Hei kjære lytter, før vi starter dagens episode så vil jeg gjerne benytte anledningen til å takke ukens sponsor som gjør det mulig for meg å drive denne podcasten. For de som har lyttet til podcasten en stund har kanskje fått med seg at jeg elsker bøker. Jeg har en bok med meg hvor enn meg går, og har også lydbøker som jeg har lyttet til når jeg er ute på tur eller sitter i bilen på vei til innspilling. Og her kommer Nextory inn. Nextory er en utrolig god strømmetjeneste for nettopp bøker.
Ved å melde meg inn har jeg fått tilgang til hundre tusenvis av lydbøker og e-bøker, og jeg elsker at det er så lett tilgjengelig. Historien bak Nextory gjør det også lett for meg å anbefale akkurat de, fordi grunnleggere av Shadi og Ninos har som mål å gjøre bøker tilgjengelige for alle.
De vokste opp i Syria, der de så hvordan diktaturen begrenset tilgangen til bøker, så da de flyttet til Sverige gjorde de det til sin livsoppgave å sørge for at bøker ble tilgjengelig for alle. Og den livsoppgaven støtte jeg fullt ut. Akkurat nå lytter jeg til boka «Morgon og kveld» av Jon Fosse, og det er en bok jeg lenge har fått anbefalt av min gode venn Kasper, og som jeg er glad for å endelig være i gang med.
En annen bok jeg varmt vil anbefale nå i ferie er boka Alkemisten av Paulo Coelho. Det er en av de få bøkene som jeg kan lese om og om igjen, da den gir meg en ny mening hver eneste gang jeg leser den. Så den anbefales varmt.
Og et annet godt tips, nå når sommeren er i gang, er å skru på en lydbok i bilen. Jeg vet ikke om det, men bilturene med guttene går veldig mye fort der, hvis vi har på en lydbok. Inne på Nextory er det huvudvis med barnebøker tilgjengelig, alltid fra Harry Potter til min yngste søns yndlingsserie, Dinosaur-gjengen.
Så hvis du ønsker å prøve ut Nextory, så får du nå seks uker helt gratis ved å trykke deg på linken i episodeinfo, eller gå inn på nextory.no-live. Det skrives N-E-X-T-O-R-Y.no-live for å melde deg inn. Meld deg inn i løpet av de neste ukene vil du få 45 dager gratis litt. God litt!
Fysisk aktivitet over tid er med å bygge opp hele vår stresstoleranse, faktisk. Og det gjør det ved at hver gang vi er i bevegelse, så får vi et utslipp av kortisol, for det er jo en ytre påkjenning på kroppen. Men for hver økt vi investerer, så vil nivået av kortisol både øke mindre, og så vil det falle fortere. Hva er det som gjør at kortisol er så viktig?
Hjertelig velkommen til podkasten Leger om livet. Mitt navn er Annette Dragland og jeg jobber som lege. I denne podkasten ønsker jeg å formidle kunnskap om helhetlig helse og hvordan flere faktorer påvirker helsa vår.
Og dagens tema er i høyeste grad relatert til det. For i dag skal vi snakke om dette med forebyggende helse, hva god helse faktisk er, og hvordan vi kan få det bedre i hverdagen. Med meg har jeg Trude Salte. Hun er lege i spesialisering i allmenn medisin, og har i tillegg til jobben som fastlege jobbet mye legevakt og vært kommuneoverlege på Nesodden.
Hun er veldig engasjert i forebyggernes helse og holdt stortingsappell om forebyggernes helse i våres. Hun er i tillegg foredragsholder og driver kurs og har alltid mye prosjekter på gang, som hun startet sammen i vintertid for et par år siden, hvor målet var å forklare inngående hvor viktig det er med fysisk aktivitet og sosiale relasjoner.
Trude, du er en dame med mange baller i lufta. Hjertelig velkommen! Tusen hjertelig takk, Anette. Hva er det som gjør at du blir så engasjert? Åh, ja, det spørsmålet har jeg fått mange ganger. Jeg tror bare at jeg har funnet mine ting, egentlig, som appellerer veldig, og som jeg ser at...
Har et stort potensiale da. Så jeg blir veldig fengt av og veldig engasjert. Ja, det er jeg så glad for. Og at du har vært inne på storting og holdt appell om forebyggende helse er bare helt fantastisk. Vi trenger dyktige leger som deg som tør å tråkke opp den stien der. For det er jo sånn som vi pratet på telefonen i går.
og da sa du at graden av reparasjon av helse som vi driver med nå ikke er bærekraftig. Hva mener du med det? Ja, når vi snakker om, eller når jeg jobber i min legehverdag, så
Skulle det ikke verken mange pasienter til, eller mange årene til, for å se at det aller meste vi driver med, egentlig er reparasjon. Og allerede som medisinstudent, så beit jeg veldig merke i det. Jeg hadde håpet at vi jobbet mye mer i andre enden. Og så ser jeg nå, i min hverdag som fastlege, at den muligheten til forebyggende helsearbeid går tapt makt.
mange, mange ganger per dag, fordi jeg jobber i et system og i en tid der det rett og slett ikke er lagt rette for det. Så dette med forebyggende helsearbeid, som det ser ut i dag, og som du refererte til, det er jo at 9 av 10 helsekroner i det totale helsebudsjettet i dag går på å reparere allerede godt etablerte
sykdomstilstander som følge av at vi ikke får bedre varetatt helt grunnleggende element for en god helse. Hvis vi for eksempel tar fysisk aktivitet som et eksempel, eller rett og slett mangel på fysisk aktivitet, så er det estimert å koste samfunnet årlig 240 milliarder kroner
og rette opp i konsekvensene av en inaktiv befolkning. Oi, oi, oi. Og det er et helt enormt tall. Så for at vi skal kunne ha de velferdskoden vi har i dag, så er vi nødt til å forebygge mer og reparere mindre. Og her synes jeg det er et så...
Det er jo veldig mye vi kan gjøre for å forebygge sykdommer.
og mye mer enn jeg før trodde. Det er helt vanvittig hvor mye man kan gjøre for egen helse, men vi har ikke nok kunnskap om det, føler jeg.
Jeg føler at det skjer et skifte her da. Jeg føler at folk er veldig kunnskapshungrige. Man vil vite hva vi kan gjøre for vår egen helse. For man ser jo at veldig mange rundt oss og selv får sykdommer og lidelser og plager som kanskje kunne vært unngått. Nå er det ikke sånn at alle sykdommer kunne vært unngått, men mange. Ja.
Så hva skal vi gjøre, Trude? Jeg tenker at for å klare å forebygge sykdom, så vet vi jo som du sa at det å utvikle sykdom er et veldig komplekst samspill mellom både erv og miljø.
