12/30/2025

#236. Vold i nære relasjoner, hvordan traumer påvirker hjernen og helsen vår og hva man kan gjøre for å få det bedre. Med psykologspesialist Hanne Netland Simonsen.

00:01

Podkasten diskuterer virkningen av psykisk og fysisk vold i nære relasjoner, og viktigheten av å anerkjenne også den psykiske volden.

10:20

Denne episoden undersøker hvordan barndomstraumer påvirker hjernens utvikling og viktigheten av å erfare trygghet for helbredelse.

27:29

Traumer fra barndommen kan føre til både psykiske og fysiske helseproblemer senere i livet, ifølge forskning.

30:53

Viktigheten av et helhetlig helseperspektiv for å håndtere vold og stress i samfunnet fremheves i systemets utfordringer.

35:03

Tegn på helbredelse etter traumer inkluderer økt tilstedeværelse, glede, og gjenoppbygging av tillit i relasjoner.

Transcript

Musikk Musikk

Hjertelig velkommen til podkasten Leger om livet. Mitt navn er Anette Dragland, er utdannet lege og har laget denne podkasten for å gjøre nyttig, god og spennende kunnskap om kropp og helse sin lett tilgjengelig for oss alle. I dag skal vi snakke om et tema som dessverre berør mange. Psykisk og fysisk vold i nære relasjoner. Hva gjør det med et menneske å leve i frykt? Hvordan reagerer kroppen når trussel blir en del av hverdagen?

Og hva trenger både barn og voksne for å kunne føle seg trygge igjen?

Med meg har jeg psykologspesialist Hanne Netland Simonsen, som har jobbet i over 20 år med mennesker utsatt for vold, seksuelle overgrep og komplekse trauma, både ved Alternativ til vold og på Traumepoliklinikken ved Modumbad. Hun jobber nå i Holberg Psykologa og underviser ved Psykologisk institutt i Oslo samt Norsk Psykologforening, og er faggruppeleder for barn- og ungdomsspesialiteten ved Institutt for aktiv psykoterapi. Hjertelig velkommen, Hanne! Tusen takk!

Det er så hyggelig å ha deg her på Fornebro. Veldig hyggelig å få komme. Nå har vi en kopp kaffe her, og vi har satt oss godt til rette. Og i dag så skal vi snakke om et ganske, det er jo litt sånn alvorstyngt tema. Men du er veldig god på dette temaet. Du har jobbet med det i over 20 år, og jeg er veldig takknemlig for at du kommer hit og deler kunnskap, for dette er viktig kunnskap. Før vi

komme i gang med samtalen, så vil jeg gjerne vite hva er egentlig vold i nære relasjoner? For at man hører det termet der, men hva er det egentlig? Da har jeg lyst til å begynne med faktisk å dra tiden tilbake oss til alternativ til vold. Det er noen år siden jeg jobbet der, men jeg tenker at den definisjonen som vi hadde ved alternativ til vold,

og som Per Isdal, en av de som stiftet Alternativ til vold, laget i sin tid, tenker at den holder fortsatt. Og han definerer vold, og sånn som et

og vi tenkte også rundt vold, da vi var alternativ til vold, var jo nettopp behovet for å utvide, for det er så lett å tenke på det som episoder og enkelthendelser, men faktisk alt det som systematisk er med å skremme, og krenke, og true en annen person,

går inn under kategorien vold. Og det tenker jeg er viktig, for jeg tror veldig mange går inn og tenker på vold som fysiske handlinger. Men min erfaring gjennom over 20 år er jo at det som virkelig gir skadevirkninger, selvfølgelig er den fysiske volden veldig alvorlig, den kan også være livsalvorlig, men skadevirkningen er også den psykiske volden.

den psykiske nedbrytingen over tid. Og det tenker jeg at denne definisjonen rundt det som skade, krenke og gjerne også er viljestyrt over tid, å skremme en annen person, det er det jeg tenker er viktig å legge inn i definisjonen rundt vold i nærrelasjon. For det har ikke vært så mye fokus på det, men det har kommet mer og mer fokus i media at dette er også...

påvirker helsevårets i stor grad, den psykiske delen. Og jeg tror mange har vegrat seg for å få hjelp, fordi det har ikke vært noe fysisk vold i bildet. Men som du sier, den psykiske delen kommer vel så alvorlig eller mer alvorlig for kropp og sinn. Og hvordan volden virker i kraft av sin virkning. Se at en gang for ti år siden hentet en fysisk voldsepisode, og den partneren, de barna som...

levde i det, lever fortsatt i det. Så ved at den personen som utøvde volden hever stemmen, får en kroppsholdning, hever øyenbryn på en spesiell måte, så lever den volden fortsatt hvis ikke en aktivt har gjort et forbyggende arbeid som handler om å ta ansvar for den volden en gang utøvde. Ok, men hva er da psykisk vold? Kan du forklare noen

Noen eksempler på psykisk vold som vi kanskje ikke tenker er vold.

Da har jeg lyst til å trekke frem den opplevelsen av å bli kontrollert. Det å kjenne at du ikke opplever kanskje lenger at du har den egen frie vilje, at du opplever å begynne å tvile på deg selv, fordi at over lengre tid det har vært krenkende ord, opplevelser av at du ikke har noe verdi, kanskje også latterliggjøring, men

som gjør at den selv også begynner å tvile på seg selv, kanskje også tvile på egen virkelighetsforståelse, blir kaldt for stigord, blir hånet latterlig gjort og i sammenheng med andre, sier foran venner, sier foran egen familie,

Hvor vanlig er dette, tror du? Har vi tall på det? Ja, vi har tall på det. NKVTS, det nasjonale kunnskapssenteret vårt, de har jo gjort flere store omfangsundersøkelser. Men så tenker jeg, i dette feltet ligger det også veldig mange mørketall.

Men det disse store nasjonale omfangsundersøkelsene våre viser, og den siste var fra 2023, er jo at en av ti

Men jeg vil også si at kvinner og menn kan utsettes for vold, og det er viktig å understreke. Men den livsalvorlige, livstruende volden, der skiller det seg veldig ut mellom menn og kvinner. Og at der er det kvinner som absolutt er i størst grad utsatt. Men det som er mer lettere former for psykisk vold, der er det mer likt vold.

Det er en mellikt mellom kvinner og menn. Men den livselvårlige truene som også, uheldigvis i Norge så har vi jo hatt en del partnerdrapp, der er tallene veldig forskjellige. Der er det kvinner som i størst grad er utsatt. Og så er det jo barn som lever oppi dette, og også barn som utsettes for vold, både fysisk og psykisk. Og der viser omfangsunnersøkelsen at en av fem barn har erfaringer med selv å ha opplevd vold, både fysisk og psykisk. Oi. Ok.

Det er ganske høye tall, altså. Og bare det du sier at det er likt mellom menn og kvinner med psykisk vold, det er vel... Det er ikke med psykisk vold, jeg tror ikke det skiller ikke psykisk vold der, men på lettere former for vold, og det som er de konkrete spørsmålene i denne omfangsspørsøkelsen er for eksempel type klyping, lettere former for dytting...

lettere form for fysisk vold. Den psykiske volden er jo da selvrapportering, men da tenker jeg at det er vanskelig å finne og få gode tall, og min erfaring også er at kanskje mange ikke er like bevisste den psykiske volden etter hvert som den på en måte både fremtrer, men etter hvert som en har levd med den over lang tid. Å kalle det for psykisk vold er også en del som blir faktisk litt overrasket over, og kanskje ikke helt har innsikt

ishell. Før en begynner å sette litt biter på plass, så begynner jeg et sorteringsarbeid. Men det varierer litt. Noen kan jo være veldig klar over for eksempel at jeg ble kaldt det og det og det. Jeg

Jeg har blitt utsatt for krenkelser. Mens andre kan kanskje mer fortelle om hendelser som har skjedd, som de kan oppleve å være litt frakoblet fra, som er egentlig veldig alvorlige. Og nettopp gjennom et sorteringsarbeid, så kan den bli tydeligere på hva er det egentlig som har skjedd her? Hvordan ser dette egentlig ut for meg? Hva har det gjort med mitt selvbilde og den personen jeg er?

