Hei kjære lytter, før vi starter dagens episode så vil jeg gjerne benytte anledningen til å takke ukens sponsor som gjør det mulig for meg å drive denne podcasten. For de som har lyttet til podcasten en stund har kanskje fått med seg at jeg elsker bøker. Jeg har en bok med meg hvor enn jeg går, og har også lydbøker som jeg har lyttet til når jeg er ute på tur eller sitter i bilen på vei til innspilling. Og her kommer Nextory inn. Nextory er en utrolig god strømmetjeneste for nettopp bøker.
Ved å melde meg inn har jeg fått tilgang til hundre tusenvis av lydbøker og e-bøker, og jeg elsker at det er så lett tilgjengelig. Historien bak Nextory gjør det også lett for meg å anbefale akkurat de, fordi grunnleggere Anshadi og Ninos har som mål å gjøre bøker tilgjengelige for alle. De vokste opp i Syria, der de så hvordan diktaturen begrenset tilgangen til bøker, så da de flyttet til Sverige gjorde de det til sin livsoppgave å sørge for at bøker ble tilgjengelige for alle.
og den livsoppgaven støtter jeg fullt ut. Akkurat nå lytter jeg til boka «Morgon og kveld» av Jon Fosse, og det er en bok jeg lenge har fått anbefalt av min gode venn Kasper, og som jeg er glad for å endelig være i gang med. En annen bok jeg varmt vil anbefale nå i ferie er boka «Alkemisten» av Paulo Coelho. Det er en av de få bøkene som jeg kan lese om og om igjen, da den gir meg en ny mening hver eneste gang jeg leser den. Så den anbefales varmt.
Og et annet godt tips, nå når sommeren er i gang, er å skru på en lydbok i bilen. Jeg vet ikke om det, men bilturene med guttene går veldig mye fortere hvis vi har på en lydbok. Inne på Nextory er det huvudvis med barnebøker tilgjengelig, alltid fra Harry Potter til min yngste søns yndlingsserie, Dinosaur-gjengen.
Så hvis du ønsker å prøve ut Nextory, så får du nå seks uker helt gratis ved å trykke deg på linken i episodeinfo, eller gå inn på nextory.no skråstrekk live. Det skrives n-e-x-t-o-r-y dot n-o skråstrekk live for å melde deg inn. Meld deg inn i løpet av de neste ukene vil du få 45 dager gratis litt. God litt!
I dag skal vi intervjue Herman Egenberg. Han jobber som lege i spesialisering ved Oslo Universitetssykehus. Han lager kurs og undervisningsmateriell i motiverende intervjuer for helsedirektoratet.
Han har også sammen med helsedirektoratet laget en podcast ved navn «Podkurs i motiverende intervjuer». Og han har laget en egen podcast som heter «Bære en motiverende intervjuer». Jeg har veldig mye fokus på å motivere en intervju fra min side, men ja, det er helt riktig. Å, men det er ikke bare det. Du har jo altså skrevet barnebok, fant jeg ut i dag. Ja, det... Vi må ta fram alle dine bragter, Herman. Ja, nei, men...
Det var et e-bokforlag som het Forlaget Propel, og jeg kjente de som drev det. Men må ikke du snakke den ned? Nei, nei, altså barneboka er helt topp. Den er en veldig god barnebok, men den ble i hvert fall gitt ut som en sånn e-barnebok da, som man kunne laste ned til iPaden. Ja. Den heter Det spøker for Rikard, handler om et spøkelse. Oi. Og han var...
Altså, som spøkelse så kan man jo ikke ta på ting, ikke sant? Man er jo sånn gjennomsiktig og gjennomfølbar. Så han fikk beskjed om årene sine om at han skulle ta ut søppla og gjøre forskjellige erder, ikke sant? Men han kunne jo ikke, han gikk bare rett gjennom. Nei, nei. Så det var...
Men det var bare en liten greie som vi gjorde lenge siden. Et lite sidespor? Et lite sidespor. Det var før jeg begynte på medisin. Ok, så det hadde ikke noe med legeutdannelsen din å gjøre? Nei. Men hvordan gikk det med Vikardt?
Jo, det som skjedde var at i starten var det ugreit, og han følte seg utenfor, fordi alle barna hoppet på trampoline, han bare sto der med trampolinen til midjen. Nei, jo nei. Men så etter hvert så fant han ut at han kunne bruke de spesielle egenskapene sine til å hjelpe andre og til å gjøre forskjellige ting. Så da ble han populær allikevel, og så fikk han til og med en slags hevn på sin slemme mor,
som hele tiden kjeftet på han for at han ikke tok ut søpla. Men jeg følte at den var litt dyp, den boka her, egentlig. Ja, altså, jeg føler at når man... Jeg tror at å skrive barnebok, det er ganske sånn at du bare skriver enkel liten historie, og så innser du etterpå, ja, det var jo litt smart, men det var ikke sånn...
Hvis noen finner den boka noen gang, så tror jeg ikke de kommer til å synes at dette er stor kunst. Jo da. Men ja, vi skal jo ikke snakke om barnebok i dag, men jeg tenkte at det var jo litt morsomt at du hadde gjort det. Det er jo ikke alle som har skrevet barnebok. Men ja, motiverendes intervju. Hva som gjorde at du ble så interessert i akkurat dette temaet?
Første gang jeg lærte å motivere en intervju var på studiet. Jeg gikk medisin i Oslo, og så hadde vi undervisning i motiverende intervju. Antiket hva det var. Og ble satt i gruppe på to og to, og så skulle vi gjøre motiverende intervju på hverandre. Med en lærer som sa sånn, gjør sånn og sånn. Nå kan du stille det spørsmålet. Og det eneste jeg husker fra det var at det var, for det første var det veldig gøy, og begge vi to, jeg og min medstudent, vi ble kjempe motiverte. For hun skulle...
komme i forelesning og jeg skulle trene mer eller noe sånt. Og det bare var så slående hvor godt det virket da. Hun slutta å komme seg inn til forelesninger etterpå. Nei. Jeg tror det fikk av ganske bra på meg da, men det var i hvert fall da startet det liksom at jeg ble interessert i det. Og så da vi hadde en praksis, en annen praksis,
Så endte jeg med å litt tilfelligvis spørre pasientene mine om de røyka. Hver gang de sa ja, så spurte jeg... Det var mens jeg fortsatt var student, men han var i praksis. Så spurte jeg om de hadde vurdert å slutte. Så var det et par som sa at de hadde vurdert på det, men de hadde ikke fått fingeren ut eller et eller annet. Så inviterte jeg dem til en røykesluttsoppgave. Jeg bare synes det er gøy. Jeg hadde litt sånn...
Iver etter å gjøre det. Og min erfaring fra da tre røykeslutsamtaler, det var at vi avtalte en røykeslutsamtale tre uker frem i tid. Den ene hadde sluttet innen den tiden, bare ved å gå og forvente at det skulle være en samtale var nok. Og de to andre, når jeg ringte tilbake tre uker etter en motiverende intervjuesamtale, så hadde de sluttet.
Så da jeg var ferdig lege, så var jeg helt overvist om at dette var en superkul, bra metode. Det var gøy å bruke og enkelt å lære og sånt nå, og ville lære mer. Og før jeg skulle i turnus, så hadde jeg litt tid til overs. Det var sånn tre måneders vindu før jeg skulle begynne. Så da tenkte jeg at, for jeg har alltid likt podcast, så da tenkte jeg at jeg kunne lage en podcast om motverdien intervju. Litt sånn ut av det blå, kom den ideen. Ja.
Og så har det vært kjempegøy, og så har jeg begynt å jobbe i helsedirektoratet litt på siden, og lage et poddkurs og sånt for de, og så har det blitt en greie da. Og den har jo blitt kjempepopulær. Den har jo vært lastet ned tusenvis av ganger, og du har jo motivert mange leger til å drive med motiverende sin tid. Ja, jeg håper det. Det har i hvert fall blitt kjempepopulært, det poddkurset. Mange som har hørt på det. Ikke bare leger, mye sykepleiere, sosionomer, alt mulig, som bruker den, så det...