Og arv er jo dette genmateriellet vi er født med, som gir oss en disposisjon for sykdom. Og noen er, som du sier, veldig sterkt arvelige. Det er jo ikke de vi snakker om i dag, ikke sant? Og så er det sånn at vi nok har snakket om disse arvelige årsakene med mye større betydning enn vi har.
vi kan gjøre i fremtiden. Ikke sant? For vi vet jo også at dette med miljøfaktorer i stor grad nå påvirker hvilke gene som nærmest blir skrudd av eller på. Ikke sant? Så utbytte av og optimalisere miljøforholdene er nok veldig mye større enn man har tenkt. Så
Noen hovedkomponenter som ser ut til å ha størst betydning for å forbygge sykdom, det har jo pekt seg ut å være særlig dette med bevegelse. Og det er jo her jeg har vært ekstra engasjert de siste årene. Det går jo på kosthold. Her har du snakket masse med for eksempel Marit Kolby om både råvarebasert mat, gode pauser mellom måltidene og så videre. Søvn er kjempe, kjempe viktig.
Og like viktig ser det ut til å være at vi trives med de vi er rundt, føler oss trygge, at vi ikke føler at sikkerheten vår er trua, og at vi står støtt i noen få, eller til og med bare en god sosial relasjon som er like viktig både i forbygging av fysisk og psykisk helse. Ja, ja.
Det er veldig spennende i stedet med epigenetikk, det du snakker om. At man kan... Før trodde vi at genene var noe vi var født med, men at man ikke kunne endre det. Og nå kan man endre det.
Og det at relasjonene for eksempel har så mye å si, og det var det du var veldig engasjert i for et par år siden når du lagde sammen i vintertid, så kombinerte du to av de faktorene, fysisk aktivitet og sosiale relasjoner, fordi de kan endre oss på et genetisk nivå. Det er jo helt vanvittig. Så jeg synes det er et skikkelig spennende tema, men hvorfor tror du at
Nå begynner vi å få mer og mer kunnskap om det. Men hvorfor er det så vanskelig å gjøre de endringene? Dette tror jeg er veldig sammensatt og individuelt. Men jeg tror en viktig faktor her er at det krever veldig mye å endre vaner. Eller skal vi si uvaner? Det krever veldig mye. Kanskje har man dårlig erfaring med å endre vaner fra før-
og har kjent på hvor mye det egentlig koster å gjøre en endring. Jeg tror også at to andre veldig viktige faktorer er at vi er under en enorm total belastning, alle om dagen. Vi lever i et skyhøyt tempo, vi har så mange gjøremål, så det å både klare å skape rom for endring, og faktisk ta inn over seg ny kunnskap,
er veldig vanskelig i den der hverdagstralten vi har i dag. Og så er det jo sånn at til syvende og sist handler det om at man faktisk må investere tid i å forstå noen mekanismer bak hvorfor man skal gjøre disse endringene, sånn at man
For alvor kan ta eierskap til endringen og forstå hva som skjer hvis jeg velger å endre vana eller handlingsmønstre. Jeg er i alle fall veldig skrudd sammen sånn at det er vanskelig å få til endring hvis jeg ikke har det helt klart for meg hva det fører til. Det har jeg sett mange, mange ganger på fastlegekontoret og er tilfelle.
At før har man fokusert på dette med vekt, med slanke kropper, man har blitt foran med quick fixes, som er bare så feil i dette med hvordan vår livskvalitet og vår helse er. Det har jo ingenting med det å gjøre i det hele tatt, så ...
Jeg tenker at man må se på det som en livslang prosess, at det er en reise man er på, og prøve å investere tid i den endringen. Endring tar tid, og er det noen som lover deg noe annet, så tenker jeg at det er aspekter de har glemt, eller rett og slett ikke tar hensyn til. Min gode venn Herman Egenberg, som også har vært på denne podcasten,
Jeg skriver jo bok om akkurat dette med motivasjon og endring, og at det tar tid. Men man vil ikke høre det for det. Nei. Men jeg tenker at det tar tid, og det gjør oss kanskje litt mer tilgivende mot oss selv. Men jeg ser det jo det. Bare det der enkle greia med at jeg hadde hørt i mange år at jeg ikke skulle se på mobilen i senga før jeg la meg.
Men det var ikke før jeg skjønte at det gikk ut over søvnkvaliteten min, og at det er så god forskning som faktisk viste meg det, at jeg klarte å snu den der andre tankegangen min. Ja, har det så mye å si. Man tenker hele tiden, har det virkelig så mye å si? Og nå går jeg rundt med noen ting som trekker søvn, og jeg ser at jeg bruker lengre tid på å sovne hvis jeg sitter på mobilen på kvelden, og jeg...
jeg ser på min ring, det er sikkert veldig individuelt det her, men at jeg får mindre dypsøvn. Og det gir meg så mye motivasjon til å kutte mobilen en time før jeg legger meg. Men ja, det er mange veier til rom her. Ja, absolutt. Nå har du jo nevnt både søvn og særlig det med søvn som er helt essensielt for helse. Og hvis man skjønner bakgrunnen for
Hvor når man kan påvirke flere av de viktigste elementene, så får man en helt egen motivasjon til endring. Hva tenker du? Du snakket om dette med bevegelse, relasjoner, søvn, trening. Hvordan får du det til i din hverdag? For du jobber som lege. Du har en veldig hektisk hverdag som fastlege. Du har små barn. Du har en mann som jobber mye utlandet.
Hvordan får du det til å gå rundt for det? Jeg kan jo merke at jeg kan bli veldig sliten, og så går de planene i vasken. Vi er jo mennesker. Hvordan setter du deg opp for suksess?
Ja, ikke sant? Jeg måtte ta en hel omstilling til mitt forhold, særlig til trening og bevegelse, i det jeg fikk barn for syv og et halvt år siden med eldste. Og så har jeg en liten på tre. Og da var det en...
Sånn total endring i hvordan jeg forholdt meg til ordet trening. Og der er det å legge vekk alt som før har vært et sånn alt eller ingenting-prinsipp. Nå når jeg skjønner hvor lite som skal til for å hente ut de gevinstene der er, så har jeg blitt mer og mer motivert til å bare...
Tenke på at ti minutter munne, i stedet for en time her og der, at ting må skje på et treningssenter kontra hjemme. Og bare involvere barn og mann i masse, masse lek, som i aller høyeste grad kan gå inn under total bevegelsestid i løpet av en uke. Dette er så underkommunisert, men det er virkelig sånn at ti minutter kan ha mye å si.
Ja, i aller høyeste grad. Hvis vi bruker for eksempel hjernen og hukommelsen, eller området i hjernen som heter hippocampus, som er mest sentralt for læring og hukommelse, så ser man at ti minutter per dag ser ut til å gi veldig mye av utbytte på ti minutter bevegelse per dag. Det ser ut til å være nok til å hente ut store deler av utbytte akkurat i forhold til dette hjernområdet da.
For hukommelsen sin del. Ti minutter. Hva vil det si i ti minutter bevegelse? Ja, dette får jeg veldig ofte spørsmål om faktisk. Det kan jo være, altså avgjørende for all type bevegelse er jo at man trives med det man gjør, sant? Så har man et anstrengt forhold til for eksempel trening fra før, så vil jeg lagt bort hele begrepet trening og tenkt på det som...
med å ha tullet med det hjemme, når man har litt gledestid, eller bevegelse, eller fysisk aktivitet, hva du kaller det, og først og fremst starte med noe du liker. Så bevegelse i form av ti minutter kan jo være å hoppe og sprette på tampoliner med barna, det kan være bare det kan være en gåtur, ikke sant? Og
for å få en effekt, så skal man ha som måle eller referanse at man skal kunne holde en samtale under en gåtur, men at man har lyst til å snakke litt sjeldnere og bruke litt færre ord. Det er en god intensitetsstyring. Og her synes jeg at vi skal fokusere på at
Alt noen det. Det er veldig forskjell på toppidrettsudøveren og de jeg møter på legekontoret, eller folk flest som ikke beveger seg i noe som helst. Nå har jo heldigvis de nye anbefalingene innenfor fysisk aktivitet endret veldig ordlig til ikke bare å handle om nytt, men at de har definert litt ut ifra muligheter og ambisjoner med viktigheten om at absolutt alt teller.