Hva tror du er den største misforståelsen vi har rundt dette temaet? Min erfaring er, og det tror jeg er litt med hvordan hjernen vår fungerer, at det å ta inn av oss kompleksiteten i dette fagfeltet er krevende, nettopp fordi det er vondt, det er skikkelig vondt. Og kanskje det er enklere, rent menneskelig sett, for oss å henge oss opp i episoder. Og så tror jeg det er så viktig når det snakker om vold i nære relasjoner, for virkelig å få jobbet godt inn,

gått inn i disse sakene med både de som er utsatt og de som er ute ved volden, og tenker det komplekse i at dette har vært et kontinuum, dette har vært noe en har levd i. Og derfor er jeg heller ikke så glad i for eksempel dette begrepet vittne, det med at man kan snakke om barn som vittne til volden. Bare at man har levd nytt

midt oppi det, de har levd i disse familiene der volden har skjedd. Og det gjør noe med menneskenaturen vår i hvordan vi innretter oss i det å leve med frykt. Og hvordan hjernen vår også utvikler seg når vi lever i frykt. For da går vi som mennesker inn i overlevelse, overlevelsesmodus. Ja, for hva skjer, vet vi hva som skjer med utviklingen til barn som lever med frykt?

Ja, det vet vi egentlig ganske mye om, og det påvirker hjernen vår i stor grad, og det er jo veldig menneskelig. Men det handler også om hva som er nedarvet i oss fra dyreriket, fra krypdyrene, med tanke på hvordan vi reagerer på frykt og trusler.

Og det vi da vet er at fungeringen vår ikke skjer ovenfra. Det er ikke toppstyrt, det er ikke hodestyrt, men det skjer fra kropp. Det overlevelsesystemet vårt er det sympatiske og det parasympatiske nervesystemet. Hele vagusnerven som settes i høyger.

Da er det hjernestammen vår som fyrer i mye større grad, og er faren for stor, så vil den også miste kapasitet til å være veldig til stede i fremre del av hjernen, eller frontal cortex.

Som handler om refleksjon, som handler om det å kunne både planlegge godt, og de gjør kanskje noe med måten en klarer å ha et utvidet perspektiv på hva som skjer. Da går vi i fryktmodus. Så de som barna har mer aktivitet i bakre delen av hjernen mot den fremre delen, der det er mer rasjonelt, mer...

Ja, og der har vi jo liksom Martin Teicher fra USA har gjort veldig mye spennende hjerneforskning på nettopp dette med å linke barndomstraumer mot hjernens utvikling. Og heldigvis, og det har jeg veldig lyst til å si, at hjernen vår er plastisk, og den er

Det betyr at den er veldig tilpassningsdyktig, men også denne type barndomserfaringer er med på mange måter å organisere hjernen og hvor fokusret hjernen er nervemessig. Energien brukes og at det gir veldig mening, siden jeg er et barn som lever i frykt for hva skjer når jeg kommer hjem fra skolen.

Der er fokuset, men det å da kunne konsentrere seg om å lære en gangetabel eller skulle lære nye engelske gloser, det er ikke der hjernen trenger å være påkoblet, nettopp fordi at den må sikre egen overlevelse og sikre egen trygghet, men dette blir jo også en veldig utrygg livssituasjon å leve i.

og som hjernen da fokuserer på å være til stede i å tolke signalene rundt den utryggheten for å sikre overlevelse. Så det du sier på en måte at når de blir eldre, hvis ikke de får bearbeidet, for hjernen er heldigvis plastisk og kan endre seg, men hvis ikke dette bearbeides på en god måte, så vil nervesystemet på en måte ha vært rettet mot å se fare, og man får et

et mer aktivert nervesystem og også gjerne prøve å lete etter farer der det kanskje ikke er også som voksen. Dott opp smert. Så derfor er det så utrolig viktig at man får hjelp med å håndtere det hvis man fremdeles merker som voksen at man ikke har fått bearbeidet det. Ja.

Ja, og det tenker jeg liksom å finne finne måter å erfare trygghet på for det er jo grunnmuren i utviklingen vår er jo trygghet og jeg tenker hvis vi går inn på barne- og ungdoms-elev i dette men også den utsatte-elev i dette så er det jo utrygghet og det tenker jeg også har nevrologisk spor i oss ved at nervesystemet vårt da reagerer Ja

En voksne da, for voksne har jo ikke like stor utvikling av hjernen som et barn, men hva skjer både fysisk og psykisk med et menneske, egentlig uansett om du er barn eller voksen, når du lever i frykt? For hvis du lever med psykisk eller fysisk vold over tid, så lever du jo i frykt. Det er en kjempe stor belastning. Hva skjer, vet vi hva som skjer med oss fysisk og psykisk?

Ja, og det vet vi egentlig ganske mye om. Og igjen så tror jeg det er så viktig å gå til kropp, for kroppen reagerer og hjernen vår reagerer. Og nettopp dette med at fyringen skjer i nedre del av hjernen i forhold til å bli mer vaktsom, mer i alarmberedskap, fokus på andres behov, føl antenne utovervendt.

Men det å for eksempel anerkjenne egne behov, egne grenser, det kan det være vanskeligere å ha fokus på. Det kan skje noe tankemessig, men også følelsesmessig med måten en håndterer situasjoner på, på hvilke følelser som er tilgjengelige for en, og hvilke følelser som kan være mindre tilgjengelige, nettopp på grunn av at en lever i så fryktberedskap.

Man sperrer av på en måte. Man kan sperre av, men man kan også koble fra. Og da er vi jo over i dissociering, som også betyr å koble fra følelser. Det går an å for eksempel fortelle om en voldshendelse, som om du fortalte hva du spiste til middag i går, eller du forteller om en ferietur, som en nøytral hendelse. Det kan du for eksempel fortelle om en egentlig veldig alvorlig voldshendelse, som nettopp.

på grunn av at den er så i fryktberedskap at den har koblet fra følelsen. Oi, det er ganske alvorlig da. Det er alvorlig. Oi, jeg får så mange spørsmål her på det, men dette med disossiering, så det vil si at, for det er jo et ord som kanskje ikke alle er kjent med, men at du rett og slett har koblet deg fra visse følelser for å beskytte deg.

deg selv. Yes, og det har jeg også lyst til å understreke, at dissociering er en overlevelsesmekanisme. Vi kan alle, og det tenker jeg vi alle egentlig opplever i løpet av en hverdag, vi kan ikke være oppmerksomme, mindfulle, hele tiden. Av og til så trenger vi å frakoble. Men når frakoblingen blir et problem, når det blir en overlevelsesstrategi som en engang har trengt, nettopp for å overleve veldig

alvorlig type omsorgsvikt, alvorlig vold. Vi ser det ofte, nå har jeg jobbet mye med seksuelle overgrep, der ser vi det også ofte. Og igjen har jeg litt lyst for alt, det er jo på en måte en utvikling her, det er der man går tilbake til å forstå den overlevelsesmekanismen ved for eksempel et barn som skal overleve det å gjennomgå seksuelle overgrep, for seksuelle overgrep er jo også vold og seksuell vold.

og samtidig skal du forholde deg til en skolehverdag. Det er to helt forskjellige verdener, der natten og nettene kan være et marerett å gjennomleve. Og det å være til stede i det, er for umenneskelig.

Så kroppen trenger å overleve ved å frakoble. Frakoble følelser, og mange overlevere snakker jo også om hvordan en har fått et utenforblikk på seg selv, og det har jeg også hørt mange som har vært utsatt for vold kan fortelle om at det er som om en ser seg selv utenfra, det er ikke meg det skjer med.

Der har han noen av mekanismene. Så det er en overlevelsesreaksjon som han har trengt en gang, men som også kan bli for en i fremtiden veldig destruktivt. Å gå gjennom livet og ikke kunne ha tilgang på å kjenne glede, eller kjenne følelser, eller kjenne egen kropp. Og det er det mange overlever eller utstartet for vold og seksuelle overgrep som forteller om.

Så hvordan blir de i skolehverdagen? Kjenner de på mindre glede, mindre av alle følelser for å beskytte seg? Ja, og nå trekker jeg det fra hele til hva gjelder både barn og det kan gjelde voksne. Men si i en vanlig skolehverdag, så kan det få forskjellige utfall. Du kan ha både barn som kan type utdage det, og du kan ha barn som trekker seg veldig inn.

