Wolfgang Wee Uncut #598 - Ola Buxrud | Hva Er Galt Med Den Norske Skolen?
Ola Buxrud diskuterer utfordringer i den norske skolen, inkludert karakterinflasjon og "retten til videregående utdanning" som presser elever inn på studiespesialisering. Han kritiserer femårig lærerutdanning for å senke attraktiviteten, mangel på pensum, og økt fokus på omsorg fremfor fag. Buxrud peker på svakheter i regelverk for disiplin og for mye tilrettelegging, og frykter konsekvensene for samfunnet.
01:38
Taleren deler sin utdanningsreise fra forsvaret til en karriere som lektor i historie, med fokus på faglig kompetanse.
10:14
Lærere tolker kompetansemål forskjellig, noe som gjør vurdering vanskelig og fører til karakterinflasjon i skolen.
27:13
Læreren diskuterer hvordan utdanningssystemet prioriterer studiespesialisering over yrkesfag, noe som kan hindre ungdommers potensial.
36:47
Politikernes antakelser om at vitnemål sikrer suksess overser viktigheten av utdanningsmuligheter og elevers indre motivasjon.
43:14
Lærerutdanningens lengde har påvirket lærerstatus negativt, noe som har ført til lavere søkertall til yrket.
Transkript
Nemnt i episoden
Ola Buxrud
Gjest i podcasten, en lektor i historie som diskuterer det norske skolesystemet.
Wolfgang Wee
Programleder for podcasten Wolfgang Wee Uncut.
Kari Nessa Nordtun
Utdanningsminister som har kommet med anbefalinger om mobilbruk i skolen.
Sanna Sarromaa
Nevnt av Wolfgang Wee i forbindelse med læreres mange roller og frustrasjon.
Oslo
Hovedstaden der mange av de diskuterte skoleproblemene utspiller seg, spesielt angående videregående opptak og skoledeling.
Arbeiderpartiet
Politisk parti kritisert for "alle skal med"-tankegangen og motstand mot fraværsgrensen.
Høyre
Politisk parti kritisert for manglende tiltak mot negativ skoleutvikling og fullføringsreformen.
Confiboksers
Sponsor av podcasten, nevnt helt på slutten av episoden.
Karakterinflasjon
Fenomen der karakterene blir høyere, men elevenes faktiske kunnskap synker, noe som skaper utrygghet.
Kunnskapsløftet 2006
Reform som erstattet pensum med kompetansemål, og førte til tolkingsforskjeller og manglende pensum.
Kompetansemål
Mål som erstattet pensum i 2006, kritisert for å være vage og ulikt tolket av lærere og lærebokforfattere.
Femårig lærerutdanning
Endring i lærerutdanningen fra 2017, kritisert for å senke søkertallene og ikke øke yrkets status.
Retten til videregående utdanning
Innført på midten av 90-tallet, kritiseres for å tvinge mange inn på studiespesialisering fremfor yrkesfag.
Studiespesialisering
Nåværende navn på allmennfag, kritiseres for å være billigste tilbud og ikke alltid matche elevers interesser.
Yrkesfag
Utdanningsretning som Ola Buxrud mener burde ha flere plasser og tilbud til ungdom.
Fullføringsreformen
Reform i Opplæringsloven fra 2024 som tillater elever å gå på videregående til de fullfører, uavhengig av motivasjon.
Opplæringsloven § 9a
Paragraf som regulerer elevenes rett til et trygt og godt skolemiljø, men som kan misbrukes til mobbing av lærere.
Karakterbasert opptak
System for å fordele elever på videregående skoler i Oslo basert på karakterer, regnes som det beste av to onder.
Fraværsgrensen
Regel om at elever må være til stede for å få karakter, ansett som en stor suksess for å fylle klasserommene.
Tilrettelegging
Krav om tilrettelegging for elever, kritiseres for å hindre nødvendig trening og utsette for mildt ubehag.
Kunstig intelligens (KI)
Påvirker vurdering i skolen negativt ved å gjøre det vanskelig å anta tankevirksomhet hos elevene.
Lav fødselsrate
Et globalt og dystopisk problem som Ola Buxrud mener truer menneskehetens eksistens ved frihet.
Mobilforbud
Et tema i diskusjonen, foreslått for skoler, men med utfordringer i implementering og ansvar.
Pensum
Fraværet av pensum i videregående skole kritiseres for å skape utrygghet og ulik undervisning.
Pedagogikk
Konseptet pedagogikk diskuteres, med vekt på fagkunnskap over pedagogisk teori for lærere.
Lektorutdanning
Ola Buxruds egen utdanningsvei, brukt for å illustrere forskjellen mellom fagbakgrunn og pedagogikk.
Ungdomsskolen
Skoletrinnet som forbereder elever på videregående, og hvor tidlig veiledning er viktig.
Videregående skole
Hovedfokuset for diskusjonen, med problemer knyttet til opptak, pensum og lærerrollen.
Deltakarar
Host
Wolfgang Wee
Guest
Ola Buxrud
Sponsorar
Confiboksers
Poeng
Femmer og seksere har null verdi i seg selv, de har kun verdi relativt til de andre karakterene.
En sentral innsikt om karakterenes egentlige verdi i et system med karakterinflasjon.
Alle skal med, og ingen skal langt.
En treffende oppsummering av den uheldige konsekvensen av 'alle skal med'-tankegangen i skolen.
Hvis du er 19 år i dag, og du vil investere fem år av livet ditt, da vil du ikke bli lærer. Da vil du bli jurist, arkitekt, spesialsykepleier.
En kontroversiell, men logisk observasjon om karrierevalg og attraktiviteten til ulike femårige utdanninger.
Når en ny lov blir introdusert, så er det alltid ett av tre som skjer. Enten så fungerer loven etter hensikten, eller så skjer det absolutt ingenting, eller så fungerer den mot hensikten.
Et sitat fra justprofessor Viggo Hagstrøm som belyser uforutsigbarheten ved lovendringer.
Det har aldri vært noe sted hvor det har vært bedre og mer tilrettelagt for å få barn, og det har heller aldri vært noe sted hvor mennesker har valgt å få så få barn som vi får.
En tankevekkende observasjon om de synkende fødselstallene i velferdssamfunnet.
Man skal bekrefte barna, man skal se barna, man skal høre på barna, man skal tro på barna. Og det er nesten kommet til en stadie hvor det barna sier er sannheten.
En kritisk refleksjon over dagens oppdragelsesfilosofi og dens potensielle ulemper.
Påstandar
Vi har ikke noe pensum i videregående skole.
Dette er en overraskende påstand for mange, da det er en stor endring fra tidligere og har betydelig innvirkning på undervisningen.
Retten til videregående utdanning er helt ulyksalig fordi den er koblet sammen med at det er fylkeskommunene som finansierer videregående utdanning, og at studiespesialisering er det helt så rent billigste som fylkene og kommunene kan tilby utdanning.
En kontroversiell påstand om hvordan finansiering og en 'rettighet' fører til uheldige utfall for elevene og systemet.
Det man er i ferd med å gjøre, er å gjøre allmennfag til en slags varmestue for ungdom, fordi vi ikke har noe ordentlig godt tilbud til dem.
En påstand om at studiespesialisering har blitt en oppbevaringsplass for ungdom som ikke har et bedre tilbud, drevet av kostnadshensyn.
Politikerne tror at det er en kausal sammenheng mellom diktanalyse og dette på videregående skole, og det å klare seg videre i livet. Jeg mener det er veldig feil.
En kritikk av politikernes antatte syn på årsak og virkning av skolegang, som ifølge taleren er en tankefeil.
Høyre har ikke gjort noe for å motvirke den utviklingen som vi har sett [negativ utvikling i skolesystemet].
En direkte kritikk av Høyres skolepolitikk og manglende resultater, spesielt sett i lys av deres påstand om å være et skoleparti.
Det er helt åpenbart for meg at det er den siste året som har tatt knekken på lærerskolene [ved å utvide til femårig utdanning].
En sterk kausal påstand om at utvidelsen av lærerutdanningen fra fire til fem år er hovedårsaken til synkende søkertall.
Regelverket i Norge er egentlig en slags måte å gi, altså du gir noen våpen til læreren, og så gir du noen våpen til eleven, og så sier du slåss.
En metaforisk, men kritisk beskrivelse av det norske regelverket i skolen, som taleren mener øker konfliktnivået.
PC i skolen er sannsynligvis det elementet i norsk skole som forsterker klassesamfunnet mest.
En provoserende påstand om at PC-bruk i skolen bidrar til å forsterke sosiale forskjeller snarere enn å utjevne dem, ved å favorisere elever med høy selvdisiplin og støtte hjemmefra.
Fraværsgrensen, som er den største suksessen norsk skole har hatt de siste 40 årene.
En svært positiv, men potensielt kontroversiell vurdering av fraværsgrensens effekt i skolen, gitt den politiske debatten rundt den.
Når vi mennesker er ufrie, så får vi barn... og så blir vi frie, da velger vi i absolutt alle tilfeller å bruke den friheten til å ikke få barn.
En dystopisk filosofisk påstand om sammenhengen mellom frihet og fødselstall, som indikerer at menneskeheten står overfor et valg mellom ufrihet eller å slutte å eksistere.
Lignende
Lastar
Vi burde egentlig begynt med å legge mobilen vår i mobilhotellet. Har vi startet nå, eller? Ja, vi er i gang. Jeg burde kanskje få meg et mobilhotell. Det er jo i og med at jeg er veldig pådriver og veldig fan av å få låst vekk, kanskje på...
nekte barn og unge å ta med mobil på skolen med en mobilhotell kanskje jeg burde begynt med det her ja, det kunne kanskje vært en idé det vi hadde det da jeg jobber en periode men det ble liksom ikke brukt så jeg har inntrykk av at lærerne bare sluttet å bruke det egentlig det er liksom som et sykkelhotell
Alt med hotell, det var så fære. Så var det jo litt med ansvaret for det mobilhotellet, at hvis det forsvinner en iPhone til 14 000, så er jo skolen ansvarlig, og da kan det bli litt trøbbel der. Du kom jo sikkert til det etter hvert, mobilforbud. Hvis jeg hadde vært ung, ungdomsskole videregående,
og det kom noe mobilforbud, og jeg var dønn hekta. Jeg hadde jo greid å komme meg rundt på det på en eller annen måte. Selvfølgelig, de gjør jo det. Uansett hva slags regler vi lager, så gjør man jo det. Men vi snakket jo litt om at vi har jo barn på barneskole, men vi skal jo snakke om det norske skolesystemet i dag. Hva er det som skjer?
Du kan jo si litt om hva du jobber med, og implicit at vi kanskje konsentrerer oss om videregående segmentet mest. Så gjerne bare si hva din yrkeskarriere var, og hva slags skole har du jobbet med? Jeg skal si litt om meg. Jeg heter Olav Ukstrøm, og jeg er over 40 år gammel.
Jeg har gjort mye forskjellig. Jeg var en god stund i forsvaret og gikk i befallskole der, og så gikk jeg i halvdjusen, og så ble jeg lokket over på Øvre Blindhjelm til humaniora. Og så så jeg litt på karrieremuligheter med hovedfag i filosofi. Det synes jeg så litt skremmende ut, så jeg byttet til historie.
Og så endte jeg opp med en master i historie, og så sånn ekstra lektorutdanning. Så jeg er jo den gamle typen lektor, altså de som først tar en fagbakgrunn, og så tar pedagogikken etterpå. For nå kan du jo ta det i en smell, at du begynner på et sånt lektorprogram, og så...
Går du fem år, så er du lektor. Men da har du kanskje ikke samme fagbakgrunn. Men da er det kravet for å komme for å undervise på videregående? For å undervise på videregående, så må du ha 60 studiepoeng i faget, så du må ha ett års studium i faget, og så for å få fast jobb, så må du ha det som kalles PPU, altså tidligere PEDSEM, så du må ha pedagogikken på en eller annen måte. Så i
I Oslo i hvert fall er det sånn at de aller fleste som jobber på videregående har mastergrad, eller da denne lektorutdanningen, og så har man tilleggsutdanning som lektor. Det er ikke så vanlig. Så kan man dele utdanningen opp i sånn, det er fag, altså bare kunne faget, rett og slett, og så pedagogikk. Ja, absolutt. Hva er egentlig dette pedagogikk-begrepet? Si det, jeg er jo en veldig forkjempe for at hvis du skal undervise, så må du først og fremst kunne faget,
Altså du må kunne matematikk eller fysikk eller historie og sånn, og så kan du
til en viss grad lære deg pedagogikk etterpå, altså lære hvordan du lærer bort. Men jeg tror ikke at du vil bli noe særlig god lærer hvis du er bare pedagog uten at du har en god fagbakgrunn først, og det gjelder jo selvfølgelig først og fremst etterhvert som fagene begynner å bli viktige, ungdomsskole og videregående. Så jeg mener jo at først og fremst må du kunne fag, og så får du ta pedagogikken etterhvert da.
Jeg får slående parallell til både arbeidsliv og politikkene. Det er en gjennomgående tema. Statsråder som er statsråder fordi de kan et eller annet om politikk og ledelse. De kan ingenting om posten de har satt til. De kan ingenting om faget og samme lederstillinger. Det er jo folk som er inne i offentlige ledeverv som har aldri vært...
aldri jobbet med tog, men de er noen faen med ledere for det selskapet da. Ja, det er godt mulig. Det ligger en viss trygghet i det på videregående, at du må ha 60 studiepoeng i det for å kunne undervise i det da. Og her i Oslo så har jo, så vidt jeg forstår, så er det jo ganske god tilgang på utdannede folk her, så man har jo det. Men så etter at jeg var ferdig da, så var jeg jo ferdig med denne mastergradene i historie, og så
lurt jeg fælt på, ja, hva i all verden skal jeg gjøre nå? Tilbake til forsvaret, eller, og så var det et privat firma som heter Pedagogisk Vikar-Sentral, og der var det sånn at du kunne bare melde deg inn, og så ga de deg oppdrag på skolene, og så, ja, så som lærer da, vikar-oppdrag. Ja,
Og så prøvde jeg det. Så hadde jeg et to-måneders vikaropptrag på mangler i videregående i rettslære. Og det var jo helt fantastisk. Det å få lov å bare komme inn i et rom, undervise unge mennesker, og jeg passet så utrolig godt til det. Og det var så gøy, og jeg fikk så mye frihet i den jobben. Så da det vikaropptraget var ferdig, så ville jeg jo veldig, veldig gjerne fortsette, og fikk lov til det.
Så fikk jeg faststilling, og så tok jeg denne pedagogikken, for den hadde jeg jo ikke, så jeg tok den på deltid i siden av. Så jobbet jeg som lærer på Manglerøy, og det er kanskje mange som kjenner meg som lærer på Foss, en skole med veldig høye inntakskrav, men jeg var jo de syv første årene som lærer på Manglerøy. Det var jo en skole som etter hvert ble lagt ned.
Så det var veldig få som hadde lyst til å gå der. Og de elevene jeg hadde da, flere av dem har jeg fortsatt kontakt med, det var trivelige, kjempehyggelige, bra folk på alle måter, men vi må nok være enige om at det faglige nivået var nok ikke så veldig høyt da.
Men så har du tenkt på et etterkant, var du prisgitt å treffe på en jævlig bra klasse da du var vikar? At du bare fikk jævlig lyst til å fortsette? Er det veldig bingo? Kanskje. Hvis jeg hadde møtt en klasse som var
Helt annerledes, så kanskje. Men jeg var vel rundt underkant av 30 år da, og jeg hadde jo en del undervisningserfaring fra forsvaret. Og jeg hadde jo også jobbet litt som vikar, som lærer mens jeg studerte, så jeg visste litt om hva jeg gikk til. Men det å ha det dag etter dag, uke etter uke, å få lov til å undervise, jeg synes det var et privilegium, og det synes jeg fortsatt.