For meg er det veldig motiverende, og så er det ganske selvsagt føler jeg. Fordi det handler jo ikke om at du er 30 minutter på en ergometerskikkel, men det handler om de små ... Jeg bare ser på sånn som vi levde før i tida.
Det var ikke sånn at man hoppet på en sykkel og syklet i en time intensivt, og så resten av dagen satt man stille. Vi skaper bevegelser, og jeg har nevnt min farfar veldig mange ganger her i podcasten, men jeg synes han er et så godt eksempel. Han ble 96 år, han gikk bort i januar,
Og levde et så fint liv til siste dag. Han var i bevegelse. Han var ikke en fjelljeit eller en som gikk på treningssenter, men han gjorde seg når han gikk til byen hver dag. Det var en kilometer. Så satt han der og pratet med masse folk på kaféet, og så gikk han hjem. Plutselig kunne vi se at han drev å sykle på en liten sykkel i ti minutter. Han gjorde bare sånne små ting hele tiden. Og det ga han så mye.
Og det er det vi lager for De små ting Små bevegelsene i løpet av dagen Sånn som nå Jeg så du også Vi spillet inn i 8. etasje Du gikk trappen Det gjorde jeg også Men jeg hadde aldri giddet det Hadde jeg ikke visst at det telte For før tenkte jeg 8. etasje, man er ferdig etter 5 minutter Har det så mye å si Men det viser at det har så mye å si
Ja, og i forhold til ditt spørsmål om hvordan gjør man egentlig dette med mann og barn, og særlig samboer som en del ute i dag, drar han faktisk til Sør-Sudan, så nå venter det noen uker der dette blir veldig viktig. Nå har jeg øvd meg veldig på etter at jeg fikk barn, for det ble virkelig en helomstilling i hvordan man bruker tiden sin. Jeg tror det måtte bli for to år før jeg
Blev ordentlig komfortabel med den store omstillingen. Det krever bare med egen tid og muligheter til å styre hverdagen sånn som jeg selv vil. Noe som har vært kjempeviktig for meg, det har vært både tilnærmingen om alt eller ingenting. At det trenger ikke være det. Alt innimellom der er kjempeviktig. Og at jeg ikke blir sittende og venter på denne her
perfekt anledningen, hverken til å starte, eller til å bare svinge meg rundt og være litt aktiv. For sånn var jeg veldig før. Jeg måtte være passe sylten og passe mett, for eksempel. Jeg måtte ha sovet godt, og tenkte at det var så viktig for å få maksimalt utbytte av det jeg da kalte trening. Men nå når jeg ikke sitter og venter på den utbytten,
Ja, den situasjonen da, så gjør det at terskelen min for bare å komme i gang er så veldig, veldig endret. Og det er jo aldri noensinne så langt i mitt liv at jeg har angret på de muligheter jeg har brukt til særlig bevegelse som er viktigst for meg. Jeg bare tenker på Instagram. Jeg følger deg jo på Instagram. Og da har du jo lagt ut sånn at du har hindelype med barna. Jeg synes det er så morsomt å se. Altså, du bare...
lager en svær hindelype i stua og så leker dere og du får så mye bevegelse gratis bevegelse bare av det ja, og der er jo samboer Sebastian og jeg supergod for vi elsker det begge to at vi aldri noensinne skal si nei til sånne ting fordi det er
litt strevsomt kanskje at hele stua blir snudd opp ned men da er det inn og hente altså ut og hente planker og stiger vi kan balansere på og da er hele hele stua virkelig en hinderløype
Vi har så mye morsomt med dette at plutselig sitter en av oss voksne fast innimellom en stol som åpenbart er alt for liten til at vi skal komme gjennom. Og jeg ser både på, eller særlig eldste da, når hun har besøk, de er jo i fyr og flamme over vår ...
Ja, vår glede også av å bevege oss til å kunne ha Hinderlepp i stua. Det er den ene barnebørsteggen til eldste, så var vel egentlig det hovedattraksjonen i løpet av børsteggen, det var at det var Hinderlepp i stua, for hun er født i januar. Så noe må man jo gjøre, selv om det er mørkt og vinter ute da. Åh, det er hyggelig. Fortell, Trude, du har lært meg masse tidligere, og du sitter på så mye kunnskap om hvordan dette påvirker oss.
Hvordan er det den treningen påvirker oss? Dette er jo noe av det beste jeg vet å snakke om. Helt overordnet ser det ut som det er hjernen som responderer aller mest på at vi er i bevegelse. Både med at hjernelappene faktisk kommuniserer bedre, koblingene mellom nervecellene styrkes, og nydannelsen fremmes også.
av hjerneceller. Så hjernen vår begynner rett og slett å fungere litt bedre. Særlig det at den blir mer effektiv. Og det er effektivt. Og det er rent sånn overordnet. Hvis man i tillegg vet hva som skjer når vi føler oss nedstemt, eller særlig med dette hverdagsstresset, og forstår hva som skjer både når det er til stede og hvordan fysisk aktivitet kan motvirke det,
Det er noe som jeg bruker hele tiden, og det vil jeg veldig gjerne forklare. Særlig dette hverdagsstresset, det negative hverdagsstresset, er noe som mange av oss kjenner dessverre daglig, men veldig ofte ukentlig, i alle fall. Vi kjenner at totalkapasiteten vår overskrides, og at det går egentlig på akkord med hva som føles
Det tror jeg veldig mange kjenner seg igjen i. Det som skjer når vi går med et kronisk forhøyet hverdagsstress, det er jo at vi har et vedvarende høyt nivå av stresshormonet vårt, kortisol, men også adrenalin og noradrenalin. Og så har du tidligere i podcasten også, og mange kjenner til at
Dette er jo en livsviktig funksjon og en avgjørende funksjon, men det er veldig, veldig skadelig når dette blir et hverdagsmodus. Så det som før var tenkt på som en mobiliserende funksjon, når vi skulle skaffe mat, når vi skulle sørge for å være i trygghet og sånn,
har blitt et slags hverdagsmodus. Og så kan man tenke, er det så ille da? Gjør det meg bare ikke ekstra opplagt eller ekstra på alerten og sånn? Og det stemmer dessverre ikke. For når hjernen vår over tid bader i kortisol, så skjer det veldig mange uheldige effekter på hjernenivå. Blant annet med at nydannelsen av nerveceller påvirkes.
Og at kommunikasjonen i hjernen blir dårligere. Dette har størst betydning i det området som går på hukommelse, som vi allerede var litt inne på, velvære og læring. Det som på den andre siden skjer når vi er i bevegelse, så er det to mekanismer med bevegelse som er veldig avgjørende for hjernen.
