263. Hjernen: Fra begynnelse til llutt – med lege Marte Roa Syvertsen
Biohacking Girls diskuterer hjernen med lege Marte Roa Syvertsen. De utforsker hjernens utvikling, neuroplastisitet, sykdommer, minne, søvn, forelskelse og aldring. Syvertsen fremhever viktigheten av bevegelse, sosiale relasjoner og bevissthet for god hjernehelse.
00:01
Podcasten diskuterer nevrovitenskap, hvordan hjernehelse kan forbedres gjennom livsstil, og viktigheten av sosial interaksjon og fysisk aktivitet.
08:08
Hjernen kan danne nye celler og endres kontinuerlig, men sykdom og skade kan forstyrre kommunikasjonen mellom cellene.
13:10
Barn lærer språk lettest fordi de er eksponert for miljøet, ikke fordi evnen ligger i DNA-et.
20:27
Genetiske faktorer og sansene våre spiller en viktig rolle i hvordan vi opplever og bearbeider informasjon fra omgivelsene.
24:33
Bruk av sansene er avgjørende for hjernens funksjon og påvirker følelser, stressrespons og hukommelse.
Transcript
Mentioned in the episode
Marte Roa Syvertsen
Lege, forsker og forfatter, gjest i podcasten. Diskuterer hjernens funksjoner og helse.
Hjernen: En biografi
Marte Roa Syvertsens bok om hjernen, tema for podcast-episoden.
Telenor
Sponsor for podcasten. Fremhever svindelvarsel i nye mobilabonnement.
Silent Art
Nevnt i en anekdote om telefonsvindel i starten av episoden.
Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU)
Marte Roa Syvertsens utdanningssted, nevnt for å gi troverdighet.
Universitetet i Oslo
Marte Roa Syvertsens utdanningssted, nevnt for å gi troverdighet.
Kristin Evensen Friis
Lege, tidligere gjest i podcasten. Stilte spørsmål til Marte Roa Syvertsen.
Skinome Retinal Concentrate
Hudpleieprodukt, sponsor for podcasten. Fremheves som et effektivt A-vitaminprodukt.
Oslo Skin Lab The Solution
Kollagenprodukt, sponsor for podcasten. Fremheves for å forbedre hudens elastisitet.
Bergenfest
Musikkfestival, nevnt i en reklame for en konsert.
Rokksett
Musikkartist, nevnt i en reklame for en konsert.
Gyldendal forlag
Forlag som har utgitt Marte Roa Syvertsens bok.
Tony Robbins
Motivator, sitat om repetisjon nevnes for å understreke viktigheten av læring.
Terje Lømo
Professor ved UiO, nevnt for sin forskning på synapser og læring.
David
Nevnt i forbindelse med forskning på synapser.
Hedvig Montgomery
Nevnt i sammenheng med pedagogikk og skole
Hippocampus
Hjerneområde knyttet til hukommelse og læring.
Amygdala
Hjerneområde knyttet til følelser, spesielt frykt og angst.
HPA-aksen
Hormonsignalvei som regulerer stressresponsen.
Insula
Hjerneområde knyttet til prosessering av følelser.
Vagusnerven
Kranial nerve som spiller en rolle i det parasympatiske nervesystemet.
Dopamin
Nevrotransmitter som spiller en rolle i motivasjon og belønning.
Oksytocin
Hormon knyttet til tilknytning og kjærlighet.
Lillehjernen
Hjerneområde knyttet til koordinasjon og bevegelse.
EEG
Elektroencephalografi, metode for å måle hjernens elektriske aktivitet.
MR
Magnetisk resonansavbildning, metode for å ta bilder av hjernen.
Alzheimer
Nevrodegenerativ sykdom som fører til demens.
Demens
Samlebetegnelse for en rekke sykdommer som påvirker kognitive funksjoner.
Hjerneslag
Sykdom som oppstår når blodtilførselen til hjernen blir blokkert.
Propriosepsjon
Kroppsfølelse, evnen til å kjenne kroppens posisjon og bevegelser.
Lucid dreaming
Bevisst drømming, evnen til å være klar over at man drømmer.
Participants
Host
Thea
Host
Alette
Guest
Marte Roa Syvertsen
Sponsors
Telenor
Skinome
Oslo Skin Lab
Spar
Points
Hjernen kan formes og påvirkes gjennom hele livet.
Nevroplastisitet er sentralt for hjernens evne til å tilpasse seg og endre seg.
Fysisk aktivitet er det beste rådet for bedre helse som ikke koster penger.
Fysisk aktivitet har en positiv effekt på både fysisk og mental helse.
Repetisjon er viktig for å styrke synapsene og forbedre læring.
Gjentakelse bidrar til å danne sterke og varige forbindelser i hjernen.
Vi oppfatter bare en liten brøkdel av all informasjon som sansene våre fanger opp.
Bevisstheten vår filtrerer ut mesteparten av sanseinntrykkene.
Claims
Det dannes nye hjerneceller også hos voksne.
Dette er en relativt ny oppdagelse innenfor nevrovitenskapen.
Stress kan påvirke hukommelsen negativt.
Kronisk stress kan ha en negativ innvirkning på hjernens funksjoner.
Berøring kan ha en positiv effekt på stressmestring og tilknytning.
Fysisk kontakt frigjør oksytocin, et hormon som har en beroligende effekt.
Det er en prosess, ikke en bryter, som skjer når man dør.
Ny forskning viser at døende hjerner viser en økt aktivitet.
Similar
Loading
Hei! Hei, det var akkurat en fyr som ringte og sa at jeg vunnet billetter til Silent Art. På den ene siden skjønner du sikkert at Thea er mega fan. Er det sant? Ja! Jeg har akkurat gitt han pass og kortnummeret mitt, og nå skal jeg på femstjerne sånn sent. På den andre siden... Men Thea, det kan ikke være skammen da? Telefonsvindel er dessverre et økende problem. Derfor inkluderer Telenor svindelvarsel i nye mobilabonnement. For vi skal være hele Norges sikkerhetsnett.
Se Telenor.no
Velkommen til Biohacking Girls podcast, der vitenskap møter livsstil, og der vi tar kontroll over vår egen helse. Vi dykker ned i teknologi, ernæring, trening og mentale heks for å styrke kroppen sin. Det handler om å bruke naturens prinsipper for å finne balanse, energi og glede. Vi tester, utforsker og lever som vi lærer, alt for å bli en god kvinne.
for å inspirere deg til å finne din vei til et balansert og godt liv. For det alle kan få dette til, og sammen kan vi gjøre kunnskap til praksis og skape varig forandring. Er du klar for å ta steg inn i fremtiden? La oss hekke livet sammen.
Endelig har vi fått en biografi om selveste hjernen. Er du en som brenner for kunnskap rundt nevrovittenskap, hvordan hjernen fungerer gjennom livet, og hva du kan gjøre for å styre denne best mulig selv? Ja, da er denne ukens episode for deg!
Ja, for det er mye som påvirker hjernen vår, alt fra følelser og øyeblikk og opplevelser og sinne og stress og mennesker og alt det som skjer i livene våre. Og det beste av alt er at hjernen den kan medforme.
Og dersom vi kan forandre og påvirke hjernen ved å bevege oss, ved å trene, ved å stimulere den, ved at vi leser og ikke minst at vi er i sosiale relasjoner, da kan det også være mulig å endre hjernen etter skader som for eksempel hjerneslag. Går det an å påvirke hjernefunksjoner som hukommelse, tanker og humør?
Det skal vi få lære i dag når vi har med oss Marte Roa Syversen. Hun er lege med utdanning fra Norges teknisk naturvitenskapelig universitet og med doktorgrad fra universitetet i Oslo. Hun har vært med oss flere ganger før, og hennes felt er nevrologi, og hun lærer oss om hvordan hjernen og nerve-susebet fungerer i denne nye boken hun har skrevet nå, som handler om nevrologi.
Hele biografien, de hjernen. Kan vi påvirke og til en viss grad reversere hjernesykdommer? Hvordan kan man jobbe målrettet med neuroplastitet og andre tilnærminger? Hvilke sykdommer kan reverseres og forbedres? Og hvilke er det umulig å jobbe helt med?
I denne episoden handler det om hjernen og historien til hjernen. Det dreier seg om alle kule tiltak og heks du kan gjøre for å få det bedre. Enten du bare vil ha litt bedre konsentrasjon, eller dersom sykdom skulle oppstå. Velkommen til ukens podd.
Marte Roa Syversen, du er tilbake hos oss, og vi er så begeistret for den nye boken. Altså, du har skrevet en hel bok om hjernen igjen.
Ja, det stemmer det. Helt fantastisk. Men før vi går inn i dette store, viktige spørsmålet og biografien igjen, så har vi en liten surprise-spørsmål til deg. Det har vi. For vi har begynt med en ny greie. For forrige uke hadde vi lege Kristin Evensen Friis på podcasten, og vi ba henne stille et spørsmål til vår neste gjest. Så nå kommer det til deg.
Så svarer du på det, og så skal du få lave et spørsmål til neste gjest. Og da er spørsmålet, hva er ditt beste råd for bedre helse som ikke koster noen penger? Fysisk aktivitet.
Kort og godt. Helt fantastisk. Veldig bra. Men du, da går vi rett inn i boken din. Hvordan har denne skrivprosessen vært for deg nå? Du er akkurat ferdig, og boken er i butikken bare om noen uker. Ja, jeg synes det har vært helt fantastisk. Det som er er at nå er vi på en måte ferdig, sånn vil jeg si. Nå skal den leve sitt eget liv og ta litt avsked med meg, sånn sett. Jobben min er jo gjort nå, og jeg...
Jeg ønsker å sitte i sånn prosess. Altså å få lov å gå så i dybden og leve seg fram sammenhengene. Ikke sant? Vi jobber jo ofte litt sånn silo-basert i forskningen at man smaler seg veldig, veldig inn. Men jeg koser meg masse med å knytte alt dette sammen. Og så se hvordan det påvirker sånn. Her passer det inn. Det er veldig annerledes. Så jeg koser meg masse.
Du kalte dette for en biografi over hjernen. Hvordan kom du på å kalle at hjernen har en egen biografi? Det kan vi jo nesten skjønne, men hva tenkte du, Martha? Ja, utgangspunktet for det botprosjektet her var at vi hadde lyst til å følge et liv fra nyelse til skjutt. Og det er jo en biografi, det er.
Det er jo en livshistorie, en fortelling om et liv, så det var sånn vi ville bygge det opp. Og så var det sånn, ok, da skal vi hekte på ulike stader for hjernen fra begynnelsen til slutt. Er det nok stoff til å fylle en bok? Da begynte jeg å tenke meg, ja, det er det. Mer enn at det egentlig ikke plasser alltid. Det er jo ikke alltid vi kommer hjem. Nei.
Så hvor begynner det egentlig da med hjernen? Hva er det første man vet om hjernen? Hvor begynner det? Det er jo egentlig et spørsmål i seg selv. Aller aller først, hvor skal vi starte? Fordi
Man kan spole helt tilbake til DNA, ikke sant? Og hvor DNA har vært kommet fra. For det er jo oppskriften på hvordan hjernen bygges opp, som er likt for oss alle sammen, fordi vi er mennesker. Så skal man gå veldig langt tilbake, så må vi nesten begynne å snakke om evolusjon.
Men et menneskeliv starter jo med befruktningen når eggcell og sødceller smelter sammen og blir til et start på et nytt individ. Så alle vi som enkeltpersoner begynner sammen. Men det nå har vært mye, mye eldre.
Så i hjerneundersøkelser, hvor langt inn i svangerskapet har du begynt å se på starten der? Ja, dette er jo en gradvis prosess hele veien, så det er jo ikke sånn at man kan si akkurat i dette øyeblikket begynner det. Men veldig, veldig tidlig så starter jo dansen av nervesystemet, veldig tidlig, hvor med dette nevralrøret som skal bli til ryggen vår og hjerne,
Og så etter hvert så begynner det å knytte på seg, det bygger seg jo gradvis oppover til det etter hvert er sanser som faktisk kan fange opp signaler. Lenge før vi blir født, så kan jo det fospre.
høre, smake og bevege på seg. Dette er jo hjernefunksjoner som er i drift allerede på et veldig tidlig tidspunkt. Det er kult, og så er det ikke noen startknapp. Det er gradvis litt og litt og litt mer, og så begynner man å lage spor inne i hjernen sin allerede da, etter hvordan den har blitt brukt og hva den har fanget opp.
