Hei kjære lytter, før vi starter dagens episode så vil jeg gjerne benytte anledningen til å takke ukens sponsor som gjør det mulig for meg å drive denne podcasten. For de som har lyttet til podcasten en stund har kanskje fått med seg at jeg elsker bøker. Jeg har en bok med meg hvor enn jeg går, og har også lydbøker som jeg har lyttet til når jeg er ute på tur eller sitter i bilen på vei til innspilling. Og her kommer Nextory inn. Nextory er en utrolig god strømmetjeneste for nettopp bøker.
Ved å melde meg inn har jeg fått tilgang til hundre tusenvis av lydbøker og e-bøker, og jeg elsker at det er så lett tilgjengelig. Historien bak Nextory gjør det også lett for meg å anbefale akkurat de, fordi grunnleggere Anshadi og Ninos har som mål å gjøre bøker tilgjengelige for alle. De vokste opp i Syria, der de så hvordan diktaturen begrenset tilgangen til bøker, så da de flyttet til Sverige gjorde de det til sin livsoppgave å sørge for at bøker ble tilgjengelige for alle.
og den livsoppgaven støtter jeg fullt ut. Akkurat nå lytter jeg til boka «Morgon og kveld» av Jon Fosse, og det er en bok jeg lenge har fått anbefalt av min gode venn Kasper, og som jeg er glad for å endelig være i gang med. En annen bok jeg varmt vil anbefale nå i ferie er boka «Alkemisten» av Paulo Coelho. Det er en av de få bøkene som jeg kan lese om og om igjen, da den gir meg en ny mening hver eneste gang jeg leser den. Så den anbefales varmt.
Og et annet godt tips, nå når sommeren er i gang, er å skru på en lydbok i bilen. Jeg vet ikke om det, men bilturene med guttene går veldig mye fortere hvis vi har på en lydbok. Inne på Nextory er det huvudvis med barnebøker tilgjengelig, alltid fra Harry Potter til min yngste søns yndlingsserie, Dinosaur-gjengen.
Så hvis du ønsker å prøve ut Nextory, så får du nå seks uker helt gratis ved å trykke deg på linken i episodeinfo, eller gå inn på nextory.no skråstrekk live. Det skrives n-e-x-t-o-r-y dot n-o skråstrekk live for å melde deg inn. Meld deg inn i løpet av de neste ukene vil du få 45 dager gratis litt. God litt!
For noen år siden ble det gjort en ganske stor undersøkelse der man undersøkte ikke spiseforstyrrelser, men forstyrret spising som på en måte kan være en forløper til en spiseforstyrrelse. Hvis du har problematisk spising, så kan det være en risikofaktor for at du utvikler spiseforstyrrelse. Da undersøkte man det i en stor undersøkelse som heter HANT.
helseundersøkelsen i Nordtrøndelag de undersøkte da spiseproblematikk eller spiseforstyrret atferd, viste at det var nå husker jeg ikke akkurat hvor mange prosent det var men det var veldig, veldig, veldig mange av de, både jentene og guttene som slet med problematisk forhold til mat og mesteparten av jentene var misfornøyde med hva de veide Musikk
Ja, hjertelig velkommen til podkasten Leger om livet. Jeg heter Anette, og jeg jobber som lege. Jeg har laget denne podkasten fordi jeg ønsker å gjøre nyttig og god kunnskap lett tilgjengelig for alle, for jeg tror at med kunnskap så er det lettere å ta de valgene som er riktige for en selv. I dag skal vi snakke om et tema som jeg synes er veldig viktig å snakke om, og det er til tider et vanskelig tema å snakke om.
Derfor er jeg så glad og takknemlig for at jeg har med meg en veldig kompetent forsker på temaet til å snakke med meg om dette. Hun heter Camilla Lindvall Dahlgren. Hun jobber som seniorforsker ved regional seksjon for spiseforstyrrelser på Ullevål sykehus. Og som første amanuensis i psykologi ved Oslo nye høyskole.
Ved regional seksjon for spiseforstyrrelser så leder hun for tiden to forskningsprosjekter, en studie på forekomst av spiseforstyrrelser hos ungdom i Norge og en studie der de ser på hvordan pasientene har det før og etter fed med kirurgi.
Hun har en mastergrad og doktorgrad i psykologi fra UiO og har jobbet med forskning på spiseforstyrrelser siden 2009, altså i 13 år. Så her har vi mye kompetanse. Hjertelig velkommen, Camilla. Tusen takk, Anette. Takk, takk.
Hvorfor ble du så interessert i akkurat dette temaet? Du har jo via store deler av livet ditt til tema spiseforstyrrelser. Ja, jeg har det, og jeg har liksom vokst opp litt sånn profesjonelt innen forskning på spiseforstyrrelser, føler jeg. Så forskning i meg liksom, den har vokst fra forskningsassistent til doktor i psykologi. Men det startet vel egentlig litt som en tilfellighet.
I 2008 var jeg relativt nyutdannet, og så visste jeg ikke riktig hva jeg skulle gjøre. Jeg var litt rådvillig og fikk jobb først et år innen rekruttering. Så dukket det plutselig opp en annons om en forskningsassistentrolle på RASP, eller på regionalseksjonen for spiseutstyrrelser på Ullevål. Ja.
Og da tenkte jeg, den her må jeg jo søke. Altså, jeg har jo en mastergrad i psykologi, jeg synes jo forskning er spennende, forskningsassistent, det hadde jeg jobbet som tidligere på Folkehelseninstituttet. Så da tenkte jeg, faen, jeg må søke den her da. Og så gjorde jeg det. Og så fikk jeg jobben. Og så...
Det tok egentlig ikke så lang tid før jeg forstod at det her med forskning var min greie. Det likte jeg veldig godt. Mitt hodet likte å jobbe med forskning. Kanskje også først og fremst fordi jeg er en ufattelig nysgjerrig. Jeg liker å vite hvorfor ting er som de er, og hva det kommer av. Så skjønte jeg fort at det her passet meg, og det passet mitt hodet, og det passet min måte å tenke på og jobbe på.
og feltet spiseforstyrrelser. Det var utrolig spennende det også. Jeg visste egentlig ikke så mye om det når jeg startet. Og så skjønte jeg jo også at det er veldig, veldig komplekst. Utrolig spennende, men veldig komplekst. Og mye mer vanskelig å forstå seg på enn det jeg kanskje hadde trodd når jeg startet. Og så ble det sånn at jo mer jeg jobbet med det, og jo mer kunnskap jeg fikk, desto mer skjønte jeg at
Fy faen, vi har en jobb å gjøre i dette feltet her. Vi forstår mye, men det er også veldig, veldig mye som vi ikke har nok kunnskap om. Jeg er veldig glad for at du har blitt så interessert i temaet, for du kommer ut med veldig god og nyttig informasjon. Før vi går inn på spiseforstyrrelser, så tenkte jeg bare, kunne du ha oppsummert de forskjellige, for det er jo forskjellige typer spiseforstyrrelser, og
Det er jo greit å vite om de forskjellige før vi går inn på tema. Absolutt. Det kan være litt forvirrende å holde styr på de forskjellige spiseforstyrrelserne. For noen år siden, i 2013, fikk vi en ny versjon av DSM5. Med den versjonen fikk vi flere nye spiseforstyrrelser. Flere enn de vi hadde før, for å gjøre det enda mer komplisert.
