mens i dag så er det, vi får veldig få naturlige pauser i livet vårt. Altså vi har tid å bli informasjonen vi putter inn i hjernen. Og de fleste av oss lever mye av voksenlivet vårt i et sånt lavgradig kronisk stress.
uten at vi får pauser, hvile for hjernen og nervesystem. Og det kroppen rigger seg for da, for er vi stressaktivert, så opplever kroppen, eller kroppen tenker jo ikke, men det hjernen og nervesystemet rigger kroppen vår for,
når vi er stressaktivert, det er de gammeldagse farene. Sånn at da står cellene og hele fysiologien vår i beredskap for å kunne gjøre en eksplosiv innsats fysisk i kort tid. Så blodtrykket går opp, og hjerterytmen går opp, og blodsukkeret går opp, og infeksjonsforsvaret gjør seg klar for å kjempe en sannsynlig kommende infeksjon, og blodplatene gjør seg klar til å stoppe blødning. Ja.
I stedet for at vi tar oss av reparasjonsarbeid og fordøyelse og forbedring, styrking av vev, som er hviletilstanden, det vi holder på med når kroppen er rigget for å hvile. Mm.
Så det at vi får så få naturlige pauser, det tror jeg er en betingelse som påvirker helsen vår i stor grad, og som ligger bak mange av de diffuse, komplekse problemstillingene som jeg har erfart at øker. Så det var liksom manglende hvile, eller aktiv hvile for hjerne- og nervesystem, men så får vi kanskje litt for mye hvile for muskel- og skelettapparatet vårt. Ja, det er sånn det er. Ikke sant?
Ja, det er motsikkerne. Ja, for det hadde vi kanskje trengt å bruke mer. Men det er ikke så mange av oss som har naturlig mye bevegelse i jobb og fritid lenger. Og så er matmiljøet veldig endret. Og det er veldig lett å ta inn masse...
Mat og masse substanser som vi ikke har behov for egentlig. Sånn at alle de betingelsene rundt hvordan vi lever livene våre er endret så raskt, og fremmer nok ikke den grunnhelsen som vi har bygget for å ha da. Det er veldig interessant hvordan du forteller om dette. Intuitivt så ...
gir det mening, ikke sant, med en gang man hører det. Det gir mening. Og jeg leste bare i signast i går at siden 2019 så har det vært en 30% økning av sykemelding for mentale lidelser hos unge på
Hva det er? Fem år? Og gjennom hele 2023 så økte sykemeldingens graden, og da er det særlig mennesker midt i livet som blir sykemeldt for lettere psykiske utfordringer. Det tror jeg at kroppen vår prøver å si ifra.
Vi lever ikke på den måten som kroppen og sinnet våre er laget for å leve. Og så prøver den å kompensere. Sånn som det du sier, at før så fikk vi mer hjernevile mens vi brukte kroppen. Men så prøver vi da, for vi merker at vi er sliten. Vi merker at det er en overflod av informasjon, og at vi er sliten av alt som skjer. Men
Så prøver vi å slappe av med å på en måte ligge på sofaen eller se en serie, ikke sant? Vi prøver å kompensere for det. Og så blir det...
Bare egentlig vondt verre. Ja, for da gir du muskelen og bevegelsesapparatet hvile, og viljestyrken hvile, for du tyr til underholdning som er lett å holde oppmerksomheten sin i. Men du gir ikke hjernen og nervesystemet hvile, som egentlig er det som trenger å hvile. Og det er det vi tror vi gjør. Jeg trodde jo det før. Før jeg liksom har last meg opp om det her. Så er det stor forståelse for at man tenker det.
Og fremdeles nå når jeg ser en person ligge på sofaen, så tenker jeg jo at de hviler både mentalt og fysisk. Men vi vet jo nå gjennom forskning at det ikke skjer. Og så er det klart hvis du hadde spurt meg om jeg ville være et moderne menneske, eller om jeg ville leve i...
hjernealderen, liksom, så synes jeg jo det er en velsignelse å leve nå med den overfloden og alle de mulighetene vi har. Men jeg tror det følger et ansvar med det, da. Som vi kan se på som noe positivt, ikke sant? At vi får mulighet til å leve så fritt som vi tross alt gjør, men hvis vi bare følger instinktene våre, så er ikke jeg sikker på at vi gir kroppen og sinnet det som trengs for å ha en robust grunnhelse. Ja.
Fordi instinktene våre er utviklet under andre betingelser. Men vi kan leve gode liv i et moderne samfunn også. Absolutt. Vi må bare ta noen valg og øve på å skape oss vaner og kapasitet til å klare å legge inn hvilepauser og finne litt bevegelse og søke mot et matmiljø som ...
Som gir de tingene vi trenger. Og det er veldig godt å vite. Det er veldig godt å vite at jeg kan ikke endre samfunnet rundt meg. Det er som det er. Men jeg kan endre hvordan jeg forholder meg til det. Og på den måten kan jeg leve et godt liv. Og kanskje unngå mange sykdommer. Kanskje bli bedre av sykdommer. Det gir i hvert fall håp.
i et samfunn som dessverre ser ut til å bli sykere. Og så tror jeg at det er mye lettere, altså det er ikke så komplisert å ta, det er veldig vanskelig å endre vaner, men det er ikke så komplisert å finne fram i hva som gir en mer robust helse. Sånn som mediebildet preges nå, vi snakket litt om det her ute med noen av de du jobber sammen med før vi gikk inn, så er det så veldig mange litt sånn
ekstreme råd. Du må gjøre det skal bare være lavkarpo eller det skal bare være karnivåer. Og hjernen vår er jo litt sånn, vil gjerne dele i rett og galt. Og så blir vi nesten litt sånn fengslet i at vi tror at det er noen absolutt riktige valg og noen absolutt gale valg. Men egentlig så tror jeg at det å skape en robust god grunnhelse er det er ikke så komplisert. Man trenger ikke å kunne så mye for det. Det man trenger er å
øke kapasiteten sin til å velge noe litt annet for seg selv, og ikke komplisere det. Ikke tro på at det må være så spesielt. Det jeg pleier å tenke på da er jo bare, gjorde vi dette for 10 000 eller 100 000 år siden,
Ja, hvis svaret er ja, så er det sånn, ok, da kjøper jeg det. For eksempel maten vi spiser. Spiste vi mat med 27 ingredienser før? Nei. Ok, da it makes sense. Det er veldig, med en gang man tenker bare sånn, på overordnet nivå, så blir det egentlig mye enklere å vite hva som er bra for meg, og hva som kanskje er uheldig.
