‹ Tilbake til podkaster ‹ Leger om livet

4/2/2024

#146. Traumer, mindset, hva vi demper uro med og det å trene hjernen. Men Tim Rudi Veiteberg.

Tim Rudi Veiteberg snakker om traumer, mindset, tankekontroll, og hvordan alkohol har vært hans løsning på ubehag.

08:03

Podcast-segmentet handler om viktigheten av å ha en vekstmentalitet, hvor man kan trene hjernen til å møte utfordringer på en konstruktiv måte.

18:54

Fra å ha et vanskelig tankemønster til å skape en vellykket karriere gjennom å endre tankesettet ditt og jobbe hardt.

25:07

Fokus på å ta kontroll over tankene for å utvikle seg som menneske og mestre utfordringer med positivt tankesett.

36:55

En reise fra å benytte alkohol som mestringsverktøy til å konfrontere utfordringer, i lys av en personlig tragedie.

43:28

Å jobbe med traumatiske opplevelser og uvaner, utforske indre barn og meditere for personlig utvikling og transformasjon.

Transkript

Lignende

Laster

Hjertelig velkommen til podkassen «Leger om livet». Mitt navn er Annette Dragland, og jeg er utdannet lege. Jeg startet denne podkassen for å gjøre nyttig og god og spennende kunnskap om kropp, helse og sin lett tilgjengelig for oss alle. I dag har jeg med meg Tim Rudi Veiteberg. Han er mentaltrener, lederutvikler, foredragsholder og forfatter av boka «Det ingen lærte meg om mindset».

Han trener mennesker og organisasjoner i hvordan de kan bli sterkere mentalt og utvikle seg. Han har startet Heart Mentality med Anja Hammershengedin og Mario Søli, to stykker som begge har vært i podcasten min tidligere, og det er et treningssenter for hodet. Veldig kult. Hjertelig velkommen. Tusen hjertelig takk. Du har flytt tidlig i morges. Ja. Hvor er det du har flytt fra? Fra Trondheim.

Så når var du og Båken i Morris? Han var bare litt på 6, så det gikk fint. Syv flyer, det overlever vi. Jeg husker at Marius, nå han var hos meg, så fortalte han at han sto klokka 6 på mandagene. Hadde ikke noe sånt. Gjør han det på en del? Han har morgenøkt hver mandag klokken 7 for alle medlemmene i Appen vår.

Ja, det er rått altså. Det er veldig spennende hva dere driver med. Jeg får så mye gode tilbakemeldinger fra mine lytter da, som er medlemmer hos dere, og som forteller at de har fått veldig god nytte, og at det er veldig godt for dem. Ja, altså vi tror jo på at det å trene hodet er like viktig som å trene kroppen. Vi synes jo helt oppriktig at de har fått for lite fokus, og har for lite fokus i hverdagen.

Men hva vil det si å trene hjern? Det første, og det er spesielt hva rekkefølge vi går inn i det her på, men la oss nå bare ta tankene da. Det første vi kan gjøre når vi trener hjern er å bli bevisst at tankene våre er der.

og bli bevisst at vi er ikke tankene våre, eller at du er ikke tankene dine. Allerede der vil veldig mange være sånn, hæ, hva sa du nå? Ja, men disse tankene de går jo hele tiden som på en mølle, akkurat som noen som sitter på skuldra min, så blalalalalala hele tiden. Og bare det at du kan trene deg til å skape avstand,

til de tankene. Og etterpå, når du har skapt avstand, så kan du bestemme det for hvilken av de er det du faktisk har lyst til å være sammen med. Er det en tanke som er der, som ikke gir deg noe særlig, og som egentlig bare skaper kanskje litt sånn vondt i magen, eller høye skuldre? Hvorfor skal de være der da? Og det kan trenes. Vi er 50 prosent av tiden vår oppe i vår egen mentale verden. Og da er det nyttig å liksom gjøre litt biceps-trening for gjerne.

Ja, for du har skrevet en bok om mindset. Men hva er egentlig mindset? Og først, hvordan oppdager du at mindset har noe å si for livet ditt?

Den lange historien på det, jeg skal ikke gjøre den sånn kjempelang, men jeg var jo så heldig at jeg fikk lov til å reise til USA som 20-åring. Da var jeg ansatt i Kjøstiakommandoen. Og som 20-åring fikk jeg reise bort til U.S. Marine Corps på det som heter Scout Sniper Basic Course, altså amerikanernes sin skapskyttetrening. Og jeg fikk lov til å reise bort der fordi at jeg hadde knust noen myter om meg selv når jeg kom inn i forsvaret.

Når jeg gikk på skolen, så sammenlignet jeg meg veldig med andre. Jeg tenkte at, for eksempel i matte-timen, så så jeg på kameraten min som satt ved siden av, så var han flink i matte, så tenkte jeg, ja, han fikk matte utdelt i sin boks. Det gjorde ikke jeg. Og så ga jeg bare opp. Og sånn var det for veldig mange deler av livet mitt fra jeg var 0 til jeg var 19. Enten så hadde jeg det, eller så hadde jeg det ikke. Og så kom jeg i forsvaret, og så fikk jeg ta på meg uniform sammen med masse andre, og så skjønte jeg at alle stiller likt.

Og det gjør vi jo egentlig i livet, og alle stiller jo egentlig likt. Og jeg husker det fortsatt, så klikker det opp i hodet mitt. Og så begynte jeg å øve.

Og så øvde jeg, og øvde jeg, og øvde jeg, og fikk, og så gikk jeg gjennom disse selekteringshulene da, eller, til neste nivå, til neste nivå. Og tre år senere så fikk jeg lov til å reise til USA, på bakgrunn av at jeg hadde jo skapt masse ferdigheter gjennom det å utforske, og øve, og prøve på nytt, og vokse. Og så tryna jeg skikkelig. Etter åtte uker ute i kurset, så kommer den her,

innre, stille stemmen tilbake. Den som hadde vært der før. Hvorfor valgte de deg? Du får ikke til dette. De andre er jo mye bedre enn deg. Så blir den stemmen bare sterkere og sterkere, som gjør at jeg går opp.

For den stemmen hadde du hatt med deg under hele barndommen, oppveksten, på skolen, og så syntes du det var vanskelig med fagene. Ja. Og det var til og med sånn at når jeg spilte fotball, og jeg spilte mye fotball, så var jeg ikke best, men jeg var sånn relativt god og kjempetom å spille på de viktige plassene. Når jeg ikke fikk starte kampen på midtbanen, eller når jeg ikke ble valgt til kaptein,

Så var det et nederlag. Så jeg kunne slå meg selv i hodet, og bryte meg selv skikkelig ned på innsiden. Og jeg var ikke så sikker på om jeg hørte den indre stemmen heller på den tiden. Det bare var der. Litt sånn i underbevisstheten, og trykte med det. Og når jeg strøyk på Snøpløsskolen i 2004, så reiste jeg hjem, og da fylte kroppen min seg med skam.

Dette var i USA. Etter åtte uker strøkte det. Og da kom den for full maskin tilbake. Ja, og den kom kraftig tilbake. Og det nederlaget, det her nyfunne innsikten og kunnskapen som jeg hadde fått et par år tidligere, som hadde gjort at jeg fikk lov til å reise,

Det var abortet. Tilbake så var de negative følelsene, skammen, nederlaget. Og det tok faktisk så stor plass i meg at jeg ble syk når jeg kom tilbake. Var hos militærlegen, fant ingen bakterier, ingen virus, var innom sykehuset. Kroppen ble bare verre og verre gjennom de neste 3-6 månedene. Hvordan da? Hvordan symptomer fikk du?

Når jeg tenker tilbake, så tror jeg det er litt sånn utmattelse. Jeg ble svakere, hadde mindre motstandsdyktighet, oftere feber, forkjølet. Også fikk jeg da et tilbud om å slutte i patrulje. Altså ikke være skarpskytter og nestlagfører lenger, men å begynne å jobbe med samband. Det var kjempevondt. Og parallelt med det, så hadde jeg en veldig fin lagfører som utfordret meg, men som samtidig også hjalp meg.

Og det var veldig interessant, for meg og han var like gammel. Men han var befalet mitt. Og på et tidspunkt så fikk han meg til å omstille. Ok, men vi prøver da. Vi begynner å trene oss opp igjen.

Og gjennom det halvåret så kom opptreningen. Men når Kjøstekommandoen fikk utenlandsoppdrag i 2005, så var det siste år, eller det nederlaget fra snøplesskolen, det var så stort at da sa jeg opp. Da fant meg og hans egen gift meg noe ut av at vi satset på det sivile livet. Jeg hadde ikke tro på at jeg kunne reise ut og tjene landet. Hvor lenge hadde du vært i militæret da? Tre år. Oi.

