#201. Vanskelige valg, FOPO, øving og myke bein. Med Øystein “Pølsa” Pettersen.
Podkasten "Leger om livet" intervjuer Øystein Pettersen om hans bok "Myke bein", som handler om å håndtere stress og press. De diskuterer viktigheten av å sette grenser, prioritere og velge "tøffe valg" for et lettere liv. Pettersen deler erfaringer fra Team Pølse og sin tilnærming til utfordringer.
00:00
I denne episoden utforskes hvordan valg, stress og empati påvirker livskvalitet og relasjoner, med fokus på konseptet "myke bein".
03:35
Talerens erfaring med "myke" og "stive bein" illustrerer viktigheten av empati i relasjoner og håndtering av stress.
12:01
Valg mellom korte, lette løsninger gir ofte et krevende liv, mens tøffe valg kan føre til lettere tider senere.
18:05
Prioritering av det viktigste i livet krever bevisste valg for å unngå overbelastning og skuffelse.
23:34
Det er viktig å ta bevisste valg for egen velvære for å kunne gi mer til de rundt seg.
Transkript
Nevnt i episoden
Øystein "Pølsa" Pettersen
Langrennsløper, OL-gullvinner, forfatter av "Myke bein", intervjuobjekt.
Myke bein
Konsept i Pettersens bok, beskriver en tilnærming til livet med ro, empati og overskudd.
Stive bein
Kontrasten til "myke bein", representerer stress, dårlig tid og mangel på overskudd.
Leger om livet
Podcastens navn
Team Pølse
Et lag eller program som Pettersen var en del av, nevnt som kilde til erfaringer.
Annette Dragland
Programleder for "Leger om livet".
Mo i Rana
Sted hvor Pettersen deltok i en bootcamp.
Toyota
Bilmerke, nevnt i en anekdote om et problem med bilens lys.
Tesla
Bilmerke, nevnt som et eksempel på bilmodell intervjuobjektet er vant til å kjøre.
Gardermoen
Sted hvor Pettersen hadde en jobb.
Drammen
Sted hvor Pettersen deltok i en konferanse.
Stiftelsen Norsk Luftambulanse
Sponsor for episoden, fremmer sitt førstehjelpskurs "Akutt ABC".
Akutt ABC
Et gratis digitalt førstehjelpskurs fra Stiftelsen Norsk Luftambulanse.
The Principles of a Value Investor
Bok nevnt av Pettersen, om prioritering i livet.
Christer Olsson
Forfatter av en bok nevnt av Dragland
Fear of Missing Out (FOMO)
Forkortelse for frykt for å gå glipp av noe
Fear of Other People's Opinions (FOPO)
Forkortelse for frykt for andres meninger
Brené Brown
Sosiolog og forfatter nevnt i slutten av episoden
Lillehammer
Sted nevnt i sammenheng med Pettersens hjem
Deltakere
Guest
Øystein "Pølsa" Pettersen
Host
Annette Dragland
Sponsorer
Stiftelsen Norsk Luftambulanse
Poeng
Alle har en plan til de får et knyttneveslag midt i trynet (Mike Tyson)
Et humoristisk sitat som illustrerer uforutsigbarheten i livet og hvordan planer ofte blir forstyrret.
Lette valg, tøft liv. Tøffe valg, litt lettere liv.
Et aforisme som understreker viktigheten av å ta vanskelige valg for langsiktig velvære.
Stress har en evne til å avle mer stress, mens ro avler mer ro.
En observasjon om hvordan våre handlinger og tanker kan skape en syklus av enten stress eller ro.
Hjernen er god til unngåelse av motstand.
En påpekning av en naturlig tendens til å unngå ubehag og utfordringer.
75% av tiden din med barna dine er over når de er 12 år.
En tankevekker om viktigheten av å prioritere tid med familien.
Den eneste feilen du kan gjøre i en akutt situasjon, er å ikke gjøre noe.
Oppfordring til å handle i krisesituasjoner, selv om man er usikker.
Påstander
Samfunnet er rigget for å gjøre det lettere å ha stive bein enn myke bein.
En påstand om at samfunnets struktur og forventninger kan bidra til stress og overbelastning.
Mange undervurderer viktigheten av å sette grenser og si nei.
En påstand om at det å si ja til for mye kan føre til stress og overbelastning.
Å være resultatorientert er forskjellig fra å være prestasjonsfokusert.
En påstand som forklarer at det å fokusere på resultater kan være mindre givende enn å fokusere på å gjøre sitt beste.
FOPO (Fear of Other People's Opinions) påvirker mange valg vi tar i hverdagen.
En påstand om at frykt for andres meninger kan begrense våre valgmuligheter.
Det er viktigere hva du mener om deg selv enn hva andre mener om deg.
En påstand som understreker viktigheten av selvtillit og å ikke la andres meninger definere deg.
Lignende
Laster
Det der er bra. Det der er bra. Ok, nå er vi på recording. Nå er det, nå må de spisse ørene. Vi snakket om at du ikke hadde spilt i noe podcast det siste. Ja, eller det har vært, jeg har bare hatt så mye annet å drive med, for å være helt ærlig. Eller sånn, ja. Det har ikke...
Det er derfor jeg ikke har podda. Enkelt og greit. Savner du poddinga? Ja, podder ja og nei på et vis. Jeg er jo glad i å prate, og jeg er glad i å lære nye ting og litt sånne ting, men så er det jo et bevisst valg om at andre ting har vært både viktigere og kanskje artigere også, hvis det er lov til å si. Ja. Så på et vis svarer jeg ja, og på et annet vis svarer jeg nei, men jeg kommer helt sikkert til å begynne å podde igjen. Det tror jeg. Eller det vet jeg. Jeg synes dette er fryktelig moro.
Ja, det er jo så gøy. Du, hjertelig velkommen til podkasten Øystein Pølsa Pettersen. Takk, takk. Bare sånn kort intro. Hjertelig velkommen til podkasten Leger om livet. Mitt navn er Annette Dragland. Jeg er utdannet lege og har laget denne podkasten for å gjøre nyttig god og spennende kunnskap om kropp, helse og sinn lett tilgjengelig for oss alle. Og i dag har jeg jo med meg Øystein. Og mange kjenner han som langrennsløper, OL-guldvinner, fra Team Pølsa.
I dag skal vi ikke snakke så mye om medaljer i stedet, vi skal snakke mer om valg og press, om myke bein, om drivkraft, suksess og motgang. Det er så gøy. Det er hyggelig å være her, godt å se deg. Du stråler som alltid. I like måte. Det er så hyggelig. Vi møttes jo ikke så lenge siden, da dro vi til Moirana.
Jeg er fortsatt stør faktisk, når jeg tenker meg om det. Vi var jo der for å skulle gjøre en jobb, men så var det jo ei som skulle
skulle ha en sånn, jeg lærte da at det heter bootcamp, en sånn treningshøkt, ikke sant? Og så da trengte de noen som kunne ta den økta for vedkommende, og da kikket alle på meg, som jeg driver mye med bootcamp, og da tenkte jeg, ja, men ok, jeg hadde sikkert lyst til å trene uansett, så da ble det jo bootcamp. Altså, jeg var altså så størr, så alle som var i Mo i Rama, vite at jeg...
Jeg måtte ha hjelp både på vei ned og på vei opp fra do og seng og stol og alt neste uke. Ja, det var fantastisk. Herregud, så vi koser oss. Men, Øystein, det er så morsomt, for at i dag så...
Så kjørte jeg min minst etter barnehagen. Og så hadde jeg det litt travelt, fordi jeg fikk noen problemer. Jeg har en sånn leiebil nå, og jeg kan ikke biler. Jeg kjører en type bil, og så er det den type bilen jeg klarer å kjøre, og det er en Tesla. Og så er den på verksted, så nå har jeg lånt en bil, en sånn leiebil. Og så...