Men hvis du da tenker på gener og epigenetikk, og hvordan egentlig kunnskapen om dette feltet har utviklet seg, det har jo skjedd veldig mye, men
Hva er viktigst å se på her, eller ser du på begge deler parallelt og likt når du skal undersøke hjernen i historien? Det må vi egentlig se i forhold til hverandre. Vi har jo veldig det nå fiksert og er nok fremdeles det på mange måter. Det var jo sånn, wow, her har vi oppskriften her, nå har vi funnet kokeboka, her ligger alle svarene.
Og så fant du ut etter hvert at så enkelt er det ikke. Veldig langt ifra, faktisk. For det er jo sånn at når man har en kokebok, så er det jo ikke alle oppskriftene som skal brukes på en gang. Du må jo vite akkurat hvilken oppskrift du skal ha til akkurat hvilken middagsselskap for å bruke en sånn metafor. Og det at det er epigenetikken er, den er jo bryngtende. Det er utsiktlig.
som skal brukes når det er det epigenetikken er så du har sette med gener og så skal de slås av og på ettersom det er bruk for det og det å skjønne hvordan den riggen som slår av og på er som vi kaller for epigenetikk utenpå genetikken på en måte betyr jo det
der har vi bare så vidt å skrape i overflaten, tenker jeg. Det er, hvis vi har 30 000 gener da, og kombinasjonsmuligheten i form av hvordan de kan være påslått og ikke, det er jo akkurat gærenavn til hvert fall. Det er jo ikke et stort tall.
Ja, det er et veldig stort tall, og nesten litt sånn ufattelig at vi sitter her med alle disse genene våre, men likevel så er det så utrolig mye annet som spiller inn. Og hvordan...
Danner man da nye hjerneceller oppi dette? Kan man gjøre det? Ja, det kan vi faktisk. Og det husker dere jo sikkert. Vi trodde jo at det ikke gikk an, det var mindre. Nå mister du en hjernecell, den får du aldri mer tilbake. Her skjer det ikke noe nytt. Men det dannes faktisk nye hjerneceller også hos voksne til og med.
Og det kan høres ut til at det skjer i flere steder i jævlen, så vi ikke har oppdaget den da. Men det stedet vi helt sikkert vet at det foregår, i hvert fall er i det som kalles for hippocampus, som er et område knyttet til oppkommelse, og det er å feste mindre.
til permanent lager i hjernes nettverk. Der lager vi nye celler, men det som betyr mest på hjernes funksjon er jo hvordan disse cellene snakker med hverandre. Det er akkurat som med mennesker, ikke sant? Vi er en og en, men det er først når vi begynner å snakke med hverandre at det begynner å skje ting, og så er det den som snakker med hvem og kjenner hvem som er utgangspunktet for hva det blir til. Sånn er det i hjernen også.
Hvordan er dette da hvis det har vært en ulykke eller en sykdom type hjerneslag? Hva skjer med hjernestellenes kommunikasjon da? Ja, det kan jo bli forstyrret at man får brutt opp sånne forbindelser og milliarder på milliarder på milliarder av forbindelser mellom hjernestellene våre som lager veldig komplicerte nettverk som strømmen sendes via
Og det er omformingen av sånne nettverk som danner grunnlaget for hvordan hjernen vår fungerer. Det er jo fantastisk fordi det forandrer seg hele tiden, hver eneste dag, basert på hva vi driver med og øver på. Men vi møter kjempepassionerende. Men når det er sykdom eller skade, så kan det ødelegge en på forskjellig vis. La oss si at du får en rett og slett et
slag mot hodet akkurat som blåmerk på armen eller en fysisk skade så kan jo det helt konkret bryte opp forbindelse og gjøre at to som snakker sammen ikke kan snakke sammen lenger og så må kanskje sprømmen finne en annen vei, en omvei å gå i stedet, og det går han
Og det er jo bakgrunnen for at man kan gjennomvinne funksjonen og gjennomvinne ting som er tapt inn til en viss grad. Men at det kan ta ganske lang tid, for det visste mannene må jo stå på nytt.
Så det er sånn hjernen på en måte reparerer seg selv? Ja, det er det. Og det er jo også via bruk og stimulering at det styrker hjelpesprøven og finner nye veier. Ja, sånn at det går litt fortere hvis man er flink til å stimulere de riktige sammensetningene? Helt riktig. Dette her kan man vise i mikroskop. Denne oppdagelsen kommer fra Norge, hvis du vet det.
Dette er David, han var på 60-tallet, så dette er egentlig gammelt nytt. En professor som heter Terje Nømo, som oppdaget det med hva som skal til for at strømsignalen hopper lettere over til neste hjerneselle, via det punktet som vi kaller synapsen, som er hele klodet her.
Og han oppdager en mekanisme for hvordan det foregår. Og så er det jo sånn at jo mer man bruker en sånn forbindelse, jo kjappere hopper den strømmen over til neste. Det er det som er læring, i mikroskopet, ikke sant?
Repetisjon. Men du, Martha, du er jo mamma til to barn. Hvis de da klatrer i treet, faller ned og får en enkel lett hodeskade, som barn ofte kan gjøre når de er ute og leker, hva gjør gjerne forskermamma da? Da vet du hva, det skal være helt fællig, da tenker jeg.
så bra at du klatrer i trær. Det er enda mer risikofylt, tenker jeg, å sitte stille, helt beskyttet og ikke gjøre noen ting. Da får vi ikke brukt de banene som trenger å brukes for å bli effektive og gode. Da må vi klatre bevegning på oss ut for oss selv. Så er det opp til oss voksne å være litt listikoanalytikere i det, for de hjernepersonene har ikke barnet på plass enda.
Så vi må jo passe på at det ikke blir livsfarlig da. Ikke sant? Men ja, så er man jo selvfølgelig rett på å kjenne noe. Ok, bevissthet. Er du våken? Har du hodepinne? Har du noen tegn på at du bør ringe noen alarmklokker? Ja.
Det vil jeg selvfølgelig si at det er. Genome har lansert Retinal Concentrate, en helt ny type A-vitaminprodukt som tar hudpleie til neste nivå. Retinal er ti ganger mer effektivt enn retinol, men uten økt risiko for irritasjon. Perfekt for deg som vil biohacke huden uten kompromisser.
For vi har prøvd mange retinolprodukter, men aldri greid å gjennomføre på grunn av denne flassingen i ansiktet. Men nå er det løst. Ingen flassing i ansiktet med retinal fra Skinome. Dessuten inneholder den flere av de mest vitenskapelige beviste ingrediensene mot aldringstegn. Nemlig C-vitamin, niacinamid og probiotika.
Og en ting til er unikt. Ingrediensene aktiveres først i hånden rett før påføringen, noe som sikrer at du alltid får en fersk og potent dose. I tillegg er produktet vannfritt og skal oppbevares selv i noe som bevarer de aktive ingrediensene og gir maksimal effekt.
Vi er allerede godt i gang med å teste denne, og vi gleder oss til å dele våre erfaringer med dere. Hvis du vil prøve selv, så kan du bruke vår unike rabattkode biohackinggirls20, og den gjelder i hele mars. Dette med nevroplastisitet, kan ikke du bare definere det begrepet? Ja, det er egentlig det vi har snakket om nå, at det er...
overhåndsett hjernes evne til å omdanne egen struktur. Dette er strukturelt, helt konkrete prosesser, og den mest viktigste måten det foregår på er disse synapsene. Det at en hjernecelle fysisk har kontakt med en annen hjernecelle, sender ut en utløper rett og slett, som kommer inn på den andre cellen, sånn at
strøm kan passere fra ene til den andre. Og det her er plastisk og dynamisk plast i munnen, ikke sant? Vi forurener basert på miljøet og det vi gjør da. Vi har jo nesten en hel episode hvor vi snakker mye om dette, så du som lytter på kan gå tilbake og høre med, Varte. Men det er alltid godt med en oppfriskning.
Men, Merte, kan ikke vi snakke litt om DNA-et vårt, arvematerialet vårt? Hva er det vi arver? Sånn som hudfarve, øynefarve og sånne ting. Og
Er det noe vi ikke arver, eller ligger alt i arvematerialet vårt? Nei, alt ligger ikke i arvematerialet vårt. Det tenker jeg er et viktig budskap. Hvis vi tenker at alt sitter fast i det nå, så blir det veldig mye som det går an å forandre kunst på. Men så er det noen ting som sier at øynefargen
Den kan vi jo ikke arbeide oss til å få gjort noe med. Og om det var krøllete hår eller ikke krøllete hår, eller noen sånne helt konkrete ting, og blutfarge, pigment og sånt. Og for det at hvordan hjernen modnes, at vi har en hjern, ikke sant? Hvem har et område for desensori, og et område for spinn, og grunngreiene. Det ligger jo der fordi vi er mennesker, og har den samme art, og hvem har samme DNA, da.
Men da er det kanskje greit å ta et konkret eksempel. For eksempel språk. Vi skal jo ha et språk. Alle mennesker har et veldig avansert språk.
Men hvilket språk det er, det er jo 100% miljøavhengig. Det kommer jo an på hva vi har hørt og blitt eksponert for. Og samme, det er hva man blir god på. Det er ikke nedfelt i DNA at du skal lære deg noe på skjøyter, men du blir god til å gå på skjøyter hvis du går på skjøyter. Du kan få det til, men da må du gjøre det. Og det gjelder veldig mange hjernepunksjoner egentlig.
Men hvorfor er barn så utrolig gode til å lære seg språk?
Ja, da er vi litt inne på det med kliniske perioder for neuroplastisitet. Og det er jo bare et begrep. Det er også litt sånn terminologi. Ok, en ting er hva vi kaller ting, men hva er det som faktisk skjer? Det er jo det som er spennende, uansett hva det heter. Men kliniske perioder, det betyr at det er noen hjernfunksjoner som er ekstra formbare i spesielle baser i livet.
Barn og ungdom er ikke helt i mål med hjernemodningsprosessen sin enda. Det betyr at da er hjerneskred ekstraplastiske helt frem til vi er gjennom den modningen som tar 20-25 år. Lang tid, ja.
Da er vi ekstra påvirkelige, og det er blant annet fordi da dannes de synapsene raskere. Det skal mindre til før en sånn forbindelse blir varig og sterk. Man trenger ikke å repetere like mye. Så beveger dette seg grovt sett, som en bølge gjennom hjernevevet fra bakhodet og fram mot pannområdene.
Så i løpet av den bølgen der med ordning, så vil det være noen zoner som er mer ordne enn andre, tilsvarende disse såkalt kritiske fasene.
for nedre plastisitet. Men tilbake til DNA litt igjen, for det er biohacking som er litt oppsatt av metylering. Hvordan kan DNA-metylering påvirke og uttrykke seg i kroppene våre? Ja, metylering er jo en sånn epigenetisk mekanisme, det er en av de vi kjenner til, det finnes flere av dem, og det er sikkert mange vi ikke kjenner til, så ydmyghet for det, at vi er på vei til å finne ting, men det er masse vi ikke forstår.
Men mutilering er jo et kjemisk stoff som tester seg på DNA i tilknytning til et gen, og som kan gjøre at det gjør at det fjerner en bremsmekanisme. At det gjør at det genet
Nå burde jeg lese opp om det var pluss eller minus her. Men i hvert fall, jeg kaller det for en bryter da. At det kan slå verden på å slå Arle på.
når man går på denne betydelgruppen. Og det kan for eksempel koste allomalt, bidra til i forskningsprosjekter, når man jobber med nettopp rotter og mus for eksempel, så kan man jo gi dieter til musmor som er veldig rike på spesielle kjemiske stoffer, og så kan det hekte deg på DNA rett og slett, og virke som en sånn type bryter.
Det er ganske spennende. La oss gå til sansene våre. Hvordan skapes sansene våre til å føle og lukte? Hvordan blir de formbare? Det er en veldig viktig inngangsport for å forme hjernen. Det er jo inputten i hjernen, det som vi fanger opp fra omgivelsene våre.
