‹ Tilbake til podkaster ‹ Er det noe liv?

3/16/2026

Emilie Skolmen - "fant meg selv da jeg ble mamma”

Emilie Skolmen, skuespiller og gründer, deler om sin karriere, inkludert roller i Basic Bitch og Kompani Lauritzen, samt lanseringen av gravidklesmerket Fiona Stories. Hun snakker om familiedynastiet, utfordringene og gledene ved å være mor til sønnen Jon, og om å finne seg selv i rollen som mamma. Hun reflekterer også over mental helse og balansen mellom karriere og familieliv.

00:00

I denne podkasten diskuterer skuespiller Emilie Skalmen sine erfaringer med kreativitet, familie, og jakten på sitt eget uttrykk.

08:58

Livet er en balansegang mellom ambisjoner, venner og forventninger, og det er viktig å skape bærekraftige klær som også er stilige.

17:34

Foreldreskap og karrierebalanse skaper motsetninger og følelser av hastverk, spesielt når barna vokser opp raskt.

20:38

I denne episode snakkes det om å finne og bruke konkurranseinstinktet, samt viktigheten av selvmedfølelse i hverdagen.

24:29

I dette segmentet snakker de om foreldreskap, stress knyttet til kostymer og hvordan små øyeblikk skaper glede i livet.

Transkript

Nemnt i episoden

Emilie Skolmen

Skuespiller, gründer av Fiona Stories, og ukens gjest i podcasten. Reflekterer over karriere og morskap.

Isabel Skolmen

Emilies tante og medprogramleder for podcasten "Skolmen og Skolmen".

Johan Skolmen

Emilies bestefar og inspirasjon. Sønnen Jon er oppkalt etter ham.

Kristian Skolmen

Emilies onkel, del av den kreative Skolmen-familien.

Benjamin Martinsen

Vennen som driver FFM Collection og ble partner i Fiona Stories, essensiell for merkets suksess.

Jon (Emilies sønn)

Emilies sønn, navngitt etter bestefaren Johan. Kilde til både glede og utfordringer i morsrollen.

Emilies mor

Karrierekvinne som ga Emilie inspirasjon. Diskuteres i forbindelse med barneoppdragelse og råd.

Emilies far

Tekstforfatter og kreativ person. Påvirket Emilies valg om å jobbe i kultursektoren.

Katharina Stoltenberg

Skuespiller, nevnt i diskusjonen om "nepo-baby" fra en tidligere TV-opptreden.

Tomina Harket

Nevnt i diskusjonen om "nepo-baby" fra en tidligere TV-opptreden.

Sofie Lise

Nevnt i diskusjonen om viktigheten av "date nights" for parforhold etter barn.

Gunhild Dahlberg

Nevnt som eksempel på hvor tøff man kan bli i lønnsforhandlinger etter å ha fått barn.

Marius Høiby

Nevnt som eksempel på hva man kan google når man ikke googler sykdommer.

Portugal

Landet hvor klærne til Fiona Stories produseres under etiske forhold.

Gran Canaria

Feriedestinasjon hvor Emilie reflekterte over barneoppdragelse.

Hvite gutter

TV-serie hvor Emilie Skolmen har hatt en rolle.

Neste sommer

TV-serie hvor Emilie Skolmen har hatt en rolle.

Basic Bitch

TV-serie Emilie Skolmen er mest kjent fra. Ny sesong diskuteres.

Kompani Lauritzen

TV-program hvor Emilie Skolmen deltok og oppdaget sitt konkurranseinstinkt.

Skolmen og Skolmen

Podcast med Emilie og hennes tante Isabel Skolmen.

Fiona Stories

Emilie Skolmens merke for gravidklær, startet ut av frustrasjon over markedet. Fokuserer på bærekraft og design.

FFM Collection

Benjamin Martinsens selskap som ble partner og investor i Fiona Stories.

BookBeat

Sponsor av podcasten, nevnt i forbindelse med lydboken "Kengururebelljonen".

TV2

Norsk TV-kanal hvor Emilie hadde en fast kontrakt som ung, noe som gjorde henne lat.

Steiner-skolen

Skole Emilie gikk på, og filosofien bak Jon's barnehage. Fokuserer på kreativitet og fantasi.

Nepo-baby

Begrep diskutert i podcasten om hvorvidt man har kommet lett til suksess via familie.

Kengururebelljonen av Mark Uve Klingen

Bok og lydbok som blir promotert i podcasten av sponsoren BookBeat.

Podcast HON.org

Nevnt i slutten av podcasten, sannsynligvis en plattform eller nettverk.

Simpel

Produsent av podcasten "Er det noe liv?".

Deltakarar

Host

Ukjent Host

Guest

Emilie Skolmen

Sponsorar

BookBeat

Poeng

Påstandar

Lignende

Lastar

Du hører på en podcast produsert av Simple.

Er det noe liv her? Ja, her er det livet, du. Er det noe liv, Emilie Skalmen? Absolutt. Ja? Ja. Det merkes. Ja, det er godt. Endelig fikk vi til dette her da. Vi har vært litt sånn frem og tilbake. Jeg tror jeg spurte deg for et år siden nesten. Men da passet det dårlig, og så prøvde vi igjen nå. Ja.

Nå sitter vi her. Nå sitter vi her. Og det var helt riktig. Skulle ta den tiden. Ja, du var et helt litt annet sted i livet da, og da er det ikke alltid man orker å dele så mye av seg selv. Nei. Jeg kan ta en liten intro der da. Du er jo skuespiller. Vi har sett deg på alt fra Hvite gutter, Neste sommer, kanskje mest kjent fra Basic Bitch.

Ser du forresten den nye sesongen? Når dere ikke er med lenger? Nei, jeg har ikke sett på den. Jeg tenkte at det var svært. Jeg har faktisk ikke fått sett på den, det er ikke det samme når det ikke er dere også. Men det er for en litt yngre målgruppe også, kanskje?

For det er jo mye yngre skuespillere, og det handler jo om... Vi er jo cirka like gamle, så jeg har kjent meg veldig igjen i deres karakterer. Ja. Det er noe annet når det er nye folk, vet du. Ja. Men det er sikkert veldig bra. Det kan vi si. Bare for å være litt hyggelige. Jeg vil si det. Jugekors. Og så var du jo på kompani i fjor, som var veldig gøy. Og så har du en podcast sammen med Isabel Skålmen, som er da tanten din. Ja. Som jeg egentlig visste, men som jeg fikk litt sånn, herregud, det er jo tanten din, da.

Som heter da Skolmen og Skolmen Og så er det jo Du er jo i en litt sånn familie hvor det er mye kjentefjes Eller i hvert fall mye kreative folk da Du har jo mor og far som har ikke de drevet med noe skuespill, tekstforfatter Jo, pappa er tekstforfatter Nå gjør jeg noe helt annet, men han er jo veldig kreativ Skriver, er tekstforfatter Og så har du en bestefar som heter Johan Skolmen Og så har du da onkeren din Som er Kristian Skolmen Mhm

Er du ned på baby, eller vil du være veldig som meg, jeg er self-made? Oi, spørsmålet har jeg faktisk aldri fått. Ikke? I voksen alder. Det var veldig mye snakk om det da vi var med, jeg husker jeg var med Annie, da jeg var sånn...

Jeg og Katharina Stolten der og Tomina Harket. Da var det ennå. Da var det ned på babies. Da var det ned på babies, men da var vi veldig opptatt av at vi ikke var det. Nå er det nok mye mer... Hvorfor er det så farlig det? Det er jo frustrasjonen over at man føler at man er et sted ikke fordi man er god på noe, men at det er fordi noen har trukket til noen tråder. Sånn har det aldri vært. Men man får jo ikke den hovedrollen for å være bare datter til en eller annen. Nei.

Nei, mest sannsynlig ikke, men man hadde kanskje en følelse av at det var det noen tenkte da. Men ja, man må jo det. Så hvis nede på baby, jeg vet ikke hva er definisjonen på nede på baby, at du har kommet litt lett til det, er det det? Ja, det føler jeg har blitt mer uttrykk etter en serie enn nede på baby. For jeg tror ikke mange visste hva det betydde en gang. Men det handler vel om at hvis foreldrene dine er skuespillere, så er det enklere for deg å bli det, og

Der handlet det om at han var veldig rik i den serien, som gjør at hun blir rik. Det handler vel om goder man får, som en nepo. Som et barn av en som er kjent, eller har mye penger. Nei, da tror jeg ikke jeg er en nepo-baby. Hverken mamma eller pappa er jo skuespillere. Men jeg har nok vært i et miljø... Det har vært mer...

nærliggende å tenke at jeg skal jobbe med noe innenfor kultursektoren enn å bli økonom, liksom, fordi det er det jeg er vant med, men det har aldri vært noen forventning om det.

Jeg tror det er der det ligger. Du hadde kanskje ikke visst om skuespiller, hvis ikke du hadde sett bestfaren din gjøre det. Det er jo å få inspirasjon også, som det handler mye om, at man bare oppdager det. Absolutt, og det merker jeg også med min sønn, hva han har tilgjengelig av leker og hva slags type ting, har jo noe med hva han blir god på, og hva han synes interesserer seg for fort. Jeg kommer fra en kreativ familie, så jeg vil jo automatisk sikkert...