Og så stod den på sånn der, det var lys på hele bilen når jeg kom og hentet den i morges, og minste. Og så skjønner jeg ikke hvordan jeg skal skru av de der lysene, og så vet jeg at hvis de står for lenge på, så kan jo bilen gå opp fri for strøm, kan den ikke det? Jeg er ikke noen sånn ekspert på bil selv, men det er jo en klassiker det. Ja, og så...
prøvde å finne ut hvordan man skulle skru av de her lysene, men jeg visste ikke hvordan merket det var på bilen, og jeg klarte ikke å skjønne hvordan jeg skulle finne ut hvordan bilen dette var. Det pleier å stå et hint på rattet, liksom, midt på rattet. Jeg skjønte ikke det, og så går jeg frem, og så synes jeg alle disse merkene er helt like, og så fant jeg minste ut at vi måtte bare kjøre opp og se om vi fant noen som kunne fortelle oss hvordan bilen dette var. Så kjørte vi
ut av garasjeanlegget, prøvde å finne noen, så forklarte de at dette var en Toyota. Og så prøvde vi å finne ut hvor de har skruet av de her lysene, og det var ikke selvsagt. Så dette tok jo sikkert en halvtime å finne ut av, og til slutt så fant vi ut av at det var en sånn knapp oppe i taket som måtte trykkes på. Og da kom jeg jo for sent til innspilling med deg,
Men så har jeg jo lest boka «De myke bein», så jeg prøvde å gjøre alt jeg kunne med «Myke bein». Og det var veldig fint, for da kunne jeg og min minste på fem snakke om dette med «Myke og stive bein». Ja, det er jo fint. Det er en sånn klassisk situasjon hvor de stive ofte kommer og tar over deg. Ja, men han på fem, han forstod det med en gang, hva forskjellen på «Myke og stive bein» var. Så det var så fint det du har skrevet det.
Det tror jeg de fleste klarer å forstå. Og særlig barn klarer å se med en gang foreldrene får stive bein. Ja, og jeg tror det er mange som forstår det. Det kommer jo egentlig fra barnet min også, for lytterne. Konteksten er at mykebein er et konsept som jeg kom bort i
egentlig når jeg var på jobb. Nå har det blitt en sånn holdning som jeg har lyst til å ha, en altferd som jeg ønsker å ha i møtene med folk, og i hvert fall i møtene med mine egne. Men generelt, jeg har lyst til å være en fyr med mykebein, men jeg gjorde en jobb på Gardermoen, var på en konferanse der, jeg driver med formidling, det er det jeg holder på med. Og så gikk jeg ut i gangen og skulle forberede det jeg skulle si, og så har det da en liten jente, tre-fire år, som satt, liksom hun satt
Hun satt nede på gulvet og leika. Og så gikk jeg bort til henne, satte meg ned, og så pratet jeg med henne. Og så sa hun til meg at du har myke bein.
Mamma har litt stibe, og så skjønte ikke jeg hva hun mente, eller jeg tok komplimentet og tenkte at hun ikke tydde så mye over det. To uker senere var jeg nytt på jobb i Drammen, hvor kommunen hadde invitert alle barnehagefolk i offentlig sektor til en kick-off. Så sto det en barnehagepedagog på scenen og fortalte at de hadde policy-formatene.
at når de jobbet med barna, trøsta, pusha, lærte de, snakket med de, knyttet kontakt, bygde relasjoner, skapte tillit, så hadde det som policy at de satt nede. For da skjedde det noe med hele situasjonen. Du skaper en arena med litt mer ro, da.
Og så begynte jeg å tenke, åh, hva er det den jenta snakket til meg om? Og så laget jeg bare bildet mykebein som en sånn fyr som jeg har lyst til å være, hvor du kan møte folk med litt ro, hvor du kan møte folk med åpne armer. Og i metode så er på en måte mykebein, det er ...
det er et bilde på empati, omsorg, kjærlighet, respekt, men også en sånn fantastisk brot å bygge relasjoner, men også en sånn ganske kynisk, men fin inngang til å stille krav til noen, eller å pushe
uten at den på andre siden nødvendigvis opplever deg som urimelig. Og stivebein er jo da, det er jo kontrasten til myke, for mykebein krever jo tid, overskudd og litt ro. Men stivebein er kontrasten, og det er det som skjer når uforutsette ting kommer, når kalenderen fyller seg opp, du får dårlig tid, og stresset kommer, og da kommer de stivebeina og tar over det. Det er
Det vonde med det er at det er vanskelig å bygge relasjoner. Og i mitt tilfelle så leier det stress og kort lunt eller sinne i hånda. Så den situasjonen som du forteller, jeg kan sette meg så godt inn i at de der lysene blir bare helt sånn, herregud hva som foregår. Og så blir man så sint. Og så går det kanskje mest utover guttungen din, som har ingenting med de lysene å gjøre. Men det er bare...
Det bare blir for mye, og det der tror jeg skjer ofte. Ja, og det var jo det som var så bra, for at jeg hadde myke bein hele veien. For at jeg tenkte, ja, men nå blir jeg for sent, jeg sender noen øyeste inn i melding, det her går fint, vi gikk opp, og så fikk vi jo også en latte, for at den mannen som vi spurte, han syntes jo dette var hysterisk morsomt, at ikke vi skjønte, eller jeg skjønte hvordan bil dette var. Så det ble jo i stedet for å ha stive bein, og du skriver det så fint i boka, du skriver stivebein,
Stive bein, bilder på stress, kort lunter og en som har nok med seg selv. Det motsatte er lekent. Oppstår oftest når totalbelastningen er for stor, tida defineres som for hektisk, gjøremålene for mange og hamsterhjulet oppleves som reelt. Vanskelig utgangspunkt for mestring og enda verre for å bygge relasjoner. Og det er så godt bildet, og det er et sånn godt bildet å vise til våre barn da. For jeg har lest høyt denne boka til min eldste på TV1,
på ti år de siste dagene. Og han er jo såpass stor nå at han forstår det som du skriver, og du skriver det så fint. Og da sa han, mamma, da hvis jeg ikke kommer til side 30, og så sa han, mamma, vet du at, husker du at du hadde veldig stive bein? Og så sa jeg, ja, hva tenkte du på? Ja, når du skulle levere inn boka, husker du når du skrev boka, så hadde du veldig stive bein.
Og så sa jeg, vet du hva, det har du helt rett i. Jeg hadde veldig stive bein rett før den boka skulle inn. Og vet du hva, min jobb som mamma er å prøve så ofte jeg kan ha myke bein. Men da hadde jeg stive bein. Og så sa han, ja. Så spurte jeg, har du mamma, hvordan beinar du mamma nå da? Og så sa han, ja, nå har du myke bein. Men jeg tror det var veldig godt for han å få sagt det.
Kjent, barn merker intuitivt når vi går med mye stress i kroppen. Og jeg tror det er et veldig fint ferd til å bruke til barna våre. Ja, og så er det jo... Det er ikke noe rakettforskning i dette, men jeg tror vi har gått av å sette ord på det, eller bilder på det. Liksom...
Siste året har jeg vært veldig opptatt med seks, jeg kaller dem for løver, eller helter i Team Pulse. De har lært meg ganske mye. En av de tingene kan jeg ta nå, det ene er med energi. Vi påvirker hverandre så innmari, og dette vet jo alle sammen, men jeg tror vi har gått av å bli påminnte. Ta for eksempel syver, som da ikke kan se på grunn av barnemensen.
Han hadde null problemer med å sende seg med av den myke eller sive bein uten at jeg hadde sagt noe, bare kommet inn i rommet. For det kjente han på kroppen. Ikke sant? Og dette skjer jo hele tiden i de tusen hjem, på de tusen arbeidsplasser og på de tusen menneskemøtene vi har hver eneste dag. Det andre jeg har fått ære av er jo liksom verdien av å forstå
hvor viktig det er både til rettelegge for hverandre, men også inkludere hverandre i lag, ikke sant? Problemet med stive bein er at når man har stive bein, så har man nok med seg selv. Og når du har nok med deg selv, så er konseptet til rettelegging eller inkludering, det er det første som går ut av vinduet. For det har ikke du overskudd. Du har per definisjon nok med å holde deg selv flytende. Og det betyr jo ikke at...