Og så går det syv år, der jeg lever mer eller mindre reaktivt fra den opplevelsen. Jeg begynte å jobbe som instruktør, men fortsatt var det egoet mitt som styrte. Så når jeg var på skarpskytterutdanning her i Norge og var instruktør, så var jeg opptatt av å fortelle det til de tidligere kollegaene mine. Fremheve meg selv.

Og det er vanskelig å sette ord på hvordan følelsen var i kroppen, men jeg hadde lyst til å vise at jeg fortsatt var relevant, eller at jeg fortsatt var god nok. Og så kom jeg over boken til, første boken som jeg kom over, det var til Carol Dweck. Og hun skrev en bok om mindset, tilbake på 2000-tallet. Og det er fortsatt den boken som står som det som har introdusert mindset til verden.

Og hun skiller jo mellom to ulike typer med måter å tenke på. Det ene er, hvis vi tar de engelske begrepene, fixed, og det andre er growth. Og avhengig av hvilket tankesett du har, vil det påvirke hvilke valg du tar i møte med nye utfordringer, og konsekvensene etter at du har møtt motgang.

Det er litt sånn interessant å tenke på. Hvem er du i møte med motgang? Hvilke tanker er det som automatisk kommer når ting blir vanskelig? Har man et fastlåst mindset eller et vekst mindset, blir det da på norsk? Så veldig enkelt så skiller vi mellom de. Og så finnes det ulike teoretiker, forfatter og praktikere som har utbrodert mer rundt disse begrepene. Og jeg liker veldig godt å bruke dømende versus lærende.

I stedet for «fix the growth». Ok, nå fikk jeg ikke til dette. Og så hører du stemmen som kommer. Hvorfor valgte de meg? De andre er jo så mye bedre enn meg. Du er jo bare håpløs. Helt åpenbart så var jeg kjempedømmende. Og det som forskningen viser, det er at når vi er dømmende, så lukker vi oss kognitivt. Så får vi høyere stressorer i kroppen, og så påvirker det hele oss.

Og da ser vi ikke fleksibilitet. Vi har ikke muligheten til å være tilpassningsdyktige. Vi er ikke kreative. Vi møter ikke mennesker. Vi skaper avstand.

Men hvis vi er lærende, og lærende så kan vi koble på nysgjerrig, åpen, vekst, så står du i utfordringen, så tenker du, hva muligheter finnes her? Men kan man trene opp det, hvis man på en måte har hele barndommen, og hele sitt unge liv, hadde et fikset mindset, kan man trene seg til å ha det andre?

Og det er det her som er så utrolig fint. For hjernen er formbar. Og det som er lært, det kan læres om. Og har du prøvd å etablere en ny vane, og så kjenner du på frustrasjon hvis du skal gjøre noe helt nytt. Samme er det med tankene våre. Det er litt tungt i starten, men over tid så blir den like robust som en fysisk vane. Derfor liker vi i heart mentality å kalle det for mentale vaner.

Vi kan jo skape mentale baner. Og jeg gjorde det, når jeg ble kjent med dette, tilbake i 2012-2013. Når jeg leste denne boken, og så leste jeg en bok til som var veldig, altså det gjorde en kjempe stor påvirkning på meg. Og det er ikke noe kjente bøker, eller den siste boken er ikke så veldig kjent. Marilee G. Adams. Change your questions, change your life. Og hun åpenbart for meg at hjernen er skapt for å svare på spørsmål.

Og de spørsmålene du stiller påvirker hvordan du føler, og hvordan du føler påvirker det du gjør. Så jeg begynte å øve. Når jeg gikk gjennom en dør, så stilte jeg meg selv spørsmålet, hva muligheter finnes det? Når jeg gikk tilbake inn i den samme døren, så stilte jeg meg selv spørsmålet, hva kan jeg lære? Jeg gjorde det hver gang, inn og ut av den døren. Jeg hang lapper på døren. Seks uker senere, så satt jeg i et møte, og så fikk vi en problemstilling oppe på bordet, og så hørte jeg bak i bakhodet, hva muligheter finnes det? Wow!

Hva skjedde nå? Og det var det første beviset jeg fikk på at, oi, det går faktisk an. Og det er rundt 10-11 år siden. Og siden det, på det tidspunktet så skjønte jo jeg at, oi, det var jo ikke instruktørene sin feil at jeg strøk på snøpelskolen. Det var jo mine tanker som sto i veien for meg selv, og som hindret meg i å oppnå det jeg ville.

Det er jo også forsket en del på dette nå. Det er det som er så artig, ikke sant? For det begynte å bli snakket om det på tidlig i 2000-tallet, og nå har det jo blitt prøvd gjennom forskning også. Og det synes jeg er så artig, hvordan man ser hvor stor effekt det har å hjelpe elevene for eksempel med et growth mindset, vekst mindset, før de har en eksamen. Så de gjør det mye bedre. Man kan øndre,

helt tankegangen til mennesker som har slitt til å få det bra igjen, få det bedre. Så jeg synes det er, dette feltet her synes jeg er veldig, veldig spennende. Ja, det er det. Og så synes jeg at det er under kommunisert. Ja, det er for at jeg tror at det er for at vi tenker jo at vi er tankene våre, ikke sant? At vi er jo det jeg tenker. Og sånn er det min personlighet. Men den er jo formet gjennom hele livet ditt.

Og så kan man jo fort få dårlig samvittighet da. Fordi at, ja, men hvorfor får ikke jeg til å bare tenke positivt? Og det handler ikke om å tenke positivt. Kan du forklare det, Tim Brudi? Ja.

Det er jo litt sånn, det er jo noen sånne selvhjelpsguruer som sier, gå ut i bakhagen din, og så tenker du, ikke noe ugress, ikke noe ugress, ikke noe ugress, og så skal liksom ugresset forsvinne. Men det er jo ikke det det handler om. Det handler om å trene hjernen til å møte vanskelige situasjoner på en måte som gir deg fordeler. Hjelper denne måten jeg tenker om meg selv og andre på nå, situasjonen, eller ikke? Veldig enkelt.

Nei, det hjelper ikke når jeg er alt for streng med meg selv. Jeg må være mer rettferdig med meg selv, og hvordan gjør jeg det? Eller, når noen gjør noe mot meg, hvorfor stiller jeg alltid de dømende spørsmålene rundt de? Hva skjer hvis jeg snur det, og spør, hva var mitt ansvar på dette? Hva kan jeg gjøre annerledes neste gang? Hva er grunnen til at Annette tenker og føler sånn som hun gjør?

Og i det øyeblikket vi lener oss bort på denne growth mindset, den skjerrige lærernesiden, så sier hjernen vår, så bare vent litt da, så skal jeg hjelpe deg å finne svarene. Og så finner han alle svarene, for det gjør han uansett. Stiller jeg dømmende spørsmål, så får jeg dømmende svar. Hvis jeg spør hva er det som er feil med meg, så vil hjernen si, bare vent litt, sett deg ned, så skal jeg lage en liste til deg.

Det handler ikke om å tenke positivt for positivheten sin del. Veldig ofte så kommer dette her ifra at vi tør å møte det som er vanskelig. Vi tør å møte kanskje mørket. Kanskje face de utfordringene som vi faktisk står overfor. Og vite at hvis jeg er nysgjerrig så kan jeg mestre det. Men da må man også være bevisst tankene sine.

Og det er ikke så lett, fordi de flyger jo bare forbi hele tiden. Det er et evig sånn kaos i hodet, egentlig. Hvordan lærte du deg til å være bevisst hva du tenkte? Det høres så dumt ut å si det sånn. Man føler jo at man vet hva man tenker, men sannheten er jo at vi har så vanvittig mange tanker i løpet av et minutt, en time, en dag, at vi har ikke sjans til å

vite alt vi tenker på? Nei, og du kan jo si 60-70 000 tanker i døgnet, bevisst eller ubevisst. 5% av tankene våre er bevisst, 95% er ubevisst. Altså ting som bare foregår i operativsystemet. 90% av tankene som vi tenker i dag, tenkte vi i går. Til rest er det bare en ren resirkulering. Så det første vi må gjøre er jo å begynne å lytte

For å kunne begynne å lytte, så må vi tørre å stoppe litt opp. Hvis du kjenner igjen at jeg har tanker som ikke tjener meg noe hensikt, det gir meg ingen fordeler. Det gir meg bare smerte.

så kan det være nyttig å stoppe opp, og så bare begynne å lytte litt. Og det å lytte lenge kan være ubehagelig. Dette er jo en av grunnene til at folk sier at de bare gjør ting, holder seg aktiv, holder seg i bevegelse. Finner ikke tid til å sette seg ned og lande i ro. Ja, jeg vet at jeg burde stoppe opp mer, men så må jeg lage middag, og så er det en Netflix-serie, og så er det telefonen, og så er vi på fotballtrening, og så rasjonaliserer vi tiden våres til å være så fullpaket, fordi at i den stillheten så kommer stemmen.