Det ble jeg veldig fornøyd med. Det var ekstremt lærerikt for meg også, for jeg hadde jo vært mest sånn, lest litt her og prøvd meg fram, men da fikk jeg jo gå gjennom en skikkelig ekspert som har lært bort motiverende intervjuer i mange, altså 20 år, som satt og, det var jo først og fremst en unnskyldning for meg for å få sitte i samme rom som hun, gjennom en sånn innspillingsperiode. Lærte drit mye.
og fikk ha motiverende samtaler med ekte pasienter, mens hun satt og hørte på kom innspill og tilbakemeldinger og sånt. Så jeg tror det ble et ganske lærerikt kurs, og podcast er jo sånn, jeg elsker podcastmedia. Jeg er så glad for at du lager podcast, fordi jeg synes det er så bra. Jeg elsker å høre på podcast. Ja, podcast er en veldig fin måte å formidle kunnskapen.
Så kult. Så fant du ut at du skulle lage din egen podcast om det, og der intervjuet, eller ikke intervjuet, hvordan sier man det? Ja, så et motiverende intervju er jo basically et intervju. Det er ikke så veldig annerledes fra et intervju. Det er bare at man har visse spørsmål som man alltid går gjennom.
Og så har man en innfallsvinkel, at man skal ha en type holdning. Nå kan ikke jeg forklare hele konseptet for å motivere en intervju, men jeg prøver bare en kort versjon. Så du har en eller annen holdning du går inn med, om at det skal være pasientrettet. Du skal ikke bestemme at pasienten skal slutte å røyke eller ikke. Det er pasienten som skal styre det selv.
Du skal være epatisk og lyttende og ha holdningsgrunnlaget til å motivere en intervju i bunn. Og så skal du bruke visse ferdigheter. Og det er åpne spørsmål, refleksjoner, det at man oppsummerer litt underveis og at man gir bekreftelse.
Så hvert av de stikkordene der kunne man jo snakket masse om, men i hvert fall det er holdnings- og ferdighetsgrunnlaget til å motivere en intervju. Men det merker kanskje ikke pasienten så mye til, at vi tenker veldig mye på det hvordan vi går inn i samtalen og sånt nå. For det pasienten merker er hvilke spørsmål vi stiller. Og det er egentlig spørsmål som er laget for å utforske hva som er, hvor er motivasjonen til pasienten, hva er ...
Hva grunner til å gjøre en eller annen endring, og hva grunner mot å gjøre en eller annen endring? Så det er fire hovedspørsmål. La oss si det er rusbruk vi snakker om. Hvis det er en pasient som røyker mye harsj, så er det hva er fordelen med harsj for deg? Hva er ulempene med at du røyker harsj? Og hva hadde vært fordelene hvis du røyka mindre, og hva hadde vært ulempene hvis du røyket mindre? De fire. Det kalles ambivalensfirkanten.
Og tanken er at ved å utforske denne ambivalensen, så kan...
Fordi de fleste som går rundt, for eksempel de fleste som røyker, og harsj har jo en eller annen ambivalens knyttet til det. Vet jo at det kanskje ikke er så lurt, men samtidig så er det veldig deilig på en måte. Og det samme gjelder jo for oss alle, når det kommer til trening eller spise sunt, så går vi rundt med en slags mylder av tanker og holdninger knyttet til hva det noen skal være. Og tanken er at hvis man løser opp i det, hvis man liksom
rydde litt opp i flokene og ser ting klart for seg selv, så trenger man egentlig ikke så mye gode råd, eller man trenger ikke å bli pushet. Man vet selv egentlig hva man vil, men man må bare ha litt sånn, få litt orden på det da. Så det er litt, ved å ha det der motiverende intervjuet, så
Så løsner det litt. Så det er ikke motivasjon som skapes, men kanskje motivasjon som løsnes. Oi, dette var veldig interessant. For jeg hørte på den siste episoden du hadde, der du pratet med en veldig fin fyr ved navn Torgersen. Og når du sa de fire, hva var det de fire det var? De fire ferdighetene er åpne spørsmål, det er refleksjoner,
oppsummering og bekreftelse. For når du sier det nå, så kjenner jeg igjen at du gjorde det mens du snakket med han, men man tenker ikke over det mens man hører på. Men du bekrefter jo ofte det han sa, og det føler jeg til at da pasienten eller kenden du skulle være, kommer på de gode ideene selv. Er det det du føler, eller? Ja, altså, hovedpoenget er å skape en samtale hvor
hvor pasienten
egentlig snakke mest mulig. Man kan gjøre det veldig enkelt å si at et godt motiverende intervju, da snakker pasienten mest mulig om sin endring. Og et dårlig intervju, så er det legen som snakker mest mulig. Ja, det kan vel kanskje mange relatere seg til. Ja, og jeg tror at motiverende intervju er jo ikke noe sånn banebrytende, nyskapende måte å gjøre ting på. Jeg har i hvert fall vært med på masse, at jeg har observert masse samtaler fra...
erfarne leger eller sykepleiere som er sånne kløpper i kommunikasjonen, og de gjør jo alt dette her. De har ikke vært på noen kurs, men de har gode åpne spørsmål. De kommer med masse gode bekreftelser til pasienten, og så det er jo ganske enkle, naturlige kommunikasjonsting man gjør. Ja.
Men de er skapt og designet. Når man snakker om motiverende intervjuer, så er det tanken at pasienten skal snakke mest mulig. Endringssnakk. Altså...
Så om pasienten sier selv, jeg tror den røykingen, eller jeg synes det er kjipt med røykingen, for jeg får så dårlig kondis av det, så er det mye bedre enn hvis du som lege sier, du vet du får dårlig kondis av røyke. Ja, nettopp, nettopp. Og jeg synes det er så spennende med psykologi. Og jeg leste en gang en bok av en psykolog som sa at det er for eksempel i salgstriks,
Så dytter du aldri på noen, la oss si at man skulle selge de klistermerkene. Så dytter man aldri på klistermerkene på de som skal kjøpe. Man har de tett inntil seg, og så skal de komme og hente det. For da sier kroppen din at dette er noe jeg vil ha, siden jeg må rekke etter det. Ok, ja. Jo, men det blir jo litt det samme. Det blir jo litt det samme. I hvert fall er det resultatet det samme, det at vi ...
At det er et eller annet med å få pasienten til å komme med det selv. Og det som er interessant, en annen grunn til at det er mye lurer å stille et ombudsspørsmål enn å komme med et godt råd, det er at
at pasientens grunner til å vilje gjøre en eller annen endring kan være ganske annerledes enn det som man forestiller seg. For eksempel så kan jeg sitte og tenke, jeg jobber jo med kroniske psykosepasienter nå, og har en pasient som har ikke jobb, ikke sant, og bor i kommunal bolig, har ikke fått uføretrykk denne,
Og jeg sitter jo og tenker, hvordan har du råd til all den amfetaminen? Og skjønner du ikke at du blir psykotiskaden? Mens når vi har intervjuet han, så sier han aldri noe om økonomi, og han klarer ikke helt å relatere det til sin psykose. Men han innser at det at jeg tar amfetamin gjør at jeg er mindre i kontakt med min familie. At jeg tør, jeg er liksom, mamma vil ikke snakke med meg hvis jeg er ruset. Ja.
Og det er jo da mye bedre at samtalen dreier seg om det som virkelig er tett inn til hans opplevelse og viktig for han, enn at det handler om ting som han ikke egentlig reflekterer så mye over eller bryr seg så mye om. Ja, ikke sant? Så man kunne tenke at «Å, nå skal jeg fortelle deg at nå får du ikke råd til den bilen du har lyst på eller i leiligheten». Men det kunne ikke han brydde seg mindre om.