De rundt deg ikke får med seg at du er sliten. Det betyr bare at de får med seg at du er veldig sliten, og så føler de seg kanskje ekskludert, eller overkjørt, eller urimelig behandlet, eller det ene eller det andre. Det er ingen som har lyst til å være sånn. Men jeg tror at vi liksom fort havner der. Jeg liker ofte å sitere den kjente filosofen Mike Tyson, som sier det at liksom,
Alle har en plan for å knytte nedover midt i trynet. Og jeg tror det er litt sånn da. Det er ingen som har sånn plan. I dag skal jeg få stive bein. Men så bare kommer de og blir byttet. Og det er litt det du skriver om i boka di også. Når jeg sitter og leser din bok, så sitter jeg og tenker på det jeg har skrevet selv. Dette møter jo sammen. Alt påvirker alt på et vis da.
Og man kan skrive om det på den måten du har gjort det, kan skrive om det på den måten jeg har gjort det, kan gå rett til psykologen og skrive og bruke teori derfra, eller du kan gå i barnehagen. Det er jo det samme mekanismen, bare litt ulikt språk, men det er og blir det.
ekstremt viktig, og så er det veldig lavt hengende. Veldig mye av det vi begge skriver om er jo både basic og lavt hengende, og så tror jeg det at det er så lavt hengende og basic er litt av hovedproblemet, for da glemmer vi det. Ikke sant?
Jeg tror at veldig mange kjenner at de har stive bein. Men jeg tror at det er vanskelig å gjøre noe med. Man vet ikke hvor man skal begynne. For samfunnet er på en måte rikket sånn at det er mye lettere å ha stive bein enn myke bein. Det er jo paradokset. Det her er jo paradokset. Min søstre er psykolog, og i går så hjalp jeg henne med noen greier, og da snakket hun om hva hjernen på en måte er veldig god til.
Og hjernen er veldig god til veldig mye, blant annet unngåelse av motstand. Vi er gode til å sammenligne oss selv, vi er gode til å snakke oss selv ned, og vi er gode til det ene, vi er gode til det andre. Dette er på en måte defaulten til hjernen. Og det er litt for å spare energi, litt for å unngå ubehageligheter, litt for det ene og litt for det andre, men det er jo veldig dårlig strategi i møtet med dette, for eksempel. For det er ikke noe tvil om at det å justere kursen
eller beholde de myke beina, eller nødvendigvis, ikke nødvendigvis beholde, men legge til rette for at du kan ha muligheten til å ha myke beina. Det er krevende opplegg. Og så virker det jo veldig mye lettere å bare bite tennene sammen, holde ut og vite at nå er det bare noen dager til det er helg, ikke sant? Det virker jo lettere, men hvis du ser for deg at du kommer til et valg da,
så skal du ta et valg, så er det veldig lett å dessverre gjøre det som gjør at det litt lenger leder løypa blir krevende. Si ja der hvor du burde sagt nei, ga på over litt for mye, stresse litt rundt, eller bare fortsette å stresse litt rundt. Og så er det litt sånn krevende å
å gjøre det som vil gjøre at det nedover i løpet blir lettere. Så enten så må du velge lett her og nå, men da blir det krevende litt senere. Eller så må du velge krevende her og nå, og så blir det lettere litt senere. Jeg har en god kamerat som sier at lette valg, tøft liv. Tøffe valg, litt lettere liv. Og så må du velge da. Jeg synes det er så fascinerende, utrolig fascinerende. Og min søster, som er psykolog, hun tegner på et veldig fint bilde. For at det
stress har jo en egen evne til å avle mer stress, ikke sant? Ro har en egen evne til å avle litt mer ro. Overskudd avler smil, underskudd, det avler bare surfjes, ikke sant? Og så tenkte jeg at hvis du baker en kake, og så er du litt uheldig, og så får du opp i for mye salt, og hvis da salt representerer stress, du har en hverdag, og så blir det litt mye stress.
Det finnes jo ikke et oppegående menneske som da, i den kakebakinga, får oppi litt for mye salt, tenker «Ok, ja da tror jeg jeg tar oppi enda mer salt». Men paradoks i hverdagen er jo at litt stress. «Ah, ok, ja da bøter jeg med det med å bare ta på enda mer stress». Så blir det bare enda verre, og da mister man muligheten til å ha de mykebeina.
Og så kommer de stiv og tar over. Og så er jo hjernen rigget sånn at vi bygger baner, vi lager mønstre, og vi automatiserer. Og dette er jo trening, ikke sant? Og så blir du da god til det du trener på, men hvis det du trener på er at hvis det er stress, så bare
Pøser jeg på med mer stress for eksempel, da blir du god til å stresse. Og i mitt hode er det jo dårlig. Men hvis du driver mye med det, så blir du god til det, og da blir du god til å være dårlig. Og det er det jo mange som driver med. Og jeg tror til og med samfunnet er bygget opp sånn at hvis ikke du velger det motsatte, så er du rett ned i den løpa. Hva er det folk sliter med? De sliter jo å balansere arbeidslivet og arbeidslivenes krav, og kanskje hverdagens krav, med arbeidslivet.
menneskelig begrensning menneskelig behov det er jo der vi står og står i en slags spagat alle sammen som vi er dømt å tape med mindre du velger det andre men det er krevende, men det gjør det lettere og så er det lett å bare fortsette med det som gjør det krevende og så er det bare å se på sykefravær eller mental helse disse tallene går jo feil retning
Og jeg tror også det går i feil retning i litt for stor hastighet. Men hva tenker du vi kan gjøre da? For du sier at hvis vi tar krevende valg nå, så kan det hende at vi får det lettere der fremme. Jeg kjenner meg veldig godt igjen i det du beskriver. Jeg bare gjør det. Jeg bare gjør litt til. Det er greit at jeg tar på meg det at jeg er i klassekontakt. Det går fint. Det er små valg som blir til
ofte en hverdag som blir veldig vanskelig for en da. Og så ser man rundt seg, så tenker man, men alle andre får det jo til. Det er jo kun jeg som ikke får det til. Hvordan kan man snu dette rundt? Hvordan kan man hjelpe seg selv til å komme seg ut av det hamste hjulet da? Jeg tror ikke alle andre får det til. Men igjen tilbake til hva det gjerne er godt til da. Blant annet å sammenligne. Og så ser vi ofte
andre i bedre lys enn vi ser oss selv. Hva er en annen ting vi gjerne liker? Jo, det er negativ selvsnakk. Hvor mange er det som er gode til det? Så jeg tror man på en måte skal være klar over at alle andre får det heller ikke til. Men hvordan man gjør det, jeg tror at det handler om å sette grenser, og jeg tror det handler om å bestemme seg før situasjonen oppstår. Det er veldig mye lettere å handle riktig en situasjon hvis du har bestemt deg på forhånd hva riktig er.
Men veldig mange handler der og da, og da blir man ofte litt sånn tatt off-guard, og så sier man ja. Og hvorfor gjør man det? Jo, det er fordi man har ikke lyst til å skuffe noen, man har ikke lyst til å virke som man slunter unna, og liksom alle de som, eller i hvert fall min erfaring er at det er de som går i veggen, det er ikke de som ikke har prøvd å holde ut, eller prøvd ulike strategier, jeg tror bare det er de som
har tatt på seg alt for mye, og som har overkjørt kroppens signaler for lenge, og så til slutt så går det i veggen da. Hvordan skal man gjøre det? Nei, i boka så tegner jeg opp et bilde av en sånn krokke da, hvor liksom du skal fylle krokka. Men
Du skal fylle krokka med tennisballer, med grus og med sand. Det er ikke min historie, dere har sikkert hørt den før. Hvis man fyller en krokke med tennisballer, når den krokka er full med tennisballer, jeg i boka skriver om tre tennisballer som er krokka full, så er det fortsatt masse plass mellom tennisballene til å tape grus. Så du fyller krokka med tennisballer, det er ikke plass til flere tennisballer, men det er plass til mer smågrus. Når du har fylt hele krokka med smågrus, så er det fortsatt plass til sand mellom steinene og tennisballene.