Da har jeg bare lyst til å nevne en historie, det er for lenge, lenge siden, men det var en jente som egentlig satt veldig gode ord på det, fordi det var også en jente med en erfaring som har opplevd at mamma var i livsfare på grunn av volden, og har erfart at sykebilen kom og hentet mamma, og hun satt igjen med virkelig en dyp frykt på vil mamma dø?

Og senere i hennes skolehverdag, hver gang hun hørte lyden av en ambulanse, så var ikke hun til stede i det klasserommet.

Men da var hun tilbake ved den sykebilen. Da disossierte hun. Hun var ikke kontaktbar. Læreren var også veldig frustrert for hvordan han skulle få kontakt med den jenta. Men greien er at når han disossierer, så er han ikke til stede i noe tid. Men veldig ofte kan han gå tilbake i fortid når trømmehendelsen skjedde. Fordi sansene blir så trygget.

Det går jo også litt inn på hvordan nervesystemet vårt fungerer. Det er at kroppen ofte bærer av trømmene, kroppen husker trømmene. Det er derfor jeg sier at for å få god hjelp, så er det så viktig å tradisere kropp, for dette er bottom-up-prosesser. Det er ikke bare hodet som kan forstå at for eksempel volden eller de seksuelle overgrepene er over nå, men kroppen må også tro på det og få erfaringer.

med at det er over nå. Så dette man minner om årstall, dato, i dag, 10. desember 2025, og det å få kontakt med det, få kontakt med øyeblikket akkurat her og nå, er noe av det vi vet hjelper å styrke toleransevinduet, som er den zonen der vi både kan tenke og tåle følelsene våre, og reflektere, og være til stede i kroppen vår. Å, jeg får så lyst til å bare...

For et lite innblikk i hvordan behandler man de traumene da når man også må bruke kroppen? Fordi det er jo så mange prosesser du sier at trauma setter seg i kroppen. Og dette er jo på en måte litt nytt. Det er litt annen tankegang at før skulle man bare snakke gjennom problemer, men hvis man ikke har kontakt med kroppen når man snakker om det, så får man ikke tøye.

til den der tilhelingen, kanskje? Nei, og det er derfor jeg tror det er så utrolig viktig å tenke helhetlig. At nettopp for at den psykoedukasjonen eller den trømmeforståelsen at dette skal ha effekt, at akkurat dette med trømmefeltet kan vi ikke bare snakke om. Vi må gjøre det, vi må erfare det, og en må rett

og slett bygge opp nye nervespor, for eksempel på å gi seg selv mulighet for ny trygghet, nye erfaringer, og min erfaring i dette arbeidet er at dette snakker om dråpearbeid. Du må gå opp en ny sti, der E6'en kanskje er gammel trømmevei, så trenger du å bygge opp nye nerveerfaringer på at livet i dag, for eksempel i 2025, er annerledes enn den gang da. Og dette skille er kjempeviktig. Og

Det å kunne nettoff koble på refleksjon, for det vil også koble på toleransevinduet vårt, og kunne reflektere rundt at, for eksempel, hvis jeg skal tilbake oss til det sykebileksempelet, at ok, nå kjører det forbi en sykebil,

Det uroer meg, det får hjertet mitt å begynne å hoppe. Kanskje holder jeg nesten på å forsvinne ut herfra, men nå setter jeg beina mine i gulvet, jeg kikker meg rundt her i dette klasserommet eller dette rommet jeg er i. Jeg minner meg på at jeg er på et annet sted nå enn den gang da, når det verste skjedde.

Og disse stabiliseringsøvelsene, reguleringsøvelsene, er utrolig viktig for nervesystemet vårt å få kontakt med. Så det er en jobb på en måte å få kontakt igjen med hele, både kroppen sin og at dette fungerer sammen. Det er med en helhet. I en helhet, og jeg elsker at du går inn på det. Men hva skjer med vår selvfølelse når man har vært utsatt for

psykisk eller fysisk vold over tid. Virkelig at sansen vår er selvverd. Og så ser du... Ja, og det er jo akkurat disse tingene som veldig mange da opplever har blitt veldig krenket. Og som man kan oppleve at den har...

mistet bare opplevelsen om hvem er jeg? Hva liker jeg egentlig å gjøre? Hva trenger jeg? Disse grunnleggende behovene kan for mange være på en måte en jobb å begynne å bli kjent med

Og nettopp dette med måten en i voldsendelser kan ta kontroll ved å tenke at jeg har gjort noe galt, eller hadde jeg bare ikke provosert på denne eller den måten, hadde jeg ikke mast, hadde jeg ikke irritert. Dette er en måte mennesker også attribuerer, nettopp for å søke en form for kontroll.

Bli skyld på seg selv. Ja, legge skylden på seg selv. Så både dette med skyldfølelse og skamfølelse, tenker jeg er veldig aktuelt. Skamfølelsen som forteller at noe er grunnleggende galt med meg, og at dette blir på en måte en veldig sterk melodi, som også handler om å ta kontroll i det ukontrollerbare.

Og der tenker jeg at den er inne i en mekanisme som både gjør at den kan kjenne at den selv mister verdi, og en kan bli i tvil på om en er elskbar, om noen kan elske en, og om en kan elske seg selv. Og mange beskriver det som en form for opplevelsen av at den blir et aspeløv, og at den blir veldig fokusert på de andres behov.

Men det med egne behov, det blir for vanskelig å få kontakt med. Hvordan får man kontakt med det da? Nei, og da tenker jeg igjen disse små øvelsene. Det å tenke steg for steg i denne prosessen. Og det er jo det som er det spennende med traumarbeid. Og grunnen til at jeg synes at det er utrolig gøy, det er at det er for bit for bit at det er et pusslespill, men som absolutt

er mulig for hver erfaring teller. Apropos dette med å omorganisere hjernen. Det å begynne å både få en ny forståelse, både for hva som har skjedd meg, og det å skape en ny mening som gjør at nettopp det ikke bare er bruddstykker, men at dette er en sammenheng. Og på den måten også så kan det vokse frem en tydeliggjøring.

Men ofte er dette en litt sånn nyblitt kjent prosess i hvem er jeg? Hvem var jeg før volden skjedde? Hva likte jeg da?

Og det å gjøre disse små øvelsene, disse små gestene, og begynne å ta seg selv på alvor, er noe som jeg også tenker med å styrke selvfølelsen. Og det går jo på denne grunnleggende troen på deg selv som et individ, og så er det jo akkurat det som er blitt krenket gjennom den psykiske volden. Men du ser at det er mulig, man kan få et godt liv til tross for at man har opplevd betydninger,

tydelige, alvorlige trauma, så kan man få det godt igjen. Det kan man. Og det er det som er så viktig poengen du kommer med da, at mange som har gått gjennom for eksempel alvorlige barndomstrauma tenker at

De er skadet for livet. De kan ikke få det godt igjen. Jeg har hatt mange pasienter som sier de ordene, og det gjør meg så uendelig trist. For du vil jo på en måte bære det med deg resten av livet, men det at du kan leve et godt liv med en mening er jo enormt viktig for oss at vi finner veier til det. Og det du sier da er at første steget er at

ta et skritt tilbake og si hva er godt for meg? Hva er det jeg liker å gjøre? Hvem er jeg? Du finner sin egen oksygenmaske og begynner å puste. Men de som har vært utsatt for psykisk vold over tid har jo på en måte mistet hvem de er, for de har blitt fortalt kanskje i over mange år at du er den og den personen og du er ikke vært mye. Dette med selvverd og selvfølelse er jo ganske komplisert.

Det er komplisert, og der vil det jo også være ulikheter i forhold til om en på en måte har en god selvfølelse, eller en selvfølelse som kanskje også er krenket fra tidligere. Med tanke på hva er barndomserfaringene dine rundt hvordan selvfølelsen er blitt bygd opp.

Og det tenker jeg utgjør en forskjell. Så inn i denne kategorien kommer jo dette med utviklingstraumer. Men likevel er endring alltid mulig, og det tror jeg er så viktig å løfte opp. Og nettopp dette med å forstå noen nye sammenhenger, og mange har kanskje en opplevelse av at de har gått til en lege, eller vært i kontakt med psykiatrien på bakgrunn av symptomer.