Så jeg er veldig på riktig hylle i livet. Og du skriver veldig godt om læretilværelsen og litt makropolitikk rundt skolesystemet på Facebook mye. Veldig verdt å få med seg og følge med på.
hele Facebook-intelligensene følger deg nøye og reposter og stories. Det er jo litt moro å se det, og det er jo også sånn jeg har oppdaget det. Jeg tror det er sikkert mye sånn, i hvert fall Rollenes har vel repostet det mange ganger, Goffeng kanskje. Ja da. Så det er jo veldig... Og så da har vi også satt opp en liten liste her, hvor
Hvor skal vi begynne å snakke om den norske skolen? Jeg har hatt Morten Brattbakk her, da drev vi og tynte pedagogikk, pedagogikk begrepet, ganske hardt i to timer. Så det blir spennende om vi skal se litt på å isolere litt videregående skolen. Det er kanskje den viktigste skoleleddet mellom studiet og ungdomsskolen. Vi snakket litt før vi gikk på at jeg gikk ut fra videregående i 2001.
Og i mitt hodet er jo skolen litt sånn som det var da. Jeg gikk på Valder her ute i Bærum, som da var det litt sånn, ikke veldig mye krav til, det var litt geografi som spilte mest inn på hvilken skole du kom på. Nå er Valder en sånn lite greie blitt, i hvert fall de siste årene har jeg hørt da.
Så med videregående så vet man at det er noe helt annet nå enn da jeg gikk i 2000 og igjen. Ja, eller i hvert fall så tror jeg nok at elevene opplever videregående som veldig forskjellig fra da vi gikk ut. Jeg gikk ut et par år, noen få år før deg. Det er mange store forskjeller, men kanskje den viktigste forskjellen det er at da du og jeg gikk på videregående så var det sånn at vi visste veldig tydelig at hvis du jobber bra
så får du god karakterer, og da kommer du inn der du vil. Så vi hadde en sikkerhet og trygghet i det. De som skulle inn på høyre studier, de visste dette er kravene for å komme inn, da må du jobbe sånn og sånn, og så gjorde vi det, og så kom vi inn der vi ville. Jeg skulle inn på justen, og jeg visste hva som krevdes, og det gikk jo fint. Mens hvis du går i videregående i dag, så har du overhodet ikke den samme tryggheten.
Og grunnen til det er jo dette, et annet punkt som står her, det er jo denne karakterinflasjonen, at i videregående i dag så er alt mye løsere, det er færre faste rammer, det er veldig få egentlig faste ting å forholde seg til. Det er kanskje mange av lytterne som tror at vi har et pensum, vi har ikke noe pensum i videregående skole. Ja.
Det gjør at alt oppleves nok mye mer uttrykt for elevene. Hvorfor er det ikke noe pensum? Er det ikke noe man skal gjennom i løpet av et kalenderår? Nei, det er ikke det. Vi hadde et pensum rett før jeg begynte som lærer, frem til kunnskapsreformen eller kunnskapsløftet i 2006. Jeg har fått forklart at da var det lister og tydelige ting man skulle gjennom, så da hadde du pensum.
Det var jo veldig mange fordeler med det. For eksempel, hvis en lærer ble syk, så kunne en annen lærer bare hoppe inn og si hvor langt i pensum har dere kommet, og så fortsette derfra. Med kunnskapsreformen 2006, eller kunnskapsløftet, unnskyld, så innførte man i stedet noe som kalles kompetansemål.
Og kompetansemål er en slags liste over hvilken kompetanse man ønsker at elevene skal ha tilegnet seg i løpet av den tiden de går på videregående.
Det høres kanskje ikke så forskjellig ut, men i praksis er det utrolig forskjellig fra det å ha et pensum. En ting ved kompetansmålene er at de må tolkes av lærebokforfattere som tolker kompetansmålene veldig ulikt. Du kan plukke opp to lærebøker i for eksempel historie for VG3, og de er veldig forskjellige fordi de tolker målene ulikt. Men også vi lærere, vi tolker disse kompetansmålene veldig ulikt, og vi vekter dem forskjellig.
Jeg har et favoritteksempel her. Vi har for hver tre historier et kompetansemål som handler om krig og konflikt på 1900-tallet. Det er liksom hele Første verdenskrig, Andre verdenskrig, Korea, Vietnam, altså alt. Og så har vi et annet kompetansemål som handler om samisk kultur og historie.
Og jeg er nok litt mer opptatt av krig og konflikt, så jeg pleier gjerne å bruke åtte uker på det første, og kanskje en uke på det andre. Men så er poenget at det er lov å gjøre motsatt.
Du kan holde på i åtte uker med samisk kultur og historie, og du kan holde på i bare en time. Det er ikke noe imot at du dekker alle, at du bare underviser en time om Første og Andre verdenskrig, Vietnam, Koreakrigen, alt sammen. Så hva man vektlegger blir veldig opp til den enkelte lærer.
Og det er jo også grunnen til at det er, jeg ser jo mange som skriver nå at vi må få inn mer objektiv vurdering, og i det systemet vi har nå så er det utrolig vanskelig å få til, fordi jeg vet ikke hva en annen lærer underviser om, jeg vet ikke hva en annen lærer vektlegger. Men hva kan være hensikten for at man ville ha den ordningen da? Ja, jeg har vært så heldig at jeg snakket litt med Kristin Klemmet om det, og det er jo selvfølgelig ikke sikkert at jeg tolket den riktig, men
Sånn som jeg forstod på henne, så var hensikten egentlig det man oppnådde, det var å gi lærerne mer frihet. Så du kan jo si at vi fikk mer frihet, og da har vi jo utviklet oss forskjellig, og vi vektlegger forskjellige ting i undervisningen, også i den samme fag. Og så er det at det blir veldig vanskelig med objektiv vurdering, det er bare en konsekvens av det egentlig.
Det er veldig store fordeler med å ha det sånn vi har nå. Kanskje særlig det at hver enkelt lærer har veldig stor frihet til å undervise akkurat det han eller hun synes er viktig. Det er bra. Ulempen er at vi vet veldig, veldig lite om hva elever i videregående lærer. Så er det...
Var det bare et eksempel på en type samisk med 1900-tallet og sånt? Er det ingen som helst garanterer, altså ingen på en måte får checkpoints underveis her for å forsikre seg om at elevene har et visst basisgrunnlag av det de skal kunne, og sånn er det med prøver og så videre? Heldigvis har vi noen sånne sjekkpunkter, og det er jo først og fremst eksamen.
Når vi har dette systemet hvor vi ikke vet hva elevene lærer, så blir jo eksamen desto viktigere. Fordi hvis du underviser i historie på VG3, så vet du at mot slutten av året så kommer det en annen lærer, en sensor, som skal høre på elevene dine, og som skal sjekke at du har oppfylt kompetansemålene. Så det gjør at mine elever kommer til å bli spurt både om 1. og 2. regnskrig, og om samisk kultur og historie,
Og så er det litt opp til sensoren, hvordan hun eller han vurderer kompetansen til elevene. Så vi har et sånn siste sjekkpunkt. Så jeg blir jo veldig, jeg synes jo det er veldig skummelt med de som vil ha vekk eksamen også, fordi da har vi ingen sånne sjekkpunkter på at folk lærer noenlunde det samme i hvert fall. Men er man priset av at læreren, eller sensoren, eller de som skal lage eksamen og sjekke eksamenet,
at hvis de spør om fryktelig mye samisk kultur og veldig lite om verdenshistorie fra 1900-tallet, og du har gått for en time samisk og åtte uker med krigshistorie, så er du jævlig dårlig rustapt med eksamen, eller? Ja, det kan skje, men vanligvis så løser det seg ved at sensor og eksaminator har samme fagbakgrunn, altså at vi begge er historielærere, og at vi på forhånd er
noenlunde enige om hvordan eksamen skal foregå. Rammen om eksamen er at den skal handle om kompetansemålene, men basert på undervisningen kan det være utrolig forskjellig fra klasse til klasse. Men her må sensorieksaminator føle seg fram, rett og slett. Så uten at politikere og de som skal måle skolen ser det ut som at det går veldig bra fordi man har disse målsettingene?
Ja, eller kanskje for å si det på en annen måte, det er veldig ofte at politikere eller journalister eller folk plukker opp en lærebok, og så tror de at dette er det elevene lærer, men det er jo ikke sånn i det hele tatt. Fordi hvis du plukker opp en historiebok for VG3, da er det fire forfattere som har tolket kompetansmålene, og dette er deres tolkning, mens fire andre kunne ha skrevet en veldig annerledes bok sammen.
Og så er det jo det at vi lærere er veldig forskjellige med hvordan vi bruker bøkene. Jeg bruker nesten ikke lærebøker i det hele tatt. Etter mitt syn så er det bortkastet tid å sitte og lese opp for elevene, eller si jobb med side 52. Det er det for elevene å gjøre hjemme. Vi
I timene mine så skal vi videre i fagsnoffet hele tiden. Du var inne på karakterinflasjon her i sted. La oss ta det spørsmålet. Hvorfor får elevene høyere og høyere karakterer samtidig som vi synker i internasjonale tester og elevene kan mindre og mindre når de begynner på høyere utdanning? Ja, det bringer oss tilbake til dette som er forferdelig for elevene, og det er jo denne manglende tryggheten. Vi snakket om at da du og jeg gikk på videregående, så var det liksom
enkelt og greit, jobbet du mye og leste pensum, så gikk det bra, og da kom du inn der du ville. Det som er problemet nå, det er at av flere forskjellige grunner som jeg kan snakke om, så har vi denne karakterinflasjonen, hvor i stedet for at systemet leverer for oss av ungdommen i en slags rekke, hvor du har fra bestemann på seks blank, til den som kanskje klarte det ikke så bra på to blank, og så er alle i en kø, i
I stedet så leverer vi fra oss ungdommen som en stor hev, som ligger da mellom, hva kan vi si, 4,5 og 6,0. Og i den heven så er det dessverre veldig, eller kan det da være, veldig tilfeldig hvor du havner. Og det kan jo være at en elev som kanskje har samme interesse som meg, da får krig og konflikt, gjør det bra i mine timer, mens en annen av mine elever, som kanskje er mer interessert i samisk historie, ikke får samme uttelling på prøvene hos meg,
Og dette er helt forferdelig. Da ender kanskje den ene eleven opp med 5,5556, og den andre ender opp med 5,5554. Og det er nok til at den ene kommer inn der han vil, og den andre ikke kommer inn på det samme stedet. Så man har ikke den samme koblingen mellom det å gjøre et grunnig arbeid og at systemet er litt forutsigbart.
Og det igjen gjør jo noe som vi ser dessverre veldig mye av, og kanskje særlig på de skolene hvor det er høye inntakskrav, at
elevene er veldig engstelige også. Veldig stresset og nervøse. Har de dårlig karakter, men har de forsvunnet? Er det alle i et segment mellom fire og seks, og det er helt målet at alle elevene skal havne der? Da må jeg være litt forsiktig med hva jeg snakker om, fordi jeg jobber jo nå, det er jo noe man selvfølgelig kan ta meg på, jeg jobber jo med elever som hadde et veldig høyt snitt da de kom inn på skolen hos meg. Og jeg er jo selvfølgelig preget av det, men jeg vil jo
Jeg lærte veldig mye av disse i vårene jeg hadde en elevgruppe som ikke hadde det høyesnittet også. Unnskyld, nå glemte jeg spørsmålet. At det blir en sekk med har vi tatt vekk de dårligste karakterene, toerne og treerne, og så ender vi opp med i karakterinflasjonen så ligger det det at
når alle får fire, fem og seks, så er det på en måte, det er ikke noe verdi i femeren og seksere. Ja, absolutt, og det er veldig godt sagt og helt riktig at det politikerne ikke skjønner, det er at femer og seksere, de har null verdi i seg selv, de har kun verdi relativt til de andre karakterene. Altså hvis alle får fire og du får fem, så er femeren veldig mye verdt. Hvis alle får seksere og du får fem, så er femeren ingenting verdt. Og det man gjør i norsk skole, det er at man
Det var litt sånn første punktet her da, at målsettingen for norsk skole er at alle som er her skal gjennom 13 år med teoretisk utdanning. Jeg synes at det er et... Altså, det er ingen i hele verdenshistorien som har hatt et sånt mål før oss. Altså, alle skal gjennom 13 år med teoretisk utdanning. Og det er jo før vi eventuelt begynner på sykepleie, eller på fysikk, eller på sånt da. Det er altså...
Det er jo helt vilt, egentlig. Og så er vi slemme mot ungdommen, så sier vi at hvis du ikke klarer 13 år, men hvis du bare klarer 11, da er du en dropout. Da har du gjort noe galt og sånn. Jeg så i denne serien en nærdrum, og jeg skjønte at Øde Nærdrum hadde nøyd seg med 11 års teoretisk utdanning, og det er liksom ikke bra, sier vi i samfunnet. Men tilbake til karakterinflasjonen.
Det er jo sånn at når alle skal med, når målsetingen er at alle skal gjennom, så må du jo legge lista ekstremt lavt. Da må lista være lagt sånn at alle faktisk kommer med. Da kan vi ikke stryke noen for eksempel. Vi kan ikke ha noe matematikk som er så vanskelig at vi risikerer å miste noen, fordi da kommer jo ikke alle med da.
Så en veldig logisk følge av dette alle skal med i tankegangen, det er jo at nivået blir veldig senket. Det blir altså enklere og enklere å få ståkarakter, altså to eller tre. Og så blir jo da problemet at, ja, ok, men de som fikk to og tre, det var liksom bare så vidt, men de som skilte seg litt ut fra det, da må jo de få fire.
Og så er det jo de som kanskje skiler seg litt ut fra det igjen, da blir det femmerne. Og så blir det sekserne, det blir jo da en ok prestasjon. Og så må jeg legge til at det er mange elever, jeg har mange av dem, som er på 8-9-10-nivå. Kjempeflinke elever, det er ikke sånn at nivået er dårlig for alle,
men problemet er jo at skalaen stopper på 6. Så vi får ikke, jeg kan ikke gi, selv om jeg ser at, ok, her har vi en som har fått en 6er, dette er en god prestasjon, her har vi en prestasjon som er tre ganger bedre, det er jo vanvittig bra, ja, men hva skal jeg gjøre med det da? Jeg har jo bare 6eren. Men, hva var det jeg skulle si? Jo, det jeg lurer på er jo, man har hørt mye om det,
Det gjelder kanskje mer oppå universitet- og høgskolenivå, men er skoler, videregående skoler og lærere, også insentivert til å gi høye karakterer, både for måloppnåelse-
på det viset nivået vi får til ting. Er skolen insetivert til dette? Her tror jeg at man finner alt mulig rart. Jeg tror absolutt at du vil finne lærere som svarer ja på det spørsmålet. Jeg har i løpet av 15 år aldri følt meg tvunget eller presset på noen som helst måte til å sette en karakter som jeg ikke var enig i når vi snakker om de høye karakterene. Altså,
Når det gjelder ståkarakterene, så er det en annen sak. Vi kan komme tilbake til det. Men det ligger ikke noe i systemet, synes jeg, om at jeg skal gi høye karakterer. Men det er likevel forskjellige mekanismer der som gjør at dette er vanskelig for oss lærere. En ting er at ...
Når vi ikke har noe pensum, så blir det opp til oss lærere å definere hva er en femmer? Hva skal du gjøre for å få en fire? Hva skal du gjøre for å få en femmer? Dette er veldig erfaringsbasert. Jeg har 15 år bak meg og jobber godt med kollegiene mine. Jeg er ganske trygg på min vurderingspraksis, men selvfølgelig når du er nyutdannet,
Og så møter du kanskje kravstore elever som er vant til på ungdomsskolen at gjør de noe som er greit, så er det toppkarakter. Så kan det selvfølgelig være veldig vanskelig å møte det som lærer. Og så har vi en annen ting, og det er jo disse klagene. Fordi det er jo alltid i Norge muligheter for å klage hvis man ikke er fornøyd. Og for elevene så er det enklere og enklere og lettere og lettere å klage.