Tennisballene representerer det som er viktigst. Grusen, det som er nest viktigst, sammen med det som bare er en del av hverdagen. Men hvis man begynner med sam, så ødelegger du utgangspunktet ditt. For hvis du begynner med sam, så får du ikke plass til alle tennisballene. Hvis du begynner med sam, og så fyller du med grus, da står det med tre tennisballer. Hvis man begynner med tennisballene,
så får man alltid plass til sand, og alltid plass til grus. Hvis man må gjøre det i riktig rekkefølge, og da må man jo definere på forhånd hva som er viktigst for meg. For meg er det tid til familie, tid til jobb, tid til trening. De tre tingene går foran alt. Men alltid når jeg får plass til de først, så er det masse rundt alt annet. Men hvis jeg begynner med alt annet,
så går det alltid på kostning av de tingene som jeg synes er viktigst. Og det vonde her er jo at det stort sett er familien som får si for dette. Hver gang jeg taker meg noe som er for mye, så er det familien det går ut over. Ofte i betydningen at enten så er jeg ikke der, eller så er jeg sliten når jeg er der. Og ingen av delene er ønskelige. Så jeg tror det handler om det, og det er sånn, hva er det som er tøft med det? Jo, det tøffe med det er å velge det.
Det er det tøffe med det. Stå for det og velge det. Og så er vi jo ikke trent opp til å velge. Helt ærlig anette, når var siste gang du virkelig valgte noe? Veldig ofte så bare blir det sånn, eller vi bare reagerer, og det har vi trent opp til. Og det er jo en superskill som menneskene har, at vi er gode til å på en måte reagere på ting, men å velge, sånn,
Det der skal jeg gå hele hjertet for, dedikere for dette. Jeg skal ta vare på om det er helsa mi, eller om jeg skal ta vare på familien, eller jobb. Til å faktisk velge, da. Jeg tror for å klare å ta de valgene der, så i hvert fall for mitt eget liv, så jeg husker jeg leste en bok som heter... Å, nå husker jeg ikke den...
Det var en amerikansk investor, og jeg vet ikke hvordan han kom over boka en gang. Jeg hørte han i en podcast, tror jeg, og så kjøpte jeg boka. Han skrev en bok som heter The Principles of a Value Investor. Og det handler ikke om investeringen, det handler om hvordan han prioriterte ting i livet sitt da.
Den har jeg lest i 2017, kanskje. Så skal jeg skrive ned mine verdier og prinsipper. Hva er det som er viktigast? Hva er de tennisballene i mitt liv? Jeg skrev de ned mange ganger for å minne meg selv på hva som var viktig i mitt liv. Jeg tror nok det bidro til at jeg klarte å snu livet mitt fra å være i et hamsterhjul. Jeg følte hele tiden at jeg ikke strakk til. Jeg følte jeg måtte levere.
Min eldste alt for tidlig barnehage, jeg hentet han for sent. Jeg synes det var veldig, veldig vanskelig. Det gikk imot mine verdier til å snude rundt og ta kjempevanskelige valg med å takke nei til en veldig god stilling og gjøre noe som...
jeg ikke visste hvordan det skulle gå. Men jeg tror at jeg ikke hadde klart å ta de valgene der hvis jeg ikke hadde skrevet de ned og tenkt over det. For det er som du sier, de fleste ting som skjer i livet, det skjer ikke av valg, det skjer bare. Det kommer bare litt etter litt etter litt, og så plutselig er det der et sted der du ikke ønsker å være. Ja, det tror jeg man kan kjenne seg igjen i. Hvis det er for sånn at du har som regel da, litt for hektisk hver dag, og spør liksom hvordan har du havnet der? Sånn.
så er det ikke sikkert at folk har noe godt svar på det. Og jeg kjenner meg igjen nå, ikke sant? Det der er vanskelig, samtidig som det er jo veldig banalt enkelt. Sett grenser, så ikke omvelden begrenser deg, ikke sant? Bare sett grenser, og stick to the plan. Det er det vanskeligste i verden. Ikke sant? Og det er jo et paradoks at det oppleves som en straff å gjøre ting som gjør det lettere for enn.
og at det oppleves mindre som en straff å bare go with the flow
Men da vet du at det kan bli krevende enn det du løper, da. Det er det sånn, jeg skjønner ikke helt det, og det er jo, jeg synes det er utrolig spennende, liksom det der, jeg vet ikke om det heter, om det er liksom mentaltredning, eller om det er psykologi, eller, men ofte så tror jeg at liksom måten du angriper en utfordring på, eller holdningen din til den utfordringen, eller hvordan du forholder dette, blir litt sånn der,
at det er kun for de som eventuelt har noen problemer. Det er litt sånn, det er sett på som litt sånn soft skills, eller hva faen er. Det legger jo så mye føringer da. For om du, jeg liker å skille med liksom de som blir angrepet og angriper en utfordring, liksom. Ja.
I mitt hode er det bedre å ha overskudd, ro og myke bein til å angripe en utfordring. Være konstruktiv i møte med det, i stedet for å bli angripet av hverdagens knyttnever, som denne filosofen deler ut i stedet. Men jeg tror det du sier, å være forberedt i en situasjon. Jeg leste en gang at ...
når du takker ja til noe, la oss si at det er en fest eller en hyggelig kveld med noen bekjente, så se for deg da at det var i dag. Vil du takke ja hvis det var i dag? For at
Selv om kalenderen din er tom om to måneder, så er det ganske stor sannsynlighet for at den er like full som den er akkurat denne uka. Hadde du hatt tid til det i dag, eller hadde det gitt deg glede i dag, ja, da skal du gjøre det. Men tenker du sånn, nei, det hadde ikke passet denne uka, så er det ganske stor sannsynlighet for at det ikke vil passe denne uka om to måneder også. Og det prøver jeg å tenke på. Man får jo veldig mange hyggelige
Rikkelige invitasjoner, tilbud, og det er jo veldig mye vi har lyst til å være med på. Men det er ganske...
For min del har det vært så viktig at jeg klarer å ta dine valgene og si nei. Det ble mye lettere for meg når jeg klarer å si det før at det skulle skje denne uka. Da blir det mer reelt, og da blir det lettere for meg å si nei. Det var et fint lifehack. Jeg kan kjenne meg igjen i det du sier. Det er fryktelig lett å si ja til ting.
frem i tid. For det er så lenge til at det går sikkert fint. Og så når dagen dukker opp, så bare åh, nei, nei, nei. Det siste jeg vil er at lytteren skal liksom sitte og føle at jeg får til dette perfekt, for det gjør jeg ikke. Men jeg kjenner på kroppen hva det gjør med meg når jeg får det til, og jeg kjenner på kroppen hva det gjør med meg når jeg ikke får det til, og det er derfor jeg brenner for å dele det, på en måte. Og det er det er ikke så vanskelig å
å få til, og så er det ikke så vanskelig å ikke få til det heller. Og det er det som er problemet, liksom. Det er ganske lett begge deler. Men du må velge, og du må være veldig bevisst på det. Og så liker jeg på en måte å knagge det på bildet om mykebein, for at det sitter så...
Det sitter så tett på meg, liksom. Og det er så viktig for meg at det gjør det lettere å velge riktig, da. Selv om det er krevende. Jeg beskriver jo den verste følelsen av, og det er den der følelsen av å bare servere resten hjemme, da. Det er å bli det verste, synes jeg. Den der følelsen av å ha vrengt seg selv på jobb,
Kom hjem, og så orker du ikke å gi unga dine eller ektefellet noe som er positivt. At du er bare ferdig. Det er brukt opp. Det er oppskriften på en ettermiddag hvor tida brukes på vas. Jeg tror vi alle er der. Jeg tror det er umulig å unngå at man har sånne dager.
Men hvis man går med sånne dager veldig ofte, eller kanskje hver dag i hverdagen,-
så er det jo så utrolig viktig å se på det og tenke, hadde jeg klart dette i to år til? For man tenker at man klarer det denne uka til, men hadde man klart det i to år til? Og det er jo der de vanskelige valgene er, Justin. 100%. Jeg leste en bok, Christer Olsson skrev en bok, og jeg kjøpte den kun fordi jeg synes tittelen var så fryktelig vond. Jeg var på vei til Stavanger,
Jeg hadde tatt på meg litt for mye jobb. Det var bare fine folk, og det var ikke noe synd på meg, men det bare kjente at nå er det mye. Og så gikk jeg da på Gardermoen, og så sto den boka der, og da tittet den på boka helt. Hvor er du på vei hen?