Da vet vi hvilke sanser vi har, og de fanger opp ting fra omverdenen og omkoder det til elektriske signaler som sendes via nervetråer inn til hver sine spesifikke områder i hjernebarken. Der blir det tolket, og der blir det også påvirket i hjernebarken igjen i sin tur.
og så kanskje mates inn i en beslutningsprosess for eksempel, eller brukes av andre nettverk til mer utøvende ting. Det er hjernens input, men vi snakker jo samme språk alle samsene når det blir gjort om til elektrisitet på vei inn til hjernen.
Hvorfor er noen så utrolig mer sanssterke og andre mindre sanselige? Det kan nok være flere årsaker til det. Det kan være forskjell på hvor reaktivt det systemet er hos oss. Det tenker jeg kanskje kan være litt DNA-vennlig også. At vi kan ha med oss en arvelighet på hvor, eller en sånn formprogrammert, på hvor mottagelig
hvor effektivt de jobber da. Hvis du skal sette det helt på spissen, så kan du trekke fram sykdommer hvor sansen ikke virker i det hele tatt, som av og til også kan ha med DNA å gjøre, og selve brukerprosessen.
Og så kan det også være noe med fokus og oppmerksomhet, og hva man henter fram i bevisstheten sin. For det ene er at vi får masse informasjon via sansene våre, men hva legger vi merke til inni hjernen? Det er jo andre hjernfunksjoner igjen, og det kan vi jo kalle for bevissthet. Det er jo et bredt begrep som kan bety ulike ting.
Men jeg liker ofte å tenke på det som en funksjon som gjør ting synlig for oss, eller at vi blir klar over det. Ikke synlig, for det blir for smalt, men at vi blir klar over det. Tenk hvor utrolig mye som segner på de samsene våre som vi ikke lenger merker til. Det er jo egentlig mesteparten.
Er det det? At vi egentlig oppfatter ingenting? Ja, det er ganske små. Det som blir tilgjengelig for bevisstheten vår inne i hjernen, det er jo omgivelsene våre, er jo å stoppe og fulle av informasjon. Masse, masse. Og dere har jo sikkert også sett sånne eksperimenter og videoer hvor man legger merke til et
på, sånn, for helvete det er ikke så ned der, eller det er sånn som tryggekunstnere, de har jo bygd opp hele profesjonen sin på akkurat dette at vi tenker at vi legger merke til alt, men i virkeligheten så er det ikke bare et utsett av virkeligheten vi har med oss da
Og hvor viktig blir det da at vi bruker sansene våre over tid, at vi ikke lar de bli liggende? Det er kjempe, kjempe viktig, for dette er mat for hjernen å jobbe med. Sånn at vi har satt helt på spissen at hvis du tar bort alt av sansintrykk, så får du ikke hjernen å jobbe med heller. Da får man ikke bygd noe videre på de synapsene, for de er jo avhengig av at de blir brukt og at vi sender strøm på dem. Og det gjør vi når vi tar imot sansesignaler.
Og dette er jo også sammenheng med at noen blir mer engstelige og urolige enn andre. Ja, det kan du også kalle for en form for nevroplastiske endringer, men det er jo helt andre nettverk. Det som er gøy med hjernen er at grunnprinsippene er like. Det er sprøvn som skal passere fra A til B.
Og så er det hvor den strømmen går enn. Det er det som bestemmer output, eller hva slags funksjon det blir. Og det med regulering av følelser,
Og om man blir engstelig eller veldig glad, det er de samme prinsippene, bare andre områder i hjernen. Og her kommer hormonene også inn da? Absolutt, i stor grad. De har jo mange mottakende molekyler inne i følelseapparatet i hjernen. De er jo helt klare til å ta imot hormoner og reagerer veldig på det.
Rokksett kommer til Bergenfest 2025 med hitter som It Must Have Been Love, Listen To Your Heart og The Look. Torsdag 12. juni på Bergenhusfestning. Se hele festivalprogrammet og kjøp din billett på bergenfest.no.
Kan ikke du forklare det perifere nervessystemet og det autonome nervessystemet fra ditt stålsted? Ja, det er også veldig spennende ting. Det som er så frustrerende med det autonome nervessystemet er at det er autonomt. Hva betyr det? Det betyr at det går av seg selv, eller at det er i utgangspunktet utenfor virkelig styrt kontroll.
Dette er jo kropp og sjel. Det er linja mellom hjernen og resten av kroppen. Jeg vil si det fordi jeg tenker at hjernen også er kroppen. Dette er de nervetrådene som sender beskjed fra hjernen og ut til alle indre organer og resten av systemet vårt.
Og dette handler jo om å opprettholde en slags likevekt, at vi skal funke som en organisme rett og slett. Og så er det disse to ulike modusene til denne nervesystemen, som mange av oss kjenner til etter hvert.
det parasympatiske og det sympatiske nervesystemet. Og det er jammen meg så enkelt at enten er det det ene, eller så er det det andre. Så det er jo sånn switch der. Og den går da med kontroll og påvirke. Det skiftet der har vært utrolig godt for helsa hvis vi hadde skjønt det.
Det som er gøy med medisinen nå, er at vi har begynt å forstå litt, vi som jobber som såkalt tradisjonelle leger, hvor viktig dette er. For nå er vi inne på stressrespons, og alt det gjør med kroppen, og at det begynner å komme en del vitenskap nå som viser at ja,
Herregud, det er viktig. Og det går an å nå inn til det systemet via kursen da.
Det er jo musikk i våres ører hvis du mener at flere leger nå begynner å skjønne dette. Dette med vagusnervene er jo også viktig å bli forsket på. Hvordan er den forsket på i hjernesammenheng? Den er ikke noe viktig. Det er en motorvei for det parasympatiske autonome nærmestsystemet.
Og det er jo der vi helst vil være. Det er resten digest. Da er kroppen signalet fra hjernen, sånn som hjernen tolker opp omgivelsene, er jo at nå er du trygg.
Nå er det ikke noe fare på fære. Nå kan hjertet slå rolig. Du har ting til å fornøye maten din. Du kan vokse. Får kan gro. Du får lov til å bli forelsket. Kjenne på de følelsene. Det er overskudd. Nå kan du slappe av litt. Det er vagusnerven som formidler
de signalene helt konkret ut til for eksempel hjerte og luftveier altså at hjertet roer ned rytmen sin er signaler som går via babysnerven og ut til egentlig alle de indre organene for døgelsen også med den beskjeden om at nå slår jeg meg på nå er det rest and digest nå kan du gro sårene dine nå er du ute på fare da
Dette kan du konkret se endringer på når man begynner å puste? Ja, det er jo dette med hjerterytmevariabilitet. Det er et veldig mye brukt mål det siste. Det er jo en proxy, så nærmere vi kommer, på å måle denne typen aktivitet. Men også hjerterytme direkte, hvordan ...
hvor fort slår pulsen, ikke sant? Den type ting. Og innenfor, det er jo husk å si, innenfor epilepsi, som egentlig er mitt smale felt, så er jo det med vagusnervestimulering noe vi har holdt på med lenge. Vi bruker, opererer jo inn en sånn stimulator hos de som har antall som ikke går over, eller som ikke responderer på behandling. Og så får de strømstrøm påført i vagusnerven på halsen, og for en
For en del roer det, da blir det bedre. Ikke alle, men for noen så virker det. Så dette er en kjent folk i mitt fagmiljø. Og det er en liten chip som man opererer inn på halsen? Ja, det er en slags pacemaker som virker under huden på brystet, og så går det en elektronisk aktiv avsnøyning på halsen.
Her spiller jo selvfølgelig krosstoll også inn i forhold til lav karbo, med hensyn til epilepsi. Ja, og da er vi jo på tarmhelse, som jo også henger veldig nøye sammen med vognesnærmen det også. Men det er jo et annet felt med det med ketogenet, og det er også videre anpassninger for de som trenger det.
Hvis du ikke gjør noe med tilstanden og går der ...
Hvor mye brytes kroppen ned da, hvis du ikke har gjort noen av de tiltakene med pust og kosthold? Nei, det er jo det å leve med ukontrollerte epilepsianfall, kanskje det vanskeligste, men det, tenker jeg, er den utryggheten i det. Man blir veldig hingstig, kanskje. Man tar kontroll og vet aldri når det kan skje.
Det tenker jeg kanskje er en av de største utfordringene. Og så forskes det jo på, hva betyr det med dette overskuddet elektrisk aktivitet i hjernen? Hva betyr det for hjernes funksjon hvis man har mye av det? Og så er det jo forskjellige hypoteser på om det kan generere enda mer overaktivitet, eller om det kan gå utover bekommelsen, for eksempel, er jo sånn det finnes forskes på da.
Så det er ikke heldig å ha unkontrollerte PFC-anfall. Det er mange, mange ulike årsaker. Da behandler vi det tradisjonelt med medikamenter, men ketogenet og vagustimulering har også en plass i den behandlingen. Det er det.
Ja, veldig bra å høre at man tenker litt bredt rundt det også. Men kan ikke vi snakke litt om minne og hukommelse? Er dette noe man arver? Og hvorfor er det noen som husker følelser, de sitter jo litt sånn i kroppen, mens andre er litt mer på det visuelle?
Ja, dette handler jo om hvordan vi er skrudd sammen litt forskjellig i nettverkene våre. Jeg tenker vi har 90 milliarder hjerneseller med 10 000 synapser per celle. Vi er jo helt forskjellige. Kombinasjonsmulighetene er jo i praksis uendelige.
Og derfor blir vi jo så ulike. Og det kan jo gjelde absolutt alle ting. Fra om du er robo på fiolin, til hvordan du lagrer minnene dine.
Det er bare ulikt, tenker jeg. Og der er det jo igjen også sånn at vi har sikkert med oss noen kallet styrker eller sårbarheter som ligger i DNA og som er programmert fordi vi har arvet det. Men så vil jo det kunne påvirkes av bruk igjen av epigenetikk, som vi har snakket litt om allerede, og også hva du har øvd på og brukt.
Fra du var liten kanskje, at man lager mønstre og stier som strømmest hennes på helt konkret, som man har med seg inn i voksenlivet, og sånn er det min hjerne virker. Og det tenker jeg jo i forhold til bekommelse, at det gjelder der også.
Men at hukommelse og følelser henger nøye sammen, det er opplest å vite at, og det gjelder oss alle sammen, som statistisk. Fordi følelsene er på en måte verdimerkelige for hukommelsen vår. For det er det samme som med sansene. Det er ikke sjans at vi kan huske absolutt alt. Kanskje heldigvis det også, at det er bra alt.
Men hva er det vi husker og hva er det vi ikke husker? Det er med følelsene inn, for de setter på verdimerkelapper for hjernen og sier sånn «Hei, dette var viktig, her kjente du noe». I den situasjonen da, vi husker dette. Så med den podcasten da, så kanskje vi burde liksom trigge noe skikkelig emosjonelt, for da er det en styrtere sjans for at de som hører på husker det de har hørt da. Ja.
Jeg ville nesten sagt dette med stress, men kan jo kjenne på at det påvirker hukommelsen av alle som har kronisk stress eller høyt kortisol. I hvilken sammenheng kunne du snakke litt om HPA-aksen som er med på å regulere denne stressresponsen med fri og innen kortisol? For det må vi lære mer om. Ja, så HPA-aksen det er jo også en del av det autonome nervesystemet som vi snakket om i start. Da snakket vi om vannbusnerven som er det
den parasympatiske delen også er jo OPA-aksen utgjør den sympatiske delen hvorfor kaller vi det for sympatisk? for det virker jo ikke sånn at det er stress når man blir redd men det kommer fra det med samarbeid at man liksom at det er en respons fra hele kroppen så OPA det er jo det engelske på korteste ord
H for hypotalamus blir det å sammenfenge. P for hypofyse, så det vil være HHA. H for hypotalamus
P, pituitary, og A, adrenal glands, beider. Nei, så det blir jo HB, det. Vi får gå for HPA. Og det er jo hormonsignalvei. Hypothalamus er på en måte lagun i hjernen for det autonome næringssystemet, den kommando- sentralen som styrer hele stasen. Hvorfor
både parasympatisk og sympatisk del. Og så når den sympatiske delen skal slås på, stressresponsen, så går det hormon fra hypotalamus og ned til P-en, hypofysen,
så går det et annet hormon derfra, som slippes ut i blodbanen og sendes ned til binyrene A. Og fra binyrene kommer nordutadrenalin og adrenalin, som er kort i responsen. Og så et litt liten delay, så kommer også kortisol. Jeg synes tidsaspektene til dette er utrolig fascinerende. For hvis du blir litt aktivert, så begynner hjertebanken veldig fort å
Men det forutsetter, sånn som jeg har skjønt i hvert fall, at hele den prosessen der har skjedd, og at det har kommet noradrenalin og adrenalin fra biniene som ingen virker tilbake på hjertet,
Det er utrolig kjapt. Så det er å gå opp i anaksen, og den setter deg i fight or flight-modus, i beredskap. Hjerteslå fortere, luftveiene utvider seg, pille utvider seg, kroppen gjør seg klar til å gjøre noe fysisk. Du skal flykte eller slåss. Og det er topp hvis du er i en livsfarlig situasjon, ikke fullt så topp hvis det er påskrudd hele tiden. Nei.