Og det er mer og mer arbeid for lærerne å svare på klager. Så jeg tror nok dessverre at det er
I en del situasjoner så står man mellom to karakterer, og da har man en tendens til å velge den øverste, fordi man vet at det blir en klagesak hvis man velger den nederste. Og det er jo veldig dumt. Jeg husker alltid på videregående ungdomsskolen, de flinke, de som var gode til å snakke for seg, ofte jenter, gikk jo med en gang til læreren og klagde det, og fikk kanskje gjekka det etterpå. Er foreldrene mye mer innblandet i denne
i denne karaktersettingen overfør? Det er noe som jeg har blitt veldig overrasket over, men på FOS, der jeg jobber, med veldig høyt snitt ved inntak, og også veldig høyt snitt når de går ut, det er veldig sjelden at vi opplever noe press fra foreldre. Det hender jo, men det er veldig sjelden
Min opplevelse av foreldre er at det er ærlige, redelige, dyktige, flinke, hyggelige folk som selvfølgelig vil det beste for sitt barn, men jeg har aldri vært i noen konflikt med noen foreldre om karakterer, for eksempel. Og så er det jo
En annen ting, og det er også litt morsomt, frem til elevens 18-årsdag, så har jeg som lærer og skolen plikt til å gi foreldrene all informasjon om eleven som de trenger, for de er da verge for elevene. Etter 18-årsdagen er det straffbart for meg, etter straffloven, å gi ut informasjon om eleven til foreldrene, fordi det er jo da personopplysninger som eleven eier selv. Ja.
Så vi må ha veldig kontroll på disse, hvem er fylt 18 og hvem er ikke fylt 18. Er det året du fyller 18, eller er det datoren? Nei, det er datoren, ja. Det er jo spesielt at det er noen som er født i januar og noen i desember. Ja.
Så vanligvis så skjer jo det ved at vi først og fremst snakker med eleven. Foreldrene har mulighet til å logge seg på fraværssystemet og sånn for å sjekke inntil elevene 18, da er det automatisk, så vidt jeg har skjønt teknisk, så blir det avsluttet. Og så kan eleven underskrive en sånn
samtykkeerklæring om at man synes det er greit at skolen deler informasjon med foreldrene. For å oppsummere, for meg så har aldri foreldre vært noen veldig problem eller pressgruppe eller sånn. Men
Nei, det går stort sett bra. Det er en annen ting som bringer oss til punkt to, du har skrevet en del om, som er et viktig punkt å få med her, som du problematiserer, som er retten til videregående utdanning. Og det er viktig å si det en gang til, retten til videregående utdanning for meg, jeg vil ikke heve tømmer inn og tenke så mye over det, men du mener at dette er helt ødeleggende. Hvorfor det? Ja,
Det tar en liten stund å forklare det. Veldig gjerne. Her har vi tid. Vi må ta det i tid, altså. Ja, takk. Jeg tror det var i 1994 eller 1995 så kom denne retten til videregående utdanning. Før det så var det sånn at for å få videregående utdanning så måtte du vise at du hadde noe der å gjøre. Enten med karakterer fra ungdomsskolen eller ved at du hadde det som skulle til. Så skulle du inn på studiespesialiserende linje for eksempel, så
så var det stort sett fordi du hadde en tanke om noe studier du skulle videre på. Men så kom denne retten til videregående utdanning, og den er helt ulyksalig fordi den er koblet sammen med at det er fylkeskommunene som finansierer videregående utdanning, og at studiespesialisering er det helt så rent billigste som fylkene og kommunene kan tilby utdanning.
Jeg har et eksempel her, og dette er ikke tilbakeførbart, så jeg vet at jeg kan ta det. Men da må du nesten gi meg et jentenavn. Sofie. For mange år siden la jeg merke til Sofie i klassen, og det virket ikke som Sofie hadde det bra.
Sofie var på gråten stadig vekk, og gjorde ikke noe bra i fagene og sånt, så jeg tok etter hvert Sofie til side, og så spurte jeg, du Sofie, du går jo her på studiespesialisering, hva har du tenkt å gjøre videre? Er det noe du vil studere? Nå har vi liksom hatt noen forvaltningsrett de siste fire ukene, og det virker ikke som du trives så godt med det. Og da sa jo Sofie noe som gjorde at jeg fikk frysninger på ryggen og fortsatt får det.
For Sofie, som var en kjempegreie, helt flott, suveren jente på alle måter, hun sa følgende «Jo, du skjønner, Buxrød, jeg hadde så lyst til å komme inn på nail design, men jeg hadde ikke nok poeng til å komme inn på nail design, så da fikk jeg brev i posten om at jeg hadde kommet inn på studiespesialisering, så derfor er jeg her».
Og min mening er da selvfølgelig ikke å si at studiespesialisering på noen som helst måtte være noe bedre enn Eilersheim på noen måte, men problemet er at hun hadde noe som hun ønsket, hun hadde noe som hun var interessert i, og som hun sikkert kunne ha blitt veldig god i, men på grunn av finansieringen, det er vel dyrt å finansiere studieplasser, eller altså skoleplasser på Eilersheim,
Men så er det da denne retten til videregående utdanning som gjør at kommunen da sender en et brev med «Hei Sofie, vi har ikke det du egentlig har lyst til, men i stedet, fordi vi har plikt til å tilby det, så kan du sitte på en pult eller sitte på en stol på en videregående skole i tre år».
lære ting du ikke trives med, eller ikke lære noe du ikke trives med, men liksom bare oppbevare det der, fordi du har rett til det. Så problemet er at denne retten til videregående utdanning, det gjør at veldig mange går på det som er den billigste linja, altså studiespesialisering. En lærer foran, ikke sant? 30 elever som skal lære tysk-gloesere, eller sånn.
Men de burde egentlig ikke vært der. Vi burde hatt noe annet til dem. Vi burde hatt flere plasser på yrkesfag. Vi burde hatt flere tilbud til ungdommen. Men fordi det er så billig for oss med disse plassene på studiespesialisering, så
så er det det vi tilbyr dem da. Men studiespesialisering, kan du si, alle henger med her, kanskje bare jeg som også er litt trege, men studiespesialisering, er det yrkesfag, husker jeg fra, så var det allmenn på videregående, er det? Studiespesialisering er allmennfag. Allmennfag? Ja, allmennfag. Så alle som gikk allmennfag på videregående, det heter nå studiespesialisering. Akkurat. Ja.
Og da var jo, så vidt jeg har skjønt, så var håpet at de som hadde bestemt seg for at de skulle studere, det var de som skulle gå studiespesialisering. Men sånn det i praksis har utviklet seg, så er studiespesialisering, altså allmennfag, det er det fylkene og kommunene tilbyr, fordi det er billigst, og fordi de har plikt til å tilby noe. Men det er da ikke... Du må ikke på en måte bevise noe
for å vise at du hører hjemme der. Du blir bare satt der, og du får tyske gloser og diktanalys og forvaltningsrett uten at noen tar seg bry om å sjekke, er dette her det riktige for deg? Er du her bare fordi det er det kommunen tilbyr, eller er det en grunn til at du er her? Hva alternativ tenker du er en bedre...
løsning? Jeg har sett litt på hvordan de, jeg var på studietur til Tyskland for en stund siden, og sett litt på hvordan de gjør det i Danmark også. Jeg kan ikke så veldig mye om de systemene, men det virker som de er flinkere der til å si fra til ungdom litt tidligere i løpet.
Hva er du interessert i? Ok, du er interessert i nail design. Ok, da skal vi prøve å få deg inn på det. Vi skal i hvert fall ikke sette deg til å lære tyske gloser og diktanalyser. Mitt inntrykk, det er mulig at det er feil, men mitt inntrykk er at i en del andre land så er de flinkere til å få rett ungdom på rett plass tidligere enn vi er i Norge. Og hjertet mitt her er jo hos ungdommen. Jeg vil ikke at
ungdom skal sitte de årene fra 16 til 19 og sitte inne i en skjerm og lua ned i øynene og sånt nå og kaste bort tiden sin. Jeg synes ikke de skal det. Vi bør som samfunn tilby dem noe som er bedre enn det. Hva hindrer for å komme seg inn på yrkesfaglige? Er det økonomi? Så vidt jeg har forstått så er det prisen at yrkesfag er mye dyrere enn almenfag eller studiespesialisering.
Jeg må legge til at jeg kjenner ikke dette systemet godt, så andre kan dette mye bedre. Men det er jo også prisen at det er dyrere å tilby studieplasser, fordi da må du gjerne ha maskiner, og du må ha materialer, og du må ha yrkesfaglærere som kan være vanskelig å få tak i. Sier dette litt om utvikling i norske samfunn, at vi ...
Det er en slags løype lagt opp for normen med norsk statsborgerskap, at du skal studere oppover type allmenn. Det var en statusforskjell, husker jeg, på 90-tallet og 2000-tallet, at allmennfag skulle studere oppover. Yrkesfag var de som var litt dropouts-aktige, som ville komme i raskt jobb og tjene penger, og som ikke hadde
som ikke trivdes på skolen, og hva er det en sånn litt klasseforskjell? Er det en slags trakt at vi skal ha det gjennom allmennfag, og så skal de også studere, og så skal de helst ha en kontorjobb eller en høyere utdanning, og så outsourcer vi alt av det Ness kaller for svettejobbene til innvandrere, arbeidskraft fra EU og så videre?
Ja, det er jo absolutt mitt inntrykk også, at det det norske samfunnet ønsker er på en måte at alle skal bli akademikere, og ingen skal jobbe med vernesko og handsker. Jeg synes det er veldig feil da,
Og så synes jeg, igjen dette på vegne av ungdommen, at det er veldig mange som kunne blitt kjempeflinke i yrkesfag, men nettopp fordi hele samfunnet er så innstillt på at du skal gå studiespesialisering, du skal få et eller annet akademisk yrke, så er det liksom, det er veldig mange som havner der, men som ville hatt kanskje til og med bedre liv rett og slett, hvis de hadde fått bedre veiledning tidligere. Hvor må det begynne der, altså ...
Det må prioriteres og struktureres annerledes mellom tytt og fag, men jeg begynner allerede på ungdomsskolen, og jeg kan huske, jeg ante jo ikke hvor jeg skulle, jeg følte jeg bare gikk en trakt. Hvor skal du begynne på videregående? Hvor skal du begynne? Ja, jeg begynner der. Der er det mye kule folk. At på ungdomsskolen må begynne tidligere på hva har du faktisk lyst til å gjøre, og det er ingen skam med at hvis du har lyst
droppe ut eller gå yrkesfag eller whatever, så er ikke det en skam i seg selv? Ja, jeg synes det høres veldig fornuftig ut. Problemet her er jo selvfølgelig hva skal vi tilby? De som er mellom 15 og 19, det er vanskelig å ha masse fornuftig tilbud til dem, sånn som Norge har blitt i dag.
Det man da gjør, det kan jo være noe vi kan snakke videre om, det man er i ferd med å gjøre, er å gjøre allmenfag til en slags varmestue for ungdom, fordi vi ikke har noe ordentlig godt tilbud til dem. Her er jeg jo ganske sint på forskjellige politiske partier som nå har gjennomført noe som de kaller for fullføringsreformen i videregående skole,
Det er da at de endrer på opplæringsloven, sånn at, hold dere fast, at du har lov til å gå på videregående til du fullfører
Det betyr altså at du kan gå i prinsippet år etter år etter år etter år på skattebetalernes regning, selv om du ikke er motivert, selv om det er helt åpenbart at du ikke burde være der, men du burde gjort noe annet. Men sperren for å kaste deg ut er tatt bort. Dette kom nå i høsten 2024, og jeg er veldig spent på hvordan dette her kommer til å fungere.
En ting som jo selvfølgelig kan skje, det er at skoler som da kanskje frykter en opphopning av disse elevene som
som tidligere ikke ville kommet gjennom, det er kanskje bare at de blir snillere med ståkarakterene. Her har vi en som er 23 år gammel, og som har gått på vår videregående skole i 6 år. Nei, men la oss bare få satt ståkarakterer på ham, sånn at han kommer ut. Jeg frykter litt at det kanskje er litt det politikerne ønsker også, at de har sett seg litt blinde på dette med å komme gjennom, at de ikke legger så mye i
hva er det de skal gjennom da? Er det en hensikt der for å kunne hjelpe alle gjennom at flere skal stå, at folk ikke skal føle seg som tapere? At det er frykten for å skape masse tapere som ikke får det til? Ja, det er nok det, og så er det akkurat det man gjør.
Jeg savner veldig en tavle her. Jeg er jo lærer, jeg skal gjerne tegne opp en tavle. Det er en tankefeil som politikerne gjør. Bruk arket ditt der. Det er en tankefeil som politikerne gjør, og som jeg tror dessverre ligger bak en god del av disse tingene. Det er følgende. Det er veldig mange politikere som sier følgende. Vi ser at de som har fullført videregående skole gjør det bra senere i livet.
Det er jo riktig, ikke sant? De som har fullført videregående skole, de gjør det ofte bra senere i livet. Men så er jo spørsmålet, er det det som er det kausale forholdet? Er det det at du gikk hos bukserud og lærte forvaltningsrett eller diktanalys og tyske gloser, er det det som gjør at det går bra med deg senere i livet? Jeg tror jo at det er noe helt annet. Jeg tror at hvis du har muligheten til å gjennomføre skolegang, altså du har...
si du har det hjemmefra da, at du vet at du skal fullføre en skolegang, eller du har liksom skjønt det av deg selv, da har du muligheten til å gjøre både å fullføre videregående skole, og til å gjøre det bra senere i livet. Altså liksom få deg en jobb og klare livet ditt. Sånn at den kausale sammenhengen, den er mellom det å ha dette her i seg selv i det hele tatt, da vil du klare både skolen og du vil klare livet. Mens politikerne tror at det er en kausal sammenheng mellom
ok, diktanalyse og dette på videregående skole, og det å klare seg videre i livet. Jeg mener det er veldig feil. Så bare vi får trakta gjennom alle gjennom videregående skole, for det er til det stedet beste, så blir det folk ut av det. Ja, for å si det litt enkelt, det kan virke som politikerne tror at vittnemålet er en sånn magisk ark, at bare du har vittnemålet, ja, men nå kommer det til å gå bra med deg, fordi det ser vi på statistikken.
Ja, det er riktig det at de som har vittnemål fra videregående ofte klarer seg bra, men det er ikke vittnemålet i seg selv som gjør at det går bra senere. Men vil du reversere disse reformene og løftene og vet du hva faen det heter, men er det en idé, vil du reversere det tilbake til et stadie, eller vil du endre det til en annen retning?
Ja, det er et veldig stort spørsmål. Jeg tror jeg vil oppsummere det med å si at jeg synes at vi må bli ærligere med ungdommen. Jeg synes at vi må si til ungdommen på et ganske tidlig tidspunkt at se her, om fem år så kommer Norge til å trenge 230 leger. Det betyr at hvis du er blant de 230 som har ekstremt gode karakterer, da kan du studere det. Hvis du
Hvis du ikke er villig til å gjøre den jobben, da burde du kanskje velge en litt annen retning. Så rett og slett at vi litt tidligere enn nå er ærlige med ungdommen om hvordan dette ligger an da.
Hvis vi da summerer opp retten til videregående utdanning og denne karakterinflasjonen, sånn som det fungerer i praksis nå, hva tenker du er de langsiktige konsekvensene for ikke bare individene, men også samfunnet, med et makroblikk? Ja, på lang sikt så vil jo dette målet om utjevning kanskje gå i boks, ved at alle er gjennom, men ingen har lært noe særlig.
Jeg har en Facebook-bekjent som har sagt det på en helt fantastisk måte. Han sier at alle skal med og ingen skal langt. Det kan være sånn det blir. At videregående blir en slags forlengelse av ungdomsskolen, hvor du slenger rundt og du lærer ikke så veldig mye, men du kommer gjennom som politikerne er opptatt av.
Så kan jo alle egentlig tenke seg selv hvilke følger det vi får. Er det tverrpolitisk ansvar for dette her? Ja, jeg synes det er vanskelig å peke ut et parti eller en gruppe av partier. Dette her er Stortinget i mange, mange år og mange forskjellige regjeringer.