For at fysisk aktivitet rett og slett står i en særstilling som stressmedisin,
Den ene er at det gir en umiddelbar stresslindrende effekt med å slippe ut en kokteil av hormoner som er med på å gi en umiddelbar stresslindring. Men like viktig er at fysisk aktivitet over tid er med å bygge opp hele vår stresstoleranse.
Og det gjør det ved at hver gang vi er i bevegelse, så får vi et utslipp av kortisol, for det er jo en ytre påkjenning på kroppen. Men for hver økt vi investerer, så vil nivået av kortisol både øke mindre, og så vil det falle fortere.
For det høres så motsikkeres ut. At hvis man går rundt med mye kortisol i kroppen, at man skal trene å få enda mer kortisol. Men forklar, hvorfor er ikke det motsikkeres? Forklar det en gang til. Ja, ikke sant? For det som... Når vi opplever mye stress, så... Så...
blir det et økt utslipp av, vi har et veddann for høyt nivå av kortisoladrenalin og noradrenalin, som egentlig er et ting som er en mer mobiliserende evne når våre ressurser er trua. Mens det er fysisk aktivitet, så får du også disse endorfine og et massivt utslipp av andre hormoner som er med og virker som en ordentlig motvekt til dette kortisolnivået. Selv om fysisk aktivitet gir seg selv
kan gi en kortisolstigning, så vil vår toleranse for kortisol økes. Yes, bli mye bedre. Så vi pleier å si at det ...
bremsepedalene til stresssystemet vårt de styrkes når vi er i bevegelse mens hele den angstpådriveren i amygdala i hjernen den dempes, fordi det er ikke bare kortisol som øker når vi er i fysisk aktivitet men det er en rekke andre hormoner serotonin, dopamin og dette her endorfinen som har en ren stimulering i belønningssenteret vårt og som gir da en
en kjempeviktig effekt i forhold til både ro, konsentrasjon, hukommelse, og masse, masse verdifulle effekter. Merker du deg i perioder du ikke har fortjent? Ja, veldig, veldig.
Det merker jeg veldig godt, og det er egentlig i de senere årene jeg har skjønt hvor avgjørende den delen av bevegelsen har vært. Veldig mye ubevisst, både som medisinstudent i alt det
Det krever det. Da holdt jeg ved siden av studiene disse treningstimerne, den gang på Elixir Colosseum i Oslo. Jeg valgte å gjøre det før forelesningen, og har sett i ettertid noe avhørende det var, både for konsentrasjonen, for roen min og for troen på at jeg kunne være en god medisinstudent i det som jo er et veldig brutalt miljø. Ja, ja, ja.
Dette er kjempespennende, og dette gjør oss motiverte til å gidde. Og det å lage en hinderløype eller hoppe tau i fem minutter, at det kan påvirke hjernen vår i så stor grad. Ja.
er så viktig. Ja, ikke sant? Vi har jo allerede vært inne på dette med ukommelsen, og der vil jeg også litt mer spesifikt gå inn på hva som skjer. For når vi er i aktivitet, så øker det utslippet av en substans, BDNF, som er med på å
igjen styrker koblingen mellom hjernelappene og nervecellene i tillegg til å gi utslipp av flere vekstfaktorer som i seg selv er med på å øke blodsirkulasjonen til hjernen. Så dette er to enkeltfaktorer som er med og er helt avgjørende for en bedre hukommelse når man er i fysisk aktivitet. Og det var en av tingene vi også fokuserte på gjennom sammen i vintertid, at
Hvis valget står mellom sudoku og bevegelse i forhold til hjernehelsen din, så vil faktisk hjernen respondere mer på bevegelse og takke deg for hvert eneste skritt sammenlignet med sudoku. Og det er veldig mye bra med sudoku eller kryssor eller sånn, men man blir
Mange finner mye ro med å holde på med sånt, men generelt sett blir man bedre i sudoku av å drive sudoku.
mens det å være i bevegelse vil gi veldig mange andre årsaker. Det siste har vi snakket om, hvordan det er generelt i hjernen, hvordan det kan fungere som en motvekt mot hverdagsstresse, og virkelig gjøre oss mer robuste. Bevegelse står faktisk i en særstilling i forhold til stressmestring.
Man snakker om hukommelsen, og det siste som er nødt til å nevne når det gjelder bevegelse, og hvilken effekt det har, det er jo dette med søvn.
Alle som har sovet dårlig av ulike grunner i kortere eller lengre periode vet hvor inngripende det er både på fysisk helse og psykisk helse. Det påvirker et så stort spekter av området i livene våre. Til og med etablering av fysiske sykdommer som diabetes, hjertekar, høyt kolesterol, ikke sant? Og
og psykiske symptomer som dårlig konsentrasjon, nedstemtet, ja, i det hele tatt. Man føler seg virkelig ikke som seg selv når man sover dårlig. Og her står bevegelsesåg i en særstilling i forhold til at det er særlig den dype søvnen som har stor betydning for helsa vår.
Dette kunne man jo hatt en helt egen episode om. Det er kjempespennende. Ja, det er så spennende. Og det som skjer når man er i bevegelse, det er at det er særlig den dype søvnen som det blir mer av, og som får bedre kvalitet. Og dette ser ut til, og en av årsakene ser ut til å være at det har en direkte tilknytning til en neurotransmitter som heter GABA.
som er helt essensiell for stimulering av bevissthetssenteret vårt. Det som skjer er at når vi er i bevegelse, så får vi mer gaba, og det gir mindre aktivitet i bevissthetssenteret. Dette er veldig viktig i forhold til å inngå tankespinn, kjenne at man ikke legger seg med en veldig uro når man egentlig skal nå
ro og bli mottakelig for søvn da, i forhold til det rent åpenbare om at man faktisk tar seg mer ut på trening og er mer fysisk sliten også selvfølgelig
Det er ganske utrolig, og jeg ser det jo. Jeg trekker jo søvna. Når jeg er i perioder der jeg trener, det er ikke sånn at en treningsøkt gjør at jeg søver bedre, men når jeg er i en periode der jeg bruker energien min på å få mer bevegelse i hverdagen, så får jeg mer.
flere minutter dyp søvn. Ofte en halvtime ekstra. Og vi vet jo, det skjer så mye viktig i den dype søvnen. Det er den dype søvnen som er den første halvdelen av søvnen vår som gjør at vi føler oss utvilt.
neste dag. Det er i all hovedsak den dype søvna. Der skiller man ut avfallstoffer, man får utskillelse av growth hormone, veksthormoner, som også er viktig for oss voksne. Det skjer så mye i den dype søvna. Og jo eldre vi blir, så viser studiet at man får mindre av det. Og jeg tenker at nå er
Nå har ikke jeg sett studier på det, men jeg håper at det å være i bevegelse kan motvirke den effekten litt. Vi trenger den dype søvnen, uansett alder. Men hvordan gjør du det sånn rent spesifikt, sånn som du sier at mannen din i dag drar til Sør-Sudan? Hva gjør du nå når du er alene med barna og har en fulltidsjobb, og prøver å leve i ...