Og da kommer den uroen som stemmen gjerne kommer fra. Og så må vi lytte. Må vi ha respekt nok til å lytte på den stemmen. Du er jo helt håpløs. Og så når vi først får tak på den, så er det sånn, oi. Ok. Jeg har hørt at jeg er ikke i tankene mine. Så jeg må skape avstand til den. Og i starten så er det vanskelig. Kanskje vi kan skrive den ned. Jeg er håpløs. Så se på den. Det kan være bra å si den høyt. Hvis vi tror på den, så er det vanskelig å si den høyt.

Og så kan vi bytte den ut. Ja, men er jeg håpløs? I alt? Nei, jeg er jo ikke det. Og så kan du velge å bytte den ut. Når du klarer å skape denne mentale avstand til den setningen, så kan du også velge å bytte den ut. Og så går det an å bare lage seg regler. Når jeg gjør en spesiell ting, så skal jeg si noe annet om meg selv. Når jeg går ned trappen, så skal jeg si jeg får til de tingene som jeg øver på.

Og vi, kraften i språket vårt, nå beveger vi oss litt sånn imellom tankene våre og det vi sier høyt da. Men jeg synes dette er så viktig. Kraften i språket vårt beskriver de sannhetene som vi tar med oss. Ordene vi sier beskriver de sannhetene som vi har med oss. Og det du tenker om deg selv, og om omverdenen, på godt og vondt,

er 100% sant i din virkelighet. Hvis jeg går rundt og sier med språket mitt og med mine ord som bygger på tankene jeg har at du er håpløs, jeg er håpløs, jeg får aldri til, kanskje jeg er streng med meg selv, så har jeg jo rett i den virkeligheten.

Og da blir jo spørsmålet, ønsker vi å ha det sånn, eller vil vi endre på det? Så hvordan gjorde du det? For du har da hatt et vanskelig tankmønster om deg selv i veldig, veldig, veldig mange år. Så går du på en smell i forsvaret. Du kommer til forsvaret, alle går i samme klær, og du føler, oi, her får jeg en ny start.

Her kan jeg kanskje få vist hva jeg kan, uten å bli dømt fra mine skoleprestasjoner eller det jeg har gjort før. Og så går det bra, og du gjør det så bra at du blir kjent med seg, og så går det på en smell, og så faller det litt. Vi frak hverandre i en periode, og det er noe med at du slutter.

Hvordan gikk du fra det, kanskje man kan kalle det nedlaget du følte da, til å endre deg og få et growth mindset, hvor du er her i dag, der du er i dag. For du har jo skapt din egen bedrift. Du er

Du jobber med mange kjempedyktige ledere rundt om i landet. Du hjelper dem. Du har flere ulike bedrifter, og du er en populær foredragsholder. Du har jo klart det. Du har klart å få et godt liv, og du har klart å skape ditt eget gode liv. Hvordan har den veien der vært?

Det er et utrolig godt spørsmål. Og det første som kommer til meg når du stiller et spørsmål er at jeg har alltid vært villig til å prøve selv. Jeg har alltid vært villig til å ta min egen medisin, prøve den ut, øve. Og så var det et sånt eureka-øyeblikk når jeg først ble oppmerksom på at tankesett var en ting. Og det sendte meg ut i en spiral egentlig, en sånn positiv spiral.

Noen år senere så var jeg ansatt som strategisk HR-medarbeider i et selskap. Og denne bevissthetsreisen min hadde begynt. Og så kom jeg på jobb etter å ha vært i permisjon med tvillingene. Kom jeg i januar, og så er det oppsigelser som er varslet. Og jeg hadde en støttefunksjon. Og den støttefunksjonen var på listen over stillinger som skulle sies opp.

Og i det øyeblikket så skjedde det noe. Jeg hadde jo allerede skjønt at hjernen var formbar. Jeg hadde skjønt at jeg i større grad kunne ta tak i de tingene. Jeg var ikke bare definert som det menneske som jeg tidligere hadde sett på meg selv som. Og da begynte jeg på en reise for å

få ut det ønsket som jeg hadde med å jobbe med å hjelpe mennesker. Jeg har et ark hjemme, så det står 8. februar 2016 på. Der står alle de tingene som jeg drømte om å oppnå i løpet av ti år.

Og en av de tingene var en statement som sa at jeg ønsker å hjelpe mennesker til å hente ut sitt potensial. Og det er mitt livsmission. Og så måtte jeg lage meg en plan. For på det tidspunktet så skulle jeg jo få sparken. Så jeg måtte jo liksom finne ut hvordan skal jeg gjøre dette. Så jeg lagde meg en helt konkret plan.

Og det var å lese så og så mange bøker, høre på så og så mange podkaster, lese forskningsartikler, øve på å ta inn de ferdighetene for å komme i posisjon til å kunne formelt veilede andre. Og september 2016 så fikk jeg tilslag på stilling som lederutvikler og begynte der først det å nå 2017.

Jeg tror troen på at det er mulig, er den første tingen jeg har hatt med meg. Troen på at det kan endres, og så har jeg innsats. Jeg tør å slite meg ut for å få til det jeg har lyst til. Og så er mentaltrening, her handler det jo om å skape bevissthet over tid. Det er snart ti år siden. Men det er over ti år siden.

Hjelp med barna mine blir 10 år. Det er over 10 år siden. Jeg har brukt 10 år på å møte meg selv i situasjoner. Lytte til min egen stemme. Mens nå, så er jeg der at nå kan jeg lytte mye mer til det som vi kaller for den indre stemmen eller intuisjonen. Nå kan jeg sitte i stillhet, bare for meg selv og meditere. Og så kan jeg ha en dialog med meg selv.

Det er jo veldig langt sprang ifra å gå rundt og tenke jeg er på alle tankene jeg har. Og jeg er håpløs, jeg får ikke til noe, så jeg blir jo sparket, og jeg får ikke til det jeg sa jeg skulle klare. Den der tanken, og jeg har jo lest boken i læreren som sa til deg, du kommer ikke til å bli noe som helst. Å gå fra dit.

til å være et menneske som har tro på seg selv. Det tror jeg veldig, veldig mange mennesker ønsker. Jeg får jo mange mailer og meldinger daglig. Og det går igjen. Mennesker som skriver til meg og spør hvordan jeg kan få det bedre med meg selv. Hvordan kan jeg tørre å gjøre det og det. Jeg drømmer om å gjøre det og det. Men jeg er ikke en person som får til sånne ting.

Ja, det her er... Hvis vi kan tillate oss å snakke rundt boken, da.

Fordi at boken er liten og håndterlig. Og intensjonen min var å gi mennesker en mulighet til å bli kjent med tankesett. Hvordan er det tankene påvirker oss? Men utover det, det er jo egentlig bare inngangen til å forstå hvordan vi kan utvikle oss som mennesker. Men du er nødt til å ta kontroll på tankene dine først.

Ja, da kommer vi innom det der som heter RAS, eller retikulære aktiveringssystemet. Du skriver om det i boka for å unngå at hjernen blir

overaktivert, eller fordi hjernen har for mye å tenke på, eller overveldet, så selekterer den de tingene som den ønsker å legge merke til. Og du beskriver sånn at du og Conor, de ventet tvillinger. Så det eneste du så var tvillingvogne og tvillingbarn, og plutselig følte du at hele Norge fikk tvillinger.

To poeng tilbud overalt. Ja, ja, ja. Og det er jo sånn det er, ikke sant? Så har man erfaring i livet, for eksempel, om at man er dårlig, eller at man hadde en far eller en lærer som har sagt, du får ikke til det, du er ikke så flink på det. Så har jo hjernen, jeg bruker å tenke på hjernen som en sånn,

Hjernen prøver å spare energi til enhver tid. Så den liker å tenke de tankene den tenker. For da sparer den masse energi enn å lage nye nervebaner. Og jeg tenker litt på de tankene du tenker igjen og igjen. For eksempel, jeg får ikke til noe. Mamma sa at jeg hadde kjempedårlig sangstemme, for eksempel. Så er den tanken der laget til en motorvei. Den er så enkel å tenke. For den har du tenkt tusen ganger før.