Men det å forstå hva er det de symptomene kommuniserer vel ikke bak, hva er de gode grunnene for at de symptomene har oppstått, hva er det som gjør det så vanskelig for deg å sove på natten hvis nervesystemet er på høyger, og det å begynne å få denne type psykoedukasjon, eller nyere trømmeforståelse, mer kunnskap om hvordan hjernen fungerer, hvordan nervesystemet vårt fungerer,

de er også med på å kunne gi en anerkjennelse på at det har hendt deg noe. Men dine reaksjoner på det som har hendt, er faktisk normale. Og det er en sånn seying som vi hadde mye på Trøvepoliklinikken, der vi også til moden bad, der vi driver mye grupper, dette med at det er normale reaksjoner på unormale hendelser. Og min erfaring er at mange, for mange er det en sånn game changer, for de tenker at noe er grunnleggende gale med meg.

Det er angsten, det er depresjonen som snakker, det er flashbackene, det er å miste nattesøvn, dette kan også slå seg ut på hjertekarsykdommer, svekket immunforsvar, det å tenke helhetlig.

Og der har vi jo også faktisk veldig spennende denne store ACE, Adverse Childhood Experience-studien, fra USA, Kalifornien ved Filetti, der det er 19 000 respondenter, der det ble kartlagt nettopp denne sammenhengen mellom livsbelastninger.

barndomstrømmer, utviklingsstrømmer, men også trømmer senere i livet, og hvordan det ga utslag i psykisk og fysisk helse, men også hvor lenge personen var i livet. Og de kartlet vel også type sosioekonomisk status og krenkelser generelt. Men hva fant de ut av det da?

Det de fant ut er at det er en stor sammenheng mellom det økende antall livsbelastninger, traumerfaringer, særlig fra barndom, og påkjenninger senere i livet, både psykisk og fysisk. Og i særlig grad viser også den forskningen at det er utslag både på kreft,

og hjertekarsykdommer. Jeg tenkte. Og var det mer enn seks typer livsbelastninger, så var dessverre risikoen for tidligere død veldig for høy ut. Det er ganske vanvittig hvordan alt er koblet sammen. For det at du skal være mer disponert for å få fysiske sykdommer, fordi noe du har opplevd som barn var ikke noe

det har ikke vært så mye fokus på det. Vi lærte ikke om det på studiet, og det er ikke så lenge siden jeg gikk ut, men heldigvis er det jo mer og mer studier vi har fått. Flere er studier vi har lært oss på som viser at jo, vet du hva?

det at ditt nervesystem blir koblet på den måten som barn, eller etter et overgrep, det kan påvirke helsa di, også fysisk, men også det at vi kan reversere utviklingen, vi kan lære mennesker å igjen få kontakt med seg selv, og igjen roe nervesystemet, og

for meg som kan ganske mye nå om hvordan nervessystemet vår fungerer med kortisol, adrenalin og hormoner i kroppen, så er det på en måte selvsagt at dette vil påvirke vår fysisk helse, for at nervessystemet vår er jo så koblet på absolutt alt. Så hvis det er

er overarbeidet, eller rett og slett, noen får jo nedsatt kortisolproduksjon, for det har gått med for høye kortisol over for lang tid, at binyrene svikter. Det er klart at vi har et så fint tunet maskineri, denne kroppen, at når noen begynner å, hvis noen må overarbeide over lang tid, så vil det påvirke. Ikke bære sinneværet, men også kroppen.

Absolutt, og det tror jeg er så viktig at vi tar innover oss og at hele helsesystemet tar innover oss. For der opplever jeg også at en del har erfaringer med ikke å bli møtt på gode måter, og at volden bagataliseres, at det blir på en måte avskrevet som foreldrekonflikt.

og at det er vanskelig for systemene å forholde seg til volden. Eller det motsatte også, at ok, her er konfliktnivået så høyt, så vi må vente med å igangsette behandling.

mens nervesystemet både er på høy gir, som vi vet det kan være, men det kan også være på lav gir, og veldig ofte skifter det. Det går jo som en berg-og-dalbane. Og i dette er vi en kropp, og vi er et helt menneske. Og en ting er liksom, vi lever i det som personen selv, men også i de familiene og de systemene vi inngår i. Ja.

Og dette tror jeg er utrolig viktig for oss og for fremtiden å ta tak i helhet. Herregud, jeg er så glad for at jeg er mer og mer fokus på det. Du har jo gjort en betydelig jobb for å få det ut, og det er heldigvis mange som snakker om dette nå, men det har jo

det går jo litt sent, føler jeg, i systemet. Ja, man har litt dårlig tid, og det må jeg innrømme, at det er veldig store, ja, det har skjedd stor endring på 20 år, men det har ikke skjedd nok, og vi må fortsatt være veldig på ballen, og det tenker jeg også opp på et politisk nivå, for dette er et alvorlig samfunnsproblem i Norge, det er et verdensproblem, og det har jo WHO kartlagt, men også i Norge, og det er jo på den politiske agendaen, men det må løftes

enda høyere ut, for jeg tenker at dette slår ut på NAV-statistikk i forhold til sykemeldingsårsaker. Dette slår ut på det fysiske helsesystemet vårt og det psykiske helsesystemet vårt i stor grad. Ja, det er helt klart. Og at dette er på en måte en milliardkostnad årlig. Ja, ja, hundre prosent. Og det som er så fint, hvertfall som er skjedd i alle de årene jeg har jobbet som lege nå, er at

er skjedd mennesker gå fra å være enten ufør eller ikke vært i jobb på mange år og kunne da få det godt igjen, kanskje komme seg litt ut i jobb igjen. Noen har vært 100% ufør og kommet seg ut i jobb fordi de har fått hjelp med rotårsaken i stedet for å se på alle de symptomer som dukker opp. Det er uendelig med symptomer at mennesker kan få, alt ut fra genetikk og predisposisjon. Hva slags

Symptomer får jeg når jeg blir stresset. Det kan være helt ulik fra det du får. Noen kan få utslett og mageproblemer, andre kan få migrene. Det er bare det at man vet at man kan utvikle kreft over tid når man går med et nervessystem i høyre del.

til å fortelle at dette er så komplisert. Men å bli adressert og sett på som et helhetlig menneske, hvordan står det til med relasjonene dine? Hvordan har du hatt det i barndommen din? Det å se på det, det blir enormt viktig. Og mer den der, hva har skjedd deg, mer enn hva er galt med deg. I dette så ligger det også, tror jeg for oss som helsepersonell, en holdningsendring som er veldig viktig. Og egentlig

Og i et helsesystem som er ganske presset både på tid, på utredning, på pakkeforløp, så krever dette arbeidet mer tid.

Men dette arbeidet tror jeg også er veldig kostnadseffektivt hvis en tilater seg å ta den tiden. Ja, og hvordan mener du da hva som har skjedd deg mot fokus på hva som er galt med deg? Det er litt sånn som vi snakket om med dette symptomfokuset, å lete etter en merkelapp, type en diagnose, mer enn det å nettopp kartlegge hva har skjedd, hvor er du i dette, hva har skjedd deg?

kan du fortelle, ha tid til å fortelle, hva er historien. Ja. Hvordan ser du da når du har pasienter som

er på vei eller har fått et godt liv, hva er tegnene på at de begynner å komme tilbake til seg selv og finne mening og kjenne på glede igjen hva er tegnene der? Ja, og det er jo fantastisk når det skjer og det skjer faktisk ganske ofte men igjen har jeg lyst liksom å minne om at dette arbeidet ofte ikke skjer i brå endringer, men dette å bygge

bygge opp nye erfaringer, og det å få tilgang, hvis man tenker toleransevindu-modellen, og få et utvidet toleransevindu, som gjør at du kan kjenne at du er mer til stede i din egen hverdag. Du kan glede deg i enda større grad, og være til stede for barna dine, relasjonene dine. Du kan senke gaden likt, du er ikke like vaktsom lenger.

Du kan kjenne at du kan begynne å smake, bare hva kaffen smaker for eksempel, kan være et sånt tegn på at, åh, nå klarte jeg å være til stede.