Og det er jo ikke fordi at vi skal late som at vi liksom skal tilbake til steinalder menneske. Men kroppene våre er utviklet for den type miljø. Vi har ikke rukket å oppgradere oss til den overfloden vi lever i nå. Yes, og det er så viktig at du ser for at
Vi begge synes jo at det er kjempekomfortabelt å leve i dette livet her. Det er kjempespennende. Ja, det er utrolig artig tid vi lever i, og det er så mye forskning som kommer på det her nå. Jeg synes at vi, jeg ser at vi går mer mot naturen igjen. Mer mot det naturen ga oss. For vi har prøvd å gå i en retning der vi har tenkt at
Veldig mange medikamenter kanskje er bedre enn det naturen gir oss. Og jeg sier ikke at medikamenter er feil, for det gir jeg absolutt mine pasienter i mange tilfeller. Både som støtte og som behandling. Men vi kan ikke erstatte det naturen har gitt oss. Bare det der med at det lenge ble reklamert for at morsmelkeerstatning var bedre enn morsmelk, for eksempel. Sånne ting. Vi har forstått at
Vi klarer ikke å forbedre det naturen har gitt oss. Jeg tror hvertfall at det å huske på og vite om å ta på alvor at fysiologien vår er gammeldags, på en måte. Den er ikke rigget for det miljøet vi lever i nå. Og at hvis det er ting som ikke fungerer i kroppen, så først liksom...
å tenke gjennom, er fysiologien min der den skal være, gir jeg kroppen det den trenger for å kunne fungere, det er et godt sted å starte, og av og til så må man ha medikamenter på toppen av det, kanskje i en fase, kanskje for alltid, men alltid å huske
Huske på at det er fysiologiske prosesser som ligger til grunn for hvordan vi fungerer. Og tenk gjennom om det får det det trenger. Det tror jeg er et godt sted å starte. Ja, det er veldig interessant. Bare det å vite at kroppen vår er utrolig robust. Tenk
Tenk hvor mye vi kan utsette kroppen vår før å fremdeles overleve. Jeg har jo sett pasienter som har drukket enorme mengder alkohol i 30-40 år, spist kjempedårlig mat, nesten ikke beveget seg. Og jeg blir helt imponert over at den kroppen fungerer fremdeles. Så
Vi må også huske på at vi har en robust kropp som tål ganske mye. Og det vet jeg at du er veldig opptatt av, at det handler ikke om å gjøre alt perfekt heller. Men å se på det der, derfor synes jeg det er så fint at dere heter grunnleggende, dere ser det på grunnnivå. Hva er din...
altså kjerne da, bygd opp av. Og i stedet bygd opp av noe stert, så tåler man de andre tingene litt spredt. Det tror jeg er akkurat det de fleste av oss er opptatt av. At vi vil ha en grunnhelse som gjør oss robuste nok til å ta imot livet sånn som det kommer. Ja, og så kommer vi alle til å gå på smeller i ene og andre retninger. Men du sa før vi møttes i dag, så sa du at det
Jeg har ofte kunnet forutse et sykdomsforløp der jeg har visst om at om fem år vil antall medikamenter være fordoblet og livskvaliteten halvert. Og det var en veldig interessant setning. Hva mener du med det?
Vi vet at hva er de vanligste sykdommene som tar fra oss livslengde og helse, i hvert fall i den vestlige verdenen i dag? Det er fremdeles hjertekarsykdom som er det vanligste, og kreft, neurodegenerative lidelser og alle de metaboliske lidelsene. Ja.
Også de psykiske utfordringene, altså depresjon og angst. Alle disse vanlige sykdomsgruppene, de kroniske, ikke-infeksjøse sykdommene, de påvirker hverandre. Sånn at får du en av disse sykdommene, så har du også en veldig økt risiko for alle de andre sykdommene. Og jeg tror det er det vi ser litt
Eller det jeg synes jeg har ofte observert, at faktisk stemmer, vi vet det fra forskningen, men at man kan se det også i livet ved å skjønne at når den pasienten her kommer kanskje med en problemstilling og et symptom, og ser at de er på vei inn i et sykdomsforløp som ikke er helsefremmende, og i løpet av noen år så kommer det nye relaterte sykdommer på sykdommer.
Hvis vi løper etter og prøver å løse det ved å behandle de symptomene som har kommet til overflaten, så er vi hele tiden litt etter oss selv. Vi vil jage litt etter sykdommene. I stedet for å stoppe opp og se om det er noen
Er det noen bakomforliggende mekanismer her jeg kan rette behandlingen mot i stedet, som kunne gjort både noe for det symptomet pasienten kommer med, men også alle de relaterte risikoene som følger med det symptomet? For eksempel er det sånn at hvis vi ser på en gruppe pasienter som har depresjon, og sammenligner det med en gruppe pasienter som ikke har,
lider av depresjon, så vet vi at den gruppen med depresjon, de har 80% økt risiko for å få hjerteinfarkt. Og hvis vi behandler depresjonssymptomene med antidepressiva, med SSRI, så kan vi få kontroll på depresjonssymptomene, men det gjør ingenting med risikoen for hjerteinfarkt. Sånn at veldig mange sykdommer henger sammen
De har noen felles drivere, og hvis vi løper etter og prøver å behandle det som kommer til overflaten som symptomer, så baller det ofte på seg, og så ender vi opp etter fem-ti år med mange forskjellige
mange forskjellige lidelser og mange medisiner, og har egentlig ikke gjort det livet så veldig mye bedre, kanskje. Det der synes jeg er så interessant, at du tar opp og kjønner ...
Når man har fått en lidelse, som er av de der kroniske, som vi ser går igjen, sånn som hjertekarsykdom, depresjon, som du sier, leddsmert, mageplager, ofte henger de sammen. Men hva er det som forbinder? Kan du forklare? Hva er de underliggende årsakerne her? Det er jo veldig komplekst, og det er mange ting. Men
Hvis vi gjør den øvelsen som vi snakket om innledningsvis, at vi prøver å zoome helt inn på cellenivå, så ser vi at for veldig mange av disse kroniske lidelsene, så er det noen fellestrekk inni cellen som ikke fungerer. Det ene er at vi finner at mitokondrene, som er de små energiomdanningsfabrikkene inni cellen vår, som omdanner cellene,
til selve energi. De fungerer ikke som de skal, og så ser vi at vi ofte finner et økt oksidativt stress. Det er slik at når selving driver metabolisme, så dannes det frie oksygenradikaler som kan gjøre skade, og de må på en måte...
og det vi ofte finner i disse sykdommene er et økt oksidativt stress og en lavgradig inflammasjon. Så i hvert fall de tre trekkene finner vi ofte hvis vi zoomer helt ned.
Som fellestrekk bak alle disse sykdommene. Så det du sa, bare for å oppsumme, er at det er ganske komplisert, men samtidig er det veldig enkelt. Du snakker om mitokondria, det er det vi kaller cellens kjernekraftverk. De lager masse energi, de gjør mange andre ting også, men de lager energi til cellen vår.