Og vil du dit? Og da tenkte jeg, den der må jeg kjøpe, og så må jeg se på den liksom. Og så satt jeg meg på flyet, og så leste jeg litt i den, og så måtte jeg legge meg, og så tok jeg opp avisa, begynte å lese på avisa. Og da var det en sånn artikkel som sto at når ungene er 12 år, så har du tilbrakt 75% av tiden din sammen med dem.
Og da var min datter 13, og jeg er på vei til Stavanger på jobb, og tenkte bare, vil du dit, eller hva er det du driver med? Åh, det er bare det å være bevisst på de her tingene i stedet. Herre min hatt. Og så tror jeg jo også man skal, igjen tilbake til framinga her da, det er jo, og det er det som er liksom paradokset, det er jo ikke noe straff.
å være noen om seg selv, sånn at man kan ta vare på de rundt seg, ikke sant? Jeg sier liksom, ta vare på deg selv, så du evner å se de rundt deg, og hva skjer da? For det første så får du det bra, men de rundt deg stråler også da. Fy flate, fy søren! Og mye potensial vil gå gripet, fordi folk har stive bein, og per definisjon nok med seg selv, og så forringer det på en måte kvaliteten og stemningen, enten det er innenfor husets fire vegger, på arbeidsplassen, i idrettslaget, liksom.
så mye artere der, og den der TV-serien som har vært siste året, den
det er jo myke bein i praksis. Folk har spurt meg, hvordan var det du angrep rollen? Det er jo å være ærlig på. Det der kostet alt jeg hadde. Men hvordan var det jeg skulle komme inn på ungdommen, bygge relasjonen, skape tillit, men også dytte de i krevende situasjoner, ta de imot når vi bomber, men liksom bare bygge det laget. Hvordan gjorde det? Myke bein er jo svaret. Det er strategien på det. Hvordan?
Jeg visste ikke fort da, men jeg visste at her må vi jobbe sammen, og det man ser da er jo en gjeng, jeg kaller de for løver igjen, men en gjeng løver som bare har myke bein mot hverandre. Og så ser du også veldig tydelig på et par av dem når de myke beina bytter fra myke til stive.
oftest når det blåser, men det er jo når det blåser at det er viktigst med myke, ikke sant? Og det er jo fantastisk å se hvordan for eksempel Trygve da, går fra å være en som, i likhet med meg, får de der stive beina når han er under press, til å klare å ivareta og ha de myke, og så ser du liksom hvor rå han blir, ikke bare med seg selv, men også inni gruppa da. I mitt hodet er det der lagbygging,
inkludering, tilrettelegging, men også personlig utvikling og selvledelse i ypperste kvalitet. Hei kjære litter! Før vi går i gang med dagens episode, så vil jeg dele noe viktig med deg. Denne episoden er sponset av Stiftelsen Norsk Lyftambulanse. Og akkurat nå har de en kampanje som handler om noe veldig viktig. Å lære først hjelp. Visste du at våren og sommeren er høysesong for ulykker? Trafikk, båt, ture i skog og mark?
Det skjer dessverre flere ulykker akkurat nå. Og når noe skjer, så er det ofte vanlige folk som er først på stedet, ikke helsepersonell. Det kan være du som kommer først til en trafikkulykke, eller barnet ditt som setter noe fast i halsen, eller en nabo som plutselig faller om. Vet du hva du skal gjøre da? Om du er usikker, så anbefaler jeg deg formt å ta et kort kurs som heter Akuta Base. Det er gratis førstehjelpskurs, som er digitalt fra Stiftelsen Norsk Luftambulanse.
Kurset er delt opp i korte, oversiktlige kapitler, så du kan ta et nå og et nytt siden der. Og jeg har tatt kurset, og det er kjempebra. Det er enkelt og oversiktlig, og du tar kort tid. Du lærer blant annet hvordan du sikrer et ulykke sted, hvordan du utfører hjerte- og lungeredning, og hva du gjør ved hjerneslag. Og det viktigste, du får øvd. For når vi har det først i minnet, så blir det mye lettere å vite hva vi skal gjøre hvis vi plutselig er et sted der det har skjedd en ulykke.
Og husk, den eneste feilen du kan gjøre i en akutt situasjon, er å ikke gjøre noe. Så søk opp Akutt ABC eller gå til norskluftambulanse.no. Der ligger kurset rett på forsida. Det tar ikke lang tid, men det kan redde liv. Gå inn på norskluftambulanse.no. Takk for at du lyttet, og takk for at du bryr deg. Den serien Team Pølse viser helt reelt hva som skjer-
når vi tar vanskelige valg å utvikle oss og hva som kan skje med et menneske, hvor mye bedre man kan få det med seg selv og de rundt seg. Så det er jo, der viser du jo det i praksis og dokker det i praksis, hva som kan skje med en selv. For man tenker at «Jeg er sånn, og sånn vil det alltid være, men her er min så mye potensial det er i hver og en av oss».
100% også. Det handler da om å få tak på det, og igjen tilbake til hva hjernen er god til. Jo, den er jo god til å ta unngåelse, for eksempel. Og hva var det en del av de ungdommene ville når jeg ga dem en utfordring? Jo, det var å ta minst til motstandsvei. Men hva er det som gjør at folk blir så rørt? Jo, det er jo den mestringen som ungdommen opplever. Og hvordan opplever mestring? Jo, det er jo gjennom å møte en utfordring, og velge.
og takle den. Det er krevende. Det er lett å gjøre. Det er jo å velge lettelser. Men lettelse, det er ingen som... Det er ikke noen tv-serie som fenger. Her har en gjeng ungdommer, de møter noen utfordringer og valgte letteste vei ut av den. Det er jo ingen som lar seg imponere av det. Men det er det som skjer veldig ofte. Det tenkte jeg rundt omkring på skoler, hvor mange elever som ikke søker om tilpasset opplegg i møte med en utfordring, fordi at de har ikke forutsetningene for å takle
takle den. Litt fordi at de er slitne, og litt fordi at forrige gang du møtte en utfordring, så var det lettelse de gjorde. Igjen, du blir god til det du driver med. Hva er det du driver med da? Det er jo så mye gull i å møte en utfordring med litt ro, med litt overskudd, med mye bein. Tenker jeg, ok,
Ikke stå der og vurdere, får jeg til denne utfordringen, ja eller nei, men hvordan er det jeg kan få til denne? For da er man rett inn i krevende med en gang, og så løser man det, og så blir det lettere på sikt. Dette er jo sånn man bygger ferdigheter, men dette er jo også sånn man bygger folk.
Ja, og dette er jo det forsket på, og det er det som er så interessant, for man ser at hvis man ser på en utfordring som nettopp er en utfordring i stedet for et problem, så har hjernen mye større evne til å klare å takle det. Altså, man ser det på elever, de møstrer mye mer, de får til, de klarer å hente frem ressurser som de ikke trodde de hadde. Og du skriver jo om det i boka, ikke sant? Hva er forskjellen på å prøve og øve?
Og du skriver, prøve det halvhjertet, litt stivt, resultatet kan bli oppfattet som elendig, lite rom for å øve. Men så skriver du, mens øve, hvis man har den mentaliteten, og jeg ser at mange skoler nå er gode på det, å få det inn i hverdagen, at man heller øver, og da blir det skrivet helhjertet.
hjertet, lekent, aksepter feil som en del av prosessen, og rom for å prøve. Og den der mentaliteten der, å gå fra å prøve til å øve, det kan jo ha uendelig mye å si for oss. Ja, så tror jeg det der handler om om du er resultatorientert, eller om du er prestasjonsfokusert. Det er jo gigantiske forskjeller på de to, for at resultatorientert, da er det ikke godt nok med mindre du får et godt resultat.
prestasjonsorientert, så er det ikke godt nok før du gjør så godt du kan. Men ironien her er jo at et godt resultat er jo veldig ofte avhengig av en god prestasjon, med mindre du konkurrerer mot folk som er veldig dårlige da. Ikke sant? Det kan jo skje. Jeg jobbet en gang med en kunde som skulle bli beste butikk i gata.