Gjerningen trenger ingen energi på å tenke den. Mens de der tankene om at kanskje jeg får til å holde foredrag. Det er en sånn utenkelig tanke. Som gjør at det krever mye energi å tenke den. Men det blir litt som en sånn upleid sti. Du går den igjen og igjen. Til slutt så blir det en landevei. Til slutt så blir det en motovei. Og så blir den tanken.

Det høres ut som du er der at de tankene som er gode tanker da, har blitt litt motordøy, som er lett for deg å tenke, og å kjenne litt igjen i eget liv. Jeg har også hatt mange tanker om meg selv som har vært vanskelig og tunge, men som har gått igjen og igjen og igjen.

Og det å endre det til å tenke, jeg får til dette faktisk. Jeg kan få til dette. Jeg er en god venn. Jeg er en god person. Det har krevet energi for hjernen min å begynne å tenke. Men jeg synes det var så fint forklart, for det er jo akkurat det vi står overfor i dag. Hvis vi gjør det litt større.

i hverdagen i dag, så er det veldig mye som krever energi av oss. Og skal de som skriver inn til deg, eller skal de som lytter til oss da, som ønsker å ta tak i noe, så må vi jo gjøre en energi-trade-off. Hvor henter vi den ifra? For du må jo ha vilje til å faktisk gjøre det i praksis. Og jeg tror, hvor du spurte i sted, hva har du gjort selv? Og i en sånn 6-7 års periode, så var jeg i et vakuum.

opplevde at da gikk jeg bare rundt, og når jeg ser tilbake så tenker jeg bare det som en zombie-tilstand. Homsterhjulet. Homsterhjulet, bare eksisterte. Bare var. Da var jeg Tim Rudy med alle de positive tingene, men også med alle de negative tingene, og bare eksisterte. Og så, når jeg havnet i situasjonen at jeg kom til å få sparken, eller bli sagt opp, så krevde det øyeblikkelige endring. Det krevde noe annet av meg enn hva jeg hadde gjort det da.

Og da var viljen til å bruke den energien til stede. Og kanskje det er det som er litt av utfordringen der, når du sier det på den måten at, ok, men i forkant da, er du villig til å bruke energien? Det koster for å gjøre den endringen. For det er lett å si, jeg skulle ønske at, nå skal vi tilbake til hverdagen. Men hvordan skaper vi det rommet? Når trener vi på det? Hvordan ser vi på oss selv i møte med ubehaget? Hvordan snakker vi til oss selv i møte med ubehaget?

Og dette tøtter seg så vidt innom i boken, men jeg synes det er spennende. Når du står overfor en problemstilling, en utfordring, en barriere i livet, så får du akkurat det som passer der du er i livet ditt, akkurat nå. Og hvis alle bare hadde skjønt det, at det som du har på bordet nå, som du tenker at dette er dødsvanskelig, men dette er den testen jeg står overfor,

Når jeg mestrar dette, så vokser jeg. Og på det neste nivået, så får jeg en ny utfordring som er tilpasset det nivået. Hadde alle skjønt det, så hadde vi smilt når ting var vanskelig. For sånn, oi, oi, ok. Det her er det jeg skal løse nå, ja. Oi! Det kommer til å kreve mye av meg. Og i en sånn mental tricks, da. Se tilbake to til tre år. Problemer som du tenkte på som vanskelig, da. Er de vanskelig i dag?

Og hvis du tenker ti år tilbake i tid, og så ser du syv år frem på det som du løste for tre år siden, trodde du at du kom til å håndtere det? Nei. Noen ganger skal vi snakke om det som at det er et Super Mario-spill. Du blir bedre og bedre, og levelet blir vanskeligere og vanskeligere. Og jeg skulle bare ønske at når mennesker står i en utfordring,

Hvis vi bare kunne landet i oss selv, og så smilt og tenkt tanken, dette er den testen jeg står overfor nå, så er vi også mye mer fleksibel, leter vi etter løsningene, og så trives vi i motgangen. Sånn at da er vi lærende, sånn at vi bygger fortsatt på det samme. Er vi dømmende, og du får et problem på bordet, så skyller vi på andre. Så tenker vi, herregud for en idiot jeg er som har hamnet oppe i dette uføre.

Åh, jeg har jo alltid problemer. Det er alltid min skyld. Det er alltid min skyld. Eller en andres skyld. Ja. Hvorfor er alt så vanskelig? Hvorfor skjer dette alltid med meg? Yes. Men ser det sånn at det her, vi har blitt solgt en eller annen illusion om at livet skal være lett. Og det er jo bare tull. Vi får hele tiden utfordringer som matcher det nivået mennesket vi er.

Og måten vi tenker om det på er helt avgjørende for hvordan vi har det. Når du sier det så tenker jeg på, jeg leste en bok fra en som heter Ray Dalio. Han er en

Han jobber med investering i USA, men han er også en filosof. Han snakker om akkurat dette. Han ansett menneska etter det. De trenger ikke ha credentials for å jobbe med han. Men hvis de har det der tankesettet der, om at vi

akkurat det er her, her er jeg nå, og hvordan kommer jeg meg på next level, som man sier. Man får alltid nye utfordringer for å komme videre til next level. Og det synes jeg er så fin måte å tenke på det på, fordi livet byr på utrolig mye utfordringer, og det er veldig mye urettferdig som skjer, og det er mye sorg som skjer. Og det handler ikke om å mestre det som skjer, men det handler om å se hvordan kan jeg utvikle meg, her er jeg akkurat nå.

Og det er ikke lett alltid det der timbrudet i.

Nei, det er ikke det. Og jeg har jo fått lov til å øve på dette. Og i høst, jeg skal dele en ting som jeg har faktisk ikke delt det høyt før. Men det er for å bare understreke poenget. I høst, så bommet jeg på et renestykke i AS-et mitt, som gjorde at jeg hadde oversett at jeg skulle betale 150 000 til staten. Oi. Og det sidelegnet ganske mye av planene mine.

Og så har jeg løpet av de siste årene jobbet veldig mye med meg selv, ryddet litt de traumer. Så på samme tidspunkt så kom det opp noe fra barndommen som tok veldig mye plass. Og tre uker senere så mister jeg tanten min i en ulykke. Og på det tidspunktet, når jeg fikk telefonen at tanten min var gått i vei,

Da alle disse tingene var stekket oppover meg, så satt jeg på et fly. Da jeg bytte fly i Stavanger, skulle jeg egentlig fly til Trondheim, men så flyttet jeg til Bergen i stedet for. Da satt jeg meg i flysetet, og så sa jeg akkurat det samme til meg selv, som jeg delte med deg i stedet. Ok, nå er det mye. Men hva er det det her skal utfordre meg på? Hva er det jeg skal lære av dette?

starte en test. Hva er det jeg skal mestre inn i denne situasjonen? Og da satte jeg på flyet og skulle møte søskenbarna mine, skulle møte broren min. Og det som er det fine med denne historien, hvis du ser vekk fra dødsfallet og tragediene, det var at jeg kom ned der og så fikk jeg brukt meg selv som en støtte til de menneskene som stod umiddelbart nærte. Og i løpet av det døgnet så

Møtte jeg meg selv med mine tanker, der jeg forstod at min jobb var å ta godt vare på de. Sørge for at de fikk alle det de trengte. Det var masse ulike behov gjennom dagen og gjennom natten. Og da blir motgangen meningsfull. Jeg bare kjenner, så sitter jeg i flyset og sier sånn,

ennå en ting oppå. I stedet for å tenke, hvorfor skjer dette med meg? Hjelpe meg, gi meg litte grann i pause da. Eller bli sint og frustrert. Og det er grunnen til at jeg med så stor glede og overbevisning kan dele det. For jeg vet at det virker. Jeg vet at den høsten var noe av det tøffeste jeg har opplevd i mitt voksne liv. Men jeg kommer ut av andre enden. Så har noe skjedd. Noe er annerledes.

Tim Rudy, jeg hørte på en podcast i går med deg og Marius Rødli, som traf så sterkt inni meg, som jeg lurer på om du har lyst til å dele. For du har vært på en reise, og jeg tror mange kan

kjente seg igjen i din historie. Fordi at jeg skjønte at du hadde en barndom som var tøff på mange vis, og at du var så heldig at du hadde omsorgspersoner som var glad i deg og støtta deg. Men så har kanskje barndommen formet deg. Når jeg leste boka di, så beskrev du, du sa det i podcasten, at det har vært en sånn uro der.