Vi ser at de blir påvirket, at de fungerer ikke helt optimalt. Man ser også at under prosessene, når man forbrenner energi, så lager man oksidativt, altså man lager, hvordan kan vi si det på en enkel måte, at man lager noen stoffer i cellene som ikke er så heldige for dem, som man må på en måte...
på en måte forbedre på et eller annet vis. Og så hva var det tredje du sa? At også en grad av lavgradig inflammasjon. Ja, og det fører jo ofte til en lavgradig betennelse. Og det er veldig interessant at man kan se det helt ned på cellenivå. Hva som skjer, og at når man går rundt med det her, at det kan
Det er mange forskjellige typer sykdommer. Alt etter genetisk disposisjon, hvor du er i livet. Ja, og hvilke celler som er mest preget av disse prosessene. Så det vil være et symptom fra hjernen og et annet symptom fra tarmen. Men zoomer vi helt ned så ser vi at det er mange fellestrekk bak disse sykdommene som er fellesdrivere.
Og nå ble det veldig komplisert, men hvis vi ikke zoomer litt ut der og tenker, kan jeg noe om de bakenforliggende årsakene, og prøver å rette noe av behandlingen ditt, så vil ofte det skje at man utvikler andre sykdommer, og at livet blir veldig preget av tapt funksjon og dårlig helse. Men hvorfor skjer det her?
Det er også komplekst, det er mange årsaker til det, men vi kan ikke operere på dårlige mitokondrier eller oksidativt stress, men det vi ser at har effekt, det er livsstilsendring. Jeg tror mange leger har kjent på det selv også, blir litt sånn,
paralysert eller litt usikre på om egentlig det er vårt felt eller at vi blir litt fremmedgjort hvis vi ikke har en
en mer sånn konkret behandling, og kanskje en tablettbehandling da, som er det vi kan mest om ofte. Ja, som går rett på mitokondrien. Altså en perfekt tablett som gjør sånn at de der kjernekraftverket i hver av cellene våre fungerer superoptimalt. Det forskes det jo masse på, og det er masse
greier som skjer der, men forløpig så er det sånn at vi ikke har noe spesifikk behandling for det på cellenivå. Men vi vet at søvn gjør masse, vi vet at kosten vi spiser gjør masse, vi vet at trening betyr mye. Så vi har mange ting å vende oss mot. Dressmestring, ikke minst. Det naturen har gitt oss fungerer helt ned på cellenivå og gjør
at vi fungerer bedre. Ja, det å legge til rette for at fysiologien vår er i balanse, det hjelper også på disse cellulære prosessene. Ja, tenk deg det. Og tenk deg at det du forklarer nå, det samme kan skje i hjernen din for eksempel, som kan for eksempel føre til en depresjon, eller man begynner å lure på om det kan føre til demens, alle sånne her neurologiske tilstander. Men det kan også føre til for eksempel
eller en magefordøyelse som ikke fungerer. Det er jo mange ting vi ikke vet enda, men det du forteller nå er jo at dette ser vi nå når man zoomer helt ned på grunnnivå, og ser på en lidelse, så er det ofte ganske like mekanismer bak. Og dette er jo en helt ny måte og en ny forståelse å se på helse på. Ja.
Så det er mye her vi ikke kan enda, men det er også mye vi kan. Ja, og det som jeg synes er så artig at du sier at det naturen har gitt oss god søvn for eksempel, det å bevege kroppen, det å spise mat fra naturen da. Planterike rent kjøtt for eksempel, rene planter, mat som vi lager for, det ser ut til å være bra for cellene våre selv.
Det å ha gode relasjoner og lite stress. Vi vet at stress påvirker det. Jeg synes bare at dette er noe av det mest spennende jeg kan snakke om. Fordi vi er kommet inn i en ny medisinsk era på dette området. For vi får en større forståelse for hvorfor for eksempel depresjon gir økt risiko for hjertekarolidelse. For da forstår vi hva er sammenhengen. Ja, hva er sammenhengen?
Og så ser vi jo at mange av de sykdommene som øker nå, hvis vi igjen vender tilbake til de grupperne som vi vet er de vanligste sykdomsgruppene i den vestlige verdenen. Hjertekarsykdom er fremdeles det vi dører i størst grad, det er den vanligste dødsorsaken. Men i Norge så har forekomst av hjertekarsykdom gått ned de siste ti årene.
Nå tror man jo særlig at det er fordi at færre røyker, og at vi har blitt flinke til å behandle høyt blodtrykk med tabletter. Men der har vi sett en nedgang. Men kreft, særlig de kreftformene som er relatert til overvek, det øker. Kreft i unge alder røyker. Ja, unge alder.
Og neurodegenerative lidelser, altså forskjellige demensformer, Parkinson er de vanligste der, det øker. Og de metaboliske sykdommene øker. Da må vi kanskje, hvis vi skal mene, altså
Hva er metabolisme? Det er jo et litt sånn rart ord. Det metabolisme er, det er omdannelse av matenergi til menneskelig energi eller til selvenergi. Og det er fascinerende å tenke på. Egentlig så er jo hele kroppen din bare omdannet mat. Alt vi er i kroppene våre kommer fra mat.
Men det nytter jo ikke å dytte en brokkolikvast inn i øret og håpe at det må omdannes til noe som er brukende for cellen. Og det er det som er metabolisme. Når man tar matenergien, og så bryter cellene det ned og danner det om til alt det cellene trenger for å fungere. Ja.
Og der har vi et helt spekter av sykdommer, hvor det er denne metabolismen som ikke fungerer. Fra overvekt, via det som vi kaller fettlever, til type 2 sukkersyke. Og disse sykdomsgruppene øker. Altså i Norge så...
så øker overvekt hos voksne. Da jeg så noen tal presentert på dette siste, tror jeg jeg var fra Hønt-undersøkelsen. Så hvis vi antar at nordtrøndere er representative for nordmenn, så er 77 prosent av norske menn overvektige, og 64 prosent av kvinner eller noe sånt. Vi vet at overvekt hos ungdom har stagnert fra 2010 omtrent. Så det er bra, men ellers så øker overvekt og fettlever
Det er det nå en av tre nordmenn som lider av. Og fettlever gir ikke så mye plager i seg selv, kanskje. Det er en sykdom vi ofte oppdager tilfeldig i forbindelse med annen utredning, eller fordi man ser litt for høyere leveprøver eller sånn. Men fettlever gir en økt risiko for type 2-sukkersyk og hjertekarsykdom, så det er egentlig en viktig...
Lidelsen å ta på alvor. Men alle disse grupperne her, alle disse kroniske sykdommene, de har livsstilsfaktorer som ligger til grunn for sykdomsutvikling. Og gjør vi intervensjon for å redusere risikoen i en av grupperne ved å endre livsstil,
så følger det en risikoreduksjon i alle de andre grupperne. Tenk det! Det er jo veldig motiverende. Ja. Sånn at da slipper vi å tenke hva skal jeg gjøre akkurat bare for dette ene symptomet. Hvis vi går litt lenger mot rotårsaken til sykdommen, så kan vi redusere risikoen for alle de relaterte sykdommene. Det er jo enormt det du sier nå. Det er jo utrolig viktig.