Og dette med, for det har jeg lyst å bringe bare inn dette begrepet med komplekse traumer, for jeg tenker at hvis det er vold i nære relasjoner over tid, så er det ikke enkelt hendelser, men det er det komplekse, det at du har levd i det. Og det gir andre traumereaksjoner og en på en måte klassisk ren PTSD-diagnose. Og derfor er jeg glad for at vi har fått inn kompleks PTSD, nå i det nyere diagnosapparatet vårt.

For det tror jeg er viktig for forståelsen å ha med seg, og med tanke på hva som er endringsskapende. At nettopp dette med å begynne å få tillit til andre mennesker igjen, det å kunne stole på en ny relasjon, tenker jeg også er viktige endringsfaktorer. Å klare å skille mellom den gang da,

og nå tid, og det å gi livet nye sjanser, og det å begynne å få tro på seg selv, tro på egen kapasitet. Du var inne litt på dette med arbeid, det har jeg sett mange ganger, det å kjenne for eksempel at den kan komme tilbake oss til et arbeidsliv, og kjenne at den gjør nytte for seg, og ha mer kapasitet.

Til å gi, samtidig som man kanskje har å anerkjenne i større grad egne grenser, at dette er på en måte et komplekst arbeid som både bygger opp selvfølelse, og som selvfølgelig også hjelper på reduksjon av disse reaksjonene.

Og at den sover, det tenker jeg også er et veldig viktig tegn. Det er at man får sove godt igjen på natten. Mange beskriver jo at søvnen har blitt veldig påvirket. Og det vet vi gjør toleransevinduet også automatisk veldig smalere. Ja, det blir en sånn negativ syklus, men det er nesten alltid at søvnet er påvirket. Ser jeg. Og det er

Det jeg tenker bare er at vi kan ikke vite hva som er trume for et annet menneske. Det er kun de som kan vite det. Man kan jo ha to ganske like barndom, og der en person har

opplevd sin barndom som veldig vanskelig, mens et annet elev videre og på en måte ikke har fått noen ringvirkninger av det. Og det gjør også det litt mer komplisert, og det er derfor jeg er så glad for at du sier det, at komplekst PTSD er der utvidet av vår forståelse av at det trenger ikke være på en måte ett traume, men at det kan være mange små, eller følelsen av at du ikke er trygg som barn, eller det er mange faktorer her. Ja.

Det er jo veldig forskjellige typer lytter da. Det er både forskjellige alder, men også kjønn og hvor man er i livssituasjonen. Men hvis noen som hører på nå merker at de kanskje lever i vold, eller at de har levd i vold, men ikke fått bearbeidet, at de merker at de går i samme mønstre på nytt og på nytt, de går i frykt, modus veldig fort, hva er de første skrittene du anbefaler å ta?

Det første skrittet er et stort skritt, men det er å snakke med noen. Har du noen rundt deg du kan stole på, noen du kan oppleve du kan snakke med, om kanskje både det som forvirrer deg, det du tviler på, det du opplever er ugreit, snakk med noen.

Og så har jeg også lyst til å komme rett fra veiledning i går med vold- og overgrepslinjen, som er en gratis telefon med veldig kompetente mennesker som betjener, som både er en åpen telefonlinje og som har en kjettetjeneste, vold- og overgrepslinjen. Den har alarmtelefonen for barn og ungdom, og så har den VO-linjen, vold- og overgrepslinjen, som en også kan ringe til. Og den er anonym. Så det å kjøpe

og kunne ringe til noen som har kompetanse, enten via telefon eller chat.

Det er jo linjen. Ok, det skal jeg legge ved i episodeinfo. Jeg kan også spørre deg, for du har jo, og det synes jeg er veldig vanskelig, men jeg synes det er viktig at vi snakker om det, for du har jo også erfaring med å behandle de som har utsatt andre for psykisk og fysisk vold. Og det er lett å glemme at disse er også mennesker.

Og jeg har jo møtt de her også. Og jeg har jo mange ganger. Og de sammenhengsene sitter jo med mye skam ofte. Mye fortvilelse. Det vil aldri rettferdiggjøre det de har gjort. Men...

Vi kan jo ikke hjelpe de å komme ut av sine veldig destruktive mønstre ved å påføre andre vold hvis ikke vi også adresserer at dette er mennesker som alle oss andre og som trenger hjelp.

Og da tenker jeg også dette spørsmålet, hva har skjedd deg, er faktisk veldig, veldig aktuelt. Med tanke på hvordan en håndterer egen avmakt, hvordan en håndterer egne følelser, hva er erfaringene dine med det å tåle egne følelser, regulere egne følelser, er følelsene dine noen gang blitt møtt og sett?

sett og anerkjent, eller er det noe du har vært veldig alene om? Det tenker jeg er veldig relevante temaer når vi går inn i det å jobbe med volden, og den som utøver volden. Og i den prosessen så er det også et veldig viktig nøkkelord, og det er ansvarstaking.

Jeg synes det er noe av det mest modige arbeidet jeg er med i, når en person tør å gå inn i det ansvaret, og ta ansvar for det å anerkjenne at ja, volden har skjedd, og jeg utøvde den volden.

det tenker jeg er en veldig viktig endringsmekanisme å ta et radikalt ansvar for og på den måten så tenker jeg også at det er et modighetsarbeid for det medfører jo også ofte at det er skikkelig tøft

Og det å ta innover seg smerten til et annet menneske, for eksempel, ta innover seg at de er aller mest glad i barna dine, ta det da. Og se at du har skremt dem, du har gjort dem redde, og det å virkelig ta det inn, er et så modig arbeid. Så dette er et arbeid som krever styrke, men som er fullt mulig. Men jeg tror at det er veldig viktig å tørre å gå inn der, og anerkjenne den smerten, og

å se den smerten jeg er inne med. Og da er min erfaring også at siden det har vært barn med inn i bildet, det å kanskje først få tilgangen på barnas smerte og det at de har vært redde, er jo selvfølgelig utrolig tøft. Men i det ligger det også en veldig viktig endringsmekanisme. Ja, fytti døken. Det er ganske tøft, ja. Det er modig. Det er skikkelig modig. Og det er alt annet enn svakhet. Ja.

Ja. Det har jeg skikkelig respekt for. Men er det hjelpeorganer for de som ønsker å endre seg? Ja, det er det. Og der har du jo Alternativ til vold, som nå nesten er landstekende, og som har et aktivt tilbud for utøvere av vold. Ok. Så der vet jeg hvor de kan ta kontakt? Ja.

for man kan komme ut av mønstrene sine og det synes jeg er så godt å vite at uansett hvordan mønstre vi har å bære med oss så kan vi endre det og

Men det krever refleksjon, og reflektere betyr jo å bevege tilbake oss, og det krever på en måte mer mental kapasitet av oss, og det tar ti millisekunder ekstra å tenke en refleksjon, eller tenke en tanke og gjøre den bevisst. Og det er derfor dette er å trå opp stien, gå opp et nytt snøspor,

gå opp en ny sti og ikke kjøre på gammel automatikk. Det handler egentlig dette arbeidet om. Det er egentlig veldig mye mindfulness i det du jobber med. Kjempeviktig stikkord. Ja, så det er jo kanskje derfor at man vet, man har jo så detalje studier som viser hvor viktig mindfulness kan være for både vår fysiske og psykiske helse. Ja, og derfor sier jeg til mine at dette er et mentalt treningsprosjekt. Ja.

Trømmearbeid er det, og veldig mye arbeid er det. Det er et mentalt treningsarbeid, og det er krevende, ja, men det er mulig. Men det krever på en måte øving, det krever gjøring, det krever tilstedeværelse, og det er det vi skal øve på. Det krever vel at du har en behandler du stoler på? Ja, så dette med relasjon til behandler, ja, dette er også veldig viktig.

Hvordan dere som jobber i dette, det er jo ganske heftig. Det er jo ganske heftig å være en behandler i møte med disse menneskene som både utøver og har blitt utsatt for vold. Hvordan tar du vare på deg selv i det?