Vi må finne ut hva de er motivert for, og hvorfor de er motivert for å endre seg. Kjempeinteressant. Men det jeg tenker om motiverende intervjuer, når du snakker om det, så tenker jeg at dette er jo en metode ikke bare helsepersonell kan bruke. Dette er jo noe vi kan bruke. La oss si at hvis jeg har veldig lyst til at min bror skal...
Begynn å trene, la oss si. Så dette er jo noe jeg har lært meg de siste årene, at ikke alle ønsker å få råd prakket på seg. Og det har vært veldig befriende for både hele familien min og for meg, at jeg ikke gir råd her og der. Men det som jeg synes er fint, er at jeg kan bruke det som...
prøve å få kartla hva er det min brola sier tenker om trening, og hvorfor vil han eventuelt ikke trene, og hvorfor vil han trene. Så får han i hvert fall tenkt over det selv. Og vi kan jo alle bruke det, kan vi ikke det? Jo, jeg har brukt det masse i, for vi alle har jo kompiser som vi vil endre på, eller brødre, eller familie, eller kollegaer. Partnerer.
Partner er ikke minst den kanskje største kilden til endringstrang, korrigeringsrefleks hos mennesker. Men det er to ting som jeg har lært av å motivere en intervju, som har påvirket hvordan jeg ser på det. Det ene er jo det der med å ikke bli for ivrig, ikke gi for mye råd, og ikke være han som hele tiden skal pushe alle andre til å endre seg.
For det første så virker det i liten grad, blir bare en mas, og det er kjipt å få høre hele tiden sånn du bør, du bør, du bør. Så hvis man tar en mer motiverende intervju, tilbakelent innstilling til det, så hender det jo av og til at, hvis vi bruker eksempelet på broren din, som du vil at skal begynne å trene,
Ikke det at alle, jeg synes alle mine tre brødre trener kjempebra. Kjempebra. La oss få sagt det. Ja, bra. Se for meg brødrene dine som sånne sofa-griser. Men det kan, altså, i mange av mine intervjuer til podcasten, så har du jo startet med at de kommer og kanskje, ja, jeg burde kanskje trene litt eller sånn. Men så viser det seg at egentlig så har du lyst til å snakke om noe annet
Og så følger vi den tråden, og så blir det kjempeinteressant hvor vi kommer inn på en jente som heter Vilde, som var på podkasten. I starten var det der vi skulle snakke om noe treningsrelatert, eller var ikke helt sikre på hva som skulle være tematikken. Og så kom vi etter hvert inn på at hennes problem handlet mer om at hun ikke følte at hun...
var helt i styring over seg selv. Hun sa veldig ofte ja til ting som hun egentlig ikke ville si ja til. Både på jobb, at hun sa ja til når sjefen ba henne om å jobbe ekstra, selv om hun ikke ville. Og også til og med i hennes tilfelle, så sa hun av og til ja til det hun kalte veldedighetsseks.
At hun ble med folk hjem, og så syntes hun synd på vedkommende. Så hun klarte liksom ikke å si nei. Og så følte hun seg veldig kjipt etterpå. Og så var det liksom utgangspunktet for det motiverende intervjuet, og så var det endringen. Hvordan ville det føles å endre det da? Å si nei til sånne ting. Og så ble det liksom et lite prosjekt.
Og ut fra det så sprang det liksom et sånn voldsomt endringsprosess hos henne. Hvor hun var tilbake to uker senere til en nytt intervju, og så hadde hun vært faktisk i en sånn situasjon.
hvor du hadde blitt med noen hjem og sagt nei til velledighetseks. Det var det perfekte eksempelet. Hvis den samtalen hadde dreid seg om at jeg sier sånn, ja, men hvis du har lyst til å trene, så burde du gjøre sånn, sånn, sånn, så hadde vi jo aldri kommet dit. Aldri kommet til kjæren. Nei. Og jeg tror også at vi er jo, mennesker endrer seg jo hele tiden, og livet er jo en sånn endringsprosess.
Men samtidig for å holde på sinnet, så må vi ha en følelse av at vi er oss selv, at vi er litt stabile. Så man kan ikke endre alt på en gang. Så av og til føles det litt sånn at ting må gå i litt riktig rekkefølge. Og den rekkefølgen kan man liksom ikke påføre noen.
Så selv om for meg så virker det helt åpenbart at den personen burde trene, så er det kanskje andre ting som må på plass først, og den ikke vet om. Og derfor er det åpne spørsmål og nysgjerrighet og på en måte å gi folk plass til å finne sin egen vei, det tror jeg er veldig bra.
Å, det synes jeg var så fint. Akkurat det du sa der. For ofte så ser man en person, la oss si veninner, eller noen i nær krets, så ser man at akkurat hvis de hadde gjort akkurat det, så hadde livet deres blitt så mye bedre. Men så er det kanskje ikke det som skal til, det er noe helt annet i roten der.
Så det er jo ganske utrolig at motiverende intervju kan gjøre at man kanskje kan komme frem til faktiske sensen. Jeg tror i hvert fall det er det det handler om. Og det er jo ikke unikt bare for motiverende intervju, det er mange former for samtaleterapi, mange av de der samme verdiene. At det handler om å være en kjerrig, om å åpne opp og la pasienten slippe frem. Men ja, jeg er helt enig.
Men selv om jeg har hatt ganske mye motiverende intervjuer og hatt kurs og lest bøker og sånt, men jeg går jo fortsatt i fella på å prøve å korrigere mine venner. Jeg har en venn nå som jeg har irritert meg over at den er
Jeg er så stillesittende. Så nå har jeg satt i gang et skritt-telleprosjekt hvor vi har kommet med veddemål og alt mulig. Så jeg er jo en idiot. Like stor idiot som jeg har alltid vært. Så det er ikke så lett. Det er en annen viktig lærdom, kanskje en av de aller viktigste, i hvert fall for leger,
fra motiverende intervju, det er dette med korrigeringsrefleksen. Har du hørt om det? Nei, men vi er så løsningsorientert, så jeg skjønner, vi vil så gjerne bare finne løsninger med en gang. Ja, og det er jo kjempebra, og det er jo jobben vår også, så i mange tilfeller så er det jo medisinstudiet og legeyrket handler jo om å dyrke frem og benytte seg av den hjelpe
lysten og ivern som er i oss. Men akkurat når det kommer til levevaneendringer og motivasjon og sånt, så er den virkelig til et stort hinder. Så den som ...
Det er som en refleks. Du har sikkert opplevd det mange ganger. Akkurat som du gjør med broren din, som du gjerne vil. Jeg opplever det hver dag. Og så mange pasienter. Så har du så lyst til å bare løse problemet for pasienten og fikse det. Og av en eller annen merkelig grunn, så er psykologien vår skrudd sammen sånn at hvis du gjør det, hvis du gir etter for dine lyster, og
begynner å gi råd og legge en plan for pasienten som den ikke er klar for, så stopper du motivasjonen faktisk. Eller hindrer den. Du unngår å gjøre det som faktisk kunne skapet motivasjon, det er å stille spørsmål i stedet. Men jeg tror så på dette i alle sammenhenger i livet. Ikke for bare å slegge om, men for annerledes.
Andre, jeg tror at vi hadde hatt bedre relasjoner hadde vi klart å prøve å få bort den korrigeringsrefleksen. Fordi det er bare noen få år siden jeg skjønte at det var det jeg drev med. Jeg tror jeg hele livet har hatt et vanvittig behov for å hjelpe andre. Og det er jo sikkert derfor jeg begynte på med sin studie. Og
Jeg begynte som fastlege før jeg begynte å spesialisere meg på hud. Og der er det jo sånn at du har masse pasienter, 20 pasienter om dagen. Og der er det jo mange ting du kan korrigere og hjelpe og prakke på råd. Men det var noe i meg som sa at dette...