Det var deres hårete ambisjon. Beste butikk i gata. Det er jo veldig enkelt. Det er jo bare å flytte til en gata hvor det ikke er noen butikker. Da er jo dere i mål. Da er jo dere best i gata. Kan vi ikke heller si at vi skal gjøre så godt vi kan, og håpe at vi i konkurranse med mange andre butikker i gata, fliser dem, men har fokus på at vi må gjøre jobben. Å øve handler bare om deg selv.
Mens prøve, det handler veldig ofte om å fortelle omverden. Det er sånn, igjen tilbake til hva hjernen er god til. Hjernen er god til å lage sånne trygghetsstrategier, hvor vi snakker oss selv litt ned før vi skal gjøre noe, for å ta ned fallhøyden. Du får en utfordring fra meg, og så tenker du, ok, her har jeg ikke forutsetning for å få veldig godt resultat, ofte fordi du ikke har øvd. Og så forteller du meg at det kommer ikke til å gå. Jeg er sånn og sånn og sånn, men jeg kan prøve.
Og da tar du ned fallhøyden, og så er jo hjernen din også sånn at du liker å få rett. Og nå har du lyst til å få rett i å vise meg at du er ganske dårlig. Så da prøver du halvhjertet, du har egentlig bestemt deg for at dette kommer til å gå dårlig. Og så får du bevist ofte, gjennom å prøve halvhjertet stivt, at det går dårlig. Og så tar du det resultatet for endelig, og så sier du, hva var det jeg sa i sted? Jeg er ræva.
og så går vi videre. Mens øving, det er sånn, ok, ja, en utfordring, ja, det har jeg aldri gjort før, men la meg gjøre et ærlig forsøk. Og så gjør du et ærlig forsøk, og så går det like dårlig som prøvingen, men forskjellen er at du lærer, gjør et nytt forsøk, fortsetter, og øver og øver og øver og øver, gjenta til ganger, til du blir bedre. Ikke betydningen «bli best» eller «få til verdensmester», men «bli bedre», da. Og
Hvordan skal man bli best? Jo, det er jo noe med å bli bedre. I mitt hod er det mer ambisjøs å si jeg skal bli bedre enn å bli best. Fordi at jeg har vært olympiskmester, sluttet med å bli bedre, og vipp, så var jeg aldri mer olympiskmester igjen. Ikke fordi jeg ikke hadde blitt best, men fordi jeg sluttet å bli bedre. Det er to helt ulike konsepter. Det å bli bedre, det er ingen målstrekk. Du kan øve hele tiden. Skal du bli best, da er du dømt til å sammenligne det. Og det er
Det er slitsomt da
Du har jo nevnt det før. Vi vet jo alle hva FOMO er. Fear of Missing Out. Men du har også snakket om dette med FOPO. Fear of Others People's Opinions. Og det tror jeg går igjen i veldig mange valg vi tar, eller det vi gjør i hverdagen, er FOPO. Vi er veldig redd for hva andre vil synes og mene om oss. Og det er
er så vanskelig å se på det er noe jeg øver på hele tiden men det å bare være litt bevisst det og tenke er det derfor jeg er i denne stillingen er det derfor jeg velger å gjøre dette på ettermiddagen hva er grunnen bak det jeg gjør og hvis det er FOPO
så er det jo litt lettere når man er bevisst på det å ta et annet valg og gå i en annen retning, tenker jeg. Og det du sier om dette med å øve, da har man jo mindre blikk mot hva andre mener. Du har mer blikk mot deg selv, og det synes jeg er veldig fint.
Og da må vi ta et par punkter da. Liksom, nå har vi bestemt at vi skal kjøre en ny runde med Team Pølse. Jeg gleder meg. Ja, og det er veldig hyggelig at du sier det. Men jeg gikk jo noen runder med meg selv rundt om jeg skulle ta en ny runde eller ikke. Og en av de største bøyene der var jo FOPO. Hva synes dere om meg i en eventuelt ny runde? For det gikk jo veldig bra.
I første runde. Det er uendelig med fallgruver, det er uendelig med etiske dilemmaer, det er uendelig med situasjoner hvor jeg bare må ta et valg, ikke vet, og ta konsekvensen og håpe at det går bra. En ny runde? Jøssenam. Tenk hvis det går dårlig. Hva synes dere om det? Det er en av de største og vanskelige tingene. Og så har jeg falt ned på at det er viktigere at det er jeg
hva jeg tenker om meg, enn hva du tenker om meg, sånn utgangspunktet. Jeg håper at du synes det er ordentlig, men det er viktigere at jeg lander i hva jeg mener. Og veldig ofte så er jo other people's opinion da, hva andre mener om deg. Det er ofte andre folk du ikke kjenner, aldri kommer til å møte, som kanskje ikke liker deg, kanskje, altså, det er alltid, jeg har lært meg at du suger. Jeg suger, du, Anette, suger, lytterne, garantert, de suger de også.
hos noen. Uansett hva dere gjør, noen kommer til å mene at det du gjør er feil. Sånn er det bare. Og noen av de har et merkelig behov for å fortelle deg akkurat det. Men jeg er ganske rå. Og det er du også, og det er de som lytter også. Dere er jævlig rå hos noen. Men igjen, hva er det vi driver med? Vi sammenligner oss, og vi hører de negative stemmene høyere
enn de gode stemmene. Så det er nummer to da, med det der folk på greiene, er at det siste året jeg jobbet med inkludering, jobbet med lag, lagbygging, Pia på 15 år adresserte jo det veldig tidlig, har aldri vært del av et lag. Og i det å være del av et lag, så ligger jo liksom følelsen av å høre til. Og når du føler at du hører til, så er man ikke så opptatt av andre folks mening. For dette du hører til der, når man føler at man hører til,
Det er jo når man må gjøre alt man kan for å passe inn et sted. Det er så mange som har lyst til å være med i miljøer, men som føler at man gjør noe for å passe inn. Og da begynner man jo å kopiere. Da begynner man jo å skanne rommet. Ok, hva er det jeg må gjøre for at du skal like meg? Og veldig ofte så handler det om å bli likest mulig deg for at du skal like meg. I stedet for at vi kan høre til og like hverandre selv om vi er ulike. Og dette tror jeg er...
bensin på bålet rundt folk på. Vi prøver å passe inn. Se rundt dere, så se hvor mange som har den samme sekken, samme sveisen, samme klærne. Det er jo for å passe inn i et miljø. Og vi er livredde for å skille oss ut. Selv om vi er født ulike. Alle skjønner at vi er helt forskjellige. Og at vi har de samme behovene under de ulikhetene. Ikke sant? Siste poeng her er jo det.
folk, og jeg sa, hjernen er god til å snakke og se litt ned, for eksempel. Og så har jeg et konsept som heter, hvor god er det når ingen ser deg? Og det kan jo bety at, hva gjør du når ingen folk følger med? Men det foregår jo en sånn indre dialog da, hele tiden, som er helt usynlig.
for alle andre enn deg selv. Det er ingen andre enn deg selv som lytter. Men fryktelig mange er gode til å være ganske dårlige på innsiden. Så du ser på andre og tenker «Åh, de får det til». Men på innsiden er det veldig mange som driver med sånn, jeg kaller det for selvsabotering. Du bare prater deg selv ned i hjørnet.