Da kommer vi til dette med skjermbruk og sånne ting. Det er jo det som er problemet nå, at vi har dette påskrudd omtrent hele tiden. Så hva gjør vi? Jeg tenker at det viktigste, det å begynne, er med kunnskap og innsikt. For det er jo med på å mate bevisstheten vår igjen, for å tilbake til det, altså hva vi er klar over.
forferdelig mye, eller veldig mye av det hjernen driver med er jo underbevist at vi ikke styrer med viljen at det bare skjer, men for at vi skal ha sjans til å ta den aktive beslutningen så må vi jo bli klare over det og da er jo den samtalen vi har nå for eksempel en ting som kan bidra til det da en bevisstgjøring av at man tenker yes, det stemmer jo faktisk at det er veldig mye på oss så det er punkt 1
Også finnes det massevis av teknikker for å motvirke dette. Det kjenner vi kjempegodt til, både på det personlige planet og i vitenskapen. Da er vi over på meditasjon, mindfulness og pusteteknikker som bør ha en plass når det gjelder helse. Det er helt overbevist om, og jeg tror det kommer mye større og større inn i medisin. Jeg synes det bør gjøres.
Ja, det er veldig kult å høre at du sier det, at de begynner å se litt på sånne ting også, fordi den verden vi lever i nå, så er det jo helt snudd opp ned i forhold til at vi er i fight or flight det meste av tiden. Vi er våkne, egentlig, så vi må bare begynne å puste mer og meditere mer, så det er helt klart. Men du?
Hva skjer da? Jeg har en venninne som er vittnespsykolog, og hun forteller da hvordan vittner kan fortelle helt vitt forskjellige, ikke vitt, men veldig forskjellige historier når de skal forklare hva som har skjedd i en situasjon. Hva er det som skjer der at vi husker så feil? Eller annerledes enn alle andre? Kjempeinteressant. Det er vi tilbake med hva som fester seg hos meg, og hva som fester seg hos deg. Og det kan være...
helt forskjellige ting. Kanskje en hekta tilbake på det med følelser. Hva slags følelser fikk jeg i tilknytning til hvilke ting? Det kan være ganske ulikt. Og at det er med på å stile nøyaktig hva du husker. Og også hvor vi hadde oppmerksomheten vår. At det kan jo være ting vi rett og slett ikke fikk med oss, som en annen person har fått med seg.
i en nytt situasjon men så er det jo også dette her som noen har forsket mye om at det finnes egne retninger for det forskningen med minner om de egentlig er helt til å stole på, for det er de jo ikke da ikke sant?
At hver gang du henter frem et minne, så omformer du litt de synapsene litt. Og så kan de hente opp i seg videre en annen historie. Eller den situasjonen du er i der og da, når du henter det frem. Så det må hvertfall gi mening, tenker jeg, i det faget der å hente inn.
forskjellige vinklinger at man ikke bare har det fra ett sted men det her er jo også en vitenskap og et fag som har endret seg en del basert på akkurat denne hukommelsesforskningen
For andre sanser kan overstyre det du husker. Jeg husker når jeg jobbet som krimreporter, og det var et bankgrann, jeg husker veldig tydelig at jeg spurte denne damen om helt konkrete bilder på hvilken side pistolen var rettet mot. Det var veldig vanskelig for henne å huske det når hun var i dialog med politiet, men hun skulle gjøre det visuelt for meg, da husket hun bedre.
Spennende! Jeg tror det er spennende for deg dette med sansen, eller følelsen, eller mindre retsel, eller at andre ting kommer til å overflate i ulike intervjuesettinger. Dette er for hjernens måte å funke på. Det er kjempeinteressant, for det tenker jeg stress påvirker jo.
altså hvorvidt du klarer å nøste inn disse gamle minnene, og hva skal til for å få tak i akkurat det nettverket, eller den tråden som det minnet ligger i, ikke sant? Kanskje det kan være ulike utløsninger, basert på hvor du er, og kanskje hvem du snakker med, og kanskje musikk kan ha en effekt. Det blir kjempeinteressant. Og hva skjer når man bare lar minnene være, hvis du bare overser de vonde tingene?
Hva vil hjernen gjøre eller utfordre oss med i forhold til koblinger til diverse steder hjernen med amygdala og sånn? Jeg tenker kanskje det, og nå skal jeg prøve litt forsiktig, for jeg er jo ikke psykolog selv. Dette er jo deres fag, hvordan man henter frem minnespor og jobber med det. Men hvis man aldri henter det frem, tenker jeg, eller legger det dypt i skuffen da,
så vil du heller ikke få sjansen til å omdanne det, eller hekte på trygghet for eksempel, på en situasjon som har vært veldig farlig. Så ut fra synapseperspektiv, som er det jeg skal ha, så tenker jeg at da blir det liggende helt unrørt, sånn som det var, hvis man ikke tør å orke å ta i det.
At det kanskje, i meningen på min del i hvert fall, henter frem sånne ting i trygge omgivelser, og kanskje da på omform av de veiene litt.
Kan ikke du dele din historie, Martha? For du mistet jo synet på det ene øyet under en operasjon. Hva skjedde med minnet ditt og narkosen? Hva var omløpet rundt den opplevelsen du hadde? Ja, jeg har jo prøvd å grave hva er ditt første minne? Det er jo på en måte et spørsmål som blir stilt, og så tenker jeg at det er et sånt koselig spørsmål. Det er vanskelig å svare på, i hvert fall. Og så gravde jeg meg bakover og tenkte at kanskje det var det, kanskje det var det. Nei, det kan ikke være det. Og så
Jeg vet ikke om dette er mitt første minne, men jeg husker det. Jeg var i et rom med et veldig sterkt lys overblatt, og det kom en svart maske ned mot ansiktet mitt. Det har jeg et minne om. Det hadde jeg ikke visst hva var, hvis jeg ikke hadde hatt denne informasjonen fra et annet sted. Det er blitt fortalt senere i livet at jeg ble operert da jeg var ett og et halvt år i øyeblikk.
For da trodde de at jeg hadde en døden sykdom, en kreftsykdom som vokser i øynene av små barn.
De måtte undersøke om det faktisk var det det var. Da fikk jeg narkose, og så skulle de gå og ta en VF-prøve fra en syns, som nå er i øynene der. Da skjedde det noe feil i den operasjonen, så jeg mistet synet på øyet samtidig.
Det var litt underordnet. Når alternativet var om jeg skulle leve i det hele tatt, så var kanskje ikke det fullt så viktig. Men jeg tenker at hvorfor husker jeg den svarte maska? Jeg har ikke noen vond følelse knyttet til det, men jeg tenker at jeg antagelig var redd. Det er derfor jeg husker det. At det kom på en emosjonell merkelatt som har gjort at bare akkurat det øyeblikksbildet har blitt værende.
Jeg husker ikke noe annet. Kun den løsrevne synen der.
Men er det fordi du var såpass ung, tror du, at man ikke klarer å male frem de minnene? Eller er de borte? Jeg tror kanskje de er borte. Resten av ryggen er rundt den situasjonen der. Og det kan sikkert ha noe med alder å gjøre, for jeg var jo veldig, veldig liten. Og så sier man jo at jeg har tre-fire år, så gir det vitenskapen gjennomsnittlig hver dag. Du kan begynne å lage bare minner.
Og kanskje det er en gradvis ting det også, at man har bedre forutsetninger for å lage mer etter hvert som man blir større. Det kan godt hende. Jeg husker at jeg eksperimenterte med det når barna gikk i barnehagene, og så spurte jeg hva jeg gjorde i forrige uke. Da kunne jo toåringen fortelle om det. Men nå vet vi ikke. Nå har det forsvunnet, så det husker jo der og da, og så blir det på igjen da.
Hva tenker du i forhold til hypnose og å hente tilbake gamle minner? Har du noen erfaring med det? Nei, jeg har lite erfaring med det, men jeg vet at det også brukes, og at det er forskjell på det også. Vi lager jo minnene våre på forskjellige plasser i jernsmark rundt omkring. Og så om du får tak i dem med den bevisstheten igjen, at du blir klar over det, da er det avhengig av å finne det igjen.
og vise det frem for bevisstheten din. Og det er jo denne hippocampus-strukturen som er med på igjen. Der går prosessen begge veier. Den både legger ut minnet og henter dem inn igjen når vi skal finne frem og tenke på det på nytt.
Og så tenker jeg at det kan godt være at vi har masse minner som ligger rundt omkring, og som ikke er på campus fortaket. Det betyr ikke at de ikke er der, men det betyr at de har fått koble seg på den framviseren som de på campus bidrar til. Og nå er det sånn, ok, hva trenger man da for å få kontakt med det minnesbordet der som lå akkurat på det stedet?
Det kan være masse forskjellige ting, og jeg er helt sikkert opplevd alle sammen at det skjer noe, og det kan være en vukt, eller en musikk, eller noe som minner deg på, så kommer du på den tråden, og så begynner du å lyst til det, kanskje med en hel historie.
Er det spennende? Ja, det er veldig spennende.
Vi har tatt det daglig i lengre tid, og resultatene de snakker for seg selv. Kollagen er ikke bare et skjønnhetstriks, det er mat for huden din. Det gir både næring og spenn, så det er akkurat derfor vi valgte The Solution fra Oslo Skin Lab. Vi har merket god forskjell. Hydrolisert kollagen er faktisk en stor trend internasjonalt nå. Folk over hele verden hopper på bølgen for å booste elastitet og hudens helse, og vi er med. Huden mister kollagen med årene, men det er aldri
for sent å begynne å tilføre det tilbake, så hvorfor ikke gi kroppen den det den trenger for å føle og se bra ut? Nå får du dessuten vitamin C som gave i mars når du abonnerer på The Solution. En perfekt match for strålende hud.
Rabattkoden BIO60 ga det. Repetisjon er den nye skilen, sa Tony Robbins da vi var på et kurs med han for noen år siden. Hvorfor er repetisjon så viktig? Det er fordi at da styrker du synapsene. Det er den strømmen igjen. Tilbake til Terje Løbo fra 60-tallet her på Universitetet i Oslo. Og den langtidspotensieringen, hvis noen vil se nærmere på det, på forhold til LTP,
så er det jo sånn at jo mer man sender strøm over en synapser, jo mer trinbar blir den. Da skal det mindre til neste gang for at den sender samme signal. Og det er derfor repetition. Det gjelder alle typer ting.
Så da må man ikke være så redd for å alltid repetere og alltid ha nye ting hele tiden. Man kan godt repetere. Absolutt, det er sånn vi blir eksperter. Men det kan jo bli kjedelig da. For vi er jo litt innstillt på det og at vi vil gjerne ha litt nye ting. Vi vil gjerne overraskes. Og det er jo også utvikling i det. For det er jo, hvis du bare gjør det samme, så blir du kjempegod på det. Det blir jo som å gå på den samme stilen om og om igjen sånn at det blir dypere og dypere og dypere. Ja.
da blir det en skikkelig bra sti men kanskje du har lyst på noen flere stier ikke bare en vei og da må du inn på sånne ubehagelige nye ting som kan være både gøy, men også stressende så ja det er bare å fortsette å repetere ja, ja, ja, men gå og gjør litt nye ting også ja, ja, ja
Men du, hva er propriosepsjon? Dette med at hjernen henger sammen med bevegelsene våre. Hvordan kan vi bruke dette? Ja, det er en veldig viktig sans, og den er litt oversiktlig egentlig, for vi har jo flere sanser enn de som står i barneboka. Propriosepsjon er en av dem. Det er det samme som lentsans på norsk da.