Dette er kanskje ikke den riktige måten. Så begynte jeg å lese masse bøker om det. Jeg har ikke lest om direkte motiveringsintervju, men mye av det flettes inn i det. Det jeg oppdaget etter at jeg skjønte hva det var jeg drev med, var at jeg fikk det bedre, ikke bare med andre, men jeg fikk det bedre med meg selv. Hvis det var noen som spurte meg på gata om hjelp, så hadde jeg...
følt de hele veien. Jeg har veldig behov for å hjelpe andre. Det har vært veldig lettende for meg å skjønne at 1. ikke alle ønsker den hjelpen, og 2. hvis jeg gir alle hjelp og gir dem min fasit, så kan jeg ta fra dem muligheten til å få det bedre, eller finne essensen med hva som faktisk er problemet. Så ja,
Ja, men så kult at du ser det. Det er jo ganske god innsikt. Fordi det er veldig lett å tro at det føles jo bra også å hjelpe andre. Det føles utrolig deilig. Men akkurat det du sier, at man vil så gjerne hjelpe, men av en eller annen grunn så er det veldig mye god hjelp i å holde tilbake og slippe til. Altså hvis ...
Se av og til på pasienten som en slags esel, og så tenke at man skal ikke gå foran og dra esel, da blir det stritt dernimot. Holde deg litt bak esel, kanskje heller klapse deg litt på stumpen. Det bildet der å ikke ligge foran. Ja.
Men ja, det er fryktelig spennende da. Ja, det er det. Det er veldig spennende. Og så er det, hvordan, ja, sånn råd og tips har du da hvis du har, ja, la oss si en venninne, eller du hadde en kompis som du ønsket skulle komme seg litt opp fra sofaen. For ikke bare vi som er helsepersonell. Hvordan skal man gå fram? Skal man sette seg ned i laget ditt, og så skal man si,
Er det noe du har lyst til å prate om? Eller hvordan begynner man den samtalen? Altså jeg er fan av, og det er kanskje litt ikke helt intuitivt da, men jeg er veldig fan av å være sånn ganske myndig, og samtidig helt sånn alt er opp til pasienten på en gang. Så i det tilfellet, hvis du har en eller annen som du har lyst til å snakke med, altså en bror som vil trene, så sier du bare «hjelp».
Nå kan du hjelpe meg å prøve Jeg vil teste ut nå Nå skal vi snakke om trening Og så tar du et ark, tegner fire firkanter Fire firkanter eller en firkant? En firkant med et kryss i Da blir det fire firkanter Så arket er A4-arket er firkanten Og så tegner du en strek Det er som om du bretter i fire Ja, ja, ja Jeg skal tegne sånn og legge ut på Instagram Legge ut på Instagram Ja, ja
Og så er det fordeler med trening, uløpe med trening, fordeler med å ikke trene, uløpe med å ikke trene. Ja, ja.
Eller fordeler, du starter øverst, så starter du alltid med fordeler, med status quo da, ikke sant? Så hvis det er en som røyker, så starter du med fordelene med å røyke. Ja, ok. Og sørg for, veldig mange er sånn, ja, men det er ikke noe fordel med å røyke, jeg vet det. Nei, nei, nei, vi må finne ordentlig mange fordeler med å røyke. Ok, det er deilig sånn og sånn etter middag, blablabla. Og få det inn, ikke være redd for de argumentene. Og så går du gjennom alle firkantene,
Ferdig, jeg ser hva som skjer. Trenger ikke gjøre mer enn det. Så fordelen, hvis det var røyking, fordelen med å røyke, ulempe med å røyke. Og sånn at det er fordelen med å ikke røyke, og ulempe med å ikke røyke. Mhm.
Så fyll inn det, og så gå gjennom det. Ja, det er et motiverende intervju. Så enkelt kan det gjøres. Og så er det jo masse mer triks og tips til hvordan man kan krydre det enda mer. Men hva kaller du denne firkanten? Ambivalensfirkanten. Jeg tror det er det den heter, men det var i hvert fall det min gjest Nikolai Torgersen sa til meg sist intervjuet. Ja.
Så fra nå heter det det. Ja, jeg likte det. På helsedirektoratet sine sider, så sto det at motiverende intervjuer, og dette var en pasient eller en kvinne som hadde vært på kurs da, hun sa at å ha en motiverende intervjuesamtale er som å komme på besøk hjem til noen. Du bør gå inn med respekt, interesse og vennlighet, bekrefte det som er fint,
La være å komme med oppfordrende råd, eller begynne å ommebler. Veldig bra! Fantastisk bilde! Ja, jeg synes det var en veldig fin måte å tenke på det. Du vil ikke komme inn. Jeg vil ikke komme inn. Nå sitter vi faktisk hjemme hos deg, Herman, og jeg vil ikke komme inn og ommebler, selv om jeg synes at du skulle ha vært bort et annet sted.
Men si helt ærlig, synes du jeg skal ha bor i et annet sted? Nei, jeg synes ikke det. Jeg synes det var helt perfekt til det jeg sto. Ja, i hvert fall da du kom på besøk hit nå, så har du jo fulgt alle disse. Du har vært vennlig, og kommet med masse bekreftelse, sa det var fint, og du har ikke omvendt noe som helst, så du gjør en veldig god jobb. Men jeg sa jo at du måtte vande plantene dine da. Så der kom min refleks inn. Der kom korrigeringsrefleksen din faktisk. Jeg har masse å lære. Jeg har fremdeles masse å lære.
Ja, men sånn er jeg jo. Men du har veldig mange fine planter her da. Jo takk, men de er jo i ferd med å dø. Jeg har en sånn intensiv avdeling av planter i vindueskarmen her, de som er nærmest. Ja, men de ser ut som de kommer seg. Ja, faktisk så har det hjulpet å sette de mest lidende plantene for seg selv i en sånn avdeling, og så har jeg fokusert på de, men nå er det jeg tror jeg må bytte om, for det er nå opp
her på bare vanlig sengepost øverst på denne reolen, så ligger det jo veldig tynt an at de har ikke fått nok oppfølging. Nei, nei, nei. De må få vann. Men ja, så der ser du korrigeringsrefleksene hos oss i
Jeg har en tanke til om plantehold, og det er jo også at jeg har ikke lyst til at disse plantene, jeg synes det er fint med planter, men jeg vil ikke at de skal styre livet mitt. Så min strategi har vært å kjøpe masse forskjellige planter, og så vanner de litt etter min rytme. Og de som dør, da vet jeg bare at da er ikke den planten en match for meg. Og de som trives, da vil jeg kjøpe bare flere av de etter hvert.
Men du skjønte du at dette var litt sånn som relasjoner? Hvis det ikke går, så er ikke de laget for akkurat ditt liv? Jeg er god med planter, jeg er mindre god med relasjoner, kanskje jeg skal ta med det tipset videre. At det er faktisk akkurat det jeg må gjøre der også. Ja, ja.
Hva gjør man hvis alle relasjonene visner? Hvis man ikke har noen? Da tror jeg man må se litt på seg selv. Da må man begynne å vane, kanskje. Ja, jeg tror det. Kanskje drive med litt motiverende intervju på seg selv. Men Herman, kanskje du skal ta et eksempel på meg. Nå kan jo du hjelpe meg med en av mine mange ting. Og så kan man se hvordan det går. Ja, gjerne.
Så kan vi ikke bare begynne med at du snakker litt om hva du eventuelt kunne tenkt deg å gjøre noe endring på? Ja, altså nå var vi litt inne på relasjoner da. Da fikk jeg en tanke. Jeg er jo en person som er veldig opptatt av, nå høres det litt klisjé ut faktisk, men hvordan skal jeg si det? Jeg er veldig opptatt av at alle rundt meg skal ha det bra. Og jeg har tenkt på mye i det siste at jeg skulle ønske jeg var litt tøffere.
At jeg ikke var så redd for å tråkke noen på tærne. Kanskje du kan hjelpe meg med det? Litt mer sånn bein i nesa? Ja, egentlig ja. Skulle jo ønske det. Hvorfor det? Fordi at jeg føler at det... Jeg tror det går litt utover min livskvalitet, for at jeg hele tiden er redd for at noen skal bli sint for at jeg sa noe, eller at jeg ikke hjelper nok, eller...