Både bevisst og ubevisst Pushe han litt til å prøve å utvikle seg litt Både kreativt og sjekke om han har noen kreativ talent Og så er det ikke noe sånn at det er krise Om han ikke har det Men jeg har jo sikkert en liten ønske om det Så det er sikkert veldig naturlig At man ofte i en familie blir litt sånn Alle er leger eller alle er ingeniører Det er jo en trygghet Det er det man kjenner

Men jeg har jo hatt veldig sånn i oppveksten, og jeg har vært skolerebytype selvfølgelig, men i slutten av videregående og sånn, så var jeg veldig opptatt av at jeg ikke skulle bli noe, at jeg skulle bli eiendomsmegler og sånn. Det var veldig viktig for meg. Skulle bli noe helt annet. Eiendomsmegler, det er det du kledde. Ja, ikke sant? Jeg hadde en kjæreste som var ingeniør. Så jeg synes det var litt sånn, det var litt

finere, det var litt mer spennende enn å surre rundt på romerikket som jeg er. Så er det noe med at noe er man god på, noe er man ikke så veldig god på også. Eller noe trenger man å øve litt mer på enn andre ting. Men du har jo også gjort noe helt nytt som ikke jeg vet hva familien din har gjort før, det er å være grunder og utvikle eglhetsmerket. Men det er ikke noe med saken å gjøre at du skulle i hvert fall ikke gjøre det samme som de? På en måte så er

er jeg jo ikke skuespiller. Mange kanskje ser på meg som det på grunn av Basic Witch, for eksempel. Men da mange av mine venner begynte på NIS og kunsthøyskolen, så begynte jeg på medievitenskap. Jeg har nok kanskje selv hatt litt på litt andre ting. Så jeg har nok hatt interesse for mye forskjellig. Jeg har alltid hatt veldig behov for å skape. Det har jo gjerne vært en kreativ undertone med det meste jeg har gjort. Men da jeg var yngre, så sydde jeg veldig mye og holdt på med...

Jeg synes det var gøy å være kreativ på den måten. Så det at jeg tatt opp den hobbyen, det begynte vel litt sånn med korona også. Jeg savnet å være kreativ på den måten.

Og litt mer håndfast. Jeg har alltid vært ganske visuell. Og opptatt av estetikk. Hvorfor jeg startet Fiona primært var jo fordi jeg ikke fant noe klær da jeg selv gikk gravid. Og så at det var et stort hull i markedet, og dette ville jeg gjøre noe med. Og så var det gøy å kunne designe og ta opp den biten av meg igjen. Men jeg har nok aldri hatt en sånn, dette skal jeg bli når jeg blir stor. Jeg har hatt masse drømmer, og drømmene har blitt til underveis mens jeg har gått også.

også. I starten av 20-årene hadde jeg veldig mange behov for å putte meg i en bås. Er du det eller det? Kan du jobbe med humor når du også er opptatt av hva du har på deg? På starten trodde jeg på det selv, og ble skygget av meg selv. Fordi jeg ble fortalt hele tiden du kan ikke gjøre sånn hvis du skal gjøre sånn. I stedet for å heller tenke imot seg at jeg kan være det og det og det. Det trenger ikke å være at man faller mellom to stoler. Så jeg har vært

vært litt opptatt av det også da at det går an å da har du bare flere talenter jeg tenker det er bare bra jeg har også fått jeg kjenner meg veldig igjen i det du sier at sånn jeg egentlig jobber som fotograf men så vil jeg gjøre litt humor også litt podcast og sånn men du da blir du ikke god i en ting så er det sånn nei jeg skjønner hva de mener og hvorfor det høres rart ut for noen som spesialiserer seg veldig for en ting da

Men det er jo gøy da. Livet blir jo litt mer sånn hvis du får gjort litt av alt. Så er det nok en sånn litt sånn mennesketype, tror jeg, på en måte. At man kan bli litt rastløs og er litt sånn jeg skulle veldig gjerne hatt

et mål på røyet, liksom. Men jeg er så glad i disse små stiene rundt, liksom. Men hva er det? Finnes det noe annet her? Jeg skjønner så igjen, det er mange spørsmål. Kanskje du hadde hodet eller noe sånt? Det kan godt hende, men jeg tror bare jeg er en type som ikke finner en ting. Jeg slipper alt bare for det. Kanskje det ikke er nok passion for en ting. Kanskje det på en måte heller ikke er

Og det er jeg med syndelig på, som folk som finner bare sånn, det skal jeg gjøre, og det er ikke noen plan B. Nei. Dette er det jeg skal gjøre, det har jeg aldri kjent på, og det kan jeg liksom bli litt med syndelig på. Det kan jeg også. Men da tror jeg at jeg har nok en liten bedagelighet i meg også, som gjør at jeg hadde ikke sluppet alt. Altså sånn, så viktig er ikke på en måte karriere for meg heller. Så lenge jeg har vært superheldig, så har jeg liksom fått lov til, jeg er avhengig av å jobbe, og igjen kunne skape og være liksom, men ikke på tross av alt, på en måte. Nei. Igjen, jeg kan med syndelig de som er sånn, der

Da er det mye enklere å gå for det, når du virkelig ser målet. Men jeg er veldig glad i å henge med vennene mine og være med for meg, og sitte i livet mitt utenom det også. Ja.

Derfor tror jeg liksom avhengig av... Og så er det foreldre også som er veldig dedikerte da. Som bare veldig, det er ikke noe plan B, vi skal gjøre det. Spesialisere seg innenfor det på en måte. Så jeg tror de også synes det var kjemperart med meg som bare er 36 år, enda ikke helt funnet ut av hva jeg skal drive med. Men folk er forskjellige da. Ja, folk er forskjellige. Og det tror jeg liksom, det er jo en sånn klisje, men det der andres blikk på deg selv, hvor liksom...

det bare ligger i, hvor enkelt det er når man klarer å bare, ja, de der forventningene om at man skal finne seg en jobb, for eksempel, og at det føles litt gærent når man ikke gjør det, og så er det jo egentlig ikke sånn det trenger å være. Nei, nei, det er bare en del løgnene, da. Ja.

Men jeg bare tenkte å høre litt mer om det klesmerket, hvordan det ble til. For var det, altså når du var gravid, du begynte å finne, som du sa, du fant ut at det var ikke nok kule klær, rett og slett. Det er jo ærlig sagt, det var dølle klær for gravid. Jeg fikk helt sjokk når jeg var gravid. Jeg hadde liksom gledet meg til å gå gravid og gå iser i magen. Så kommer jeg, for det første er det sånn, alt er i polyester. Og det er sånn, nå er du mamma, så nå er det det du er, primært. Nå kan du bare gå bak, helt bakkirst i hjørnet der. Der er det en tight-on-tunica, og så ses vi på andre siden.

Jeg synes det var så nitrist. Etter hvert så på meg selv som markedskreften også så på meg. Nei, men da er det vel ikke noe liv å lage her. Jeg får bare gjøre det. Men kanskje det handlet også om at det skulle være billig fordi man bruker det kun en kort periode da? Absolutt. Og den har jeg forsovet forståelse for. Det var derfor det var viktig for meg da jeg lagde det for å være klar til å bruke etter graviditet. Så det er klart du kan bruke når du ikke er gravid og er gravid. Alt er jo økologisk bomull å lage det i Portugal og gjort

gjort det litt vanskelig for meg selv da. Men jeg hadde ikke klart å kunne startet et klesmerke hvis ikke jeg på en måte kan gå så langt jeg kan da. I å tenke langsiktighet i klærne. Det vil jo aldri være bærekraftig å lage klær. Men det å lage klær som kan brukes i mange faser og brukes lenge, det er på en måte det mest bærekraftige du kan gjøre da. Men det er jo veldig vanskelig når du skal lage klær

klær som skal passe ulike fasonger og perioder i livet når ikke du kan bruke masse elastan og kunstige materialer da. Fordi bomull i seg selv er jo ikke så veldig stretchy. Men da har man funnet sine ting. Men jeg brukte jo fire år da på å lansere. Det startet jo som sagt med en sånn frustrasjon over

over at jeg ikke fant noe og ble gående rundt i tights hele graviditeten. Det verste er at jeg går fortsatt i tights. Det har bare blitt en del av meg. Ja, du vokser inn i klærne etter hvert. Men var du gravid på vinteren eller på sommeren? På vinteren. Ja, ikke sant? Det er da det er det jævligste. Jeg kunne i hvert fall ha noen sånne stretchy skjoler jeg hadde i skapet fra før. Da bodde jeg bare i sånne teltskjoler. Det går jo an, men på vinteren må det være ganske krevende å være i klærne. Ja, det var kun tights. Jeg hadde vel kanskje tre rullerte klær.

Og så tror jeg liksom la ut på storyene på Instagram min frustrasjon rundt dette. Er det noen andre som sliter med dette? Og så fikk jeg en overveldende respons. Jeg skjønte at dette var ikke bare jeg som hadde kjent på, men veldig, veldig mange andre. Og da fikk jeg blod på tann. Og da er det min naivitet å bare tenke sånn, det skal jeg få til. Men det var jo kjempekrongelig til, selvfølgelig. For en ting er at jeg har en visjon, og brukte permisjonstiden min på å definere hva Fiona skulle være, og estetikken, og universet.