Og til de som synes at Høyre er så flott skoleparti, de var jo med på denne fullføringsreformen, så denne tankefeilen om at det er videregående som fører til at det går bra med deg senere, det er ingen partier som er unntatt her. Jeg synes det er en fin digresjon der, så vi kan hoppe tilbake til det etterpå, for du har jo skrevet noen ramsalte innlegg på Facebook som jeg...
har ikke kost meg med, i hvert fall lært en del av. Den ene heter jo da, som du touchet inn på her nå, mange tror at Høyre er et skoleparti. Og det er feil. Ja, jeg vet ikke helt om jeg kan si det, men i hvert fall, Høyre har ikke gjort noe for å motvirke den utviklingen som vi har sett. Det har de ikke. Høyre hadde jo, sikkert mange som har glemt det, Høyre var jo i regjering nå i åtte år, og denne negative utviklingen, den fortsatte bare under de årene. Så det er ikke noe
De har i hvert fall ikke gjort noe for å stoppe negativ utvikling. Men det høres nesten ut som noe AP-parole, det er ikke noe sammenheng der. Jo, det er vel et slagord for Arbeiderpartiet, dette med alle skal med, men resultatet blir jo da, synes jeg er veldig treffende at ingen skal langt.
Jeg synes også det er så rart at folk ikke ser det, ikke skjønner det, at hvis du har et system hvor faktisk jo alle skal klare det, absolutt alle skal klare dette systemet, men du kan jo ikke ha høyt nivå da. Og så sett at du har 100 tilfeldige fra gata, så skal du få dem til å hoppe over en list. Og så er det den som hopper kortest skal også, altså den laveste,
skal også over den lista, men du kan ikke ha lista høyt da. Det er sånne enkle logiske sammenhenger som er ganske åpenbare for mange av oss som jobber i skolen, men som jeg synes er litt rart at ikke mange ser da. Tenker du at det er noe mer rundt akkurat det punktet der vi bør før vi går over på lærerne? Noe du har litt usagt, noen spreketeorier?
Vi bare gjenta det at vi har en helt vill målsetting. Det er det med at alle som er her skal gjennom 13 år med teoretisk utdanning. At vi bare ser litt hvor spesielt det er. Og så at vi kanskje er litt snillere og behandler litt greiere da enn de som tenker at nei, det forklarer seg med 10 års utdanning. Det er
Jeg synes virkelig ikke vi skal se negativt på dem altså. Så et annet spennende punkt da, som jeg også har tenkt
Jeg skal ikke si at jeg har tenkt mye på det her, men det er mye fra legemannsperspektiv. Man ser jo det med sine egne barn på skole, og hvordan ting er annerledes nå enn før. Tredje punktet her er jo litt til sang. Hvorfor vil ingen bli lærer lenger? Er det lenger, ikke sant? Er det lenger eller lenger? Jeg takker Gud hver morgen for at jeg ikke er norsk lærer.
Jeg orker ikke noen sånne inboxer av sanna nå, sånn at det er lengre og lengre, så jeg bare ser og leser den saken. Kan vi ikke si hvorfor vil ingen bli lærere nå? Hvorfor vil ingen bli lærere nå? Ja, dette er noe som jeg har skrevet mye om, og der er det også en del sånne sammenhenger som er helt åpenbare for meg, og for mange andre også, men som det virker som mange ikke skjønner da.
Da må vi igjen gå litt tilbake i historien. Hvis du gikk i barneskolen på 1900-tallet, som de fleste av oss gjorde, så hadde lærerne dine to eller tre års utdanning. Det var sannsynligvis nok. Hvis du skulle undervise barn i Norge på 1900-tallet, frem til 1994, så hadde du to års utdanning eller tre års utdanning.
Så vi kan jo alle tenke tilbake på de lærerne vi hadde. Jeg håper at mange som hører på hadde gode lærere, men tenk på at de hadde ikke master. De hadde to- eller treårsutdanning.
Og så var det vel i 1994 at man økte til fire års utdanning. Og det som skjedde da, det var at læreskolen fortsatt var konkurransedyktig. Det læreskolen tilbød, altså gå hos oss, bli lærer på fire år, det var konkurransedyktig. Det var flinke folk som tenkte, ok, bli lærer på fire år, det er bra.
Hva er alternativet? Jo, på den tiden var det jo hovedfag som tok seks år. Så hvis du skulle bli lektor for eksempel, eller fysiker, eller jurist, så var det seks år som telte. Så det var en stor forskjell i tidsbruken, altså hvor mye ressurser du måtte bruke. Og så gikk jo dette så noenlunde greit fram til 2017. Og i 2017 så ble det tatt en avgjørelse som var helt katastrofal.
Det man gjorde da var å øke lengden på lærerutdanning, og nå snakker vi lærere for barneskolen og ungdomsskole, til fem år.
Og bakgrunnen for dette, som folk sto på TV og sa, det er at vi ønsker å øke yrkets status. Og det er egentlig som å si at her har vi en Lada, vi ønsker at Ladaen skal ha høyere status, så derfor selger vi den dyrere. Det er jo helt vilt. Og det som skjedde med en gang, det var jo at søkertallene gikk rett i bånd.
Fordi på fem år, i mellomtiden, så hadde man jo også senket antall år som du må bruke for å bli for eksempel jurist, spesialsykepleier, arkitekt, yrker som vi må kunne si har høyere status enn lærer. Så det som skjedde etter 2017, det er at det læreskolene tilbyr, det er ikke lenger attraktivt.
På fem år, hvis du er 19 år i dag, og du vil investere fem år av livet ditt, da vil du ikke bli lærer. Da vil du bli jurist, arkitekt, spesialsykepleier, disse tingene som du kan bli på fem år.
Så det som skjer nå er at læreskolene tilbyr et produkt hvor de krever en alt for høy pris, og dermed får de ingen kjøpere. Og det som jeg synes er rart, det er at politikerne skjønner ikke at de som har kjempet fram dette har klare egeninteresser i det, og det mest åpenbare er jo de som utdanner lærere.
Selvfølgelig er det mer morsomt å kunne tilby en mastergrad, fordi da kan du ha flere professorer og førstemannensiser og sånt nå. Du kan holde på studenten i fem år, du kan tilby flere arbeidsplasser, så de som utdanner lærere, de vil jo selvfølgelig si at «Å, i dag er det så vanskelig å bli lærer, så vi trenger fem års utdanning». Og så har du denne klassiske idiotiske «Barna fortjener gode lærere, derfor skal de ha fem år». Det henger jo ikke sammen i det helt tatt. Ja.
Og så er det nok mange voksne som tror at ungdommer i dag velger yrke, men det er ikke egentlig min erfaring. Ungdommer i dag velger utdanning.
Så ungdom i dag vet kanskje ikke om de skal bli markedsjef eller økonomisjef eller leder eller hva de skal gjøre, men de vet at de skal ta Handelshøyskolen i Bergen. Fordi de vet at når de investerer fem år der, så får de et produkt som er attraktivt.
Det som holdt lærerskolen flytende veldig lenge, det var at du kunne ta det på tre år eller på fire år. Så det er helt åpenbart for meg at det er den siste året som har tatt knekken på lærerskolene. Dette er den gullstandarden, og det å gi en master til læreren, det vil gi dem en god selvfølelse, det vil gi dem en sosial status, er hele ideen bak her.
Ja, det er helt riktig. Noen andre som er i feltet, som selvfølgelig er veldig for dette, det er lærerorganisasjonene. Fordi lærerorganisasjonene, de vil jo selvfølgelig at det skal være så vanskelig som mulig å bli lærer, fordi da er det enklere for dem i lønnskampen, og fordi de tror at når de kan stå og si at vi representerer en gruppe som har fem år i utdanning, så vil det hjelpe dem
hjelpe dem som fagforening. Men problemet, ja selvfølgelig, du har høyere status til femårig utdanning, men problemet er bare at produktet som læreskolene tilbyr, det er ikke attraktivt nok.
Og som om ikke det var ille nok, så har man også valgt å dele lærerskolen, slik at du enten kan undervise første til femte klasse, eller da sjette til tiende. Så du investerer altså fem av de beste årene av livet ditt. Du får et yrke hvor du bare kan gjøre en ting egentlig. Selvfølgelig dette vil mange på lærerskolen si at «Nei, du kan gjøre alt mulig annet også».
Men du kan summere det til at det de tilbyr er ikke verdt, det er ikke konkurransedyktig. Prøver å få status for å ta Mercedes-priser for Hyundai-produkter? Ja, det er jo det de gjør. Når de krever i år, så krever de at folk investerer fem år, og det de gir folk på slutten, det er da ikke et vittnemål på at du er arkitekt eller spesialsykepleier, men på at du er lærer.
Det er kjempeflott å være lærer ved våres, men vi må jo se i øynene at kommunene bruker masse ufaglærte folk som lærere. Så du får et yrke hvor du ikke engang er garantert. Folk som ikke har utdanning blir ansatt for å gjøre den jobben.
Så det er ikke et godt nok tilbud, det som lærerskolene tilbyr. Så å heve terskehjelm med fem år, så vil det være flere av de som ville blitt av de gode lærersøkerne, som har lyst til å utdanne seg til å lære, de dropper da, lærer ikke, og tar noe annet til stedet.
Jeg vil heller si at de som er innstilt på å ta en femårig utdanning, er en annen gruppe ungdommer enn de som kunne tenke seg å bli lærere. Hvis jeg hadde en tavle nå, så ville jeg tegnet opp et venn-diagram, ikke sant? Og så har du en gruppe som kan tenke seg femårsutdanning, og en annen gruppe kan tenke seg å bli lærere, og så er det veldig liten overlapping mellom de to grupperne. Ja.
Hvis man er enig i det jeg har sagt nå, så er jo løsningen åpenbar og kjempeeffektiv, og det er jo selvfølgelig å kutte tiden. Kutt gjerne ned til tre år. Hvis du kuttet læreskolene ned til tre år, så ville du fått, det er min påstand, da ville du fått masse kjempegode søkere, fordi læreskolen på tre år, det er et godt produkt.
Da trenger du ikke tenke at dette her er hele livet ditt, og du avgjør alt ved en femårig utdanning. Du kan ta tre år, og så kunne du eventuelt bygge til en master etterpå, hvis man absolutt skulle det. For meg fremstår det som en veldig klar løsning på problemet. Jeg har aldri tenkt det på den måten. Jeg har jo trodd det ligger mye mer i
selve lærerrollen, og det sosiale, og dette presset på hvor man har mistet rommet, og mistet garderoben i klasserommet, på sett og vis. Så man har hørt mange historier om lærere som blir utbredt, orker ikke mer elevenes rettigheter. Jeg trodde det var den...
det er en delen som gjør at det virker mye mindre attraktivt å være lærer nå, for du er jo, som jeg har hørt mange ganger, du er mobbepoliti, psykolog, du er vekter omtrent, og du har sånn tusen roller når du bare har lyst til å undervise. Jeg trodde det var det som var det. Alt det der stemmer jo, sannsynligvis, og det er det vi får høre veldig mye om, fordi hver gang lærerorganisasjonene er på TV, så er det det de snakker om, men de har jo selvfølgelig en egen interesse her,
Det er vanskeligere å bli lærer, men det er ikke dermed gitt at hvis du slenger på et ekstraårsutdanning at du skal bli noen bedre lærere av den grunn. Igjen, hvis vi går tilbake til de lærerne som vi hadde på 1900-tallet da vi gikk på skolen, to- og treårsutdanning, det var nok...
Så vil jo selvfølgelig lærerutdannere over det ganske land si at akkurat nå er det så vanskelig å være lærer at dette må vi løse med en femårig utdanning. Så kan man jo si at ja, har du masse søkere og det er flinke folk og de tar femårsutdanning, så blir de selvfølgelig gode lærere. Problemet er at det er ikke det som skjer. Du får ikke nok gode søkere når du krever at folk er der i fem år og etterpå gir du dem et vittnemål på at de er lærere.
Men før denne femårige reformen, så var jeg inne på at
Det var en slags konsensus at læreryrket hadde fått lavere status. Hvordan kom vi egentlig dit, gitt at det er veldig mange andre land i Europa som er interessant å sammenligne seg med, som har ganske høy status for lærere, og jeg vet ikke om det har noe med lønnsnivå å gjøre, eller er det noe med samfunnsutviklingen? Det er jo en enkel sammenheng der, og det er jo alle skal med. Og når alle skal med, så må du ha masse, masse skoler, og du må ha masse, masse lærere, og det å være lærere blir da et veldig vanlig...
Vanlig yrke, selvfølgelig ikke noe galt i det, men det som fryktelig mange mennesker gjør, det vil jo da ha lavere status. Det er jo når du har relativt sett få yrkesutøvere, så stiger jo ofte statusen. Sånn som det er for eksempel med leger. Det er mange grunner til at leger har høy status, men det at det er relativt få av dem er jo selvfølgelig en av grunnene til det.
Det er så for mange lærere. Vi kan ikke kreve at alle i Norge skal ha 13 års teoretisk utdanning, og så si at alle de hundre tusener av mennesker som jobber i det systemet skal ha høy status. Det blir også veldig rart. Jeg tror en tilleggskomponent er at mange unngår det, gitt det dårlige ryktet læreryrket har fått nå med...
Ja, selvfølgelig. Mange ting kan være sant samtidig her, og det er klart at det som jeg også hører fra venner og bekjente som jobber i barne- og ungdomsskole, det er jo at veldig mye burde vært veldig annerledes der.
Men jeg tenker at det er faktisk ikke hovedgrunnen til at folk ikke vil bli lærere. Hovedgrunnen er at produkter lærerskolene tilbyr er ikke konkurransedyktig. Men altså flere ting er samme samtidig, og selvfølgelig det er lærere burde selvfølgelig ha bedre lønn og bedre arbeidsvilkår og bedre regelverk og alt det der, men
Det er mange ting som trekker i samme retning dessverre. Hva vil du si om lønnsnivå? Er det noe som burde vært betydelig bedre? Du skal se det helt plutselig. Det vet jeg dessverre veldig lite om. Jeg kjenner lønnsnivå i videregående skole, og i videregående tjener du en helt standard middelsklasseinntekt. Det er ikke dårlig, og det er ikke bra. Det kommer selvfølgelig an på...
fagbakgrunnen og hvor du jobber og opptjening og alt det der da. Har du kjent noe på eller sett, opplevd selv den nye lærerrollen, hvordan ting har endret seg fra at læreren har blitt mindre og mindre, fått lavere og lavere autoritet da i klasserommet og hvordan skolen og skal vi si også politikeren med diverse reformer har gitt elevene mer og mer rettigheter og eleven skjønner også, tøyer strikket mye lenger og vet hva de kan kreve og hva de har rett til og
har laget en ubalanse i klasserommet. Ja, absolutt. Men dette er nok ting som jeg kanskje ikke opplever så mye selv der hvor jeg jobber, men som jeg hører fra kolleger overalt. Det er gjennomgående dette, at når det er noe som er i konflikt, når det er et eller annet som skjer, så er regelverket helt konsekvent og støtter eleven.
Og senest disse såkalt opplæringslovensparagraf 9a-sakene, hvor eleven nærmest kunne si jeg blir mobbet, da lar man til grunn at jeg blir mobbet av en lærer, og da legger man til grunn at da blir eleven mobbet av en lærer, og så blir det en personalsak på det. For å si at jeg har enda foreløpig aldri vært igjennom en sånn 9a-sak,
Men jeg tror nok at for alle lærere så er det et spørsmål om bare tid. Hvordan kommer vi dit da? Jeg tror det er ganske enkelt at vi ser på elevene som en slags kunder i systemet, og så tenker vi at jo flere rettigheter kunden har, jo bedre er det. Og så ser vi liksom
på læreren som en stor og slem autoritetsfigur, og alt vi kan gi elevene som våpen i kampen mot læreren er bra. Dette ble veldig tydelig for meg da jeg var på studietur i Tyskland, fem dager på flere videregående skoler der, fordi der snakket jeg med lærere og fikk veldig inntrykk av at regelverket var ikke lagt opp til konflikt, regelverket var veldig rettferdig og fungerte veldig bra.