At jeg ikke gjør nok, kanskje. Det må jo være fantastisk for de rundt deg at du er så omsorgsfull.
Men du sier altså at for deg selv så er det litt anstrengende, og at du går og tenker på det ganske mye, og det er på en måte et slags stress. Ja, ja. Når du sier det så, så er det nok litt stress. Som regel så går det jo helt fint. Men en gang hvis jeg føler at jeg har gjort noe som har gått over streken, eller at jeg føler at herregud, nå hjelper jeg jo ikke det her. Eller hvis jeg glemmer, jeg er veldig distraert.
Så hvis jeg glemmer en bursdag eller noe sånt, så kan jeg få veldig dårlig samvittighet. Og da går det jo litt utover meg selv. I stedet for å bare tenke, ja, ja, pitt, pitt, hun glemte sikkert min. Så hva skal vi kalle denne endringen du er ute etter da? Kanskje at jeg ikke skal bry meg så veldig. Jeg blir jo hyllig i meg hvis noen glemmer min bursdag. Så kanskje, ja, hvordan skal man finne sensen på mitt problem? Kanskje at jeg bare skal rett og slett bli litt tøffere.
Og ikke tenke så mye på hva andre tenker. Ja, men kjempebra. Dette er jo en psykologisk endring, som er litt annerledes enn en atferdsendring. Det er mer en holdningsendring, eller en tankerefleks. Ja, det er en refleks. En gang jeg ser noen som har vondt, eller ikke har det bra, så er det en refleks i meg at jeg må hjelpe, og jeg må si de rette tingene. Mhm.
Og når man gjør en sånn endring, hvis vi skal ha et sånt motiverende intervju, så må vi ha en endring å snakke om. Dette er veldig spennende. Perfekt. Jeg tror det er mange andre som også kan kjenne seg igjen i det. Så dette er veldig interessant å snakke om. Så spørsmålet er hvordan vi skal komme oss inn på den ambivalensfirkanten nå. Fordi vi kan jo snakke om fordeler og ulemper med å bli tøffere, eller å bry seg mindre om ...
eller ha mindre dårlig samvittighet. Det er en mulighet, så det kan vi prøve. Ellers er det noen ganger hvor pasientene prøver å gjøre om den psykologiske endringen de ønsker til et eller annet konkret atferd. Hva tenker du om det? Jeg er veldig motivert for å endre det. Har du gjort deg noen tanker om hva som kunne vært atferd som er knyttet til problemet ditt, som symboliserer det, eller?
Altså det som er kjern i det. Ja, for eksempel så er det eksempelet med hun jenta som følte at hun ikke eide seg selv. Så kokte det ned til at hun sa ja og nei til ting. At hun sa liksom, å si nei, ble det som vi hadde ambivalensfirkant om da. Ja, altså jeg er veldig dårlig til å si nei. Så det har vi jo faktisk hatt en sånn liten episode, skulle jeg si, om i tidligere, der jeg fikk en utfordring av at jeg skulle lære meg å si nei hele uka.
Men det gikk jo ikke så veldig bra. Jeg var kanskje ikke motivert nok. Det er en annen interessant ting med motivasjon da. Så nå må vi ikke bruke for lang tid på dette, fordi vi må gå videre i ditt motiverende intervju. Men motivasjon består jo av to ting. Det ene er den der viktigheten, som de fleste gjenkjenner som motivasjon. «Å, jeg er kjempemotivert, og jeg skjønner at det er dødsviktig for meg å trene.»
Men det andre handler om, og som er en veldig stor ingrediens i motivasjonssuppa, det er mestringstillit. Det at man har trua på at man kan klare det. Så selv om du tenker sånn, jeg har så lyst til å slutte å røyke, eller jeg har så lyst til å begynne å trene, men du skjønner ikke hvordan du skal klare det. Du har ingen erfaring med å trene. Bare tanken på å ta på seg joggesko er helt fjern for deg.
så er det fortsatt vanskelig da. Så da er det ikke så mye viktigheten man må jobbe med, men mestringstilliten. Og det er ganske trikket. Ja, men fortsett. Ja, men det er veldig bra, for jeg tror at når vi ga meg den utfordringen, så ble det bare en sånn, plutselig fikk jeg den utfordringen, jeg fikk ikke tenkt meg om. Nemlig. Men nå får jeg jo tenkt meg om. Og når jeg sier det høyt til deg, så ser jeg at jeg faktisk har lyst til å lære meg å
Nei, kanskje ikke si nei oftere. Det går fint, men bry meg litt mindre om hva folk tenker. For jeg tenker at de er jo robuste, folkene rundt meg også. Kan du beskrive hvordan det arter seg når du bryr deg om hvordan folk tenker? Er det et eksempel, og hvordan det kjennes for deg? Ja, for eksempel i dag. Så ringte jeg venninna meg.
og skal ikke gå lenger inn på det, men hun trengte hjelp med noe. Og så innebærer det jo at jeg må gjøre en del ting, og så tenker jeg at jeg får så voldsomt behov for å hjelpe, så mye mer enn jeg egentlig trenger å gjøre. Og så tar jeg meg selv i det etter samtalen, hvorfor gir jeg så mye av meg selv? Sånn som min samboer kan si at jeg har et ekstremt hjelpebehov.
Hvis noen ringer meg, for jeg har jo mange venner som ikke er leger. Hvis noen ringer meg om et medisinsk spørsmål, så går jeg så vanvittig inn i deres problemstilling og skal finne absolutt alle de beste rådene jeg kan gi. Og kan ringe dem en uke senere for jeg fremdeles tenker på
Hvordan det går med de, og hva er nok tips, og blei, hva er det riktig hjelp? Så hvis jeg forstår deg riktig, så handler dette om å... Det er litt sånn, det er rett og slett refleks, som du sier da. Refleks, du brukte også ordet behov, for å hjelpe, som...
Er fantastisk egenskap, men som det tærer rett og slett på deg, og det går ut over deg, at det er slitsomt for deg, og gjør at du gjør ting, altså du ...
Høres ut som du må svinge deg rundt og inn på up-to-date og finne... Kanskje du slutter med et eller annet, eller tar tid og fokus fra noe du har gjort til vanlig, og så går du litt utover mannen din også. Ja, han blir litt frustrert over at jeg må hjelpe så veldig. Mener han at det er slitsomt for deg? Ja, jeg tror at han tenker ikke at det går utover seg. Han ser bare at det går utover meg, for jeg tenker mye på det.
Så dette er et kjempebra eksempel, for dette illustrerer veldig forskjellen på forskjellige typer samtaleterapi. For hvis dette her var psykodynamisk samtaleterapi, så hadde vi lett etter, så hadde vi tenkt at ok, dette er et mønster, og så hadde vi lett etter
Etter kanskje årsak til det mønstret, var det noe som skjedde i barndommen din, eller er det noe med oppveksten din som gjør at du har fått dette hjelpebehovet, eller som har bygget det opp som en slags forsvarsmekanisme hos deg, og så kanskje over lang tid jobbet med å i terapien skape gode erfaringer med å gjøre det motsatt, eller finne konstruktive måter å jobbe med det på. Mens kognitiv atferdsterapi, da ville man heller...
jobbet med å se på tankene hvilken tanke får du når venninna din ringer hvilken tanke kunne vært mer konstruktiv for deg hvis den tanken er noe problematisk med den
Og så jobbe systematisk i terapien med å komme med alternative tanker. Og så er det metoden. Mens vi motiverer en intervju, så må vi finne et eller annet som vi kan putte inn i ambivalent-spirkanten. Ikke hvordan du vil tenke annerledes, men hva vil du gjøre annerledes hvis du får det som du vil? Og at du får endret deg sånn at du er tøffere. Ja, så jeg slipper å tenke så mye på det. Være litt tøffere, rett og slett.