Den sier noe om hvor kroppen er i rommet. Om armen er opp eller ned. Og at du vet hvor du har kroppstelene dine. Så den gir litt nytt innput tilbake til hjernen på hvordan du har beveget deg i rommet.
Litt sånn kroppsforståelse, og noen har jo mer og noen mindre av det også. Ja, og det tenker jeg sikkert også er tredjebart, at hvis man har fokus på det, jobber med det, så vil det også fungere bedre. Tenker det. Men er det liksom sånn at jeg har en nøvøs som er veldig klomsete når man skal sette fra seg noe, så dette glasset alltid ned er...
Det er akkurat som han ikke skjønner hvor han har hånden sin i forhold til hvor du skal sette ting og sånn. Er det det vi snakker om? Det er jo interessant da. Det er jo alltid spennende når ting er ikke helt sånn som hos alle andre. For da kan man jo begynne å tenke sånn, hva skjer nå? Kan være det. Kan også ha noe med hyndeligheten å gjøre. Fordi...
lillehjernen har vi ikke snakket om i hele tatt. Den er litt kjent, men det er ikke helt sant. Det kan jeg sikkert bli arrestert for. Det er en seo som er en intern hjerne som ligger på undersiden av bakhuden, bak i nakken. Og den driver med koordinasjon. Nei, den driver med veldig mye. Det er også et avansert organ, men den driver blant annet med koordinasjon og timing av bevegelser. Og det
så kanskje han med den diskusjonen å gjøre
Men, ja. Og det er jo også knyttet opp til både kognisjon og en del ADH, autismespekter, og å trene lillehjernen i så måte er jo en fantastisk gave, egentlig. Spennende å gå inn i det også. Ja, det er veldig spennende. Så det å si at den bare holder på med koordinasjon og er kjedelig, det er en skammeløs forenkling. Det er flere ting som foregår der. Det er det, altså. Hvordan kan vi måle hjernens effektivitet?
Det finnes ganske mange forskjellige, bra, objektive undersøkelsemetoder som kan undersøke hjernen. Kanskje den som er veldig populær er dette med EEG, elektroencephalografi, som måler den elektriske aktiviteten kontinuerlig, sånn at du får et tidsbild også da.
Det kan gjøres knallavansert etter hvert, hvor man kan bygge opp nettverksmodeller og se hvordan signalene går. Så finnes det MR-varianter, hvor man får et visuellt bilde av hvordan det ser ut. Så kan det legges på farger på det, for eksempel, som viser hvor det er mer drogenomstrømming enn andre steder. Det er også oppriktig undersøkelse som gir veldig mye informasjon om hjernepulsjonen.
Så da kan man se tidlig sykdom også? Ja, det kan man nok kanskje gjøre det på noen ting. Det er der medisinsk forskning jobber veldig mye der, for å finne ut hvordan man kan oppdage ting på et tidlig tidspunkt, med målinger for eksempel. Og særlig da hvis du må gjøre noe på det tidspunktet som kan forebygge at det blir verre, det er en viktig ting da.
Når og hvor i oppveksten er disse kritiske periodene i forhold til sykdom, i forhold til utvikling av språk og alt dette her? Ja, det er et kjempebra spørsmål. Det tror jeg det er mange som lurer på. Hvis du vet akkurat hvor det er, så kan du si at nå må vi inn og øve. For nå er det spesielt formart. Her er det flytende grenser. Men jeg tror sånn, grovt sett så går den siden av likevel. For du kan følge denne motningsbølgen som begynner i bakhodet, og
og trekker seg gjennom hele hjernens vev og opp frem til pannelappen foran, som tar 20 år pluss. Så kan du si sånn, ja, bakers, der har vi synsområder. I bantodet, der tolkes signalene fra øynene, og det er det som modens først av nettverkene, og det handler jo om effektivisering, at signalene skal sendes fort mellom neuronene.
Så den kritiske fasen for det man synspaner kommer ganske tidlig.
Og da kan man jo se på dette med skjeling og bruk av øyelapp som en veldig konkret bilde på det. Et eksempel. Fordi at hvis du ikke setter på øyelapp tidsnok for et barn som skjeler, så er du et av de øynene som ikke har brukt synsbanene sine. For det er jo det som skjer når man skjeler, at helt underbevisst så undertrykker hjernesignalene fra det ene øyet, slik at du slipper å se noen bult. Det er jo det som skjer
Det er jo kjempesmart det, det gir jo mening, men da får ikke det undertrykte øyet brukt synsbanene sine, og da blir de heller ikke dannet av.
Da blir øynene faktisk blinde fordi de ikke har blitt lukt i sin kritiske periode. Hvis man kommer for sent inn med den øynappen etter at den kritiske perioden er lukket, da gir det ikke. Da har de barnene allerede tannet seg, og det er to år det har gått. Det er de første leveårene at man må inn med det. Det er jo år det snakker om her. Det er ikke så mye mann av klokka fire. Det er ule grenser.
Og så beveger du seg videre inn i det taktile, og det med å kjenne og føle på, ikke sant? Tidlig barnehage, da putter man alt mulig i munnen, og kjenner på, det kan vi se på oss alle sammen, hvordan det blir der, og det, og de minste barna. Og så kommer de inn i motorikk, hopper, løper, klatrer, sykler, ikke sant? Og så veldig grov nå, da. Og så inn i pannelappen, hvor vi har fornuften og resoneringen og konsekvensutredningen, og dette og det også.
sosialisering. Dette er jo det ungdommer driver med å skal bygge opp, og da er de i sin kritiske fase for det. Det er dels åpne vinduer, som tilbake til det vi snakket om i sted, også gjør at det er noe ekstra påvirkelig, ekstra formbar
Fordi man er i den rådhusprosessen fortsatt på å bygges. Og det er jo bare helt innlysende hvor mottagelig vi er når vi er ungdommer. Vi var jo så svamter. Det er sikkert at dere også hører på musikk fra den gangen av og til. Og at man tester alt fra politisk ståsted til hva slags pres til man har. Det er veldig, veldig mye som setter seg ned.
Ja, så setter det seg mindre og mindre jo eldre man blir. Det er veldig rart det der, men ikke glem at vi også er plasterske da. Heldigvis kan vi lage mye som absolutt.
Jeg synes det var interessant, for jeg så tegn til lese-skrivevansker hos min yngste da, i første og andre klasse. Men han manglet samsyn, og det tok vi veldig tidlig. Ikke sant? Så det er jo rettet opp med masse trening da. Så det er jo mulig, og det er jo helt fantastisk hvor mange muligheter man har til å fikse sånne type problem.
uheldigheter, eller? Ja, men da må du først finne dem, ikke sant? Eller forstå hva som skjer, tilbake til det. Og så kan det begynne å jobbes med. Det er jo ikke alt. Det må vi også tenke, at mye kan endres, men det er jo ikke alt. Det er ikke trygging, på en måte, dette her, ikke sant? Altså noen ting, alvorlig genetiske sykdommer, for eksempel, eller store skader, altså...
av og til må man også jobbe med de kortene man har at ok, dette er verdier som er på bordet mitt jeg har epilepsi for eksempel som pasienten min har så blir det sånn, ok, det her er min kortstokk da må vi spille den på best mulig måte jeg spurte deg tidligere om dette med språk og barn, at de er som svamper og lærer seg språk tidlig men hvorfor er det noen som mister språk?
tenker du på det at man har lært språk som barn som man ikke kan når man er voksne? ja
Er det dette med repetisjon og det vi snakket om, at når det ikke blir brukt, så blir det borte? Helt riktig. Det er egentlig de samme tingene, og det er vi også inne i i sånn kritiske periodertankegang, fordi det er jo også for språk at det er innenfor et visst vindu når vi er barn, så kan du lære språk helt perfekt og aksempelig, det er jo det som skjer med morsmålet vårt. Eller hvis man er tospråklig og har et språk hjemme og et språk
i miljøet. Så blir jo de perfekte begge de to språkene. Så å si, da er det i hvert fall vanskelig å høre at det er nok sammenlagt. Og så går du inn i ungdoms- og vokstavn, og så plutselig så, ja, vi kan jo absolutt være nye språk, ja. For vi kan lage synapser. Men vi må jobbe mer med det. Og det blir stakato da, ikke sant? Det blir jo mye aktsam. Og det er fordi at den kritiske fasen på språk er passert. Og hvis du har lært
lært språk som barn og så flytter de av landet for eksempel og ikke bruker det mer så ja, det blir ikke fort altså
Dette har vi ikke snakket om, men det er en effektiviseringsprosess med at man klipper bort synapser og nettverk som ikke brukes. Det er en del av modingsprosessen til en barn- og ungdomsgjerne. Da er det et sånt eksempel at hvis dette er et språk som bare blir lagt i sofaen og ikke brukt mer, så blir synapsene prisert bort, og så mister man det.
Også aldring. Da kan det også skje, ikke sant? Jeg kjenner en lege her nede, dr. Hilu, og han lærer sin nye språk hele tiden. Han er på sitt 27. språk nå. Å, hva herlighet! Nå er det kantonesisk. Og det er rett og slett for å holde igjen ung, sier han. Ja, men han bygger jo masse språkskinnapser, ikke sant? Mye mer avanserte nettverk for akkurat det da, enn det vi har.
Og hans gode heks til meg da er å telle baklengs på alle språkene jeg kan og gjerne tre, altså tre tal om gangen, telle baklengs når jeg går tur. Så det er jo noen gode gjerne som man kan gjøre når man blir litt eldre. Ja, ja, ja. Da kan man bygge det handler jo om å bygge nye synapser da, sånn at du har
mer å ta, for hvis vi skal ta den så er jo en naturlig del av aldringsprosessen i Ørnens nettverk er jo at synapsene mister litt tak i hverandre. Det skjer litt ved kålet, og hvis det skjer veldig fort eller i kritiske områder, for eksempel litt innknytning til hippocampus som ukompliser,
så vil du gå utover funksjon. Og så blir vi dårligere. De fleste blir jo sånn, hva var det navnet igjen? Vi mister litt den der. Og da handler det om at når vi bygger nytt, så er vi med på å forebygge. Jeg tenkte akkurat på det når jeg var i Miami for to uker siden, halvannen uke siden, og kjørte bil, og så sluttet GPS-en, for det er den
Den sluttet å virke, og jeg var ganske fire-fem mil utenfor for jeg skulle på en kongress, og måtte klare å komme meg tilbake med min egen hukommelse på de store veiene. Oi, ja! Og dette snakket vi litt om i en tidligere episode, hvor utrolig interessant det er, for jeg er vant til å bruke GPS hele tiden. Jeg klarte det da, men litt omkjøring over kanskje 10-15 meter lengre vei, men det gikk på en måte. Jeg har det litt inn enda. Ja, det skal du være kjempeglad for, for det er...
Det å få problemer med stedsanns er ikke det tidlige Alzheimer. Neida. Jo, det er faktisk det. Det er ikke tull heller. Det henger sammen med hippokampus. Men man har gjort oss til å avhenge av den GPS-en. Det er en busj.
Du leser ikke skiltene på samme måte, eller du tar ikke med deg informasjonen fra A til B lenger? Nei, vi har outsourcet en hjernefunksjon der da, egentlig. Og det er jo mange sammenhenger, kjempenyttig, men det betyr jo at vi får ikke brukt de nettverkene på samme måte som vi ville gjort hvis vi ikke hadde brukt GPS da. Så enkelt er det jo egentlig.
Jeg vil jo tro at det er en sans som vi burde opprettholde, for den har jo holdt oss i livet siden tidens morgen, akkurat den å finne frem og vite hvor man er i verden. Det er jo litt rart at vi plutselig er den borte.
Ja, og så er den knyttet til et litt sårbart område i hjernen. Tilbake til det vi sa i sted, at den er i tilknytning til hippocampus, som jo er det hjernområdet som er utsatt for aldri. Og det er der sykdomsprosessen starter ved Alzheimer, som er den mageste formen for demens.
Så kanskje vi skulle gjort en studie på det, at vi undersøkte om det var demensforebyggende å ikke bruke GPS. Det tror jeg det er også. Jeg tror det. Men jeg må ha GPS, for jeg har kjempegård i stedet, så jeg bruker ganske dårlig ansjøring.