Men hvordan skal jeg få disse klærne ut i liv? Så det var en kjempelang prosess som tog seg ut fra mot fem tilbake. Jeg prøvde å finne en student som kunne hjelpe meg med techpacks til butikkene. Techpacks til fabrikken. Det er det man sender til fabrikken, for at fabrikken skjønner hva de skal lage for noe. Med all informasjon. Og disse programmene, og hele den bærekraftsbiten, materialer, finne fabrikk.

Men så fikk jeg heldigvis med meg en venn av meg som heter Benjamin Martinsen, som driver FFM Collection. Jeg har holdt på i den bransjen der i 12 år. Jeg stilte han veldig mye spørsmål i starten om alt mulig rart, så tror jeg bare skjønte at her må jeg bare joine inn, for jeg blir ikke kvitt enda. Da kan jeg heller tjene litt på dette også. Så da ble det

Det er en veldig forkortet versjon, for det var veldig mange veier før det, men vi ble i hvert fall enige om at Benjamin og hans brødre som driver FM, de måtte kjøpe seg inn i Fiona. Og så har jeg vært helt avhengig av hans erfaringer, og hans nettverk, og hans hjelp. Altså, Fiona hadde ikke vært noen ting uten Benjamin. Så da begynte liksom ting å gå sakte, men sikkert fremover, og vi fikk noen samples, og

Sånn, så er det å finne... Ja, du kan ikke lage klær som funker til alle kropper, det går jo ikke med. Men det å prøve liksom... Nå er det liksom strikk i livet her, altså det er to knapper man kan bruke når man ikke er gravid. Det er jeansen som har vært vanskeligst, å på en måte klare å finne en sånn... Vet du hvorfor det var så viktig? Jeg må ha på jeans når jeg er gravid også, som er så farlig, det er en ny måned til, men jeg savnet veldig jeansen, husker jeg. Ja.

At man føler seg litt fin når man har på seg en jeans. Ja. Med tights føler man seg ikke digg. Det er hvertfall noe som ikke jeg følte meg som meg selv i på en måte. Da da, nå har jeg jo blitt død av meg. Men ja, det som er synd da, som jeg føler at jeg kan bli bedre på, er jo sånn når man starter opp ting selv, og man er i en sånn, det er så sjeldent jeg stopper

Jeg hopper opp og er sånn, åh, jeg fikk det til. Det at jeg faktisk fikk realisert den Fiona-drømmen, det er egentlig for meg veldig stort, fordi jeg har masse ideer og tanker, men veldig sånn, jeg blir lei etter en uke, men den er liksom, i fire år er jeg klar til å jobbe med det, jeg er klar til å lansere det. Vi lanserte det i slutten av mai, og vi har fortsatt ikke satt oss ned til at glasset har vært sånn, vi klarte det. Vi har bare løpt videre, så det skal vi gjøre nå innen sommeren. Ja, det må dere jo. Yes.

Det er derfor man gjør det, fordi man også kan få litt ro i sjela. Jeg tenker bare, herregud, sjekk, det er jo en bucket liste når jeg har nailet det. Men det er virkelig en sånn mental greie når man er freelancer generelt, føler jeg. Det der med å klare å nyte, nummer en, freelance tilværelsen, og faktisk ikke bare stresse og gå videre. Det å på en måte stoppe opp litt innimellom. Fordi hvis ikke så kan

kan man jo droppe det, kan man jo bare ha en annen arbeidsgiver og jobbe og bli ferdig med det, og så gjør man noe annet gøy liksom. Ja, for det som ofte er med filen i en sirkel da, hvis man skal forklare til lyttere er jo ofte at når man jobber veldig mye så kan hvertfall jeg da fort bli sånn, ah, nå er det alt for mye jobb, og det renner over, og det er alt for mye. Altså med en gang det stopper opp hvor det ikke er, så har man

angst med en gang på jeg må jobbe, jeg må jobbe, jeg kan ikke sitte stille igjen, nå har jeg ikke nok å gjøre så du blir egentlig aldri fornøyd nei, og da er det ikke noe vits det er ikke noe vits å jobbe sånn hvis man

Hvis man ikke kan på en måte klare å skvise ut det positive ved en freelance-tilværelse. Men klarer du å nyte perioder der litt stille, og bare sånn, ok, men da skal jeg lese mer bøker og være mer med sønnen min og sånn, eller? Eller er det bare, faen! Altså jeg har hvertfall, jeg tror jeg har det i meg at jeg har litt sånn rich girl mentality, at det ordner seg på en eller annen måte. Jeg vet at i det at det er stille og jeg ikke har noe i horisonten, så blir jeg kreativ, og det gir meg en sånn boost som jeg på en måte kan like, og så har jeg en sånn, det ordner seg på

og da pleier det å ordne seg og provosere noe. Men det er jo ikke fordi jeg sitter på rumpa og venter på at noe skal skje, det er jo også fordi da får jeg et eller annet driv, og så kan jeg bli litt lat hvis jeg blir for godt vant. Jeg fikk jo en TV2-kontrakt der jeg var liksom...

eller noe sånt nå. Og jeg gikk på en fast ansettelse der. Jeg visste jo ikke hvor heldig jeg var da. Det var ikke noe positivt for meg å få en sånn fast inntektsgreie da jeg var 22, for jeg ble så lat. Jeg skulle jo være ute der, være kreativ, finne på nye konsepter, være rundt

folk, i stedet så satt jeg på teaterkaffeen og spiste og var med voksne mennesker satt på spissen men det gjorde meg bare rett og slett lat og det ganget nok ikke meg sånn in the long run jeg trenger nok at man må litt og så innimellom men jeg kan absolutt stresse men jeg tror jeg har det i meg det kan bringe noe positivt også men jeg kjenner meg super igjen det går jo opp og ned, det er 100% men ja

Ja, men det er gøy å få til det her. Det er sikkert nok av jobb å gjøre det her i hvert fall. Ja, og det er jo det som er slitsomt når man driver sånn som det, når man driver selv. Man kan jo jobbe med det alle døgnets tider. Og jeg er alltid dårlig samvittig etterpå at jeg skulle jobbet mer med det. Den er det liksom, der må jeg jobbe. Første sommeren der med Jon, jeg bare var på telefonen for alt det hele tiden, og bare liksom. Ja, det synes jeg var krevende. Det å sette seg noen regler på når man skal jobbe og ikke jobbe og sånt. Det har jeg fortsatt. Ja, takk.

Det er jeg så redd for å høre etter meg å få barn, at det går så sykt fort med barn, og at hvis man skal plutselig begynne å jage karriere midt oppi det, at man mister så mye tid. Ekstremt. Og jeg har jo jorden 50-50 også, hvis jeg da den uken også skal sitte og være opptatt av, det kommer jeg til å angre på.

for resten av livet. Ja, tror du ikke man gjør det? Jo. Jeg tror jeg var sånn som moren min, som var veldig karrierekvinne midt i da jeg var liten også. Og jeg husker jo det som et minne av at hun var veldig mye borte. Pappa var det også, men det er noe med mamma på en måte, dessverre. At man husker det enda bedre. Jeg tror det er viktig å i hvert fall ha den i bakhodet. Ja.

Det er jo tid du andre får igjen, på en måte. Ja. For hvor gammel er sønnen din nå? Han blir fire nå i januar. Ja. Synes du det har gått fort, eller? Ja.

Altså på en måte så husker jeg ikke et liv uten han. Nei, kjæresten min sa det faktisk i dag på vei hit, så sa han sånn, ah det går så fort, nå er han liksom over to år. Tenkte jeg sånn, ja, jeg er enig at det går fort, men jeg synes også jeg har vært mor jævlig lenge. Ja, men det jeg synes med det jeg blir mamma generelt, og det med barn, at det er så mye motsetninger i alt. Jeg kan se på noen for sjokk av at han blir så stor, men samtidig har jeg også, som du sier, følt at man liksom,

Jeg kan ikke huske før jeg fikk barn. Nei, nesten ikke. Men jeg synes jo det er helt vilt at det er typ fem år siden jeg gikk gravid. Det føles ikke som noe lenge siden jeg gjorde det. Og ja, selvfølgelig. Jeg synes jo det er sånn at jeg plutselig ser han utenifra. For så skjønner du, det er jo en gutt. Det er ikke noe baby lenger. Nei, det er et barn. For da begynner han på skole neste år. Nei. Han er født i januar, så han begynner ikke før om to år. Ah, deilig da. Da er det

Da føler jeg at det blir mye endringer når de begynner på skolen. Da kan ikke jeg dra på noen hyttetur eller noe. Da er det én time fotball akkurat på den lørdagsmorgenen. Du blir så sykt begrenset, føler jeg. Det er det jeg nesten tenker. Da er det nesten bedre å ha 18 barn, for da har du ikke noen valg uansett. Jeg får litt panikk av den skoleferien.

Og jeg er sånn som, vi er jo freelancere, så jeg kan jo fort komme og levere om klokka 11-12, hvis jeg ikke har noe spesielt til hjørnedagen, for jeg har bare koset oss skikkelig på morgenen og bare glemt tida. Så på øynene av klokka 11, kanskje vi skal dra i barnehagen når jeg burde jobbe litt, så kan jeg hente deg litt senere. Men på skolen så er det jo, du må være der i visst tidspunkt, du må hente deg og da, så jobben vår blir også mye mer begrenset da. 100%, 100%. Ja. Ja.