Da vil jeg jo ha mye mindre bekymring i hverdagen. Det hadde jeg jo vært veldig del i. Så når venninna din ringer, hvordan kan jeg merke at endringen har skjedd? På hvordan det du gjør på atferden din? Kanskje at jeg ikke tar over. Jeg føler at hun ringte jo ikke og tenkte at jeg skulle hjelpe så mye som jeg kanskje gjør. Men jeg får så lyst til å bare...
Det går kanskje på min egen samvittighet, for jeg føler at hun er så snill mot meg, så da må jeg i hvert fall være snill tilbake.
Så den versjonen av deg hvor du har løst problemet og endret deg dit du vil, så du sier at du ikke vil ta over. Hva vil du gjøre i stedet, på en måte, i den samtalen? Kanskje bare lytte til hva hun trenger hjelp med, og så hvis de ikke går inn i min kalender og hjelper, kanskje bare si nei da. Si nei? Hvordan ville du sagt nei da? Å, herre min, det hadde vært kjempevanskelig for meg.
Nei, da ville jeg sagt at det går bare ikke å ha så mye å gjøre akkurat nå. Da hadde jeg vært kjempedårlig som nyttighet. Det merker jeg på deg. Du får jo nesten tårer i øynene av å tenke på det. Dette er så interessant. Når man gjør endringer generelt, så synes jeg det er veldig viktig at man gjør endringer som er lette å gjennomføre. Jeg har lyst til at alt går bra, og det er jo lett å få til. Det er bare å gjøre endringen på en måte enkel nok.
Sånn som i dette tilfellet, så hvis løsningen er at hver gang noen ringer for deg for hjelp, så skal du si nei, så er kanskje det litt ekstremt, litt vanskelig, en stor bevegelse fra sånn du er nå. Så hvis endringen er noe litt mindre, at for eksempel før du begynner å sette i gang og åpne kalenderen din og orkestrere masse, så ...
Finnes det en slags mellomting som er lett første steget i prosessen? Det du lærte før du lærte deg å si nei? Bare lytte, rett og slett. Vente til de er ferdige med å komme med hva de faktisk trenger hjelp med, uten at jeg trenger å... Jeg blir ofte redd for at de ikke tør å spørre meg rett ut hva de trenger. Så da kommer jeg med masse tips og råd og...
Jeg ser jo at dette er et ganske stort mønster hos meg. Det kan jeg bli. Jeg kan bli bedre på at når folk spør meg om råd, at jeg bare venter og tenker meg litt om før jeg kommer med rådet. Det kan jeg bli. Det er veldig interessant at det du skal ha motivasjon til,
er jo basically motiverende intervju. Fordi det er jo akkurat det jeg sliter med, eller alle som driver motiverende intervju, må jobbe med seg selv for å få til, det er å ikke komme med rådet, ikke ta over endringen, ikke gå inn akkurat det du beskriver da, gå inn og være den som virkelig skal hjelpe og fikse alt. For det er jo også en befrielse i det, du overlater jo mye ansvar til pasienten, med å si sånn, ja, men hva tenker du selv? Har det vært gode løsninger?
Hvis du skal koke det ned til en enkel endring, hva skulle det vært? Fortell litt mer om det. Og det du sier om å lytte, skal jeg si hva jeg tenker på da? Eller hva som jeg tenker som oversetter det til en konkret handling? Det er akkurat den der ferdigheten refleksjoner. Fordi ofte når pasienten min sier et eller annet, og jeg kommer inn med en refleksjon, så er det av og til ...
I hvert fall da jeg ble flinkere å bruke refleksjoner, så fikk jeg ofte høre at jeg var flink til å lytte. At det er liksom, å bruke refleksjoner er på en måte en aktiv måte å lytte på. Ja, at jeg bare på en måte reflekterer over det de sier. Så du sier at det er dette og dette du trenger hjelp med. Er det sånn man gjør det? Ja, så hvis du sier, hvis venninna din ringer, og så sier hun,
La oss si det er et eller annet medisinsk. Jeg er så trøtt om dagen. Det er så jævlig mye på jobb. Herregud, det trigger alle mine ... Ikke sant? Hva fikk du lyst til å gjøre nå? Så mange ting. Vi må sjekke blodprøvene, og så må vi gå inn på hvordan stresset ditt i livet er. Hele tankegangen min ble omstilt med en gang du kom med det problemet.
Og hvis vi hadde gått litt videre, og du hadde tenkt sånn at jeg er så stresset, jeg blir gående og tenker så mye på denne her tingen, så kanskje du til slutt hadde blitt trigget til å begynne å si sånn at du må gjøre noe yoga eller meditere. Ikke sant? Ja, for jeg ser at for eksempel meditasjon, det har jo hjulpet meg veldig. Så jeg har så lyst til at andre skal oppdage det. Du har så lyst til at hun skal meditere. Så da går du rett inn i rådgivningsmodus. Ja, ja, ja.
Det er ikke rart man blir legevitt. Nei, det er ikke det. Men det som da er alternativer til det, det er åpne spørsmål. I stedet for å si at du burde det, så kan man stille flere åpne spørsmål. Det blir jo litt å utsette problemer, innser jeg nå. Fordi du vil jo endre på hele
Men i hvert fall i et motiverende intervju, så i stedet for å komme med rådene, så stiller vi mer åpne spørsmål. Og et åpne spørsmål kunne jo være sånn, hva tenker du å gjøre med det selv? Det er kjempebra. Det er spørsmålet jeg skal begynne å spørre oftere. Ja, eller så er det da å reflektere. Det er kjempeinteressant. Du burde prøve det. Hva som skjer hvis du, i stedet for å si sånn, du burde begynne å meditere, så sier du sånn, det her har virkelig tatt all energien dine, den stressingen din. Og så bare har du stille.
Og så kommer de til å si ja, og det som også er at, og til slutt, hvis du bare klarer å holde vekk rådene, så kommer de etter hvert med de rådene til seg selv. Men nå blir det i... Ja, men jeg føler at dette er så bra for meg. Jeg føler at du er virkelig inne på noe. For det stillhet i samtalen, det kan være litt vanskelig, for man må kjenne på sin egen uro da. Så det er kjempe... Jeg bare tenkte på, i korset var jeg på jobb, og så...
Jeg jobber på helsestasjonen med 50%, og så har jeg jo barn, og så kom det en far inn med barnet, og barnet var friskt, og vi hadde vært ferdige med samtalen, og så akkurat når han skulle gi meg et eller annet, så ser jeg at han har håndeksem.
Og så tror jeg bare, du har haneksema, det er ikke bra, jeg må hjelpe deg, ikke sant? Var det faren? Ja, det var faren. Og jeg skriver resept til han og sier, har denne hudlegen man fær til, det må jo være forferdelig for deg å gå rundt med sånn haneksema. Så
Så i stedet for å ta inn neste pasient som var allerede for sent, så brukte jeg ti minutter ekstra på det her. Og det er sånn typisk meg, ikke sant? Jeg blir kjempe stresset overfor at jeg hele tiden kommer på etterskudd. Så der kunne jeg kanskje... Ja, hva ville man ha gjort da? Jeg ser jo at fyren lider, han har jo...
åpne såret på hendene sine skal jeg ikke si noe ja nei det er hva tenker du selv er det beste da? det jeg kunne gjort med ham var at jeg kunne tipset han om en god hudlege og ikke tatt over behandlingen siden han ikke var pasienten min det kunne jeg gjort
Det høres jo ut som det er ikke lett da som lege og særlig når man er en veldig godhjertet lege akkurat som deg for alle leger er det veldig vanskelig hvor man skal sette grenser for sin egen innsats noen setter den jo kanskje litt for tett også at man med en gang det er utenfor sitt ansvar så gidder man ikke
Mens du virker som om du tar veldig mye ansvar som er litt utenfor din. Ja, det er veldig tullet, altså. Men det er ikke lett. Nei. Det var veldig interessant at du har en sånn ...
