#184: Frykten for sykdom, overdiagnostisering, og balansen mellom nødvendig behandling og overbehandling. Med professor Bjørn Hofmann.
Podkasten "Leger om livet" diskuterer overdiagnostisering og overbehandling i helsevesenet med professor Bjørn Hofmann. De drøfter utfordringene ved moderne diagnostiske metoder, som MR-undersøkelser, og viktigheten av å informere pasienter om risiko og nytte. Hofmann fremhever behovet for å balansere nødvendig behandling med å unngå overbehandling og unødvendig angst.
00:01
Podcasten diskuterer medisinsk filosofi og overdiagnostisering, og hvordan teknologi kan både hjelpe og skade pasienters helse.
01:04:18
Viktigheten av ansvarlighet og god veiledning for unge leger, samt bevissthet om konsekvenser av medisinske undersøkelser, diskuteres.
Transkript
Nemnt i episoden
Overdiagnostisering
Et sentralt tema i podkasten, diskutert i lys av moderne teknologiske muligheter og dens potensielle misbruk.
Overbehandling
Diskutert i sammenheng med overdiagnostisering, og dens negative konsekvenser for pasientene.
Medisinske fremskritt
Nevnt som bakgrunn for utfordringene med overdiagnostisering og overbehandling.
Bjørn Hofmann
Professor i medisinsk filosofi ved NTNU og Universitetet i Oslo, hovedgjest i podkasten.
NTNU
Bjørn Hofmanns arbeidssted, nevnt i sammenheng med hans forskning.
Universitetet i Oslo
Bjørn Hofmanns arbeidssted, nevnt i sammenheng med hans forskning.
MR-undersøkelser
Diskutert som et eksempel på en diagnostisk metode som kan føre til overdiagnostisering.
Placebo-effekt
Nevnt i sammenheng med bruken av teknologiske metoder for å berolige pasienter.
Nocebo-effekt
Nevnt i sammenheng med pasientenes angst og bekymring ved å motta diagnoser.
Mammografiskreening
Diskutert som et eksempel på en screeningmetode med både fordeler og ulemper.
Prostatakreft
Nevnt i sammenheng med overdiagnostisering og overbehandling.
PSA (prostataspesifikt antigen)
Nevnt som en blodprøve som kan brukes for å oppdage prostatakreft.
Vidia
Privat aktør som deltar i forskningsprosjektet for å redusere unødvendige MR-undersøkelser.
Unlabs
Privat aktør som deltar i forskningsprosjektet for å redusere unødvendige MR-undersøkelser.
IROS (Improving Radio-Logical Services)
Forskningsprosjektet ved NTNU som fokuserer på å forbedre radiologiske tjenester.
Nette Dragland
Utdannet lege og vert for podkasten "Leger om livet".
Leger om livet
Tittelen på podkasten.
NRK Ytring
Nevnt som en plattform hvor Hofmann har publisert artikler.
WHO
Nevnt i sammenheng med statistikk om bortkastede helsekostnader.
OECD
Nevnt i sammenheng med statistikk om bortkastede helsekostnader.
Deltakarar
Host
Nette Dragland
Guest
Bjørn Hofmann
Lignende
Lastar
Hjertelig velkommen til podkasten Leger om livet. Mitt navn er Nette Dragland, jeg er utdannet lege og jeg lager denne podkasten for å gjøre nyttig, god og spennende kunnskap om kropp, helse og sinn lett tilgjengelig for oss alle. Med meg i dag har jeg gleden av å ha en Bjørn Morten Hoffmann. Han er norsk forsker i medisinsk filosofi.
Han er professor ved NTNU i Gjøvik, fagernet for helse, teknologi og samfunn, og jobber som professor ved Senter for medisinsk etikk ved Universitetet i Oslo. Hjertelig velkommen, Bjørn. Tusen takk for det. Hva er medisinsk filosofi?
Ja, det er jo noe som de fleste ikke forlyster seg med, men i filosofien generelt så er man jo opptatt av veldig sånne grunnleggende spørsmål, og da er jo medisinsk filosofi opptatt av grunnleggende spørsmål innenfor medisin, men også helsefag mer bredt. Så vi studerer sånne grunnleggende begreper som helse, sykdom, diagnose, overdiagnostikk og hva er nytt.
og ikke nytte. Og så er vi opptatt av rasjonalitetsformer, altså hvordan slutter man inn for helsefagene? Hvordan kommer man fram til kunnskap? Hvordan bruker man kunnskap? Alle sånne grunnleggende spørsmål. Det driver vi og forlyster oss med da. Det høres litt komplisert ut. Forskningsfeltet har utviklet seg så voldsomt. Det er så mye som skjer, og det er så mye polarisering innenfor forskningsfeltet. Hvordan synes du det har endret seg?
Vi får jo stadig nye forskningsområder, og det skyldes jo at vi klarer å avdekke nye stoffer, nye molekyler, altså nye ting som vi kan forklare sykdommen med. Og i tillegg så finner man nye måter å
Manipulere disse på, både detekter dem på, men også endre dem på i forsøk på å behandle folk. Og med alle sånne metoder så kommer det noen utfordringer, og de er det litt viktig at vi er klar over ganske tidlig. Så det er litt sånn for meg som har teknologibakeren også, så er jeg litt opptatt av at teknologi er noe som kan brukes veldig bra, men som også kan brukes mindre godt.
Og vi har jo lært en veldig viktig lekse når det gjelder antibiotika for eksempel. Vi ser at dette er et fantastisk hjelpemiddel, men hvis vi ikke bruker det klokt, så går det ikke så bra. Nettopp. I dag skal vi snakke litt om dette med overdiagnostisering. Fordi at jeg jobber jo som lege, og jeg har jo
hadde utallige pasienter som kom til meg og ønsket egentlig en full screening. Bare sånn, sjekk meg, jeg føler meg ganske bra, men bare sjekk meg, jeg er så redd for at mine foreldre, eller en søster, eller en veninne, eller en kompis har slitt med et eller annet, og jeg har lyst til å sjekke meg. Og
Dette har vi godt lært opp til, vi leger, hvordan vi snakker med pasientene våre om dette. Men fra ditt perspektiv, hva tenker du om dette?
Ja, og det er jo litt tilbake til det som du også var inne på i stedet med tanke på å bruke teknologien godt, for vi har jo så fantastiske diagnostiske muligheter i dag, så vi kan jo nettopp gjøre en analyse av oss selv i alle bauer og kanter på alle mulige måter. Og så er det jo da sånn at vi som biologiske vesener, som organismer, så er vi jo litt forskjellige.
både utenpå og inni også. Og vi kan jo finne alt mulig rart. Vi kan ha noen små avvik her og noen avvik der. Man sier at de fleste av oss har fem genetiske avvik som kunne vært alvorlige, også selv om vi ikke merker noe. Fordi vi har alle disse variasjonene, og sånn er det også hvis du tar et rønkenbilde, så kan du finne noe som kan bety noe.
Og da er jo det vanskelige, ja, i hvilken grad vil det bety noe for de fleste av oss? Vi dør jo med tilstander og sykdommer, uten at vi noen gang har merket det. Og hvis vi finner de, så blir vi på en måte både bekymret for de, og så blir vi, føler vi oss forpliktet til å gjøre noe med de. Man blir fanget i det. Man blir fanget i det, ja. Og man snakker jo ofte da om sånne diagnostiske odysseier, hvor du på en måte, du tenker, ja, men vi har bare en sjekk, og så ser vi, åja, men her fant vi en,
kanskje en utposning på et kar i hodet, og så blir man veldig bekymret, så må man følge opp dette, og så da må man nye testere, og så på en måte vikles man inn i en prosess som man ikke hadde tenkt at man skulle være en del av, fordi man bare skulle sjekke at alt var ok. Og så må man leve med den usikkerheten da, av å vite, og dette er bare bifunt.
Det er bifunn, altså. Men også med konkrete funn, altså hvor man da eksempelvis fra, når man tar MR av Korshyggen, det er jo et sånt klassisk eksempel, så
så finner man et prolaps. Og så har jo ganske mye forskning vist at det at man da fant dette prolapset på et MR-bilde, det gjorde at prosessen med tilhøyling gikk senere enn om man ikke hadde tatt en MR og funnet dette. Og det er litt sånn interessant. Så det er jo litt det der med å bruke disse fantastiske hjelpemidlene som vi har på en klok måte.