Ja, det er akkurat det. Men man kan kanskje trene på strekninger og øve seg litt. Og bruke himmelretningene litt. For vi har jo egentlig vært naturlige barn og brukt himmelretningene våre alltid hvor solen står i forhold til å orientere oss. Ja, kanskje man kan gjøre det litt når det er nye byer. For i bil så skjer alt så fort. Og det kan være farlig hvis man kjører feil. Men når det går, så er det jo mye trygge. Kanskje det er mye trygg.
Martha, la oss snakke litt om dopamin. For meg har lettet meg litt opptatt av å leke som voksne. Vi har liksom sluttet å leke og utforske, og vi setter oss ned passivt med en mobil mens barn er på trening i stedet for å bare bli med, hoppe og leke og danse eller gjøre nye ting.
Hva skjer i hjernen da når man beslutter med den leken og undersøkelsen? Jeg tenker at lek legger jo perfekt til rette for hjernutvikling og synapsebygging. For det er jo å utfalle seg ofte, bruke kroppen, hjernen i samspill med andre, at man også får tren på det med interaksjon, turtagelig regler og så videre. Så i et hjerneløseperspektiv så er det jo selvfølgelig
hundre ganger er det sikkert målet det også, hvor mange ganger, men mange ganger mer bra for hjernen om du er med, i stedet for om du setter deg og skrur på mobil. Og så er det ikke alle steder som legger til rette for det, men man kan engasjere seg som tre eller bli med i stedet. Det er bra. Du sier elsk.
Du sier at du elsker aktiviteten mer enn resultatet. Kan ikke du fortelle hva du mener med det? Da er vi inne på det med vekstmentalitet, som er det eget feltet også. Men da er det at du knytter dopamin igjen, som er det vi trekker oss etter og ønsker mer av, fordi det gir hjernens applaus, eller en god følelse fra hjernen.
at vi knytter det på selve prosessen i stedet for endepunktet. Og det som er paradokset i det der, da blir resultatet også bedre. Dette er jo kjempegodt dokumentert, at hvis det er innrettsprestasjon for eksempel, så er jo vinnerne, det er som oftest de som har elsket prosessen. Fordi at hvis de har lagt gleden sin der, så har de gjort det om igjen og om igjen og om igjen og om igjen, og det er jo sånn du blir god av.
Så det er jo også noe med pedagogikk, og hvordan vi følger opp barna våre, at vi sier ikke så talentfull, å du er så talentfull, eller så bra at du vant dette, det er vi kjent for for det fleste også, med at vi sier godt jobba i stedet, ikke sant?
Jeg har en gutt på 13 år som elsker skolen her nede i Marbella. Han elsker lærerne sine, og han får toppkarakterer på alle fag plutselig. Det er jo noe med den prosessen du snakker om, aktiviteten som leder til de resultatene. Jeg skulle ønske vi kunne få til enda bedre
skolesystem og oppfordringen til et helere perspektiv. Og litt som Hedvig Montgomery også snakker om, ikke bare les og let etter feilene, men vær med på opplevelsen på leksen til barna dine. Jeg tror det jeg også vil være med på, ja, skape de gode resultatene. Ja, det blir en positiv opplevelse som man har sammen, og da er vi inne på en annen skikkelig viktig nøkkel, sammen.
Og også i skolesamling at man har det bra der i den settingen. Etter det kan man begynne å snakke om resultater og utkomme av det. Ja, tilknytning, sant? Det er nøkkel til alt det. Apropos at man har forskjellige tilknytningsbehov, hvorfor er søsken så ulike på det?
Å, det var et godt spørsmål, synes jeg. Det sier vi når vi synes det er et vanskelig spørsmål, ikke sant? Ja, ja, ja. Da tenkte jeg litt om...
Altså, det er kanskje riktig følge, kan man da si, altså om man er størst eller minst. Og så selvfølgelig nettverket rundt, det er ikke bare foreldrene man eksponeres for, ikke sant? Det er jo venner, naboer, hjemmealdrende, andresforeldre, trenere etter hvert, vitensledd og så videre. Så er det sikkert noen genetikker da, som gjør liksom, hvilken genkombinasjon var det akkurat du hadde? Jo, det var den som gjorde
gjorde deg sårbar for sånn og sånn. Vi vet jo helt like gener har jo ingen av oss hvis vi ikke er enige om tvillinger. Og selv da blir det jo ganske forskjellig, og da kommer miljøet inn i bildet, og 100% likt miljø, det er ikke mulig å få til for noen av oss selv, ikke for søsken.
Jeg er litt overrasket over det, for jeg har mange søsken, og når vi nå i voksenhållet snakker om forskjellige ting, så er det så rart. Vi føler at jeg har helt forskjellig oppvekst enn noen av dem, og noen er veldig på, og noen er helt av. Det er veldig rart, og så har vi vokst opp sammen. Ja, og at vi blir...
Skikkelig ulike. Jeg må ha min søster og deg. Ganske forskjellig, tror jeg. Så hun gir masse råd til meg som passer kjempegodt for henne. Det passer ikke.
Se hele festivalprogrammet og kjøp din bilett på bergenfest.no.
La oss hoppe litt til søvn og søvnens betydning for hjernen og alt som skjer mekanisk når du sover. Det er jo da byggeprosessen foregår, ikke sant? Alle de tilbake til synapsene og alt som vi har snakket om nå med å danne baner som strømmen kan reise på, hele nevroplastisiteten, veldig mye av det pester seg og foregår mens vi sover.
Noe av grunnen til det kan jo kanskje være det at sansene får fri, blant annet. Nå snakket vi om hvor mye hjernen må arbeide med å ta inn alt det som passerer forbi radaren på sansene når vi er våkne.
Når vi sover, er alt avstekt. Da kan nettverkene få lov til å jobbe med belikeholdsprosesser. Feste grepe, feste nye forbindelser, kaste de som ikke trengs. Alt dette formes under søvn. Det er kjempeviktig. I remsøvnfasen, når du drømmer heftig, er kroppen fysisk skrudd av.
Og det er jo bra som skjer rundt hjernen, tenker jeg. Men hva skjer i hjernen der? Massevis, massevis. Dette er ganske ny kunnskap, og det er kjempekult at man kan vise det med både EEG-undersøkelser og MR-undersøkelser, og at det er kule utstyrer, hvordan hjernen arbeider når vi sover, og særlig i rennesøen. Så kan vi se at det er sånn man var våkent.
Den jobber som om den var våken, med to viktige forskjeller. Det ene er jo det du sa med at strømsignalen ikke får lov å passere ut i kroppen gjennom hjernestammen, sånn at vi handler ikke. Det går masse motoriske signaler, men det kommer ikke frem, heldigvis. Ellers så kunne jeg kanskje hatt problemer.
Og det andre er dette her virkelighetskontrollsenteret i hjernens fremre del. Det synes jeg var utrolig fascinerende og fint. At det er avskrudd. Så alt annet jobber som bare det, men den del av hjernen som forteller deg, er med på å si om noe er virkelig eller ikke, den er jeg sånn, eller er ikke med da. Og derfor tror vi at det er ekte, ikke sant? Og vi drømmer.
At det fremstår som virkelighet når vi er i det, veldig spennende. Hva er lucid dreaming? Ja, det er et kjenteartig fenomen. For det er jo at du er i en drøm, og så forstår du at det er en drøm. For så å si, alt det når vi drømmer, så opplever vi det som virkelighet der og da når vi er i drømmen. Men når du har en bevisst drøm, er vel det det gjerne oversettes til norske menn?
så skjønner du at det er en drøm. Og det har de også forsket litt på, og vist at da er det aktivitet i dette virkelighetskontrollsenteret. Det er en avansert del av jernmarken som driver med ganske mye ulike ting, men en av de tingene er nok å fortelle oss om det er ekte eller ikke, det vi opplever.
og den slår seg av under vanlig drømming men under en bevisst drøm så er det aktivitet der og da tenker jeg da må jo det være med på å bety at det er den delen av hjernen som sier det er ikke virkelig det er en drøm har dere opplevd det?
Jeg tror jeg opplevde det, men jeg merker at ungdom snakker mye om dette, og da lurer jeg på om det handler om ytterst stimuli, eller er det trender, eller hva er det som sier at det har kommet så veldig opp i ungdomsbildet nå? Nei, det er jo sikkert sosiale medier, det er en slags diskusjonstråd som har kommet opp og blitt populær, men fordi det her kan man jo
også trenet at det finnes teknikker som gjør at det er større sjans for at du får oppleve det fenomenet. Jeg har hatt det et par-fire ganger, og det er helt sprøtt. Det skjønner jeg at dette er en drøm, at jeg kan gjøre hva jeg vil uten at det gjør noe.
og styrer og kontrollerer det, men så kan du diskutere, er de bra for oss? De er jo ikke helt sikre, sikkert. For jeg tenker det er ganske stor sjanse til at søvnen blir forstyrret, men veldig viktig søvn vår, at du setter deg risikoen for å vokse mer, hvis du har mye bevisst drømmer. Jeg tror kanskje det.
Ja, og det har jo også vært litt sånn snakk om kosttilskudd som kan øke lucid dreaming, så man skal kanskje være litt oppmerksom bak det, litt forsiktig. Ja, det er gult å oppleve, men jeg tror kanskje ikke det er så bra for søvnfaldigheten da.
Nei. Man må våkne kanskje litt utslitt, ja, hvis man har holdt på å jobbe med dette her på nattestid. Ja, eller i hvert fall, jeg har merket de gangene jeg har hatt bevisste drømmer, at jeg mange av de gangene har våknet. For jeg skjønner, jeg drømmer, og da våkner jeg faktisk, ikke sant? Og så har jeg fått en forsvinnet søvn, da. Tula,
Du, la oss hoppe fra søvn til forelskelse. Hva skjer i oss når vi blir forelsket? Kan vi stole på hjem da, eller er det bare hjerte som er spennende? Nei, det er også ganske spennende, for det er mye forskning, det er noen dedikerte forskere som fant på det, at nå skal hjemmen finne ut hva som skjer da, og det har de jo gjort da, til ganske store grad. Og det som er interessant er jo at det er veldig, veldig mange fellestrekk mellom en voldsom forelskelse og det å være i huset, altså.
og skikkelig avhengig av noe. Og da er vi jo inne på dopaminsystemet igjen med en gang. Og det gir jo mening det, fordi dopaminsystemet har vi jo for at det skal motivere oss til alt som har vært bra for arten. Og det er jo helt grunnleggende viktig at man får inn spennende hvis vi skal overleve det som en smart
Så vi har en drive mot det. Også frigjøres det mye dopamin, og det gir oss en craving. Det er en slik retning av en viss type altferd som gjør at du får mer av det dopaminet. En forelskelse er jo heftig nok at dopamin er en aktivitet. Det kan vi vise med MR for eksempel. At det lyser opp som bare det.
Ja, det er jo bare å være rundt noen som er veldig forelsket, så kan du se det. Ja, det kan jo være flott da. Det kommer jo ofte en utstråling med da, men det kan bli en sånn ensporitet, så man kan se en annen type avhengighet da, at du blir så hektet at alt annet blir uviktig da. Og det kan jo være noe til snitsomt også,
pluss at de mer resonerende fornuftige stemmene tilbake til fornuft versus følelser blir også litt svakere fungerende hvis man er veldig forelsket så alle disse kritiske resonerende stemmene som kommer fra pannlappen i hjernen de får ikke være med like mye på laget så man blir kanskje lettere for å bli mer impulsiv også og ja
handle i en bestemt retning da kanskje noen plutselig bruker fryktelig mye penger på en helt teit ting, ikke sant? For det har med en kjempedyr middag eller et eller annet sånt, da har vi gjort alle sammen
Du bruker det ordet insula. Kan du forklare det med hensyn til følelser? Ja, insula er kjempeviktig på følelser. Det er jo en del av jernbarken. Den ligger som en liten ekstra lapp på baksiden av tilleggnappen. Som en innbrett av jernbark, egentlig. Og det er derfor den blir kalt for øy også. Insula betyr jo øy.