Og så har vi jo også en ny versjon av ICD, som kommer nå snart, eller den har blitt lansert, nummer 11. Og når den blir innført i Norge, så får vi også de her nye spiseforstyrrelserne. Så nå har vi seks eller sju forskjellige spiseforstyrrelser. Men for å ikke gjøre det alt for komplisert, så tenkte jeg at vi kan snakke om de tre vanligste spiseforstyrrelserne, eller jeg kan fortelle litt om det, hvis det har det greit ut. Veldig fint.
Og da er det på en måte den som vi snakker mest om, det er da anoreksi. Det er den som er mest synlig i media, som vi hører mest om, som syns tydeligast, ikke minst. Og så er det bulimi.
Og så er det den tredje spiseforstyrrelsen som da har blitt på en måte kategorisert som en egen spiseforstyrrelse nå i 2013 og i ICD-11 da. Og det er overspisingslidelse. Så det er på en måte de tre hovedkategoriene kan vi si på spiseforstyrrelser. Ja, og den siste overspising, det har blitt mer og mer vanligere skjønt? Ja, det er kanskje litt...
Det er litt vanskelig å si at det har blitt mer vanlig. Jeg tror vi har blitt flinkere til å opptage det. Og ikke minst fordi det nå har kommet inn i våre diagnosemanualer som en egen kategori.
Og selvfølgelig så har man begynt å snakke mer om det. Folk har blitt mer åpne om denne lidelsen, så da får vi mer kunnskap. Men jeg vil jo tenke at den fanns der også før vi begynte å snakke om den. Så det handler kanskje litt om at vi prater mer om det, rett og slett. Hvor vanlig er disse tre? Ja, altså, det er et litt vanskelig spørsmål, fordi
Den spiseforstyrrelsen som vi snakker mest om, anoreksi, den er faktisk den som er minst vanlig av alle spiseforstyrrelser. Og så endrer seg disse tallene på forekomsten kontinuerlig. Ofte når vi får nye diagnosekriterier, så endrer seg selvfølgelig forekomsten av de her spiseforstyrrelsene. Men hvis vi tenker på anoreksi, så har jeg kikket litt på hva som har blitt publisert nå i det siste.
Da har det kommet ut en relativt ny forskningsartikkel, en oversiktsartikkel, som sier at det er nesten opp imot 3-4% av kvinner som rammes av anoreksi en eller annen gang i livet. Det er ganske mye. Men de tallene strekker seg fra 0,1% opp til 4%.
Det er litt avhengig av hvordan man måler det, i hvilken verdensdel, hvilket land man har målt det, hvordan man har målt det hvis du har spurt folk via spørreskjemer, eller hvis du har gjort diagnostiske intervjuer, så får du litt forskjellige tall. Og så har vi bulimi. Den ligger på cirka 2-3%.
Hos kvinner i hvert fall, og ca. 1% hos menn. Og så er det overspisingslidelse som ligger mellom 3-5%. Så det er ganske sjeldne lidelser. Men tilsammen blir det jo nesten 10%. Tilsammen blir det ganske mye, ja. Absolutt. Vi vet jo også at spiseforstyrrelser er underrapportert og underdiagnostisert.
Så det er ganske stor sannsynlighet for at disse tallene her som jeg nevner nå, at de faktisk er litt høyere til og med. Ja, for meg så føler jeg at det stemmer rundt mitt liv da. At rundt...
Man har jo hatt en del oppgjenner som har slitt i vennekrets, og rundt 10 prosent, det høres egentlig riktig ut for meg, men uansett hvor mange det er som rammes, så er det jo lidelser som er svært begrensende for den personen det rammes. Og
Selv om det prates kanskje mye om, så føler jeg egentlig at det er for lite diskusjoner rundt tema og hvordan man skal behandle det. For det er litt forskjellige behandlingsmetoder rundt om i verden, men også bare i bitte lille Norge. Har du forsket litt på det? Jeg har forsket en del på behandlingsteknikk.
Det gjorde jeg blant annet i min doktorgrad. Da utveklet jeg, tilsammans med min forskningsleder, som også var min hovedveileder, en ny terapiform for barn og ungdommer med anoreksi, som heter Cognitive Remediation Therapy. Ja.
Så det brukte jeg mange år på i hele doktorgraden min, er basert på den behandlingen, som ble gitt som en tilleggsbehandling til vanlig og ordinær behandling for anoreksi. Så jeg har forsket litt på det. Når det er sagt, så er jeg enig med deg om at det er litt forskjellig hva folk med spiseforstyrrelser får av behandling. Ja.
Nå skal jeg være litt forsiktig for det. Noen ganger kan du utlese litt frustrasjon i miljøet, men det er ikke alle pasienter, tenker jeg, med spiseforstyrrelser som nødvendigvis får evidensbasert behandling. Nei.
Og det man ofte snakker om når man snakker om behandling er at den skal være evidensbasert. Det skal finnes forskningseviden for den behandlingen som man gir pasientene. Når det er sagt så er det uhyre vanskelig å gjøre behandlingsforskning i denne gruppen av psykiske lidelser av flere grunner. Hva er de grunnerne? For det første så er det jo
er disse lidelsene både underrapportert og underdiagnostisert. Så vi får ikke tak på alle mennesker som har spiseforstyrrelser. Og oftest når de menneskene som sliter med mat og kropp og vekt kommer i behandling,
så har det gått veldig lenge da uten behandling overhovedet og blitt kjempesyke. Det er noe som skjer ganske ofte. Sånn at vi misser på en måte veldig mange mennesker i starten av sykdomsforløpet. Og generelt sett misser folk som er syke fordi de ikke kommer i behandling. Så de vi kanskje får med da i behandlingsstudier, det er de som er kjempesyke. Ikke nødvendigvis de som på en måte er på vei til å bli veldig syke.
Og det er det ganske få av som blir ordentlig syke og som får behandling og som vi klarer å fange opp i disse behandlingsstudiene. Så de forskningsstudiene som vi har på behandling av spiseforstyrrelser, de er ofte begrenset av et veldig lavt antall av pasienter, som gjør at det er vanskelig å generalisere. Men hvis vi snakker om disse tre hovedgruppene,
Jeg tenkte at det var greit å bare si symptomer på disse, og så kan vi gå videre til behandlingsformen. Hva er egentlig symptomer på hver og en av de tre hovedgruppene, slik at man kan lettere kjenne det igjen? Det tror jeg er kjempelurt å snakke litt om, og det tenker jeg er veldig viktig også, fordi det første møtet for en person med spiseproblemer eller spiseforstyrrelse er oftest fastlegen.
Og hvis du er yngre, kanskje en helsesøster i skolen. Men symptomene er ikke alltid så enkle å fange opp. Mange av dem synes ikke utenpå. Vi kan begynne å snakke litt om anoreksi. Hovedsymptomet er begrensning av matinntaker.