Trauma fra barndommen som ikke har vært bearbeidet. Så forklarer du i podcasten at måten du kjente at du fikk ro på var å drikke et par øl. Da fikk du liksom nedregulert det. Men for to år siden så tok du et valg.

Har du lyst til å dele det? Jeg har det, og så skjer det samme noe som skjedde når meg og Marius begynte å snakke om det. Jeg kjenner det ubehagelig. Men hvis du bærer med meg, så skal jeg komme igjennom det. Og jeg tror nok at innerst inne så har jeg et ønske om at det her skal snakkes mer om, fordi at på slutten av boken min, så skriver jeg om det.

Og det var jeg ikke bevisst på. Før Anja og Gro ringte meg etter å lese boken og sier, hvorfor sluttet du? Det var jo noe jeg hadde lyst til å begynne å lese. Og da gikk det opp for meg at det jeg har opplevd,

Det at jeg har kjent på at alkohol har vært mitt verktyg, mitt redskap, for å mestre hverdagen og livet, for å nedregulere meg selv, det er kanskje noe som må snakkes mer om.

behov for å drikke alkohol i perioder for å nedreglere, så har du vært på en utrolig reise der du har utviklet deg, du har hjulpet masse mennesker å utvikle seg. Du hjelper jo toppledere rundt om i hele landet. Også ser du selv at her er det noe jeg må se på. Hvordan klarte du å se at det var et problem?

Det begynte for to og et halvt år siden. Når jeg startet mitt selskap, så var jeg veldig heldig. Jeg fikk masse ting å gjøre med en gang. Butikken gikk bra, og jeg begynte å løpe. Etter tre-fire måneder så kjente jeg at det var noe som var feil. Men jeg så ikke alkoholforbruket mitt da.

Det var kanskje det var en blind spot. Så jeg tok Vim Hof-kurs, lærte meg å puste, skjønte at, ok, jeg må lære meg å meditere. Men på det tidspunktet så var jeg så urolig at det å sitte i rommet selv, det klarte jeg ikke i det helt. Og så tok jeg kontakt med en kostholdscoach, for jeg innså at jeg kunne ikke spise. Så jeg måtte lære meg å spise næringsrik mat.

Og det var nok en måte å begynne å feilsøke på noe som var ganske åpenbart. Du tenkte at det var kostholdet? Ja. Og når jeg ser tilbake så er det litt sånn, du må jo smile litt av det. Hvor livsløgne da, på en måte, argumenteres for deg. Og så dør mamma i mars 2022.

Og konen min setter seg ned om meg den samme kvelden, og så sier hun, vær bevisst nå, at ikkje du drikkar deg ut av dette.

Og det er viktig for meg å understreke at det var ikke sånn at når jeg brukte alkohol så gikk jeg rundt og var beruset døgn rundt. Det var veldig subtilt. Det var veldig kontrollert. Jeg hadde ikke lyst til å drikke når jeg våknet. Men etter en lang dag med masse press og stress så var det nødvendig for å ta brodden ut av det. Senke skuldrene.

Men veldig kjeldent, sånn at det blir for mye, men var akkurat nok til at skuldrene senket seg, og jeg fikk sove. Og så dør mamma, og hun døde veldig brått.

Og jeg lovet meg selv at jeg skulle ikke drikke meg selv ut her. Og seks uker senere, så står jeg og ser på meg selv på badet. Jeg tror det er en onsdag, og jeg er full. Og jeg ser på meg selv at jeg må holde meg selv i baderomsinredningen. Og da, for første gang så jeg meg selv i speil og så bare, hva i alle dager er det du holder på med? Og så begynte tanken om strategier, følelsen av

Jeg har kallt det for brølet, for det var et brøl inni meg. Det var masse, masse små timrudier som hadde blitt oversett i stor del av livet mitt, som nå ville ut, som ville bli sett og som ville

Ja, bli bearbeidet. Og då begynte eg på ein reise som kan beskrives som eit skjelesreise. Tok kontakt med masse flinke coachar og veiledar, søkte hjelp, og begynte å jobbe med masse inre traumar. Og ein sånn...

For å gi litt kontekst i det då, når eg var fire år gamal, så ein av dei mindane som kom opp igjennom hypnos og meditasjon, det var at eg sitter bak i ein bil, og blitt kjørt og satt saman med faren min. Faren min satt i passasjersetet. Så går han ut av bilen, og så gir han ein mann skikkeleg mykje gylling, slik at fireåringen tror at han skal drepe han. Og i det øyeblikket så er det to ting som skjer. Det ene er at eg tenkjer han er gal.

Og så gjør eg en kobling at viss pappa er gal, så må eg vere gal. Fordi at eg er sønan hans. Og frå eg er fire år, så tilleggar eg meg en adferd. Der eg gjer ting, og så blir eg stemplet som gal. Og eg kan høre han, eg kan lukke ægne mine nå, så kan eg høre situasjonen i forbanna mig, der folk sier, Timmen, han er jo helt gal! Sprang rundt og slo folk i hodet med tresverd, og var gal!

Og i oppveksten min, i ungdommen, hadde jeg masse sinne, når jeg drakk, når vi var på fest. Det var på et tidspunkt, så var det sånn at vennene ville ikke ha meg med på festa der vi ikke kjente folk, for de visste at det blir bare trøbbel. Og det var jo denne innre uroen og sinnen og frykten som lå der og ulmet. Og den uroen,

skapte en faktasetning som da satte meg i situasjoner gjennom livet som jeg har hatt skikkelig, skikkelig dårlig for meg. Jeg har hatt flax så mange ganger og havnet på riktig side av streken. Kunne vært utsatt for ulykker og masse ting som hadde skjedd på grunn av denne overbevisningen. Og når jeg da får hjelp til dette gjennom meditasjon og hypnose og bearbeiding, så er det der også mye av den initielle, inre uroren kommer fra.

Hvis vi hadde hatt diagnoseringsverktøy på samme måte som vi har i dag, så hadde det garantert blitt diagnosert med ADHD. Når vi tok vekk brodden av dette minnet, så klarte jeg å koncentrere meg i fire timer i strekk. Det hadde jeg aldri gjort før i hele mitt liv. Jeg trodde at det var vanlig å sitte i 10-15-20 minutter, og så imellom det så hoppet fokuset et par ganger av, så begynte vi på noe annet.

For meg så er det, jeg er veldig glad for at du spør, og så er det veldig gøy å snakke om det, for jeg mener at det gir håp, da. Jeg mener at hvis vi kan snakke om det her, hvordan jeg har opplevd ting som har vært opplevd som traumatiserende, som har vært store traumer, og så har løsningen vært å numme det. Med alkohol. Med alkohol. Det har vært din løsning. Det har vært min løsning.

så mener jeg at det er håp. Hvis vi merker at vi gjør noe for mye, uansett hva det er for noe. Hvis det er gambling, hvis det er porno, hvis det er TV-titting, hvis det er shopping. Jobbing, trening. Ja, sånn. Hvis du kjenner inni deg at jeg gjør dette for mye,

Jeg tør også være nysgjerrig på hvor kommer dette ubehaget fra som gjør at jeg må holde meg selv opptatt. Og så synes jeg det er så fint også fordi at jeg visste ikke når jeg skrev boken om tankesettet

at det var denne innsikten jeg skulle sitte igjen med. Men det er jo at hadde ikke jeg hatt tankesettet, hadde ikke øvd på tankesettet først, så hadde ikke jeg trodd at det var mulig å endre uvanen min med å bruke alkohol til å nedregulere. Og hadde ikke jeg visst at det var mulig å endre disse energiene som du snakket om oppe i hjernen, sant, og lage nye motorveier, så hadde jeg jo aldri gått i gang med det.

Men jeg visste jo da, jeg hadde jo en overbevisning om at vi er fleksibel i hjernen vår. Ok, hva må jeg gjøre mer av da? Hva er det jeg trenger? Og så skjønte jeg at jeg må jo lære meg å bruke denne bryteren.

Denne dimmeren som mange snakker om, som Marius og Anja var jo på Vipassana. Anja var i 17, jeg tror Marius var i 18, eller senere. De har jo vært mine mentorer inn i meditasjon. De har forklart at hvis du gjør det, så skjer dette med kroppen, så nedregulerer du det. Og i mange år så hørte jeg hva de sa, det høres fornuftig ut, og så bare ga jeg gass. Og så var det to glass vin. Men så sier Marius til meg at

Og han var dønn ærlig. Vi hadde en sånn kick-off som vi har i august. Så ser han meg og sier han, jeg kan ikke eget selskap sammen med deg. Der vi snakker om at meditasjon er et så viktig verktøy for personlig utvikling. Og så gjør ikke du det.