Nå startet jeg alle disse lange bablingene her, fordi du tok opp det vi hadde snakket om tidligere, med at ofte synes jeg at jeg kunne forutse at nå er denne pasienten på vei ned en ...
En helseutvikling hvor jeg vet at livskvaliteten og funksjonen kommer til å være veldig dårlig hvis ikke vi virkelig får snudde grunnleggende om ti år. Og jeg vet at jeg har kommet til å legge på masse, masse tabletter for å holde symptomer i sjakta. Men hvis man klarer å zoome litt ut og kunne noe om
hva som ligger til grunn for sykdomsutvikling, og klarer å gjøre en endring der, så kan man kanskje snu det forløpet, at ikke alle de andre relaterte sykdommene er nødt til å utvikle seg. Du snakket så vidt om fettlever. Hva er det egentlig?
Vi diagnostiserer fettlever hvis mer enn 5% av leverskjellene våre har fett. Det er liksom definisjonen. Så det er opphopning av triglycerider, av fettsyrer, inni leverskjellene. Og fett, kroppen vår er egentlig ment til å lagre fett i det subkutane fettlevet, i fettlevet vi har under huden.
Det er der vi tåler fettet best. Og der er det faktisk sånn at subkuttet fett som ikke er helt overbelastet, hvor man ikke har stappet inn masse, masse, masse
fettsyrer i hver fettcelle, men bare moderate mengder, det har en positiv effekt på metabolismen vår. Der ser vi at det er betennelsesdempende. Så fett som er lagret under huden, hvis det ikke er for mye, det har vi bare godt av. Men det er det foretrukne stedet hvor kroppen lager fett på en måte som ikke er helseskadelig for oss.
Men hvis vi av grunner enten omdanner mye av den matenergien vi tar inn, hvis disse mitokondrene våre ikke fungerer, og at mye matenergi i stedet for å omdannes til ATP, til selvenergi, blir lagret som fett, eller fordi vi bare tar inn for mye energi og rører oss for lite, så vil jo etter hvert disse lagrene i underhuden vår overbelastes, og så må kroppen lete etter andre steder å lagre fett.
Og da kan det lagre det visceralt rundt organen i magen, og det vet vi at har en mye større kostnad for helsen vår. Det viscerale fettet, det fremmer om lavgradig betennelse, har en mye større helsekostnad enn det fettet vi har under huden. Og det tredje stedet vi kan lagre fett, hvis vi ikke får lagret det der det bør lagres, det er i leverhjelm.
Inni leverskjellene. Så det er en måte å få fett i leverskjellene, men det er også tilstander eller situasjoner hvor leverskjellene selv produserer fett, som de lagrer det som heter denovolipogenese, hvor hepatosyttene, altså leverskjellene våre, lager fettsyrer.
Og det gjør de hvis de overstrømmes av karbohydrater. Karbohydrater, det brytes ned i kroppen vår til monosakkarider. Det finnes tre forskjellige som er byggestenene for alle karbohydrater. Det er melkesukker, fruktose som er fruktensøt, og så er det glukose.
Og glukose er jo det vi måler i blodbanen vår, som blodsukker. Det er den foretrukne energienheten til alle cellene i kroppen vår. Og glukose kan lagres i musklene våre som glukogen, og det kan lagres i leveren vår som glukogen. Og mye av det brukes underveis, så det er ikke så voldsomt mye av glukosen som når leveren for metabolisme. 20 prosent omtrent bare. Mens fruktose...
Det har en helt annen skjebne i kroppen vår, og det er det sånn, glukosemolekylene, det kommer for eksempel fra stivelsesrik mat. Sånn som ris eller pasta, eller? Ikke sant, vi har de komplekse karbohydratene, som vi får fra grønnsaker, fra linser, fra bønner, og de har en struktur som gjør at det tar lang tid for kroppen å bryte de ned. Ja.
mens stivelse i for eksempel hvitt mel og ris, det har en struktur som kroppen bryter fort ned, og da kan man ta opp masse glukose og få en rask blodsukkerstigning. Men glukosemetabolis bruker seg likevel i stor grad og kan lagres som glukogen, som er en god lagringsform, sånn at det
uansett hvor mye glukose vi får i seg. Og så er vi litt flinkere. Kroppen har en bedre måte å håndtere det på. Det har den vært vant til gjennom alle årtier. Mens fruktosen, den får vi hvis vi spiser vanlig sukker, altså borsukker, sukrose, så inneholder det
et glukosmolekyl og et fruktosmolekyl. Så det er 50-50? 50-50. Så halvparten av det sukkeret vi spiser, det er fruktose. Og fruktose, det brukes ikke av noe annet ved kroppen. Sånn at all fruktosen vi spiser, den kommer til leveren for omdannelse. Vi har liksom ikke vært vant til det. Det har vært... Altså i hvert fall, jeg tenkte før at
fruktose er i frukt, og det er jo naturlig. Vi har jo fått i oss fruktose inn av frukt i alle tider, men der er det forbundet til fiber. Ja, så vi ser at når vi spiser fruktose i frukt og bær og sånn, for først så er det ikke så mye, i hvert fall i bær, det er ikke så søtt som man skulle tro. Ja.
Men det at det bindes inn i fruktceller som har masse fiber og som har selvegge man må bryte ned og sånn, det gjør at det ikke ...
kommer så mye på en gang. Som hvis vi for eksempel drikker en brus, hvor det er masse fruktose og glukose tjengelig i flytende form, så gir det en veldig rask stigning og en rask tilgang på disse monosakkaridene. Og da i leveren så får vi en svær innstrømning av sånne monosakkarider. Og da må de håndteres på et vis av leverskjellene,
Det levercellene gjør med glukosen og det levercellene gjør med fruktosen er ganske forskjellige. Når levercellene bryter ned fruktose, danner de i stor grad urinsyret.
De fleste pattedyr har et eget enzym for å bryte ned urinsyre videre. Urikase. Men det har ikke vi mennesker. Sånn at de også blir den urinsyren hengende rundt. Og urinsyre, for det første så hemmer det produksjonen av nitrogenmonoksid, som er et stoff som er viktig for at blodkarnene våre skal få beskjed om å utvide seg. Sånn at hvis man spiser mye fruktose,
så kan det føre til blodsukkerstigning. Vi ser at de to tingene er assosiert til hverandre. Og så er det også sånn at mye av fruktosen omdannes til fett, til triglycerider, i leverskjellene. Og leverskjellene prøver å kvitte seg med det, fordi leveren er ikke ment for å lagre fett, som vi snakket om i stedet.