Mens i Norge så er regelverket egentlig en slags måte å gi, altså du gir noen våpen til læreren, og så gir du noen våpen til eleven, og så sier du slåss. Det er det det norske regelverket legger opp til. Så i mange klasserom så er det nok en ganske sånn
guffen stemning som er mye mer konfliktpreget enn det det kunne ha vært, altså på grunn av regelverket. Det virker jo som sett fra utsiden at det er veldig vanskelig for lærere og rektorer å håndtere vanskelige elever, at det er veldig lite... Det er godt mulig at det er sånn, og det er sikkert veldig mange av lytterne som er i den situasjonen der.
Men på min skole så har vi, jeg må bare si at vi har ekstremt lite disiplinproblemer. Du har så ordentlige elever og så rik man skole der, vet du. Hvis jeg skal si litt om selve skolen, jeg representerer jo selvfølgelig bare meg selv her, men jeg må jo få lov å snakke veldig pent om arbeidstiden mitt også. Fots videregående skole har elever fra, er det 49 forskjellige ungdomsskoler,
Så vi har masse elever fra hele byen. Så hver gang det starter et nytt kull på Foss, så er det et helt nytt miljø som startes. Og så har vi selvfølgelig revyen og veldig mye fine ting. Men en av de tingene som kjennetegner elevene våre er jo at for å ha 5,0-5,1 i snitt fra ungdomsskolen, så har du jo lykkes.
Så vi får jo inn de som har klart seg bra. Du må ha fem i snitt for ungdomskonsul å komme inn på jeve skole i Oslo? Jeg husker ikke nøyaktig hva det er, men det er noe omtrent der, ja. Er det en praksis som kommer til å fortsette, eller snakker man om at man skal endre på dette? Da er vi jo inne på dette med punkt 6 her, med karakterbasert opptak. Jeg kan godt si litt om det. Ja.
I Oslo så har vi mange tusen elever, og så har vi et par og tjue videregående skoler. Og problemet er uløselig. Problemet er hvordan i all verden skal du fordele disse elevene på disse skolene. Og da er det to, i hovedsak to måter å gjøre det på. Enten så kan du ha geografisk opptak, altså at de som bor på Ullern skal gå på Ullern, de som bor på Hergerøy skal bo på Hergerøy, de som bor på Sankt Asauen skal gå på Foss.
Men dette er jo egentlig bare en måte å si at det er foreldrenes økonomi som avgjør. Det koster mer å bo på Sanktanshaugen enn andre steder, så da blir det jo hvor mye penger du har som avgjør hvor mye penger foreldrene dine har. Den andre måten, det er karakterbasert opptak. Det er ikke fritt skolevalg. Politikere kaller det fritt skolevalg. Det er ikke det. Det er karakterbasert opptak. Det er da enkelt og greit. Alle skolene er åpne.
Du kan søke på skoler over hele byen, og så er det da de som har best karakterer som får velge først, og så fylles da skolene opp. Og da vil det jo si at på de mest populære skolene så blir det jo høyere karakterkrav enn på andre skoler.
Og så må jeg ilde til å si at det er kjempestore problemer med begge disse systemene. Veldig store problemer. Men hvis vi ser det ovenifra, vi er nødt til å ha et system for å fordele elever på skoler,
Så langt er det ingen som har kommet opp med et bedre system, eller som har en bedre måte å gjøre det på, som har færre negative virkninger enn karakterbasert opptak. Hvis noen ikke føler seg overvist om dette, vi hadde Rød-Grønt Byråd i åtte år i Oslo,
og de tenkte og diskuterte og de utredet og kom med modeller og alt mulig rart, men de endret ikke på noe. Så også de har sannsynligvis kommet frem til at vi har masse problemer med karakterbasert opptak, men vi har ikke noe som er bedre.
Hvis man er i en diskusjon, hvis noen for eksempel sier at vi får A- og B-skoler, og hvorfor har vi disse lite skolene, så er det bare å forklare, eller bare spørre, ja, vi har karakterbasert opptak, hva vil du ha? Skal det være foreldrenes økonomi som avgjør, hvordan vil du fordele elevene? I det øyeblikket noen kan vise meg en bedre løsning enn karakterbasert opptak, så går jeg inn for det altså.
Så karakter i ungdomsskolen, jeg vet ikke helt hvordan det fungerer der, men det er jo en spennende verden vi begge skal utforske etter hvert her. Men hvordan fungerer det, og hvor bevisst er elevene på at de må prestere
veldig bra for å komme inn på skolen som veninner og vennerskap? Ja, det siste der er et veldig godt poeng. Hvis mange elever har lyst til å gå på samme skole, så vil jeg jo tro at da på en ungdomsskole blir det et visst press på å gjøre det så bra på ungdomsskolen at du kan fortsette å gå sammen med venner dine.
Men hvordan dette oppleves i ungdomsskolen, det er ikke jeg rett til å svare på rett og slett. Jeg vil jo tro som alle andre at når du vet fra du begynner på ungdomsskolen at det er karakterene som avgjør hvilken videregående du kan gå på, så vil jeg jo anta at det gjør at folk jobber litt mer.
Men jeg kan ikke vite det. Jeg jobber ikke på ungdomsskolen. Jeg vet ikke om du godt kjente, men det var sånn
En merkelig greie her i Bærum, hvor jeg nevnte jo at jeg gikk på Valder, og så har man jo naboskolen som bare ligger noen hundre meter unna, kanskje ikke noen kilometer, så det heter Dønsjø, og der var liksom to forskjellige verdener med nydusja, søte barn på Valder, med ryddige foreldre og alt på å si, ryddige hjem, møblerte hjem, og så var det jo noe av det samme også på Dønsjø, men der var det en helt annen type, der
Det var vanlig med fightclubs og slåsskamper og mye mer bråk, uro. Det var jo på en tid hvor det var geografibasert opptak, at du ikke skulle få for lang reiserute. Allerede der var det en smartingsskole og en problembarnskole, nesten av å sette veldig på spissen. Det er jo, jeg skal ikke snakke ned, men det var veldig påfallende i denne perioden at det var veldig mye mer bråk på den ene videregående enn den andre.
Og det var jo før dette karakterbaserte opptaket, tror jeg, tredje kraft da. Ja, jeg kjenner ikke Bærum så godt, så jeg vet ikke hvordan den utviklingen har vært der. Nei.
Men sånn som det er nå, så er det jo klart at ungdommen i Oslo tar til seg veldig mye informasjon. Hvordan er de forskjellige skolene? Ikke nødvendigvis hvordan er lærerne der, men bare hvordan er miljøet? Hva er det man gjør der? Og ikke minst, hvordan forhold har skolen til russetiden? For det er jo også skoler i Oslo hvor du velger den og den skolen fordi du har lyst til å bruke masse ressurser på russetiden, og det er liksom akseptert, eller sånn er det på den skolen da.
Så det må man være veldig klar over i Oslo, at de videregående skolene er veldig, veldig forskjellige. Og hvor man havner, det kan ha fryktelig mye å si. Ungdomsskolen setter jo karakteret seg på et helt forskjellig type normer og standarder. Så det kan jo være at en skole som er veldig raus med karakterer på ungdomsskolen plutselig har en haug med folk som kvalifiserer alt for høyt.
Det er godt mulig at det skjer, men det vet jeg rett og slett lite om. Vi får som sagt elever fra over 40 ungdomsskoler, og vår erfaring er jo at
Jeg har vel sikkert lov til å si det, at det er liksom ikke noen ungdomsskoler som utpeker seg på noen sånn negativ måte. Når jeg begynner å undervise, jeg har stort sett bare elever i VG2 og VG3, det er umulig for meg å si disse elevene kom sikkert fra den ungdomsskolen og de fra den ungdomsskolen. Det er helt håpløst. Også fordi nytt miljø blir helt starter fra null i det øyeblikket de begynner i VG1.
Så hvem man henger sammen med da, jeg tror at det gjør at hvilken ungdomsskole du gikk på har veldig liten betydning sånn sett. Men tørt seg så vidt innom Oslo skolen, interessant punkt her. Hva er det som er bra om Oslo skolen, og hva er det som ikke er så bra her?
Åh, det er så mye som er bra, og så mye som kunne vært bedre også. Nei, altså utifra den forutsetningen som vi snakket om, at alle skal gjennom 13 års utdanning, så får vi det jo til veldig bra. Litt avhengig av hvordan du regner, så får vi jo gjennom, er det tre fjerdedeler eller fire femtedeler eller noe sånt nå. Så vi klarer jo, Oslo skolen klarer jo å,
og fungerer ganske godt til den befolkningen som vi har. En befolkning som alle vet i Oslo som er veldig forskjellig artet fra sted til sted. Men vi gjør det også ganske bra. Og jeg vil jo si at mange skoler som jeg kjenner i Oslo er fantastiske skoler. Det er kjempefint å jobbe der, og sikkert veldig, veldig bra å være elev der også.
Og så er det jo sånn at skolen i Oslo er jo en gjenspeiling av samfunnet og byen ellers. Sånn at når byen blir en delt by, så blir jo selvfølgelig skolen også delt til skoler. Vi er en del av byen, vi er ikke noe utenom byen. Men jeg tenkte på hvordan fungerer det ute i praksis med typ Østkanten nedover Oslo?
Ja, altså Oslo Øst, hvor det er skoler, hvor det er veldig få etniske nordmenn igjen, hvor det er veldig mye sortetthet med mange med innvandrerbakgrunn. Hvordan fungerer og går disse skolene her med et type at det er en så dårlig befolkningsmiks da?
Når det gjelder barne- og ungdomsskoler så kan jeg ikke si noe om det. Jeg vet for lite om det rett og slett. Jeg har jo venner og bekjente som jobber der, men jeg føler ikke at jeg kan si noe tydelig om det egentlig. Men når det gjelder de videregående skolene så er det en veldig klar tendens til at de blir mer delt etter etnisitet.
Da er det sånn at hvis du tilhører en bestemt etnisitet, så vet du hvor dine folk går, og da søker du deg til den skolen. Som jeg pleier å si, ungdom er nesten som oss mennesker. De har de samme ønskene og behovene og de samme tilbøyelighetene som vi voksne har.
Og det er jo sånn, vi skulle ønske at det ikke var sånn, men det er jo sånn at vi voksne, vi trives stort sett best sammen med folk som er sånn som vi er selv. Vi har den samme etiske grunnlaget og samme normene og sånt. Det er jo bare å se på bosettingsmønster i Oslo. Ungdommen er på samme måte, altså nesten som mennesker. Det betyr at
ungdommen søker seg nok til videregående skoler litt basert på etnisitet. Det er nok veldig vanskelig å være den eneste av en bestemt etnisitet på en skole hvor det er veldig stor overvekt av andre. Men fungerer disse skolene når det blir såpass segregeret like bra som resten av landet?
Statistisk sett, nå må folk gjerne korrigere meg på, statistisk sett så er jo mitt inntrykk at Oslo skolen også som helhet gjør det bra. Sånn at hvis du sammenligner de videregående skolene i Oslo, og sammenligner det med skoler i Bergen eller Håksund, Hønefoss, hvor som helst, så går det ganske bra. Men jeg skal ikke underslå problemer heller, men jeg er liksom ikke...
jeg er nok ikke riktig person til å snakke om akkurat det. Du har ikke noen sånne erfaringer fra typen mangler, det hørtes ut som det også var et jævla hyggelig sted, men alt det man leser om, hører om, og så får man en viss følelse at det blir dysset ned, er den lærevolden elevene som tar seg til rette, at det er umulig, hvor det er helt umulig å styre klasserommet, da tenker jeg sånn, fy faen, folk står i det der, og skal dra på sånne type skoler hvor det er null kontroll, og det er
språkproblemer, det er kulturproblemer og det er religionsproblemer opp på toppen av det. Hvordan faen går det der rundt? Det jeg tror jeg kan si til det er at jeg leser jo om disse tingene jeg også, akkurat som alle andre og i mitt nettverk så støttes vel egentlig det du sier der.
At mange skoler har veldig store problemer, og at de til en viss grad, så er etnisitet en ganske viktig komponent av det.
bare en sånn enkelting som at i visse grupper som bor i Oslo kanskje kan ha et litt annet forhold til dette med kjønn da at man er vant til at menn og kvinner kanskje behandles på litt forskjellig måte og når du da kommer på en skole og der står det en kvinnelig lærer så kan det være enkelte som ikke takler det så godt ja
Og så er det jo bare sånn praktisk uførelse når det kommer til gym, svømming, ting som er ganske essensielle, sosiale og overlevelseskomponenter som skal inn der, og så er det... Absolutt, det å stå nakne og dusje sammen, det er jo kanskje litt sånn spesielt som vi gjør i Norge eller Vesteuropa, men det er jo ikke nødvendigvis normalt i andre kulturer.
Sånn at når de får høre at her skal du stå og dusje, ja, men får vi ikke vår egen? Nei, her skal alle dusje sammen. Da kan det kanskje bli en litt hinder for å delta. Jeg er jo veldig pro det der fellesdusjen. Det er bare den tryggheten i... Nå er jeg jo sluttet å dusje selv. Det er jo et ganske interessant eksperiment for å si det melt, men så er jeg litt usikker på om vi skal lære ungene å dusje så jævla mye. Men sosialt sammensveisende og den ufarliggjøringen av kropper og den...
Den er jo veldig pro, da. Så det er liksom, det er berevet litt mellom to verdener der, det er det dusjehysteriet, og ja, det er jo et eller annet med fotball og garderoben, liksom, det sammeholdet, og liksom at det er et rom hvor det ikke
må dekke deg til, på en måte. Liker du det? Ja, absolutt. Det er en veldig interessant problemstilling det der, fordi på den ene siden har du jo individualisme, og at vi skal ta hensyn til individene, og kanskje ikke alle liker alt og sånn. Mens på den andre siden vil vi jo at alle skal ha et minstefelles multiplum og minstefelles...
opplevelser og kultur da og da det å ha det å ha hatt gym sammen det kan jo kanskje være en sånn ting Dette ledes jo litt over på jeg har sånn sympati jeg kjører på med fargesæret jeg må ta litt mer vanskelig
Jeg får så kjeft, jeg er fra spesielt litt eldre kvinnelige lytter, at jeg raper for mye i podcastene, for jeg drikker så mye farris, eller øl da, så kommer det opp, og da rekker jeg ikke ofte, så da rekker jeg ikke å komme bort. Hva er det som foreslår at jeg burde ha en sånn host-rape-knapp, som stenger mikrofonen helt, det er egentlig faen ikke dumt, men teknologien min har ikke kommet så langt. Nå snakker vi bort her. Vi skal tenke å gå på disiplin i skolen, det henger jo litt sammen med
Det er det vi har vært litt inne på her nå. Kan du bare begynne fra et bredt spørsmål? Hvorfor er det så vanskelig å være lærer i 2025? Der er det også en historisk utvikling som ligger bak.
Og det er at vi som gikk på skolen på 1900-tallet, vi på den tiden så støttet jo regelverket læreren. Læreren hadde ikke akkurat rett til å slå oss og bruke spanskrør og sånn, men læreren hadde rett til å bortvise folk. Det var ting i regelverket som gjorde at du måtte gjøre som læreren sa. Og så...
Har man gradvis, særlig hører jeg dette fra barne- og ungdomsskolelærere, så har man gradvis tatt fra læreren, plukket av ting etter ting etter ting, som man kan bruke for å opprettholde disiplinen. Det man står igjen med da, det er det nakne klasserommet og det psykologiske spillet mellom lærere og elev.
Og det er det noen lærere som behersker veldig godt, og så er det mange kanskje som ikke behersker det like godt. Så du kan ikke lenger hvile deg på et regelverk og på at elevene er forpliktet til å gjøre det du sier. Det er mye mer overlatt til...
kroppsspråk, blikk, enkel gruppesykologi. Jeg synes det er veldig negativt, fordi det gjør at mange kommer veldig mye dårligere ut av det, og man får masse problemer som man ikke hadde trengt å hatt, hvis man bare hadde hatt et mye tydeligere og klart regelverk.