Det du sier der med mindfulness er et veldig viktig stikkord. Og nettopp dette med å selv oppsøke veiledning når han trenger det, men også være klar over når jeg trenger å koble på egen oksygenmaske og puste. Og gjøre disse reguleringsverktøyene som vi jobber mye med klientene våre med, de tenker jeg er aktivt viktig.

for oss som behandlere også. Hva er de reguleringsverktøyene? Nei, det kan være bare som akkurat her og nå, og sammen, jeg merket det var kaffen, smaket, sette egne bein i gulvet og kjenne at jeg har kontakt med underlaget. Trekker pusten.

Strekke min egen ryggsøyle bare to centimeter utgjør en aktiv forskjell for nervesystemet vårt. Små aktive reguleringsøvelser. Og det å kjenne for eksempel selv da, i møte med en som dissocierer fra koblet, når han snakker om volden, det å kjenne selv på egen kropp at den reagerer, og andre kjenner det. Kanskje til og med kunne dele at nå kjenner jeg at jeg blir helt klam i hendene mine.

mine, kan også være en måte å øke tilstedeværelsen i her og nå på. For vi som hjelpere trenger å være tilstede i her og nå. Vi trenger å være tilstede med vår egen oppmerksomhet, men så trenger vi også denne balansen, aktivitet og hvile. Vi må ha våre måter og hvile på og hente oss inn igjen på. Akkurat som alle andre mennesker trenger det. Akkurat som alle andre, ja. For dette er veldig menneskelig. Og dette kan skje hos alle.

Det er også veldig viktig å si. Det er ikke noe som har skjedd deg, eller at du er en feil person. Nei.

At det var du som på en måte skulle ha vært sterkere, eller du skulle ha gjort noe annerledes. Det er veldig mye skam i dette temaet. Det er veldig mye skam, og i det er det jo disse negative, den sterke selvkritikeren. Skulle bare, eller ikke god nok, eller jeg fortjener ikke noe bedre. Disse negative selvinstruksjonene, negative selvkognisjonene, som det er også veldig viktig å jobbe med.

Men for at endring skal skje, må kroppen tro på det. Hvordan får man kroppen til å tro på det? Der er det dette, passe dose, nye erfaringer, nye måter å skape mening på, skape ny forståelse, som også etter hvert kan gi en gjenklang i kroppen.

Og nettopp dette med å minne seg kjærlighet, og derfor er det så viktig, for det vi ikke har snakket så mye om, er jo sikkerhet som tema også, når det snakker om vold i nære relasjoner. Dette med hvordan jobbe for å erfare sikkerhet i noe tid, og hvordan jobbe for å

å virkelig kjenne at volden er avsluttet. Og for mange er dette veldig glidende overganger, der det er vanskelig å forholde seg til at volden er avsluttet, at den kan gå over i andre former, litt sånn som vi var inne på innledningsvis med denne latente volden, at volden virker i kraft av sin virkning. Men også den psykiske volden. Si da at et par har gått fra hverandre, det har vært en skilsmisse, men fortsatt...

Nå må en samhandle på grunn av samverd med felles barn. Og et nytt begrep som har kommet nå er jo dette med fortsettelsesvoll, som jeg tenker også er veldig relevant, og som nok mange kjenner seg igjen i, i disse sakene. Det at volden fortsetter, men den tar ulike andre former. Enten om det er sabotasje i forhold til samverd, eller det er måten meldinger sendes på, eller ikke sendes på.

Sånn at volden fortsetter, men i nye former. Men hvordan lever vi med det da?

Det er jo selvfølgelig veldig krevende. Og igjen dette med å jobbe med god grensesetting, og igjen det å ha noen å snakke med, det å ikke stå i dette alene, og at systemene blir opplyst. Jeg tenker at vi er nok for siloaktige ulike hjelpesystem, og at det skulle vært mye mer, i disse sakene som gjelder vold i nærrelasjoner, skulle vært mye mer samhandling.

mellom psykisk og fysisk helse, men også barnevern kan ofte være involvert i disse sakene, familievernkontor, her er det flere instanser som kan være inne. Samarbeid med skole, hvilken informasjon har skolen, har jo flere eksempler på fortsettelsesvalen som kan ta form, for eksempel, ok, hva skjer når en blir innkalt til et felles foreldremøte? Men på veien ut, så kommer det et stikk, eller en albu i en side,

Som ikke er så lett for andre å legge merke til, men det setter den personen som er utsatt for volden i nettopp den frukt-terrorberedskapen. Det gjør det vanskelig for dem å komme videre, komme i det trygge i sikkerhetsnettet. Og da er det jo også vanskelig for nervesystemet helt å roe seg, og på den måten blir det fortsatt pågående.

Ja, for at kroppen lever i fortiden. Den har ikke klart det. Og da er det vanskeligere å skape dette skille. Ja, det har skjedd, men det skjer ikke lenger. Og det er ofte det som er med å lege traume. Å forholde seg til at ja, det skjedde den gang da, men det skjer ikke lenger.

Når kroppen erfarer det, så faller den mer til ro, og nervesystemet kan begynne å regulere seg og roe seg. Men likevel har jeg lyst til å si at jeg vet at mange lever i denne fortsettelsesvolden og i det pågående. Men likevel kan noe være radikalt annerledes. For eksempel det at man har flyttet fra hverandre. Og da tenker jeg at disse små dråpene av erfaring på at noe er annerledes nå enn kan være...

trygg på en annen måte enn kunne når han levde kontinuerlig i det 24-7 at det også er veldig viktig å legge merke til at fortsatt telle dette jeg ofte prøver å sammenligne det som en sånn honningkrukke der honningdråper drupper ned i og at massen er da på en måte endringen men hver honningdråpe teller hver ny erfaring teller det er håp det er veldig fint å høre på

Nå på tampen, hva er det du skulle ønske at hver eneste litter visste om vold i nære relasjoner? Det å ha på en måte respekt for at dette er et alvorlig samfunnsproblem, og at det angår oss alle. Det er ikke noen bestemte mennesker dette skjer med. Det kan virkelig skje med oss alle, og det angår oss alle.

Og det vi vet om at dette har alvorlige skadevirkninger som skader både vår psykiske og fysiske helse. Og det har en stor effekt på både arbeidslivet vårt og menneskelivet. Og menneskene det rammer. Og at det ikke bare rammer den personen som blir utsatt, men det rammer hele det systemet som den personen er en del av.

Det rammer familiesystem. Og det kan også påføres i generasjoner. Dette med generasjonsoverføring av traumer, som vi også har mye informasjon om. Så nettopp dette modighetsarbeidet i å tørre å snakke om det. Tørre å ha noen som en stole på, som en kan snakke om det med, og at det faktisk er fokus på dette som folkopplysning. Kjempeviktig. Viss.

Hvis det er noen som har lyttet på, som vet at de har noen i nære relasjon, eller noen de er glad i, som blir utsatt for vold, hvordan nå inn?

Det tror jeg mange blir usikre på, hvordan de kan bidra, hvordan de kan hjelpe. Og da tror jeg den oppriktige troen på opplevelsen av at du bryr deg, og at det er noe du lurer på. Jeg tror min erfaring er at mange nok opplever å gå veldig rundt grøten i dette, men det å faktisk tørre å ha et litt direkte språk,

Og tørre å spørre hvis du er bekymret for, si en veninne da, at en veninne utsettes for vold. Det å faktisk tørre, kanskje vi har noen eksempler som du har lagt merke til. Si da at du har vært i et middagsselskap, og du opplevde at kjæresten eller partneren latterliggjorde din veninne, og du kjente du fikk en skikkelig guffen magefølelse,

og du oppriktig lurer på hvordan har veninnen din det egentlig i dette forholdet. Det å faktisk tørre å vise medfølelse med å vise at du tør å spørre, og faktisk tørre å stille direkte spørsmål. Det å kunne si denne konkrete, hvis det har vært en hendelse, på en felles middag, der du

var vittne til at partneren latterlig gjorde din venninne. Det å kunne si da til din venninne at det er noe du har tenkt på, og virkelig kjente i magen og fikk vondt av, og hvordan var det for venninnen din å oppleve? Og at du er nødvendig å kjøre på, har dette skjedd flere ganger? Hvordan har du det egentlig i forholdet ditt? Hva skjer? Eller hvis du opplevde for eksempel at kjæresten ble hevet stemmen veldig, eller ble veldig sint,

det å tørre å spørre, tror jeg er min oppfordring. Tørre å spørre. Bare være direkte. I forhold til barne og ungdom. At jeg har så mange barn som har eksempler på at ingen tørte å stille spørsmålene. En gikk rundt grøten. De hjelperne som var innom, det var barnevern eller andre, lærerne. Men det å faktisk tørre å ha et direkte språk om vold, er viktig.