Og jeg tror det er for å ta ned fallhøyden og for å liksom forberede deg på ting som kan gå dårlig, men det er jo ingen som blir bedre av å høre hvor dårlig du er på innsiden før du går ut. Du forteller jo ikke 10-åringen din hvor revva 10-åringen er i et eller annet før 10-åringen skal ut og prestere. Men de holder på med det selv. Og jeg tror det er FOPO som er liksom
broten til problemene. Og så tror jeg det blir verre med en kalender som er fylt opp, med mye stress og med stive bein. Så hva er motvekten her da? Til FOPO? Til FOPO. Nei, jeg tror det bunner ut at det må være viktigere hva du mener om deg enn hva alle andre mener om deg. Og jeg tror, og du skal være klar over at det der er krevende,
men det gjør det lettere. Og så er det veldig lett å bli flippet av, og gå ned løypa, og bli veldig påvirket av alle som kaster kritikk på deg, for da får du egentlig bekreftet det den negative selvsnakken har prøvd å fortelle deg hele tiden. Og dette har jeg kjent på kroppen de siste halvårene, jeg må være ærlig å si det. Dette her synes jeg også er veldig vanskelig. Det er veldig vondt å høre folk bli provosert, såret, størt,
av en tv-serie hvor jeg og disse løvene har gjort alt de kan for å
både bygge laget vårt, liksom, men også behandle tematikken utenforskap, ulikheter, funksjonsnedsettelser med så stor respekt som overhodet mulig. Og så er det ordentlig vondt å kjenne det på kroppen. Boka kan ta det samme der. I den boka, jeg vrenger meg selv. Det som står i den boka, det er meg.
Og så blir jeg grillet i anmeldelsene, på ekte griller, og blir tatt for å skrive for enkelt. For så enkelt er det ikke, Skjelte.
Og da blir jeg jo lei meg, da. Jeg var ærlig på det, liksom. Åh, nei, det er en anmeld som ikke liker meg, eller det jeg har skrevet. Og hun skrev også at hun hadde så høye forventninger til meg, fordi hun hadde sett på at Tim Pøltsa likte det, og da ble hun så skuffet over at det jeg skrev om var så enkelt. Og kan denne boka er her, men det er jo fortsatt måten jeg tenker på, måten jeg angriper verden på, og de tingene jeg
driver med. Så det er på en måte, det er jo en til en samsvar mellom atferden min og det som står i boka. Da synes jeg det er vondt da. Så jeg er ikke noe bedre enn alle andre. Jeg også blir flippet av pinnen liksom. Men det blir lettere jo mer du står i det.
jo mer du øver deg på det, som alt annet, men det er krevende å velge å gå ned i den løypa og ikke lage seg vippe av pinnen, men det blir lettere på sikt. Og så har jeg kanskje, nå har jeg...
Jeg har gått på skistore deler av livet, og så har jeg vært ganske synlig hele livet for så vidt. Så jeg har fått ganske god mengdetrening. Men jeg har lært meg at det å gjøre alle til lags, det er umulig. Det å være alt for alle, det er ikke noe for noen. Det der går ikke. Og med en gang man kommer til denne kjennelsen, så ja, ok, men da er det greit da. Å, det der er så vanskelig, og det er litt...
som min farfar sa, at hvis man prøver å gjøre at alle rundt deg skal ha det bra, så får ikke du det bra. Og så er det en annen ting som jeg tenker på ofte, for nå er jeg jo takket nei til å være med i nesten alle podkaster i mange år nå, nettopp fordi at jeg har sett hva som er viktig for meg, og jeg skriver bok, og jeg driver podkasten, og har hatt mange ting, så da vil jeg ikke ta på meg enda mer, så jeg er takket nei til det meste.
Og så er det noen bak der som har ikke lyst til å peke meg ut. Det er mye enklere for meg å fremme det som gjester i stedet enn at jeg skal begynne å snakke om mine meninger og det jeg synes er viktig å formidle. Ja, da undervurderer jeg deg selv. Nå skal jeg si deg noe viktig. Dette mener jeg. Podcasten din er større enn samtlige gjester du har. I betydningen at det du har bygget opp er så...
Det er en så stor mulighet for gjestene til å snakke med capslocken på.
at du og din podcast har blitt større enn alle gjestene. I starten så tror jeg det var avhengig av å få kjente gjester, men nå tror jeg at de kjente gjestene kommer til deg, fordi det er en mulighet til å snakke med capslocken på, og jeg inkluderer meg selv. Det er veldig hyggelig at du sier det. Det har jo tatt sin tid, og jeg tror man trenger, som du sier, mengdetrening. For jeg er ikke en person som naturlig liker oppmerksomhet, det har jeg aldri gjort. Og nå har jeg begynt å takke ja til å være med i podcaster,
Fordi at jeg synes det er viktig å formidle det jeg skriver om i boka. Boka mi kom nettopp ut hele dag. Og så var jeg med i en av Norges største podcaster for noen uker siden.
Og så tenkte jeg sånn, jeg vet at man aldri skal lese kommentarfeltet. Så jeg tenkte, jeg må lese hva folk synes om denne episoden. Så jeg går inn på denne YouTube-kanalen, og så leser jeg kommentarene. Og det er jo veldig mye positivt. Men så er det tre-fire sånne kommentarer som bare stikk så vanvittig. Og de er så personlige. Det er liksom om hvordan jeg snakker, hvordan jeg ser ut.
En snakket om at jeg var altfor ung og uerfarend til å snakke om disse. Det var ting som jeg sikkert har tenkt på mange ganger selv. Hvem er jeg til å snakke om dette? Og så måtte jeg sette meg ned og virkelig kjenne hvor mye det fylte meg av vonde følelser og skam. Det var veldig vanskelig. Og så tenkte jeg sånn, men...
Hvis jeg ikke formidler begrunnen av disse kommentarene, så går jeg jo imot mine egne verdier. Og en av mine verdier er at jeg skal bidra til at vi får et bedre syn på helse og helhetlig helse. Og da kan ikke jeg sitte hjemme bak min egen podcast-
Men jeg visste ikke om det der med fear of other people's opinions, den er så integrert i oss fra vi er bitteliten, så det krever mye å gå ut av det. Og jeg øver, jeg prøver ikke å øve på det her, og det tar sikkert en tid, men... Jeg tror aldri du kommer over det da.
Det der er jo fint. Det høres ut som om jeg mener at man ikke skal bry seg om noe av det de andre mener. Selvfølgelig skal du lytte til andre, liksom. Men det er jo kanskje greit å ha et forhold til hvem er det du lytter til, og så tror jeg også det er greit å ha et forhold til at vi er ulike. Og det er noen som synes at det vi prater om nå, det er altså så reba. Og nå vil jeg...
hvis det er noen som kommenterer og synes det er ræva, skriv under hva som er ræva, så skal jeg lese det, men jeg orker ikke å la det forringe kvaliteten på hverdagen min, og jeg tror heller ikke at jeg kommer til å justere altferden min, basert på hva du sier, for vi kan se ting helt ulikt, og det er helt greit. Jeg kommer fra et miljø hvor folk var veldig ulike, og det er et kjempefordel.
Og så tror jeg at det du snakker om er forfengelighet. For det du vil er jo at alle skal digge det du digger. Nettopp. Og så må vi jo også... Liker du alle? Jeg prøver. Nei, det gjør man jo ikke. Nei, men du vil at alle skal like deg. Det er en urimelig krav. Jeg liker ikke alle. Og alle liker ikke meg. Og det er sånn det er, vet du.
Jeg sa at jeg gikk med å gå noen runder også. Det er kritiske røster ute på Tim Pølsang. Vi har hatt TV-tall som er helt ville. Vi har hatt oppmerksomhet som er helt vanvittig. Vi kan ikke gå ut av døra som gjeng uten at vi blir overfalt. De har aldri vært så kjendis som vi har vært. Det er helt vanvittig. Det er altså så mye positivt.
Så får vi spørsmål om de har lyst til å gjøre det igjen. Så tenker jeg med en gang, og dette er jo det hjernen min er også god til. Tenk hvis det ikke blir like bra neste gang. For folk tenker, hvordan skal de klare å toppe dette? Hvordan skal de klare å finne enda bedre? Så tenker jeg, ikke sikkert vi skal prøve å toppe det. Ikke sikkert det er mulig. Vet ikke, vi må bare gjøre det annerledes. Men det jeg kjenner på kroppen er jo,
hvor riktig og viktig det har vært, både for disse, men også for... Min inbox har vært fylt opp av fantastiske historier fra fantastiske folk, fra miljøer som engasjerte seg. Det har vært helt outstanding. Og så går jeg da rundt i det gule huset på Lillhammer og lurer på om jeg tør å lage en ny runde, selv om jeg vet alle positive ringvirkninger av sesongen, fordi jeg er redd for om noen ikke kommer til å like meg. Og så helt ærlig...