Det at personen i fråga begrenser matinntaket, eller begrenser det han eller hun spiser såpass mye, at den personen blir alvorlig undvektig. Så det er på en måte nummer ett, og det er kanskje det somatiske aspektet som er mest fremtredende hos anoreksi. Man rett og slett ikke spiser nok mat, man får ikke i seg nok næring, og dette skjer oftest over tid da.
Og så er det en del psykologiske aspekter også, som jeg nevnte, som ikke syns. Blant annet en sånn intens frykt for å legge på seg. Og det er liksom paradoksalt, for selv om disse personene, noen ganger sier jeg pasienter, men det er bare fordi jeg kommer fra helsevesenet, men disse personene som sliter med dette her, de er ufattelig redde for å legge på seg, eller bli tykke. Ja.
Og paradoksen i det er jo at mange av dem er allerede alvorlig undervektige. Og selv om de da veier mye mindre enn det de skal, så er de veldig redde for å legge på seg. Men vet de at de er undervektige?
men selv da vil ikke legge på seg? Eller tenker de egentlig, de fleste av dem, at de faktisk ikke er tynn nok? Det er både og. Det er en blanding. Noen er bevisste på at de er undervektige, og noen er ikke det. Det er også en del av sykdomsbildet. Den her, hva skal man si,
kanskje vanskende da med å anerkjenne at man er syk, at man er alvorlig undervektig. Hvis man steller seg på vekten selvfølgelig, så kan man jo se at man er undervektig, og samtidig så er det mange som føler seg tykke.
eller føler seg overvektet, eller føler seg store. Så det er et veldig ambivalent forhold til den egne vekten og kroppen. Og det er veldig vanskelig å forklare det. Men noen er bevisst på at de er veldig tynne, og andre mener at de ikke trenger å gå opp i vekt.
Jeg er på den vekten jeg skal være, og jeg har det fint her. Jeg vil kanskje ikke helt anerkjenne at man har et problem. Det henger jo veldig tett sammen med et annet symptom, som er forstyrrelse av kroppsbildet. At man har en forstyrret syn på den egne kroppen, at man tenker at den er veldig stor, til trots for at den er veldig liten.
Det er også et av kjernesymptomene for anoreksi, at man tenker at kroppen ser annerledes ut enn hva den faktisk gjør. Man opplever den veldig annerledes enn hva andre mennesker gjør som ser på en. Det er på en måte også en av de...
merkeligste tingene, merkeligste symptomene ved anoreksi. Synes jeg da i hvert fall. Ja, for at de når de ser seg selv i spillet, så ser de virkelig en overvektig person. Precis, precis. Og det spiller mange ganger så spiller det ingen rolle hva du sier, eller hvis du liksom prøver å overtale personen at nei,
at du er undervektig, du ser på vekten, så her mye veier du dette i BMI-en din. Men det går ikke helt inn. Så det er en eller annen form for forstyrrelse i forhold til tankene om kroppen. Og så er det selvfølgelig det med selvbild også. Selvbildet har en veldig stor del i sykdomsbildet for både anoreksi og bulimi. Selvbildet er veldig tett koblet sammen til kropp og vekt.
og det er vi mennesker uten spiseforstyrrelse
Kanskje tenker at det er veldig mange andre ting som bidrar til hva vi tenker om oss selv. Selvbildet vårt, at vi er gode i jobben vår, at vi er fine kjærester eller mann eller kone, at vi har venner, at vi er gode til en sport for eksempel, og setter det høyt opp, så er det ofte sånn at det er kroppen og vekten som ligger helt i topp.
for de med spiseforstyrrelser i forhold til selvbilde. Det er helt avgjørende for hva de tenker om seg selv.
Åh, det er vanskelig. Det er kjempevanskelig da. Jeg snakket med en psykiater i går faktisk, tilfeldig om dette temaet, og hun hadde en pasient som slet meg akkurat det. Og så hadde hun spurt, hva synes du om selvbildet? Føler du at du er like mye verdt som meg? Og så hadde hun sagt spontant, nei, selvfølgelig er jeg ikke like mye verdt som deg. Mhm.
Det er så absurd å tenke på at noen mennesker faktisk føler at de er mindre verdt enn andre mennesker. Det er så svårt, og det er så vanskelig. Jeg blir så lei meg av å tenke på det. Vi skal jo komme tilbake til årsaken til hvorfor man har de symptomer man har, men det er jo virkelig noe man må jobbe med i forhold til det.
Når man har sånne pasienter, det er jo ikke bare veiing og måling av maten, men å jobbe med selvbildet deres, og hvorfor de har det sånn som de har det, det er så utrolig viktig da. Ja, absolutt. Jeg er helt enig med deg. Jeg tror det handler veldig mye om at når du får en spiseforstyrrelse, så er det det livet handler om. Det er så alt oppslukende. Det er det første du tenker på når du våkner på morgenen. Hva skal jeg spise?
Hvor mye, hvor lite, hvor mange kalorier, hvor mye skal jeg trene, hvor langt skal jeg gå, hvor mange skritt skal jeg gå, har jeg gått opp siden i går, har jeg gått ned siden i går? De tankene blir helt oppslukende. Hvis du bruker veldig mye kognitiv kapasitet, hvis du tenker veldig mye på noe, bruker mye tid på det, da blir det livet ditt på en måte. Da blir det den du er. Til slutt er det kanskje andre ting som blir skjøvet ut. De får ikke like mye plass lenger.
Det tror jeg også kan ha noe med å gjøre at spiseforstyrrelsen blir livet ditt. Det er det det kretser kring. Det er der man setter uroen sin, kanskje. Vi har jo alle uro. Jeg tror ofte man finner en metode for å få kontroll på den uroen sin. Ja.
Og at kanskje noen med spiseforstyrrelse, jeg har jo hatt en del pasienter med det, og jeg ser at det kanskje i noen tilfeller da, demmes måte å ha kontroll på livet sitt på, akkurat som jeg har jo hatt og unge gutter som har blitt helt fanatiske på trening og proteinpulver, altså det eneste de tenker på er å bli større, altså musklerne skal bli større.
Og det er demmes måte å få utløp for sin uro på. At de blir helt hengt opp i et tema. Absolutt. Og det å finne ut hvorfor man har den uroen i bunn, det er bare det jeg er så opptatt av å snakke om. Hvorfor har man den uroen fra begynnelsen av? Ofte når jeg har møtt personer med spiseforstyrrelse, og dette vet du mye mer enn meg, men da føler jeg ofte at det er
det kanskje ikke startet med vekt eller mat. Det startet med noe annet, og så fikk de utløp gjennom det. Jeg vet ikke, har du erfaring med det? Ja, jeg tror at du er inne på noe der. Jeg vet at det her med kontroll er en stor del av det. Man snakker veldig mye om kontroll
og spiseforstyrrelser og uro, angst. Noen har vel til og med gått så langt som har snakket om spiseforstyrrelser som angstlidelser, rett og slett. Men jeg tror det du sier om det her med kontrollen, at det er kjempeviktig. Jeg har også opplevd det i samtale med pasienter med spiseforstyrrelser, at for mange er det en form for kontroll.