Nei, jeg bare nynyter nå. Virkelig, altså. Og så er det mye opplegg hvis de går på mye aktiviteter. Ja, det blir ikke så mye aktiviteter, tror jeg. Jeg har en mann som har veldig lyst til at sønnen vår skal ha 100 aktiviteter. Men jeg gikk ikke på så mye, jeg, da jeg var liten. Og du har blitt et dårlig menneske likevel. Ja, men samtidig litt lite konkurranseinstinkt da. Jeg gikk ikke på så mye sport og sånn. Nei, og du har kjent litt på at du skulle gjerne hatt det litt mer. Ja. Ikke ha så veldig konkurranseinstinkt da. Ja.

Åh, man har litt sånn angst fra det å alltid bli valgt sist i gymmen og sånn. Ja, det er ikke noe gøy. For ikke jeg var sånn ivrig idrettsdame. Jeg ante ikke om jeg hadde noe konkurransinstinkt i meg i det hele tatt, og om jeg hadde i meg det hele tatt å være sånn

den der jeg gir meg ikke på tørremøkka mentaliteten. Men da jeg ble med i kompani, så skjønte jeg jo at den ligger der. Definitivt, liksom. Denne veien bare bruker den ikke. Ok, så den kom litt overraskende på deg? Veldig. Det var en helt ny side av meg, som jeg på en måte elsket, men har ikke hatt til bruk i etterkant. Ikke? Rundt om man først fant den, så er det å bruke den i hverdagen, da. Ja, men jeg tror du har det sikkert i deg, for det er

Ja, for mange sier sånn, hvorfor er det så viktig å ha konkurranseinstinkt? Så det er deilig at du slipper å ha det. Men jeg tror det gir mye i hverdagen også, å ha konkurranseinstinkt om å bli bra og bli best og sånn da. Å bli en bedre utgave av seg selv og alt dette her. Ja, til en viss grad enn mellomting. Men det kan bli alt for mye av det. Jeg synes det er mye mer av det enn det motsatte. Ja, det er sant. Jeg tenker det er mye viktigere å være snill med seg selv og være sånn, vet du hva? Nå har du gått

8000 skritt i dag, nå skal du sette og kose deg litt det er det for lite da det er det mer, mer, enda flere skritt enda mer, altså sånn, nei for der er jeg god til å gi meg cred sånn, nei, når du trener til deg da skal du få kose deg, åtte deg og slappe av litt ekstra så det er så mange som sier sånn, jeg er så streng med meg selv jeg kjenner meg ikke igjen i det jeg er så snill med meg selv og det håper jeg kan fortsette med for til syvende og syvende er det liksom bare meg jeg må forholde meg til det

Hvorom går det i det nye boken? Først og fremst handler det om at vi rebellerer mot tilstandene. Må jeg si mer om det, eller vil noen nå gjøre med? Av tilstandene får man tilstander. Nå blir det rebellert. Kengururebellionen av Mark Uve Klingen. Nå på BookBeat og hvor det finnes bøker og hørbøker.

Men når du kommer til sønnen din, er du snill med deg selv da? Eller kan du føle på mer av det da? For jeg kan hvertfall kjenne på det, at det er det første gang jeg har kjent på hvor jeg kan være streng med meg selv, fordi jeg har aldri vært det før. Å nei, jeg er ikke en god nok mor når jeg gjør det og det, og jeg er ikke nok til stede, sånne følelser da. Ja, absolutt. Kjenner du mer på det da, etter du fikk barn? Ja, 100%. Og jeg føler meg jo veldig ofte sånn, men jeg har masse dårlig samvittighet. På vei til barnehagen, når jeg er fire år, det er trass.

Jeg føler at det kommer til kort veldig ofte. Jeg har jo han 50% av tiden. Det å se kjernefamilier med to-tre barn, og alt er på stell, og det er fotball, og det er hjemmelaget, alt mulig. Da kan jeg føle at det kommer veldig til kort. At jeg på en måte sammenligner meg med andre. Men så blir det også sånn at vi har vår greie. Vi er super close. Jeg har litt sånn Astrid Lindgren tilnærming, sånn

i barna kjærlighet og mer kjærlighet og bedre kommer av seg selv. Ting er ikke på stell, men vi har det veldig fint sammen. Jeg må liksom hele tiden, når jeg føler sånn, å nei, det var sånn, Lucia i barnehagen og jeg her.

Men vi hadde en veldig fin morgen, hvertfall. Det er ikke sikkert at de hadde det. Men det er jo da på en måte, når det plutselig handler om noen andre enn meg selv, at jeg definitivt er sliten med det. Apropos hver om dagen, så var det noe karneval i barnehagen. Og så kjørte jeg sammen med min bil sammen bort til barnehagen. Og så ser jeg en unge som går med noen kostymer, og jeg bare sånn, å nei, faen. Så går jeg inn på appen, barnehageappen, og så bare sånn,

Det er karneval i dag. Men det går fint, han er jo på den minste avdelingen, og det er sikkert ikke så farlig, det er mer viktig for de litt større barna at det er full kostyme, og han er jo så liten, skjønner du ikke det på en måte? Men samboeren min er bare sånn,

usving, bare spurter inn, prøver å finne noen kostymer, vi fant ikke det ene kostym han har, og han blir kjempestresset, bare sånn, men du sa du skulle ut og møte, og jeg skal ut og møte, vi rekker ikke det her liksom. Du må bare godta at sånn er det, da var vi litt ravet av foreldre i dag, men for han er det uaktuelt å være liksom en som kom for sent, eller en som har glemt ting og sånn da. Så der er vi veldig forskjellige. Men kanskje man trenger litt

til hverandre. Men der kan jeg være litt sånn, ja, ja, da må jeg huske det neste gang. Altså, det er ikke så farlig, er det det? Nei, bra. Men kanskje etter hvert så må man liksom ta seg selv i nakken litt og bare, ok, hvis det går ut over han, at han er den eneste som ikke har kostyme og alle har det, så er det jo litt trist også, da. Ja. Men...

Jeg har nok en familie som var litt sånn selv med meg. Ja, det er det også jeg har. Alt var på halv tolv, men vi hadde det veldig fint likevel. Hvis du skjønner. Da begynte jeg å stå på snowboard. Jeg har alltid vært sånn som, alt er arbeid. Det ligger sånn trauma i meg. Arbeidklær, eller jeg er

Jo, nå får jeg masse arveklær, men jeg går inn i en butikk med stolthet når jeg kjøper klær. Fortjener dette her. Det første snowboarden mitt var pappas snowboard som han kuttet i to, så jeg kunne bare stå en vei. Nei, det er jo drøy arving da. Det er jo helt sinnssykt. Det er next level arving. Ja, det var sånn vi hadde på det her.

Ja, da skjønner jeg at du synes det er kanskje jeg digger å kjøpe ditt eget snowboard, som alt funker og det ikke er... Jeg blir hvertfall sånn, da skal jeg være sånn som har alt på stell, men jeg har jo ingenting på stell likevel. Du skal få arvet ut snowboardet av, som er masse riper

og sånn, at det er liksom det er gøyere å gå i butikken og få noe nytt men man lærer sikkert mye av det også da, å arve ting. Mamma og pappa har gjort meg, jeg tror kanskje den viktigste tingen de på en måte har gitt meg og som jeg har lyst til å gi mitt barn, er den der jeg setter pris på veldig små ting jeg tror det har gjort til meg veldig mye glede i livet og den har de gitt meg, liksom, at den der jeg er redd for at Jon skal bli bortsett vi hadde to fyrhjelpsforeldre, vi levde ikke i sus og dus, liksom, men

Fikk aldri den følelsen av at det var trangt, på en måte. Nei. Og de var utrolig gode på å skape sånne små ritualer og små øyeblikk, liksom. Enda vi ikke dro til på store ferier og sånn. Og det samme med sånn arbeidskjøp. Fikk jeg da skulle videre på en som Maurits og kjøpe genser og bukser, så er det liksom det var liksom bare det mest stas i hele verden. Så det er liksom, ja,

Jeg blir veldig glad når jeg kjøper mine egne ting, og det gir meg en glede, enn hvis jeg bare hadde fått alt hele tiden. Men det er klart, det finnes en grense. Ja, det er noe jeg tror man lærer litt av deg. Det er veldig koselig at du kaller han Jon, forresten. At det er fra bestefaren din, er det ikke det? Det er veldig hyggelig. Var det liksom bare helt sånn satt før du fikk han? Vet du hva, det er egentlig litt gøy, for at

Bestefar for meg er jo bestefar, ikke Jon. Jeg har aldri tenkt på han som Jon. Jeg har aldri tenkt på han som bestefar. Man glemmer nesten hva bestefar og Jon heter, fordi de heter jo bare bestefar og bestefar. Så plutselig kom jeg på navnet Jon, så var jeg sånn, jeg elsker navnet Jon. Men bestefar heter jo Jon. Det er jo helt perfekt. Det er så vanskelig å finne navn til et menneske som skal leve med det hele. Og guttig litt mer, synes jeg. Det var ikke så lenge før bestefar døde, og jeg var veldig nære bestefar. Så det var liksom, jeg følte han levde opp...

Jon er veldig lik bestefar. Men det er litt morsomt for legevakten på starten der på helsestasjonen. Han heter jo Jon Aspeflaten Skolmen. Men der blir det bare Jon Skolmen. Alle bare. Her har han stått av fra de døde. Herregud. Det blir jo akkurat samme navn da. Det er jo ekstra koselig. Men han gikk bort akkurat før Søndi ble født, var det det du sa? Ja.