Og det er klart, når du går til en helsjekk, eller du tenker, det er jo fint å få sjekket om jeg leverer bilen på service, det gjør i hvert fall jeg, når jeg skal, og så finner de noe, så prøver jeg å utbedre det, og så tenker nok mange også med, ja, men det er lurt å få sjekket at alt er ok. Men det da ikke å ha en plan for, ja, men hva hvis jeg finner noe, hva vil jeg gjøre da? Hvis de finner noe alvorlig, vil jeg vite det, vil jeg ikke vite det? Og særlig disse tilfellene, altså det at vi kan
få informasjon som vi kanskje helst hadde vært bedre tjent med ikke å få. Det er lurt å ha tenkt på forhånd. Men hvis du da tenker at, ja, men da får jeg ta det som kommer, så kan jo det være helt ok. Men for en del av oss er det kanskje bedre, altså det sier seg at
lykke nær å være uvitende, men i noen sammenhenger så stemmer det faktisk. Det er helt greit ikke å vite. Så alle de tingene som jeg skal dø med, for eksempel selvforandringer i prostata, det er jeg veldig fornøyd med at jeg ikke vet om. Ja, men mange gode poeng der, men det som er så fascinerende er hvordan sinnet våres
fungerer med placebo og nocebo. For du vet jo det at våre sinn har en bemerkelsesverdig måte å fungere på som kan gjøre oss
friskere eller sykere. Sånn som du sier det at de tar MR av en rygg, og så hvis de får vite om det, så går det sakter, tilhelingen sakter. Det å vite at man er syk på et eller annet vis er ganske belastende. Så det jeg er veldig opptatt av å si til mine pasienter er at hvis jeg gir dem en diagnos at de har, la oss si at de har en prolaps, så bruker
bruker alltid å få inn i sammensetning, men husk, 99,9% av kroppen din er frisk. Det er sånn man må tenke, for at de vet nå, og det visste vi kanskje ikke for 20 år siden, men hvor mye tankene dine påvirker helsa di. Og det er jo et veldig viktig poeng. Vi har vært veldig flinke til å dele mennesker opp i biter, og så har vi fått eksperter for alle bitene, ofte organer, eller funksjoner, eller prosesser.
Mens samvirket mellom disse har vi kanskje ikke vært så veldig opptatt av. Det er jo kjempeviktig å nettopp ta hensyn til det. Heldigvis kommer det mye forskning på nettopp det, se hvordan våre mentale tilstander, våre tanker påvirker immunforsvar og andre ting.
Og det er det jo veldig viktig å også ta hensyn til. Ikke til kritikk av at vi har på en måte vært reduksjonistiske, det er stor nytte av å kunne på en måte få
dyp innsikt i veldig små områder, og da må man på en måte avskjære mye, men man må ikke glemme at disse bitene henger sammen, og de samvirker. Det er akkurat det. I en av dine kronikker så viste du til et forskningsprosjekt ved NTNU som har identifisert 84 bildundersøkelser som ofte ikke er til nytte for pasienten. Tvert imot.
Hvordan, fortell mer om dette, for det gjør meg veldig interessert. Ja, vi har vært sammen med veldig gode kollegaer på NTNU, så har vi forsket på, ja, vi så at det var
store oversikter som viste at mellom 20 og 50 prosent av alle bildene og sjølksene, de får ikke noen følge for pasientens helse, altså de endrer ikke pasientforløpet. Et sånt klassisk eksempel kan være at det gjøres veldig mange MR av kne. De går til fysioterapi etterpå, og de hadde vært raskere til fysioterapi og raskere til heling hvis de hadde sluppet å vente på den MR-en.
Så det er et sånt eksempel. Men så tenkte vi at dette må vi gjøre litt ordentlig og grunnig. Så la oss se, hvilke undersøkelser er det jeg snakker om? Så da gjorde jeg en stor litteratursammenstilling, og kikket på tusenvis av artikler, og så fant vi ut hvilke av disse er gode, hvilke er dårlige. Så endte vi opp med å dypgranske en del studier, og så fant vi disse 84 studiene som viste at
at for veldig mange av undersøkelsene, så disse 84, det gjøres jo mange, mange flere, men av de 84 undersøkelser, så har de lav verdi. Det betyr, når jeg nevner MR-akne, så er det en sånn klassisk eksempel, hvor det er veldig mange som ikke har nytte. Det betyr jo ikke at et MR-akne ikke er nyttig, altså. Men det er viktig liksom at, men de fleste av de, og det har vi vist i Norge, de fleste MR-akne, de kommer de ikke noe ut av. Så de...
skaper bare køer og lange ventetider også. Men så tenkte vi, da vi identifiserte 84, vi kan ikke gjøre det med alle disse 84 i Norge, så vi må velge ut noen. Og da hadde vi med oss en veldig god ekspertgruppe, blant annet med representanter fra radiologforeningen og almenleger og
også internasjonale forskere, som hjelper oss å finne hvilke av disse 84 skal vi satse på. Da hadde vi veldig god hjelp av klokke valginitiativet i Norge, og holdt oss til det. Det var det vi endte med, med tre konkrete undersøkelser som vi så på. Og så kikket vi på hvilke intervensjoner er det som på et vis kan hjelpe noe overfor overaktivitet. Og da identifiserte vi
kombinerte intervensjoner som både ser på informasjonsarbeid og som involverer de det gjelder, de er de som virker best.
Det må du forklare litt mer. Hva betyr det? Jeg kan kanskje fortelle hva vi gjorde først, og bli lettere på hva vi har en klang å henge det på. Sammen med to viktige private aktører, fordi de tre vi identifiserte var MR av kne, har rygg og hodet.
Hvem er det som gjør mest av det? Jo, det gjøres mest på klinisk. Hvem er det som gjør mest av det? Jo, det er de private. Da fikk vi med oss Vidia og Unlabs, og så designet vi sammen med dem, og med god innspill fra almenlegene, et returbrev. Hvis de fikk inn ...
en henvisning som de sa at denne er vi litt usikre på, så kunne de bruke det returbrevet og sende tilbake. Men da var det ikke som en avvisning, det var mer at ja, vi har for lite informasjon for at vi skal gjøre den undersøkelsen, så vi trenger mer og mer informasjon, og det vi spesifikt er på jaktheter er sånn og sånn og sånn. Så de på en måte fikk en oppmuntring til å sende henvisningen på nytt i og for seg, for da bedre kvaliteten på den.
Så det var intervensjonen, men den praktiske delen, så tenkte vi at det er jo mange aktører i dette, blant annet pasienter. Så da kom jo noen av de kronikkene inn som en informasjon til pasienter at det er ikke alltid lurt å ta en MR og i hvert fall ikke for sikkerhetsskyld. Så var vi inne også på disse skjermene som er på skjermen,
fastlegekontorene eller anvendelige kontorene med informasjon der også for å hjelpe til at de hadde en større forståelse for pasientene med tanke på at kanskje ikke de fikk den emmeren som de hadde tenkt, men kanskje fikk de annen hjelp i stedet for.
Og så har vi da først prøvd dette ut i Vesterviken, og så har vi da, når vi så hvordan det gikk der, så har vi justert litt ut fra de tilbakemeldingene vi fikk, både fra radiologene, radiografen og almenlegene. Og så har vi justert det litt, og så har vi da implementert det i Norge. Så nå er vi i gang med evalueringen og ser hvordan det har gått da. Det jeg bare umiddelbart tenker, som jeg tror mange lytter og tenker nå, er at, ja men ...
Enn hvis man har noe. Det å ta emmer av hodet, man går rundt og er svimmel for eksempel. Enn hvis det er noe. For vi har jo alle hørt om den der inne, der det er faktisk noe kjempeviktig å ta den emmeren.
Det er et veldig godt poeng, og jeg tror veldig mange, og det så vi også i de intervjuer vi har hatt med de henvisende legene, at de føler det trykket ganske stort, og føler at det er vanskelig å tenke om det er noe. Og en av de tingene vi har forsket litt på er noe som kan kalles for aversjonsasymmetri. Vi så det at mange er mer redde for å
enn de er for å overdrive. Og noen ganger kan det å overdrive ha like alvorlige konsekvenser for pasienter som det å overse noe. Hva vil du si? Hva mener du med det? Jo, hvis du eksempelvis, et konkret tilfelle er jo da hvor en pasient har vondt i hodet.