Og så sa jeg, ok, jeg skjønner. Og da var jeg midt i denne prosessen av å forstå at meg og alkohol, vi er ikke så veldig gode venner. Jeg var akkurat begynt å ta standpunkt til at vi skulle ha ferier som var uten alkohol, sammen med barna. Og så kom meditasjon sammen med de valgene. Og så fikk jeg ro. Så kunne jeg stå i krevende situasjoner, så kunne jeg lære meg å nedregulere. Lære meg å bruke pusten.

Også forsvant behovet. Men det er ganske tøft, særlig det å ta det valget. For det første bare å innse at ok, vi har ikke et godt forhold her og alkoholen. For at det er veldig lett å si ja, men et par øl er jo ikke farlig. Et par øl tre-fire dager i uka er jo ikke... Det gjør jo kjempe mange, og det gjør jo kjempe mange. Det er jo et veldig, veldig vanlig verktøy for å roe ned. Eh...

Også hadde du kjent at du var en god pappa, at du hadde et godt forhold til kona, at jobben gikk bra. Men du kjente at det var noe der. Og det å ta det valget da, er ganske stert. Og det er ganske vanskelig å ta det valget. Hva var det som gjorde at du liksom skjønte at, nei, vi er alkohol, vi er ferdige. Skjedde det med en gang, eller gikk det gradvis?

Jeg har visst det lenge. Jeg tror jeg visste mye lengre enn når beslutningen var. Men jeg har bare ikke visst hva jeg skal gjøre for å komme ut av det.

Og for å beskrive det, så kunne jeg stå på kjøkkenet, og hvis vi skulle ha date night, og ha ordnet sushi for eksempel, så kunne jeg sikre meg at jeg tok et glass vin mens konen min var og la barna. Og så kunne jeg være sikker på at jeg fikk drukket det glasset med vin før hun kom ned, og så kunne jeg helde opp et glass til hver av oss. Så hadde jeg i hvert fall sikret at jeg hadde en enhet i høyre foten.

Og jeg var bevisst. Og jeg skjønte hva det gjorde. Så jeg tror det kom til et punkt der aksepten for det var borte. Det var sånn, nå er det nok. Ferdig. Vil ikke mer. Og så gir vi gass. Og så var brølet så stort at jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare det.

Men når jeg begynte å praktisere, når jeg tok vekk alkoholen, så begynte jeg å høre stemmen min igjen. For da begynte jeg å lytte. Og den stemmen var ikke alltid fin.

Men det som var det vonde i den, det var jo utgangspunktet i disse trøymene. Så når jeg tørte å være nysgjerrig på de og snu meg litt inn i mørket, og fikk ryddet de vekk, så fikk jeg jo enda mer energi. Så til slutt så ble det jo en overbevisning om at til mer jeg går inn og er i stillheten og jobber med å få ting vekk, til mer får jeg i livet. Så det var ikke skummelt lenger. Du tort å se på det vanskelige.

Når jeg begynte å meditere for 12 år siden, og det tok mange, mange år før jeg klarte å praktisere det jevnt. Fordi jeg syntes det var så vanskelig. Jeg syntes det var så ubehagelig å se på de følelsene som velte opp når de kom.

Og det var så mye der som lå der som man på en måte bare har tenkt at sånn er det å være menneske. Som jeg har jo hatt en kjempegod barndom. Jeg har jo hatt verdens snilleste mamma og pappa. Det var ikke barndommen som hadde gjort det. Det var mange ting. Det var krav. Det var krav jeg satt til meg selv. Det var hendelser som hadde skjedd opp igjen.

som hadde formet meg da. Og når de kom opp, når jeg mediterte, og de kan fremdeles komme opp, der jeg kjenner en sånn intenst ubehag. Jeg får lyst til å begynne å gråte.

Så lot jeg det være etter hvert. I starten prøvde jeg å presse det bort. Ok, nå har jeg kjent på det. Nå er det borte for alltid. Mens nå når det dukket opp, så tenkte jeg velkommen, der er du. Du kan få lov å sitte her med meg.

Vi er venner. Og da forsvinner det av seg selv. Og så er det med meg. Det er ting som er med meg, men det har mistet de der sterke, piggede brodderne som er rundt deg. Den der vonde følelsen er ikke så sterk. Og så kommer den ikke så ofte. Og det er det meditasjonen har gjort med meg.

Men for deg så har du jo på en måte erstatt en måte å få ro på med en annen måte. Men det må jo ha vært en periode der de sånn overlappet der det var veldig vondt. Der tror jeg at jeg er heldig. Når meg og Marius snakker sammen så justerer han meg hver gang jeg sier at jeg har flaks. Men i meg så er det sånn at enten så er det full gass, eller så er det ingenting.

Så den mellomperioden tror jeg var heldig. For når jeg bestemmer meg for at nå er dette ferdig, og nå begynner jeg med dette, og jeg tror på det et hundre prosent, så er det ikke noe valg. Og alle de tingene jeg har fått til i mitt liv, de kommer jeg fra sånne beslutninger. De ganger jeg har bommet på noe, eller har fæset det, så blir det ikke noe av det. Så det var ikke så mye ubehag og så mye uro i mellom. Så i hele denne perioden her så har jeg

Jeg har gjort mye av det som jeg har trodd har vært bra for meg, for å ta det i riktig retning. Og det er vel kanskje det som er noe av det viktigste, at jeg har ikke vært passiv i det. Jeg har ikke sutt og tenkt sånn, oi, jeg er nok om dette, jeg lurer på hvordan jeg skal løse det.

Det er en omhandlekraft i det. Det er viktig for meg. Og når et problem kommer, så leter jeg etter løsninger for å gjøre noe med det. Noen av de tiltakene jeg har gjort har ikke fått noe effekt. Da har jeg bare sluttet med det, og så har jeg gått på neste. For det er jo sånn, vi er forskjellige, vi trenger forskjellige ting. Men du snakker om dette med at du har indre barn i deg. Jeg hadde en gjest hos meg som snakket om det.

Det er, jeg har fått flere faktisk, de siste som snakker om dette, og jeg tenker at det er en så fin vei å gå, for du møter deg selv. Du møter ingen andre, du møter bare deg, bare som barn. Og det å se på deg selv som barn gjør at du vil få en utrolig sånn omsorg med en gang. Enn å prøve å snakke om vonde ting, og så skal man snakke om det igjen og igjen, og det kan hende at det bare blir forsterket, ikke sant?

Jeg skal ikke trakke noen på tærne. Men det er akkurat det du sier det. Det tror jeg er en del av utfordringen med at vi hele tiden går og bærer med oss all den smerten. For jeg tror ikke at det å snakke om det, tar det vekk.

Jeg tror ikke det gjør det lettere heller. Jeg tror akkurat sånn som du sier, for hver gang jeg går inn i minnet og løfter det ut, så blir det sterkere. Og kanskje jeg endrer litt på det. Vi trenger konkrete metoder å omforene oss med det. Og en av de tingene som jeg har gjort helt alene, det er at når jeg har fått opp minnet av meg selv i situasjoner som ikke er direkte traumatiserende, men som bare, det er sånn som du beskrev, den vonde følelsen som kommer. Så har jeg gått inn i minnet,

Og så har jeg letet etter ting som jeg kan lære av det. Nå har jeg stått sammen med syv år gamle Tim, og så har jeg spurt, hva er det i denne situasjonen jeg skal lære noe av? Og så er det som at jeg ser meg rundt i minnet, og så kommer det noen ting. Jo fordi at dette skjedde, så hadde du lært deg at du skal være god med andre mennesker.

Og så lader jeg den. Og så kommer det noen farger. Og så gjør jeg de fargene sterk. Og så ser jeg meg selv gå inn i bildet og bare holde rundt syv-årgammele Tim. Og så bare forteller jeg jo at tusen takk for hjelpen. Fordi at syv-årgammele Tim, i det inre egoet vårt, han har jo tjent en hensikt. Han har jo beskyttet meg fra tilsvarende vonde situasjoner gjennom livet. Mestringsmekanismen om å unngå de situasjonene har jo vært der for en grunn.

Mens nå er jeg 40 år gammel. Nå, du har hjulpet meg. Tusen takk. Og det går an å lukke øynene. Og se den kjærligheten være så sterk. Og la de to gå inn sammen. Og gjennom det så gjør du i hvert fall en liten endring på innsiden av deg. Og gjør du det nok ganger. På ting som dukker opp. Og dukker ikke ting opp.