Så vi må alle være litt modige når det kommer til dette temaet. Og når noe er ubehagelig vil vi jo helst unngå det. Ja, det er sånn vi er. For det er vanskelig. Det er det. Er det noe mer du har lyst til å dele enn på tampen? Jeg tenker at det er styrke. Jeg ser så mye styrke. Og det har jeg så lyst til å si med tanke på vekst etter traumer. Så det er også et eget begrep, traumatisk vekst. Og det synes jeg er vittne til.

veldig ofte. Det å finne styrken, det å finne og dette er ikke noe vi kanskje ikke har fått snakket så mye om, men som er kjempeviktig oppi alt dette, uansett hvilket livet en lever og hvor en er i det livet. Men det å finne ressursene dine, finne styrken dine, finne noe glede i ting du liker å gjøre, en aktivitet

noe du liker å holde på med men også nettopp dette med å være på jakt etter hva er deg og også dette med å skaffe deg selv en heiergjeng hvem er det du opplever kan heie på deg for du trenger støtte det tenker jeg også er veldig viktig i dette arbeidet ikke stå alene så finn noen som vil stå der ja, finn din heiergjeng og den kan vi alle finne det er heldig å bevise om ja

Er det noe sted mine lytter kan nå deg, eller lese mer om dette feltet? Det står en oppsummering av dette, der jeg beskriver litt mer om voldssyklusen, og der det er litt mer informasjon om dette, for eksempel på psykologforeningen sin hjemmeside, på det å være utsatt for vold. Ellers er det Holbergspsykologene jeg holder til hos.

Tusen, tusen takk for at du gjesta, Hanne. Og til de som lyttet til, hvis du tenker at denne episoden var til nytte, så del den gjerne sånn vi får ut den gode kunnskapen. Og med når dere på doktoranette Dragland. Og med det så ønsker vi dere en kjempefin dag. Ha det godt!

Similar

7/17/2025

Biohacking Girls

295. Kjærlighet uten å miste seg selv. Den råeste biohacken? Å leve i sannhet - også når det gjør vondt

Hvordan setter man grenser i nære relasjoner – uten å miste seg selv? I denne nære, modige og dypt menneskelige samtalen møter vi forfatter Mai Camilla Munkejord, aktuell med boken Slipp meg fri – hold meg fast, og traumeterapeut Therese Tonning (EQ Institute).Sammen tar de oss med inn i en indre reise gjennom kjærlighet, krise, skyggearbeid og heling – og ikke minst: det å stå i sannhet når relasjoner skaper uro i kroppen. Dette er en episode for deg som kjenner på skam, lojalitet og ambivalens – og som lengter etter friheten til å være deg selv, fullt og helt, også i kjærlighet, familie og vennskap. Vi snakker blant annet om:• Hvorfor det å dele boken Slipp meg fri – hold meg fast kostet så mye• Hva traumer egentlig er – og hvordan de skjuler seg i relasjoner• Hvordan barndommens skam og mønstre saboterer vår evne til å sette sunne grenser• Hvordan man kan jobbe med seg selv i parforhold – uten å forsvinne i det• At også “hjelpere” (leger, terapeuter, lærere) kan bli sykdomsfremkallende om vi overgir vår sannhet• Hvorfor kroppens signaler er den mest undervurderte relasjonelle biohacken vi har• Og at det faktisk er lov å velge seg selv – også når det gjør vondtVi utforsker spørsmål som:• Hvor går grensen mellom lojalitet og selvsvik?• Er det greit å takke nei til fars 70-årsdag når kroppen sier nei?• Hvordan “slår man opp” med familie, venner eller nære relasjoner – på en respektfull måte?• Er det mulig å elske noen og likevel trenge avstand?• Hvordan kjenner du forskjell på unngåelse og sunn grensesetting?• Og hva sier man egentlig, helt konkret, når man trenger avstand? Refleksjon til deg som lytter:• Hvilken relasjon i livet ditt gir deg mest uro eller ubehag?• Hva sier kroppen din når du tenker på å være med den personen?• Og: Hvis du hadde 100 % støtte – hva ville du gjort annerledes?En ærlig og frigjørende samtale om å hacke seg fri fra gamle mønstre – for å leve mer i tråd med deg selvKongress/ Relasjonskraft: https://www.lamaskenfalle.com/relasjonskraftMai Camilla Munkejord: @lamaskenfalleBøker: https://www.norli.no/search?query=mai+camilla+munkejordPodcast: https://open.spotify.com/episodeTherese Tonning: @terapeut.theresetonningHjemmeside: theresetonning.noPodcast: https://www.podplay.com/no-no/podcasts/psyke-tilstander-1314483Takk til vår samarbeidspartner:Oslo skinlab: Osloskinlab.no: rabattkode: bio60 @osloskinlabBok: BIOHACKING: https://www.ark.no/produkt/boker/hobbyboker-og-fritid/biohacking-9788205611474Nysgjerrig på neste Biohacking Weekend 21 og 22 mars 2026? Mail: christin@kongresspartner.noRedigert av Mic Drop Media

10/7/2025

Leger om livet

#222. Stressets anatomi — hvordan nervesystemet, traumer og relasjoner former stressresponsen vår. Med lege Anita Pedersen.

I dag har jeg med meg Anita Pedersen – kommuneoverlege i Kåfjord kommune, fastlege og spesialist i samfunnsmedisin. Anita beskriver seg selv som en generalist, og brenner for å se helheten i menneskers liv og helse. I denne episoden snakker vi om stress – hvorfor det er en helt nødvendig del av vår fysiologi, rollene nervesystemet og hormonsystemet spiller i stressrespons, og Anitas beste verktøy for å best mulig håndtere stress.Vi dykker inn i hvordan traumer kan overføres mellom generasjoner, hvorfor kroppen reagerer så kraftig på sosiale trusler og hva vi kan gjøre for å øke “toleranseviduet” vårt. Anita forklarer hvorfor immunforsvaret påvirkes av kronisk stress og hvordan faktorer som søvn, kosthold, fysisk aktivitet, relasjoner og miljøgifter spiller inn på vår evne til å tåle livets belastninger.For mer fra Anita:https://www.kafjord.kommune.no/kommuneoverlege.618339.no.htmlTusen takk til ukens sponsor IF forsikring, if.no/kritisksykdom.Ønsker deg en nydelig uke!AnnetteFølg meg gjerne på:Instagram.com/dr.annettedraglandFacebook.com/drannettedraglandhttps://youtube.com/@drannetteDisclaimer: Innholdet i podcasten og på denne nettsiden er ikke ment å utgjøre eller være en erstatning for profesjonell medisinsk rådgivning, diagnose eller behandling. Søk alltid råd fra legen din eller annet kvalifisert helsepersonell hvis du har spørsmål angående en medisinsk tilstand. Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

6/11/2024

Leger om livet

#156. Å leve fullt ut. Med Anniken Binz.