Forfølgen min hadde begravelse mens jeg var høy gravid med Jon, mens bestefar døde et par år til forkant. Men det var ganske tett opp under det. Jeg føler det er så typisk at man mister en, og så får man et nytt liv. Ja, virkelig.

Men du har jo sagt tidligere også at du føler at du forandret deg mye for barn. Står du inn for det nå? Egentlig, jeg tenkte faktisk på det på vei. Jeg tror kanskje jeg har følt at veldig mange andre styrer det, at de forandrer seg veldig etter de får barn. Jeg tror egentlig at jeg mer fant meg selv etter jeg fikk barn. Det høres kanskje litt dratt ut, men jeg har alltid hatt veldig lyst på barn. Jeg har alltid vært veldig dukkete. Jeg har hatt en veldig sterk drøm om å bli...

Mamma er også veldig hypokonder, så de periodene hvor jeg har vært sånn og kommet til å dø, så har jeg vært veldig sånn, men jeg har hatt et flott liv, det har vært bra, jeg har vært heldig. Men jeg ble ikke trist av at jeg aldri fikk bli mamma, på en måte. Åja, du tenkte så langt, ja. Du var så hypokonder. Ja, ja, ja, ja, ja. Gud av meg. Det har vært noen sommerer der som har vært helt, og jeg har vært sånn i, jeg må bare nyte de siste timene her nå. Men når jeg ble mamma, så følte jeg på en måte sånn, en sånn,

Ja, men litt sånn finne seg selv-aktig greie. Så fikk jeg mer en sånn identitetskrise der jeg skulle ut igjen etter permisjonen og komme tilbake igjen i verden, på en måte. Og finne en sånn balanse, eller sånn, hvem er jeg? Skal man liksom bare gå rett tilbake til seg selv igjen da, og bare fortsette livet, og så har man blitt mamma? Det er litt rart da. Ja, livet er på en måte snudd på. Så jeg mener sånn, selvfølgelig har jeg forandret meg etter jeg ble mamma. Jeg har blitt liksom på en måte superrobust, og sånn her, jeg kan alt.

Jeg får til alt, fordi jeg sover en time, og jeg har født denne ungen, samtidig som hjertet er utenfor kroppen, og jeg har aldri vært mer redd for at noen skal... Og kjør også, på en måte. Ja, det er veldig godt forklart. Det kjenner jeg med en i så mye, det der at man er litt sånn, jeg kan begynne å grine av alt, både bli mer rørt, men også bare grine av ingenting, føler jeg. Som gjør at jeg bare sånn, åh, hvorfor er jeg så kjør? Det er så slitsomt å være så grinet av meg, fordi sånn var jeg

aldri før. Nei. Føler jeg har grått to ganger i året, maks, og nå er det nesten daglig. Ja, litt overtrevet da, men det skal ingenting til. Nei.

Men så er det også at jeg har den selvtilliten at jeg kan ha tatt meg selv og tenkt sånn, fy faen, så jævlig rå jeg er. Og kan nesten i perioder, hvis mannen min klagde på lite søvn og sånn, så kan jeg tenke sånn, fy faen, så mye bedre menneske jeg er enn deg. Jeg har sovet. Fy faen, du klager på en natt, liksom. Her har jeg stått hver etter

Året har jeg ikke sovet, og jeg står fortsatt opp og gjør det jeg skal. Jeg har nesten hevet mavefolk, for jeg er nesten helt umenneskelig med hva jeg har tålt. Ja, faktisk. Som jeg kan le av, for vi alle mødre har jo stått i veldig mye av de samme situasjonene. Og det kan overraske meg. Jeg kan kjenne at jeg føler meg så unik i det. Det var sånn da jeg skulle føde og få barn og alt dette.

Har alle vært gjennom dette her? Har alle fått til å ha barn? Jeg skjønner ikke. Folk har jo tre-fire barn også, med et årsmellom.

Jeg forstår ikke. Nei, det er da man bare skjønner hvor rå vi er. Jeg har hatt mye mer respekt for damer etter dette. Ikke at jeg har sett ned på folk, men jeg har tenkt sånn, hun der tåler ikke det. Men hun har jo gått gjennom en fødsel og vært mamma, og så er vi lite hun der også. Og så tenker jeg noen ganger på alenemødre, med to barn, skal jobbe for at... Det er overmenneskelig.

Jeg forstår det ikke. Du tenker på sånne alenemødre som har det helt alene, som ikke aner hva det er. Jeg merker jo at det er unaturlig.

Det blir kanskje feil å si, men det er litt unaturlig å være alene med barn. Man er født til å være en sånn village på en eller annen måte. At det blir veldig ensomt. Og selvfølgelig slitsomt, for vi må kunne ha søvn der på min del. Vi samsover fortsatt. Og vi sover ganske lett begge to, så vi vekker hverandre, og han er veldig tidlig på han. Men jeg har hvertfall den uken på å hente meg inn. Men det der å alle...

aldri kunne hente seg inn, og så er det mange som ikke har foreldre i nærheten heller. Jeg skjønner ikke. Det er for meg bare helt utrolig. Ære være, altså. Og mange av de har til og med jobb og venner og gjør ting, altså sånn

Og jeg synes det er så vidt å gå rundt og ha en partner da. Og ja, ett barn. Ikke sant? Ikke sant? Men så sier jo folk at når du får et til, så er det greit, og så får du enda et til, og så går det rundt på et eller annet vis da også. For meg er det bare sånn, skal jeg orke noen gang å få flere barn? Fordi nå har jeg akkurat tid til det jeg har lyst til, å være en blant nok mamma til at jeg kan ta meg de frihetene av og til da. Til å gjøre noe for meg selv. Men kan man det når man får flere barn? Ja, jeg er helt 100%...

Eller må man bare legge alt som har med seg selv og gjøre det helt vekk? Man kan jo ikke det, for da blir man jo gæren til slutt. Jeg tenker jo definitivt at det er så viktig å huske på seg selv og oppi det. Vi er veldig opptatt av det nå i dagens samfunn. Vi må passe på oss selv, og vi må ha mental helse som er viktig. Gjorde man det for 30 år siden? Snakket man så mye om mental helse til kvinner? Definitivt ikke.

Nå kjente jeg veldig behov for å begynne å snakke om dette temaet, som jeg ikke kan noen ting om. Ja, så jeg bare kan legge det over på deg. Men samtidig så er det også sånne teorier, jeg har laget litt sånn humor på det, hvordan det var på 90-tallet, at man også var litt mer chill på ting da. Det var ikke like nøye, det var ikke like opptatt av mannpolitiet, og du så alt på sosiale medier, kanskje den teorien der også.

Jeg tror den er kjempeviktig i forhold til det vi snakket om i stedet med det blikket utenifra og sårbarheten man står i når man blir mamma. Det er første gang man gjør ting, og hvor åpen man er for alt utenifra. Altså sånn, hvor lite det skal til for at man, å nei, jeg hadde på kanskje feil. Og den der viktigheten, eller jeg hadde så mye tanker med mamma at jeg skal bli sånn og skal være sånn og skal ikke være sånn og skal bare være ufologisk, at det skal ikke være noe TV og det skal være, og så blir man mamma og så skjønner man at, ok her handler det om på en måte

noen ganger bare overleve komme seg gjennom dagene og skape på en måte et liv hvor du selv også kan ha overskudd til å være en bra mamma og det har man ikke hvis man skal være 100% bra i alt man gjør for det er jo det som er slitsomt nå at man ser jo ned på det å være hjemmeværende som jeg kan skjønne den greia der men det at man også skal være 100% oppånikke hjemme på jobb i liksom sosialt man skal se bra ut kanskje det var mindre press på det for jeg tror

Jeg tror nok foreldre også før, når jeg var liten også, så sa mamma sånn, du må gå og leke, jeg må ha en timeout. Jeg føler ikke at vi er like gode på det nå, kanskje. At vi skal være så veldig til stede når vi er med barna, og derfor må vi rømme for å få pauser. Eller jeg kjenner for veldig det at for at jeg skal kunne slappe av, så må ikke han være i huset, han kan ikke være i nærheten av meg. Fordi da begynner jeg å blande meg, eller jeg er så opptatt av å være med han. Så for at jeg skal ta vare på meg selv, så må jeg liksom ut, jeg må vekk.