Og så tenker man seg at ja, men det ut fra de symptomene så er det kanskje ikke vits å ta noe MR, men vi tar jo en MR for sikkerhetsskyld. Ja. Og på den MR så finner man ikke noe som kan forklare hodesmertene, men man finner en utpostning. Og
Hvis pasienten da blir veldig engstelig, så er jo ikke det av det gode. Og hvis pasienten i tillegg insisterer på at ja, men dette må vi operere, og den operasjonen ikke går som tenkt, så kan jo dette få veldig alvorlige konsekvenser. Jeg sier jo ikke at dette skjer veldig ofte, men det er litt sånn for å eksemplifisere at jo, men vi kan også overdrive ting, og det å overdrive kan også få alvorlige konsekvenser. Det er
Jeg tror kanskje det er for at jeg er utdannet innenfor det jeg er utdannet for å ha skjedd så mange ting, men jeg vil ha
aldri i livet tatt unødvendige bilderundersøkelser. Fordi nettopp det du sier, jeg vil ikke vite disse bifunnene, og hvis jeg scanner deg nok, Bjørn, så vil jeg jo finne noe. Absolutt. Og det å leve med for eksempel at du har en utpåsning på en arterie i hjernen din, som du vet at 0,01% sikkert kommer til å sprekke, så må du leve med den tanken der da.
at «Oi, vet du hva? Jeg kan bare gå over gata her, og så kan den sprekke, og så kan jeg få en kjempe stor hjerneblødning, kanskje da».
Og det å vite sånn der, tror jeg ikke er bra for oss. Så egentlig så er det jo for at jeg kan forstå hvordan det er for en pasient også som kommer på mitt legekontor, og jeg er kjemperedd. Jeg kan forstå den frykten for at de er redde for at det skal være noe. Men
Og veldig ofte hvis jeg forteller dem akkurat dette, hva hvis vi finner noe som ikke har med dette å gjøre, så må du leve med det. Så er det veldig ofte å si, jeg har ikke lyst til å ta, jeg har lyst til å finne ut, er det noe annet jeg kan gjøre, før jeg eventuelt tar de bildundersøkelsene. Så akkurat der er det en avveining, men det er en avveining som er veldig viktig å ta sammen med pasienten, at den
man ser pasienten også, og ser deres frykt, for det er jo ofte gode grunner for frykten.
Absolutt. Og eksempelvis personer som plutselig får veldig vondt i hodet. Man blir jo redd. En er smerten, men det andre er hva er dette? Og hva gjør dette med meg som person? Mitt ansvar for familien, arbeid, min identitet. Så det truer jo på veldig mange nivåer. Så det er ikke vanskelig å forstå det. Og heller ikke vanskelig å forstå at
For eksempel, nå bruker vi MR bare som et eksempel, men at man tenker at det må jo være viktig å se hva som er
Men det er jo ikke sånn bildediagnostikken fungerer. Jeg bruker ofte et eksempel fra min egen tabbeverden for å illustrere hva som står på spill. Fordi når man diagnostiserer, så er det jo, man har et eller annet som man er på jakt etter, kanskje en smerte eller en plage, eller et eller annet som...
som man forsøker å forklare, og så er det jo det med å lete målretter, og hvis du har noe som du på et vis leiter etter, altså du har på en måte en hypotese, du har det som dere leger ofte kaller høy pretesthåndsynlighet, altså du liksom antar, ja, men her har jeg dette, tror jeg det er, da fungerer jo veldig mange av disse testene veldig, veldig godt, og ikke minst bildediagnostikk.
Men hvis man ikke har noen klar formening, så blir det svar man får veldig, veldig dårlig. Man kan ikke stole på det, rett og slett. Og det er litt vanskelig å forstå, men det bildet jeg bruker av, da jeg var på fjelltur sammen med noen kompiser, og så gikk vi over Snøeta, og da vi kom ned til Snøheim, så hadde jeg mistet giftringen min.
Og det var jo ikke veldig smart, men den hadde jeg tatt av meg fordi vi drev å klatre, og da blir det så mye slitage på, og så er det jo sånn at den ikke skal henges opp i sprekker heller, så derfor tar jeg den av. Og nå kunne jeg ha gått hele den lange veien som tok oss kanskje tolv timer å gå, eller jeg vet ikke hva, for å leite etter den ringen, og sannsynligheten for at jeg klarte å finne den ringen var jo helt marginal, ikke sant? Mm.
Men så tenkte jeg, ok, hvor hadde jeg lagt ringen? Jo, jeg hadde lagt den i toppblokken på sekken. Når hadde jeg tatt opp toppblokken på sekken? Jo, når vi spiste mat. Hvor var det vi spiste mat? Jo, det var ved en gistplass. Så sa jeg til kompisen, ja, nå kan dere slappe av litt på Snøhjems, nå løper jeg bare tilbake, for jeg skal et visst sted. Så løper jeg tilbake der vi hadde hatt lunsj, og der var det jo ingen møte.
Så tenkte jeg, hva i alle dager har denne ringen gjort? Hvis jeg var ring, hva ville jeg gjort da? Jo, da ville jeg trillet bortover, og så ville jeg finne meg en sprekk, og den sprekken ville jeg havnet ned i.
Så da gikk jeg og kikket gjennom alle sprekkene, og ganske riktig, ned i en av sprekkene, ikke så langt fra der vi satt, der lå ringen. Og det er klart at det illustrerer at hvis du har en mistanke, altså hvis du har klinisk informasjon som du har med deg fra undersøkelser, fra hva pasienten forteller, så er sjansen for at du finner noe som er verdifullt, og i dette tilfellet veldig verdifullt for meg, mye, mye større enn hvis du da skal
Gå gjennom hele snøet av massivet. Og det er jo litt det, sånn som du nevnte med eksempelet ditt helt innledningsvis. Du liksom gjør en helkroppsscan, eller du gjør en helsesjekk, eller en helsjekk som noen avverterer med. Så finner du helt sikkert gamle sardinebokser og mye rart, men du finner ikke ringene også. Ja, det var et veldig godt bilde for det. Det er et veldig godt bilde, og jeg tror at det er
når man tar den praten der, så trykker man pasienten. Og jeg må gjøre det med meg selv, stadig vekk. Hvis det dukker opp et symptom hos meg, eller barna mine, så er det jo veldig lett å tenke, hva er det verste det kan være? Og så tenke, åh, jeg må bare få ta den MR. Eller jeg må bare få... Men, hva er det mest sannsynlige å
Går det over, så er det sannsynligvis ikke noe du trenger. Jeg forstår den der utryggheten mange føler, men jeg tror også at de fleste er fornuftige folk, og tenker også at jeg har ikke lyst til å få vite at jeg har en oppfyllning i buken, som jeg sannsynligvis vil ha dødd med. For det som er interessant er når vi
når jeg studerte, så har vi et fag som heter anatomi, ikke sant man skal se på alle organene og alt som er i kroppen. Og da så man jo på gamle kropper som hadde dødd av naturlige årsaker, og det var jo alltid en eller annen ting som de sannsynligvis kunne ha kanskje måtte gått gjennom behandling før, invasivbehandling, kanskje de ville ha dødd av behandlingen i stedet for å dø med noe. Ja.