Med dine verdier da, å få nok søvn og trening, du vet hvor viktig det er for helsa di. Hva er det du spesifikt gjør? Når jeg er helt alene med barna, og for at ikke særlig dette med bevegelse skal skje etterlegging, som gjerne nå har blitt halv 9, så er det fort at de må bli en del av det, rett og slett. Så enten om det er hinderløype i stua,
Eller om det er bare å ta initiativ til noen form for lek i hagen. Det kan være førstemann til...
et punkt vi setter opp, eller masse ulik lek i hagen. Jeg har enda til gode å få et eneste nei fra barna. Jeg tror alle barn, hvis de får tilbud til å springe rundt i hagen med foreldrene sine, så er det noe av det beste som finnes. Da får man jo også dette dagslyset. I helger har vi faktisk en skikkelig fin greie at før frokost og nærmest før tannpuss,
så tussler vi en liten tur i skogen. Da er det jo enten å passe seg for Trolle Trum, som vi har lest om i Norlys, eller bruke Elsa-magi, som begge jentene, bare lager det til en historie. Det er nok med 10-15 minutter der også. Hvis vi da i tillegg tuller med at vi skal fange hverandre litt, så har jeg en liten...
pulsøkning og en deilig følelse i kroppen bare allerede fra start på morgenen. Og så er det noen ganger jeg må innse at det er vanskelig å få til. Jeg må for eksempel si, nå kan dere sette dere ned med noe fint på TV, og så tar jeg meg en runde i stua med enten strikk eller det som jeg trives aller best med å trene, det er jo kettlebells. Det er jo...
uendelig med muligheter både i forhold til styrke og utholdenhet og virkelig bare eier de 10, 15 og 20 minutterene kommuniserer til jentene hva for dette er viktig
Det gjør vi om ikke daglig så mange ganger per uke, enten om det gjelder maten vi velger å spise, eller bevegelsen vi velger å sette av tid til. For det gjør at hodet til mamma fungerer veldig mye bedre etterpå, for eksempel. Og det stilles de ikke noe særlig spørsmål til, det er de vant til å gjøre.
Så det er både særlig å senke tarskelen igjen, dette ikke venter på den perfekte anledningen, bare slenge meg rundt. Jeg har innsett for lengst at det jo går veldig fint å trene på sulten mage, for eksempel. Og ikke ha så store krav til hverken omgivelser eller tøy du har på, eller sånn bare... Eller antall minutter, ikke sant? Det jeg så i høstferien var at, jeg leste i boksettet de tibetanske riter av Anudin Misha,
Da er det fem øvelser man skal gjøre som skal være veldig bra for hele muskelskjelettsystemet.
Så jeg la meg ned på bakken og begynte med de her, for jeg så på bildene og knota noe voldsomt. Vi voksne er jo ikke. Men jeg fikk den på et eller annet vis til. Den første, og så kommer han, Anton, min minste på tre år, og setter seg opp med og bare «hva gjør du, mamma?». Og så viste han bilder av de tibetanske ryttene. Og det var helt utrolig å se på. Han klarte de helt perfekt.
Perfekt alle fem. Med en gang. De er i bevegelse hele tiden. Han synes jo det var kjempegøy å gjøre det med mammaen sin. Så...
Det å bare finne på sånne ting, bare legge seg ned på bakken, så de går fra TV-en med en gang og vil være med på bakken og gjøre de der øvelsene. Ja, det er virkelig erfaringen vår også. Og jeg prøver veldig aktivt i det med å komme inn døra, og det er ikke alltid det friste. Det må jeg ærlig innom meg. Jeg tenker på myndigheten som skal på plass.
matboksene som skal ut av sekken og vaskes opp, alle disse her tingene som bare må holde hverdagen i gang. Men investerer jeg til og med bare så litt som ti minutter med full tilstedeværelse for de to, når man kommer inn dør og slenger meg ned på gulvet, og opplever akkurat det samme som deg, at de virkelig kommer løpende, enten om jeg er tre som de da skal klatre på, eller altså hva som helst. Jeg fortalte deg i går på telefon om dette jernfengselet som vi har til jentene hvor vi setter oss på gulvet, og
og fange dem med arm og bein, holde det med et trangt grep, og jentene skal prøve å komme seg ut.
Bare alle de der små tingene der, hva det skaper av latter og tilstedeværelse og sånn. Og jeg også har gått av og over på den tilstedeværelsen. I tillegg ser jeg at det gir en investering i hele resten av kvelden og hverdagen. At jeg trenger bare mitt fokus en ganske kort tid. Og så ser det ut som vi hopper over veldig mange av sånne småkrangler og dårlig stemning og sånn resten av midten, middagen og kvelden da.
Det er jo ikke så rart når man kommer litt heseblesende fra skole, jobb og barnehage. De små tingene, ikke undervurdere hva alle disse små valgene i løpet av en dag eller en...
En uke har å si, og selvfølgelig dette med at nå jobber jeg et sted der jeg faktisk kan gå til jobb. Det er veldig nytt når man bor på Nesodden. Da er det ofte mye kjøring, så deg seg selv å velge hverdagsaktivitet, som du fortalte med trappene, eller gå av bussen et par stopp før, eller ...
forpliktet av de mine avtaler overfor andre. Det er jo selvfølgelig ikke lett når man er alene, men de seg selv vil kunne bli med og gi større effekt av det vi velger å gjøre. Så ikke undervurdere de små tingene. Men hva gjør det for stressnivået ditt, nå når du vet at mannen din er i et land som det er jo risiko med reisen hans? Har du noen...
ritualer du gjør, eller et eller annet for å få ned stresshormon og ikke gå i det tankespinnet? For du blir jo selvfølgelig redd her, jeg skjønte av og til. Hva gjør du? Det hadde vært særlig dette med å prioritere søvn. For da er jeg mye mer robust.
Det er en sånn grunnpakke. Jeg må spise meg god og mett, og jeg må ha gode pauser mellom måltidene. Ikke begynne å tulle med det, for det gjør noe med robustheten min. Jeg må ha de der små pauserne. Av og til står jeg opp før for bare å ha...
10-15 minutter på matta, eller når det er dagslyst, nå begynner det å bli vanskelig på denne årstiden, men lufta meg pitti litt før jentene, altså bare ute i hagen, før jentene er i gang med dagen sin. Og så har jeg de siste årene jobbet mye med pust. Ja, fortell om det. Ja, det er jo helt sånn, jeg kan bli helt sånn tulleterørt av å tenke på hvor langt det har tatt meg egentlig, for
Jeg må være så ærlig at meg og Sambo har brukt en del år på å gjøre meg mer og mer komfortabel med hans reise. Det er ikke til å stikke under en stol. Problemet med mange av de områdene han er i, er at det er høyrisikoområdet, og jeg blir matet med veldig mye elendighet i forhold til nyhetene. Så ...
Vi har gjort noen grep. Et av dem er at jeg i tiden før veldig sjeldent leser mye nyheter. Og generelt har jeg fått et nytt liv av å minimere min nettlesningsbruk. Nå er det kanskje opp til en gang per uke.