For mange er det kanskje også en form for kontroll over noe som de kjenner at de kan mestre. Og om det er et liv, om de kommer fra et sted med en bakgrunn der ting har vært veldig kaotisk, for eksempel, der de ikke har opplevd at de har kontroll over noe som helst, så kan maten og kroppen bli et veldig sånn
praktisk utløp for å utøve kontrollen. Dette kan du bestemme over selv. Det er din kropp, det er din mat, det er hva du putter i deg, det er hvor mye du trener. Du har full kontroll over det. Og selvfølgelig, hvis du har kontroll og føler at du mestrer noen ting, så vil jo det i seg selv være angstreduserende. At du føler at
Du finner en eller annen slags ro, da. Og det ser vi oftest i det kliniske arbeidet med pasienter også, at dette med å ha den her kontrollen, den er veldig viktig. Og hvis du prøver å ta den fra disse menneskene, så blir det veldig kaotisk, rett og slett. Og så tenker jeg også at man snakker oftest om kontrollen når det handler om anoreksi. Men
Det man kanskje ikke snakker om så ofte, det er jo at de menneskene som har bulimi, for eksempel, vi var jo litt inne på de tre hovedkategoriene. Bulimi er jo en spiseforskyldelse der personen driver med overspising.
Det betyr ikke bare å spise det ekstra pizzastykket eller den ekstra kanelbollen, men overspising handler om å spise unormalt store mengder mat i løpet av en veldig kort tid. Så føler man at man mister kontrollen over det. De som har bulimid kvitter seg med maten etterpå. Den vanligste formen for det er å kaste opp. Da spiser man i løpet av en veldig kort tid veldig mye mat.
Og så får man dårlig samvittighet etterpå. Er redd for å gå opp i vekt, for eksempel. Eller får vondt fordi man har spist så mye. Noen ganger spiser disse menneskene mange tusen kalorier i en omgang. Og så kvitter de seg med maten. Og så kan de begynne å overspise igjen og kaste opp og holde på. Men det man ikke snakker om, det er at i perioder,
så driver jo mennesker med bulimi og overspisingslidelse også med slanking eller restriksjon av matinntaket. Så de spiser i perioder veldig lite også, og så bygger det over, så mister man kontrollen. Så dette med kontrollen er ikke bare de med anoreksi som prøver å få denne kontrollen over maten og kroppen og spisingen. Det gjelder de andre spiseforstyrrelserne også. Og noen ganger så snakker man også på en måte om
De med bulimi føler seg som misslykkede anorektikere, fordi de ikke klarer å ha denne kontrollen
over tid da. At de mister kontrollen og så overspiser de. Og det er jo en ganske brutal måte å se det på, tenker jeg da. Uff, uff. Så symptomerne på bulimida er det at man spiser mye i en periode, og så prøver man å kvitte seg med det. Enten via å kaste opp
eller så har jeg skjønt avføringstabletter Det er noen som bruker det det er ikke så vanlig egentlig i min erfaring avføringsmidler, vanndrivende midler men de jeg har snakket med der er det mye oppkast eller overtrening at man trener for å kvitte seg med maten på den måten Ok
Ok, så da har vi symptomer. Er det mer symptomer på bulimi som er greit å vite? Jeg tenker også for pårørende, eller for de som hører på som kanskje kan kjenne seg igjen. Jeg tenker at det første man kan se efter som pårørende, det er uro i forbindelse med måltider. Hva skjer når denne personen skal spise? Er det veldig mye uro i forbindelse?
veldig mye styr rundt måltiderne. Og hva skjer med dette mennesket etter måltidet? Forsvinner personen inn på toaletten, så tenker jeg, skjer det ikke bare en gang, men skjer det om og om og om igjen, så kan det være et tegn på at denne personen prøver å kvitte seg med maten. Men også om du har en
kollega eller et barn eller en venn som føler seg drevet til å trene hver gang han eller hun har vært ute og kost seg på restaurant for eksempel eller spist et måltid som inneholder kanskje litt mer mat enn det han eller hun er vant til å spise da så jeg tenker det er kanskje det man bør se efter først
Men det er jo på en måte ingenting som man oppdager som kanskje en veninne. Det er noe som man må være ganske tett på denne personen for å oppdage. Og så tenker jeg at det var veldig bra at vi fikk fram det her med at noen begynner å nesten overtrene etter å ha inntatt mat. At det er et symptom, for det er kanskje mange tenker at det er en naturlig måte å holde vekta på da. Ja.
Men da har det bygget over til å bli symptomer. Du klarer ikke å slutte å spise i en periode, eller du føler at du har spist for mye, selv om du kanskje ikke har det. Og så neste dag er du nødt til å trene masse, for du har så dårlig smittighet. Ja, og dette med trening er jo også en spennende tematikk i spiseforstyrrelse, for det er
Det er mange som trener uten at det er usynt, og det er mange som trener mye uten at det nødvendigvis er usynt. Men når vi snakker om trening og spiseforstyrrelser, så snakker vi ofte om
det som kalles for overdreven trening. Og det er da når treningen ikke nødvendigvis er lystbetont lenger. Man trener ikke fordi man føler bare liksom kun at det er godt og sunt for kroppen, og man har liksom lyst til å komme seg ut og røre på seg og
du vet, gjør det av den grunnen, men at man føler seg drevet rett og slett av å trene. Man føler seg tvunget til å trene, og man får skikkelig dårlig samvittighet, angst kanskje til og med, hvis man ikke får muligheten til å trene. Også kanskje at man trener selv om man er syk, selv om man har skadet seg, at treningen da
tar opp veldig mye tid i livet, sånn at den får veldig mye stor plass da. Da tenker jeg at man kan begynne å tenke at her er det noe patologisk, noe sykelig over treningen, rett og slett. Ja. En de med...
overspising, eller har vi gått gjennom symptomer på bulimi? Ja, men det synes jeg. Jeg tror også jeg nevnte innledningsvis at dette med kroppsbildet, det er også veldig stort for de med bulimi, at kroppen og vekten, den er på en måte den får
veldig stor plass i forhold til selvbildet, også hos de med bulimi. Så det er ikke bare hos de med anoreksi som vekten og kroppen påvirker selvbildet, utan det er også veldig tydelig hos de med bulimi. Da tror jeg vi har vært igjennom det. Så de vil også ha kontroll på vekta. De vil ikke gå opp i vekt selv om de overspiser i perioder og
er nøye med å kvitte seg med de kaloriene de får inn. Vekten og kroppen er veldig viktig her også. Det er mye kontroll her også. Absolutt. Kontroll og opplevelsen av å miste kontrollen. For det er jo det som skjer når de overspiser, at de føler at de mister kontrollen over spisingen. På overspising har det jo også noe til felles med bulimi. Hva er symptomen på overspising?