Og jeg tenker at det er veldig, veldig viktig. Men så har vi jo også på andre siden av Bjørn, som jeg er veldig, veldig opptatt av også, det å se hva er det slags prøver jeg kan gjøre som faktisk vil ha nytteverdi for mine pasienter. Og det er et par ting som jeg...
og sjekket av mine pasienter før, for jeg ser at svaret på de prøvene fører veldig ofte til livstilsendringer. Og det betyr ikke at svaret på prøvene har store avvik, men det gir de innsikt i hvor de er henne med tanke på hvordan helsa deres har utviklet seg. Tidligere så jobbet jeg som fastlege, og jeg målte ofte
ofte langtidsblodsukkeret deres. Fordi at hvis man ser langtidsblodsukkeret særlig over 10, for eksempel at man tar en måling på 14 dager på armen, da må jo pasienten betale det selv, da vil de få et
utrolig mye bedre bilder av hva de spiser og hvordan det påvirker helsa deres enn hvis jeg bare som lege sier «Du, det er veldig viktig at du spiser sunn mat». For det vet alle. Men vi tenker mest på oss selv, ikke sant? Og vi liker ikke å bli fortalt råd.
eller tips eller triks folk vil egentlig vite ha kontroll over sin egen helse men hvis de ser da at når de spiser for eksempel hadde en pasient i går da som fortalte meg at hun ble helt sjokkert over at hun hadde tatt tre tvist på jobben og fikk så vanvittig blodsukkerstigning
og kjente at blodsukkeret krasja og kunne se det med måling. Hun sa at dette ville jo endre helt hvordan jeg ville. Først kunne jeg ta meg tvist her og der, men det ser jeg går ut over min helse, fordi at jeg blir sliten og trøtt, og over år vil man kanskje utvikle insulinresistent hvis man går med for store blodsukkersviktninger.
Så dette er en veldig effektiv, ganske billig undersøkelse. Du vil ikke finne noen bifunn med den undersøkelsen. Og du vil kanskje, med stor sannsynlighet, kunne motivere pasienten din til å gjøre store endringer hvis man ser at, å, nå er jeg i farezonen til å få diabetes, for eksempel. Dette er sånne prøver som er billige, enkelt, og ikke har bifunn. De er veldig før. Og
Andre prøver som for eksempel å måle kolesterol, sånne ting, kan gjøre at pasienten ser at der har jeg lyst til å gjøre en endring. Jeg har lyst til å få trent litt mer. De ser det på egen helse. Hva tenker du om dette? Det var en lang avhandling, men hva tenker du om dette?
Dette er jo spennende på flere områder, men der har jo vi som pasienter noe til felles med dere som leger, og det er at vi stoler mer på teknologien enn vi stoler på oss selv. For i utgangspunktet så skulle vi jo leve forholdsvis sunt og spise godt og variert kosthold og sånn, men vi trenger liksom å skubbes litt da. Og hvis vi tar legesiden først, så er det jo ganske interessant hvis du ser på den
medisin-historiske utviklingen. Først fikk dere tilgang til og innsikt om sykdom gjennom samtalen. Pasienten fortalte om symptomene og hva som plagde dem og hvor de hadde vondt. Så måtte dere på en måte gjette og ut fra den kunnskapen dere hadde
ervervet dere, hva er det det dreier seg om? Men så fikk vi da fra 1816 og framover med stetoskopet, som det er et av de første instrumentene som ble tatt i Vibruk, så kunne man på en måte gå litt
bak, altså rundt den samtalen man lyttet fortsatt til og spurte etter symptomer og sånn, men man liksom kunne få direkte innblikk i sykdommen, og slik har det da gått med den teknologiske utviklingen etter hvert, at vi har på en måte klart å, hva skal jeg si, gjøre sykdommen såkalt objektiv gjennom å på en måte frakoble oss det subjektive til pasienten, men også det subjektive til legen, fordi du får på en måte resultater som er
såkalt objektive da. Det er en lang historie, jeg har sett mye på det her, men for denne sammenhengen så er det litt sånn hos oss som pasienter også, vi stoler liksom mer på det som vi kan lese av på noen tall, og tallene, tallenes tall er ganske sterk, men bildenes tall er enda sterkere, så vi stoler enda mer på bild enn på tall.
Når jeg da får et sånt resultat, så stoler jeg mer på det, og det er veldig irrasjonelt i og for seg, enn når du sier, Bjørn, jeg tror at det er klokt av deg, og nå bør du gjøre sånn og sånn. Selv om det sannsynligvis er din kliniske skjønn, er minst like godt som den undersøkelse som man tar. Og så kommer det spørsmålet, skal vi da bruke
bruker teknologien som en sånn placebo-effekt også. Og jeg tenker nok litt sånn at ja, hvis den har noen effekt i utgangspunktet, så skal vi i hvert fall ikke underslå placebo-effekten. Men hvis det ikke har noen effekt i utgangspunktet,
så skal vi ikke bruke den bare for placeboeffekten, for da kunne vi brukt veldig mye annet også. Ja, men for å kunne gjøre endringer da, for vi har jo en tendens til å... Jeg tenker at hadde vi levd i et samfunn der sunn mat...
og næringsrik mat var normen, vi sov nok, vi hadde det bra som flokk, så tror jeg ikke vi hadde hatt behov for testinga i den grad vi har i dag.
Men i dag så blir vi, og vi vet jo at vi er mennesker som blir i stor grad påvirket av det som skjer rundt oss. Så i dag så har vi en matindustri blant annet som påvirker oss i stor grad. Så 50% av det vi handler om er ultraprosessert mat, mat som vi ikke har spist tidligere. Og masse av denne ultraprosessert maten er ikke bra for oss.
Vi søv 25 prosent mindre enn det vi gjorde for 100 år siden. Norske 15-åringer sitter mer i ro enn 70-80-åringene i Norge. Så vi er mer inaktive. Vi er mer ensom. Det er mange faktorer som har endret seg over tid, som har gjort at vår helse, den norske befolkningen sin helse, er mer skrantende nå enn før.
Det vet vi med tall. Det er ikke bare overdiagnostisering, eller at vi har fått flere måter å diagnostisere. Vi vet at flere er ensom, vi søv mindre, flere får utenmunnelidelser, flere barn får mageplager. Dette er ting vi vet nå. Og da tenker jeg, for å kunne reversere dette som har gått over
lang tid nå. Denne helseskuta våre går i feil retning, føler jeg.
så tror jeg vi må ta i bruk enkle midler, ikke store MR-maskiner, men enkle ting som kan gjøre at vi som mennesker får et nærere forhold til egen helse. Og at vi forstår at det vi tror er vanlig i dag å spise, eller sånn som vi søver, eller sånn som vi sitter, eller mange ting, er kanskje ikke det som er naturlig for oss, selv om det er vanlig.
Og da har jeg sett at jeg kan si så og så mye, men hvis folk ser ting i tall, så er det mye lettere for dem å gjøre de endringene som skal til. Og ofte er det vedvarende endringer. Og det skal være så lite til før man går ut av den der bobla man har levd i og tenker «Oi, nå skal jeg gjøre noen grep før jeg blir syk».
Ja, veldig forståelig, og det er jo på en måte et kraftfullt hjelpemiddel. Men tenker du da at du driver med diagnostikk eller med terapi? Da føler jeg at jeg driver med behandling av mine pasienter. Med en diagnostisk metode? Ja, man tar en test, det er veldig, veldig få tester som jeg tror har nytteverdi for oss.
Men det har nytteverdi. For eksempel, jeg hadde en pasient, han hadde hatt et langtidsblodsukker som hadde vært normalt over tid. Man kan jo se det. Og så ser man at de siste årene hadde det hoppet fra de gamle tallene man brukte på HBNC, fra 5,2 til 5,8. Så han begynte å nærme seg diabetesgrensa, hvis man ser på det som en eksponensiell kurve.
Og så spør jeg hva som skjer i ditt liv, hvorfor driver blodsukkeret ditt og går til vers, men det er ikke fremdeles diabetes. Men hadde han fortsatt den ruta, så hadde det jo blitt diabetes, og det er mye vanskeligere å behandle en fastsatt diagnose enn det er å kunne ta en liten usving og gjøre noe med det før man får diagnosen.
Så han sa nei, han hadde skilt litt ut på matveien, og han stresset så mye, og i stedet for å spise hjemmelaget mat, så hadde han gått over til alt av disse ferdige matene. Og så bare forklarte jeg hvordan, viste han pilen, og så bare sa jeg, hvis du fortsetter, så kan det med stor sannsynlighet være at du får diabetes.
Og da er det hele rekka med medikamenter og alt det, og det er jo veldig dyrt for helsevesenet. Og han endret det på ett sekund var han ute av døra, hadde kommet tilbake etter fire uker, hadde begynt å trene og gjort store livsstilsendringer. Og dette er jo veldig, veldig lite kostnader for samfunnet. Det er mye mer kostnader i at han får en diagnos og må begynne på medikamenter.
enn at vi tar det der. Og der har jeg og du, Bjørn, skrevet et innlegg om dette i NRK i Tring, og du svarte meg på det, meg og mine to kollegaer. Hva tror du da? For du lever jo sunt. Du vet, du kan mye mer enn veldig mange i samfunnet om hva som skal til for å få god helse, for du har jobbet innenfor dette feltet i overslo lang tid. Men de fleste tenker at ...