Den prosesserer følelser på en måte godt og vondt avhengig av hvor i innslag du er. Men den driver jo en god del med avsky og selvkritikk og litt negativt ladde ting. Den gjør det, og den er også i aktivitet når vi er forelsket.
Det som er interessant er at det knytter seg opp mot et annet hjernområde som forbinder fornuften med følelsene. Det er en bro mellom fornuft og følelser, og der sitter også en selvkritisk stemme. De områdene er mer aktivt under en forelskelse.
synes jeg også gir mening at man kan bli veldig sånn herregud, hvorfor sa jeg det der da eller hvordan så jeg det nå man blir veldig opptatt av hvordan man framstår og det reflekterer at det er mer aktivitet i det hjernen som holder på med akkurat det der å kritisere seg selv og det sender beskjed ned til denne insula området som kanskje er det som konkret gir en ubehagelig følelse da
Hvordan virker det parasympatiske nervesystemet i forelskelsesfasen?
Ja, det er ganske viktig egentlig, det med autonome nærmessystem da, og det kan være forferdelig irriterende også, fordi at ofte når man er på vei inn i en situasjon hvor man skal møte den man forelsker, for eksempel, så er det jo det sympatiske nærmessystemet som slår seg på. Vi blir på alert, vi blir stresset, fordi jeg er emosjonelt aktivert, og dette klarer vi på styrene vi er i, og så begynner vi å rødne og bli tørre i munnen,
Nå skjedde det forhåpentligvis alt det der. Så det er jo et lite tips da, og det vet vi sikkert hører av mange av oss, at hvis man ser det hos andre, så skal man ta det som et kompliment, tenker jeg. Men det parasympatiske nervesystemet, det er jo det motsatte. Roen. At man ikke har den stressaktiveringen.
En ting som kan være med på å vippe den likevekten over i ro, det er jo berøring blant annet. At man får roet ned aktiviteten fra stressrespons, og også fra amygdala konkret, som er den frykt på alarmcentralen som ofte setter i gang stressrespons. Det er ikke bare den som gjør det, men den kan gjøre det.
Så med berøring og fysisk kontakt roer amygdala seg ned, og det sympatiske nærmeste roer seg ned, og man kommer mer over i det parasympatiske motholdet. Det er en viktig del av forelskelse. Det er også neste skritt, berøring.
Det er også det som skal til hvis jeg skal over i seksualitet og snakke om påskruing av det, så er det parasympatiske næringssystemet og forutsetningen for å få seksuell tenning. Man kan ikke bare være sympatisk aktuelt, det går ikke det rett og slett. Men imellom der ligger berøringen, og det er den som tar det videre.
over i det andre moduset. Ja, jeg skulle likt å sette seg politikere når de står og klemmer og koser på hverandre mens de helt oppi hodet sitter og roer ned med berøring. Det er ikke alt det passer, men i noen sammenhenger er det jo helt rett.
Da er Norges første biohacking-bok ute. Ja, endelig er denne boken vi har skrevet sammen med Gyldendal forlag. Vil du lære hvordan du kan bruke døgnrytme, søvn, trening, ernæring og stressmestring til å optimalisere kroppen og hjernen ditt?
I boken gir vi de beste verktøyene for å bygge vaner som varer basert på den nyeste forskningen innen biohacking. Bli med på reisen mot et sterkere, sunnere og mer energisk liv der du tar kontroll på helsen din. Bestill boken nå og ta helsen din til neste nivå. Link finner du i episodenotatene. Oksytocin, det er jo også et hormon som slippes ut fra hypotalevros.
Vi snakket litt om det i boken vår, for vi er så glad i sol og varme, og vi forbinder ofte også med amming og kontakt med barn. Men har du noen tips på hvor man kan øke dette nivået naturlig? Ja, det er berøring det også, faktisk. Fordi det begynte jo med amming og fødsel. Det var jo det vi ble forske på først, når vi hadde hatt oksytosin og effektene av det.
Og så har vi jo forstått at det også er veldig, veldig viktig for tilknytning, eller kjærlighet da, det at det knytter oss til andre. Og det frigjøres også ved berøring. Faktisk helt konkret så er det oksytosin som roer ned aktiviteten i amygdala. Det er en oksytosineffekt. Så først må det frigjøres ved hypotalamus, og så har det effekt på amygdala, så blir man roligere. Så ja, berøring
Det å ha andre mennesker i livet sitt. Og så dyr kan også hjelpe til med det. Kjæredyr, unn eller katt. Klappe. Kjæredyr kan også gi akses på sin. Og kan jo være med på å forklare noe av det at vi kan også bli veldig, veldig knyttet til dyret våre. Som er fint da.
Ja, det er kjempekult. Jeg merker det, bare jeg tar på dyr. Det er veldig godt. En som er menneske bør absolutt ha et kjeledyr. Men du krangler. Hva skjer i hjernen når vi krangler? Da tenker jeg at vi slår på sympatisk autonome næringssystemet. Sympatisk del. Fordi da mobiliserer vi fjellet
fysisk og går inn i en stressreaksjon det henger automatisk på det å stå i en konflikt med et annet menneske kanskje er det en truende situasjon for det er et grunnleggende behov for oss mennesker å høre til en flok det er en annen enkelt i automatikken vår for overlevelsen at vi trenger å være flere
Og derfor har vi nok alle sammen det, og litt fint, tenk på det, at vi har nok en grunnenstilling på det at vi skal være ordentlige mot hverandre, nettopp av den årsaken. Og så oppleves det forferdelig ubehagelig når det ikke er ordentlig, eller når det er en krammer på direktene, for eksempel. Jeg har ikke møtt noen som sier at de koser seg med det, altså da tror jeg det er noe galt i hvert fall.
Du, vi er født med en IQ, eller i alle fall 80% sier det var arbeidlig. Kan man gjøre noe med å øke IQ-en sin? Og når er det tidskritisk? Det handler nok også om bruk, ikke sant? Og IQ er jo noe ganske spesifikt det også. Det er jo egenskaper, sånn som jeg tenker på det problemløsingsende, enten å se mønstre, sammenhenger og forstå ting,
Så det er jo egentlig en definert størrelse på en hjernefunksjon. Smarthet generelt, tenker jeg, kan ta veldig mange former. Men at IQ er en av de, da. Og så, der er det jo også sånn at vi er jo født med et utgangspunkt. Og det kan man godt kalle for talent. Altså, hvor lett eller vanskelig er det for deg?
Men jeg lover, hvis du sitter og tar IQ-tester 7 timer om dagen, og det er det du driver med, da kommer det til å bli bedre. Veldig god på sånne tester. Så det handler om hvor du legger innsatsen din, og da er vi tilbake på det med dopamin, og det å elske prosessen igjen. For du gjør jo det du synes er gøy, hvis du kan velge, og da blir du god på det du gjør, og så videre.
Så hvis du er middelalderen, og har lyst til å øke i kunden, og kanskje til og med er kunden, den emosjonelle intelligensen, da er det rett og slett å jobbe mer med typen matematikk, eller øve på språk, eller det er det samme? Ja, det vil jeg absolutt tenke. Eller hvis du vil lære deg 27 språk, da blir du veldig god på språk,
kjempegod, og du blir sannsynlig at du har god til læringsprosessen av språk det er kanskje det som gjør at du kan bygge på oss med så mange etter hvert at selve innlæringen også blir noe du blir god til så kan du gjenbruke det
Men om man liksom skal få et plastisk nærmest system som lett tar til seg nye ting, sånn som der hvor barn og ungdom har en fordel, det er jo et litt annet spørsmål enn hvordan får man det? At man liksom blir for lett for å danne nettverk uansett hva det er man ønsker på, så at man trenger færre repetisjoner.
Det er interessant, tenker jeg, for da snakker vi om en universell egenskap. Ikke bare at du blir god på akkurat språk, eller akkurat IQ-tester, eller akkurat sykling, eller hva du trenger til folk, men at du kan bli god til alle ting, fordi at du er kjapt på å navne nye synapser. Ja, da hjelper det å være barn og ungdom, for de har det automatisk. Kan vi voksne også få til å åpne opp den her? Ja!
Det kan vi kanskje, og det var derfor jeg også så bastant sak fysisk aktivitet til å begynne med. For det er helt åpenbart at man får sterkere hjerte og bedre broendstrenning og muskler og mindre kolesterol og alt det der. Det vet vi når vi trener. Men nå ser det ut som det at fysisk aktivitet er med på friere stoffer som gjør hjernen mer plastisk.
Det holder vi på, det forskes det på nå da. Det er veldig spennende. Forskes det på i forhold til hjernesykdom også? Ja. At man kan redusere sjansen for det? Ja, og særlig opp mot demensutvikling.
Det er jo veldig interessant hvis man skal prøve å bremse, for du kan gjøre andre typer livsstilsting som kosthold og fysisk bevegelse og muskelvekst. Og så har vi ikke helt forstått nøyaktig hvorfor enda. Vi vet jo at fysisk rehabilitet forebygger hjerteinfarkt og dermed også hjerneslag. Det er viktig.
Og så har vi jo sett at det ser ut som det er en ganske sterk sammenheng mellom redusert risiko for demens og mye du har vært aktivt og trent. Og så er det en sånn missing link der som blir utforska i disse dager. Men hvorfor er det en sånn sammenheng? Det kan ikke være bare det at man forebygger hjerneslag, og det kan ikke være bare det at man bruker hjernen når man er fysisk aktiv. Det er viktig å huske på også.
Men kanskje det er enda en ekstra komponent med den klasticiteten at det fungerer stoffer som igjen gjør hjernen mer formbar og mer tilgøyelig til å danne nye nett. Og da snakker vi om spennende ting her. Foregår det forskning i Norge blant annet som ser på dette? Det er gøy. Flinke folk.
Ja, og så tenker jeg jo at man må koble på meditasjon og litt avspenning i forhold til den bevegelsen, for du kan ikke bare løpe, ikke sant? Det er jo kombinasjonen her. Åske, kan jeg få lov å fortelle om en veldig morsom musestudie da? Ja, det kan du. Det begynner jo ofte på en dyr for å se på mekanismer, og så har de funnet ut det at ja, trening gjør at det dannes lettere dannes nye baner og nye synapser i hjernen,
Men ikke hvis du har blitt trua til å trene, eller bare hvis du har trent frivillig. Og det her var det mose, at den ene gruppa fikk lov å løpe i hjul, og så velge selv når du vil gå ut og inn, mens den andre gruppa ble satt på tredje mølle, så de måtte løpe. De kunne ikke gå av.
Og da var det bare de som hadde trent frivillig som hadde denne gode ekstra effekten. Og da tenkte forskerne nettopp det, og det var en av hypotesene, at grunnen til at den tredje mulige gruppa ikke hadde hatt like god effekt, var at de hadde blitt stresset av det, at de hadde blitt tvinget til å trene, og at de var på motvei den positive effekten. Så her er det mange aspekter, skal like det også.
For da er det jo andre organer som svikter, type binyrene og andre ting som ødelegger for den gode hjernehelsen. Ja, det å være påskudd i spesiesrespons har jo bred effekt på hele systemet, inkludert hjernen. Hvis det blir stående over tid, særlig
Jeg bet meg merke i den fantastiske boken din. Den må alle som hører på bare kjøpe. Vi har lest alle bøkene dine, Martha. Jeg synes du er så dyktig til å formidle litt tungt stoff på en underholdende måte.
Men fortell, for du har erfaring med å se lyd. Det er noe som kalles for synsnervestråling. Hva er dette for noe? Ja, det er ganske spennende, og det er jo litt sånn vitenskap. Når det passer på eget liv, så blir det litt ekstra morsomt. Og det gjør du ofte når det gjelder hjernen, på mange måter. Men nå snakket vi om at jeg mistet synet på høyre øye da jeg var ganske liten.
Og da var jo min hjerne i høyeste grad fremdeles i vekst og modning. Det var masse som gjenstod. Og så har jeg det sånn at hvis jeg er døse, og jeg har øynene igjen, og det kommer en plutselig lyd, så kan jeg se den lyden. Og det er ikke noe avansert, det er bare sikksak eller sjakk, et eller annet kort som varer like lenge som lyden.