Og den måten leverskjellene prøver å kvitte seg med de triglyceridene, det er at den lager triglycerider av fett. Det kan ikke fraktes direkte i blodbanen, fordi plasma er vann. Og fettløsle ting må pakkes på en måte for å kunne transporteres i blodbassen, i blodbanen. Sånn at den måten leveren prøver å kvitte seg med dette fettet som
er blitt dannet i metabolismen av fruktosen. Det er at den produserer lipoproteiner som er fettløselige på innsiden og vannløselige på utsiden. Og det er det vi kjenner som LDL-partikler.
I de LDL-partiklene som leveren lager for å prøve å frakte fett som er laget i leveren ut i periferien, så pakker leveren masse triglycerid, masse fett. Så det er lite protein og mye fett, og da er det lavtettet, og det er det vi kaller VLDL.
Sånn at når vi spiser masse karbohydrater, så er det en del av det som metaboliseres om til fettsyrer, og da lager leveren vel leelpartikler for å frakte de fettsyrene ut i periferien, og så lagres det i adiposittene i fettcellene våre, men også i muskler som kan lede til insulinresistens. Ja.
Men noe av fettsyrene blir også værende i hepatosyttene i leveskjellene. For det blir så mye. Ja, sånn at da er vi to veier hvor vi kan få fett inn i leveskjellene. Det ene er hvis de foretrukne lagerne ikke er tilgjengelige, på en eller annen grunn. For at det er for mye lagring allerede. Ja, og det er også noen hormoner som påvirker hvor fett lagres. Vi vet for eksempel at høyekortisolnivåer
Det er både et ...
som gjør at vi bryter ned mer av det subkutane fettet vårt, men samtidig så lagrer vi mer fett rundt organene. Så har vi høye kortisolnivåer, så kan vi få mye fett rundt organene. Stresshormoner. Ja. Så det er mange ting som spiller inn her, men en vei til at vi får fett i leveren, er hvis vi har for mye fett å lagre andre steder, eller vi har en
En eller annen hormon cocktail som gjør at vi lagrer mer av energien vår som fett. Og det andre er hvis leveskjellene oversvømmes med karbohydrater, med monosakkarider, som gjør at vi får stor produksjon av fett inni leveren.
Dette var litt komplisert, men det er så viktig kunnskap å kunne, fordi vi akkurat nå spiser en del sukker, og sukker, som du sa, er fruktose,
og glukose. Og glukose har vi vært vant til å håndtere, ikke i så store mengder som vi gjør nå, men vi er bedre til å håndtere det enn fruktosen. For fruktosen har vi bare fått i små mengder gjennom frukt og bær gjennom tiden.
Nå får vi veldig mye fruktose, og i en periode skjønte man at glukose kanskje ikke var så heldig i store mengder. Så de begynte til å selge fruktose på kostbutikkene for at det var et bedre alternativ. Men vi vet nå at fruktose, kroppen klarer ikke å håndtere det på en god måte, så fører det til problemer rundt om i kroppen, som du sier, blant annet fettlever, men også det der som er et kjempeviktig poeng, det du sier med fruktose.
kolesterol, ikke sant? Vi vet at vi har det gode og det dårlige, det er det som vi bruker å forklare til pasientene våre. LDL-kolesterol er jo i seg selv ikke dårlig, for vi trenger LDL-kolesterol til å lage testosteron og masse hormoner. Det har jo en funksjon.
Det er faktisk de små, tette LDL-partiklene som gjør størst skade. Sånn at disse VLDL-partiklene, når de farer ut i kroppen og frakter fett fra leveren og ut i periferien, så lasser de av fettet enten til adipositene eller til muskelvevet.
så får de høyere tetthet og blir mindre partikler etter den avlastningen av fett. Og da har de enda større potensiale til å grave seg ned under den øverste hinden på en måte i blodkarrene våre og skape betennelse der. Og hva heter de når de er tatt av? Ja, det er en form for LL-partikler, men de har høyere tetthet da. Det er de minste LL-partiklene. Ja. Så ...
Ja, det er komplekst, ikke sant? Nå gikk jeg kanskje litt langt ned i... Men utgangspunktet vårt da, det var jo at du tok det opp fordi jeg sa dette her med fettlever, at nå har faktisk en av tre nordmenn fett i leveren, og det gir en økt risiko for andre associerte sykdommer som type 2-sukkersyke og hjertekarsykdom. Og så er det sånn at så lenge det bare er fett, og vi vet jo også at...
Noen som har fett i leverskjellene sine, noen som har steatose, de utvikler betennelse i leveren 20 prosent omtrent. Og en liten prosentandel av disse igjen, mellom 10 og 30 prosent,
der blir cellene så irritert og skadet, at noe av det som egentlig var leverceller, levevev, omdannes til bindevev. Og så får vi fibrose, og blir det masse fibrose, så kan vi få cirrose, og så kan vi få leversvikt, og det er jo ikke risikoen for levekreft. Sånn at på den ene siden, så er det disse relaterte sykdommene
type 2 sukkersykke hjertekarsykdom, men så er det også leveproblematikk knyttet til det å ha fett i leveren. Men det som er så fantastisk er at det er 100% reversibelt. Sånn at hvis vi finner det tidlig, når vi finner det tidlig, kanskje ved en tilfeldighet, fordi vi gjør utredning for andre ting, så er det mulig å gjøre tiltak som reverserer det fullstendig, sånn at vi får en frisk lever igjen, og at disse relaterte risikoene
bli borte da. Og det jeg spørte om hvordan å gjøre, men før det, så det har skjedd så fort det her, at så mange har fettlever. Og en av tre er jo veldig, veldig mange. Enorme. Og så er det kanskje lett å tenke at ja, ja, men jeg har jo ingen symptomer på det, det er ikke noe farlig med det. Men det du forklarer her, at det er en
det er et symptom på at noe ikke fungerer helt sånn som det skal. Og det kan igjen føre til andre ting. Så derfor er det så viktig å ta tak i. Hvordan reverserer man slike endringer? Hvis vi skal tenke tilbake på hva var det vi sa at ga den opphoppningen av FET, så sa jeg at enten så er det sånn at
At vi bare har for mye fett å lagre, og det kan man jo enten få fordi man rett og slett spiser for mye eller rører seg for lite. Men det kan også være hvis man har dårlig funksjon i cellene sine, slik at cellene ikke klarer å omdanne matenergi til cellenergi.
Det trenger ikke nødvendigvis være fordi at man spiser for mye, men man har ikke celler med friske mitokondrier som omdanner matenergi til cellenergi, og så lagres det i stedet som fett. Sånn at det å sørge for at den maten vi spiser gir oss en type energi som vi trenger, altså gir stoffer som vi trenger,
Det er viktig, og så sa vi at fruktosen er spesielt utfordrende, og vi vet at noen typer mat inneholder mye mer fruktose enn annen mat, og det er mat som er prosessert i stor grad. Vi vet at ultraprosessert mat henger sammen med fettlever, så et praktisk råd kan være å skifte kosten sin hvis man spiser veldig mye prosessert mat, og prøve å søke mer i retning av råvarubasert kost. Da vil man
kan både redusere hvor mange kalorier man får i seg, man vil passe på at den maten man får i seg er av god kvalitet, slik at vi får de stoffene vi trenger for at cellene skal fungere godt, og vi vil få mindre fruktose. Så det er en slags kinderegg.