Da jeg var i Tyskland for eksempel, så var det en elev som, hvordan var det jeg snakket med en elev om dette med mobiltelefonbruk?
Og da sa elevene at hva? Nei, det er ingen som bruker mobiltelefon i timen. Ja, hvorfor ikke det? Nei, fordi hvis læreren ser det, så tar læreren mobilen. Ja, hva skjer da? Nei, da må vi gå og hente den på skolen på kveldstid. Og det er jo sånn typisk at, ok, der har du et virkemiddel som læreren kan bruke, som elevene vet om, og som gjør at, ja, men da er det ingen som bruker mobiltelefon da. Mens å innføre noe sånt i Norge, man kan jo tenke seg hvordan det ville skjedd, ikke sant? Det er...
Ja, for da er det både just personvern og at du tar en eiendel fra, hvis du er over 18 år i tillegg, en myndig person. Ja, det er jo helt uørt. Vi kan jo ikke gjøre noe sånt i Norge. Beslaglegge en lovlig enstand som eleven har og sånn. Nei, det er veldig langt unna hva vi kan gjøre i Norge. Kan vi si at regelverket
allerede tilrettelagt, eller at vi var ikke helt klar for den mobiltelefon-revolusjonen på 2000-tallet? Ja, det tror jeg absolutt. Smarttelefon var kanskje det store problemet her. Den gamle telefonen var jo ikke noe problem. Ja, og så er det jo... Mobiltelefonen er jo bare enda et element. Du har jo PC-er som alle elevene har, og så har du nettbrett nedover i skoleårene. Og så har du telefonen da. Ja.
Mitt synspunkt på det med PC i skolen, det er at PC i skolen er sannsynligvis det elementet i norsk skole som forsterker klassesamfunnet.
Mest. Og det er fordi det vi i realiteten gjør, det er at vi oppe foran de 30 elevene, så setter vi da en lektor og tyske gloser og sånt nå, tysk-romersk rike eller hva som helst, og så setter vi altså verdenshistoriens største underholdningsmaskin, PC-en, foran hver enkelt elev. Alt som er, ikke sant? Filmer og spill, kommunikasjon, alt mulig, det har hver elev tilgjengelig. Og så er det så praktisk anlagt at læreren ser jo ikke skjermene heller.
Og hva gjør det? Jo, det gjør at det er en ting som avgjør om elevene klarer å få noe ut av undervisningen eller ikke, og det er jo den egendisciplinen de har. Hvem er det som har egendisciplin? Det er stort sett de som har lært hjemme at skolegang er viktig. Det er folk fra Bokele hjem. Det er de som sitter og tenker at «Ja, det er kjedelig med tyske verb, men jeg må lære det likevel». Og så har du da elever som kanskje ikke har den samme ballasten hjemmefra,
som blir satt foran en PC, og der oppe er det en lærer, og så faller man inn i et eller annet på PC-en i stedet, og så sitter man i realiteten og kaster bort tre år. Så kommer man ut da, og da er det disse elevene fra Bokehjelm som ...
som kanskje har klart den situasjonen bra, og andre som ikke har klart den bra. Hvorfor er det så vanskelig, er det tilbake til dette rettighetsspørsmålet, at du skal faen meg være god og gå hardt inn på et politisk nivå for å kunne få til noen endringer her, fordi det er så mange...
Det er alle disse rettighetene, det er foreldre, det er elevene selv. Jeg tror det er alt det du sier der. Og så tror jeg at det også er sånn at vi lærere har jo også ventet oss til å bruke PC. Og det er klart at når du underviser, så er jo selvfølgelig PC-en et kjempebra hjelpemiddel. Du kobler opp PowerPoint eller noe annet mot skjermen, og så har du det gående. Ja.
Så det vil jo være mye mer krevende for lærerne også, hvis vi, du trenger jo ikke å ta fra oss PC-en, selv om du tar fra elevene PC-en, men det er liksom at hele systemet har bare vennet seg til å bruke det. Vi har jo alle hørt historiene fra Silicon Valley, og alle smartingene og rikingene, de sender jo barna sine på skole hvor det ikke er noe som helst teknologi. Old school, knallhår, papir og pen og pugging. Ja.
Det er sikkert en fordel, men det er mye mer ressurskrevende. Det krever lærere som er oppdaterte og som kan undervise på den måten også. Men er vi føkt på teknologifronten at disse tingene er kommet for å bli? Jeg velger å tro at det er en slags pendel, at den har nå svingt veldig langt i retning til digitalisering og skjermer, og så vil det kanskje komme en reaksjon mot det. Ja.
Så vil vi kanskje finne en eller annen mellomretning mellom meg etter hvert. Så er det mange som tror, eller som bruker det som argument, at man bruker PC i arbeidslivet, og de bruker gjerne det om kunstintelligens også, at når man kommer ut i arbeidslivet, så bruker man det. Ja, men skole er jo trening. Det er jo nå man skal lære seg å bruke de forskjellige tingene.
Det er mange som forveksler produkt med prosess, at de tror at det vi lærer bedre folk om er å produsere et eller annet, en tekst eller et mattestykke eller en stil eller noe sånt der,
og hvordan de gjør det er helt uinteressant. Det er jo absolutt ikke sånn det er. Det er prosessen, det er hvordan du kommer fram til tingene, det er det at du lærer deg å skrive eller lære deg å løse måttestykker. Det er det interessante. Selve stilen og måttestykkene, det blir bare kastet. Det er helt uinteressant. Det er liksom bare hvis det kan si noe om læringen, så er det bra, da kan vi bruke det. Mens med KI så er det veldig vanskelig å
og si at her har jeg en tekst fra en elev, og denne representerer læring hos eleven. Du kan ikke si det lenger. Ja, det er et perfekt produkt om utvikling av norsk språk på 1800-tallet, men det sier ikke noe om elevens læring. Hvordan med AIA, Santa? Hvor mye ødelegger det? Det ødelegger nesten alt med tanke på vurdering. Vi må skille veldig grunnig der mellom
AI brukt til læring, og der vet jeg at det er en del lærere som får til å bruke det, og at de har opplegg som funker, og det er kjempebra. Det er veldig fint. Ja.
Når det gjelder vurdering, så er det store problemer med AI. Det er at du kan ikke lenger anta at et produkt, altså en stil, et mattestykke, hva som helst, du kan ikke lenger anta at det har foregått noe tankevirksomhet hos eleven. Fordi det kan være bare klippolim, og forskjellen fra tidligere, det er at hvis en elev tidligere leverte klippolim eller noe som de hjemme hadde laget til eller sånn,
så hadde vi lærere en ganske fair sjanse til å finne ut av det. Språket var på en helt annen måte, eller et eller annet, eller stilen var skrevet til en annen stiloppgave. Men nå skriver jo KI oppgaver som er innrettet, altså skrevet direkte til de oppgavene som vi har gitt elevene. Så der jeg kan lage en veldig spesialisert oppgave, og en elev kan på to sekunder med KI levere et veldig spesialisert svar. Ja.
Sånn at vi, det som KI gjør med tanke på vurdering, det er at du tar fra oss lærere muligheten til å variere vurderingsformene.
Vi står tilbake med direkte samtale med eleven, eller veldig kontrollerte skoleprøver og sånn. Her er det mange KI-forkjempere som vil si at nei, nei, Buxrud, du har ikke skjønt noe som helst, dette skal brukes på en helt annen måte. Det stemmer sikkert, men problemet er at det er jo jeg som er standarden i skoleverket, det er sånne folk som vi har et delvis forhold til det, vi har kanskje ikke skjønt så mye av det, men det er vi som er lærere da. Tenker du litt fremover på det der, de store det hele på utviklingen,
Ser du noe sånn sagt med sikkerhet at det er unngåelig at vi kommer til å løse alle disse problemene våre, alle spørsmålene vi har kommet til å løse med AI-assistenten etter hvert? Er det helt unngåelig, eller hva tenker du nå? Det er et veldig stort spørsmål som jeg ikke kan så veldig mye om, men jeg har i hvert fall sett at AI gjør det mulig. Hvis det du skal gjøre er å produsere et eller annet, en tekst eller et bilde eller et eller annet sånt, så vil nok AI kunne gjøre det.
Men hvis oppgaven din er at her har du ti personer, du skal lære dem å tenke. Det som er formålet med aktiviteten er at det skal skje hjernevirksomhet hos disse ti menneskene. Det er sikkert mulig å bruke KI på en eller annen måte der også, men jeg har ikke skjønt hvordan man kan gjøre det nå. Tilbake til mobiltelefonen, har du i hodet noen konkrete ting vi bør gjøre på et nasjonalt plan for å få
for å få skolene bedre? Oi, det er vanskelig. Fordi det som vi gjør på et nasjonalt plan, det kan lett bli en tvangstrøye som da blir tredd over skoler som har funnet systemer som faktisk virker.
Så jeg tror ikke jeg har noe godt forslag der. Så vidt jeg har skjønt, så er det det utdanningsministeren, altså Karin Estad Nordtug, har gjort. Det er ikke at hun har endret noe i regelverket. Det er mulig jeg ikke har skjønt at det er riktig, men for meg så fremstår det som at hun har endret en anbefaling
Jeg synes at det er litt rart, fordi det betyr at det skolene gjør nå med tanke på mobiltelefon, det kunne de også selvfølgelig gjøre før denne anbefalingen. Altså ha de skolereglementene for eksempel, at man enten skal levere eller hvordan det skal brukes. Det er mulig at jeg ikke har fått med meg en regleendring her, men så vidt jeg har skjønt, så har hun ikke endret på noe. Hvis vi ser bort fra teknologiene, for det er jo mye som foregår i klasserommet, er det veldig annerledes nå tilbake til eleverettighetene enn
enn da vi gikk på videregående for eksempel. Hvordan er det, som jeg bare har hørt rykter om, at elever bare kan reise seg opp, gå på do når de vil, prating i timen er ikke noe sånt, du har ikke noen virkemidler til å stoppe det annet enn å være streng. Hvordan spiller dette? Ja, det er jo helt riktig, men det som stopper deg er det psykologiske spillet i klasserommet.
Sånn at i, og selvfølgelig hva slags elever du har med å gjøre og sånn da. Så noen elever vil gjøre akkurat sånn som du sa, og de vil ikke bli stoppet, mens andre elever vil ikke gjøre det. Sånn at
Det er litt rart å snakke om, fordi hos meg er ikke dette noe problem, for å være ærlig. Det må få de lære for sånn trøbbel-skole. Vi har selvfølgelig utfordringer hos oss også, men det med elever som går ut og sånn, det er ikke en av dem da. Men det er tilrettelagt veldig mye, rettigheten at de kan ta seg til rette hvis de vil.
Ja, det er ikke nødvendigvis noe på skolen som hindrer det. Nei. Det er jo... I og med at du går på å jobbe på en sånn vestkantskole, så blir du ikke presset opp mot tavla der, og det er disse truslene som også...
Hvis det er uro da, det var veldig sånn sende på gangen greie før, og så gå til rektor, jeg husker jo rektor på Blomholm skole i Mangene, jeg fikk noen hårføner av han, fy faen, det var ganske effektivt, du får en offentlig hårføner av
av en svær bamse. Det var ganske intimiderende. Jeg husker at det ble sendt ut på gangen, og så ble sendt til rektor, og så var det jo melding med hjemmelige, pinlige greier. Hva er virkemidlene nå for å rette opp dårlig oppførsel?
Jeg må bare korrigere en ting først, det med Vestkantskole. Vi ligger rett ved Akerselva. Vi har ett bygg på Østsiden og ett bygg på Vestsiden. Så vi er midt i byenskole. Vi ligger på Grunløkka. Jeg tar den. Men jeg ser den. Det er nok ikke galt å kalle oss det heller, selv om vi har elever fra hele byen. Men dette med å korrigere adferd, nei, det er jo opp til spillet mellom lærere og elever. Det er jo noen lærere som bruker
som er veldig strenge og kjører hardt på disiplin og sånn, og så har du andre som velger mer den kameratinfallsvinklen. Så det finnes veldig mange måter å gjøre det på, men felles for dem er jo dessverre at at regelverket ikke gir oss så veldig mye å gå på lenger.
og da snakker jeg ikke om å bli hengt ut eller at det skal være noe galt mot elevene men bare det at et eller annet skjer hvis du oppfører deg ikke bra for eksempel sånn som det i Tyskland at bruker du telefonen i en time så blir den bare beslaglagt og du må hente den på kveldstid vi har ikke noe sånt i Norge
Men det blir litt det samme som jeg snakket om. Skolene er ekstremt forskjellige, så på noen skoler er dette selvfølgelig kjempeproblematisk. På andre skoler er det ikke det i det hele tatt. Sanna Sarum har snakket mye om at hun gikk lei hele lærejobben, fordi det var så utrolig mange forskjellige roller, hvor det også går å være konfliktskjøpende.
Hva heter det? Megler. Konfliktmegler, konflikteråd. Du skal være vekter i friminuttene. Du skal passe på mobbing. Du skal passe på at alle er inkludert. Det er ekstremt. Jeg bare ser på barneskole. Det er ikke vårt felt her nå, men på barneskole spesielt. Utrolig mye tid på følelser, vennskap, empati. Det er ekstremt mye tid og energi som legges i de tingene der. Det er det man utdanner seg som.
Storgrad er jo et hjerte for å kunne undervise og hjelpe barn og ungdom til å bli bra folk. Men så er det sånn sinnssykt mange roller, og så foreldreaspekt på toppen av dette. Er det ting du kjenner deg igjen i, eller er det også skånet litt sånn? Ja, jeg kjenner det igjen veldig godt. Og her er det jo en slags motsetning, fordi vi har jo begrenset arbeidstid, og vi har begrenset skoletid,
Og da er det to ting som kan oppta veldig mye av tiden til å slå lærere. Det ene er rett og slett fag, altså undervise i det som vi er på videregående av universitetsutdannet i å kunne. Og det andre er jo omsorg. Og vi skal gi begge deler, altså en lærer skal være omsorgsfull og vise at man bryr seg og alltid tenker på elevenes beste.
Men den utviklingen som har vært i, i hvert fall så lenge jeg har vært i skolen, det er at man toner mer og mer ned det faglige, og så toner man mer og mer opp dette med omsorg. Det kan jo være bra på mange måter selvfølgelig, men resultatet blir jo sånn som Sanna Sarma sier, at du får nok ofte som lærer veldig mye sånne omsorgsoppgaver som egentlig ikke hører til jobben, og som du ikke er kvalifisert for. I min jobb så tenker jeg ofte at
gjør i seg det som jeg holder på med nå, er ikke dette egentlig noe som helsepersonell burde tas av? Hvis det er snakk om, altså jeg kan jo snakke med elever som kanskje har det vanskelig, og som trenger noen å snakke med, og da er jeg der, bevares, og jeg er læreren deres, men jeg er ikke utdannet helsepersonell, jeg er historiker og jurist, eller halveis,
Det er en veldig grense for hva jeg kan bidra med når det gjelder det som har med helse, altså psykisk helse og sånn å gjøre. Jeg er jo også veldig redd for at jeg kanskje tråkker over noen grenser, fordi jeg er ikke helsepersonell, jeg skal ikke være det heller. Så det da å
kunne vite hva man skal gjøre når man for eksempel har en elev som kommer med et problem som er du ønsker veldig stert å hjelpe den eleven, det er din elev du ønsker at den eleven skal ha det bra og så skjønner du at her er det et element som har med psykisk helse å gjøre hvordan skal jeg som ikke er helsepersonell hva skal jeg gjøre for noe nå? Ja
Det er ofte, ikke ofte, men det kan være fryktelig vanskelig. Har man sånne klassiske helsesøstre på skolene fortsatt? Ja, det har vi heldigvis, og det er en kjemperessurs. Det er veldig, veldig viktig, for de er jo helsepersonell.