Det som man kan kjøpe i butikken er bra, og alle andre rundt meg sitter jo like mye, og sånne ting. Hva tenker du er mest motiverende da, enn å ikke ta den langtidsblodsukkeret? Du peker på mange ting som er kjempeviktige da. For det første så vet vi at adferdshendring er ekstremt vanskelig å oppnå. Og da er jo det nettopp sånn som du er inne på, at hvis man kan finne en måte å gjøre det på, som faktisk ...
fremmer adferdsendring, så er det jo veldig fristende å bruke alle de midlene. Fordi jeg har jobbet mest med bilddiagnostikk, så ser jeg jo det at mange bilder tas jo for å berolige pasienten. Pasienten er urolig, så tenker fastlegen, ja, vi sender så blir velkommen rolig av det. Men da driver man jo med...
mental behandling med en somatisk diagnostisk metode. Så da gjør man på en måte noe som metoden ikke er tiltenkt, og jeg har for spøk argumentert for at
at radiologer bør få psykiatritillegg. Jeg har ikke begynnet frem med den kampsaken enda, men det er litt sånn for å sette det på spissen. Når vi bruker metoder for andre formål enn det de er tiltenkt, så kan det jo være at de har veldig viktige effekter som man ikke hadde tiltenkt. For eksempel at bildundersøkelser har beroligende effekt
Men det er det faktisk noen som har sett på da. Blant annet sete for hodeskader har det enksolytisk, eller såkalt enksolytisk effekt da. Og noen studier viser at de har det, men at det er veldig kortvarig. Mhm.
Og at angsten kommer tilbake. Så jeg er litt, jeg merker, jeg har veldig stor forståelse for at når man har et så kraftfullt verktøy for å få til en adferdseendring som ellers er så ekstremt vanskelig å få til, at det er veldig fristende å bruke den. Men når vi skal argumentere på hvilket vitenskapelig grunnlag gjør vi det, så føler jeg at vi kommer litt så kort til. Men tenker du at det er bedre at man da tar de
Prøver han etter at de har fått diagnosen?
Ja, det forutsetter at vi vet at de får diagnosen, og det som er veldig spennende med det eksempelet du nevner, altså jeg har jo ikke noe fagkunnskap om diabetes, men fordi jeg er opptatt av diagnoser og sykdommer generelt, av hvordan de utvikler seg og sånt, så ser jo det at man, jeg hadde innesøk på litteraturdatabaset på prediabetes en stund, men nå fikk jeg så mange søks, så nå har jeg innesøk på prediabetes,
Sånn at det er litt med at vi, mens det du beskriver veldig effektivt kan bruke for å hjelpe folk til adferdshendring og kanskje også unngå sykdommer, så kan det også gjøre at vi på en måte bruker diagnosekoden og utvider diagnosekodene sånn at vi gjør folk syke.
Og det er jo der vi må liksom avveie når er det klokt at vi på en måte bruker disse sånn at vi unngår sykdom, og når kan det slå tilbake? Og jeg tror ikke det er noe sånn enkelt svar, jeg tror det er veldig nudelt. For noen pasienter så vil sikkert metoden din funke veldig godt, mens for andre så vil det ikke funke, og de vil føle seg sykere av å plutselig ha fått en ja, nå er blodsukkeret mitt sånn og sånn, og nå må jeg følge med på det og se nå
Nå skjedde det, og nei, nå spiste jeg den tvisten, og nei. Så det er den der balansegangen, altså hvordan skal vi klare å bruke disse fantastiske hjelpemidlene som vi har til beste og unngå de negative sidene. Det er jo det som er litt vanskelig. Og derfor tenker jeg at det er så utrolig viktig at vi kan diskutere det. Fordi at
Det er så mange ting vi gjør som sannsynligvis ikke er bra for hverken behandleren, legen eller pasienten. Som bare fører til mer frykt og store kostnader og sånne ting. Og så er det noen ting som, og jeg tror vi kommer uansett om vi vil eller ikke, til å komme til et stadie der pasienten får mer oversikt over egen helse.
og kan utforske det selv. Og det gjør meg også litt bekymret, fordi at som du bare hører når man prater, jeg og du prater, så hører man at man skal holde tunga ganske rett i munnen, fordi at
det er så lett å gå over eller ikke ta den prøven som man bør ta. Det er en balanse som er kjempevanskelig og som ingen av oss kan vite helt sikkert. Og det er et godt poeng det du sier at man kan bli engstelig, flere kan få diagnoser som de ikke trenger å få. Og det der er jeg også veldig engasjert i. Fordi å gi pasienter diagnoser er som regel
Vi vil jo unngå det for det det er verdt. For tanken om at du er syk er ikke bra for oss. Det vet vi jo, gjennom masse studier på placebo og nocebo. Men så er det en balansegang der vi ser at helsa til den norske befolkningen i Vesten...
blir forverret. Det er flere som får diabetes, det er flere som får veldig, veldig mange andre forskjellige sykdommer. Og hvordan skal vi klare å snu det
Med den kunnskapen vi har nå. Og nå har vi ganske stor kunnskap som gjør at det er små ting som jeg ser på som gir lite bifunn, lite bivirkninger, heller veldig store positive innvirkninger på resten av helsa di, som gjør at vi kan...
kanskje klarer å snu denne retningen det går i. Men jeg synes også det er vanskelig. Det er en vanskelig avveining, og jeg må hele tiden ta den i podcasten. Denne podcasten når jo 30-50 000 i uka, ikke sant? Fantastisk. Ja, og man vil jo ikke...
oppmuntrer folk til å gjøre ting som kanskje blir også et stort stress i livet, for eksempel at man blir kjemperedd for å spise trist. Fordi vi skal jo leve et godt liv. Og derfor ser jeg ofte i podcasten Levet etter Pareto's leveregel 20-80 at 20% innsats gir 80% resultat. Og de siste 20% de har ikke vi tid til å styre med, for de tar 80% av vår kapasitet.
Men det er en avveining der som er vanskelig, men som jeg også tenker er viktig at vi kan snakke om. Fordi at det er ikke tvil etter å jobbe som lege nå i 12 år, at jeg ser at
Det er noen ting som er kjempeeffektivt, og som har vedvarendes effekt. Og det er de tingene vi skal bruke penger på i helsevesenet, som kan forebygge sykdom, enn alle de penger vi bruker på å reparere når skaden først har skjedd. Men la oss gå over til noe, Anne Bjørn, som jeg tenker også er veldig interessant. Du har jo
Får jeg lov til å smette deg med en liten kommentar på det? For jeg tenker noe, det er jo litt med at vi har forskjellige både hatter og briller på, til å få si, med tanke på hva vi ser. Fordi du ser enkeltpasienter og møter enkeltpasienter, og det gjør jo ikke jeg. Jeg ser det litt både utenfra og ovenfra. Så for eksempel med tanke på kosthold, så er jeg jo veldig betenkt for at vi gjør alt til den enkeltes ansvar. Ja.
Også de tingene, for sånn som du nevnte i sted, tenker jeg er kjempeviktig at jo, men når den mindre sunne maten, den mindre sunne livsstilen er så lett tilgjengelig for oss og så mye rimeligere enn det som er bra for oss, så er det like mye et strukturelt
problem. Folk har det travelt, de må spise fort, og de skal videre til alle mulige ting. Så da er det litt sånn bekymret for at vi legger ved å se på den enkelte, så legger vi også ansvaret på den enkelte. Men at man gjør det som lege, det er jo enkeltpasienter som kommer inn. Men da er kanskje oppgaven viktigere for sånne som meg å peke på de strukturelle aspektene som, ja, hvorfor er det
såpass dyrt å spise det som virkelig er sunt. Hvorfor er det? Så da har vi en liten oppgavefordeling, men jeg er likevel bekymret for at vi ansvarliggjør den enkelte for mer enn det den enkelte
reelt klarer å gjøre noe med. Selvfølgelig er vi alle ansvarlige for vår egen helse, men samtidig må vi se på de midlene vi bruker. Kanskje er de midlene vel anvendt for å gjøre strukturelle endringer som gjør det enklere å forebygge?