Det er forskjell på sympati og empati og de begrepene der. Men det der at man blir du, når du så det der eksemen, da fikk du vondt. Du ble oppriktig lei deg. Det gikk ut over deg. Dette er jo mitt felt. Jeg spesialiserer meg egentlig til å bli hudleg. Jeg har bare tatt pussene, og jeg kan så mye om håndeksem. Og så tenker jeg, det var en mening med at han skulle komme akkurat til meg, så jeg kunne hjelpe ham. For han har jo ikke søkt hjelp.
Det er ikke rart at korrigeringsrefleksen eller hjelperefleksen går veldig hardt inn der, og det er det samme som skjer med veninner som ringer og alt noe, og det virker som du kan ha masse glede, eller det kan gå til ennå at du kan ha masse glede av å jobbe med den. Skal vi bestemme oss for en konkret endring som vi kan ta kjapt gjennom i ambivalensfirkanten? Ja, det må vi gjøre. Så i stedet for å
Gå helt bananas og begynn å hjelpe, så kan du velge deg en konkret ting som du skal gjøre i stedet. Og du har nevnt lytte, stille åpne spørsmål, og reflektere. Det går også an om en ting jeg har lyst til å lære meg,
Man skal ikke komme med egne forslag. Jeg klarer ikke å være. Det er masse forskjellige psykiater og psykologer som har samtaler på YouTube og Twitch. Det er så spennende, selvfølgelig. Det er en som pleier å gi midten i samtalen, og så sier han sånn, er det greit for deg om jeg bare tenker litt? Og så sier alltid pasienten, ja, ja. Og så sitter han og skriver litt og noterer.
Og så begynner han igjen. Men da har han tatt seg fem sekunder eller noe til å tenke litt sånn, hvor skal jeg gå videre i samtalen? Og det virker så lurt. Så er det greit for deg å tenke litt nå? Ja. Ok, ja. Greit. La oss gå tilbake til der vi var. Vi skal finne en endring inni avvaluensfyrkanten. Nå skal du bare få lov å, nå skal jeg være litt myndig med deg. Nå skal du bare bestemme en av de tingene du har hatt.
Et eller annet. Etter noe jeg skal gjøre? Ja, et eller annet som jeg kan måle. Sånn som hvis du hadde kommet tilbake om en uke, så kan jeg spørre deg, hvordan har det gått? Og så kan du vite, jo, i de tilfellene som skjedde det, og da gjorde jeg akkurat som jeg hadde senkt, jeg stilte et åpent spørsmål før jeg begynte å, eller hva det skulle vært. Det jeg veldig, veldig lyst til, er å faktisk bare gjøre sånn som du sa.
Ta en tenkepause. Ikke respondere med en gang. Jeg har veldig lyst til å kunne klare å sitte om så bare tre sekunder i stillhet, uten å føle trangen på å fylle det rommet med noe. Så det kunne jeg gjort. For da hadde jeg fått tid til å tenke meg om, når hun ringer meg og spør om et medisinsk spørsmål, så er det kanskje ikke at hun vil faktisk ha...
som akkurat i blodprøvene. Kanskje det er noe helt annet. Perfekt. Da har vi tenkepause som mål. Tenkepause. Da starter vi med ambivalensfirkanten. Ja. Og da begynner vi med hva er fordelene med å leve som Anette, ha masse hjelperefleks og ikke ta seg tenkepauser? Fordelen er at jeg får veldig ofte god samvittighet. God samvittighet, fantastisk.
Hva er ulemper ved at du gir råd, Anette? Det er at jeg får mindre tid, for jeg bruker tid på dette, og har egentlig veldig lite tid fra før. Og så får jeg veldig mye uro hvis det er noe jeg ikke føler jeg har gitt gode nok råd om, for eksempel.
så kan jeg kverne og tenke på «Åh, herregud, skulle jeg sagt det i stedet for?» «Åh, jeg må ringe i morgen og høre hvordan det gikk.» Det sparer meg for mye bekymring, faktisk. Så denne tendensen, denne hjelpebehovet, refleksen nesten, det at du gir etter for den hver gang, det gir deg mye stress, og det stjerner tid fra deg. Ja.
Så på den ene siden er det litt digg, god samvittighet, og du følger på en måte dine naturlige inklinasjoner. Det er jo en slags flytfølelse sikkert da. Men på den andre siden er dette en kilde til uro. Ikke bare hos deg, til og med de rundt deg merker det. Ja, absolutt. Og du blir sent ute med pasientene dine. Ja. Ok.
Hvis du får til å gjøre en endring, hvis du får til å ta deg tenkepauser og tilpasse litt sånn væremåten din, sånn at du ikke gir etter for refleksen hele tiden, hva vil være fordelene med det? Ro. Sinnsro? Ja, sinnsro.
Jeg har alltid masse navn nede i kalenderen, og hvordan gikk det med den personen, kan jeg slippe å tenke på det, og så får de bare ringe tilbake hvis jeg har glemt dem. Du har sånn ekstra, i tillegg til jobben, så har du sånn oppfølgingsansvar nesten. Ja, ja, ja, oppå hudet, det var jo alt oppslukende, så jeg ringte folk på kveldene, hvis jeg ikke hadde fått snakket nok om, la oss si søvn da.
Men jeg fikk jo hjelpt mange, det er jo det som er så fint, ikke sant? Jeg ser at de blir bedre, og så tenker jeg at dette burde være elementært i hver og en konsultasjon, men man har jo ikke tid til det, egentlig. Men ja, jeg vil få mer ro. Så en fordel ved å, helt konkret, ta tenkepauser, men også det at det vil medføre at du kanskje klarer å
sette litt en slags grense for hvor langt du strekker deg for både pasienter og venner og sånt nå. Det vil være at du vil få mer sinnsro, mer tid. Og mindre dårlig samvittighet. Mindre dårlig samvittighet.
Det er litt interessant at du sier mindre dårlig samvittighet, for du vil jo også få mindre dårlig samvittighet av å gjøre det. Det er litt samvittighetsstrevet. Jeg vet det, men jeg får, ja, det er det som jeg får, det er akkurat som jo mer jeg hjelper, jo mer dårlig samvittighet får jeg, for jo flere folk har jeg å følge opp. Ja, interessant. Nå følte jeg at dette blir veldig personlig. Ja, det blir ofte det. Og særlig, fordi...
Jeg har stilt deg en del åpne spørsmål, men så har jeg også kommet med noen refleksjoner, og noen oppsummeringer. Det er helt merkelig hvor lett det blir for folk å åpne seg. Jeg har merket det. La oss gå til den siste firkanten, for å få avslutte det motiverende intervjuet. Hva er ulemper med den endringen du har lyst til å gjøre? At du tar deg litt pauser når ...
en tenkepause når folk stiller spørsmål og klarer kanskje å ta litt mindre plass til å ikke bare buse ut og sette i gang med å hjelpe den liksom. Ulempen er jo når du sier det på den måten så jeg føler jo at ulempen er at jeg kanskje hjelper for lite da, men samtidig så kanskje jeg hjelper folk unødvendig mye så kanskje ikke det blir en ulempe med at jeg hjelper mindre
En av stedene er at jeg har så utrolig mange fine venner som jeg føler står ihjel til fordi de er så snill med meg, og da føler jeg at jeg må gjøre tilbake. Så det blir en ulempe. Jeg føler ikke at jeg gir like mye som jeg får. En slags sånn ... Det er veldig interessant, da. Og jeg tror det er sikkert noen som hører på som tenker sånn, akkurat sånn er jeg, mens andre tenker sånn, det var jo en veldig merkelig måte å tenke på. Men det at du går rundt med en følelse av at ...