Men siden han er så inne i alt av sikkerhet, og det har jo vært veldig, veldig, veldig fremtredende nå, mars-april dette året i forhold til Ukraina, for da var det helt vanvittig, så vi måtte bare bestemme oss for at jeg kan ikke samtidig fores gjennom medier og se hvordan det påvirker han. Jeg må forholde meg til kjernen i det, og det har kommet også heller via Sebastian. Så
Har vi gjort en annen ting? Vi har brukt masse tid på at jeg forstår konfliktens kjerne i ting. Men før en reise setter vi oss ned med kart, faktisk. Kartet hva må den skal, hvor vi forklarer de regionale forskjellene på ting, og prøver å få tak litt på hva som ligger bak dette her, ikke bare bruke det.
veldig overfladiske skrekkartikler som serveres til oss på daglig basis som mitt grunnlag for å tenke på om han er trygg eller ikke. Og der også videre sånn rent personlig er det jo dette med pusten da. At jeg har sett på pust som en helt sånn
avgjørende måte i å fremme min parasympatikusaktivitet, den rest and digest moduset mitt. Lille moduset vår. Ikke sant? Sammenlignet med det som jo preger meg veldig ofte i hverdagen da, nettopp et litt for høyt stressnivå og sitte og mates med andres problem, ikke sant? I legerollen og sånn, så
Det går vel nesten ikke en kveld uten at jeg puster meg ned før søvn, både for å fremme søvn og for å ta litt kontroll på... Jeg liker å tenke på det som tar litt kontroll på intensiteten i kroppen min, på en måte. At jeg bruker pusten til å skru det ned, sånn at jeg lander for kvelden og lander for natten og er klar for en ny dag. Begynner jeg å tulle med de tingene der, så...
blir jeg mye mer frønsitte, mye mer tankefull, mye mer engstelig, og
Man trenger ikke ha en samboer i utlandet for å kjenne på disse tingene her. Nei, og det er det man kanskje har trodd at jeg er født litt engstelig, men samboeren min er født robust for eksempel. Men det er så mye man kan gjøre for å påvirke egen robusthet. Og du står i ganske krevende situasjoner av og til. Og du gjør små endringer egentlig, men så gjør det så mye mer robustt. Og
Det er veldig fint for oss andre å høre, fordi det er så mange ting som påvirker oss, men det er også mye vi kan gjøre selv for å ta kontroll på det. Men hvordan gjør du det helt spesifikt? Hva gjør du med disse pustøvelsene? Ja, der er det jo litt forskjell på hva man vil oppnå, men i forhold til akkurat dette med søvn og nedregulering og ro,
og ikke bruke pusten som en stimulerende faktor, for det har jeg ikke trengt så mye nå. Typisk noen som ville ha pustet seg veldig opp før en podcastinnspilling for eksempel, og liksom komme godt på. Der har jeg andre ting jeg kan gjøre, men for nedregulering... Hva betyr det å puste seg opp?
Nei, at du bruker pusten til å komme et slags mer offensivt modus da. Et mer skjerpet modus, sant det er jo en del av bruk av pust, men for min del så har jeg trengt i veldig mye større grad den nedreguleringsfunksjonen da. Og
Ja, for han varholdende driver vel med den der opppustingen når han skal løpe. Ja, helt riktig. Så det er en sånn stimulerende måte å bruke pusten på. Den føler ikke jeg at jeg trenger i hverdagen, for jeg må jobbe mer med å holde meg nede. Og helt rent konkret, for eksempel til kvelden og natten, så er jeg ferdig med leggen av barn og snakker meg ferdig med samboer og
jeg er klar til å sove, så velger jeg å bruke bokspust. Det er veldig festlig, for jeg må bare legge til det, jeg har alltid vært en person som går fort, som tenker fort, som har et veldig høyt tempo, og som kan bli nesten litt rastløs av å være i ro, så jeg har
Når Sebastian da har vært på denne pustereisen sin i flere år før meg, så har ikke jeg vært mottakelig og klar for nesten å høre om den en gang. Og det er veldig komisk, for jeg har sett at det er et område i mitt liv som virkelig trengs, men har liksom ikke vært helt mottakelig for å ta det inni av meg da.
Så de blir lært opp i det? Ja. Og så er det jo rett og slett sånn at jeg legger meg ned for kvelden og natten, og så bruker jeg først, det kan være for eksempel fire sekunder på rolig innpust, og så holder jeg i fire sekunder,
Og så bruker jeg fire sekunder på å puste ut igjen, og så holder jeg i fire sekunder. Det som er så fantastisk med for eksempel sånn som bokspust, er at kjenner jeg at jeg lander mer og mer for kvelden, og i roen, så kan jeg øke det til for eksempel syv sekunder inn, syv sekunder hold, syv sekunder ut, og syv sekunder hold. Og
Dette har nå over noen år blitt et veldig tydelig barometer for meg hvor jeg er i stresset mitt faktisk. For det er noen ganger jeg ikke klarer så vidt å bruke fire sekunder inn. Jeg får en slags lyst til å puste fortere og mer. Og da vet jeg at jeg trenger det enda mer. Da må jeg være enda mer nøye med hva jeg fyller dagen i morgen med. Og den kommende helgen kanskje omprioritere litt
setter grenser og bruker det. Det har blitt et veldig barometer for hvor jeg er i totalstresse mitt. For de gangene jeg har det som best og er som roligst, det er de gangene kveldene jeg har kjempegod tid, kan holde lenger enn 7-8-9 sekunder på alle delene i pusten. Mens de gangene jeg virkelig vet at det er mye som står på, så er det så vidt jeg klarer å være komfortabel med
Hvor mange runder tar du? Til jeg kjenner at jeg er helt nede, dypt i madressen. Jeg er bevisst på styr, at beina ligger rundt kroppen min, at beina er tungt mot madressen. Til jeg er i den modusen der jeg kjenner det. Det kan være bare ...
fem runder. Og det som er helt spesielt med den typen pust, er at jeg kjenner i det jeg går inn i søvnen på en måte, at det bare nå, nå, nå, akkurat som et barn som er klar for å sove, altså bare nå går jeg inn i pusten og sover helt fantastisk godt. Dette er et skikkelig bra verktøy, Trude. Tusen takk for at du deler det. Og
Det er veldig interessant det du sier om at det er en slags barometer for hvordan nervesystemet ditt er for tida. Jeg tenker at du blir veldig godt kjent med egen kropp, og du blir mer bevisst. Det handler ofte om det der med å være bevisst. For det er så lett å havne i hamsterhjulet, så ser man ikke forskjell på egen kropp fra uke til uke eller dag til dag. Ja.
Men det minner du deg selv på nesten hver kveld? Gjør du det hver kveld? Ja, jeg gjør egentlig det. For jeg vet at det betyr så mye. Husker du første gang vi møttes på Akabrygget her, så fortalte jeg om hvordan vi bruker det med jentene også. Kan du ikke fortelle det så fint? Det er veldig fint. For det eldste, hun er jo da syv år. Der er det både kjedelig å legge seg, og hun er ikke trøtt.
og vanskelig å sove, og masse, masse, masse på hjertet. Vi legger jo hun ennå, og vi blir til hun, stort sett til hun sover. Og den tiden der, fra når huset er stille, og vi hører hvordan dagen har vært, da skjer det noe. Og vi har tenkt veldig på hvordan vi kan hjelpe barna til å lande litt for kvelden, for det er egentlig ikke så rart at
Det er vanskelig å sovne når det tar tid for innsovning. Da har vi tatt med pusten der også. Måten vi har løst det på, det er å bruke pusten til å sende hjerte til alle de vi bryr oss om.