Ja, og to ting der. For det jeg ser skjer nå, Bjørn, er at med kunnskap så skjer det en endring. Og jeg føler at det skjer en grasrotebevegelse her. Flere og flere ser hva som skjer rundt oss og ønsker å endre det. Vi ønsker at sunn mat skal være mer fokus på, at det skal være billigere for oss. Vi ønsker at det skal være lettere å være i fysisk aktivitet på skolen. Vi ser at nå har det gått såpass langt
fra det vi naturlig er laget for, at vi ønsker å endre det, og det er flere. Vi går mange sammen om det. Så det er veldig positivt i den forstanden, for jeg ser at bare på de fire årene jeg har drevet denne podcasten, så har det skjedd store endringer, og folk er mye mer engasjert i dette. Men så tror jeg også at den enkelte har, jeg tror at ved å gi den enkelte kunnskapen,
så skal vi ikke undervurdere hvor mye de kan klare å endre livet sitt. For det har skjedd det så mange ganger, og jeg vet at mange sier at det er så utrolig vanskelig å endre hva han har. Men jeg synes egentlig at når jeg ser mine pasienter, at det er helt utrolig hva folk får til bare med riktig kunnskap. Og da må man få den riktige kunnskapen ut, fordi det er så vanvittig mye kunnskap man får til enhver tid. Også fra folk som ikke er fagfolk.
Så det var bare det jeg skulle si til det, Bjørn. Men akkurat dette engasjerer meg så veldig, for jeg vet at med kunnskap kan vi få til å gjøre store endringer for den enkelte oss som befolkning. Og som forsker er jeg selvfølgelig ikke imot kunnskap. Nei, nei, nei. Vi er enige i veldig mye, Bjørn. Men du har gått ut og snakket om ... Du har skrevet en artikkel i Tidsskriftet,
som heter «Får kvinner nok informasjon til å ta informerte valg med mammografiskreening?» Og den leste jeg, og så tenkte jeg «Oi, det der var virkelig en brannfakel!» Hva handler det om? Og mammografiskreening, det er jo noe vi alle er egentlig enige om at er kjempeviktig, eller?
Det er nok, hva skal jeg si, internasjonalt blant forskerne, så er det ganske stor uenighet om det er et fornuftig tiltak. Og her, som for alle helsetiltak, så er det jo spørsmål om hva er nytten og hva er risikoen og navveien og nytt og risiko. Det er i hvert fall ingen tvil om at
brystkreftskrining med mammografi, det reduserer brystkreftdødeligheten. Det gjør det. Men så har du da også noen ulemper ved seg, blant annet at det er ganske mange som overdiagnostiseres. Hvor mange?
Ja, vi hadde en sånn stor gjennomgang eksternt finansiert av forskningsrådet i 2015 var det vel. Og der per 10 000 som deltar i programmet så så man at man regner med at man unngår 27 dødsfall av brystkreft.
Men så fikk man samtidig 142 som da er overdiagnostiserte, og en del av de går jo videre til behandling unødvendig. Og så har du ca. 3100, hvis jeg ikke husker feil, som fikk falske positive, som da måtte avkreftes gjennom ulike ting.
tiltak etter hvert. Så mange! Ja, men de blir jo da, altså de blir jo innkalt igjen, og så blir de avkreftet etterpå. Så mitt anliggende var egentlig mer at, ja, her tenker jeg det er lurt at kvinner blir informert om dette, og så kan de ta sine valg selv. For noen vil tenke at, ja, jeg er veldig redd for å få brystkreft, så jeg synes dette er helt
Veldig enkelt valg. Dette bør jeg gjøre. Mens andre er mer, nei, men det tror jeg kanskje ikke. Fordi man hadde jo da også et visst antall intervallkreft som oppstår av seg selv. Jeg husker ikke akkurat i farten, jeg tror 142 eller noe sånt per 10 000. Sånn at selv om man går... Det vil si at man får diagnostisert kreft mellom
de gangene man kommer til mammografiskryning. Så det betyr jo da at det fanger ikke opp alle, det er jo liksom det som er noe av oppvekningen, man får ikke tak i alle.
Så cirka fem ganger så mange, sa denne NFR-baserte rapporten, som blir overdenalysert som man redder. Og da tenker jeg at da er det veldig fint at dette blir informert om, sånn at folk kan ta et reelt informert valg, nettopp sånn som du var inne på, Estad, at kunnskap er veldig viktig for de valgene vi tar for vår egen helse. Men så kikket jeg da på den informasjonen som har vært utgitt fra 1996 og fremover,
Og der de første informasjonsbrosjyrene som kom, så stod det bare forleder og ingen ulemper i det hele tatt. Så jeg har vært i flere omganger hvor jeg har diskutert med mammografiskring i programmet og påpekt at dette er jo ikke informasjon som er balansert.
Og til alle ære for mammografi-skrivningsprogrammet så har de hele tiden justert når de har blitt informert om dette. Og når det gjaldt overdelnostikk så var det jo lenge de først så kom det inn som et ord, og det var forklart hva det var, men ikke noen tall på det.
Og etter hvert så kommer det også inn tall da. Så der hvor vi fortsatt er uenige er at jeg mener at de bør bruke tallene som kommer fra en uavhengig gransking, mens de selv mener at de skal bruke egne tall som de har. Og det har de jo for seg gode argumenter for da. Men mitt anleggende er egentlig mest det at, ja, hvis vi tar oss råd til et mammografisklinningsprogram som har den effekten det rent faktisk har, så bør vi...
informere folk sånn at de kan ta reelle informerte valg. Så det som er greit å vite er at det er ganske mange da som vil få en falsk positiv. Og det tenker jeg er kjempeviktig informasjon. Takk for at du deler det, fordi at vi blir jo livredd når man får et falsk positivt svar. Og det å vite at det er såpass vanlig vil kanskje også gjøre at vi klarer å ha det
litt bedre i den perioden til man skal undersøkes på nytt. Jeg bare leste en artikke fra deg at ifølge WHO og OECD er 20-40% av kostnaderne til helse bortkastet. I tillegg påføres 10% av pasientene unødvendig skadet av helsevesenet. Det er jo ganske viktig å være klar over at det er...
Man kan fort havne opp i en edderkoppspinn der det blir flere og flere tester, og så finner man ikke ut av det. For eksempel livstilsendring hos mange av mine pasienter har jeg sett at de har uforklarlige symptomer, og så kan de forsvinne med å endre på helse og gjøre livstilstiltak.
Du har noen tall, Bjørn. Ja, jeg så det at jeg måtte bare sjekke. Når det er alt falsk positive, så sier NRF-rapporten at det er 1520 og ikke 3000. Men det er greit at vi får. Det er jo 15 prosent av de som går. Vil ikke du si det?
Jo, men det er over flere år da. Og så har de vel tatt inn 78 prosent som faktisk møter av de som går. Så det er mange betingelser for de tallene. Men hvis den skal sammenligne, så er det cirka fem som blir overlegnet og sensert per de som reddes. Og så er det vel...
Kan vi se antallet? Kan jeg ta tallene ordentlig når jeg først har funnet dem? Ja, kom med de. De som gjennomgår invasive tester etter at de har fått et falsk positiv, det er 310, og så var det intervallkansler 127, og
Og det som da kalles kreftglipper, altså de som på en måte ikke blir fanget opp, men som likevel får kreft, det er 42. Så det vil si at det er flere som glipper enn de som man faktisk finner av. Det er fra denne forskningsrådsrapporten i 2015. Det der er litt sånn, det er litt fælt. Jeg vet ikke om denne kunnskapen er bra for folk å vite, fordi at nå får vi vite at
Det er mange som blir overdiagnostisert, også er det mange som ikke får diagnosen når de egentlig skulle ha fått den. Mammografiskrining, som mange andre ting, er ikke perfekt. Men hvis du var kvinne selv, ville du ha tatt mammografiskrining?
Det tenker jeg er veldig hypotetisk, fordi det kommer så mange ting inn. Det jeg vet er at mange tar det litt... Hvis vi ser på historikken, så var det jo santetsforeningene som startet med dette. Da må vi se historien med oversett kvinnehelse. Så dette var en viktig kampsak. Hvis jeg bare ser på tallene, så ville jeg sagt nei.