Det er en hebb av folk som ikke liker meg, uansett om jeg lager en ny runde eller ikke. De hater meg likevel. Og det er det samme du var det med. Og jeg tror det er det samme alle var det med. Alle har lyst til å bli likt av alle, men ingen liker alle selv. Skjerp deg. Vi må ta oss en bolle hele gjengen. Og det som sosiologen og Brené Brown sier, at hun var med i en TED-talk, og den eksploderte.
Så plutselig gikk hun fra en ganske anonym tilværelse til at veldig, veldig mange visste hvem hun var. Og så leste hun alle kommentarene under den TED-talken. Mest bare positivt, men også veldig, veldig feile ting. Og hun tok rett frem en kartong med is og begynte å spise. Og bare satt der i sin egen elendighetshav. Og så tenkte hun sånn, men fader...
Jeg skal kun høre på andre som er i arenan med meg. Ikke tilskuere han som ikke tør å være i arenan selv.
Så hun har et prinsipp som jeg prøver å ta med meg, at «only listen to people's opinions if they are in the arena with you». Og det er ganske godt, synes jeg, for det er veldig lett å stå på utsida og si «jeg mener dette, du burde sagt det på den måten, eller du skulle gjort det sånn, eller nei, jeg er helt uenig», og på en måte tilegne meg meningen som jeg ikke har. Men hvis du er der i lage med deg, og
ønsker å formidle og dele og også tørre å ta disse sjansene, så er det mindre sjanse for at du bare ser det negative med en annen person, for du vet hvor vanskelig det er å stå der i den arenaen. Ja, det er the credit belongs to the man in the arena, er det jo en mann som sa i en ganske kjent tale, og jeg står for det, og så tror jeg også man skal være klar over at de som ser fra utsiden og inn, de er også gode til å sammenligne det.
Og hvis de da sammenligner og ser på noen som gjør noe som de selv ikke tør å gjøre, så er det en veldig fin strategi å få rakka ned på det, slik at kanskje de slutter å drive med det. For da blir man jo... Dette er jo det man ser hvis en i familien skal ta et livsstilsendring, liksom. Så er jo nesten...
de rundt, de største fiendene for at da blir de plutselig scenene litt dårlige ut hvis en plutselig skal begynne å legge seg tidlig spise sundere, begynne å trene hva faen i all verden er det du vi er jo en sånn gjeng som ikke driver med det og som, ah det hørtes slitsomt ut skal vi ikke bare drite i det liksom så vi har lyst til å holde folk om ikke nødvendigvis nede så i hvert fall der vi har kontroll på de da og sånn at vi ikke blir scenenes dårlige ut i lyset av dem, for vi sammenligner jo vi sammenligner hele tiden
dette er jo psykologi på et banalt nivå, men samtidig det er jo superviktig, og det skjer hele tiden. Det er det som er så spennende med det, det skjer hele tiden, og så tror jeg veldig mange av dem undervurderer
at hvis noe er vanskelig i dag, så for at det skal gå fra å være vanskelig til å bli lett, så er det øving som skal til. Og det er et krevende opplegg som krever det du har av ressurser. Altså, øving er å bli krevende. Og hvis du skal utvikle deg ferdig, så må du ikke bare... For å bli bedre, så må du faktisk øve på ditt aller beste. For å øve på ditt aller beste, så må du være forberedt på motstand.
Da er du i arenaen. 100% Det handler ikke om at man trenger å gjøre store ting, men hvis du velger å ta andre valg og får kritikk for at du står for dine verdier, så går du ut i arenaen. Og da vil du møte på kritikk. Og da er det så viktig å fortsette å være i den arenaen hvis det er det du synes er viktig for deg og dine verdier. Og da er vi igjen tilbake til «Det lønner seg å bestemme seg på forhånd».
For hvis du kommer til arenan og skal se den, og kjenne på kroppen hvor krevende det er, da er det veldig lett å finne argumenter for «Vi driter jo i dette». Hva er hjernen god til? Ungåelse, en av de. Da vil jo hjernen tenke «Nei, så viktig er det ikke». I morgenen var jeg alltid en løve, en ganske fin bok, som handler om nettopp det, hvor vi prokrastinerer ting som er krevende,
og velge lett, som gjør det krevende i lengden, i stedet for bare, jeg tar krevende i dag, og så blir det lett i morgen. Do today what nobody will, so you can do tomorrow what nobody can, hadde jeg som mantra når jeg gikk fra å drive med sprint til å drive med langløp, og det der gjorde noe med holdningen min. Gjør i dag det ingen andre vil, sånn at du kan gjøre i morgen det ingen andre kan, og det førte til at jeg gikk
et skiren som heter Holmkommersen på blanke ski før noen andre gjorde det ingen hadde tro på det men i dag så staker alle spør man om det var lett så svarer jeg nei spør om det var fett så svarer jeg 100% det var altså så fett og vi snakker bare om et fjaser det betyr ikke noe men samtidig så betyr det alt da
Men du må tørre å velge å stå for det. Så hvis du skulle gi en liten pep-talk til den som lytter på oss og tenker «Jeg er i hamsehjulet, jeg vil ikke være her, jeg ønsker å velge annerledes. Vi vet alle at det er vanskelig å ta de der valgene». Hva ville du sagt til den personen? Da ville jeg sagt at det er enorm forskjell på «jeg vil» og «jeg kan». Alle er gode når de kan.
Men det å ville betyr ikke at du får til. Når du kan, så får du til. Og hva mener jeg med det? Jo, i jakten på mer, så tror jeg de aller fleste trenger mindre. Så hvis du føler at du er støkk i hamstule, at det er for mye, så hjelper det ikke at du pøser på med vilje, disiplin og det berømte grit. Jeg tror du trenger å ta pauser.
Jeg tror du trenger å drive med mindre. Skalere ned, velg unna ting, sånn at du får på plass de viktigste tingene. Når du får på plass de viktigste tingene, så kommer fargen i kina di til å komme tilbake. Da ser du utfordringene og hverdagene litt annerledes, og så er det lettere å få til. Så i jakten på mer, så tror jeg vi alle trenger mindre. Jeg er helt oppbevist om at...
Det største potensialet, det største steget de fleste kan ta, er en må drive med mindre. Ta pauser. Sov mer. Vær sammen med folk du er glad i. Det var veldig godt og fint sagt, Øystein.
Tusen takk for at du går ut i arenan, og for at du takket ja til en ny sesong. Vi alle gleder oss til den. Hver gang jeg sier til noen at jeg skal intervjue deg, så sier de «Åh, du må hilse han og si at jeg elsker han!» Ja, det er veldig hyggelig. Og mamma sa «Åh, du må hilse han og si at jeg skulle ønske at flere mennesker på denne jorda var som han!»
Så takk for at du er ute i arenan, Sten. Har du noe siste du ønsker å dele med oss? Nei, ikke noe annet enn at jeg vil takke. Jeg pleier å si, ta vare på deg selv, så du evner å se de rundt deg, og så gjør greia di skikkelig. Det er enkle ord for penger, men gjør du det, da kommer du til å gå deg godt. Og de rundt deg også.
Hvor kan man finne deg og bøkene dine? Jeg er så dårlig på sånne greier, men jeg er på de flatene som man finnes, og boka finnes der, og bøker finnes. Mykebein. Ja, mykebein. Men hvis du har lyst til å finne meg, så er det Gulehuset på Lillehammer.
Og hvis jeg er hjemme, så er døra åpen, kaffen står klar, det er bare å komme. Gul hus på Lillamer. Ja, veldig fint. Og hvis dere tenker at denne episoden var til nytte, så del den. Det er sånn vi får ut den gode kunnskapen. Og med når dere på Dokteran hatte draglamp på Instagram,
Hvis du ikke får tak i meg, så er det for at akkurat nå så oversvømmes min inbox, så jeg har ikke klart å leste meldingen fra tre uker tilbake. Jeg prøver å lese de som kommer nå. Ellers, Øystein, så sier vi tusen takk for oss. Vi ønsker dere en nydelig dag med myke bein. Ha det godt! Ta vare!