Ikke bare at du ønsker å hjelpe når noen har det vanskelig, men at det nesten er som en gjeld. Ja, for jeg føler meg veldig heldig. Jeg har det jo egentlig veldig bra, og da har jeg i hvert fall behov for å gi tilbake det jeg får. Så en ulempe ved å ta disse pausene, sette disse grensene for å få mer sinnsro, det vil være at du må bevege deg inn på den der
Det der landskapet mellom skyldfølelse, hjelpetrang. Har jeg gjort nok? Har jeg gjort nok? Hvordan føles det å ha gått gjennom firkanten? Jeg synes det var litt oppklarende. Jeg tenkte mye på det, men jeg følte at jeg ble litt klarere i tankegangen nå.
Og jeg trodde, før vi snakket om dette, at jeg hadde blitt skikkelig god på å ikke hjelpe folk. Men jeg ser jo nå at jeg har en lang vei å gå. Ja, altså det er...
Det er en veldig interessant problemstilling Fordi mannen med håndeksem Er jo sikkert glad for det Ja, ikke sant? Han har fått denne resepten Men han har helt sikkert samtidig Hvis han hadde visst at du kom på etterskudd Med de andre pasientene Så hadde han kanskje sagt Nei, jeg må ikke vise håndeksemen Ja, hvem vet Men jeg føler jo ofte at folk som ikke spør om hjelp Er de som trenger det mest Ja, ikke sant? Skjønner
Og det føler jeg er veldig godt å plukke opp. Dette var veldig spennende. Nå hvis vi hadde hatt et ordentlig motiverende intervju, så er det litt som gjenstår med å, jeg er i hvert fall veldig fan av at det er en oppfølging, og at vi har nesten en sånn her helt sånn
bombesikker plan for hva som er, kan du si, om det er en leks eller... Og den er det helst pasienten som skal lage. Og min jobb ofte er å sørge for at den er ikke for vanskelig. Sånn at i de tilfellene så kunne vi gått inn og sånn, og så hadde du sagt sånn, ja, men da skal jeg hver gang noen ringer, så skal jeg ta meg en pause. Og så kunne jeg sagt sånn, ja, men hvis du i hvert fall gjør det en gang, så er det kjempebra.
Og så gjøre det konkret da. Sånn at nå i stedet for at du var sånn, ja, men da skal jeg lytte til alle som ringer, og så skal jeg være flinkere å lytte og ikke gi så mye råd, så blir det litt vanskelig å måle, ikke sant? Så da vil jeg heller si sånn, hva er en setning som indikerer at du har lyttet? Det er for eksempel hvis du sier sånn, du kan jeg bare tenke på det litt og ringe deg tilbake, eller
Da kan vi til og med se, da kan du vise meg mobilen. Ser du her, så ringte han først i fire minutter, og så ser du telefonen her etterpå, to minutter til. Det betyr at jeg la på imellom, og så har jeg skulle ringe tilbake. Det er et eksempel på hvordan man kan tilpasse planen for å gjøre det helt enkelt og konkret. Ja.
Også sånn at du er litt sikker på at det kommer til å funke. Og hvis det ikke funker, så kan man se nøyaktig hvordan. Det verste er sånne planer hvor du ikke er helt sikker på om det gikk eller ikke. Nettopp. Så i motiveringsintervju skal man ha en konkret oppgave som man har fremfor seg? Ja, hvis pasienten er klar for det. Noen ganger går man gjennom dette motiveringsintervjuet, og så er det fortsatt masse ambivalens igjen.
og du merker at de liksom ikke er så gira og ikke har helt trua, da passer jeg på sånn, fram til neste gang skal vi ikke gjøre noen endringer,
Og gjør det også veldig konkret. Fordi det siste jeg vil er at jeg begynner å legge press på at pasienten skal slutte å røyke, og så slutter de ikke å røyke, og så synes jeg det er skummelt å komme tilbake til meg. Ja, så dette er jo for andre som lytter på, hvis de har en venninne eller sånn, så kanskje ikke de trenger å komme med et eneste råd i løpet av det motiverende intervjuet de hadde.
Ja, det er helt fint å bare gå gjennom den firkanten og se hva som skjer. Ja, kjempebra. Men du, vi får ha en ny episode der vi går igjennom hvordan det gikk med meg. Ja, det kan vi ha. Det her synes jeg var kjempeinteressant. Og så var det jo litt fascinerende at det begynte å dreie seg om akkurat motiverende sinter. Ja, det ble veldig meta på et tidspunkt der, at ...
Mange av de endringene du etterlyste i deg selv, var endringer som man gjør når man blir flinkere i å motivere en intervju. Så kanskje jeg kommer til å bli skikkelig god på å motivere en intervju? Det er jeg helt sikker på. Takk for at du har trua på meg. Jeg har også trua på deg. Men nå er sikkert folk i livet og hører om mine problemer her. Jeg skal få pustepauser når jeg snakker med folk, både pasientene mine...
og venner og mann på gata. Så skal jeg tenke meg om trenger de faktisk denne hjelpen? Er det de som spør etter den? Eller er det mitt hjelpebehov, min refleks som slår inn? Så det skal jeg komme tilbake til det med, om jeg har klart det eller ikke. Men jeg tror jeg skal klare det. I hvert fall bli mye bedre på det.
Det var veldig hyggelig at vi tok denne praten. Herman, har du noen siste tips og råd før vi legger på? Til folk flest på gata, liksom? Til hvem som helst? Hvordan man kan snakke med andre? Vi har jo absolutt alle noen i nær familie eller venner som de tenker at de trenger hjelp. Jeg skulle gjerne hjelpe dem. Hvordan gjør man det?
Jeg tenker at å
lære litt og motivere en intervju. Det tror jeg kan være kjempefint for absolutt alle. Så nå tok jeg spørsmålet ditt og gjorde opp til reklame for det poddkurset til helsedirektoratet, men jeg synes det er et veldig bra kurs. Det er kort, fire episoder, gratis, ikke noe reklame eller noe sånt. Det er rettet mot helsepersonell, men mamma, hun er ikke helsepersonell, og hun synes det var bra, hadde masse nytte av det. Så da går hun god for det. Ja, så bra! Og ellers helt konkret...
for å bare en sånn bitteliten ting man kan gjøre for å sette i gang med et åpent spørsmål i stedet for et råd det er at man spør den det gjelder om råd og spør sånn, hvordan hvis jeg har veldig behov for å jeg har for så lyst til å hjelpe deg for jeg ser du har det vanskelig med det og det hvordan kan jeg hjelpe deg hva trenger du hva er det jeg kan gjøre for deg så har man i hvert fall startet med et åpent spørsmål så kan man ta det derfra
Eller så kan man være veldig myndig og si «Hallo, har du lyst til å teste ut den nye greia jeg har lært med denne ambivalensfirkanten?» Det var tre råd. Jeg synes det var veldig gode råd. Regelen min er egentlig at et råd er nok, men jeg klarte ikke å la det denne gangen heller ikke. Men du har så mye godt for deg. Så det skal jeg også prøve å si når noen spør. Så skal jeg si «Hva tenker du egentlig at du trenger hjelp til?»
Eller hva var det du sa? Akkurat det. Hva tenker du at du trenger hjelp til? Hvordan kan jeg hjelpe deg? Kjempebra!
Veldig spennende å snakke med deg. Jo, jeg synes det var kjempespennende å snakke med deg også. Utrolig, du har veldig masse god energi og så flink til å stille spørsmål. Dette var en drøm å være med på. Jeg vil gjerne være med på flere episoder. For å ta oppfølgingen, vi må jo finne ut hvordan det går. Vi må finne ut hvordan det går. Hvor lang tid skal man ha før man skal reflektere over hva man har fått til? Så kort som mulig. Ti dager. Ti dager? Ja.
Oi! La meg bare ta det ut av lufta. Men ofte, når det har gått tre uker, så har du, da har i hvert fall jeg helt glemt hva vi snakket om sist. En uke. Jeg skriver deg en melding om ti dager, og forteller hvordan det har gått. Ja, fint. Og så tar vi en ny episode snart. Ja, det gjør vi. Så bra. Tusen takk for at du ble med i podcasten, Herman. Jo, bare hyggelig. Ha det godt. Ha det. Ha det.