Så vi avtaler, ok, Odelia heter det eldste, hvem er det vi skal sende hjertet til i dag? Og så blir det en kjempefin bevisstgjøring i forhold til hvem man bryr seg om, rett og slett. Og så for at de hjertene skal komme helt frem til de vi skal sende de til, det kan være mom,
Homo og mosje, som de heter, mormor og morfar, tantene eller hva som helst, så puster vi veldig rolig inn med nesen for å fylle magen full av hjerte. Så må vi holde dem litt, for da skal vi bestemme hvilken farge de skal ha, så vi må holde pusten der litt. Så flåser vi rolig ut gjennom nesen disse hjertene. Jo roligere vi klarer, jo større blir den skyen.
Og så gjør vi det noen ganger. Så det er så mange ting med det. Både den der tilstedeværelsen jeg får, eller vi får med hun. Hennes tanker på hvem som bør seg. Og at hun da sa, nei, nå er jeg trøtt. Nå vil jeg sove. Det trenger ikke ha alt å si. Men det er jo en bevisstgjøring. Hun er vant med
hvordan pusting kan være som et verktøy. Det er så fint. Jeg håper det er mange år til vi slutter med det, for det er veldig, veldig fint. Hun lærer fra tidlig alder at pusten kan gjøre rolig
Ja, det er kjempefint. Det skal jeg prøve i kvelden med Anne Olav. Det er kjempefint. Vet du hva, det er så spennende å prate med deg, og vi kunne prate før alltid, tror jeg. Men jeg har noen få spørsmål til deg som vi må få til før vi avslutter.
Og du er jo engasjert. Du er veldig engasjert i dette med forebyggende helse, og du ønsker å gjøre endringer sånn at vi slipper å få så mange sykdommer som befolkningen har fått. Og at man kan le gode og friske liv. Hvis det var noe du kunne endre på, hva ville det vært? Hvis det var noe jeg hadde mulighet til å endre på sånn som jeg ser det nå, så er det faktisk totalbelastningen og ressursknappheten.
som ser ut til å være dominerende overalt i samfunnet, helt uavhengig av bransje eller yrke. Det er enormt stressnivå som hver eneste dag ser ut til å overskride kapasiteten vår på så mange områder i livet, og som faktisk gjør folk syke at uansett hva man driver med eller hvordan man fyller dagene sine, så ser det ut som at
Man nærmest prøver å effektivisere bort både kvalitet og helse. Så hadde det vært noe som jeg kunne aktivt gjort for at det bare hele totaltrykket på alle oss hadde blitt...
så skulle jeg gjort det i dag. Jeg må legge til at her snakker jeg veldig ofte med pasientene mine om denne bevisstgjøringen, om hvor skoene trykker som mest, eller egentlig skoene, for vi har på oss veldig mange ulike typer sko i løpet av en dag, og ser på om det er noen plasser man egentlig kan gjøre om på totalbelastningen sin. Hva er det du ser som belaster oss mest?
Noen ganger er det helt åpenbare ting som at man ikke trives på arbeidsplassen sin. Man har en dårlig kommunikasjon med arbeidsgiver, føler seg veldig overveldet i forhold til arbeidsmengde og type arbeidsoppgaver. At man av og til føler at de går litt over hodet på en, at man ikke mestrer det. Der prøver jeg å hjelpe.
bare litt til å egentlig stille direkte i spørsmålene, tenke at ting ikke er så skrevet i stein. Du har jo tatt et kallet utradisjonelt valg i forhold til å faktisk sitte inne med det store behovet om å lage podcast i stedet for å bli med på denne spesialiseringsløpet. Akkurat der og da var det det som var riktig, samme for min del, at man liksom er bevisst at
Jeg kan påvirke veldig, veldig mye av dette helt selv, men at det ikke alltid føles sånn. Og så er det selvfølgelig sånn, dette med at man føler seg alene, noe som tynger meg veldig mye, når jeg sitter både i en behandlerrolle og som privatperson, når jeg vet hva det gjør med folk. Men gjemt over, så føler jeg at det er totalbelastningen faktisk, at det er summen av alt som
flere ganger ukentlig, fører til at folk kommer og er syke på legekontoret. Den følelsen av overveldelse, at man ikke har kontroll det er så mye som skjer. Jeg tror du tok opp det med å begrense nyheter. Det har vært veldig viktig for min egen del også. Jeg er jo opptatt av å holde meg oppdatert, men jeg trenger ikke bli overveldet av alt som skjer.
Og det tror jeg er en bidragsyter også, for at i hvert ledig sekund så går man på mobilen, så sjekker man hva som skjer der, om det er på sosiale medier eller på nyheten, men det er alltid et eller annet som skjer. Og man blir gjerne overveldet av det, for den er ikke vant til å ta imot så mye informasjon. Så det er noe som i hvert fall har vært viktig for mitt eget liv.
Det har vært superviktig for mitt eget liv, og uavhengig av reisingen til Sebastian. Og det er jo litt med at jeg har fått en litt sånn respekt for hjernehelsen min i de senere år. At bare det som du sier, kosmofores med stort sett bare helt sånn elendige nyheter. Noen sjekker det, hva er det det har blitt vist opp til?
20 og 50 ganger til dagen bare går innom og mater hjernen. Og vi har den samme forutsetningen til å forholde oss til den informasjonen og fordøye den informasjonen som for mange tusen år siden. Der har det dessverre ikke skjedd en lik utvikling som på tilgjengeligheten.
Så hvis jeg tenker, og så noe av, altså så både det der at jeg faktisk skal ikke gi en stadig overload med informasjon, jeg da egentlig bare velger å forholde meg til indirekte, for jeg skal jo ikke aktivt gjøre noe med det som regel. Jeg skal liksom bare sørge for å få det med meg på et vis. Mhm.
Så det synes jeg har vært helt avgjørende, og la det bli veldig, veldig mye mindre av det. Det hadde vært spennende forskning å ta en gruppe mennesker og se hvor mye mer ro de får i kroppen ved å kutte sosiale medier og nyheter til kanskje en gang om dagen. Ja.
For det tror jeg hadde du hatt veldig mye å si. Men du, før jeg kommer til siste spørsmål, så fortalte du meg en studie om ensomhet. Kan ikke du bare si det? For jeg synes det var så interessant. Ja, ja.
Nå har vi kanskje ikke formidlet det tydelig nok i dag, men det med gode sosiale relasjoner, det er nok med bare en god sosial relasjon, ser ut og peker seg ut som den enkeltfaktoren med størst betydning for både fysisk og psykisk helse. Og det er jo helt vanvittig. Har man gode relasjoner, så ser det ut som det er
Den faktoren som har størst betydning for våre leveår med bestelse og trivsel. Og det jeg nevnte for deg da, det var et prosjekt som de gjorde i en engelsk by som heter Froom fra 2016 og fire år frem i tid. Der de egentlig bare styrka de...