De med overspisningslidelse, på like linje med de med bulmi, så overspiser de. Det snakket vi litt om, det er å spise en veldig stor mengde mat i løpet av en kort periode, og så føler man at man mister kontrollen. Og det med å miste kontrollen, det er på en måte en viktig del av det, så det får man ikke glemme. Du må liksom føle at
At jeg har ikke kontroll over hva jeg spiser, eller hvor mye, eller når jeg spiser. Jeg kan ikke stoppe. Når jeg har startet med denne overspisingsmåteepisoden, så er det ingenting som kan stoppe meg. Men i motsetning til de med bulimi, så kvitter seg ikke de med overspisingslidelse med maten. Så de kaster ikke opp etterpå, eller de overtrener ikke, eller de bruker ikke vanndrivende midler, eller avføringsmidler.
Og det fører jo da også til at mange av de som sliter med overspisningslidelser er overvektige. Og så er det veldig mye skam og skyld rundt dette med overspisingen. Både hos bulimi og hos de med overspisningslidelse. Man skammer seg. Man føler seg ekkel og man føler seg stygg. Man spiser alene fordi man ...
Ja, fordi man skammer seg rett og slett over hvor mye man spiser, eller hvordan man spiser, hva man spiser. Og så spiser man da også til man føler seg ubehagelig mett. Og selv om man ikke er fysisk sulten lenger, så fortsetter man å spise. Så det er på en måte noen av de symptomene på overspisingslidelse.
Jeg synes det er så tungt å høre det her med skam, for det er så mye skam i samfunnet med så mye. Vi skammer oss over så mye. Jeg tror det er veldig mange som sliter med akkurat overspising som ikke tar kontakt for å få hjelp, fordi den skammen er så stor. For samfunnet rundt er jo mange...
og regler man skal passe inn i. Og for de som overspiser, så føler de kanskje ikke at de passer inn på noen som helst vis. De klarer ikke å få trent som de skal, kanskje. Eller de klarer ikke å stoppe inntak av mat. De klarer ikke å slutte å spise usunn mat. Det er så mange regler som de føler de bryter. At de føler at de går så på sidelinje av...
samfunnets normer, at de blir så utenfor. Og så føler de ikke at kanskje, i hvert fall den erfaringen jeg har, at noen av de føler ikke de er verdt å få hjelp en gang. De tar ikke kontakt fordi de føler ikke at de skal være til bry. Nei, jeg er helt enig. Og dette med skam og skyld er jo
Tenker man det er en av de største grunnene til at så mange av spiseforstyrrelserne er underrapportert, spesielt når det kommer til bulimi og overspisningslidelse. Det å overspise, det å miste kontrollen, spesielt det å kaste opp
Det er jo ingenting man snakker om til daglig. Og selvfølgelig, det henger veldig tett sammen med det å ikke snakke med legen din om disse problemerne heller. Hvordan starter du en konsultasjon med legen din med å si at, vet du hva,
Jeg overspiser, jeg kan spise flere tusen kalorier i løpet av en halvtime, og så kaster jeg opp det etterpå. Kanskje et par timer etterpå, så gjør jeg det samme om og igjen. Dette gjør jeg flere ganger i uken. Det sier seg selvt at jeg er kjempeskambelagt. Og det som er jo kjempeproblematisk, det er jo at
Som du nevner at vi lever i et samfunn som premierer kontroll, prestasjon, kropp. Vi skal ha kontroll på kroppen. Vi skal være veltrente, vi skal spise sunt, vi skal spise nøyaktig det vi skal, og vi skal forholde oss til tusen forskjellige dieter. Hvordan skal du da, som du som misslykkes med dette her, hvordan skal du tørre å ta plass?
Det er kjempevanskelig, en vanskelig, vanskelig tematikk.
Og hvordan jobber man da med de som får hjelp? For jeg er helt sikker på, sånn som du, at det er store mørketall her, og det er mange som ikke får hjelp. Men hva er behandlingen? For det er jo kjempekomplekst. Jeg kan ikke forestille meg hvor vanskelig det må være, for det må jo være veldig individuelt, for det første. For hver og en har jo sin historie og sin bagasje, og sin uro som ...
er viktig å få jobbe med. Men så er det jo det at hver diagnose har forskjellige behandlingsmetoder. Så hvordan går man fram her? Nå er du inne på noe som jeg også synes er veldig vanskelig. Og jeg har jo da forsket og jobbet i spesialisthelsetjenesten i 13 år, så jeg har jo kun jobbet med de aller sykeste. De som ...
Mange ganger de som har vært syke lenge, og som hadde haft det fint og blitt plukket opp veldig mye tidligere, er det selvfølgelig noen av de som jeg har jobbet med som har blitt det. Men det som skjer er at siden de ikke oppdages kjapt, så kommer de ikke i behandling kjapt. Og vi vet jo at det å sette i gang med behandling kjapt etter at du har blitt syk eller fått de første symptomerne, det er en veldig viktig forhold.
prognostisk faktor. At jo fortere du kommer i behandling, jo større sannsynlighet er det for at du blir frisk. Og jo større symptomreduksjon du får i starten av behandlingen, det vil si at du nærmer deg en normal kroppsvekt, at du slutter å kaste opp, at du slutter å overspise. Jo tidligere det skjer i behandlingen, jo større sannsynlighet er det for at du blir frisk og holder deg frisk. Når det er sagt, så
Er det mange av de som sliter som ikke får behandling i det hele tatt? Fordi vi har en sånn gap mellom primærhelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten, der du mange ganger ikke er syk nok til å få hjelp, og den hjelpen du trenger. Så mange havner utenfor. Så er det selvfølgelig også mange som ikke snakker med legen sin om behandling.
Og for overspisingslidelse, som er en relativt ny spiseforstyrrelse, i hvert fall i diagnosesystemet vårt nå, så er det mangel på gode behandlingstilbud. Vi har brukerorganisasjonene våre, som heter Spiseforstyrrelsesforeningen, og rådgivning om spiseforstyrrelser, som tilbyr
anonyme samtaler med folk med egen erfaring som er kjempenyttige, men et godt evidensbasert behandlingstilbud som når ut i folk flest, det kan ikke jeg si at vi har per dags dato. Nei. Hva gjør man hvertfall hvis man ser at man har, man kjenner seg igjen i disse symptomerne, eller at man ser
at man har noen rundt seg som har symptomer som er urovekkende. Hva tenker du at man bør gjøre da? Jeg tenker jo alltid at man må si noe. Jeg er av den klare oppfatningen at hvis du ser at noen sliter, så må du bare si fra. Du må si fra til den personen at «Hei, du vet hva? Jeg er litt urolig for deg».
hva er det som skjer, jeg ser at du kanskje ikke spiser nok jeg lurer på om du sliter med maten, jeg har en følelse av at det er noe som ikke helt stemmer her, så snakk med den personen, spør vær nysgjerrig og prøv alt du kan og ikke vær dømmende og det er vanskelig fordi vi tenker kanskje at vi vet
mer om dette her enn hva vi gjør generelt sett. Men jeg tror den er en sånn vennlig nysgjerrighet. Med det kommer du veldig langt. Bare det å vise omtanke og vise omsorg og si for at, vet du hva, jeg ser at det skjer noe med deg. Jeg ser at du ikke helt har det bra. Jeg er litt urolig for deg. Kan vi snakke litt sammen? Det tenker jeg er kjempeviktig. Å starte der. Ja.
og bare få det opp i lyset. Og så kan det jo hende at de ikke ønsker å prate om det, men bare det at man har tatt det opp vil åpne opp for noen prosesser, og kanskje at de kommer tilbake til det. Jeg tror det er viktig å ikke være før
på første gang du skal ta den samtalen for dette blir en gradvis prosess men hvis man har problemer selv hvor er det man kan ta kontakt?