Men kanskje før så hadde du med barnet overalt, liksom, og det var bare en del av deg, og da var det sånn, nei, nå må mamma ta en timeout og sove. Jeg husker da at pappa bare la seg på sofaen og sov, så jeg bare klatret rundt han, og så plutselig bare ble jeg lei av det, og han lå og snorka, og så gikk jeg og lekte og ble kreativ og lei av det. Og det er jo så viktig. Og det hadde jeg ikke latt sende min nære nå. Men det tror jeg er superviktig også for barn, at det ikke er et

menneske hele tiden som står og underholder deg. Når jeg har gått på Steiner-skolen, og Jon går i Steiner-barnhaget, der har de veldig lite å leke med, egentlig. Men de tar i bruk det de har, og så bruker de fantasien. Men barn mister jo fantasien, hvis ikke du må bruke den. Hvis det hele tiden er noen som står og så, jeg vet ikke om mamma snakket om det, snakket om viktigheten av å la barna ikke hele tiden komme med et bedre alternativ. For da blir man bare sånn,

umettet liksom at det er sånn nå har han det bra med det ikke tenk sånn vil du ha det også eller gjør noe bare la det være mamma er veldig opptatt av det sånn foreldre skal ikke være ens beste lekekammerat det skal du bruke vennene dine til det skal du bruke noen andre til jeg skal lage mat det er noe du får finne på noe selv og det er bra for deg

og det er bra for meg man må tenke at det er bra for deg for jeg får fort dårlig samvittighet og så prøver jeg å sette frem noen tegnesaker og så tegner han i ett og et halvt minutt og så er jeg sånn ok, skal vi se hva skal vi gjøre nå hva med det pøslespillet her og så du må hjelpe meg jeg klarer ikke å legge det og så må jeg stå over han mens jeg prøver å løpe frem tilbake og lage mat absolutt

Det er det som er deilig med meg, for mamma er en sånn jeg kan diskutere mye med, for hun er veldig perfekt når det gjelder barneutdragelse. Ekstremt belest, men det kan være også litt frustrerende når jeg står midt oppi det, at det ikke alltid man kan gå den ekstra runden og si ikke du er flink, men du er, det er riktige ordet. Men hun er veldig opptatt av også sånn, sånn som når vi var på Gran Canaria nå, og han var ikke med noen barn, han var alene med meg og mamma og lillesøsteren.

lillesøsteren min, og vi er på stranden og han vil hele tiden at jeg skal leke med han og jeg får hele tiden superdårlig samvittighet hvis ikke jeg er å leke med han du gjør en bjørnetjeneste, han skal klare å leke for seg selv, han klarer ikke det nå og da må vi lære han å leke for seg selv, da må vi bare ligge her og så merker jeg at han kommer bort, han kommer bort, han kommer bort og jeg får dårlig samvittighet, og så plutselig så holder han på for seg selv, og da har man jo egentlig gjort han en tjeneste

Men jeg, hvis ikke mamma hadde sagt det til meg, så hadde jeg bare hatt dårlig samvittighet. Å, nå ligger jeg og soler meg. Jeg burde egentlig bare holdt lekt med sønnen min. Men innimellom så har de veldig godt av å bare sette i gang med lek selv. Det er veldig viktig å si, det er ikke noe farlig, det er bra. Det er bra faktisk. Hvis jeg får tenke på at det er dumt, og at det er fordi du er så lat, så er det faktisk bra for dem å bli mer kreative av det. Ja, men man må gjerne gjennom den der, hvis man bare holder ut. Å, nå er jeg stille.

ok, han synes det er råpa jeg hater jo også å høre han så mye sånn ja, ja, rett på og så funnet du dette med fire år at det er ikke farlig, det er bare en måte nå må man bare stå i dette på en rolig måte, det går fint du trenger ikke å fikse det, liksom

Og det er sånn der, nå er det uvant når det er stille. Hvis jeg skal lage en måte å faktisk bli stille i stua da, så løper jeg jo. Og så sitter han der og leker, og så oppdager han meg. Og da løper han til meg, og så har han det veldig fint med å leke alene, så er det sånn, faen! Ja, men det er jo så i øyeblikket, det er det som er litt digne barn også, at de er så innue. Ja.

Det er underlære. Ja, vi har det. Men det kan være litt ekstra for at vi har enebarn da. At de må bli underholdt mer. At mange sier at når man får mange søsken, så slipper du faktisk litt av det. Og det tviler jeg ikke. Og da sparer du også tid. Fordi da kan du faktisk slappe av litt og gjøre noe annet. Og lage mat i fred, fordi de leker sammen da. Har du søsken? Nei. Eller jeg har en halseste, men jeg fikk en da jeg var 19-20, så jeg hadde flyttet ut for lenge siden. Ja.

Hva med deg? Nei, altså jeg har jo en lillesøster, men hun er syv og yngre enn meg. Og vi er jo beste dine nå, men vi hadde jo ikke, vi sier nok at vi er oppvokst som enebarn begge to. Men jeg har jo på grunn av det aldri drømt om å ha tette barn. Jeg har aldri hatt noen sånn, og bare egentlig følt at liksom, er det ikke bedre å heller kunne være en ressurs? Så da jeg ble syv år, så var jeg sånn, nå er jeg storesøster, og liksom,

Du er så stolt etter å være litt sånn, liksom. Og så er det jo også noe med når du er to tette, hvor du må passe på at den andre ikke tar liv av den andre på en måte. Plutselig så er det jo en pute over hodet, eller, altså, barn er jo helt sånn, de skjønner jo ikke konsekvenser av ting, og tråkker opp på en liten baby. Altså, du må jo være veldig, hvis du har sånn, det er jo mange som får sånn to under to og sånn, som ikke er fatter. Jeg fatter ikke at det er, altså, og så er det jo ingen selvfølgelig at barn er like og like hverandre og sånn heller. Det er jo venner som er sånne, det er jo

to år mellom oss, men vi er så ulike. Vi har jo ikke blitt familiert på den. Det er jo ikke noe sånn automatikk i at man skal like hverandre, men jeg ser jo, jeg skjønner jo også greia nå, som du sier da, at man kan bruke hverandre, og at det er en fantastisk... Jeg ser jo det når jeg skal dra på ferie med Jonas og noe, at det er digg å ha med seg et annet barn. Hva er det? At han er litt sosial med andre barn. Det gir jo noe for min egen del. Så en ting er jo at det er to barn, et barn ekstra. Det er mer spress, men de bruker hverandre, og det letter jo litt på...

på jobben min da. Men jeg har til og med at gjester som sier det, ikke når rekker står på, men etter vi har skrudda, hvor de sier sånn, selvfølgelig angrer man seg ikke på at man fikk flere barn, men det ga mye mer begrensninger, fordi hvis man har barn med vanlig kanskje fire år forskjell da, så blir det så sykt forskjellige ting. Så hele ferien for eksempel, går jo at du bare må dele opp deg og mannen.

Og så er man, hver sin, så ser man så vidt hverandre, fordi man veldig fram tilbake med det der å få flere barn og ikke. Og det er så veldig mange som spør om det. Men føler du det mer begrenset nå, som du ikke er sammen med faren til Jon lenger? I form av hva da? Nei, at da er det ikke like aktuelt å tenke på med en gang at du skal ha flere barn. Jeg innså vel, i hvert fall, at det blir ikke noe dette barnet på meg. Men at jeg har lyst på flere barn.

barn og se på meg det like mye nå som jeg gjorde, egentlig. Men jeg har nok også sett hvor fint de er med et barn, at det er undervurdert nesten. Det er så utrolig koselig å liksom

Og det er jo det positive med å ha syv år, at man har en søster, men man er også litt ennåværende. Jeg har hatt veldig mye en-til-en med både mamma og pappa. For det er som du sier, man gjør litt enda de også skilte seg da jeg var 13. Så før det også, så gjorde jeg liksom... Pappa har jo alltid windsurfet. Vi hadde en sånn gammel folkevognbuss som vi to alltid har kjørt rundt i. Og så har jeg hatt min greie som jeg har gjort med mamma. Jeg tror det er en veldig fin ting også å være litt sånn... En ting er familien sammen, det er helt topp. Men å ha litt sånn en-til-en også med...

Mamma og pappa, det tror jeg er viktig.

Så føler jeg meg som din første Mac. Og hvordan vil det være med deg? Det nye Macbook Neo. En sterk Mac med en smart prins.

Hvorom går det i det nye boken? Først og fremst handler det om at vi rebellerer mot tilfellene. Må jeg si mer om det, eller vil noen nå medmå? Av tilfellene får man tilfellene. Nå blir det rebellert. Kengururebelljonen av Mark Uve Klingen. Nå på BookBeat og overalt hvor det finnes bøker og hørbøker.

Men tilbake til det vi snakket om litt med at man har endret seg og sånn, er det noe du føler ikke har blitt kommunisert godt, altså før du ble mor, som overrasket deg? Oi! Jeg kan si min ting da. Ja, gjør det. For jeg har tenkt litt på det her om dagen, sånn, eller jeg tenkte på det når jeg var en veldig småbarnsmor, altså hadde baby da.

så merker jeg at det sitter litt langt inn å si det, men så har jeg snakket med så mange gjester som er helt enige og tør å si det etter vi tar opp samtalen da og det er at jeg har kjent på følelser sånn angrer jeg meg på dette her var det ikke meningen at jeg skulle få barn og det var ikke det her det var ikke sånn her det skulle bli og så ble jeg kjemperedd for den følelsen og tenkte at sånn, nå angrer jeg meg på at jeg har fått barn, og det er den følelsen jeg har, men så skjønte jeg ikke at den følelsen kan gi seg ganske

ganske fort når ting ikke sånn fordi når man har barn så tror man at nå sånn skal det være for alltid akkurat sånn som det er nå hvis det er en vanskelig periode som jeg også tror blir lettere når man kanskje får flere barn fordi man skjønner at dette er en periode på kanskje maks en måned og så er det noe helt annet igjen og da kunne jeg bli veldig skremt av følelser sånn shit, angrer jeg meg før jeg skjønte sånn nå angrer jeg meg jo ikke det går jo over ja, ja

så jeg synes det er sånne ting som kanskje har blitt litt sånn det er så veldig tabu å si men det er nesten tabubelagt bare det å si noe negativt generelt om det å bli mamma utenom den der veldig klassiske bakfasaden jeg har be om feil vei det kan man tulle med men det å si at det er slitsomt å ha barn innimellom så kjenner jeg at jeg gjerne skulle vært foruten og med en gang man ikke kan

tørre å sette ord på det, og egentlig tørre å tenke det, så blir det jo et mye større problem. Da blir man jo livredd. Er det bare meg som tenker disse tankene? Ja, jeg tenkte jeg var den eneste i hele verden som tenkte det, og så er det så rar følelse, for det er ikke noe med han å gjøre. Så folk er som, du kan ikke si det, for tenk om han hører det om ti år, men jeg har aldri angret på han. Jeg har bare angret på om jeg kler å være mor, om det er noe for meg. Han var jo bare en baby, jeg kjente han så vidt, følte jeg. Så det er jo, man får jo dårlig samvittighet nå, når alt er gått bra, og jeg er så glad i han, så ikke angre meg i det, helt tatt.