Tjenesterne som fantes i primærhelsetjenesten fra før, det vil si at de lagde flere arenaer for folk til å møtes. Et eksempel var for eksempel hvis du var pårørende til en langt kommende dement mann, så hadde du en arena å snakke med andre i samme situasjon. Eller hvis jeg var tenåringsmor og var veldig fortvilet over hvordan jeg skulle håndtere tenåringen min, så kunne jeg møte andre i liknende situasjoner.
eller for et bilverksted for ungdommer som ikke trivde så godt på skole. Alle bare små, små, små justeringer av tjenester som egentlig allerede fantes i samfunnet, men som var med på å styrke samholdet og da unngå ensomhet.
Og det som det bare over fire år viste seg, dette var et innbyggertall på ca. 20 000 innbyggere, var jo da at sammenlignet med de andre nabokommunene, så klarte man bare med å styrke sosiale relasjoner, unngå at folk satt isolert og var ensomme, og redusere antall akutinnleggelser på sykehus med nesten 20%. Tenk det! Ja, og...
Og så har man sett over det flere ganger og lurt på om det er for mange andre viktige faktorer man ikke har klart å ta hensyn til, men det ser egentlig ikke helt sånn ut. Så det med å på en måte styrke sosiale relasjoner og lage særlig en primær helsetjeneste som ivaretar dette i større grad enn det de gjør i dag, det kan ha en kolossal betydning både for vår mulighet til å forebygge
men også for å avlaste laste spesialiststilsettjenesten, og hvis man da ser på det økonomiske utbyttet, så vil det jo ha antall liketøy og akutinnleggelser på sykehus er jo vanvittig kostbart. Så den totalen der er utrolig interessant, og
en del av det som gjør at vi har lyst til å prøve noe av det samme i min kommune på Nesodden. Nei, er det sant? Hvor spennende det er. Ja, veldig, veldig. Alle får lyst til å flytte til Nesodden. Og det er så spennende det du sier. Og jeg intervjuet nettopp lykkeforsker Ragnhild Bangnes. Hun er jo en av de fremste lykkeforskere vi har i Norges land og jobber under FOI-nød. Og hun sa at
Alle kommuner og byer burde egentlig lage et sånn svært langbord i sentrum, der man kan møtes og treffes, for det har så mye å si for lykkenivået våre også. Og vi vet jo det at man kan ikke kurere sykdom med å være glad, men man kan forebygge sykdom ved å være glad, ha det bra i livet. Så det er jo bare... Åh, det blir artig å se. Jeg håper du får til den studien, Trude. Ja.
Tusen takk for at du var med i dag. Jeg har et siste spørsmål jeg pleier å stille mine gjester. Hvis du måtte forlate verden i dag, og alt du hadde sagt og gjort var blitt visket ut utenom tre ting, hva ville det vært? Åh, spennende. Den første virkelig viktige tingen
Som jeg ønsker at skulle ha stått igjen, det er faktisk at den enkelte tør å kjenne litt etter på å stå i seg selv.
Både daglig, men over tid. Hvordan har jeg det egentlig i dag? Kjenne på magefølelsen. I hjertet pleier jeg å si til pasientene mine. Prøve å virkelig identifisere om du stadig lever på akkord med det som føles riktig for deg.
For det skjer noe virkelig fint hvis man for alvor kjenner at man klarer å leve med i maritå med verdiene sine. At det er ikke noen andre som har fasiten for hva som er riktig for deg. Så kjenner du at det er noe som ...
Føles litt feil, det er noe som ikke føles helt riktig, så tør å åpne opp den esken og kjenne nytte på hva det er. Og så prøve å identifisere om det er noe som egentlig er innenfor din mulighet til å påvirke. Det er nummer en. Nummer to er nok i forlengelsen av nummer en å klare å sette grenser for seg selv.
Jeg øver meg på det hver eneste dag, både på legekontoret og i alle roller jeg har i dette livet. Det er en stor befrielse når man blir litt bedre på å si nei.
Eller generelt bare sette grenser. Og det går jo på alt ifra små hverdagslige situasjoner, der jeg må være tydelig med for eksempel legesekretærene om at mellom disse 20-minutters konsultasjonene, eller særlig øyeblikkelig hjelp-konsultasjonen på 10 minutter, så vær så snill og ikke sett inn enda flere. Sånne små som gjør at jeg aldri føler at jeg har hodet over vann gjennom hele arbeidsdagen min.
Hvis jeg kan heller ta stilling til de pasientene etter arbeidsdagen i mitt tempo, når jeg er klar for det, så vil det ha noe å si for hele min mestringsfølelse gjennom hele dagen. Så det er et lite eksempel. For oss som er så engasjert i alt mulig, så er det noe med å være veldig bevisst hvor vi faktisk investerer tiden vår i. Det siste som jeg har brukt mye når jeg synes ting ...
Hvis jeg synes ting spiser seg litt til, eller føles tøft, vi har jo alle perioder der ting går opp og ned, det er å prøve å zoome litt ut, og se seg selv i et større perspektiv. Hvis jeg da stiller spørsmål, «Åh, tror du det har egentlig dette noe som helst å si om fem eller ti år?»,
Og veldig ofte har du jo absolutt ingenting å si. Og det er en sånn befriende følelse av og til som kan hjelpe hvis ting drar seg litt til, for da blir vi ofte mye mer sentrert i oss selv, mye mer lukket. Hvis man da klarer å bruke det som en veiledning til «Er dette så farlig? Hvilken betydning har det i det større perspektivet?» Og så er det med på å få meg til å lande litt mer og være trygg.
Og det hjelper deg litt med punkt nummer en, og det der med verdiene dine. For da vil du kanskje svare, ja, det har noe å si for meg om fem år. Denne jobben, for eksempel, eller hva jeg skal studere, eller hvordan jeg skal håndtere denne situasjonen med en relasjon. Jeg synes det var bare kjempefint, Trude. Tusen takk for at du delte. Så kjekt! Har du noe siste du ønsker å si? Det må være at...
Uansett hvor vanskelig eller lett det føles å prioritere disse her små tingene, så vil alt, alt, alt telle i det lange løpet. Og det er ditt lange løp som du har mulighet til å påvirke nå. Så jeg tenker bare...
Senk forventningene, vær raus med hva som skal til for at det skal kunne skje i de omgivelsene du er. Og så vil alt det bli med å munne i det store bildet. Nå kommer du til å få masse folk som har lyst til å ha deg som fastlege. Hvor kan litt av den vinne nå, deg?
Nå er jo jeg også, som du nevnte, på Instagram. Det starter jo som en kettlebell-profil, som nå etter hvert rommer mye om det mest egentlig, både litt hverdagsliv og småbarnsliv og legeliv og
Og det er da under Trude og Livet. Trude og Livet på Instagram. Veldig fint. Hører veldig gjerne fra lytterne der. Supert. Så hvis dere vil spørre Trude om noe etter denne episoden, så kan dere nå på Trude og Livet på Instagram. Og hvis du har noen tilbakemeldinger på episoden, eller spørsmål, skriv under på Facebook eller Instagram.
der jeg legger ut om dagens, ukens episode. Og hvis du føler at denne episoden hadde vært til nytte for noen, så send den til de. Det er sånn vi får ut denne viktige kunnskapen som hun trodde sitt på. Hjertelig takk for at du hørte på, og takk til deg som abonnerer, og med det ønsker vi deg en kjempefin dag. Ha det godt!