Det er jo også veldig forskjellig, har jeg skjønt, fra skole til skole, hvordan dette virker. Men det å ha en god helsesykepleier, det er jo kjønnsneutralt, det å ha en god helsesykepleier, det er kjempeviktig. Også for å støtte oss lærere i sånne situasjoner, at vi har en elev som har
kanskje et eller annet spesielt tema som handler om psykisk helse, så kan vi få informasjon fra helsesykepleieren om hvordan vi som lærere, ikke helsepersonell, bør forholde oss. Har du en feeling eller en opplevelse av, dine kollegaer også, om det er noen ting du diskuterer med andre, at du føler at du er på lag med foreldrene? Eller har det skjedd en endring at foreldre har blitt mer antagonister-
på vegne av sine barn? Vi har vært litt inne på det før. Jeg hører veldig lite til foreldrene. Og det er jo først og fremst fordi mine elever er over 18 år. Og fordi stort sett så går jo ting greit og bra. Så jeg har aldri opplevd noen sånne direkte konflikter. Det har vel enten noen få ganger... Oi!
Unnskyld, det har jo hendt noen få ganger at kanskje en forelder har vært uenig i noe jeg har gjort, men da har vi stort sett kunnet løse det på en veldig grei måte. Så i akkurat den jobben som jeg har, så er foreldrene en ressurs, og det er ikke noe konflikt der. Hvis vi skal summere opp disiplinen i skolen, så har du noen tanker, ideer, forslag på hvordan det skal være lettere å være lærer i 2025, da?
Ja, det tror jeg alt ligger i regelverket. At politikerne anerkjenner at vi som er lærere, vi ønsker det beste for elevene, men vi trenger et regelverk som i hvert fall ikke øker konfliktnivåen, sånn som det regelverket vi har nå gjør. Vi trenger et regelverk som ...
som er fornuftig og som er basert på at læreren er den voksne, utdannede fagpersonen, og at elevene er unge og går der for å lære. Vi må ha et regelverk som er basert på det. Hvis vi klarer å få det på plass, så tror jeg veldig mye vil løse seg, fordi da slipper vi mye av dette psykologiske spillet som
som er så krevende og vanskelig da sett fra min side da så er det jo når det går mot slutten her så er det et par ting jeg har lyst til å si og det første er at ungdommen av i dag er helt fantastisk de menneskene som er unge i dag det er kjempebra folk, det er helt suverene det er mye bedre enn jeg var da jeg var på deres alder det er ingenting galt med dem i det hele tatt
Jeg må bare si det altså. Mine elever og andre elever, unge mennesker, bra. Så jeg er avdeles ikke noe sånn og det er så mye galt med ungdommen, absolutt ikke. Kan jeg bare smyge inn et spørsmål der? Asle Tøye sier at han har så trua på disse tenåringene som vokser opp nå, at de virker sånn, for han er jo en konservativ fyr, vi kjenner jo alt til han, man virker sånn at de virker så lovende, de svelger ikke all den bullshitten som
Har du også optimistisk? Absolutt, de er kjempeura. Også særlig de to Oslo-skolene vi har tilbrakt mange år, så er de høflige, vennlige, hyggelige, ofte interesserte. Mange av dem har veldig sære, morsomme interesser som de kan fantastisk mye om.
Det er rett og slett bra folk. Elevene er hovedgrunnen til at jeg og sikkert de fleste andre lærere velger å være lærer. Det er et privilegium å være i samme rom som dem hver dag. Og så er det da det negative, at de lever i et system hvor det er ganske mye feil, hvor det er ganske mye som ikke fungerer bra.
Dette med at alle skal gjennom 13 års utdanning, dette med at karakterinflasjonen ødelegger tryggheten for elevene. De har ikke den vissheten om at hvis du bare jobber så går det som du vil. Det er ikke sikkert de gjør det nå. Men
Men for meg så fremstår det som politikerne ofte har veldig lite kunnskap om hvordan reglene virker. Sånn som det høyre nå sist var med på denne såkalte fullføringsreformen, så sier de at vi ønsker at flere skal bestå videregående skole. Ja, ok, det høres veldig naivt ut. Det er jo en grei målsetting. Men det gjenstår å se hvordan det fungerer ute i skolen. For det kan fungere på en helt annen måte.
Jeg husker min gamle justprofessor Viggo Hagstrøm, han sa at når en ny lov blir introdusert, så er det alltid ett av tre som skjer. Enten så fungerer loven etter hensikten, eller så skjer det absolutt ingenting, eller så fungerer den mot hensikten. Og det burde flere politikere skjønne. Ja, men Høyre har du hatt en rant med, som vi var inne på tidligere og sånt, og så der, vi har vært igjennom det, altså...
fullstendig ødelagt læreutdanning med å gjøre den femårig, rett til å fullføre ved videregående skole. Også er det disse endringene i opplæringsloven fra 2024, hvor de mer eller mindre kaster rettigheter etter elevene. Jeg tenker sånn, hvorfor gjøres disse endringene her? For det er jo ikke noe nødvendigvis noe som skrives mye om, det er ikke noe man begynner å velge på. Hva er det som foregår
i høyere krefter, altså blant politikerne som vil dra utdanningssystemet disse veiene? Ja, det er kanskje litt urettferdig med å henge ut det ene partiet, fordi som jeg var inne på, så skyldes dette her, det er liksom et samlet storting og mange forskjellige regjeringer,
Men jeg er kanskje bare litt spesielt skuffet over Høyre. Fordi de har sittet med makten. Ja, de har sittet med makten, og de går så hardt ut og sier at nå er vi for dette og dette og dette, og foreldre som hører på det hører at det høres jo veldig bra ut, og nå skal de bli sus og drive i skolen. Og så endres ingenting, eller så bare skjer fortsatt utviklingen i gal retning. Så Høyre har nok ikke gjort mer galt enn andre, men jeg er mer skuffet over dem da, enn jeg er over andre.
Øh...
Så hører man jo selvfølgelig om hvordan ting foregår i andre politiske partier, og det som kanskje har skremt meg mest fra et stort parti, det er at skole- og utdanningspolitikk, det blir ikke sett på som noe særlig karrierefremmende område. Du må holde på med noe annet hvis du skal opp og fram. Så det å være i utdanningssektoren, det blir sett på som en lærestilling, eller sånn, ok, nå skal vi teste deg ut litt før du får noe viktigere å gjøre.
Og det igjen fører til at de blir veldig svake for disse interesseorganisasjonene. Svake for elevorganisasjonen, som ikke er en organisasjon for elever. Svake for lærerorganisasjonene. Det er ingen i disse partiene som har et ordentlig tak i dette, virker det som. Så disse organisasjonene har veldig ballet tak på politikken som blir formål?
Når jeg ser politikere som bruker argumenter, så er de til forveksling lik de argumentene som lærereorganisasjonene bruker, eller som elevorganisasjonene bruker. Da får jeg jo respekt for et vellykket utført lobbyarbeid.
Da er det noen som har påvirket den politikeren som kanskje ikke kunne så veldig mye om lærerutdanning eller ikke visste så mye om regler i klasserommet. Og så har du da en gruppe som har klart å gjennomføre, eller liksom fått gjennomslag for sitt syn. Og dette med femårig lærerutdanning, det er kanskje, jeg vet ikke, men det er kanskje det beste eksempelet på det. En annen ting er jo å
Det er mange temaer her, mye vi kunne snakket om fraversgrensen, vet du. Arbeiderpartiet har jo fortsatt programfestet at de er imot fraversgrensen, som er den største suksessen norsk skole har hatt de siste 40 årene.
Og det var jo da dette landsmøte ved taket, hvor AUF liksom vinner den mot det alle som har satt seg inn i det skjønner at skal du lære noe, så må du jo fløtte meg værre på skolen. Du kan jo ikke
Ja, vi skulle kanskje hatt mer tid her, ja. Men kan vi ikke dykke litt ned det? Jo, absolutt. Da jeg begynte å jobbe i 2008, eller fremover 2009, så var det veldig behagelig å være lærer, fordi det var i Kristine Halvorsen-perioden, og da trengte ikke elevene å gå på skolen. Da hadde du krav på karakter, selv om du bare var et navn på en liste. Så i praksis var det på mange måter sånn.
Og så ble det litt endret, og så fikk vi heldigvis denne fraværsgrensen, som rett og slett ikke sier noe annet enn at hvis du skal få karakter i faget, så må du faktisk ha vært på skolen. Hvis du har vært syk, eller har hatt oppkjøring, eller vært på sesjon eller sånn, så teller ikke det, det er greit nok, men du må ha vært på skolen. Og da begynte jo klasserommene å fylles opp igjen da.
For da skjønte jo også elevene at de faktisk måtte komme på skolen. Og så er det jo denne vindelige politikerne som krangler om at det skal være vår fraværsgrense, og vi skal ha en annen innretning på det. Det går sikkert an å file litt på det og gjøre det enda litt bedre. Men vi er nødt til å ha en fraværsgrense. Selvfølgelig må vi det. Er det hensiktene
å beskytte de aller svakeste i skolesystemet av elever, og så har man bare latt det, og da tar man alle konsekvensene av å beskytte de svakeste med at folk bare uten systemet fullt ut. Hvis det hadde vært så vel at det var en hensikt bak, men jeg tror det at fraværsgrensen forsvant, det var et resultat av en eller annen maktkamp, at noen tenkte at kan vi fjerne enda en plikt for elevene, så gjør vi det. Men jeg har ikke innsikt i hvorfor fraværsgrensen forsvant da.
Men det at den kom tilbake, det tyder på at det i hvert fall var noen voksne hjemme en liten stund. Det var det i 2017 den kom tilbake? Ja, det var vel omtrent. Hvis ikke det var litt tidligere. Jeg tror det var litt tidligere, 2016 kanskje. Litt usikker. Men er det bare debatten stopper der nå? Er det å fjerne den, eller skjerpe den? Nei, nå har de innrettet den på en litt annen måte, men så vidt jeg skjønner, så er det hovedelementene skal fortsatt være de samme. Og så
de å innrette det sånn at elevene ikke skal gå til fastlegen hver gang de er syke. Og der må vi som lærere ta litt selvkritikk, fordi elevene har jo 10%, for de faktisk kan være borte. Så hensikten helt fra reglene kom, det er at
Har du vondt i halsen en dag, eller du skal ha en øvelsestime eller sånt, så det er helt greit. Vær borte. Bare ikke være mer enn 10% borte. Men vi lærere har ikke vært flinke nok til å si frem det. Sånn at elevene har trodd at allerede fra første dag med vondt i halsen, så må de til legen. Men nei, det er ikke sånn det skulle være.
Så jeg har prøvd å si det til elevene opp igjennom at hei, du har 10%, bruk dem, men bare ikke gå over. Sånn at hvis du, la oss si det går langt ut på året og begynner å bli vår, og du har liksom 8%, ok, da må du kanskje gå til legen hvis du har vondt i halsen. Men før det, når du ligger på 2-3%, bevares altså. Men hvor mange skoledager er det, og hva er 10% fra hverdag? Jeg husker ikke hvor mange skoledager det er, men 10% det er jo annenhver fredag.
Ikke sant? En arbeidsuke er jo ti dager, og ti prosent er en dag. Så du kan altså være borte an hver fredag gjennom hele skoleåret og fortsatt ha krav på karakter. Men i helvete, tenåringer skal jo faen ikke være syk an hver uke. Nei, det er noe litt rart der. Og så er det det som ofte kommer frem i media, at på de små fagene så teller jo en time veldig mange prosent.
Sånn som i kroppsøving. Og det er jo et poeng da, at hvis du er borte i to kroppsøvingstimer, så kan du plutselig være over 10%. Så her må man kanskje tilempe litt. Ja.
Så er det jo fortsatt sånn at hvis du har en legemelding, eller hvis du har bare en dokumentasjon på hvorfor du er borte, så kan du være borte 100% og fortsatt ha krav på karakter. Sånn vi gjør det, og sånn de sikkert gjør det på alle andre skoler, det er når noen har en kronisk sykdom, altså et eller annet som gjør at de er mye borte, så får vi bare en generell legeerklæring, og der står det at
Denne eleven kommer til å være mye borte, og da er den mye borte. Det er jo litt å forholde seg til, men det er jo denne mandagssjuken, som er jo... Man skal jo lære opp tenåringene til å være ute i et arbeidsliv, og det er jo ikke akseptabelt å bare bygge inn denne moralen og denne rettigheten som...
Som jo utnyttes, liksom, spør meg jo i arbeidslivet til fullt ut, det var en kompis som sa, det var sånn han jobbet som finansdirektør, var det, og hadde jo liksom tallene foran seg, sa sånn, to eksempler. Hvis du gir, hvis...
Din ansatte har krav på ny iPhone annet hvert år, så kjøper de ny iPhone annet hvert år. Er det hver tredje år, så kjøper de hver tredje år. Har de krav på ti sykedager, så tar veldig mange ut ti sykedager. Det er helt magisk at det er den grensene. Så det er en rettighet nesten som blir en ekstra ferie i uke, eller hvis du føler deg litt tilpasset. Poenget er at de rettighetene du har som arbeidstaker, eller kanskje som elev, student, utnytter du til det fulle fordi du kan.
Ja, i den grad jeg er kvalifisert til å svare på det, så har jeg samme oppfatning som deg der. Og bare sånn personlig legge til at jeg elsker jo jobben min. Jeg er jo så glad i å være lærer og stå i klasserommet. Så å si at jeg hadde mulighet til å være borte 20 dager hvert år, jeg hadde fortsatt vært i klasserommet hver dag. Jeg vet at ikke alle som har det sånn bevares. Det er jeg som er veldig heldig der. Jeg vet ikke om det er noen statistikk på, hvis noen har noe det ligger ned der ute anonymt, så er
Er det mistanke om at det er nesten enten tett opp mot de rettighetene du har på fravær? Jeg tipper det er en gruppe som går veldig tett opp mot så mange dager kan du være borte, til en gruppe som er null borte. Det er kanskje veldig lite i midten. Det stemmer sikkert. Det er et annet tema som er veldig beslektet, som jeg fikk fra en annen lærer like før jeg gikk på her, og det er dette med at elevene har krav på tilrettelegging. Det er jo også noe som politikerne ser på som veldig bra. Altså at
at vi lærere skal legge til rette for hver enkelt elev. Det som dessverre ofte skjer, det er at, la oss si vi har en elev som sliter med å snakke i klassen, og vi lager da et opplegg som er veldig snilt og veldig enkelt. Hun skal for eksempel bare gjenta en enkel ting, bare sånn for å øve seg på å høre sin egen stemme i klasserommet.
Og jeg har så mange eksempler, det har nesten sikkert alle lærere, på at dette går bra. Vi hjelper elevene, støtter dem, henger dem aldri ut på noen måte, og etter hvert som de tre årene går, så lærer denne eleven å kanskje ta ordet og
snakke med andre mennesker og sånn. Det er jo liksom sånn systemet skal fungere. Det som ofte skjer nå, det er at denne eleven kommer med en legeerklæring, eller et eller annet annet som sier at til rettelegging, eleven skal ikke snakke i timen.
Da er vi lærere litt sjakkmatt, for dette er vi forpliktet til å ta hensyn til. Det betyr at jeg må sitte i klasserommet og se at nå kunne jeg hatt et opplegg som var kjempebra for den eleven. Jeg kunne ha hjulpet den eleven fram. I stedet skal jeg følge, ikke akkurat sykdommen, men i stedet skal jeg følge problemer, så skal vi la elevens problemer vinne. Det er en tendens som er sterk og økende dessverre.
Hvor ligger problemet der da? Er det i regelverket på skolen at man ikke, man skal kanskje ikke kunne overkjøre en legeerklæring, men det er jo også leger som bare øser ut erklæringer i vildens sky. Nei, jeg skal aldri anklage noen for ikke å gjøre jobben sin, men jeg tenker jo ofte at...