Det er litt forskjellig. Hvis du tenker at du har problemer selv, og du tenker at jeg må få hjelp av noen annen til dette, så bør du starte med å snakke med fastlegen din. Det er fastlegen som kan henvise videre til antingen en DPS eller en BUP.
hvis du er ungdom. Hvis det føles som et veldig stort skritt å ta, å snakke med fastlegen om dette her, snakk med brukerorganisasjonene. De har både chat og telefontilbud, der du kan snakke med folk som er eller har vært i samme situasjon selv. De kan komme med gode tips og råd om hvordan man kan gjøre dette her. Så det er mine klare anbefalinger. Men hvis du vil snakke
bli frisk, hvis du vil bli litt bedre, så må du snakke med legen din om det, før eller senere. Og jeg vet at det er vanskelig for mange å gjøre dette her, og
Det jeg har klart å lese meg til i forhold til den forskningen som er gjort på hva fastleger i Norge tenker om dette med spiseforstyrrelser og behandling av spiseforstyrrelser, så synes de at det er like vanskelig. De føler ofte at de har ikke nok kompetanse til å fange opp symptomene. De har ikke nok tid til å komme inn på pasienten sin for å faktisk få tatt opp
disse viktige temaene. Og da vil det ligge mye på pasienten, på personen dessverre. Ja, og det kjenner jeg igjen. Jeg jobber som fastlege noen år, og det er tidkrevende å bli kjent med en person. Og man må bli kjent med en person for å
få tillit. Og tillit kreves for å snakke om noe som er skambelagt, om det er spiseforstyrrelser eller andre tanker eller mentale lidelser. Det er veldig mye som er skambelagt i samfunnet vårt. Så det å ha den gjensidige tilliten må ofte telle. Og derfor trenger vi egentlig vi leger mer tid. I hvert fall fastlegeren som følger pasienter og pårørende over tid.
Fordi jeg tror at med tillit så opplevde jeg i hvert fall selv at de spontant tok opp ting som jeg så at de skammet seg over. Og det var en lettelse for dem å kunne ta opp at jeg sliter skikkelig med maten. Og så er neste steg å få dem inn på
bupp eller DPS. Og det er også et vanskelig steg. For du skal være ganske syk før du får time der. Og det er så leit at de skal gå lenge før de får hjelp. Ja, og det er så utrolig frustrerende og spesielt også når vi vet at det å gå syk lenge er
Det er jo kjempenegativt i forhold til sjansen til å bli frisk. Skal du gå rundt selv i mange år og bli sykere og sykere og sykere, og så endelig, når du er så syk at du kan få hjelp, da er det kjempevanskelig å behandle deg. Fordi da har du gått med disse symptomene, det har blitt tatt over livet ditt. Det er jo en paradoks at det er sånn vi har det i samfunnet i dag, at du ikke kan få hjelp.
mellom fastlege og spesialisthelsetjenesten. Jeg har jo et ønskeforhold
et ønske at det fanns en sånn mellomstasjon, et lavterskeltilbud i kommunene. Det finnes jo noe som heter Frisklivscentralen, som finnes i de fleste av kommunene i Norge, som har et tilbud for angst og for depresjon og for utbrenthet, for å spise syndere og sove bedre. Tenk hvis vi hadde hatt et lavterskeltilbud for de som sliter med mat og kropp og spising der også, og plasserte ut
på det nivået, der du kunne på en måte passet på de menneskene her som et forebyggende tiltak rett og slett, sånn at de ikke trenger å havne på en bupp eller på en DPS nettopp, det hadde vært helt fantastisk ja, og jeg er så enig med deg i det og det jeg ser da fra min begrenset erfaring selvfølgelig, er at mange av de trenger faktisk bare noe man får prate med, hva skjer i livet ditt
hvorfor har du så mye uro hvorfor har du så behov for kontroll hva kan jeg gjøre for deg bare det å bli sett det er så utrolig kraftfullt behandlingstilbud da for nesten alle lidelser vi mennesker kan ha det å bli sett er så utrolig viktig for å komme seg ut av det man står i og
Ofte er det kjempevanskelig å snakke med sin egen familie om det, for familien blir stresset. De blir så urolig før deg, og du merker deres uro, så du har ikke lyst til å gi dem mer uro. Så det å ha en objektiv person du bare kan snakke med, det har alt å si. Det jeg begynte å gjøre som fastlege, var at jeg henvendte dem til
jeg fant etter hvert sykepleiere og psykologer i kommunen som ikke jobbet inne på DPS. For av og til så synes jeg det ble alt for vanskelig å få de inn der. De måtte stå på telefonen og
nesten overdrivet symptomer for at de skulle ta de inn. Men så fant jeg en gruppe mennesker som faktisk jobber ute i kommunene, men man må lete litt etter de, og som tar de inn mye før. Og de har kanskje ikke spesialkompetanse på akkurat spiseforstyrrelse, eller akkurat angst, men bare det å bli tatt imot har så utrolig effekt at mange de trengte ikke gå videre.
De fikk så mye hjelp bare for å bli hørt. Så jeg er helt enig, vi er nødt til å få mer av dette. Og en dag skal jeg få en eller annen politiker inn i denne podcasten, så jeg kan snakke med dem om det. Fordi det er ikke så mye som skal telle. Nei.
Jeg tror ikke det heller. Det er ikke så mye som skal til. Jeg tror det du snakker om her, det å bli sett og det å bli hørt, altså det er noe av det viktigste for oss mennesker, uansett hvilken situasjon vi er i i livet. Det at du faktisk møter en person som tror på deg, som ikke dømmer deg, som lysner på deg, og som hører, og kanskje du ikke trenger å være spesialist i spiseforstyrrelser. Altså,
Kanskje du kan liksom bare være en person som lytter rett og slett. Vi vet jo at spiseforstyrrelser, de er jo liksom per se ensomme lidelser. Det er mye skam, det er mye ensomhet, det er mye som skjer i det skjulte. Og da i tillegg
Ikke ha noen å snakke med, gå alene i verden med alle disse tankene, det er helt forferdelig. Så jeg er helt enig, det er bare for lov til å si at «Hei, herregud, jeg sliter med dette her, hør på meg». Det tror jeg er kjempeviktig. Og så har jeg lyst til å si en ting til også, vi snakket jo litt om disse tre grupperne av hovedkategoriene. Ja.