Så er det den lange reisen som du har beskrevet, altså om det tar to år, tolv år, fem år, hvor lang tid det tar, men å tørre å sitte i stillheten og få noen til å hjelpe deg å jobbe med euroen.

Kan det hjelpe å ha noen som står deg stabilt ved siden av deg? Yes. Og det er jo her jeg synes mye av det som vi gjør blir meningsfullt. Både i Heart Mentality og med det jeg gjør med mennesker, og det jeg ser du gjør. Det er jo at når vi har løst et problem og mestret det, på den nivåen som vi snakket om i sted, så er jeg nå i stand til å hjelpe mennesker som står i det samme problemet som jeg stod i før.

Og jeg skulle ønske at vi hadde den tanken litt mer i samfunnet i dag. At samtidig som du ser opp, og så spør hvem er det som har stått til dette for meg, som kan hjelpe meg, og så strekker hånden opp, så kan vi også snu oss bakover og si, hvem er det som står bak meg, og som trenger min hjelp?

Og det er nok en kilde til motivasjon til hvorfor når du spør meg før vi går på det, er det greit at jeg spør deg om det? Kan vi snakke om det? Så synes jeg det er ubehagelig. Fordi at det er såpass nytt å snakke om, men jeg lever i denne overbevisningen om at hvis jeg kan hjelpe noen med å gå gjennom det som jeg har gått gjennom, gjennom å dele min historie, så er det verdt det.

Hvor står du i dag, da? Det er to år siden du sluttet med alkohol. Ja, det er 525 dager, tror jeg. Jeg teller ikke, men det var bare helt tilfeldig en dag, jeg skulle bare se hvor mange dager det var siden, så var det 500 dager siden. Har du drukket alkohol siden? Nei.

Dere har slått opp for alltid? Altid. Det er faktisk sånn at jeg synes faktisk det er vanskelig å være rundt alkohol til tider. Og det er noe jeg må jobbe med. Umiddelbart etter at jeg sluttet å merke de positive effektene, så kunne jeg bli dømmende noen andre dag. Men det er jo min forsvarsmekanisme. Jeg skal rettferdiggjøre min adferd. Men jeg har skjønt hvor stor ødeleggelse alkohol er for mennesker.

Jeg har sett på forskningen bak det, hørt på ekspertene snakke om det, hørt Torkel Fære snakke om påvirkningen det har på kroppen og body battery, alle disse kildene her. Det gjør at jeg har ingen respekt for alkohol lenger. Jeg synes helt oppriktig at vi burde snakke mer om hvordan vi normaliserer det, som noe i samfunnet som bare er ødeleggende for oss.

Men jeg skal ikke ta vekk gleden av å ta et godt glas vin eller å ta en øl. Det skal jeg ikke. Men jeg merker jo at diskusjonen ender jo fort opp der. Hvordan er det nå? For det er mange som synes det er vanskelig når du kutter alkohol.

Det å ha et problem med alkohol er ufattelig mye mer vanlig enn du tror. Jeg husker ikke tallene nå, men det er veldig, veldig vanlig. Hvis du ser i et glasserom, så er det bra mange av de som vil få et problematisk forhold til alkohol.

Hvordan syns du det er, det jeg ser hos mine pasienter, at de syns det er vanskelig i sosiale settinger å si at nei, jeg ønsker ikke et glass vin. Og så sier de ja, men ta nu bare ett. Hvordan håndterer du de situasjonene?

Jeg tror det er der jeg får en fordel av den jeg er som menneske. Fordi at jeg er enten ingenting eller alt. Så når jeg bestemte meg for å slutte å drikke, så gikk jeg bare ut til kompisene mine og til hverandre og sa bare, jeg har sluttet å drikke. Og så tørde ikke jeg å si i starten at det var fordi at jeg hadde problemer med det. Men jeg sa gjerne fordi at jeg må ha en pause på det, eller jeg må spare både batteriet. HRV-en må opp.

Men nå, når jeg er trygg nok til å tørre å bære det, så sier jeg det med stolthet. Nei, vet du hva? Jeg drikker ikke.

Jeg har fått utrolig mange, hundrevis av meldinger de siste to ukene. Der folk beskriver til meg at en, de står i det problemet som jeg beskriver, to, de står utenfor det problemet som jeg beskriver, eller tre, at de har kommet seg gjennom det og synes det er fint å høre noen snakk om det. Og... Rundt meg, mennesker som har vært rundt meg på min reise, slutter å drikke også.

Det er masse fine folk rundt meg som enten jeg samarbeider med, eller som er venner mine, som får et mer bevisst forhold til alkohol fordi at jeg har tatt et direkte oppgjør med det. Og en av mine beste venner, han sa til meg uke 1 når jeg sa jeg var ferdig. Jeg blir litt trist av å tenke på at vi ikke skal drikke oss fullt på konjakk lenger.

Og samme person forteller meg for veldig kort tid siden at med tanke på å gå på en fest, kjente på det som denne bryer med å skulle drikke, for konsekvensene av hvordan det ville være dagen etterpå, og egentlig ikke hadde lyst til å gå inn i rusen som alkohol gir. Så det gir jo veldig mye.

La alle få lov til å ta egne beslutninger. Det er noe av det som jeg har lært meg i løpet av de 500 dagene. Fordi at jeg kan fort bli veldig absolutt i min reise, og jeg vil ikke trakke folk på tærne, vil ikke være dømende. Men hvis vi kan gjøre ting bevisst, og med en større intensjon, hvis du kjøper deg en øl,

Intensjonen med å kjøpe den ødelett skal kose meg, sammen med vennene mine. Vi skal ha et godt lag. Ok, så er det greit. Men da vil du også, hvis du tør å...

Være ærlig med deg selv på intensjonen når du bruker det for mye, så vil du høre avviket. Jeg vet ikke om jeg gir det mening. Jeg skriver litt i boken om point, positiv intensjon. Det er jo utrolig fint å bruke i møte med andre mennesker, men også i møte med seg selv når man står i situasjoner der du egentlig vet at det jeg gjør nå, det er litt på grensen.

Det er en indre stemme som sier at dette er ikke bare for at jeg har lyst til å møte venner, men jeg har også lyst til å roe uroen inn i meg. Dette er min måte, på en måte.

Jeg har så mange spørsmål jeg har skrevet ned til deg, Tim Rudy, som jeg tenker vi må ta en annen gang. I boken skriver du om veldig mye som treffet meg.

Jeg er veldig glad for at du deler så ærlig om dette. Det treffer meg skikkelig. Jeg blir rørt av å høre deg snakke. Jeg hører sårbarheten og sannheten din.

Og jeg er veldig glad for at du deler det, fordi det er vanskelig å dele. Akkurat nå i samfunnet er det vanskelig å dele om slike ting. Og jo flere som tør å dele om dette, jo bedre får vi det her i samfunnet. Det er heldig å vise det om.

Da lurer jeg på, før vi avslutter i dag, hva gjør du nå i hverdagen din når du kjenner at uroen kommer? Som Kasper Scheib, en god venn av meg som har vært i podcasten flere ganger, sier han

Uro og ro er jo som en mynt. Det er jo alltid ro på ene sida og uro på baksida. Og sånn vil det være. Og det å akseptere det er veldig godt for oss. For da slipper vi jo hele tiden prøve å komme oss unna uroen. Hva gjør du nå når du er urolig eller kjenner at det blir for mye? For eksempel etter når du fikk vite at du skylder staten 150 000 og alt som skjer etterpå. Hva er dine mestringsstrategier?

Det aller første er at jeg ofte bærer med meg en mynt i lommen. Og den mynten er mitt symbol på at vi låner alt her i livet. Det er en buddhistisk tilnærming til det som jeg lånte gjennom en bok som jeg leste. Den vestlige måten å tenke på er at vi eier alt. Og når vi tenker at vi eier alt, så tar vi alt for gitt.

Og bli redd for å miste det? Og bli redd for å miste det. Så når jeg har den mynten i lommen, når jeg blir oppjaget, så er det som oftest fordi at jeg henger fast i noe som er verdt, eller jeg tenker på noe som kommer. Og den mynten påminner meg om å være i dette øyeblikket. For dette øyeblikket som meg og deg deler akkurat nå, dette er det eneste øyeblikket som finnes for meg og deg akkurat nå. Og i stedet for å ta det for gitt, så jorda det meg og ankra det meg inn i det øyeblikket her. Og da lander jeg.

Hvis det blir skikkelig grusomt, så jeg har noen arbeidsdager som tar skikkelig mye av meg, så må jeg meditere dypt. Da er Transcendental Meditation det som er min go-to for ordentlig landing. På farten er jeg veldig glad i å bruke hjertefokusert pust. Hva er det for noe?