Anniken Binz er mentaltrener og endringsnerd med et høyt ønske om at vi alle skal få mest mulig ut av livet. I ukens episode dykker vi inn i tema som automatiske mønstre vi går inn i, barnehjerner som lagrer informasjon for voksenlivet, hvordan vi kan leve et liv med varig glede og motivasjon og hvordan vi kan nå målene vi drømmer om. For mer fra Anniken Binz: https://www.instagram.com/annikenbinz/https://www.annikenbinz.com/hjemBoken Finn din superkraftØnsker deg en fin uke!AnnetteFølg meg på:Instagram.com/dr.annettedraglandFacebook.com/drannettedraglandhttps://youtube.com/@drannetteDisclaimer: Innholdet i podcasten og på denne nettsiden er ikke ment å utgjøre eller være en erstatning for profesjonell medisinsk rådgivning, diagnose eller behandling. Søk alltid råd fra legen din eller annet kvalifisert helsepersonell hvis du har spørsmål angående en medisinsk tilstand. Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

6/1/2022

Shifter

Hvordan bygge robust mental helse

I ukens episode snakker vi med Cathrine Moestue, hun er psykolog, som tidligere har vært daglig leder og tekstforfatter i reklamebransjen. Hun jobber nå som klinisk psykolog og jobber blant annet med en rekke gründere.Tema:Mental helse blant gründereDette sliter gründere mest medNøkkelen til å forstå seg selvVeien ut av tunge tankerEnkle grep med høy effektProgramleder: Lucas Weldeghebriel, journalist og gründer i Shifter. Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

1/25/2025

Helsetipspodden

89. Hvordan traumer påvirker nervesystemet vårt. Dype spor, bryte fastlåste mønstre, regulering og trygghet. Gjest: Pernille Wabakken

Gjest: Pernille Wabakken - traumebehandler, massasjeterapeut, yogainstruktør og pusteveileder. I denne episoden utforsker vi hvordan traumer – både store og små – kan prege kroppen og sinnet, og hvordan disse opplevelsene setter spor i nervesystemet vårt. Pernille Wabakken er sertifisert somatic experiencing-praktiker og medgrunnlegger av Kraftklinikken i Stavanger. Pernille deler sin innsikt i hvordan vi kan hjelpe nervesystemet tilbake i balanse ved hjelp av metoder som somatic experiencing, kroppsbehandling og nevroplastisitet. Vi snakker om hvordan traumer kan bearbeides for å skape helbredelse og bedre helse. Bli med på en spennende og lærerik samtale om traumer og nervesystemet. Stikkord for episoden: Traumer, overlevelsesrespons, mobilisering, nervesystemet, overlevelse, triggere, glimmere, følelser, atferdsmønster, eksponeringsterapi, stress, regulering, trygghet, mobbing, drukning, omsorg, tenknikker, stresstester, moro-refleksen, sanseapparat, bilder, kommunikasjon, miljø, hjertemeditasjon, natur, barnedelene og lek. Du finner Pernille her: Du finner Annette her: * Episodens innhold er ikke ment å erstatte medisinske råd. Har du en medisinsk tilstand ta kontakt med fastlege eller annet kvalifisert helsepersonell Takk for at DU lytter til Helsetipspodden! Jeg blir takknemlig om du gir en god omtale i din podcastapp og deler episoden. Ønsker du å automatisk få de nyeste episodene av Helsetipspodden? Trykk abonner. Reklame/rabatt: Rabattkode 'helsetipspodden' på rødlysterapiapparatet Rabattkode 'Nervus' i helsekostbutikken

11/26/2024

Leger om livet

#175. Mønstre fra fortiden, grensesetting, kjernesår og hvordan gi slipp på mønstre som ikke gjør deg godt. Med lege Aili Kristina Hannisdal.

I dag snakker vi om hvordan mønstre fra fortiden, det vi har opplevd, erfart og lært påvirker oss og relasjonene våre- og hvordan vi kan gå fra fryktstyrt til verdistyrt. Med meg har jeg lege Aili Kristina Hannisdal, forfatter bak fire bøker, også kjent som endorfinlegen.Vi går inn på:Hvordan erfaringer fra barndommen påvirker relasjoner og selvbilde. Kjernesår og hva de betyr for vår opplevelse av verdighet. Veien fra fryktstyrte valg til å leve mer i tråd med egne verdier. Grensesetting, offerrollen og hvordan vi kan gi slipp på mønstre som ikke gjør oss godt.Hvordan leve et friere liv. For mer fra Aili Kristina Hannisdal: https://www.endorfinlegen.no/legeromlivet https://www.endorfinlegen.no/takk-etter-ubehagww.ailikristina.nohttps://www.instagram.com/endorfinlegen/Tusen takk til deg som abonnerer. Ønsker deg en nydelig uke!AnnetteFølg meg gjerne på:Instagram.com/dr.annettedraglandFacebook.com/drannettedraglandhttps://youtube.com/@drannetteDisclaimer: Innholdet i podcasten og på denne nettsiden er ikke ment å utgjøre eller være en erstatning for profesjonell medisinsk rådgivning, diagnose eller behandling. Søk alltid råd fra legen din eller annet kvalifisert helsepersonell hvis du har spørsmål angående en medisinsk tilstand. Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

4/22/2025

Leger om livet

#197. Sykeliggjøring av barn, ADHD, skjerm og barns mentale helse. Med lege Henriette Kirkaune Sandven.

Bruken av ADHD-medisin for barn og unge har økt med 60 prosent på 5 år. 1 av 5 barn nå har en psykiatrisk diagnose. Bruken av psykiatriske legemidler for barn og unge er firedoblet de siste 20 årene.Hva har skjedd? Hvordan kan så mange flere barn har psykiske plager nå enn for 20 år siden? Hjelper alle disse diagnosene barna våre? Eller sykeliggjør vi våre barn? Overlege i barne- og ungdomspsykiatri Henriette Kirkaune Sandven har jobbet med barn og unge i over 15 år – og hun har sett en tydelig trend: flere diagnoser, mer medisinering og stadig mindre rom for barns naturlige reaksjoner på en krevende virkelighet.Vi snakker blant annet om: Hvorfor flere barn får diagnoser nå enn før Hva det gjør med barn å bli sykeliggjort Hvilken rolle samfunnet og skolen spiller Hva foreldre trenger å vite Hva Henriette selv har endret syn på – og hva som gir henne håpFor mer fra Henriette Kirkaune SandvenBoken Diagnosefellen Alt godt,AnnettePS. Jeg har skrevet bok! Den heter HELE DEG. Boken er skrevet for deg som er nysgjerrig på hvordan kroppen din faktisk fungerer – og hvordan du selv kan påvirke helsen din. Du kan forhåndsbestille boken hos Norli.no. Følg meg gjerne på:Instagram.com/dr.annettedraglandFacebook.com/drannettedraglandhttps://youtube.com/@drannetteDisclaimer: Innholdet i podcasten og på denne nettsiden er ikke ment å utgjøre eller være en erstatning for profesjonell medisinsk rådgivning, diagnose eller behandling. Søk alltid råd fra legen din eller annet kvalifisert helsepersonell hvis du har spørsmål angående en medisinsk tilstand. Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

11/25/2025

Leger om livet

#230. Hvordan vi kan skape gode seksualliv – intimitet, skam, sexlyst og trygghet. Med sexolog Anders Røyneberg

I denne episoden møter jeg terapeut, sexolog og forfatter Anders Røyneberg. Han er kjent for sitt engasjement for seksuell helse og sin evne til å skape åpne, ærlige samtaler om kropp, lyst og relasjoner. Vi snakker om hvordan stress, skam og kroppens eget minne kan påvirke seksualiteten vår og hvordan vi kan frigjøre oss fra det som holder oss tilbake.Anders deler kunnskap om hvorfor et godt seksualliv kan være viktig for både fysisk og psykisk helse, hva som skjer når sexlysten forsvinner, og hvordan verdensbildet, hverdagen og prestasjonsidealer kan påvirke oss. Vi kommer også inn på forskjeller mellom menn og kvinner, hvordan helsepersonell kan møte temaet på en god måte, og hvorfor seksualitet er viktig også for dem som er single.Vi snakker om reguleringsteknikker som kan skape mer ro, EMDR-terapi som verktøy for å bearbeide skam, og hvordan vi som samfunn kan legge bedre til rette for åpenhet og trygghet rundt seksuell helse.For mer fra Anders:instagram.com/arcticgardenersexologiogterapi.noA magasinet spalten: sexlivetTusen takk til månedens sponsor Northern Playground. Med rabattkoden Legeromlivet10 får du 10% rabatt på hele nettbutikken: https://www.northernplayground.no/nbOg om du ønsker deg litt inspirasjon til jul:Du kan nå få signert utgave av boken min Hele deg – veien til bedre helse på Norli.no.Ønsker deg en nydelig uke!AnnetteFølg meg gjerne på:Instagram.com/dr.annettedraglandFacebook.com/drannettedraglandhttps://youtube.com/@drannetteDisclaimer: Innholdet i podcasten og på denne nettsiden er ikke ment å utgjøre eller være en erstatning for profesjonell medisinsk rådgivning, diagnose eller behandling. Søk alltid råd fra legen din eller annet kvalifisert helsepersonell hvis du har spørsmål angående en medisinsk tilstand. Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.