Jeg tenker det er utrolig viktig å nevne at den største gruppen, den største diagnostiske gruppen, er de som har det vi kaller uspesifiserte spiseforskyldelser. Og det er alle de menneskene som sliter med mat og kropp og spising, men som ikke tilfredsstiller alle diagnosekriteriene. Så for eksempel hvis du har en person som sliter med bulimi,
så er et av kriteriene at du må overspise og kaste opp minst en gang i uken i tre måneder.
Hvis du ikke gjør det, hvis du bare kaster opp en gang hver uke, da får du ikke en bulimidiagnose. Da får du noe som heter en subklinisk bulimidiagnose. Og da får du problemer med å komme inn i behandlingsrekka, for da har du ikke en fullgod diagnose. Og så er sannheten at de aller fleste tilfredsstiller ikke alle kriterier, men de har veldig mange av dem.
Så da går det rundt da, masse mennesker i samfunnet vårt som sliter veldig med dette her, og mange ganger som kan slite like mye med de som har en full diagnose, men som ikke, de utleser på en måte ikke noen behandling.
hva skal man si, behandlingsinitiativ. For du har jo bare en sånn nesten-diagnose. Og alle disse menneskene, de får jo heller ikke hjelp mange ganger. Og blir ikke oppdaget. For det er ikke alvorlig nok, tenker vi. Og det liksom føyer seg litt inn i rekka om at hva skjer med alle disse som går rundt og har problemer
som ikke får noen hjelp. Hva gjør vi med de menneskene, og hva skjer med de egentlig? Vi vet jo at hvis du har disse problemene, så er det jo stor sannsynlighet for at du blir enda sykere hvis du ikke får behandling. Og det tror jeg er en ganske stor gruppe som sliter med mat, og uro rundt mat. Fordi at det er så mye fokus på mat og vekt, og det perfekte liv, at det er nesten umulig å ikke merke det av og til. Ja.
Hvor mange prosent er det som får denne diagnosen? -Hva hadde du kalt den? -Uspesifisert.
Rundt ti prosent, vil jeg si. For noen år siden ble det gjort en ganske stor undersøkelse, der man undersøkte ikke spiseforstyrrelser, men forstyrret spising, som på en måte kan være en forløper til en spiseforstyrrelse. Hvis du har problematisk spising, så kan det være en risikofaktor for at du utvikler spiseforstyrrelse. Da undersøkte man det i en stor undersøkelse som heter HANT,
helseundersøkelsen i Nordtrøndelag de undersøkte da spiseproblematikk eller spiseforstyrret atferd, viste at det var nå husker jeg ikke akkurat hvor mange prosent det var, men det var veldig, veldig, veldig mange av de, både jentene og guttene som slet med problematisk forhold til mat
Og mesteparten av jentene var misfornøyde med hva de veide. Hvordan var lærsgruppen? Jeg tror de undersøkte både de som var under og over 30, uten at jeg nå husker akkurat hvor gamle disse var. Men jeg synes det var et ganske urovekkende høye tall av hvor problematisk forhold både gutter og jenter generelt sett har til mat. Og jeg...
har jo akkurat nå gjennomført en forskningsstudie der vi undersøker forekomsten av spiseproblematikk og spiseforstyrrelser hos ungdommer på videregående skole. Og der viser det seg at nesten 30 prosent av jentene har et problematisk forhold til mat, og kun 5 prosent av guttene.
Tenk det, 30 prosent. Og det er jo skyhøye tall, vil jeg si. Og selvfølgelig er det ikke alle disse 30 prosentene som kommer til å få en spiseforstyrrelse eller må ha behandling. Men uansett så er det en tredjedel av alle jentene
på videregående skole av 1500 elever, som da viser seg at de har problemer med maten og kroppen og spisingen sin. Og det synes jeg, ja, da blir jeg urolig rett og slett når jeg ser disse tallene her. Hva tror du er årsaken til det? For jeg tror jo at det er mange faktorer som fører til at man får en lidelse. Mhm.
Men tror du at sosiale medier har en årsakssammenheng her? Hva tenker du er grunnen til at så mange jenter sliter? En av tre nesten.
Jeg tror definitivt at sosiale medier har noe å si. Eller jeg vet at det har det. Jeg snakket litt om den forskningsstudien som jeg leder nå, den forekomststudien. Der har jeg også spurt eleverne om bruk av sosiale medier. Vi har spurt hvilke sosiale medier de bruker, hvor mye tid de bruker på de, og om det er noen av de sosiale mediene de bruker som påvirker
utseendet, eller tanken om hva de tenker om sitt eget utseende, og hva de føler om seg selv, selvbildet da, om det påverker det positivt eller negativt. Og nå er, dette er jo ikke publisert, så med et bitlitet forbehold om at disse forskningsresultatene skal gjennom hele denne peer review-prosessen, som det må gjøre før man egentlig kan slå i bordet med noe, så vil jeg si at
Bildedelningstjenestene på sosiale medier, Instagram, TikTok, Snapchat, de er verstinger når det kommer til å påvirke disse jentene og guttene i forhold til hva de tenker om utseendet. Så det som mange har svart, majoriteten, nesten 60 prosent av jentene som bruker Instagram, sier at Instagram påvirker hva de tenker om utseendet sitt på en negativ måte. Det synes jeg er ganske skremmende.
Å, det er så skremmende. Ja, og det er ganske høye tall også når det kommer til både Snapchat og TikTok. Så selvfølgelig, sosiale medier har masse å si. Og da tenker jeg, det kommer vi ikke unna. Og det bør vi snakke om. Og det bør vi snakke mer om. Ikke minst, hva skal vi gjøre? Fordi ungdommene, og ikke bare ungdommer, det er jo voksne også, vi bruker veldig mye tid på sosiale medier i løpet av en dag.
Og så fortsetter vi å bruke veldig mye tid på sosiale medier til tross for at de får oss til å føle oss dårlige. Ja, tenk hvor avhengig det skal på det stedet også. Man vet at det ikke er bra. Nei, altså, det kan jeg jo si at
Jeg har jo vært skjermet fra sosiale medier inntil jeg startet podcasten. Da fikk jeg en Instagram-konto. Og så så jeg jo det at... Jeg er jo veldig bevisst på det, for jeg har lest så mye forskning om det. Så jeg er veldig bevisst på at sosiale medier har vist seg og kan skape mye uro, angst, depresjon. Det er utrolig mye som er linket opp mot mye sosiale medier bruker. Men jeg merket selv at...
Hvis jeg er for mye der inne, så skjer det en uro inni meg når jeg er der og skal bare scrolle. Det er noe som skjer inni meg. Jeg har jo snakket om det i flere episoder, men jeg tror det er veldig viktig å begrense hvem man følger. At du følger de som gir deg gode følelser og som ...