Da kjenner man på det som dårlig samvittighet, fordi man følte på det før, ikke sant? Men så er det å kommunisere at det er helt normalt å kjenne på. Og det kan gå til at man kjenner på det når barn er seks år, eller tenåring. Bare, å fy faen, det kom livet utenfor, det hadde vært nice. Og så går det helt fint å kjenne på det, fordi det er ikke en sånn evigvarende følelse, mest sannsynlig. Det er akkurat det. Det er jo det som er viktig, at man ikke får panikk.

av tankene sine men det skulle jeg ønske de sa på helsestasjonen det er godt mulig at du kommer til å vise fingeren til ungen din og du kommer til å tenke hva faen er det jeg har drevet med og du kommer til å angre deg skikkelig, kanskje men dette er helt normalt det er mange som kjenner på det

Også kanskje at det hadde vært litt mer fokus på parforhold. Gratis parterapi-time? Ja, man føler seg veldig egoistisk med at man skal tenke på parforholdet oppi det hele, og seg selv, og det første året kanskje. Det er ikke noen spesielle tanker om det, men jeg har ikke lest mye om det, men jeg synes Sofie Lise var veldig mye på date.

De hadde mye date nights i starten, og mamma og politi synes det var forferdelig. Mamma og politi synes det var forferdelig at de var på date? Ja, det kan man jo ikke gjøre, det skal man gjøre med. Men jeg bare tenker at har man en sunn relasjon som foreldre, så får jo barnet også veldig mye bedre, og mest sannsynlig kommer relasjonen til å vare lenger også. Så det er jo på en måte, for jeg tror det der er den krisen mange par kan komme i etter

etter å få barn, den tror jeg er ganske ekte. Og den der, igjen, er det sånn for alltid. Og at man plutselig, man blir jo pur seg selv, man har jo null overskudd til å prøve å være en god etterhvert. Og traume fra barndom kommer gjerne, ikke sant? Hvem, hva slags forbilder har jeg? Hvordan var jeg? Alt kommer jo for en dag. Man blir seg selv hundre ganger. Og det er litt fælt, for da er det sånn, åja,

Oi, er det sånn jeg egentlig er da? Jeg er ganske jævlig menneske. Ja, det var at jeg klarer å skjule deg når jeg har overskudd. Det er sant. Kanskje derfor mange menn får helt bakoversveis på at det her jeg liksom fikk barn med. Ja, og det er nesten sånn jeg kjenner sånn

Jeg merker at jeg er en jævlig person, og jeg kan like det også. Ja, men jeg tror jeg er litt mer det der, jeg har ikke tid til bullshit. Der har jeg blitt veldig annerledes. Før så bare, ja, ja, sånn er menn, det går bra. Men nå er det bare sånn, jeg har ikke tid til det der oppsikringen.

først enn det er, eller jeg skal bli behandlet med respekt jeg skal ha, altså jeg krever mer kanskje? Ja, men det føler jeg generelt i livet etter jeg fikk barn, jeg har blitt mye mer sånn no-bullshit person, det er egentlig deilig også, men også litt sånn, noen ganger så kan det gå litt sånn man kan være litt mykere, kanskje jeg husker Gunnild Dahlberg sa at etter hun fikk barn, så

Har hun vært så beinar i lønnsforhandlinger og sånn? For hun så bare for seg barna sine sitte med sånne svarte tenner og liksom trenger mat. At hun ble sånn, jeg snakker på vegne av de og ikke meg, og det var liksom at man liksom, ja, men det gidder jeg ikke. Og tiden strekker ikke til heller, like mye, ikke sant? Jeg husker jeg var på et sånt event med to...

Som driver med yoga og Fusetøvelser og ting og tang Og mindfulness Og hadde noe foredrag om ting og tang Som var veldig fint Men så sa de sånn Alle har ti minutter på morgenen Hvor man bare kan sitte for seg selv Med beina i korset og sette noen intensjoner for dagen Og da ble jeg sånn Og jeg vil ikke være hun heller Men da kjente jeg sånn

mindfulness der må det ikke gå liksom fordi sånn er ikke realiteten jeg skjønner på en måte hva de skulle frem til og at man på en eller annen måte klarer å finne egentlig enten så må du legge inn en sånn jeg vet at for mange er det sånn når man har barn men den ble så provoserende for meg når jeg hadde kommet hit med håret var sånn og det var liksom det var ikke så mye som et halvt sekund på morgenen der liksom

Nei, men det er veldig typisk folk smikker av barn da, og sier sånn, du kan alltid legge deg tidligere, stå opp ti minutter før da, er det så vanskelig? Så kan du få gjort litt yoga, og trent litt, og drukket en økologisk spyd, og... Ja, kan du bare om den selv. Bare om, ja. Og få løpt en mil før du vekker ungen din. Ja.

Jeg vet ikke om du har blitt vekt kanskje hele natten, og det overskuddet bare finnes ikke. Jeg vet ikke, og så er det mye vaknefem, så jeg har tre hjerner når jeg sover. Det går faktisk ikke. Men det er sikkert sånne ting jeg kunne sagt før jeg fikk barnet. Absolutt, hundre prosent. Men det er det jeg kjenner at det blir en litt både bedre og dårligere versjon av meg selv. Det blir sånn, det er så dusjt å være sånn. Jeg har sovet mye mindre enn deg, person. Det er bare sånn.

Ja, du har ikke barn, og det er jo ditt valg, eller det er ditt liv, og mitt liv er at jeg har barn, og da slår jeg mindre. Jeg kan ikke på en måte bli sur på folk som...

Alt er jo relativt i den situasjonen man er i. Det er mange som er vant til å sove tolv timer, og når de sover ti timer, så blir de grumpy og synes at det er kjipt. Men det er jo litt provoserende når man har sovet to timer og har levert i barnehagen og vann. Men, igjen, du kan ikke bli sur på det. Ja, ja, nei, jeg er helt enig. Men hadde du noe du var redd for før du ble mamma da? Hadde du noen store bekymringer som ikke har blitt sånn som det har blitt? Eller blitt sånn? Tror du det var

Jeg tror en sånn positiv ting var at jeg hadde en veldig realistisk tanke om de første to ukene, at det blir ikke rosenrødt, og det er mest sannsynlig så kommer jeg ikke til å føle noen connection. Jeg tok et sånt worst case scenario, jeg tenkte at jeg kommer ikke til å få en sånn intens lykkefølelse når han kommer ut, og det kommer til å bli krevende og sånn, som gjorde at det ble to fantastiske uker. Det er liksom de to ukene som jeg vet at veldig mange synes at nå var jeg liksom

heldig med fødsel og fysikken og amming og ting. Jeg var veldig rett for at det skulle være en fin tid, men jeg er veldig sentimental og nostalgisk og visste at det fort kunne bli den der hjelp. Man er jo full av hormoner. Jeg gråter jo hele tiden i to uker i strekk, men det var noe sånn jeg tror jeg hele tiden er på jakt etter den der følelsen av mening. Det var så ekstremt meningsfilt av de to første ukene der. Jeg vet at veldig mange synes at de to første ukene er

det er dritkrev, det er masse, det er alt så jeg var bare veldig heldig, men jeg tror det handlet veldig mye om at jeg tenkte at det kom til å bli

bonden i bøtta. Og da var det veldig liten skutt til for at det var sånn at det var faktisk ganske fint. Ja, og der er jeg helt lik sånn, jeg tenker alltid det verste scenarioet sånn at jeg kan bli positivt overrasket. Så går jeg inn med det med alt da. Og det kan også være litt slitsomt, for da går jeg aldri inn med en sånn, dette blir så bra, dette blir gøy, jeg blir sånn, dette blir sikkert helt jævlig. Og så bare, oi, det blir skikkelig gøy. Og så tenker jeg, det er derfor at jeg også har tenkt på en som er negativt, og da er det så hyggelig å bli positivt overrasket da. Ja, absolutt. Men jeg

Men jeg tror jeg hadde litt sånn samme også. Men jeg var redd for å miste alt på en måte sånn at jeg ikke trodde jeg noen gang kunne klare å gå på en fest igjen. Hadde jeg en sånn liten periode bekymringer over. Ja. For man skjønner at det er ganske mye man kan få gjort også da. Ja. Selvfølgelig har man ikke like mye overskudd. Nei. Men du får sett vennene dine igjen, du får dratt på fest igjen, du får jobbet igjen hvis du vil det. Det er ikke sånn at det aldri skjer igjen som jeg hadde en sånn liten periode. Jeg kom aldri til å orke noen ting igjen. Det gjør man jo. Ja.