Da har jeg tenkt selv at det kanskje er fordi at de signalene som skulle kommet fra det høyre øyet, derfor det ikke kom noen signaler lenger, den del av hjernemarken har blitt tatt over av hørselsområder.
så har jeg tenkt at det ble en sammenblanding der da så når det kommer et fersenssignal inn en plutselig lyd så slår den synsparken seg litt på også og så kan jeg se den lyden og så begynte jeg å grave litt i forskning på det og så viste det seg at det stemmer jo det
Dette er jo forskning på alt mulig. Det er bare å søke den pummet databasen, så får du svar på alt. Og der nådde studier, det er blant annet fra Finland som hadde vist at det er tilfelle hos blindene, at hjernemarken der invaderes og kan invaderes av hørselsmåler. Det er nesten som en fantomsmerter som kan føles fra ...
For et lem som er borte? Ja, ikke sant? For det er jo tolkning i jernmarken det også, og det er jo liksom de mest klassiske eksperimentene på nevroplastisitet går jo på akkurat dette. At de har vist nøyaktig det, at jernmarken omformer tokene sine basert på de signalene som kommer inn. Gud, altså jernmarken er så interessant. Ja.
Men hva er det som skjer når vi blir eldre, og plutselig begynner vi å ikke huske navn? Det er jo sånn klassisker. Hva er det som skjer da her på campus? Det er forfall, altså. Det er ikke noe annet enn å ha til synløpet. Nei, det er løpet ikke kjørt. Men det er jo det at synapsene blir gitt.
fortimma igjen at det blir færre forbindelser. De mister litt grepe i hverandre. Det kommer til å skje med oss alle sammen når vi blir litt eldre. Et av de områdene som er kanskje litt ekstra utsatt for det er akkurat der som minner skal testes og hentes tilbake igjen.
Det er motstykket til at vi begynner å plunne med enkeltopplysninger og detaljer som for eksempel navn. At vi ikke blir like gode til å huske det da vi var yngre. Den prosessen tror jeg Janne starter rundt 40-45 år siden. Her er det bare å begynne forebyggingen.
Du virker som har gode gener, for din marmor er jo nesten 100 år. Ja, kanskje det. Og hun husker godt? Ja, hun har i hvert fall ikke fått noen demensdiagnoser, og jeg tror ikke jeg er i nærhet med det heller. Men det er jo forskjellig der også, sammenlignet med tidligere. Har du hatt dette genet? Nei, vet du hva jeg tror det er med min marmor? Hun er veldig sosial.
Jeg har hatt mange venner med sammen og er glad i andre mennesker, og det er også med på at det bygger sin akser der. Det å sitte i dialog med en annen person og involvere seg i det andre mennesket, da bruker man veldig mye av hjernes nettverk. Så det er kjempesunt.
Dette ser du i de blå zoner. 100-åringene som lever lenge, de har jo et community, et nettverk. Ja, det er en av faktorene der. Det er noe av det viktigste, kanskje. Kan vi ta en liten touch innom sykdommer i alderdommen? For det er jo med demens, vi får bare gå litt kort igjennom disse, demens og Alzheimer og type hjerneslag også i alderdommen.
Ja, det er jo med hjernen som med resten av kroppen. Hår blir gråere, huden blir mindre elastisk, det skjer mye i hjernen også. Noe av det øker risikoen for at man kan få konkrete sykdommer. Der finnes det dessverre mange ting som kan range hjernen også.
De to tingene som kanskje er blant det vanligste, og der risikoen øker markant med økende alder, er jo demens og hjerneslag. For hjerneslag handler jo om en blodåresykdom, og da er det jo som med hjerte også, det er jo ikke akkurat de samme risikofaktorene, for det er jo også blodåre som går tett ved hjerteinmark. Så at det kanskje samler på seg
plakk inne i broene, og når man har mistet det, så har det blitt så mye at det begynner å tette seg igjen, og da kan det bli slag. Hvis man har hatt flere hjerneslag, så kan det gjøre demensstyrkdom, så det henger jo litt sammen dette her.
Men også har vi noen kreftformer som ramler hjernen, at det kan vokse smulster. Det er også noe som er knyttet til alder, ikke alltid, men hvis man ser på hvordan risikoen akkumuleres, så er alderen faktor der også. Det er veldig mye statinbruk og blodtryksmedisin der ute går om dagen. Vi får inntrykk av at det stadig øker. Ja.
Det har vel også en bivirkning å gå opp medisiner? Det er ingen medisiner som er uten bivirkninger, så der blir det jo en vurdering, tenker jeg, en total vurdering av hva er det som er verst. Ikke sant? Blodtryksmedisin og statiner er jo det medikamentet som går på det med blodårehelsen igjen, og som er med på å hjelpe til å holde blodårene åpne. Det er jo det du skal gjøre.
Det er jo rett og slett en forebyggende behandling. Da blir det et risikoregnestykke. Hvor stor tror du risikoen er for at det skal gå tett hvis vi ikke bruker dette her? Kontra hva det koster hver dag, kanskje noen i sitt eget enkeltliv vil si det. Jeg synes det er så plagsomt med disse medisinene at da løper jeg heller den risikoen.
Det tenker jeg må være opp til hver enkelt menneske, hva man synes er viktigst i sitt liv. Mens jeg vil jo kanskje tenke sånn at jeg er ikke spesielt opptatt av å få hjerneslag. Jeg synes det er best å leve uten å ha risiko for det. Så da tenker jeg at jeg ville bygge opp et opplegg som senker den risikoen i størst mulig grad hvis jeg visste at det var utsatt. Men her er det nesten regnstykket, at man må veie det ene opp mot det andre. Ja.
Men så kommer vi da til siste stopp på denne biografien. Døden. Hva skjer når man dør? Kan man bli gjerne bare skrudda? Eller vet vi noe om dette? Ja, det gjør vi. Og jeg var så ridd for det kapittlet. Jeg synes det var så ubehagelig å gå inn i. Det er kanskje derfor det er forsket så lite på. For det er liksom...
Det er veldig mye som henger på akkurat den tematikken. Kulturelt, emosjonelt, relasjonelt, altså veldig mange ting. Så det er helt utrolig at vi har visst så lite om det. Ikke ganske nylig. Men det har kommet noen analyser og publikasjoner siste, det er vel ikke mer enn ti års perspektiv, for det er tolv eller cirka. Og de aller nyeste er jo bare et par år gamle.
med analyser av en døende hjerne sin elektriske aktivitet. Og det de i hvert fall sier er at det er ikke å slå av en bryter, at det er en prosess som kan gjøre litt tid faktisk, det med at hjernen slutter å virke. Og så ser det ut som om det er forbundet med antagelig en bølge av økt aktivitet.
At man får en påskrudd oversvømmelse nærmest av hjernaktivitet som beveger seg gjennom nettverkene. I det kanskje sett i sammenheng med at tilførselen av oksygen har blitt stoppet. Så hvis hjertet stanser, så vil det komme mot hjernen, og da vil det heller ikke på oksygen.
og det har ikke gjerne næring eller noen ting, og heller ikke glukose, men særlig oksygen som den trenger til prosessene sine. Og så kommer neste omgang den der påskrundheten som går gjennom fra helt overalt. Og det har de målt å vise nå.
Og så er det ganske spennende å prøve å knytte det opp til beskrivelser fra folk som har opplevd sånn nær døden opplevelser, for eksempel. Og så er det jo mange som sier at det er utrolig fascinerende, og det er større enn det vi kan forstå og forklare, men det er ikke sikkert, fordi for meg gir det skikkelig mening.
Det passer sammen med aktiveringen av motværingen og det disse menneskene beskriver. Kanskje det kan være slik at man får en oppskrundhet av hjørnesfunksjonen, og at det til og med i noen tilfeller kan reverseres hvis man får i gang hjertet og får oksygen tilbake.
At man kan komme tilbake til livet, og så er det nær døden opplevelse i stedet som det går an å fortelle om. Men her er det mye nattdage. Vet man noe om tidsløpet her? Hvor mange minutter dette tar? Noen snakker om syv minutter, har jeg lest. Ja, det tror jeg kanskje det går an å si noe om. Kanskje særlig når man ser på det vi har gjort med dyr. For det har vært gjort forskjellig med ratter der også.
og akkurat antall minutter klarer ikke jeg å sette fingeren på men det går saktere hvis det er kaldt såpass jeg har fått med meg at det med temperatur kan være noe god å virke da
Du må ha et par spørsmål til her nå før vi gir oss, og da vil vi gjerne ha dine gode råd, og særlig med eldre mennesker som har rundt oss. Det er et travlt liv vi har med mange ting vi skal gjøre hele tiden, og hvordan skal vi være bedre medmennesker, og hvordan skal vi få best mulig tid her på jorden mens vi er her, og ha god hjernahelse? Ja, det er å være sammen med hverandre altså.
Ja. Og fysisk akkurat. Nei, men virkelig. Det å sette av tid til andre mennesker i livet sitt. Jeg tror det er nøkkelen til alt sammen. Så med din mamma så tar du med barna dine og de er sammen. Voksne, gamle, unge. Ja. Og det trenger ikke være fryktelig mange. Det er de som er tettest på som betyr noe, ikke sant? Ja, ikke sant. Åh.
Jeg synes dette var en veldig fin avslutning. Veldig koselig var det. Ja, det er koselig å kunne slutte sånn, men det er ikke bare koselig, det er vitenskap det også. Det er en belegg for å si. Ja, for vi snakker jo ofte om at vi ser livet sånn linært fra fødsel til død. Men det kan jo også hende at det er en syklus. Men la oss håpe at det skjer litt mer da. Etterpå?
Ja, det er slutt med denne boka. Ja, da slutter boken. Tusen takk for at du kom til oss, Martha. Vi setter så stor pris på deg. Tusen takk. Alette, det er så interessant. Vi har snakket en del om du og meg i det siste med at vi tenker mer og mer syklisk på livet vårt og den tiden vi er i nå.
mens denne biografien og samtalen med Martha var jo i aller høyeste grad veldig linjære fra fødsel til død. Men kanskje vi kan lupe den tilbake hvis det skjer noe. Vi må være litt åpne for at universet er litt større enn det som er så konkret. Ja, det må vi helt klart. Vi vet ikke hva som skjer etter døden. Jeg synes det var...
Det var en kul avslutning vi hadde der med den siste delen med døden, fordi stopper det? Vi vet jo ikke. Kanskje det er en syklus? Kanskje vi kommer tilbake igjen? Med tanke på alle de signalene som skjer hele tiden i kroppen, både autonome og
Dette blir bare filosofering, men uansett, det å ivareta god hjernehelse, det å tenke på at hjernen var med oss fra mors liv, helt inn til flere minutter inn i dødshøyeblikket, det er noe vi må jobbe med. Og at bevegelse var det som kanskje påvirket hjernen mest, det synes jeg er noe som er utrolig inspirerende, som vi kan ta med oss, og mange gode tiltak vi kan gjøre.
Det var ikke noe negativt eller deprimerende i denne samtalen. Det var bare masse konkrete biohacks som vi digger, som vi bare fortsetter å jobbe med. Det synes jeg vi skal ta med oss. Løpet er ikke kjørt selv om vi både er voksne og blir gamle.
Vi har vært innom mange forskjellige temaer. Vi har vært innom kosthold og bevegelse. Vi har snakket om forelskelse og fysisk kontakt. Vi har snakket om søvn og lucid dreaming. Ja, og vi snakket om det å krangle. Når er det best å lære språk i livet?
og i forhold til stressmestring og hvordan man husker forskjellige ting og om kanskje hjernen spiller seg et lite puss som ikke er egentlig helt riktig så vi håper at du fikk masse god lærdom og at du løper og kanskje kjøper boken eller låner den på biblioteket og går inn og følger Martha Roa Syversen vi er blodfan av denne leken takk for at du fikk oss happy biohacking
Vi minner om at dere må snakke med egen lege eller kostholdsveileder om dieter og andre spørsmål relatert til medisiner og supplementer. Informasjon med dele kan ikke bli brukt til å diagnostisere, behandle, forebygge eller kurere noen sykdommer eller tilstander. Kronemarked hos Spar.
Nå får du to 0,33 liters bokser med Coca-Cola, Fanta eller Sprite til kun 10 kroner pluss pant. Du får også 450 gram kjøttpølser fra Gilde og 425 gram kjøttpølser fra Leif Vidar. Før 49,90. Nå kun 20 kroner. Altid tilbud på noe godt. Hilsen oss i spar.