Der du ikke føler deg utilstrekkelig hver gang du ser en post fra de personene. Det er lov å avfølge mennesker. Ja, det er det. Og det er lov å begrense, det går an å begrense hvem du får opp i fiden din, selv om du følger noen hvis du er redd for hva de vil si hvis du avfølger dem. Det er masse du kan gjøre der, og ta kontroll på det. For det er så viktig for din egen mentale helse. Ja.
og så se opp. Sånn er gjort det til en...
lov at hvis jeg venter, hvis jeg venter på en legetime, eller hvis jeg sitter og venter på noen som jeg skal spille en episode med, så skal jeg ikke scrolle, så skal jeg sitte og puste min magen. Det blir en regel for meg, og det hjelper meg veldig å holde fokus og holde meg rolig i løpet av dagen. Men det jeg ser nå når jeg går gjennom skolen til sønnen min, sjette-syvende klassingene, de sitter i
i gruppe, sitter og ser lutrygget ned i en telefon. Og man vet også at kroppsspråk har så mye å si for hvordan du føler deg. Hvis du smiler i 20 sekunder, så blir du lykkeligere. Det er jo helt absurd at hvis du tvinger deg selv å smile at det skal ha noe å si for dine følelser, men det gjør det. Og det å
sitt lutrygge som man gjør når man scroller, det forteller kroppen din at, åh, jeg er liten, jeg sitter og gjør meg så liten som mulig, åh, jeg burde ikke sitte her. Det kommer mange sånne underbevisste tanker da. Så det å bare ta rett og slett kontroll på det. Men jeg når jo ikke ut til
15-åringer, og det er jo de jeg har lyst til å nå ut til og si dette. Så kanskje vi skal kjøre et eller annet foredrag rundt om på skolene rundt omkring, for at det her er så viktig. Men jeg vet ikke hvordan vi skal ta tak i det problemet, Camilla. Nei, det er kjempevanskelig. Det er utrolig vanskelig, og jeg tror at det som du snakker om nå, dette å liksom avfølge folk. Jeg tenker at
Det er en veldig voksen måte å håndtere det på. Og det forutsetter også at du er veldig bevisst på hva som skjer i deg når du følger folk. At du må dårlig, at du blir avhengig, at du fortsetter til tross for at du ikke føler at det er noe godt for deg. Men den måten du tenker på, det er en voksen refleksjon over hvordan ting påvirker deg. Og det er vanskelig å nå ut til de unge. Og de som kanskje trenger det mest, for vi vet jo at
Ungdomsårene er jo en risikoperiode for utvikling av spiseforstyrrelser. Så det er jo der vi egentlig skal sette inn alle kluter. Det er der vi må jobbe harest, som et forebyggingstiltak rett og slett. For at det ikke skal havne på fastlegekontoret med spiseproblemer eller i spesialisthelsetjenesten.
Men jeg tror det du sier om avfølging, det er kjempeviktig. Det har jeg også gjort. Jeg har avfølt så mange. Som det er deilig. Ja, det er kjempedeilig. Det er en frihet. Men det er et oppgjør som du må ta. Må du tenke, hvorfor gjør jeg det her? Føler jeg meg selv bra når jeg ser på disse kroppene, eller denne personen som lager all denne maten, eller hun som trener seg mye? Hvis svaret er nei,
Avfølg det. Bare gjør det. Rett og slett. Jeg er helt enig, Camilla. Jeg er så glad for at du forsker på dette, at du får ut denne informasjonen. For det er så utrolig viktig informasjon å få ut. Nå har du kommet med ganske store tall. Det er mange som har et problematisk forhold til mat. Og det er mye vi kan gjøre. Men bare for å oppsummere det, så tenker jeg at
Du sier det at det er viktig å snakke med noen. Ta det opp med noen. Finn en person du kan ha tillit til hvis du selv sliter. Hvis du pårører deg, så bør du kanskje også snakke med en tredje part før du tar det opp med datteren din eller mannen din eller hvem det skulle være. Bare for å få en objektiv vurdering på hvordan du skal ta det opp og at ikke du bringer inn din egen uro i den samtalen. For det vil bare skape enda mer uro. Og
Hvis du har blitt så alvorlig syk som du snakket om, at noen av de her trenger jo spesialisthjelp. De som er spesialister på feltet, som kan tema og kan behandle. Og så håper jeg jo at det blir mer og mer evidensbasert behandling rundt om i Norges land. Men det er veldig mange gode institusjoner der man kan få hjelp.
Har du lyst til å gjøre en liten oppsummering? Å, det var vanskelig! Ja, en liten kort oppsummering. Altså, jeg vil jo si at det du nevner er kjempeviktig. Og så vil jeg jo selvfølgelig også si at etter å ha jobbet i spesialisthelsetjenestene mange år på RASP, på Ulvål, de gjør en helt fabelaktig jobb der oppe. De er utrolig dyktige. Og jeg har liksom...
både forsket og hatt behandling og jobbet med diagnostikk oppe på avdelingen der, og ser jo liksom all den gode jobben de gjør der, og de driver jo med evidensbasert behandling der oppe. Men jeg skulle ønske at
det var færre pasienter som endte opp der. At det var flere som fikk hjelp før de kom dit. At det fanns en mellomstasjon der vi kunne hjelpe alle de som sliter før de faktisk havner oppe på Raspølvald sykehus. Det skulle jeg ønske. Og så er jeg helt enig i det du sier. Det er
Snakk med noen. Hvis du har en mistanke om at en venn, en datter, en sønn eller noen du kjenner har et problem, ta en prat. Som du sier også, hvis du er pårørende, så kan du også ta kontakt med brukerorganisasjonene og snakke litt med dem. De er kjempegode å snakke med. Det er skikkelig flinke folk. Det kan være godt å ha gjort det før du eventuelt tar den ordentlige praten.
Sånn at du vet litt hva du skal si og hvordan du skal si det. Det tror jeg er kjempeviktig. Og så skjer det mye på forskningsfeltet.
Både jeg og flere kolleger rundt om i Norge, vi er jo dedikert til dette feltet her, og det forskes jo en god del på det. Nettopp fordi vi vil klare av å forebygge på en bedre måte. Vi vil behandle på en bedre måte og mer effektivt. Vi vil finne ut først og fremst hvor stort dette problemet er i Norge.
Og det vet vi ikke helt enda. Det vi har av tall er jo nesten 20 år gammelt. Så det jobber vi jo med å prøve å finne ut av. Men vi holder liksom på. Det går fremåt, men ja, det går ikke kjempefort. Det gjør det ikke. Men det går fremover i hvert fall. Det er i hvert fall bra. Jeg synes det har vært en kjempegod prat. Jeg er veldig, veldig glad og takknemlig for at jeg får lov å dele den viktige kunnskapen din.
Så jeg heier skikkelig på det du jobber med, og du har masse spennende forskning og resultater som kommer ut. Så hvis dere ønsker å nå Camilla, så er det bare å google henne. Hun har flere profiler man kan ta kontakt med henne på.
Da tror jeg vi sier takk for oss i dag, Camilla. Tusen takk for at jeg fikk komme. Det har vært kjempespennende og veldig hyggelig å være her. Så takk for invitasjonen. Veldig hyggelig at du kom. Hvis dere har noen spørsmål, så er det bare å skrive under episoden. Hvis du tenker at det er noen som har nytte av denne episoden, så del det med dem. Det er sånn vi får ut den gode kunnskapen.
Og med det så ønsker vi dere en kjempefin dag. Ha det godt! Ha det, ha det!