Og så vet vi også at for å få mitokondrene våre til å fungere bedre, både at hvert enkelt mitokondre er friskt og velfungerende, at vi har mange av dem, og at de er store nok slik at de kan produsere masse energi. Der vet vi at trening, alle former for trening, det stimulerer mitokondrene til å fungere bedre. Og vi vet at høyintensitetsintervalltrening er effektivt mot fettlever.
Sånn at det å se på kosten sin, se om man kan søke litt mer i retning av et råvarebasert kosthold, og søke mer bevegelse. Det vil kunne hjelpe. Det vil kunne hjelpe. Tenk det. Så til
jeg synes det er så mye mer motiverende når jeg vet hvorfor jeg skal trene for for meg er det litt mer naturlig det er veldig enkelt for meg å spise sunt men det å trene må jeg ha en sånn indre motivasjon til å ta meg tid til
Og når jeg vet at jeg ser det for meg at hver sjelle har massevis av mitokondria, så ser jeg for meg at jeg får flere og sterkere mitokondria som prosesserer maten min bedre og alt som skjer i kroppen min bedre, så blir jeg motivert på en helt annen måte til å bare gå trappen enn å...
ta hysten. Hvert lille tiltak og hvert steg hjelper da. Og så har det også vært diskutert mye det her med en
en forlenget nattfaste, altså et begrenset spisevindu, hvordan det virker på metaboliske utfordringer, og der er ikke forskningen helt klar. Men vi har en del studier som tyder på at også det å begrense spisevinduet, at man ikke spiser 15 timer i døgnet, men kanskje 8 timer eller sånn, kan ha gunstig effekt på metaboliske problemer, men det er ikke helt kortlagt. Oi!
Det er interessant. Hva annet? Hvordan fungerer stress på det her? Der er det jo sånn at stress i stor grad betinger hvordan vi spiser, hva slags mat vi søker mot. Og høyekortisolnivåer har noe å si, som jeg sa i sted, for hvor fettet lagres. Og det er interessant, tenkte jeg. Ja, sånn at indirekte så har stress og søvn også en effekt, men kanskje via de valgene vi gjør i forhold til...
mat og bevegelse da. Ja, og at vi ikke går med for høy kortisol over lang tid. Sånn, bare det at det kan, vi vet jo enda ikke alle effekter kortisol har, men vi trenger kortisol. Absolutt. Vi kunne ikke levd uten, men det bør bare ikke være for høyt over for store deler av dagen da. Og at det kan føre til at du lagrer fettet på mer uheldige steder enn der du faktisk ønsker å ha det. Det er jo ganske utrolig. Mhm.
Jeg har gjort studier på mennesker som er blitt innlagt i akutt krise med suicidalitet, altså med selvmordstanker, som ofte ikke klarer å spise så godt, som er en situasjon hvor de får i seg lite næring.
Men så har man sett at selv i en sånn situasjon, så kan man se at det viscerale fettet, fettet rundt organene, øker. Fordi kortisolnivået er så høy også på mennesker i fengsel. Tenk det!
Er det noe mer du har lyst til å si rundt akkurat dette? Fordi jeg har hatt veldig lite om akkurat dette i podcasten, og det er noe jeg skal ha mer fokus på, fordi vi ser at det har så stor effekt på helsa til folk. Men er det noe mer du har lyst til å si akkurat om dette temaet? Akkurat om fettlever og sånn? Nei, jeg tror vi har dekket mange viktige ting. Jeg tenker at et viktig poeng du kommer med er at hvis man har fått påvist fettlever,
så skal man ikke ta seg lett på det. Faktisk prøve å gjøre noen endringer, fordi at det vil sannsynligvis gjøre helsa di bedre. Ja, det er helt reversibelt, og det er en viktig risikofaktor. Sånn at det er et nydelig sted å finne det, ikke sant? Da kan man gjøre noe med det, og sannsynligheten for at det er en
en uhelse, en metabolisk uhelse andre steder i kroppen din også når det er det i leveren er jo stor. Men du nevnte også noe med urinsyre. Kan du bare forklare litt vi får i oss for mye fruktose og du nevnte at det er viktig å prøve å redusere inntak av det og det gjør man blant annet ved å kutte så mye sukker i kostholdet og ultraposert mat.
Men hva har det med urinsyre å gjøre? At når fruktosen brytes ned, så er urinsyre et av de biproduktene man sitter igjen med. Og er urinsyre, det er jo en del som vet hva urinsyre er, fordi at de har fått påvist urinsyregikt. Ser du at det hjelper på de med urinsyregikt også? Ja, det vi har vært mest opptatt av der, i hvert fall...
Har jeg ofte instruert i det, er at de med urinsyre gikk, de må spise mindre purinholdig mat. Puriner er også noe som brytes ned til urinsyret i kroppen vår. Purinholdig mat er særlig mat som inneholder mye celler, så innmat og lever og sånne ting. Alkohol inneholder mye gjer, så det inneholder også mye puriner. Så det er...
et substrat som ender opp som urinsyre, men fruktosen har kanskje ikke vært vektlagt like mye. Og det bryttes også ned til urinsyre. Ja, og det er nettopp det. For mange som har urinsyrik
forteller meg at jeg spiser jo ikke inn volda, og jeg drikker aldri alkohol, hvorfor skal jeg få det da? Og her er en annen vei inn til å få overflod av urinsyre i kroppen. Og høy urinsyre, en ting er at det gir urinsyrikt, men det er en markør på at det er et metabolisk problem.
Så det er også fint å ta med seg og gjøre noen tiltak i forhold til. Så spis masse fra planterike ...
drikke masse, og jeg bare legger å si til mine pasienter med urinsrykt, det har så stor effekt. Det lille der kutt ultraprosessert mat, kutt sukker, så er det mange som kjenner seg mye bedre. Og selvfølgelig kutter purin hold i mat, men det har mange av de gjort allerede. Tror nok det med fruktose er ofte en større bidragsyter
enn den purinholdige maten hos mange. Tenk det! Retningslinjen kommer til å bli endret! Ja, det er det.
Nå er det jo så enkelt å si at man bør et sånn råd hvis man har fettlever. Vi vet at hvis man går ned mellom 5 og 10 prosent i vekt, så forsvinner hos de fleste fett i leveren. Og vi leger er så flinke til å lira oss sånne råd som er konkrete og som er enkle å gi, men som er så utrolig vanskelig å følge. Sånn at det å...