Men hvis jeg var kvinne og hadde helsevikken og tenker at da har vi kjempet frem med tiltak, og så skal noen komme og ta det fra oss, så jeg forstår veldig godt den solidariteten som ligger der. Men hvis man ser på evidensen, så tenker jeg at det er lurt at vi gjør sånn som vi gjør i Norge, at vi gir folk et valg.
Og det jeg tenker som er et veldig viktig poeng å få fram her da, er at da er det i hvert fall viktig at vi kvinner kjenner brystene våre, og at vi faktisk, for du så at det var veldig mange som fikk diagnostisert imellom de gangene de var og undersøkte. Vi kjenner vår egen kropp best, så det å undersøke egne bryster og kjenne etter om det er noen endringer, er kanskje enda viktigere.
Veldig, og det kan ikke understøkes nok det som du sier. Et helt konkret eksempel er hvor en kvinne kommer til legen en liten stund etter siste mammografi, og så har hun mistanke om noe, og så spør hun, men så sier da vedkommende at «ja, men har ikke du nylig vært til mammografi?» «Jo, det er ikke lenge siden». Og så sier hun «da er det sikkert ingenting».
og hvor det da var en sånn intervallkanser det var snakket om. Så jeg tror at det du sier nå er kjempeviktig å få med seg. Men det er jo litt med det at dette eksempelet viser at vi stoler for mye på teknologien, men
Vi tenker at den har oppdaget alt og den er perfekt, men det er den jo nettopp ikke. Det er litt tilbake til det vi snakket om innledningsvis, at vi må bruke den for det den er godt for, og så må vi kjenne dennes begrensninger. Hvis vi går over til mannehelsen, prostataundersøkelser, prostataskrininger i vinden, hva tenker du om det?
Ja, der har vi jo retningslinjer i Norge som tilsier at vi er jo mye mer forsiktige enn i mange andre land. Og nå har vi jo da fått bakkeforløp for prostata, hvor de følges opp veldig nøye, og man prøver jo da å stikke og ta biopsier mye sjeldnere ved at de går oftere til MR. Vi har jo sett det i vårt forskningsprosjekt at
Antall MR-undersøkelser ble tredoblet nasjonalt fra 2013 til 2015-2016. Det startet litt før selve pakkeforløpet, men vi tenker kanskje oppløpet til pakkeforløpet er i hvert fall ganske sammenfallende med det. Ja.
Og så brukes jo MR til tre ting. De bruker det til å oppdage frostatakreft, og så bruker det til å fastsette stadiet, og så under aktiv overvåking. Så det er ikke rart at det blir flere
tilfeller da. Men det er jo sånn gamle studier som hvor de kikket på prostatat på alle som døde, viste jo at ca. 30-40% av gamle mannfolk dør med prostatat.
Selvforandringer. Veldig stort antall. Så dette er jo ofte en ting man kan dø med. Og det er klart at hvis vi oppdager den tidligere og gjør noe med den, og dette er jo en ting som får følger for livskvaliteten til de som man gjør noe med. Og det er jo ikke ukjent at man på en måte, først måler man jo
stoffer i blodet, PSA, prostataspesifikt antigen, og så ser man at her begynner verdiene å bli skumle, og så går man inn og gjør biopsier, og så er biopsiene negative, og til slutt finner man kanskje noen selvforandringer, og så tar man ut prostata, og så har det jo hendt at når man da har analysert det man har tatt ut, så er det ingen
med forandringer i prostata som man finner. Så her er det en man må tenke seg veldig godt om. Det er også en, så lenge man er klar over det, og for de som er redde for det, eller for eksempel de som har for
personer med prostatakreft i familien, så er det veldig klokt å følge opp sikkert. Så her må man igjen være litt sånn, det er som å tenke at dette er en blodprøve jeg tar bare for sikkerhetsskyld.
Det er jo folk, og det har stått artikler om det i norske aviser, så det er ikke noe sånn, hva skal jeg si, hemmelig, at det egentlig har dødd av infeksjoner som følger av biopsier, som følger av sånne tester som man egentlig ikke hadde tenkt å ta. Jeg tenker bare veldig, veldig mange menn får ereksjonssvikt og ereksjonsdysfunksjonen etter sånne test.
behandling, og det er mange ting, men det er kjempevanskelig, Bjørn, fordi igjen, det er så vanskelig avveining å ta. Jo flere diagnoser, jo flere prøver vi har, jo flere...
vi får innenfor teknologien jo mer kan vi sjekke. Og det der er en kjempevanskelig avveining. Særlig når vi vet at veldig mange kreftformer øker i forekomst. Kanskje ikke som følge av økt screening, men at det faktisk øker. Det kom en uten studie fra Harvard som viste det at 15 av de vanligeste kreftformene øker nå. Og sannsynligvis ikke på grunn av økt screening. Så
Vi vil jo være førebar. Ja, nå skal man være veldig nøye, fordi vi endrer ofte definisjonen av forskjellige kreftformer. Så når vi sier at det øker, så må vi være sikre på at det øker fordi forekomsten annerledes, og ikke fordi vi har endret terskelverdiene våre, eller definisjonene våre. Så
Det er en utvikling som man kan bli skremt av, men samtidig vet vi at flere enn noen gang overlever å ha fått kreft. Så mens kreft før var en dødsdom, så er det nå noe som folk både blir helbredet for, og som folk lever gode liv med. Og det er jo derfor vi vil finne det i tidlig stadie.
Ja, hvis det da ikke er noe du dør med og ikke av. Ja, det er veldig vanskelig avhengig. Jeg er litt tilbake til den der vanskelige avhengigen vår. Ja, det er for meg ikke lett å være en diagnostiker i dag.
Men hva er det slags, bare sånn for å runde av her, Bjørn. Hva er det slags test du tenker at du burde tenkt deg nøye om før du tar? Og så vet vi også at særlig menn, men også kvinner, kommer alt for sent. Det er også noe som er veldig viktig å poengtere. Det er mange som kommer lenge.
lenge etter symptomerne kom, kanskje ti år etter de kom og har vært så redd for å nettopp ta prøver og undersøkelser men hva tenker du? Hva er det du tenker er greit å være klar over?
Jeg tror det er veldig individuelt, for jeg tror det er akkurat sånn som jeg tror du beskriver det veldig godt, at de som virkelig hadde trengt å få tatt en undersøkelse, de dukker ikke opp til snakk, og de som ikke trenger det, de er kanskje der litt oftere enn de hadde trengt. Og hvordan skal vi nå de som virkelig trenger det? Men det er jo da sånn at hvis vi, hva skal vi si,
vi har jo alle våre vondter. Og så er det jo litt å, for vår egen del, så prøver vi å finne ut av hvilke vondter er det alvorlige, og hvilke vondter er vanlige. De fleste av oss har vondt i ryggen fra tid til annet, og det vet vi. Og vi vet også fra store studier at en veldig stor del av befolkningen har vondt i ryggen uten at de kontakter lege. Og det er i alle fleste tilfeller helt, det er lurt å
Fordi hvis du tar MR av ryggen min, så er det sikkert at du finner en stable med gamle prolapser. Så det er nok smart. Så jeg tror det er litt tilbake til det som du var inne på, og som denne historien om gullringen forsøker å illustrere. Hvis du har en konkret mistanke, og du vet hva du skal gjøre etterpå,
Da er det veldig, veldig lurt å la seg teste. Og jeg tenker for dere som er klinikere, så er det jo lært opp nettopp til å se, ok, hvor er det det er lurt å leite? Hvor er det størst sjanse for å finne gullringen? Og hvis jeg tror at jeg må lete i hele massivet, så er det kanskje ikke verdt å lete i hele snøet av massivet. Men der ser vi jo en sånn utvikling som...
kan skape bekymring, og det er jo at mens en del erfarne klinikere er veldig gode til å stole på sitt kliniske skjønn, og veldig gode til å gjøre kliniske undersøkelser, som gjør at de er veldig bevisst på når de trenger å henvise til mer avanserte tester, og når de ikke trenger å gjøre det
Mens en del yngre leger, ser vi, de er enormt kunnskapsrike og vet veldig mye om alle testene, men har kanskje ikke enda fått den kliniske erfaringen som gjør at de på en måte har disse hypotesene, de kommer ikke like lett for de ut fra det symptombilde som pasientene har.