Det er som du sier det der med perioder, at det er sånn, ok, så han er ikke en sånn som sover. Men da er det sånn da, da blir livet sånn da. Og så skjønner man to uker etter, åja, han sover likevel. Men jeg går på de nesten hver eneste gang likevel, når det er perioder. Å, nå har han skiftet personlighet, nå har han sånn trasseperioder. Ja. Nå har han blitt sånn.

Men jeg har sett på Instagram at du har vært ganske sportig og tatt deg ned på vantur. Er du litt 90-tallsoppdragelse? Jeg kjente meg litt igjen da du sa det der med at man bare tok til meg i livet på en eller annen måte. Jeg har nok vært litt opptatt av det. Jeg har ikke vært så mye på trampolineland på en måte, men han har vært veldig mye med meg.

På kafé? Neida. Har du hatt en kafébarn? Absolutt ikke, altså. Men det var bare en veldig morsom... Jeg var mye på kafé når jeg var liten, altså. Jeg var sånn sovnet mellom...

Sånne restauransstoler og var liksom Men han er ikke Dessverre Så har han ikke blitt et kafébarn lenger Han var det før Da var han sånn, han er sånn som bestiller seg en babykino Og jeg husker første gang vi kom i søvnkassa Så var han sånn Han syntes det var litt skitten Han syntes det var litt ekkelt Sånn er det ikke lenger Skikkelig Oslo-kid Men jeg har nok aldri Kanskje fordi at jeg tenker at Veldig mange tenker sånn, mamma

Når man skal ut døra, jeg har jo aldri hatt en sånn diaper bag en gang. Jeg har alltid bare hatt en bleie og en smuk i veska, og så har jeg liksom, ok, så kjøper jeg noe hvis jeg trenger det på en måte. Det har ikke vært så utstyrsorientert, eller ha med masse skifter. Jeg har vært kanskje litt naiv, men det har vært grunnen til at jeg kanskje har klart å gjøre en del med han også. Fordi han bare har liksom

vært med, og så ser vi hvordan det går, og så er det galt at det går, og så kommer man hjem. Men jeg har ikke tenkt så langt frem. Nei. Jeg vil snakke om en ting til, for jeg synes det var så morsomt du sa det med hypokonder. Ja. Hva er status nå? Det som har overrasket meg veldig, da, er at jeg faktisk har blitt mye mindre hypokonder.

Er du mindre hypokonder? Faktisk. For jeg trodde kanskje at jeg kom til å bli veldig hypokonder både på Jon, eller mest på Jon, da. Men sånn, siden jeg er så redd for at nå skal jeg og så videre. Men jeg har knapt vært hos legen. Jeg har vært med meg selv eller med Jon etter han... Oi!

Jeg vet ikke. Jeg har bare ikke... Jeg trodde jeg skulle fly på legebakten med Jon hver gang det var et eller annet. Men jeg er ikke... Nei, jeg er mye mindre i pokonder. Å, så deilig. Jeg mister litt den i pokonder, for man ikke har tid til å tenke på det. Som viser at man har kanskje litt for mye tid da, når man er i pokonder. Jeg føler at det gjelder veldig mye kreative folk som har på en måte sånn...

Når du jobber masse, da tenker du ikke på det, så har du litt fritid, og så får du litt for mye tid til å tenke og skjønne etter. Og da har man kreft med en gang. Ja, ja, ja. 100%. Jeg er litt tilbake, jeg har blitt mer redd etter jeg ble mamma, litt mer angstet av meg. Så jeg har fått mer denne hypochondria at jeg tror det er noe med hjertet mitt, og at det er sikkert noe... Og så redd for å dø, for hvordan skal han klare seg uten meg? Sånne type ting, da.

Nei, så jeg føler jeg mistet det, så har det kommet tilbake. Men heldigvis ikke, fordi jeg har vært veldig oppåkommende på meg selv. Jeg har ikke vært like ille på han, altså. Nei, det tenker jeg er veldig bra. Jeg har jo veldig mange, jeg kjenner jo de mange som er på legevakten hele tiden. Er det litt snør, så er det liksom... Jeg har hatt mine runder, altså, og så har jeg liksom skjønt at jeg har vært der for mye, og at det er ingenting. Men det er også skummelt, for noen ganger så bør man jo få sjekket opp i ting. Ja, og der er det nok mer jeg, at noen ganger så kan jeg tenke sånn, ja,

Ja, opps, vi skulle nok hørt seg til legge i hvert fall. Men så har det gått greit likevel, men at liksom, det hadde nok andre

Hvis det er noe veldig alvorlig, så hadde du nok sikkert merket det. Men kanskje hvis det har vært hoste som har vært litt i to uker, og så har du ikke giddet, så kanskje det har satt seg med. Altså, jeg vet ikke. Det kan jo sikkert skje sånne ting, men det er så utrolig kjedelig å sitte på legevakten. Åh, det er så kjedelig. Det er så kjedelig. Så må man bare droppe den hypokondegreia, bare for å slippe å være på legevakten. Man må bare legge det fra seg. Men jeg har jo hatt sånne der, med meg selv, kanskje mye mer hypokonder, sånn

Min drømme-date med kjæresten min, at vi skal dra på en klinikk. Han må betale, for det er han som har pengene hans. Det koster 8000 kroner å få full skam. Ultralyd? Ultralyd av hele kroppen. Min våte drøm. Da skal jeg få sjekket alt, da kan jeg få ro i sjelen. Kan du gjøre det en gang i år? Jeg har gjort det en gang, det var en nydelig følelse. Hvorfor har man gjort det? Det løp på Skøyen, som private klinikk. Det koster vel 8000 kroner.

som er på en måte sånn åh, så teit, men da sjekker de jo alt da, jeg burde nesten ikke fortelle det til, for det er en hypokondre som hører på dette, som bare, hæ, hvor er det? Ruinerer seg, ja. For man skal jo ikke trenge det, men det er digg da. Det er så utrolig slitsomt å gå rundt med sånn angst i kroppen. Og så vet jeg, jeg skjønner jo liksom at jeg kan legge meg ned, og så går hjertet mitt veldig fort, og så kan jeg tenke sånn at nå er det noe galt med hjertet mitt, og så skjønner jeg jo egentlig litt at, ja, men

Men det er jo angst og nerver og et eller annet. Ja, det er så vilt hvordan psyken og fysikken bare... Men jeg skulle ønske at det lå et sånn fullt EKG-apparat, som jeg bare kunne feste på meg og ligge med sånn full EKG-apparat. Min bestefar var såpass dyp og kondig at han hadde sitt eget sånn. Hadde han det? Ja. Ok, jeg får skylde for at det er noe litt sånn kreativt, litt sånn skuespillere og kopikere og sånn fenomen, kanskje? Jeg er litt angstet av seg. Ja, jeg tror det.

Men det er jo en ekkel følelse når man kjenner hjertet sitt. Man skal ikke kjenne innholdene sine. Nei, nei, nei. Det er kjempekkelt. Så blir man fokuset, blir det der, og det er...

Da får man jo mer. Så får man nok litt angst som gjør at hjertet går fortere. Har du slitt med det, eller har du bare kreft og skal dø snart? Det er kreft og forstaklet. Nå har jeg faktisk siste året hatt ganske mye kuler i brystene. Og vært på mammografi og tatt celleprøver og går tilbake nå. Og det har heldigvis gått bra. Men for meg har det vært

kuler og limpeknutter og føflekker. Så ikke putt noe mer inn i denne miksen, er det greit? Nei, nei. Men det er også fordi at familien vår har en sykdomshistorie på en måte. Mormoren min døde jo av kreft veldig tidlig. Så det har alltid preget familien vår veldig. Det har ligget der som sånn

Men så har jeg skjønt at det har vært etter både bestefar og farfar som fikk demens, at her til Gud, er det noe jeg er redd for, så er det å få sånn heftig demens-Alzheimer og miste seg selv, og det eneste man husker er den siste. Det er helt grusomt. Og på bro-opikonder, det har jeg gjort masse, at jeg har googlet at jeg har demens, for jeg synes jeg ble sånn hjernetokket etter å få barn, og det å ha lite søvn som man ikke har skjønt på før, at jeg tenkte sånn,

Jeg har jo hatt mange samtaler tydeligvis med folk som jeg bare ikke har noe minne av. Så da var jeg sånn ekte en periode hvor jeg tenkte at jeg kanskje har fått tydelig demens.

Det var litt jævlig å kjenne på. Men en ting jeg har sluttet helt med, det er bare googling. Jeg bare googler ikke. Jeg googler hvis jeg skal høre litt mer om Marius Høyby. Men alt av sånne sykdomsting. Ikke aldri. Det er jeg helt ferdig med. Ok, men fra en hypokonder til en annen. Jeg tror vi må begynne å runde. Vi har jo snakket litt, vi.

Det har vært veldig hyggelig. I like måte. Kunne sitte der i mange timer til. Jeg føler vi har hatt en liste på ting, hvordan man har forandret seg, hva man ikke visste om før og etter. Jeg håper noen har hatt noe nytt av dette. Ja. Det var veldig hyggelig å snakke med deg. Takk for at du ble veist. Du har akkurat hørt på en podcast fra Simpel. Takk!

Podcast HON.org