Ha respekt, hvis vi skal hjelpe til med disse problemstillingene her, de rådene vi ender opp med å gi da, de er lett å gi, men vanskelig å følge. Og det er her jeg har hatt virkelig mye av interessen min de siste årene, når jeg har tenkt at jeg må mer i retning av å jobbe med rotorsaker,
og ser at da må jeg i større grad hjelpe mennesker til livsstilsendring, så har jeg virkelig blitt så opptatt av, men hva er det som skal til for at vi mennesker klarer å ta noen nye valg, altså klarer å bringe noe nytt inn i livet vårt? Det å endre vaner, det er ikke lett. Nei. Og hva skal til for at vi klarer å ta nye valg, klarer å skape en ny livsstil?
Jeg tror kunnskap er kjempeviktig, men det eneste kunnskap kan gjøre, det er å gi lyst, gi motivasjon til endring. Men når jeg sitter på legekontoret og gir råd om å dele min kunnskap, så er jo min erfaring at det veldig ofte ikke automatisk fører til endring. Det tror jeg vi skal ha veldig stor respekt for, at det er gode grunner til at vi har fått de vanene vi har fått.
Det er ikke sånn at vi bare kan slutte med det, og det å bruke mye tid der da, sammen med pasienten, at hva er det, det å fortsette sånn som du gjør det nå, det å ikke bringe noe nytt inn i livet, hvilke fordeler har det for deg?
og hvilke ulemper har det? Det er en grunn til at det er blitt sånn, det er noen fordeler ved å gjøre det sånn. Og motsatt, hvis du velger noe da, og bringer noe nytt inn i livet, gjør et andre valg, hvilke fordeler og ulemper har det? Og det å liksom bruke tid på å resonere rundt det, tror jeg er viktig, det gir heller ikke endring i seg selv.
Men jeg tror at hvis man bestemmer seg for at jo nå er jeg så klar for å ta noen nye valg i livet mitt, så gjør man det fra en plattform hvor man er litt sikrere på at det er det man skal i gang med. Og jeg tror at når vi leger informerer om hva som hadde vært gunstige grep, så tror jeg ofte det vekker mye skam i pasienten. De føler at herregud, det er det minste jeg kan gjøre. Hvis det har noe å si for helsaen min, det er klart jeg skal slutte å drikke brus.
Og så hvis vi slipper de ut der, så kan det være en sånn avgjørelse som er tatt litt sånn hastig, fordi det er skamfullt å ikke få det til. Og så går de hjem uten noe mer liksom
rettskaper til å få gjennomført den endringen, og så ender det ofte med at det ikke går. Og så lagrer det det som en erfaring for at jeg er et menneske som ikke har det som trengs for å passe på meg selv. Og det er ingen god erfaring. Det er ikke noe god historie å ha om seg selv, at man er et menneske som ikke har evne til å vare til helsa si. Det blir skam oppå det hele, så blir det ofte vondt verre. Ja, sånn at det å gi råd og liksom dele av kunnskapen sin
uten å ta ansvar eller være med, ha interesse for hele endringsprosessen, da tror jeg ofte vi påfører pasientenes skam og en følelse av nedlag som ikke er helsefremmende. Så er spørsmålet da, hvis vi har delt av vår kunnskap, og vi har sett på sammen, er det sånn at du er der nå at du har lyst til å bringe noe nytt inn i livet, og man kjenner at ja, nå er det skikkelig tida for det,
Hva skal da til for at man klarer å ta nye valg? Og det tror jeg, det å være forberedt på at i endringsprosess så kommer det opp mye uro og mye motvilje. Og virkelig være interessert i og nysgjerrig på hvordan fungerer jeg når jeg prøver å endre meg? Hva er det jeg kjenner i kroppen min? Hvordan responderer sinnet mitt på den uroen?
og liksom ha ordentlig sånn interesse for det, følge med på seg selv, lære seg selv å kjenne i sånne situasjoner, og øve på kapasiteten til å bli værne i endringsprosessen, bli værne i virkeligheten sånn som den er, selv om det skaper uro. De fleste får masse tanker om at «men kanskje ikke det var riktig å gjøre det nå likevel, det er så mye annet som skjer i livet, kanskje ikke dette er den riktige endringen, kanskje det er noe annet mer effektivt jeg kunne gjort».
Så det å klare å liksom bare observere den uroen som kommer opp, og hvordan sinne reagerer på det med alle mulige tanker for å komme seg unna, men har likevel kapasitet til å liksom stå litt i det da, bli værende på den veien.
Det er noe vi trenger å øve på for å kunne ta nye valg og bringe noe nytt inn i livet vårt. Så hvordan konkret vil du, hvis for eksempel du har sagt til meg at du for ofte så tenker jeg at bare det å gi kunnskap om koffer, for ofte så gir vi legger råd, for vi har veldig dårlig tid dessverre, så gir vi sånn du må slutte å drikke brus for det er ikke bra for deg. Men hvis man har tatt den der og forklart det du har forklart nå,
Så bare der turer veldig mange når de forstår hvorfor
så vil du bli mer motivert til å gjøre den endringen. Og det ser jeg også pasientene er, men noen pasienter som bare trenger den kunnskapen. Men la oss si at jeg har fått den kunnskapen da, men fremdeles ikke klarer å slutte å drikke brus. For det er jo en bane jeg har hatt i 20 år. Hva ville du konkret anbefalt meg å gjøre da, før jeg for eksempel åpnet den cola-flaska? Jeg ville anbefalt å interessere deg for hvordan du fungerer i den situasjonen.
Når tanken på brus eller vin eller hva det måtte være kommer, men bare utsetter litt og åpner den brusflaska, så kjenner jeg hva er det som har satt i gang den ideen om at jeg trenger brus nå? Hvordan har jeg det akkurat nå? Kan jeg bare ha det sånn litt? Da øker man jo med en gang kapasiteten sin til å sitte med det som er, uten å måtte ramle inn i en eller annen
som du er vant til å gjøre. På automatikk? Ja. Så det å interessere seg for, hvis jeg nå bare venter litt med å gjøre den vanen, og bare sitter litt i rom med det, kan jeg ha det sånn litt? Også er jeg litt interessert i hvilke tanker jeg begynner med da, hvordan kjennes det ut i kroppen min?
Se på det litt i et sånt metaperspektiv, og så bare vente litt. Man må ramle inn i den vanen man har pleidet å ha, som man lurer på, eller er i gang med, og prøve å ta nye valg i forhold til. Bli værende litt i det som kommer forut for vanehandlingen. Det er en kapasitet man kan øke opp, og hvis man vender seg til å kunne ha det sånn, så kan man etter hvert komme i en situasjon hvor man kan velge noe annet.
Så jeg tror at det å ikke bare være opptatt av resultatet, ikke bare tenke på om jeg klarer å slutte å drikke brus, men være ordentlig nysgjerrig på hvordan er det i meg når jeg prøver å ta nye valg?