Jeg synes det er veldig rart ofte at legen gir en sånn erklæring når det er ekstremt tydelig for meg som er i klasserommet med eleven kanskje hver eneste dag over flere år, og så ser jeg at dette her gir ikke noe godt resultat for eleven. Det er veldig lett for meg da å tenke at det hadde gått bedre med eleven uten den legeerklæringen, men selvfølgelig igjen, jeg er ikke helsepersonell. Det kan være grunner til at eleven har den legeerklæringen som jeg ikke har innsyn i.
Men dette er en økende tendens, at vi ikke får utsatt elevene for et mildt ubehag, som jo trening er. Fordi de skal for en værpris unngå dette ubehaget. Det der har gått helt bort, for det var jo ikke noen valg, følte jeg før på skolen. Det der med å gå ut av komfortzonen, det er så utrolig mye større. Jeg lurer på om jeg skal gå og dykke litt ned. Det var som
Jeg tror det stikker ganske dypt i samfunnsutviklingen, hvordan voksne og barn forholder seg til hverandre. Fordi det er det med, også hørte jeg kjæreste som jobber i kulturskolen og sånt, og den angsten for å fremføre, snakke foran klassen, eksamen, det kan også være at det kommer drastene med disse legeerklæringene, eller foreldrene er veldig sånn «Mitt barn, mitt barn kan ikke gjøre dette, for de har en sånn, det er en tøft, det er skilsmisser, det har vært mobbing, bla, bla».
Så er det et eller annet med at vi gjør jo disse barna en bjørnetjeneste, vi forbereder jo minimalt på den brutale verden som er der ute. Åpenbart at legeerklæringer kombinert med bekymrede foreldre er en veldig dårlig miks.
for barnet. Absolutt, jeg er helt enig med deg, absolutt, og kan bare legge til, før eller senere så er jo dette barnet ute i verden da, så spørsmålet er når skal denne treningen skje? På ungdomsskolen og videregående, så kan vi legge til rett, og vi kan vi kan
eller la eleven trene i en helt ufarlig setting. Men hvis eleven går glipp av denne treningen, så må jo den treningen skje senere i utdanningsløpet eller i arbeidslivet. Jeg skjønner ikke helt at det skal være noe fordel for den personen. Det er det ubehaget, og de fleste som ...
lærere leser i rommet og leser elevene seg veldig godt, og bare sånn finner, og akkurat når du sier det sånn, her ser jeg jo en kjempesmart inngang hvor den eleven kunne testet seg og prestert, og fått enormt selvtillit, kanskje i hver en del av en gruppe eller et eller annet som bare sånn, skittet, her var jo litt kikk da. Ja.
lykkes med det, og så forfrarøver vi den opplevelsen og den veksten, og bare stagnerer det stakkars lille barnet. Så må det se, alt henger sammen med alt her, dette må også ses opp imot frykten for dårlige karakterer, altså karakterinflasjonen, fordi det er
Det er sånn at det fører til at flere elever er redde for å snakke i klasserommet, fordi de er redde for at hvis de rekker opp hånda og sier noe, og det ikke er godt nok, så havner de kanskje på en firer. Det er veldig, veldig leit. Og det andre er jo det med at vi lærere er jo også, det er det mange lærere som skriver om, at de er redde for å ta opp sensitive temaer, eller de er redde for å nettopp sette eleven i en ubehagelig situasjon, fordi hvor går grensen mellom trening og ubehag, og da
mobbing eller det som elevene ikke skal oppleve. Så det er nok riktig at det her blir vanskeligere og vanskeligere. Det er nesten på spissen at det er en slags mistillit til at læreren og skolesystemet skal greie å lykkes med mitt barn. Og det er litt den dypere samfunnssendensen at jeg tar vel ikke i at det er sånn etter 2010-
så er det jo en mye mer møte barna med det de sier, deres følelser. Man skal bekrefte barna, man skal se barna, man skal høre på barna, man skal tro på barna. Og det er nesten kommet til en stadie hvor det barna sier er sannheten. Når vi vet hvor fantasierig ikke barna er, hvordan vi gjør det selv, hvordan vi greide å skru omgivelsen og foreldrene rundt, og tvinne rundt lillefingeren vår. Altså det er en
tilheten vi har til barnas opplevelse og historie, som det er så utrolig mye fokus på at vi skal bekrefte det, vi skal ikke mistro barna, vi må høre og lytte til det, og da bygger man denne muren rundt at barnet mitt har ut og synes det er ubehagelig, og kommer en legeerklæring eller en forbeholdning at barnet mitt skal ikke kjenne på dette her, for de har hatt tøft
Og før så var det sånn, du blir knapt lyttet til, du blir ikke trodd på, og hvis du ikke hadde holdt kjeft så fikk du juling, for å få sett på spissen. Det er veldig to forskjellige verdener på 20-30 år da. Ja, det er jo grader av dette, og det er jo veldig fine ting med at man skal høre mer på barna nå enn før også. Men i den grad jeg kan si noe om det, så legger jeg jo merke til det samme som du sier der. Men særlig den der tendensen til at...
at systemet lar elevene unngå mildt ubehag som de burde ha opplevd for å vokse seg sterkere. Det synes jeg er veldig trist. Ja, det må være jævlig frustrerende å være i klasserommet når det kommer til den biten der. Hva skal man si da? Så er det...
Hvor ligger problemet? Er det bare dypende samfunn? Er det legeerklæring? Er det foreldrene? Hva skal man gjøre for å... Jeg vet ikke. Jeg tror vi har vært innom nesten alt som... Eller veldig mange av de faktorene som ligger der. At karakterinflasjonen gjør at det blir vanskeligere å rekke opp hånda, fordi hva hvis du sier noe feil? Og det at i samfunnet generelt at man skal beskyttes mot mer ubehag og...
Ja, det at man hører mer på barn, det er kanskje flere ting, flere årsaker bak her da. Ja, det er en stor post det der, men hvor bra vi kom gjennom det, for det tror jeg veldig mange har vært innom, både fra lærere-skolesystemet, men også fra foreldreperspektiv da. Nå nærmer vi oss, oi, har vi nesten bikket to timer her også, vi hadde jo et siste punkt på politikk på menyen her, du er jo veldig interessert i norsk politikk og utviklingen og...
Jeg mistenker at du har stemt Arbeiderpartiet en og to ganger opp igjennom, for du synes det er litt trist at Arbeiderpartiet har blitt så død svak. Jeg sier ikke noe om hva jeg har stemt, men jeg kan i hvert fall si at jeg synes det er veldig synd at ikke Norge har et stort og fungerende Arbeiderparti og et stort og fungerende Høyre, for det tror jeg Norge hadde vært veldig tjent med å ha noen styringspartier som fungerte, uten at jeg sier noe som helst om hva jeg stemmer på der.
en annen ting som de som leser meg har lest fryktelig ofte, det er jo at jeg er veldig opptatt av dette med hvorfor vi har sluttet å få barn. Det er jo kanskje min største kjepphest. Er det det? Ja, det bevares. Som historiker så har jeg jo en sånn faglig innfallsvinkel til det, men jeg synes jo det er forferdelig rart at det har aldri vært noe sted hvor det har vært bedre og mer tilrettelagt for å få barn, og det har heller aldri vært noe sted hvor
bortsett fra noen andre steder i verden nå, hvor mennesker har valgt å få så få barn som vi får. Det er et enormt mysterium, og jeg synes det er veldig rart at det ikke snakkes mer om det. Det er jo veldig mange av de nyhetssakene du kan lese hver eneste dag, at det mangler sykepleiere, mangler leger, det er fraflytting av distriktene, alt henger jo sammen med at vi ikke får barn lenger. Når jeg sier ikke får barn, så mener jeg da mer enn to.
For det er jo det man trenger for å opprettholde en befolkning. Det er jo blitt et favoritttema i podcasten her, hvor mange episoder. Hva tror du om disse økonomiske ideene og insentivene? Har du noe å tro på de? Nei, jeg velger en mer filosofisk og dystopisk inngang, som er basert på historisk kunnskap. Det er sånn at når vi mennesker er ufrie, så får vi barn enten ufrie på grunn av fattigdom eller religiøs,
religion eller manglende kunnskap, og så blir vi frie, da velger vi i absolutt alle tilfeller å bruke den friheten til å ikke få barn. Dette er jo ekstremt dystopisk, fordi det betyr at det er to muligheter for menneskeheten. Det er enten ufrihet eller å slutte å eksistere. Hver eneste gang jeg skriver om det, så håper jeg så indelig at nå skal det komme et argument som går imot dette her. Nå skal det komme noe som viser at dette her er bare tull. Må du slutte å tenke på dette her, Bukstrøm. Ola?
yrkeskade bruker jeg etter noen. Men jeg er ikke så veldig beroliget enda da. Nei, det er ofte disse diskusjonene her, jeg elsker å ta det opp og diskutere, men det er ofte at man gjør det til nasjonale
med nasjonal tematikk. Hva er gærent med Norge som gjør at vi ikke får barn lenger? Så ser vi på vår egen stats, så er det bare sånn, det er bare noen få unntak, og selv i landene som har ganske høy fødselsretter ennå, har jo
det jo som en stein, ikke sant? Så er det sånn, er det miljøgifter? Er det liksom kultur? Eller er det, rett og slett, jeg kjøper jo veldig den tankegangen du har, for dette er et universelt, eller skal vi si et globalt problem, ikke nasjonalt. NRK skriver av og til om det, og det er kjempefint, og de må absolutt fortsette å gjøre det, men
NRK har stort sett en veldig nasjonal vinkling på det, og man må løfte blikket, fordi dette skjer jo i så forskjellige kulturer som Japan, Argentina, USA, Italia, Spania, Norge. Det er liksom overalt hvor folk er frie, men også i land hvor man er litt mindre frie, kanskje Kina, som også beveger seg på samme måte. Ja.
Så, nei, hva kan jeg si? Jeg vet ikke noe mer om dette her enn adferdsbiologer og andre som har vært her og snakket. Det er bare et tema som gjør meg veldig trist, og som jeg håper at det finnes en løsning på. Ja, for det er jo bare slutten, bare sånn de enorme, det er bare de problemene. Man snakker om at havet skal stige litt, og som typ hva skjer med uro og landegrenser og den type ting, men det er konsekvensene av at vi ikke får flere barn. Ja. Men
med mindre en AI-revolusjon skal dekke over det, som i seg selv er litt skummelt, så er det som om alt, når vi snur befolkningsparamiden på hodet, vil forandre alle spilleregler. Ja, absolutt. Det er veldig mye ren logikk i dette, og det er jo også at de samfunnene som er ufrie, hvor kvinner ikke kan styre sin egen reproduksjon, det blir jo da de samfunnene hvor folk kommer til å leve, fordi det er der det blir født barn. Det er dystopisk.
Ja, det er det. Og så er det sånn, El Møsk var vel tidlig på da, en sånn guilt by association, ikke det? Sånn typ at hvis det er noen sånne folk som er opplevet som kontroversielle eller på ytterkant, så er det sånn, da skal man jo ikke...
Og da er det på en måte tabu å bare snakke om disse tingene her. Ja, og så er det noen som selvfølgelig sier at du vil at kvinner bare skal være fødemaskiner. Nei, det vil da pokkeren ikke det. Det er bare et fenomen som påvirker alle. Vi bare lærer mest mulig om det, kunder mest mulig om det. Jeg kjøper det ufrie argumentet veldig faktisk. Men det er sånn, hvis man skulle sitte der som politiker...
Jeg ser også faktisk det økonomiske insentivet hvis man skal prøve å påvirke. Jeg tror det er faktisk noen nasjoner som har prøvd det uten å fått noen sånn
særlig suksess av det men det er noe i og med det som i Norge lavpriselskende land i Norge hvis du er skattefri på det fjerde barnet, jeg tror det kommer noen rett og slett ja, kanskje at vi kommer opp til 2,1, ikke sant hvis du er skattefri inntekter da altså der kan du ha tradwife hjemme som ikke jobber og hele verden da
Skal vi prøve å være litt sånn positive, så kan det jo være det at hvis mennesket får en veldig nedsving, at det ikke blir født så veldig mange barn, så vil det kanskje bli en kobling mellom det å få barn og det å ha et godt liv i alderdommen, hvis det kommer tilbake, sånn at man får et personlig insentiv i å få barn, så vil det kanskje endre noe. Men vi skal nok ganske dypt ned i levestandard før det er sånn at du igjen blir avhengig av egne barn i alderdommen. Det er ikke noe vi vil tilbake til.
Men jeg prøver alltid når jeg snakker om det og diskuterer det å bare være deskriptiv og finne ut mest mulig, og håper på å se argumenter som kan gå imot dette her. Det er ikke sånn at jeg har noen løsninger eller vil at samfunnet skal bevege seg i en eller annen retning. Det er bare et fenomen jeg synes er interessant å observere. Det er rimelig påfallende at det er jo ingen politikere som egentlig problematiserer dette noe særlig, fordi du går imot sannsynligvis da
intuitivt rett mot en gruppe på kvinner 18 til 40, og sier liksom bare sånn, nå må dere mer eller mindre ta dere sammen og poppe ut noen barn, eller så går det til helvete her, men ingen vil jo ta den. Og så ligger jo hverken problemet eller løsningen ligger jo hos en bestemt gruppe, dette er jo samfunnet, ikke sant? Det er noen som er veldig sånn på at, nei, det er kvinner som slutter å føde, men det er ikke det, det er hele kulturen, det er alt. Yes.
Så vi må ikke gjøre det til en sånn kjønnskamp heller. Det hadde vært fristende å ta på tråden igjen med ordentlig politikkprat med deg, for jeg merket at der var det mye å hente. Nå er vi to timer ute der. Skal vi runde av med noen valgtanker? Har du noen sånne
Har du noe der? Ja, jeg håper jo selvfølgelig at utdanning og skole og sånn blir et tema til valget. Så håper jeg at folk lærer seg mest mulig om hvordan skolen fungerer nå, hvordan det er nå. Fordi da vil det være veldig mye lettere å gjennomskue de argumentene som politikerne bruker.
Sånn at hvis et parti for eksempel presenterer seg som skolepartiet, så prøv å presse dem litt på hvilke resultater har det ført til? Du har hatt den og den hensikten, men hva har det ført til rent faktisk? Dere satt med makten nå i åtte år, hva førte det til? Hvordan var utviklingen? Dere vil sitte med makten, eller ikke sant?
Prøv å spørre politikerne, prøv å presse dem litt, og prøv å få dem til å være mest mulig konsekvente. Nei, jeg er sent på dagen nå. Prøv å få dem til å være mest mulig konkrete, var det jeg mente. Vi trenger å få oss litt påfyllt begge to her, så la oss ta opp trådene en annen gang, hvis du og Gjertelud kommer tilbake igjen. Tusen takk, det har vært veldig hyggelig. Er det podcast-debutene her?
Ja, det er det. Jeg tror timer i podcast i byen, det er jo ikke bare bare. Takk for det. Så hvis du gjør flere podcaster nå, så er det jo sannsynligvis, da kommer du sikkert ned på halvtimmesformatet, så kanskje du får det følelsen av, faen, dette gikk jo alt for fort. Jeg synes det gikk fort, jeg kunne snakket mye mer om skole, det er selvfølgelig. Det tror jeg de fleste lærere kunne. Jeg synes det er superlærerikt, og dette er jo et viktig tema, og jeg tror alle som har hørt på har fått veldig utbyttet det her. Mange idéer, kanskje setter i gang en del
om ikke tankeprosesser, men så kanskje mulige endringer, rett og slett, til det bedre, i et skolesystem som
fungerer godt. Det hadde vært veldig fint. Så jeg må si takk for besøket, takk for tida. Takk for meg, tusen takk for at jeg fikk komme. Har du hørt noe på podcasten før, forresten? Litt. Ja, du vet at du får med en konfibåsbokser på vei ut her. Oi, oi, oi. Jeg må jo drasse inn sponsoren på slutten her. Lærere trenger jo også boksershortser. Se på den deilige foliekoppen der for oss. Det er både våre kaffekopper og boksershortser på vei ut her, så har vi nevnt det. Takk for nå. Tusen takk for meg. Takk for besøket.