Hjertefokusert pust er når vi i meditasjonen flytter fokuset vårt ned til brystet, tenker at vi kan puste inn og ut av hjertet, og så visualiserer ting som er godt for oss. Det var en kjempevanskelig praksis for meg.

som jeg måtte lære meg når jeg var på et meditasjonskurs. For da skulle vi flytte fokuset ned i hjertet, så skulle jeg si at jeg er takknemlig for meg.

Og det stoppet seg, jeg ville ikke. Men det beviste seg jo at når jeg gikk ned i hjertet mitt, så var det ikke takknemlighet for meg. På det tidspunktet. Så jeg har måttet øve veldig mye på det. Og synes at den her, hva er det de sier, den lengste reisen er de 40 centimeter fra hjernen og ned i hjertet. Og Anja, det her er jo en liten sånn side story, fun fact. Anja kom til meg for to og et halvt år siden, og vi etablerte Heart Mentality.

Og så sa hun, jeg brenner for å gi hjertefokusert pust til folket. Og jeg sa, det kan du ikke gjøre. Er du helt tullete? Folk kommer ikke til å tro på det. Du må bytte ord på det. Hjelpe meg, det går ikke. Hva mener du der, altså? Jeg er helt overbevist. Jeg er ok, sånn. Så var hun bare ok. Fortsatt var hun bare å gi det til folket. Jeg vet ikke om du husker det når du så på Mesternes Mester når Anja var med. Så satt jo hun og mediterte. Hun skulle gi meditasjon til folket.

Og året etterpå, når jeg begynner å meditere selv, så innser jeg at jeg har tatt så skikkelig feil. Så jeg har jo bestemt meg for at i et helt år, helt kalenderet, så skulle jeg si unnskyld. Hver gang hun var snakke om meditasjon, skulle jeg si unnskyld til henne. Jeg tok feil. Det heter hjertefokuset pust, og det har en helt formidabel effekt. Det er...

Det kan ta tre til fem minutter, å bare flytte fokuset ned til brystet, og se for deg noen du er glad i, gjøre fargen og følelsene sterkere, og så bare endrer du hele fysiologien. Det er ganske utrolig. Og det er det jeg synes er så fint, og det jeg synes er så bra, at du sier at det ikke trenger å ta 30 minutter, for mange tenker at de ikke har 30 minutter, men tre minutter.

og finn en eller annen øvelse som passer for deg. For meg så sier jeg bare, jeg har en sånn setning jeg sier, om å rende meg selv. Det hjelper meg. Så gjør det at, og det kan høre så svevende ut, hvordan kan tre eller fem minutter gjøre at du blir mer til stede i hverdagen, men for meg så fungerer det. Jeg klarer å

Kjenn hvor føttene mine er når jeg går på vei hit for å være til stede. Det gjør at jeg klarer å være til stede her med deg, din brudi. Det hjelper meg å være takknemlig for det jeg har. Så det har så store ringvirkninger da. De der fem minutterne for meg har hatt veldig mye å si. Av og til så blir det tolv minutter, av og til blir det femten.

Men det at jeg gjør det hver dag har vært veldig betydningsfullt for mitt liv.

Jeg har jo vokst opp med en veldig klok mamma. Hun og en pappa hadde fikk fire barn på fem år. Tre av de var gutter som var vilter. Så sa hun mamma at når vi var liten, så praktiserte hun meditasjon bare 10-15 minutter hver dag på sofaen for å klare å komme seg igjennom dagen, for hun var så syk.

Og da visste vi intuitivt, vi fire barna, at da skulle vi la ho være i fred de 15 minutterne der. Så det er noe magisk som skjer med de rundt deg når du velger å være til stede. Og så kan det gjøres så enkelt som å bare ha fokus på ett innpust, ett utpust. For da er du i øyeblikket.

Bare trekk pusten inn. Legg merke til på toppen før du slipper den ut. Og i det øyeblikket er vi her. Og det er det vi trenger å øve mer på. Det som stresser oss er at vi er alle andre steder enn akkurat her. Og så ser jeg jo det som jeg synes er så utrolig kraftfullt for min egen del da. Det første det begynner med er troen på at du kan gjøre endringen. At hjernen er for meg.

Hvis ikke du mediterer i dag, så kan du begynne å gjøre det. Hvis du streber mellom å veksele mellom fortid og fremtid, fortid og fremtid, nåtid, fortid og fremtid, nåtid, så kan du endre det. Det er trenbart. Derfor har jeg, og da drar vi tilbake igjen til boken, den milde inngangen til at vi kan gjøre de endringene som vi ønsker. Alt er mulig. Har du noe siste du ønsker å si til de som hører episoden og kjenner igjen at de har et ubalansert forhold til noe?

Om det er alkohol, eller om det er jobben, eller om det er gambling, eller om det er... Ja, det kan være hva som helst. Jeg tror det absolutt aller viktigste vi trenger å tro på i dag, det er at det finnes håp. Det finnes alltid en mulighet, alltid en løsning.

Det tror jeg er det viktigste. Ting er aldri fastlåst. Du har bare ikke snudd den riktige steinen, stilt de riktige spørsmålene, møtt de riktige menneskene. Vi kan få det bedre. Det finnes ingen absolutter. Hvis noen har lyst til å begynne å ersatte en

vaner som de merker ikke er bra for seg, med noe, hva vil du anbefale at de skulle gjøre da? Å, det er en hel ny time. Men hvis jeg skal ta det kort da, fysisk eller mental vaner, det ene er hvis du merker at ikke du vil ha noe, hva er det som skjer i forkant? Hvis jeg tenker en tanke som jeg ikke vil tenke lenger, hva tanke er det som trigger den tanken? Hva situasjoner er det som trigger?

Så er det bare å starte. Skriv det på et papir. Når jeg går inn den døren, skal jeg tenke den i tanken. For å beskytte meg selv,

så så jeg mye etter feil og mangla i konen min. Da hun ble på mange måter, jeg var så redd for å miste henne, at jeg skulle skaffe meg et alibi for i tilfelle hvis hun gikk fra meg, så visste jeg i hvert fall hvorfor hun var helt ubrukelig. Men det gjorde jo at jeg så på henne, jeg stilte hele tiden spørsmål. Hva er det som er feil med henne? Og så tok jeg meg selv i det, så skjønte jeg det, så lagde jeg meg et 30-dagers prosjekt, der jeg skulle ha en ny mentalvarende. Hver gang jeg så henne skulle jeg spørre, hva er det som er fint med deg? Hvorfor elsker jeg deg? Og så skulle jeg skrive denne.

Så hun blir jo signalet, og så blir spørsmålet det som blir vann. Etter 30 dager, hver gang jeg så henne, så kom jeg bare på hvorfor jeg var glad i henne. Og da hadde jeg gått og frustrert meg ganske lenger også. For jeg skjønte at her må jeg gjøre noe med. Og det her er det som er litt av poenget. Alt er formbart. Det er håp. Det er mulig. Og noen ganger kan det starte med en liten tanke.

Også får det drivkraft og fart. Også blir det til en endring i det livet ditt som du ønsker. Tusen takk for at du deler så åpent og så fint og sårbart og modig. Jeg blir veldig rørt av å høre på deg.

Og så tenker jeg at hvis man ønsker, for vi rekker ikke å gå inn på alle tingene vi skal snakke om i dag, men hvis mine lyttere er nysgjerrige og vil vite mer, hvor kan de nå det?

Jeg tror det letteste er på Instagram i dag. AtteamRudy. Eller AtteamHeartMentality. Der ligger det veldig mye. Og så må jeg få lov til å si tusen takk for at du holder et så trygt rom. For jeg tror det er halvparten av det du gir meg kredd for. Det er måten du skaper de omgivelsene som gjør at det er trygt å ha denne samtalen.

Tusen takk. Det er sterkt. Det er mye kraftigere du gjør. Så tusen takk skal du ha. Tusen takk. Jeg kan bli rørt. Hvis du tenker at denne episoden er til nytte for noen, så del den med deg. Det er sånn vi kan få ut kunnskapen. Og hvis du vil nå med, så kan du nå med på Doktorannette Dragland på Instagram, Facebook og nå er jeg også på YouTube.

Ja, hvis det var noe annet, så vet du hvor du når oss. Og hvis du ønsker å få denne podcasten mer opp og frem, så kan man gi rating på Spotify og Apple. Og det gjør at det når bredere ut, så tusen takk. Og tusen takk til deg, Tim. Tusen takk. Ha det godt.