Det er en egenskap som man da vil kunne nyttiggjøre seg i alle andre endringsprosesser som man kommer til å trenge senere i livet. Og det er mye gøyere, jeg synes det er mye gøyere hvis man tenker på det som en egen ferdighet og en egen kapasitet, i stedet for å bare tenke på resultatet.
Om man drikker brus eller ikke. Selv om jeg tar med den brusen, men hvis jeg bare, om så bare noen sekunder før jeg åpner kjøleskapet, så tenker jeg, ok, nå kjenner jeg at jeg har veldig lyst på brus. Nå kjenner jeg en skikkelig uro i brystet, for eksempel, av tanken på å ikke drikke den brusen. Og bare vel å kjenne etter hva som befinner seg
i kroppen? Ja, hvis du prøver å tenke at det her er innsikten og gullet ligger, om jeg så tar det glass med brus etterpå eller ikke, det kan være sånn en stund, ikke sant? Men akkurat nå så er jeg mest interessert i
hvordan det er å være litt i det rommet før jeg tar brusglasset, og øke kapasiteten min til det. Og får man god kapasitet til å bli værende der, så kan man jo etter hvert velge å ikke ta det glasset med brus. Men i starten tenker jeg at det er ikke det viktigste. Da må man også endre noen hjernebaner. Når du sier det der, så tenker jeg på ...
Viktor Frankl, han har et sånt sitat som jeg sikkert har sagt noen ganger her, men han sier «Between stimulus and response is a space, and in that space lies a choice», tror jeg det han sier. Også «In that choice lies your freedom». Det var ikke helt sånn som han sier det, men bare det at du har et valg da, mellom stimulus og respons. Så gir du deg et rom der, og det i det rommet der,
så kan du finne din frihet til å for eksempel ikke drikke den brusen, eller til å ha det. Gjør ting annerledes i livet så du får det bedre. Ja, og vi har så lett for å tenke at vi har fri vilje, men i virkeligheten så styres veldig mye av automatiske kretser som vi ramler inn i, uten egentlig å ha så god kontroll på det. Sånn at det å interessere seg for det, stopper.
oppå opp der og øve kapasiteten sin til faktisk å kunne ta et fritt valg.
Det er en egenskap som vi mennesker har tilgang på, men som vi ikke automatisk er gode på, som vi må interessere oss for og investere oppmerksomhet i for å øve opp. Men da kan vi jo skape store og små endringer senere i livet, hvis vi har den kapasiteten der. Så det er en egenskap som jeg synes det er veldig verdt å investere i. Jeg har vært i en sånn prosess selv nå, jeg har alltid hatt jobber som har vært veldig
og veldig forutsigbare, hvor rammene jeg har visst hvilken rolle jeg skulle spille. Og så sa du her innledningsvis at jeg startet grunnleggende i fjor, og da har jeg trådd ut av de rollene som jeg helt vet hva skal inneholde, det som er ferdig definert, og kjent på skikkelig mye uro, skikkelig mye usikkerhet i den prosessen. Og herlighet, altså jeg har gjort meg så mye tanker om at...
kanskje ikke det er dette som er riktig å gjøre nå, kanskje jeg burde gjort det annerledes, kanskje det burde vært mer sånn, mer sånn, mer sånn. Det er enorme mengder kakling som har blitt produsert opp i hodet mitt, fordi jeg har vært så urolig i den prosessen. Så for meg har jeg virkelig hele tiden måttet vende tilbake til det. Men kan du ikke bare bli værne her, sitte litt med det som er, hold deg litt i rona. Og veldig ofte hvis man ikke vet hva man skal gjøre, så er det å gjøre ingenting,
klare å ha kapasitet til å holde seg i ro frem til man faktisk vet hva man skal gjøre. Veldig frigjørende. Så det har jeg øvd masse på. Så du har virkelig fått å erfare deg i eget livet de siste årene. Jeg er veldig glad for at du har startet grunnleggende mot Rude Salte. Jeg vet at mange får hjelp hos dere, og jeg er så glad for at det kommer ned til Norge, fordi vi trenger det her. Og jeg tenker at det er som litt at på så kan dere
nå, Holine, på grunnleggende.no og har ikke du også en Instagram-grunnleggende? Jo, grunnleggende har en Instagram-konto. Før vi runder av, er det noe mer du tenker at du har virkelig lyst til å formidle? Nå har vi vært gjennom så mye, jeg husker ikke helt hva vi har snakket om. Det har vært så interessant å snakke med deg, Lina. Du sitter på så utrolig mye kunnskap.
Men jeg tror, sånn avslutningsvis, altså nå har vi dukket litt ned i en del av mine kaninhull, men bare avslutningsvis, altså de rammene vi har rundt måten vi lever livene våre på nå, de gir mye frihet, mange muligheter, men de gir også et ansvar for å ta valg som fremmer en robust helse, og det er egentlig ganske enkelt. Det er
Man trenger ikke alle disse her veldig precise rådene som sirkulerer i media rundt at man skal gjøre det akkurat sånn eller sånn. Alle ekstremene, det ligger ikke helse der. De gode helsevalgene som gir en god og stabil grunnhelse, de er enkle. Søke mer tilbake til det som fysiologien vår er utviklet for å tåle. Mere bevegelse for økonomien.
musklene og bevegelsesapparatet vårt, mer bruk av det, mer naturlig mat, altså mer råvarebasert mat, og mer aktiv hvile for nervesystemet og hjernet. Hvis man liksom søker mot det, så tror jeg man bygger grunnlaget for en veldig robust helse og kan tåle mye mer av det livet byr på da.
Tusen takk for at du delet det, og tusen takk for at du delet kunnskapen i podcasten min. Tusen takk for at jeg fikk komme. Er det noe annet sted mine litter kan nå deg, eller?
Nei, jeg er ikke så veldig sånn tieng, eller jeg er ikke så god på å gjøre meg selv tienglig sånn privat, så det er liksom vi har grunnleggende enten hjemmesiden vår, eller Instagram, eller Facebook, konton til grunnleggende. Og den er så fin den hjemmesiden deres. Jeg var inne og så på den i går, kjempefin. Nei, men da da sier vi takk for i dag, og hvis du som lytter på tenker at denne er relevant for noen, så send den til litt sånn vi får ut den gode kunnskapen
Dere når med på doktoren etter draglandet rundt omkring. Jeg har et sommerforsett om at jeg skal være litt mer på sosiale medier, men jeg har så mange ting som jeg gjør. Men jeg prøver å svare alle i kommentarfelt, og så prøver jeg å få lest absolutt alt, men det er...
Ikke så lett for tida, for det er veldig mye som kommer inn. Men bare vite at jeg setter utrolig stor pris på alle meldingene og mailene jeg får. Tusen hjertelig takk. Og med det så sier vi takk for i dag. Ha en kjempefin dag. Ha det godt.