Og da er det jo litt sånn selvforsterkende, for det har vi sett også i vår forskning, at da er det lettere å henvise og ta tester, og da får du jo mindre klinisk erfaring. Så det er litt sånn selvforsterkende.
Du blir mer avhengig av testene og får mindre kliniske erfaring, sånn som en del erfarne klinikere har på en måte kanskje ikke hatt alle de hjelpemidlene de har i dag, så det er opparbeidet veldig viktig kliniske erfaring. Så sånn som meg er jeg veldig opptatt av at
at unge klinikere får den gode kliniske erfaringen, sånn at de vet når det er, sånn som vi snakket om i stedet med pretest-sannsynlighet, når er den stor nok? Når har jeg en god hypotese? Når er det veldig viktig å få tatt denne testen? Fordi selv om testen har en lav nøyaktighet, så vil svaret likevel være viktig. Det er det som er så vanskelig å forstå, særlig å formidle til folk flest, at en test er ikke en test.
Jeg pleier å bruke eksempel på et kjøpesenter. Hvis vi går opp på et sykehus på medisinsk avdeling, og så tar vi med oss en EKG-maskin, og så drar vi på et kjøpesenter. Og så tar vi en hjertetest av alle som er der. Så er det forholdsvis mange som kommer til å slå ut på et eller annet, cirka 20 prosent av noen studier viser det.
Det er jo ikke så mange som har ulike form for hjertelidelser. Normalt vil det kanskje være under 2%. Men hvordan er det da mulig å bruke en maskin som er så dårlig på et sykehus?
Men poenget er jo at de som kommer til medisinsk avdeling på et sykehus, de har vært gjennom en god klinisk vurdering på forhånd. Så de er ikke befolkningen generelt. Og da kan denne testen som virker veldig dårlig på et kjøpesenter, virke veldig godt.
Det er litt det vi gjør når vi screener. Da beveger vi oss med vår diagnostiske teknologi fra en populasjon som er her på sykehus, hvor det er selektert materiale, hvor det har vært på masse undersøkelser på forhånd, og så tar vi det med til et kjøpesenter. Når vi er på kjøpesenter med medisinsteknologi, så må vi tenke oss ekstra godt om.
Ja, og akkurat det er et veldig godt poeng. Men jeg husker også når jeg hadde turnus, så hadde jeg en overlege på kirurgisk avdeling som sa til meg, Annette, det som er viktig for deg å vite er at du kommer til å ta flere bildeundersøkelser enn meg, for jeg har jobbet med dette i 30 år. Og en del av din læring er rett og slett at du kommer til å ta noen undersøkelser som ikke er
Jeg vil ha tatt. Og skulle jeg veiledet deg på absolutt alle pasientene, så hadde du ikke lært at du ikke trengte å ta dem. Så det der kommer også med erfaring at man blir tryggere i sin rolle, men også at man får det der kliniske skjønnet som er nesten umulig før jeg bare tenker på hvordan det var å komme ut som ferdig uteksemonert lege. Herre min, det er vanskelig.
Så litt skjønn må bare man ha i starten, fordi det bedre tenker jeg at en lege som er en fersk og ny og er usikker tar da litt flere enn litt for få. Mm.
Det er jo en læringsprosess, og ingen kan jo være ekspert når man starter. Men du peker jo nettopp på det. God veiledning er jo veldig viktig at du ikke blir overlatt til deg selv som ung lege i spesialisering for eksempel, og overlatte deg selv. Men at du nettopp kan få den erfaringen og få den tryggheten på når du skal undersøke og når du ikke skal undersøke. Også det at du da, hvis du tenker...
ja, men vi tar en undersøkelse for sikkerhetsskyld. Hvis du da vet at jo, men det å ta en undersøkelse for sikkerhetsskyld faktisk kan øke usikkerheten og legge en ekstra skyld til byen. Så så lenge du vet det, så klarer du kanskje å sortere. Men det liksom å tenke at ja, men vi ser hva som skjer, det viser seg ikke er så lurt alltid. Nei, det er
Det er jeg helt enig med deg. Det er veldig sjeldent noe godt å si at vi lar det bare se. Vi ser hva som skjer. Men Bjørn, du forteller meg jo at du går i fjellheimen, og du er jo engasjert i dette med helse.
Avslutningsvis, hvis du nå fikk beskjed om at du fikk lov å fortelle tre ting som du skulle ønske alle på denne jordkloden kunne få vite, fikk vite, før du skulle forlate jordkloden, hva ville det vært?
Og det var et veldig vanskelig spørsmål, men det er jo sånn som filosofer bør forlyste seg med. Jeg tror kanskje svaret mitt er litt navlebeskuende på ett vis. Jeg tenker at det er viktig at vi tar ansvar for
og sånn som du har vært inne på, i og for seg for eget liv, innenfor rammen av de systemene vi har. Mange har jo ikke så gode forutsetninger for å ta ansvaret, for eksempel med tanke på sånn som du har vært inne på, på kosthold eller ikke. Men vi som har gode ressurser, det er viktig at vi er ansvarlige, at vi tar beslutninger som vi ser går ut
over andre enn oss selv. Så både dette med ansvarlighet og alvorligheten i det at vi nå har muligheten til å avgjøre fremtiden for veldig mange generasjoner, det tror jeg er veldig viktig at vi gjør.
Men samtidig så er jo jeg litt i overkant preget av det jeg jobber med, nemlig som forsker. Så det å være nysgjerrig og undrende er kanskje noe som jeg setter stor vekt på, setter stor pris på, både yrkesmessig, men også ellers, at vi er litt nysgjerrig. Og da er vi nok kanskje også over på det tredje som jeg er veldig glad for og glad i, da.
og det er å være leken, altså det lekende mennesket er veldig viktig. Det har enormt mye å si for livskvaliteten vår. Jeg kan si at det er ikke alle som har mulighet til å leke, men da kommer alle våre inn, ja, men da bør vi sørge for at alle får muligheten til å leke.
Hvordan gjør du det i eget liv? Jeg prøver å få meg folk på tur, da, vet du. Jeg er så mye kjop i fjelløyene. Ja, en del. Jeg er glad i å gå på ski og sånn. Men i går ettermiddag var jeg ute og padlet kayak i Oslofjord, eller Øyne. Og det var en fantastisk låt solnedgang. Og det var helt flatt hav, og det var nesten ingen andre ute. Og det føltes helt, helt fantastisk.
Det var utrolig vakkert i går. Det å gjøre de der tingene som er bra for oss, som gjør oss glad og gir oss påfyll, det er lett å velge bort
bort i alt alvoret. Og så er det nok litt med å se mulighetene i nærmiljø. Det trenger ikke å være så spektakulært, eller så omfattende, eller planlegges så veldig nøye i veldig lang tid. Vi kan få til veldig mye godt i nærmiljø. Ja, ja, virkelig.
Tusen hjertelig takk for at du ble med i dag. Det var veldig hyggelig å snakke med deg, Bjørn. Takk for at jeg fikk lov til å komme. Hvor er det mine lytter kan nå deg, eller eventuelt la sine artikler, eller er det noen steder? Det er mange av mine gjester som ikke har et sted der lytterne kan nå dem, men har du det? Det forskningsprosjektet som heter IROS, altså Improving Radio-Logical Services, det kan man finne masse om på NTNU.
i Gjøvik sine nettsider, så der kan man finne mye, og vi har gjort masse, masse studier på dette, som vi er veldig glad for hvis folk er interessert i. Ellers så har jeg noen litt kjedelige sider på både universitetet i Oslo og på NTNU, men der kan man finne mye av det som jeg har skrevet faglig, så da finner man lenker til det der. Kjempefint.
Og meg når dere på Doktoren at det draglander seg rundt omkring. Og hvis du synes denne episoden var til nytte, så del den. Det er sånn vi får ut den gode kunnskapen. Og tusen takk til dere som abonnerer, som gjør det mulig for meg å drive denne podcasten. Og med det så sier vi tusen takk for i dag. Ha en kjempefin dag. Ha det godt!